Kongesønnen som ikke fryktet noe

Det var en gang en kongesønn som ikke lenger trivdes hjemme i farens borg. Han var ikke redd for noe, så han tenkte: «Jeg vil ut i den store verden. Der vil tiden ikke bli lang for meg, og jeg skal se mange underverker.» Så tok han farvel med foreldrene og dro av gårde. Han gikk og gikk fra morgen til kveld, og uansett hvor veien førte ham, var det greit.

Det hendte at han kom til huset til en kjempe. Han var så trøtt at han satte seg ned ved døren for å hvile. Da han så seg rundt, fikk han øye på kjempens leker som lå på gårdsplassen. Det var et par kjempestore baller og kjegler så høye som en mann. Etter en stund bestemte han seg for å sette opp kjeglene og rulle ballene mot dem. Han ropte og jublet da kjeglene falt, og hadde det svært moro.

Kjempen hørte larmen og stakk hodet ut av vinduet. Han så en mann som ikke var større enn andre menn, som lekte med kjeglene hans. «Lille orm!» ropte kjempen. «Hvorfor leker du med ballene mine? Hvem gav deg styrke til det?» Kongesønnen så opp, fikk øye på kjempen og sa: «Å, din tåpe! Tror du bare du har sterke armer? Jeg kan gjøre alt jeg vil.»

Kjempen kom ned og så på spillet med stor beundring. Han sa: «Menneskebarn, hvis du er av det slaget, så gå og hent meg et eple fra livets tre.» «Hva vil du med det?» spurte kongesønnen. «Jeg vil ikke ha det for min egen del,» svarte kjempen. «Jeg har en brud som ønsker seg det. Jeg har reist vidt og bredt og kan ikke finne treet.» «Jeg skal snart finne det,» sa kongesønnen. «Og jeg vet ikke hva som kunne hindre meg i å få ned eplet.»

Kjempen sa: «Du tror virkelig det er så lett! Hagen der treet står, er omgitt av et jerngjerde. Foran gjerdet ligger ville dyr, det ene ved siden av det andre.

De holder vakt og slipper ingen inn.» «De vil sikkert slippe meg inn,» sa kongesønnen. «Ja, men selv om du kommer inn i hagen og ser eplet henge på treet, er det ennå ikke ditt.

En ring henger foran det.

Den som vil nå eplet og plukke det, må stikke hånden gjennom ringen. Ingen har hatt hell til det.» «Det hellet skal bli mitt,» sa kongesønnen.

Så forlot han kjempen og dro over fjell og dal, over sletter og skoger, til han endelig kom til den underfulle hagen. Dyrene lå rundt omkring, men de hadde lagt hodene ned og sov. De våknet ikke da han gikk bort til dem. Så steg han over dem, klatret over gjerdet og kom seg trygt inn i hagen.

Der, midt i, sto livets tre. De røde eplene skinte på grenene. Han klatret opp stammen til toppen. Da han rakte ut for å ta et eple, så han en ring som hang foran det. Han stakk hånden gjennom ringen uten vanskeligheter og plukket eplet. Ringen lukket seg tett rundt armen hans, og plutselig følte han en enorm styrke strømme gjennom årene.

Da han klatret ned fra treet med eplet, ville han ikke klatre tilbake over gjerdet. I stedet grep han den store porten. Han trengte bare å riste den én gang før den sprang opp med et høyt brak. Han gikk ut, og løven som hadde ligget utenfor, våknet og sprang etter ham. Men løven var ikke sint eller vill. Den fulgte ham ydmykt som en herre.

Kongesønnen tok med seg eplet han hadde lovet til kjempen og sa: «Se, jeg har hentet det uten vanskeligheter.» Kjempen ble glad for at ønsket hans var oppfylt så raskt. Han skyndte seg til bruden sin og gav henne eplet. Hun var en vakker og klok jomfru.

Da hun ikke så ringen på armen hans, sa hun: «Jeg vil aldri tro at du hentet eplet før jeg ser ringen på armen din.» Kjempen sa: «Jeg må bare gå hjem og hente den.» Han trodde det skulle være lett å ta ringen fra den svake mannen med makt hvis han ikke ville gi den frivillig.

Så krevde han ringen fra kongesønnen, men kongesønnen nektet. «Der eplet er, må også ringen være,» sa kjempen. «Hvis du ikke vil gi meg den frivillig, må du slåss med meg om den.»

De brytet lenge, men kjempen kunne ikke overvinne kongesønnen, fordi han var styrket av ringens magiske kraft. Da kom kjempen på et lureri.

Han sa: «Jeg har blitt varm av kampen, og det har du også.

La oss bade i elven og kjøle oss ned før vi begynner igjen.» Kongesønnen, som ikke visste noe om løgn, gikk med ham til vannet. Han tok av klærne og ringen fra armen og hoppet i elven. Kjempen snappet ringen og stakk av med den.

Men løven, som hadde sett tyveriet, jaget etter kjempen, rev ringen ut av hånden hans og brakte den tilbake til herren sin.

Da gjemte kjempen seg bak et eiketre. Mens kongesønnen var opptatt med å ta på seg klærne igjen, hoppet kjempen frem og stakk ut begge øynene på ham.

Nå sto den ulykkelige kongesønnen der blind og visste ikke hva han skulle gjøre. Kjempen kom tilbake til ham, tok ham i hånden som om han ville lede ham, og førte ham til toppen av en høy klippe.

Der lot han ham stå, og tenkte: «Bare to skritt til, så vil han falle ned og slå seg ihjel. Da kan jeg ta ringen.» Men den trofaste løven hadde ikke forlatt sin herre. Den holdt ham i klærne og dro ham sakte tilbake.

Da kjempen kom for å rane den døde, så han at lureriet hans hadde mislyktes. «Finnes det ingen måte å ødelegge et slikt svakt menneskebarn på?» sa han sint til seg selv. Han grep kongesønnen og førte ham tilbake til klippen via en annen sti.

Men løven, som så den onde planen hans, hjalp herren sin å unnslippe faren igjen. Da de nesten var ved kanten, slapp kjempen den blindes hånd og var i ferd med å forlate ham der.

Men løven dyttet kjempen, som falt ned og ble knust mot bakken.

Det trofaste dyret dro igjen herren sin bort fra klippen og førte ham til et tre ved en klar bekk. Kongesønnen satte seg der. Løven la seg ned og sprutet vann i ansiktet hans med labbene.

Så snart et par dråper våtet øyehulene, kunne han se litt. Han la merke til en liten fugl som fløy svært nær.

Den traff stammen på et tre og skadet seg. Så gikk den ned til vannet og badet seg.

Deretter fløy den opp og fløy mellom trærne uten å berøre dem, som om den hadde fått synet tilbake. Da skjønte kongssønnen at det var et tegn fra Gud. Han bøyde seg ned til vannet, vasket og badet ansiktet sitt.

Da han reiste seg, var øynene hans klarere og blankere enn noen gang før.

Kongssønnen takket Gud for sin store nåde og reiste videre med løven sin. Til slutt kom han til et forhekset slott. I porten sto en jomfru med vakker skikkelse og fint ansikt, men hun var helt svart.

Hun snakket til ham og sa: "Akk, om du bare kunne frigjøre meg fra den onde trolldommen som er kastet over meg!" "Hva må jeg gjøre?" spurte kongssønnen. Jomfruen svarte: "Du må tilbringe tre netter i den store salen i dette forheksede slottet.

Men du må ikke la frykt få plass i hjertet ditt. De vil gjøre sitt verste for å plage deg. Hvis du tåler det uten å gi en lyd, vil jeg bli fri. Livet ditt tør de ikke ta." Kongssønnen sa: "Jeg er ikke redd. Med Guds hjelp skal jeg prøve."

Så gikk han muntert inn i slottet. Da det ble mørkt, satte han seg i den store salen og ventet. Alt var stille til midnatt. Da begynte et stort leven. Ut av hvert hull og hjørne kom små djevler. De oppførte seg som om de ikke så ham.

De satte seg midt i rommet, tente et bål og begynte å spille. Da en av dem tapte, sa han: "Dette er ikke riktig. Det er noen her som ikke hører til hos oss."

Det er hans feil at jeg taper." "Vent, din fyr bak ovnen, jeg kommer!" ropte en annen. Skrikingen ble enda høyere, så høy at ingen kunne ha hørt det uten å bli skremt. Men kongssønnen satt helt stille og var ikke redd.

Til slutt hoppet djevlene opp og kastet seg over ham. Det var så mange at han ikke kunne forsvare seg. De dro ham rundt på gulvet, klyp ham, stakk ham, slo ham og plaget ham. Men ikke en lyd slapp fra ham. Mot morgenen forsvant de.

Han var så utmattet at han knapt kunne røre lemmene. Da daggry kom, kom den svarte jomfruen til ham. Hun bar en liten flaske med livets vann. Hun vasket ham med det, og straks kjente han at all smerte forsvant og ny styrke strømmet gjennom årene.

Hun sa: "Du har holdt ut vellykket i én natt, men to gjenstår." Så forlot hun ham. Da hun gikk, la han merke til at føttene hennes var blitt hvite.

Den neste natten kom djevlene og begynte lekene sine igjen. De angrep kongssønnen og slo ham mye hardere enn natten før, til kroppen var dekket av sår. Men han bar alt stille, så de måtte forlate ham. Da daggry kom, kom jomfruen og helbredet ham med livets vann. Da hun gikk, så han med glede at hun var blitt hvit til fingertuppene.

Nå hadde han bare én natt igjen å utholde, men den var den verste. Vetterne kom igjen. "Er du her ennå?" ropte de. "Vi skal plage deg til pusten stopper!" De stakk og slo ham og kastet ham hit og dit.

De dro ham i armer og ben som om de ville rive ham i stykker. Men han bar alt og ga aldri fra seg et skrik. Til slutt forsvant djevlene. Han lå i svime og rørte seg ikke.

Han kunne ikke engang løfte blikket for å se jomfruen som kom inn og stenket og badet ham med livets vann. Men plutselig var han fri for all smerte og følte seg frisk og sunn, som om han hadde våknet fra søvn.

Da han åpnet øynene, så han jomfruen stå ved siden av seg. Hun var snøhvit og vakker som dagen. "Stå opp," sa hun, "og sving sverdet ditt tre ganger over trappen. Da vil alt bli satt fri." Han gjorde det, og hele slottet ble løst fra trolldommen.

Jomfruen var en rik kongedatter. Tjenerne kom og sa at bordet allerede var dekket i den store salen og middagen servert. Så satte de seg og spiste og drakk sammen. Om kvelden ble bryllupet feiret med stor glede.