Tommeliten som svenn

Det var en gang en skredder som hadde en sønn. Gutten var så liten at han ikke var større enn en tommel, og derfor ble han alltid kalt Tommeliten. Men han var modig og sa til faren sin: «Far, jeg må og vil ut i verden.» «Det er bra, sønnen min,» sa den gamle mannen.

Han tok en lang stoppenål og laget en kule av segllakk på den med et lys. «Her er et sverd du kan ta med deg på veien.» Så ville den lille skredderen spise ett måltid til sammen med dem.

Han hoppet inn på kjøkkenet for å se hva moren hadde laget for siste gang. Maten sto akkurat på bordet, og fatet sto på ildstedet. «Mor, hva er det å spise i dag?» spurte han. «Se selv,» sa moren. Tommeliten hoppet opp på ildstedet og kikket ned i fatet.

Da han strakte nakken for langt inn, tok dampen fra maten tak i ham og førte ham opp gjennom pipen. Han red rundt i luften på dampen en stund, helt til han til slutt falt ned på bakken igjen. Nå var den lille skredderen ute i den store verden.

Han reiste omkring og gikk til en mester i faget sitt, men maten var ikke god nok for ham. «Frue, hvis dere ikke gir oss bedre mat,» sa Tommeliten, «så drar jeg, og i morgen tidlig skriver jeg med kritt på døren: 'For mye poteter, for lite kjøtt!

Farvel, herr potetkonge.'» «Hva er det du sier, gresshoppe?» sa frue. Hun ble sint, tok tak i et oppvaskklede og skulle til å slå ham. Men den lille skredderen krøyp raskt under en fingerbøl og stakk tungen ut av den.

Frue tok fingerbølen og prøvde å fange ham, men Tommeliten hoppet inn i kledet. Mens frue brettet det ut og lette etter ham, smatt han inn i en sprekk i bordet. «Ho, ho, frue,» ropte han og stakk hodet ut. Da hun skulle til å slå ham, hoppet han ned i skuffen.

Til slutt fikk hun tak i ham og kastet ham ut av huset.

Den lille skredderen reiste videre og kom til en stor skog. Der møtte han en gjeng røvere som planla å stjele kongens skatt. Da de så den lille skredderen, tenkte de: «En så liten fyr kan krype gjennom et nøkkelhull og være en dirk for oss.» «Hei,» ropte en av dem, «du kjempen Goliath, vil du bli med til skattkammeret?

Du kan smette inn og kaste ut pengene.» Tommeliten tenkte seg om en stund og sa til slutt ja. Han gikk med dem til skattkammeret. Han så på dørene oppe og nede for å se om det var noen sprekk.

Det varte ikke lenge før han så en sprekk som var bred nok til å slippe ham inn. Han skulle til å krype inn med en gang, men en av de to vaktpostene som sto foran døren, la merke til ham og sa til den andre: «Så en stygg edderkopp som kryper der; jeg skal drepe den.» «La den stakkars skapningen være,» sa den andre, «den har ikke gjort deg noe vondt.» Da smatt Tommeliten trygt gjennom sprengen inn i skattkammeret.

Han åpnet vinduet som røverne sto under, og kastet ut en daler etter den andre til dem. Mens den lille skredderen var midt i arbeidet, hørte han kongen komme for å inspisere skattkammeret. Han krøyp raskt inn i et gjemmested.

Kongen la merke til at flere solide dalere manglet, men han skjønte ikke hvem som kunne ha stjålet dem, for låser og bolter var i god stand, og alt så godt bevoktet ut. Så gikk han sin vei og sa til vaktpostene: «Hold vakt; noen er ute etter pengene.» Da Tommeliten begynte å kaste igjen, hørte de pengene bevege seg og en lyd: klink, klink, klink.

De løp fort inn for å fange tyven, men den lille skredderen, som hørte dem komme, var enda raskere. Han hoppet i et hjørne og dekket seg med en daler, så ingenting kunne sees av ham.

Samtidig gjorde han narr av vaktpostene og ropte: «Her er jeg!» Vaktpostene løp dit, men da de kom, hadde han allerede hoppet til et annet hjørne under en daler og ropte: «Ho, ho, her er jeg!» Vaktene sprang dit i full fart, men Tommeliten hadde lenge siden kommet til et tredje hjørne og ropte: «Ho, ho, her er jeg!» Slik gjorde han narr av dem og drev dem så lenge rundt i skattkammeret at de ble slitne og gikk sin vei.

Så kastet han gradvis ut alle dalerne, sendte den siste av gårde med all sin kraft, hoppet deretter raskt opp på den og fløy ned med den gjennom vinduet. Røverne hyllet ham. «Du er en modig helt,» sa de, «vil du være vår kaptein?»

Tommeliten takket nei og sa at han først ville se verden. De delte nå byttet, men den lille skredderen ba bare om en kreuzer fordi han ikke kunne bære mer.

Så spente han igjen på seg sverdet, tok farvel med røverne og ga seg på veien. Først gikk han i arbeid hos noen mestere, men det likte han ikke. Til slutt tok han tjeneste som dreng på et gjestgiveri.

Men tjenestejentene tålte ham ikke, for han så alt de gjorde i hemmelighet, uten at de så ham, og han fortalte verten og vertinnen hva de tok fra fatene og bar bort fra kjelleren til seg selv.

«Vent, vi skal gi deg igjen,» sa de og ble enige om å spille ham et puss. Like etter, da en av jentene slo gress i hagen og så Tommeliten hoppe omkring og krype opp og ned i plantene, slo hun ham raskt opp med gresset, bandt alt i et stort klede og kastet det i all hemmelighet til kyrne.

Blant dem var det en stor svart ku som slukte ham uten å skade ham. Der nede likte han seg dårlig, for det var helt mørkt, og det brant ikke noe lys. Da kua ble melket, ropte han:

«Stripp, strapp, strull, blir spannet snart full?»

Men melkelyden gjorde at ingen hørte ham. Etterpå kom husbonden inn i fjøset og sa: «Den kua skal slaktes i morgen.» Da ble Tommeliten så redd at han ropte med klar røst: «Slipp meg ut først, for jeg er stengt inne i henne!» Husbonden hørte det godt, men visste ikke hvor stemmen kom fra. «Hvor er du?» spurte han. «I den svarte,» svarte Tommeliten. Men husbonden skjønte ikke hva det betydde og gikk ut.

Neste morgen ble kua slaktet. Heldigvis ble Tommeliten ikke truffet av noe slag under parteringen. Han havnet blant pølsemelet. Da slakteren kom inn og begynte arbeidet, ropte Tommeliten så høyt han kunne: «Ikke hogg for dypt, ikke hogg for dypt, jeg er inne i det!» Ingen hørte det på grunn av støyen fra kniven.

Nå var stakkars Tommeliten i trøbbel, men trøbbel skjerper vettet. Han spratt så behendig ut mellom huggsårene at ingen traff ham, og han slapp unna med skinnet i behold. Men han kunne fortsatt ikke komme seg ut.

Det var ingenting annet å gjøre enn å la seg stappe inn i en blodpølse sammen med baconbitene. Der var det ganske trangt, og i tillegg ble han hengt opp i pipen for å røykes. Tiden føltes uendelig lang.

Til slutt om vinteren ble han tatt ned igjen, fordi pølsa skulle settes fram for en gjest. Da vertinnen skar den i skiver, passet han på ikke å stikke hodet for langt fram, for ikke å få det skåret av. Til slutt så han muligheten, ryddet en vei og hoppet ut.

Den lille skredderen ville ikke bli lenger i et hus hvor han hadde det så ille, så han ga seg straks på reise igjen. Men friheten varte ikke lenge. På åpne landet møtte han en rev som slukte ham i et øyeblikks fravær.

«Hei, herr Rev,» ropte den lille skredderen, «det er meg som sitter fast i halsen din. Slipp meg ut igjen.» «Du har rett,» svarte reven. «Du er nesten ingenting for meg, men hvis du lover meg hønsene i din fars gård, skal jeg slippe deg.» «Gjerne det,» svarte Tommeliten, «du skal få alle hanene og hønene, det lover jeg.» Da slapp reven ham løs og bar ham selv hjem.

Da faren igjen så sin kjære sønn, ga han villig alle hønsene til reven. «For dette bringer jeg deg også en pen slump penger,» sa Tommeliten og ga faren kreuzeren han hadde tjent på reisene.

«Men hvorfor fikk reven spise de stakkars hønene?» «Å, tosken din, faren din ville vel elske barnet sitt mer enn hønsene i gården!»