Snøhvit og Rosenrød

Det var en gang en fattig enke som bodde alene i en liten hytte. Foran hytta var det en hage med to rosebusker: den ene hadde hvite roser og den andre hadde røde roser. Hun hadde to døtre som var som de to rosebuskene.

Den ene ble kalt Snøhvit, og den andre Rosenrød. De var så gode og glade, så flittige og muntre som noen barn i verden kunne være. Men Snøhvit var roligere og mildere enn Rosenrød. Rosenrød elsket å løpe rundt i engene og markene, plukke blomster og fange sommerfugler.

Snøhvit ble hjemme hos moren sin, hjalp til med husarbeidet eller leste for henne når det ikke var noe å gjøre.

De to søstrene var veldig glade i hverandre. Når de gikk ut sammen, holdt de hender. Snøhvit sa: "Vi vil aldri forlate hverandre." Rosenrød svarte: "Ikke så lenge vi lever." Moren deres la til: "Det den ene har, må hun dele med den andre."

De lekte ofte alene i skogen og plukket røde bær. Aldri gjorde noe dyr dem noe vondt; i stedet kom dyrene nært dem uten frykt. Den lille haren spiste et kålblad fra hendene deres. Hjorten beitet ved siden av dem. Kronhjorten hoppet forbi dem gledelig. Fuglene satt stille på grenene og sang alle sangene de kunne.

Ingen ulykke rammet dem noensinne. Hvis de ble for lenge i skogen og natten falt på, la de seg sammen på mosen og sov til morgenen. Moren deres visste dette og var ikke bekymret for dem.

En gang, etter at de hadde sovet i skogen, våknet de av morgensolen. De så et vakkert barn i en skinnende hvit kjole som satt nær dem. Barnet reiste seg, så vennlig på dem, sa ingenting og gikk inn i skogen. Da jentene så seg rundt, oppdaget de at de hadde sovet helt ved kanten av en bratt skrent. Hvis de hadde tatt bare noen få skritt til i mørket, ville de ha falt ned. Moren deres sa at det måtte ha vært en engel som voktet over gode barn.

Snøhvit og Rosenrød holdt morens lille hytte så ryddig at det var en fryd å se. Om sommeren tok Rosenrød seg av huset. Hver morgen, før moren våknet, la hun en krans av blomster på sengen hennes – en rose fra hver busk.

Om vinteren tente Snøhvit opp ilden og hang kjelen over den. Kjelen var laget av kobber og skinte som gull fordi den var så godt pusset. Om kvelden, når snøen falt, sa moren: "Snøhvit, gå og lås døren." Da satt de alle rundt peisen.

Moren tok på seg brillene sine og leste høyt fra en stor bok. De to jentene lyttet mens de satt og spant ull. Ved siden av dem lå et lam på gulvet, og bak dem, på en pinne, satt en hvit due med hodet gjemt under vingen.

En kveld, mens de satt komfortabelt sammen, banket noen på døren som om de ville inn. Moren sa: "Raskt, Rosenrød, åpne døren. Det må være en reisende som søker ly." Rosenrød gikk og låste opp døren, og trodde det ville være en fattig mann. Men det var det ikke. Det var en bjørn som stakk det store svarte hodet sitt gjennom døren.

Rosenrød skrek og hoppet bakover. Lammet brekte, duen flagret, og Snøhvit gjemte seg bak morens seng. Men bjørnen begynte å snakke. "Ikke vær redd," sa han. "Jeg skal ikke skade dere. Jeg er halvfrossen og vil bare varme meg ved ilden deres."

"Stakkars bjørn," sa moren. "Legg deg ved ilden, men pass på at du ikke brenner pelsen din." Så ropte hun: "Snøhvit, Rosenrød, kom ut. Bjørnen vil ikke skade dere. Han mener vel." Så kom begge jentene ut. Snart kom også lammet og duen nærmere og var ikke redde.

Bjørnen sa: "Barn, børst snøen litt av pelsen min." Så hentet de kosten og børstet bjørnens pels ren. Så la bjørnen seg ved ilden og knurret fornøyd. Det tok ikke lang tid før jentene følte seg helt hjemme med ham.

De spilte dem sine spøkefulle puss på sin klossete gjest. De dro i pelsen hans med hendene, satte føttene på ryggen hans og rullet ham rundt, eller de tok en hasselkjepp og slo ham. Når han knurret, lo de. Men bjørnen tok alt sammen i god munterhet.

Bare når de ble for hardhendte, ropte han:

"Snøhvit, Rosenrød, vil dere slå deres frier i hjel?"

Når det var leggetid, sa moren til bjørnen: "Du kan ligge her ved peisen. Da er du trygg for kulde og dårlig vær." Ved daggry slapp barna ham ut, og han travet over snøen inn i skogen.

Etter det kom bjørnen hver kveld på samme tid. Han la seg ved peisen og lot barna leke med ham så mye de ville.

De ble så vant til ham at de aldri låste døren før deres svarte venn hadde kommet.

Da våren kom og alt utenfor ble grønt, sa bjørnen en morgen til Snøhvit: "Nå må jeg dra. Jeg kan ikke komme tilbake på hele sommeren." "Hvor skal du, kjære bjørn?" spurte Snøhvit. "Jeg må inn i skogen og vokte skattene mine fra de onde dvergene. Om vinteren, når bakken er frossen hard, må de holde seg under jorden og kan ikke komme ut.

Men nå som solen har tint jorden, bryter de gjennom og kommer ut for å spionere og stjele. Det som faller i hendene deres og inn i hulene deres, ser ikke dagslys igjen så lett."

Snøhvit ble trist over at han skulle dra. Da hun låste opp døren for ham, skyndte bjørnen seg ut. Han fikk seg bort i bolten, og et stykke av pelsen hans revnet. Det virket for Snøhvit som om hun så noe gull som skinte under, men hun var ikke sikker. Bjørnen løp raskt av gårde og forsvant snart bak trærne.

Ikke lenge etterpå sendte moren døtrene sine inn i skogen for å samle ved. Der fant de et stort tre som hadde falt på bakken. Nær stammen hoppet noe frem og tilbake i gresset, men de kunne ikke se hva det var. Da de kom nærmere, så de en dverg med et gammelt, rynkete ansikt og et snøhvitt skjegg som var en meter langt.

Enden av skjegget var fastklemt i en sprekk i treet, og den lille karen hoppet frem og tilbake som en hund bundet til et tau, uten å vite hva han skulle gjøre.

Han glante på jentene med sine ildrøde øyne og ropte: "Hvorfor står dere der? Kan dere ikke komme hit og hjelpe meg?" "Hva gjør du der, lille mann?" spurte Rosenrød. "Din dumme, nysgjerrige gås!" svarte dvergen.

"Jeg skulle kløyve treet for å få ved til matlaging. Den lille maten vi spiser, blir brent opp med en gang med tykke stokker. Vi spiser ikke så mye som dere grove, grådige folk. Jeg hadde akkurat drevet kilen inn trygt, og alt gikk som jeg ønsket.

Men den elendige veden var for glatt og sprakk plutselig, og treet lukket seg så raskt at jeg ikke kunne dra ut det vakre hvite skjegget mitt. Nå sitter det fast, og jeg kan ikke komme løs. Og dere tåpelige, glattkinnede jenter ler! Uff! Hvor forferdelige dere er!"

Barna prøvde hardt, men de kunne ikke dra ut skjegget; det satt for fast. "Jeg går og henter noen," sa Rosenrød. "Din fornuftsløse gås!" snerret dvergen. "Hvorfor skal du hente noen? Dere er allerede to for mange for meg. Kan dere ikke tenke på noe bedre?" "Ikke vær utålmodig," sa Snøhvit. "Jeg skal hjelpe deg." Hun trakk frem saksen fra lommen og klippet av enden av skjegget.

Så snart dvergen følte seg fri, grep han en sekk som lå blant røttene til treet. Den var full av gull. Han løftet den opp og brummet: "Uhøflige folk! Å klippe av et stykke av det vakre skjegget mitt! Uflaks over dere!"

Så svingte han sekken på ryggen og gikk uten engang å se på barna.

En tid senere dro Snøhvit og Rosenrød for å fiske. Da de kom nær bekken, så de noe som lignet en stor gresshoppe som hoppet mot vannet, som om den skulle hoppe uti. De løp bort og fant ut at det var dvergen. "Hvor skal du?" sa Rosenrød.

"Du vil vel ikke ut i vannet?" "Jeg er ikke så dum!" ropte dvergen. "Ser dere ikke at den forbannede fisken vil dra meg uti?" Den lille mannen hadde sittet der og fisket. Uheldigvis hadde vinden filtret skjegget hans sammen med fiskesnøret.

Akkurat da bet en stor fisk på, og den skrøpelige skapningen hadde ikke styrke til å dra den opp. Fisken var sterkere og dro dvergen mot seg. Han grep etter alle sivene og starrgresset, men det hjalp ikke.

Han måtte følge fisken og var i stor fare for å bli dratt ut i vannet.

Jentene kom akkurat i tide. De holdt ham fast og prøvde å frigjøre skjegget fra snøret, men forgjeves. Skjegget og snøret var filtret tett sammen. Det var ingenting annet å gjøre enn å ta frem saksen og klippe av skjegget, og miste en liten del av det.

Da dvergen så det, skrek han: "Er det høflig, din paddehatt, å ødelegge ansiktet mitt? Var det ikke nok å klippe av enden av skjegget mitt? Nå har dere klippet av den beste delen! Jeg kan ikke la meg se av folket mitt.

Jeg skulle ønske dere måtte løpe til sålene falt av skoene deres!" Så tok han en sekk med perler som lå i sivene, og uten et ord til dro han den av gårde og forsvant bak en stein.

Rett etterpå sendte moren de to barna til byen for å kjøpe nåler, tråd, lisser og bånd. Veien gikk over en hede hvor store steiner lå spredt her og der. De la merke til en stor fugl som fløy sakte i sirkler over dem. Den sank lavere og lavere og landet til slutt nær en stein ikke langt unna. Rett etter hørte de et høyt, hjerteskjærende skrik. De løp bort og så, til sin redsel, at ørnen hadde grepet deres gamle bekjent, dvergen, og var i ferd med å bære ham bort.

Barna syntes synd på ham og grep raskt tak i den lille mannen. De dro mot ørnen så lenge at ørnen til slutt slapp byttet sitt. Så snart dvergen kom over den første forskrekkelsen, ropte han med skingrende røst: "Kunne dere ikke ha vært mer forsiktige?

Dere dro i den brune kappen min så den er helt revet og full av hull, dere klossete, ubrukelige skapninger!" Så plukket han opp en sekk full av dyrebare steiner og smøg seg under steinen inn i hulen sin.

Jentene, som nå var vant til utakknemligheten hans, gikk videre og gjorde innkjøpene sine i byen.

Da de krysset heden igjen på vei hjem, overrasket de dvergen. Han hadde tømt sekken sin med dyrebare steiner på et rent sted, uten å tenke på at noen ville komme dit så sent. Kveldssolen skinte på de strålende steinene. De glitret og gnistret i alle farger så vakkert at barna stoppet og stirret.

"Hvorfor står dere der og måper?" ropte dvergen. Det askegrå ansiktet hans ble kobberrødt av raseri. Han var i ferd med å si flere stygge ord da et høyt knurr ble hørt. En svart bjørn kom travende mot dem ut av skogen.

Dvergen spratt opp i forskrekkelse. Men han kunne ikke komme til hulen sin, for bjørnen var allerede nær. I redsel ropte han: "Kjære herr Bjørn, skån meg! Jeg skal gi deg alle skattene mine. Se på de vakre juvelene som ligger der! Skån livet mitt!

Hva vil du med en så slank liten fyr som meg? Du ville ikke kjenne meg mellom tennene dine. Kom, ta disse to onde jentene i stedet. De er møre munnfuller for deg, fete som unge vaktler. For barmhjertighets skyld, spis dem!" Bjørnen brydde seg ikke om ordene hans.

Han ga den onde skapningen et eneste slag med labben, og dvergen rørte seg ikke mer.

Jentene hadde løpt bort, men bjørnen ropte etter dem: "Snøhvit og Rosenrød, ikke vær redde! Vent, jeg skal komme med dere." De kjente igjen stemmen hans og ventet. Da han kom opp til dem, falt bjørnehuden plutselig av, og han sto der, en kjekk mann kledd i gull. "Jeg er en kongssønn," sa han. "Den onde dvergen la en trolldom på meg og stjal skattene mine. Jeg måtte løpe rundt i skogen som en vill bjørn til hans død satte meg fri. Nå har han fått det han fortjente."

Snøhvit giftet seg med ham, og Rosenrød giftet seg med broren hans. De delte den store skatten som dvergen hadde samlet i hulen sin. Den gamle moren levde fredelig og lykkelig med barna sine i mange år. Hun tok med seg de to rosebuskene, og de sto foran vinduet hennes. Hvert år bar de de vakreste roser, hvite og røde.