Søvnigdalens legende

Langs den brede Hudsonelven, der vannet brer seg ut som et blankt speil ved Tappan Zee, ligger den lille landsbyen Tarry Town. Her er livet stille og rolig, og folk tar seg god tid til å hilse på hverandre over gjerdene. Men dersom du vandrer litt lenger innover i landet, forbi de lave åsene og gjennom den tette skogen, finner du en dal som heter Sleepy Hollow. Den ligger gjemt og fredelig, som om den selv har glemt å våkne skikkelig. Luften der bærer på en gammel, tung hvile, og dagene glir sakte forbi uten at noen haster.

De fleste som bor i Sleepy Hollow, stammer fra nederlendere som kom for lenge, lenge siden. De har med seg gammel tro og gamle vaner. De lytter til vinden som hvisker gjennom trærne, og de følger med på vannet som risler over steinene. De tror på tegn og varsler, på små rykter som kommer fra natten, og på alt som ikke kan forklares med fornuft alene. Når noe rart skjer, nøler de ikke med å trekke på skuldrene og si at slikt kan hende i Sleepy Hollow.

I den dalen vandrer historier fra peis til låve, fra kjøkkenbenk til kirkebenk. De blir fortalt om kvelden, mens ilden knitrer og skyggene danser på veggene. Ingen historie er større eller mer skremmende enn sagnet om den hodeløse rytteren. Slik forteller de det: under den gamle krigen mistet en hessisk soldat hodet i et slag nær kirken. Siden den gang rir han gjennom dalen på mørke netter, alltid på jakt etter det som ble borte. Han må være tilbake på kirkegården før morgenen kommer, ellers forsvinner han i intet. Historien danser mellom trærne, sammen med tåken, og gjør Sleepy Hollow til et sted der noe usett alltid puster like bak ryggen din.

Inn i denne underlige dalen kom en dag Ichabod Crane, en vandrende skolelærer fra Connecticut. Han var lang og spinkel, med armer og bein som pekte i hver sin retning, som om de ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg. Når han gikk, viftet han litt fram og tilbake, som et fugleskremsel som hadde løsnet fra staken sin i sterk vind. Han holdt skole i et lavt tømmerhus i utkanten av skogen, der solen sjelden slapp helt inn. Bak døra hang bjørkeriset, et stille og tydelig varsel om at bråk hadde konsekvenser.

Han var streng når han måtte være det, men ikke ond. Han prøvde alltid å være rettferdig, selv om det ikke alltid var lett. De minste barna fikk gjerne et smil og et vennlig ord, og mødrene i bygda visste at de kunne be ham om hjelp når de trengte en ekstra hånd. Om kvelden ledet han sangskole for både unge og gamle, og på den måten ble han en bærer av nyheter og sladder fra gård til gård.

Han likte å lese, og han slukte bøker som andre sluker mat. En bok som satte seg spesielt fast i ham, var Cotton Mathers fortellinger om hekser og underlige hendelser. Han leste dem langt ut i natten, mens lyset flakket og skyggene ble levende i hjørnene. Alt han leste, ble levende i ham. Når han gikk hjem i mørket, sang han salmer for å roe seg selv. Likevel ble en knirk fra trærnes greiner til et varsel, en ugle til en melding fra andre verdener. Han lo av seg selv neste dag, men natt etter natt måtte han synge litt høyere for å holde redselen unna.

Det som forandret kursen hans, var ikke et spøkelse, men en jente. Katrina Van Tassel var atten år, frisk i kinnene og flink til å smile på en måte som fikk unge menn til å våkne og lytte. Hun var eneste barn av Baltus Van Tassel, en rik og nøysom bonde som eide den frodigste gården i Sleepy Hollow. Gården deres var som et bilde av overflod. Låvene var fulle av korn, epletrærne hang tunge av røde og gule frukter, og kyr og griser rullet seg i sol og skygge som om de visste at de hadde det godt.

Inne i stua glinset tinnfatene på hyllene, og i melkekammeret var det så svalt og godt at man ble rolig bare av å puste der inne. Da Ichabod kom på besøk første gang, fløt blikket hans fra alle disse skattene og bort til piken som en dag skulle eie alt. Han kjente hjertet slå raskere, og ikke bare for henne. Han så for seg et ekteskap, jord som kunne selges for å kjøpe mer jord vestover, kanskje en vogn, kanskje en egen husholdning med tjenestefolk.

Drømmene hans ble fulle av mat og regnestykker. Han kunne kjenne smaken av paier og kjøtt i munnvikene bare av å se på gården. Og midt i alt dette sto Katrina, med et blikk som både lo og tenkte, som om hun visste mer enn hun sa. Ichabod visste at han måtte vinne henne, ikke bare for kjærlighetens skyld, men for alt det hun kunne gi ham.

Rundt Katrina sirklet det mange friere, men en av dem var større og høyere enn de andre, og han måtte tas på alvor. Abraham Van Brunt, som alle kalte Brom Bones, var bygdas helt. Han var sterk som en okse, rask i salen og modig der andre rykket unna. Latteren hans var grov og varm, og han gikk ofte sammen med en liten flokk kamerater som likte en god spøk like mye som han selv.

Hesten hans, Daredevil, var like stri og uredd som sin rytter. Når den sto bundet ved Van Tassels gjerde, holdt de andre unge mennene seg på trygg avstand. Brom kunne gjøre mye moro ut av nesten ingenting, men når han ble sjalu, var han ikke lett å overse. Det var ikke følelsene hans som var farlige, men oppfinnsomheten. Han spøkte heller enn å slå, for han visste at en god latter kunne såre like mye som en knyttneve. Men alle visste at det også gikk en grense der, selv om den var vanskelig å se.

Brom var vant til å få det han ville. Når han så at Ichabod begynte å sirkle rundt Katrina, kjente han en gnist av irritasjon. Han hadde sett slike tynne, kloke menn før, men de pleide å gi seg når de skjønte hvem de hadde med å gjøre. Men Ichabod ga seg ikke. Han fortsatte å komme til Van Tassels gård, alltid med en unnskyldning, alltid med et smil.

Ichabod visste godt at en åpen kamp mot Brom var en dårlig plan. Han var ingen kjempe, og han hadde aldri vært god med nevene. I stedet valgte han list, tålmodighet og ro. Som sanglærer hadde han den beste nøkkelen en mann i hans situasjon kunne få. Han ble invitert inn på kjøkkenet hos Van Tassel, og der ble han stående ved melkespannene for å smake på nybakt brød og høre på gamle historier.

Ved skumringen kunne han gå i hagen med Katrina. De snakket under de store almene, ved vannet som pustet i damp en kjølig kveld, eller bare fulgte grusgangen mens lyset ble blått og mørkt. Han var høflig og litt selvhøytidelig, og han beveget seg fremover i små, forsiktige trinn. Han trodde han gjorde fremgang, og han smilte for seg selv når han gikk hjem.

Brom tygde på tålmodigheten i begynnelsen. Han lot som ingenting, men øynene hans fulgte Ichabod. Snart begynte spøkene. En kveld ble pipen i sangskolen fylt igjen, og røyken jagde læreren og sangerne ut i den kalde natten. En annen dag brøt noen seg inn i skolen og laget slik uorden at Ichabod ble stående i døra som et stort spørsmålstegn. Til og med gårdshunden hos en nabo hadde, merkelig nok, lært seg å ule i en lyd som hørtes ut som en parodi på lærerens lyse toner. Ichabod lot som ingenting. Han rettet på snippen, bar med seg en skadet verdighet og fortsatte som før.

En høstdag kom invitasjonen alle hadde ventet på: quiltelag og dansefest hos Van Tassel. Det var som om hele dalen trakk pusten på en gang. Folk smilte og planla. Ichabod stengte skolen litt tidlig den dagen. Han pusset sin svarte frakk og lånte hesten Gunpowder fra bonden Hans Van Ripper. Gunpowder var ikke noe vakkert ridedyr, men mer som en seig gammel arbeider som hadde sett mye i sine dager. Øynene hans sa at han kunne mange triks, men at han helst ville bli ferdig med ting uten bråk og mas.

Ichabod red gjennom høstlandet. Forbi mais som raslet som tørt papir i vinden. Forbi gresskar som lyste oransje i gresset, runde og tunge som små måner. Forbi epleskurer og kalde skygger under trærne. Luften duftet av korn og bakst, som om noen nettopp hadde åpnet ovnsdøren og sluppet varmen ut. Ichabod kjente ganen drømme, og drømmen bar ham raskere av sted.

Han forestilte seg alt som kunne bli hans om han vant Katrinas hjerte. Han så for seg store lagerrom fulle av mat, myke senger og varme ovner. Med hvert skritt Gunpowder tok, ble bildene tydeligere og mer levende. Han red som om han allerede eide det hele, som om fremtiden lå rett foran ham og ventet på å bli tatt imot.

Huset til Van Tassel var polert til fest. Lys skinte i vinduene, og latter strømmet ut på tunet. Inne glinset tinnet på bordene, og bordene selv bøyde seg nesten under vekten av kaker, paier, steiker og syltede frukter. Gamle bønder kom med konene sine, unge menn lente seg bakover og lo høyt, og unge jenter hadde nye sløyfer i håret og raske blikk som søkte etter noen å danse med.

Ichabod, tynn og hengslete, danset med en fryd som bruste i ham. Det så litt rart ut, men det var også smittende. Eldre folk ristet på hodet, men smilte mens de så på. De unge klappet og ropte oppmuntrende. Brom Bones sto i et hjørne og så på med et mørkt uttrykk han prøvde å skjule. Det var ikke lett, for Ichabod så ut til å sveve der andre tråkket tungt. Han viste alt han kunne, og litt til.

Da dansen roet seg, åt Ichabod som om han skulle i dvale. Han smakte på alt som ble satt foran ham, og i hvert munnfull så han et mulig fremtidig måltid hjemme hos seg selv. Han tenkte: slik kan livet bli. Rundt ham var det varme og latter. Noen strøk forbi og slang ut en vennlig kommentar. Katrina gled mellom folk som et lys som hele tiden var på vandring, alltid et par skritt foran alle andre.

Da fiolinen endelig ble stille, satte de gamle mennene seg med pipene sine. Skråblikk og små historier fløt ut i rommet som røyk. Snakket gled fra krigen og gamle hendinger til det som alltid ligger like under overflaten i Sleepy Hollow: sagnene.

De snakket om det gamle tulipantreet ved veien, der Major André i sin tid ble stanset under krigen. De husket kvinnen i hvitt nede ved Ravnekløften, som viste seg for dem som våget seg dit alene. De nevnte lys som hadde flakket over myra, akkurat som om noen gikk der med en lykt på jakt etter noe tapt. Høyest og oftest lød navnet på den hodeløse rytteren.

De beskrev ham som en som bandt hesten ved gravene, og som red som vinden på veiene like før midnatt. Brom Bones fortalte, med et glimt i øyet, at han en natt hadde kapp-ridd med denne ånden. Han lo og sa at de hadde holdt følge nesten helt til broen ved kirken. Der, sa han, hadde skikkelsen løst seg opp i et lys, akkurat som sommerfuglvinger som blir til støv i solen. Noen ristet på hodet og lo, noen nikket gravalvorlig. Ichabod lyttet med øyne som ble større og større. Alt han hadde lest, alle nattens hviskinger, sto som på rekke inni ham.