AlkymistenAlderstilpasset versjon

Prolog og begynnelse

Fortune, sier prologen, liker dårskap.

Derfor får vi to timer med den: for deres skyld og for vår. London er stedet, for ingen by er bedre på moro og på å avle nye typer lurendreiere, skrytepaver, humørfolk og håpefulle idioter. Forfatteren vil ikke såre, bare lede og more, og viser dårskapene så naturlig at selv de som gjør dem, kan kjenne dem igjen uten å tørre å innrømme det.

Så smeller handlingen i gang. I et hus som tilhører en herre ved navn Lovewit, krangler to svindlere så heftig at det skramler i flasker og esker. Stemmene skjærer gjennom veggene. Den ene, Subtle, kaller seg alkymist og bærer en fløyelslue og en kappe. Han ser ut som om han har hemmeligheter i hver fold. Den andre, Face, går i kapteinsdrakt, sverdet ute, og ser ut som han er vant til å få det siste ordet.

Mellom dem står Dol Common, med sterke armer og skarp tunge, og prøver å stoppe dem før naboene kommer løpende til bråk. Subtle roper at det er hans hode, hans kunst, hans ritualer som trekker pengene inn. Face svarer at uten ham hadde Subtle stått i søppeldynger og plukket filler før soloppgang. De drar hverandre ned i fortiden med stygge bilder: Face som en fattig butlersvenn, Subtle som en lurvete tigger ved Pie-corner, med filthatt og mugne tøfler på frostknutene. Ordene

hagler som steiner. Dol knuser en flaske, tar sverdet fra Face og rister dem begge: enten slutter de fred og samarbeider, eller så blir alt de har bygget, blåst bort på et øyeblikk. Hun ser dem rett inn i øynene. De tre holder hender. De kaller svindelen sin venture tripartite – et tredelt foretak: alt i fellesskap, ingen forrang. De smiler til hverandre, men smilene sitter løst. Tilliten er tynn som glass. Likevel smiler de, for det ringer på døren.

Første bytte: Dapper

Face ser ut av vinduet.

En ung advokatfullmektig – den spede typen som kan seks pene håndskrifter og liker å sitere Ovid – står utenfor. Han ser nervøs ut, som om han har gått i ring før han turte å banke på. Dapper, heter han. Face hvisker planen raskt. Subtle tar på seg den vise kappen. Face later som han er på vei ut og møter Dapper i døren: Å, om jeg bare kunne ha ventet! Doktoren er opptatt med store verk. Dapper beklager og rekker opp en tung pung med engler. Man hører myntene klirre. Han snakker hviskende om en sak: han vil ha en «familiar», en liten hjelperånd til spill. Først sier han en flue til hester og pokaler, men så, presset av egne drømmer, innrømmer han at han egentlig vil ha flaks i alle spill – kart, terninger, alt. Du kan se at

han har tenkt på dette lenge. Subtle setter seg høytidelig, som om han veier ordene før han slipper dem ut.

Han avviser først, mutrer om faren ved å forstyrre kunsten, nevner Read-saken og lover å si nei for alles beste. Face blir rasende i rollen som stolt kaptein og bjeffer på Subtle for å være blind for en «spesiell gentleman». Dapper lover på sin hånd å tie, aldri røpe dem, aldri være en «chiaus». Løftene hans er som eder i kirken. Han lover flere mynter.

Subtle trekker pusten og titter på Dapper: den beste hudfarge, sier han lavt; fe-dronningen elsker slike. Han har seiershinne, må vite! Dapper vil benekte, men Face gjør store øyne: Ikke motsi skjebnen, mann! Dapper blir rød, sverger ved Jove at han vil vinne ti tusen pund og dele halvparten. Øynene hans lyser.

Subtle ler på sin professoriske måte og kasserer nølingen. Han tar fire engler, så én til, og lar Dapper forstå at en slik gave – riktig gjort – vil få alt til å lykkes. Seremoniene er strenge, sier de.

Dapper må faste til ett. Tre dråper eddik i nesen, to i munnen, én i hvert øre. Vask fingre og øyne. Når han kommer tilbake, må han si «hum» tre ganger og «buz» like mange. Han må komme i ren skjorte – man vet aldri hvilken nåde som kommer med hvitt lin.

Han nikker

ivrig, noterer, gjentar. Man ser at han allerede øver på ordene. Og småløper ut.

Andre bytte: Abel Drugger og butikkskiltet som virker som magi

Så glir en sjenert ung mann inn: Abel Drugger, tobakkshandler i startgropen. Han har tatt med en grov skisse av hjørnebutikken sin. Papiret er krøllete, som om han har brettet det ut og inn mange ganger. Hvor skal døren? Hyllene? Hva skal romme bokser og hva potter? Captain Face har sagt at doktoren kjenner menneskers planeter og engler. Abel håper alt han har, for han har ikke mye fra før. Subtle mykner. Han gransker fingertupper og pannelinje. Var du født en onsdag? Abel nikker. Lillefingeren tilhører Merkur, livshuset er Libra – du skal handle med vekt! Han peker i skissen: Døren skal vende sør, bredsiden mot vest. På østsiden skriver du Mathlai, Tarmiel, Baraborat. På nordsiden Rael, Velel, Thiel. Det er navnene på merkurånder – de skremmer fluer fra boksene. Under terskelen: en magnet. Den vil trekke inn gallanter med sporer. På disken en dukke med skrue og hoffsminke – damene vil ikke kunne gå forbi. Du vil handle i mineraler, sier han. Abel blunker: Jeg har arsenikk, vitriol, sal-tartar, argaile, alkali og sinober hjemme! Han sier det som om han viser frem skatter. Subtle nikker som om han visste det. Til slutt lager han tegnet til butikkskiltet: en bjelle for Abel – bell. En mann

i «rug»-kappe som heter «Dee» – D. En hund som snørrer «er». Samlet: Drugger. Face klapper: Abel er skapt! Abel, som lever på ost og har fått mark, lyser opp. Han drar frem en portugiser, halvårets sparemynt, og legger den på bordet, og ber Subtle stryke ulykkesdagene i almanakken og gi råd om hyller. Mynten skinner i lyset. Subtle lover, og Abel løper for å gjøre alt riktig.

Den store fisken: Sir Epicure Mammon

Nå beveger noe tungt seg i gaten.

Dol kikker og ser en kraftig ridder som snakker ustoppelig, armene fulle av drømmer. Sir Epicure Mammon – han som har gått og prentet inn i alle ører at denne dagen blir gull. Han drar med seg Surly, en venn som ikke lar seg blende. «Her står vi ved Perus kyst,» sier Mammon med brennende øyne og peker mot laboratoriet. Du kan se at han allerede smaker på gullet i tankene. «Dette er Salomos Ophir, nådd på ti måneder, ikke tre år. I dag sier jeg: Vær rike!» Han lover alt: aldri mer terninger, aldri mer løpe etter unge arvtagere med livery-punks og brennevin, aldri mer fløyelsinnvoller for grov kappe. Han løfter den ene hånden over den andre som om han allerede velsigner London med skjeer av rav, bad av rosedugg og rom med perfumerte tåker. Face kommer springende og melder at kolben rødmer som en pike tatt

på fersken. Det blir projeksjon om tre timer.

Mammon omfavner ordene og bretter ut en hel verden: Han skal kjøpe tinn og bly fra alle blikkenslagere, kobber fra Lothbury, forvandle alt til gull. Han skal kjøpe Devonshire og Cornwall og gjøre dem til India. Han skal ha et seraglio, men først kastrere Face – i spøk, for å holde styr. Han skal elske femti om natten, spise perler oppløst i solens ånd, gasse seg i kamelhæler og fasaner, få kokken slått til ridder for godt krydder, få konkubiner som bærer ham i blikk og glass som mangfoldiggjør figurene når han går.

Ordene strømmer fra ham som vann fra en sprukken kilde. Surly smiler skjevt og sier at han vil tro det når han ser det, og hvis øynene bedrar ham, lar han en hore pisse dem ut neste dag.

Mammon himler ikke – han åpner bare flere bøker: Adam skrev på høytysk, sier han. Jason's fleece var en bok om alkymi på ramskinn. Dragen i historien var kvikksølv, oksene var ovnen, tennene sublimert kvikksølv.

Subtle kommer inn, alvorlig som en prest, og advarer mot begjær. Arbeidet må tjene Gud og allmenn nytte. Han sier solen er i sin kappe, medisinen har trippelsjel. Ordene hans er en strøm av farger og varmegrader, retorter og pelikaner, «den grønne løven», «kråkehode», «påfuglens hale». Surly lytter skarpt og hvisker at dette språket er vakkert

– omtrent som kjeltringspråk. Men han biter tennene sammen. Han lukter noe. Subtle forklarer alkymien som natur i miniatyr. Egg klekkes i ovner i Egypt, sier han. Er ikke det større enn å hjelpe bly til å bli til gull, når naturen allerede er på vei dit? Fuktig utånding og tykk jordlig del danner stoffet for metall. Kvikksølv og svovel er foreldrene. De ufullkomne kommer først, så de fullkomne. Én unse som først konverterer hundre, kan, etter hver ny løsning og størkning, forvandle tusen, ti tusen, hundretusen. Mammon blir nesten andektig. Surly fnyser av ord som «tis og eggeskall, kvinners tider, mannsblod». Han mener alt dette er tåkelegging. Subtle smiler og sier at de gamle skjulte hemmeligheten med vilje, for å holde idioter unna. Dol glir forbi døren. Mammon ser henne – «Bradamante, et modig stykke!» – men Face hvisker fort: hun er gal av hebraiske bøker, blir ustyrlig om man sier «genealogi». Mammon gir penger for å møtes, Face lover å snike ham inn. Surly tviler mer og mer: Dette huset er et bordell, sier han stramt. De to svindlerne gnir seg i hendene når han går for å møte Captain Face i Temple-kirken – kroken er satt i begge: den som drømmer og den som tviler.

Puritanere med sekker og problemer

Det dunker igjen.

En streng mann i svart, Ananias, kommer for å handle på vegne av hellige

brødre i Amsterdam. Han snakker om sannhet, mens Subtle spruter ord som «spagyrica» og «krysopoeia». Ananias kaller det hedensk gresk. Subtle freser tilbake at han skal snakke som filosofer, og Face ramser lidelser for metallene: forråtnelse, løsning, avvasking, sublimasjon, kohobasjon, kalsinasjon, serasjon, fiksasjon. Ordlawinen får Ananias til å stivne. Broren står stiv som en staur, men kommer tilbake senere med Tribulation Wholesome, en leder som forstår å bøye seg for midler når saken trenger det. Utenfor beroliger Tribulation ham: Den hellige sak er prøvet. Ofte bruker Gud fortapte redskaper. Er det noen mer hissig enn glassblåsere, mer antikristen enn klokkestøpere? Ilden kan gjøre en mann uvøren. Når steinen er ferdig, kan heten bli iver, og de kan stå mot Romas fille. De banker, går inn, og Subtle tar imot som en herre. Han minner om alt det gode steinen kan gjøre: tre dråper eliksir til en mektig mann med gikt – en venn for livet. En lam blir ung. En kvinne med arr får ansiktet tilbake. En ridder med beinsykdom blir frisk. Og det politiske: å betale en hær i felt, kjøpe Frankrikes konge ut av sitt rike. De kan bli timelige herrer selv! Tribulation lener seg frem. Du kan se at han regner i hodet. Ananias mumler at bjeller er vanhellige. Subtle truer med å ødelegge alt. Tribulation tier ham og sier: En melodi kan være religiøs. Javel. Så

aksepterer de – og Subtle lover å kaste medisinen på metallet: så mye sølv som tinn, så mye gull som messing. De regner dager: åtte, ti, tre, femten. Hundre mark i vare kan bli seks millioner. Han trenger mer kull. Hvis det kniper for brødrene, kan han gjøre tinn til gode hollandske dalere. «Er mynting lov?» spør Tribulation. Det er ikke preging, bare støping, svarer Subtle. Brødrene vil godkjenne det, lover Ananias. Så skal det brennes.

Nye masker, ny jakt

Face kommer tilbake i kapteinsklær, men uten Surly – den forbaska har ikke latt seg pirke.

Face har likevel gode nyheter: En spansk grandé kommer i hemmelighet, med seks sekker og kister fulle av pistoler og stykk-åtter. Han vil bade, og så vil han «parles med Dol». Dol nikker – hun skal kile ham med morsmålet og holde ham i en tåke av parfyme og løfter. De legger planen: plukk ham ren, og ta løsepenger hvis han prøver å snike seg unna. Men før den fremmede, kommer gamle avtaler tilbake. Dapper banker igjen – klar for fe-dronningen. Ansiktet hans er spent som en bue. Og Abel trasker med en ny kunde: Kastril, en ung landeier med brått temperament og lyst til å lære kunsten å krangle og vinne. Han ser ut som han er vant til å få viljen sin. Abel har ikke fått tak i damasken ennå, men

tobakk har han. Face lyner vennlig: Doktoren kan lære deg alt fra å gi og ta imot løgn, måle enhver trette med et instrument, og leve av vettet – hvis du tør. Kastril er først skeptisk til vertshus, spill og fuffens, men Face peker på Dapper, som straks skal få en flue og vinne en baroni på to uker.

Kastril mykner. Han sender gutten for å hente søsteren: en enke, nitten år, litt ute av mote, men god. Dame Pliant, heter hun.

Dapper bindes og gjemmes

Dapper gjør alt riktig.

Han har målt opp mynter fra Edward, gamle Harry, James og Elizabeth, alt nøye. Face sukker at han skulle hatt en fra Mary også, men Philip-og-Marys duger. Subtle kommer inn i prestedrakt for feene, med en stripe av tøy. Faster han?

Har han sagt hum, hum, hum, buz, buz, buz? Ja, sier Dapper, og stemmen dirrer litt. Som tegn på håp får Dapper «lykkens underskjørt» og en fille fra dronningens egen serk som hun rev da han lå i vuggen – dette bindes for øynene. «Kast alt verdslig,» sier Subtle. Dapper dumper vesker og lommetørklær.

«Ringer? Segl?» Dapper lurer, og straks hører han «feene» komme for å klype hvis han lyver. Han skriker og tilstår: en spur-ryal i en papirlapp, og – vel – en halvkrone av gull rundt håndleddet fra hans kjære. Et blyhjerte også, men det får han

beholde. Da Dol piler inn og hvisker at Sir Epicure står på trappen, må de plutselig bestemme seg: Hva gjør vi med Dapper? Svaret: Reserver ham! De stapper en knebel av ingefærbrød i munnen hans – mot svimmelhet – og skjuler ham i privetet. «To timer, ikke et ord, ikke et blikk,» sier de, og lover at tanten, fe-dronningen, sitter og spiser i sengen og snart vil gi ham nåde.

Mammon og Dol: gull i lufta

Mammon kommer, og Face sier at projeksjonen snart skjer.

Han vifter også med ord om «min herres søster», dame av rang. Mammon brenner: han skal la gull regne som Zevs over Danaë. Face advarer om at hun hater kontrovers – men elsker fysikk, matematikk, poesi, statsanliggender, og alt løsslupent – men ikke krangelteologi. Mammon lover å hilse med gull, ikke med dogmer. Dol trer inn i kjoler som glitrer. Mammon vil kysse falden; hun gir ham leppene i stedet, rak og høflig. Han kaller henne edel, hun sier «snarere høflighet». Hun sier hun bare er en fattig barons datter, men beholder materialet, selv om staffasjen mangler. Mammon ser i henne Valois' nese, Medicienes panne, Østerrikes blikk. Face smiler for seg selv: faren var en irsk fruktselger. Mammon forteller en hemmelighet: I dette hus, i dag, finnes filosofens stein. Hun skal være frue over den. Tenkt, sier han, ditt første ønske – så kommer

en flom av gull, en hel syndflod som kan avle en nasjon. Hun spør hvordan det går i et monarki. Han hvisker at prinsen så klart vil ville ha den, men hvis de reiser til en fri stat, kan de leve i evig lyst. Face dukker opp og dytter dem mot hagen – laboratoriets vegger har ører. Han får en skinnende mynt for hjelpen.

Kastril, Dame Pliant og vitenskapen å krangle

Kastril og søsteren blir ført til Doctor Subtle i «demonstrasjonskammeret». Subtle hilser gutten som sin jordiske sønn og jorder ham straks: du knurret feil i sted – man må kunne logikk, grammatikk, første og andre intensjoner, kanoner, inndelinger, moduser, grader, predikamenter, substans og aksidens, årsaker ytre og indre – før man kan kalle noen løgner etter mål og merke. Kastril skjelver av beit, men spiller tøff. Subtle snur seg til enken, kysser høflig, smaker på leppen og ser på pannen, og spår: Din komme er ingen ridder, men en soldat eller en kunstner, snart hedret. Hun gløder. Face kommer inn igjen som kaptein, kaller henne «lady» og lover store ting. «Greven er her,» sier han – en spansk.

Surly i spansk drakt – og en fare for hele foretaket

Dette er krisen: Den spanske donen de skulle plukke, er Surly i forkledning. Han trer inn i stram kappe og dårlig sminket skjegg, mumler stivt spansk og vurderer

rommet med kalde øyne. Face og Subtle hvisker lynraskt plan. Dol er opptatt med Mammon – de kan ikke miste Surly nå.

Om han sendes bort, tenker han vondt. De bestemmer seg: Dame Pliant skal inn først – de kan late som det er skjebnen hennes. Hele foretaket står og faller på husets troverdighet. «Del byttet, ta din sjanse,» sier Face til Subtle. Subtle sperrer opp øynene, men gir seg – med et bannskap og en tanke om hevn.

Kastril roper at søsteren må oppføre seg. Face synger de spanske lovprisningene: de beste hestene, skjeggene, kniplingskragene, dansene, våpnene, parfymene. Damen skal bli grevinne, kjørt med åtte hopper gjennom byen. Borgere skal rope til slipsene hennes. Hun nekter spanjoler på grunn av 1588 – selv om hun ble født tre år etter – men lar seg lokke av brorens spark.

Hun nikker. Hun skal gjøre som broren vil. Surly, som «greve», sier på spansk at forsinkelsen dreper ham og at kvinnen er det mest fullendte blikk han har sett. Subtle tolker, Kastril priser lovfranskheten og jager søsteren nærmere så hun kan kysse først – «spansk skikk», sier Subtle. De forsvinner i hagen.

Subtle og Face deler blikk: Nå må alt skje fort og rent.

Dol går av hengslene, Mammon får sjokk, og alt går i lufta

Dol, den lærde damen, faller plutselig i transe og begynner å mumle om Alexander, Perdiccas,

Antigonus, Seleukos og Ptolemaios, om leirføtter og støvføtter, Gog og Egypt, og at Britannia må lære Ebers og Javans språk. Hun strør navn fra Broughton, Kimchi, Onkelos, Aben Ezra. Mammon stirrer. Face kommer løpende og hvisker at nevning av «et femte monarki» utløste hele katekismen. Hysj, husets gamle – alkymisten – tåler ikke slikt. Subtle bryter inn og skriker at slike ugjerninger forsinker det store verket. Dol slutter endelig. Så: En smell som skjelver i gulvbjelkene. Røyken siver ut under døren. Face farer inn med støv i håret: Alt er ødelagt! Kolbene knust, ovnen nedsunket, retortene sprukket, pelikanene i skår, Hermes' segl brutt. Subtle faller som død. Mammon stirrer. «Er alt tapt? Alle kostnader?» Face sier at det er igjen en skjeppe kull. Mammon tar hendene til pannen og sier at hans egen synd, hans kjødelige appetitt, gjorde det. Face hjelper ham mot døren, formaner anger, kanskje hundre pund til dårekisten i Bethlem. Mammon nikker, tung og taus, og går som en mann lastet med alt gullet han aldri fikk.

Surly river masken

I haven har Surly allerede hvisket til Dame Pliant at hun er blant kjeltringer.

Han kunne ha tatt henne, sier han, men han velger å redde henne i stedet. Som en mann uten stor formue, men med ære, spør han om hun vil vurdere ham. Hun sier hun skal tenke på det. Så går han inn

igjen, og Subtle forsøker å lure ham i lommer og snorer – og får en neve til svar. Surly kaster av seg kappen og roper at han er mannen de prøvde å fange som spanjol. Han forklarer høyt hvordan svindelen fungerer: gulllappene, kobberet gnidd med svovel for å ta farge, kvikksølvet som forsvinner som røk. Face prøver å gli unna, men blir dratt inn i scenen av Kastril, som spruter ut fornærmelser og vil krangle rett. Face hvisker at Surly er ansatt av en rivaliserende tryllekunstner for å velte deres hus. Drugger bekrefter at Surly skylder ham for tobakk – små biter av sannhet hjelper stor løgn.

Kastril jager Surly ut med skrik om «Don Quixote». Ananias freser om støping av dollars – lovlig, sier han, etter bønn og faste. Subtle nikker dem bort, for her er «en spansk minister som spionerer». Alt glipper i kantene. Men huset holder sammen så vidt – en stund til.

Eieren kommer hjem

Dol kommer stormende: Lovewit, husets herre, er i gata.

Naboene rundt ham som en krans av kakkelovnspiper. Face blekner. Alt de har planlagt, koker bort hvis han går inn nå.

Han roper til Subtle: Skjegg av! Kapteinsskjegget må av – jeg må være Jeremy, butleren, ren og glatt. Dol: varmt vann! Subtle: barber meg, men ikke skjær halsen! Og pakk, pakk – to kister, alt vi rekker: Mynter, damask, tobakk,

franske skjørter, belter, slirer, en flink prest til et improvisert bryllup om så trengs. De deler en siste plan: Møt i Ratcliff i morgen og del byttet. Alt Mammons messing og tinn får holde kjelleren så lenge. Så skynder de seg i hver sin retning.

Lovewit brøyter seg frem til døren. Naboene klager i munnen på hverandre: Hver dag har det kommet lorder, damer, borgere, riddere, østerskoner og tobakkshandlere – vogner! trommer! – Hva har Jeremy holdt på med? Har han solgt møblene? Hengt ut plakater om fembeinte uhyrer? Kurer mot tannverk?

En smed blir hentet for å bryte opp døren. Døren går plutselig opp av seg selv: ut kommer Jeremy, nybarbert, enkel, litt stolt. Han sier rolig at han har holdt huset stengt – pesten, nei, kattepest! Katten i spiskammeret ble syk. Han lot ingen inn. Røkelse og tjære skulle rense rommene.

Naboene nøler. Var ikke døren åpen? «Nei,» sier Jeremy, og fingerer nøkkelknippet. De blir usikre; kanskje var det et annet hus? Lovewit avfeier dem med takknemlig, men skarp stemme, og sender smeden hjem.

Men da kommer Surly og Mammon. De hamrer og roper på svindlere og lunger. Lovewit sier han er eieren. Mammon spør etter Subtle og Lungs – han vil ta dem. Jeremy sier ingen slike har vært her på tre uker. Surly kaller ham en frekk skurk. De løper etter offiserer og lover å komme tilbake

med full makt. Lovewit kikker på Jeremy. «Hva i alle dager?», spør han, mens naboene hvisker at de har sett vogner her.

«Bare tull fra månedsslave hoder,» sier Jeremy. Og da bryter en ny stemme inn fra huset: «Kaptein! Doktor!»

– det er Dapper, knebleren er spist opp og stemmen hans slapp fri. Lovewit ser mot lyden. Jeremy vifter i været, peker mot «luften»: Det er ånder i nabolaget, sir. Men så hvisker en annen stemme: «Tyst, din tosk, du ødelegger alt!»

Da vet Lovewit. «Nok knep, Jeremy,» sier han. «Sannheten, den korteste veien.»

Jeremy står stille et øyeblikk. Så velger han en siste svindel – men nå for sjefens beste. Han bøyer hodet, ber om nåde, og lover en enke – rik, mild, ung – som kan gjøre Lovewit sju år yngre. «Ta på deg en spansk kappe, sir. Hun er her inne.»

Lovewit lar ham vise. Han har selv vært enkemann. Han ber ham åpne, men også rydde veien. Jeremy nikker, og alt snus i et siste kast.

Fe-dronningens siste nåde

I en krok av huset, bak et tynt forheng, kneler Dapper.

Subtle slipper ham fri for bindet – for sent, men det får være. Dapper mumler at knebelen smuldret i munnen og at dampen av ritualet gjorde ham svak. Subtle rister på hodet; alt ødelagt!

«Tanten din? Får jeg se tanten min?» klynker Dapper. «Ja,» sier

Face, i kapteinsdrakt igjen, «for i natt har jeg sagt at huset er hjemsøkt, for å holde folk ute. Vi har litt tid. Vær stille, så får du se.»

Dol trer frem, majestetisk som en dronning, streng og mild i ett. Dapper kaster seg på kne og kryper nærmere, men hun løfter hånden – ro! «Nevø,» sier hun, «jeg var sint. Men ansiktet ditt er søtt. Reis deg, kyss falden.»

Hun stryker ham over hodet, lover at han skal vinne mye, gi mye, låne mye. Subtle minner ham på å takke. Dapper er målløs.

Så gir hun ham gaven: en flue i en liten pung. Den er så liten at den nesten forsvinner i hånden hans. Han skal bære den på høyre håndledd, åpne en åre med knappenål en gang i uken, slippe noen dråper blod – først da se på henne.

«Spill gleek og primero,» sier Subtle. «Vær høflig. Ikke billig pai. Ikke frokost på Heaven and Hell. Hold deg til det fineste selskap.»

«I morgen kan du skaffe tusen pund om du vil,» sier han. «På min hånd!» sverger Dapper.

Dronningen sier han kan komme ofte, og kanskje arver han tre-fire hundre kister og tolv tusen mål fe-land – hvis han spiller pent med gode spillere. Dapper vil gi bort hele inntekten sin på førti mark til henne, i ren takknemlighet. Han spretter for å hente dokumentene.

De siste slagene: svik, springing og ekteskap

Face kommer tilbake, tynnsmilt.

Han henter Subtle til døren: Drugger står der, han skal skaffe en prest, for snart – veldig snart – skal det være ekteskap.

Dol pakker, men hun og Subtle hvisker om å stikke av. De er lei av Face. De skal laste to kister, kysse i døra og reise «østover» men egentlig vestover til Brentford.

Dol skal plyndre enken så mye hun kan: smykker, armbånd, alt. Subtle nikker. De kysser.

Face ser dem og spør – og de ler det bort med «glede over fremgang». Han sier det er ordnet med prest i hallen. Alt suser.

Så slutter lyden. Face ber dem hente kistene.

Han vil ha nøklene. Dol spør hvorfor. Subtle kniper leppen.

Face slipper masken: Herren min vet alt, sier han lavt. Han har tilgitt meg. Huset – og alt i det – er hans. Vår treparts avtale er over. Han kan låne dere et laken for kjolenes skyld når dere hopper over muren bak, men kistene blir.

Offiserer er på vei. Vil dere overleve, løp. Dol syder, Subtle lover å henge seg og hjemsøke Face i spiskammeret. De løper.

Face står igjen med kistene, hører tromming utenfra, roper på presten. Lovewit kommer i spansk kappe. De stormer inn: Mammon, Surly, Kastril, Ananias, Tribulation, og offiserer som hamrer i treverk og messing.

Lovewit løfter hånden for ro. Han

sier at huset er hans, dørene åpne. De kan søke så mye de vil. Jeremy – Face – setter av seg krage og kappe og blir hushjelpen sin. Mengden sprer seg i rommene. Så kommer nyhetene tilbake, scene for scene: Mammon sier reiret er tomt, han har mistet åtte og ti pund, pluss materialer i kjelleren. Lovewit sier at rettslige skritt kan hente det som er igjen – ikke spetakkel. Ananias og Tribulation vil ha «de rettferdiges del» – varene som ble kjøpt med hellige skilling. Lovewit hever kjeppen. De trekker seg. Drugger prøver å snike, men blir jaget. Surly oppdager plutselig at enken – grevinnen som glapp – står på armen til Lovewit. Han har giftet seg med henne. Lovewit fleiper at Surly hadde godt farget skjegg og sminket ansikt, men lite å vise til. Kastril kommer ilende, river søsteren i armen og skjeller henne ut. Lovewit retter seg: «Du utfordrer meg?» Kastril mykner i samme sekund. Han må like denne mannen, han bare må! Han lover å gi søsteren fem hundre pund mer. «Røyker De pipe, sir? Drikker De?» «Jeremy, fyll en pipe,» sier Lovewit. Bare litt røyk, og hele den unge mannen blir mild som brød. Slik faller alt på plass: Den listige tjeneren har styrt stormen akkurat hardt nok til å unngå å drukne selv. Han har «sittet av» alle: Subtle som skulle være en vis

mann, Surly som skulle være en spansk greve, Mammon med drømmer tyngre enn bly, Dol med hender som melker gull, Ananias med «lovlig støping», Dapper med «tante», og Drugger med bjelle, Dee og rug og snerrende hund. Lovewit – litt eldre, litt klokere, litt forelsket – har fått en kone og et hus fullt av historier.

Et farvel i teaterets stil

Når bråket innebærer ro, og rørene over kjelleren har sluttet å surre, kommer Face frem til scenekanten og snakker til oss, sitt «fedreland». Han innrømmer at han kanskje virket tynn i den siste scenen, men alt var «decorum», passende. Han har sluppet unna hver og en han har handlet med, helt ren. Han lover å bruke det han har fått – «pelf», byttet – til å traktere oss ofte og invitere nye gjester. For hva er dette huset uten latter og folka som banker på? Han bukker. Gardinen kan gå.

Etterskrift om ord som smaker av en annen tid

Bak historien ligger det en ordliste – en slags skatt for de som liker gamle ord. Her står rare og morsomme uttrykk som skinner av tid: cockatrice, et mytisk dyr brukt som kjellsord for en kvinne; cross and pile, kron og mynt; dine with Duke Humphrey, å gå sulten. Du finner også purse-net, et lite nett med snøre; quacksalver, en kvakksalver; og zany, en narr som hermer etter

den ledende narren. Mange ord har flere meninger, og noen er tekniske for alkymi – chrysopoeia for gullmaking, cibation for å etterfylle et stoff som damper bort – eller for jakt og jus: question som våpendom, seisin for besittelse, slot for hjortespor. Ordlisten er ordnet alfabetisk, med korte forklaringer. Den er som en hemmelig dør tilbake til scenens lukt av kull og krydder, gullmynt og løgner, der en «fly» er en følgeånd, en «pelikan» en kolbe, og en «pelikan» i et annet hus kanskje bare en fugl. Men her, i Lovewits hus, ble ordene selv til verktøy i et stort spill – om grådighet, tro, vennskap, svik og list.

Hva gjorde historien verdt å lese?

At tre mennesker – Subtle, Face og Dol – varmer opp et tomt hus til en boblende gryte av hemmeligheter. At de jakter på drømmer som Dapper, som vil vinne alt på et kort, på Abel som bare vil sette døren rett og få rett kunder, på Mammon som drømmer seg til guddom. At Surly står i døren som kjølig sannhet. At to puritanere lar seg overbevise om støping som «ikke mynting». At en ung mann vil lære å være sint på riktig måte, og en ung kvinne tvinges på glans og tittel hun ikke valgte. At alt til slutt smeller – bokstavelig – og at løgnen ligger i skår, men de levende, de listige,

overlever. Til og med fe-dronningen dukker opp og gir en flue som drikker blod og lover tusen pund før i morgen kveld, hvis du bare sier hum og buz og har ren skjorte. De små øyeblikkene gjør det stort: Dapper som skjuler en halvkrone fra kjæresten, men får beholde blyhjertet.

Abel som går ut i gaten og sier navnet sitt høyt, for nå henger det malt på en bjelle og en mann i rugkappe, og en hund som snørrer «er». Mammon som vil ha bad som groper man faller ned i, for så å tørke seg i dugg og roser. Kastril som blir myk av en pipe og gir søsteren fem hundre pund mer i medgift.

Og Face som lar kapteinsskjegget falle i vasken for å bli Jeremy, den myke stemmen som kan kalle en løgn for kattepest og få naboer til å tvile på sine egne øyne. Til slutt står vi igjen med det prologen lovte: en latter som retter og retter som ler. London er full av humør og lyst, sier de, og Lovewits hus har vist det bedre enn de fleste: intet klima avler bedre stoff til skjøger, halliker, impostorer – men også til historier om vennskap som nesten brister, om sjanser som blir tatt, og om en herre som kommer hjem litt for tidlig, men akkurat tidsnok.

Og hvis du noen gang hører noen hviske i

en krok: hum, hum, hum, buz, buz, buz – da vet du at noen snart skal vinne, gi, låne – eller tape alt i en eksplosjon som føltes som torden gjennom hele huset. Det er den alkemien som er sann i denne fortellingen: ikke bly til gull, men løgn til latter, grådighet til lærdom, og et tomt hus til et fullt teater.

Et par siste scener i etterglød

Lovewit og Dame

Pliant går inn som mann og kone, med prestens velsignelse fortsatt varm. Face sender presten ut for å fortelle «de andre» at doktoren kan høres i West-Chester og kapteinen i Yarmouth – for misnøyde kunder vil lete. Der ute på trappen står Surly og biter tennene sammen. Han, som kledde seg i lånt spansk for å avsløre en løgn, tapte likevel kvinnen han reddet.

Mammon senker skuldrene og sier han vil sette seg på en nepekjerre og preke om verdens undergang – en liten humor i et knust hjerte. Ananias peker enda en gang: «Bel og dragens profeter!» – og går.

Drugger prøver med et forsiktig «sir», men får døren. Face blir igjen, retter kragen sin som Jeremy.

Han peker oppmerksomt på veggene når Lovewit går gjennom rommene: Dårlig poesi, uanstendige krøller, sprukne gryter og en smeltedigel – mer etterlater ikke en falsk alkymist enn dette. Men historien de etterlot, er større enn skårene. Og det siste Lovewit

sier, er at en herre som får slik lykke gjennom en tjener – en enke og så mye gods – ville være utakknemlig om han ikke hjalp den tjenerens videre lykke. En ung kone og et godt hode kan tøye en gammel manns verdighet litt, sier han. Han blunker. Jeremy smiler som Face igjen et øyeblikk.

Epilogen løfter alt av scenen og legger det i vårt fang: Hvis vi tilgir ham, sier Face, skal han bruke byttet til å traktere oss ofte og invitere nye gjester. Lureri er stygt når du står midt i det. Men i teater, når man kjenner igjen ansiktet uten skjegg og hører lyden av hum og buz, da ler vi fordi vi vet at vi også kan bli lurt – med ord.

Og kanskje er det lærdommen prologen mente: at når man ser lureri på scenen, ser man det bedre utenfor også. Sånn avsluttes svindelen som kalte seg alkymi.

Ingen gullbarrer, men mange bilder: en bjelle som ringer, en magnet under terskelen, et hemmelig bad, en knebel av ingefærbrød, glass som blir kråkehode før de sprekker, og en pipe som temmer en angry boy. Og midt i alt: et vennskap mellom tre som sluttet fred for å bedra «hjertelig og kjærlig» – før de til slutt bedro hverandre. I London, hvor humørene lever lenge, går man bare rundt hjørnet for å finne de neste to timene.