Les Misérables Volume I: FantineAlderstilpasset versjon

Året er 1815. I byen Digne bor en biskop som alle begynner å kalle Monseigneur Bienvenu – den gode. Han heter egentlig Charles-François-Bienvenu Myriel. Han er over sytti, men ser yngre ut fordi øynene hans alltid ler. Ingen biskop lever enklere enn han.

Paléet hans ligger vegg i vegg med byens lille sykehus. Da han ankom, gikk han inn på sykehuset, telte sengene og kjente den tunge, varme luften. Så gikk han hjem, så på den lange, lyse spisesalen som åpnet seg mot hagen, kjente hvor sval luften var der, og sa rolig: «Det er en feil her.

Der borte ligger tjue-seks fattige stuet sammen i små rom. Her er vi tre mennesker og har plass til seksti. Dere får mitt hus. Jeg tar deres.» Neste dag sov de syke i paléet, og biskopen flyttet inn i det gamle sykehuset.

Han hadde nesten ingenting selv. Staten betalte ham femten tusen franc i året. Den første kvelden i det nye huset skrev han et budsjett: nesten alt til barnehjem, skoler for fattige jenter, frikjøp av gjeldsfanger, suppe til syke, lønn til fattige lærere, hjelp til de innsatte – og seks tusen til de aller fattigste. Til slutt sto det: «og tusen til meg selv.»

Søsteren hans, den milde Baptistine, nikket og smilte. Husholdersken, runde og raske Madame Magloire, mumlet litt om at man måtte jo ha litt å leve av.

Men de tre levde på de tusen til biskopen og de fem hundre Baptistine fikk i årlig pensjon. Når han senere fikk utbetalt reisetillegg for å besøke prestene ute i fjellene – tre tusen franc – ga han også dem bort samme kveld: til barn uten foreldre, til mødre, til syke. Han beholdt ingenting selv.

Han gikk langt og lenge på visitas. Dignes bispedømme var et slitsomt lappeteppe av høye fjell og dype daler. Veiene var dårlige, ofte bare stier for muldyr. Han brukte kjerrer i dalene, et esel i bratte kneiker, og sine egne føtter mest. Da han kom rittende på et esel inn i byen Senez, ble borgermesteren rød av forferdelse.

«De, en biskop, på et esel!» Den gamle mannen smilte og svarte: «De tenker at jeg er hovmodig som setter meg på det Jesus red. Det er ikke det. Jeg er bare fattig.» Han likte å tale i bilder og i små fortellinger.

Til landsbyer som aldri ga noe til de trengende, fortalte han om folket i Briançon, hvor de lot de fattige slå slåtten tre dager før alle andre, og hvor hele bygda bygde opp husene når de raste.

Til griske bygder ved høstetid fortalte han om Embrun, der naboene høstet for de syke. Til de som kranglet om arv: i Devoluy lar de døtrene arve, «fordi det hjelper dem å finne en mann og holder freden i slekta».

Til de uten skole: i Queyras betaler alle litt, så lærerne kan vandre fra landsby til landsby, med penner i hatten – én penn for lesing, to for lesing og regning, tre for lesing, regning og latin. Han talte mer som en far enn som en dommer. Og alltid var han mild.

Han lo gjerne av seg selv. En gang han ikke rakk opp til en bokhylle, ropte han: «Hent en stol, Madame Magloire. Min Høyhet rekker ikke opp.» Ved en rik onkels begravelse sa han lavt: «For en sterk rygg døden har! Så mye folk stapper på den.»

Og da en rik kjøpmann begynte å gi én sou i almisse hver søndag etter en smellvakker, fargesterk preken om helvete og himmel, nikket biskopen: «Der går monsieur Géborand og kjøper seg én-sou verd av paradis.»

Men når han først talte alvor, var han jordnær. Han prekte en gang om bondens elendighet: om skattepenger som ble krevd for hver dør og hvert vindu – «Gud gir menneskene luft, loven selger den» – om menn som bar gjødsel på ryggen i Dauphiné, tente ved furuved og bakte brød for seks måneder som de brakk med øks. «Mine brødre, ha medlidenhet. Se omkring dere.»

Han pleide å si at feilene til barn, kvinner, tjenestefolk og fattige var samfunnet og de sterkestes feil. «Man må ikke dømme fort. Se hvordan veien til feilen ble tråkket opp.» Selv kalte han seg, med et lite smil, for en «tidligere synder». Han holdt husets dør ulåst. «Legen må ha åpen dør. Presten må ha dør som alltid åpner.» Når en nabo advarte ham mot røvere, svarte han: «Hvis Herren ikke vokter huset, våker vokterne forgjeves.»

En gang ble en dødsdømt fange syk rett før henrettelsen. Soknepresten sa: «Ikke mitt bord.» Biskopen sa: «Han har rett. Det er mitt.» Han satt hele natten hos mannen, ba med ham, vasket tårene hans med sine egne. Neste dag gikk han ved siden av vogna hele veien til skafottet. Rett før kniven falt, kysset han mannens panne: «Den som mennesker dreper, oppreiser Gud.» Etterpå kunne han knapt gå forbi plassen der giljotinen hadde stått. «Døden tilhører bare Gud. Hva er vår rett til å røre ved den?» hvisket han.

Han var ikke redd for farer. Da en røverbande med lederen Cravatte holdt fjellene, sa alle: «Ikke dra!» Han svarte: «Jeg er ikke her for å passe mitt eget liv, men for sjelene.» Han gikk alene, prekte for gjetere i fjorten dager, sang så et Te Deum i deres lille kirke. De hadde nesten ikke noe fint å ta på ham.

Da stengte to ukjente ryttere opp sakristiet og satte fra seg en kiste, full av stjålne skatter fra Embrun-katedralen – gullkåpe, bispestav, mitra besatt med steiner.

På lappen sto: «Cravatte til Monseigneur Bienvenu.» Da sognepresten hvisket «Gud – eller djevelen», svarte biskopen fast: «Gud.» Om kvelden sa han til søsteren: «Ikke vær redd for mordere. De store farene er inne i oss. Forforståelser er tyver. Laster er mordere.»

I et selskap møtte han en senator som flirte av Gud og talte om at livet bare var «vegetasjon». «Hvorfor ofre seg? Jeg ser ingen ulv ofre seg for en annen ulvs lykke.» Biskopen lo mildt og svarte med skarp ironi: «For en deilig filosofi for rike herrer! Hvem som har samvittighetsfrihet kan sluke alt og gå i graven med fordøyelsen i orden. Mens folket får … den gode Gud.»

Han hadde også sin egen kamp. Han følte uvilje mot en døende gammel mann som en gang hadde stemt i den store nasjonalforsamlingen. Alle i byen kalte ham «kjeltring». Biskopen likte ikke tanken, men gikk. Den døende bodde i en skrøpelig hytte i en steinete dal, og satt i en rullestol med ansiktet vendt mot sola.

De snakket. Den gamle forsvarte revolusjonens harde år 1793 som et tordenvær som brøt opp femten hundre års mørke. Biskopen svarte at presten taler for barmhjertighet, en høyere rettferdighet.

De snakket om kongebarnet som døde i Temple-fengselet, og om en annen gutt, broren til en forbryter, hengt fordi han var bror. «Uskyld er sin egen krone,» sa den gamle.

Utover kvelden møttes de. Den gamle løftet fingeren: «Det uendelige må ha et Selv. Det Selvet er Gud.» Så styrket han seg og ba biskopen om ingenting – før biskopen knelte og sa: «Gi meg din velsignelse.» Den gamle døde. Biskopen ble enda mildere etter det møtet. Alle så det.

Han elsket alt som levde. Søsteren så ham bøye seg i hagen for ikke å tråkke på en blank svart edderkopp. «Stakkars dyr, det er ikke dens skyld,» sa han. Han trykket aldri sin godhet i et foredrag, han gjorde den. Om kvelden satt han alene under stjernene, som var hans store tak. «Noen blomster på jorda. Alle stjerner i himmelen,» sa han en gang, og smilte i mørket.

En kveld i oktober kom en sliten mann til Digne. Han var brei i skuldrene, omkring førtiåtte. Hodet var snauklipt. Skjorten var grov, buksen tynnslitt, jakken lapper på lapper. Ryggen bar en tung ransel.

Skoene var harde og tunge, beina nakne i dem. Ansiktet var brunt av sol og støv. Han het Jean Valjean. Han hadde gått i fire dager fra straffekolonien i Toulon, med et gult pass som sa: «Denne mannen er en straffange.

Vokt dere.

Han er farlig.» Han banket på et vertshus. «Mat. En seng.» «Hvis du betaler,» sa verten.

Mannen tok fram en lærpung. Vertshusverten sendte en gutt til borgermesteren for å spørre om denne fremmede. Da gutten kom tilbake, leste verten, ble blek og hvisket: «Gå. Jeg tar deg ikke inn.» «Er du redd jeg ikke har penger?» «Nei. Jeg er redd for navnet ditt. Du heter Jean Valjean. Gå.»

Han prøvde et annet sted. En fiskekone nikket nesten usynlig til verten, og også der ble han kastet ut. Han gikk til fengselsporten. «Monsieur vakt, kunne jeg få sove her inne?» «La deg arrestere først,» sa en stemme. Han gikk forbi et bittelite hus der en mann og en kvinne lo og to små barn lå i en vugge og på et fang.

Han banket forsiktig. «For betaling, en tallerken suppe og en krok i skjulet?» «Hvorfor gikk du ikke til vertshuset?» spurte mannen, og løftet børsa da han så det gule passet. Døra ble boltret igjen. Noen barn kastet steiner etter ham. Han sto på en stein og sa med sprukket stemme: «Jeg er ikke engang en hund.»

En gammel kone viste ham da et lavt hus ved siden av biskopens palé. «Du har ikke banket der.» Han banket. Inne satt biskopen og varmet hendene ved ilden, og søsteren og husholdersken snakket dempet om en farlig fremmed i byen. Da det dunket tungt, sa biskopen som alltid: «Kom inn.» Den slitne mannen sto i døråpningen, øynene røde, et køllelignende stykke jern i hånden.

«Jeg heter Jean Valjean. Jeg er straffange. Nitten år i lenker. Fire ganger prøvde jeg å rømme. I dag ble jeg løslatt. Jeg har gått hele dagen. Ingen vil ta meg inn. Jeg har penger. Vil dere ha meg her i natt?» Biskopen nikket til husholdersken: «Madame Magloire, legg et dekketøy til.»

«Hørte du hva jeg sa?» Mannen la den gule lappen på bordet. Biskopen sa: «Madame Magloire, legg hvite laken i alkovesengen.» Den fremmede satte seg. Ansiktet hans myknet. «Dere kaller meg monsieur,» stammet han. «De kaller alltid: ut, hund.» «Jeg er en prest som bor her,» sa biskopen. «Vi skal spise straks. Varm deg.» Sølvlysestakene ble satt på bordet. Sølvskjeer og sølvgaffeler blinket. De spiste suppe, litt fårekjøtt, brød, ost. Biskopen spurte om fjellene der mannen skulle, om små ostehus og hvordan de delte kyr og arbeid i fellesskap. Hver gang han sa «monsieur», lyste den slitnes ansikt litt opp. «Deres nåde – er De biskopen?» «Ja,» svarte den gamle.

Da de gikk for å sove, bar biskopen selv en lysestake og ga den andre til gjesten. «Sov godt. I morgen skal du få melk før du drar.» Ved sengekanten så mannen plutselig på ham, de ville øynene stivnet: «Du lar meg sove så nær deg? Har du tenkt på det? Hvem sier at jeg ikke kan ha drept?» Biskopen hevet hodet rolig: «Det er Herrens sak.» Han velsignet mannen, gikk ut i hagen i den skarpe natta og så på stjernene. Den fremmede blåste ut lyset som en fange og stupte, fullt påkledd, i de hvite lakenene. Han sov tungt.

Midt på natta våknet han. For nitten år siden hadde han stjålet et brød for søsterens sju barn. Fem år for brødet. Så årene som ble lagt til for hvert fluktforsøk. Kjedene.

Vannet. Piskene. Hatet som ble spent som en bue i ham. Nå var han fri, men ikke fri. Over kaminen hadde Madame Magloire satt sølvbestikket i kurven.

Mannen så det blafre svakt i månelyset. Han tok frem et tungt jern fra ranselen – et slags gruve-lysestake-jern – og listet seg inn til soverommet.

Døren skrek da han dyttet den. Han stivnet. Ingenting rørte seg.

Biskopen sov, hånden hang over sengekanten, ringen glitret. Ansiktet var rolig, nesten som om det så inn i en annen himmel. Den slitne mannen tok av seg luen. Han sto slik lenge. To avgrunner var foran ham: stjele og gå fortapt. La være – og kanskje bli frelst. Han lukket øynene, skjøv skapdøren opp, tok kurven med sølvet, fløy over hagemuren som et dyr – og forsvant.

Neste morgen fant biskopen den tomme kurven i blomsterbedet og sukket: «Først av alt – var dette sølvet vårt? Jeg har holdt det urettmessig. Det tilhørte de fattige.» Da gendarmene banket med Jean Valjean mellom seg og sa de hadde funnet ham med sølvet, strakte biskopen armene ut: «Åh, der er du! Men hvorfor tok du ikke lysestakene også? Jeg ga deg jo dem.» Gendarmene så på hverandre. «Så … vi kan la ham gå?» «Selvsagt.» Biskopen tok lysestakene fra kaminen, la dem i mannens armer og hvisket nær ham: «Min venn, ikke glem det: Jeg har kjøpt din sjel for Gud. Du skal ikke lenger være ondhetens, men godhetens mann.»

Jean Valjean gikk bort som en som rømmer, nesten uten å se hvor han satte føttene. Alt i ham var i opprør. Hvorfor hadde den gamle løyet for ham – eller for politiet – for å redde ham? Var det en fornærmelse? En ydmykelse?

Eller et grep som rev noe stivt i ham løs? Utpå ettermiddagen, langt ute på en åker, trillet en liten mynt – en førti-sous – under hans skosåle. Et barn på omkring ti, en liten savoiarder med lirekasse og en boks for murmeldyret sitt, sto i sola og ba: «Monsieur, mynten min?»

«Hva heter du?» «Petit-Gervais, monsieur.»

«Gå vekk,» sa Jean Valjean. Gutten prøvde å løfte skoen hans. Den store stemmen brølte: «Hvem er der?» Gutten løp, og forsvant. Da skumringen falt og kulden krøp inn i bein og sinn, så Jean Valjean mynten blinke mellom steinene.

Han bøyde seg, plukket den opp – og rykket tilbake som om han hadde tatt i en glødende kulle. «Hva er dette?» Han sprang i den retningen gutten hadde løpt. Han ropte navnet om og om igjen, ga en prest ti franc for de fattige og sa: «Arrester meg.

Jeg er en tyv.»

Presten sporet hesten sin og forsvant. Jean Valjean ropte til han var hes, falt så på en stein og sa med en klang han ikke hadde hørt fra seg selv på nesten tjue år: «Jeg er en usling.» Han gråt. Han gråt lenge. Tårer er også en dør. I nattmørket var det en som så en mann knele i skyggene foran dørtrinnet til Monseigneur Bienvenu.

Året etter, 1817, lo Paris igjen. Fire studenter – Félix Tholomyès, Listolier, Fameuil og Blachevelle – moret seg med fire unge kvinner: Favourite, Dahlia, Zéphine og Fantine. Fantine hadde gyllent hår og en femtenårings tro. Hun var elsket bare av én, Tholomyès, den eldste, en rik «evig student» som lo av alt, også av det han burde skamme seg over.

En søndag dro de åtte ut ved soloppgang, tok vogn til Saint-Cloud, spiste, lekte ring i arm, kjøpte små leketrompeter, klatret opp i «Diogenes-lampen», plukket blomster ved Puteaux. Fantine lo lett, men bar en reservert undring i øynene. Da de kom til en stor huske mellom to kastanjer i parken ved Issy, ville alle svinge, men hun ristet på hodet og smilte sjenert.

Tholomyès sang gamle, triste strofer fra Galicia. De lo av alt. Ute på Champs-Élysées om kvelden spiste de hos Bombarda, mens støvet sto som gull i sola over Place Louis XV. Tholomyès holdt en lang, fulldrukken tale om måtehold og gleder, lovpriste vin og kvinner, og ropte til slutt: «Kyss meg, Fantine!» – og kysset Favourite i stedet. Utenfor falt en uthulet, trett hoppe med en last bak seg. Fantine sukket: «Stakkars hest.» Dahlia spurte hånlig om hun også kom til å gråte for det.

Mot slutten sa mennene at «overraskelsen» endelig kom. De kysset kvinnenes panne og gikk for å hente den. De kom ikke tilbake. I stedet kom en kelner med et brev: Herrene skulle tilbake til sine familier, til plikter og fremtider, til råd og embeter. Middagen var betalt. Kvinnenes latter kom først, så kom tausheten. Fantine smilte med dem, men gråt alene. Hun var gravid.

Våren etter bar Fantine en liten jente, Cosette, og et knippe klær på ryggen. Hun hadde ikke mer enn noen få franc og den tynne styrken til en mor. Hun passerte forbi vertshuset «Sergeanten fra Waterloo» i Montfermeil, hvor en kraftig kvinne, Madame Thénardier, satt og vugget to små døtre som hang i en lenke fra en forlatt hjulaksling. Fantine stanset, blendet av barneglad lyse, spurte: «Dere har to nydelige barn, madame.»

Døren var åpen. «Vil du sitte?» sa vertshuskona, halvt varsom, halvt smilende, med lesekjærlig søtsinn og rødt hår. «Hun er min,» sa Fantine og kysset Cosette. «Hun er nesten tre.»

«Som min eldste.» Barna ble satt ned, og snart lekte tre små jenter sammen, hodene mot hverandre, helt like. «De ser ut som tre søstre!» jublet vertshuskona. Fantine grep hånden hennes: «Vil du passe mitt barn?

Jeg må finne arbeid i hjembyen.» En mannsstemme innendørs svarte før hustruen: «Ikke under sju franc i måneden. Og seks måneder på forskudd.» Fantine telte: femtisyv franc. Hun beholdt litt til å gå videre for. Om morgenen kysset hun Cosette og dro. En nabo så henne gå og gråte, mens Madame Thénardier smilte på trappa. Inne sa Thénardier: «Dette betaler regningen min.»

Snart hadde Thénardiers løst inn Cosettes lille utstyr for seksti franc. Så begynte hun å spise under bordet, mellom katten og hunden. Hun fikk de andres utslitte klær og kalde blikk. De to Thénardier-døtrene, Éponine og Azelma, ble kysset og matet. Cosette ble kjeftet på og satt til å bære vann og feie gaten før soloppgang. Hun var bitte liten, men de kalte henne «Lerka», fordi hun alltid var tidlig oppe. Bare at denne lerka aldri sang.

Fantine nådde Montreuil-sur-mer i 1818. Byen hadde fått en merkelig velstand. En ukjent mann hadde kommet et par år tidligere, skiftet ut en dyr harpiks med billig skjellakk i en gammel håndverkstradisjon, og byens sorte glassmykker flommet billig og fine ut i hele landet. Lønningene steg. Skolen fikk penger.

Det ble kjøpt nye senger til sykehuset. Og overalt sa de «father Madeleine». Han gikk i enkel frakk, med solbrunt ansikt og alvorlige øyne, men hendene gjorde mere nytte enn noen ord.

Han reddet to barn fra brann den første kvelden – da så ingen på passet hans. Han ga bydel etter bydel arbeid.

Han avviste å bli borgermester, tok det imot til slutt fordi alle ba ham. Han avviste en medalje fra kongen. Og når en gjetergutt fra Savoie kom sigende gjennom byen med feiekost og skitne kinn, fikk han alltid et par mynter og et smil.

Han sa til bøndene som lugget opp brennesle: «Når brenneslen er ung, er bladet en god grønnsak. Når den er gammel, tråd til tøy. Knust, fôr til buskap. Frøene gir glans. Rota farger gult.

Hva behøver brennesle? Litt jord, nesten ingen stell. Den blir skadelig fordi vi forsømmer den. Det fins ikke onde ugress eller onde mennesker – bare dårlige gartnere.» Han gikk forbi en vogn og så en gammel mann, Fauchelevent, skvist under lasset.

De ropte etter en jekk. Våte hjul sank dypere og dypere i sølen. Madeleine ropte: «Tyve louis til den som kryper under og løfter med ryggen!»

Ingen rørte seg. «Du må være djevelsk sterk,» sa en bonde.

Politimannen i byen, en høy mann med jerngrå frakk, svarte: «Det fantes én som kunne det. En straffange fra Toulon.» Han så Madeleine hardt i ansiktet. Madeleine ble blek. «Ingen?»

Alle tidde. Så gikk han selv ned på knær, vasset inn under hjulene, støttet ryggen mot det våte treverket. Lasset skalv og hevet seg et knepp. «Fort! Hjelp!» ropte han. Og menneskene dro mannen ut. Etterpå kjente politimannen det samme som en mastiff kjenner når han lukter ulv under herres klær.

Fantine fikk arbeid i kvinnesalen på Madeleines fabrikk. Hun jobbet rolig, skrev jevnlig brev til Montfermeil gjennom en brevskriver, betalte det hun kunne, sparte resten. Noen la merke til tårene hun tørket når hun trodde ingen så. Den ivrige sladrekjerringa Madame Victurnien, som en gang hadde giftet seg med en rømlingsmunk i rød lue og nå var menighetens vokter, reiste helt til Montfermeil, fant Cosette, og kom tilbake full av gift. Ikke lenge etter sa arbeidslederinnen – en velmenende, from kvinne som ga almisser, men ikke kjente nåde – at Fantine var oppsagt. «Herr borgermesteren gir deg femti franc. Og han ber deg forlate byen,» la hun til, overbevist om at hun gjorde rett.

Madeleine ante ingenting. Fantine skyldte husleie og penger for den lille møbleringen. Femti franc strakk ikke. Hun forsøkte å bli tjenestepike. Ingen ville ha henne.

Hun solgte nesten alt, beholdt bare en madrass, en kjole, et par dårlige sko. Hun lærte av en gammel, gudfryktig nabo, Marguerite, hvordan man overlever uten ild: hvordan en skjørtkant kan bli teppe, hvordan man spiser ved lyset fra naboens vindu for å spare lys. Hun sydde skjorter for hæren, ni små sous om dagen, mens Thénardier snart krevde femten franc i måneden og mer.

Hun begynte å ligge etter. Et brev kom: Cosette var syk, en fryktelig feber. De krevde førti franc straks.

Fantine lo først, den harde, sprukne latteren til en som ikke lenger vet hva ekte latter er. På torget sto en omreisende tannlege og ropte at han betalte gullnapoleoner for pene fortenner.

Hun løp vekk i avsky. Om kvelden kom hun hjem uten å ha funnet én sou. «Det er et barn det gjelder,» sa Marguerite lavt. Neste morgen satt Fantine blek på senga. Lyset brant enda. Hun hadde ikke sovet. Hun pekte på to gullstykker på bordet. Hun hadde trukket ut sine to fortenner for Cosettes skyld. Hun sendte pengene. Cosette var ikke syk. Thénardiers hadde diktet det for å få mer.

Håret, som en gang flommet som gull, solgte hun for ti franc og kjøpte en liten ullskjørt – som Éponine fikk. Cosette frøs. Kreftene sank. Tårene tørket. Hun skrek sjeldnere.

Hun begynte å hate alle, særlig mannen hun trodde hadde kastet henne ut – borgermesteren hun ennå aldri hadde talt med. Hun var femogtyve og så ut som femti. Da et nytt brev fra Montfermeil kom: «Hundre franc, straks. Ellers kaster vi ungen ut.» Hva kan en mor gjøre når intet mer er igjen å selge?

Hun solgte det eneste samfunnet hadde igjen å kjøpe. Om kvelden, i januar 1823, gikk snøen langsomt i lufta.

Utenfor Café des Officiers sto en elegant herremann i morsete vinterfrakk og morillohatt og blåste sigarrøyk i ansiktet på en kvinne i ballkjole. Hver gang hun passerte, blåste han, lo og kastet små, stikkende ord. Han moret seg.

Hun hadde ingen jakke, bare nakne skuldre og blomster i håret. Hun var alene. Hun måtte gå, frem og tilbake, og hun tiet. Etter en stund stakk mannen en iskald neve snø ned i nakken hennes. Kvinnen snudde seg som en panter og klorte ham i ansiktet. Tennene hennes manglet foran. Det var Fantine.

Soldater kom. Folk stimlet. En bredskuldret mann i jerngrå frakk skar gjennom ringen, grep henne i kjolen og sa: «Følg meg.» Hun bleknet. Hun kjente ham: Javert. På vaktrommet skrev han raskt under på seks måneder. Fantine falt på knærne, klynget seg til støvelen hans, fortalte om Cosette, om hundre franc, om sju sous i fengselet. Hun tryglet.

Han så henne som lovens forseelse, ikke som et menneske. «Seks måneder,» sa han. Da åpnet døren seg. «Et øyeblikk.» Det var borgermesteren, M. Madeleine. «Unnskyld, monsieur le maire,» sa Javert og tok av hatten. Da Fantine hørte de ordene, gispet hun, lo kort og spyttet ham i ansiktet. Han tørket rolig av og sa: «Sett denne kvinnen fri.»

Javert stivnet. «Hun fornærmet en borger!» «Borgeren stakk snø ned i ryggen hennes.» «Hun fornærmet Dem!» «Det er min sak.»

«Hun fornærmet rettferdigheten.» «Den første rettferdighet er samvittigheten.» M. Madeleine viste til loven. «Jeg er dommer i kommunepolitiske saker.

Jeg sier: fri.» Fantine, som hadde skjelt ham ut, sto vaklende med vidåpne øyne. Da Javert gikk, sa Madeleine mildt: «Jeg visste ikke at du var sagt opp. Jeg skal betale det du skylder. Vi skal hente barnet.

Du skal bli lykkelig. Vær trygg.» Hun tok hånden hans, kysset den, brast i gråt og svimte.

Han bar henne til sykesalen i huset sitt. Der lå hun, med hoste som brant og en glød under huden som ikke var helse.

Legen hvisket: «Hvis hun får se barnet, kan kanskje en stor glede holde henne.» Madeleine skrev straks til Thénardiers. Han sendte tre hundre franc, så tre hundre til, og ba dem komme med Cosette. «Ikke slipp barnet,» sa Thénardier til kona. «Dette lille fuglebarnet er blitt melkeku.» Det kom nye krav. Nye unnskyldninger.

Samtidig kom Javert til Madeleines kontor, rolig og blek. Han sto som en soldat for dommeren sin. «Det har skjedd en forbrytelse,» sa han. «En underordnet har fornærmet en magistrat. Jeg kommer for å bli avskjediget.»

«Hvem er den underordnede?» «Jeg.» «Hvem er magistraten?» «De, monsieur le maire.» Han forklarte uten å løfte blikket.

Han hadde lenge mistenkt at Madeleine var en straffange fra Toulon ved navn Jean Valjean. Han hadde skrevet til politiprefekten i Paris og «angitt ham». «Jeg tok Dem for en mann jeg så for tyve år siden: Jean Valjean.

Men de sier jeg var gal. For nå er den virkelige Jean Valjean funnet.

Han er arrestert i Arras for epler.» Den arresterte het Champmathieu. Tre gamle straffanger, Brevet, Cochepaille og Chenildieu, hadde kjent ham igjen. «Jeg er innkalt for å vitne i morgen.» «Du er streng mot deg selv, Javert,» sa M. Madeleine. «Jeg lar deg ikke gå.» «Jeg må straffe meg selv som jeg ville straffet en annen,» svarte Javert og bøyde seg dypt. Så gikk han.

Madeleine satt lenge i mørket den kvelden. Føttene gikk i gulvet over kassererens hode til langt på natt. Vinduet sto på vidt gap i kulda. Han tente et lys, slukket det, tente det og åpnet vinduet igjen, gikk, satte seg, reiste seg. Samvittigheten var en storm.

Han så for seg alt han hadde bygget: arbeidere som hadde brukt hendene sine hos ham, skoler, senger, de gamle han hadde løftet, byens ansikt som var blitt mildere. Han så for seg en kvinne i en seng og et barn i et kaldt hjørne ved en vertshusdør. Han så for seg en fattig, gammel mann, forvirret, anklaget som ham selv en gang hadde vært, et tåkelagt ansikt som ikke forsto rettens språk.

Først hvisket en svak stemme: «Nå er du trygg. Lukk døren. La andre bære lasset som var ditt.» En annen stemme, mye sterkere, reiste seg: «Hvis du lar en uskyldig bære ditt navn i skam, skal alle velsignelser som faller over deg, forstummes i Guds øre, og bare forbannelsen løfter seg.» Han tok fram en skjult pakke: den blå fangetrøya, den grove buksa, ranselen, kølla – minnet om hva han hadde vært.

Han kastet det på ilden. Et sølvstykke falt ut av ranselen: førti-sous-mynten fra Petit-Gervais. Han stirret ikke på den. Han løftet lysestakene fra kaminen, varmet hendene, flyttet på glørne med den ene. Han sto på randen av å slippe dem i ilden.

Da hørte han navnet sitt i rommet.

Han så seg raskt omkring. Ingen. Bare den stille stemmen: «Glem biskopen. Glem alt.

Vær trygg, vær hedret. Og en annen skal dra din kjetting.» Han satte lysestakene tilbake. Hele natta gikk han og diskuterte med seg selv. «Bli i paradiset og bli en demon?

Gå tilbake til helvete og bli en engel?» Ved daggry, etter en marerittdrøm der en naken, askegrå mann på en jordfarget hest pisket ham og hele verden var full av brune, tause ansikter, banket det på døren. «Cabrioletten er her,» ropte husholdersken. Han hadde bedt om en hest og en liten vogn hos Scaufflaire. Han sa bare: «Jeg kommer.»

På veien mot Arras slo vintervinden inn i ansiktet hans. Hjertet gikk bakover for hver mil vogna gikk frem. I Hesdin sa hjulmakeren at et hjul var sprukket. «En hel dag må til.» Han pustet ut i lettelse, men en gammel kone dukket opp med en skrøpelig kjerre.

«Den går til Arras.» Han betalte for den. Han ga ikke gutten drikkepenger for tipset. Han åt en munnfull brød som smakte bittert. Veien var dårlig, det var mørkt, men han presset på, byttet hest, bandt nytt grimebånd av en gren.

Han tenkte på Fantine som telte slagene fra klokka i Montreuil-sur-mer. Søster Simplice, den hvite, strenge nonnen som aldri løy, hadde sagt sannheten da piken spurte: «Hvor er M. Madeleine?» Hun hvisket: «Han har reist.» Fantine rettet seg opp i sengen med en jentemors glød: «Han har reist for å hente Cosette!» Legen kom, fant pulsen sterkere, sa forsiktig: «En stor glede kan noen ganger stanse en stor sykdom.»

Arras lå mørk. Prefekturet, som en gang hadde vært bispegård, lyste i fire vinduer. Han sendte inn et kort: «M. Madeleine, borgermester i Montreuil-sur-mer.» Døren åpnet seg.

Han sto i et rom bak rettssalen og stirret på kobberklinka på døra. Han åpnet. Inne satt dommere i slitte kapper, og folk sto tett, og alle så på en mann mellom to gendarmer: en skjeggete, værbitt, forvirret, omtrent seksti. Champmathieu. Advokaten hans talte klosset.

Aktor hamret med tunge ord og blandet bakersøt retorikk med vrede: «Den romantiske Satan har oppdratt slike.

Dette er Jean Valjean, gjenopptatt.» Tre vitner – Brevet, Chenildieu og Cochepaille – pekte på ham. «Det er ham.» Den anklagede plukket på luen, så i taket, prøvde å si han var arbeider, hadde hatt ei snill datter som døde i vasken, hadde jobbet hos monsieur Baloup, og ikke visste hvem denne Valjean var. Folk lo av ham. Han lo litt selv, fordi han ikke forsto.

Da sto en mann blant de få bak dommerne. Han presset porten opp og gikk ut midt på gulvet. Mange gjenkjente ham: «Monsieur Madeleine!» Ansiktet hans var hvitt som papir. Håret, som var grått i går morges, var snøhvitt nå.

Han gikk bort mot de tre straffangene: «Kjenner dere meg?» De sa nei. Han snudde seg rolig mot retten: «Sett den tiltalte fri. Den mannen dere leter etter er ikke ham, men meg. Jeg er Jean Valjean.»

Alt ble stille. Aktor hvisket at mannen var gal. «Jeg er ikke gal,» sa han. «Jeg stjal sølv hos en biskop. Jeg stjal en førti-sous-mynt fra en liten savoiarder ved navn Petit-Gervais.

Dere finner mynten i skorsteinen min. Se på Brevets rutete seler. Se på merket på Chenildieus høyre skulder – han brant over bokstavene T.F.P. ved å ligge på et glødende kull. Se på tatoveringen på Cochepailles venstre arm: første mars 1815.»

Alle tre bleknet. De så på hverandre. Jean Valjean smilte et forferdelig og vakkert smil – seier og fortapelse i ett. «Dere ser. Det er meg.» Han bøyde seg litt og sa lavt: «Jeg går nå. Jeg har ting å ordne. Dere vet hvor jeg bor.» Ingen rørte seg da han gikk ut. Champmathieu ble løslatt, stummere enn noensinne.

I grålysningen sto M. Madeleine plutselig foran Søster Simplice. «Slik kan bare Gud åpne dører,» sa hun nesten uhørlig. «Hvordan går det med den syke?» spurte han.

Hun fortalte det siste: at Fantine trodde han var reist etter Cosette. Han nikket. «Du gjorde rett i å ikke ta troen fra henne.» Så sa hun: «Men når hun ser Dem uten barnet, hva skal vi si?» Han svarte ikke.

Det ble lyst på ansiktet hans, og Søster Simplice greide ikke å holde et lite rop tilbake: «Deres hår!» Han tok speilet hun rakte ham, så på sitt eget hvite hode, og sa stille: «Sånn.»

Han gikk inn til Fantine. Gardinet gled til side. Hun lå vakker som en som sover i en port mellom to verdener.

Da hun så ham, holdt hun bare hendene frem: «Og Cosette?» Han stotret noe – senere husket han ikke hva. Legen kom og hjalp ham: «Barnet er her, men du må roe deg først.» Fantine lovte å være stille. Hun spurte om klærne til barnet, maten, alt det praktiske.

Hun visste barn glemmer. «Barn er som fugler,» sa hun mykt. «De ser én ting i dag, en annen i morgen.

De husker ikke. Tror du hun vil huske meg?»

Hun ba nesten som et barn: «Kanskje vi kan hente henne bare litt, og så bærer dere henne tilbake med én gang?» Hun lo smått og lyttet etter lyden i gårdsplassen. «Hun er der!» skrek hun plutselig. Men det var bare et annet barn som lekte. Hun falt til ro igjen, snakket om Cosettes første kommunion. Hun så for seg hvite hender i lys, og år som kunne komme.

Døren åpnet seg. En høy skikkelse, hatten på, sto i dørkarmen. Fantine stirret. «Frels meg!» ropte hun til M.

Madeleine. Javert trådte frem i rommet med fire soldater i gangen. «Fort, kom.» Han grep i kragen. «Uten ordre?

Her inne?» sa M. Madeleine lavt. «Det finnes ikke lenger noen monsieur le maire,» lo Javert grovt. «Det finnes Jean Valjean.»

Fantine gispet. Hun falt bakover, hendene krøp opp langs dyna, som for å finne noe usynlig, og sank så sammen. Jean Valjean ristet løs fra grepet.

«Du drepte denne kvinnen,» sa han stille. Han gikk bort til et gammelt sengerammehjørne i hjørnet, bøyde det med hendene til baren brast.

Javert ble bittelitt hvit, men kalte ikke på mennene sine. Jean Valjean la jernbiten fra seg, bøyde seg ned, kysset Fantines hånd, strøk håret hennes, lukket øynene hennes med fingertuppene. Søster Simplice sa senere at et svakt smil var på leppene til den døde. «Jeg er din,» sa han til slutt, og rakte hendene frem. Javert tok ham til byens fengsel.

Ryktene, som først var respekt, slo på få timer over i skam. «Han var en straffange!» sa de. Bare noen få sto rolig, som portnersken i huset hans. Hun satte, nesten uten å tenke, nøkkelen og lyset på kroken hans som hver kveld.

Langt utpå natta skled en hånd inn gjennom vinduet og tok dem. Jean Valjean sto der. Han hadde bøyd en sprinkel i cella, klatret ned fra taket. Han tok et ark og skrev: «Her er de to endene av stokken min med jernskosålene, og førti-sous-mynten fra Petit-Gervais, som jeg nevnte i retten.»

Han la mynten og jernbitene der.

Han pakket inn biskopens lysestaker i strimler av en gammel skjorte. Han tygget litt brød han hadde tatt med fra cella. Søster Simplice kom, så ham stå i skyggene og ble ikke redd. Han ga henne et brev til presten: Penger som var igjen skulle gå til begravelsen til kvinnen som døde den dagen, resten til de fattige. «Vil du se henne en siste gang?» hvisket hun. «Nei. Mine forfølgere ville forstyrre henne.»

Trinn nærmet seg. Javerts stemme dro opp loftstrappen.

Søster Simplice satte seg på kne ved bordet. Jean Valjean blåste ut lyset og stilte seg bak døren, der den ville skjule ham når den åpnet seg. Javert kom inn. «Er du alene, søster?» «Ja,» svarte hun. «Har du sett den rømte mannen?» «Nei.» Hun løy. Én gang. Så en gang til. Javert bukket og gikk.

En time senere gled en mann i en grov arbeidsbluse, som om den var lånt fra en død ved veien, ut av Montreuil-sur-mers trær og tåke, og begynte å gå mot Paris. En fattig kvinnes kropp ble samme uke senket i de fattiges felles grav. Navn ble ikke skrevet. Kroppene lå blandet, som alt resten i livet hennes også hadde vært: godt og ondt, kjærlighet og skam. En prest leste en kort bønn. De fleste pengene Jean Valjean hadde satt igjen, gikk til andre fattige. Det var ikke noe kors. Bare jorda, som tar alt imot og tier.

Og hva ble igjen? To sølvlysestaker svøpt i gamle filler. Et minne som lyste gjennom en sjel. Et barn i en landsby som frøs. En politimann som gikk enda rettere, med et nytt, brennende mål. Et folk som hvisket. Og over alt – det som begynte med at en gammel mann sa «Kom inn», da noen banket på.

Fra den dagen biskopen i Digne ga bort huset sitt, hadde en tråd vært spunnet. Noen ganger var den nesten usynlig, noen ganger skar den i hendene. Den gikk gjennom et værelse hvor en mann sov for første gang i hvite laken. Den gikk gjennom en åker der en liten mynt blinket i skumringen. Den gikk gjennom en søndag i sol og et latterbrev.

Den gikk over en jernlenke der tre små jenter gynget. Den gikk under et vognhjul i gjørma, opp gjennom ryggen til en som bar.

Den gikk gjennom en fabrikkport hvor en munn bet seg i leppen for ikke å gråte. Den gikk gjennom to tomme hull i et ungt ansikt. Den gikk inn i et rådhus og ut i en rettssal og over en dørterskel inn i et sykeværelse. Og den blir ikke borte, selv om vi ikke ser hvor den ender. Noen kaller den nåde. Noen kaller den plikt. Kanskje er den begge deler.