Les Misérables Volume V: Jean ValjeanAlderstilpasset versjon

De to mest berømte barrikadene i Paris – den ved Saint‑Antoine og den ved Temple – hører egentlig til et annet opprør enn selve vår historie. Men bildet av dem står likevel bak alt som skal skje. Den ene var en kaotisk fjellstabel av dører, gjerder, ovnsrør og bjelker, tre etasjer høy, med et rødt flagg som slo i junivinden.

Den ropte som torden. Den andre, i faubourg du Temple, var kjølig, rett, stille, bygget som med vinkel og lodd.

Den sto mot tusener med bare åtti menn og holdt i tre døgn. To måter å si: folket reiser seg, og folket er forlatt. Noen ganger kjemper de fattigste til og med mot sine egne håp. Allikevel finnes det litt rett også i villfarelsen. Slik bakgrunn farger alt som nå skal skje i den smale Rue de la Chanvrerie.

Barrikaden i Rue de la Chanvrerie var liten ved siden av kolossene, men farlig likevel. Enjolras og vennene hans hadde brukt natten godt. De la til to fot med stein og jern, ryddet inni, gjorde underetasjen til sykestue, bandasjerte sår, samlet krutt og bly, støpte kuler, trillet de døde ut i den mørke Mondétour‑passasjen. Der lå nå fire nasjonalgarder fra forstedene.

Enjolras la uniformene deres til side. «Vi trenger dem kanskje,» sa han stille. Han ga mennene to timer søvn, men nesten ingen sov.

Feuilly sto ved veggen og risset med kniven: «Vivent les peuples!» Leve folkene!

Ordene ble igjen i steinen som et alvorlig smil. De tre kvinnene som hadde vært der, var forsvunnet i mørket. I sykerommet nedenunder lå Mabeuf dekket til med et svart klede. Til en stolpe var Javert bundet, rett i ryggen som alltid. «Dette er de dødes rom,» sa Enjolras. Han tok den gamle mannens blodige frakk og festet den i toppen av en omnibusstang. Den ble deres flagg.

Mat fantes ikke. Femti menn hadde tømt spiskammeret allerede for seksten timer siden. Sulten måtte de svelge. «Da får dere heller ikke drikke,» sa Enjolras. Vinen ble forbudt, konjak rasjonert.

Femten fulle flasker fra kjelleren ble gjemt under bordet der Mabeuf lå. Rundt to om natten talte de hvor mange som fortsatt holdt stand. Trettisju. Det begynte å lysne. Den lille gårdsplassen, skåret ut av gaten av barrikadens bakside, var fremdeles mørk.

Over dem brøt en dag frem som var vanskelig å bestemme om var blå eller hvit.

Fugler pep i takrenner og trær man ikke kunne se. Ved daggry våkner også tankene. De snakket lavt. Combeferre, vennlig og alvorlig, snakket om døden, om hvordan også tapre menn har en time hvor hjertet skjelver. «Selv når du dreper i navnet til byens beste, gjør det vondt å ha slått ned et menneske. Det gjør mer vondt enn gleden av å ha tjent menneskene,» sa han.

Håpet var likevel varmt i dem. De hadde slått tilbake nattangrepet. De tegnet seg tre tider for dagen som kom: Ved seks – et helt regiment skulle gå over til dem. Ved middag – hele Paris skulle reise seg. Ved solnedgang – revolusjon. Klokkene fra Saint‑Merry ringte fremdeles. Det måtte bety: en annen barrikade holdt.

Da kom Enjolras fra sin mørke runde. Han lyttet til humringen og smilene. Så sa han, rolig og blek: «Hele Paris' hær går løs. En tredel kommer hit, og nasjonalgarden i tillegg. Innen en time blir vi angrepet. Folket var kokende i går. I dag rører det seg ikke. Vi kan regne med ingen. Vi er forlatt.»

Det var som den første dråpen fra en storm. Alt ble stille. Det gikk et gisp gjennom guttene og mennene. Da steg en enslig stemme opp fra den mørkeste kroken, en mann uten navn som ingen noensinne siden kunne peke på. «Så mye bedre,» sa han. «Gjør barrikaden tjue fot høy og la oss bli. La oss vise at om folket forlater republikanerne, så forlater ikke republikanerne folket.» Han forsvant igjen inn i skyggene like fort som han hadde talt. Men ordene hang igjen, og alle ropte ja.

Enjolras holdt igjen på stormen som brøt løs. «Ikke alle,» sa han. «Tretti menn er nok for å dø tappert. Hvorfor ofre førti?» Ingen ville ut.

«Plikten kan være å gå,» sa han uten å heve stemmen. «Republikken har ikke råd til å sløse bort liv.» Han og Combeferre hentet frem de fire uniformene han hadde lagt til side. «Med disse kan man smette ut.» Combeferre ba dem tenke på barna, kvinnene, de gamle.

Han fortalte om et barn han hadde sett, uten far og mor.

Hvordan gutten hadde vært alltid sulten, hvordan han om vinteren plukket gule leireflak ut av røykrøret og tygget dem, hvordan han til slutt var død på sykehuset, og hvordan ribbeina sto opp som furer under huden da han lå på anatomibordet. «Det var jord i magen hans og aske i tennene,» sa Combeferre. «Hvis noen her er fedre, se for dere den gutten som deres. De små som blir forlatt, dør halvparten av gangene. Vi er ikke alene i verden.»

De senket hodene. Marius, som hele natten hadde vært som borte fra seg selv av sorg, tok til orde: «Ingen unyttig død. De som har noen som trenger dem, gå.» Ingen rørte seg. Så begynte de gæve å peke på hverandre, krangle mildt og hissig om hvem som måtte reddes – «Du har en kone.» «Du har en gammel mor.» «Du har tre små brødre.» «Du er bare sytten.» Til slutt valgte de fem. Men uniformene var bare fire. De fem kranglet om hvem som skulle bli igjen. «Du har fem barn.» «Du er yngst.» «Du må gå.» «Nei, du.» «Marius, du velger!» De var fortsatt fem når han telte én gang til.

Da kom en femte uniform seilende ned på haugen som falt fra himmelen. Den femte mannen var reddet. Marius så opp. Der var han – Monsieur Fauchelevent. Jean Valjean sto i skjul blant dem. Han hadde kommet inn i nattens mørke, i uniform, uten at noen stanset ham. Han sa ikke noe. Han tok bare av seg jakken og kastet den på haugen. «Det er en mann som redder andre,» sa Combeferre. «Jeg kjenner ham,» sa Marius stille. Enjolras nikket ham velkommen og sa uten omsvøp: «Du vet vi skal dø?» Jean Valjean hjalp den frelste på med uniformen, sakte, sikkert.

Enjolras steg opp på trappen av brostein. Han lente albuen mot geværet som mot et vennebilde. Døden sto nær ham, men det var som han lyttet etter noe lysere. Så ropte han med klang som en klokke: «Ser dere fremtiden? Gater fulle av lys.

Nasjoner som søsken. Ikke mer hat. Verkstedet og skolen hånd i hånd. For alle arbeid, for alle rett. Fred over alt.

Vi har temmet uhyret – det heter dampbåten. Vi har temmet dragen – den heter lokomotivet. Vi skal temme griffer – den heter ballongen. Når mennesket spenner disse gamle monstrene for seg, blir han herre over vann, ild og luft. Vi går i retning av vitenskap i regjering, i retning av menneskehetens enhet.

Frihet er at hver styrer seg selv. Likhet er at alle gir det samme til fellesskapet. Brorskap er at alle verner hver enkelt. Det nittende århundre er stort. Det tjuende skal bli lykkelig.

Ingen flere erobringer. Ingen flere hungersnød. Ingen kvinner i nød som selger kroppen sin. Ingen slagmarker. Mennesket skal bli løftet opp og trøstet. Denne barrikaden består av to hauger: ideer og sorger. Fattigdom møter drømmen her. Dagen legger seg ved siden av natten og sier: Jeg dør med deg, og du gjenfødes med meg. Brødre, den som dør her, dør i morgendagens lys.»

De fem gikk ut i Mondétour. En gråt. Enjolras vendte seg til sykerommet. «Når vil dere skyte meg?» spurte Javert rolig. «Når tiden er inne,» svarte Enjolras. «Vann,» ba Javert. Enjolras ga ham. «Dette er ubehagelig. Legg meg på et bord som den andre gamle mannen,» sa den bundne. De løsnet tauet fra stolpen, lot hendene hans være bundet bak, bandt en tynn line om føttene, strammet et belte rundt livet og la ham på bordet. Ved siden av ham lå Mabeuf under det svarte kledet. Vivent les peuples!

Ved daggry 6. juni gjorde de et siste, skjebnesvangert grep: Enjolras fikk den siste åpningen, bakveien gjennom Mondétour, murt igjen. «En festning,» sa Courfeyrac. «Eller en musefelle,» svarte Enjolras med et kort smil. Stillheten ble tykk, bare avbrutt av pip og klikk fra våpen. I det brøt en lyd inn, jern mot stein, tunge ruller. En kanon kom. «Ild!» ropte Enjolras. En sky av skudd fra barrikaden. Da røyken lettet, sto kanonen der fremdeles.

Bossuet mumlet noe om sikter og rekyl. Combeferre svarte halvhøyt. Begge så hvordan tjenestegjengen bak kanonen ikke var rørt. Det første skuddet smalt, tungt og skarpt. Da – med et hopp over sidehaugen – kom Gavroche tilbake, sotet og lys i blikket. «Vi er omringet,» sa han raskt. «En bataljon i Petite‑Truanderie, kommunegarden i Rue des Prêcheurs, og hele svermen rett foran. Og forresten,» han blunket mot Marius, «brevet ditt? Jeg ga det til portneren hos henne.» Han løy for å beskytte hjertet til to som ikke rakk å beskytte noe mer.

Kanonene banket. En offiser i nasjonalgarden, Fannicot, ble utålmodig og dumdristig. Han stormet før han fikk ordre, rett inn i smellen. Første salve fra barrikaden rev fire rett ned foran. De nølte. Andre salve endret nølingen til flukt. Bak dem tordnet kanonen videre, kalde ordrer gjorde varmt stål. «Han ble drept av kanonen – på ordre,» sa Enjolras hardt om Fannicot. Seieren kostet dem kuler de ikke hadde.

Noen få glimt av håp vinglet likevel i luften. Enjolras trodde han hørte Paris våkne. En gutt skjøt alene mot en kavaleritropp ved et hjørne, en kvinne fyrte av fra en skodde, et barn ble tatt med patroner i lommen. Det blusset, så kom støvelen og trampet over gnistene. På en halv time var håpet borte. «Vi sulter,» ropte en. Enjolras nikket, uten å ta blikket fra gaten.

Bombardementet vokste. En annen kanon kom på plass. To munner blåste ild på kort hold. De på barrikaden traff tilbake; to tredeler av kanonmannskapet falt. Enjolras løftet hånden som for å stanse lykken. «Om femten minutter med slik flaks, har vi ingen patroner.»

Gavroche hørte dette. Han fant en flettet kurv i kjelleren, kastet den på ryggen og smatt ut i gaten gjennom en sprekk. Der lå de døde fra Fannicots dumdristighet strødd, med patrontaskene fulle. Kruttrøyken la et grått slør. Gavroche krøp, smatt, gled fra kropp til kropp, tømte tasker, stappet kurven.

En kule slo i kjøttet ved siden av ham. «De skyter på mine døde,» sa han og reiste seg rett i været og sang en liten hån mot nasjonalgarden, hendene i siden, håret villt. Det suste flere kuler forbi. Han sang én verselinje til.

En tredje kule veltet kurven.

Han bøyde seg, fortsatte. En fjerde sangte forbi. Han svarte med en ny strofe. En femte… Han lo, løp sikksakk, dukket og spratt.

På barrikaden holdt de pusten. Han så ut som et underjordisk vesen, uoppnåelig for død – til kulen kom som skulle finne ham. Han sjanglet, sank, løftet seg, blodet rant over det lille ansiktet. «Je suis tombé par terre, c'est la faute à Voltaire...» rakk han, så kom den neste kulen og gjorde slutt på sangen. Han falt og ble liggende. Den lille store sjelen fløy.

Samtidig, et helt annet sted, i Luxembourg-hagen, gikk to barn hånd i hånd. Den ene kunne være sju, den andre fem. De var våte etter regn, nå tørket i solen, klærne var filler. Den minste sa bare, om og om igjen: «Jeg er så sulten.» Den eldste holdt ham i venstre hånd, en pinne i den høyre.

De hadde lurt seg inn fordi portene var ulovlig på gløtt denne urolige dagen. Der inne var verden grønn, lys og ren. Bienes sus over tulipanbed var som gnister fra blomstflammer. Fuglene sang. Langt borte rullet kanontorden som en fjern storm.

De to barna gjemte seg ved svanehuset og hvisket sult. En borger med sin fete lille sønn kom forbi.

Gutten hadde en stor brioche. Faren snakket storartet om å være nøysom, om å ikke vise seg. Da sønnen syntes kaken var tørr, tok faren den og kastet den til svanene.

«Vær menneskelig. Ha medlidenhet med dyr,» sa han storartet. Svanene var langt borte. Faren sto og vinket med armene som telegraf. «Svaner forstår signaler,» sa han.

Så skremte et skudd dem og de gikk. Den eldste av barna kastet seg over kanten ved bassenget med pinnen, fisket brioschen tilbake da svanene kom nær, nappet den opp og skar den i to. Han ga den største biten til broren. «Stapp den i munnen,» sa han. De var Thénardier-barna som vinden blåste rundt.

Marius og Combeferre løp ut for å hente Gavroche. De kom for sent. Combeferre tok med kurven med patroner. Marius bar gutten inn. En kule hadde strøket pannen hans idet han bøyde seg. Courfeyrac bandasjerte. Gavroche ble lagt på samme bord som Mabeuf. Det svarte kledet ble brettet over begge.

Inne i barrikaden var det merkelig ro. Menn gikk rundt, hvisket, spøkte, gjorde i stand. Enjolras sto rett og sterk. Combeferre bandasjerte. Bossuet og Feuilly trillet kuler. Courfeyrac telte sine siste kuler og kniver. Jean Valjean sto stille og så på veggen, som om han så inn i noe bare han forsto. En arbeidsmann knyttet en stråhatt over hodet for ikke å få solstikk. Noen tygget på gamle brødskorper. Å være inne i en barrikade var som å være inne i et syn – røyk, skygger, og det som snart skulle komme.

Klokken tolv slo. «Stein opp i huset!» ropte Enjolras. «Fyll vinduskarmer og takvinduer. Halvparten til gevær, halvparten til stein.

Skynd dere!» Sappører med økser viste seg i enden av gaten. På to minutter var to tredeler av brosteinene båret opp og murt i vinduene med glugger for løp. Flaskene fra bordet til Mabeuf ble hentet opp. «Hvem skal drikke dem?» spurte Bossuet. «De,» sa Enjolras. De stengte nedre vindu, gjorde klar jernstenger for døren. Selve vertshuset ble nå festningens hjerte.

«Vi må gjøre vår død til et mesterstykke,» sa Enjolras stille.

Han ordnet alt. Åtte våpen alltid ladet som reserve. Tjueseks menn i stand. Seksten oppe ved gluggene. Resten bak barrikaden.

«Den siste som går,» sa han, og la en pistol på bordet ved Javert, «skal blåse hodet av dette spionhode. Ikke her. Ikke bland ham med våre. Ta ham til den lille barrikaden i Mondétour. Den er fire fot høy. Han er bundet. Der. Utfør det.»

Da trådte Jean Valjean frem. «Du er sjefen?» «Ja.» «Du takket meg i Republikken sitt navn. Tror du jeg fortjener en belønning?» «Sikkert.» «Da ber jeg om én.» «Hva?» «La meg skyte ham.» En nesten usynlig bevegelse gikk gjennom ansiktet til Javert. Enjolras nikket. «Ta ham.»

Jean Valjean satte seg på bordet ved siden av Javert, tok pistolen, spente hanen. «Klar!» ropte Marius utenfor. Trompeter, rop, tramp. Enjolras ga ordre, alle forsvant ut. «På gjensyn,» sa Javert tørt etter dem. «Snart.»

Jean Valjean skar tauet rundt kroppen til Javert, hjalp ham opp uten å si mer. Han tok ham i frakkekroken og ledet sakte ut. Over den lave bakbarrikaden i Mondétour hjalp han den bundne over. De sto alene i den smale passasjen. En haug døde lå ved siden. Der lå en jente med håret løst, en hånd gjennomboret, brystet halvveis nakent. «Jeg tror jeg kjenner henne,» sa Javert stille, uten uttrykk. Det var Éponine. Han så tilbake på Jean Valjean. «Ta din hevn.»

«Kniv,» sa Javert. «Det passer deg bedre.» Jean Valjean klikket ut en liten kniv. Han bøyde seg – og skar tauet rundt halsen løs. Så håndleddene.

Så anklene. «Du er fri,» sa han. Javert ble stående, som om verden hadde bøyd seg baklengs. «Jeg tror ikke jeg kommer levende herfra,» sa Jean Valjean rolig. «Men skulle jeg gjøre det, heter jeg Fauchelevent i Rue de l'Homme‑Armé nummer sju.»

«Ta deg i vare,» mumlet Javert.

«Gå,» sa Jean Valjean. Javert rettet på dressen, lukket knapper, krysset armene, gikk. Etter noen skritt ropte han tilbake, plutselig hes: «Du kjeder meg. Drep meg heller.» Han sa det ikke lenger i den fortrolige du‑formen. «Gå,» sa Jean Valjean. Han gikk. Da han forsvant rundt hjørnet, skjøt Jean Valjean pistolen opp i luften. Røyken la seg. «Det er gjort,» sa han, og gikk inn igjen.

Marius hadde ikke rukket å se godt på den bundne fangen før. I lyset nå, over den lave muren, skjønte han hvem det var: politimannen fra Rue de Pontoise, han som en gang hadde presset to pistoler i hendene hans. «Hva heter han?» spurte Marius Enjolras. «Javert.» Pistolen smalt utenfor. Jean Valjean kom tilbake og sa: «Det er gjort.» Noe kaldt gikk gjennom hjertet til Marius — kunne det være sant? Han sa ingenting.

Kampen som fulgte liknet ikke lenger på vanlig krig. Himmelen over var blå og hvit, mild luft, men husene på hver side var blitt tause murer. Når folket går med et opprør, åpner hus dører, gir vann, skjuler. Nå var byen en ørken rundt de få. De som sto igjen, visste at opprør ofte kommer for tidlig. De gikk likevel frem, ikke for noen konge, men for noe de kalte rettferdighet. For dem var det en sak større enn Frankrike – mennesket uten lenker.

Trommen slo an. Angrepet kom som en orkan. En tykk kolonne av infanteri, med bajonetter kryssende, løp rett på. Barrikaden holdt. Skarpe ildglimt, rop, menn som veltet. Den ble klatret på, men ristet angriperne av seg som en løve rister av seg hunder. Kolonnen trakk seg noen skritt. Deretter en vegg av ild tilbake. Latter, bannord og bønner blandet seg. «Vi får slutte å bruke kuler som snøballsleker,» sa Courfeyrac tørt da en kanonkule tok hatten hans. «Noen følger hederskodeksen som de følger stjernene — på stor avstand,» smilte Combeferre dystert da noen nevnte generaler som aldri kom. Inne i barrikaden så det ut som det hadde snødd – papir fra tomme patronhylser dekket gulvet.

Angrep etter angrep. De var én mot seksti. De kjempet på tak, i kjellerglugger, ved vindusglugger, ved selve steinhaugen. Der inne døde Bossuet. Feuilly falt. Courfeyrac også. Joly sluttet å se på tungen i speilet for alltid. Combeferre, god som en bror, ble stukket tre ganger i brystet mens han forsøkte å løfte en såret soldat, blikket vendt mot himmelen idet han slapp.

Marius, åpen og stille som et fantom, skjøt uten å ta ly. Han var snart så dekket av blod at ansiktet var borte i rødt. Enjolras alene var urørt. Hver gang han mistet et våpen, rakte en av de andre ham et nytt, som om hendene deres bare hadde lyst til å fortsette hans arm.

Til slutt var midten av barrikaden skåret dyp ned av kanonkuler, slik at toppen sank i en gli. Det ble en skråning for fienden å løpe opp. Den siste stormen kom. Bajonettene trådte frem fra røyken som en metallskog. Senteret brøt, og menneskene løp bakover i en klynge. Livsviljen brøt ut i noen. Bak seg hadde de den høye seks etasjers murveggen – kan en dør åpne seg? De hamret. Ingen åpnet. Fra tredje etasje så et dødt ansikt ned på dem.

Da kastet Enjolras seg frem, Marius på den andre fløyen, og noen få rundt dem. «Ikke gå frem!» ropte han til soldatene. En offiser trosset ordren. Enjolras skjøt ham. I den trange indre gården ved Corinthe‑vertshuset holdt Enjolras døren oppe med kroppen, sverd i ene hånden, karabin i den andre, mens de andre smatt inn bak ham. De smalt døren igjen med et brak. Slikt et smell at fem av soldatens fingre som hadde klynget seg i spranget, ble kuttet av og ble sittende fast i dørkarmen, som et grotesk stempel.

Marius ble igjen utenfor. En kule brakk kragebeinet hans. Han falt, sansene svarte, i samme øyeblikk som en arm grep ham bakfra. Han rakk en eneste tanke mellom bevissthet og mørke: «Jeg er tatt. De skyter meg. Farvel, Cosette.»

Enjolras trodde det samme. Men alle hadde ikke tid til andres død. Han boltret døren, mens utenfor slo de som gale med kolber og økser. Nå begynte husets forsvar. Den spiraltrappen som bandt etasjene sammen, ble hugget ned og lå som et krokete kadaver i stuen. De sårede pustet tungt. Alle andre var oppe. Fra hullet i taket kom en strøm av ild ned.

Da de siste patronene var brukt, tok de to og to hver sin flaske svovelsyre, som Enjolras hadde gjemt. De knuste med dette farlige glasset, hevet og slo. Røyken var varm, natten ble nesten tent i rommet. Det var ikke lenger giganter mot kolosser. Det var demoner som kastet seg over skygger.

Så sprengte omtrent tjue inn over den hugde trappens lik, klynget seg i vegger, hang i bjelker. Der sto bare én mann igjen – Enjolras. Uten patroner, uten sabel, bare med løpet av en karabin han hadde knekket kolben av over hodeskallene til de første som kom. Han dro biljardbordet med seg som en skanse og sto med ryggen i et hjørne. «Skyt meg,» sa han da ropene lød: «Det er sjefen!» Han slapp løpet, krysset armene og bar brystet frem.

Det er alltid noe som stanser menn når noen dør vakkert. Lyden sank. En slags høytid senket seg. En nasjonalgardist som siktet, lot våpenet falle. «Jeg synes jeg skal skyte på en blomst,» sa han lavt. Tolv mann stilte seg opp. «Bind for øynene?» spurte en offiser. «Nei,» svarte Enjolras.

Akkurat da våknet Grantaire fra en dyp, drukken søvn ved et bord i samme rom. Han hadde sovet gjennom alt. Det var stillheten, ikke skuddene, som vekket ham. Han så, reiste seg, ropte «Leve republikken! Jeg er en av dem,» og gikk rolig og stilte seg ved siden av Enjolras. «Drep to med ett skudd,» sa han mykt og la hånden i Enjolras' hånd. Han smilte. Så smalt salven. Enjolras ble stående lent mot veggen, som spikret fast av kulene. Grantaire falt for føttene hans.

Barrikaden var tatt.

Marius var fanget – men av Jean Valjean. Det var hans hånd som hadde sett ham falle og som hadde flydd som en tiger, løftet ham opp fra blod og stein. I kaoset konsentrerte alt seg om døren til vertshuset og Enjolras. Ingen så den ene høye mannen bære en bevisstløs. Jean Valjean bar Marius rundt hjørnet på Corinthe, satte ham varsomt ned, lyttet. Hvor kunne man flykte? Foran – den ubarmhjertige seks etasjers veggen. Til høyre – den lave barrikaden som stengte Petite‑Truanderie, med et gjerde av bajonetter bak. Til venstre – selve slagmarken. Bak dørsvingen – døden. Alt var stengt. Bare en fugl kunne fly.

Da så han noe lavt ved føttene sine, under en stabel brostein: et gitter i bakken, to fot på hver side. Mørke der nede, som halsen i en pipe. Jean Valjeans gamle lære i å rømme sendte ham et lyn av råd. Han lirket bort stein, hevet gitteret, løftet Marius opp igjen på ryggen, steg ned i brønnen av mørke. Jernlokket klappet tilbake over hodet på ham. Øyeblikkelig ble lyden fra verden der oppe en dempet brumming, like langt borte som havet når man drømmer. Det var natt. Gulvet under ham var fast. Han kjente seg frem med den frie hånden. Den andre bar en hel mann. Han gikk.

Slik gikk han fra et helvete til et annet. Mørket sved i øynene. Snart kom litt lys fra gitteret der oppe, men det forsvant da han rundet et hjørne. Han fulgte hellingen. Følger du skråningen, sa instinktet hans, går du mot elven. Han ville ikke opp og ut i folkemengden under solen ved Seinens mest travle steder, med en blodig kropp på ryggen. Han brak seg inn i dypet isteden, la utfallet i Guds hånd. Han tok høyre i krysset og gikk videre. Vannet fra gårsdagens regn rant som en liten bekk midt i gangen. Han holdt seg inntil veggen for ikke å tråkke for dypt.

Det var som å gå inne i Paris' mave. Et helt annet Paris under føttene til det dere vet om. Lange ganger som gater, kryss, stink, drypp. Rattene som for gjennom ved støvlene hans – én bet ham i skrekken. Noen steder fikk han pust fra en rist.

Det hjalp litt. Han var så tørst at tungen sved, men dette vannet var ikke for mennesker.

Etter en halvtimes mørke forsto han at han ikke lenger var under byen som sov i opprør. Han hørte det fjerne trille fra hjul der oppe. Så ble trillelyden sjeldnere. Han skjønte han nærmet seg et område med færre hus, færre rister som ga lys. Mørket ble tykkere. Han fortsatte, støttet skuldrene mot slimete vegger.

Plutselig skar et skummelt, rødt drag mørket av foran ham. Det kastet en svak skygge av ham selv på veggen. Han snudde seg. Langt bak ham flammer en mørk «stjerne», en lanterne, og noen svarte skikkelser bak. Politiet nede i kloken. «Vi er ikke alene her,» sa instinktet hans. Han gikk raskere, enda dypere i nattens posete lommer.

Til slutt kom han ut i en bredere arkade. Hvelvet var høyt, taket nesten armhøyde over hodet hans. Fire løp møttes som et veikryss. Han tok det bredeste. Nedover eller oppover? Han var utkjørt. Nedover. Mot Seinens utløp. Helt riktig. Hadde han gått oppover, ville han stoppet blindt under en høyde og dødd stående mot en mur.

Et sted under en lys rist, kanskje Rue d'Anjou, la han Marius forsiktig fra seg på en liten hylle langs kanten. Lyset var hvitt her, som i et gravkammer. Han klarte å rive opp Marius' skjorte og klemme sammen sår, rev sin egen til bind. Han kjente brystet hans. Hjertet slo. I Marius' lomme lå litt brød. Jean Valjean spiste det.

I lommeboken fant han, skrevet med pen skrift: «Jeg heter Marius Pontmercy. Bær liket mitt til min bestefar, Monsieur Gillenormand, Rue des Filles‑du‑Calvaire nr. 6.» Jean Valjean leste, foldet skuldrene rundt de ordene, som en som stikker en adresse i brystlommen: «Rue des Filles‑du‑Calvaire, nummer seks, Gillenormand.» Han la lommeboken tilbake, løftet Marius igjen og gikk.

Så kom den verste fellen i hele underverdenen. Noen steder under Paris finnes en slags myr i kloken. Gulvet har gitt etter, og det som virker som fast bunn, er bløt leire som suger føttene ned. Først bare litt. Så til anklene.

Så til knærne. Det kalles en fontis. Det er som å gå på en strand og plutselig merke at sanden spiser deg. Vannet der nede ligger oppå, noe som ser ut som vann. Under er gjørme som tygger.

Særlig farlig om man er to; da synker man fortere. Jean Valjean merket det først som en nysing i gulvet. Så var beina oppe til knærne i brunt vann. Han hevet Marius høyere. Det hjalp ikke.

Til lårene. Til livet. Armen kjentes som om den revnet fra skulderen. Han presset videre. Han sank.

Vannet i armhulene. Bare hodet og armene med Marius var over. I gamle malerier av Syndfloden er det en mor som holder barnet over seg så det ikke drukner.

Slik så det ut her, i svart, i stillhet. Han lente ansiktet langt bakover for å få luft, og om noen hadde sett ham, ville de trodd det var en maske som fløt. Så støtte foten hans mot noe fast – en steinhelle under. Han dyttet. Det var som en rampe. Med en siste seig, brennende innsats krabbet han opp på fast bunn igjen, slimet rant, klærne var tunge som bly.

Da han endelig så dagslys på nytt, var det som et hull langt fremme, ikke rødt som den forrige stjernen, men hvitt – dagslyset. Han fikk nesten latter i brystet. Han løp – men det var et gitter der. Et låst, stivt jern. Rett utenfor: elven. Pont d'Iéna i én retning, Pont des Invalides i en annen. Ingen mennesker. Frihet. Likevel ingen vei ut. Låsen var rusten og tykk. Ingen stang løsnet. Han satt Marius ned, sank selv. Han tenkte ikke på seg selv. Han tenkte på Cosette. Da la en hånd seg på skulderen hans. En stemme hvisket: «Halvt om halvt.»

Det var en mann i fotsid smett, barføtt, skoene i hånden. Jean Valjean kjente ham igjen selv om gjørmen prøvde å skjule ansikter. Thénardier. Han kjente ikke igjen Jean Valjean. Han smilte som en sjakal.

«Du kommer deg ikke ut herfra. Men jeg har nøkkelen.» Han pekte på Marius og hvisket konspiratorisk: «Han der? Død. Det er greit.

Jeg kjenner deg ikke, venn, og jeg blander meg ikke. Men jeg hjelper.

Halvparten av byttet. Så åpner jeg.» Han dro en stor nøkkel ut av skjorten.

«Se, feltets nøkkel.» Han ga Jean Valjean et tau. «Du trenger også en stein. Det er grus der ute. Knytt sammen, bind på, ellers flyter han opp igjen.» Han bablet videre, veivet med nøkkelen, tvang Jean Valjean til stillhet. «Paris steller seg med resten. Ingen leter etter en som renner med Seinen. Forstår du? Halvparten. Penger.»

Jean Valjean hadde ingenting. Han hadde glemt lommeboken i går i sorgen. Han fant noen få mynter, kanskje tretti franc. Thénardier skev i munnen, men tok dem. Han er en som tar. Han rev en bit av Marius' frakk forsiktig og smatt den inn under blusen. «Kan være nyttig senere,» tenkte han. Så låste han opp risten, hjalp Jean Valjean å få Marius ut, førte fingeren til munnen for stillhet, slapp ham ut og smatt så selv inn i mørket og låste bak seg. Skjønn og stank møttes som alltid der han gikk: den grufulle forsynet trakk seg tilbake i skyggene.

Det første Jean Valjean møtte ute ved elven, var stillhet. Kveldssol, fuglesang. Han la Marius på bredden, skvettet vann i ansiktet på ham. Øyelokk rørte seg ikke. Men pusten fantes. Da stemte en annen skygge seg bak ham – høy, i lang frakk, armene i kors, en kølle i hånden. Javert.

Han kjente ham ikke igjen først, den gjørmekledde. «Hvem er du?» spurte han kort. «Jean Valjean,» svarte Jean Valjean. Javert grep ham i skuldrene, så ham i ansiktet.

«Du har meg,» sa Jean Valjean. «Jeg har vært din fange siden i morges. Men først – la meg få ham hjem.» Javert rynket aldri pannen over det som var riktig å gjøre.

Han vasket Marius' panne med lommetørkleet.

«Han var på barrikaden. Marius.» Han kjente pulsen. «Han er død.» «Nei,» sa Jean Valjean. Han fant Marius' adresse i lommeboken, viste. «Rue des Filles‑du‑Calvaire nummer seks, hos Monsieur Gillenormand.» Javert vinket på en vogn han åpenbart hadde beregnet – selv han ventet på noe han ikke kunne navngi. De la Marius inn, kjørte.

Ved porten til Gillenormands hus banket Javert. Portneren gløttet trøtt. «Noen Gillenormand her?» «Ja.» «De får sønnesønnen sin. Han er…» Jean Valjean ristet på hodet bak ham. «Hardt såret,» rettet Javert seg. Tjenere sto bleke. Marius ble båret inn. «Legge…» begynte en, men Javert la hånden på Jean Valjeans skulder. Det var forstått. De gikk ned og satte seg i vognen igjen. «Gi meg en time hjemme først,» ba Jean Valjean. Javert så rett frem. «Rue de l'Homme‑Armé nummer sju.» De sa ikke ett ord mer hele veien.

Utenfor nummer sju sa Javert, langsomt, nesten tungt: «Gå opp. Jeg venter her.» Jean Valjean gikk, klar for lenker. Ved første repos så han ut vinduet. Gaten var tom. Javert var borte.

I mellomtiden, inne hos den gamle Gillenormand, brettet legen forsiktig bort blod og filler. Skuddet hadde slått inn i lommeboken og gjort mer skade i kjøttet rundt enn i selve livet. Kragebenet var av. Armer revet. Ansiktet fullt av kutt.

Men legens hodebevegelse var ikke det siste ristet. Han arbeidet, så opp, og i døråpningen sto den hvite, gamle herren i slåbrok som en nattens ånd. «Marius,» hvisket han. «Han er død!» skrek han plutselig, vred hendene og begynte å skrike mot vinduet ut i natten – mot aviser, talere, ideer, alt det nye.

Han malte for seg selv bildet av det lille blonde barnet, med den vesle spaden og stolen i Tuileriene. «Jeg fylte igjen hullene dine med stokken min, min lille Marius, så vaktmennene ikke skulle skjenne,» sukket han, og stemmen ble myk. Han lente seg nær og kalte ham skånselsløs, klubbgjenger, skurk, alt for å piske bort sin egen skam over kjærligheten. Da åpnet Marius øynene sakte og så på ham. «Marius! Min lille! Mitt barn!» ropte den gamle og sank om, lykkeligere enn noen ungdom på karneval.

Javert var ikke lykkelig. Han gikk langs Seinen, for første gang med hendene bak på ryggen i usikkerhetens positur. Hele hans liv hadde vært en rett strek. Nå var det to, begge rette, men de pekte hver sin vei. Hvilken var rett?

Å gi Jean Valjean tilbake til loven var riktig. Å ikke gjøre det var også riktig. Han kunne ikke være begge deler. Hvordan kan man si både ja og nei? Han sto ved brua der vannet er villest, der de som faller ut, ikke kommer opp igjen.

Han lente seg over og hørte bruset. Inne i ham var en brusing villere enn elven. En mann kan forgifte seg med strenghet. Han var tvunget til å tenke. Det hadde han aldri gjort før.

Han så Jean Valjeans ansikt foran seg, ikke slik en forbryter så ut i hans øyne, men en mann som hadde gjort rett da det kostet alt. Han, Javert, hadde fått et liv. Han hadde gitt et tilbake. Han hadde syndet mot systemet sitt. Han gikk til vaktposten i Châtelet og skrev en liste med «Observasjoner for Tjenestens Beste»: fanger som må stå barbeint på steingulv, stakkars tilsyn, alt for lite folk, at kvinner ikke burde være ved hemmelige luker og slå vinduer i ansiktet på menn, at avgifter for småting var tyveri.

Han seglet notatet. Han gikk tilbake til brua, tok av hatten og la den varsomt på gelenderet. Så løftet den høye silhuetten seg, bøyde seg, rettet seg, falt ned i mørket. En dump lyd. Elven tok ham. Bare natten så hvor mye følelsesløst stål som brast i det fallet.

Dagene gikk. Marius svevde lenge mellom liv og død, ropte Cosettes navn i feber. Hver dag kom en hvithåret herre stille og spurte til ham, alltid med en pakke lintøy for bandasjer. Ingen spurte hvem han var. Da legen endelig sa: «Han skal leve,» ble den gamle Gillenormand som et barn, danset en gavotte, ba på kne selv om han aldri hadde trodd på Gud.

Marius svarte knapt. Han sparte alle ordene sine til bare ett: Cosette. Han hadde en stein i brystet der alt annet traff og spratt av.

Han skulle finne henne, koste hva det koste ville. Han så for seg krangel med bestefaren, krig om et navn.

Han sto klar. I stedet, da han sa: «Jeg vil gifte meg,» lo den gamle. «Selvsagt. Ta henne. Jeg har sett henne hver dag.

Hun er et vidunder. Og hun vet ikke en gang at jeg vet.» Marius stirret. Oldingen hadde sendt ut en som undersøkte, og med ham kom alltid en eldre, alvorlig mann i sort: Monsieur Fauchelevent. De sa Cosette gråt og rullet bandasjer hver dag.

Neste dag kom hun inn for første gang, i døren, blek og rød, med et blikk som holdt på å kaste seg og en skam som holdt igjen. Den gamle ropte: «Elskelig!» Bak henne sto Fauchelevent, åpen og lukket på samme tid, med en pakke under armen. De unge hvisket, som om de var de eneste i verden. Da festen av ord tok en pause, la Fauchelevent pakken på bordet.

«Mademoiselle Euphrasie Fauchelevent har seks hundre tusen franc,» sa han rolig. Det lå bunter med sedler inni. Fem hundre tusen‑francsedler, hundre og sekstiåtte femhundre. 584 000 franc. «Resten?» spurte ingen – de to unge så bare på hverandre. Men M. Gillenormand gliste og gned hendene. «Vel, nå blir bryllup!», sa han. Bare Fauchelevent visste alt: pengene var tjent ærlig da han var borgermester i Montreuil‑sur‑Mer, tatt ut fra banken og gjemt under kastanjespon i skogen ved Montfermeil. Han hadde løpt dit da Marius ikke lenger var blant de døde, og brakt alt med. Også to sølvlysestaker han alltid bar i sjelen. Javert fantes heller ikke lenger.

Mens vinter ble vår i sjelene deres, ordnet Fauchelevent alle papirene. Cosette fikk en familie av døde: to brødre Fauchelevent, gartnere ved klosteret Petit‑Picpus. Hvilken av dem som var faren, kunne ingen si lenger, og nonnene svarte ikke på slikt uansett. Hun ble en foreldreløs, med Fauchelevent som verge og den gamle Gillenormand som underverge. Fortid ble ordnet så fremtid slapp å krangle med den.

Gillenormand elsket å gi. Han fant frem gamle skatter – kniplinger, kjoler, slør, silkebånd, små sølvskrin. «Lykke er bare det nødvendige,» sa han, «krydre det kolossalt med det overflødige!» Han mislikte sin tids tørre anstendighet. «Et bryllup skal stråle. Klokken i katedralen skal vise månen og dyrekretsen, ikke bare sekundene,» lo han. Han ordnet og ordnet. Tante Gillenormand så rolig på. Seks hundre tusen gjorde henne taus. Huset ble tapetsert med glede.

Marius klarte likevel ikke hvile. To menn skyldte han noe: Thénardier, som hadde løftet faren hans opp fra slagmarken på Waterloo, og den ukjente som hadde båret ham selv fra barrikaden. Han lette etter spor. De var borte. Vogner kjørte og fjernet blodspor.

Politiet visste ingenting. Han fant kusken som hadde stått ved utløpet av hovedkloakken den 6. juni. «En mann kom ut med en annen over ryggen. En agent tok den levende og jeg kjørte den døde – De – til Filles‑du‑Calvaire.

Så dro de videre med agenten.

Betalte mye.» Men navnet på den levende? Borte i mørket. Den døde politimannen?

Også borte. Alt dette var som en drøm, tenkte Marius. Det gjorde ham mer stille. Han tok på blodige klær og kjente ikke igjen noen. Den alvorlige, tause Fauchelevent – kunne det være at Marius hadde sett ham på barrikaden? Han spurte forsiktig om Rue de la Chanvrerie. «Aldri hørt,» svarte Fauchelevent rolig. Da skjønte Marius at han måtte ha sett feil, med et feberblikk.

Bryllupet ble satt til tirsdag 16. februar. Karnevalstirsdag. Regn på boulevarden, masker og trommer likevel. Vognene rullet i to langsomme rekker hver sin vei. Noe høyrøstet og fargerikt møtte noe hvitt og svart. I vognen med skrål og fjær skulte en som var utkledd, med grønne glass, mot brudefølget. «Den gamle mannen med armen i fatle – jeg kjenner ham,» sa han til den maskerte unge kvinnen ved siden. «Azelma, følg etter dem!» Hun turte ikke. «Jeg er leid av politiet i dag. Jeg kan ikke hoppe ut.» «Finn ut hvor de drar.» Køen rullet igjen. Slik forsvant de for hverandre.

I kirken var Cosette hvit i taffeta og kniplinger, slør og appelsinblomster. Marius i sort, håret glatt av parfyme, med de bleke arrstrekene under lokkene. Den gamle førte bruden siden Fauchelevent hadde hånden i fatle. Fauchelevent smilte i sort bak. De unge hvisket i vognen tilbake: «Det er sant. Jeg heter fru Du,» sa Cosette, leende, rød i øynene, som om hun var redd for å våkne.

Hjemme i Rue des Filles‑du‑Calvaire var bordene fulle og tre fioliner spilte Haydn. Jean Valjean satt stille i en blå salongstol bak døren og prøvde å være lyden av et smil. Cosette kom bort før de skulle sette seg: «Far, er du fornøyd?» «Ja,» sa han rolig. «Da må du le.»

Han gjorde det. Da alle satte seg, sto to store stoler ved Cosette: den ene til den gamle, den andre til Fauchelevent. Den gamle tok sin. Den andre ble stående tom. «Monsieur Fauchelevent har gått og lagt seg.

Hånden plager ham. Han kommer i morgen,» sa tjeneren.

Gleden fikk et øyeblikks frys. «Bra,» ropte den gamle, «la ham sove. Vi setter Marius i stolen hans!

Fortunatus ved Fortunata!» Latter og klapping. Marius tok plassen ved Cosettes side. Der og da forsvant bilden av en som hadde gått ut i mørket for ikke å skygge for lyset. De lo.

De skålte. Den gamle holdt tale om å elske hverandre, om at de som forstår livet minst, er de som nekter seg mest, om små lommer med lykke som skal sys sammen til et rede. «Leve kvinnen!» ropte han, og gjorde alle røde og glade.

Jean Valjean gikk mens latteren fylte rommet. Han viste armen i fatle til tjeneren og gikk hjem den lange veien han alltid hadde tatt med Cosette. Han låste opp den lille kofferten sin, den Cosette en gang hadde vært sjalu på, og la klærne hun hadde fått av ham for så lenge siden på sengen. Den vesle svarte kjolen. Det grove sjalet.

De små, kraftige skoene, det fôrede skjørtet, forkleet, de ullete strømpene som fremdeles holdt fasongen av et barn som ikke fryser lenger.

Alt var svart. Han ble stående, og minnene kom som novembertrær uten løv og en kald himmel – og likevel var det underlig vakkert den gangen. Hjertet brast. Han bøyde hodet og lot ansiktet synke inn i de små klærne. Gråten fylte rommet uten at noen hørte.

Morgenen etter satt han foran Marius, blek, med mørke øyne og svarte klær. Marius rant ut som en kilde om hvor mye Cosette elsket ham, at rommet stod klart, at han måtte bo hos dem, at de tre skulle spise sammen, gå sammen, alt sammen. «Jeg har noe å si,» sa Jean Valjean. «Jeg er en tidligere straffange.» Marius sto som lammet. «Jeg har ikke noe sår i hånden,» fortsatte han rolig og tok av fatlen. «Jeg lot bare som for ikke å skrive i kirkebok. Jeg har vært i galeien nitten år for tyveri. Livstid for gjentakelse. Jeg har brutt prøveløslatelsen.»

«De er hennes far!» fór det gjennom Marius. Men måten Jean Valjean reiste seg på gjorde setningen umulig. «Jeg sverger ved Gud at jeg ikke er Cosettes far,» sa han lavt. «Jeg er en bonde fra Faverolles. For ti år siden visste jeg ikke at hun fantes. Jeg elsker henne fordi hun var alene og jeg var der. Det er alt. Nå er hun Madame Pontmercy. Våre veier skilles. De seks hundre tusen var et depositum. Jeg gir det tilbake ved å si navnet mitt.»

«Hvorfor?» ropte Marius. «De kunne tiet!» «Fordi det er en tråd i hjertet mitt,» svarte Jean Valjean, «en du ikke kan rive av uten å rive hjertet. Jeg prøvde hele natten.

Jeg kunne lyve for hennes skyld. Ikke for min. Jeg kunne ha blitt som Fauchelevent – gått på teater, delt brød og ild med dere. Men da ville jeg tatt med meg galeien til bordet deres uten å si fra. Jeg ville vært en fremmed i hjertets mest intime øyeblikk.

Det kunne ikke jeg. Jeg er utenfor familier. Utenfor livet. Om du vil at et menneske skal være lykkelig, la det aldri forstå hva plikt er. Forstår du den en gang, slipper den deg ikke lenger.

Jeg måtte velge sannheten.» Han skjelte stille ut seg selv og ble samtidig høyere. «Jeg er et ærlig menneske nå, fordi du forakter meg. Slik er min skjebne. Jeg kan ikke redegjøre for den.

Men en gang står man ansikt til ansikt med seg selv, og da må man tale sant.» Han ba én ting: «Si det ikke til Cosette. Hun vet ikke hva et straffarbeidermerke er. Hun så kjettingen en gang. Det alene kan skremme et hjerte i stykker.» Han brast, taus men synlig som storm over en innsjø. «Å, la meg dø,» hvisket han nesten uten lyd.

Marius lovet å tie. Han sa at han kunne forsøke å få ham benådet. «Jeg trenger ikke det,» svarte Jean Valjean. «Jeg er død i papirene. Det er nåde nok.

Jeg ber bare om min samvittighets benådning.» Da spurte han lavt, som en som vet han ikke bør spørre: «Nå som du vet – mener du at jeg ikke skal se henne mer?» «Jeg tror det er best,» sa Marius kaldt. Jean Valjean åpnet døren, lukket den igjen, vendte tilbake. I øynene hans brant det stille.

«Jeg sa sannheten fordi jeg ville bli hos henne.

Ni år har vi gått sammen – i rønnen på boulevarden, i klosteret, ved Luxembourghagen, der du først så henne med den blå fløyelshatten, i Rue Plumet, der jeg hørte pianoet hennes. Det var livet mitt. Å gå nå er umulig. Jeg går gjerne, men la meg se henne litt – noen minutter hver kveld, i det lille rommet i kjelleren. Jeg går inn døren, jeg går ut med skumringen.» «Du kommer hver kveld,» sa Marius plutselig, «og hun venter.» «Du er god,» sa Jean Valjean.

Fra den kvelden kom han hver dag. Han ble nede i et fuktig rom med røde fliser, en kald peis og to slitte stoler. Cosette kom, opprørt. «Du kan ikke bli her nede i kulden. Kom opp. Spis med oss. Vær faren min.» «Kall meg Monsieur Jean,» sa han milde. «Eller bare Jean.» Hun ble såret og forsto ikke. «Er du ikke faren min lenger? Er jeg ikke Cosette?» «Du er Madame Pontmercy,» svarte han, og smilte sørgmodig. «Da kan jeg godt være Monsieur Jean.»

Hun spurte en dag, plutselig alvorlig: «Er du sint fordi jeg er lykkelig?» Han ble blek og hvisket for seg selv: «Hennes lykke var målet mitt. Nå kan jeg gå.» Og for første og siste gang gled en «du» over leppene hans i et uoppmerksomt øyeblikk. Hun grep det og kastet armene rundt ham. Han holdt henne som om han kunne snu alle sine avgjørelser. Så slapp han, ba om unnskyldning og sa at det aldri skulle skje igjen. Hun gikk, forvirret av det uforståelige farvel uten farvel som han hadde begynt å skjære i henne med.

Dagene la seg som tynne glassplater mellom dem. Hun ble gladere ellers og mindre øm med ham. Marius trakk seg litt unna når han kom, det var alltid et ærend akkurat da. «Monsieur Jean reiser litt rundt,» sa han rolig når hun spurte. Hun spurte sjeldnere.

Hun elsket mannen sin. Det er ikke det samme som å glemme, men det ser slik ut utenfra. Jean Valjean merket tegnene som en pendel som sto saktere ut. En kveld var det ikke ild i peisen.

Neste lå stolene ytterst i rommet, så ble de fjernet, og han smilte og sa at Basque kanskje trengte dem i salongen.

Så kom han ikke en dag. «Hvorfor kom ikke Monsieur Jean i dag?» sa Cosette utpå kvelden, med en liten skygge som for, men forsvant. Dagen etter heller ikke. Hun sendte Nicolette.

«Han er ikke syk. Bare opptatt. Kanskje en liten reise.» Etter hvert sluttet pendelen å svinge. Han begynte å gå mindre ut.

Han gikk ned trappene, satte seg på steinblokken der Gavroche en gang hadde funnet ham tankefull, ble sittende litt, gikk opp.

Så sluttet han å gå helt. Portnersken bar opp mat. «Du har ikke spist, stakkar.» «Jo.»

«Tallerkenen er full.» «Se på vannmuggen.» «Den er tom. Det betyr at du har drukket. Ikke spist.» «Kanskje jeg bare er tørst.» «Det betyr feber.» Hun så en lege. «Han vil ikke gå langt,» sa legen. «Han har mistet en kjær. Man dør av det.»

En kveld kledde Jean Valjean seg møysommelig i de gamle arbeidsklærne sine. Han hadde flyttet sengen ut i forrommet fordi rommet var for stort for en enslig mann. Han tok ut av kofferten Cosettes barneklær og la dem på sengen. Han tok de to sølvlysestakene ned, satte i vokslys og tente dem midt på lyse dagen, slik man gjør der noen snart skal dø.

Han satt ved bordet, la frem blekk og penn. Blekket var tørt. Pennesplitten bøyd. Han vannet ut restene. Hånden skalv.

«Cosette, jeg velsigner deg,» skrev han, «jeg vil forklare.

Pengene er dine. Slik laget jeg dem: svart jett fra England, hvit fra Norge…» Han prøvde å forklare alt, ærlig og smått, som om han ville vise frem renheten i pengene for ikke å skitne til lykken deres. Plutselig falt pennen. «Det er forbi,» hvisket han inn i hendene. «Jeg ser henne aldri mer. La meg få se henne ett minutt. La meg høre stemmen hennes. La meg ta på kjolen. Og så kan jeg dø.» Da banket det.

Omtrent samtidig fikk Marius i biblioteket et brev som luktet litt tobakksrøyk. Skriften han gjenkjente straks. Den dro ham brått tilbake til et mørkt loft, en felle, en far som nesten ble spiddet av barnets utakknemlighet. Afsenderen var en viss Thénard som hadde «en hemmelighet om en person De huser». Han ba komme inn.

En gammel, stiv, overhøflig skikkelse i for stor sort frakk med grønne briller ség inn. Han kan snakke om alt og intet. Marius spurte kort hva han ville. «Penger,» svarte mannen til slutt bløtt. «Til Amerika.

La Joya, ved Panama. Jeg og min kone og min datter – et lite hus, trapper opp til taket, gull i bakken, men kannibaler rundt.»

«Hva har det med meg å gjøre?» spurte Marius kaldt. «Et lik i en kloakk, en morder med falskt navn, en kvinne av høy byrd som bor med en forbryter...» hvisket mannen og dempet stemmen med stor hemmlighet. Navnet på forbryteren? «Jean Valjean,» sa han. «Det vet jeg,» svarte Marius. «En straffange.»

«Det vet jeg også.» Thénardier blunket i sjokk bak de grønne glassene. «Jeg har aviser!» Han dro frem en gammel Drapeau Blanc og en Moniteur. Den første beviste at Madeleine, den gode borgermesteren, var Jean Valjean.

Den andre at Javert hadde tatt sitt eget liv og dessuten hadde fortalt prefekten at en opprører hadde spart ham.

Marius' hode løftet seg. «En helgen!» utbrøt han. «En som reddet min fiende!»

«Ikke så fort,» sa mannen rolig og trakk frem en fille. «Han bar et lik gjennom kloakken 6. juni. Jeg så ham. Jeg hadde nøkkelen. Jeg lokket ham. Mens vi snakket, rev jeg av et lite stykke av frakken til den han bar. Det beviset har jeg her.» Han holdt det frem. «Og den som ble båret var – rik, ung, velkledd.»

Marius – blek, stiv – åpnet et skap, tok frem sin egen gamle frakk, fremdeles stiv av gammelt blod. Han bøyde seg, presset biten mot riften. Den passet. «Det var meg,» sa han med en stemme mellom latter og gråt. Han vendte seg mot Thénardier, øste sedler i hendene hans som om han ville drukne ham i dem.

«Du er en løgner. Du kom for å søle til det høyeste jeg skylder noen, men du har gitt ham ære.

Ta pengene og forsvinn. Amerika venter. Du er reddet en gang for alle fordi min far døde i en sky av kanonrøyk og ikke i et fangehull. Dra.» To dager senere fikk Thénardier utlevert billetter og en veksel på tyvetusen, falskt navn, datteren Azelma ved hånden. I Amerika handlet han med slaver. Han ble seg selv til siste slutt.

Marius løp. «Cosette, han reddet meg! Vi må til ham nå!» De fant ham der oppe med lyset tent som ved de døde og de små klærne på sengen. «Far!» ropte Cosette og falt på knær ved stolen hans. «Min datter,» sa han, og gråt, åpenlyst som et barn. «Jeg trodde jeg aldri skulle se dere igjen.» «Alt skal bli som før,» sa Marius, «du kommer til oss. Hage. Azaleaer. Jordbær. Et rom ved vinduet.» Jean Valjean smilte som om han hørte musikk. «Det hadde vært vakkert,» sa han stille. «Men det er for sent.» Legen som fulgte etter dem, så ett blikk og ristet hodet.

Han reiste seg med en uventet styrke. Han tok ned krusifikset av kobber, satte det på bordet: «Her er den store martyren,» sa han. Så sank han ned igjen. Han snakket rolig, som fra et sted der det var langt hjem. «Elsk hverandre.

Det er lite annet i verden. Cosette, du var min glede. Du skal gråte litt, ikke lenge. Marius, pengene er deres. De er rene.

Jettsmykkene – svart fra England, hvit fra Norge... Jeg oppfant en bedre voks, med skjellakk og terpentin…»

Selv nå ville han bevise at pengene ikke bar skygger. «Lysestakene – til Cosette. For meg er de gull og diamant.

Jeg vet ikke om han som ga dem, er fornøyd. Jeg har gjort det jeg kunne.» Han ba om en liten, navnløs grav. «Skriv ikke navnet mitt. Om Cosette blir der noen ganger, vil det glede meg.»

Han vendte seg mot Marius. «Jeg elsket deg ikke alltid. Tilgi meg. Dere er én for meg nå.» Han sa Fantines navn, mykt som en bønn.

«Husk henne. Hun led. Hun elsket deg før du visste det. Nå er du lykkelig. Det er slik Gud deler ut.»

Han nevnte leketøyene, dukkene, øredobbene av kirsebær, små spill i skogen i Montfermeil, hvite steinganger i klosteret, lekende skygger. «Alt dette er skygge nå. Jeg trodde det var mitt. Det var min dårskap. Tilgi alt. Tilgi til og med de onde. De to fra vertshuset. Kjærlighet, alltid kjærlighet.»

«Jeg ser lys,» hvisket han. «La meg legge hendene mine på hodene deres.» Cosette og Marius knelte. De la munnene mot de gamle hendene. De var rene og tunge. De løftet seg ikke mer. Ansiktet hans var hvitt i vokslysets skjær, øynene så på noe de andre ikke så. Da var han død.

På Père‑Lachaise, langt fra de store, navnede mausoleene, finnes en ubemerket stein under et barlindtre. Ingen sti går dit. Mose og lav gror over. Om våren synger små fugler. Det står ikke noe navn. Noen skrev en gang med blyant fire linjer, nesten vasket bort av regn og støv: «Han sover. Selv om skjebnen var underlig,/ han levde. Han døde da han ikke lenger hadde sin engel./ Det hele bare hendte,/ som natten faller når dagen drar.»

Og om du går forbi i en lys juni og ser et ord risset inn i en gammel vegg i en smal gate – Vivent les peuples! – så vit at noen unge en gang risset det der med en spiker mens en ny dag demret, og de trodde enda at alle hjerter i byen snart skulle slå i takt med deres. Noen ganger slår hjertene i ulik takt, en stund. En dag, sa Enjolras, blir de likevel ett.