The Ogre

Det var en gang, i landet Marigliano, en fattig kvinne som het Masella. Hun hadde seks vakre døtre, alle ranke som unge grantrær, og en eneste sønn som het Antonio, som var så enfoldig at han nesten var en idiot. Det gikk knapt en dag uten at moren sa til ham: «Hva er det du gjør, din udugelige skapning? Hvis du ikke var for dum til å klare deg selv, ville jeg befale deg å forlate huset og aldri vise deg for meg igjen.»

Hver dag gjorde gutten noe nytt og dumt, helt til Masella til slutt mistet tålmodigheten og ga ham en skikkelig omgang med riset. Dette skremte Antonio så mye at han stakk av og ikke stoppet før det ble mørkt og stjernene lyste på himmelen. Han vandret en stund uten å vite hvor han skulle, og til slutt kom han til en hule. Ved inngangen til hulen satt et troll, styggere enn noe du kan forestille deg.

Han hadde et digert hode og rynket panne, øyenbryn som møttes, skjeve øyne, en flat bred nese og en diger flenge av en munn med to store støttenner som stakk ut. Huden var hårete, armene enorme, beina som sverdblad, og føttene så flate som ender. Kort sagt, han var den mest motbydelige og latterlige skapningen i verden.

Men Antonio, som med alle sine feil ikke var feig og også var en høflig gutt, tok av seg hatten og sa: «God dag, herr. Håper du har det bra. Kan du være så snill å si meg hvor langt det er herfra til stedet jeg ønsker å dra til?»

Da trollet hørte dette underlige spørsmålet, brast det ut i latter. Fordi det likte den unge mannens høflige manérer, sa det til ham: «Vil du gå inn i min tjeneste?»

«Hvilken lønn gir du?» svarte Antonio.

«Hvis du tjener meg trofast,» sa trollet, «skal jeg love deg at du skal få nok lønn til å bli fornøyd.»

Så ble handelen sluttet, og Antonio gikk med på å bli trollets tjener. Han ble godt behandlet på alle måter, og hadde lite eller ingenting å gjøre. Som et resultat ble han i løpet av få dager så feit som en vaktel, så rund som et fat, så rød som en hummer og så frekk som en liten hane.

Men etter to år ble gutten lei av det late livet og lengtet inderlig etter å komme hjem igjen. Trollet, som kunne se inn i hjertet hans og visste hvor ulykkelig han var, sa en dag til ham: «Min kjære Antonio, jeg vet hvor mye du lengter etter å se moren din og søstrene dine igjen.

Fordi jeg elsker deg som øyeeplet mitt, vil jeg la deg reise hjem på besøk. Ta dette eselet så du slipper å gå til fots. Men pass på at du aldri sier «Bricklebrit» til det, for hvis du gjør det, vil du angre.»

Antonio tok eselet uten engang å si takk, hoppet opp på ryggen og red av gårde i all hast. Men han hadde ikke ridd to hundre meter før han steg av og ropte: «Bricklebrit.»

Ikke før hadde han sagt ordet, før eselet åpnet munnen og spyttet ut rubiner, smaragder, diamanter og perler store som valnøtter.

Antonio stirret i forbauselse på synet av en slik rikdom. Gladelig fylte han en diger sekk med edelstenene, satte seg på eselet igjen og red videre til han kom til et vertshus. Her steg han av, gikk rett bort til verten og sa til ham: «Min gode mann, jeg må be deg om å sette dette eselet på stallen for meg.

Pass på å gi den stakkars skapningen rikelig med havre og høy, men vokt deg for å si ordet «Bricklebrit» til den, for hvis du gjør det, lover jeg at du vil angre. Ta også denne tunge sekken og legg den pent bort for meg.»

Verten, som ikke var dum, tok imot denne merkelige advarselen og så edelstenene glitre gjennom sekkens lerret. Han var svært nysgjerrig på å se hva som ville skje hvis han brukte det forbudte ordet. Så han ga Antonio en utmerket middag med en flott gammel vin, og gjorde i stand en god seng til ham. Så snart han så at den stakkars enfoldingen lukket øynene og hørte de høye snorkelydene, skyndte han seg til stallen og sa til eselet: «Bricklebrit.» Dyret spyttet som vanlig ut mange edelstener.

Da verten så alle disse skattene, ønsket han å eie et så verdifullt dyr selv. Han bestemte seg for å stjele eselet fra sin dumme gjest. Så snart det ble lyst neste morgen, våknet Antonio, gned seg i øynene, strakte seg omtrent hundre ganger, ropte på verten og sa: «Kom hit, min venn, og gi meg regningen, for korte oppgjør gir lange venner.»

Da Antonio hadde betalt regningen, gikk han til stallen og tok det han trodde var eselet sitt. Han festet en sekk med grus, som verten hadde byttet ut edelstenene med, på ryggen til dyret og dro hjemover.

Så snart han var fremme, ropte han: «Mor, kom fort. Ta med duker og laken og bre dem ut på bakken, så skal du snart få se hvilke fantastiske skatter jeg har tatt med til deg.»

Moren skyndte seg inn i huset, åpnet linkisten der hun oppbevarte døtrenes brudeutstyr, tok ut duker og laken av det fineste lin, og bredte dem flatt og glatt på bakken. Antonio plasserte eselet på dem og ropte: «Bricklebrit.» Men denne gangen hadde han ingen hell. Eselet brydde seg ikke mer om magiordet enn om en lyre ble klimpret i øret hans. To, tre og fire ganger sa Antonio «Bricklebrit», men alt forgjeves. Han kunne like godt ha talt til vinden.

Skuffet og rasende på den stakkars skapningen grep han en tykk kjepp og slo den så hardt at han nesten knuste hvert eneste bein i kroppen på den. Det elendige eselet ble så oppskaket av denne behandlingen at det langt fra spyttet ut edelstener, bare rev og skitnet til alt det fine lin.

Da stakkars Masella så dukene og lakenene sine bli ødelagt, og at hun i stedet for å bli rik bare hadde blitt gjort til narr, grep hun en annen kjepp og slo Antonio så nådeløst at han flyktet for henne og ikke stoppet før han nådde trollets hule.

Da mesteren så gutten komme tilbake i en så ynkelig forfatning, skjønte han straks hva som hadde skjedd. Uten å lage noe oppstyr fortalte han Antonio hvilken idiot han hadde vært som lot verten lure seg og akseptere et verdiløst dyr i stedet for det magiske eselet.

Antonio lyttet ydmykt til trollets ord og lovet høytidelig at han aldri mer skulle oppføre seg så dumt. Og slik gikk et år. Nok en gang ble Antonio overveldet av hjemlengsel og følte en sterk lengsel etter å se sin egen familie igjen.

Nå, selv om trollet var så fælt å se på, hadde han et veldig godt hjerte. Da han så hvor rastløs og ulykkelig Antonio var, ga han ham straks lov til å dra hjem på besøk. Ved avskjeden ga han ham en vakker duk og sa: 'Gi denne til moren din.

Men pass på at du ikke mister den slik du mistet eselet. Før du er trygt hjemme hos deg selv, må du vokte deg for å si "Duk, brett deg ut" og "Duk, brett deg sammen." Gjør du det, vil ulykken være din egen, for jeg har advart deg tydelig.'

Antonio la ut på reisen, men knapt hadde han kommet ut av syne for hulen før han la duken på bakken og sa: 'Duk, brett deg ut.' I samme øyeblikk brettet duken seg ut og viste en hel haug med edelstener og andre skatter.

Da Antonio så dette, sa han: 'Duk, brett deg sammen,' og fortsatte reisen. Han kom til det samme vertshuset igjen. Han kalte på verten og ba ham legge duken forsiktig bort og, uansett hva han gjorde, ikke si 'Duk, brett deg ut' eller 'Duk, brett deg sammen' til den.

Verten, som var en skikkelig skurk, svarte: 'Bare overlat det til meg. Jeg skal passe på den som om den var min egen.'

Etter at han hadde gitt Antonio rikelig med mat og drikke og sørget for en god seng, gikk han rett til duken og sa: 'Duk, brett deg ut.' Den brettet seg straks ut og viste så kostbare skatter at verten bestemte seg for å stjele den.

Da Antonio våknet neste morgen, rakte verten ham en duk som var helt lik hans egen. Han bar den forsiktig over armen, og den dumme gutten gikk rett til morens hus og sa: 'Nå skal vi bli rike over all grådighets drømmer og trenger aldri mer gå i filler eller mangle den beste maten.'

Med disse ordene bredte han duken ut på bakken og sa: 'Duk, brett deg ut.'

Men han kunne gjenta kommandoen så ofte han ville. Det var bare bortkastet pust, for ingenting skjedde. Da Antonio så dette, vendte han seg til moren og sa: 'Den gamle skurken av en vert har lurt meg igjen. Men han skal få angre, for hvis jeg noensinne kommer til vertshuset hans igjen, skal jeg få ham til å lide for tapet av eselet mitt og de andre skattene han har ranet meg for.'

Masella ble så sint over den nye skuffelsen at hun ikke kunne kontrollere seg. Hun snudde seg mot Antonio, skjelte ham ut og ba ham forlate hennes åsyn med en gang, for hun ville aldri mer anerkjenne ham som sønnen sin.

Den stakkars gutten ble veldig nedtrykt av ordene hennes og krøp tilbake til mesteren sin som en hund med halen mellom bena. Da trollet så ham, gjettet han straks hva som hadde skjedd.

Han ga Antonio en skikkelig skjennepreken og sa: 'Jeg vet ikke hva som holder meg fra å knuse hodet ditt, din ubrukelige udugling! Du plaprer ut alt, og den lange tungen din stopper aldri. Hvis du hadde holdt munn på vertshuset, ville denne ulykken aldri ha skjedd.

Du har bare deg selv å takke for lidelsen din.'

Antonio hørte på mesterens ord i stillhet, og så ut som en pisket hund. Da han hadde vært i tjeneste hos trollet i tre år til, fikk han et nytt anfall av hjemlengsel og lengtet veldig etter å se moren og søstrene sine igjen.

Så ba han om tillatelse til å dra hjem på besøk, og det ble straks innvilget. Før han la ut på reisen, ga trollet ham en vakkert utskåret stokk og sa: 'Ta denne stokken som en påminnelse om meg. Men vokt deg for å si "Reis deg, Stokk" og "Legg deg, Stokk." For hvis du gjør det, kan jeg bare si at jeg ikke ville vært i dine sko for noe.'

Antonio tok stokken og sa: 'Vær ikke det minste bekymret. Jeg er ikke så dum som du tror, og jeg vet bedre enn de fleste hva to og to er.'

'Godt å høre,' svarte trollet. 'Men ord er kvinner, handlinger er menn. Du har hørt hva jeg sa, og forvarslet er forvæpnet.'

Denne gangen takket Antonio mesteren varmt for all vennligheten og startet på hjemreisen i godt humør. Men han hadde ikke gått en halv kilometer før han sa: 'Reis deg, Stokk.'

Ordene var knapt ute av munnen hans før stokken reiste seg og begynte å hamre slag mot stakkars Antonios rygg med slik lynende fart at han knapt hadde krefter til å rope: 'Legg deg, Stokk.' Så snart han sa ordene, la stokken seg og sluttet å slå ryggen hans blå og svart.

Selv om han hadde lært en lekse til en viss kostnad for seg selv, var Antonio full av glede, for han så nå en måte å hevne seg på den slemme verten. Nok en gang kom han til vertshuset og ble mottatt på den mest vennlige og gjestfrie måten av verten.

Antonio hilste ham varmt og sa: 'Min venn, vil du være så snill å ta vare på denne stokken for meg? Men uansett hva du gjør, ikke si "Reis deg, Stokk." Gjør du det, vil du angre, og du kan ikke forvente noen sympati fra meg.'

Verten, som trodde han var ute etter en tredje lykke, ga Antonio en utmerket middag. Etter at han hadde sett ham godt til rette i sengen, løp han til stokken og kalte på kona for å komme og se moroa, og han nølte ikke med å si ordene: 'Reis deg, Stokk.'

I samme øyeblikk han sa det, hoppet stokken opp og slo verten så ubarmhjertig at han og kona løp skrikende til Antonio. De vekket ham og ba om nåde.

Da Antonio så hvor godt trikset hans hadde fungert, sa han: 'Jeg nekter å hjelpe deg med mindre du gir meg alt du har stjålet fra meg. Ellers blir du banket i hjel.'

Verten, som allerede følte seg dødens nær, ropte: 'Ta tilbake eiendelene dine, bare frigjør meg fra denne forferdelige stokken!' Med disse ordene befalte han at eselet, duken og de andre skattene skulle returneres til sin rettmessige eier.

Så snart Antonio hadde fått tilbake eiendelene sine, sa han: 'Stokk, legg deg,' og den sluttet straks å slå verten.

Så tok han eselet og duken og kom trygt hjem med dem. Denne gangen hadde de magiske ordene den ønskede effekten, og eselet og duken forsynte familien med utallige skatter. Antonio giftet bort søstrene sine veldig snart, gjorde moren rik for livet, og de levde lykkelig alle sine dager.