Aladdin og den vidunderlige lampen

Det var en gang en fattig skredder som hadde en sønn som het Aladdin. Aladdin var en skjødesløs, lat gutt som ikke gjorde annet enn å spille ball i gatene hele dagen med andre late gutter. Dette gjorde faren så trist at han døde. Selv etter farens død endret ikke Aladdin sine vaner, til tross for morens tårer og bønner.

En dag, mens Aladdin lekte i gatene, stoppet en fremmed ham og spurte: «Hvor gammel er du, gutt? Er du ikke Mustafa skredders sønn?»

«Jo, herr,» svarte Aladdin. «Men han døde for lenge siden.»

Den fremmede var faktisk en berømt afrikansk trollmann. Han slo armene rundt Aladdin og kysset ham, og sa: «Jeg er onkelen din. Jeg kjente deg igjen fordi du er akkurat som broren min. Gå til moren din og si at jeg kommer.»

Aladdin løp hjem og fortalte moren sin om den nyfunne onkelen. «Virkelig, barn,» sa hun, «faren din hadde en bror, men jeg trodde alltid han var død.»

Hun laget middag og ba Aladdin gå og hente onkelen. Trollmannen kom med vin og frukt. Han falt ned og kysset stedet der Mustafa pleide å sitte, og ba Aladdins mor om ikke å bli overrasket over at hun aldri hadde sett ham før, siden han hadde bodd i utlandet i førti år.

Så vendte han seg til Aladdin og spurte hvilket yrke han hadde lært. Aladdin senket hodet i skam, og moren brast i gråt. Da trollmannen fikk vite at Aladdin var ledig og ikke ville lære noe yrke, tilbød han seg å opprette en butikk for ham og fylle den med varer.

Dagen etter kjøpte han en fin dress til Aladdin og tok ham med over hele byen, og viste ham severdighetene. Han hadde ham med hjem ved nattetid til moren, som var overlykkelig over å se sønnen sin så fin.

Dagen etter ledet trollmannen Aladdin inn i noen vakre hager langt utenfor byportene. De satte seg ned ved en fontene, og trollmannen trakk en kake fra beltet og delte den mellom dem. Så reiste de videre til de nesten nådde fjellene.

Aladdin var så trøtt at han tryglet om å få gå tilbake, men trollmannen moret ham med hyggelige historier og ledet ham videre, selv om Aladdin ikke ville gå. Til slutt kom de til to fjell adskilt av en smal dal. «Vi går ikke lenger,» sa den falske onkelen.

«Jeg skal vise deg noe vidunderlig. Samle først noen pinner mens jeg tenner et bål.»

Da ilden ble tent, kastet trollmannen et pulver på den og sa noen magiske ord. Jorden skalv litt og åpnet seg foran dem, og avslørte en flat stein med en messingring i midten. Aladdin prøvde å løpe bort, men trollmannen fanget ham og slo ham så hardt at han falt ned.

«Hva har jeg gjort, onkel?» spurte Aladdin ynkelig.

«Frykt ingenting,» sa trollmannen vennligere. «Bare adlyd meg. Under denne steinen ligger en skatt som er ment for deg. Ingen andre må røre den, så du må gjøre nøyaktig som jeg sier.»

Da Aladdin hørte ordet «skatt», glemte han frykten. Han tok tak i ringen som han ble bedt om, og sa navnene på faren og bestefaren. Steinen kom lett opp, og steintrapper kom til syne.

«Gå ned,» sa trollmannen. «Nederst i trappen finner du en åpen dør som fører inn i tre store haller. Stikk opp kappen din og gå gjennom dem uten å røre noe, ellers dør du øyeblikkelig. Disse hallene fører til en hage med vakre frukttrær. Gå videre til du kommer til en nisje i en terrasse der det står en tent lampe. Hell ut oljen den inneholder, og bring lampen til meg.»

Trollmannen tok en ring fra fingeren sin og ga den til Aladdin, og ønsket ham lykke til.

Aladdin fant alt akkurat som trollmannen hadde beskrevet. Han samlet litt frukt fra trærne, tok lampen og vendte tilbake til munningen av hulen. Trollmannen ropte utålmodig: «Skynd deg og gi meg lampen!»

Men Aladdin nektet å overlevere den før han var ute av hulen. Trollmannen ble fryktelig rasende og kastet mer pulver på bålet. Han sa noen ord, og steinen rullet tilbake på plass og sperret Aladdin inne.

Trollmannen forlot Persia for alltid, noe som tydelig viste at han overhodet ikke var Aladdins onkel, men en lur trollmann som hadde lest i sine magiske bøker om en vidunderlig lampe som ville gjøre ham til den mektigste mannen i verden. Han visste hvor lampen var, men bare en annen kunne hente den fra hulen. Han hadde valgt den tåpelige Aladdin til denne oppgaven, og planla å ta lampen og deretter drepe ham.

I to dager ble Aladdin værende i mørket, gråtende og jamrende. Til slutt foldet han hendene i bønn, og i det samme gnidde han ringen som trollmannen hadde glemt å ta fra ham. Øyeblikkelig steg en enorm og skremmende ånd opp fra jorden og sa: «Hva ønsker du? Jeg er ringens slave og vil adlyde deg i alle ting.»

Aladdin svarte fryktløst: «Få meg ut herfra!» Jorden åpnet seg, og han befant seg utenfor. Så snart øynene tålte lyset, gikk han hjem, men han besvimte på dørstokken. Da han kom til seg selv, fortalte han moren alt som hadde skjedd og viste henne lampen og frukten han hadde samlet fra hagen, som faktisk var edelstener. Så ba han om noe å spise.

«Akk, barnet mitt,» sa hun, «jeg har ingenting i huset. Jeg har spunnet litt bomull og vil gå og selge den.»

Aladdin ba henne beholde bomullen, for han ville heller selge lampen. Siden lampen var veldig skitten, begynte hun å gni den for å få den til å skinne klarere og oppnå en høyere pris. Øyeblikkelig dukket en heslig ånd opp og spurte hva hun ønsket. Hun besvimte av skrekk, men Aladdin snappet lampen og sa modig: «Bring oss noe å spise!»

Ånden kom tilbake med en sølvbolle, tolv sølvfat fylt med deilige retter, to sølvkrus og to flasker vin. Da Aladdins mor kom til seg selv, spurte hun: «Hvor kom denne praktfulle festen fra?»

«Ikke spør, bare spis,» svarte Aladdin. Så satte de seg ned til frokost og spiste til middagstid. Aladdin fortalte moren sin om lampen. Hun bønnfalt ham om å selge den og ikke ha noe med djevler å gjøre. Men Aladdin sa: «Nei, siden tilfeldighetene har vist oss dens krefter, skal vi bruke den. Og ringen også, som jeg alltid skal bære på fingeren.»

Da de hadde spist opp alt ånden hadde brakt, solgte Aladdin et av sølvfatene, så et annet, til ingen var igjen. Så kalte han på ånden igjen, som ga ham et annet sett med fat. Slik levde de i mange år.

En dag hørte Aladdin et utrop fra sultanen om at alle måtte holde seg innendørs og lukke skoddene mens prinsessen, hans datter, gikk til og fra badet. Aladdin ønsket desperat å se ansiktet hennes, noe som var vanskelig fordi hun alltid gikk tildekket. Han gjemte seg bak døren til badet og tittet gjennom en sprekk. Da prinsessen kom inn, løftet hun sløret, og hun var så vakker at Aladdin ble forelsket i henne ved første blikk.

Han gikk hjem så forandret at moren ble redd. Han fortalte henne at han elsket prinsessen så høyt at han ikke kunne leve uten henne, og at han hadde tenkt å be sultanen om hennes hånd. Moren brast i latter da hun hørte dette, men Aladdin overtalte henne til slutt til å gå foran sultanen og fremlegge ønsket hans. Hun hentet en serviett og la i den de magiske fruktene fra den fortryllede hagen, som glitret som de vakreste juveler. Hun tok disse for å glede sultanen og la av gårde, i tillit til lampen.

Storvisiren og rådet hadde nettopp kommet inn i salen da hun kom. Hun stilte seg foran sultanen, men han tok ikke hensyn til henne. Hun kom hver dag i en uke og stod på samme sted. På den sjette dagen, da rådet var over, sa sultanen til visiren sin: «Jeg ser en bestemt kvinne i audienssalen hver dag som bærer noe i en serviett. Kall henne inn neste gang så jeg kan finne ut hva hun vil.»

Neste dag, på et tegn fra visiren, gikk hun opp til foten av tronen og ble knelende inntil sultanen sa: «Reis deg, gode kvinne, og fortell meg hva du vil.»

Hun nølte, så sendte sultanen alle bort unntatt visiren og ba henne tale fritt, og lovet å tilgi henne på forhånd for alt hun måtte si. Hun fortalte ham om sønnens store kjærlighet til prinsessen. «Jeg ba ham glemme henne,» sa hun, «men forgjeves. Han truet med å gjøre noe fortvilet hvis jeg ikke kom og ba om prinsessens hånd. Nå ber jeg dere om å tilgi ikke bare meg, men også min sønn Aladdin.»

Sultanen spurte henne vennlig hva hun hadde i servietten. Hun brettet ut juvelene og overrakte dem. Sultanen ble forbløffet og sa til visiren: «Hva synes du? Burde jeg ikke gi prinsessen til en som verdsetter henne så høyt?»

Visiren, som ville ha prinsessen for sin egen sønn, ba sultanen om å vente tre måneder, i håp om at sønnen hans kunne forberede en enda rikere gave. Sultanen gikk med på det og sa til Aladdins mor at han samtykket til ekteskapet, men at hun ikke måtte vise seg for ham igjen før om tre måneder.

Aladdin ventet tålmodig i nesten tre måneder. Men etter at to måneder hadde gått, gikk moren inn til byen for å kjøpe olje og fant alle i glede. Hun spurte hva som skjedde og fikk vite: «Vet du ikke? Storvisirens sønn skal gifte seg med sultanens datter i natt!»

Hun løp andpusten for å fortelle Aladdin. Han var først sjokkert, men så tenkte han på lampen. Han gned den, og ånden kom og sa: «Hva er din vilje?»

Aladdin svarte: «Sultanen har brutt løftet sitt til meg, og visirens sønn skal gifte seg med prinsessen. Min befaling er at du i natt bringer bruden og brudgommen hit.»

«Herre, jeg adlyder,» sa ånden.

Ved midnatt transporterte ånden sengen med visirens sønn og prinsessen inn i Aladdins kammer. Aladdin sa: «Ta denne nye ektemannen og sett ham ut i kulden, og kom tilbake ved daggry.» Ånden tok visirens sønn ut av sengen og lot Aladdin være igjen med prinsessen.

«Frykt ingenting,» sa Aladdin til henne. «Du er min kone, lovet til meg av din urettferdige far. Ingen skade skal komme til deg.»

Prinsessen var altfor redd til å snakke. Hun tilbrakte en forferdelig natt, mens Aladdin la seg ned ved siden av henne og sov trygt. Ved den avtalte timen kom ånden med den skjelvende brudgommen, la ham på plass og transporterte sengen tilbake til palasset.

Neste morgen kom sultanen for å ønske datteren sin god morgen. Den ulykkelige visirens sønn spratt opp og gjemte seg, mens prinsessen ikke ville si et ord og så veldig trist ut. Sultanen sendte moren hennes til henne, som spurte: «Hva er galt, barn? Hvorfor vil du ikke snakke med faren din? Hva har skjedd?»

Prinsessen sukket dypt og fortalte til slutt moren hvordan sengen hadde blitt båret inn i et fremmed hus i løpet av natten og hva som hadde skjedd der. Moren trodde henne ikke i det hele tatt og ba henne stå opp og betrakte det som en tom drøm.

Det samme skjedde den neste natten. Neste morgen, da prinsessen nektet å snakke igjen, truet sultanen med å hogge hodet av henne. Da tilsto hun alt og ba ham spørre visirens sønn om det ikke var sant. Sultanen ba visiren spørre sønnen sin, som innrømmet sannheten og la til at selv om han elsket prinsessen høyt, ville han heller dø enn å gå gjennom enda en slik forferdelig natt. Han ønsket å bli skilt fra henne. Ønsket hans ble oppfylt, og bryllupsfeiringene tok slutt.

Da de tre månedene var over, sendte Aladdin moren for å minne sultanen på løftet hans. Hun stod på samme sted som før, og sultanen, som hadde glemt Aladdin, husket ham og sendte bud etter henne. Da han så hennes fattigdom, følte han seg enda mindre tilbøyelig til å holde ord.

Han ba visiren om råd, som foreslo å sette en så høy pris på prinsessen at ingen kunne innfri den. Sultanen sa da til Aladdins mor: «Gode kvinne, en sultan må huske sine løfter, og jeg vil huske mine.

Men sønnen din må først sende meg førti fat av gull fylt til randen med juveler, båret av førti svarte slaver, ledet av like mange hvite slaver, alle praktfullt kledd. Si ham at jeg venter på svar.»

Aladdins mor bukket dypt og gikk hjem, og trodde alt var tapt. Hun ga Aladdin beskjeden og la til: «Han kan vente lenge på svar!»

«Ikke så lenge som du tror, mor,» svarte sønnen hennes. «Jeg ville gjøre mye mer enn det for prinsessen.» Han tilkalte ånden, og på et øyeblikk ankom de åtti slave, og fylte det lille huset og hagen.

Aladdin fikk dem til å dra av sted til palasset, to og to, etterfulgt av moren hans. De var så rikt kledd, med så praktfulle juveler, at alle stimlet sammen for å se dem og fatene med gull de bar på hodet.

De gikk inn i palasset og etter å ha knelende foran sultanen, stilte de seg i en halvsirkel rundt tronen med armene i kors, mens Aladdins mor presenterte dem. Sultanen nølte ikke lenger. Han sa: «Gode kvinne, gå og fortell sønnen din at jeg venter på ham med åpne armer.»

Hun kastet ikke bort tiden på å fortelle Aladdin og oppfordret ham til å skynde seg. Men først tilkalte Aladdin ånden. «Jeg vil ha et duftende bad,» sa han, «en rikt brodert drakt, en hest finere enn sultanens, og tjue slaver til å tjene meg. I tillegg til det, seks vakkert kledde slaver til å vente på min mor, og til slutt ti tusen gullstykker i ti punger.»

Ikke før sagt enn gjort. Aladdin satt opp på hesten sin og red gjennom gatene mens slavekastene spredte gull mens de gikk. De som hadde lekt med ham i barndommen, kjente ham ikke igjen, for han var blitt så vakker. Da sultanen så ham, kom han ned fra tronen, omfavnet ham og førte ham inn i en sal hvor det var dekket et gjestebud, med den hensikt å gifte ham med prinsessen allerede samme dag. Men Aladdin nektet og sa: «Jeg må bygge et palass som passer for henne,» og tok avskjed.

Straks han kom hjem, sa han til ånden: «Bygg meg et palass av den fineste marmor, satt med jaspis, agat og andre edelsteiner. I midten skal du bygge en stor sal med kuppel, med fire vegger av rent gull og sølv, hver med seks vinduer. Alle unntatt ett vindu skal ha gitter satt med diamanter og rubiner. Det skal være staller, hester, stallsvenner og slaver. Gå og se til det!»

Palasset var ferdig neste dag. Ånden bar Aladdin dit og viste ham at alle ordrene var trofast utført, helt ned til å legge et fløyelsteppe fra Aladdins palass til sultanens.

Aladdins mor kledde seg nøye og gikk til palasset med sine slaver, mens han fulgte etter på hesteryggen. Sultanen sendte musikere med trompeter og cymbaler for å møte dem, slik at luften var fylt med musikk og jubel. Aladdins mor ble ført til prinsessen, som hilste henne med stor ære.

Om natten tok prinsessen farvel med sin far og gikk på teppet til Aladdins palass, med hans mor ved sin side og fulgt av hundre slaver. Hun ble sjarmert av Aladdin, som løp for å ta imot henne.

«Prinsesse,» sa han, «gi din skjønnhet skylden for min dristighet hvis jeg har mishaget deg.»

Hun sa til ham at etter å ha sett ham adlød hun villig sin far i denne saken. Etter bryllupet førte Aladdin henne inn i salen, hvor det var dekket et gjestebud. De spiste sammen og danset deretter til midnatt. Neste dag inviterte Aladdin sultanen til å se palasset. Da sultanen kom inn i salen med de tjuefire vinduene, satt med rubiner, diamanter og smaragder, utbrøt han: «Det er et verdens under! Bare én ting overrasker meg: var det et uhell at ett vindu er uferdig?»

«Nei, med vilje,» svarte Aladdin. «Jeg ønsket at Deres Majestet skulle ha æren av å fullføre dette palasset.»

Sultanen ble fornøyd og sendte bud på de beste juvelerene i byen. Han viste dem det uferdige vinduet og beordret dem å sette det i stand som de andre. «Herre,» sa talsmannen deres, «vi kan ikke finne nok juveler.» Sultanen lot sine egne juveler hente, men de brukte dem snart opp, og arbeidet var ikke halvferdig på en måned.

Aladdin, som visste at oppgaven deres var håpløs, ba dem ta ned arbeidet og levere tilbake juvelene. Deretter fullførte ånden vinduet på Aladdins befaling. Sultanen ble overrasket over å få juvelene sine tilbake og besøkte Aladdin, som viste ham det ferdige vinduet.

Sultanen omfavnet ham, mens den sjalu vesiren hintet om at alt var gjort med magi.

Aladdin vant folkets hjerter med sin milde oppførsel. Han ble gjort til hærfører for sultanens arméer og vant flere slag for ham, men han forble beskjeden og høflig som før. Han levde i fred og tilfredshet i flere år.

Men langt borte i Afrika husket trollmannen Aladdin. Ved sine magiske kunster oppdaget han at Aladdin ikke hadde dødd i hulen, men hadde rømt, giftet seg med en prinsesse og levde i stor rikdom og ære. Trollmannen visste at den fattige skreddersønnen bare kunne ha oppnådd dette ved hjelp av lampen. Han reiste dag og natt til han nådde hovedstaden i Kina, fast bestemt på å ødelegge Aladdin. Mens han gikk gjennom byen, hørte han folk overalt snakke om et vidunderlig palass.

«Tilgi meg min uvitenhet,» spurte han, «hvilket palass snakker dere om?»

«Har du ikke hørt om prins Aladdins palass?» kom svaret. «Det er verdens største underverk. Jeg vil vise deg veien hvis du ønsker å se det.»

Trollmannen takket mannen og gikk for å se palasset. Han kjente igjen at det var bygget av lampens ånd, og ble nesten gal av raseri.

Han bestemte seg for å få tak i lampen og styrte Aladdin ut i den dypeste fattigdom.

Uheldigvis hadde Aladdin dratt på jakt i åtte dager, noe som ga trollmannen god tid. Han kjøpte et dusin kobberlamper, la dem i en kurv og gikk til palasset og ropte: «Nye lamper for gamle!» En hånende folkemengde fulgte ham. Prinsessen, som satt i salen med de tjuefire vinduene, sendte en slave for å finne ut hva støyen dreide seg om. Slaverinnen kom tilbake leende, og prinsessen skjelte henne ut.

«Frue,» svarte slaven, «hvem kan la være å le av en gammel tosk som tilbyr å bytte fine nye lamper med gamle?»

En annen slave sa: «Det står en gammel lampe på taklisten som han kan få.» Dette var den magiske lampen, som Aladdin hadde latt stå der fordi han ikke kunne ta den med på jakt. Prinsessen, som ikke kjente til dens verdi, sa lattermildt til slaven at hun skulle ta den og bytte.

Slaverinnen gikk og sa til trollmannen: «Gi meg en ny lampe for denne.» Han grep den gamle lampen og ba slaven velge en ny fra kurven hans, mens folkemengden hånte. Han brydde seg ikke.

Han sluttet å rope om lampene og gikk ut av byportene til et øde sted, hvor han ventet til det ble mørkt. Så trakk han frem lampen og gned den. Ånden kom til syne, og på trollmannens befaling bar den ham, sammen med palasset og prinsessen inni det, til et øde sted i Afrika.

Neste morgen så sultanen ut av vinduet mot Aladdins palass og gned øynene, for det var borte. Han sendte bud på vesiren og spurte hva som hadde skjedd med palasset. Vesiren så også ut og ble forbløffet.

Han sa igjen at det var magi, og denne gangen trodde sultanen ham. Han sendte tretti mann til hest for å hente Aladdin i lenker. De møtte ham mens han red hjem, bandt ham og tvang ham til å gå med dem.

Men folket, som elsket Aladdin, fulgte etter med våpen for å se at han ikke ble skadet. Han ble ført frem for sultanen, som beordret bøddelen til å hogge hodet av ham. Bøddelen fikk Aladdin til å knele, bandt for øynene hans og løftet sverdet for å slå til.

I det øyeblikket så vesiren at folkemengden hadde trengt seg inn på gårdsplassen og klatret opp på murene for å redde Aladdin. Han ropte til bøddelen om å stoppe. Folket så så truende ut at sultanen ga etter og beordret at Aladdin skulle løses, og tilga ham foran folkemengden.

Aladdin spurte så hva han hadde gjort. «Falske skurk!» sa sultanen. «Kom hit.» Han viste Aladdin fra vinduet stedet der palasset hans hadde stått. Aladdin var så forbløffet at han ikke kunne si et ord.

«Hvor er palasset mitt og datteren min?» krevde sultanen. «Jeg er ikke så bekymret for palasset, men jeg må ha datteren min tilbake. Du må finne henne eller miste hodet.»

Aladdin ba om førti dager på å finne henne, og lovet at hvis han mislyktes, ville han vende tilbake og akseptere den straffen sultanen ønsket. Forespørselen ble innvilget, og han forlot sultanen trist. I tre dager vandret han som en galning og spurte alle hva som hadde skjedd med palasset hans. Men de bare lo og syntes synd på ham.

Han kom til bredden av en elv og knelte ned for å be før han skulle kaste seg ut i den. Idet han gjorde det, gned han på den magiske ringen han fortsatt hadde på seg. Ånden han hadde sett i hulen dukket opp og spurte hva han ønsket.

«Redd livet mitt, ånd!» sa Aladdin. «Bring palasset mitt tilbake!»

«Det er ikke i min makt,» sa ånden. «Jeg er bare Ringens Slave. Du må spørre Lampens Slave.»

«Likevel,» sa Aladdin, «men du kan ta meg til palasset og sette meg ned under min kjære hustrus vindu.» Han befant seg øyeblikkelig i Afrika, under prinsessens vindu, og sovnet av ren utmattelse.

Han ble vekket av fuglesang, og hjertet føltes lettere. Han forsto tydelig at alle ulykkene hans skyldtes tapet av lampen, og han lurte på hvem som hadde stjålet den.

Den morgenen sto prinsessen opp tidligere enn vanlig. Siden hun ble brakt til Afrika av trollmannen, måtte hun tåle hans selskap én gang om dagen, men hun behandlet ham så strengt at han ikke våget å bli der hele tiden. Mens hun kledde på seg, så en av tjenestepikene ut og fikk øye på Aladdin. Prinsessen løp til vinduet og åpnet det. Ved lyden så Aladdin opp. Hun ropte til ham om å komme til henne, og stor var gleden til disse to elskende da de så hverandre igjen.

Etter at han hadde kysset henne, sa Aladdin: «Jeg ber deg, prinsesse, for Guds skyld, før vi snakker om noe annet, fortell meg: hva skjedde med den gamle lampen jeg la igjen på gesimsen i hallen med tjuefire vinduer da jeg dro på jakt?»

«Akk!» sa hun. «Jeg er den uskyldige årsaken til våre sorger.» Hun fortalte ham om byttingen av lampen.

«Nå vet jeg!» ropte Aladdin. «Dette er den afrikanske trollmannens verk! Hvor er lampen nå?»

«Han bærer den med seg,» sa prinsessen. «Jeg vet det fordi han trakk den opp av lommen for å vise meg. Han vil at jeg skal bryte løftet mitt til deg og gifte meg med ham. Han sier at du ble halshugget etter min fars ordre. Han snakker stygt om deg hele tiden, men jeg svarer bare med tårer. Hvis jeg fortsetter å nekte ham, er jeg sikker på at han vil bruke makt.»

Aladdin trøstet henne og gikk ut en stund. Han byttet klær med den første personen han møtte i byen, kjøpte et bestemt pulver og vendte tilbake til prinsessen. Hun slapp ham inn gjennom en liten sidedør.

«Ta på deg din vakreste kjole,» sa han til henne, «og ta imot trollmannen med smil. Få ham til å tro at du har glemt meg. Inviter ham til middag og si at du ønsker å smake vinen fra hans land. Han vil gå for å hente noe. Mens han er borte, skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre.»

Hun lyttet nøye. Da Aladdin gikk, kledde hun seg lystig for første gang siden hun forlot Kina. Hun tok på seg et belte og en hodeplagg av diamanter, og da hun så i et speil at hun var vakrere enn noensinne, tok hun imot trollmannen. Til hans store forbauselse sa hun: «Jeg har bestemt meg for at Aladdin er død og at alle tårene mine ikke vil bringe ham tilbake.

Så jeg vil ikke sørge mer. Jeg har invitert deg til å spise med meg, men jeg er lei av kinesiske viner og vil gjerne smake viner fra Afrika.»

Trollmannen skyndte seg til kjelleren sin. Prinsessen la pulveret Aladdin hadde gitt henne i sitt beger. Da trollmannen kom tilbake, ba hun ham drikke hennes skål med vinen fra Afrika, og ga ham begeret sitt i bytte mot hans som et tegn på forsoning. Før han drakk, begynte trollmannen en tale der han priste hennes skjønnhet, men prinsessen avbrøt ham og sa: «La oss drikke først, og så kan du si hva du vil.» Hun løftet begeret til leppene og holdt det der mens trollmannen tømte sitt til bunns. Da falt han livløs om.

Prinsessen åpnet døren for Aladdin og kastet armene rundt halsen hans. Men Aladdin skjøv henne forsiktig bort og ba henne forlate ham et øyeblikk fordi han hadde mer å gjøre. Han gikk til den døde trollmannen, tok lampen fra vesten hans og befalte ånden å bringe palasset og alt i det tilbake til Kina. Dette ble gjort øyeblikkelig. Prinsessen, i sitt gemakk, følte bare to små støt og ante ikke at hun var hjemme igjen.

Sultanen satt på sitt rom og sørget over sin tapte datter, da han tilfeldigvis så opp og gned seg i øynene. Der sto palasset som før! Han skyndte seg bort, og Aladdin tok imot ham i hallen med tjuefire vinduer med prinsessen ved sin side. Aladdin fortalte ham alt som hadde skjedd og viste ham trollmannens døde kropp slik at han skulle tro. En tidagersfest ble utropt, og det så ut som om Aladdin nå kunne leve resten av livet i fred. Men det var ikke tilfelle.

Den afrikanske trollmannen hadde en yngre bror, som var enda ondere og mer utspekulert. Han reiste til Kina for å hevne sin brors død. Han gikk for å besøke en hellig kvinne ved navn Fatima, og tenkte at hun kunne være nyttig for ham.

Han gikk inn i cellen hennes, holdt en dolk mot brystet hennes og tvang henne til å adlyde ham under dødstrussel. Han byttet klær med henne, malte ansiktet sitt som hennes, tok på seg sløret hennes og drepte henne så hun ikke kunne fortelle noe. Deretter gikk han mot Aladdins palass.

Alle folk, som trodde han var den hellige kvinnen, samlet seg rundt ham, kysset hendene hans og ba om hans velsignelse.

Da han nådde palasset, var det et slikt oppstyr at prinsessen ba sin tjenestepike se ut vinduet og spørre hva som foregikk. Tjenestepiken sa at det var den hellige kvinnen som helbredet folk med håndspåleggelse. Prinsessen, som lenge hadde ønsket å møte Fatima, sendte bud på henne.

Da trollmannen kom foran prinsessen, ba han en bønn for hennes helse og velstand. Prinsessen lot ham sitte ved siden av seg og bønnfalt ham om å bli hos henne for alltid. Den falske Fatima, som ikke ønsket noe bedre, gikk med på det, men holdt sløret nede for ikke å bli oppdaget.

Prinsessen viste ham hallen og spurte hva han syntes om den.

"Det er virkelig vakkert," sa den falske Fatima. "Men etter min mening mangler det én ting."

"Og hva er det?" spurte prinsessen.

"Hvis bare et rokkegg ble hengt opp midt i denne kuppelen," svarte han, "ville det være verdens underverk."

Etter dette kunne prinsessen ikke tenke på annet enn rokkegget. Da Aladdin kom tilbake fra jakt, fant han henne i svært dårlig humør. Han spurte hva som var galt, og hun fortalte ham at all hennes glede over hallen var ødelagt fordi det ikke hang noe rokkegg fra kuppelen.

"Hvis det er alt," svarte Aladdin, "skal du snart bli glad." Han forlot henne og gned på lampen. Da ånden kom, befalte Aladdin ham å hente et rokkegg. Ånden ga fra seg et så høyt og fryktelig skrik at hallen ristet.

"Din elendige!" ropte han. "Er det ikke nok at jeg har gjort alt for deg, men du befaler meg å hente min herre og henge ham midt i denne kuppelen? Du og din kone og ditt palass fortjener å bli brent til aske, men jeg vet at denne anmodningen ikke kommer fra deg, men fra broren til den afrikanske trollmannen, som du ødela.

Han er nå i ditt palass forkledd som den hellige kvinnen, som han myrdet. Han satte det ønsket inn i din kones hode. Pass deg, for han har til hensikt å drepe deg." Så forsvant ånden.

Aladdin gikk tilbake til prinsessen og sa at han hadde vondt i hodet, og ba om at den hellige Fatima ble hentet for å legge hendene på ham. Da trollmannen kom nær, grep Aladdin dolken sin og stakk ham i hjertet.

"Hva har du gjort?" ropte prinsessen. "Du har drept den hellige kvinnen!"

"Ikke så," svarte Aladdin. "Dette var en ond trollmann." Han fortalte henne hvordan hun var blitt lurt.

Etter det levde Aladdin og hans kone i fred. Da sultanen døde, etterfulgte Aladdin ham og regjerte i mange år, og etterlot seg en lang rekke konger.