1984: A Young Reader's EditionAlderstilpasset versjon

Det var en kald, lys dag i april, og klokkene slo tretten. Winston Smith, trettini år gammel, gikk fort inn de tunge glassdørene til Seiersboligene. Det luktet kokt kål i gangen – en tynn, vassen lukt som satt i klærne og fulgte deg hele dagen. På veggen hang en plakat med et kjempestort ansikt. Mannen hadde svart bart og øyne som så rett på deg. Under sto det: STORE BROR SER DEG.

Heisen virket ikke, så Winston haltet opp sju etasjer. Det verket i beinet der åren hans bulet ut, men han turte ikke vise smerte. Å vise smerte var svakt. Og svake mennesker ble lagt merke til. På hver avsats møtte han de samme øynene fra plakaten, som om de fulgte ham opp trappen, inn i leiligheten, inn i hodet hans.

I leiligheten sto teleskjermen på. Den kunne dempes, men aldri skrus helt av. Den snakket med en frisk, fruktig stemme om hvor mye jern landet hadde produsert. Winston visste at den ikke bare sendte ut lyd – den tok også imot. Alt du sa, alt du gjorde, kunne bli hørt og sett. Selv når du pustet, kunne noen høre at du pustet for fort, eller for sakte, eller på feil måte.

Han gikk mot vinduet. Der, langt borte, raget Sannhetsministeriet som en høy, hvit pyramide mot den grå himmelen. På veggen deres var tre setninger skrevet med store, mørke bokstaver: KRIG ER FRED. FRIHET ER SLAVERI. UVITENHET ER STYRKE. Han mumlet dem for seg selv. De føltes tunge i munnen. Han visste navnene på de fire departementene også – alle hadde korte, praktiske navn: Sannhet (Minitrue), Fred (Minipax), Overflod (Miniplenty) og Kjærlighet (Miniluv). Alle var enorme. Kjærlighetsministeriet var det skumleste. Det hadde ingen vinduer.

I den lille kjøkkenkroken fant Winston litt mørkt brød. Han helte seg et krus Seiers-gin. Den luktet søtt og ekkelt, som noe råttent som var blitt søtet for å skjule smaken. Han drakk det likevel. Væsken brant i halsen, og han hostet, men tømte kruset. Etterpå tente han en Seiers-sigarett. Halve tobakken falt ut på gulvet. Han tente en ny, mer forsiktig.

Han satte seg ved et lite bord på venstre side for teleskjermen. Det var en krok i rommet der skjermen ikke kunne se ham helt – bare høre ham. Derfra dro han fram en bok han hadde kjøpt i en skraphandel i et gammelt, glemt strøk. Boken var vakker på en gammeldags måte. Den hadde rød rygg og et omslag med marmormønster, som stein fra en tid som ikke fantes lenger. Bare det å eie den var farlig. Det å skrive i den var enda farligere.

Winston ville starte en dagbok. Ingenting var direkte forbudt – for ingen lover fantes egentlig. Men alle visste at du kunne bli sendt til tvangsarbeid eller forsvinne helt for mye mindre. Han dyppet pennen i blekket og skrev med små, klønete bokstaver: 4. april 1984. Han var ikke helt sikker på årstallet. Han visste bare sikkert at han var trettini.

Han forsøkte å skrive for noen i fremtiden. For de som ikke var født ennå. Men ordene stoppet opp. Hånden ristet. Han skyndte seg å skrible ned det han husket fra en film på kino: båtflyktninger i Middelhavet bombet fra luften. En stor mann i vannet fikk kuler gjennom kroppen mens publikum lo. En livbåt med barn ble truffet av en bombe. En liten arm fløy i været. En kvinne av prole-folket hadde ropt at de ikke måtte vise slikt når barn var til stede. Politiet hadde kastet henne ut.

«Ingen bryr seg om hva proler sier,» skrev Winston.

Han stoppet. Så kom andre minner.

Han tenkte på to personer fra jobben som hadde kommet akkurat før To-minutters-hatet begynte. Den ene var den mørkhårede jenta fra Fiksjonsavdelingen. Hun var rundt tjuesju, hadde fregner og raske bevegelser, og bar et skarlagensrødt belte fra Junior Anti-Sex-ligaen. Winston mislikte henne straks. De raske sideblikkene hennes skremte ham.

Tenk om hun var en hobby-spion, en som drev med det på fritiden, som andre strikket? Den andre var O'Brien. Han satt i Indre Parti.

Stor, kraftig, tykt halsfeste, ansiktet grovt, morsomt og litt brutalt. Han hadde en måte å dytte brillene tilbake på nesen som virket sivilisert, som en adelsmann fra gamle tider – hvis man kunne huske hvordan en adelsmann egentlig så ut. Winston håpet – eller trodde – at O'Briens rett-tro ikke var helt perfekt. Kanskje var han en av dem man kunne snakke med, hvis man klarte å lure teleskjermen.

Plutselig pep skjermen, og Hatet startet.

Ansiktet til Emmanuel Goldstein, Folkets fiende, fylte hele ruten. Han var den store forræderen, alltid i bakgrunnen, hvisket de. Han snakket på en måkeaktig måte og gjorde narr av alt Partiet sto for. Bak ham marsjerte tropper fra fiendelandet. Innen tretti sekunder ropte halvparten av rommet av sinne.

Det var umulig å la være å hyle med. Hatet sveipet gjennom alle som en strøm, og du ble dratt med, selv om du ikke ville.

Winston merket at han både hatet Goldstein og følte med ham i samme stund. Han tvang seg selv til å flytte all sin harme over på den mørkhårede jenta. Han hatet henne fordi hun var ung og pen og alltid så ren, fordi han ville ligge med henne og aldri kom til å få lov – og fordi hun bar det røde beltet rundt den smidige midjen.

Hatet toppet seg. Goldsteins ansikt forvandlet seg til ansiktet til en sau, og deretter til en barsk fiendesoldat. Folk rykket tilbake i skrekk. Så smeltet bildet, og ansiktet til Store Bror kom fram: stor bart, mørkt hår, et ansikt fullt av makt og ro. De tre slagordene glødet igjen: KRIG ER FRED. FRIHET ER SLAVERI. UVITENHET ER STYRKE. En liten lyslugget kvinne kastet seg fram. «Min Frelser!» hvisket hun og foldet hendene.

Senere, tilbake i boksen sin på jobben, oppdaget Winston at han hadde skrevet det samme i store bokstaver om og om igjen: NED MED STORE BROR.

Panikken stakk ham som en nål i brystet. Han visste at det ikke spilte noen rolle lenger. Tankeforbrytelse var begått med en gang tanken var tenkt. Når de kom, kom de om natten. Folk ble bare borte. Vasket vekk.

«De kommer til å skyte meg, jeg bryr meg ikke,» skrapte han ned uten punktum.

Da banket det på døren. Hjertet hamret, men ansiktet forble rolig. Han åpnet. Det var naboen, fru Parsons, med støv i ansiktsrynkene. Hun trengte hjelp til en tett kjøkkenvask. Winston gikk over. I stuen løp barna hennes i Spion-uniformer rundt og ropte «Forræder!» og «Tankekriminell!» mot ham. Gutten siktet på ham med en lekepistol, og da Winston skulle gå, skjøt han en strikk i nakken på ham. Fru Parsons så skrekkslagen ut, som om hun var redd sine egne barn. Det var helt vanlig nå. Barn anga foreldre, og hver uke sto det om en «barnehelt» på skjermen.

Den kvelden sto det på nyhetene at vi hadde vunnet en stor seier, og at sjokoladerasjonen ville bli økt – men det ble egentlig redusert fra tretti gram til tjue. Winston så ut av vinduet. Overalt var det øyne som så, og stemmer som snakket.

«Det finnes ikke noe som er ditt eget, bortsett fra noen få kubikkcentimeter inne i hodet,» tenkte han.