The Wonderful Wizard of OzAlderstilpasset versjon

På prærien i Kansas var alt grått. Jorda var grå, gresset var grått, huset var grått, og ansiktene til de som bodde der var nesten like uten farge som veggene. Dorothy, en foreldreløs jente, bodde sammen med onkel Henry og tante Em i et lite ettromshus med komfyr, skap, bord, stoler og to senger. De hadde ikke loft og nesten ingen kjeller, bare et lite hull i bakken under en lem i gulvet, en syklonkjeller. Ute var det ingenting å se bortover sletten—ikke et tre, ikke et hus, bare himmel som møtte jord.

Onkel Henry lo aldri. Tante Em hadde mistet smilet for lenge siden, huden var blitt tynn, og øynene hadde mistet glansen av sol og vind. Den som reddet Dorothy fra å bli like grå som alt annet, var Toto, den lille svarte hunden hennes med silkemyk pels og mørke, livlige øyne. Han fikk henne til å le, og lyden av latter fikk tante Em først til å skvette så mye at hun presset hånda mot hjertet.

Den dagen vinden sang en dyp klagesang nordfra og pep skarpt sørfra. Det løp bølger gjennom gresset som om hele prærien pustet. Onkel Henry reiste seg brått. «Det kommer en syklon, Em,» ropte han, og løp for å se til dyra.

Tante Em kastet fra seg det hun holdt på med og løp til døra. «Fort, Dorothy! Ned i kjelleren!» skrek hun. Toto spratt ut av Dorothys armer og gjemte seg under senga.

Tante Em rev opp lemmen i gulvet og klatret ned stigen. Dorothy krøp under senga etter Toto, fikk tak i ham og satte av gårde over gulvet. Da hun var midt i rommet, bestemte vinden seg for å vise hva den kunne. Huset ristet så voldsomt at Dorothy snublet og falt på enden. Så hendte det noe merkelig: Huset danset rundt to–tre ganger

og begynte å løfte seg, langsomt, som om noe usynlig tok tak og bar det oppover i luften. Vinden fra nord og sør møttes rett under huset, og akkurat der blir alt suget opp. Huset ble presset høyere og høyere, helt til det nådde toppen av syklonen og fløt av gårde.

Det var mørkt der inne, vinden pep og ulte, men etter de første rundene gynget huset bare forsiktig, som en vugge. Toto sprang rundt og bjeffet, men Dorothy ble sittende ganske stille på gulvet. En gang falt Toto gjennom den åpne lemmen i gulvet. Den sterke luftstrømmen under huset holdt ham svevende som en fjær, og Dorothy fikk tak i ham i øret og dro ham opp igjen, før hun skyndte seg å smelle lemmen igjen.

Tida gikk. Dorothy sluttet å være redd, ble mest ensom og nesten døv av hylene ute. Hun lurte på om de kom til å knuses når huset falt, men siden ingenting fælt skjedde med en gang, krabbet hun opp i senga, la seg med Toto i armkroken og sovnet.

Det som vekket henne, var et smell som ristet i alt. Huset sto stille. Solskinn strømmet inn gjennom vinduet. Dorothy spratt opp, åpnet døra og ble stående stum i døråpningen. Der hvor prærien før hadde vært grå og flat, lå en dal av grønt og gull: små enger med friskt, tett gress, frukttrær som hang tunge av noe som lyste i rødt og gult, blomsterbed i sterke farger, fugler med fjær som glitret i alle farger, og en liten bekk som lo seg av gårde mellom grønne bredder.

Mens hun sto slik, kom en liten flokk med de merkeligste mennesker hun hadde sett. De var på høyde med henne, men bar ansikter som virket gamle og alvorlige. Tre var menn i blått med runde hatter som steg i spiss

og var pyntet med små bjeller rundt bremmen. Den fjerde var en liten dame i en hvit kjole strødd med stjerner som så ut som de var skåret av lys. Håret hennes var nesten hvitt, ansiktet fullt av rynker, men stemmen myk og vennlig. Hun bukket dypt. «Velkommen, edle Trollkvinne, til Munchkin-land,» sa hun. «Vi takker deg for at du har drept den Onde Heksa fra Øst og satt folket vårt fri.» «Drept?» sa Dorothy forvirret. «Jeg har ikke…» Den gamle pekte. Ved husets hjørne stakk det fram to føtter i sølvskor med spisse tær. Et par øyeblikk stirret Dorothy, og så forsto hun at huset måtte ha landet akkurat over heksa. «Å nei!» ropte hun. «Hva skal vi gjøre?» «Ingenting,» svarte den lille damen rolig. «Hun var ond og holdt Munchkinene i slaveri i årevis. Nå er hun borte.» Hun smilte litt. «Jeg er Heksa i Nord, men en god heks. Her i Oz finnes vi fortsatt — både hekser og trollmenn — for landet vårt er aldri blitt gjort ordentlig sivilisert. Heksene i Nord og Sør er gode. De i Øst og Vest var onde. Nå gjenstår bare den fra Vest.» Dorothy spurte etter Kansas, men den lille damen ristet på hodet. «Jeg har aldri hørt om det stedet,» sa hun. «Men over Oz råder en mektig Trollmann, Oz, som bor i Smaragdbyen. Kanskje han kan hjelpe deg hjem.» Akkurat da jublet Munchkinene og pekte. Føttene i sølvsko var blitt borte. «Sola tørket henne bort,» sa Heksa mildt. Hun tok opp skoene og rakte dem til Dorothy. «Disse er dine nå.» Hun kysset Dorothy i pannen og etterlot et rundt, skinnende merke. «Dette vil beskytte deg mot det meste av ondt på reisen. Følg den gule mursteinsveien mot Smaragdbyen. Når du kommer fram, forteller du Oz hva som har hendt, og ber om

hjelp.» Så snurret hun tre ganger på hælen, og i et lite vindpust var hun vekk. Dorothy gikk inn i huset, spiste litt brød, vasket seg og tok på den rene, blårutete kjolen og en solhatt. Sølvskoene passet som om de var sydd til henne. Hun tok en kurv med mat og la i vei sammen med Toto, ut på den gule veien som buktet seg mellom blåmalte gjerder, gjennom åkrer og forbi runde blå hus med store kupler. Folk bukket dypt for henne—ryktet om heksa som var død hadde nådd dem før hun kom. Utpå kvelden kom hun til et stort hus fylt av dans og sang. En rik Munchkin ved navn Boq bød henne inn, ga henne suppe og seng. Neste morgen advarte han: Smaragdbyen lå langt fra, landskapet var vakkert nær byen, men veien dit var full av kratt og farer. «Du bør likevel ikke snu,» sa han. «Hvis noen kan hjelpe deg, er det Oz.» Den dagen hvilte Dorothy ved et maisfelt. Midt i åkeren sto en fugleskremsel på en stang. Hodet var en sekk med malte øyne, nese og munn; kroppen en gammel blå drakt fylt med strå. Da hun så opp, blunket den ene malte øyet. Hun skvatt. Så nikket figuren sakte. Dorothy gikk bort. «God dag,» sa fugleskremslet med hes stemme. «Kan du hjelpe meg ned?» spurte han. «Stanga sitter opp gjennom ryggen min. Hvis du tar den bort, vil jeg være deg evig takknemlig.» Dorothy løftet ham forsiktig ned. Han vaklet og rettet på hatten sin. «Jeg føler meg som et nytt menneske,» sa han og sukket. «Bare synd jeg ikke har en hjerne.» Han klappet seg på den bløte stråtoppen. «Det er bare strå her inne.» Dorothy sa hun skulle til Oz for å be om hjelp, og fugleskremslet ba om å få bli med. «Kanskje

gir han meg litt forstand.» Toto knurret, men fugleskremslet smilte bare og sa at en hundetann ikke kunne rive strå. «Jeg er redd bare for en ting,» innrømmet han. «En tent fyrstikk.»

De gikk videre, og veien førte dem inn i en mer og mer tett skog. De hadde holdt på en stund da de i skyggen mellom trærne fant noe rart: en mann laget helt av tinn. Han sto stiv med øksa løftet, som fastfrosset midt i et hogg. Øynene var to runde hull uten blink.

«Tror du han lever?» hvisket Dorothy. «Skal vi prøve olje?» foreslo fugleskremslet, som hadde sett en oljekanne i Dorothys kurv hos Boq.

De smurte på ledd etter ledd i armer og ben, og sakte, sakte begynte tinnmannen å røre på seg. Først et lite knekk i albuen, så litt sving i nakken, til slutt et langt sukk som klang metallisk, og øksa sank. «Takk,» sa han med rusten stemme. «Dere vet ikke hvor vondt det er å stå stille i regnet til man ruster fast.»

Dorothy tørket tårene hans før de kunne ruste ham igjen. Han fortalte at han en gang var en ung vedhogger med kropp av kjøtt og blod. Han hadde elsket en jente, men den Onde Heksa fra Øst kastet en forbannelse på øksa hans, så den kappet av ham en kroppsdel om gangen. Hver gang gikk han til tinsmeden som lagde en ny del i tinn. Til slutt var hele han av tinn.

«Men et sted på veien mistet jeg hjertet,» sa han. «Og uten hjerte kunne jeg ikke elske. Hvis Oz gir meg et hjerte igjen, vil jeg bli lykkelig.»

Dorothy lovet at han fikk bli med. «Så blir dere to farlige sammen,» sa hun smilende, «du uten hjerne og du uten hjerte.» «Vi får låne hverandres styrker,» svarte fugleskremslet, litt klokere enn han

selv trodde. De tre hadde ikke gått langt før skogen ristet under et kjempesprang, og en stor løve landet i veien foran dem. Med én labb slo den fugleskremslet så han rullet helt ut til veikanten, og så hogg den etter tinnmannen med klør som skarpe kniver. Men klør mot tinn gjorde ingenting annet enn en kald risling nedover løvens rygg, og tinnmannen falt over ende uten skramme. Toto for ut av Dorothys armer og bjeffet, rett mot det åpne gapet til det største dyret i skogen. «Nei!» ropte Dorothy og, uten å tenke, løp hun fram og slo løven hardt på snuten med flat hånd. «Skam deg! Å bite en liten hund!» Løven satte seg ned og gned snuten med poten. «Jeg bet ham ikke,» sa han skamfullt. «Du prøvde,» svarte Dorothy. «Du er ikke annet enn en stor feiging.» Løven hang med hodet. «Det vet jeg,» sa han mykt. «Jeg har alltid vært redd, selv om alle kaller meg dyrenes konge. Jeg levde med det ved å brøle så de andre løp sin vei. Hadde en tiger eller en elefant kommet på å slåss, hadde jeg rømt. Hvis jeg bare kunne få litt mot, ville livet mitt blitt annerledes. Tror dere den store Oz kan gi meg det?» «Han kan sikkert gi deg mot like lett som han kan gi meg hjerne og tinnmannen hjerte,» sa fugleskremslet. Dorothy nikket og inviterte løven med. «Du er velkommen, og du kan jage bort de dyrene som ikke er så skremmende som deg selv.» De gikk et godt stykke til sammen uten flere uhell, helt til tinnmannen ved et uhell tråkket på en bille, som ble most under den tunge tinnfoten. Tinnmannen ble så lei seg at han gråt, og tårene rant ned i kjevehengslene og rustet dem sammen. Han klarte ikke åpne munnen. Han sto

og viftet og pekte i panikk. Fugleskremslet skjønte etter hvert, snek oljekanna ut av Dorothys kurv og smurte, til tinnmannen kunne tale igjen. «Dette blir en lærepenge,» sa han sørgmodig. «Jeg må gå mer varsomt, for jeg vil ikke drepe noe levende. Jeg vet jeg mangler hjerte, og nettopp derfor prøver jeg så godt jeg kan å være snill.» Natten kom uten at de fant hus. De la seg under et stort tre. Tinnmannen hugget en fin haug med ved, og Dorothy fyrte opp et godt bål som gjorde alt mindre skummelt. Hun og Toto spiste det siste av brødet, og hun tenkte på hva de skulle spise i morgen. «Hvis du vil, kan jeg drepe en hjort for dere,» tilbød løven. «Dere som liker mat som må være kokt.» «Nei, vær så snill, ikke gjør det,» ba tinnmannen. «Jeg ville grått, og så ville jeg rustet.» Løven smilte skjevt og listet seg i skogen for å finne sin egen, uuttalte middag. Fugleskremslet fant en nøttetrekrone og fylte Dorothys kurv med nøtter, selv om de små nøttene gled ut av de klumpete, polstrede hendene hans nesten like ofte som de ramlet ned i kurven. Om natten la han tørre blader over Dorothy som dyne, for å holde henne varm. Da morgenen kom, vasket Dorothy ansiktet i en bekk, og de gikk videre. Veien ble sperret av en stor, gapende grøft som delte skogen som en revne. De kikket ned og så taggete steiner langt der nede. Sidene var så bratte at ingen av dem kunne klatre. «Hva skal vi gjøre?» spurte Dorothy. «Vi verken kan fly eller klatre,» sa fugleskremslet, «så hvis vi ikke kan hoppe over, må vi snu.» Løven målte avstanden med blikket. «Jeg tror jeg kan hoppe,» sa han til slutt. «Da bærer du oss over, én og én,» foreslo fugleskremslet. Han

satte seg først opp på løvens rygg for å prøve, slik at om det gikk galt, ville ingen bli knust—strå tåler som kjent et fall bedre enn kjøtt eller tinn. Løven krummet kroppen, sprang og landet trygt på andre siden. Snart hadde han også brakt Dorothy og Toto over, og til slutt tinnmannen.

De hvilte mens løven pustet tungt, som en hund som har løpt for lenge. Skogen ble tettere og mørkere. Et sted lenger inne hørtes rare lyder. Løven hvisket at her bodde Kalidahene, dyr med bjørnekropper, tigerhoder og klør som kunne rive en løve i to.

«Jeg er redd for dem,» innrømmet han. «Men jeg løper raskt hvis det trengs.» Heldigvis snublet de ikke over noen Kalidah da, for snart kom de til ei elv de ikke kunne krysse tørrskodd. Tinnmannen bandt sammen stokker til en flåte med treplugger.

Dorothy satte seg i midten med Toto i fanget. Da løven gikk om bord, tippet flåten faretruende, men fugleskremslet og tinnmannen balanserte den ved å stå i motsatt ende og stake. Midt i strømmen ble vannet for dypt; stavene fant ikke bunn. Strømmen tok tak og bar dem langt nedover, bort fra den gule veien.

«Hvis vi ikke kommer oss i land, havner vi i landet til den Onde Heksa i Vest,» sa tinnmannen. «Da blir vi hennes slaver.» Fugleskremslet presset så hardt med stanga at den satte seg fast i elvebunnen, og før han rakk å slippe, drev flåten videre og lot ham henge igjen, med hendene klamrende til stanga. «Farvel!» ropte han, og de på flåten gråt og vinket, i villråd om hva de skulle gjøre.

Løven bestemte seg: «Hold dere fast i halen min,» sa han til tinnmannen, og hoppet i vannet. Han svømte så han peste, dro flåten inn mot bredden, og til slutt fikk de stablet seg på land.

De gikk langs elva, triste for å ha mistet vennen. Da så tinnmannen plutselig noe. Langt ute i strømmen sto fugleskremslet klamrende til stanga, ensom og våt.

De satte seg og stirret på ham helt til en stork med lange ben kom flygende og landet ved vannet. Dorothy ba henne om hjelp. «Han er ikke tung,» sa Dorothy. «Han er bare strå.» Storken grep fugleskremslet med de sterke klørne og satte ham forsiktig ned på gresskanten. Han var så lykkelig at han ga dem alle en klem—til og med løven og Toto—og danset videre mens han sang noe som ikke betydde noe annet enn at han var lett til sinns.

Snart la engblomster seg som et teppe foran føttene deres. De kjente en krydret, tung duft som virket søvndyssende. Scarlet-rode blomster bølget utover og utover. «Så vakre!» sa Dorothy, og løftet en i hendene. Men dette var valmuer.

Der mange valmuer samles, blir lukten så sterk at alt kjøtt og blod faller i søvn og dør hvis det ikke bæres bort. Dorothy visste ikke det. Øynene hennes ble tunge. «Vi må skynde oss,» sa tinnmannen, «ut av dette feltet før lukten tar oss.» Fugleskremslet nikket, men Dorothy klarte ikke mer. Hun sank sammen blant røde kronblader, og Toto falt i søvn ved siden av henne.

Løven blunket tungt. «Jeg skal springe,» sa han, «ellers sovner jeg for alltid.» Han tok tre sprang før valmuene tok ham, og den store kroppen sank om i gresset, ikke langt fra kanten der søt, frisk gress en gang begynte.

Fugleskremslet og tinnmannen, som ikke er kjøtt og blod, ble ikke påvirket. «Vi bærer henne,» sa fugleskremslet. «Lag en stol med hendene.» De lagde et håndsete, la Toto i Dorothys fang og bar. De bar og bar. Til slutt kom de forbi de siste valmuene. Der lå løven, sovende tungt

bare en liten bit fra trygg gressmark. «Han er for tung for oss to,» sa tinnmannen trist. «Skulle han sove for alltid her, får han i det minste drømme om mot.» Fugleskremslet sukket. «For en god følgesvenn han var, til å være så redd.» De la Dorothy varsomt på gresset og lot brisen blåse i ansiktet hennes. Tinnmannen hørte en lav knurring. En stor, gul villkatt jaget en liten markmus. Uten hjerte som han var, visste han likevel at det ikke var riktig. Øksa glinset, og med ett slag skilte han hodet fra kroppen på katten. Markmusa kom skjelvende fram og takket ham for livet. «Bare en mus,» sa tinnmannen vennlig. «Alle fortjener hjelp.» «Bare en mus?» pep den ene, som viste seg å være dronningen for alle markmus. «Han har reddet mitt liv, og dere skal alle tjene ham!» lød det, og tusen små mus kom pilende. Toto spratt opp, lykkelig for å jage, men tinnmannen holdt fast. «Ikke rør dem,» sa han til hunden. Dronningen kom fram igjen. «Kan vi gjøre noe for å takke?» spurte hun. «Dere kan redde vennen vår,» sa fugleskremslet raskt. «Løven sover i valmueåkeren. Vi må få ham ut.» Dronningen skalv. «En løve?» «Vår løve er en feiging,» forsikret fugleskremslet. «Han vil aldri skade noen av våre venner.» Dronningen sendte bud. «La alle komme, hver og en med en lang tråd.» Mens tusen små mus løp for å hente tråd, bygde tinnmannen en liten vogn av trestammer og hjul skjært ut av et grovt tre. Da musene kom, hver med en trådbit, bandt de dem til vognen, en om halsen på hver mus. De dro alle sammen. Tinnmannen og fugleskremslet skjøv bakfra. Det gikk sakte, men framover. Til slutt nådde de løven, fikk ham møydelig opp på vognen og rullet ham ut av det dødelige feltet. Lufta ble søt.

Løven sov lenge. Dorothy våknet først, munnen tørr av valmuedrømmer, og stirret forbauset på de tusen små, blanke øynene rundt seg. Hun takket dem varmt. Dronningen bukket, sa at hvis de en gang trengte hjelp igjen, var det bare å blåse i en liten fløyte, så skulle de komme, og så skvatt de alle sine veier igjen, med Toto holdt varsomt tilbake. De kom inn på den gule veien igjen. Markene ble pene, gjerdene malte grønne. De passerte et hus med grønn maling, og til slutt, mot ettermiddagen, så de en mur som glitret i grønt. En svær port av stein grønn som smaragd sto der veien endte. En liten bjelle hang ved porten. Dorothy trykket på knappen, hørte et lyst, sølvaktig klokkespill, og porten gled opp. En liten mann, omtrent på høyde med Munchkinene, sto foran dem, kledd i grønt fra topp til tå, til og med huden hadde et grønnlig skjær. Ved siden av ham sto en stor grønn kasse med lås. «Hva vil dere i Smaragdbyen?» spurte han. Dorothy sa at de ville se den store Oz. Mannen så forbauset ut. Det var lenge siden noen hadde spurt. «Han er mektig og forferdelig,» sa han, «men rettferdig med dem som er ærlige. Før jeg kan ta dere inn, må dere få briller. Glansen her inne kunne blinde dere.» Han løftet opp lokket på kassen, hvor det lå tusen par briller i alle slags fasonger, alle med grønne glass. Han festet et par på Dorothy med to gyldne bøyler som han låste sammen bak hodet hennes med en liten nøkkel han bar i en lenke. «De kan ikke tas av,» forklarte han. «Jeg har nøkkelen.» Han låste briller på de andre også, til og med et bitte lite par på Toto, og tok sine egne fra en spiker på veggen. Så låste han

opp enda en port med en stor gullnøkkel og ledet dem inn. Selv med de grønne glassene blinket byen som en eske med smykker. Hus i grønn marmor, med små smaragder støpt inn i alt. Fortau, vinduer, kalesjer, klær, mynter—alt var grønt. Barn tittet ut, så løven og løp og gjemte seg. Ingen hilste, men alle stirret. De ble ført til palasset, der en soldat med lange grønne barter sto vakt. De ble vist inn i en stor sal med grønt teppe og grønne møbler. En tjener ba dem vente, for Oz ville ha tid på seg. Da soldaten kom tilbake, sa han at trollmannen ikke så folk under ett. De skulle komme én om dagen, én og én, alene. Først ble de ført til rommene sine av en ung pike i grønn silkekjole, med langt, grønt hår og grønne øyne. Rommet Dorothy fikk, var mykt og rart: Et lite springvann skjøt grønn duft opp og datt i et kar av skåret, grønn marmor, det lå grønne silkeark på senga, det sto små grønne bøker med tullete, grønne bilder i hylla, og i klesskapet hang kjoler som om de var sydd akkurat til henne—alle grønne. «Oz sender bud i morgen,» sa piken, og lot henne være. Morgenen etter ble Dorothy kledd i grønn brokade og silke, med forkle og bånd til Toto. Hun ble ledet gjennom saler der hoffet hvisket om hvorvidt hun virkelig skulle få se ansiktet til den fryktelige Oz. En bjelle ringte. En liten dør åpnet seg til tronsalen, rund som en kjempestor gryte, taket fullt av smaragder i alle størrelser. Midt i rommet sto en trone av grønn marmor. I selve stolen lå et stort hode. Ikke noe mer, bare et hode så stort som hodet til en kjempe. Det hadde øyne, nese og munn, men ikke hår. Øynene rullet og

så på henne, og munnen beveget seg. «Jeg er Oz, den store og forferdelige,» lød stemmen. «Hvem er du, og hvorfor søker du meg?» Dorothy var så redd hun knapt våget puste, men stemmen var roligere enn hun hadde trodd. Hun fortalte hvem hun var, og at hun ønsket seg hjem. Han spurte hvor hun hadde fått sølvskoene. «De var på føttene til heksa da huset mitt falt på henne.» Han spurte om merket i pannen. «Den gode heksa i nord kysset meg da hun sendte meg til deg.» Øynene i hodet blunket tre ganger og sa så: «Du må gjøre noe for meg. Hver ting koster noe her. Drep den Onde Heksa i Vest.» Dorothy gråt. «Jeg kan ikke,» protesterte hun. «Du drepte den i Øst.» «Det var et uhell.» «Det er mitt svar,» sa hodet, og munnen ble stille. Dorothy gikk ut gråtende. Neste dag gikk fugleskremslet inn, men så ikke noe hode. I stedet satt det en skjønn dame i grønt med en glitrende krone og små, skimrende vinger. «Jeg er Oz,» sa hun mildt. Fugleskremslet forklarte at han trengte hjerne. «Jeg unner ingen noe uten vederlag,» svarte hun. «Men hvis du dreper heksa i vest, skal du få slik forstand at du blir den klokeste i Oz.» Det samme sa ruglende i andre skikkelser til tinnmannen dagen etter—da som et slags fryktelig dyr med fem øyne og fem armer—og til løven den neste morgenen—da som en brennende ildkule. De kom alle ut med samme beskjed. «Da må vi dra,» sa løven og forsøkte å la motet som boblet i ham når han var med vennene, bære ham. «Vi får gjøre det vi ikke tør.» Tinnmannen skjerpet øksa på en grønn slipestein. Fugleskremslet fikk nye strå i kroppen. Piken i grønt forrådte dem med en streng liten latter da Dorothy begynte å

gråte; tårene ville lage flekker i den grønne silkekjolen. Hun fylte kurven til Dorothy med mat, hang en liten bjelle i et grønt silkebånd rundt Totos hals, og de la i vei ved soloppgang. Heksa i vest hadde bare ett øye, men det var som en kikkert og så alt i landet hennes. Hun så dem komme og blåste i en sølvfløyte. Først kom førti store ulver. «Riv dem i stykker!» sa heksa. Ulveflokken satte av gårde. Tinnmannen sto klar, øksa blinket, og da den første ulven hoppet, hogg han hodet av den. Så den neste, og den neste. Førti hoder senere lå veien tom for ulver og full av hårete kropper. Heksa hylte og blåste to ganger. En svart sky av kråker dekket himmelen. «Stikk ut øynene deres!» ropte kråkekongen. Fugleskremslet reiste seg foran vennene sine. Fugler frykter fugleskremsel. Mange turte ikke nærme seg. Men kongen kom. Fugleskremslet grep ham i halsen og vred, og nakken knakk. Han gjorde det samme med den neste, og den neste, til alle lå stille. Heksa blåste tre ganger. En sverm svarte bier kom som en pil. «Tøm strået fra meg og dekk Dorothy, Toto og løven,» sa fugleskremslet. Tinnmannen gjorde som han ba om. Bienes stikk brakk av i tinnet og drepte dem selv. Da de var borte, hjalp Dorothy og løven til med å stappe fugleskremslet full av strå igjen. Heksa sendte tolv Winkie-slaver med spyd; løven brølte og sprang og skremte dem tilbake. Heksa gnisset tenner. Nå hadde hun bare en ting igjen: den gylne hetta. Hun satte hetta på, sa de rare ordene med det som for den uinnvidde ville høres ut som bare tulling, og en mørk sky falmet for sola. Vinger slo. Vesen med vinger på skuldrene flakset, lo, sludret og sirklet. De bevingede apene landet. De dro i stykker fugleskremslet og kastet

klærne i et tretopp. De løftet tinnmannen høyt og slapp ham på skarpe steiner, så han sto skakk og fast. Løven surret de med tau så stramt at han ikke kom seg løs, og bar ham som en hest til et bur ved heksas slott.

Dorothy rørte de knapt. Lederen så merket i pannen hennes og sa at de ikke turte. Godt er sterkere enn ondt når det vises så tydelig. De bar henne forsiktig til borgtrappa og fløy.

Heksa mislikte det hun så—aureolen av kyss på Dorothys panne og sølvskoene som glinset av en kraft hun selv forsto, men som barnet ikke visste å bruke. Hun lo litt for seg selv og bestemte seg for å gjøre jenta til tjener. Dorothy skurte gryter, bar ved, vasket gulv. Heksa vinket med paraplyen for å skremme henne til å jobbe fortere, men våget ikke slå.

Løven brølte og sprang når heksa kom for å legge sele på ham. Han nektet. «Da sulter jeg deg,» sa hun. Om natta stjal Dorothy mat til ham, la seg ved siden av manken og hvisket om hjem og håp.

Toto holdt vakt ved døra, men en gang var han for nær heksa, og hun slo. Toto bet. Det kom ikke en dråpe blod. Hos heksa var slikt tørket inn for lenge siden.

Heksa ville ha sølvskoene. Dorothy tok dem aldri av annet enn når hun sov eller badet. Heksa likte verken mørke eller vann. Til slutt la hun en jernstang usynlig midt på gulvet. Dorothy snublet, skoen falt, og heksa snappet den og stakk foten i den med et lite knis.

Dorothy skrek av raseri. «Gi den tilbake!» «En dag får jeg den andre også,» sa heksa hånlig. Det kokte i Dorothy. Uten å tenke grep hun bøtten som sto med vann i kroken og kastet den mot den magre

kroppen. Heksa skrek. «Jeg smelter!» Hun krympet, sank, seg sammen på gulvet som brunt sukker i regn. «Jeg visste ikke …» stotret Dorothy, like forbløffet som forskrekket. Tilbake lå ingenting annet enn en brun, seig kladd og en våt haug av elendighet. Dorothy hentet en ny bøtte og skylte gulvet rent. Sølvskoen plukket hun opp og tørket, og hun satte den på foten sin igjen, hjertet dunkende. Så løp hun til løvens bur. «Hun er borte!» ropte hun, og låsen klirret opp. Winkiene jublet da de skjønte at heksetiden var slutt. De pyntet dagen med dans og mat og musikk. Dorothy smilte, men hun ønsket seg én ting mer enn alt: vennene tilbake. «Kan dere hjelpe oss å finne tinnmannen og fugleskremslet?» spurte hun. Winkiene løp villig, og snart bar de stakkars tinnmannen, bulkete og fastklemt, tilbake til slottet. Tinsmedene blant dem jobbet i tre døgn og fire netter, hamret, bøyde, loddet, polerte. Det var noen flekker igjen, men da tinnmannen gikk inn til Dorothy, glinset leddene like lett som før, og han gråt gledestårer som Dorothy tørket varsomt, så han ikke skulle ruste. Løven måtte tørke snutepelsen sin i sola, for den ble helt våt av å være lommetørkle for sine egne øyne. De dro etter fugleskremslets klær i det høye treet, og tinnmannen hugget stammen med en nyøks som en gullsmed blant Winkiene hadde gitt ham et skaft av rent gull til. Bladet skinte som sølv etter nøye puss. Trekk! Trekk! Og treet falt, og fugleskremslets klær trillet ned. De stappet ham full av ny, tørr strå, og han reiste seg som ny. Winkiene elsket dem og ba tinnmannen bli og styre dem, men han ristet på hodet. Han måtte hjelpe Dorothy først. De ga avskjedsgaver: gullhalsbånd til Toto og løven, et armbånd strødd med diamanter til Dorothy, en stokk med gullhode til

fugleskremslet, og en vakker oljekanne med mønster av sølv innlagt med gull til tinnmannen. Dorothy fant den gylne hetta i heksas skap, prøvde den på, lo av at den passet, og tok den med. De begynte på veien mot Smaragdbyen igjen, men det fantes ingen rett sti fra den gule borgen til de grønne murene. «Vi går rett øst,» sa de. «Etter sola.» Men ved middagstid sto sola rett opp, og de visste ikke lenger øst fra vest. Dager gikk. Scarlet-fargede marker strakte seg i alle retninger. Dorothys mot sank. De satte seg ned. «Hva gjør vi?» Ingen visste. «Kanskje vi kan kalle markmusene?» sa Dorothy og tok opp den lille fløyta dronningen hadde gitt henne. Hun blåste. Snart kom de små, pippende velkjente lydene fra gresset, og små, grå hoder tittet fram. Dronningen selv kom. «Vi har gått oss bort,» sa Dorothy. Dronningen nikket og tullet litt for seg selv. «Dere har hatt Smaragdbyen i ryggen hele tiden, vennen min,» sa hun, og sperret opp øynene da hun så hetten: «Hvorfor bruker du ikke hettens magi og kaller bevingede aper? De kan bære dere i løpet av en time.» Dorothy skulte ned. «Jeg visste ikke at den hadde en slik tryllekraft.» «Det står skrevet inni,» pep dronningen, og forsvant med sine. Mus liker ikke lyden av vingesurr—aper liker erting. Dorothy løftet opp hetta, så ordene sydd på innsiden, og leste. Hun sto på venstrefoten og sa: «Ep-pe, pep-pe, kak-ke!» Fugleskremslet kikket. Hun sto på høyrefoten og sa: «Hil-lo, hol-lo, hel-lo!» Tinnmannen sa rolig «Hallo», for det var den eneste delen han skjønte. Så sto hun på begge føttene og sa: «Ziz-zy, zuz-zy, zik!» Skyggen falt over dem et øyeblikk. Lufta ble fylt av vingeslag, hoiing og små, skarpe latterhyl. En svær flokk med aper med vinger på skuldrene landet, bøyde seg lavt for henne.

Kongen av dem stilte seg foran og spurte hva hun ønsket. «Vi har gått oss vill og vil til Smaragdbyen,» sa Dorothy. «Vi skal bære dere dit,» svarte han.

To aper lagde en stol av hendene sine til Dorothy og bar henne høyt og varsomt mellom seg, kongen som den ene. Flere grep fugleskremslet og tinnmannen. En liten, ivrig en tok Toto—som forsøkte å bite, helt til han fant ut at det ikke hjalp i lufta.

På veien fortalte apenes konge hvorfor de måtte adlyde hettas eier tre ganger. En gang, lenge før Oz, levde de fritt i skogene, fløy fra grein til grein, spiste frukt og nøtter, og fant på ugang når det passet, særlig med dyr som ikke hadde vinger. I nord bodde en vakker trollkvinne som het Gayelette, i et palass av rubiner. Alle elsket henne, men hun fant ingen å elske tilbake før hun en dag traff en gutt som het Quelala. Hun gjorde ham sterk og god med magien sin, og da han ble mann, forberedte hun bryllup.

Apenes kongefar den gang elsket spøk. Han og flokken så Quelala gå ved elva i rosa silke og purpurfløyel, og de løftet ham og slapp ham midt i elva. Han lo og svømte, men klærne ble ødelagt, og Gayelette ble rasende.

Først ville hun binde vingene deres og kaste dem i elva—da ville de drukne. Quelala ba for dem. Hun sparte dem på betingelse av at de fra den dagen skulle adlyde eieren av den gylne hetta tre ganger. Hetta var bryllupsgave, og hun sa at de for alltid skulle holde seg ute av hennes øyne.

Det likte de godt. De hørte ikke mer om hetta før den kvelden den falt i hendene på heksa i vest. Hun brukte dem to ganger—til å gjøre Winkiene til slaver, og til å jage Oz

ut av det vestlige landet. Nå hadde Dorothy hetta, og hun hadde tre ønsker til gode—minus det hun nettopp hadde brukt, tenkte kongen, og bukket. Byens grønne murer steg foran dem. De ble satt skånsomt ned ved porten, takket og gikk for å ringe på. Portvakten sperret øynene opp. «Er dere tilbake?» Han låste briller på dem igjen og slapp dem inn. Folk stimlet sammen da de hørte at heksa i vest var smeltet. Soldaten med grønne barter slapp dem rett inn i palasset. Den vakre piken i grønne klær viste dem til de gamle rommene deres og bad dem hvile. Soldaten gikk direkte til Oz med nyheten, men det kom ikke noe svar. Én dag gikk. To. Tre. Ingenting. De ble utålmodige. «Si til ham at hvis han ikke tar oss imot nå, kaller vi apene,» sa fugleskremslet. Soldaten bøyde seg. Fem minutter over ni om morgenen etter ble de kalt inn. Tronsalen var stille. «Jeg er Oz,» sa en stemme fra luften, «den store og forferdelige. Kom igjen i morgen.» «Nei,» sa Dorothy, og stemmen i henne skremte henne nesten mer enn den usynlige. Løven brølte så lysekronene dirret. Toto skvatt og sprang mot et hjørne hvor det sto et skjermebrett. Det veltet. Bak det sto en liten, gammel mann med flintskalle og rynker. Han holdt et lite, chockert pip, som et stønn. «Hvem er du?» sa tinnmannen og hevet øksa. «Vennligst ikke slå. Jeg er Oz,» pep mannen. «Oz?» ropte alle på en gang. Dorothy sa hun trodde han var et hode. Fugleskremslet trodde han var en vakker dame. Tinnmannen sa han hadde sett ham som et fryktelig dyr, og løven som en flammekule. «Jeg har bare gjort meg til,» innrømmet den lille. «Jeg er en humbug.» De fulgte ham bak tronen. Der hang papirhodet med malte øyne i en streng fra taket;

han kunne trekke i tråder så øyne og munn beveget seg, og kaste stemmen sin akkurat hvor han ville. Den vakre damens kjole og maske lå i en kiste. Dyreskinnene han hadde sydd sammen til et «uhyre», lå i en annen. En bomullskule dynket i olje hadde brent som ildkule. De så på hver rekvisitt. «Skam deg,» sa fugleskremslet. Den lille mannen sukket. «Jeg er en god mann, men en elendig trollmann,» sa han. «Hør min historie. Jeg er fra Omaha, ikke langt fra Kansas. Jeg lærte å kaste stemmen, og senere fløy jeg ballong for et sirkus for å trekke folk. En dag vred tauene seg slik at jeg ikke kunne komme ned. Jeg steg over skyene, og en ny bris bar meg helt hit. Da jeg landet, trodde folk jeg var en trollmann fra himmelen. Jeg lot dem tro det. Det var morsomt å be dem bygge en by av smaragd—selv om den bare ser så grønn ut fordi jeg ga alle briller. Jeg stengte meg inne i palasset fordi heksene kunne magi, det kunne ikke jeg. Jeg var redd hele tiden. Da huset ditt drepte heksa i øst, Dorothy, ble jeg lettet. Jeg håpet du kunne ta deg av den i vest også, og du klarte det! Men nå vet dere sannheten: jeg kan ikke gjøre magi. Jeg kan ikke sende deg hjem.» Dorothy sa han var en slem mann for å lyve så mye. Han sa han var en god mann, bare dårlig i faget sitt. Fugleskremslet ba om hjerne. «Du har lært av veien du har gått,» sa Oz. «Erfaring er annen sorts hjerne.» Men fugleskremslet ville likevel ha. Oz sukket, tok av toppen på hodet hans, tømte ut litt strå, og helte i en blanding av kli og nåler og knappenåler. «Bran-new brains,» lo han stille for seg selv,

og festet toppen igjen. «Du blir klok.» Fugleskremslet kjente det prikket av skarpe tanker og var strålende fornøyd. Tinnmannen fikk et hjerte av silkestoff fylt med spon, lagt inn gjennom en liten firkant i brystet hans og loddet pent igjen. «Det kommer til å gjøre deg ulykkelig noen ganger,» advarte Oz. «Det er bedre enn ingenting,» sa tinnmannen salig, og kjente det «dunket» litt, om ikke akkurat som kjøtt. Løven fikk en grønn flaske med en væske. «Hva er det?» «Det er mot hvis det er inni deg,» sa Oz. Løven drakk. Han vrengte snuten. Den smakte som en blanding av alt bittert han hadde kjent, men i brystet vokste det noe nytt, en trygghet som ikke var brøl, men ro. Men Dorothy? «Gi meg to–tre dager,» sa Oz. «Kanskje kan jeg lage en ny ballong.» Han dro fram grønne remser av silke, og sammen sydde de en stor pose av lysegrønne, mørkegrønne og smaragdgrønne striper. Han penslet den med lim for å gjøre den lufttett og festet en stor kleskurv under med tau. «Vi mangler gass, men varm luft skal gå.» Han sendte bud til folket om at han skulle besøke en trollmann i skyene, og at de skulle adlyde den vise fugleskremslet mens han var borte. De rullet ballongen ut og holdt munningen over et bål som tinnmannen hadde bygd. Posen blåste seg opp, hevet kurven til tauene var stramme. Oz steg opp i den, holdt seg i kanten og ropte: «Skynd deg, Dorothy!» Hun lette etter Toto, som hadde skutt inn i mengden for å bjeffe på en kattunge. Hun fant ham, trykket ham inn til seg og løp. Da hun nesten nådde kurven, smalt et tau, så et til, og ballongen spratt i været. «Kom tilbake!» skrek hun. «Jeg kan ikke!» ropte Oz. «Farvel!» Og han ble en prikk og så

ingenting. Sorgen satt i Dorothy som en tung stein. Alt håpet fløt bort med ballongen. Fugleskremslet trøstet. «Jeg styrer i byen nå, men jeg vil ikke glemme at du må hjem.» De forsøkte kalle apene igjen for å fly til Kansas, men apenes konge ristet på hodet. «Vi kan ikke krysse ørkenen som omringer Oz. Ingen forlater landet vi tilhører.» Soldaten med de grønne barten foreslo noe annet: «Gå sørover og spør Glinda, Heksa i Sør. Hun er mektigere enn noen, snill og rettferdig. Kanskje hun vet en vei over ørkenen.» Så takket Dorothy alle i palasset, kysset piken i grønt farvel, fikk brillene låst av portvakten og gikk sammen med vennene sine ut gjennom porten, ut av det grønne lyset, inn i vanlig sol og vanlig jord. Først var landet lyst og skjønt, men snart sto de foran en tykk skog hvor trærnes første rekke hadde grener som levde. Da fugleskremslet prøvde å gå under en bue av løv, bøyde greinene seg ned og grep ham og slengte ham tilbake så han tumlet. «Disse trærne vil ikke slippe fremmede inn,» brummet løven. «La meg prøve,» sa tinnmannen og hogg med øksa mot grenen som ville gripe ham. Treet skalv av smerte og trakk seg. De løp under den første raden og var inne. «Det er bare skogens politikonstabler som får lov til å slå,» sa fugleskremslet klokt, og de lo litt alle fire, for lettelse smaker alltid som humor når den er fersk. På den andre siden av den dype skogen støtte de på en hvit mur som var blank som en tallerken og høyere enn hodene deres. «Vi klatrer over,» sa tinnmannen, og snekret en stige. De klatret opp. Rad for rad så de over, og alle sa «Å!» samtidig. Foran dem lå et land blankt som innsiden av en stor skål: små

hus av porselen i skinnende farger, og figurer—melkepiker, hyrder, små prinser og prinsesser, klovner—alle av porselen fra topp til tå, ikke høyere enn Dorothys kne. De fikk se en liten lilla porselenshund komme og bjeffe og løpe. De hoppet ned forsiktig, trillet på fugleskremslet for å spare føttene, og satte ham opp igjen og strøk strået hans på plass. De gikk varsomt. Likevel veltet en porselensko og en melkebøtte og en liten ku rundt da de kom for nær. «Se hva dere gjorde!» ropte melkepiken sint. «Kuas bein er brukket, og jeg må til limeren.» Dorothy ba om unnskyldning, og de gikk videre, mer forsiktige. En liten prinsesse i nydelig kjole prøvde å flykte. «Ikke jag meg!» ropte hun. «Hvis jeg faller, sprekker jeg. Man blir aldri helt like pen etter å ha vært limt.» Dorothy så på henne og følte en spesiell kjærlighet, nesten som for en dukke hun kunne bære hjem. «Vil du ikke bli med til tante Ems peishylle?» sa hun forsiktig. «Du får bo varmt og trygt.» «Hvis noen av oss blir tatt ut herfra, stivner vi med én gang,» svarte prinsessen. «Da kan vi ikke gå, ikke snakke. Vi blir bare stående pent.» Dorothy ristet på hodet. «Jeg vil ikke gjøre deg ulykkelig.» De sa farvel. Mr. Joker, klovnen som hadde stått på hodet altfor ofte, kom tullende med rynker—ikke i panna, men i sprekkene etter titalls liminger—og sa et lite regleri. «Han er sprukken i hodet,» sukket prinsessen. «Ikke bry deg.» På den andre kanten av porselenslandet veltet løvens hale uheldigvis borti et lite kirketårn så det smadret. «Å,» sa Dorothy, «men vi brøt heldigvis ikke mer enn en ku og en kirke.» Fugleskremslet smilte og sa at det var fordeler ved å være fylt med strå. «Jeg sprekker ikke så lett.» Utover strakte myrer og våt jord seg.

De tråkket varsomt for ikke å synke. Deretter kom det en gammelskog hvor løven jublet over mosen og bladteppet.

«Her kunne jeg bodd,» sa han. Et sted dundret det. De fulgte en tråkket sti og kom til en lysning hvor dyr av alle slag hadde samlet seg, fra bjørn til rev til elefant til ulv.

De holdt et møte, og en stor tiger kom og bøyde hodet for løven. «En edderkopp så stor som en elefant spiser oss opp én etter én,» sa han. «Den bor i eika ved myra.» Løven, som hadde fått motet sitt, tilbød å ordne det hvis de ville anerkjenne ham som konge.

De brølte i samstemt glede. Løven snek seg til hvor kjempeedderkoppen lå og sov. Hodet var forbundet med kroppen av en hals så tynn som midjen på en hveps. Med ett sprang var løven oppe på ryggen dens og slo hodet av med et eneste slag.

Kroppen kriblet ferdig på bakken. Alle dyrene bukket for ham. «Jeg kommer tilbake for å styre dere når vennen vår er på vei hjem,» sa han stolt.

Etter skogen kom en bratt bakke med flate steiner. Idet fugleskremslet gikk foran, skjøt et kort, tjukt vesen uten armer, men med et langt, fremadstøtende hode, hode først. Det slo ham i brystet så han tumlet bakover.

Bak steinene lo mange slike—hammerhoder som kunne skyte hodene etter dem på elastiske, rynkete halser. Løven freste, sprang opp, og ble slått ned like brått. «Det er nytteløst å slåss mot noe som kan bruke hodet sitt på den måten,» sukket han, og alle lo litt likevel.

Dorothy tok den gylne hetta for tredje gang. Hun sa ordene, og apene kom. De bar dem over hammerhodene og satte dem ned i et nytt land, i sør, hvor alt var rødt—Quadling-landet—med bølgende åkrer og små bekker med røde broer og

mennesker i røde klær som smilte bredere og så rundere ut enn noen andre. I en gård fikk de melk og tre slags kake, fire slags kjeks, og Toto fikk sin egen lille skål. «Hvor ligger Glindas slott?» spurte Dorothy. «Ikke langt.» Tre unge jenter i røde uniformer sto ved porten til et slott som så ut som det var hogd ut av rubiner. «Hva er ærendet?» spurte den ene. «Vi vil be Glinda om hjelp.» Glinda satt på en rubintrone, ung og vakker, med blå, klare øyne og en munn som smilte snilt også når den var alvorlig. Håret hennes lå i røde lokker over skuldrene. «Hva kan jeg gjøre for deg, barn?» spurte hun. Dorothy fortalte alt, fra den grå prærien og syklonkjelleren til sølvsko på død heks, og videre om den gule veien, vennene hun hadde funnet, skogene, ulvene, kråkene, biene, valmuene, musene og alt. Hun fortalte om Smaragdbyen, briller med lås, et hode, en dame, et dyr, en ildkule, en avslørt, liten mann som kom fra Omaha i ballong, om en ny ballong som fløy uten henne, og om reisen sør. «Det jeg ønsker meg mest, er å komme hjem. Tante Em gråter kanskje. Onkel Henry har ikke råd til sorg.» Glinda kysset henne på pannen. «Jeg vet en vei,» sa hun, «men du må gi meg den gylne hetta.» Dorothy ga den fra seg med lettelse, for hun likte ikke makt som kom på andres bekostning. «Hva vil vennene dine gjøre når du er reist?» spurte Glinda. Fugleskremslet sa han ønsket å styre Smaragdbyen, men han fryktet hammerhodene. «Jeg skal befale apene å bære deg dit,» sa Glinda. Tinnmannen ville tilbake til Winkiene som elsket ham og ba ham styre. «Apenes siste oppdrag for hetta blir å bære deg også,» sa Glinda. Løven ønsket å komme hjem til skogen hvor

dyrene hadde gjort ham til konge. «Det skal de også gjøre. Deretter gir jeg hetta til apenes konge og gjør dem fri for alltid.» Tre venner bukket dypt. Dorothy så på Glinda med øyne som klarte både å gråte og å smile. «Du er like god som du er vakker,» sa hun. «Men hvordan kommer jeg hjem?» «Sølvskoene dine,» sa Glinda. «De kan ta deg over ørkenen på tre skritt. Hvis du hadde visst det den første dagen, kunne du vært hjemme allerede.» Fugleskremslet gispet. «Da ville jeg aldri fått hjerne.» Tinnmannen la hånda over brystet. «Og jeg ville rustet i skogen uten hjerte.» Løven løftet hodet. «Og jeg ville vært en feiging for alltid.» Dorothy smilte. «Jeg er glad jeg ikke visste det. Jeg ville ikke bytte bort dere for noen snarvei.» Så klemte hun alle hardt. Hun la armene om løvens manke og kysset ham. Hun kysset tinnmannen, og han gråt. Hun omfavnet fugleskremslet, og begge gråt. Glinda steg ned, kysset Dorothy på pannen akkurat der det første merket lå, og hvisket «Lykke til, barn.» Dorothy tok opp Toto. Hun stilte hæl mot hæl og lot skoene slå i hverandre tre ganger. «Ta meg hjem til tante Em!» sa hun. En vind hvisket i ørene. Verden ble en snurr. I tre store skritt, som om jorda plutselig var blitt liten, fløy hun over ørkenen som ingen andre krysser. En myk krull av gress tok imot henne. Hun rullet litt før hun skjønte at hun satt på prærien hjemme. Huset de nå bodde i, var nytt, lett og lyst og sto hvor det gamle hadde blitt revet ned. Onkel Henry melket kyr i fjøset. Toto satte av gårde med gledeshyl. Dorothy kikket ned—hun var i bare strømpene. Sølvskoene var borte, falt av et sted over ørkenen, tapt for alltid. Tante Em kom ut med

vannbøtta i hendene, så opp og mistet den. «Mitt kjære barn!» ropte hun og løp. Dorothy kastet seg i armene hennes.

«Hvor i all verden kom du fra?» «Fra landet Oz,» sa Dorothy gravalvorlig, med Toto i armene, og la kinnet mot tante Ems skulder. «Og å, tante Em—jeg er så glad for å være hjemme igjen.»

Senere, langt unna, kom apenes konge til rubintrappa ved Glindas slott for å hente sin frihet. Hun ga ham hetta og ba ham bære venner til hjemmene sine først. Fugleskremslet ble satt på tronen i Smaragdbyen, smarte tanker som nå og da stakk som nåler inni stråhodet. Han var en vis konge, sa folk, fordi han både kjente seg klok og husket at han hadde vært uten hjernen sin.

Tinnmannen gikk hånd i hånd med de gule Winkiene tilbake til landskapet hvor han en gang var blitt laget på nytt. Hjertet av silke, fullt av sagflis, dunket snilt og ble aldri misunnelig, og han styrte rettferdig og gråt i hemmelighet når han følte at han måtte, men passet på å smøre leddene etterpå. Løven sprang over skoger og enger, bar seg som konge, ikke fordi han aldri var redd, men fordi han nå visste at mot ikke var fravær av frykt, men handling midt i det man frykter. Han kom hjem, brølte ikke lenger for å skremme, men for å samle, og dyrene lyttet.

Og i Kansas? Der var det fremdeles vind og sol og støv og gress. Men når Dorothy lo, skvatt tante Em ikke lenger, men lo med, og noen ganger løftet vinden litt i håret til jenta og minnet henne om noe som verken var grått eller grønt—men alle fargene på en gang—og om en vei som var gul, og en løve som var redd og modig, en mann som var av tinn og snill,

og en venn som var fylt av strå og tanker. Og hver gang hun tok i et par gamle, svarte sko på dørstokken, kjente hun nesten en prikk i pannen, der det en gang hadde glitret noe rundt og varmt. Da tenkte hun: «Det finnes ingen plass som hjemme.»

Og hvis hun drømte om grønne byer med låsbare briller, om porselensprinsesser som smilte sprøtt, om små mus som trakk en stor vogn, og om en liten, skjelven mann bak et skjermbrett som likevel var god—vel, da satte hun seg enda tettere inntil tante Em og lot Toto krølle seg som en svart komma ved føttene, mens onkel Henry plystret lavt i fjøset, og alt på prærien var akkurat slik verden noen ganger må være: enkelt, vindfullt, og nok. Dette var ikke en ferdigpolert fortelling, men en reise som hang sammen av valg og vennskap, av ting å være redd for og ting å undre seg over. Dorothy fikk det hun ønsket seg mest: å komme hjem.

De andre fikk det de trodde de manglet: forstand, hjerte, mot. Men ingen av dem fikk det fra magi alene. De fant det ved å gå veien sammen, og ved å oppdage at det de lette etter allerede fantes i dem.

Sølvskoene bar Dorothy over ørkenen, men det var kysset på pannen og hendene som holdt henne, og stemmen inni henne som sa: «Hold ut, gå videre, du finner veien.» På prærien luktet kvelden tørt og kjent. «Jeg er hjemme,» sa hun inni seg, og lyttet til vinden som dro i fjøsdøra og til Totos sovepust ved senga. Kanskje, hvis man hadde sittet stille lenge nok på trappa med henne den kvelden, ville man hørt noe som kunne minne om at en hel verden hadde vært inne i et lite hus som fløy, og landet, og fant veien tilbake igjen.