Arne GarborgBondestudentar

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

Bondestudentar

Arne Garborg

98 875 ord
Velg versjon
Kapitler
Forord: Om teksten i denne utgavenKjørt: 2026-10-06 19:01BokRobot · Side 1 / 294

Forord: Om teksten i denne utgaven

Norsk skriftspråk er nyere enn mange andre europeiske skriftspråk. Mange europeiske skriftspråk fikk omtrent den formen de har i dag så tidlig som med bibeloversettelsene på 1500- og 1600-tallet. Trolig uttalte man ordene den gang omtrent slik som man stavet dem – og slik staver man dem fortsatt. På engelsk, for eksempel, må de ha uttalt noe i retning av «nikjt» og «knikjt» for det som de stavet night og knight – altså natt og knekt på norsk. Men talespråket og skriftspråket har skilt lag. Skriftspråket har stått nesten stille – mens talespråket har utviklet seg videre på egen hånd! Etter hvert sa de «nait» både for night og knight – uten å røre det aller minste ved skrivemåten. Og slik har engelsk – og andre språk som dansk og fransk – fått stor avstand mellom talespråk og skriftspråk. Derfor kan engelske og danske og franske lesere klare Shakespeare og Holberg og Moliere omtrent like lett som de klarer samtidslitteraturen.

Men i Norge endrer skriftspråket seg; og det er talespråket som styrer og er normgrunnlaget – skriften følger talen – i hvert fall omtrent. Hvorfor har det blitt så annerledes i Norge? Det må være fordi talespråket her hos oss ble til et slags nasjonalsymbol i løpet av 1800-tallet. I den nasjonsbyggingsprosessen vi måtte gjennom etter 1814, var det bare talespråket som var norsk, mens skriftspråket var dansk. Det ble først avgjørende for Ivar Aasen og målrørsla,

Forord: Om teksten i denne utgavenBokRobot · Side 2 / 294

Selvsagt; men også da dansk i Norge skulle bli til bokmål – i 1907 og 1917 – var det en tilnærming til norsk talespråk som var aktuell. Slik gikk det til at i land som Danmark, England og Frankrike har skriftspråket prestisje som nasjonal kulturarv – folk i kultur-eliten er stolte av skriftspråket sitt som et nasjonalt klenodium. I Norge nyter nok den klassiske norsk-danske litteraturen fra 1800-tallet nasjonal prestisje; men ikke språket som den er skrevet på. Norske styresmakter har ikke den samme pieteten som vi ser i andre land overfor det nasjonale skriftspråket. For hos oss har man helt siden århundreskiftet 1900 med ujevne mellomrom revidert skriftnormalene for både bokmål og nynorsk. Og en hovedtendens har da vært at man følger utviklingen av talespråket. En økende avstand til de litterære klassikerne er en kostnad man har akseptert – tydeligvis ut fra et ønske om at skrift og tale skal stå nær hverandre.

Derfor har norske ungdommer problemer med norske klassikere i originalutgave – enten de er på dansk, eldre bokmål eller eldre nynorsk. Både ortografien og ordvalget i den klassiske norske diktningen virker fremmed og stengende for moderne lesere. Forlagene våre forsøker å bøte på dette ved å modernisere språket i klassikerne. Men da blir det etter hvert et behov for at i alle fall fagfolkene på det aktuelle området lærer å kjenne originalen. Slik som teologer må kjenne latin, gresk og hebraisk, må norskfilologer kunne lese norske og danske klassikere i original. Da må klassikerne være tilgjengelige, og det er her denne serien fra Det norske språk- og litteraturselskap (NSL) kommer inn: Vi forutsetter at forlagene fortsatt markedsfører moderniserte tekster for den lesende allmenheten, men at forskere og studenter i høyere utdanning leser originaltekstene.

Forord: Om teksten i denne utgavenBokRobot · Side 3 / 294

I kultursamfunn av vår type kreves det parallellutgaver av klassikerne – én for den alminnelig interesserte leseren – og én annen for det akademiske studiet av teksten. NSL ønsker altså å gjøre originalutgaven tilgjengelig. Men hva er originalutgaven? Ofte tenker man vel på den første trykte versjonen. Men mange forfattere endrer tekstene sine i senere utgaver. Hvilken av dem skal man da anse som originalutgaven? Mye taler for at det er den siste utgaven fra dikterens hånd som skal gjelde som den autoritative versjonen av det aktuelle verket. Diktaren har tenkt seg om – og mener at den siste versjonen er den han vil skal leve videre. På den andre siden var det den første versjonen som vakte oppmerksomhet, som ble omtalt i pressen, og som representerte noe nytt i litteraturhistorien. Og det er dette hensynet som har vært avgjørende for utgivelsene fra NSL. Denne boka presenterer altså originalutgaven av Bondestudentar.

Men her er saken litt mer komplisert enn den er for de fleste andre bøker. For denne romanen begynte å komme ut som føljetong i ukebladet Fedraheimen, som Arne Garborg redigerte. Det første kapittelet kom i nr. 22 og ble publisert våren 1882; så fortsatte han å trykke nye kapitler i bladet frem til mot slutten av kapittel seks. Da hadde han i mellomtida skrevet hele romanen ferdig og sendt manuskriptet til forlegger Fr. Nygård i Bergen. Så kom boka ut i oktober 1883. Men da hadde han gjort mindre endringer i teksten – først og fremst strykingar. For Garborg var den typen forfatter som aldri ble ferdig med tekstene sine. Og fordi han var populær, kom det stadig nye opplag og utgaver av bøkene hans. Og han rettet og endret på det ene og det andre i de fleste av dem. Så hvilken versjon er den egentlige Garborg?

Forord: Om teksten i denne utgavenBokRobot · Side 4 / 294

Vi må også huske på at Garborg var en pioner som forfatter på det nye landsmålet; så språket var fortsatt under utprøving og utvikling. Han begynte å skrive landsmål i 1877, og i begynnelsen holdt han seg tett opptil Åsen-normalen. Den følger han enno i 1880-årene. Men rundt århundreskiftet gikk han over til «midlands-normalen», som ligger nærmere målføringen i fjellbygdene i Sør-Norge. Da Skriftir i samling kom ut i 1908 og 1909, tilpasset han alle bøkene sine til denne normalen. Mot slutten av livet nærmet han seg Åsen-normalen igjen. Når det gjelder Bondestudentar, regnes utgaven fra 1883 som førsteutgaven. Andre utgave kom i 1885; og tredje utgave var den som kom i Skriftir i samling. Det kom flere i tiårene som fulgte, og etter hvert begynte også skoleutgavene å komme – fra 1936 – ved Olav Midttun, Åsfrid Svensen og Sigbjørn Reime.

Boken som presenteres her bygger på førsteutgaven fra 1883; de passasjene fra Fedraheimen som han strøk i førsteutgaven, er tatt med, men bare i fotnoter. Men, som nevnt, Garborg fortsatte å foreta endringer i de senere utgavene – både i språket og i innholdet. Språklig gikk han altså selv over til midlands-normalen i Skriftir, mens skoleutgavene fulgte gjeldende norm for skolen på den tiden den enkelte utgave ble trykt. Når det gjelder endringer i innholdet, er det stort sett strykingar han har foretatt. – Således er det i boken som presenteres her en kan finne den mest fullstendige teksten. En omfattende oversikt over de strykingene han har gjort i Skriftir i samling, finnes i Midbøe 1951: 121 ff. Denne boken retter seg i første rekke til litteraturstudenter. Derfor er merknadene redigert annerledes i denne utgaven. enn i skoleutgavene. Det innebærer først og fremst at merknadene er færre og kortere.

Forord: Om teksten i denne utgavenBokRobot · Side 5 / 294

Jeg har gått ut fra at leserne av denne boken har bredere generell historisk kunnskap – og større ordforråd – enn man kan forvente av videregående-elever. Likevel vil jeg understreke at jeg har hatt stor nytte av skoleutgavene. Spesielt har det vært nyttig å se hvilke ord som i skoleutgavene ble ansett som fremmede eller vanskelige. Ofte har jeg likevel regnet med at mange slike ord var vanlige blant akademikere og andre litt eldre lesere. Derfor har jeg latt være å forklare mange ord som blir forklart i skoleutgavene. For det meste har jeg ikke gitt kildetilvisning ved ordforklaringer, selv der jeg selv måtte slå opp; i stedet opplyser jeg her generelt at kilden i slike tilfeller har vært Norsk ordbok. De historiske realkommentarene er i denne boken korte og konkrete.

Jeg gir ingen brede generelle oversikter over historiske og politiske bevegelser på 1870-tallet, men forutsetter at lesere som ønsker det, selv vil finne frem til relevant faglitteratur. Spesielt har jeg redusert på det politiske stoffet.

Eg kommenterer historiske personar som blir nemnde i teksten. Men eg refererer ikkje kva Garborg ved ulike høve har opplyst om historiske modellar for dei litterære figurane. Likevel aksepterer eg som litterært relevant at bruken av levande modellar gir eit generelt inntrykk av «levd liv» – at ein opplever å komme «tett inn på» både det som skjer i fiksjonen og den historiske konteksten. Jamvel om eg har skore ned på utgreiingane om politiske straumdrag og sosiale tendensar i perioden for handlinga, så har eg styrkt merknadene noko når det gjeld dei kyrkjepolitiske og teologiske konfliktane. Eg opplever motsetnadene mellom «dei vakte» og «dei folkelege» – altså Gisle Johnson-fylkingen og Grundtvigianarane – som tilstrekkeleg sentrale til at dei bør bli vektlagt i den tematiske analysen av verket. 12.06.2023 Gudleiv Bø

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 6 / 294

Innledning: En bok i utvikling

Nyskrevne bøker ligner på ungdommer som flytter hjemmefra; forfatteren mister kontrollen over boka, og foreldrene mister kontrollen over sønnen eller datteren. Både boka og ungdommene endrer seg – litt – for hvert nytt menneske de møter. Det gjelder selvfølgelig også deg og meg, når vi tenker etter; vi er litt annerledes når vi er sammen med bestemor enn når vi er på byen med gjengen. Og gjennom livet endrer vi oss – blant annet i samspill med andre. Men noe lignende gjelder for bøker: Forfatteren mister kontrollen, og for hver nye leser blir boka litt annerledes. De som leser opplever ikke boka helt likt. Men det er en viktig forskjell mellom ungdommene på den ene siden og noen få sjeldne bøker på den andre, nemlig de bøkene som blir klassikere og fortsetter å leve; noen bøker lever i mange generasjoner.

Da er teksten selvfølgelig den samme, men leserne endrer seg med historien; de som leste Bondestudentar i 1883 hadde andre forutsetninger for å møte boka med enn de som leste den i 1905 – eller 1945 – eller i fjor; derfor endrer også boka seg med historien. Noen viktige trekk ved den endringsprosessen som denne boka har gjennomgått, kan vi følge hvis vi ser på kritikken av den. Olav Midttun, som ga ut den første skoleutgaven, var bestefaren min. Og han fortalte meg at dette var romanen – av alle!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 7 / 294

– som hadde størst grep om dem. Det var som om han og andre ungdommer fra 1905-generasjonen her kjente seg igjen i hverandre. Ja, det var satire, og portrettene var stygge, men likevel var de gripende. Og livssituasjonen var så ekte – møteplassene, diskusjonene, de sosiale og ideologiske frontene. Hele dette fiktive samfunnet levde – samfunnsklassene prøvde sine krefter mot hverandre, og mange unge idealister gikk til grunne i striden. Men selv om boka var bitende, var den samtidig et mektig våpen i en kamp som disse ungdommene trodde på, som de visste at de var en del av, og som de var i ferd med å vinne! Ja, denne boka handlet om dem selv – i hvert fall nesten! – Bestefar sa ikke alt dette, men han må ha tenkt omtrent slik. Og dét må ha vært grunnen til at han laget en skoleutgave av romanen: Denne boka viste fram de samfunnskreftene som hadde skapt livsvilkårene til elevene på skolen.

Så derfor ble Bondestudentar pensum for mange generasjoner av elever i videregående skole.

Her møter vi et hovedsyn som dominerte kritikken i de første generasjonene: Bondestudenter var et «speil» for samfunnet på den tiden boka skildret; boka «speilet» noen karaktertyper og kulturkonflikter som var særmerkende for epoken. Dessuten var det en satire, så det ble et slags narrespill – slik et man finner på tivoli, der selvbildet blir komisk. Satiren ga samfunnskritikken en ekstra snert, og humoren gjorde det lettere å bære det alvoret som lå under. Den viktigste kritikeren da boka kom ut, var selvfølgelig Georg Brandes. I 1885 skrev han om Bondestudenter at «Dette er den dybe alvorlige Bog om den norske Fattigdom, dens Årsag, dens Væsen og dens Følger med Hensyn til Karakterens Forkrøbling og den åndelige Forsumpnings Herredømme». (Her etter Winsnes 1961: 101.) Da har han tydeligvis akseptert Garborgs intensjon med boka.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 8 / 294

For Garborg hadde sendt ham et eksemplar da den kom ut, og da la han ved et brev om innholdet: «Den handler om – og søker å piske – den norske Usoliditet og Uselvstændighed m. m., og har bl. a. det bestemte Formål at ægge op Bønderne til Mod og Manddom. Forresten er den i sin Grundtendens statsøkonomisk, og med Hensyn til Stof er den specifik norsk.» (Garborg 1954: 150.) Flere kritikere i perioden så karakter-satiren i Bondestudenter, og plasserte boka i tradisjonen fra Peer Gynt, der poenget blir en karakteristik av «nasjonalkarakteren». Lars Holst skriver i Dagbladet 11. november 1883 at boka handler om «vort folkets udyktighet, kryperi, arbeidsvegring og uværdige forgudelse av embetsstillingen». Og Christopher Bruun skrev i sitt tidsskrift «For frisindet Christendom» i 1885 at ingen tidligere har vist like tydelig at «dovenskap er en virkelig folkesynd her i Norge».

(Begge sitatene etter Midbøe 1951: 102–103.) – Mange andre skrev – som oftest rosende – om boka, men fokuserte først og fremst på karakterbeskrivelsene, som om også Bondestudentar refset «nasjonalkarakteren», og som om den var noe varig – noe som hefter ved nordmannen – nærmest som rase – siden skapelsen. Brandes og Garborg skiller seg ut ved at de ikke ensidig fokuserer på individene i boka, men på samfunnsstrukturene. Garborg understreker at boka som helhet handler om økonomi. Brandes tar opp tråden, og ser at det her dreier seg om «årsaker til» og «følger av» fattigdom – altså drivkreftene som former karakterene. En slik kombinasjon av sosialøkonomi og sosialmoral kom nok etter hvert til å dominere tolkningen av Bondestudentar, og en slik oppfatning ligger trolig til grunn for merknadene i skoleutgavene – fra bestefar Olav Midttun og framover.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 9 / 294

I så fall innebærer dette at fiksjonen – slik jeg var inne på ovenfor – her fungerer som et «speil» for en historisk virkelighet. Innholdet appellerer til leseren nesten som om boka skulle ha vært en reportasje – leseren pendler mellom innlevelse og moralsk avsky – som om Daniel Braut og Fram og proprietær Stensrud skulle ha vært levende mennesker. Men tolkningen av boka følger så nogenlunde utviklingen i litteraturkritikken. Da «Nykritikken» begynte å problematisere «Den historisk-biografiske skolen» – fra 1950- og 60-tallet og framover –, kom det ut en monografi om Bondestudentar, som forsøkte å løfte karakterbeskrivelsen opp over og bort fra samfunnsbildet. Det var Hans Midbøes Arne Garborg og Bondestudentar fra 1951. Eitt av målene for «Nykritikken» var å se den universelle kjernen i verket, som lå innvevd i alle detaljene – en tematisk kjerne som var ahistorisk og allmenngyldig.

Midbøe legger tydeligvis til grunn at Daniel Brauts personlige «utvikling» er et vrengbilde av Garborgs egen livshistorie. Han mener å kunne dokumentere dette med en nærlesning av det kjente brevet som Garborg skrev til Gerhard Gran 20. juli 1896. Her skriver Garborg at han i Bondestudentar «for en stor del har harcelleret meg selv»; brevet er ellers en ironisk «selvbiografi» om hans egen personlige vekst fra romantisk svermer til en person som kan se sammenheng og mening i sitt voksenliv. Midbøe leser dette brevet opp mot Garborgs ungdomsskrifter, og utvikler på dette grunnlaget en mer prinsipiell drøfting av generelle personlighetsspørsmål. Monografien hans inneholder et fyldig tolkningsreferat av Bondestudentar, men den gir ingen grundig analyse av verket som tekstlig konstruksjon. Ellers vender «nykritikken» gjerne interessen mer mot teksten som tekst – og mindre mot fiksjonen som «speiling» av virkeligheten.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 10 / 294

En slags mellomposisjon fikk vi i 1976 – med Frå vesle Daniel til student Braut. Individ, samfunn og tilpassing i Arne Garborgs Bondestudentar. Dette er en antologi basert på et undervisningsopplegg under ledelse av Åsfrid Svensen. Forfatterne hadde ledet hver sin studentgruppe med emner fra Bondestudentar. Harald Bache-Wiig innleder med et kapittel om hvordan litteraturforskningen inntil da hadde analysert boka. Harald Hellum og Åsfrid Svensen har hver sitt kapittel om selve teksten – fortellerteknikk, komposisjon, miljøskildring osv. Dette er klart «nykritiske» tilnærmingsmåter. Så følger Tove Indregard med et nærmest idehistorisk kapittel – om grundtvigianisme, pietisme, pedagogikk osv. Og til slutt følger Gunnar Foss med et kapittel om dette fiktive samfunnet som ideologiprodusent – om hvordan Daniel «lærer» at det eksisterende samfunnet er det best tenkelige. Forskergruppen legger ikke skjul på at

Satiren er streng – i mange retninger, men peiler inn på «Fram-klikken» som en moralsk motpol til Daniel – et lyspunkt i et ellers dystert persongalleri. Konklusjonen fremhever ellers at denne boka er spesiell i realistisk litteratur ved at bøndene ikke blir idealisert som kontrast til overklassen – jf. Bjørnsons «søndagsbønder»; satiren rammer alle samfunnslag, og viser hvordan maktfordelingen fungerer i dette samfunnet. – Antologien gir altså dels en «nykritisk» tekstanalyse, mer inngående enn granskartradisjonen hittil hadde hatt. Metoden baserer seg på nærlesing, og målet er å avsløre de litterære teknikkene dikteren har brukt – detaljene i kunstverket; i tillegg finner vi altså her en drøfting av den historiske konteksten – med makroøkonomiske impulser fra marxistisk litteraturteori.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 11 / 294

Speilingsrelasjonen er fortsatt til stede: Fiksjonen er en «på-liksom-virkelighet» for leseren; i kritikken møter vi denne «virkeligheten» i analysene av personer og miljø. Men snart følger analyser av denne boka der speiling og identifikasjon glir mer i bakgrunnen. Det er ikke så mye de fiktive karakterene som appellerer til leseren – emosjonelt og intellektuelt. Det er i stedet teksten som verk, og som kilde til erkjennelse. – Det begynner med en artikkel av Per Buvik i tidsskriftet Edda 1975: «Daniels fall. Et problematisk aspekt ved Garborgs Bondestudentar». Han tar opp spørsmålet om hva denne boka egentlig vil formidle til leserne. For Garborg (og Brandes – og lesere i den realistiske tradisjonen) «ville» romanen fungere som et innlegg i den politiske debatten. Garborg ville «prædike» – «piske … Bønderne op … til …» osv. Men budskapet er uklart, sier Buvik. For hva slags roman er dette?

Det er ingen dannelsesroman, for den forteller ikke om en modningsprosess, men om en forfallsprosess. Man kunne heller kalle den en negativ utgave av dannelsesromanen eller en desillusjonsroman. Derfor kaller han artikkelen sin «Daniels fall …» (mi u.s) – Og dessuten: Karakterene er tvetydige – kandidat Hirsch er først en drømmer uten menneskekunnskap, men på slutten ser han ut til å ha forfatterens sympati. Og Endre Storr ser ut til å si mye som Garborg kanskje kunne vært enig i. Men så sier Daniel Braut det samme – og da bryter vel budskapet sammen – blir det «smittet» av Daniels uforstand? – Altså: hva «vil» dette verket? Hvor fruktbart er det som kilde til erkjennelse? Gir det mening? Ti år senere – i 1985 – kom boka Arne Garborgs Kristiania-romaner av Jan Sjåvik. Han finner det interessant når Buvik leser Bondestudentar som en negativ utgave av dannelsesromanen. For Garborgs bruk av ironi medfører en viss grad av negativitet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 12 / 294

Men dette synspunktet forutsetter at Daniel er helten. Og det er umulig å godta for lesere som forstår ironien i boka. Sjåviks løsning er at Bondestudentar er en positiv dannelsesroman; men den egentlige helten – den som modnes ved å gjennomleve dette handlingsforløpet – det er leseren! Dvs. dersom han eller hun går inn i rollen som den immanente leseren, som er en slags speil for den immanente forfatteren – som er identisk med fortellerinstansen i boka – og som i siste instans formidler forfatterens holdninger – vel å merke dersom kommunikasjonen fungerer. – Ingen veiviser til verket for den vanlige leseren, kanskje, men en teoretisk differensiering av leseprosessen. I februar 1990 forsvarte Geir Mork en avhandling for doktorgraden, der Bondestudentar sto sentralt: Den reflekterte latteren. På sporet av Arne Garborgs ironi (utgitt som bok i 2002).

Her utvikler han en inngående filosofisk drøfting av tekst og sjanger – delvis i forlengelse av forsøkene til Buvik og Sjåvik. Som vi ser av undertittelen, er det ironien som står i sentrum. En grunnleggende oppfatning hos Mork er at det er det ironiske hos Garborg som er det egentlig poetiske, det som gjør det til skjønnlitteratur, det som fascinerer. Men denne ironien går dypere enn den hverdagslige ironien der man mener å kritisere eller spotte, men offeret misforstår det som ros. I ironisk litteratur ville den litterære figuren være det komiske offeret – mens forfatteren og leseren er kritikerne. Men Mork mener at Garborgs ironi går dypere. Dvs. at i det meste av sakprosaen fra perioden – agitasjonsskriftene – er det denne hverdagslige ironien som råder: Den eller de som blir kritisert, blir rammet av ironien; og forfatteren

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 13 / 294

Den egentlige meningen med denne ironiske finurligheten er klar og entydig. Men i kunstneriske skrifter som Bondestudentar går ironien dypere, så dypt at den på en måte undergraver selve utsagnet; meningen blir fundamentalt usikker, den åpner for mange tolkninger – så mange at den nærmer seg det meningsløse, det tomme. Uttalelsen får da egentlig ingen klar mening. For Mork er Bondestudentar et slikt «utsagn». Garborg kan nok selv ha ment å preke og irettesette, men teksten hans har blitt slik at den ikke lar seg forstå som et entydig budskap. Den åpner for ettertanke, men den ettertanken må dreie seg om en gåte uten svar. Derfor godtar ikke Mork de sjangerforslagene som Buvik og Sjåvik lanserte for Bondestudentar. Han gir Buvik rett når han peker på det tvetydige i personskildringen, men han avviser tanken om en «negativ daningsroman» og et «fall». «Ironien er rettet mot Daniel fra første stund.

Fallet har så å si skjedd før Begynnelsen …» (Mork 2002:69.) Daniel har ingen fallhøyde – derfor er romanen ingen negativ daningsroman. Heller ikke godtar han Sjåviks tanke om å knytte leseren til daningsprosessen. For denne romanen problematiserer selve det rådende daningsbegrepet. «Frons urbana» blir uthengt til spott og spe; og Magister Bibendi og Dølen og Gamle

Heltberg relativiserer også det danningsbegrepet som bondestudentene prøver å nærme seg. Således er Bondestudentar verken en negativ eller en positiv danningsroman. Derimot er boka en parodi på danningsromanen – et slags narrespill med hele den romansjangeren. Derfor er det logisk at ingen karakter i hele romanen er hevet over den dype ironien – Mork trekker fram skyggesider ved alle – inklusive Hirsch og Storr og Fram. Avhandlingen til Mork var oppsiktsvekkende og stimulerende på mange måter – et viktig forsøk på teorier som var på vei inn i litteraturfaget på 1990-tallet. Men synspunktene hans vekket også kritikk. Noe av kritikken gikk ut på at Mork er for streng når han gjør alle karakterene til ironiske antihelter. Ti år etter Morks disputas nyanserer Siri Enger Karlsen personkarakteristikkene til Mork i artikkelen «Ironi og intensjon i Bondestudentar og Trætte Mænd» i Norskrift 102/2001.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 14 / 294

Det er riktig, sier hun, «at alle personene er mer eller mindre latterlige. Men det finnes grader av latterlighet, og grader av ironisk utlevering.» (Karlsen 2001:118.) Og hun hevder videre at en karakter uten plett og lyte ville vært malplassert i en slik tekst – etter sjangerkonvensjonen i ironisk satire. Så går hun gjennom de aktuelle kandidatene – blant andre gamle Heltberg – og konstaterer at han er den eneste i romanen som omtales med vördnad og kjærlighet av alle som har vært borti ham. Om Storr sier hun at han har noe positivt ved seg ved det at

Han er den eneste som fremsetter en sosialt gangbar kritikk av embetsstanden. Men Fram, med sitt temperament, blir likevel den viktigste stemmen som avviser embetsstanden. Endelig har den eldre Hirsch fått en mer modifisert oppfatning av bondestanden. Sammen utgjør disse et korrektiv til de mer åpenbare karikaturene i romanen; disse få peiler med sin væremåte mot en demokratisk idé – underforstått et positivt alternativ til samfunnsforholdene i romanfiksjonen. På dette grunnlaget mener Karlsen at det eksisterer en ironisk pakt mellom den immanente forfatteren og den immanente leseren – slik at ironien i verket får retning og mening. For meg er dette gode argumenter; de karakterene Karlsen trekker frem, er med på å gjøre boka troverdig – «heltene» skiller seg ut fra flertallet, men de er likevel «bare mennesker» – derfor kan man akseptere dette som et bilde av en historisk virkelighet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 15 / 294

Et annet punkt ved Morks avhandling som ble kritisert, var at det gjennomgående parodiske i romanen ifølge Mork kaster skygger over de politiske prosjektene Garborg agiterte for i sin sakprosa: målsaken, religionen, den politiske og økonomiske agitasjonen. Sveinung Time hevder i sin omtale av Morks bok at han går for langt i å oppfatte Bondestudentar som en parodierende kritikk av Garborgs tidligere kulturpolitiske posisjoner. (Time 2002: 82f.) Og han bruker Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse fra 1877 som eksempel i argumentasjonen sin. Selv finner jeg Times argumenter overbevisende; jeg ser ikke hvordan det at bønder og bondegutter blir karikert i Bondestudentar, skulle svekke det han skrev i Den ny-norske og sine andre agitasjonsskrifter, eller at spottet i Bondestudentar skulle tyde på at han generelt hadde skiftet mening om bønder og politikk.

Men man kan knapt se bort fra at det ironiske spillet med bønder og bondegutter i romanen avslører en grunnleggende ambivalens – både overfor bønder og overfor kulturoppgaver. Hvis man tar med i betraktningen alt som i dag er kjent – av Garborgs brev og dagbøker – i tillegg til forfatterskapet ellers –, ser man mange steder denne ambivalensen. Selv der han er brennende engasjert, er han en tviler – både aktivist og pessimist på én og samme gang – oppglødd, men også oppgitt, utmattet, skuffet, sint, urimelig, depressiv – sønn av sin far. Meningsløsheten lurer i bakgrunnen, tilbakeslag på alle kanter, glimt av rådløshet, tomrom … Men likevel en ustoppelig idealist. Og derfor ble han en leder og et forbilde for svært mange. Knapt noen forfatter har blitt hyllet som han på 70-årsdagen – pengegaver fra lag og enkeltpersoner – og en hest!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 16 / 294

Det var selvfølgelig fordi han, til tross for ambivalensen og depresjonene, valgte å holde fast ved sine idealer. ut. Ambivalensen stjal han ikke med makt; bevisstheten hevet seg over følelsesimpulsene når han skulle velge kurs. Alle valg av retning var gjennomtenkte. Rett nok var han ærlig mot seg selv, og valgte å endre retning noen ganger. Men ikke på impuls – valg av retning var velbegrunnede. For meg er og blir Garborgs ironi målrettet, stabil og treffsikker; den gir en ekstra snert til de kritiske poenga. For meg er den like fullt poetisk – ironien er en del av det skjønne i Garborgs skjønnlitteratur. Likevel aksepterer jeg at Bondestudentar er et gåtefullt verk – og mer spennende er det blitt etter at jeg leste Mork. Vi har sett at Bondestudentar både er en bok om utvikling og en bok i utvikling. For de tidlige leserne var den en satirisk narrespeil om det norske samfunnet på 1870-tallet. Boka handlet om leserne.

Men etter hvert som den kom lenger bort i tid, og litteraturfaget utviklet seg, festet man blikket mer på det kunstneriske mesterverket. Og til slutt har Bondestudentar endret seg videre til en inspirerende erkjennelsesteoretisk utfordring.

Inspirerende for hvem? For filosofer og litteraturteoretikere. Gåten om utsagnsverdien til en parodi eller satire er neppe særlig fristende for ungdom i videregående skole. Og nå er det jo heller ingen litterære verk som er obligatorisk lesestoff i norsk videregående skole – utrolig nok. Dessuten er kanskje Garborg blitt en av de dikterne som «alle» kjenner til fra litteraturhistorien, men som «ingen» leser. Kanskje en og annen «nerd»? For dagens videregående-elever er annerledes enn gymnasiastene på 1930-tallet da skoleutgavene begynte å komme ut. Nå er det ingen som kjenner seg igjen i Daniel Braut og verdenen hans – atmosfæren han «lever» i er fremmed, studiefinansieringen er grotesk – og nærmest uforståelig for videregående-elever med trygg økonomi hjemme – eller studenter med lån og stipend fra Statens lånekasse. Men skulle man likevel gå ut fra at mennesket er en nysgjerrig art, så er Bondestudentar fortsatt fengslende.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 17 / 294

Fjernt, men på en måte som griper den nysgjerrige. Skulle man friste med å markedsføre Daniel Braut og verdenen hans for dagens videregående-elever, måtte man nærme seg stoffet som noe eksotisk og merkelig. Poenget måtte nettopp ikke være å kjenne seg igjen i seg selv og naboen. Men heller noe slikt: Så rare de er, Ole Johannes og Daniel og Mjøltråvaren og de andre! Så mye rart folk tenker og sier og gjør! Merkeligere enn Gisle Sursson og Gunnlaug Ormstunge! Hvorfor er de sånn? Økonomi? Psykologi? Religion? – – Sosialantropologi altså! – –

Dessuten ville elevene lære historie: Dette er samfunnet til tippoldeforeldrene våre. Hvordan kan det ha utviklet seg videre fra dette? Hva skjedde? – – Om vi skal finne ut av det sammen på denne kloden, er sosialantropologi og historie viktigere enn litterære virkemidler. Og det er mye sosialantropologi og historie å finne i god litteratur.

•

I. «Thi ser I til, som årle opstå – Og sidde om Aftenen silde, – Med Sorrig, Arbeide og stor Vantro – Så ville I gjøre eder rige: – Med Kummer I æde det harmelige Brød, – Thi Gud giver sine både Klæder og Fød', – Når de monne sødelig so- ove»,k1 – sang de inne hos Ole Johannes Sørbraut en sur, kald mandagsmorgen i april. De holdt bønn hver dag i dette huset; for Ole Johannes var på sin måte en gudelig mann. Han var ikke vakker, og selv om han tidvis hadde prøvd å omvende seg, så hadde han ikke greid å holde fast ved det, mente han, så det måtte bli til han ble gammel og fikk bedre stunder. Men han tenkte likevel, at det var best å holde seg til Guds ord så mye man kunne, og særlig la han vekt på å holde barna sine til boken. Derfor holdt han bønn hver morgen, og i disse bønnestundene måtte hele huset være med. Slik skulle det være; Ole Johannes hadde lest det hos Luther og Johan Arndt,k2 og prestene gjorde det slik, de også.

Dessuten var det rimelig i seg selv. Sang ikke hver fugl sin morgensang til Guds ære? Og skulle vi være mindre ivrige til å prise Gud enn de ufornuftige fuglene? Så måtte [2] hele huset opp i den gråe morgenen for å lovprise og prise Gud, og de

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 18 / 294

Småe stod eller satt ved bordet og halvsov, frøs litt og sang, så godt de kunne. Men det hendte at vesle Judith gråt, når hun var altfor søvnig. Da ble Ole Johannes på egne og Vårherres vegne lei seg, og mens han sang av full hals, bøyde han seg først ender og så framover bordet og klemte Judith i øret. Om hun da ikke sluttet å gråte, fikk hun stryk etter bønn, når Ole Johannes helst hadde stunder; for man skulle prise Gud med glad hjerte og ikke gråtende, som Luther sa. Slikt hadde hendt vesle Daniel og mer enn én gang; men nå var han for stor. Når Salme av Kingo passet til stykket i Skattkista, sang Ole Johannes den; men det gjorde det samme; for det var alt sammen Guds ord, og Guds ord var alltid godt å høre.

Deretter bad han Fadervår og Herren velsigne og bevare deg. Det var ikke alltid at Salme av Kingo passet til stykket i Skattkista; men det gjorde det samme; for det var alt sammen Guds ord, og Guds ord var alltid godt å høre.

I dag skjedde det heldigvis slik at Salma og teksten passet godt sammen. Begge poengterte at vi ikke skulle bekymre oss for mat og klær, da Vårherre selv ville sørge for alt slikt. Fodrer ikke Gud spurven på taket og liljen på marken, enda de verken sår eller spinner, og er vi ikke mye mer enn dem? Skattkisten minnet til slutt om enken i Sarepta og om vaktlene i ødemarken og talte strenge ord om den vantro som gjorde at vi, i stedet for å vende våre bønner til Vårherre, gikk og strevde og sørget for disse fattige jordiske ting, som om det var vi som kunne få gresset til å gro eller kornet til å vokse. Vesle Daniel, som nå var en gutt på 13 år, likte både Salma og tekststykkets budskap, og ønsket bare at de nå ville leve etter det.

Men da bønnen var slutt, og Ole Johannes tok med seg både han Lias – eldste sønnen – og han Reinert – tjenestegutten – og Daniel ut i det surkalde været for å ta med seg Vårånna – hu! – da var det ikke til å unngå at Daniel tenkte at dette var en merkelig måte å leve etter Guds ord på. Dagen fortsatte å være sur med blåst og småregn, så det var helt umulig å arbeide. Daniel tenkte på sin varme seng og på stua der hjemme, som mor sikkert nå hadde feid og gjort varm, så

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 19 / 294

Der var det koselig å være. Hadde bare disse voksne hatt vett til å tro på det som stod med klare og rene ord i boken! Vesle Daniel ble både forundret og harm.v1 Han satte seg for å overbevise faren om dette. Dumme folk, var det gøy å gå slik og slite? Eller var det ikke sant det som stod i boken? Å, han kunne komme med mange innvendinger i denne saken, tenkte han. Men når han for alvor skulle gjøre det, ble han blyg, og det hadde så vidt gått i dag som det pleide, når han tenkte på å si eller overbevise om noe –: det hadde så vidt ikke blitt av. Men en gang, da Daniel stod der og skjelv og frøs og hadde det skikkelig ille [4] til mote, stanset Ole Johannes med plogen like ved ham, og ingen andre var så nær at han kunne høre.

Da skjøt hjertet til gutten i gang, han vendte ryggen til faren, krøp sammenk6 og frøs og sa: «Her er det ubehagelig å være ute i dag!» – «Å ja,» mente Ole Johannes; «men vil vi ha mat til et annet år, så må vi nok være ute». – «Ja, men … hvorfor står det da slikt i boken … som det vi leste i dag?» stotret Daniel og stanget med moldgreipa i treskoen sin; for det var nå så rart å komme med slike innvendinger. Ole Johannes ble fullstendig forundret, ja mest redd. Hvordan kunne Guten komme på noe slikt? Til slutt sa han, og slo på Gamparne for å få dem i gang igjen –: «Soh! hypp! Der står det i Boki, Far min, at … soh! vil du goh! … at den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete; vet du ikke det? Hypp! soh!» – Gamparne vendte seg seint og sørgmodig tilbake inn i selen, stritet og stertet7 og kom til slutt i gang, magtløse og arme som de gikk der og slengte i den tidlige våren.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 20 / 294

Og Ole Johannes skjeivlad stakk av etter plogen og tenkte med seg: «Men er det hode på gutten; han er altfor god til å være bonde». – Men Daniel stod der motfallen og liten og undret seg over at de voksne alltid skulle ha rett.v2 Han fikk ingen lyst til å arbeide med dette. Han kunne ærlig talt ikke skjønne hvorfor Gud, som var allmektig, ikke like godt kunne gi oss maten uten arbeid. Hva ville det koste ham å la det regne litt manna,k8 ja gjerne velling og andre gode ting også? – For å arbeide var bare en plage. Vårvinna var endelig slutt, og så skulle det være skole i tre–fire uker mellom den og slåtten. Ole Johannes likte ikke denne skoleturen midt på sommeren, for akkurat da hadde de bruk for småguttene til å gjete. Og det var ikke uten grunn at han slo på at i år var det best at Daniel ble hjemme fra skolen. Men da ble Daniel helt ute av seg. Skolen var det gildeste han visste.

Der slapp han å arbeide; der fikk han leke seg i søndagsklær sammen med mange kamerater; og inne i skolen klarte han seg så vidt godt at han kunne like seg der. Han måtte på skolen! Så gikk han til mora si og sutret og ba for seg, og gamle Maren måtte da som vanlig våge trøya for gutten sin. Og hun fikk frem det hun ville; for hun visste hva

Kant skulle han ta Gamlen fra. «Du ser det er hode på gutten», sa hun; «og hug til boki har han også; hvem vet hva det kan bli av ham, dersom han får lærdom?» – «Å, han får vel holde seg til den stand og stilling som Vårherre har satt ham i», svarte Ole Johannes straks. – «Å ja; men vi har nå sett så mange av den sorten», svarte Maren. «Se nå bare på sønnen hans, Jo Kleppe, som ble prest! – Ja, vi skal nå ikke tenke så høyt; men det er da ingen som vet noe.» – «Å, du snakker som du hadde viten», mente Ole Johannes. «Men når gutten plent vil på skolen, – så får han vel gå da, vet jeg!» – Glad var Maren, og enda gladere Daniel.v3 På skolen var det godt å være. Folk hadde det alltid litt rentslig og koselig inne, når skolen var på garden, og skolemesteren var så snill at han aldri slo andre enn de som gjorde dumdristige ting, og det gjorde Daniel aldri. Og ikke Judith heller. Det måtte være gildt å være skolemester.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 21 / 294

Her kunne han gå inne hele dagen trygg og varm, ja, søndagskledd og fin, og verdsatt som en fremragende mann av alle; god mat fikk han, og skolen var da ikke stort annet enn en lek mot å gå og vabbak9 i moldi. Daniel tenkte titt med seg: den som kunne bli skolemester.

På skolen fikk han en dag en forklaring om arbeidet som han la merke til. De hadde en forelesning om syndefallet, og der viste det seg da at arbeidet var komedien av Syndi. Hadde ikke Syndi vært der, så hadde vi vært frie. Adam og Eva hadde vel også arbeidet på en måte i Paradis; det stod at de var satt i Edens hage for å dyrke og vokte den. Men før Syndefallet var Arbeidet bare som en lek eller en moro; for da var naturen så velvillig mot mennesket at arbeidet gikk av seg selv og ga dem de rikeste frukter for nesten ingenting. Derimot etter Syndefallet var naturen blitt så vrang og fordervet11 at den bare gjorde motstand mot mennesket, så arbeidet nå var en tung trelldom i strev og svette, og likevel ga jorden så lite av seg at det bare var så vidt vi kunne leve. [7] Dette forsto Daniel. Arbeidet var en straff!v4 Det var som når de satte onde mennesker på tukthuset.

Å den skurken, den Adam, som bare for et eneste eple hadde ført all denne trelldommen over oss, og det han, som hadde hagen full av epler og kirsebær, som han kunne spise av så mye han ville! Men, fortsatte læreren, måtte man si at Gud var streng når han straffet oss på denne måten? Var det ikke stygt av Gud å legge så hard en byrde på oss? Daniel visste at det ikke gikk an å si at Gud gjorde noe som var stygt, og derfor svarte han resolutt nei, selv om han egentlig undret seg over hvordan læreren ville klare den Saki. Men det viste seg at Læreren her visste best hvordan Saki skulle klarast. Nei, sa Læreren, det var ikke stygt av Gud. Tvertimot! For etter Syndefallet trengte vi å arbeide i slit og strev, da Synden ellers ville få altfor stor makt over oss. Det var et gammelt ord som sa at lediggang var Satans hovedgjerning,k12 og var det ikke sant? – Ja. – Ja, det var sant.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 22 / 294

Hadde vi ikke denne trelldommen, ville Djevelen fylle oss så opp med onde tanker og friste oss så hardt til alt som var ondt, at det ikke ville bli livbart for oss på jorden.v5 Læreren fikk til slutt frem at selv om Arbeidet i bunn og grunn var en straff, så var det likevel en velsignelse. Daniel, stakkaren, følte seg helt liten under all denne visdommen og fikk på nytt en sterk følelse av at det nok ikke nyttet for småfolk å ville gjøre seg tanker om noen ting.v6 Så måtte man altså finne seg i å tro at Arbeidet var noe som det ikke lot seg gjøre å bli fri fra. Og han ble mest redd for seg selv, som hadde slik trang til lediggang; for da ville det bli lett for den onde å få ham i sin makt. Men før han visste av det, fikk han trøst mot denne sorgen. For nå forklarte Læreren at det ikke bare var arbeidet med hendene som man kunne kalt Arbeid; langt i fra! «Tror du f. Eks., Daniel, at Presten ikke arbeider?»

Nå hadde Daniel i grunnen trodd dette; men han forstod, at her skulle man svare Nei, og så svarte han Nei. «Nei», sa Læreren, det måtte man ikke innbille seg. Presten og Futen og Skriveren og Amtmannen, de arbeidet i virkeligheten like mye som vi, og stundom mer; og «hva tror dere er tyngst, enten å arbeide med hendene eller med hodet?»

Hodet?» Det var flere som tok til motmæle her og svarte at det var tyngst å arbeide med hendene. Men Daniel forstod at dette ikke var det svaret læreren ønsket, og så svarte han høyt og trygt: «Det er tyngst å arbeide med hodet».v7 Og læreren ga Daniel rett og gjorde litt narr av de andre, som kunne svare så tankeløst. De skulle prøve å arbeide med hodet slik som presten, da skulle de få kjenne. Når man skulle sitte både natt og dag og lese i dype bøker og studere fremmede språk, ja, lese selve Bibelen i grunnteksten,k13 så kunne man nok få svetten frem, mente han, og dessuten belastet dette arbeidet helsen mye mer. Å stå på låven én dag var ingenting mot å lære et fremmedspråk f. eks.; – læreren sa dette med selvkritikk, for det var allment kjent at han engang hadde vært hos kapellanen og lest tysk. Denne forklaringen var som sagt til stor trøst for Daniel.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 23 / 294

Han kunne altså godt tenke på å bli både skolemester og prest for den saks skyld; djevelen fikk ikke mer makt over ham for det; tvert imot – naturligvis. Nå forstod Daniel dette om arbeidet. Det var arbeidet med hendene som var pålagt som straff; for det ga tvang og trelldom og armod; men stormannsarbeidet, som var fint og høyt og ga ære og vinning og gode dager, var ikke idømt straff. Og da han siden en gang i kirken hørte igjen det salmevers om at «Gud gir sine både klær og føde, når de monne sødelig sove», forstod han med ett at det var prestene og de høye som Gud holdt særskilt for «sine», og som han ga mat og klær mens de lå og sov.

Dette var den største og videste tanken Daniel noen gang hadde hatt, og etter den dagen fikk han et sterkt ønske om at han ikke ville bli en av disse synderne som Gud måtte tukte med trelldom og slit, men at han ville bli en av Guds «egne», som leste Bibelen i grunnteksten og satt rene og fine i en varm stue og spiste herremannsmat og drakk vin. – Og iallfall ville han bli skolemester. [10] – Ætten på Sørbraut var ikke gammel; de mintes ikke lenger enn til hans bestefar Ole Johannes. Men det må ha vært en litt rar kar. Han hadde vært ute i kongens tjeneste, sa de, og da han kom hjem igjen, var han så klok at han lå alle sine dager siden og arbeidet med en maskin som skulle kunne gå av seg selv. Han fikk ikke denne maskinen til; men det var utrolig med alle de greiene og oppfinnelsene som han fant på og satte sammen. Hans sønn het Dagfinn; det var tross alt ham Daniel var oppkallt etter. Om

Gamle Dagfinn Sørbraut fortalte dem at han var en skattegraver; han hadde gravd opp alle haugene som fantes på gården, men hadde ikke funnet annet enn noe gammelt jernskrap; på

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 24 / 294

Han brydde seg ikke om å legge ned noe arbeid på gården. Så kom Ole Johannes; han hadde vært skolemester i sin ungdom og ble regnet for en klok mann; men helst gikk han så stille gjennom verden og laget så lite bråk at folk for det meste ikke husket at han fantes. Men som arbeider var han like trett som en træl, og de sa at han hadde arbeidet seg så langt opp nå at han for det meste var fri for gjeld på gården. Han hadde tre sønner. Den eldste, han Elias – eller «Lias», som han het til daglig –, var en tung slamp, men en arbeidsnarkoman som faren; den andre, han Jeremias, hadde reist til sjøs og er ikke nevnt i denne historien; etter Jeremias kom en datter, Naomi, som «hadde vært så heldig at hun hadde fått dø»; og så kom Daniel, som «var den klokeste i hele huset».[11] Det var ikke nok at han kunne lese, slik som faren hans, og skrive og regne; men «han hadde visst den beste hukommelsen til å svare ut fra grunnlaget»;[14] – «det var som om han kunne være prestens sønn».

Men arbeidslyst hadde han ikke; «han kunne visst ha hatt den beste hukommelsen til å være skattegraver, akkurat som han het etter». – Men Daniel hadde større drømmer enn som så. Det flotteste og mest strålende som fantes etter hans mening, var dette store, strålende – tårn, liksom – av makt og glans, som bygde seg opp i landet fra lensmannen. og Skolemestere gjennom Prest og Fut og Skrivar og Amtmann, høyere og høyere, mer og mer glinsende, helt opp til Kongen, som stod øverst på toppen og var kledd i bare gull. De, som hørte med i dette tårnverket, var store og mektige og fine og kloke; men de, som ikke fikk være med der, var liksom Israels barn i Egypt, da de gikk og slo leir for kong Farao. Bare å få se disse kongens tjenere i deres fulle glans var for Daniel en høytid.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 25 / 294

Da de trådte fram for den måpende bondemengden i sine herlige klær, rette og høye, med skinnende blanke støvler, med snøhvite krager om hals og hender, med blanke brilleglass over mørke ansikter og med gullkjeder og gullringer både her og der, syntes de for Daniel som noe himmelsk og forunderlig som han aldri kunne se seg mett av. Og så ydmyke som bøndene stod, så snart disse stormennene viste seg, og så som selv den gildeste bonden ble bøyd og liten, bare for å få snakke med en av deres kontorgutter! Det var karer som hadde makt. Og slik som de talte. Det var som å høre Guds ord selv. Det var ikke det tunge, seige målet som bøndene pleide å snakke i, og som de selv skammet seg over, så de knotet da de skulle snakke med bedre folk; nei, det var et englemål, et høytidsmål, som man kunne kjenne seg rent oppbygd av. å høyre. – Og så var de så lærde og kloke.

Når de talte til en, gjaldt det bare om å være flink til å forstå, og rask til å samtykke. De likte det, disse store, når folk forstod dem med én gang, og sa ja på flekken; for da slapp de å si det om igjen. Og selv om man kanskje hadde en annen mening, måtte man aldri være så sta at man kom fram med den så de hørte det; nei, overfor Kongens tjenere gjaldt det å gå fint fram; for de bar nok ikke sverdet forgjeves, som det sto i katekismen. Det var nok noe i det første, en klok mann lærte sønnen sin, at han aldri måtte si imot en stormann. – Og tenk så det var å komme inn til disse folkene! Daniel hadde vært med faren sin inn på prestegården et par ganger, så han visste det.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 26 / 294

Der var det så rent og fint at man måtte tro de vasket gulvet hver dag; og stoler og bord var laget av tre som skinte, og det var blomster i vinduene, vakre som i paradis, og gardiner så lette og hvite som kveldsskyer på himmelen, og på veggen var det bilder som var så helt forskjellige fra jomfru Maria og keiser Nikolaus som de hadde hjemme, at det var ikke likhet; [13] og blanke messinghåndtak i dørene, og glasskap med røde og blå og forgylte bøker, og et stort, underlig spill som de klimpret på så vakkert at man kunne gråte, og et hvitt marmorhode oppe på en hylle, og så mange, mange fine ting som han ikke visste navnet på, – og over det hele en duft, noe rent og mildt og himmelsk, en fin følelse som han ikke kunne forklare seg, en lys, sunn, beroligende varme som ikke tyngde, og som man ikke ble søvnig av … å, å, – det var umulig å beskrive.

Alt dette bygde seg opp for Daniel til en himmel på jord, som han knapt våget å drømme om å komme inn i, men som han drømte om likevel. Jo eldre han ble, desto mer tenkte han med seg selv at han måtte ut av trelldommen og tre-skornene og vadmålsbroki med skinnbøter foran og bak; han måtte ut av den lave, mørke bondestova og bort fra disse bøndene, som satt der og snakket stygt om hverandre og surt til hverandre i et fælt språk og i en kvælende luft; men først og fremst måtte han bort fra arbeidet. Å, den som bare var voksen! I bygden gikk det et stort rykte om sønnen hans, Jo Kleppe, han fra Berg sokn, som hadde vært i Kristiania og «lest seg fram til prest». Han hadde lest og strevd i mange år før det ble noe av; for det var nok en hard skolegang. Gang på gang måtte han ta eksamen, og det gikk noen ganger galt og noen ganger bra; det spilte nok rent på flaks for gutten iblant; men han hadde holdt ut, og så hadde han til slutt lykkes.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 27 / 294

«Og nå», avsluttet historien, «nå er han prest et sted nordpå.» og kanskje tjente sine 600 daler i året.» Det var en historie som ble fortalt med en slik alvorlighet og en slik overbevisning som om det gjaldt en Oskefot som hadde vunnet et kongerike. Og hver gang de kom til det punktet hvor «nå var han prest og hadde kanskje sine 600 daler i året», hørtes det for Daniel ut som toner som lokket ham ut til store eventyr. Skulle slikt kunne skje med honom –? Den presteskolen var så dyr. Jo Kleppe selv, som nå var blitt så rik, døde til slutt som en fattig mann, sa de, fordi han hadde brukt så mye penger på sønnen. Og faren, han var nok ingen rikmann, han. – Det var små lån. Men mer og mer drømte Daniel om presteskolen, og mer og mer trodde han at Vårherre ville hjelpe ham dit. Det kunne snart komme råd og hjelp, når han først ville. Og det hendte ofte nok at folk ga næring til disse drømmene hans.

«Det kunne bli noe stort av den gutten», fikk han av og til høre at den eldste hadde sagt, «bare det var noen som ville holde ham på skolen». Noe stort! – Det måtte bli prest, det. De hadde ansatt en ny kapellan der i Gjeldet for et års tid siden; han hette Hirsch og var fra Østlandet. Det var en så snill mann, denne Hirsch; da Daniel gikk og leste, fikk han gå for ham. Kapellan Hirsch var sønn av en grosserer i en østlandsk by. I Kristiania hadde han kommet i kontakt med grundtvigske og norsk-norske folk, som hadde ført ham med seg inn i den nye åndsstrømmen som da hadde oppstått, og som hadde vekket i ham en stor «tro på den norske bonden». Det var bonden som satt inne med de «bundne kreftene» her i landet; hos bonden drømte de uløste tankene som skulle skape det nye Norge.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 28 / 294

Nå var Hirsch kommet til Bondelandet, og alt ved ham – i bunn og grunn hele bonden – så annerledes ut enn han hadde forestilt seg; likevel drømte han stadig om de store åndene han trodde å skulle finne her. Kapellan Hirsch la snart merke til Daniel. Han likte denne sterktbygde gutten med det rolige, godmodige ansiktet, og spesielt likte han øynene hans. De kunne se så blidt og tillitsfullt på en; det var «drømmende ånder» i dem, mente Hirsch. Og til sin store glede viste det seg at gutten var flink – svært flink. Det var ikke nok at han kunne leksene sine; han forstod dem; han visste på en merkelig god måte å finne de rette svarene. Med stigende beundring fulgte kapellanen gutten gjennom bøkene. Og til slutt var han overbevist om at her hadde han funnet en ekte kraft. Han spurte rundt i bygda etter Daniel. Ja, alle sa at det var en usedvanlig klok gutt. Han hadde alltid hatt rykte på seg for det. Og skolemesteren sa det samme.

Kapellan Hirsch ble så glad som om han hadde funnet gull. «En gutt blir ikke berømt over hele en bygd uten at det er noe usedvanlig ved ham», tenkte Hirsch. «Folket dømmer alltid sunt; det lar seg ikke lett forlede i slike saker.» Og kapellanen satte seg fore at her skulle han gjøre alt han kunne for å få løysa denne bundne Krafti. Ein einaste slik Mann, som med store Gåvur gjekk frisk og sterk fram av sjølve Folkets Naturgrunn, – kva han kunde gjera i vårt folkelege Gjenfødingsarbeid, det var meir enn kanskje nokon kunde drøyma. Eit heilt År hadde han, som Urtegardsmann,15 gjenget her og søkt etter eit friskt Tre med fruktberande Kraft. No hadde han funne det. Og no skulde han med Guds Hjelp dyrka det so, at Frukti kunde få mogna seg fram i all sin rike Fylle. – Då Daniel var konfirmerad, fekk Kapellanen ein Sundag fat i Far hans med Kyrkja.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 29 / 294

Og han talde for Ole Johannes det beste han kunde um, at han burde halda denne Guten fram til Lærdom. Ole Johannes vart so fornøgd yver dette, at det var so han raudnad i sine gamle Kjakar; men det vilde no væl verta for dyrt. Kapellanen svarad, at han vilde lesa med Guten sjølv so langt han kunde, og det skulde ingenting kosta. Då blenkte det sterkt upp i Augo hans Ole Johannes Sørbraut. Dessutan, heldt Kapellanen fram, skulde han tala med Klokkaren, so Daniel kunde få gå fritt på Klokkarskulenk16 og læra Skriving og Rekning og andre Ting, som han der best og lettast kunde læra. Ja, dette var fælt snilt av Presten, reint overlag snildt, sagde Ole Johannes. Men … var ikkje Presten rædd, det kunde vera fårlegt for Guten å få so mykje verdsleg Kunnskap? [17] – Nei,

Kapellanen mente at mye kunnskap nettopp gjorde en mann godt; det var lite og falsk kunnskap som «oppblees». Ja –ja; Presten forstod nå det best, han. – Men trodde Presten at det nå kunne være råd for at gutten kunne … komme så langt fram? – Ja; Kapellanen trodde at han kunne komme langt fram. – Han ble til slutt litt lei av all denne åndsløse motstanden og tvilen hos denne uopplyste bonden, og sa at han ikke mente at Ole Johannes burde sette seg imot dette, når han så tydelig så at det var Guds vilje, og at han burde tenke at Vårherre kanskje hadde større tanker med gutten enn han kunne fatte. Da Ole Johannes hørte dette, ga han seg straks. Tilbudet var nå så godt at det i bunn og grunn ikke gikk an å si nei til det. Så gikk da Ole Johannes hjem både glad og urolig over det som var avgjort den dagen; men Kapellanen var glad som en landvinner.

Det skulle bli et herlig arbeid å få plantet noe slikt i en så naturlig frisk barnesjel. – Daniel ble halvgal av glede. Han gikk rundt og lo en hel dag. At det skulle komme så snart –! Og at det i det hele tatt kunne komme! At han, som bare var en stakkars bondegutt, kunne ha en slik lykke! Å, Gud velsigne den presten Hirsch; han ville aldri glemme presten Hirsch, nei, aldri. En dag ute i vika ruslet gamle Ole Johannes på

Bygdi og lånte seg nokre Dalar, som skulde vera til Bøker. Det var som heile Huset kom i eit Høgtidslag i denne

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 30 / 294

Tidlig. Men ute på bygda snakket de nå med undring, og helst med litt spott, om denne gutten fra Sørbraut, som holdt seg så sta at han ville bli prest.

II. [19] Var kapellan Hirsch glad over å ha funnet en bundi kraft, så var han ikke mindre glad fordi han her skulle få prøve sin nye metode.17 For den visste han var god. Det var den naturlige. Det var den som alle mestere i oppfostringskunsten i bunn og grunn hadde brukt. Han ville ikke fylle gutten med bokstaver. Han ville lære ham livsvisdom. Han ville utvikle hans hjerte så vel som hans viten, og lære ham å kjenne og elske Ånden. En frisk naturkraft, fostret på slik måte, ville vokse seg frem til noe stort, det tvilte han ikke på. Daniel kom til presten med glade og urolige tanker. Han ventet seg lekser så lange som Kirkegaten, og en utspørring så streng som på den ytterste dag. Men så fikk han høre at de ikke skulle bry seg med lekser. Og istedenfor å utspørre og eksaminere, satte kapellanen seg ned for å fortelle. Han bad ikke engang Daniel om å «lytte godt etter», dessuten, slik at han kunne «huske det til i morgen».

Kunne slikt gå an? Kunne slikt føre til læring og eksamen? Nå, kapellanen forstod det best selv; han. Kapellanen visste nok hva han gjorde. Det var kanskje på den måten de gjorde det, disse fine folkene; de brydde seg slett ikke om å slite med lekser og slikt, de. Men da kapellanen en dag fortalte ham at den metoden de brukte her, ikke var den vanlige latinskolemåten, ble Daniel litt urolig. Han stirret med store øyne på denne mannen, som våget å bruke sin egen skikk og trodde seg selv klokere enn både biskoper og provster. I bunn og grunn ville Daniel helst ha det som en vanlig latinskolegutt. Og han ville ha følt seg mye tryggere om han hadde visst at de fulgte den vanlige, nedskrevne måten. Men det gikk ikke an å si slikt til kapellanen. Han slo seg til ro og så på læreren sin med øyne som sa: «Du vet det best; gjør med meg som du synes.» Det var historien kapellanen holdt på med i de første timene.

Daniel hadde den tyske grammatikken med seg hver gang, og la den på bordet foran seg som

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 31 / 294

En lang bønn; for så lenge han ikke kunne tysk, var han ikke klokere enn andre bønder, tenkte han. Men kapellanen lot tysken ligge. Dess mer fortalte han om våre gamle fedre. Og særlig utdypet han de gamle nordmenns tro. Foran Daniel sto de i lange, lysende rekker, disse høye «Åsene», som han aldri før hadde visst fantes; gud etter gud kom de strålende, først tre i tallet, siden tolv, og «Åsynjerne»k18 var med, store og vakre, med lysende hår, med gulltårer, med ansikter lysende som Dag-Randi, med øyne så klare som de bleke stjernene. [21] Og Odin satt høyt i Hlidskjalvk19 med sine ramnar og så ut over verden og visste alt; men Thor raste rundt i alle himler og slo jotnene til stein med hammeren sin.

Balder var den milde lysguden, som delte rettferdighet mellom alle, men måtte dø for Lokes list og dra til Hel; Frøy var gud for gode år og en mektig herre, men gav bort sitt gode sverd av elsk til ei gyger.k20 Daniel hadde aldri hørt slikt! Han satt og lyttet, så han glemte både tysken og seg selv. Og han stirret på læreren sin med øyne så blide og så trofaste som øynene til et barn eller en hund. Det var et par underlige øyne, tenkte kapellanen. De hadde noe ved seg som han lenge ikke kunne finne ord for; men til slutt forstod han det: de viste en slik en gave til å tro! Men var det ikke nettopp Gaven til å tro som Tidi trengte? Stålslitik21 og kultursjuk lå hun og gjeispad etter Tro som Fisken på land etter Luft; gjennom alle sine dikt skrek hun etter Tro og Vilje; den som skulle kunne frelse nå, måtte være Mannen med den natursterke Trudomsgaven. Og denne Gaven hadde Bonden.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 32 / 294

Vårherre hadde stelt det så godt for dette landet, at nettopp når Troen dovnad av i de øvre lag, så kunne de nedre lagene stige fram og frelse. Det var dette som først og fremst gjorde Bonden til vårt håp for fremtiden. Uten den sterke, hele Troen nyttet alle andre gaver lite; men med den skulle Bonden, rik på kraft som han tross alt var, bygge et nytt Norge. [22] Kapellanen holdt lenge på med den «nordiske gudetroen». I den levde vår gamle folkeånd sterkest og klarest; gjennom den skulle den norrøne ånden igjen vekkes. Og han så at den «grodde» i de unge sinnene. Det var forunderlig, det var styrkende å se hvor lett denne unge sønnen kjente seg igjen i sine fedres tanker. Men Daniel var fylt av undring over all den visdom som våre fedre hadde nedlagt i sin gudslære. Han gikk hjem fra disse timene i dype, oldnordiske drømmer og tenkte med seg at de gamle nordmennene måtte ha vært annerledes som mennesker enn disse kruslingene nå.

Men da han en dag fortalte moren sin hva han lærte hos presten, ble hun helt forskrekket og spurte om presten ville gjøre ham til hedning. Han måtte forklare henne både lenge og grundig før hun ble rolig, og siden talte han aldri mer om de «høye asene» hjemme. Men jo mindre han våget å fortelle, desto mer drømte han. Ole Johannes spurte til slutt om han lærte mye tysk. Da var Daniel i Beit. Men han fant snart på å si at det var så mye annet man måtte lære før man kunne begynne med tysken. Dette lo Ole Johannes lite av. På samme måte klarte Daniel seg når bygdefolk eller kamerater spurte ham om dette. Ville noen vite hva det var man måtte lære før man kunne begynne med tysken, svarte Daniel at det var «grammatikk og slikt noe». Det visste han at ingen forstod. [23] Et nytt fag begynte de straks med, og det var «modersmål». Denne faget ville kapellanen heller ikke ta opp på den vanlige latinskolemåten. De skulle ikke pugge grammatikk.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 33 / 294

Det nødvendige av den kunne Daniel lære etter hvert; innholdet, tankene, ånden var det som gjaldt å få tak i. Den skatten av store, vekkende tanker som vi eide i vår «nordiske skjaldskap» var så rik at når vi rett anvendte den, så kunne vi visst hjelpe oss uten lån fra Tyskland eller Roma. Så tok da kapellanen til å gjennomgå «Skjaldar» sammen med gutten. Her var det nok ånd. Og det som ikke var der før, la kapellanen trofast inn.v8 Mest holdt de på med «historisk» diktning. Slike som Holberg og Wessel ble lett overgått, enda kapellanen roste dem sterkt; desto dypere gravde de seg ned i Øhlenschlæger, Grundtvig og Ingemann. Daniel, som tidligere ikke hadde lest annet enn bønner, prekener, Det gamle og Det nye testamentet og Olger Danskes krønike,k22 ble både glad og forundret over dette. Han hadde aldri tenkt at slikt kunne skrives av helt vanlige folk. Men så fikk han vite at skjaldenes ikke var helt vanlige folk.

De var inspirerte; og det mente Daniel var rimelig. Deretter leste de nyere norske diktere, litt av Wergeland, som Daniel mente var mindre åndfull, mer av Welhaven, som da var gildere, et og annet av Munch og Ibsen, men mest av Bjørnson. Han var den mest åndfulle av dem alle sammen. Men da de kom til folkeeventyrene og folkesagnene, [24] likte Daniel dem aller best. Her ble det så mye ånd at hele verden begynte å bli levende. Fjelliene stod og tenkte, skogen fortalte eventyr, havet sukket i lange bølger og sang om uendelige ting; langt oppe i lierne gikk huldrene og lo i skjul, tussefolket holdt dans i hauger og hamrar, under fossen satt Grimen og spilte, så alt grøt, og ute på det bleke, månelyste havet lå havfruen den fagre og lokket og sang, så Sjøgutarne fekk

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 34 / 294

Hjerte av Elskhug. Det måtte være underlig å være Skald, så man kunne få høre all denne Musikken! Gjennom undervisningen i disse to fagene fikk Daniel etter hvert hele kapellanens drømmerike livsvisdom og all hans dype eldshug. Det stod ikke godt til i landet i disse tider, sa kapellanen. Folket sov; folket lå i dvale; det var kastet trolldom over det; det var kommet ned i noe vondt og fælt, som kapellanen kalte materialisme. Det visste ikke hva ånd var. Og så lenge det lå slik, kunne ingen pinsevind blåse liv i de døde bein utover landet. Folk gikk rundt og gravde i jorden og tenkte bare på den stakkars maten. Det hadde ingen drøm om hva sant menneskeliv var. Ingen høyere tankemåte, ingen sans eller syn for det som var stort og høyt og edelt på jorden, bare denne evige trellessut etter det som gav i gryta og fylte i pungen, bare denne kuende tanken på lav, ussel vinning.

Ingenting hadde verdi, uten det som gav smør; ingenting var verdt å arbeide for, uten det «nyttige» – kapellanen rynket stygt på nesen når han nevnte det ordet. Denne åndsløse matstreven lå som en våbønk over landet; den gjorde folket til slaver, til dyr; folket lå som trollbundet, som trolldomssmurt under den. Daniel tenkte at han forstod dette. Var det ikke i bunn og grunn noe slikt han selv hadde tenkt? Han hadde ikke tenkt det så klart eller funnet

Slike ord for det; men det var visst i bunn og grunn det samme. Og glad var Daniel. Aldri hadde han sett på læreren sin med blidere øyne, og aldri hadde læreren vært mer overbevist om at det i lærlingen hans glødet en hellig ild som engang ville flamme opp i sang eller gjerning til glede for landet. Her lå altså arbeidet vårt, sa kapellanen. Det gjaldt å kalle folket ut fra berget, løse dem ut fra trolldom og åndsløshet. Folket måtte lære å se at det var noe som var større enn maten, og at vi, gudskjelov, var mer enn dyr. Ånd var det folket trengte; det måtte få øyne opp for menneskelivet i dets høye herlighet; det måtte få sans for det store og høye og edle på jorden; det måtte med ett ord innføres poesi i livet. Den nordmannske ånden fra fedrenes tid måtte vekkes; folket måtte lære å elske storverk, sagn og sang som i gamle dager.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 35 / 294

Heltediktene, eventyrene og folkesagnene måtte på nytt få liv, og gjennom alt dette måtte den gamle, sterke, apostoliske kristentroen gløde som den livgivende livskraft, slik at salmen og folkevisa, sagaen og troen, det guddommelige og det folkelige, kunde klinge sammen i en hel, stor harmoni; da ville Ånden på nytt slå ut sine vinger, da ville Norge bli gjenfødt. – Dette var så vakkert, at det måtte være sant, tenkte Daniel. Det var alltid litt høyt, og han var ikke sikker på om han forstod det; men det var sant; han kjente det på seg. Han ble så glad av disse store, nye tankene, at han liksom tenkte at han ble et bedre menneske. Den som bare var voksen og student, så kunne man få tak i! For her ville han være med av all sin makt.v9 En ting var Daniel leid for, og det var at han aldri helt kunne få tak på hva dette «Ånd» egentlig var for noe. Kapellanen brukte ordet så ofte og på så mange måter.

Men selv om han ennå ikke forstod det klart, hadde han desto mer ærefrykt for dette store ordet, som skjulte i seg, som i en vid sky, «alt det store og høye og edle på jorden». Kanskje var det omtrent det samme som det andre ordet kapellanen ofte brukte: «Poesi». Og hva poesi var, det visste Daniel. Like ens visste han at av den sorten var det svært lite i folkelivet. De leste ikke diktbøker og sang ikke kjempeviser. Men det som han nå tenkte var mest bedrøvelig, var at man ikke lenger trodde på huldrefolket[27] som før. Daniel hadde lært å holdt av Huldrefolket. Hadde man ikke noe slikt, ville det visst ikke finnes noen poesi i livet. Av kapellanen hadde han hørt at det var rasjonalistene som hadde gjort mest for å ødelegge Huldretrui, og det kunne han forstå. Det var så likt dem å gjøre slikt. Rasjonalistene brydde seg ikke om ånd i noen ting, sa kapellanen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 36 / 294

Og når man tok huldrene bort, var det ingenting igjen av verdi uten jord og stein, og så ble folket åndsløst! Daniel tenkte med seg at han ville prøve å tro på huldrene. Han visste nok at han egentlig tvilte; men nå ville han ikke bry seg om det; han ville tro. Det var så hyggelig. Og når det kom til stykket, hvem kunne vel med sikkerhet si at huldrene ikke fantes? Det var mange før i tiden, og mange nå også, bare spredt i andre bygdelag, som var like sikre på at de hadde sett huldrene, som at de hadde sett solen og månen. Og det var ikke godt å vite hva som kunne bo i jord og hauger. At de ikke viste seg for byfolk og lignende, det var ingenting å bry seg om; for de viste seg bare for dem som trodde. Og nå ville Daniel tro, så kanskje han også fikk se dem. Det ville være så gildt, dersom huldrene fantes. Verden ble liksom så hjemmekoselig og hyggelig for oss då. Der var slikt liv i naturen, slik skjønnhet.

Hva var poenget med en skog, når ikke huldrene gikk der inne og lo? Hva var poesien ved en å, når det ikke var noen nøkk?v10 Men der hvor folket trodde at det hadde huldre og nisser [28] rundt seg i hver haug og i hver li, ville de aldri glemme hva ånden var. Daniel våget ikke å si noe om dette til noen, uten til Judith; men da han ble voksen og student, ville han lage ei bok som skulle være så god at den lokket folk til å tro på Huldri. – – Det gikk et halvt års tid; da kunne ikke kapellanen utsette tyskfaget lenger. Men han ville heller ikke ta det på den åndløse latinskolemåten. Latinskolen var i det hele tatt et sørgelig hull, mente han. Den var ikke en skole for ungdom; den var en skole for kaldklokskap og åndsfiendskap. Derfor så vi da også, dessverre, at så mange av våre embetsmenn sto på matstrævar-sida i den store åndsstriden. Dette forsto ikke Daniel. At lærde og rike folk kunne være matstrævarer, hadde han aldri tenkt seg.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 37 / 294

Men når kapellanen sa det, måtte det være sant. Han hadde nok ennå helst sett at kapellanen hadde gjort som de gjorde på latinskolen; for det var alltid tryggest å følge kongeveien, og han var slett ikke så redd for å lære lekser; men når alt kom til alt, fikk han nok være glad for at kapellanen tok det på sin egen måte. Men med tysken gjorde presten det slik at de ikke skulle lese grammatikk her heller. De slo opp i leseboka med en gang og begynte å lese; grammatikken skulle komme etter hvert. Først leste kapellanen opp og oversatte, så gjorde Daniel det samme etter. Og det gikk. Husket ikke Daniel ordene, så [29] husket han innholdet, og dessuten

Snart lærte han å gjette seg til hva mange ord betydde. Men andre ord lærte han fordi de kom så ofte tilbake. Daniel mente at dette gikk bra. Det samme mente kapellanen. Han var fornøyd både med gutten og med metoden; på denne måten skulle ånden komme inn i selve tyskspråket. Og han skrev en avhandling i et skoleblad om hvor bra det gikk med den nye metoden. Like glad som læreren var over dette, like glad var Daniel, fordi han nå endelig kunne fortelle folk at han leste tysk. Han la særlig merke til ord og vendinger som han kunne «få bruk for», og disse lærte han på egen hånd. Dette gjorde han for å kunne være lærd hjemme, men særlig og fremfor alt for å kunne være lærd på klokkerskolen. For dit gikk han i visse timer og lærte regning og rettskriving og lignende, og ble regnet for en stor mann. Dette gjorde at han trivdes her.

Men det var noe annet også som gjorde at han trivdes på klokkerskolen, og det var at han likte Inga Holm like godt. Inga Holm var klokkerens datter. Hun var en rund, søt liten skapning, med et godt, sorgfullt ansikt og vakre bevegelser; øynene lå liksom halvt tilbaketrukne og smådrømmende, badende i en mild, søvnfull glans. Det var forunderlig hvor lys og hyggelig skoleklassen ble når hun var inne. Det var noe særlig ved henne som Daniel aldri så hos andre. andre; alt det hun gjorde, selv om hun bare rørte en finger, så

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 38 / 294

Det var så søtt, så uskyldig, så [30] elskelig å se på. Men Augo var som et solglimt. Kom hun til å se bort på Daniel, ble han varm, og en merkelig, søt og urolig følelse gikk gjennom kroppen hans. Daniel drømte ofte om dem, og når kapellanen fortalte om Ydun eller Frøya eller Jomfru Maria, tenkte Daniel alltid på Inga. Han tenkte så mye, og ble blodrød ved tanken, at kanskje han elsket Inga Holm. – Om en stund måtte de begynne med latin. Det var ikke etter metoden; men tiden falt slik at kapellanen måtte drive dem på.v13 Daniel var stolt. Han hadde lest så mye at han visste at det var latin som skilte mellom lærde og ulærde. Latin var den trange veien som førte fra hverdagens slit til åndens himmel; ingen ble stormann uten å kunne latin. Og nå skulle han få lære latin. – Med andakt tok han neste dag Cæsars Bellum Gallicumk25 under armen og dro til kapellanboligen.

Men da han kom dit, fikk han høre at det gamle romerske folket hadde vært et røverfolk, at den romerske litteraturen var en åndsløs etterligning av den greske, og at det var unaturlig og meningsløst at vi nordmenn skulle lese latin. Dette kunne Daniel på ingen måte forstå. Når kapellanen sa det, visste han at det var sant; men han måtte vente med å forstå det til han ble eldere. Det var likevel ikke lenge før han forsto at

Kapellanen hadde hatt rett, og at latin var noe rot. Latin var på alle måter så rent motsatt det vi selv brukte, så rent på tvers av alle våre tanker, at det var forunderlig at folk kunne lære slikt. For det første var ordene urimelige. At et land skulle hete terra, eller en by urbs, det var ikke likt noen ting. Her nyttet det ikke å gjette seg fram; skulle man forstå ordene, måtte man lære dem,14 og hvem kunne det? Men enda galnere var det med setningene. De var vevd sammen slik, og ordene var slengt om hverandre på en så vill måte, at det var mest umulig å få orden i dem igjen. Predikatet kunne stå først i setningen, og så kunne subjektet komme midt på siden et sted, og iblant var det ikke noe subjekt! Han hadde aldri sett noe slikt. Og så grammatikken. For her måtte han lese grammatikk; metoden dugde ikke; det var håpløst å få ånd inn i åndsløsheten, som kapellanen sa.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 39 / 294

Det gjaldt å lese med forstand; Daniel måtte ikke pugge; men «se» på grammatikken måtte han, og det både støtt og stadig. Ja, Daniel «så» på grammatikken. Men han kunne ikke få greie på noen ting. Fire deklinasjoner! Seks kasus! Og to–tre unntak fra hver

Regel, og unntak fra hvert unntak igjen, og så videre i det uendelige! Daniel følte seg fullstendig overveldet. Det var ikke særlig mye ånd i det; de burde heller lese. Daniel hadde ventet seg dype tanker og høye visjoner og vidunderlige fortellinger av et helt nytt slag, og så fikk han en vanlig, tørr skildring av hverdagslivet om noen småkriger og slag mellom romere[32] og villmenn oppe i Gallia. Var det noen poeng i det? Daniel hadde lest mye bedre krigsskildringer i «Almuevennen». Så ble det stor strev og lite fremgang med Daniels latin. Men kapellanen brydde seg ikke så mye om dette. At den naturfriske bondegutten klarte seg dårlig med latin, var egentlig bare et tegn på hvor sterkt den romerske sivilisasjonen gikk imot hele vår nordiske ånd. Vår sterke nordiske ånd ville ikke inn i den romerske tvangstrøya. Så trøstet han Daniel med at han alltid ville lære nok latin til å få artium.

Det var ikke verdt å kaste bort for mye av sin ungdom på et fag som ikke styrket, men snarere forkvaklet ånden, og som det i bunn og grunn bare gjaldt å glemme så snart man hadde tatt eksamen. Fransk kunne det også ta tid med. Alt dette romanske var fremmed for oss og kunne altså ikke utvikle vår folkeånd. Ånden var som diamanten; den kunne bare slippes til i sitt eget støv. Matematikken måtte Daniel «pugge», for kapellanen forstod seg ikke på den; men nå var han kommet vant seg av med å pugge, og dessuten var disse formlene og bokstavene så vanskelige å huske. Det gikk altså ikke særlig fort med «matematikken» akkurat. Det Daniel lærte mest av, var historien. Kapellanen fortalte godt, og Daniel fulgte med med stor glede. Det var så lett, dette, og så godt å huske. Glemt han noe, så slo han opp i Verdenshistoria si, og på den måten festet hendingene seg bedre i minnet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 40 / 294

Myntologien kunne han også, enda det ikke varte lenge før figurene begynte å visne i kantene og glidde over i hverandre. Og så lærte han å drømme. Han drømte om huldre og om Inga Holm, og de to ble mer og mer ett; og så drømte han om alt det store og gode han ville gjøre når han ble student eller prest. Av skaldene og av kapellanen fikk han vite at ungdomsdrømmene hørte med til det største i livet. Ingen ble en rett mann som ikke hadde drømt i sin ungdom, sa kapellanen. Og når han fortalte Daniel om studentlivet, som han ikke så sjelden gjorde, sa han gjerne at det som ga dette livet sin poesi og «idealitet», det var i bunn og grunn disse ungdomsdrømmene. Til studentlivet hørte glede, sang, friskt liv,

Livlige kamerater; men hver student som var av hankjønn, bar i det skjulte på vakre drømmer som ga alvor til gleden og mening til leken. – Så drømte Daniel, og drømte at han var av hankjønn, fordi han drømte. Noen ganger fikk han ikke lese på grunn av drømmene. De tok tanken bort fra boken og bar den vidt, vidt over land, og det var ikke fritt, annet enn at de tok tanken bort fra boken med seg. Men så høyt som han levde i sine drømmer og i de salige stundene med kapellanen, så ille følte han seg mer og mer hjemme. Der var det så trangt og lite, så uhyggelig, og så åndløst. Alt gikk ut over den stakkars maten. [34] Både inne og ute var det stygt og ufjelgt. De holdt ikke engang skikkelig rent, og glasset kom nesten aldri opp, så Lufti var mang en gang så sulten som hun kunne være. Ikke engang seg selv brydde de seg om å holde rene. Vasket de seg hver søndag, var det bra.

En tanke utenfor den råe matstreven fantes ikke, når man fratok det det guddommelige. «Menneskeliv» hadde de ingen drøm om. Og her gikk han så alene. Han hadde ingen å snakke med om sine vakre drømmer. Den eneste skulle være Judith; men hva forsto vel hun? Lias var en åndsløs slamp som ga mer for en skjeppe jordeple enn for all hans ånd og poesi. Her var det i bunn og grunn ikke liv for Daniel.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 41 / 294

Ville han si noe om deres slarvestelte, gjorde de narr av ham eller ble fornærmet. Gamle Ole Johannes ble skikkelig sint når Daniel kom med sine «fine fimer».k26 Han var altfor god nå til å være sammen med enkle folk. Han var alt en storkar nå. Gikk ikke den skravlete ungen her og var så vis og viktig at han ville være større enn både far og mor! Det skulle ikke mye til før han slo krull på rova. Og nå skulle han være fin og stolt. Hver dag på skolen med hvit krage på halsen og så oppkledd og oppstilt som om han ikke skulle være den han var; og tok han hendene fra det minste arbeid, så skulle han straks ut på kjøkkenet og vaske seg! Ja, det skulle se bra ut på bondelandet, om vi skulle begynne å gå slik og vaske oss.k27 [35] Ole Johannes kunne ikke alltid tie med dette. Og Daniel, som trodde han hadde det bra nok før, om han ikke skulle få mas og klaging i tillegg, var av og til så tankeløs at han svarte. En gang gikk det skikkelig løs.

Daniel kom inn en kveld i skomakerverkstedet og fant stua full av en os som ikke var god. Det hadde regnet om dagen, og rommet var fullt av våte klær som stinket av verste slag. «Huh!» sa Daniel og pustet og ble blek, og så gikk han bort til glasset. og ville ha det opp, selv om det rusket og smårigget litt ute. Og han begynte å banke og hamre på

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 42 / 294

Vinduet som det gjaldt Livet; for det var nok ikke av dem som gikk lett. Han visste ikke annet enn at han var alene inne. Men borte i den store umhengs-sengen lå Gamlingen og så og hørte på alt sammen, og det tok straks til å koke i ham. «He, kaslag æ dæ, du gjere?» spurte han til slutt med sinne i stemmen. Daniel kvakk, men tok seg sammen og sa at han bare ville ha opp glasset litt, for her var så usunt inne. Ole Johannes nølte litt; det kokte sterkt i ham, og han ville gjerne finne et ord som kunne bite skikkelig godt. «Jaso. Det skal vel … være fint det, kann eg vite», sa han. Nå ble Daniel også sint, og han svarte, litt uhøflig, at enten det var fint eller ikke, så ville han ha frisk luft! Gamlingen dirret av sinne der han lå. «Høh, berre høyr! Frisk Luft! Berre høyr!» Han kunne ikke lenger finne ord; han bare lå og gjentok. Til slutt fant han en brukbar tanke.

«Trur du kanskje at eg vil ha ruskveret [36] og den kalde vinden rett inn i sengen til meg, når eg skal sova?» – «Skal du sova, har du enda mindre godt av å liggja i denne osen», svarte Daniel viktig; han begynte å banke på glasset igjen, men ikke så hardt. Likevel gikk det opp, og dermed lot han det stå på gløtt og tok til beins ut. Men Gamlingen låg og kokad burti Sengji. Og så tok Vinden Glaset og slog det heilt upp. Skjelvande krabbad Gamlen seg upp, gjekk burt til Glaset, og slog det att med ein rasande Smell, som Daniel måtte høyra, so sannt han var i Huset. Etter den Dagen gjekk Ole Johannes lengje og berre mur-tagde. Men for Maren slog han på, at Daniel visst ikkje hadde godt av all denne Lærdomen. Maren forstod Meiningi og gjekk strakst til Daniel med det. Daniel vart sur og gav vondt; men då bad Mor hans han hugsa på, kva denne Skulegonga kostad Far hans.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 43 / 294

Det var ikkje å undrast på, um den gamle Mannen vart litt sår på det; Pengarne skulde han ut med, og såg han so, at han berre fekk Skam til Takk –. – Å, desse Pengarne, rengde Daniel. Var det hellest nokot Pengar å snakka um enno? Las ikkje Kapellanen fritt kanskje? Han brydde seg nok ikkje so mykje um desse Pengarne, han. Til dette svarad Maren, at ein kunde då væl ikkje for Skams Skuld lata Kapellanen stræva for reint inkjevetta; ein laut alltid senda han ein Kjøtfjordingk28 elder ein Smørambark29 so då og då, og so laut ein ofra litt raust på dei store Høgtiderne, og det same laut ein gjera med [37] Klokkaren; so når alt vart ihoplagt, og dertil den Maten, som Daniel måtte hava, men som han ikkje gjorde Lika fyre, so

Det ble penger av likevel. Ole Johannes hadde i løpet av det siste året lånt ikke så få penger, klagde hun sutrende. Daniel følte seg som dypt nede i en myr. Bare matregninger, bare mat-tanker, småskap, armodsdom helt igjennom. Skulle de nå tilmed regne den lille maten som han kunne spise opp –! Han gikk ut; han måtte liksom ha luft etter dette.

Men siden torde han ikke annet enn å være en snill gutt; han tilpasset seg husets skikk og gikk under farens øye så fint han kunne. Ole Johannes småmylet30 med seg, og dette stod godt til. «Det har du godt av, far min!» tenkte han; «det er ikke verdt det, du blir storkar før tiden.» – Men Daniel likte det like ille. Han var mest hatfull mot denne åndsløse bondetrælen, denne gamle bonden, som ikke kunne forstå det som var høyt og stort og edelt på jordi. Og alt i alt gikk han og mumlet på Bjørnsons klassiske lengselsvers i «Arne»: «Ut vil jeg, ut, o, så langt, langt, langt over de høie Fjelde! Her er så knugende tærende, trangt, og mit Mod er så ungt og rankt!» – Men da broren hans, Lias, hørte slikt, sa den åndsløse slampen at «Hr. Daniel» kunne være glad, dersom han aldri fikk det verre enn hjemme.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 44 / 294

III. [38] Den andre vinteren gikk Daniel nå til kapellan Hirsch. Men det ble ikke stort ut av det i det året. Kapellanen hadde kommet opp i en slags krangel med de vakte,k31 som ville påstå at han ikke lærte bort ren lære, og dette ga ham så mye annet å tenke på at han mer og mer glemte Daniel. Dessuten hadde han i bunn og grunn sådd det han hadde å så i denne guttesjelen, så han var ikke så ivrig selv heller. Og til slutt forstod han at han ikke kunne gjennomføre «metoden» sin, og han begynte å frykte at han kanskje hadde gjort galt i å bruke denne stakkars gutten som prøveklut for sine uferdige forsøk i oppdragelseskunsten. Rundt juletider ble det fortalt i bygden at kapellanen søkte seg bort. Han var nok lei av å være her nå, sa folk, og dessuten trengte han et større embete, siden han skulle gifte seg. Daniel ville ikke tro dette.

Kapellanen kunne da ikke forsvares å slippe ham fra seg nå, da han først hadde hjulpet ham så langt på vei, og han var slett ingen matstrever heller, som kunne dra fra en god gjerning fordi han et annet sted kunne få noen daler mer i årslønn. Men ryktet ble sterkere og sterkere, og til slutt ble det sagt at kapellanen hadde fått kall. Da ble Daniel så tung til sinns. Alle utsiktene stengte seg, tenkte han; alle håpene vinglet. vengskotne mot Jordi. Han hadde stundom havt den Draumen, at han skulde gravast ned livande; no totte han det var, som den Draumen skulde uppfyllast. Han forstod ikkje dette. Var det forsvarlegt å lyfta ei Sjæl so høgt, og so sleppa henne ned i Moldi att, millom Maur og jammerlegt Matstræv? – Kjærasten til Kapellan Hirsch heitte Frøken Rud, sagde dei, og var Dotter av ein rik Storbonde burt med Kristiania.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 45 / 294

Utpå Fyresumaren skulde Kapellanen der burt og gifta seg, og so skulde han koma hit att og gjera seg ferdig til å flytja. Det vart altso Slutt med Skulen alt i Vår, tenkte Daniel; og so kunde det væl lite nytta å lesa. Den siste Skuletimen kom Vonom fyrr. Kapellanen fekk dessverre so mykje å stå i no, sagde han, at han ikkje klarad det lenger. Daniel falmad, då han høyrde dette. Han visste at det måtte komme; men likevel var det så vondt da det kom. «Men du skal ikke være motløs for det», la kapellanen til; «jeg skal nok ordne det slik at du kan fortsette med lesingen på en eller annen måte». Da lyste Daniel forundret opp. Kapellanen så det og smilte litt. «Du tenkte kanskje at jeg ville lure deg?» sa han. «Nei-nei-nei», stotret Daniel. – Da kapellanen kom hjem fra Kristiania om sommeren, fulgte kandidat Massmann, prestens sønn, med ham. Massmann var akkurat ferdig med eksamen nå og skulle ligge hjemme og hvile seg til han fikk embetet.

Kandidat Massmann var en rolig, fåmælt kar, blek i ansiktet og svært alvorlig. Folk kunne ikke få greie på denne fyren, for han studerte verken til prest eller advokat eller doktor. Det eneste de visste var at han hadde lest «fæl mye språk», og at han skulle være «fæl lærd». Det ble slik at Daniel skulle gå i skole hos kandidat Massmann utover sommeren og høsten. Daniel var ikke så glad for dette, som man skulle tro, for han var redd kandidat Massmann. Dessuten var han redd prestegården. Han husket hvor fint og liksom høytidelig det var der, og hadde en hellig ærefrykt for den gamle presten. Likevel gikk han, og måtte takke for at han fikk gå. Foran bikkja slapp han med helt skinn, enda det var vendt nok; like ens slapp han godt fra og gikk forbi presten, og så kom han til kandidaten, som satt blek og rolig i en vuggestol med en bok og en pipe og røykte. Daniel liksom bukket, og var rød og redd.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 46 / 294

Kandidaten stirret på ham med isblå øyne gjennom kalde, blanke brilleglass: «Nå, det er Daniel?» – Ja, det var da det. – «Godt; sitt hit!» sa kandidaten og pekte på en stol. Daniel fram, og ned på stolen. Så ble han utspurt om hva han hadde lest. Han svarte så godt han kunne; men var hele tiden urolig og ille til mote, fordi han ikke kunne forstå om kandidaten var fornøyd med svarene hans eller ikke. Endelig skulle han prøves i latin. Det var akkurat det verste faget. Daniel ønsket seg langt ned i jorden og begynte å svette der han satt; men det nyttet ikke. «Så, 2. bok. Slå opp … slå opp … slå opp 18. kapittel. Har du vel lest 18. kapittel?» – Ja, Daniel trodde det; men det var visst svært lenge siden. Med dirrende, svette hender slo han opp kapitlet. Godt. Les! – Daniel leste. Loci natura erat hæc, quem locum nostri castris delegerant.k32 – Godt. Oversett! – Daniel visste at han ikke kunne oversette; han husket ikke et ord.

Likevel forsøkte han liksom på det. Men han kom ingen vei. Han satt bare og strevde og stundte, arbeidet med hender og føtter og med hele kroppen, som om det skulle hjelpe, men den stod fast som en mur. Det var fryktelig vondt. Hva tenkte vel den lærde Kandidaten? «Nå», sa denne, «Subjektet er –? – Subjektet er naturligvis –?» Daniel prøvde å gjette. «Natura», sa han. Men da Kandidaten ikke sa Ja til dette, trodde han det var galt, og så skulle han rette –: «Nei!» sa han. «Loci», sa Kandidaten. «Er loci og Subjekt?» spurte Kandidaten. «Nei», hvisket Daniel skamfullt og forvirret. «Nei, visstnok», svarte Kandidaten. «Subjektet er natura. Natura betyr –?» – «Natur». – «Naturligvis. Altså: loci natura –?» Et gammelt, svakt minne vekket Daniel; han svarte gissende: «Lunden –? Naturen i Lunden –?» Til dette sa Kandidaten ingenting, og så trodde Daniel at det var galt. «Nei!» hvisket han høyt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 47 / 294

«Nei», sa Kandidaten med uendelig ro, så Daniel ble kald. «Hva er loci for et ord? Hva heter det i nominativ?» – «Lo–cus», gjettet Daniel. «Hva betyr locus?» – «Locus, det er … det samme som –.» «Hm. Er det det samme som lucus?» – «Nei.» «Hva er lucus?» – «Lucus –, lucus – –.» – «Lucus er lunden. Men locus –?» Daniel trakk seg selv ved øret: «Locus, det er –; locus; – hm!» – «Locus er 'sted'. Hvilket kasus er loci?» – «Det er … dativ –? – Nei … Det er … genitiv –?» – «Hm. Hør, gutten min», sa Kandidaten, «har du lest grammatikk?» – «Ja, litt … men det

«Det er en stund siden nå», sa Daniel; han var våt av svette. «Ja, det er visst det», sa Kandidaten. «Kan du deklinere natura?» – Daniel prøvde. «Natura, naturam, naturæ, nat –, nat –.» – «Naturæ, natura. Pluralis?» «Naturæ, naturas, naturarum, natu –, natu –.» Svetten rant av ham. «Hm. Vi får ta fatt på grammatikken, Far!» sa Kandidaten. Og så fikk Daniel første og andre deklinasjon til leksa. Som en våt hund ruslet han hjem. Han følte seg så underlig liten. Dette her ville nok bli enda en dans. Med ising gjennom seg tenkte han på den nye læreren sin. Her ville det nok ikke bli tale om ånd og poesi; her gjaldt det nok å kunne tingene sine – å kunne grammatikken. Og den stod for Daniel som én eneste tung skodd. Men så husket han at han hadde lært leksa. En ærlig, solid leksa som han skulle lære! Det var forunderlig hvordan den tanken styrket ham. Nå visste han endelig hva han hadde å holde seg til!

En leksa var noe han forstod seg på; en leksa skulle han klare! Og når han neste gang kom til Kandidaten, ville nok den lærde mannen få andre tanker om Daniel Sørbraut. Han nesten sprang hjem for å sette i gang. Han ble helt opp glad i leksa si og tenkte med forventning på at han endelig skulle lære denne grammatikken, som alltid hadde fått ham til å se så håpløs ut. Han skulle bli som en Latinskolegutt for å kjenne sin Madvig.k34 Han begynte å lese i ett sett. Han leste og leste, til dess de to Deklinasjonarne satt på tungen hans som et Stjernerap.k35 Da han kom til

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 48 / 294

Kandidaten neste gong var han ikke så redd. Leksene sine kunne han, og mer kunne ikke Kandidaten kreve. Det gikk bra, og han kom hjem igjen stolt som en viking. Han hadde vunnet! Grammatikken var visst ikke så åndssvak likevel. Med én eneste gong slengte han sine drømmer om huldre og fossekallen. Nå ville han bli lærd. Han ville bli lærd og alvorlig, akkurat som Kandidaten. Hadde det bare ikke vært den prestebikkja! Men den ødela så ofte hans unge mot. Hver gang han kom eller gikk, kom dette store, svarte beistet luskende med sine røde, kokte øyne og gikk og snuste på ham, som om han var en spikeknok. Og beistet var ikke til å spøke med. Det gikk historier i bygden om flere som hadde vært ille ute for prestebikkja, og en husmann som kom til prestegården sent om kvelden, og som de trodde ville ha stjålet, hadde hun bitt av et stykke av leggen hans.

Flere hadde klaget til presten over dette dyret; men presten svarte alltid at Apollo ikke bet skikkelige folk. Men en gang angrep hun en mann som kom til prestegården for å betale offeravgiften. Stakkaren hadde vært på restancelista lenge, og presten hadde vært på ham flere ganger etter denne offeravgiften, både med kirken og andre steder, og nå skulle mannen endelig gjøre opp og betale. Han hadde til og med solgt en ku for å klare denne offeravgiften, og så en bank. Ja; i banken han kom seg av med pengene sine uten vandel; men da han kom til prestegården, fikk han prestebikkja på seg, så han måtte rømme det beste han hadde lært, og fikk brokkens sønderflengd i tillegg. Da hadde presten blitt ond og satt bikkja i bånd. Men bikkja likte seg ikke i båndet. Hun stod og ylte og peip hele dagen, så presten ikke holdt ut å høre på det. Det var ukristelig dyreplageri, sa han til slutt, og så løste han bikkja.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 49 / 294

Siden den tid gikk beistet løst, og den som nå kom til prestegården, måtte klare seg selv, som han best kunne. Det som hjalp, var at bikkja aldri bet «skikkelige folk», som presten sa, og fattigfolk og lignende kunne holde seg unna. Men Daniel var likevel redd; man kunne aldri vite hva et slikt beist kunne finne på; og reddest var han i hundedagene. Men etter hvert lærte Apollo å kjenne Daniel, så denne til slutt kunne gå inn og ut av prestegården som han ville. Det var ikke fritt for at Daniel var glad for at prestebikkja hadde tatt ham opp i den adelen av «skikkelige folk», som hun aldri gjorde noe vondt mot; for prestebikkja visste nok å velge sine folk, tenkte gutten. Merkelig nok likte ikke kandidaten denne bikkja heller. Daniel fikk enda en gang høre at kandidaten ville ha Apollo bort fra veien.

Det var en rå skikk, sa han, en levning fra en villmannstid, å holde slike tamme dyr i bånd. halvtamme Vargar som vandret i hagene for å skremme helsa eller vitet av sine nervøse medkristne, eller for å gi dem hundegalskap; og minst skulle man vente slik villmannskap hos en prest. Men den gamle presten bare knurret litt og sa at han ikke brydde seg om slike «moderne ideer». Og en gang ble han sint og sa at han like lite ville savne Apollo som han ville savne et av sine egne barn. Til det tav kandidaten. – Under innhøstingen måtte Daniel være hjemme; men om høsten begynte de igjen, og det gikk bra. Daniel likte seg; for han kjente at han lærte noe, og det ga mot. Kandidaten var en drivende lærer, mye klokere enn kapellan Hirsch; og han arbeidet med glede, så det ut til. Men akkurat da alt gikk på det beste, kom Apollo i veien og ødela det for dem. En dag satt de som vanlig inne hos kandidaten og leste.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 50 / 294

Daniel satt midt for bordet slik at han kunne se ut over hele prestegårdstunet. Da så han en kvinne som kom vandrende mot huset på en så merkelig måte. Hun var fattig kledd og litt opp i årene; mest sannsynlig var hun et bygdemenneske og så ganske anstendig ut. Men i hælene på seg hadde hun Apollo, som var morsom å se på og tidvis trakk henne i skjørtet. Hun var fryktelig redd. Hun turte ikke å gå fort, og enda mindre turte hun å stoppe eller snu; så kom hun stigende i korte, stive, ustøde skritt, liksom hun gikk i Ørska. Alt i ett kikket hun seg rundt etter redning eller hjelp; men det var ingen folk å se noe sted; hun var alene med dette dyret. Og Daniel så hvordan hun bleknet for hvert skritt. Munnen stod åpen, øynene ble store og hvite i ansiktet; det så ut som hun besvimte, som hun ikke visste hvor hun satte foten; hun kom vandrende som et lik, som en død; hun var halvt epileptisk.

Kandidaten så på Daniel; det gikk nok litt tid; han snudde seg og så ut. Først raste boken i gulvet, så pipa; så fløy han som en storm mot døra, ut gjennom stua, ut gjennom kjøkkenet, og ut i bislaget; der jagde han først kvinnen inn i huset, og da Apollo kom, flimrende og liskende36 og skulle smiske med husbonden fordi han hadde vært så flink, dro Kandidaten fram en stav som han hadde gjemt på ryggen sin, og la den over hundens lend, så hun drev langt bort fra tunet. Og hun skrek som en brennende djevel. Det var stygt å høre på. Ylende, knisende37, med halen under buken og ryggen oppskjøtet rømte hun rundt, et levende bilde på all ynk og [47] jammerdom på Jordi. Og Kandidaten etter; for beistet ville ha mer! Da viste presten seg i bislagdøra. «Henning!» ropte han med dyp stemme. «Henning!» – Og Henning, som så at han ikke stod tilbake38 Hunden vendte seg nå mot sin Far.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 51 / 294

Håret hans falt nedover pannen og ørene, ansiktet var hvitt, men begynte å rødme; da han stod der foran Presten, rett og harm, skjelvende av sinne, var han vakker. «Godt! er du der?» ropte han; han var hås. «Vil du nå bli Beistet, eller jage det av gårde? Eller så ved den levende Gud, jeg slår det ihjel så fort jeg kan!» – Det ble en ordveksling mellom presten og sønnen hans; Daniel kunne ikke høre mer av det. Men da kandidaten langt om lenge kom inn, var han mørk og harm, og Daniel måtte gå. Siden var det som om det lå en tyngde over huset. Og kandidaten var som en annen mann. Når han skulle vise Daniel noe, satt han ofte og forsvant bort i drømmer og glemte hele undervisningen. Noen ganger var han ikke hjemme; dessuten, når Daniel kom, måtte denne gå igjen uten lønn. Dette gjorde at Daniel ble sløv. Han begynte å savne kapellanen og vov seg inn i sine gamle drømmer igjen.

Da han omtrent en måneds tid senere fikk høre at kandidaten skulle reise til Kristiania og bli privatlærer, ble han ikke så lei seg for det likevel. Han tenkte med seg at det nok ville ordne seg. Nå kom snart en ny kapellan hit; og dessuten hadde gutten kommet etter, så faren hans var nok mer innstilt på å få ham frem til prest enn han hadde tenkt. – [48] – Ja; Moldtrælen ville gjerne ha sønnen sin frem til prest. Han snakket flere ganger med kandidaten om Daniel, og kandidaten ga ham godt mot. «Gutten har et lett hode», sa han, «og klarer seg utrolig bra. Men på skolen må han. Dette her blir bare opp til Tufs, som du ser, og han blir aldri ferdig. – Hvor langt kan han nå? – Hå. – Ingen vitenskapsmann blir han; men han kan bli en god embetsmann; – akkurat en god embetsmann, en som er lett å ha med å gjøre,k39 en … slik som de vil ha ham. Send ham på fabrikken,k40 Ole Johannes!»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 52 / 294

Da Ole Johannes fikk vite hva «fabrikken» var, likte han ikke dette rådet så ille. Men da han talte om dette med Maren, sa hun rett ut nei. Å styre den unge gutten alene helt til Kristiania, der han kunne komme borti både frimurere og annet stygt, det fikk de henne aldri med på. Skulle han til noen stad, så kunne de sende ham til latinskolen inne i byen; men helst skulle han være hjemme nå som før, og gå hos den nye kapellanen, når han kom. Den nye kapellanen kom. Det var en liten, rødbleik mann med lyst hår og rødt skjegg; det første han gjorde var å gjøre seg kjent med de vakte. Da Ole Johannes talte med ham om Daniel, svarte han snøgt at han «skulle skrive til rektoren ved latinskolen og få alle nødvendige opplysninger; selv var han redd han fikk så mye å gjøre i menigheten at han ikke fikk tid til privatundervisning».

[49] Ole Johannes sa takk. Presten ville høre om prisen, og om hvor lenge de måtte gå på den skolen; det var svært snilt. Men – og Ole Johannes kom enda en gang tilbake med sin store, gamle tvil –: trodde presten at det kunne nytte å holde gutten på så høye skoler? Var det mulig for en enkel bondesønn å komme så høyt opp som barna til bedre folk? Kapellanen smilte og sa at vi hadde bondegutter som var blitt biskoper. Da trakk Ole Johannes pusten. Men store drømmer svevde frem for hans syn, og han tenkte med seg at den som ikke våget, vant ikke. – Fra kapellanen fikk de «alle nødvendige opplysninger». Daniel kunne kanskje komme inn i tredje latinklasse, og det var de som var så flinke at de gikk rett fra femte klasse og opp til eksamen. Det ville altså kanskje la seg gjøre på tre år. Og skolepengene var ikke store. Dessuten var det mulighet for friplass når han hadde vært der et års tid. Dette mente Ole Johannes ikke var så ille likevel.

Spesielt likte han tanken om friplassen. Og når gutten skulle bo hos Hans Nerstad, og de selv skaffet ham det meste av det han trengte til mat, så kunne det kanskje ikke bli så mye dyrere. Det samme mente Maren. Penger måtte man låne, det var innlysende. Men gutten skulle selv betale dem tilbake så snart han kom i embete. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 53 / 294

Så ble det slik at Ole Johannes gikk ned til storhandleren på Neset, Jens i Larsebakken, eller Jens Bakke, som han kalte seg, og lånte 100 daler for å sende Daniel til byen. [50] Og nå trodde Daniel at han hadde vunnet. For det første skulle han få komme ut. Og for det andre skulle han få komme til byen. Han hadde ikke vært der mange ganger. Men han hadde vært der så mye at han visste hva byen var. Med sine høye, veldige tårn, med sine vakre hus i lange, lysende rekker, med sine strålende kjøpmannshus, fylt med alt det gildeste i verdi, med sine hager og trær, med sine stolte og fornemme folk som gikk og spaserte på gatene i gull og silke og blanke sko og ikke visste av arbeid eller slit å si, trodde Daniel at byen minnet om det nye Jerusalem. Men innover mot byen minnet om Paradis.

Store, hvite, staselige hus med glassdører, med altaner som hvilte på hvite stolper og var omkranset av grønt løv, med lyse, herlige saler, strålende av krystall og skinnende gull liksom Salomons tempel, og rundt omkring store, mørke hager, omgitt av grønne hekker og med stolte tralleverk av støpt malm, overskygget av fremmede trær, store og underlige som sedertrær på Libanon, opplyst av glødende blomster, av hvite kirsebærtrær, av blekt blomstrende epler som unge bruder med friske kranser om sitt hode. unge Hår, og fylte med en glød så søt og salig, at man måtte tenke på Balsam fra Gileadk43 … Daniel kunne ikke drømme seg noe vakrere. Alt var på en annen jord enn hjemme. Fremmed, forunderlig, storslått, bare tenkt på å være vakkert. Man kunne se at folk her ikke trengte å tenke på penger eller spørre hva det kostet. Kong Salomos rikdommer[51] tilhørte dem, og Kong Salomos herlighet bygde de opp igjen. Og nå skulle han få komme inn der.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 54 / 294

Ikke for én dag, ikke for to dager, men for år. Han skulle få være der, leve der, se all denne storheten hver eneste dag. Han skulle ikke lenger være bondetamp, han skulle bli bygutt. Fint kledd skulle han daglig få gå og spankulere i de stolte, steinsette gatene og se på alle de store skipene på havnen, med seil så vide som havreåkre, og med master så høye som kirketårn. Og han skulle få spise bymat, og gå på hvite gulv med åklær på, og sitte i sofaer så myke som senger; og han skulle få høre musikk og trommeslag om dagen og vekterssang om natten, og se apekatter danse på lirekasser, og bjørner som gjorde kunster på svabbesalen,k44 og linedansere, og trollmenn som åt ild og svelget store sabler og sverd. Tusen, tusen billeder stimlet gjennom huset hans som fugleflokker, og han var den saligste bondegutten på jorden. Nei, ikke den saligste. For nå

Han skulle ikke få være i Neskyrkja hver søndag og se Inga Holm. Men så mye gildere skulle det bli å komme hjem igjen til Joli og vise seg i kirka for henne og for hele Ålmugen som bygutt. Han torde knapt se sine jevnaldringer i øynene nå; han følte seg som en synder overfor dem, fordi han alene skulle komme opp i alt dette. Og de måtte ikke få den troen at han var stor på det. Men innerst inne følte han seg ikke lenger i slekt med disse bondfolkene. Til høsten skulle han være bymann, kledd i frakk, snakke fint; og da ville han bli et helt annet menneske. Det gikk mye snakk om dette i bygda. Daniel merket at de så på ham med andre øyne nå enn før. Det gjorde de også. Men rundt omkring på gardene gikk sladderen som vindmøller. Og Ole Johannes Sørbraut ble så baktalt, og hans oppførsel så utlagt og tolket, at hadde han hørt halvparten av det, så hadde han blitt gal. – Daniel kom til byen og fikk bo hos Hans Nerstad.

Men det viste seg at han ikke kunne komme høyere opp enn i 2. latinklasse. Ole Johannes var leid inn for det. Et helt år var bortkastet. Og selv i den andre klassen hadde Daniel nok å gjøre i begynnelsen med å henge med.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 55 / 294

Han fikk andre ting å stri med. «Klassekompisene», som så at han var snill, begynte straks å gjøre narr av ham, fordi han var bondetamp og fordi han snakket landsmaal. Og til slutt begynte de å gjøre narr av navnet hans. Han var innskrevet i bøkene som «Daniel Olsen Sørbrød». Det var da innlysende at han snart skulle bli kalt «Surbrød». Og denne spøken var så makaløs at de siden i alle tider flokket seg rundt ham og ropte «Surbrød». Hvor mye kostet Surbrødet i dag? Daniel var en voksen mann, og snill og tålmodig; men dette gikk ham så inn på nervene at han til slutt stort sett bare gråt. Hadde han gjort dem noe vondt, siden han ikke kunne få være i fred? Men dette gjorde vondt verre. Da de forsto at han tok seg nær av det, skrek de enda mer og koste seg enda mer. Daniel hadde tenkt at det skulle være stas og hyggelig å være sammen med sønnene til så godt folk; men han hadde aldri hatt det så vondt.

Han følte seg rett og slett ynkelig, fremmed og alene, og det var som om han stakk seg på nåler og spiker, uansett hvor han vendte seg. Det var endelig en gutt som tydeligvis hadde vondt av ham, og som en dag, under fire øyne, rådet ham til å gå inn til rektoren og få navnet sitt endret. Når han het Daniel Olsen, kunne han skrev seg inn som «Olsen», så ble det slutt på dette «Surbrød»-skrålet. Daniel svarte at dersom det gikk an, så ville han gjerne gjøre det; men det var så leit å gå inn til Rektoren alene. «Ja, synes du det, så skal jeg være med deg», sa den andre alvorlig. De gikk, og Daniel fikk sin vilje gjennom. Heretter skulle han med Gud og Retten hete Daniel Olsen. Men fra den dagen var Daniel og Kristian Bliland venner. Og vennskapet ble så mye sterkere, fordi de på en måte var bondegutter begge to; for Kristian var sønn av en klokkar inne i fjellbygdene. Det hjalp svært: å få en bekjent.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 56 / 294

Og da de andre så at Daniel ikke lenger var alene, men stod under Kristian Blilands beskyttelse, ble de ikke lenger så slemme med ham. For Kristian Bliland var en respektert gutt i klassen, fordi han var flink – og sterk. [54] Men Daniel kunne aldri føle seg helt til rette på skolen, og hjemme hadde han alltid så mye å gjøre. Istedenfor å gå og henge på gata, som han hadde drømt om, måtte han sitte inne på den trange hybelen sin hos Hans Nerstad og lese, og han hadde ikke engang en sofa å hvile seg på, dessuten. En gammel trestol med fire bein ved siden av et gammelt, skranglete kjøkkenbord – det var hele møblementet, og på veggen hang Karl Johan med en uhyrlig lang nese og stirret med sure blikk mot

Døri; for han hadde sett bedre dager og trivdes ikke her, og det gjorde ikke Daniel heller. Men det som var verre: han mente ikke selv at byen var så gild som han hadde tenkt. Det var høstbløyta; og regnet var like surt og søyla like blaut her som hjemme. De hvite husene sto skitne og gråtek47 av kullrøyk og fuktighet og var ikke noe grandios himmelsk syn. Ikke engang Paradis ved Innferdi tok seg ut på den gråe høstdagen. En annen ting var det også, som Daniel var leid inn for, og det var at byklærne hans ikke var som de skulle være. Da han kom sammen med de andre guttene, så han selv at han var en bondetamp. Sent og vanskelig gikk det med å skifte mål også. Men det ordnet seg visst ved at han bodde hos Hans Nerstad. Hans Nerstad var nemlig fra samme bygdelag som Daniel, og var i bunn og grunn bonde ennå, og Rebekka, kona hans, likeså; så Daniel skammet seg for å snakke pent, slik at de hørte det. Helst hadde han det egentlig bra her.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 57 / 294

Maten fikk han [55] vel tilberedt, mye finere enn hjemme, og når han ikke leste, kunne han sitte nedi den logne, stille stova, der Rebekka satt og sydde hele ettermiddagen, og se ut på gata, eller han kunne gå nedi kråmbudi og høre på bykjerringene, som gikk og handlet for 1k48 i såpe og ½ i Stivelse og fortalte Bynytt, eller om Bønderne, som kom inn fra Landet med jordeple og smør og tok kaffe og tobakk isteden. – Hans Nerstad hadde som sagt vært bonde. Han hadde eid en god og noenlunde stor gard, som faren hans hadde arbeidet opp, og han hadde arvet penger i tillegg. Men denne velstanden gjorde at Hans Nerstad ikke lenger ville være bonde. Det var lettere og gildere å leve i byen, så han solgte garden sin og ble bymann. Han startet en liten høkerhandel. Handel var noe han ikke forstod seg på; han kunne bare regne og skrive på vanlig bondemåte. Men han ville være handelsmann; for det var et så lettvint liv.

Så satt han der i den mørke kjelleren sin år etter år og solgte sild og smør i skillingsvis; det gikk treigt, og det var kjedelig, så det var nok ikke uten grunn at han av og til savnet garden sin. Senere la man merke til at han feitet og ble rød i nakken og posen under øyet; han hadde nok begynt å drikke øl. Men det gikk svært bra. – Det var et surt arbeid å lese etter. Først måtte leksa for dagen læres, for den trengtes til morgenen etter; men deretter å sette seg ned og streve med ting som man ikke hadde til leksa, og som man ikke hadde bruk for til i Morgo, og det på en tid da de andre fikk gå ute og drive; det var altfor ille. Og det ble ingenting av. Daniel kunne i bunn og grunn ikke lære det, siden han ikke hadde tid til leksene. Det varte ikke lenge før han tenkte at han kunne ta seg fri fra dette arbeidet en stund.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 58 / 294

Dag etter dag; og siden ble fredagene flere og flere, og dermed arbeidet tyngre og tyngre, til han til slutt lot det gå i glemmeboken. Han slo seg til ro så godt han kunne. Men han gikk stadig videre med dårlig samvittighet, og med en gnagende følelse av at han var etter de andre og ikke hadde sine saker i orden. Den han nå hadde å forholde seg til, og som han stadig vendte seg til i sine fritidstimer, var Kristian Bliland. Denne snakket ikke stort, men han hadde bøker som han leste opp av, mest «Folkevennen» av Ole Vigk51 og annet lignende. Her fant Daniel mange av de tankene han hadde lært av kapellanen. Og det var som om han trodde enda mer på disse tankene nå, da han så at det var flere som delte dem, og at de var å lese på trykk. Siden kom han ofte med ting som kapellanen hadde sagt, og som han visste at Kristian ville like. Det var ikke alltid han sa hvor han hadde det fra; noen ganger visste han det kanskje ikke klart selv.

Det som Daniel av egen forstand kunne finne ut, våget han sjelden å komme med; for når han skulle si det til Kristian, tenkte han for det meste at det ville bli så dumt. Men av og til presenterte han det liksom på spøk, slik at han kunne trekke det tilbake om Kristian ikke godkjente det. Men tok Kristian det for godt, ble Daniel helt opp glad og tilfreds, siden selv han hadde sagt det, at det var godt sagt. På samme måte hadde Daniel det med Hans Nerstad og Rebekka i de tingene han kunne snakke med dem om, ja, egentlig med alle. Han måtte alltid ha noe å holde seg til, og han våget aldri å tro trygt på noen ting uten at han visste at andre også trodde det – akkurat som han på skolen aldri var helt sikker på svaret sitt før læreren hadde sagt at det var bra. Hadde ikke Daniel hatt Kristian i denne tiden, og bøkene hans, så hadde han visst glemt alle sine gamle drømmer. Skoleluften var ikke sunn for dem.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 59 / 294

Det var et merkelig hull, denne latinskolen. Alle guttene var så kloke og så voksne; de kunne le og spøke med alt, men hadde visst aldri drømt om annet enn karakterer. De visste at i denne verden gjaldt det om å klare seg, og etter den visdommen levde de.v15 Det var som om kunnskapen i seg selv ikke vedkom dem. Der var bare spørsmål om hva som var lett eller vanskelig å klare seg i. Og det kvittet dem med én ting, enten de klarte seg på ærlig vis eller ved fusk. Ja, de som var drevne i å fuske, gjaldt for hele mønstergutter og gikk og skrytte av sine bedrifter for den som ville høre. Men de som var flittige og ivrige etter å lese, ble tidt [58] og ble ofte gjort til narr av de ordknappe overklassene i denne «grønkålsklassen».

«Til i dag har jeg ikke lest det minste!» skrek de i munnen på hverandre, da de kom på skolen om morgenen. Og så kranglet de om hvem som hadde lest minst. Men da de kom opp, klarte de seg stort sett like bra, og Daniel ble både forundret og modløs over dette; for slikt kunne ikke han gjøre. – I hele denne gjengen var det et stort og dypt hat både mot skolen og mot de fleste av lærerne. Skolen var fengselet, og lærerne var fangevoktere eller fangevakter. Mest hatet de kanskje rektoren, som den gang også var en skikkelig grinemåke. Deretter kom religionslæreren, en gammel, oppturket rasjonalist, som satt og bablet ustanselig om de tre store vismennene Moses, Jesus og Sokrates, og som de ikke brydde seg det minste om, og så historielæreren, som holdt på med «oversiktstabeller» og ga guttene historiske kallenavn; selv ble han kalt «Robert Djevelen». Daniel forsto i det hele tatt ikke at lærerne her var slik som han hadde forestilt seg.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 60 / 294

Mange av dem så ut til å ikke bry seg stort mer om kunnskapen enn guttene, og det de visst tenkte mest på, var å få timene til å gå. De begynte sent og sluttet så snart det var mulig. De hadde sjelden annet å fortelle guttene enn det som stod i bøkene. Og stadig var de i uroligheter. Det var ikke ofte at en time gikk uten bråk og utskjelling. Noen hadde sine visse syndebukker, som de hver dag hadde oppe og raste ut mot; andre drev det med å herse og piske klassen fram til dyd og dugleik med etsende, beisk spott. Daniel var redd disse strenge herrene. Men han bøygde seg under dem med slik en bonderespekt og kunne dessuten for det meste leksa si sånn noenlunde, at han slapp unna det verste kjeftet. Kristian Bliland likeså, enda han tok det mer rolig. I det hele liknet lærerne disse guttene fra landet.

De var oppvokst under mer patriarkalske forhold; de hadde lært å lyde og ære sine overmenn; de hadde ikke noe av den fron urbane, den storhetsnaten, som gjorde bygdeguttene så irriterende å ha med å gjøre. De var ydmyke og lydige og lette i tømmene, slik skolegutter burde være. Men Daniel visste nå at kapellanen hadde hatt rett da han talte om latinskolen. Her var «åndløst», og det til gagn. Han ble stundom så lei seg at han drømte om å rømme. Reisen til Amerika, eller til sjøs. Det som drev ham til å lese, var mang en gang bare tanken på bygdesnakket – og tanken på Inga. En gang i måneden kom Ole Johannes til byen med matvarer til sønnen sin; de to første gangene var Maren med. «Jeg kan ikke forstå hva du vil til byen etter», sa Ole Johannes; men Maren måtte inn og se til «vesle

Daniel», der

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 61 / 294

Det var ikke råd for det. Daniel var glad da de kom, men tenkte at de var fryktelig bondsklige. Da han fulgte dem i byen, ønsket han alltid at han ikke måtte møte kamerater. Helst la han merke til med glede at gamle Ole Johannes liksom hadde kommet seg. Han hadde skaffet seg en ny bykjerre, som ikke var så rent stygg, og det som var mer: han kom struttende til byen i hvit halskrage og klædestrøye. Maren derimot, hun var den samme som hun hadde vært. Hun var nok for gammel til å lære seg noen ny skikk. Ja, hun likte ikke engang at Ole Johannes hadde pyntet seg. Den andre gangen de var i byen, satte hun seg ned for å sutre og klage for Daniel, rett og slett av misunnelse, om hvor rart Ole Johannes hadde tatt seg opp i seinere tid. Han ville liksom være noe mer enn han hadde vært, nå da han hadde en sønn i byen på latinskolen.

Ikke hadde han den arbeidslysten lenger heller som før, men gikk mye og slentret ned på Neset eller ut i bygda og hadde gode dager. Hjemme ville han også leve godt, kjøpte med seg fint brød og kaffe, og abonnerte på aviser, som han satt og leste i hele halve ettermiddager; brennevin hadde han også i huset nå, noe han ikke hadde hatt på mange år. – Brennevin? – Ja; om det kom et menneske på besøk! Det skulle være så gildt alt nå, må vite.

Maren kunne ikke forstå hvor det skulle bære hen. Men Daniel likte det egentlig. Og til moren sin sa han at det nok ikke var farlig. Faren hans visste nok hva han gjorde; hun skulle ikke bekymre seg for det. Han hadde kanskje, når alt kom til alt, bedre råd enn noen visste. «Å Gud, beskytt oss for rådene hans», sukket Maren; det var nok lånte penger han fløyte med nå. «Ja, det var vel ikke så sikkert», mente Daniel; man skulle ikke stole på en bonde i slike saker lenger enn til tennene hans; han gikk ofte rundt og bar på ting som ingen kunne drømme om. Maren så på sønnen sin, senket så blikket og sukket. Hun forstod at hun nok ikke ville få noen hjelp her. Da Daniel var hjemme i Joli, fikk han selv se at huset var kommet på en ny fot. Og glad var han. Det var fremmede folk i huset som skulle se «Studenten», og alle hadde det bra, og det var stor fest.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 62 / 294

Daniel måtte lese tysk og latin for de fremmede, og han så hvor stolt den gamle mannen ble når de roste gutten og undret seg over alt det han kunne. Men Lias, den slampen, gikk rundt så sur og gretten som om han skulle være misunnelig på broren sin. Her på bondelandet følte Daniel seg som en fin gutt, og han viste seg frem hvor han kunne, helst når han hadde håp om at Inga Holm kunne komme. å se ham. Han tenkte ikke på det hun sa til ham; men han viste seg fram, og når han trodde hun så på ham, så gjorde han seg så kjekk og strak som han var god til. Og så gløttet han bort på henne der hun satt, bøyd og blek, søt som en seldrøm, med Helg over seg som en brud på en bryllupsmorgen, og han ba til Vårherre om at hun måtte like ham. –

Tiden fra jul til våren dro seg uendelig seint. Han ble så lei av lesingen at han iblant tenkte på å fuske; men han kunne ikke. Han hadde ikke laget. Og han kunne ikke gjøre det med så rolig samvittighet som bygdeguttene. Skulle han prøve, ville læreren se det på ham med en gang. Derimot hendte det ikke så sjelden at han fikk Hans Nerstad til å skrive sykemelding for seg, når han hadde altfor stor ulyst til å arbeide. Istedenfor å lese satt han da gjerne hjemme og drømte om Inga, som han ville skrive frierbrev til så snart han ble student. Og så skrev han vers om sin store kjærlighet. Det var et strevsomt arbeid å skrive vers, mente Daniel; men det var så hyggelig å arbeide med noe som gjaldt «henne». –v16 Hele skolen var som lei av seg selv i denne tiden; guttene forsømte leksene, lærerne iblant også. De lekser de fikk, var så små at de ikke kom noen vei, og likevel måtte de gang på gang ta dem opp igjen, fordi ingen lærte dem.

Det gikk så seint og vanskelig og tungt som en vals gjennom en rugåker. Fra januar hadde det kommet inn to nye gutter i klassen, den ene en lensmannssønn, Ole Bentsen, den andre, Peter Didriksen, sønn av en kjøpmann på Neset. Med disse forsøkte klassen en stund å ha litt moro; men det ble ingenting av. De visste å klare seg, disse to. Godt holdt

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 63 / 294

De holdt sammen, og de var kloke. Ole Bentsen var rolig og likeglad som en selhund, så ingenting påvirket ham, og Peter Didriksen – som helst ble kalt Peter Dirk – visste å svare for seg så raskt og smidig at ingen i klassen var i stand til å få ham til å tie. Daniel og Kristian prøvde en stund å holde følge med disse to karene, fordi de på en måte [63] var bondegutter, de også; men Ole Bentsen og Peter Dirk ville helst ha finere selskap. De hadde generelt en merkelig omsorg for seg selv. Det viste seg at de ikke hadde noe imot å være med på det ene og det andre som kunne være risikabelt, f.eks. et slag kortspill eller en halv flaske øl med sigar til; men de visste alltid å oppføre seg slik at selv om noe skulle gå galt, kunne ikke de få skylden. Ville man ha dem med på noe de ikke likte, sa Ole Bentsen at Peter ikke var mot det, og Peter Dirk sa at han ikke turte å si nei til Ole Bentsen.

Men på skolen klarte de seg godt, for de var ivrige lesere. De klaget bittert over at det gikk så tregt, og høsten etter meldte de seg ut av skolen og dro til Kristiania, der de kunne ta eksamen både raskere og billigere ved å gå på «Fabrikken». – – Til slutt begynte det å gi resultater. mot Eksamen. Då vart det ein annan Dans. Det tok til å livna og kvikna i både Gutar og Lærarar, liksom det vert Uro i ein

Smalagarde, k55 når det dro opp til Uve'r. Nå kom bøkerne for en dag, og nå kom kunnskapen og arbeidet til ære. Hvor mye hadde den lest til i dag, og hvor mye hadde den lest? Kunde Per det? Og kunde Pål det? Hva betydde det ordet, og hva betydde det ordet? Hva var det for preposisjoner som styrte ablativ? Kunde Per bevise det? Kunde Pål konstruere den polygonen? Annet var ikke å høre fra morgen til kveld, så Daniel ble rett og slett lei av all denne læringen. Han trodde [64] han kunne ingenting av alt dette. Han hadde heller ikke overskuddet til å lese. Han hadde lært seg å være lat, og det falt så tungt å overvinne det. Først da det hadde gått så langt at eksamen skulle begynne – da de visste at da skulle de opp i det faget, og så i det – fikk Daniel tilbake leseferdighetene sine. Men da leste han også uten tanke.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 64 / 294

Uten glede ved å lære, uten tanke på kunnskapen, bare for å klare seg til eksamen, leste han, og leste som om han var fra seg. Han hadde lært det på skolen han gikk. Og han klarte seg. Han kunne ikke mye, og det han kunne, var han ustødig i, fordi han var uklar i grunnene. Men når han satt ved eksamensbordet, klarte han seg likevel. Han forstod det meste ikke selv. Men han hadde fra barnsben av øvd seg opp i å de så og hørte på læreren, hva slags svar han ville ha, og denne kunsten brukte de ofte uten å vite det. Men forstod de ikke hva læreren ville, våget de ofte ikke å svare, selv om de visste det ganske godt. Han ble nummer 9. Der var futesønner, ja prestesønner, som kom bak ham, og dette fant han mest utrolig. Det samme mente gamle Ole Johannes, da Daniel kom hjem og fortalte det, og gamlingen kunne ikke skjule at han var opprørt over dette. Men heller var den gamle mer tung og trett av seg selv nå.

Daniel forstod ikke dette; men gamle Maren kunne fortelle ham at Ole Johannes hadde brukt opp de 100 dalerne før han ble ordinert, så nå måtte han tenke på å skaffe seg et nytt lån. Det var ikke lett. Ole Johannes hadde tenkt at 100 daler aldri kunne ta slutt; men når man kom i så store økonomiske vanskeligheter, så –. Daniel vred seg. Det var virkelig en evig straff med disse pengene. Men han trøstet seg med at nå hadde gamlingen drevet det så langt at han ikke kunne slutte. Og hva gjorde det egentlig, om han tok opp et nytt lån? Gården var visst stor nok til å bære både det og mer. Likevel holdt han seg litt unna faren sin. Han var redd for at denne også ville snakke om penger. Ole Johannes misforstod dette og trodde på sin måte at

Det var Storkarsgrillurne, som var ute etter ham. Og dette var så mye mer skadelig, fordi Ole

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 65 / 294

Johannes anså seg ikke lenger som noen helt enkel bonde. Han hadde brukt penger på å komme seg litt opp, slik at sønnen hans ikke skulle behøve å skamme seg over faren sin. En dag kom han med det. Daniel svarte så vennlig han kunne, at det aldri hadde vært hans tanke å gjøre noe slikt. Men den gamle mannen mente at det var greit å se hva tanken var. Og han trodde ikke han hadde grunn til å forvente noe slikt nå, sa han. Han hadde visst gjort alt han kunne; og fordi Daniel nå trodde han var storkar, så fikk han da ikke glemme hvem det var som måtte betale for det. Dette kunne Daniel ikke tåle å høre. Han svarte at han ikke visste hva slikt snakk skulle tjene til; så snart han fikk embetet, så skulle snart pengene være klare, og dermed var det vel ikke verdt å lage sånn bråk om dem.

Ole Johannes visste med seg selv at han ikke hadde gjort noe «bråk», og han kjente at han led en forferdelig urett; men det kunne vel være lite vits i å snakke om det. Bare det la han til at det nok ikke ville skje i løpet av de første fjorten dagene at Daniel fikk det embetet. «Nei, nei; hvem har ment det?» sa Daniel. Så ble det uhyggelig hjemme nå også. Maren klagde stadig og snakket om at alt gikk så tilfellet. Arbeidet ble drevet mye med leiefolk; gården begynte å falle i forfall, Ole

Johannes var i Skuld hos Jens i Larsebakken, og nå måtte han handle mest alle sine saker hos ham, selge billig og kjøpe dyrt. Han var ikke så trygg på Boki lenger som før. Han lå heller og sov om morgenen nå i stedet for å lese bøker; og så kunne man ikke vente annet enn at det ble liten velsignelse med arbeidet. – Daniel hørte på alt dette, men svarte ikke lenger. Han trøstet seg med å drømme om fremtiden og om Inga. Til hans store glede var det nok ingen som hadde våget seg på henne ennå; hun var for fin for bondeguttene, og for de andre var hun dessverre ikke rik nok. Så kanskje hun fikk stå fri, fri som en blomst på et høyt fjell, til dess han, Daniel Olsen, Student-Daniel Olsen! kom en dag og fridde til henne med hjerte og hånd.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 66 / 294

Og da skulle de vandre så lykkelig sammen gjennom livet, han som prest, hun som prestefru, og de skulle ha det så godt, og få så mange vakre gutter. – [67] Daniel fikk ikke friplass på skolen neste år, da han ikke kunne skaffe attest for å være fattig. Men på skolen kom han likevel; gamlingen tenkte at det var ikke annet å gjøre. Og hvor ille Daniel likte seg på skolen, så var det likevel bedre i byen enn hjemme på Sørbraut. Ja, selve gamlingen ble en annen når han kom til byen. Det var som om han ble yngre.

– Kom inn her, totte Daniel. Han så så rød og frisk ut, og hadde en slik glans i øynene at man ikke skulle kjenne mannen igjen. Selve Hans Nerstad ble glad da han så Ole Johannes så livlig; han nikket til Daniel og smålo. –

Men en gang ut på høsten – det var en regnsur og kald dag sent i oktober – tenkte Daniel at gamlingen var svakere enn det som var rimelig. Og glansen i øynene hans var så tett at det liksom ble til en dis. Daniel forstod seg ikke på dette; men han likte det ikke. Ut mot kvelden skulle Ole Johannes reise, og da var han blekere enn før og mer sliten; men det underlige uttrykket fulgte ham fortsatt. Og mens han satt i den nye kjerra si og snakket noen velferdsord med Hans Nerstad, så Daniel at øynene hans hang og var matte som hos en drukken mann. Men Hans Nerstad blunket til Daniel og smålo. Da følte Daniel en tyngde, en vond, verkende tyngde, over gutten. Han gikk opp på rommet sitt og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han så bare faren sin, som satt der nede og stirret med de stive øynene, og det gjorde så vondt i brystet hans. Kunde Vårherre tillate slikt? Kunde han la faren hans komme opp i dette?

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 67 / 294

Faren hans hadde jo alltid vært en skikkelig mann og holdt seg til Bibelen. Ja, bortsett fra i seinere tid! – Ja, men likevel. – Nei. Nei. Noe så fælt kunne ikke skje. Han sa det til Vårherre også, at det måtte ikke skje! Han kjente en brennende, sår trang til å gråte, men klarte det ikke. Han satte seg gikk til Glaset, og der satt han med hånden under haken og stirret ut i luften, lenge, lenge. – Så kom Lias en dag kjørende til byen i den nye bykjerra for å hente doktoren. Daniel skulle også bli med hjem. Det stod dårlig til med Ole Johannes. Han var kommet hjem fra byen fullstendig gjennomfrossen; han hadde nok sovnet på sleden og i ørska kjørt en gal vei, så han ikke kom hjem før langt ut på morgenen; og da måtte de bære ham inn. Han var drivende gjennomvåt og fullstendig stiv. Og nå lå han der med en brennende feber, og så avklart at Daniel ikke ville kjenne ham igjen. Ikke samlet tankene sine lenger heller.

Han bare lå og raslet, tøvde om biskoper og prester og om mangt og mye som det verken var evighet eller evighet i. Der var nok ingenting annet å tenke på enn enden. For Daniel var dette så fælt at han ble helt lammet. Han fulgte med hjem, men var så tung og grepet av sorg som om han skulle til sin egen begravelse. Nå var alt slutt. Og at det skulle komme så brått, og så sørgelig! – Doktoren sa at det var lungebetennelse. De skulle ha hentet ham tidligere; nå var det ingenting å gjøre. Han skrev opp noen medisiner, murret og dro. Maren gikk ut og inn og gråt, og var så helt borte at det mest var Judith som måtte stelle den syke. Daniel torde knapt være inne. Det var så fælt å se på Far sin, slik han lå der, håpløs, hjelpeløs, med ville øyne, med hule, skjeggrode kjever, og med et sårt, stønende pust; men enda fælere var det å høre på hans hvisking om «Sønnen, som skulle bli biskop».

Maren spurte Daniel med gråtende tårer, om Ole Johannes hadde vært … om han hadde fått nok av noe … mer enn han tålte … der inne i byen; Daniel bleknet, men sa

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 68 / 294

Nei. «Å Gudskjelov for det då!» ropte Maren; – Daniel forstod ikkje at ho kunde gråta så sårt for det. Den raude Kapellanen kom endelig og ville tale med den syke om hans sjelesak; men det nyttet ikkje. Han kunde nok vekke ham for et lite øyeblikk; men straks etter var han borte i Ørska igjen. Og i den Ørska døde han. – Der stod Daniel. – Det viste seg nå at Ole Johannes i de siste årene hadde satt seg i større gjeld enn noen visste. Det meste skyldte han Jens Bakke. Men det var smågjeld både her og der, i byen og på bygden. Gården var så gjeldstyngt som han med god grunn kunne være. Skulle de klare det, måtte de forsøke å komme til enighet med Jens Bakke. Denne viste seg ikke urimelig.

Han ville bare ha Daniel til å skrive under på at han skulle betale gjelden – halvannen hundre tusen daler – så snart han fikk embete eller fast stilling, og så skulle Maren og Elias gå god for Daniel og selv stå for pengene, om han døde eller ble helseløs; og endelig skulle de betale 5 prosent rente om året, til pengene var betalt. Daniel skrev straks under. Det kunne ikke skade ham noe, det, og så ble det en slutt på disse ubehagelige forhandlingene. Til lagmannen tok Maren med seg gamle Tarald Ruste, som tidligere hadde vært lensmann, og det ble avgjort, at ho skulde verta sitjande i uskift Bu. – Der var ingen løynd Rikdom å finna, ingen nedgraven Skatt, ingen Pengehop på Kistebotnen. Kunde Maren og Lias med Stræv og Sparing fikta seg igjenom, so vilde det vera mest meir enn ventande. Til Daniel var der ingenting.v17 Dei sagde han fekk prøva å koma inn på ei Kråmbud. Han svarad ha og ja. Kva skulde han på ei Kråmbud?

Han gjekk som i ei tung, tung Ørska. Det var ute med alt. Og verst var det å tenkja på Inga. Inga, Inga. Kva tenkte ho no? Han torde ikkje visa seg i Neskyrkja i denne Tidi. Men kvar Sundag, når Folk gjekk frå Kyrkja, sat Daniel på ein Stein attum ein stor Runne ovanfor Vegen og glytte ned etter Inga. – Det kunde ikkje gå slik! Her måtte koma Hjelp. Hadde Vårherre hjelpt so langt, so måtte han hjelpa lenger! [71] Han gjekk under, dersom han ikkje nådde fram. Kunde Vårherre tillata, at ei Sjæl gjekk under?

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 69 / 294

Det var mange rike folk i byen. Det var folk som hadde brukt tusenvis av kroner bare på stas og moro. Det stod rett og slett i avisen at grosserer Helle hadde kjøpt seg en lystbåt for 800 daler. 800 daler for en lystbåt! Med de 800 dalene, eller bare halvparten av dem, kunne han ha vært berget! Eller Jeremias … Han dro rundt og flakket i den vide verden, og ingen visste hvor han var. Kanskje var han i Amerika … Giftet seg med en rik dame, ble eier av en million. Kom hjem, klarte hele greia … Eller den som kunne få tak i Bergkongen. Eller i Nissen, eller i en dverg, eller noe sånt … Det var nok av rikdommer, i jord og haug, bare den visste å finne dem. At ikke den gamle Dagfinn Sørbraut like gjerne kunne ha funnet en gullklump! – Det var mange som hadde funnet gull i gamle hauger. Tarald Ruste! Han skulle være en velstående mann. Hva om man hadde en ordentlig prat med ham? Å nei. Han var en moldtræl som de andre.

Han var til og med Jåbækianar.k60v18 Det nyttet nok ikke å dra dit. – Men Jåbækianaren Tarald Ruste hadde tenkt litt på den unge «studenten». Det var ille at pengene skulle være bortkastet, tenkte Tarald, og dessuten skulle gutten være flink. Det ville sikkert også være bra om vi kunne få flere embetsmenn [72] fra bondestanden. De vi har nå, var så fremmedgjorte og visste så lite om livet til den enkle mannen, at det var nesten som om de tilhørte en annen nasjon. Bondeguttene derimot visste hva folket hadde å stri med. – Han hadde snakket litt med Daniel og tenkte at han så ut til å være en snill gutt. Han kom innom igjen siden og snakket mer med Daniel. Denne gangen tenkte han ikke at han, som skolegutt, kunne ha meninger mot en mann som den gamle lensmannen, og de kom da svært godt overens.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 70 / 294

Bare når Tarald kom inn på temaer som Jåbæk og sparebanken, og at embetsmennene hadde det altfor bra, tenkte ikke Daniel at han kunne være helt enig. Men han ville heller ikke si imot, og så klarte han å unngå det ved å si at han hadde vært for opptatt på skolen til å kunne følge med på alt slikt. Men da han så at Tarald Ruste ikke var fornøyd med dette, la han raskt til at det naturligvis var en god ting å spare. «Ja, det vil du nok lære å forstå!» mente Tarald. Etter dette hadde Daniel litt vondt for likevel å mene noe om lensmann Ruste.

Og lensmann Ruste hadde von om Daniel. Han gikk og lurte på hvem han skulle få med seg til å hjelpe denne gutten videre. I bygden var det ingen som hadde penger, uten presten; men det var ingen som gikk til presten etter pengehjelp. Derimot kjente han et par menn i byen som man kanskje kunne prøve. Grosserer Helle var en bra mann på visse måter, selv om han ikke støttet Jåbæk; – det var de som tvilte på om Grosserer Helle var så rik som han ga seg ut for å være; men Tarald tvilte ikke. Og så gamle Finsen. Han hadde hjulpet en slik gutt før; riktignok var det en som ville på misjonsskolen; men kanskje gikk han med her også. Til slutt kjørte Tarald Ruste til byen og snakket med disse mennene. Og det gikk bra. Grosserer Helle sa ja med det samme. Finsen var mer nølende; for han hadde lovet Vårherre, sa han, at han ville bruke alt det han kunne avse til Sulu-misjonen. Men til slutt ga han seg.

Kanskje Vårherre kunne bøye denne bondegutten sitt hjerte slik at han også ble misjonær en gang. Man måtte legge alt i Herrens hånd; hans veier er ikke våre veier. Og så ble disse tre mennene, Jåbækianeren, grossereren og Sulu-misjonæren, enige om at de skulle hjelpe Daniel Sørbraut frem til studenteksamen. Til slutt foreslo Helle at de skulle sende gutten til Kristiania, til fabrikken, for å få ham «ferdig til en

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 71 / 294

Fart»; det var både billigere og bedre, sa han, og så hadde Jonas Didriksen på Neset gjort det med sin sønn, han Peter. Dette gikk de andre til slutt med på. Så kom Tarald Ruste en kveld kjørende til Sørbraut, kry som en konge og glad som smør i solen, fordi han hadde utført dette store verket, og fordi han kunne komme hjem med et slikt gledesbud. Og velkommen ble han. Hele huset kom til ende; Daniel lo, Maren kokte kaffe, Judith gikk og stilte opp lensmannen som en gammel bestefar, og selve Lias smilte og gnid seg i hendene. Maren likte det ikke så godt med det siste – at Daniel skulle til Kristiania; men det gikk ikke an å sette seg på bakbeina nå. Hun spurte seg bare om det ikke ville være vågalt å sende en så ung gutt dit inn; hun hadde hørt at det skulle være så mange stygge folk der, frimurere og fritenkere og … «Å, langt i fra!» sa Tarald Ruste.

De sendte yngre gutter enn Daniel dit inn, og dessuten så var det bare tøv, det der, at frimurerne slaktet folk og sendte dem til Tyrkia. Det var skikkelige folk i Kristiania, akkurat som her. Latinske menn var de, og embetsmenn, og i mange henseender nok et skikkelig svinestall; men det kom ikke Daniel ved. Han klarte seg nok. Dermed måtte Maren stole på det. – Daniel skulle reise tilbake til høsten. Han hadde ikke fred. hjemme lenger; han lengtet til Kristiania. Der inne var det at han skulle finne det store og edle og fagre på Jorden; og byen reiste seg i hans fantasi som en skog av hvite tårn, lysende som marmor opp gjennom en solfylt dal. Han var overbevist om at så snart han kom dit, ville han komme inn i noe vidunderlig, poetisk, stort, noe med gull og glans og vakre møyer som i de gamle romanene; men mot Inga Holm ville han alle dager være trofast. – – Endelig kom den store tyrsdagen, da han skulle reise.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 72 / 294

Maren og Lias fulgte ham til byen og helt ut på brygga. Maren var så redd hun skulle ha glemt å sende med ham noen ting som han kunne ha bruk for, og hun spurte ham flere ganger om han ikke mente han kunne trenge enda et nøste med grått ullgarn. Men Daniel mente han hadde ullgarn nok; han var bare så redd han skulle komme for sent til dampbåten. Så snart denne hadde lagt til brygga, krabbet han seg ombord, og han sa farvel til moren sin og broren sin med hjertet bankende av urolig glede. Det ringte tredje gongen; båten satte i med et forferdelig brøl og begynte å arbeide seg ut fra brygga. Farvel! Farvel! hørte man fra alle kanter, og hvite linnedduker begynte å flagre i lufta som mange små vinger. Men det var ingen som vinket etter Daniel. Gamle Maren hadde ikke noe hvitt duk til å vinke med. Hun hadde bare et lite stykke rødt bomullstøy; men det hadde hun glemt igjen hjemme.

Hun stod ute i den en kant av brygga, langt borte fra de fine, og bet i plaggsnippen og så etter «vesle Daniel» med røde, jammerfulle øyne. Det var så vondt å tenke på at han skulle så langt bort. Hun ville ikke gråte, så fremmede folk så på det; men gråten var ikke god å dempe. Den fylte brystet som en sår, varm flom, og frem ville den på alle slags vis og måter. Den skar seg heit og brennende frem i øynene, og vred seg bitterlig om den magre munnen. Men da båten hadde lagt helt ut fra brygga, og hun så «vesle Daniel» stå alene der på fremdekket [76] blant alle disse fremmede, som så så mørke og likegyldige ut, da snudde hun seg bort, bøyet hodet ned i hendene og gråt, gråt så det skok i de gamle, slitne skuldrene.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 73 / 294

IV. [77] «Olsen, Olsinis, Olsini, Olsinem, Olsen! Olsine,» – sa Johannes Ortvedt. Markus Olivarius Markussen lo høyt. «Ja, det er riktig!» sa han, «Olsen-gjengen etter tredjeåret. Ha-ha-ha! Olsen, Olsinis – ha-ha-ha-ha! Den Ortvedt er en mann med ideer!» Daniel likte ikke å bli nedvurdert. Men han lo så godt han kunne; for han visste fra erfaring at det ikke nyttet å bli sint. Johannes Ortvedt var fornøyd. Han hylte og lo så inderlig hjertelig, og øyet hans lo, og skjegget hans lo, og øyekrokene hans stod fulle av latter og selvtilfreds glede. – «Og der er Olsen den andre!» ropte Markus Olivarius Markussen, som også var en mann med ideer. Inn kom en ung, høy fyr med hengende skuldre og høy hals; ansiktet strålte i tæringfine farger, men var langt og flatt bygd; munnen var tykk og halvåpen. «Nei, takk skal du ha!» sa han med en bassstemme som ingen skulle vente fra en slik tynnhans; «det skal du være blå for!

«Den andre» er jeg mye for lang til å være, ser du.» Og han la bøkerne sine fra seg, tok Daniel under armen, dro ham med seg midt ut på gulvet og sang, med brutt tale og store teatralske gester: «Jeg – er – Olsen den første, Olsen den første, Olsen den første; Han – er – Olsen den andre, Olsen den andre, Olsen den andre, – – Begge vise menn.» Markus Olivarius Markussen lo høyt oppe i himmelen. Johannes Ortvedt lo med, og Augoen hans lo, og Skjegget hans lo, og hele Mennesket lo; for han visste at nå kom Markussen med Deklinasjonen. Og Markussen kom med Deklinasjonen. Apropos: kunne Hr. Olsen den første deklinere «Olsen»? –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 74 / 294

Flere og flere kom. En og en, to og to, ny-tvegne og bleke, slitne å se til; søvnen satt ennå i øynene på dem, og mange sa: «uff! jeg er så trøtt i hodet i dag.» Og for hver som kom, ble den Ortvedske Deklinasjonen tatt opp igjen, og Markus Olivarius Markussen lo høyt. Men Ortvedt stod og hørte på med øynene lysende av selvtilfreds glede; for i dag hadde han vunnet seg et navn som ville leve lenge i klassen. Det «akademiske» kvarteret var straks ute; guttene kom i flokker. Noen satte seg straks på plassene sine, tagalle og myrke, åpnet en bok og stengte seg inne i seg selv; andre flokket seg om «Olsines» og den store Deklinasjonen. Der kom Hans Haugum. «Hr. Haugum! Hr. Haugum! [79] Haugum!» ropte hele flokken i kor; men Olsen den første hadde tatt Daniel med seg frem på gulvet igjen og ropte nå ut over klassen med sin utrolige bass: «Mine herrer!

Her står jeg frem på denne skravle-tingen og krever at dere, én som alle og alle som én, hyller og godkjenner Olsen den andre av dynastiet Grisenburg som min lovlige og ulovlige ettermann i alle måter, og det skal dere gjøre av fri og god vilje, ellers skal dere henge hver etter sin hundske hals –.» Lenger kom han ikke; for Hans Haugum, som så litt trøtt ut, brydde seg ikke nevneverdig om dette, men tok tak i Daniel. og spurte om han ikke hadde noe gårdsnavn som han kunne bruke i stedet for dette Olsen; for det var egentlig ikke noe navn. «Må jeg be!» skrek Olsen den første, men ble ikke hørt. Daniel følte seg flau over at Hans Haugum tok seg av ham, men sa at gårdsnavnet hans nok ikke var brukbart. «Hva heter garden?» spurte Haugum. Daniel rødmet litt; «å –,» sa han. «Heter han vel ikke Tamperud, der jeg er fra?» spurte Olsen den første; Markus Olivarius Markussen lo høyt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 75 / 294

«Nei», smilte Daniel lettet; – men tenk at denne østlendingen ville fortelle noe slikt! – «Nå, la oss høre», ropte Haugum litt skarpt; han kunne ikke forstå seg på denne seige vestlendingen, som var redd for å si hvor han var fra. «Jau», svarte Daniel modig, «garden heter Sørbr–brød». «Sørbrød, det var rart», sa Haugum. «Sier folk der borte Sørbrød?» – «N–ei», svarte Daniel usikkert, «folk sier ikke så; men det skrives så.» «Hva sier folk da?» spurte Haugum. «Folk –; de sier …» – «Folk sier vel Sør-Braut», la Markus Olivarius myndig inn; han kunne landsmaal. «Ja», sa Daniel; «de sier Sørbraut.» «Så heter garden Sørbraut altså», dømte Haugum; «og det skulle ikke være godt nok?» – «Sørbraut?» spurte Daniel med store øyne. Javisst! Sørbraut! «Sørbraut er et godt navn», dømte Markus Olivarius. «Men Sørbrød – ha-ha-ha ha! Søerbrøzz – han etterlignet det på dansk –, «det duger ikke. Ha-ha-ha!»

Det er de danske Futarne som har funnet på det. Søerbrøzz, ha-ha ha-ha!» –

«Surbrød», smålo Johannes Ortvedt; Daniel ble blodrød, men kom seg igjen da han så at ingen hadde lagt merke til det. Markus Olivarius begynte å holde et foredrag om norske gårdsnavn og danske futer; men Haugum, som visste at tiden var knapp, avbrøt ham og holdt i stedet et foredrag for Daniel om navnet Sørbraut. Det var et godt og norsk navn som han burde bruke; – «ikke sant, Rud?» ropte Haugum til en nykommer som akkurat stod og la fra seg bøkene sine på pulten. «Heter garden Sørbraut?» spurte Rud. «Ja –?» sa Haugum. «Så er det altså også en Nordbraut?» De så på Daniel; «n–ei; jo!» sa denne, «men langt ifra … langt, langt …» «Det er det samme», dømte Rud; «så heter garden Braut. «Sør» og «Nord» er bare tillegg; Braut er navnet, og Braut bør du hete.» Jens Rud satte seg; saken var avgjort. [81] Allmenn enighet. Braut var et uovertruffent navn, et herlig navn, et staut navn! og så norsk da! – de ble ivrige alle sammen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 76 / 294

Olsen den første spurte hva Daniel ville ha for navnet sitt; og Ortvedt minnet om at «Braut» var det samme som Brud på tysk, så finere navn kunne ingen ungkar bære. Og så fortsatte de til dess Daniel selv mente at «Daniel Braut» lød godt, og til slutt lovet han Haugum med hånd og munn at han skulle bruke det navnet – «dersom det gikk bra». an». – «Ja visst gjeng det an», sagde de alle. «Hoh-oh-oh! gjeng an?» brøt det nå løst ut med stort Bråk og en hul, hivende Lått fra «Myrkjekroken», der Aslak Fjordan hadde sitt Rom. «Hoh-oh-oh! enn Don Pedro da?

Don Pedro de Monsen, oh-oh-oh! – som skiftet Navn, hver Gang han fluttet, så når de skulle ut med Regninger på Monsen, så het han Larsen, og når Regningerne lød på Larsen, så het han Rabbestad, og kom det Regninger på Rabbestad, så het han Monsen igjen – hoh-oh-oh-oh!» – Men nå kom ikke Aslak Fjordan lenger; for Døri gikk opp på vid Vegg, og inn kom «Gammeln», stor og røslig i sin lange blå Slengfrakke, alvorlig som en Senator, men med Skalken glitrende fram av sine gråblå kloke Øyne bak Brilleglasset, og med den høye, brede, hårsnause Skallen liksom lysende av Ånd og Vit. I Hælene på seg hadde han en Rad av Gutter, som kom for sent. Det var for det meste slike, som hørte til «Bonnskrapet», og som jamt var borte; men i Latintimene kom de; for da var det «så mye Morro». Gammeln stilte seg opp og så på dem.

Der kom Isak Abrahamsen Opjorden i sin fjørprydde Vadmålskufta og med et Hoved så urydigt som et Kråkereir; full hadde han vært, og vasket seg hadde han ikke; Bøkene sine hadde han glemt; – «gjeng'e du reint laus du», sagde Gammeln, – «liksom Øyken i Fjelle; he!» Der kom dei tvo

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 77 / 294

De unge herrene, herr Wall og herr Presler, velkledde og stive, med flosshatter, med lorgnetter, sigarer, spaserstokker; de tok lett av hatten for «rektoren», gjorde et hopp over pulter og satte seg på plassene sine med dundrende aplomb. «Ha, ha, ha!» sa Gammeln. Der kom Lars Risvold, et herlig steinbryteremne, med en rygg som en låvedør og armer som eik, firkantet og svær, dum og trofast som en hoggestabbe; til slutt kom Olai Bruvik, strålende av såpevask, alvorlig, pyntelig og glattkjemmet, lik en bibelbudbringer. Han så svært ærlig og pålitelig ut, og bukket dypt for Gammeln; men innerst inne var han sint; han forstod straks at han likevel var for tidlig ute. For nå gikk Gammeln bort mot døren og låste den.

Mange en synder skvatt der han satt; for nå husket karene at det var i dag Gammeln skulle ha pengene for oktober. – «Ja nå, gutter, nå får dere være snille mot en gammel mann!» tok Gammeln til på sin underlige, spøkefulle måte, mest med et gråtemål. Det var ikke så lett å være til nytte for ham heller, [83] lo han um, og han fortalte dem mye om dette – mest tull, litt alvor innimellom. Det var nok av dem som ville gå på skolen hans og lære perioden og bli folk, sa han; og det var ikke for ingenting at våre første diktere og andre gode menn hadde gått på hans skole; – Gammeln ville ikke sa at han hadde gjort dem til diktere; men det var verdt å legge merke til at de hadde gjentatt det her! – ja, som sagt, det var nok av dem som ville lære perioden og få skrubbet råheten av seg ved en grundig gjennomgang av Livius63 – å! Livius, gutter!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 78 / 294

Å! det fins ingen mann på jorden som Livius! – men da de skulle betale, så … Ja, han ville ikke si annet enn at de hadde vært snille mot ham alle sammen; men nå fikk de være snille mot ham i dag også. Han var en gammel, tynn mann, og i dag – «vet dere hva som hendte meg i dag, gutter?» – Jau, i dag, før fanden fikk skutt seg, – i denne hellige morgentimen – hadde Gammeln hatt «besøk», sa han – «besøk av to svartkledde, høflige menn» … «og vet dere vel, gutter, hva det vil si å få besøk av to svartkledde, høflige menn på morgenen? … og vet dere det ikke, så gid dere aldri må få vite det. Har dere penger, gutter?» Guttene lo, og de som hadde penger, kom med dem. Vestelommer og punger ble vendt og snudd rundt på alle pulter; man fant to daler, en annen tre; noen var rike og kom med femmeren full; og Gammeln nappet til seg alt han fikk klo i, som om han var redd de skulle ta det fra ham igjen. Men

De som ikke hadde noe, var stille og liksom gjemte seg, eller de gikk fram og orsakade seg og sa at de skulle betale i Morgo.

Av dem som hadde skaffet seg problemer fordi de ikke hadde penger, var det én som Daniel la merke til, fordi han forsvarte seg så godt. Det var Olai Bruvik. Han fortalte en historie som var så rimelig at det godt kunne hende den var oppdiktet; men der han stod, så høflig og veloppdragen, trygg på å klare seg, med et ærlig, åpent ansikt og klare, usvikelige øyne, mørke, blide, fulle av bønn – så måtte man ta hans ord for gode, enten man trodde dem eller ikke. Daniel kjente at han misunte fyren denne store gaven til å klare seg. Men om Gammeln tenkte han at dersom alt folk kunne ta pengespørsmålet som han tok det, bare med lek og spøk som på et teater, så ville verden langt fra være så vond å leve i som den var. – Nå leste Gammeln Døri opp igjen. Latintimen skulle begynne. Slik en latintime hadde Daniel aldri i sine dager sett eller drømt om. Hver time var som en fest av ånd og vit, av spøk og moro og utrolige påfunn.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 79 / 294

Selve grammatikken ble levende under Gammelns hender, levende som barnelek og eventyr; og de latinske forfatterne, som Daniel hadde hatt så lite tro på, ble større enn alt stort, især Horats og Livius. [85] I dag fikk han tak i den fine staven til herr Presler og satte seg ned for å «spille». Staven brukte han som bokstavstavle, og med den andre Håndi leikade han uppetter ein innbilt Felehals som til den gildaste Slått. Og så song han: «Amo – amas – amat! amamus – amatis – amant!»k64 – Gutarna med, så mange som helst kunde for slåtten. Det gikk. «Skal vi ta den en gang til? – å ja: amo, amas, amat! amamus, amatis, amant!» Men da gutarna skulle prøve seg alene – Gammeln satt bare og «akkompagnerade» ham – så gikk det i surr. «Nei; nei; nå får jeg til igjen!» ropte Gammeln, og så bar det i vei med et nytt lag.

Og da det likevel ikke hjalp, kastet han «bogen», grep seg med fast fingertak i nesa og leste «amo» med en stemme og et ansiktsuttrykk som fikk gutarna til å huke seg sammen. Men da han så prøvde dem, kunne de hele flokken spille «amo». Han hadde påfunn uten tall. Men uansett hvor mange han hadde, og hvor underlige de tidt så ut, fikk han alltid noe ut av dem, og alt han rørte ved ble til glede eller ånd. Det var en «metode» som aldri har vært brukt verken før eller siden; for metoden var mannen, og mannen var et geni. Mot gutarna kunne han være som han ville; de holdt alle sammen av ham. Og da de var ferdige på skolen, snakket de aldri med slik glede og varme om noen

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 80 / 294

Mannen som um gamle Heltberg. – Han var flink til å drive dem i Madvig.k65 Noenlunde [86] hver uke lovet han dem at i neste uke skulle de få et utdrag av hans egen grammatikk; men det ble aldri av. Madvig måtte de klare seg med, og «Perioden» var det i bunn og grunn bare få som fikk tak i. Men alle fikk høre om «Sprog-Geniussen», som kom til Jora og skapte Tungemål, eller om preposisjonene, som engang i tiden sto pent i bås, men siden brøt seg ut, så alt ble til et babelskt rot, eller om ordklassene, som der bare var tre av. «I evighet! der er tre!» sa Gammeln. På de andre skolene og på «Universitetene» sa de at der var så mange ordklasser; åh, det var så fælt; når folk hørte slikt, ble de rett og slett redde; men der var bare tre; i evighet! der var tre!

Alt var tre; – det var enda en mann som ble gal fordi han kom etter at alt var tre, – fortalte Gammeln.k66 – På den måten fikk han sine læresetninger inn i selv de mest stive hoder, og han fikk dem inn slik at de satt. Men når han tolket de gamle skribentene, likte han seg best. Da var han som en eldreik av åndfulle lærde,k67 og billeder og lignelser kom sprudlende og lysende så tett og så lystig som i en komedie av Shakespeare. Men kav-norsk var han, og Daniel stod opp i Under yver, hvor godt han fikk latinen til å passe med vår nordiske ånd. Da han fortalte om «Cæsarguten», som kom og gjorde soldk68 på remdølerne og bellovakingarnek69 i Gallia, den styggheten [87] som var så rå som kua oppe i åsen, da var det som om man følte seg altfor mye hjemme.v19 Men han kunne også være klassisk. Som da han fortalte om sin kjære Horats og om livet på hans lystgård.k70 Der levde de ideelt! lo han.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 81 / 294

Med kranser av vinløv lå de til bords ved den silrende kilden og drakk den perlende falernerk71 til lyden av lyrespill … «det var noe annet enn å ligge oppe på Romerike og dyrke poteter, det, Simon Husmo!» – I Livius tok han med Dag Lars Risvold. Da visste klassen at her ble det gøy. Lars Risvold var en snill gutt; men han kunne ingenting. Han var av de bygdeljosene som gikk her og strevde år ut og år inn uten å komme noen vei, spiste opp og ødela først det lille de selv rådde over, så alt som søsken eller slektninger kunne skaffe, og til slutt hver eneste skilling de kunne låne sammen; – for hjemme ble de regnet for store lys, og på kirkegulvet hadde de vært nummer én. Røk de opp til eksamen, så

Det var ikke fordi de var dumme, men fordi «Skolen var så strid», som de fortalte, da de var hjemme om sommeren og slo alle Jeronymus'er og Jesper Ridefutark72 ut på bygderne flate med sitt hic, hæc, hoc, hujus, hujus, hujus.k73 Lars Risvold var en av disse; men det var hans lykke og store ulykke at han ikke visste det selv. De leste om dagen om Lartem Porsinnam.k74 Dette, mente Gammeln, var akkurat noe for Lars, og han drev gutten fryktelig for å få ham til å skjønne hva Lartem måtte hete i nominativ. «Hun er diger i dag», sa han til slutt, andpusten.v20 Men med «hun» mente Gammeln «Råheita», som han alltid hadde store problemer med. Råheita og Pontoppidan, det var hans to hovedfiender, og mot dem kjempet han på sin måte både tidlig og sent. Det var ikke Lars, og Rasmus, og Per som Gammeln hadde i tankene som høvdinger; det var selve Råheita, og han var akkurat mannen til å temme den.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 82 / 294

«Når hun kommer inn fra fjellene om høsten, – så rauter hun», sa Gammeln; «men jeg er sannelig ikke redd for å gå inn i båsen til henne, jeg!» Og når han så hadde holdt henne under skuring en stund med sin makeløse grammatikk og sin guddommelige «periode», så «ble jeg folk av henne til slutt» for det meste. Av og til kunne han holde hele taler om denne metoden sin, som var så genial, at selve Lars Risvold her lærte å tenke logisk eller sluttet seg fram fra Nasetippen og et stykke ut i verden, – «og når jeg engang får utgitt min herlige grammatikk, som ligger hjemme i min guddommelige bordskuffe, så skal der oppstå en ny æra i dette formørkede landet!» – Han holdt på med Livius. Men der oversatte Lars «consilium» med «folkeforsamling». Da ble det leven. Gamlen reiste seg, stabbet bortover gulvet, vred seg og jamret seg som om han hadde vondt –: «Å Gud hjelpe meg, arme mann! Det blir umulig å leve for meg i denne verden!

Dersom du fikk høre, Lars, at en mann ved navn Krag var kommet til byen idag, og du så kom ut på gaten og så en kråke oppe på et hustak, ville du da ta av deg hatten, Lars, og hilse opp til kråken, og si «Goddag, velborne herr Krag! Velkommen til byen»?» Nei; Lars ville ikke gjøre det, sa han. «Nei, det ville du ikke gjøre, Lars! Men nettopp det var det du gjorde her, Lars! Du så en kråke og trodde det var herr Krag! Det er forskjell på «krage» og «Krag», Lars!v21 Det er forskjell på «consilium» med s og «concilium» med c! Å, jeg, arme mann! Å, disse guttene, som ingenting vil lære! Jeg kan like gjerne gå og tigge meg plass på Mangelsgardenk75 med det samme! Og det er din skyld, Lars Risvold, som ikke vet forskjell på» consilium med s og concilium med c!» Og han fortsatte med gråtende Mål og stor Jammer:,

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 83 / 294

«Å er consilium med s, Lars? 'å er consilium med s, Lars Risvold? Consilium med s, det er Samråd, det, Lars Risvold! Det er Samråd, det, Lars! Husk nå det, og la ikke en gammel mann sulte ihjel på grunn av din skyld! – Men Concilium med c», sa han i en annen tone, «det er Rådsforsamling, det; det er Folkeforsamling; det er der Cicero taler mot Catilina og Cato mot Karthago … husker du det, Lars Risvold»? – Ja, nå skulle han huske det. «Ja, sett deg ned da, Lars! – åh! åh! Sett deg ned og skam deg, Lars, fordi du ikke visste – åh! åh! åh!» –: Gammeln fikk et astmatisk anfall og begynte å hoste, så til slutt ble han så rød at han kunne fått slag, men han holdt ut og ville snakke likevel –: [90] «visste, at – åh! åh! åh! –at – åh! åh! åh! –;» men nå klarte han ikke mer; Hostingen tok overhånd. Lars satte seg, og skammet seg visst også, så godt han kunne. En annen kom opp, og det gikk likere.

Men da de kom litt lenger ned – der stod det: nisi, quanta vi civitates eam (libertatem) expetunt, tanta regna reges defendant –, k76 da sto han fast, fordi han tok tanta til regna. Da bar det opp igjen med Gammeln, og han begynte å stampe bortetter gulvet og jamre seg. «Hør, min snille Halvor Mosebø! Dersom du gikk på en vei, og møtte, først en fin dame, en student, og en gris; og straks etter fant du en fin silkeparasoll liggende i veien; ville du da gå med parasollen bort til grisen og si: «Undskyld, høystærede, har De visst mistet Deres parasoll?» – Nei, Halvor! Det ville du ikke! Du ville løpe avsted, inntil du råket den unge damen, og så ville du bøye deg, Halvor, og gjøre deg lækker, og si: «Om forlatelse, min frøken; men De har visst mistet Deres parasoll.» Ikke sant, Halvor Mosebø?» – «Ja; det kunne vel hende seg det.» – «Ja, men det gjør du ikke her, Halvor! Du går bort til grisen med parasollen, Halvor!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 84 / 294

Du tar tanta til regna, fordi regna står nærmest! Det må du ikke gjøre, Halvor Mosebø! Tanta hører til der langt borte, ser du! Tanta vi, quanta vi, Halvor Mosebø!» – Ja, nå forstod Halvor det. – «Ja, kjære, husk nå på det!» jamret Gammeln; klassen satt og lo og tenkte med seg at slikt var det nok ikke lett å glemme. [91] Men nå kom Gammeln inn på innholdet av det som «den gamle skarven Tarkvinius Superbus, eller Tarkvinius Storsnut» hadde sagt, og holdt et historisk foredrag om Roma og romersk politikk, som var det mest åndfulle Daniel hadde hørt. Til slutt reiste han seg, slo ut med hånden og sa høytidelig: «Nå er vi ferdige. Nå er vi – ved Gud! – aldeles ferdige. Nå kan vi gå videre.» Og så

Han satte seg ned for å gjennomgå leksene til neste dag. – – Daniel bodde på et loft i Akersgata.

Rommet var ikke lite; men det var lavt og hadde skråtak; lyset kom inn gjennom to vinduer som var bygd ut gjennom taket. Rommet var fullt av kanter og kroker og var litt halvlyst; utsikten var mot et par hustak og noen skorsteiner. Men Daniel likte seg her. Her var så koselig og lunt, tenkte han; og det lukkede utsynet gjorde at han følte seg så trygg, så godt gjemt. Byen likte han også på en måte. Her var ikke slik som han hadde tenkt; her var smått og grått i grått for det meste, og det var utrolig hvor enkelt det kunne se ut de fleste steder, bortsett fra oppe på Homansbykanten; men for Daniel var alt så nytt at han koste seg med å se på det likevel. Og den eneste lille stubben av en hovedgate som byen kunne sies å ha, strekningen fra Storthingsbygningen til Slottet, var så gild med alle sine trær og Slottet øverst oppe som en bred vegg, at Daniel savnet ikke sine marmordrømmer så mye likevel.

Slik burde en storby se ut. [92] Man kunne være trygg på at de som bygde her, og som hadde tilsyn med bygningsarbeidet, visste hvordan det skulle være. Men drømmen om å komme oppi noe stort eller forunderlig holdt seg vedvarende hos ham. Han så ingen ting som minnet om eventyr. Folk så svært hverdagslige ut; og selv om han nå og da så en gild

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 85 / 294

Vognen, visste han, hadde en grosserer sittende inni den på det øverste setet. Men én ting var han sint på, og det var at folk syntes seg så viktige. Han trodde de gikk og småflirte av ham, hvem han enn møtte, eller så ned på ham på Sned, som om han var noe stygt. Jo lenger han var i byen, jo verre trodde han det ble. Om han så bare skulle inn i en krambutikk, eller han skulle kjøpe seg et kvart pund petumk77 hos en tobakksforhandler, så var de diskemennene og sigarjomfruene så vise og viktige at han ble både flau og dum. Han trøstet seg med at når han ble student, skulle han gjøre dem like for det. Den eneste moroa han hadde var når han en søndags ettermiddag i Skøyen kunne være sammen med Haugum og Aslak Fjordan eller Johannes Ortvedt og gå opp og ned Karl Johan. Da følte han seg fri og fornøyd, lo når de andre ertet, og så på alle disse ukjente som vandret frem og tilbake der som fisk under en å-bredd, så glad som et lite barn.

Av og til kom det unge jenter – helt oppe i tjueårene var de visst – og så på Daniel med slike blikk at han ble helt varm om hjertestammene; og da kunne de gamle eventyrdrømmene hans våkne til live igjen. Men de unge jentene gikk alltid sin vei, og han hørte aldri noe fra dem. –

Det var sjelden han fikk dra på slike turer. På fabrikken fikk de så lite lekser at den som ville følge med, måtte lese både dag og natt. Nå lærte Daniel seg dessuten for alvor å røyke; det hørte med til studentlivet, det også. Og så satt han mesteparten av tiden på «hybelen» og leste, røykte og leste, så det gjorde vondt i hodet. Det var slitsomt, men det var karslig, tenkte Daniel; for nå kunne han i det minste kjenne at han studerte. Med skam skrev han hjem at nå leste han så mye at det virkelig gikk ut over helsen. Av kjente fra gamle dager hadde Daniel to, Ole Bentsen og Peter Dirk. Disse karene gikk nå i øverste klasse og klarte seg godt. Peter Dirk var omtrent den samme, litt slapp og pyntelig, men kanskje ikke fullt så viktig. Men Ole Bentsen hadde blitt gudelig her inne.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 86 / 294

Han hadde kommet til å bo hos en hellig skomaker, fortalte Johannes Ortvedt; «og da han forstod at han kunne få bo for halv pris dersom han omvendte seg, så omvendte han seg naturligvis», mente Johannes. Daniel kunne se at Ole Bentsen hadde forandret seg; det rolige, kjøttfulle ansiktet hadde stivnet og rettet seg opp og ville være alvorlig, og de små, gråkalde øynene strebet etter å virke kjærlige. Og Daniel forstod snart at Ole Bentsen gikk med hemmelige tanker om å frelse hans [94] sjel også. Dette ble til en stor plage for Daniel. Han kunne

Han tenkte ikke på å omvende seg ennå, før han hadde levd det ideelle studentlivet til ende, og han turte heller ikke å si at han ikke ville omvende seg; da Ole Bentsen begynte å snakke om å gripe nådens tid, visste ikke Daniel hva han skulle svare. Han trakk seg unna så mye han kunne; og da Bentsen til slutt forstod at gutten var kommet i hendene på Hans Haugum, ga han Daniel over og var siden mot ham som mot et annet jordbarn. – Vinteren var lang, og forelesningene var mange. Man kunne lese både natt og dag, og likevel var det umulig å følge med. Daniel ble sliten, han som de andre. Å, at alt i verden skulle være så tungt og vanskelig! I bunn og grunn var det med skolearbeidet som med alt annet slit: det var en straff for våre synder. Det var egentlig rart at folk ville påføre seg selv så mye vondt. – Han la snart merke til hvilke lærere man kunne ta det med ro med. Og så tok han det med ro med dem.

Han lærte ikke det de satte ham til, og ble mer og mer borte fra timene deres. Når andre kunne gjøre dette, kunne han også. Han lærte på den skolen han gikk. Men dette gjorde at han aldri hadde full fred i samvittigheten.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 87 / 294

Etter hvert ble han kjent på skolen. Det var en merkelig, ujevn flokk, sammensatt av likt og ulikt, som man kunne se her. Det meste var bondegutter og sønner av småfolk; men her og der kunne man se en prestesønn eller andre som var utvist fra latinskolen, eller som av andre grunner fant det passende å ta denne «beinstien til eksamen». Her satt friske, grønne sekstenåringer side om side med erfarne skjeggbusser og fleinskaller på 30; ærverdige skolemestere satt sammen med glade sjøgaster; hellige menn som Ole Bentsen måtte her ha lag med rangelfantaser og galninger, som kanskje ikke gjorde annet enn å drive rundt etter moro.

Så man hele flokken under ett, hadde man nok noe fortrykt og fordømt over seg, et drag av strev, pengesut, vonde dager eller rangling; mange gikk dårlig kledd, med skitne krager og håndlinninger, med bukser som trådte ned med hælene, med skjeive sko, med geniale hatter; borte ved ovnen satt en gutt med vinterfrakken på seg, enda når det brant i ovnen så han var rød; tingen var at han hadde et hull i buksen på et sted … der det ikke gjeng an å ha hull i buksen, og det kunne han ikke skjule på annen måte. Mange så så skrale ut at man måtte tro de sultet; og de som arbeidet og prøvde å henge med, gikk gjerne med en jevn skodd over helen, tunge og nervøse av nattevåk og overarbeid, så de som om de ikke helt var seg selv. Jo lenger det gikk, desto tyngre ble tonen; all samtale ble alvorlig og trist, all spøk matt. Det var som om det ikke var noen ungdom i denne flokken.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 88 / 294

De som var unge i alder, var tidvis voksne nok i tanker; de led for mye vondt. «Klasseånden», [96] som aldri hadde vært sterk, døde etter hvert helt ut; klassen splittet seg opp i små flokker, og de som ikke hadde noen flokk å tilhøre, gikk og vandret alene. Det de snakket mest om, var nettopp det de hadde minst av, nemlig penger. Den som hadde penger! Den som var rik! Den vise gikk fra morgen til kveld. Men iblant talte de om politikk, tro, mål, nasjonalitet; og kom de inn på slikt, kunne de bli engasjerte. Hele veien fra høsten av hadde de delt seg opp i ulike meningsflokker; det var liberale og radikale, det var «norske» og «norsk-norske», kosmopolitter og målmenn. Dessuten var det en flokk av «meningsløse», som «ikke brydde seg om politikk». I troen var det like stor meningsskillelse; det var flere grundtvigianere, helst blant de eldre seminaristene, og om Jens Rud og et par andre ble det sagt at de skulle være nyrasjonalister.

Men oppe i den øverste klassen skulle det likevel finnes folk som ikke trodde på noen ting. Men med slike gutter gikk det nå som det kunne. De kom hit unge og uvitende, mistet sin barnetro og hadde ingenting å sette i stedet; heller hadde dei ikkje den moralske utviklinga som trengst for å bera eit slikt tap. Når dei så mista Trui, så

De mistet umiddelbart sin moralske likevekt, og drev snart med ulovligheter. Hans Haugum og Johannes Ortvedt kjente til flere eksempler på dette. Så nevnte de en viss Rødberg, som så vidt hadde klart å bli student høsten før, men som både før og etter det hadde oppført seg svært dårlig. Enda verre var det med denne stakkars Olai Juberg. Han så så rolig og skikkelig ut, at man skulle tro han var en ren mors unge; men i det skjulte var han den verste trollmannen. Det var med ham som med så mange andre, som kom helt ferske fra bondelandet og fra et innestengt liv; de ble drevet av skjulte lyster under sine sekkete øyne, kom så hit og drakk av alle Kristianias rennesteiner, til de en vakker dag lå der. Nå gikk Olai Juberg omkring med blekt hår og avbløtt ansikt og stirret og stirret gjennom sine brede briller som et lik gjennom en kirkeglugg; det var så vondt å se ham. Daniel ble redd av å høre slikt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 89 / 294

Han sendte en hemmelig bønn opp til Vårherre om at det ikke måtte gå slik med ham. Den som Daniel likte best i hele klassen, var Hans Haugum. Denne Haugum hadde vært skolemester i flere år; han var involvert i alt som hørte til den «folkelige-liberale vekkelsen» og ble leder for denne i klassen.

Flokken. Av sine kjente hadde Haugum to som fulgte ham uavlatelig: Johannes Ortvedt og Aslak Fjordan; den første kom godt overens med Daniel, men ble snart lei av hans tomme prat og evige skryt. Den andre, Aslak Fjordan, var en fåmælt og tung mann, men snill og klok, så man likte ham desto bedre jo mer man lærte ham å kjenne; å se på var han høy og slengende, [98] med rødt, stritt skjegg, skallet i hodet, stygg som en konstabel. I denne flokken fant Daniel igjen de tankene og drømmene han hadde lært av kapellan Hirsch, og som han gjemte som en dyr skatt. Han ble altså med i den folkelige flokken; men han våget ikke å vise seg ivrig i sin tro; for han hadde litt dårlig samvittighet når han tenkte på grosserer Helle og kapitalist Finsen. – Der var mange skolelærere og seminarister, både eldre og yngre. Det var stille, snille folk. De fleste ville bli prester.

De mente at deres livsoppgave lå der; for de hadde drømt om å bli prester helt siden de var små. Her strevde de da for å nå denne drømmen; men så ble de trette og nervøse, og plaget seg ofte med store tvil. Kanskje hadde de tatt feil av sitt kall i livet. Kanskje hadde disse prestetankene bare vært en drøm av deres egen fåfengthet. Kanskje hadde de misforstått sin «bestemmelse», spilt bort,

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 90 / 294

«ødslet bort» livet sitt. Det ville vært fælt. Det ville vært skammelig. Så lenge hørte Daniel på slikt, til dess han selv begynte å tvile og grublet; men han tok ikke saken like alvorlig som de andre; – han var altfor ung. – Haugum og Ortvedt hadde lagt seg opp litt penger som skolemestere; her inne hadde de fritt husrom hos en bekjent, og på den måten ville de klare seg fram til artium uten å komme i gjeld. Det var flere som hjalp seg selv fram, [99] og det stundom på verre vilkår. Noen sa de levde for seks daler i måneden, en annen mente de levde av ingenting; ikke så få hadde arbeid ved siden av lesingen, så det var utrolig at de kunne holde ut. Daniel visste at han ikke kunne leve slik; – men samtidig hadde han en viss respekt for disse arbeidsmennene, som mest endte opp med misunnelse. Flertallet av bondeguttene som gikk her, var folk som lånte seg fram; andre var hjulpet på vei av gode mennesker.

Bare en og annen, som Aslak Fjordan eller Simon Husmo – Simon Husmor, som Ortvedt sa – hadde penger selv, eller hadde, som Jens Rud, en rik far til å hjelpe seg. Men noen av dem som levde av andre folks hjelp, hadde et mindre godt rykte; snart var de veike, karakterløse vimsere,k79 som lot seg stemple og binde både i vilje og

Tanker som de benyttet seg av, og snart kunne de være rene skurker, som gikk til prester og snille folk og utnyttet dem, svindlet som hestehandlere, og brukte pengene opp til drikk og sløsing. Slik hadde for eksempel denne Rødberg vært, sa Ortvedt. De som hjalp seg selv, burde i grunnen ha klart seg best. Men med dem var det at de ble så gamle, og ofte helseslitne, før de nådde frem. – Var Haugum leder for de folkelige, så kunne man enda mer si at Jens Rud var leder for de radikale. Daniel trodde lenge at Jens Rud var en prestesønn. Han så ikke ut som en bondegutt; han hadde ikke den brede, kraftige overkroppen som de andre, og særlig var ansiktet altfor fint, og munnen for tydelig formet. Til slutt fant Daniel ut at Jens Rud var sønn av en storbonde her oppe ved Kristiania, og han tenkte at det var merkelig at en slik kunne være radikal.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 91 / 294

Til Ruds flokk hørte Halvor Mosebø, en liten, rundrygget, gulbleik telemarking med en nese som en sadel og et par mørkegrå, tungsindige øyne, som så små ut under de hengende, posne øyenlokkene; men i øyekroken lo det stundom; for Halvor Mosebø hadde et kvikt hode. Daniel fikk motvilje mot ham, fordi det viste seg at han kunne mer historie enn han selv kunne; men det fikk Daniel til å begynne å lese historie igjen. Dessuten «Sven Dufva»k80

Elderen Per Brageland, en høy, nakkebøyd gutt med to klare, røde gaselleøyne, uskyldig og snill som et barn

Saud. Han var «Pughest», hørte til disse Maurerne, som strevde og strevde, forstod ikke alt, men tok det til seg, grov seg stille gjennom bok etter bok, gjennom eksamen etter eksamen, – «indtil de endelig bleve salige», som Olsen den første sa, d. v. s. til de fikk seg et kall der nordpå eller vestpå, fordi de var så gamle, eller fordi de hadde kone og barn å forsørge. Om Per Brageland hadde Jens Rud sagt at «ett dåligt hufvud hade han, men hjertat, det var godt», og siden ble han kalt Sven Dufva. Endelig regnet de Markus Olivarius Markussen med til «Ruderne», mest fordi han var målvakt. Det var en herdebreid, hårfager trønder, ivrig og smågløgg, med mange hugmål, snar til å lære, ei livlig sjel. Han og Halvor Mosebø bodde sammen; de «disputerade och lo, och disputerade och drack öl», sa Olsen den første; men greide seg gjorde de like godt. Ranglefantene var helst å finne blant de «meningsløse», sa Haugum.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 92 / 294

Der var Isak Abrahamsen Opjorden, som til slutt ble hentet hjem fra skolen, og der var Bent Bu, en fyr som sjelden var å se. Olsen den første og Simon Husmor hadde nok også sine «øl-rider», men det var bare en gang iblant. Olai Bruvik, som alltid hadde samme mening som den han snakket med, lå etter alle de tjenesteguttene han så, og hver gang han fanget en, ble han borte fra skolen. i 8 dager, fortalte Ortvedt. – Fra Tarald Ruste fikk Daniel ender, og da brev om at han måtte spare. For spart var spart, og landet var fattig, og embetsmennene levde altfor godt. Lias skrev et brev og fortalte at alt stod bra til, og at han mest ikke kunne klare seg. Ingen skrev om det som Daniel brydde seg om å høre: om Inga. Daniel sendte to brev til Judith og prøvde å få henne til å fortelle fra Holms; men den dølen forstod ikke meningen. Penger fikk han bare så vidt han kunne tigge og låne.

Noen ganger nådde ikke sendingene fram, [102] og da måtte han låne. Men det var ikke farlig; han visste at han kunne betale. Og han ble alltid reddet. Best var det å be østlendingene om slikt; vestlendingene var mer kloke. – – En dag kom Jens Rud til ham med en vennlig hilsen fra kapellan Hirsch. Daniel rødmet. «Kjenner De kapellan Hirsch?» spurte han. «Ja, – han er gift med søsteren min», svarte Jens. «Å; – så.» – Men Daniel følte seg styrket av denne hilsenen, og han lovte seg selv på nytt at han ikke ville glemme sin gamle lærer. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 93 / 294

Våren var enda lenger her enn hjemme. Det begynte å letne opp alt i mars, med varm sol og høy, lys himmel; men så kom april med vinter, og da den sluttet, og det rett begynte å varme i bakkene, så kom mai med sin kalde nordavind, som aldri tok slutt. Ja, helt til siste slutt rant juni opp – juni med sin hvite, glohete sol og sin tette ølrøyk som svøpte inn over fjorden og de vakre åsene. Og sommeren sprang ut på en natt. Men da ble det like ille. I byen ble det så varmt som i en bakerovn, og man kunne knapt puste. Da Daniel hadde lengtet så lenge etter feriemåneden, at han hadde lengtet seg lei – så kom feriemåneden. Da var de som blåst bort, alle de underlige fuglene på Heltbergs fabrikk, og Daniel gjorde seg ikke drøy, han heller. Det skulle bli en forunderlig ting i bunn og grunn: å komme hjem som Kristianiamann. – [103] – Inga Holm var blekere nå og høyere, men ikke mindre søt.

Dette draget av sorgmild lengsel, denne tåken av blid, kjærlighetssår drømming, lå ennå over henne som et huldreslør. Men hvorfor var hun så blek, den vakre jenta? Hadde hun sorg? Lengtet hun etter noe som ikke fant ord? Kunne hun ikke sove om natten på grunn av tanken på sin venn? Og Daniel kjente pulsen sin fylles av søte strømmer ved tanken på at kanskje var det ham hun

Bleknaden forsvant for en stund. Men … dersom det nå var en annen. Og hvor rimelig var ikke det? Da ble det gråkulde og tomt omkring Daniel, og inni Bringa hans ble det også gråkulde og tomt, med små, rivende stikk. Han satt oppe i skolemesterstolen den dagen, som et tegn på at han nå var kommet opp over almuen. Og han satt der og kurtet Inga Holm på avstand, som i gamle dager. Men en uventet og forunderlig ting hendte ham den dagen. Da messa var slutt, kom gamle klokkar Holm og ba ham med seg hjem til middag. Daniel ble blodrød og fullstendig fortryllet. «Takk … Takk», sa han, og visste det ikke. Han tenkte med et hardt hjerteslag på at kanskje det var Inga selv, som –! Og sammen med en av de eldste skolemesterne fulgte han med et bankende hjerte klokkaren hjem. Gamle Holm var fornøyd med Daniel. Gutten hadde ikke forandret seg, så vidt han kunne forstå. Bortsett fra i målet, naturligvis.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 94 / 294

De sunne grunnsetningene, som han var oppdratt med, hadde han holdt fast ved; og han hadde ikke blitt oppblåst. Han var enig med klokkaren i alt, og gamle Holm ble mest stolt av å få slik støtte fra en mann som man snart kunne kalle lærd.

Mons Skulemeistar sa lite for det meste. Bare av og til kom han med et lite spørsmål om det ene eller det andre, som han lenge hadde ønsket å få Greida på av kunnskapsrike folk. Daniel svarte nådigt både på det han visste og på det han ikke viste, og Klokkar Holm og Mons Skulemeistar undret seg sterkt over hans visdom. Men det var for det meste Hans Haugums visdom, Daniel forsto nå. Daniel tøvde da de nærmet seg gården. Han følte at alt her var så hellig og forunderlig; det lå en glans, en glød over hver ting, og alt han så, lå liksom og lokket til seg, og takket for sist, eller dro på Gjeipen. Men en gammel høne gikk og kaklet og bredte seg og sa tydelig, gang på gang: Friar? Friar? Friar? – Daniel ble blodrød. Men han kom inn. Han hilste på Gamlemor, og det gikk nogenlunde. Han hilste på Inga; det gikk skralt. Han var ikke flink til å se på henne; det la seg et slør for øynene hans, og dessuten klarte han ikke å få dem opp.

Men det verste var at han ikke klarte å si noe. Han stod og tøvde som en stor tosk. Det var forferdelig! Men ved bordet ble han modigere da han hadde fått litt øl. Og så fortalte han i det vide og det brede, alt han kunne huske, og lo som en skipper, for at Inga skulle finne det morsomt. Men det han sa, tømt i hans egne ører som en tom Dur. Etter bordet var det pipa, og nå totte Daniel det som kom med den, at han hadde lært å røyke. Han ble sittende hos klokkaren langt utover dagen. Inga satt slik til at han ikke kunne se henne fra voggestolen sin; men han kjente på seg at hun var inne; og her var så hyggelig. En så koselig stue hadde han ikke sett, og en slik hage, med slike blomster, og med et løv som skalv i sommervinden som en søt hvisking, fantes ikke på Jordi. – Men siden måtte Daniel på gjestebud andre steder. Han måtte til lensmannen; og der måtte han være litt Jåbækianar.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 95 / 294

Det var ingen råd med det; lensmann Ruste hadde gjort ham så mye godt … Og neste søndag måtte han til grosseraren. Der ble det enda verre. Der var middagsbesøk, og han måtte sitte ved siden av grosseraren, på et sted der alle så ham. Og så ble han vist fram. «Hm! vår protesjé», sa grosseraren, da de hadde kommet i gang med maten. «Vi støtter ham litt … vil hjelpe ham frem, ser De … Bare en bondegutt; men gode evner, sier rektoren; ingen manérer, som De ser; men det kommer seg nok!» –

Daniel ble så skamfull at han svettet. Og det ble ikke bedre da en av gjestene, som ville være «behagelig», begynte å rose Grosseraren for denne hans gode gjerning, og formanet Daniel til å være takknemlig mot en så «velgjørende» mann. Daniel var utmattet som en skrubb, men han mistet hele matlysten. Resten av middagen satt han bare og pillet i maten, og lyttet med halve øret til at en prest og en skriver dømte livet av Jåbæk og jamret opp mot himmelens skyer om hvor magert det var for embetsmennene. Så snart de var kommet fra bordet, ville Daniel rømme. Men det fikk han ikke lov til. Han skulle «versgo ha kaffe»; dessuten, la Grosseraren til, hadde han godt av å være litt sammen med fint selskap, så han kunne lære folkeskikk. Og så måtte Daniel «være med». Han fikk ikke engang lov til å gjemme seg bort nede i hagen; Grosseraren Helle hadde nok bruk for sin protegé.

Han ble utspurt om både det ene og det andre, og da de til slutt kom inn på politikk, uttalte den samme «behagelige» gjesten – herr pastor Ring – at han håpet Daniel ikke var jåbækianer. Daniel svarte at han ikke hadde tenkt videre over politikk, og det sa pastor Ring var riktig; Grosseraren mente også at ungdommen helst burde holde seg borte fra slikt. «Men jåbækianer blir han nå ikke», la Grosseraren til med et smil; «så mye tiltro har jeg til –»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 96 / 294

Guten.» – Hos Finsen var det på en annen måte. Finsen brydde seg ikke om politikk; men så ville han vite om Daniel hadde funnet Frelseren, og det klarte ikke Daniel. Så fikk han en lang formaningstale om å søke Skaperen i sin ungdom. [107] Men til slutt kom Finsen med det som nok lå ham mest på hjertet: om at Daniel ikke kunne ønske å bli misjonær. «Ikke så å forstå, kjære venn, at jeg vil legge noe press på deg», sa herr Finsen; men … han ville kunne hjelpe Daniel med så mye større glede dersom Vårherre bøyet hans hjerte slik at han ble misjonær. Skulle det ikke være herlig og stort å få være med å bygge Kristi kirke der nede i Sululand? Måtte det ikke være et salig arbeid å få bringe frelsesbudskapet ut over verden til dem som ennå lå i mørket og i dødens skygger? – Daniel var i sitt verste hjørne. Å si rett ut nei gikk ikke an, og å si ja – det gikk heller ikke an. Da fikk han en frelsende tanke: «Mor vil ikke», sa han.

Dermed slapp han for den gangen, og han tenkte at han hadde greid seg bra. Det samme tenkte Maren, da han fortalte det til henne. – – Da han kom vel og vel tilbake til Kristiania om høsten, fikk han høre at grosserer Helle hadde spilt opp. Daniel ble rent forvirret, men – sant å si – glad. Så var han da kvitt den formyndaren. Men da han straks etterpå fikk brev fra lensmannen om at heretter måtte han nøye seg med enda mindre penger enn før; det var slutt på gleden. På skolen gikk alt som før; men fire av guttene hadde sluttet: Wall, Presler, Simon Husmor og Olai Bruvik. Om den siste sa de at han hadde giftet seg med en rik slakterdatter og skulle bli handelsmann. Men to nye var kommet tilbake. De hadde tidligere gått på en annen privatskole; nå hadde de vært oppe og strøket, og skulle prøve seg som skuringer på fabrikken. Den ene hette Gregus Johnsen, en lang, blek fyr som de sa var dikter; han hadde til og med skrevet vers i «Posten».

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 97 / 294

Den andre var gamle Vidunderbø. Hans rette navn var Underbø; men han hadde blitt berømt og omdøpt, fordi han «snart i en mannsalder» hadde gått her inne og strøket til artium. Men hvor lenge han strøk, og hvor ille det gikk, så holdt han ut like godt, seig som et vidunder. Nå var han langt ut i årene, så de for moro skyld fortalte at han hadde en sønn som var student, og som i eksamenstidene leste privat med faren sin «for å hjelpe den unge mannen fram». Det var en allmenn legende at Vidunderbø, som en ny Jerusalems skomaker, skulle gå her inne til dommedag og stryke til artium. – Mer enn én gang dyrket Daniel sin elskede mø i sine ensomme drømmer. Den solskinnsstunden i klokkergården levde han opp igjen og oppatt, og ut ifra den diktet han mange lange eventyr, som alltid sluttet i en hvit prestegård mellom grønne trær. Men da det gikk en stund utpå høsten, kom det noe som gjorde at han tenkte mindre hett på Inga Holm.

Det kom en ny tjenestejente i huset. Hun var fra Vestlandet og hette Berta Maria. Det var en skikkelig jente, godhjertet og snill, med et ansikt så mykt og rundt og smørblidt og lokkende som en pannekake. Daniel så på denne jenta og likte henne. Å snakke med henne våget han ikke; men han likte å se på henne, og det var ikke lenge før han tenkte på henne også når han ikke så henne. Han ville henne ingenting! for han elsket henne naturligvis ikke. Men hadde han kunnet litt av Bruviks kunster, så ville han ha gjort seg kjent med henne i all høflighet og ære; for da hadde det blitt så mye hyggeligere på hybelen. Men Daniel kunne ikke Bruviks kunster. Han våget seg ikke engang til å by Berta Maria en teaterbillett. Men likevel var han glad for at hun var her, og til slutt tenkte han nesten like ofte på henne som på Inga.

Det var på en annen måte; for Berta Maria var bare en tjenestejente, og Inga Holm var idealet; men likevel måtte han undre seg over at hun var så ofte i tankene hans; for han elsket henne ikke, det var han sikker på. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 98 / 294

Det var vanskelig for Daniel å klare seg med de pengene han nå fikk; og han begynte å få små gjeld. Men det verste var at til sommeren måtte han ha nye klær. Han skrev til lensmannen om dette en stund over jul, men fikk ikke svar. Endelig kom det brev; men det var fra Finsen. Og denne skrev at Herren i sin nåde hadde kalt lensmannen hjem til seg. Og Finsen våget å si at den gamle mannen i sannhet hadde faret med fred. Han tvilte ikke på at den sjelen var frelst; og for det måtte vi alle, og Daniel ikke minst, prise og lovsynge Gud. Ja, Daniel kunne være med på det; men hva skjedde med de nye klærne? Finsen skrev ikke et ord om dem. Derimot skrev han at han nå var alene om å hjelpe Daniel, og at han nok skulle holde ut til artium; men da skulle Vårherre hjelpe videre; for fra høsten av skulle Finsen ha en gutt på misjonsskolen, og mer magtet han ikke. Daniel ble kald.

Så skulle det altså ende med at når han endelig nådde så langt at han ble student, – så skulle han på nytt komme til å stå på bare bakken.

V. [111] «En! to! tre! Pu – ns!» – «En! to! tre! Pu – – ns!» Og de dundret takt med hender og føtter, og friske, unge stemmer, klare som sang, ropte ordet ut av all sin kraft, og likevel var det som det druknet i bruset og støyen som fylte den kirkestore salen som et urolig hav. Det var russelag. Fra ende til annen var gulvet dekket med småbord og krakker; men hvert bord og hver stol var dekket med «russ» så tett som fluer i en sukkerkopp. Russ og ikke-russ. Der var studenter og kandidater, og der var kopister og skolemenn, og man så professorer, og bladmenn, og snyltende gjester. Men i kveld var de alle sammen russ, glade og oppspente, tørste etter puns og etter akademisk frihet. Det var ikke russelag mer enn én gang i året; og det var ingen ungdom i byen, uten når det var russelag.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 99 / 294

Og slik som russerne møtte opp med stormende glede for å si sin grønneste ungdom farvel og bli døpt inn med puns og sang i det voksne samfunnet, slik møtte de voksne og gamle opp for å heve seg på puns og sang tilbake til den tiden da de selv var glade og grønne – så grønne at de gledet seg til å bli voksne, gledet seg over å si sin grønneste ungdom farvel. – Salen var full. Ennå kom det en og annen senkommer og trasket rundt. mellom Frakkeskaut og Føter for å finne seg et sete; men de fleste hadde funnet seg til rette, ved bordene eller på bordene, og der satt de nå og ventet på festen, snakket, ropte til hverandre, hovet, lo, jamtetk83 som katter, bjeffet som hunder, og skrek etter punsj; og hele det tettpakkede gulvet var i en bevegelse av hårfagre hoder og unge, runde skuldre, som duvet opp og ned som skogtinder i storm.

Seks hundre støvler og tolv hundre stolbein stampet på gulvet, seks hundre hender trommet på hundre bord, tre hundre glade, frie halser hovet, lærte, snakket, jamret, og så til slutt gjennom alt dette det veldige, taktfulle koret: «en! to! tre! Pu – ns!» – «en! to! tre! Pu – – ns!» – det ga en konsert, så hele bygningen runget.

Men der var ungdom i dette staset, så at selv de sureste skolemesterne tinte opp og lo, og de gamle, høytlærde professorene satt og smilte så salig og blidt, som om de hadde mistet all sin visdom. Daniel var som beruset av all denne gleden. Han satt i en eneste rus. Hvor man enn vendte seg, var det lek og moro; alle skjemtegaukene fra alle skolene hadde samlet seg her, og hver kunne sitt. [113] Og så alle de spøkefulle ordene og uttrykkene, alle de vrange spørsmålene og de snøgge svarene, og all den vanvittige latinen som fløy gjennom luften som en nisse-dans! Så fri som her hadde Daniel aldri følt seg. Hverdagen med sitt slit og sitt mas var glemt; folk hadde lagt tankene og sorgene sine igjen hjemme; morgendagen fantes ikke; gleden, bare gleden skulle leve; dette var å være student! Dette var det ideelle studentlivet. Men punsen ble tykkere, og russerne ble utålmodige.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 100 / 294

Rundt hele salen reiste det seg rop etter den guddommelige drikken, og det ble et trampe og et vilt liv, så det var svært godt å ha tykke ører. En ung fyr med et blått bånd på brystet ropte inn gjennom en dør at punsen måtte lages først! – men han ble ikke hørt; hvem brydde seg dessuten om sånt prosaisk prat? Langt om lenge dukket det opp en skjenkestue, og straks etter flere; punse-kanner hadde de, og glass. Hurra! Hurra! Alle hundene bjeffet, alle hanene og

Gaukar gool; men de, som måtte være Folk, klappet i hendene og hauket. Og med ett lyste salen opp av hundre vinkende hender og håndkragar; alle ville ha først. «Pst! hitover!» «Vov! vov! hitover!» «Opvarter! Opvarter!» «Jens!» «Kristian!» «Munnskjenk!» «Ganymedes!»k84 «Pst! Pst!» – og salen var å se til som en kraumende85 maurtue. Forunderlig snøgt kom det punsch utover til alle bord, og Hans Haugum, som kjente Kristian – Haugum kjente i det hele tatt alle Folk – fikk en kanner alene til seg og sin flokk. [114] Og etter hvert som alle ble forsynte, ble gleden mindre skrålende, mer inderlig, ble liksom til en småputrende koking av småprat og latter, med et og annet haukende rop innimellom. Alle var samstemte om at punschen var dårlig, for søt og for slapp, bare noe skvip; men punsch var alle dager bedre enn ingen punsch, og så fikk man ta til takke med det «i kvantiteten».

Daniel mente egentlig at punschen var god, han, men holdt med de andre, da de måtte vite det bedre. Og så satte han opp en kjenning og sa til Aslak Fjordan at det var ikke punsch, det var bare sukkervann. – Men der kom Magister bibendi.k86

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 101 / 294

Det var en ung, høyvokst gutt med svært krøllete hår og brunbleik hud; en diger, dristig munn hadde han, og var aldri av den reddslige sorten. Han ble møtt med et stort brøl av jubel, smilte, bukket, tok seg en slurk punsj, sa Hm! slik en norsk taler skal gjøre, og la seg så i vei. «Mine herrer! (all right! Hurra!) Snart – er den dagen kommet – (Hurra!) da vi – for alvor – kan si farvel (Kykeliky!) – til den tiden (Jubel, Remjing) – til den tiden (vov! vov! vov!) som visst de fleste av oss – mer enn én gang … eh! eh! eh!» – Taleren måtte hoste. Han svelget hosten med en slurk punsj og ville begynne på nytt; men nå hadde hele salen fått hosteanfall. Eh! eh! eh! oh! oh! oh! Det hostet fra alle kanter og kroker, som i en kirke på nyttårsaften, og til slutt begynte noen å nynne – uih! uøyh! – så det sang i veggene.

Fyren satt tydelig med den løgnaktige tanken at han ville få magister bibendi til å nynne med; og han nynnet mer og mer hjertelig, mer og mer forførende: uih! he; uøyh! he; –: men magister lot seg ikke lokke; og så snart hostingen og nynningen hadde stilnet noe, begynte han igjen som ingenting var, skrikende videre med sine brede vokaler og harde, rivende r-er, så det kunne høres under et fossefall –: «– – Si farvel til

Den tiden – som de fleste av oss – visst mang en gang – – på vår gute vis (æh? vov!) har forbannet (Bravo! Bravo! Bravo!) som en trældomstid (Mja-au!). Faustis avibusk87 (Hurra!) – nå skal vi om få dager være voksne (Kykeliky!) og frie menn, – være studenter, mine herrer, norske studenter!» Langt, jublende ståk, hurrarop, hoking; langt nede i en krå gool ein gauk. Taleren la med mange ord og lignelser fram den store forskjellen mellom før og nå, og Daniel forstod ham så godt: Den grunnleggende forskjellen var at skolegutten var nødt til å arbeide, mens studenten kunne gjøre som han ville. Studenten arbeidet når Ånden var over ham, «når Minerva ville» (Bravo!), «og når Minerva ikke ville, mine herrer», (så vil Venus! Kykeliky!) – så hadde studenten det store privilegiet at han selv rådet over sin fritid («Skål!» «Hurra!» «Pereat Rector!»)k88 Og det ville si at fra nå av var vi ansett som myndige menn.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 102 / 294

Taleren drakk; allmenn jubel. [116] Da han skulle begynne igjen, klarte han ikke å få frem et ord, fordi alle hundene begynte å bjeffe: de forstod nok at han nå ville gå inn på det alvorlige. Vov, vov! «Og nå, mine herrer» – vov, vov! – «Og nå, mine» – vov! vov! vov! «Og nå» – vov! vov! vov! vov! – «Silentium!» skrek Magister med fælt mål, og det hjalp. Han begynte å forklare om ansvaret ved å være «myndige menn». og det fekk han gjorde det i nogenlunde ro. Da Samfunnet «slapp oss løs», mente han, så gjorde Samfunnet dette i den tro at vi nå var voksne nok til å være våre egne skole- og tuktemestere, og den troen burde ikke Samfunnet svikte. Taleren gikk til slutt over til en skildring av den sanne studenten, en skildring som vant stor tilslutning, ikke minst fra Daniel.

Den sanne studenten var først og fremst ingen «materialist»; han lot kjøpmannen sørge for det som hørte gryta til; selv levde han for det sanne, det vakre og det store; den sanne studenten var heller ingen «melankoliker»; han lot hver dag ha sin plage, og elsket, som Dr. Martin Luther hadde sagt, «piker, vin og sang» fremfor alt («Hurra!» «Fanden spare!»). Endelig var den sanne studenten – trofast. Men her kom talen mest til uttrykk i jubel og «skåling» – Daniel drakk i stillhet for seg selv en skål for Inga Holm, som han i kveld alene ville minnes –, og Magister skrek seg helt målløs før han nådde slutten på talen sin. Han avsluttet med et «leve» for russerne. [117] Og nå satte alle disse nyfødte myndige mennene seg til å skrike ut av sine fylte lunger sin umåtelige glede og trampet i samtykke med støvlene sine, så salen ristet.

Så ble russernes sang spredt utover forsamlingen, flagrende gjennom luften som ild; musikken på trevet begynte å spille, og så begynte sangen å stige, ylende gjennom salen som en

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 103 / 294

Glad Storm – seierssangen om at nå var de ikke lenger skolegutter, men russ, og at snart skulle de, faustis avibus, bli studenter. Sangen ble sunget én gang med musikk, så én gang til uten musikk, og da ble den enda mer storslått. De delte seg i små flokker og sang hver i sin takt, og siden hver på sitt vers, og friheten levde høyt, og gleden var fullkommen. Ungdommen hadde sluppet seg løs, og de gamle hadde glemt sin alderdom. Og alt som var i salen løftet seg opp i sang og toner, og punschen gled ned, så søt den var, som om den skulle vært nektar. Til slutt måtte sangen ta slutt. Da reiste seg et hav av klapp og trampeklapp, først fra én kant, så fra en annen, og til slutt fra hele salen, og gjennom dette hav av lyd gikk skjelvende rop etter «Forfatteren! Forfatteren!» til hele salen ikke var noe annet enn dette ene, rasende ropet. Og det varte lenge.

De kunne ikke bli trette, disse unge guttene, og det gjorde ingenting om de myke hendene svaiet litt i kveld. Til slutt måtte den salige forfatteren fram. Det var en ung gutt som alle de andre unge guttene; han hoppet opp på talerstolen, bukket i hytt og vær og var borte igjen som et syn. Lang jubel; så til slutt «Ro». Flere, som mente at det var for trangt inne, eller som hadde fått nok av øredøvende støy og tobakksrøyk, trakk seg nå ut i hagen og på Verandæn og slo seg ned der med

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 104 / 294

Punsen sin i små, hyggelige bordsetninger. Inne i salen ble det også mer av utskilling. Punsen begynte å virke i de unge skallene, og de fikk mer og mer lyst til å samtale med gode kjenniser på trøndersk. Hans Haugum og Aslak Fjordan satt og dømte russetalen, som Aslak mente var lite tess, bare disse vanlige talemåtene; men Haugum var forundret over den unge fyren, som hadde klart å si så mye i så god sammenheng under alt dette ståket. Daniel mente Aslak hadde mye rett i det han sa, men holdt med Haugum. For det var forunderlig at en ung gutt kunne ha mot til å stå fram og tale i en så stor og kritisk forsamling. – Punsen var god; Daniel var imponert. I begynnelsen hadde han tenkt litt på faren sin; – men det slo han fra seg igjen; for det var stor forskjell på å drikke punsj i et russegilde og å drikke kornbrennevin blant bønder. Brennevinet ødela mannen; men punsj hørte med til det ideelle studentlivet.

Og det forstod han klarere og klarere, jo mer han drakk. Aldri hadde han følt seg så god og ren, så høyt løftet over all armodsdommen og råskapen i verden; ja, han følte seg så ideell at han ikke engang brydde seg om sine pengeproblemer. Den eneste følelsen som levde i hans barm, var kjærlighet til alle på jord, og særlig til dem,

Han var sammen med dem her i kveld, men mest av alt, mest av alt med Inga, som han snart skulle skrive frierbrev til – det stakk så underlig i brystet når han tenkte på det –, og som han drakk skål etter skål for i det skjulte. Berta Maria ville han ikke tenke på i kveld; i kveld var han russ, og som russ ville han bare tenke på idealet. Å, så takknemlig følte han seg overfor Vårherre, som av sin nåde hadde hjulpet ham frem, slik at han nå – han, bondegutten fra Sørbraut i Nes sokn – fikk smake denne høye gleden og få være med, om så bare for denne ene kvelden, i det ideelle studentlivet! Det var sant at visdomsrotkarene var sure; men fruktene var søte etter måten, søtere enn han egentlig hadde visst. – På talerstolen stod det nå en ny mann, en gammel, fredelig herre å se til, med gråhvite hårskar oppover en halvsnu skalle, og med et par underlige hornbriller til øyne. «Professor Darre!» hvisket Hans Haugum.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 105 / 294

«Professor Darre! – Professor Darre!» Det hvisket seg fra øre til øre i salen, og ut på verandaen, og langt ned i hagen, og de kom løpende med punseglass i neven og øyne i hårgarden og ropte Bravo! Bravo! og hele salen ropte Bravo, men mer rolig, liksom når skolegutter roper Vivat rector.

[120] Hans Haugum og Ortvedt spratt opp og trengte seg fram mot talerstolen så langt de kunne; Daniel fulgte etter, urolig og glad: nå skulle han endelig få høre visdommens ord fra selve kilden. Professor Darre talte litt lavt; men Daniel forsto det meste. Det var noe sant i at skoletiden ikke var så kjedelig som man ofte trodde, og at når man ble eldre, ville man se mange ting på en annen måte enn nå, og da ville minnene fra skoletiden få både liv og mening. Og professoren stakk nakken fram og stirret ut i luften med sine hornbriller, som om han så noe der, langt oppe og borte, som andre ikke så. Og salen ropte Bravo! Bravo! «Men», sa professor Darre, «la meg ikke gå meg bort! I kveld skal vi ikke være gamle og kloke, eller gamle og gale, som det heter i en variant (Bravo!); i kveld skal vi være unge og øre, eller unge og gale, om dere vil (Hurra!); og hvem vet: kanskje er ungdommens galskap til slutt den største visdom» (Bravo).

Men professoren kunne nå engang ikke gå ut av sitt skinn, sa han; han kunne være så glad i ungdom og galskap som han ville, men han var nå for gammel til å la seg rive helt med. Når han skulle være ung her i kveld, fikk han være det på sin måte; han fikk ikke tale som en

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 106 / 294

Ungdom, men han ville tale så godt han kunne om Ungdommen. (Bravo!) Professoren ble nå mer høytidelig, kremtet og gikk over til en lang utgreiing om den akademiske stand, som han beskrev som et slags høyere Mannheim, løftet langt opp over det vanlige livet. Den som kom inn her, var dermed innviet til ideens presteskap; han skulle heretter leve, ikke for det endeløse, men for det uendelige, leve det åndelige livet, ton bion theôn,k93 i menneskelig forstand (Bravo!), med ett ord, mine herrer, i sannhet leve for Ideen (Bravo, Bravo!). Alt det små og smålig som fulgte det vanlige livet, måtte han her frigjøre seg fra; han måtte så å si alltid ha brudekjolen på seg; «nam et heic dii sunt»;k94 for her gjaldt det å være menneske i sann forstand, å leve i og for det som i sannhet var mennesket verdigt!

Der ute i hverdagen var mennesket splittet og delt i tusen små formål, slik at det aldri i fred fikk samle seg i det ideelle; det kunne ikke i dette endeløse kav høre åndsharmonien gjennom alle de spredte røstene eller se enheten gjennom dagens brutte strålelek; – men her, i åndens hjem, nådde ikke de villfarende røstene inn, her var høyde og fred, her fant Ånden seg selv; her ble ikke tanken splittet og sprengt av det tilfeldige, det små og spredte, det splittede og tankeløse, det ensidige og endelige i det vanlige livet; her skulle man, menneskelig talt, se Gud som han er. var, snakk med

Ånden fra ansikt til ansikt (Bravo!) – En halvfull hund som våget seg inn i en krå, sa vov! men ble skremt bort. Der ute gjaldt det praktiske formål, det nyttige for dagen, det «matnyttige», om han måtte bruke et slikt ord; her gjaldt det, frigjort fra all villfarelse i det mangfoldige og splittende, å søke det evige, det i seg selv vesentlige og sanne. I dette høye åndslivet, i dette åndelige presteskapet, var det at mine unge herrer nå skulle komme inn; – men de kom ikke tomhendte, om så var; – de hadde sin ungdom. Professoren forklarte hvor merkelig vel egnet nettopp ungdommen var for det ideelle livet, med sin sterke ideelle hug og sin sans for det store og allmenne.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 107 / 294

Da den sunne ungdommen kom inn i det ideelle åndslivet, var det på den ene siden han som fant seg selv; men på den andre siden var det Ånden som fant ham, eller fant seg selv i ham. – De som stod ved dørene, begynte så smått å trekke seg ut igjen, og de som satt inne, stakk av. Det viste seg at dette ville bli en lang lekse. Daniel lyttet med dyp andakt. Dessverre forstod han det ikke helt; men han fant det nå i bunn og grunn rimelig, og det gjorde ikke stort heller; for han kjente på seg at Professoren hadde rett. Det om det høye åndslivet kjente han igjen fra kapellanen.

Hirsch, bare det her var så mye dypere og lærdere; og at det vanlige hverdagslivet var noe skrap, det visste han fra gammelt av. – Det som kom sist, var best, og da fikk Professoren jubelrop fra selve hundene. Det var rent galskap, sa Professoren, når de unge studentene trodde at det gjaldt om å lese så [123] svært mye i de første par årene. Det var ikke meningen. Arbeidet kom tidsnok. Den tunge og tankekløvende streven med de tusen enkeltstående tingene som skulle læres, for at det hele kunne forme seg klart og artikulert, det passet bedre for en litt eldre alder, da man hadde mer kraft til å fordype seg i det enkelte og likevel holde fast ved det allmenne. – Ikke for det: den eldre alderen glemte i disse tider ofte det allmenne; den sank så dypt ned i det enkelte at den ble værende der. Ja, selve vitenskapen var nå i ferd med å bli liggende i denne dybden.

Det var nettopp en tid nå, da all slags særvitenskap gjorde seg gjeldende og ville glemme sin sammenheng med det allmenne; Professoren ba sine unge venner passe seg vel for å komme inn i dette. All faglig lærdom var i seg selv død og åndsløs. Det var ikke kunnskaper om ditt og datt som gjorde

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 108 / 294

En mann til vitenskapsmann; det som det gjaldt, var synet på det hele, forståelsen av de store, generelle grunnene, av den store, generelle sammenhengen (Bravo!). Men nå trodde professoren at en av grunnene til at de studerende så lett ville glemme seg bort i den åndsløse faglæringen, nettopp var at studentene i de første årene ikke visste å bruke tiden sin riktig, men kastet seg over fagstudiene med det samme og trodde det gjaldt å stappe i seg så mye kunnskap som mulig. Men det skulle de nettopp ikke gjøre. I de første årene skulle de ta det med ro (Bravo! Bravo!) og legge mer vekt på å leve et sunt og ideelt studentliv – et ungdomsliv i lyset fra det evige ideal – enn på å lese lærde bøker.

De skulle bruke tiden til å orientere seg, se seg om, finne seg til rette i det nye hjemmet, vinne oversikt og utsyn over de vidder de siden skulle vandre; de skulle nyte sin ungdom, men nyte den som studenter, som åndsviede tjenere i ideens presteskap, som cives academici;k95 og det var det herlige ved å være ung student; det var det sanne innholdet i russegleden, i jubelen og festen her i kveld. (Stort bifall). Og så ville professoren til slutt avslutte med et leve! for den studerende ungdom. «Hurra!» «Hurra!» ropte de rundt i salen, hver i sin takt, så det ikke fikk noen ende; til slutt døde ropingen bort i en lang,

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 109 / 294

Bråkende klapping. Etterpå ble professoren båret på en gullstol under jubel og applaus. Daniel hadde aldri sett noe lignende før, og tenkte at det så dumt ut; men han klappet likevel, som de andre; for den siste delen av talen tenkte han var makaløs. Han arbeidet seg tilbake til bordet sitt og smakte på punschen. Han var så modig og glad. Verdi var så hyggelig, og folk var så gode; han fikk en slik trang til å snakke med dem – å uttale seg, å fortelle dem hjertets mening, og å høre deres hjertes mening igjen; og helst hadde han lyst til å snakke med sin kjære venn Haugum. Men Haugum stod langt borte i salen og snakket med en fremmed fyr – en stor tosk så det ut til å være –; og Aslak Fjordan hadde kommet inn i et annet lag ved et annet bord, og der satt han og laget et sånt oppstyr at Daniel lo med seg selv, og tenkte i inderlig glede at Aslak nok allerede var full. Men Ortvedt var ingensteds å se.

Så satte Daniel seg ned for å vente. – Der kom Markus Olivarius Markussen og Halvor Mosebø kryssende hit mellom bordbein og stoler; ustøe var de visst selv, og sent gikk det; men Markus Olivarius Markussen lo høyt. «Ha-ha-ha-ha! Sjøgang idag! Og forb-banna mange vrak!» – han etterlignet et risp han nettopp hadde hørt av Halvor. Da denne kom bort til Daniel, hilste han med stor glede, tok hans hånd og gratulerte sin «busenvenn» uten ende, og Daniel, som helst aldri kunne like

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 110 / 294

Halvor Mosebø ble også glad, dro ned på stolen ved siden av seg og lo, fordi Halvor var full. Det var så gøy å være ung og slå seg løs! Og Daniel følte en urimelig trang til å legge armene rundt halsen til Halvor og sverge ham vennskap for evig tid – men Halvor spurte etter punsj, han. Og det var nok av punsj. De fylte glassene, sa «Skål» og drakk. «Nå, hva sier dere om –», begynte Daniel; men Halvor Mosebø begynte å synge med sin lille, skjelvende stemme: «Har du sett noe til kjerringa mi – oppe i Lié, i Lié!» – «Hæ-hæ-hæ», lo Daniel; «men hva sier dere om –?» – «Jeg er bondegutt, jeg, ser du!» sa Halvor, – «Bondegutt, jeg, ser du! Jeg er fra Tellemarken, jeg, ser du!» – Ja, det var bra det, mente Daniel; han var jo selv sønn av en gardbruker. «Har du sett noe til kjerringa mi –! – Skal jeg drikke Dus?» sa Halvor Mosebø. «Ja vel!

All right!» – «Bondestudenter begge to!» – «All right!» – «Skål!» – «Æh! – Hvor i helvete ble det av Olivar … Markus Oliv … Kjenner du Markus Olivarius?» – Daniel lo; nå hadde han glemt at de drakk Dus! tenkte han. Nei; Markus Olivarius kjente han da ikke noe særlig. «Men hva sier du om Russetalen?» – endelig fikk han frem sitt brennende spørsmål. – «Om –»

Russetalen! God tale det, far! God tale, det, far!» – «Ja, det syntes jeg også. Men …» – «Ja, der var mye skrap og, – Gudbevar's!» – «Ja, – mye av disse vanlige talemåtene –.» «Ja visst, javisst … – Kjenner du Markus Olivarius?» – «Nei dessverre, ikke stort …» – «Pine –! staut gutt. Pine –! staut gutt. Ja, enten du vil tro meg eller ikke … nå har vi holdt sammen i halvannet år; og dersom det har falt så mye som … så mye som et halvt ord! – Ja, det er en merkelig kar.» – «Ja, det er det visst. Men du –?» «Nå?» – «He-he; ja, det er en ting som du kanskje aldri har visst –!» – «Visst? Jeg vet alt, jeg. Kom ikke der! Vet du hvilket år det var –.» – «Ja, der er det akkurat!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 111 / 294

Vet du at jeg lenge var din verste fiende, fordi du kunne mer historie enn meg, he-he-he?» – «Skål!» – «Ja, la oss få litt å drikke først …» «Du har rett, min sønn. – Skål! – Ja, historie kan jeg; kom ikke der. – Har du sett noe til kjerringa mi, oppe i Lia, i Lia? – Hvor i helvete ble det av Markus?» – «Å, han kommer vel; han er bare ute på verandaen. – Det er sant; hva var det nå du fikk?» – «Jeg? Jeg fikk –» og Halvor slo i bordet for

Hvert ord –: «Jeg fikk Dægeren tuti meg 3, 4! – men den fireren skal de få betale, skal de! … men jeg er like god en gutt for det, jeg … men de skal få betale for det! Skarvepakka! – de skal få huske Halvor Mosebø! Her er gutten, som ikke lar seg flå med Navarenk96 … skal de få se. Skål!» – Daniel visste ikke hva han skulle si til dette. Halvor satt og stirret; så skrek han opp: «Har du sett noe til Kjeringjé mi?» og straks etter sa han: «De fikk 2, 2, De?» – «Nei, 2, 3.» – «Åhå. – Skål, gamle Busenfrynd! – Skal vi drikke Dus?» – Daniel lo; «vi drakk nettopp Dus», sa han. – «Du har alltid rett», sa Halvor; «i kveld er jeg full, ser du! Men det gjør ingen ting! – Odelsbonde, ser du!»

Telebonde, ser du! Kom ikke dit! – Hvor i helvete ble det av Markus Olivarius?» – Han reiste seg og gikk skjeivt ut; Daniel ropte etter ham, men han hørte det ikke. Der var kommet mer uro i folkemengden nå; folkemassen var på beina, og det var et jevnt drag ut og inn gjennom dørene. Flere av de unge var alt så langt kommet at de sjanglet – noen fordi de var fulle, andre kanskje mest fordi de lot som de var fulle, da de mente det hørte til. Mellom dem som dro frem og tilbake der, så Daniel mange bondestudenter; merkelig nok; man kunne mest se det på dem. – [128] Halvt attum seg totte Daniel at han hørte en stemme han kjente; han snudde seg og så; det var Magister Bibendi. Han sto og snakket med den samme «tosken» som Haugum hadde snakket med for et øyeblikk siden, og «tosken» spurte om Magister hadde vært redd da han skulle opp og tale. «Jagu va jæ rædd!» svarte Magister.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 112 / 294

Daniel ble sittende helt alene –: Fyren hadde mot til å si at han hadde vært redd! – En ny mann på talerstolen. Han talte for «de gamle». Det var en mann med godt språk og mange ord som klinget godt; men Daniel tenkte at han fikk så lite mening ut av det han sa. Det var en vanlig «skål tale» – store ord over tomme tanker, som blomster på en likkiste. Enda en ny! Men det var

En så merkelig kar, at Daniel aldri hadde trodd han skulle få se et slikt syn i et ideelt studentlag. Da han kom vinkende opp på talerstolen, slurvete og slengende, skjev i alle sine bevegelser, med et langt, skakket bondenese og skyggefulle øyne under fremstrakte, mørke bryn, visste Daniel ikke hva han skulle likne ham ved, og dersom dette gikk bra, så gikk alt bra, tenkte Daniel. Men for denne underlige mannen begynte salen å klappe og rope hurra, og gjennom dundringen hørte Daniel tydelig en gneldrengende stemme som ropte: «Leve Dølen!» Så dette var Dølen!k97 Daniel følte seg egentlig litt rar der han satt, litt tankeløs, litt tung over øynene … men nå ble han livlig igjen på et øyeblikk, fløy opp, følte seg kanskje litt lett på føttene, men arbeidet seg frem mot talerstolen, så fort han kunne. Han ville se og høre denne norske villmannen, som det gikk så mye snakk om, og som skrev så sprudlende og vanvittig på sitt vanvittige vis.

Litt stille og behagelig, men med rare, blinkende øyekast, begynte Dølen å fortelle at det egentlig var underlig at to-tre hundre gutter i

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 113 / 294

Tjueåringene kunne sitte sammen en hel kveld og drikke punsj og ha det hyggelig, og likevel ikke holde så mye som en tale for det, som unge gutter alltid var så gale etter, nemlig kvinnen (Hurra! Hurra! Jubel). Daniel kjente en liten, het stikk i brystet og tenkte på Inga; men Berta Maria ville også fram, og det var egentlig så leit å vise henne bort. – Men, sa dølen, og ble sterkere i målet, når de unge ungkarene ikke gjorde sin plikt, så måtte de gamle gripe inn; for Gud hjelpe oss alle, om kvinnen ble oss ublid! Og så ville han nå forsøke å ofre et lite røykoffer for den strenge, men likevel så inderlig snille gudinnen, eller Gydja, som det het på norsk, og det ville han gjøre for oss alle her, akkurat som de katolske prestene drakk for alle sine menighetsbarns synder, og da håpet han at ingen av alle disse guttene her skulle oppleve annet enn godt og blidt fra kvinnen.

De sa riktignok at hun var den svake, og mannen den sterke; og det stod til og med skrevet at kvinnen var et skrøpelig kar98; men – Skam far i det! – hun var sterkere enn noen visste, det trollet, og mang en sterk mann hadde hun bøyd og knust med sin lille finger, akkurat som Huldri i folkesagnene knuste hesteskoen i to biter som ingenting, bare med sine nakne

Myke hender. – Hele salen fulgte hans ord med samtykke og latter og lystige tilrop. For alt det han sa, kom så morsomt; – Daniel fant bare en slags moro i at denne gamle styggingen, halvt bonde og halvt satyr, skulle tale for kvinnen. Og han uttrykte seg på sin egen særegne måte, halvt spøkefullt, men likevel alvorlig; han mente visstnok noe av det han sa, uansett hvor rart det kunne høres ut; men ettersom han ikke alltid var sikker på om han mente det helt slik det var sagt, kom han gjerne med en liten vinkling til slutt, som minnet folk om Dølens «tvetydighet». Men iblant kom han med ting som var så usedvanlig myke og vakre at man rett og slett glemte Dølen og bare så dikteren. Kvinnen var fred, sa han, – selv om de gifte mennene tidt påsto noe annet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 114 / 294

Hun var fred fordi hun var gavmild; hun så på det nyttige, på maten til seg selv og barna, og var derfor i sitt fattige liv opptatt av at mannen skulle slippe å havne i ufred eller strid på noen kant og kanskje gjøre seg uføretrygd. Derfor måtte alle åndsmenn, alle som ville kjempe og ofre seg for en tanke eller en sak, – de måtte være sveinkallere liksom han, slik at ingen brydde seg om hvorvidt de fløyte eller sank; for da var det ingen vandring i dem. [131] Dermed ville han ikke ønske noe så stygt som at alle

Disse vakre unge guttene her skulle bli sveinkallere; for det ville være synd både for dem og for den stakkars kvinnen, som nok altfor gjerne ville gifte seg, stakkars, enda hun jamt gikk og gjorde seg kostbar og pyntet seg, så lenge hun ikke var over 30 år. For kvinnen var kjærlighet; hun var skapt til å gifte seg; og slik som hun nå ble opplært, dugde hun ikke til annet, og lite til det engang. Menn elsket nok også; det fikk vi Sveinkallar kjenne, som alltid elsket og aldri fikk; men det var på en annen måte; det var som rovfuglen med skinn og bein og skarpe klør og krokete nebb og klo. Men kvinnen elsket slik hun var skapt til: lik bølgen som ruller på det blå havet i sitt endeløse mønster for all evighet. – Ja, gift dere, gutter! men gift dere med visdom, og fly ikke hit og dit og ta dere en kone før dere kan forsørge henne; for da går det galt, som vi stadig ser.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 115 / 294

For kvinnen vil, med all sin kjærlighet, også ha mat, og det har hun rett i. – Han sa mange ting om kjærlighet og mat, som Daniel mente var upoetiske, ja, råe. Men hver gang han skulle til å bli opprørt over dette, kom det et utbrudd i talen som gjorde at han måtte le. Og han lo og klappet, som alle de andre. Talen sluttet med et par vers om at kvinnen, sammen med alt annet godt, også var vakker, og det var det beste ved henne. Og det viste seg at Dølen nå [132] hadde glemt det han tidligere hadde sagt om at Tankens Menn burde være Sveinkallar; for til slutt viste det seg at Tankens Mann nettopp burde ha den vakreste kvinnen. Og så ville han drikke en skål for kvinnen; og denne skålen ville han særlig drikke sammen med alle dem her i forsamlingen som hadde en kjæreste, så sant som kjæresten og kjærligheten var noe verd. Russerne jublet over dette og drakk; Dølen dukket ned fra talerstolen.

Så skjev han seg bort til et bord, der han hadde sin plass sammen med kameratene sine. Dit søkte også Daniel; han ville høre mer av denne folkelige vismannen og skalden. Og Dølen var i godt humør, nå som alltid, og det var bra sånn. Oppglødd og glad av talen og samtykket tok han seg bare en slurk punsj og begynte så å preike på nytt for forsamlingen, for kameratene sine og for dem som ville høre. – Ja, den kvinnen og den maten, tok han opp. Men det kom seg av at kvinnen hadde mindre dannelse enn oss; for visste hun litt mer, ville hun forstå at det ikke var sant det med maten; for det var ikke sant; han hadde mange ganger opplevd sine beste stunder de dagene da han ikke hadde fanget middagsmat. Dette matstrevet og denne maten tyngde ned hele livet vårt; ja, var det ikke denne matmakten og dette guanokratiet101 som vi nå måtte kjempe mot i selve politikken? Alt gikk ut um Maten, og den var den beste Mannen, som kunde skaffet mest Guano.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 116 / 294

Hele embetsverket ble mer og mer et slags Guanobruk, der de ikke lenger [133] spurte om ånd og tanke, men om å tjene godt og tjene penger på sin kunnskap, slik Per Degnk102 tjente penger på den latinen som han ikke kunne et Guds ord av. Det var fælt med denne kjøpmannsånden og denne handel og næringsdrift, der tanke og annet stort og godt skulle være. Studiet selv ble bare et håndverk; det gjaldt å «komme seg i gang». Herregud, – vi måtte leve; men det var da fælt å høre studenter og vitenskapsmenn snakke om all denne maten. De brydde seg pokker om folk og land; de så på yrket sitt som en annen handel, og trodde at de ikke hadde mer med folket å gjøre enn andre pantelånere; istedenfor å være folkets ledende menn, klippet de navlestrengen mellom folket og seg selv, stengte seg inne i sine kontorbåser og vårt byråkrati. Og så kom hele rikslivet inn i den samme åndløsheten.

Det var denne ytre nytten, som kan måles med tall, disse «materielle fremskritt» med jernbaner og nautemøter, denne «læstedrægtigheit»103 som en skipper kalte vårt sanne nasjonale – kort sagt, hele denne engelske vesensmåten med kjøtmaskiner og undervurdering av det ideelle. De hadde glemt at både mennesket og samfunnet var mer enn dyr og trengte annet å leve av enn den sultne maten. Det gikk så vidt at de ikke lenger likte fremragende hoder i riksverket;

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 117 / 294

Disse «Helvites Genier» gjorde bare ugagn. Det var Treskemannen; de ville ha høysete; og Treskemannen var flink til sitt bruk, og skulle ha både lønn og takk for det; men han kunne ikke være stormann, og skulle han styre folk og land, så kunne man banne trygt på at skuta gikk på grunn. Nå blandet en av Dølens kamerater seg inn i samtalen – Daniel likte heller ikke disse karerne; de så så høytravende og åndsaristokratiske ut –: «Å ja», sa mannen; «men de tyr nå mer og mer inn, disse gamle, ekte byråkratene. Man kan ikke straffritt kutte navlestrengen mellom seg selv og folket. Man kan se det utenpå dem, hvordan de tyr. Disse lange, spede kroppene, og disse skarpe, tørket utseendene – de tilhører ikke et livskraftig folk. Det er som om de var i Spikje.k104 Nei; da er det annen merg i disse bredskuldrede, kjakesterke bondeguttene …» Her avbrøt Dølen; han ville nok helst snakke selv i kveld.

«Ja», sa han, «kulturen gjør folk vakre og edle, men svake og visne til slutt, og så må det hunnere og vandaler105 inn fra Asia for å friske opp det tynne blodet. Men vi henter ikke våre vandaler fra Asia; vi henter dem fra bondelandet, og derfor går ikke vårt samfunn under i denne prosessen, men fornyer seg selv, liksom Saturnus,106 som åt sine egne barn. Og vi vil alltid ha villmenn til å friske opp vårt samfunnsblod med, slik at vi kan bevare vår frihet og selvstendighet.» lengje me hev desse kjære Bønder og Husmenn, som liver av Bustegraut og ult Flesk, og kliv i alle dei Bakkar og Berg, som til er, og væl så det, og sug inn en Luft som er så sterk, at om de trollbandt en Bymann rett fra Gata og der opp, så ville han [135] kveles, liksom Musi i Glasklokka, som var fylt med bare Surstoff.»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 118 / 294

Dølen drakk fra glasset sitt og tok snøgt til Ords igjen, så ingen av kameratene hans skulle komme i veien –: «Ja, det er vakre gutter, disse byfolkene, med så fine, åndfulle ansikter, at du kunne forelske deg i dem, eller på tysk forlibe deg i dem. Men det er så rart med det: de skrumper snart sammen. Om ti år vil alle disse gjentefine og myke ansiktene være så tørket som Bork på Tre, og trange som fuglehoder, og enhver noe begavet Katt vil se mer åndfull ut enn dem. Og så blir de slitne og sure og grå av all papirdumheten og alt matstrevet, og så får de skjegg, så de tidt ser ut som Buste-Per'ar eller som gamle hønsehauker med neser som et stort, krokutt nebb og hår som fallende fjør. Det er med dem som med Hunden og andre dyr, at de ser mest åndfulle ut når de er unge; – ja, dette gjelder sågar så vidt, at Nautet ser åndrikt ut når det er kalv.» Men nå kom Dølen inn i en ny tankegang.

Han la frem at i bunn og grunn var det slik med oss alle, at vi var vakreste i Ungdommen, så lenge denne tiurleiken

Den eldste Gifteleiken stod for døren; for da krevde det å være vakker, slik at disse Gjentungarne, som nå alltid løp og fløy etter det som blinket, kunne gå på Limpinden uten altfor mange kroker. Men da vi ble menn, så ble vi stygge, stygge, men sterke, fordi da krevde livet makt og sterke knoker [136] mer enn stas og fjas; for livet var så klokt at det alltid utviklet det som det hadde bruk for. Men ble vi så gamle at denne verste striden var over, og det liksom beveget seg mot kvelden, så ble vi vakre igjen på en ny måte, dersom vi helst hadde levd som folk og ikke som griser eller naut. Rundt omkring i salen surret og durte det som før; ender og gong steg et rop eller en sangstubb opp og døde i tobakksrøyken. En ny taler var kommet opp, men var i begynnelsen så veikmælt at flertallet ikke brydde seg om ham. Men nå vokste Karen, og talen hans med, og Daniel snudde seg for å se ham. Gud hjelpe oss –! det var Jens Rud.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 119 / 294

En fra vår skole! At han våget å stå opp! Daniel ble redd. Men da det viste seg at Jens klarte seg godt, ble Daniel betatt og regnet liksom litt av hans ære til seg som klassekammerat. Jens Rud talte om studenten som «folkets sønn» og som den sanne og selvskrevne bæreren av «folkets sak», og der var mening. i det han sa. Han talte tydelig, men ikke lenge; Skåli vendte seg særlig til de studentene som var «kommet fram fra det alminnelige folket»;

De hadde først og fremst den oppgaven å være folkets opplysningsmenn og folkeførere i kampen mot gammel løgn og gammel uskikk; – «Skål for bondestudentene!» Hele salen klappet til dette, og det var, som Daniel så i ånden, både vakkert og forunderlig. Selv ble han alvorlig. Han minnet seg sine gamle drømmer, og det var som om han i ånden så en annen mann tre fram ved siden av Jens Rud og stirret på ham, formanende og alvorlig –: Kapellan Hirsch. – Ja! han ville være bærer av folkets sak. Han ville være den ideelle studenten; han ville arbeide for ånd og tanker og poesi, og matstrevet ville han hate alle dager. Å, at han ikke var rik! –Nå ville han ikke være her inne i all denne summingen lenger; han ville ut i hagen og suge frisk luft og drømme store drømmer. Men da han kom ut, fant han der Hans Haugum og flere andre, blant dem Ortvedt, Sven Dufva og en ukjent, sittende ved et lite bord under et tre. Han gikk bort til dem.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 120 / 294

«Åh! er det du?» sa Haugum; «har du vært inne hele tiden? Vær så god! Her er plass. Og et glass øl med, om du vil.» Daniel takket og satte seg; sannheten å si ville et glass øl gjøre godt nå. Haugum sendte Sven Dufva avsted etter et rent glass; så presenterte han «Studiosus Braut» for den ukjente, herr Kandidat Meier, og så tok han opp tråden i samtalen igjen. – «Nei», sa han til Kandidat Meier: «Det er nok ikke det som er meningen. Endre Storr er en mann med både god vilje og gode tanker; men han tror at her er for lite «økonomisk grunnlag» for et sunt åndsliv her i landet, og så vil han at folk skal rette seg etter det først og fremst.» «Ja, men det kaller jeg materialisme», sa Kandidat Meier – «denne troen på at materien er det første i livet, og ånden det andre.» Han talte sent og rolig; ordene kom, ett om gangen, med en tyngde som de var av gråstein.

Haugum ble litt trollbundet av dette, men samlet seg igjen: «Ja –; det ligger alltid noe i det, men –; – men det er vel ikke sagt at om man anser det materielle som grunnlaget, – at man derfor anser det som det første?» – Kandidat Meier trakk på smilebåndet; et lyst smil lyste opp i hans alvorlige ansikt, som, innrammet av det tykke, mørke håret, minnet om en apostels ansikt; og han sa: «La oss først søke Ånden og dens liv, så skal alt annet legges til oss!» Nå forstod Daniel at Kandidat Meier var en stor mann, og da han samtidig så Sven Dufva komme ruslende med både glasset og flasken, ble han så modig at han dunket i bordet og sa: «Det var et sant ord!» Haugum stirret forundret på lærlingen sin, som på denne måten skapte opprør. men prøvde enda en gang å forsvare Endre Storr. Han klarte det ikke; Daniel hørte med løgnaktig glede at Haugum mer og mer ga etter for

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 121 / 294

Meiers sterke trusler og veltalende tale. Men Haugum holdt fast ved sitt standpunkt; «han kunne ikke få det slik at Storr skulle være materialist». Ølet smakte forfriskende godt, tenkte Daniel, og han følte seg så frisk og sterk. Han ville akkurat til å fortelle om Dølen og hans tale; men så begynte kandidat Meier å snakke om «åndsmannen Hirsch». «Ja, hvordan går det med den greia?» spurte Haugum livlig. «Å; det går med Hirsch som med andre åndsmenn i dette landet; han blir forfulgt av åndsløsheten ovenfra og av uvitenheten nedenfra; [139] og siden han ikke gir seg, er det bare et spørsmål om tid når han blir nødt til å trekke seg.» «Hva … hva … kapellan Hirsch?» spurte Daniel med oppspilte øyne. «Han er kapellan, ja», svarte Meier rolig. «Ja, men … hva har han gjort?» – «Å», kastet Haugum inn, «han har kommet i strid med pietistene der oppe om den rette formen for dåpsordet.» Så tok Haugum opp igjen samtalen med Meier.

Daniel var både forundret og forvirret; men etter hvert som han lyttet til samtalen, kokte sinnet og frustrasjonen opp i ham, og han slo i bordet så det sang: «Den jotunælingen!» – Meier smilte apostolisk og sa: «Sann nok; det er Lokes ætt». Straks etterpå reiste han seg og gikk inn i salen. Han ville høre hva ungdommen snakket om når han var full, sa han. Daniel spurte mer etter om kapellan Hirsch, men fikk ikke vite annet enn det han allerede visste. Derimot fikk han høre at herr Meier, sønn av den gamle provsten Meier, skulle bli folkehøgskolelærer. «Altså en bra mann!» utbrøt Daniel med et dunk i bordet. «Var det ikke det jeg så? Jeg ser som regel på en mann utenfra for å se hva han duger til …» – «Men den andre Storr, Haugum, hvem er det?» spurte Bragestad med et stort, hastende mål, liksom han var ivrig etter å blande seg inn i samtalen. «Det er husverten min», sa Haugum.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 122 / 294

«En rik djevel av en grosserer!» kastet Ortvedt nå inn, liksom han våknet; «den Haugum holder seg alltid til de store, han, filuren!» «Jeg har begynt å bo hos ham», fortsatte Haugum, «fordi jeg kjente kona hans …» «Sss! nå blir det kjedelig her!» kvikket Ortvedt opp; «hi-hi-hi!» lo Daniel; Sven Dufva dunket i dype toner en godslig låt; «– det vil si, jeg kjente moren til kona hans», la Haugum til. «Ja, fanden tro han!» sa Ortvedt; Daniel, som ennå ikke våget å si «fanden», sa «Skam tro han», og tenkte at dette var mye til underholdning. De satt og ertet hverandre en stund om ingenting, kom med ord og avfeide dem for hverandre, byttet på gode fantord og ertet hverandre, og var vittige og lo. Men på et tidspunkt tok Daniel opp igjen emnet om Endre Storr. Herr Meier hadde hatt rett. da han snakket om den mannen; Haugum kunne si hva han ville.

Daniel hadde lest noen lange avsnitt som Storr hadde skrevet i «Den gode borger», og de handlet om Hævd og Guano, og var det mest åndsløse han hadde lest. Det var dette Guanokratiet – denne «læstedrægtigheten», som Skipperen sa, hele denne engelske tilstanden med kjøttmaskiner og matstrev … Daniel ble så ordløs at Haugum rett og slett måtte undre seg! Men, mente Daniel, det var nettopp denne kjøtttilstanden vi skulle kjempe mot! Vi var Åndens vigde prester, som Professoren sa, vi var Folkets sønner, og bærere av den store folkesaken; og vi måtte være på vakt mot slike som denne Endre Storr. For matstrev var det nok av i landet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 123 / 294

Folk brydde seg ikke om det som var stort og vakkert og høyt på jordi; de lå bare og strevde etter det som ga i gryta og fylte i pungen; ingen sans eller syn for sant menneskeliv – det åndsløse matstrevet lå som en trolldom over landet; Folket måtte vekkes, det måtte ånd inn i livet, ånd, tanker, poesi … Kandidat Meier var en bra kar; han ville bli folkehøgskolelærer, og det burde vi egentlig alle bli; men en prest kunne også gjøre mye godt; Kapellan Hirsch, som hadde vært hans lærer … det var … det var … Kapellan Hirsch var den beste mannen på jordi! «Hadde ikke han vært der, så hadde ikke jeg sittet her.» Daniel mest hilst med øl og kjærlige tanker; – Haugum hadde aldri visst at det var så mye ild i gutten. Og han tenkte på hvor sant det egentlig var at under den kalde bondeskjorten banket tidt de varmeste hjertene.

Daniel var modig som en Akilles.k107 Han slo i bordet med ølglasset og sa «Skål! – En skål, mine herrer! for kapellan Hirsch og alle som er som ham, og som vil være med på å løse det norske folket fra trolldommen! Skål!» – «Ja, den skålen kan vi nok drikke», mente Haugum; og Daniel hørte med dyp glede at Sven Dufva for seg selv sa «Bravo». «Og nok en skål for deg, min venn! og for de norske pikene!»k108 sang de inne i salen i vill kor; nå hadde Elskhugen fanget magien. «Hi-hi-hi! Hvor glade de er!» lo Daniel; og straks etter tok han i med –: [142] «Og nok en skål for deg, min venn! og for de norske pikene!» – den første skålen var til Sven Dufva, som han dunket i ryggen av vennskap; og den andre var til … ja, denne gangen tok han med seg Berta Maria. Og da han hadde

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 124 / 294

Han hadde vært så streng mot henne hele kvelden, så nå tenkte han på henne med så mye større mildhet. – «Ja, – hikk! – for de norske pikene!» sa han og drakk. «Kvinnen må vi ha med oss … Freyak109 … Freya med sine gu- hikk! – Gulltårer …. «Men!» – skrek han opp, «slike som arbeider for Guanokrati – hikk! – og skriver i «Den gode Borger» … det skal vi ikke ha-hikk! – ha noe av. Hi-hi-hikk! Jeg er nok litt gl – hikk, litt glad i kveld; men … hi-hikk! Det gjør ingenting … Mine herrer! Skål for – hikk! – Skål for – hikk! – Skål for de norske pikene!» – – Haugum og Sven Dufva hadde ikke lite strev den natten før de fikk Daniel Braut hjem.

VI. [143] Daniel hadde hørt at den muntlige eksamenen skulle være lett; men da det kom til stykket, fant han ut noe annet. Han var dårlig forberedt. Han hadde hatt for mange lærere og for mange læremetoder. Og de hadde arbeidet hver på sin måte. Nå stod han der med hodet fylt av et kunnskapsbygverk som ikke var annet enn en vid, vill haug. Noe var ferdig og noe var halvferdig. Veggene stod og gapte og lente seg mot løse, vaklende grunnmurer, og det var ingen sammenheng i noen ting; for skjøtene nådde ikke sammen, og de ulike byggeplanene skar hverandre i alle slags vinkler. Og så hadde Daniel hatt for lite innsatsvilje til å arbeide med det selv. Så var det ingenting annet å gjøre enn å lese. Livet stod på spill nå. De som hadde hjulpet ham fram, forventet at han skulle klare seg; og hvis han strakk, ville alle dører stenges. Det som man ikke kunne klare på annen måte, måtte man altså klare ved pugging.

Senere, når man ble student, fikk man ta alt opp igjen fra grunnen av. – Dag og natt satt Daniel oppe i sitt mørke loft og leste, svett og utmattet; han leste til han besvimte. [144] Hele verden forsvant for ham; han glemte både Solen og Jorden, både Hjem og Himmel; han glemte sine bekjente og sine forpliktelser; han glemte seg selv. Og når han én gang om dagen gikk ut for å skaffe seg mat, drev han gjennom

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 125 / 294

Byen som gjennom en stor, tom drøm. – Hadde det bare ikke vært så varmt! Men augustsolene gikk gjennom himmelen som en brennende ild, og luften lå tung og het som en eim over byen. Ute og inne var like fælt; den stakkars gutten var i svettelaus hele dagen. Våt om halsen, med klissete hender, med tunge dråper på den bleike pannen satt han og strevde; fluer fløy og sang og surret nervepirrende inn mot pannen og ørene, satte seg på den våte, nervøse huden, så det bibrå i hodet, fløy og kom tilbake, surret rundt ham i mindre og mindre ringer, nærmere og nærmere, verre og verre, kom støtende inn mot håret, mot skallen, mot ørene med sitt helvetes surr og sine prikkende små klør, og gutten, svett av anstrengelsen, fektet hjelpeløst mot dem i luften, drepte dem, når de holdt brudlaup i håret hans, men var like nære,

– og så leste han. Men da han ikke lenger kunne fortsette på grunn av tretthet og hodepine, og han la seg ned for å sove, lå han og vred seg i tunge, kvelende halvdrommer eller i en håpløs, pinefull kamp mot fluesurr og små brennende klør på nese, hals og hender. Og nettene var lite bedre enn dagene. Da augustsolene hadde stekt en hel dag mot taksteinene over hodet hans, var de som glødende jern, og det lukkede loftsværelset holdt seg døgnvarmt til langt ut på morgenen. Og aldri surret fluedansen villere enn om natten, og aldri var fluen slankere eller fluetoten sårer enn da. –v23 Det var en stor ulykke for Daniel at han ikke kunne lese når han var ute i den fri luften. Der ute var det så mangt som lokket øyet og tankene; han satt og stirret på trær og blomster og drømte om Berta Maria og Inga Holm og all slags vas, og glemte hele eksamenen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 126 / 294

Luften var fri og lett, fylt med dirrende lys og glimt, med sang og lys og all slags liv; eksamensbekymringene døde i den som småtroll i solen. Så satt Daniel inne, strevde og leste, røykte, drakk vann og mistet matlysten. Dag for dag følte han seg svakere; dag for dag måtte han samle krefter på nytt. Og jo mer han leste, desto mer sliten følte han seg. En dag møtte han Sven Dufva på gaten og klagde over sin nød til ham. honom. Sven Dufva sagde, at den beste Råd var å drikka Kinavin. «Den brukar eg», sagde Sven Dufva, «og den både kveikjer og styrkjer.»v24 So kjøpte Daniel Kinavin. Og når han vart altfor trøytt og arm, drakk han av den, og totte han vart betre. Det var ein lang Strid. Var ein ferdig med eit Fag og hadde leset seg mest trotenk116 på det, so kom næste Faget, som var likso vrangt, og i Selen måtte ein pånytt.

Det røynte nok for Ålvor på Helsa [146] no, og um Notti, når Daniel låg og ikkje fekk sova, fordi Hovudet verkte so vondt, og Flugurne surrad, og alle dei grammatikalske Reglarne dansad i Hausen og bankad og hamrad som «Timbremenn» etter ein Rus, – då kunde det henda, at Guten flaug upp i skjelvande Rædsla og trudde han skulde verta galen. – Og han, som hadde voret so glad på Russedagen, og trutt, at det verste var yver då! – Han hadde ikkje visst, kva som fyrestod. Og han hadde ikkje visst, at Russelaget var ein Test for den sanne Russen, men ikkje for slike, som braut seg inn i det akademiske Riket Fabrikvegen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 127 / 294

Den sanne russ, som var av pålitelig folk og som hadde sovet seg gjennom en pålitelig offentlig latinskole, kom seg gjennom den muntlige eksamenen nokså lett; for man måtte jo anta at slike gutter visste litt, og dessuten var det i bunn og grunn det skriftlige som gjaldt i dette landet. Men universitetet hadde en naturlig mistanke til fabrikkrussene. Det var folk med ukjente navn, folk som ofte så svært lite akademiske ut, og som dessuten stormet inn i de hellige hallene som tyver og røvere gjennom en gal port – og slike karer måtte man se i øynene. Det var all grunn til å tro at de jukset og ville snike seg inn i visdommens rike; og det ble til og med skrevet om dem i «Den gode borger». De var, som man ville ha sagt i senere tid, akademiske myrmenn. De var kameler som skulle gå gjennom et nåløye; og mange feilet, enten fordi de var kameler eller fordi nåløyet var altfor trangt.

Og det hendte nok mer enn én gang at «Gammeln», når eksamenen var over, fikk besøk av en universitetsstudent som skulle hilse og si at «Hr. Bestyreren hadde tapt sin demisjonsrett». Men da kunne det også hende at Gammeln på en svært tydelig måte viste gutten at sin demisjonsrett hadde han ikke tapt – uansett hva som måtte være tilfellet med demisjonsretten. Fabrikkrussene, og Daniel med dem, ble blekere om nebbet for hver dag, som gikk, ble den ene etter den andre syk og la seg etter, den ene på den bakken og den andre på den, liksom trofaste soldater på en feltmarsj. Men fabrikkguttene hadde ikke lov til å være syke i det hele tatt; – ingen trodde på sykdommene deres. Professorene dro på akslene; russerne lo. «Han er syk i matematikk», sa de; «han har vondt i gresken.» Og i «Den gode borger» stod det skumle avsnitt om hvor rart det var at det nettopp skulle være fabrikkrussene som var så sykelige på eksamen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 128 / 294

Hans Haugum og Markus Olivarius holdt seg ganske bra; men Halvor Mosebø og flere andre ble syke. Daniel tenkte sterkt på å melde seg syk, han også. Men så traff han Sven Dufva en dag i vestibylen. Sven Dufva var utrolig blek, og de store, skremmende gaselleøynene hans stod i ansiktet hans så hvite og stive som klinkenagler. «Men Herre Gud, De er ikke frisk!» sa Daniel forferdet. Sven Dufva ristet på hodet. «De må til legen og få attest!» fortsatte Daniel. Da stirret Sven Dufva på Daniel, og en rød skygge la seg over ansiktet hans. «Nei!» sa han med sin basunstemme, «det skal jeg aldri gjøre!» Og da Daniel ville vite grunnen til dette, sa Sven: «Det skal ikke De heller gjøre. De tror oss ikke!» Og den røde skyggen kom sterkere tilbake og ble værende.

Daniel forstod Guten. Han ble skamfull og tenkte at Sven Dufva hadde rett. Og da han siden snakket med Haugum om det, sa denne det samme. Haugum kunne dessuten fortelle at når man lot som man var syk, ble man siden eksaminert mye strengere, så det på alle måter var best å holde ut. Daniel trakk et tungt sukk og sa at han måtte gjøre det, når det ikke var noe annet råd. Men til slutt klarte han ikke å lese. Når han satte seg ned med bøkene, svirret det bare for øynene hans. Han turte heller ikke å drikke kinavin lenger, for Haugum hadde sagt at det var farlig. Så måtte det bare være sånn. Han hadde i det siste hatt en forhåpning om å få laud; for han hadde gjort det bra i de fleste fag, og i historie og geografi ville han ha fått 1, 1. Men nå måtte den forhåpningen vike. Når han ikke fikk lese på fransk og tysk, kom de fagene til å ødelegge lauden hans uansett. Merkelig nok gikk det bra på tysk og fransk.

Han forstod ikke dette; men det kom av at han nå, som alltid, visste mer enn han egentlig visste, når han satt under eksamenspresset. Nå var han trygg på lauden. Han gikk og plaget seg selv med å tenke på hvor glade de skulle bli, de som hadde hjulpet ham fram, og som ventet at han skulle klare seg.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 129 / 294

Det var bra – og hvor stolt det ville være å kunne skrive til Inga Holm: «Student med beste karakter.» Men så gikk det galt i historie og geografi – de eneste fagene han kunne. Til eksaminator fikk han en gammel, vrang fyr som spurte om alle slags ting som ikke stod i bøkene, og som stilte spørsmålene på en så merkelig og urimelig måte; og til censor fikk han sin gamle historielærer fra latinskolen, Robert Djevelen. Dette siste var det som især gjorde gutten forbløffet. For Robert Djevelen var han både redd og flau, og da professoren begynte å være vrang, kom Daniel ut av det med et smell. Han svarte bortimot alt og stod til tider helt fast, og til slutt fikk han 3,3 i stedet for 1,1. Dermed var laud'en sprukket, og Daniel stod der som en våt hund. – Han kunne ikke forstå slikt. Det var en rangordning som gikk ut over enhver måte! Å være så nær laud'en, og likevel ikke få den; – og det på de fagene han kunne best!

Ville Gud tillate slikt? – Han stod lenge utenfor døren og liksom ventet på at professoren skulle komme ut og si at det var en feil. For slikt var ikke mulig. Vel hadde han gjort det mindre bra i dag; men censoren – censoren visste at han kunne historie, og Gud ville hjelpe til … Der var altså rettferdighet til.

Verdi! Skulle en mann lide skade på kanskje hele sin fremtid, fordi en gammel surpomp av en professor var i ulyst? Det gikk ikke an; nei, det kunne ikke gå an! Men Daniel fikk se at det gikk an. Professoren og sensoren kom ut – og gikk sin vei. De så ikke på ham én gang. De mente å ha den beste samvittigheten. Og Robert Djevelen gikk og smisket for professoren, smisket og smilte og gjorde seg lækker, lækker som en fleskebog. Da kokte det opp i Daniel et etende sinne, og han sa for første gang i sitt liv «Fanden.» Hjem gikk han, harmad seg syk. Han skulle ha fått laud! Han hadde det egentlig! Med Gud og retten skulle han ha fått det – og så fikk han det ikke. Var like ved det, hadde det, eide det – og fikk det ikke. Hadde han bare ikke vært så nær ved det! Og hadde ikke historie og geografi vært hans beste fag! Han forstod ikke slikt; han forstod ikke at slikt kunne hende!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 130 / 294

Nå skulle han gå gjennom hele sitt liv og ha laud til artium, og det fordi … egentlig fordi han hadde hatt Robert Djevelen som sensor. Han slengte bøkene i femte veggen og sparket etter dem. Så satte han seg trett og lei ned på en stol og sank bort i mørke tanker. Men akkurat idet han satt der, tråkket han på gulvet. Han kunne ikke

Han kom tilbake fra dette ubehagelige minnet om at han hadde vært så nær ved å få Laud, og likevel ikke greid å oppnå det. Han kunne ikke engang glede seg, fordi han var ferdig. Denne dagen hadde han lengtet etter så sterkt og så lenge; – dagen var kommet; men han tenkte ikke på å være glad. Han hadde bare én tanke, og den kunne han ikke bli kvitt: at han hadde fått Haud i stedet for Laud, fordi han hadde hatt Robert Djevelen som censor. Han gikk ut for å finne folk. Ingen var hjemme. En tung motløshet grep gutten; han følte at han var så alene. Han hadde kamerater, men ingen venner; ikke engang Berta Maria brydde seg om ham; for hadde hun gjort det, så hadde hun ikke vært så mye ute på søndagskveldene.

Han var sønn av en fattigmann og hadde en fattigmanns skjebne; og når det gikk en stund, så ville han kanskje sulte ihjel, eller måtte begynne å arbeide. – Han hadde skrevet til Jens Bakke om et tilleggslån på 100 daler «for å kunne ta andre-eksamen i en fart»; og han hadde tydelig forklart at det ville være til Bakkes egen Bate.k121 Men ville den Moldtrælen forstå dette? Og han, som hadde tenkt å fri til Inga Holm, når han ble student! –Å ja. En student med hode, uten penger og uten vener, som skulle bli frier, det! Da kunne Hønsi på Klokkargarden kakle og gjøre narr av ham, og da var det vandt,k122 at gamle Klokkar Holm ba ham med seg til middag. De gamle hadde sagt at fattigdom var synd. Det var en avskyeligk123 løgn. Fattigdom var en ulykke, – den verste og tyngste ulykken på jorden. – [152] – «Goddag, Braut!» sa Aslak Fjordan; «åh, du går ikke fort, du!»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 131 / 294

Daniel skvatt opp: «Goddag, goddag! – Nå, hvor langt skal du?» – Å, Aslak skulle bare opp til sin gode venn student Hærland og få pugget det groveste av syntaksissen, sa han. Det var en skikkelig tråvar på latin, denne Hærland; og i morgen skulle Aslak opp i latin, men kunne – hoh-oh-oh! – ikke forsyne seg av det Grand. Huff, det var en fæl bask, denne eksamenen. På gresk hadde han vært syk som de andre non'istene, og i aritmetikk hadde han 6, så han måtte kontinuere; det gikk til himmels med hele svarstolsken,k124 mente han. Uheldig hadde han vært fra først til sist og vært utsatt for all slags spissfindigheter fra professorene. «Ja, enn jeg da?» sa Daniel. «Hoh-oh-oh! Men i ett fag var jeg heldig!» fortsatte Aslak, «og det var i Historie.» – «Just der var jeg …» – Hoh oh-oh! Man skulle aldri høre slikt! Aslak hadde pugget opp – rett og slett blindt – tre stadier i verdenshistorien, og lært dem, og mer historie kunne han ikke!

Da han så kom opp, fikk han – nettopp de stadene han hadde pugget opp; og han hadde fått 1 i Historie; den dusten av en professor hadde kommet med den franske revolusjonen, som Aslak ikke kunne det slaget av. Nå fikk han 2; men den karakteren kom kanskje likevel til å redde eksamenen for ham. Aslak lo og fortalte, så han kom i godlag, og så kunne ikke Daniel holde seg alvorlig lenger. Han fortalte om sin egen historieeksamen, og det var svært betryggende å få snakket ut. Det gjorde merkelig godt å komme ut i luften og verdien igjen for den som hadde vært så lenge innendørs, og den tyngden han hadde kjent som et vondt klem over hele kroppen og brystet, løsnet og lettet som skodd over skogen. Da Aslak først hadde kommet seg, hadde han en mengde eksamenshistorier. Og Daniel ble helt modig av å høre at så mange hadde vært mer nervøse enn ham. Til slutt spurte Aslak om Daniel ville bli med opp til Hærland.

Den Hærland'en var en merkelig kar, sa han, en stor latiner og en forbannet filosof, men

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 132 / 294

Snill gutt likevel; Daniel var nær ved å svare ja; men så fløy Aslak av gårde. Her var det ingen Stunder i dag, sa han. Daniel ruslet utover veien og var ikke ille til mote. Det var en god ting å være ferdig, og når alt kom til alt, hadde han visst vært like heldig som mange andre. Her ute var det fritt og vakkert. Augustluften lå fin og blå over eng og skog, tindrende ren, med høstdype skygger. Det var så klart, og alle kanter var så godt synlige, at man kunne skjelne tretoppene langt oppe mot himmelen. Akersbygda lå bleknende og vennlig med sine åkrer og kjelver126 mellom lunder og lindete bakkedrag, og lengst nede glitret fjorden innunder Oskarshall, hvit i det sterke solskinnet. Men fjellgården i vest tegnet seg i myke, fine bølgedrag gjennom den solklare luften som en yndefull, kraftig plastikk127. Daniel så at dette var vakkert; – han hadde vært så lenge borte fra det. Og luften her ute var som champagne; den ga mannen mot.

Skulle han våge å fri? Skulle han vente til andre eksamen?128 En sann student burde være forlovet. Og det var vondt å være så alene i verden. Ingen var lykkelig som ikke eide et varmt, trofast hjerte, som med kjærlige tanker kunne følge ham i all hans strid; og en student uten kjæreste var som en dansemester på én fot. Berta Maria, stakkars, hun var snill og god; men hun var bare Tenestgjenta; det var Idealet, noe man måtte nå – hun som bare hadde hatt Laud … eller Penger. Han grublet og grublet over dette, til han til slutt kom til enighet med seg selv om at dersom Jens Bakke sendte penger, så ville han fri; men dersom Jens Bakke ikke sendte penger, så måtte det bli til en annen gang. – Han skulle akkurat til å synke ned i sine pengebekymringer igjen; men så husket han at en sann student burde ikke tenke på penger.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 133 / 294

Det var poetisk å være fattig; en sann student skulle leve for Ideen og la kjøpmenn og bønder bekymre seg om penger og mat. – Han måtte huske at han var student! Han måtte ikke gå rundt og innbille seg at han var skolegutt og bonde ennå! – Han måtte drømme om sine fremtidige planer – om det arbeidet han ville gjøre … Det som gjorde studentlivet ideelt, var i bunn og grunn de store drømmene. [155] Kapellan Hirsch, og de andre som hadde hjulpet ham frem, måtte ikke komme til å angre på det de hadde gjort. Og Haugum, og Rud, og Kristian Bliland – de måtte ikke komme til å tro at han var en pengegrisk eller en filister.

I bunn og grunn burde han ha blitt folkehøgskolelærer, akkurat som Kandidat Meier. Dessverre måtte han bli prest; men så fikk han være en prest som kapellan Hirsch, og hjelpe frem unge mennesker som kanskje kunne gjøre mer godt enn han selv var skikket til. – Plutselig husket han at han hadde glemt å kjøpe seg duskelua. Da snudde han og gikk tilbake til byen så fort han kunne. Det var best å være på den sikre siden. Han følte seg ennå ikke som student, og så heller ikke ut som en student. Men når han fikk duskelua, og så borgarbrevet, så skulle nok alt ordne seg. – – Immatrikuleringsdagen kom. Daniel Braut tok på seg sine svarte klær og satte med andakt duskelua på hodet sitt. Nå var han altså student. Med bankende hjerte gikk han fram for speilet. Nå hadde han nådd sitt store mål; nå ville han se seg selv. Han ventet en forvandling. Duskelua satt ikke riktig; han dro den mer ned mot det ene øret. Men likevel satt den ikke riktig.

Han dro den ned mot det andre øret; men det hjalp heller ikke. Så satte han den midt på panna – like nært. Han prøvde på andre måter, satte den lenger bak, eller lenger fram, litt mer på skakke, litt mindre på skakke; men det nyttet ikke. Duskelua satt ikke riktig. Den passet ikke til hodet hans. Daniel frøs der han sto. Han forsøkte på alle vis;

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 134 / 294

Han satte dusken bak, han satte dusken foran, han satte dusken midt på akselen; men det nyttet ikke. Det ble ikke den rette svingen. Og frakken – frakken satt, slik alle hans frakker hadde sittet; han så ikke ut som en student; han var ingen student; – han var en forkledd bonde. Bleik og motfallen stod han og stirret på seg selv i speilet. Han følte seg selv så fremmed. Det brede, godmodige ansiktet hadde blitt langt og magert, munnen var tykk og dum, og øynene, som en gang hadde vært så klare, hadde krympet seg sammen og blitt rødflekket og matte, med sykelige, tunge rynker.129 Men skuldrene var stive og liksom nedtyngde, slik at han måtte strekke seg opp når han ville nå sin fulle høyde. Det var et annet syn enn det han hadde sett i sine drømmer, da han hadde tenkt på seg selv som student, og kaldt om hjertet og med dypt svikne vover ruslet han avsted til universitetet for å ta imot et borgersbrev, som han nå knapt brydde seg om.

Og da han kom opp dit og så på alle de unge bystudentene, som kom strømmende, så fine og lette som fugler i solen, og bar duskelua så flott og elegant, som om den var skapt for dem, følte han seg som en fremmed i denne forsamlingen. Han hadde bare én trøst, og den var mager: de andre bondestudentene bar for det meste duskelua like dårlig som han. – Festsalen var full av svartkledde, lyshvite, fine herrer. Det var som om luften dirret av all denne praktfullheten. Det krevde mot å gå inn. Daniel tenkte at han kom som en ubuden gjest til gjesteboden, og det slo ham at de fine herrene så med uvilje på bondegutten, som ville trenge seg inn i en fremmed forsamling. Så snart han hadde satt seg, begynte festmusikken. Det runget så vidt i den høye salen. Så modig, så fast, så trygt. Daniel styrket seg og sa til seg selv: Du har rett til å være med; du er student!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 135 / 294

Og han drømte sin gamle drøm om den høye idealhimmelen, fylt av sol og marmorhvite guder, dit ingen kunne komme uten å kunne latin. – Det måtte være som det måtte med duskelua; men det var godt å ha funnet veien inn hit, til disse rene, rolige salene blant åndens stormenn og ideens presteskap; det var godt å ha funnet veien inn hit fra all råskapen og all åndsløsheten. der ute. «Helligt, helligt, helligt er Studentens Kald!» tonet det fra Songarlaget i klare, store harmonier, og Daniel sang med i sitt hjerte. Han løftet i andakt sine øyne opp mot takfrisen, og der så han gudene, de gamle klassiske gudene, stå og tenke og grunne, støpt i gips. – Det var professor Darre, som holdt festtalen. [158] Han la især vekt på at vitenskapen ikke måtte være nyttig. Vitenskapen hadde sitt mål i seg selv. Til slutt kom et par av tankene fra russetalen, og så avsluttet professoren med en lovprisning av det sanne og ideelle studentlivet.

Daniel lyttet til visdomsordene med dyp og hjertelig ærbødighet. Han tenkte at det var så sant og så godt. Men da professoren kom til det ideelle studentlivet, tenkte han med seg selv: Jens Bakke ville sende penger. – Så skulle de nyfødte adelmennene av ånden tre frem og få sine borgersbrev og avlegge løftet. Det ble en lang oppstilling. De fleste var bystudenter, folk med store, plattyske navn og med dette særegne, fine vesenet som Daniel hadde undret seg over i alle sine dager. Men endelig kom det trampende en homo novus,k131 en Aslaksen eller en Bragestad, og Daniel så med voksende uro hvor lett det var å kjenne dem igjen fra de andre. De hadde ikke svingen. Brevene sine tok de imot med stive, klønete tak, og innbilte seg at de bukket, men det ble bare

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 136 / 294

Et rykk i nakken; og andre bøyde seg, som om de skulle gå av på midten. Daniel ble mindre og mindre der han satt; nå skulle han fram. «Hr. Daniel Olsen Braut!» – Han dukket opp, gikk fram så godt han kunne, samlet seg ikke klart, så bare halvveis opp; hele salen lå i skodd og susing, og likevel var det så uhyggelig stille; hvite krager og ansikter lyste utydelig fram fra skoddet liksom store, matte øyne som glodde; i en benkekant snøvde han; det ga et brak; så gikk han to skritt fram på tærne, fikk tak i brevet på en måte og vis, innbilte seg at han bukket, men det ble bare et rykk i nakken – og så tilbake til plassen sin, krypende og svett, men glad fordi det var overstått. Likevel gikk det en stund før han våget å se opp; han var redd folk satt og glodde på ham og flirte. – Daniel begynte å tenke der han satt. Han minnet seg Dølen og hans ferdigheter og vandaler; – skulle Dølen ha ment dette alvorlig?

Når en av de plattyske kom, var det som om det skulle være en annen nasjon. Det var ikke alltid sagt at de var vakre; det var ikke engang sagt at de oppførte seg godt; de kunne være stygge som arvesynd og keivelege132 som trehester – og likevel! Likevel så man at de var «herrer». De hadde i all sin ferd noe trygt og selvbyrgt; de hadde dette, som Horats kalte frons urbana,k133 og dette var kanskje, når alt kom til alt, det sanne Daningsmerket. Var de født med dette? Var det noe man måtte være født med? Var det ikke sant at vi alle var like av naturen, og at det edle og høye fødtes like ofte i hytta som i borgen? Skulle Vårherre ha stelt det slik at de som var født i rikdom, fikk alt godt, men de som var født i armod, måtte bære merket av det alle sine dager? Daniel ville ikke tro dette. Vårherre var ikke slik; – fra hans hånd var alle like.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 137 / 294

Var det forskjell, så kom den av at folk vokste opp under ulike vilkår; men det jevnet seg med tiden. Og så hadde bondestudentene krafti, som Dølen hadde sagt. Da de kom hit, minnende, tunge og alvorlige, med digre aksler og sterke kjaker, noen små og tettbygde, andre staute og store, så de ikke ulikt ut som «sønner av fjellet». – – «Helligt, helligt, helligt!»k134 runget det for siste gang. Daniel hadde seiret over sine tunge tanker. Nå var han med Gud og Retten akademisk borger, og nå ville han være glad – så lenge han hadde penger. – Han fulgte Haugum og Jens Rud til Kafé Nasjonal. Dagen måtte «markeres». En hel flokk hadde samlet seg i kafeen, og de holdt fest med taler og øl. Det var det ideelle studentlivet, som begynte i dag, tenkte Daniel; og der var det nok idealitet, festtalens idealitet i foss og flom.

De gamle talte for de unge, og de unge for de gamle. gamle, Bystudenten Møller talte for Bondestudenterne og Hans Haugum for Bystudenterne – det vil si for de Bystudenterne som hadde nok frisyn og vidsyn til å slå seg sammen med Bonden; til dette svarte Bystudenten Møller med en stor tale for Bondfolket. Bonden var fortiden og Bonden var fremtiden; Bonden satt inne med fedrearven, og Bonden satt inne med fremgangstankene; Bonden var kraftig, Bonden var mergen, Bonden eide landet, og Bonden ville føre det frem. Skål! Leve! Hurra, hurra! Daniel drakk øl og tenkte at alt stod bra til. Han hadde ikke visst at Bonden var en slik kar; men når en Bystudent sa det, og når folk som Hans Haugum og Jens Rud samtykket i det, så måtte det være sant; og da var det stas å være Bonde. Han gjorde seg en sving bort fra speilet og så at duskelua ikke satt så ille likevel. – God og mett ruslet han hjem. Morgenen etter skulle han skrive frierbrev.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 138 / 294

Jens Bakke sendte nok penger; og sendte han dem ikke, så var det vel ingen råd. Verdi var god og glad, og folk var så snille. – Da han kom opp på hybelen sin, var det ryddet og stelt som til helg. Stakkars Berta Maria, det hadde visst hun gjort til ære for dagen. Berta Maria var ei bra jente. Han burde være snillere mot henne heretter enn han hadde vært; hun fortjente det. Stakkars, hun hadde vært så blek i seinere tid; bar hun kanskje i hemmelighet av kjærlighet, som hun visste var håpløs? – Tung og trett la han seg på sengen og sank inn i ølvarme drømmer. Før han visste av det, sov han, og sov hele natten som en hest. Da han våknet, hadde han vondt i hodet; men det gjorde ingenting, det hørte med til det ideelle studentlivet. – Tung, ukjent stig kom stampende; døren gikk opp, en fremmed kvinne kom inn med kaffen.

Det var et digert, rødt jentebest, skakkmunnet og med rottertenner; rund var hun i ryggen og skjev i midjen.k135 Daniel stirret, som om han ikke visste hvor han var. «Vessgo!» sa jenta. «Å, så skulle jeg høre om dere har kjøpt noe i byen i dag; jeg er den nye piken.» «Jaso», sa Daniel, han var grovmalt etter ølet; «hvor ble det av den gamle?» «Hu? he-he, hun fikk forfall, som de sier. Hun har reist.» Daniel kjente at han bleknet. «Forfall?» sa han. «Ja–a. Ja, det er ikke noe jeg bryr meg om å snakke om, kan dere vite; men slik går det, når en pike ikke passer seg! Hun burde ha holdt seg unna de soldatsslakene, vel, og oppført seg ordentlig, hun som andre piker! Men det er ikke noe for meg å snakke om da, skjønner dere.»

Student Braut kom ikke til å skrive Friarbrev den dagen. Han kom heller ikke til å skrive Friarbrev den neste dagen. Han kom rett og slett ikke til å skrive Friarbrev. Derimot sa han opp rommet sitt og flyttet til en leilighet i Fredensborgveien. Han kunne ikke holde ut å bo på den gamle hybelen sin, og især kunne han ikke holde ut å se den nye gjenta.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 139 / 294

VII. [163] Forelesningene begynte, og så ble de studenter. For Daniel var dette til stor hjelp; det spredte tankene. Her oppe blant all denne glade og stolte ungdommen hadde han ikke mot til å tenke på Berta Maria; han mente det var skammelig. Så åndfulle som han hadde tenkt, var forelesningene likevel ikke. Mang en gang ville han ha sagt at de var åndsløse, dersom han hadde turt å si eller tenke slikt om så høye ting. Men det turte han ikke, for det var vel han selv som ikke forstod dem til gavn. Det var en fordel at man ikke trengte å lære leksjoner og ikke ble overhørt. Man hadde ingenting annet å gjøre enn å lytte, og skrive «notater» om man så ønsket; og ville man være borte fra forelesningene, var det ingen som holdt regnskap med det. Professorene kjente ikke sine studenter særlig godt, og hver fikk ordne seg som han selv ville.

Dette likte Daniel, selv om han undret seg over hvordan man skulle lære sine ting når man ikke fikk leksjoner. Om ettermiddagen gikk Daniel og holdt på med den han fikk lagt seg sammen med. Han hadde tenkt å lese gjennom på nytt det han hadde lært og ikke lært i sine skoledager; men det måtte vente til senere. Om kvelden var han ofte på teateret. Han trivdes der; mest av alt handlet alt om kjærlighet. Og alt var vakkert og ideelt. Teateret var som en fredlyst

Huldreheim, et Eventyrland midt i Livsens Prosa; der levde det fagre sitt evige liv, avgjøymt fra alt som kunne skjemme og ødelegge. Der levde Daniel i sannhet ideelt, tenkte han, selv om han måtte sitte på «Tolvskillingen.»k136 – Jens Bakke hadde sendt penger. Men den Moldtrælen hadde sendt 50 daler istedenfor 100, så det gjaldt å spare, og Daniel sparte det beste han hadde lært. Det gjaldt å få de 50 dalene til å strekke så langt som råd var; for med tid og stunder ville nok hjelp komme igjen. Den som hadde hjulpet så langt, ville nok hjelpe lenger. Og nå hadde Daniel et særlig godt von; for Jens Bakke hadde fortalt at broren hans, han Lias, hadde tatt skjerp på flere lovende malmgruver. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 140 / 294

– I Studentersamfundet var de noen kvelder og ville se på det store studentlivet. Men der var det så høytidelig, tenkte Daniel. Han kom seg helt bort i denne lange, store salen, midt i mengden av flott ungdom, og han satt og hørte på avislesningen og ordskiftet så stille som i en kirke. Men ordskiftet handlet om et høstball, som noen endelig ville ha; og det var merkelig hvor kvikke de var til å krangle om ord med hverandre og redigere hverandre [165] in absurdum.k137 Daniel hørte med respekt på disse store talerne og tenkte med seg at slikt kunne ikke han lære; men sakte kom kvelden, og han satt bare og ventet på at de skulle slutte. Endelig kom toddyen. Men det var ikke som i Russelaget. Man måtte sitte så stiv som en stake og høre på lange taler om alle slags ting, og når de talte om «våre kjærester», ble Daniel rød og måtte tenke på Berta Maria.

Først da natten hadde gått en stund, ble det lystig og hyggelig; men da de kom så langt, sluttet de. Daniel turte ikke si at han mistrivdes her oppe; det kunne hende at Skuldi var hans, og at dette i virkeligheten var det sanne studentlivet. Men da Aslak Fjordan satte i med en livlig sang og sverget på at verre tull hadde han aldri vært med på, og da Haugum hadde samtykket i dette, sluttet Daniel seg til de av Hjartans Grunn. De ble samlet om at det ikke var den rette ånd i studentlivet nå, og da de skiltes, ba Aslak dem hjem til seg neste lørdagskveld; der skulle de ha det mye gildere enn i Samfundet, mente han. Lørdagskvelden kom, og Aslak holdt ord. Han hadde mye konjakk og godt selskap, og de holdt et kalas, så det braket etterpå. Blant gjestene var student Hærland og Gregus Johnsen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 141 / 294

Hærland var en liten, sprek fyr av «Frams» flokk; Gregus Johnsen hadde strøket for andre gangen og hadde siden lagt seg på landet «for å samle nye inntrykk». Der ble det straks livlig. De begynte med professorene, som ble dømt ulikt; Ortvedt fortalte småhistorier om dem, og Hærland dømte dem vitenskapelig. Fra professorene gikk de over til vitenskapene, særlig til filosofien. Haugum var med i debatten; han kunne ikke forstå overgangen fra «intet» til «tilværelse», sa han, og ba Hærland forklare dette for ham; Hærland lo og spurte om herr Haugum mente at slikt var til å «forstå». «Kan De finne en norsk student som har lært å forstå denne logikken», la han til, «så skal jeg ikke være en ærlig mann». Så lo Aslak med sin store latter og sa at det ville han ved gud tro, og Gregus Johnsen nikket. Fra logikken kom de til etikken, og fra etikken til politikken. Nå kom det liv i laget.

Hærland og Aslak var republikanere, de andre var konstitusjonelle. og i glupende fart rev de av seg sine argumenter for og imot, og var like nære. De

De eneste som ikke var med i Ordskiftet, var Ortvedt, som mente dette gikk for langt, og Daniel, som hadde nok med å høre på. Dessuten visste han ikke helt hvem han skulle holde seg til; i bunn og grunn holdt han med Haugum, men hadde likevel sterkest lyst til å støtte Hærland, som var ny i laget og dessuten en skarp, ordsterk kar. Men etter en stund ble Aslak lei av ordskiftet og ønsket samhold og hjertelighet, og så satte han i med et rungende refreng: «Ja, vi elsker dette landet». Det hjalp. Haugum glemte kongedømmet og republikken og sang med i glad jubel: «som det stiger frem»; Daniel og Gregus Johnsen fulgte etter, og Hærland kunne heller ikke la være, men kom til slutt med «de tusind hjem». Og de sang, og sang seg varme. Det ene verset tok det andre, og for hvert vers ble de gladere og mer oppglødde.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 142 / 294

Da de til slutt med dundrende røster hadde sverget –: «Og som fedrenes kamp har løftet det fra nød til seier, så også vi, når det kreves. For dets fred slår vi leir!» – klappet Haugum i glasset og kom med noen stille ord som en skål for fedrelandet. Han hadde ikke mye å si, og det ble ingen tale; men det var ment med all godhet. Det ble stille i forsamlingen da skålen ble tømt, og alle var alvorlige, bortsett fra Ortvedt; han satt der med sitt evige, blide smil og sa «Skål,

Skål!» så ble Daniel forarget. Nå fant Gregus Johnsen at hans tid var kommet, og han spurte blidt om herrene hadde lest det siste diktet av Bjørnson. «Ja», svarte Ortvedt raskt; men Daniel var skeptisk og sa nei, og så begynte Gregus å fremføre diktet. Han fremførte det som en halvstudert komedieant, og bare Daniel sa for skam skyld «Bravo». Men Hærland sto opp og holdt en tale for Bjørnson, som vekket slik samstemmighet at Gregus prøvde seg med en tale til om emnet. Av den talen tok Hærland [168] seg til å ta opp skandinavismen; Haugum motsatte seg litt; men det viste seg snart at de i bunn og grunn var enige. Så kom de inn på unionsforslaget; men det var de straks ferdige med. Det ble avfeid med et par gode spark og en dristig spøk av Aslak Fjordan. Men nå var de kommet så langt med toddyen at de begynte å bli blide.

Daniel kjente en gråtsalig trang til å betro sin hjertesorg til en eller annen; Ortvedt fortalte Aslak om et fyllelag han hadde vært på, som hadde endt med at verten fikk dillak141 og skjøt etter gjestene med revolver; Haugum og Hærland snakket om politikk; men Gregus hadde festet seg ved Daniel og begynte å forklare ham om sin avsky for eksamener. Saken var, sa han, at han ikke var skapt til å være eksamenshest. Han var skapt til noe annet – noe som, for sin del, trodde han var høyere. Han visste ikke om herr Braut kunne være enig med ham i at poesien var det høyeste i livet … «Ja, ja», ropte Daniel ivrig, «Poesien – ja, det er akkurat min mening også; det finnes ingen ting som –!» Gregus var glad for å høre det.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 143 / 294

Det var så mange filistrer nå til dags, og til og med blant studentene, filistrer ville han si, som ikke hadde sans for dette: at poesien var den øverste livskraften; men det forstod Gregus, og ingen skulle få ham bort fra det. Å spenne ham for eksamensvogna var som å … ja, han ville ikke bruke det uttrykket han tenkte på. Folk snakket om åndelig utvikling, om tanketukt … ja, Gregus hadde lest litt filosofi og et og annet slikt; men … De kjente ikke Ånden, disse menneskene; de hadde aldri kjent Ånden suse gjennom seg på vide vinger – Gregus ville si at de ikke hadde det, når de trodde at de kunne binde Ånden til regler og si at sånn og sånn skulle man tenke, og sånn og sånn. Som om ikke Ånden alltid gikk sine egne veier! – «Ja, syng den!» ropte Aslak Fjordan;

«Syng den!» – Haugum begynte med rolig, mild stemme, og alle måtte lyde: «Jeg har båret lærkens vinge, jeg har sunget høyt dens sang; jeg har følt at jeg skal svinge meg opp til Paradis en gang, opp til Paradis en gang.» «Den er nydelig!» sukket Gregus Johnsen. «La bare gråten blinde mitt øye! Har min sjel bare sin vinge, skal jeg engang finne veien opp til himmelens lyse slott, opp til himmelens lyse slott.»k142 Sangen kom på rett tidspunkt; Haugum måtte synge den om igjen. Med ydmykhet og iver satte de seg og lyttet og drømte igjen om sine vakre barndomsdrømmer om englene og Gud Fader, vugget seg inn i hele denne milde, bleke romantikken som lyste som en septemberhimmel over deres germansk-orientalske visjoner om det evige.k143

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 144 / 294

Liv. Det kunne hendte til daglig at de kom i tvil om et og annet av det de hadde lært i forelesningene; men i stunder som disse kom hele den gode og varme hjertelagten frem i dem, og de trodde som barn. Hærland selv ble revet med. Blidøyd og hjertelig varm satt han og lot seg gli inn i fredelige kirkedrømmer, og til slutt sto han opp og bannet på at dette var det høyeste og dypeste i oss, uansett hvor mye vi strebet med å tvile og fornekte. Om en stund var de kommet inn på et nytt emne: Kvinnen. Og det ble et langt kapittel. De gikk gjennom hele skalaen, fra «Idealet» – Skål for Kjærasten! «Mulmet sank, det svale»k144 – og videre nedover, til de kom til bunnen. Da satte Ortvedt i med en litt underlig, brekkende stemme og sang om «Samson, som elskede Dalila, dalila, dalila»,k145 og nå gikk det løs. Daniel stakkars, som tenkte med hjertesorg på sin arme Berta Maria, kunne ikke helt like det.

Dess bedre trivdes Ortvedt, som satt og jabbetk146 og fortalte som en kaffekvern, og Aslak, som bare satt og lo. Bannet og lo. Men gjennom en naturlig tankegang kom de fra dette inn på en forferdelig snakk om anatomi og lik og medisinsk avskyelighet, så Daniel til slutt satt helt alene og følte seg fæl, og det kom noe stille og døvt over hele forsamlingen. Da sa Aslak «Skål!» og drakk opp resten. av Glaset. «Var det den andre eller den tredje?» lo han, satte seg på nytt, ba Gregus Johnsen gjøre det samme, og manet på de andre at de måtte skynde seg å komme etter. Men da Ortvedt fortsatt holdt på med sine historier fra sykehuset, reiste Aslak seg og satte i med et mål som kunne vekke de døde: «Syng om studentens lykkelige dag.» Visa kom til rette tid. Haugum reiste seg og sang med, og snart gikk de og danset rundt på gulvet og sang alle sammen, så det var fælt å høre.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 145 / 294

Men til slutten av verset kom de ikke; samtalen tok dem én etter én; de hadde så mye å snakke om nå; to og to eller tre og tre stod de langs gulvet og pratet, og plutselig måtte de bort til bordet og skåle. Det ble livligere og livligere, og samtalen ble høyere og høyere, liksom en sjø når den tiltar og vinden blåser. Noen diskuterte om hvor det var best å få middagsmat; andre diskuterte om de tre personene i Guddommen. Og nå kom det frem mye av det de helst hadde tiet om; pengesorg og synder, fantasier og dumheter ble lagt frem så åpent og ærlig, som om de stod foran sin siste dom. Daniel kunne ikke lenger bære sine kjærlighetssorg alene; Gregus Johnsen lot Ortvedt vite at han arbeidet med et stort tragediestykke som skulle hete Keiser Kaligula.k147 «Det var djevelen!» lo Ortvedt; «aut Cæsar, aut nihil!»k148 sa Gregus Johnsen.

Men Hærland, som nå var kommet ut av sitt blide lag, gikk og la ut for Haugum, så Busti fauk, at læren om Kristi guddom var ubibelsk. Og de drakk dus med hellig iver og holdt av hverandre og trodde på hverandre og lo i store drukne latteranfall.

Ingen verdens ting. Ender og da skrek det i med «Sjung om studentens», og [172] da glemte de sine suter og sang med: «La oss fryde oss!» – men straks kokte snakket opp igjen, og verset ble aldri sunget ut. Luften stod så tett som en eim av tobakksrøyk og toddydunst, og inne i den gikk de og drev som fisker i et akvarium. Men Haugum lurte seg til og fikk satt et vindu på gløtt. Så klinket det på glasset, og den ene eller den andre trådte fram, rødtøyd og blek, og holdt en skål for den ene eller den andre, for den ene eller den andre, og da Hærland hadde trettet seg trøtt med Haugum om Kristi guddommelighet, holdt han en stor tale for «de veldige ideene som nå lik en stormflod brøt inn over oss fra Europa». Det ble mest morgen før de sluttet. Men av slike kvelder hadde de flere. Og de sang og skrålte og utvekslet ord om alle ting, og kranglet om politikk og store spørsmål, så de mest ble uvenner.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 146 / 294

Men iblant fikk de Aslak Fjordan og Halvor Mosebø til å stevne, eller Hærland til å fortelle eventyr på sognemål. Når de så, mens de pratet og småsullte, drev arm i arm bort gjennom gatene langt på natt, hadde de nesten alltid en konstabel som lusket i hælene på seg; for «han forstod det var russer, og lurte etter mulkter», mente Hærland. Nå skulle det etter gammel skikk høre med til studentlivet å ligge i ufred med

Politiet; men den uroen lot de være. Så snart de hørte konstabeltakten bak seg, ble de støtte og alvorlige som et formannskap. Den gamle bonderespekten for alt som luktet av «øverhet»,[173] satt dem alle bibrerende i blodet; ja, Daniel ble fastende når han så lovens mann. Det kunne hende at Aslak, når han hadde nok i hatten, fikk lyst til å «godprate litt med den konstabel-lusken», som han da ville «sprette opp i ryggsømmene» eller «slå hodet ned gjennom halsen på»; men da hysjet de på ham alle sammen, og Daniel var så redd at han var på liv og død. Det var ikke godt å vite hvilken vei det bar, dersom man kom i politiets klør, tenkte han. Derimot hadde de stor lyst til å våge seg så langt ut på ville veier som det helst kunne gå an. Løsrevne fra alle tuktemestre, fra de strenge bondeskikkene og den gløgge bygdekritikken, mente de at de burde bruke sin frihet.

Kristianias natteliv sto for dem som et vilt, lokkende eventyr; man burde kjenne dette utrolige varulvslivet utenfor all regel og utenfor all moral, utenfor det menneskelige samfunn. Så kunne det hende, når de var glade og gale, og natten var mørk, at Ortvedt foreslo «øl ovenpå», og så gikk de dit hvor de kunne få øl etter klokka 12. Men det hadde de lite moro av; for eventyret var ikke noe eventyr. Det var sørgelig kristiansk prosa, råskap og

Rot og stank

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 147 / 294

Fornyet tekst på norsk bokmål: som i en rennestein. Det var utrolig at slikt kunne finnes, og at folk kunne bli så uhyggelig fæle. – – Daniel ble snart lei av å gå på forelesninger. Å sitte der oppe på det kalde, svarte universitetet fem seks timer hver dag og høre på endeløse utlegginger om vinkler og kategorier, det var ikke stort likere enn å gå på skole. Ikke lærte han noe heller. Han undret seg på om det ikke nettopp var slike forelesninger som professor Darre hadde ment da han talte om åndsløs servitenskap. Og filosofien – den var umulig å forstå, som Hærland hadde sagt. Han begynte å skulke. Når det led mot eksamen, kunne man pugge inn det viktigste av bøkene; det gjorde samme nytten. Og det var mange som gjorde det slik. Andre-eksamen var dessuten så lett, og hadde så lite å si.

Man kunne bruke tiden sin bedre enn å gå og høre på unyttig fagkunnskap; man kunne sitte hjemme i ro og mak og studere menneskelivet gjennom åndfulle bøker. Så gjorde Daniel det. Ikke hver dag, for det torde han ikke; kameratene kunne undre seg over det; men så ofte han trodde det gikk an. Siden ble det oftere og oftere. De «åndfulle bøkene» fikk han låne av Gregus Johnsen for en flaske øl nå og da; til slutt slo han seg på romaner. Under alt dette begynte pengene hans å minke, og

Hjelp viste seg imidlertid ikke å være i sikte. Han måtte nå gjøre ett av to: se seg om etter arbeid, eller begynne å spare for alvor. Han valgte spareplanen. Arbeidet måtte bli det siste, begynte han, og dersom han bare holdt ut, så kom det nok hjelp. Kanskje fikk Lias snart solgt et skjerp eller to; så ville det nok bli penger. [175] Og om det skulle knipe, så var det selvfølgelig snart gjort å få arbeid i en så stor og rik by som Kristiania. – Det eneste han visste å spare på, var maten. Men det var, som det skulle være, tenkte han. Filisteren levde for å spise; en student skulle spise for å leve. En sann student og idealist skulle leve på mager kost. Og Dølen hadde levd sine beste dager da han ikke fikk middagsmat. Dette ville Daniel prøve. To dager i uken lot han middagen være og levde på «hjemmemat», og det gikk egentlig ganske bra, mente han.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 148 / 294

Men pengene minket likevel. Til slutt kom det drivende en kamerat, som en gang hadde lånt ham en daler eller to, og gutten hadde ikke mot til å lyve, men betalte. Man klarte å skrape sammen til et måltid til. Det var ikke råd med det; og det beste med å spise middag hjemme var at det var så behagelig. – Han ble mer og mer lat. Om morgenen lå han for det meste og leste og røykte til langt på dagen, og når han kom opp, bar det i vei med samme arbeidet. Det var så hyggelig å lese om kjærlighet. Mest alltid fant han en jente som kunne være Berta Maria, og en som kunne være Inga Holm, og da var det som drømmene hans fikk liv. Men livet selv ble en meningsløs, usann drøm, som han glemte. Han begynte å forstå gutten som ønsket å være konge, og som da ville ligge på låven hele dagen og spise rjomegrøt.

Daniel hadde egentlig samme ønsket, bare han fikk en roman til grøten, og en pipe. – Etter hvert som tiden gikk, fikk han en så merkelig matlyst. Han var sulten hele tiden, selv om han levde så behagelig. Dette kom ille med nå, da han nettopp skulle spare. Det ble verre og verre. Tankene om mat ble så sterke at han snart ikke fikk fred for dem. Han kunne lese de gildeste fortellingene om kjærlighetens sorger og kjærlighetens gleder.

Sulten, og så måtte han stå opp og sluke i seg et stykke mat. Mens han kunne lese om ridderliv og heltedåder, drømte han om salt kjøtt og flesk og erter på «Dampen». Og sulten glødet i brystet, og han kjente lukten av flesk og gule erter, så han nesten ikke kunne holde det ut. Noen ganger snek han seg inn på «Dampen» de dagene da han etter regning skulle holde seg hjemme. Den sterke, kraftige matlukten fra kjøkkenet kom over ham som en fristelse, og han lusket av sted som en drukkenbolt til sjappa, selv om samvittigheten gnagde og minnet ham om at han ikke hadde råd.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 149 / 294

Så nådde han den salige gluggen, der maten kom strømmende ut igjenom som fra et dyp av rikdom … og da han fikk den rykende varme tallerkenen mellom hendene, slik at nå var det ikke lenger en drøm, men håndfast, pålitelig virkelighet – å, han kastet seg over maten som et dyr, slo klypene på ryggen som hunden over en stjålet kjøttknok, og åt, åt, sukket av lykke, slukte i seg grundig og metodisk, slik at hver eneste bit fikk sin rett, tømte tallerkenen, og ønsket seg mer.

En svanehals, så denne gleden kunne vare litt lenger. Men da han endelig kom hjem, var han sulten igjen. Det var ikke så poetisk å sulte som Daniel hadde tenkt. Og med stigende redsel så han at pengene hans minket for hver dag. For hver daler som forsvant, var det som om et stykke av grunnen under ham løsnet, og da den siste skillingen en dag måtte forsvinne … det ville være som å gli ut i et mørkt, mørkt dyp. Han hadde kamerater; men de trengte nok sine skillingene selv. Haugum skulle hjem til Nyår og ta en skoleplass; Ortvedt skulle opp på landet og være huslærer; Aslak Fjordan hadde nok slitt hardt med bankboken sin, og Hærland og Sven Dufva – levde på lån som de fleste andre. Dessuten holdt kameratene seg mer unna ham nå. De trivdes ikke på hybelen hans; der var alltid så rotete; dessuten begynte Daniel å se slik ut at de alltid hadde en uro for at han kunne komme til å låne penger.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 150 / 294

Han tenkte ikke lenger på å se fin ut; de drømmene hadde han lagt til side for en stund. Festklærne måtte han spare så lenge han kunne, tenkte han, og hverdagsantrekket var fryktelig slitt. Skjorten, som hadde skiftet farge flere ganger og var midt imellom flaskegrønn og askegul, hang rundt ham i folder som en sekk; vesten knep han helt opp til halsen for å skjule skjorten, som vasket seg sjelden, fordi vasking kostet penger, og rundt halsen hadde han et papirsnipp som for det meste var både svett og svart. Håret fikk vokse som det selv ville, da han ikke hadde råd til å få det klippet, og røde, lange skjeggfliser fikk gro på haka hans etter egen vilje. Men nedover leggene lå broki i store knuter og faste rykker, og stakk ut over de skjeve, sprukne støvlene. Han trøstet seg med at nå, når vinteren kom, kunne han skjule det verste av armodens skam med vinterfrakken.

På toddy-kveldene måtte han slutte å gå ut, fordi han ikke lenger hadde råd til å være vert selv noen gang. Dessuten ble han snart full nå, og så rent ille full. Han tålte ingen ting. Og når han ble full, tøvde han slik at han ble til bry for de andre og til den største skam for seg selv. Han ble mer og mer alene, og trakk seg mer og mer tilbake. Det ideelle studentlivet måtte han utsette nå, til dess han fikk mer penger. Hver dag gikk han og ventet på brev fra Lias om malmgruvene. Men det dro ut. Og snart kunne Daniel regne ut på dagen når han ville være pengelens.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 151 / 294

Det verste var at han skyldte husleia for den siste måneden. Han hadde alt en gang blitt krevd; men da hadde han sluppet unna; kom det et nytt krav – og det kunne han vente seg hver dag – så ville han være fullstendig ruinert. [179] Ja, en dag kom det brev fra broren hans. Lias skrev at han ville selge garden og reise til Amerika. Han hadde nå en stund vært sinnssyk og hatt skjerpefeber, sa han, og ødslet bort tid og penger på det verste bedrageri; nå klarte han ikke lenger å klare seg; Jens Bakke eller banken fikk ta garden, og gamle mor, hun fikk bo hos Judith, som nå skulle gifte seg med en snekkergutt nede på Neset; – han ville reise. Daniel satt og leste dette, og han tenkte at det var som et fjell av voner som raste ned over ham med brak og røyk. Nå stod han der. Hvor skulle han nå hen? – Å, om ikke Vårherre kunne hjelpe! Han, som eide hele verden, han, som var allmektig … Kunne han ikke hjelpe Lias til å finne en god gruve?

Kunne han ikke med sitt ord skape en malmgang i fjellet der Lias hadde tatt skjerp? Kunne han ikke … kunne han ikke forvandle dette brevet til gull … eller gjøre den lampen til gull … eller blekkhuset … «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete», stod det der. Ja; men det var ikke sant! Hundrad

Tusen glade gutter gikk rundt i denne byen og gjorde ingen ting, annet enn ugagn, og likevel levde de, levde godt, levde høyt – fordi de hadde en rik far eller en stor arv! Hvorfor skulle ikke en annen være like nær til slikt som dem? – Da Daniel hadde tenkt seg trett på dette, og forstod at han ikke kom noen vei, trakk han et tungt sukk og sa til seg selv at da måtte han prøve det siste. – I en by som denne var det naturligvis nok med arbeid. Det gjaldt å finne noe som man kunne like. Han tenkte etter. Men alt han tenkte på, var så åndløst. Det var ingen idealitet i det. Dessuten kunne han det ikke. Hva kunne han? Kunne han føre bøker? Nei. Kunne han undervise i musikk? Nei. I matematikk? Nei. I latin eller gresk? Nei. I tysk eller fransk? Knapt nok. Han kunne egentlig ingenting. Og hvem skulle han gå til? Han kjente ingen. Ingen som hadde penger eller makt kjente han. Han måtte se etter i avisene om det skulle være noe.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 152 / 294

Nei. Ingenting for ham. For handelsfolk og tjenestefolk var det nok av arbeid å få; men for en student, som ingenting kunne, – var det ingenting. Daniel Braut ble redd. I sin store nød gikk han til Haugum. Han måtte tenke på å få noe å gjøre, sa han, og spurte om ikke Haugum visste noen som kunne ha bruk for ham. Nei; Haugum visste ingen. Det var svært vanskelig å få arbeid her noe sted, når man ikke var kjent, forklarte Haugum. Her var slik konkurranse om hver ting – hundre bikkjer om hvert minste bein – at det skulle være flaks for å komme inn i noe. «Men gå opp til bladstyraren [181] av Bondevennen», sa Haugum; «skulle noen vite noe, måtte det være ham.» – «Ja, men … kan man gå til en slik mann … og spørre om slikt?» – «Ja, det kan man vel! Bondevennen er en snill, gammel mann; bare gå du.» Daniel tok på seg kisteantrekket og gikk; men redd var han.

Han ble vist inn i et stort, langt rom, der mange gutter satt hver ved sitt bord og holdt på med aviser. Noen la sammen, andre la i omslag, andre skrev utskrifter. Daniel ble grepet av en dyp ærefrykt; han tenkte på et ord han hadde lest et sted, at pressen var den fjerde statsmakt. Han tok av seg hatten og bukket seg bort gjennom rommet; ingen svarte. De la ikke merke til ham. han. Daniel var så liten; det kunne visst ikke nytte å prøve her; det var best å gå tilbake. Men så kom det en liten gutt. «Skal du snakke med noen?» spurte han så rolig og trygt; Daniel ble rørt av den vesle karen. «Ja … det var … Redaktøren.» «Kom inn!» sa gutten, peilte og gikk. Daniel gikk inn igjen, stille, forsiktig. Den fjerde statsmakten! Den fjerde statsmakten! – Rommet var hvitt av papir, og luften var full av papirrasling som av en skarp hvisking. Stille og høytidelig banket Daniel på døren. Ingen svarte.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 153 / 294

En gang til, litt hardere; – «Kom inn!» sa en skarp stemme, liksom langt inne fra en kilde. Daniel kikket forsiktig opp og gikk inn, ydmyk som skulle han fram for kongen. Der var ingen inne. Rommet var ikke stort, heller ikke lyst, men stygt var det, og uordentlig. Midt på gulvet stod et bord, fullt av papir og gamle aviser; for enden av bordet stod en stor kiste eller kurv, full av samme slags ting; bøker og pakker lå og slengte rundt omkring på gulvet; en stor bokhylle lengst inne stod halvtom og glinset og gapte over noen årgangar av Bondevennen og Storthingstidende, og et par pinnestoler stod og drev rundt på gulvet, der de sist var satt. Men i et lite hjørne

Inne så Daniel en grå rygg som satt og lente seg fremover over et skrivebord; skulle det være bondevennen? Den grå ryggen vendte seg rundt, og Daniel fikk se et blekt, surt ansikt med tynt, rødt skjegg rundt tunge, posete kjever; munnen var vid og kjedelig, men den sa ingenting. Daniel ble urolig. «Er det … Redaktøren?» spurte han; han ville sagt «Herr Redaktøren», men klarte det ikke. «Han kommer straks», var svaret; «sett deg ned!» Dermed vendte ansiktet seg bort igjen, og Daniel så på nytt den grå ryggen som satt og lente seg fremover over et skrivebord. Daniel begynte å rote med den ene pinnestolen og klarte å sette seg. Han var glad for at den grå ryggen ikke var Redaktøren, men følte seg urolig når han tenkte på at denne store mannen snart skulle komme – gående inn bred og majestetisk, og grunne over landsviktige reformer. Hva skulle man si til en slik mann? Det banket; Daniel skvatt til der han satt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 154 / 294

«Kom inn!» sa den grå ryggen, og en liten, mager, halvgamal fyr smatt inn, snau og rask, med et lite, merkelig katteansikt. Han hadde ryggen halvt bøyd for å hilse, men rettet seg opp da han ikke så Redaktøren, og smatt så med lette, magre skritt bort mot inngangsdøren; Daniel kjente på seg at mannen var skredder. «God dag!» – Den grå ryggen vendte seg rundt. «Er ikke Redaktøren inne?» – «Nei.» – «Kommer han snart?» – «Å, i morgen.» – «I morgen?» – «I morgen ettermiddag.» engang.» – «Men i dag var jeg her inne på ekspedisjonen, og da sa de at han kom hit i ettermiddag?» – «I morgen formiddag som sagt. Hør innom mellom klokka 11 og 1.» – «Ja, ja.

Men det var helst dette stykket, forstår De …» – «Hvilket stykke?» – «Å, dette om luksus … om hvor galskap det er med all denne luksusen …» – «Nå –?» – «Han lovet at det skulle komme; men det drøyer så lenge nå; jeg ville gjerne vite om det ikke kommer snart!» – «Ja, De får snakke med redaktøren.» – «Og så ville jeg gjerne vite om jeg kunne få noe for stykket … Det er ikke lett å klare seg i disse tider; jeg har en gjeld på meg, ikke én, men to gjeld, og –». – «Hør innom i morgen mellom klokka 11 og 1 … eller kanskje 2; det er best De kommer 2. Da finner De redaktøren.» – Ansiktet vendte seg bort; den grå ryggen viste på sin måte skredderen Døri. «Godt, godt», sa skredderen; han stod og byttet føtter og liksom danset; «i morgen 11–1 … eller 2. Jeg kommer både 1. og 2. … Ja, godmorgen da!» Han vimslet ut med sine lange, magre steg, og det viste seg at han hadde måneskin.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 155 / 294

Daniel trivdes ikke der han satt; det var kaldt og uhyggelig, og livet her var visst strengere enn han hadde tenkt. Han våget seg bort til døren og spurte høflig om det altså var slik at redaktøren ikke kom i kveld? – «Kommer straks», knurret den grå ryggen. Var det heldigvis noe han kunne greie? – Mja – nei, det var … Ville han kanskje ha arbeid i bladet? Var han kanskje utvist fra universitetet? – Nei, Daniel var ikke det. – «Nå, godt. Alle som stryker til artium eller blir utvist fra skolen kommer gjerne hit og vil være bladmenn, ser De; vi kunne forsyne hele Europa med slike bladmenn, – så der bør De ikke konkurrere. Godt; her kommer han.» Daniel vendte seg blek mot døren og forberedte seg på å hilse. Inn gjennom døren snudde seg en diger kropp i en diger vinterkjole; på hodet hadde han en skinnlue, og over det runde, gamle ansiktet et par store hornbriller.

Daniel bøyde seg gjentatte ganger; den gamle svarte ikke, men gikk bort i et hjørne, tok av seg støvlene og overfrakken. Så kom han gående med gamle, forsiktige skritt dit hvor Daniel stod, hilste ikke, sa ingenting, men stirret stivt gjennom brilleglassene. Daniel forklarte i snakkende hast hva det var han ville; den gamle ristet på hodet og sa nei. Nei, han visste ingenting. Han hadde hjulpet den ene og den andre på vei før … «sett deg.»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 156 / 294

«Guten min!» – Gamlingen [185] satte seg selv –; så var det en som het … som het så mye som … Jakob, nei, Peder, nei, det var Jakob! nei, det var nok Peder, Peder, – Peder Monsen … «Kjenner De Peder Monsen?» – Nei, Daniel gjorde ikke det. – «Nåh. Ja; det var helst en gutt som forstod å snu seg; han fikk Død og Pine låne 20 daler av meg, som han skulle betale tilbake når faren hans fikk solgt en stor malmgruve han hadde funnet … Kjenner De ikke Peder Monsen? Han er student?» – Nei dessverre, Daniel kjente ikke denne mannen. Og så fikk han en lang, lang historie om denne samme Peder Monsen og om hans evne til å snu seg, og den gamle lo og kom i godt humør; men Daniel følte seg mer og mer modløs. Det banket på døren. «Kom!» ropte gamlingen. «Ja, som sagt, nå vet jeg ingenting, gutten min; men du må annonsere! – Godkveld, godkveld!» sa han til den nyankomne, «nå, det var bra du kom. Sett deg! Ja, godkveld, gutten min!

Lys i bladet etter en huslærerstilling; det er alltid en huslærerstilling å få. Er det ikke så det står: Vårherre hjelper den som hjelper seg selv? Jah, he-he. Godmorgen, gutten min!» – Daniel gikk; han følte seg så underlig kald, og så tung i føttene. Han gikk hjem og satte seg. Han tenkte ikke, han bare satt og var modløse. Etter en stund begynte de å drømme. Kanskje var det en mening med dette også. Kanskje ville Vårherre ikke at de skulle binde seg til noe arbeid; kanskje hadde han hjelpen liggende klar, og den ville han sende når nøden var størst. En dag,

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 157 / 294

Da han kom hjem, sulten og trett, og helt uten penger, lå det et brev på bordet til ham med 100 daler i, og bare ordene: «fra en ukjent venn; frisk mot!» Og da de 100 dalene var oppbrukt, kom det et nytt brev av samme slag... Han satt og regnet ut hvordan han på beste måte skulle bruke disse pengene; men han kom frem til at 100 daler var altfor lite, og så drømte han drømmen om igjen, men nå lå det 200 daler i brevet. Så banket det på døren, og så kom Gregus Johnsen, og satt lenge og snakket om keiser Caligula. – Dagen etter gikk Daniel opp i universitetshallen og så etter om det var noen lærerstilling utlyst. Ja, det var en – hos en doktor borte på Strilelandet. Daniel gikk tilbake med en gang; Vårherre kunne da aldri ville at han skulle begrave seg ned på Strilelandet. Det måtte være grenser for alt. Han hadde ikke lenger ro til å sitte inne og lese. Han kunne heller ikke gå på forelesningene.

Han gikk mest rundt på gatene for å drukne sine skremmende tanker i drømmer, og han hadde en hemmelig forhåpning om at han kanskje kunne snuble over noe på denne måten; lykken hans satt kanskje og ventet på ham her eller der, bare han kunne komme over den. Maten! For en så ynkelig ting som maten kunne da ikke... en sjel går under. Alle helter i alle dikt fikk alltid maten; det var frekt å spørre om sånt. Maten måtte komme. Vårherre var vel en like god dikter som de [187] andre … Det ville være meningsløst, tankeløst, ja uforsvarlig å hjelpe ham opp fra bondelivet og så slippe ham igjen – la ham dø i første akt, ved slutten av første del. Sånn kunne det ikke være! Det var ikke til å komme bort fra at Daniel innerst inne på en måte truet Vårherre med at han ville slutte å tro på ham hvis han ikke hjalp nå.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 158 / 294

Dette var tanker han selv syntes var uforskammet, men han forsvarte seg for Gud og seg selv med at hvis han nå skulle bli reddet, ville han bli nødt til å tro at det ikke fantes mening i livet. Og så lett som det måtte være for Vårherre –! Han som hadde hver manns hjerte og tanke i sin hånd – hvor lett kunne han ikke ordne det sånn at noen kom og hjalp? Og Daniel gikk og tenkte ut – til veiledning for Vårherre – tusen måter det kunne gjøres på. Et gammelt minne om et salmevers svirret av og til fram i tankene hans, noe om at Vårherre ga barna sine det de trengte mens de lå og sov; han gikk og lette og lette i minnet etter dette verset, men fikk ikke tak i det; derimot var det noen andre av Kingos salmevers, som suset så svakt for øret hans, og som etter hvert sang seg opp, så han til slutt syntes å høre dem, – vers som han nok en gang hadde lært da han gikk til presten –:

«Mitt hjerte, hvorfor sørger du, bedrøver deg så sørgelig for verdens timelige gods? Sett din trøst til Herren din Gud, som skapte alt ved sitt bud. [188] Han vil eller kan ikke forlate deg, han vet om din trang, din nød og skade; hans er himmelen og jorden, min Fader og min Herre søte, som står meg bi i all min nød. Eliak152, hvem fødte deg, da regnet ble holdt tilbake underlig i den svære tørketiden? I Sidons land en enke rund, til hvem Gud sendte deg samme stund. Og for at du ikke skulle lide nød, da du dro dit som Gud bød deg, og gjorde hans befaling, førte ravner deg mat og brød årle og silde til din føde. Josefk153 ble solgt til Egypt og der med vold satt i fengsel for sin gudfryktighet; Men Gud hjalp ham til herlighet, hans venner til stor ære og gavn.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 159 / 294

Gud hadde ikke glemt Danielk154, da han var kastet blant løvene; sin engel sendte han dit; han lot ham få mat ved Habakuk,k155 sin tjener gode. til deg står alt mitt håp; min sjel bevar og gjør henne rik, så har jeg nok evindelig.» – Dette var vakkert og sant. Det gjaldt å ha tro, naturligvis; men dersom det ikke var annet, så stod det på – han skulle tro så fast som fjell! Men mens han tenkte dette, kjente han innenfor tanken samvittigheten, som våknet og stakk nesen fram og sa: det er ikke sant. Skulle det være slik, som det var i veien? Ville Vårherre gjennom nød og trengsel bøye hans hjerte og drive ham til bot og omvendelse? Han ble litt redd ved den tanken. Dagen etter gikk han opp på universitetet for å se nærmere etter om den huslærerposten. Kanskje var det ikke verdt å kreve for mye av Vårherre; man måtte se å hjelpe seg selv så lenge. Men da han kom opp dit, var lysingen om huslærerposten borte.

En annen hadde vært ute i tide og sikret seg posten. – Daniel ruslet hjem, med bøyd nakke og tunge, svabbandek156 Stig. Men etter hvert som han gikk, begynte drømmene å våkne til live igjen. Han hadde all villmannens uslokkelige tro på tilfeldigheten og de ubundne makter; han hadde lært, at det var lover for tungemål og tal; men han hadde ikke lært å forstå, at det var lover for livet. Når nøden var størst, var hjelpen nærmest. Kanskje når han nå kom inn, så lå det et brev til ham på bordet, et

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 160 / 294

Brev med en veksel, fra en ukjent venn, 100 daler, 200 daler, 500, 1000 … Han trodde det ikke selv; men da han gikk inn på rommet sitt, kikket han urolig bort mot bordet, om det skulle være noe der. Ved Gud! der lå et brev. Skulle det være tenkelig? Skulle Vårherre i sin uendelige nåde … Han rev opp brevet med skjelvende hender. Der stod: [190] «Hr. Student D. Sørbraut. Kjære søskendebarn! Jeg har fått en slik lyst til å komme til Kristiania. Jeg kan ikke trives her hjemme; for forholdene her er så bedrøvelig små, så at jeg i sannhet kan si med den store dikteren B. Bjørnson: her er så kvelende, tærende, trangt, og mitt mot er så ungt og rangt. Derfor vil jeg nå be deg, som er student og bekjent der inne, om du vil gjøre meg den store tjenesten å skaffe meg en plass i Kristiania. Jeg kan ikke språk; men jeg skriver en god håndskrift og kan de fire regnearter157 og regne med brøk158, samt renteberegning og»

Desimalbrøk; og mine behov er ikke store, så lenge jeg bare kan leve der inne …» Daniel kastet brevet så langt han kunne. Han var for utmattet og sliten; han kunne ikke lenger.

VIII. [191] Ved billettkiosken på dampbåten stod Daniel og frøs og vekslet sine siste daler. Han var blå om nebbet og tung i hodet, og av tanker hadde han bare én: at man måtte leve så lenge man kunne. Da han skulle inn i spisesalen, kom Jens Rud. Han var nærsynt og kunne ikke straks kjenne igjen Daniel; denne ble blek og ville helst slippe unna ham. Men så hilste Rud og spurte, hvordan det stod til. Å, ja, takk. De kom inn og til bords; Rud tok seg en øl, og Daniel kom seg. Fra Hirsch kunne Rud melde at det nå var slutt med opptøyene der oppe, så lenge det kunne vare; biskopen og departementet hadde inngått et slags forlik, og det holdt en stund. Men pietistene var ikke til å stole på. De var som svartfot-indianere: kunne snakke så søtt om fred og broderkjærlighet, men lå på lur langs veier og stier og tok skalpen av sin kjære hvite bror, så snart de så seg i stand til det. «Ja, det er visst sant, det», sa Daniel.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 161 / 294

«Ja, ja; sånt kjemper vi om her hjemme,» fortsatte Rud, «dåpsformularer og gamle talemåter! Der ute i den store verden har folk nok annet å tenke på. Har De lest den siste talen av Kastelar?» – Nei, Daniel hadde ikke det. «Ja, den må De lese. Det er en stormann, den Kastelar!» – «Det er visst det?»

– «Å, Gud bevare meg.» Rud fortalte om Kastelar,k160 som det kunne være en bekjent; siden fortalte han om den politiske situasjonen i Frankrike.k161 «Det er klart at all ungdom heretter må være republikansk», avsluttet han. Daniel kunne ikke finne noe å si imot dette, og så svarte han at det var rimelig. «Er De republikaner?» spurte Rud tankeløst. «Å … i prinsippet må jeg si –; heller har jeg ennå ikke tenkt så mye over det.» – «Nei», sa Rud med sitt klare, fine smil, «man blir frihetsmann i disse dager om man ikke tenker! Det ligger i luften, ser De.» «Ja, det er visst så», mente Daniel. Han satt og tenkte på Haugum og hans argumenter mot republikken, men kunne ikke sette fingeren på dem. Det måtte være noe snakk som Haugum kom med.

Etter en stund sa Rud: «Går dere mye på teateret?» – «Å … av og til.» – «Ja; hva mener dere om slikt?» spurte Rud. Daniel ble forundret; han hadde egentlig ingenting å si om saken. Men Rud forstod det naturligvis bedre enn han … «å, der kan visst være mye å si om det», svarte Daniel. «Mye å si?» utbrøt Rud; «det er en skandale!» Og han forklarte med ivrige ord at slik som teatret nå ble styrt, var det en ren karikatur på et nasjonalteater. Daniel [193] forstod ikke dette fullt ut; men han forstod at Rud måtte ha rett; for han talte så myndig og så sakkyndig. Og siden Daniel nå var modig og mett, sa han i full forundring: «At folk vil finne seg i slikt!» Rud smilte. «Vi er litt dovne av oss, vi nordmenn», sa han. «Å ja, det er vel så», svarte Daniel.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 162 / 294

Rud fortsatte, men lavt og hemmelighetsfullt: «Det er forresten ikke sagt hvor lenge vi vil finne oss i det.» – «Så?» – «Dere må ikke snakke om dette; men det kunne vel hende at her en vakker dag … ble det litt leven.» – «Leven?» – «En demonstrasjon, forstår dere … en pipekonsert eller noe sånt … Ville dere i så fall være med?» Daniel følte seg beæret over den tilliten Jens viste ham, og han svarte med glede: «Ja visst vil jeg være med!» – Jens så på ham.

«Skal det være et ord?» – «La gå.» – «Hvor bor De?» – Der og der. – «Godt, så skal De få beskjed når tiden kommer. Men Tonn for Tungak164 så lenge?» – «De kan stole på meg», sa Daniel. Da de kom ut, foreslo Jens kaffe, og Daniel gikk med. Straks etter begynte han å tenke på at her kunne han kanskje på en fin måte tjene penger til husleien. Han stanset brått og sa: «Å nei, jeg har nok ikke råd til dette. Jeg brukte opp den siste daleren min i dag, så nå gjelder det å spare.» Daniel ble litt rød; han trodde Rud måtte forstå dette. Men med en forundret tone svarte Jens Rud: «Jeg spanderer kaffen selvfølgelig!» – «Å –ja – Takk», mumlet Daniel lavt. Han hadde tenkt at Jens Rud hadde bedre teft i slike saker. – Kafé Nasjonal var kjent som fast samlingsplass for Framsk165-gjengen, og hadde av den grunn stor pågang av den «folkelige» ungdommen. Daniel lette med øyet etter Fram, men der var ingen her som han kjente.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 163 / 294

Gjennom den halvåpne døren til det innerste rommet så han et par fyrer som kanskje kunne tilhøre gjengen; lange var de og lurvne og minnet om et ord han hadde sett i avisen: «Røvere fra Appenninene»;166 dit inn tok Rud veien. Og der fant de Fram; han satt ved bordenden og skrev. Daniel så ikke stort annet av mannen. enn et meningsløst langt, svart hår, som hang ned over øynene hans, og som han av og til, men helt uten nytte, strøk opp over pannen med hånden. Han var kledd i en svart bonjour som var blank på Ålbogarne av lang tjeneste og litt slitt i kantene av samme årsak; mager var han, og langbygd. På bordet foran ham stod en tom kaffekopp og en kopp med melk; skrivepapir hadde han ikke; han satt og skrev på kanten av en gammel avis, og baksiden av en abonnementsplan hadde han skrevet full og lagt bort. De to røverne satt og leste aviser; Rud og Braut satte seg ved den andre enden av bordet.

Der var stille i rommet; man hørte bare pennen skrape og rive i det grove trykkpapiret, og Fram så ikke opp, uten hver gang han drakk av melkekoppen. Da stirret Daniel forundret på dette lange, klare, sterke ansiktet, og på de lyse, blå øynene, og undret seg over at dette skulle være den fryktede radikalisten som de hadde snakket så mye om, og som politiet etter folkesnakket overvåket hvor han gikk, for at han ikke skulle gjøre revolusjon på åpen gate. Etter hvert kom flere av gjengen drivende, og det ble livligere. Den ene ville ha kaffe, den andre øl; og en tok Braud til ølet, da han ikke hadde spist middag. Et par kom med bøker under armen; de pleide å sitte her og lese, fordi de ikke hadde ved hjemme. En ung, litt feig-fornem student, som kom til slutt, ba om øl av de andre, «da han ikke hadde kreditt her lenger»; – «har du kreditt noe annet sted, da?» spurte de. «Fanden heller», svarte den unge. Da

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 164 / 294

Lo Kararne, og Hr. Strand – han med maten – mente at nå kom altså Hr. Bårdsen endelig til å henge seg opp, slik han burde ha gjort for lenge siden. Den unge – Hr. Bårdsen – dro på akslene. «Det er ingen som vil låne meg et tau», sa han. «Du skal få et sekkebånd av meg», svarte Strand, «men når du har brukt det, vil jeg ha det tilbake; for jeg trenger snart bruk for det til min egen hals.» – «Gi meg et stykke mat, så skal vi forhandle om den saken», sa Hr. Bårdsen. «Fanden –, jeg er ikke halvmett selv! – Nå, din slyngel, din fordømte idiot, vær så god; måtte det forvandle seg til gråstein i din hule hals og i din bunnløse vomsekk» – «Takk», sa Bårdsen. Daniel begynte å like seg i denne flokken; de var skurker liksom han, men forsto å ta det lett. «Å du Ottkanten», sa Fram til den ene røveren, «kom hit med det fillebladet ditt!» – «Jeg har ikke lest det», knurret «Ottkanten». «Kom med det!» kvestet Fram i; han måtte ha noe å skrive på!

Ottkanten rev bladet i to og ga Fram lysningssiden. Under dette kom det inn et par studenter, som Daniel dømte var teologer, og som nok ikke hørte til gjengen. De satte seg ved et mindre bord bortmed vinduet, og servitrisen kom med kaffe til dem. «Johanne!» sa Fram,

«Hvor mange kopper har jeg fått nå?» – «I dag, mener De?» – «Ja?» – «Seks.» – «La meg få én til, Johanne.» – «Bare én?» spurte hun og lo mot de andre med sine hvite tenner; for dette var en spøk. «Én til slutt», svarte Fram og skrev.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 165 / 294

Men da Kaffien kom, la han pennen fra seg. Han reiste seg opp og så seg rundt; Daniel la merke til at han ikke hadde halskrage. Så ga han seg i kast med «Gudedrikken». Og da den første Torsten var sløv, sa han til Bårdsen: «Du Bårdsen? Jeg vil si deg det: dersom du henger deg opp nå, så gjør du en god gjerning; for du er en laban, og en laban blir du; men … la nå det være godt. Vårherre har bruk for alle slags folk; han har bruk for teologer også, må man tro.» De forsto straks hva han ville med det. De to unge teologene, som satt der borte så reinstrukne og fromme, fristet nok altfor sterkt hans vikingnatur; især måtte den ene være framlysende å se på. Det var en sann teater-teolog med svart prestekjole og engleslips; det lille magre, sammenbitte ansiktet bad i alle sine rynker og munnviker Vårherre om frihet fra verdi, og han holdt seg så unaturlig rak, som om han skulle ha svelget et økseskaft.

Det var disse karene Fram ville eggle seg inn på. Han småfiktet mot teologer og teologi, så det var ikke greit for unge teologiske studenter å høre på; i begynnelsen gikk det smått og halvt på lentur, og han kunne smile som et barn over sine skarpe ord; men øyet glødet opp så rart iblant, og han ble hardere og hardere. Snart kunne gutten med økseskaftet ikke holdt seg så høye og bleke som før. Han rødmet og rødmet, ble mer og mer opphisset, med iver etter sannhet og med sinne; gong på gong så det ut til at nå kom han; gong etter gong svelget han det tilbake; men til slutt brøt det løs; han klarte ikke mer! Fram forklarte at prestene skulle være folkelærere; de skulle være som de gamle rasjonalistprestene, som lærte bøndene å dyrke jorden og lage tresko; for det var noe annet til kultus enn disse haruspeksene167 som finnes i dag, som var redd for lyset som rotter, og bare krøp inn til alteret og lå og grublet over mysteriet!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 166 / 294

Da kom Økseskaftet. Unnskyld, – måtte han være så fri å spørre, hvem det var som hadde gjennomført den nye skoleloven?168 Og kunne det være rett å kalle dem som hadde gjort det, redd for lyset? – Daniel fikk med ett respekt for Økseskaftet. [198] Men Fram vendte seg stridbart mot den lille teologen og sa at det med skoleloven var bare tull! Og han forklarte på sin egen måte, stundom litt anstrengt, smilende, og så igjen harsk og rasende, at det ikke var prestene som hadde æren for den nye skoleloven. Den nye skoleloven var for det meste skapt av folkekravet nedenfra, fra skolemestere og klokkarer; skoleloven var en frukt av skolemestermøter rundt om i landet og av det liv som ble vekket av Ole Vig; prestene, de hadde bare sett med vantro øyne på skolemestermøtene og skolemesterne, som på vandret med sine bare føtter fra den ene enden av landet til den andre, hver gang et skolestyremøte var innkalt; og når prestene hadde møtt der, så hadde de protestert og skremt ned all fri tale og studt Fåkunna, så godt de kunne, Fåkunna nedenfra, Kjeringkravet, at Pontoppidan skulle være storbok i skolen.

Det hadde prestene gjort! Men de som hadde ført ordet for skoleloven, det var folk som klokkarerne fra det vanvyrde «Klokkaramt»,k169 og de som hadde sørget for at det nå var mer opplysning i landet, det var de som teologer og andre fine folk kalte halvstuderte røvere – denne forsamlingen av arbeidstræler som slet og arbeidet fra morgen til kveld for maten i munnen og knapt klarte seg til uken, og som måtte svette noe annet enn den store opplysningsutsprederen presten, som på et kort fikk sitt opplysningsarbeid med å vie folk betalt med 5 daler paret, ofte for en tale som ikke var to skilling verdt! – Ja, men … [199] sa Økseskaftet. – Fram drev på.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 167 / 294

Ville noen komme med det, sa han, at skolemesterne ikke gjorde sitt arbeid så godt som det kunne gjøres, så ville han bare si at skylden for det lå hos dem selv, for de hadde ingen andre enn teologene, for de var lærere ved seminarskolen,k170 og der hadde de proppet guttene fulle av dogmatikk og tullaktige katekiseringsøvelserk171 og på den praktiske siden med toskete tavleregning med så og så mange streker i den russiske regelenk172 og hva annet tull de kalte disse teologiske regningene fra seminaret. Og likevel hadde skolemesterne gjort mye nyttig arbeid, så det måtte være to i de kultene, når de klarte å stå så godt imot den teologiske tanketyningen. – «Det er naturlig nok», sa Økseskaftet, med rødt hode og skjelvende munn, «at De, herr Fram, finner at at alt som kalles kristendom er tanketyneri; men –.» Fram fløy opp og gikk løs på motstanderen sin, liksom han ville lære ham logikk med nevene: «Kristendom!

Gud hjelpe oss for det snakket! Den resiske regelen kristendom! Og Pontoppidan! Han ville spyrje hver vitug ung mann: hva synes De om Erik Pontoppidan? De skrev i lærebøkene sine, som de ga ut, disse teologkultene, at de katolske prestene forbød folk å lese i Bibelen og arbeidet mot folkeopplysning; men hva gjorde de selv, disse karrene? Jo, de ville ikke gi skolelærerne lov til å fjerne ålmuens latinske skolegrammatikk. Pontoppidan, det var ålmuens latinske skolegrammatikk. Enten de oppe i fjellbygdene lærte de unge Paternosteren på latin[200] eller de skapte gudsfrykt hos friske fjellgutter ved å stappe dem fulle av Pontoppidan-latin, det kom på et ut. Aldri hadde en bok gjort så mye galskap som Pontoppidanta! Og slikt kunne de vitenskapelige teologene elske!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 168 / 294

De kunne snakke lenge om den katolske kirkelatinen; prester var prester, enten de gikk med krage eller hette.k174 Og så gikk de her og snakket om at det var de som hadde skapt folkeopplysning og en ny skole! Var ikke dette prestefjas, visste ikke han hva prestefjas var. «Ja, det er ren prestefjas!» ropte røverne fra Appenninene med slag i bordet. Daniel satt og stirret på Fram som fuglen på den vakre ormen; han var redd, men måtte følge med. Nå tok teologen ordet en stund og listet opp alt det gode, prestene hadde gjort som skolekommisjonsformenn; han var så vond at han ble velformulerende. Mens dette pågikk, begynte Strand og Rud å småprate seg imellom, og Daniel ble presentert som «en av våre». Hr.

Strand bøyde seg i spøkefull ærbødighet og sa at han «ville anbefale Os Elskelig Jens Rud å overveie» om de ikke «i sakens anledning» burde ha øl; Jens Rud ringte på Johanne med kaffekoppen og fikk inn noen flasker, som ble mottatt med bravorop. Fram og teologen drev på, hettere og hettere; presten som skolekommisjonsformann ble oppgitt; forsvareren berga seg inn i en ny posisjon og ville forsvare presten som sjelesørger; Fram ble rasende over [201] dette spranget, skjelte over logisk fusk og råskap i tanken, tok så til å utvikle hva han mente med en sjelesørger og en sjelesørgers gjerning. Og det skjøt seg som gnister fra øynene hans, og han pekte og spriket med hendene i lufta, liksom han ville greie ut floken for motstanderen sin med fingrene.

Teologen holdt på sitt og fikk stønad fra kameraten sin, som mente at sjelene ville være dårlig tjent med «folkelærere» som preket om skinnende på første påskedag; Fram forklarte med het logikk at det sjelene trengte, var opplysning, så de ikke liksom kong Saul175 skulle gå og innbille seg at de hadde vonde ånder når de var nervesjuke, eller søke presten istedenfor doktoren når de var hypokondriske. Den teologiske sjelesørgeren var en sjelsforderver! –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 169 / 294

«Ja, han er Pinedød ein Sjælefordervar!» dundrade Koret av Røvarar. «Han gjeng og fyller upp Folk med Grubling og Galenskap, og fører dei inn i nokot Tull, so anten må dei gå frå Vitet elder so må dei slutta å tenkja; anten vert dei sjuke og galne, elder dei vert Naut; og i båe Tilfelle vert dei rædde, modlause, viljebrotne, veike i Karakteren, vågar ikkje å tru på sin eigen sunne Sans, gjeng i ei Ørska elder logisk Dilla, so Presten kan snu og snyta dei, som han vil; – dei vert Sjælekryplingar, Far! liksom De no her!» – «Ja liksom De no her!» dundrade Koret. Teologarne treiv sine Luvur og gjekk; dette var altfor ugudelegt å høyra på. I Døri hadde det samla seg ein Flokk Kafégjester for å høyra på Striden; den skildest no under Lått og Smådrøs, og Striden vart teken uppatt i mindre Mål rundt alle Bord; men somme striddest um Fram.

Det var mange, som likad denne eldfulle, urædde Karen, ikkje minst når han ruskad i Prestarne; men andre var galne på den unge Folkeprofeten, som «vilde forstå seg på alle Ting, endå han knapt hadde Skjegg på Hoka». «Skål!» sagde Jens Rud. «Dette, Fram, er Stud. filos. Daniel Braut, Bonde og Bondeven, Republikanar, Norsk-norsk og alt det som godt er; hans Skål!» Daniel vart raud; han visste, at han kunde ikkje svara for so store Ord. «De gjer for mykje av det gode», sa han. «For mykje?» skrek Røvararne; «av Øl og Radikalisme

«Det blir aldri for mye!» – «Hvilken bygd er dere fra?» spurte Fram; Daniel svarte på dette. «De har godt mål på den kanten», sa Fram. Daniel stirret. Han hadde aldri visst annet enn at målet på hans kant var stygt. «Ja, dere er vel målvakter?» kastet «Ottkanten» inn. Det hadde Daniel aldri vært; men nå tenkte han med en gang at målsaken var rimelig, og så svarte han ja. «Det vil si», la han raskt til, «jeg har ikke tenkt så mye over saken; men det er en ting som –.» «Som sier seg selv!» avsluttet Ottkanten. Men navnet Ottkanten hadde denne mannen fått fra den tiden da han hadde prøvd å ta andre-eksamen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 170 / 294

Han skulle forklare oktanten,k176 og så sa han at ottkanten var en figur som hadde åtte sider og åtte vinkler, og det holdt han på med så lenge til dess professoren ble sint og sa at han selv kunne være en ottkant. – Nå dukket det opp en ny figur i rommet, en fullblods røver, med armen i bind, med tatovert ansikt, med ugreit hår, uvasket å se på, skjerv om halsen istedenfor krage, luset og lurvet over hele linjen; han kom skjelvende177 etter sida, som han var redd. Med en uventet lys, lett stemme sa han: «Å Gud velsigne dere, gi meg litt øl, jeg er så tørst!» «Jagu er mjøltråvaren ute!» ropte Koret. «Hvor kommer dere fra?» spurte Strand. «Han sa så Vårherre til Fandenk178

«En gang», svarte Mjøltråvaren, «og jeg får svare, som Djevelen svarte: jeg kommer herfra og derfra; jeg har vært ute og satt meg på Jordi.» Mjøltråvaren fikk et glass og satte seg. Og nå hadde han en historie, sa han, som de ville gi gull for, om de kunne få høre den. «Gull har vi ikke», sa Strand høytidelig; «men det vi har, det gir vi deg: Øl!» – «Hvor mye?» – «Det snakker vi om siden.» – «Du kan snyte meg.» – «Det kan du også. Historien først!» – «Pengene først!» – «Så kan det være det samme.» – «Får jeg øl etterpå da?» – «Ja visst.» – Mjøltråvaren stakk ut glasset han hadde og rettet det fram tomt: «Og så får jeg et til for å mykne munnen med?» – Jens slo til. «Takk! Skal man fortelle, må man smøre halsvirvlene så de snurrer og teller, skjønner dere!» sa han. Og Mjøltråvaren fortalte. Han hadde som vanlig vært ute etter penger, og hvor skulle han få pengene fra denne gangen? Da fikk han en idé.

Han gikk til «Pater omnipotens»k179 og angret sine synder. (Bravo!) Bra og vel. Han kom til Pater omnipotens og skriftet for ham de syndene han ikke hadde begått; for de han hadde begått, skulle Djevelen snakke om! Men mest av alt klagde han over at han hadde kommet inn i denne ugudelige gjengen, der

Han hadde opplevd så mye av Satans list og forførelse at han nesten hadde mistet sin barnetro. (Hurra! Mjøltråvarens

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 171 / 294

Barnetro!) Pater Omnipotens ble rørt av Mjøltråvarens anger og holdt en preken som hovedsakelig handlet om røveren på korset. (Ha, ha, ha, ha!) Deretter spurte Pater Omnipotens hva Mjøltråvaren nå ville gjøre. Mjøltråvaren svarte at han først og fremst ville arbeide med sin egen helliggjørelse (Bravo!), og at han deretter hadde tenkt å prøve seg på teologien. (Jubel!) Da falt Pater på kne, og Mjøltråvaren måtte også falle på kne (Ha-ha ha-ha!) og be for denne angerfulle synderen og teologen fra Voni, og han var så rørt at han gråt. Men det viktigste stod igjen –: Mammon. Hvordan skulle det være mulig å snakke om noe så verdslig etter alt dette? Mjøltråvaren hadde nok drevet det for langt med omvendelsen. Da fikk han en idé. Han ba Pater om en Bibel. Han hadde så stor trang til å lese i Guds ord, sa han, men hadde dessverre så lite av denne verdens mammon at han – for å si det rett ut – ikke hadde råd til å skaffe seg livets brød.

Da tok Pater, i sin hjertens glede, opp fem daler og ga dem til ham, og ba ham komme tilbake så ofte han følte trang til det, og Mjøltråvaren takket med vakre ord og var så rørt at han rett og slett hadde tårer i øynene – av all den latteren han måtte bite i seg. Mjøltråvaren gjorde det godt med historien sin. Alle lo og koste seg, så nær som Jens Rud; Fram var med og lo en stund, men blei tagall til slutt. Daniel holdt seg helst til Rud, og når han av og til lo med, gjorde han det med dårlig samvittighet. Mjøltråvaren fikk ølet sitt og var kry som en kunstmann. Men på et tidspunkt snudde Fram seg mot ham og sa: «Du er et svin, Mikkelsen!» – I det øyeblikket elsket Daniel Fram. Mikkelsen forsvarte seg; Fram satt og så opp i taket og lot som han ikke hørte. Så tok han fram det han hadde skrevet, og leste det opp; han ville høre om det var lett å lese; på den måten testet han stilen sin.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 172 / 294

Av og til leste han stykkene sine opp for Johanne; forstod hun dem, var Fram overbevist om at de var godt skrevet. I dag ble det strid om et par setninger; det var en som Strand mente var uklare, men som Jens Rud mente var gode. Den andre ville Rud ha omformulert; men den som Strand mente var god. Under alt dette kom Ottkanten bort til Daniel, bøyde seg ned mot øret hans og sa: «Undskyld, herr Braut, kunne De låne meg en daler i penger [206] på en uke? Jeg er tilfeldigvis blakk; jeg skulle ha noen penger hos en mann, men han har lurt meg.» Da lo Daniel: «Jeg skal ut og låne penger selv i dag!» sa han. «Å! ja; undskyld da; tar De det ikke ille opp?» –

«Nei, Gudbevars.» – «Takk.» Straks etter kom Ottkanten tilbake: «Men – undskyld – det falt meg inn … jeg er virkelig i en slem knipe … dersom De nå fikk lånt penger, kanskje De da fikk så mye at De kunne avse en hel eller en halv daler i penger?»

Du må ikke ta det så tungt! –» – Daniel ble helt forundret. Slik tok de det altså her! Og han, som var redd for å støte Jens Rud … – «Dersom jeg får så mye som jeg selv trenger, så er det Høgdi, – dessverre,» sa han. Han bøyde seg til kanten og ba mange ganger om «unnskyldning». Daniel reiste seg. Nå hadde han mot til å gå videre, tenkte han. Lenger bort i en krå så han Rud stå og snakke med Strand; og Strand fikk låne en daler av ham. Daniel gikk bort dit. Med en ustødig stemme, som skulle virke rolig, sa han: «Er det mange penger der?» Og han ble så rød rundt øynene. Jens så på fyren. Han forstod nok litt av det som nå foregikk i den stakkars gutten, og uten et ord tok han opp en femmer og ga ham den. «Er det nok?» sa han. «Ja, takk!» svarte Daniel. «Takk! … Takk!»

Han kunne ikke si mer; han var glad, men skamfull, og satte seg på huk som om han skulle ha stjålet de fem dalerne. – Men den dagen hadde Daniel lært at en djerv kar kunne klare seg en stund med smålån. Han fikk prøve med det. Det var ingen annen utvei. Han skulle betale når han fikk huslærerstillingen sin; det kunne vel ikke være så lenge til. – – «Det er sant, du skulle ikke kunne klare deg uten en daler»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 173 / 294

«Eldre tvo for en tid?» Jeg skal ha noen penger av en mann; men han har lurt meg, og jeg er så i beit!» Så lød den setningen som Daniel nå i flere dager hadde gått med. Med sviktende tunge og rødnet ansikt leste han den opp: han visste at han løy, og han visste at han ikke var velkommen. Men da samvittigheten beit, og skammen brant, trøstet han seg med at han var nødt til det; og innerst inne var det en halvt tenkt tanke som skyldte skylden over på Gud. På forelesningene gikk han oftere enn før; det sparte ved. Om ettermiddagen satt han for det meste på kaffikjelleren. Der var det varmt, og der rådet han folk; iblant ble det servert øl, og i bladet kunne han se etter om det var «noe for ham». Det var det ikke nå; men så hadde han samvittigheten fri. Ved universitetet ble det en dag utlyst en ny stilling som huslærer, og Daniel nølte ved tanken om at han burde søke på den.

Men da han leste nøye etter, så han at huslærerens skulle kunne engelsk, og det kunne ikke Daniel. Så kunne det ikke nytte å melde seg der, tenkte han, og var i bunn og grunn lettet. Han innrømmet det ikke helt for seg selv, men innerst inne hadde han det slik at han ikke var så redd for å lide litt nød – bare han slapp å arbeide.

Med Framsfolket hadde han ofte uenigheter, særlig når Rud var der. Fram respekterte han overlag, og var av og til glad i ham, men av og til redd. Det var en så merkelig fyr, denne Fram; han sa det han mente, selv om det var aldri så ubehagelig å høre på. Og ble han sint, kunne han være helt uten vett. Daniel ble særlig brennende rasende når han snakket om «studenterhumbug» og «latin-tullet». «De snakker om halvstuderte røvere», pleide Fram å kvessere til, «men tenk hvor det finnes flest av dem. Hva kan være mer «halvstudert» enn alt dette humbuget, som fører opp til andre-eksamen og kan skaffe seg en tovar eller einar i filosofi f. eks. Ja, det er feite filosofer. De lærer filosofien på et par dager, og så drar de videre. Svarer de med noe de selv tenker, går det galt, men svarer de med noe de slett ikke forstår, men har lært i bøkene, så er alt bra og vel. Eller i astronomi.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 174 / 294

Vi kjenner alle disse kulturene som sluker sin verdslige visdom og får gode karakterer og stupende kommer opp til manuduktøren180 for å pugge inn noen formler som de lurer de stakkars, enfoldige professorene med. De har store, lange oppskrifter som de lærer et par timer før og glemmer et par timer etterpå og aldri mer ser på. Hvor finner vi i livet så mye sprøtt og tull som hos studenten? [209] Ingensteds. Gå ut og se på dette unge Livshåp opp og ned Karl Johan med Kjenk og Vrid og Kast med Augo, med Glas på Nasen, med Stav i Hånd, med klint Hår, med Dusk i Huva, med Vott på Hånd, med Spjåk og Sprik, som hver Mann kan se er deres Livs Mål.

Gakk ut om Kvelden, da de ferdast på Utkantarne og i Krokarne og Husene,k181 – og alle disse skal engang ut og preike Gudsfrygt og Sedeleghet og Lydnad mot Loven; gakk ut om Kvelden og se på alle disse Juristene, som terger Politiet og blir ført på Rådstova og mulkterad; og disse skal være de som skal holde Lovene oppe. Og hele denne Tomheten, og Tomhet på Tomhet, den skal Bonden betale, og så går de enda og slår seg på Nakken og frynter med Nosi og snakker om råbarkede Bønder og halvstuderte Røvere og sier at det er de som sitter inne med Kulturen!» – Slikt hadde Daniel aldri hørt maken til. Der kunne kanskje være et og annet sant i det; men – å sitte og si det! og si det på den Måten! – Men når Fram talte om den sanne Studenten og hans Gjerning, da kunne han tale så dragende vakkert, og likevel så klart, at Daniel satt igjen helt målløs. Der var en forunderlig Magt over denne Mannen.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 175 / 294

Han var eldfull og harm som en Profet, lynende logisk, sterk og vakker i Ord som en Diktar. Og Augo var så rene og lysende, og ansiktet så sjelefullt og skiftende. Når han talte om troen, måtte Daniel tenke på det som stod skrevet om falske profeter og om Djevelen i Engleham; for framtiden var usikker. Han kunne like gjerne vende sine ord og få sine grunner til å så rimelige ut, at Ormen i Paradis aldri kunne ha gjort det bedre. Daniel adlød ham med redd, halvvillig Brennhug, liksom Eva, da hun adlød det forlokkende og vakre: «de skal bli som Gud».k182 Han visste fra sin barndoms lære, at alt det Fram sa om disse ting, var løgn og forgift; men likevel var det så lokkende å høre på, som om det skulle være Guds sannhet. Teologen Ellingstad, som hørte til klikken, motsatte seg, og Daniel mente at han gjorde det godt, og følte seg så trygg når han talte.

Men da ble Fram som ild og glød, skremmende sterk, stundom stygg, og det nyttet ikke å komme med sannheten til ham; for han tok alt helt bakvendt. Kanskje var han allerede kommet så langt, tenkte Daniel, at Gud hadde forvandlet synet hans, så han ikke skulle se. Men en gang sa Ellingstad at han selv tvilte på mangt og mye, og at enten ville han bli en fanatisk høykirkemann, eller så ville han bli en verre fri-tenker enn både Fram og de andre. Siden trodde ikke Daniel at Ellingstad klarte seg så godt mot Fram, og følte seg ikke lenger så trygg når han talte. Det var én eneste ting som Daniel etter hvert begynte å tenke på, og det var læren om Djevelen. Han kunne gjerne ønske å slippe å tro på den mannen. Men han kom til at dersom han ga opp troen på Djevelen, måtte

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 176 / 294

Han ga samtidig opp troen på mange andre ting, ja kanskje på alt; det var som om Djevelen var grunnsteinen i bygningen. Og så tenkte ikke Daniel mer på dette. I Trui var det nok best å holde seg til Haugum, mente han. Men republikaner ble han; for det kunne ikke være så farlig. Og han kunne ikke forstå annet enn at Fram hadde rett her. Det var forunderlig at så mange kloke folk var imot republikken; men når han ble urolig over dette, trøstet han seg med at Fram nok var mannen til å verne både seg selv og sine. – Det var mange slags folk som gikk her, og mye skrot. Var det en arming som hadde kommet på kant med livet, som ingenting eide og ingen hadde å holde seg til, så kom han til Fram, og levde av Fram, og Fram kunne aldri si nei, men lånte sine skillingar bort til den som ba, og krevde dem aldri tilbake.

På den måten samlet han rundt seg en merkelig hop av vrak og villstyringer, som fulgte ham som en lang skygge – folk uten meninger, folk uten karakter, hurraskrikere for et glass øl, og folk som Rødberg og Peder Monsen. Men dette var ikke «Klikken». Klikken var en liten utsøkt flokk av ivrige idealister, bystudenter og bondestudenter sammen, en sterk, glad forsamling som trodde på tanken, elsket framtiden, hadde friheten som religion, Bjørnson som skald,

Fram til Rudningsmann, det nye Norig til Her-Rop; norsk-norske [212] var de på sin hals, og europeiske på sin hals – den beste ungdommen i Norge. Av kjente kan nevnes Daniel Hærland og Gregus Johnsen, siden Aslak Fjordan, Markus Olivarius, Halvor Mosebø og Sven Dufva. I «Klikken» ble Daniel lagt merke til og tidvis tatt med, fordi Jens Rud hadde store tanker om gutten – men disse tankene hadde Jens Rud hentet fra kapellan Hirsch. – – Det førte til Joli, og Daniel hadde pådratt seg en hel gjeld. Livsstilen hadde vært skral, og han hadde sultet mer enn én gang; men på en måte hadde han da reddet seg. Nå begynte det å mørkne. Den ene etter den andre dro fra byen, og noen skulle være borte lenge; dessuten hadde han med brennende skam lagt merke til at bekjente rømte fra ham når de så ham; andre hadde rett ut sagt at de ikke kunne låne ham flere penger. Han følte seg mer og mer arm, mer og mer forkastet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 177 / 294

Til slutt, da Joli stod for døren, og han ikke visste noen andre å gå til, gjorde han seg hard og gikk på fram igjen. Det var det verste han hadde gjort; men han gjorde det, og han fikk låne én daler. Da den var oppspist, gjorde han seg uvyrden og gikk på fram én gang til. Han hadde ikke noe annet valg! Han måtte leve! Og dette skulle være siste gang.

Gongen –! Fram åtte en halv daler, og det fikk Daniel. Men siden våget han ikke å komme i klikken mer; han ble så fryktelig skamfull når han så Fram. [213] Han var skamfull over det hele. Det var ingen ærlig måte å leve på, dette, tenkte han, og snart hadde han mistet all sin verdighet. Det var ingenting annet å gjøre enn å se seg alvorlig om etter en stilling; studentlivet måtte få være til siden. – Hver dag gikk han på universitetet og så på oppslagstavla; hver morgen, når han var trygg på å ikke møte Fram, gikk han på kaffikjelleren og så i bladene. Det var ingenting. Nå, da det knep, var det ingenting! Han sparte og nølte med den siste halve daleren som en tigger. Han levde på vann og tørt brød; men til slutt tok den halve daleren slutt likevel, og så sto han der, helt på bar bakken. Det var en sur sluttdag i januar. Han var sulten og han frøs; ved hadde han ikke; den siste brødskorpen måtte han gjemme til morgenen.

Frem og tilbake i gata gikk han og slengte, mager og utmattet, våt på føttene; middag hadde han ikke fått på flere dager. Om kvelden lusket han inn på kaffikjelleren, snikende og redd som en sulten hund; det var ingen der, visste han. Skulle han prøve, om han hadde kredit? Han våget ikke. Man ble så merkelig motløs når man ikke hadde penger …

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 178 / 294

Han gikk. Drev frem og tilbake på gata og tenkte på, om der da skulle det ikke være én eneste han kunne gå til. Da husket han sine gamle venner Ole Bentsen og Peter Dirk. Gudskjelov! Der var en utvei. De var visst i byen, og de hadde penger. De ville ikke si nei til en gammel kamerat. Han ble så glad og lettet at han satte i vei med én gang for å finne dem. De bodde på Hægdehaugen. Men da han kom opp dit, var de ikke hjemme. Tung og trett gikk han hjem og la seg; men han var så sulten at han ikke fikk sove. Til slutt måtte han opp og spise opp den siste brødskanken sin, og da sovnet han endelig, og sov tungt og lenge. Han stod opp, rasende sulten, drakk tre glass vann og ruslet av gårde. Da han kom opp til Hægdehaugen, var Ole Bentsen og Peter Dirk akkurat ute. De kom tilbake utpå ettermiddagen en gang. Daniel var så utmattet at han knapt kunne holde seg oppe.

Men time etter time måtte han gå og vente, vandrende i snøsøylen opp og ned gaten, til han kunne tro at de var kommet hjem. Det var en fryktelig dag. Han kunne ikke engang drømme uten om mat, og tankene hans stod som en utstrakt klokke. Til slutt klarte han ikke mer. Sulten dro ham i brystet; han svaiet av utmattelse; over øynene lå en het tyngde som av feber. Klokken var fire; han fikk opp og til høyre etter. Med møye og strev nådde han huset; han var så svak i knærne. Gudskjelov, de var hjemme. Han pustet ut så godt han kunne, og reiste seg; han ble med ett så blek. Det var nok ikke sagt, hvor velkommen han ville være her; disse karrene hadde han aldri hatt noe lag med, og nå kom han for å låne penger … Men man måtte gjøre seg hard. Han banket på og gikk inn. Godkveld. Det var mørkt [215] inne; de kjente ham ikke igjen; «Godkveld?» sa de spørrende. Det brant koselig i ovnen; her var så varmt at Daniel svimte av.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 179 / 294

Han gikk fram og tok Ole Bentsen i hånden. «De kjenner meg kanskje ikke igjen?» spurte han, og stemmen hans ble mot hans vilje så hes og klagende. Peter Dirk, som lå borti sofaen og røykte, reiste seg og tente lys; Ole Bentsen kjente etter hvert igjen Daniel og sa: «Å, – er det … så sjeldne folk, som er ute og reiser?» – Daniel rødmet og sa at de bodde så langt borte; han hadde ofte tenkt å se opp til dem, men … Tiden … Så gikk han bort og hilste på Peter Dirk. «No, hvor skal dere?» sa denne. «Å, takk.» «Sett deg ned»; han satte seg. Ole Bentsen og Peter Dirk så på gutten, så så de på hverandre med et talende blikk. De hadde hørt at det skulle stå smått til med Daniel Sørbraut, og nå fikk de se det. Han var gul; rundt øyet lå en bred, syklig ring, og de røde, ruskutte skjeggflisene ga ansiktet noe vilt og forkommet. Peter Dirk ble så grepet av det han så, at han glemte seg selv og spurte Daniel om han ville ha et glass øl.

«Takk!» sa Daniel og ble rød av glede. «Jeg tror vi har drukket omtrent en halv flaske øl siden middag», sa Peter med et urolig blikk bort mot Ole Bentsen; denne nikket. «Vi holder middag hjemme iblant, må du vite», sa han til Daniel; «man må tilpasse munnen etter skreppa, som de sier.» – «Det er vel sånn», svarte Daniel; han ble gul igjen. Peter trakk opp den halve ølflasken og drakk; men han drakk bare til toppen. «De vil ikke drikke med meg», tenkte Daniel; – «men dess mer får jeg!» «Vær så god!» sa Peter til Daniel og Ole. «Nei, vær så god du», sa denne til Peter. Peter tok glasset, nikket til Daniel og drakk; Daniel reiste seg, gikk ustøtt bort til bordet, tok glasset med dirrende hånd og tømte det. Å, Herre Gud, hvor godt det smakte, og hvor godt det gjorde! Bare han hadde hatt litt mat til!

Samtidig så han at Peter bare så vidt hadde smakt på sitt glass; Daniel forstod at han hadde opptrådt tåpelig og gjort seg til latter –: «Det er godt å få øl når man er tørst», sa han. – «Å ja–a», sa Ole Bentsen. Daniel begynte å rødme. Ølet gjorde ham modig, og så gjaldt det å få karene i godt humør.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 180 / 294

Ole Bentsen satte seg i Ruggestolen foran bordet og drakk; Peter Dirk satte seg i sofaen og røykte og svarte ja og nei. De forsto så godt hva han ville. Han hadde hele denne underlige, uhyggelige oppførselen som kjennetegner en som er ute og skal «slå penger» og vet at det er lite med kreditten – denne snakkende og nærsøkende og samtidig underdanige oppførselen; han snakket og snakket om slikt som de kunne like, gjorde seg kjent og kameratslig, og holdt med dem i alt – liksom hunden som diller med eieren. De satt og ønsket fyren til Hekkfjells Berg og ble mer og mer beruset, og Ole Bentsen tenkte med seg at folk som oppførte seg slik, at de kom i beit, og siden ville leve på andre, fortjente å sulte. Stod det ikke i Skriften: «Skyld ingen noe»? Daniel forsto at de ikke brydde seg stort om det han sa, og da ølet etter hvert tok slutt, ble han beruset og slapp som før.

Han satt og liksom sank sammen i stolen, og talen ble svak, usikker og uforståelig. Han fikk mindre og mindre mot til å snakke om penger; men … skulle det ikke gå an å sette seg ned og vente til kveldsmaten kom? Da kunne de ikke med skam skylde på annet enn å be ham med seg. Ole Bentsen og Peter Dirk satt og vekslet blikk. Så reiste

Peter reiste seg og så på klokken. «Hvor mange er den?» spurte Ole Bentsen. «Halv seks», svarte denne. «Å, så mange?» sa Ole; «ja, då får nok eg til å lese.» «Ja, enn jeg då?» sa Peter Dirk. Daniel forstod. Han ble mørkrød i ansiktet og reiste seg. «Ja … så langt, så … får nok jeg også … hjem og arbeide», sa han. – «Å ja, det er lang vei», mente Ole Bentsen. – «Ja.» Daniel stod og vred seg;

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 181 / 294

Skulle han våge det –? Å ja … han fikk ikke mer enn nei; og han kunne ikke gå hjem med tomme hender! Hastende, nølende la han i vei: «Jeg har langt hjem, ja, og dessuten skulle jeg helt opp til Professorbyen … jeg har en bekjent der som jeg skulle ha noen penger av, men han var ikke hjemme i dag, og nå må jeg –. Men hør her … for å slippe å gå den lange veien … det er mørkt nå, og stygt føre … Dere kunne vel ikke hjelpe en kamerat med et par mark til i morgen, dere?» Han stod og fingret og snudde på lua si og så ut som en tyv. «M–nei», sa Ole Bentsen stille og blidt, «sannelig om jeg har så mye. Jeg har ventet på penger nå i flere dager; men jeg forstår ikke hva de tenker på der hjemme.» Ole Bentsen lo, men han lo slik at han hadde sine ord frie. Og for å være trygg for Daniel siden, la han til: «Jeg har sannelig satt meg i så mye gjeld nå, at når jeg får penger, så går de med det samme. Men, hvordan er det med deg, Peter? Har du noe?»

Peter Dirk satte opp et skjemtfullt ansikt, dro frem pengeboka si, åpnet den, bladde i den, spilte øynene opp som i forundring … der datt ut en knapp. Peter Dirk bleknet. Daniel lo, høyt og hardt.

Men Peter sa ingenting om at pengene som hadde vært i boken, nå lå nede i lommen hans. «Nå, ja-ja», sa Daniel med bibrande munn, «så får jeg bortum den andre … Det er litt langt, men … Ja, takk for i kveld.» – «Du også. Vel hjem!» – «Takk. Godnatt.» – «Godnatt, godnatt!» Han steg ned trappen med ryggen krøllet av skam og svikne voner. Han hilste mest da han kom ut. Nå hadde han gjort seg til en bikkje for å få et bein, og så hadde han ikke fått det. Sent og sørgmodig slentret han nedover gaten. En full mann stanset opp midt foran ham og sa: «Er du redd, gutt?» Daniel rømte over på den andre siden. To glade unge herrer kom spankende og røykte sigarer som luktet svimlende sterkt; de fylte opp fortauet, så Daniel måtte ut i gaten. Servitører kom bærende med melkespann og kurver fulle av brød og flasker; det var så vondt å se; øyet hans festet seg ved de kurvene. Alle folk hadde mat; alle folk levde godt; ingen hadde en bit til ham.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 182 / 294

Utenfor en kolonialbutikk stanset han; butikken var full av folk. Han så med sultne øyne på all den maten som ble lagt ut over disken: brød, smør, ost, pølsesnabbere, ølflasker, kaffefjordinger, korn, erter, flesk, egg; og han var høyt oppe av sult. Med et sårt sukk trakk han seg bort fra døren, men stanset ved

Vinduer. Han støttet seg mot veggen, han var så trøtt. Skuldrene verket, knærne ville snart ikke bære ham. Litt mat, litt mat; å, bare litt tørt brød og et glass vann! Han stirret med feber i øynene på alle de gode tingene som var stilt ut i vinduet; der var store glass fulle av kjeks, drops, svisker, sukker; på en snor øverst oppe hang digre, forførende spilelår, og i en stor kurv var det stilt ut brød, store,

Lekkert brød, nybakt og ferskt, brød som man blir gal av. Han stod og stirret og drømte, og forestilte seg å klemme ut en skive … med en klut, så brødet ikke skulle smule … og ta – ta det brødet der, som lå så gyllent og fristende; så våknet han, kald og frossen, samlet seg og sjanglet av gårde igjen. Han fikk gå hjem og legge seg. Han var syk. Den som bare kunne få sove. Hadde han hatt Berta Maria nå, skulle han ha bedt henne om mat i kveld; hun hadde ikke sagt nei. Den stakkars jenta! Ned gjennom Homannsbyen sjanglet han i sine sene skritt; gaten var full av folk, og alle skulle de hjem og spise. Det var kaldt og surt, men lyset skinte i alle vinduene, og en søt lukt av ferskt brød og andre matvarer strømmet ut av butikkene som dufter fra paradis, hver gang dørene gikk opp.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 183 / 294

Hvor skulle han gjøre av seg i morgen? – Gå til pater omnipotens? – Ja, hadde han bare vært omvendt … Men kanskje … når han våknet, kom postmannen med et gult brev –: Til herr stud. filos. D. Braut er ankommet brev, påtegnet … 10 Spd.» 10 daler, brød, smør, melk, nei, øl, litt ost, nei, heller en pølsebit … spise godt … så til skomakeren … nye sko, to daler … så middag … å, å, middag! god, varm middag; følte seg mette og fornøyde; og så en ærlig pipe! – Nei, nei; det nyttet ikke å drømme. Det ble bare verre av det. Ikke tenke på mat. Ikke tenke på mat … Det var noe som var viktigere enn maten. He-he, ja; men om de ble så fulle av ånd at de ble som en luftballong, så ville de være like åndsløse for det, så lenge de ikke fikk spise … Der hjemme hadde de det godt. Alltid sitt visse bord å gå til … Det kunne være trangt på andre måter; men de hadde alltid mat. Om det ble knappt, kunne de slakte en ku. De sultet ikke.

Det var ikke for ingenting at de gamle holdt braudet hellig, og talte om hellige okser … [221] Homers helter, når de ble sultne, så satte de oksene på spidd, stekte dem og spiste, fylte seg med ungt kjøtt og med den søte vinen. Det var minst å være helt på den måten. Daniel sugde på tungen sin; han kjente smaken av ungt kjøtt og søt vin, så tennene hans vannet. Han fortsatte, fortsatte, som et urverk når det først er kommet i gang. Han var så tom, han totte, han ville gå av på midten. Og leddene verket som om det kunne være ild i dem. Sigarrøyk drev tungt og svimlende rundt ham, så ofte han møtte folk; pianospill klunket ut til ham fra alle kanter.

Stovur; det var så vondt å høre. Der inne satt folk og hadde det varmt og lunt, skulle spise godt til kvelds og så ha sin toddy. Han frøs; han kjente den snøkalde januarluften helt inn på skinnet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 184 / 294

Han var kommet ned i Teatergata; det begynte å bli mørkt igjen; men han var for trøtt til å gå seg varm. Ingensteds kunne man gå inn uten penger. Der oppe lå Trefoldighetskirken, stor og tung, med sin evige blyhatt; der var lys. Der kunne han gå inn og hvile seg! Der kunne ingen jage ham ut, selv om han ikke hadde penger, og kanskje kunne han der treffe en mann som ville låne ham tolv skilling! Han dro seg inn. Der var visst bibellesning. Den første tomme stolen han så, satte han seg ned i. Å Gud, så trøtt han var. Der gikk feberskjelvinger gjennom ham; han svaiet, som om han kunne besvime; han sank sammen der han satt, og lukket øynene. Men for de andre som satt her, skulle de hjem og ha te og øl til kvelds, med smør og brød, gulbrunt, velstekt brød, brød i kurver og brød i kasser … Den som hadde et slikt på bordet sitt, når man kom hjem!

Disse andre, som satt her, de skulle hjem og ha te og øl til kvelds, med smør og brød og tre slags ost og oppskåret kjøtt og kanskje en liten rett torsk først; de kunne nok være guddommelige! Hva var det for noe de sang? Han kunne ikke skille ordene. Men hver gang de kom til slutten av verset, hørte han tydelig de gamle strofene, som han nå hadde glemt halvveis: «For Gud gir sine både klær og mat, når de bare sovnet fredelig! Ja; det kunne de synge om. Han for sin del hadde aldri sett noe komme, verken mat eller klær, når man lå og sov; men slike folk som disse, som ikke var med i den fremste flokken, og som ikke levde det ideelle studentlivet, de fikk visst både det ene og det andre; det så ut til det. De var både velnærte og velkledde; det lønte seg visst å være gudfryktig. En kandidat eller noe sånt kom opp på prekestolen og forkynte noe som Daniel ikke fikk taket på.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 185 / 294

Han hørte noe av det; men noe forsvant i den støyen fra alle kanter, som svarte taleren på hvert hans ord, helst når han talte høyt, og gjorde at talen liksom måtte vasse seg fram gjennom en tung motstrøm; – og noe kom Daniel ikke til å høre, fordi den sviende heten dro tankene hans bort. Plutselig reiste han seg og begynte å lytte. [223] Taleren fortalte om de ugudelige, som levde vilt og satte hele sin formue inn på et syndig liv; og når de hadde ødelagt alt de eide, så tok de kanskje klærne av kroppen og gikk til pantelåneren for å få noe å synde for! Pantelåneren! Det var ordet som vekket Daniel. Der var en utvei! Enda kunne han få mat før han gikk til sengs! Hadde han

Bare noe å sette i pant? – Bøkene kunne han ikke bruke; de var gamle og slitte; vinterfrakken – den trengte han altfor hardt; klokken hadde han ikke … men duskelua! Duskelua kunne han sette i pant! Han reiste seg opp, kunne knapt stod, men tok seg på taket; ut av kirken bar det, hjem etter Duskeluva, og så til Pantelånaren så fort han orket. Han ventet å få en hel daler for luva si. Det fikk han ikke; han fikk to mark. Men to mark var penger, det også, og Daniel følte seg helt rik da han gikk ut av Pantebudi. Med ny kraft og med raske skritt gikk han til kaffikjelleren og fikk stilt den verste sulten, og på hjemveien kjøpte han brød og øl og spiste igjen da han kom hjem. Da ble han så varm og glad og lat; og det lille ølet han hadde drukket la et slør over pannen hans, mykt og smektende som ull. Men han hadde vondt i hodet.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 186 / 294

IX. [224] Dagen etter var Daniel syk. Hodet verket med tyngde og klemmer. Halsen var sår og vond, en sterk, klam smak185 klistret seg fast i munnen, i siden satt en liten, skarp stikk, og en nyfødt, usunn feber strømmet gjennom blodet. Han visste med seg selv at han vakte; han lå fortsatt og plaget seg selv med tanken om at han hadde brutt studentløftet sitt ved å sette duskelua i pant for mat; men alle slags underlige syner fløt gjennom hjernen hans, og av og til mistet tankene fotfestet og gled bort mellom synene. Han lå og vekslet mellom våkenhet og villskap, lå liksom i en drømmeløs tilstand mellom bevissthet og drøm. Utover dagen ble han verre, feberen fikk overhånd. Madam Henriksen, husfruen, kom inn og så til ham, spurte om det ene og det andre, men fikk bare tøv til svar; så satte hun inn ved siden av ham slikt som hun tenkte han kunne trenge, vasket pannen hans med eddik, la et pledd over ham, og gikk.

Rommet var trangt og trist, luften tung, pleddet varmt; Daniel fikk en fæl natt. Han lå og vekslet fra drøm til drøm, den ene tyngre enn den andre; først utpå morgenen fikk han sove en stund, og da Madam Henriksen kom inn om formiddagen, var han våken. Hun spurte om hun skulle hente legen. Daniel husket pengene sine og svarte nei; men han ble redd. Var han kanskje så syk at det kunne være farlig? Hodet verket så tungt og vondt, og Styngen i Sida stengte for pusten. Skulle han dø? Den tanken tok han så sterkt, at det var som om han døde av redselen. Han så seg selv hvit og stiv i den trange svarte kisten, kjente lukten av likferdslin og gravmold, krøp sammen i sengen og prøvde å be til Vårherre. Og så tenkte han på livet han hadde ført.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 187 / 294

Han så alle sine onde, egoistiske tanker dukke opp for minnet som stygge dyr; Kaffikjeldaren med all den ølranglingen og banningen og hele det ville vesenet viste seg for ham som en forhall til helvete; Drømmene om «studentlivet» skjemmet ham; alt det han hadde gjort og tenkt ble synd og skam og ynkelig dårskap. Skulle han dø nå, så døde han den evige døden, det så han så vel. Dirrende av redsel grep han tak i sengerammen og ba, ba med spredte, forskremte tanker, at han måtte få liv, liv, så han kunne vende om. Og så kom feberen tilbake med sitt tøv og sine uklare syner. Slik lå han i flere dager, krampende og ør, redd når han våknet, plaget når han drømte. Madam Henriksen, som ble gråtkvalt av å se gutten syk, pleiet ham så godt hun kunne, skremte skrekken av ham med sitt doktorsnakk, men trøstet ham da hun forstod at han var redd. Så våknet han en formiddag og følte seg lettere.

Hodet var tungt og ømt, men verket ikke så vondt: Stikket i siden kjente han bare når han trakk pusten dypt; feberilden i blodet hadde sloknet. Og Madam Henriksen var snill som en mor, laget drikke og mat til ham og ba ham bare si ifra om det var noe han ville ha. Men inn gjennom vinduet lå en tindrende solstråle. Da tenkte gutten at alt ble så godt og lyst, og at et nytt liv våknet i ham. Han tenkte på døden, men uten frykt; han tenkte på Gud, men som på en far. Med et barnlig sinn og en svak kropp lå han der og hvilte, og gode, kjærlige tanker strømmet inn over ham. Han hadde vandret gjennom dødens dal og kjempet i bønn om liv og sjel; men nå hadde han vunnet, nå var han frelst. Med barnlig tillit vendte han seg til Gud. Han visste at den himmelske Fader ville hjelpe ham nå. Nå, da

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 188 / 294

Hans vonde hjerte var bøyd og mykt, nå kunne Vårherre følge sin kjærlige vilje. Og han ba om nåde for alle sine synder, om nåde for Jesu Kristi skyld; og han så Gud Fader sitte oppe i himmelen i sin hvite solskinskåpe og smile ned til sitt syke barn. Han ble så gråtkvalt at han fikk tårer i øynene; og det gjorde så vondt i hodet. Nå ville han overgi seg helt i Guds hånd og la hans vilje råde alene. Om det var Guds vilje at han skulle dø, så ville han følge kallet uten motstand; men skulle han leve, så ville han leve som et Guds barn; for da alene kunne han i sannhet være salig. Og dersom Vårherre i sin visdom hadde bestemt at han skulle leve, så hadde han nok sine engler, sine tjenere, som kunne hjelpe ham i denne stakkars, midlertidige stunden... Daniel tenkte på Pater omnipotens, og det var uten tvil Vårherre selv som hadde sendt ham denne tanken. – Og så skulle livet begynne på nytt.

Han hadde aldri følt seg så salig og så trygg; det var Guds fred som var over ham nå; han var visselig omvendt. Trøtt og utmattet som etter en rusets søvn sovnet han igjen og sov lenge. Våknet på nytt, med glade tanker og Gud på tungen, og følte seg så ren og god. Han hadde matlyst og fikk inn en tallerken saftsuppe, som han styrket seg, og han gjorde opp med seg selv at det ikke fantes noen glede i verdien som kunne sammenlignes med den saligheten han nå levde i, etter at syndene hans var borte. I to dager varte denne saligheten. Han lå i en mild, fredelig tilfriskningsdøs og elsket og ba, leste i

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 189 / 294

Salmeboken og Testamentet, og hadde slik glede i Guds ord. Det gruste i ham, når han tenkte på sitt gamle syndeliv mellom ølflasker og tvilaraer, og han lovet Vårherre, men med et lite sukk, som han dempet, at nå ville han gi opp alle sine verdslige tanker, ja selve det ideelle studentlivet. Den tredje dagen stod han opp. Han turte ikke gå ut; men Madam Henriksen skaffet mat og ved, og så satt han inne og koste seg, spiste og drakk, prøvde å røyke, men pipa hadde ubehagelig smak, [228] og leste i Testamentet. Han hadde ikke fullt så stor glede av Guds ord denne dagen som før, og tankene hans hvilte ikke fullt så rolig i det himmelske; men han visste fra de vakte, at nåden ikke alltid var like sterk, og dessuten var det ikke engang Guds vilje at vi skulle tenke bare på det himmelske. Denne siste tanken lettet; han la Testamentet fra seg og begynte å tenke på sine jordiske anliggender. Han ville altså gå til Pater.

Nå, da han var omvendt, kunne han med rolig hjerte be denne mannen om veiledning og hjelp, og det både i det timelige og i det åndelige. Helst ville han imidlertid ikke be om pengehjelp. I sine syndige dager hadde han levd altfor mye på andre folks penger; nå ville han følge Guds ord, og det sa at den som ville ete, skulle arbeide. Han ville altså spørre

Pater um Arbeid. Han lengtet etter å få snakke med denne mannen; han trodde han elsket ham allerede på forhånd. Han spiste godt i disse dagene, så godt at han skammet seg over det for fru Henriksen. Men hun virket bare glad, for han gjorde slik ære av maten hennes, og dessuten … ja, det var en kald tanke, men egentlig var det best slik … dessuten fikk han nok betalt. Så spiste Daniel, og spiste enda mer. Og han ba alle bordbønnene han kunne huske, både før og etter maten, og det var forunderlig hvordan disse bønnene ble hørt. Han hadde aldri hatt så godt av mat som han hadde nå. – Da han ble så sterk at han kunne våge seg ut, kledde han seg i sine fineste klær og gikk til Pater. Han ble vist inn i et lyst, vakkert rom som vendte ut mot en stor hage.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 190 / 294

En liten blek solstråle stod inn gjennom glasset i hagedøren, brøt seg glitrende gjennom glasspiggene i lysekronen og fylte rommet med glans og vårstemning; fremmede planter stod og vinket langs vinduet med sine store grønne blader, og rundt veggene hang steintrykk av Jesus med tornekronen, Jesus på korset og den norsk-svenske kongen, dessuten et par malerier med norske landskap; midt på gulvet under lysekronen stod det store runde stuebordet med

Portrettbøker og en bikar188 full av visittkort; rundt bordet stoler av ymse slag, makelige og myke; mindre og større gipsfigurer og byster stod oppstilt rundt rommet på hyller eller skap; ved veggen bort mot vinduet et piano, og ved veggen innerst inne en sofa; på den satt Daniel nå og ventet; for der var en student inne hos pater, hadde Gjenta sagt. Daniel var urolig. I dag, da han var kommet ut i frisk luft, hadde trui blitt så svak i ham. Han hadde kjent slik glede ved det jordiske, og slik lengsel etter «studentlivet», at han måtte tvinge seg selv til å holde fast ved nåden. Hvorfor var det slik? Var han omvendt, eller var han ikke omvendt? – Man måtte tro det beste, så lenge man kunne. Men visst var det, at han ikke var så glad over å få snakke med pater, som han burde ha vært. Det banket på kontordøren; Daniel reiste seg for å hilse.

Døren gikk opp, «studenten» kom inn, med ryggen vendt, buktende seg innover, og Daniel hørte en bred, hjertelig stemme som sa: «Må Herren være med deg, kjære venn!» – Med ett ble Daniel blek, så straks etter rød; den fremmede studenten var Ole Bentsen. Men Ole Bentsen ble verken blek eller rød. Derimot så det ut til at han ble glad. Han stanset og sa med en syngende tone: «Nå, skal jeg treffe deg her? Det var svært hyggelig. Så har altså Vårherre

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 191 / 294

Jeg har funnet deg – endelig. Jeg visste at han arbeidet med deg; jeg så at han måtte bruke strenge midler mot deg, for du var forfengelig i hjertet ditt og ville ikke høre hans røst. Nå har han funnet deg; jeg ser det på deg; velkommen skal du være!» Og Ole Bentsen vendte seg til Pater og sa: «Det er student Daniel Braut – en gammel, god bekjent. Før var han et verdensbarn, som jeg og så mange andre; men nå tror jeg visst at Herren gjennom sin strenge tukt har bøyd ham.» «Velkommen skal du være!» sa Pater barnlig glad og med et kraftig håndtrykk; «velkommen, kjære venn! Kom, la meg få snakke med deg … ja, får jeg vel lov til å si «du»?» – Daniel stod der rød som en kokt hummer, og fullstendig fortryllet; «Takk, takk», stotret han. «Ja, farvel da, kjære Bentsen!» sa Pater; Bentsen gikk, og tenkte ved seg selv: nå skal han i hvert fall ikke tørre å plage oss etter penger.

Men Pater dro Daniel med seg inn: «Kom! kom inn, kjære unge venn!» sa han, og lukket døren. Inne i kontoret var det enda mer sol; den lå over gulvteppet og bordet i to milde stråler som blandet seg og lyste opp, så selv krucifikset på veggen syntes å smile. Daniel kom til stolen. «Nå, kjære venn», sa Pater, «hvordan har du det?» Han var så varm og målrettet, så faderlig, at den stakkars

Den hjelpeløse Guten ble helt klok. Slik hadde han nok aldri blitt lærd.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 192 / 294

Han løftet sine milde, bedende øyne; de var rene og klare som i gamle dager –: «jeg har hatt det vondt», sa han. Men Pater satt midt i stråleglansen, bred, vakker, lys; ansiktet var klart, friskt og smilende som et barns ansikt, og et krøllete, gyllent hår lå som en glorie rundt pannen. Han ble glad i denne stakkars gutten, som satt der så hjelpeløs og så tillitsfull; og han reiste seg opp, la hånden på skulderen hans og sa: «ja, har du hatt det vondt, så vær trygg på at det er Guds faderhånd som har vært over deg, og at han nok vil hjelpe når hans stund kommer!» Han satte seg ned igjen, og de milde, lysblå øynene hans var fulle av tårer. Daniel måtte fortelle om sitt liv, fra først til sist. Han ville ha hoppet over at han hadde hatt Hirsch som lærer; men han var ikke fin nok; Pater fikk grunn til å granske nærmere, og så måtte Daniel ut med det. Da lo Pater og sa: «Du har altså vært oppi grundtvigianismen også?»

Å ja, på en måte, svarte Daniel; men grundtvianer hadde han aldri vært. Da han fortalte om sitt studentliv, ville Pater vite om han hadde vært med i Framsflokken; til det svarte Daniel like ens: at han hadde vært med på en måte – blitt dratt inn av en bekjent –; men han hadde aldri vært framsmann. Til slutt fortalte han om sine vonde

Dager, om Svolten og Naudi, og så om Sykdommen, som hadde lært ham å vende sine tanker til … den rette Hjelparen; og nå hadde han bare ett ønske, sa han: litt arbeid, så han kunne avlegge andre-eksamen og så begynne med det som alltid hadde vært hans mål og tanke: teologien. Pater likte gutten. Her var nok en av disse sunne, uskadde bondenaturer og barnenaturer med den rike gaven til å tro og elske; her var nok en mann av folket, drevet ut av Ånden til Herrens krig. Han spurte om grunnen til at Daniel hadde valgt teologien. Ville han bli vitenskapsmann? – Å nei, så høyt hadde Daniel ikke tenkt; han ville bli prest. – Hvorfor det? – Fordi han alltid hadde funnet at det måtte være … en stor livsgjerning for en mann her på jorden. – Hadde han kjent noen særlig trang til å arbeide for Guds rike i dette landet?

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 193 / 294

Hadde han noen gang virkelig kjent sannheten i Herrens ord, at høsten var stor og arbeiderne få? – Det kunne se ut som her var nok av arbeidere, fortsatte Pater, så Daniel slapp å svare – og glad var han. Men, sa Pater, av sanne arbeidere, arbeidere som arbeidet med kall og kjærlighet, av dem var det få, sørgelig få; og høsten, ja den var stor nok; for her lå et helt folk, et herlig, kraftig [233] folk, med Herrens nådegaver i forunderlig mål, som skulle støtes inn i hans løde. Daniel så på pateren med stor ærbødighet, og pateren talte mer og mer varmt. Han drømte stort om Norges folk og kunne aldri komme bort fra den troen at Vårherre hadde utvalgt dem til en herlig gjerning i hans rike. De

Store kulturpersonligheter, som det var så mye snakk om her, hadde han ikke særlig tro på; de var alle mer eller mindre skadet og undergravd av sedløshet, egenvilje og vantro; det norske folket derimot stod ungt og friskt, med hele sin barnetro og hele sin kraft; og når Gud la sin velsignelse til, som han visselig ville, og som han allerede på så mange og merkelige måter hadde vist oss at han ville, da skulle vi få se hva han kunne gjøre med små krefter. Ja, sterkt ville det folket være, som kunne si med Josva: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!» – sterkere enn alle filistrene, sterkere enn alle hedningene med deres stridshester og vogner! Og ettersom pateren la dette fram med varme ord, ble øynene hans fulle av glade tårer, og den sterke munnen hans skalv.

Men det gjaldt å arbeide mens det var dag; det gjaldt å så og pløye og vanne, slik at Herren kunne gi vekst; da skulle, som dikteren sa, «landet over våre graver blomstre som en Herrens have». Daniel ble så oppglødd at han måtte tenke på kapellan Hirsch. Men da pateren begynte å tale om det «personlige forholdet til Gud», om livet i Kristus og i nådens fellesskap, da klarte han ikke lenger å følge så godt med. [234] Han ble rød som et lite barn og følte at han i bunn og grunn var en fremmed her. Og dess mer pateren talte om den salige

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 194 / 294

Nådestanden og kampen mot kjødet og freden i von om det evige liv – dess mer forstod Daniel at han ikke var omvendt. – – «Ikke sant», avsluttet pateren, «at dette er herlig og salig, langt større og rikere enn all den storhet og glans og glede som det verdslige livet kan gi? Har du kjent det? Har du opplevd det?» – Daniel kunne ikke benekte at han, etter det han tidligere hadde sagt, kunne svare annet enn ja. «Det gleder meg!» sa pateren; «det gleder meg! Takk din Gud for dette, og takk ham ikke minst fordi han har frelst deg i dine ungdoms dager, og frelst deg fra å komme i lag med de vantro!» – De stakkars folk; pateren hadde så vondt av dem. De var verst mot seg selv.

Uten fred, uten håp, uten trøst og hjelp i liv eller død … Hm, merkelig nok –: han hadde nettopp nylig vært gjest hos en av disse armingene, en av dem fra Frams klikk – rett og slett en fortapt sønn som hadde prøvd så lenge han kunne å mette seg med det masket189 som fantes der; å, han jamret seg så bittert over den sjelesott og hjerteuro han hadde opplevd, så lenge han vandret på de veiene! Men nå hadde han søkt tilbake til Faderhuset, og nå var han så salig. «Og tenk –: han var så fattig at han knapt hadde klær på kroppen, og kan dere gjett, hva han ba om? Ikke om penger, ikke om mat, ikke om klær, nei; men om en Bibel!» – Daniel satt med Augo [235] på gulvet og skammet seg som en hund; men det gikk ikke an å tigge –: «det er merkelig», sa han. «Ja, det er forunderlig», fortsatte Pater i sin dype glede. «Men slik er det: når Gud får tak i en sjel, blir alt annet så lite og verdiløst; bare freden med Gud, bare Ordet fra ham vil

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 195 / 294

Sjæli hava, og får hun det, så har hun ikke lyst til noe på jorden.» – «Ja, det har jeg kjent», mumlet Daniel ustødt. – Pater stod opp og stappet i pipa. «Å ja, Gud skje lov og takk!» sukket han; «han vet å finne oss, og han vet råd med oss. Hå! hå! Vi går og innbiller oss at vi er så kloke og vise; men han lærer oss å se at all vår visdom er dårskap, han!» Pater kveket pipa og slo over i en annen tone. «De tenkte altså på at De ville ha arbeid, var det ikke så, kjære venn?» sa han. «Ja, dersom det var råd til det, så ville jeg mer enn gjerne.» svarte Daniel. Pater satte seg ned igjen. «Hm, det er forunderlig», sa han med et lurt smil, «jeg har nettopp en stilling som kunne passe for deg. Der kan du se! Vårherre er aldri rådløs. Det er en huslærerstilling oppe på landet, i en vakker bygd; – jeg tror ikke stillingen er besatt. Vil du at jeg skal høre etter om det?» Daniel sa så mange takk. «Ja, det skal jeg gjøre», svarte Pater.

«Jeg synes det er som om Vårherre selv hadde sendet deg … Du er akkurat den jeg kunne ha bruk for. Hør, kjenner du student Bentsen?» – «Ja, godt.» – «Det er en merkelig ung mann … så sterk i troen, så ærlig i sin dom over seg selv.» selv … Ikke sant?» – «Ja, det var visst så.» – «Hvilke andre studenter kjenner du?» – Daniel tenkte seg om, nevnte så Hans Haugum. Så måtte han fortelle om Hans Haugum, og det gjorde han på den måten at han fortalte alt det han tenkte pateren ville like. «Ja, det er bemerkelsesverdig», sa pateren til slutt; «det er som om Vårherre nettopp har lagt dette til rette for deg … Student Stensrud var her nettopp nylig og ba meg oppfordre deg … og nå kommer du. Hva het du igjen?» «Daniel Braut.» – «Daniel Braut. Ja, måtte du bli en Daniel! Hør nå her om noen dager; jeg tror visst Vårherre hjelper deg.» Han klappet Daniel på skulderen og lo: «Du er en ekte bondegutt, far!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 196 / 294

Så stille og trofast … en sann israelitt, som det ikke er svik i. Jeg er så glad i slike gutter; jeg er selv en bonde innerst inne; og bonden, ser du! Bonden, det er Mergen –! «Hvad Bondens Bund kan bære, skjønt sjelden der blev såd, det er vor Folkeære og har vor Fremtid spåd!» sier dikteren. – Ja, la oss takke Gud for det. – Var det noe annet jeg kunne hjelpe deg med?» – Daniel rødmet og nølte: «Ja –; det kunne ikke …» «Tal fritt!» sa pateren. «La meg være som en far for deg; vær ikke redd. Det er ingenting mer dyrebart enn å vera – liksom – Hånd for Guds hjelpende Vilje. Trenger de penger?» – Å, det var … kanskje ikke fritt … Pater smilte. «Just i dag var her en mann og ga meg ti daler, som han [237] ba meg gi til en trengende student … ja, er det ikke forunderlig, hvordan Han styrer alt?» – Daniel var forbløffet.

– «Ja, Herren være med deg, da, kjære Braut!» sa Pater til slutt og tok ham i hånden. «Han er nær dem som holder seg nær til ham. Kom opp hit for noen dager, så skal vi se om han ikke hadde en mening med å sende deg hit. Vårherre være med deg. Farvel, kjære venn!» Daniel gikk. En ny gjest satt i stua og ventet. «Goddag, goddag, kjære venn!» sa Pater hjertelig; «Farvel, kjære Braut!» ropte han like hjertelig, og døra lukket seg bak Daniel. – – Et par dager etter fikk han brev fra Jens Rud om at i morgen klokken fem ettermiddag skulle det være møte i Kafé Nasjonal for å avtale «teatersaker». «Visvas!» sa Daniel og la brevet bort. Han ville ikke være med på slikt nå. Han kjente på seg at Pater ikke ville like det, og dessuten hadde han annet å tenke på nå enn teatergreier. Dagen etter, da han kom fra dampbåten, møtte han Jens Rud i Møllergata. «Nå», sa Jens, «kommer du vel?» –Ja … Daniel visste ikke.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 197 / 294

Det var ikke så bra for ham … «Billett skaffer jeg», sa Jens Rud lavt. – Ja … men … han skulle et annet sted i kveld. «Å snakke, alvorlige saker til i morgen!» mente Jens. «I kveld venter Fedrelandet at hver mann gjør sin plikt!» – Jaja, Daniel fikk tenke over det. «I kveld klokken fem! Kafé Nasjonal!» sa Jens. og strøk. I bunn og grunn var dette her nok noen fillegreider, tenkte Daniel. Men det kunne nok være gøy å være med på noe sånt for en gangs skyld også. Og han var ikke umettelig, så for den saks skyld kunne han nok … Dessuten hadde han på en måte lovet … Men det var denne pateren. En så god mann ville han nødig gjøre noe imot. I tvil og ubesluttsomhet gikk han hjem, og i tvil og ubesluttsomhet drev tiden av gårde til klokken var fem, og han kunne ikke komme til noen avgjørelse. Så gikk han ut. Man kunne alltid gå rundt og se, tenkte han, og så kunne man ta en avgjørelse etter hvert. Hans mening var å ikke være med.

Men det spilte ingen rolle, om man tenkte litt mer over det. Så gikk han rundt i gaten og tenkte – tenkte over de samme tankene som han hadde tenkt tidligere. Til slutt sto han utenfor Kafé Nasjonal og var like ved. Tok seg et slag nedover gaten og opp igjen for å tenke bedre over; tankene ble de samme; men lysten vokste. Han så flokk etter flokk komme og gå inn; de kom luskende som sammensvorne; – det skulle være gøy å være med! Byen lå så rolig og trygg som ingen ting; de gode borgerne drømte om ingenting; men der inne i den lille kjelleren, inne i et hemmelig, avstengt rom, satt den unge nordmannen og gjorde revolusjon … det skulle vera Moro å vera med! Tankarne tagnad ein for ein; [239] Hugen vaks; – at ikkje Jens Rud kunde koma og taka han med seg! Klokka var eit Korter yver 5. Vilde ein vera med, fekk ein skunda seg. Han hadde i Grunnen lovat det … og i Grunnen var det ei god Sak … lat gå.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 198 / 294

Han kastad seg fram mot Troppi, døyvde alle Tankar og steig på. Inne i Kafeen råkad han Jens. «Nå, endeleg. Inn der!» sagde Jens; Daniel gjekk. «Jacta est alea»,190 tenkte han. Men då han ein Time etter kom ut att, hadde han lovat med Hånd og Munn, at han vilde vera med i Kveld og pipa i Teatret av all si Magt, so snart han frå Parkettet høyrde Ropet: «ned med Direktøren!» og at han ikkje vilde lata seg skræma av nokon Ting, men berre halda fast på Pipa si og blåsa. Og no visste han, at Saki var god. Fram hadde med sin eldfulle Logikk påvist, at Nasjonalteatret var drivet på ein so uforsvarleg Måte, at ingen Nordmann kunde finna seg i å sjå det i Henderne på den Klikken, som no styrde, og Daniel hadde merkt seg fleire av Frams Grunnar, for at han kunde hava nokot å verja seg med, um Pater skulde få Njosn um Saki. Pipa fekk han av Jens Rud. Dei fleste var ute og kjøpte seg Pipur etter Møtet.

Men andre hjelpte seg som dei kunde med Portlyklar, Barnetrompetar og annat slikt, som kunne spille. Etter pausen skulle de møtes på nytt i Kaffikjelleren og ha en liten seanse. Daniel skulle sitte i en boks i tredje rad og ha med seg Sven Dufva og en herr Monsen, «Don Pedro», som Aslak Fjordan kalte ham. En stor forsamling av pipere skulle sitte i andre rad; men helst var de spredt over hele teatret. Det skulle bli en «konsert av første rang», sa Rud, så sant alle gjorde sin plikt. – Med bleke kinn og bankende hjerte satt Daniel på plassen sin i tredje rad og ventet på det som skulle komme. Bak seg hadde han en stor, klumpete fyr, en slakter eller noe sånt, som han likte bare middels godt; men verre var det at det lenger bak i en annen boks satt en konstabel. Ville han blande seg inn i leken? – Daniel spurte sidemannen sin, herr Monsen, om dette. Herr Monsen trakk på skuldrene.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 199 / 294

«Han har ingen ting med å hindre den frie meningsytringen», utbrøt han i sekstaren på sitt fjordamål.k192 Orkesteret begynte å spille; Daniel hørte ikke på det. Med hjerteverk la han merke til at det hadde kommet enda en konstabel inn på tredje rad. Han kunne ikke annet enn å gjøre herr Monsen kjent med dette. Herr Monsen vred på sin fiskekalde munn og sa i gretne, snøgge setninger: «Hva faen gjør du da?» Daniel ble skamfull. Den Monsen måtte være en modig mann. – Det var som om luften i teatret var ladet med nervøsitet. En urolig hvisking gikk langs benkene som vindpust i visne blader; og hvor Daniel enn vendte seg, så han bleke, ventende ansikter. Stykket hastet over scenen som i feber; skuespillerne forsnakket seg alt i ett og gjorde alle slags feil.

Til slutt gikk det som elektriske støt gjennom radene; det raslet i silke og stive krager, og chignonene193 vendte seg frem og tilbake som vindfløyter –: kom det nå? – Men de unge løytnantene satt og gjorde seg morsomme og så seg rundt med kannibalske øyne, som sa at skulle det bli noe av, så skulle de nok holde styr på gjengen. Men akt etter akt gikk, og alt var rolig. Folk begynte å tro at de var blitt holdt for narr, og at det ingen pipekonsert skulle bli. Og mange en løytnant, som tidligere hadde vært så morsom som en mars, satt nå ganske ynkelig med nebbet. Skulle han altså ikke få anledning til å vise seg som en ridder for sine unge kvinner? Men andre så seg spottende rundt og tenkte: nå, de våger altså ikke. Men de gamle herrene var glade. Så ingen skandale. Ingen opposisjon. Urokråkerne hadde vært for svake. Kristiania var trofast.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 200 / 294

Litt mistenkelig var det at det i andre rad for det meste bare var studenter; men … de gode måtte være i flertall. Det ledet til slutten på femte akt. Uroen begynte å våkne igjen; kanskje var det nå det gjaldt. Plutselig ble det en så varslende stillhet over hele teatret. Daniel fikk hjertebank og stirret ned: – en ung mann midt i parketten hadde reist seg opp og stod. – Det var føreren. [242] Den siste replikken var sagt; teppet begynte å gli. Da løftet den unge mannen hånden, og med en hes, men svak stemme ropte han: «Ned med direktøren!» Det gikk et sukk gjennom salen, et stønn … og så brøt det løs: en storm av piffer, oppildnende, hylende, flere og flere, fra parketten, fra andre rad, fra tredje; skarpe fløytetoner fra portlyklene kom med, og iblant barnetrompeter i lang, sangende gråt; men så med ett et brak, en foss av håndklapp og trampe, hyssing og skrål; teatret stod i opprør. Luften var som en brottsjø.

Men pipene, skarpe og hylende, skar seg vei gjennom brott og brak, skar på og kvesste på, kvein, kvisslad, kom ylande fra alle kanter som en Åsgårsreid, som Storm gjennom en skipsrigg. Alt var i uro, alle mann oppe, luften full av klappende hender, og her og der hoper av menn i vill tretting, røde i kinnet, vinkende med armene, menn som skrek med åpne gap, ord som ingen kunne høre, ord som døde i støvet og ble til vind, til tom, rasende pantomime –: «Ut med pakken! Ut med pakken!» –og så løytnantene, som stod og sa «Måtte fanden tordne meg» og ville slå, men ikke turte. Men oppe i radene hekket det i krans ansikt ved ansikt utover kantene, så de ville slå det ned, og de glodde og lo, glodde og undret seg, – glodde og pep. Daniel hadde tatt pipa si opp fra vestlommen, og nå skulle han til, men han var urolig.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 201 / 294

For å vinne mot glodde han bort på kameratene sine; – Peder Monsen satt med armene i kors og så ut som han aldri hadde tenkt på å pipe; Sven Dufva derimot pep, så kjevene hans stod som en smedbelg. Hvem skulle man så følge? Gutten ble helt fortryllet. Men nede i parketten så han Jens Rud, som akkurat nå stod og glodde oppover radene... han fikk pipa til munnen så fort han kunne og ble, – ble litt forsiktig, men kunne ikke høre det, ble sterkere, men kunne likevel ikke høre... Da kjente han en neve i den ene aksla.

Han skvatt, så han bet seg i tungen, våget knapt å se seg rundt. «Å, skal det der være til noe?» skrek Slagtarmålet inn i øret hans, og en vond ølgufs kom strømmende; Daniel svarte noe, men kunne ikke høre det selv. «Vaff'no?» ylte Slagtaren, og skrek, så han ble blå; Daniel ble redd og tenkte det var best å se seg litt for seg. Og så la Slagtaren munnen sin mot øret hans og ropte som om livet sto på spill –: «Holder du ikke den forbannede snuten din, så ved fan meg roper jeg ikke på kongstabelen!» – Daniel ville vri seg ut av klemmen hans; men han satt som i en skrustikke. «Stikk pipa di i sekken, far!» skrek Slagtaren; det luktet øl både av fyren og av ordet hans. Hva skulle man gjøre? Det var ikke godt å vite hva en full Slagtar kunne finne på, og konstabelen ville han ikke ha noe med å gjøre … Daniel stakk pipa i sekken.

Don Pedro de Monsen satt rolig som før og stirret ned i parketten, og et kaldt flir lå og gjorde seg viktig rundt munnen hans. Men Sven Dufva, som nok også hadde en klo i akselen sin nå, satt sammenkrøpet som en tosk, med ryggen oppskjøtet og albuene til vern på begge sider, og pep så trofast, så alvorlig, som om det gjaldt hans evige frelse. Daniel likte seg ikke; han tenkte med seg selv at både Sven Dufva og Peder Monsen hadde stelt seg bedre enn han, – hver på sin måte. Et tungt, kvelende drønn hørtes, langt borte eller dypt nede; Daniel visste ikke hva det var, og de som pep, hørte det ikke; det var klokkeklangen som runget. Så

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 202 / 294

Politiet rykket fram; det hadde samlet seg mange mennesker der nede i salen. Den ene piparen etter den andre ble tatt i nakken og satt på dør; hele andre rekker ble ryddet på den måten; så begynte de å slokke lyset. I tredje rekke var det bare én som politiet måtte ta seg av, og denne ene var Sven Dufva. Men Sven ga seg ikke for politiet heller. Han klorte seg fast i kanten av stolen195 med den ene hånden og holdt pipa med den andre og bleef, og konstabelen måtte bruke all sin kraft for å få ham løs. Og så måtte Sven Dufva følge konstabelen til rådstua. – De samlet seg etter avtalen på Kafé Nasjonal – den flokken som stod under Ruds styring. Men de var færre nå. De fremste i flokken var i stor tvil og bannet; det hadde vært så mange svikere, sa de. Hadde alle gjort sin plikt, så skulle det [245] ha blitt en annen dans. Denne fordømte norske feigheten! Dette usette, dette upålitelige ved oss! Alltid skulle det gå så midt i laget.

Aldri kunne man holde sammen og vinne stort. Vi skulle bare se hva «Den gode borger» sa i morgen –: «en del unge mennesker og skoleelever … en del barnetrompeter … Politiet ordnet alt i en fart!» Daniel hadde vært i stor tvil om han skulle møte opp på Kaffikjeldaren; han hadde ikke god samvittighet, og dessuten … det som han hadde lovet Vårherre … Men til slutt dro han. Han ville forsvare seg, om noen skulle komme med snakk, tenkte han, og dessuten var han ikke omvendt … «Nå!» ropte Jens Rud fornøyd, da han så Daniel, «der har vi endelig en sann israelitt, som det ikke er svik i! La dere merke til ham, karer? Han satt oppe i tredje rad og pep som en djevel; de prøvde å stoppe ham, men han herre stemte ryggen imot, rygg og albuer, og fortsatte, fortsatte –! Hadde alle gjort sine ting så godt som han, så hadde det vært monn i det! Hurra for Daniel Braut!» – «Hurra! Hurra!» «Hurra!»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 203 / 294

Daniel stod der så rød som en hummer og visste ikke hva han skulle si. Endelig, da den ene etter den andre kom og ville drikke med ham, sa han at han ikke hadde fortjent så stor ros. Han hadde nok gjort det beste han kunne; men Jens Rud tok imot … «Å, vis-vas!» [246] sa de. «Å, la ingen falsk beskjedenshet råde i en stund som denne!» Og så kom ikke Daniel til å forklare sammenhengen. Han drakk, drakk med dem alle; samvittigheten var urolig; men full ble han.

X. [247] Mens den brede bygden lå tungt under høsten, med en mørk himmel og fuktig luft, og skyene hang lavt over åsene som store, hvite gardiner, gikk cand. philos. Daniel Braut av og til og så på dette, og når han så på de skydekket196 åsene eller på skogen som trakk seg tilbake oppover bakkene tett og mørk som en natt, minnet han seg sine gamle drømmer om huldrene. Og han smilte i dype tanker. – Det var godt at han var kommet fra byen. Det var ingen her som skulle ha penger av ham. Og det var ingen her som kunne stikke ham med flirende øyne fordi han hadde gjort seg til «Mjøltråvar». De hadde ikke sagt noe som helst der inne. Men han hadde sett det utenpå dem, hva de tenkte. Var det sant at han hadde vært hos Pater Omnipotens og omvendt seg? Var det sant at han siden hadde plystet i teatret og drukket seg full? Eller var det slik at han ikke hadde plystet i teatret – og drukket seg full?

Men Ole Bentsen gikk og snakket om hvor skrøpelige vi var, og hvor lett det var å falle tilbake. Daniel hadde vært redd kameratene sine. Han hadde stengt seg inne for å lese til eksamen, men kunne ikke lese så mye som før; snart fikk han vondt i hodet. Og ville han hvile, kom de skremmende tankene surrende rundt ham som fluer. Men om Pater fikk vite at han var ikke en «sann israelitt»! Tenk om Fram og Rud og Haugum fikk vite at han hadde «omvendt seg»! Ja, tenk om Hirsch fikk vite det! Da svettet gutten kaldt. Å, om Hirsch fikk vite det! Hva ville den gode mannen si om sin tidligere lærling? Og hva ville de si, alle sammen? Han hadde oppført seg slik at ingen lenger kunne stole på ham. Men det verste var at til slutt måtte han opp og hilse på pater.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 204 / 294

Skjelvende av frykt kom han; brennende av skam gikk han; for her, hos pater, var han nødt til å være omvendt … Aldri i sine dager hadde han hatt det så vondt, ikke engang da han sultet. – Her oppe på Steinsrud var det likere. Men når det kom til stykket, var han ikke trygg her heller. Tanken på Hirsch gnagde på samvittigheten hans som et sår, og tanken på pater holdt ham i evig uro. Fikk pater vite at det hadde vært bedrageri med den sanne israelitten, så fikk proprietæren vite det også, og så kunne en skyna kor det gjekk. Likso ille vilde det vera, um Student Stensrud, Son til Proprietæren, fekk vita meir enn han skulde. Student Stensrud, den «store Tosken» frå Russelaget, var det, som hadde teket Daniel god til Huslærar; men Student Stensrud kjende Daniel berre gjenom Pater og Haugum, og fekk so han vita, at Hr. Braut var ein gamall Framsmann og Pipeblåsar … [249] Det galdt å fara varlegt.

Det einaste, som kunde berga han, um galet skulde gå, var, um han til den Tid fekk Proprietæren på si Sida. Det fekk han då prøva på. Og han gjekk sin Husbond under Augo, so godt han kunde. Han var komen hit i den Tanken, at han vilde sona for si Synd mot Kapellan Hirsch gjenom sitt Lærar-Arbeid. Han vilde læra dei tvo småe Stensrud'arne å tru på Ånd. Men då han strakst kunde forstå på Proprietæren, at denne ikkje likad den åndfulle Metoden, gav han Tanken upp. Syndi mot Hirsch fekk han sona sidan; det var ikkje for honom å hava nokon Vilje no. So tok han til å undervisa på den Måten, som han hadde lært av Kandidat Massmann. Dessverre var der litet Framtak i Gutarne. Dei var tunge og dauve, og han likad dei ikkje. Å arbeida med dei var som å skvetta Vatn på Gåsi. Etterkvart gleid då Daniel yver i den vanlege åndlause Latinskulemåten: han høyrde Leksur og var like sæl. Men når Fru Andrine spurde etter

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 205 / 294

«Sønnene sine», sa huslæraren, «jeg tror de er skikkelige gutter. De har ikke råd til å arbeide ennå; men de klarer seg nok. Man kan egentlig ikke forsvares å si noe annet til en mor heller», tenkte han. Fru Andrine var proprietærens andre kone; tidligere hadde hun vært husholderske hos den gamle provsten. Hun lagde god mat og styrte huset godt; mer kunne hun ikke, og mer krevde ingen av henne. «Den som hadde vokst opp i et slikt hus», tenkte Daniel ofte, «kunne ha blitt en annen mann da.» Og om gamle Ole Johannes Sørbraut hadde vært like dyktig som mann som proprietær Stensrud – enn alt det vonde man da kunne ha sluppet, og alt det gode man kunne ha hatt! – Men man fikk tro at Vårherre hadde en mening med alt. Han hadde vel sett at Daniel ikke ville ha godt av gode dager. Hadde han vært rik, så hadde han kanskje nå vært en slags dranker, fortalte Jåbækianaren. Proprietæren selv var en mann på 58 år, rolig og stødig, klok og tung.

I sine unge dager hadde han, som han selv sa, vært litt av en fyllik; men alderen og erfaringen hadde lært ham å se mer nyansert på de fleste ting, og nå var han fjerde suppleant på embetsmannslisten. Med sin første kone hadde han tjent penger – «og da var det at han ble måteholden», fortalte Jåbækianaren.

Lærer Borreberg; siden «gjorde han et slag til høyre for hvert tusen, han tente, og var nå så hvit som en messehagel». Han talte alltid med stor verdighet om den akademiske dannelsen. Intolerant var han ikke. Det eneste han krevde av folk, var at de skulle være opplyste og selvstendige, slik at de ikke tok sin mening på borg, verken fra «Folketidende»k199 eller andre, og ikke lot seg drive av hver lærdhets vind, eller lokke av hver frasemaker. Om de «folkelige» sa han mange ting som Daniel ville ha motsagt – dersom det ikke hadde vært for at han måtte fare varsomt. Med sin første kone hadde proprietæren hatt tre barn. Av dem var student Stensrud den yngste. Den nestyngste hette Lovise og var gift med grosserer Storr i Kristiania; den eldste, frøken Hanna, var hjemme. Denne samme frøken Hanna ble ansett å være 26 år, men Daniel trodde hun måtte være eldre.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 206 / 294

Hun hadde vært i Kristiania på et institut og var en dame, gikk i byklær og holdt på med finarbeid og pianospill. Daniel var litt brydd sammen med henne; han visste ikke hva han skulle si til en slik. Av romanene visste han at det var en særlig kunst å snakke med damer; de skulle ha sin egen kost, de, og den hadde han aldri lært å lage. Men etter hvert kom han i snakk med henne likevel, og det på den måten at han fikk låne bøker av henne; for hun var med i et Leiebibliotek. Og da de først ble kjent, gikk det av seg selv. Det viste seg at hun ikke var så vanskelig å snakke med likevel. Det hun helst ville høre om, var Kristiania og studentlivet. Daniel fortalte det lille han visste om de tingene, diktet litt for å gjøre det mer spennende, men tiet om mye som han ikke trodde det gikk an å si til en frøken. En gang kom han til å nevne at han kjente Hans Haugum; siden måtte han flere ganger fortelle om den gutten.

Til slutt ble han nysgjerrig og spurte om hun kjente Hans Haugum, og til det svarte hun at han hadde vært her oppe noen ganger da mor levde. Mor var kommet fra hans bygd og hadde kjent foreldrene hans godt. En dag stod Hanna og så ut gjennom glasset og sa: [252] «Du vet vel at han er forlovet?» «Haugum?» «Ja.» – Nei, det visste ikke Daniel. Når hadde det skjedd? – Det var ferskt nytt; Hanna hadde fått brev om det fra Lovise. – Jaso? sa Daniel; han var ikke sikker på om han likte nyheten eller ikke. Selv var han ikke forlovet ennå. Et par ganger hadde han prøvd å skrive til Inga om sommeren; men han hadde ikke klart det. Han klarte liksom ikke å finne ord; det ble så kaldt og så toskete det han skrev. Uheldigvis hadde han ikke vært hjemme på lenge. Og nå hadde han egentlig ingensteds å komme hjem til. Sørbraut var solgt og Lias hadde reist; gamle Maren var hos datteren sin på Neset; men der

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 207 / 294

De bodde oppe i en kiste som knapt hadde plass til tre, og slett ikke til fire. Så måtte Daniel holde seg unna. Men dette var ille. Visstnok elsket han Inga ennå – skulle han ikke elske sin ungdoms ideal? – men det var med kjærligheten som med så mye annet: han trengte næring. Og det verste var at gutten ennå ikke hadde glemt Berta Maria. Altfor ofte, når han skulle tenke på sitt ideal, eller på fremtiden i den hvite prestegården mellom grønne trær, eller på den hyggelige prestekona i en ring av små, vakre krøllhårede jenter – altfor ofte var det da den stakkars tjenestejenta som kom svøpende frem for hans tanker, med smil eller gripende gråt. Han forstod ikke dette. Der inne i byen, da han gikk og svalt, og siden, da han strevde med andre-eksamen, hadde han nesten aldri tenkt på Berta Maria. Men så var det en natt etter at han var kommet opp hit, da han drømte om henne så vakkert.

Han så for seg at hun satt på fanget hans, og han holdt henne om livet. Hun la seg tett inntil ham og holdt ham om halsen, og lå i armene hans så myk og så varm. Og hun gråt av kjærlighet og sorg, og han kjente det tårevåte ansiktet mot sitt og var så glad og lykkelig at han kysset henne. Men hun ba ham om ikke å være ond mot henne;

Det gale hun hadde gjort, hadde hun gjort fordi hun var forelsket i en fra Vonløysa, som hun ikke kunne få … og hun snek seg inn til ham så tett, så tett, og det var en vår av kjærlighet over henne. Daniel ble så inderlig glad; han kysset henne én gang til, og våknet. Men ennå kjente han det tårevarmme ansiktet mot sitt, og det myke, myke kysset, og han var varm i armene etter henne, og trivdes rundt seg i undring, fordi hun ikke var her. Siden husket han denne drømmen, og slik, som han hadde sett henne i den, elsket han henne lenge. Han drømte drømmen om og om igjen med våkne øyne, og hver gang flammet det opp i ham en søt, sorgfull kjærlighet som han ikke hadde hjertet til å tøyle.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 208 / 294

Så lenge dette varte, kunne det ikke nytte å fri til Inga; for hun ville nok forstå at det var alvor i leken; og dessuten, så lenge man ikke hadde embetseksamen … Da høsten gikk mot slutten, var frøken Hanna så godt kjent med «kandidat Braut» at hun av og til fulgte ham på spaserturene hans. Daniel kunne ikke annet enn å finne det staselig at en så fin dame holdt lag med ham; men det hadde vært så mye gildere om hun hadde vært vakrere. Frøken Hanna var, i likhet med faren og broren sin, storbygd og i god form, men blek i huden; ansiktet var store, håret lyst, øynene rolige og late. Daniel gjettet på at hun kunne være 28 år; den fineste ungdomsblomsten var borte; huldresløret, drømmen, trolldommen, det som ingen kan uttrykke – det var ikke der; han kunne snakke med henne så mye han ville, men hun var like kald. Hadde ikke dette vært tilfellet, kunne han kanskje ha begynt å føle seg hjemme på Steinsrud.

Et par kvelder om uken var det whist og toddy; men aldri mer enn ett glass, og aldri lenger enn til klokka ti. Ender og da var lensmannen der, stundom selve presten. Morosamt var det aldri. Og når proprietæren gang på gang satt og utla om hvor viktig det var å være «selvstendige», så man ikke lot seg drive av hver læredoms vind eller lokkes av hver ordmaker, – så ble Daniel stundom redd for at proprietæren mente dette om ham. For Daniel hadde ikke vært selvstendig. Det visste han nå. Han hadde hatt for vane å mene som dem han mest var i lag med, og når han hadde hørt en mening fremført med fynd, så hadde han tatt den for god og glemt det han tidligere trodde. Mer enn én gang hadde han hørt folk snakke om at man skulle ha «selvstendige meninger»; men han hadde aldri riktig lagt merke til det. Han var hjemmefødt [255] med den troen at det gjaldt å ha rette meninger. Og fra det kunne han ikke komme seg ennå.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 209 / 294

Hva kunne det nytte å tenke selvstendig, når man tenkte galt? Og når man skulle stole på sin egen fornuft, så kom man til å tenke galt. Fram og Rud og slike, de var visst selvstendige nok, men så var de rasjonalister! Og hvor langt ville de komme med det? Det nytter lite å være selvstendig, når man skal dø. Da gjaldt det å ha den rette Trui. Hadde man ikke den, gikk man til Helvite, uansett hvor selvstendig man var. Og her i Verdi var det i grunnen på samme måten: vrange meninger ødela sin mann. Det måtte kunne gå an å tenke selvstendig og rett på én gang, og det var selvfølgelig det folk mente. Men da gjaldt det å vite fremgangsmåten. Han hadde en gang snakket med proprietæren om dette. Og denne svarte at det gjaldt å ville det rette. Ville man finne det rette, så fant man det; men tanken lot seg styre selvstendig, og var like glad uansett hvor den bar hen, så kunne man nok tenke seg bort i villskap.

Daniel mente dette var rimelig; han hadde egentlig alltid visst at det var viljen det kom an på. Likevel fant han at Saki var mindre klar. Tanken gikk sine egne veier, som Gregus Johnsen hadde sagt, og det var slett ikke alltid å stole på at viljen hadde makt til å holde tøylene. Nei, det var ikke lett å tenke selvstendig. [256] Om man bare ville ta en slik sak som denne republikken, som han hadde vært så ustødig i … Ja; man kunne tenke opp argumenter både for og imot. Men hva om argumentene for og imot var like sterke? Eller hva om argumentene for var sterkere enn argumentene imot, og man likevel ikke ville være republikaner?

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 210 / 294

Kanskje lette man da så lenge etter Motgrunner, til dess man fant dem. Man gransket grunnene nøye og fant ut at de ikke var så sterke som de så ut til. Kunne man si at man da hadde tenkt selvstendig over Fristaten? Men om det nå skulle hende at Fristaten var det rette likevel? Der var kloke folk som trodde det også. Kloke folk både for og imot, og hver hadde sine grunner … Nei, det nyttet ikke å tenkse, når man ikke visste hva man skulle gå ut fra. Det var det det kom an på. Gikk man ut fra det ene, kom man hit, og gikk man ut fra det andre, kom man dit, og den som ikke hadde noe å gå ut fra, han var som en mann i myrkeskodd: han gikk i ring. Mens han vandret og grublet over dette, kom han til å minnes noen forelesninger han hadde hørt på universitetet om etikk.

I de forelesningene hadde professoren lagt frem de ulike styreformene på en så klar måte at Daniel aldri kunne tenke seg å gjøre det bedre, og disse forelesningene hadde han skrevet opp. Han lette etter dem i kofferten sin, men husket så at han hadde lånt dem bort til Halvor Mosebø. Det var da jammerlig. Hadde han hatt dem her, kunne han bare ha lest dem godt igjennom, og så hadde han hatt så gode meninger med så klare grunner som enhver mann kunne ønske seg! Nå var det ikke råd med det; han visste ikke engang hvor Halvor Mosebø bodde. At man ikke kunne ha det her som i Trui: at man hadde det rette og sanne fastslått! En pålitelig politisk katekisme ville være en uunnværlig ting for unge mennesker. Som det nå var, stod man mest rådløs. Skulle man tenke uten veiledning, var man som et skip uten kart og kompass. Det kunne hende at man fikk en god tanke.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 211 / 294

Men hvor kunne man vite om tanken var god eller gal, så lenge det bare var ens egen idé? Ville man spørre andre til råds, kom man ikke stort lenger. Det var like mange meninger som det var menn; hver holdt sin mening for den eneste rette, og alle hadde de grunner i hopetall; det var nok ikke enhver manns sak å finne seg til rette i et slikt babel. – Slik gikk den unge filosofikandidaten mange en mørk ettermiddag og brydde hodet sitt med, og han likte seg dårlig. Men stundom så han på de høye åsene, som stod og gjorde seg vakre og kledde seg om og om med skyduker og gråhvitt tåkelin, eller på skogen, som trakk seg bortetter bakkene mørk og tung som en sorg; og da tenkte han på Huldri og på Berta Maria. Og [258] han

Han kjente en lengsel, en savn, som gjorde ham syk. Å, om han hadde et menneske som forstod ham, som holdt av ham! Å, om han hadde en han kunne elske! Her gikk han så alene … så alene som en tyv om natten. – Men når han kom hjem til kveldsbordet og hørte proprietæren, og iblant lensmannen eller presten, sitte der og fortelle om alle ting og være så trygge i sitt og vite så godt råd, sukket han for seg selv og tenkte: salige er de gamle, som har alt sitt ordnet. Lensmannen var en gammel, høy, grå ungkar med bleke, juridiske ansiktstrekk og en nese som en bløff;200 jurist var han, og embetsmann ville han hete. Men presten var herr pastor Ring, som Daniel en gang hadde møtt hos grosserer Helle. Nå var han kommet hit, og her hadde han et ypperlig godt kall. Han så eldre ut nå, og liksom mer bondsk, men hyggelig og verdig.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 212 / 294

Han var svært glad for å høre at herr Braut ikke var fra Jåbæk; «det vil også i høy grad glede deres gamle velgjører, grosserer Helle», sa han. Gudskjelov, grosserer Helle hadde kommet seg opp igjen nå, fortalte presten; han drev en forretning som alt var i god gang, og han ville visst snart være i full velmakt. «Å ja, Herren glemmer ikke dem som gjør vel.» Daniel satt og tenkte på om han kunne være godt nok en gang å be grosserer Helle om pengehjelp; men han tenkte, at det måtte være den siste utveien. – [259] Det var stas å få være i lag med så fine folk som disse. Den som bare hadde hatt sine saker i orden. Den som ikke hadde hatt noe å være redd for! Han hadde aldri tenkt, at en student kunne ha det slik som han hadde det nå.

Han skalv av uro når posten kom til gården, eller når proprietæren kom hjem fra en tur til Kristiania; og da Hanna en dag fortalte ham, at det skulle komme folk fra byen hit opp til Joli, ble han så modløs at han ikke hadde godt av noen ting. «Det kommer opp! Du skal se, det kommer opp!» sa han til seg selv. Til slutt begynte han å håpe, at han kanskje kunne få se navnet sitt på trykk – side om side med Frams – i «Den gode Borger». Men «Den gode Borger» satte ikke navnet hans på trykk. Daniel måtte til slutt undre seg over at bladet ikke var verre enn det var. Når det kom til stykket, hadde det bedre grunner for seg enn han hadde tenkt. Naturligvis inneholdt det noe stygt mot de folkelige, ja til og med et par harske ting mot kapellan Hirsch; men hvis man skulle være rettferdig, måtte man huske på at bladet så på alle disse tingene fra sitt eget ståsted. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 213 / 294

Av og til ble han grepet av den tanken at det kanskje var «Den gode Borger» som hadde rett likevel. Han talte så myndig og sakkyndig, og avviste de «folkelige» med slik kraft at man måtte tro på det. Dette, som de andre snakket og skravlet om – frihet og folk og ånd og ideer – var visst bare fraser. Man måtte ta virkeligheten som den var, og «Borgeren» forstod den bedre enn idealistene. Men så kunne han støte på lærer Borreberg en dag, eller han kom til å huske sine gode, gamle venner og lærere – Hirsch, Bliland, Haugum, Jens Rud – og da forstod han at «Borgeren» hadde urett. I hvert fall noe urett. De andre hadde kanskje heller ikke helt rett; … enn den som kunne finne mellomveien! Det måtte være noe som lå midt imellom her. De gikk for langt på begge sider; man måtte kunne forene disse motsetningene. Og han husket det han hadde hørt av professoren om å «mediere», om å forene motstridende ting i «en høyere enhet».

Så gikk han og grublet på det en stund. Han ville bygge videre på de grunnleggende tankene han hadde fra Hirsch; så ville han ta med seg så mye han kunne fra «Den gode Borger»; dessuten ville han helst ikke komme i strid med Pater; likeens måtte han prøve å komme så godt overens som han kunne med Fram og Jens Rud; for det ville ikke være lurt å bite i kjeppen med dem. holdt seg klare, i tilfelle det skulle komme til en ordveksling. Men jo mer Daniel tenkte på alle disse «motsetningene», desto mer forvirret ble han. – – Den som kunne ha vært modig! Det beste ville vært å ta opp sine tidligere meninger, være folkelig som i gamle dager, og så forsvare sine meninger med nebb og klør, både mot proprietæren og mot de andre. Men slikt tenkte han ikke på. Han var ikke sin egen mann. Andre hadde makt over hans liv og hans skjebne; ville ikke de hjelpe ham fram, så kunne han ikke hjelpe seg selv. Til slutt så han ingen annen utvei.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 214 / 294

Han fikk tro på sine gamle meninger så sterkt han kunne – men tigget med dem, til dess han kom vel herfra. Det var ikke mulig for en 24 år gammel mann og kandidat i filosofi å ikke vite hva han mente. – Én ting kunne han gjøre her oppe for å føle seg voksen, og det gjorde han –: han lot skjegget gro. Han mente det ville hjelpe ikke så lite; og på den måten slapp han dessuten bryet med å barbere seg.

XI. [262] Store Jolaften kom student Stensrud fra byen med sine fremmede folk; grosseraren Storr og Lovise fulgte med. Det var mye og vakkert folk. Grosseraren, som Daniel hadde tenkt seg som en fæl guanokrat, viste seg å være en liten, snøgg, stillferdig mann, mager som en adjunkt, med små, sjøgrønne øyne; fru Lovise var i god hold, liksom søsteren sin, men vakrere. Så var det studentene: den digre, koselege juridiske kandidaten Bang Block; ekstraskriveren Becker, raudhåret og lang; kopisten Petersen, høy, blid, med blank skolt og brillur; cand. filos. Viborg, ung og alvorlig, vakker som ei jomfru, og endelig medisinaren Knutzon med sin store adelsnese, sin fyllige, myke munn og sine disige, grå øyne. Det var fine fiffen alt; det lyste av hvite krager og smil og blinket av lorgnetter og snøgge øyne. Daniel gikk og krullet på sitt unge kinnskjegg og sa til seg selv at i dette laget så proprietæren og sønnen hans ut som bønder.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 215 / 294

Han var ikke lenger redd. Om folk som disse visste noe, hadde de nok takt til å tie. Og så kom student Stensrud med en blid hilsen fra pater. Da ble Daniel så lett og trygg i sin samvittighet. Når pater ennå ikke hadde hørt noe, så skulle han heller ikke få høre noe. De kunne ikke gå til bords før lensmannen kom. Men det ville være synd å si at det gikk langsomt her. Samtalen hadde tatt av med ett og ild som flammene i fet furuved. Hva de snakket om var ikke alltid så lett å si; om store spørsmål var det ikke. Men det merkelige var at samtalen likevel var åndfull. Den ene spøken kom sprutende etter den andre som gnister av stål, ordspill og hermetev fløy som raketter; det var en lysende lek med ingenting, et fyrverkeri av ord og lette tanker. Daniel begynte å grunne mens han gikk og svingte seg. Det han hørte og så her var det han alltid hadde drømt om og lengtet etter: herremanns-laget, den fine svingen.

«Fram» og de der inne gjorde narr av det som var fint, og kalte det sprik og spjåk og tomt fjas, og Aslak Fjordan kunne storle seg når han så en skikkelig «fjongfole»;202 men det kunne ikke Daniel lenger forstå. Den fine svingen var Adelsmerket. Latin kunne hver mann lære, og åndelig og moralsk dannelse kunne man alltid få; men det som det gjaldt, det som til slutt skilte mellom folk og fant, – det var dette her, som Aslak Fjordan lo av, men som «borgeren» kalte den formelle dannelsen. Gutter som disse var de sanne studentene. De hadde sin eksamen på regelrett vis; de hadde den opplæringen som en student skulle ha; de var comme il faut203 både i det ene og det andre. Og slike studenter kunne leve et ideelt liv. De drakk seg ikke fulle for å være glade; de var lystige, men ikke ville, og taktfulle, uansett hvor fritt de så skjemtet seg.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 216 / 294

De hadde ånd og viten og fin form; alt det de gjorde, ble vakkert og svingende; – men bondestudentene var bønder, uansett hva man gjorde av dem. Han tenkte med uhug på det studentlivet han selv hadde levd. Denne tunge tilværelsen med strid og politikk og øl og dårlig toddy kunne være som den var, men ideell var den ikke, og studentliv var den heller ikke. – Grosser Storr satt i sofaen og småpratet med frøken Hanna. Men herr Knutzon og Viborg trakk seg bort til fru Storr og ga seg i drøs med henne. Ikke i drøs, men i konversasjon; og det var forunderlig, så fint som de kunne oppføre seg. Daniel la merke til dem for å lære, og han bestemte seg for at når

Da han kom tilbake til byen, ville han begynne på danseskole. De andre holdt lag med proprietæren. Bang Block satt og var morsom, Becker var kvass og vittig. Herr Petersen kunne også være vittig til tider, men lo alltid av sine egne påfunn; selv da kunne han se dum ut med sitt blanke skolt og sitt åpne, brede smil bak brillene. Men da proprietæren kom bærende med sine setninger, var det som når en vognmannsgutt vil danse mellom sirkushester. Det kom så keivt og usvipt, at de andre måtte liksom hjelpe til for å få noe ut av det. Og da kunne det glimte i øyekroken deres som lette glimt av latter eller spott; og likevel, i ordene, kunne Daniel av og til kjenne at der lå skjulte odd eller fule baktanker. Det var gutter som kunne snu seg, tenkte Daniel. Endelig kom lensmannen, og de skulle til bords. Mens de maste med dette, kom Daniel til å høre noen ord som falt mellom herr Knutzon og Viborg om fru Storr.

«Hva synes du om henne?» sa herr Viborg. «For mye fet mat», svarte herr Knutzon. Daniel kvakk litt, men tenkte at han måtte ha misforstått. Så så han Viborg hviske noe til Knutzon med et smil … han forstod ikke det smilet. Men siden kunne han ikke lide herr Viborgs gjentatte smil så godt. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 217 / 294

Ved bordet skulle fru Storr være matmor, så Andrine måtte rett som det var ut og hjelpe til med maten. Bang Block, fru Storr og lensmannen begynte å diskutere navnet «ribbensbærstek»; herr Becker, som hadde vært i utlandet, fortalte om kunsten å «skjære for», en kunst som vi nordmenn etter hans mening ikke kunne; så kom de i ordkrig om det rette tidspunktet for å spise middag. Grosserer Storr ville at vi skulle innføre den engelske og franske skikken med middag klokka seks; de andre, og især fru Andrine, forsvarte den norske middagstiden. Men Storr holdt på sitt. Spiste man middag klokka to–tre, var resten av dagen ødelagt for én; middagen skulle man spise når man var ferdig med dagens arbeid; i arbeidstiden, klokka tolv–ett, skulle man ta seg en lunsj; ikke noe mer enn det. Men dersom man spiste middag klokka to–tre om dagen, skulle man ikke ha lunsj! skrek han opp.

Dette, at de begynte å innføre lunsj her hos oss med vår middagstid, det var … det var … det var et tegn på hvor barbariske vi var … Vi tok opp skikker fra utlandet, men tok dem opp rått og ufordøyd, uten tanke eller sammenheng … Lunsj i et land som spiste middag klokka to, når lunsjen hadde sin grunn og rett i at middagstiden var klokka seks! Skulle noen høre på slikt? Det var rent ut som når

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Villmannen pyntet seg med flosshatt, men gikk … helst kledd i skinn, og trodde dermed at han hadde gjort et framsteg i kultur! – Det gikk ikke lett for Storr å få sagt det han ville; han strevde med ordene og slet med tanken; men til slutt fikk han sagt sin mening. Til slutt tok han til med så store ord at hele vårt måltid var sløseri og slendrian og nasjonal oppøyding; men da løftet proprietæren glasset sitt og ønsket gjestene velkommen til bords, og dermed var striden slutt. Deretter fortalte Bang Block på sin morsomme måte om «julegrisen», som våre dyktige fedre stekte hel og spiste med kniv og gaffel, og drakk porsøl til; og da de var mette, kastet de bein i hodet på hverandre, og kom de rett i godt humør, så tok de kniven og stakk hverandre i hjel. «Det var mye til julemoro!» Daniel lo sammen med de andre. [267] Hr.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 218 / 294

Petersen begynte å fortelle julesagn, som han selv lo av; proprietæren priste opplysningen; student Stensrud fortalte at bøndene oppe i fjellbygdene trodde på underjordiske soldater som hjalp nordmennene når det var krig. Det var de som gjorde at svenskene alltid skjøt for høyt; de gikk usynlige fram mot dem og løftet byrsepipene deres opp når de skulle skyte. Daniel mente tegnet var vakkert; men Storr sa at han aldri hadde hørt noe så norsk: å ligge på latsiden og stole på trollhjelp; lensmannen ville sammenligne dette tegnet med den gamle um Holger Danske, – og det var ikke fritt for at danskerne for noen år siden hadde trodd litt på det tegnet. «Hi-hi, ja hvor var Holger Danske i 1864?» lo herr Petersen. «Han var vel klok og holdt seg hjemme liksom vi», svarte Becker.

Kremting rundt bordet; så en kort ordveksling, som til Daniels store forundring endte med at vi var der vi skulle være i 1864. – De koste seg godt der de satt; stemningen ble bedre. «Apropos!» sa proprietæren, «hvor har gamle Jokum det i disse dager?» Å, Jokum hadde det bra. «Jeg traff ham nettopp for en dag siden», sa herr Becker, «Far og jeg var ute på en tur med Jåbæk …» «Med Jåbæk!» skrek herr Petersen, «med Jåbæk!» ropte fru Storr, «med Jåbæk?» ropte hele bordet. «Ja», svarte Becker rolig, «med fars hest»! Stor latter; fru Storr skrek «Uh», Block fortalte en vits. Knutzon mente at gamle byråsjef Becker var en rask kar; herr Viborg trodde at Jåbæk burde få vite at han nå stod på stall hos en byråsjef; «ja, det burde han, Jåbæk plager meg!» lo herr Petersen, som også kunne være vittig. Fru Storr hadde vondt av hesten, stakkaren; hun var redd han fikk mange ufortjente piskeslag på grunn av navnet sitt; men det trodde ikke Becker.

Hesten hadde nok hørt et og annet politisk foredrag, kanskje; et eller annet fantasifullt ord her og der; men … Ja, en gang hadde han faktisk fått en skikkelig omgang juling for navnet sitt. Det var løytnant Schmell som gjorde det. Han var med på en tur, og så fikk han høre at hesten hadde dette navnet; der med trakk han svipa og taumarne og reiste seg i sleden: «nå så skal

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 219 / 294

«Du da, faen tordne meg –!» skrek han, og så fikk hesten en slik juling at den bare stod på bakbeina og danset. De måtte stoppe løytnanten med makt, men kunne ikke annet enn le, naturligvis. Nei, ha-ha-ha- ha, naturligvis. Men Block, som var en hestevenn, sa at det var synd å gi en hest et slikt navn; for en hest var et dyr som man var glad i, og fikk han en hest en gang, så ville han kalle den opp etter en av sine venner. «Takk for meg!» sa Becker; «ditto ditto!» lo Petersen; ordstriden døde ut i latter; herr Jokum ble glemt. Dette la Daniel merke til, og da han nettopp hadde Hanna ved sin side, spurte han henne hva den Jokum var for en kar. «Å, det var bare en sånn gammel kaptein eller oberst,» sa Hanna. Jokum-navnet hadde han fanget opp, fordi han var så rar. [269] – «Var han så rar?» – «Ja, han fant på så mange ting, og gjorde så mye galt, og så fikk bondevennen og de folkene så mye å snakke om.

Til slutt laget han nok litt skandale – men det visste ikke Hanna Greida på –; og så fikk han Sverdordenen.» «Fikk han Sverdordenen, når han hadde laget skandale?» – «Ja, for at han skulle gå sin vei.» – «Å, så. – Jaso. – Gikk han sin vei da?» – «Nei, da han hadde fått ordenen, sa han at det måtte» fordi han var en så god offiser, og da ville han ikke dra, sa han.» – «Nå?» – «Ja, til slutt måtte de gi ham Olafsordenen.» – «Ha-ha, dro han da?» – «Ja, han måtte nok love det. Og nå går han der inne og er bare en sånn rar fyr; de snakker så mye om ham, men jeg vet ikke riktig sammenhengen.» «Det må være en merkelig kar», mente Daniel. Han satt i en stol og grublet over denne historien; rundt bordet gikk samtalen som en rokketråd. Plutselig hørte han herr Knutzon si til herr Viborg: «Bra kar, den proprietæren!» «God vert», svarte Viborg. «Bare han ikke var så dum!» sa Knutzon halvhøyt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 220 / 294

Daniel satt igjen helt alene; så så han proprietæren, vinrød og glad, løfte glasset sitt og drikke herr Knutzons helse med et trygt og selvsikkert ansiktsuttrykk. Herr Knutzon svarte og bøyde seg dypt. Men i samme øyeblikk dukket det opp et lite, fint smil rundt den myke munnen hans, et smil som ingen kunne forstå – bortsett fra Viborg og Daniel. «Ja, vi er heldige som har karer som kan skifte side!» tenkte denne. – [270] Ved dessertbordet ble samtalen mer ivrig, mer alvorlig; de snakket om «befordringsvæsenet». Og her fikk Daniel høre det han tidligere ikke hadde tenkt: at fine folk også kunne vende seg mot de mektige. Det ble fortalt ting om disse som Daniel mest måtte anse som utrolige, og det var forunderlig at ikke «bondevennen» hadde brakt frem slikt. Men lensmannen og proprietæren forsvarte makten, og det ble en hel ordstrid. Grosseraren satt og tav og halvsmilte.

Til slutt sa Becker at når man så på dette «befordringsvæsenet», kunne man mange ganger få lyst til å slå seg over på opposisjonens side; for en opposisjonsmann, en advokat

En slik bonde hadde alltid lettere for å komme seg fram og få en god stilling enn en departementsmann. «Ja, he-he-he!» lo herr Petersen, «dersom ikke opposisjonsmennene var slike bakbeist som de er, så!» Nå måtte proprietæren og læren snakke litt sammen; men Knutzon vendte seg brått til Daniel og sa: «Ja, du er vel ikke opposisjonsmann, huslærer?» – «Ne- nei», stotret Daniel og ble rød. Etter middagen ga fru Storr musikk. Det var flott musikk; Daniel forstod ikke det store, men klappet med de andre. Alle så glade og fornøyde ut; de satt og røykte og hvilte seg og smakte på maten, mette og late som guder. Men lensmannen og Endre Storr satt i sofaen og småpratet, antagelig om musikk. – Ja, slik kunne man ha det, når man var rik. God mat og drikke, fred og ro og godt selskap, ære og venner og alt som var godt, og det enda om man var dum. Var det sant at proprietæren var dum? Han så ut til å være litt av hvert.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 221 / 294

Men hva gjorde det, når han var rik? Den som trengte hjelp av folk, måtte være klok, og han måtte være god. Som et rotet egg måtte han gå folk under øyet; han måtte vite å bøye ryggen, om det så var for en grindstolpe. Men den rike var en fri mann. Han var like gild, om

Han var en tosk; ja, om han hadde vært en svinepels, kunne han ha klart seg. Ingen hadde noe å si til ham. Han trengte ikke engang å omvende seg … Student Stensrud var ikke omvendt, og han var like gode venner med pateren for det … – Toddyen ble satt på et lite bord i siderommet; spillet sluttet; herrene fikk være så gode å gå inn og lage den. «Ja–ha, ja visst, den fjerde i rekken, ja», hørtes Endre Storr nå kvesset til, «jo–o, det skal … det skal … bli lenge det! Nå begynner utlendingene å selge sine gamle treskip og bygger jernskip, og vi sitter her hjemme og investerer pengene våre i de treskipene som utlendingene skiller seg av med; ja; og når så … når så jern og damp har seert seiret på hele linjen, ja, da sitter vi her med våre gamle treskip, vi, den fjerde i rekken av de sjøfarende nasjonene!» Daniel satt og gapte. Å si slikt! «Vers'god; la oss få oss et glass», sa proprietæren forsonende, og de gikk inn.

Men på selve veien kranglet de; lensmannen strevde med å forsvare den nasjonale æren og treskipene, og mens de stod der inne og lagde toddyen sin, spurte han om herr Storr da for alvor kunne tro at vi kunne komme etter med å bygge jernskip. «Komme etter?» sa Endre Storr, «skulle vi komme etter med noen ting? Det eneste vi har lært av

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 222 / 294

Utlandet, det er å … å gå konkurs!» Det ble ledd av dette, og de lo trygt; for de visste at Storr hadde sine egne meninger. Men Storr var kommet inn i stridslaget sitt nå, og da de hadde roet seg ned igjen, tok han til på nytt. «Ja, ja, det er lett å lære», sa han, «det er … ja. Hvor i Guds navn skal det gå med et land der ingen vil arbeide?» – «Overdrivelse», sa lensmannen. «Vil vi ikke arbeide?» smilte proprietæren. «Nei, vi vil ikke», svarte grosseraren. «Vi vil … vi vil … ha det godt! ha det makelig vil vi … være store herrer på kreditt! Det vil vi! – Er det en mann som har tjent seg opp noen tusen, så legger han seg til og … og spiser dem opp; og dersom han ikke spiser dem opp, så har han en sønn som spiser dem opp! En, to, tre! Det som skulle være grunnlaget for en kapital, for en stor, fast, solid drift ned gjennom … Ja, for slik er det i utlandet!

Tror dere de store engelske og amerikanske rikdommene har regnet ned fra himmelen? – De store utenlandske rikdommene er kommet til på den måten at en arbeider eller en hotellgutt tjente seg opp 50 pund; sønnen hans fortsatte med arbeidet og tjente 100 pund; og så arbeidet sønn etter far og ætt etter ætt … arbeidet, ser dere!»

… ja; og til slutt var det en kapital … Rikdom, makt, dyktighet! først og fremst

Dugleik! – Men her? Det som skulle være grunnlaget for en kapital – vips! ut i vinden! «Eier en mann tusen daler, skal sønnen hans ikke arbeide, han skal studere! … «studere»! … og så sløser han bort de tusen dalene på to år, og siden lever han på gjeld og blir kopist! – Må jeg så spørre: hvor skal kapitalen komme fra, og hvor skal dugleiken komme fra … for kapital og dugleik må til om vi skal kunne konkurrere … og hvor skal den komme fra, når kapitalen blir drept i fødselen, og alle som skulle kunne lære noe, drar av gårde og blir kopister!» Tre–fire skrikende stemmer ropte opp for å svare, men slo hverandre i hjel. Det eneste Storr fikk tak på, var noen ord fra lensmannen om vår trofaste, arbeidende bonde. «Bonden?» skrek Storr, «var det bonden, du sa? – Bonden er som vi … og vi er som bonden … men bonden er den verste av oss alle.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 223 / 294

Det er villmannen, det, som … som vil ligge på låven og ete … ete seg mett, og så sove, og bry seg pokkeren om morgenen. La oss bare ikke snakke om bonden!» Proprietæren var litt rød, Daniel forstøvet. Så sa lensmannen at det var mulig Grosseraren hadde rett. De lavere klassene var nå for tiden ikke så fornøyde med sin stand og sin stilling som før. de burde [274] være, og det var en skam at bonden mer og mer begynte å drive rundt på bondevennemøter og lignende i stedet for å arbeide. Men alt i alt ville lensmannen si at bonden ute på landet arbeidet som en træl – arbeidet så trofast og alvorlig at det ville være urett å kreve mer av ham. Hr. Petersen, som var sønn av en amtmann på Vestlandet, sa det samme, og det ble en samtykkende mumling rundt hele forsamlingen.

«Min gode venn har den vanen å bruke sterke ord», sa proprietæren med et forsonende smil; «men når man ser bort fra det … Jeg er ikke uvillig til å tro at folk ute på landet har altfor lite sans for å bruke tiden. Tid er penger, sier engelskmannen, time is money; det er et utsagn bonden kunne ha godt av å lære. Men det som trengs, er altså opplysning – opplysning, mine herrer!» – Bravo, bravo. – «Ja, hvor skal bonden få den fra?» mente Storr. «Gjennom bøker –? Ja; men finnes det en statlig agronom eller noen annen slik fyr som kan skrive en praktisk bok?» (Protester). «Kom ikke til meg med det. Jeg har selv prøvd å skrive om slike ting, og jeg har sett … sett andre har skrevet; men … ja. Alt i alt … Alle folk roper etter opplysning; men jeg finner mer og mer at det med opplysningen … det er»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 224 / 294

Frase!» (Nei, men Hr. Grosserar!) «Ja; Frase. En bonde blir ikke opplyst. Opplysning er ikke noe slikt som man kan sluke i seg på et år eller to gjennom bøker eller snakk; hele sitt liv må man … man [275] må leve i opplyst luft! Det er i bunn og grunn bare de rike som kan være opplyste. Opplysning og åndsliv er … er en luksus, en ovbunad;208 først må man ha mat; og får man en stund fri fra den, så først kan man leve et åndsliv. Vi ser det jo! Disse idealistene, når de vil ta bonden, slik han er, og gjøre ham til en åndsmann, hva blir det av det? Talemåter, og tøv, og folkehøgskoleskodd! Nei! Men bonden skal være praktisk; det kan han; praktisk i sitt fag … og, dersom det er det du kaller opplysning, proprietær, så er det godt og vel.» Ja, naturligvis var det praktisk opplysning, mente proprietæren, og en stund viste det seg at de i bunn og grunn var ganske enige. Men Daniel visste ikke hva han skulle mene.

Den varme toddyen styrket samfunnsånden; de begynte å tenke på landsbygdens fremgang, alle sammen. Da herr Petersen fortalte at på bondesteder satt folk ved åren i de lange vinterkveldene og drepte tiden med eventyr og tull, istedenfor at de kunne tjene penger ved å lage sopelimar og tresko, fant alle dette fullstendig vanvittig, og lensmannen mente at dette var en sak som selve statsmaktene burde ta seg av. «Ja, det ville være norskt, det!» kvestet Storr med sin strevsomme dialekt. «Statsmaktene! – I opplyste land heter det: help your self; her er det statskassen og … fattigkassen … og Vårherre, og ingen kan gripe inn selv, for pokker!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 225 / 294

Statskassen –? ja, det ville være godt.» sa at det burde opprettes et lite nytt embetsverk for den saken … med treskoinspektører og treskoprofessorer og så en treskosjef i Kirkedepartementet … ja; og så en diger bok med rapporter hvert år, og betenkninger og planer og dit og datt … Herre Gud!» ropte han til proprietæren, «finn bare folk som vil kjøpe tresko, så skal du nok se at bonden lærer å lage dem!» – Etter dette ble det en ordveksling om embetsstanden. Lensmannen var forarget over treskosjefen og ble litt fornærmet; de unge juristene gjorde det samme; en opplyst mann burde ikke si slikt, mente de. Og Daniel var enig med dem. Grosseraren svarte ikke stort på dette; men da de var ferdige, forklarte han at når det uproduktive embetsarbeidet ble ansett som det viktigste i et land, måtte landet gå til grunne.

Han ville at de beste hodene skulle konsentrere seg om det praktiske, og så kunne de nestbeste eller middelmådige hodene håndtere all denne protokollføringen og alle disse rapportene. Lensmannen ble rødere og rødere i ansiktet; herr Becker og herr Petersen kalte grosseraren for en jåbækianer; fru Storr satt og kremtet. Proprietæren gjorde det samme. Til slutt visste han ikke om annet råd enn å holde en tale. Så holdt han en tale for embetsstanden, om vår ærerike embetsstand, som vi måtte takke Gud for, og talen avsluttet han med med en skål for lensmannen, «som her var embetsstandens representant». Lensmannen svarte med en skål for odelsbonden, den dyktige [277] odelsbonden, som satt trygt på sin tue og gav all verdi en god dag, men bøyet seg for sin konge og sin overhet; den bonden ville lensmannen drikke for; den bonden var landets kjerne, og den bonden ville nok klare utfordringen, om det kom til et knipetak.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 226 / 294

Mellom odelsbonden og embetsstanden hadde det alltid vært godt vennskap, og han tvilte ikke på at det vennskapet skulle bestå, selv om det var – hm – røster som –. Skålen ble vendt mot den dyktige og opplyste odelsbonden, vår høyt aktede og gjestmilde vert, herr proprietær Stensrud. Daniel likte det som ble sagt her; og han fikk en følelse av at disse «embetsvennene» kanskje til slutt var like gode folkefortroere som opposisjonskultene. Da fru Storr så at mannen hennes ville svare lensmannen, fant hun på å foreslå om ikke noen av de unge herrene ville være så snille å synge litt for oss. «Ja, det ville være hyggelig!» ropte proprietæren fornøyd. Fru Storr satte seg straks ved pianoet; Knutzon og Viborg rådførte seg om hva de skulle synge; så kom det noen store akkorder fra instrumentet, og de unge herrene satte i gang med full kraft: «Her er det godt å være, akk, hvor livet dog er skjønt!»

De sang vakkert, de sang med kunst, med skjelving i stemmen, med drag i tonene; det var som man skulle være på Teatret. Daniel likte ikke den måten; men han visste at slik skulle den rette sangen være. De holdt på med «Gluntar»; til slutt kom de med et nummer av Bellmann. Daniel undret seg over om de ikke ville komme med noe norsk. Det ble klappet for hvert nummer, og da de sluttet, prøvde eieren å takke med ord. Han holdt en liten tale for «Studentersangen». Hr. Viborg svarte med en tale for «Uppsalasangen», som han ville si var ren og skjær tryllekunst; og da herrene forstod at det gjaldt å holde Endre Storr ute, begynte de å snakke alle sammen. Daniel forstod dette og lo for seg selv; han tenkte det var fryktelig fint. Hr. Petersen talte for broderlandet, Hr. Knutzon for kvinnen, med en hilsen til Fru Stensrud, Bang Block for våre brødre i sør, og Becker – for bondestudentene. Daniel bleknet. Men Hr.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 227 / 294

Becker sa at det var – æ – godt og – mææ – gledelig at bøndene begynte å oppnå mer – æ – sann og grundig opplysning; det ville hjelpe dem til – ææ – å kunne ta sin plass blant de andre samfunnsklassene – og –ææ – f.eks. på – ææ – på Stortinget – på en mer verdig – mææ – på en mer og mer verdig måte. Det hadde vist seg at – ææ – at bøndene ikke manglet – mææ – gåver, og når disse fikk sin rette utvikling og – mææ – tukt, så trodde han at – at den – æ, den – æ disharmonien som stundom kunne – ææ – gjøre seg gjeldende mellom samfunnsklassene, den ville – mææ – oppløse seg av seg selv. Skålen ville han vende til representanten for bondestudentene, som vi hadde den ære å ha her iblant oss, nemlig [279] Hr. Stud – nå, Hr. Kandidat – mææ, hm–ææ! – nå, Hr. Kandidat Danielsen – «å, nå, je bér! – Hr. Kandidat Danielsen-Braut. Hans skål!» Bravo! Daniel skiftet liter. Han drakk, men kjente knapt grunnen han stod på. Nå skulle han opp og tale!

Det var naturligvis det som var meningen; han så det på dem. Og hva skulle han tale om? Han husket at skålen for fedrelandet ikke var drukket. Den fikk han altså ta. Når man bare i en hast kunne finne på noe å si! Man måtte tenke seg om en stund. Men så kom det vel noen og tok emnet fra ham. Ja vel, der kom lensmannen. Han ville visst tale for fedrelandet. Men lensmannen ville tale for studentene. Ikke for noen særskilt klasse av studenter; etter hans mening var det ingen slike klasser; når de hadde klarte eksamen, så var de alle Athenes sønner, og så var all klasseskille avskaffet. (Bravo! tenkte Daniel). Lensmannen talte for studentene som helhet, men for studentene som embetsmennsemner. Det var rett og nødvendig at arbeidet i statens tjeneste ble ansett som noe høyt og fremragende.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 228 / 294

Vi hørte riktignok iblant at statstjenesten var et arbeid som – hm – som ikke var særlig verdifullt; vi hadde til og med fra visse hold sett det å døpe barn på linje med å kjøre møkk. Men lensmannen mente at det ville være den største ulykke for staten om skillet mellom statstjenesten og annet arbeid skulle viskes ut i folkets bevissthet. Statstjenesten måtte stå som noe – ja, som noe ideelt, for å bruke det ordet – som en edel livsgjerning som man viet seg til i sine unge år, og som man med energi holdt fast ved som livsgjerning i den lange ventetiden. Staten kunne ikke nøye seg med leiearbeidere og næringsspekulanter; man måtte kreve at embetsmannen gikk i spissen, selv når det – når det gjaldt livet! Derfor ville han minnes de mange unge mennene som nå studerte og forberedte seg til denne sin livsgjerning, og han ville ønske og håpe at de forberedte seg slik at land og konge alltid måtte ha en god, en trofast embetsstand. Skål!

Bravo! Lensmannen drakk, og det grå ansiktet hans var rødt som fullmånen; han var forkjemper for en stor tanke denne kvelden, og det var ikke så ofte at det gikk gjennom.

Daniel var virkelig glad i Lensmannen for denne talen; det han hadde sagt der, var ord rett fra hans eget hjerte. Men nå kom Endre Storr. Der var det ikke lenger råd for det. – Ja! når det skulle gå med taler her, så kunne nok han også gjerne … gjerne prøve. De hadde talt om bonden; ja; han kunne også gjerne tale om bonden. Men ikke om odelsbonden; for odelsbonden ble mer og mer … han ville si myte … «Hm!» ble det sagt rundt bordet. Men Storr ville tale om den bonden som levde rundt omkring i Dalarna nå – «han som har gården sin stående som pant i et boliglån, han som ikke lenger eier den tuva han sitter på, men går og slaver for banken, d. v. s. for pengemannen … Ja. Det er sagt her at han arbeider … at han arbeider som en træl» – «Hm!» sa Lensmannen –; «og det er sant, han arbeider som en træl; men så var det nettopp slik at han ikke skulle arbeide! Han skulle arbeide med glede! Det er tingen, med glede! Ja.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 229 / 294

Men det kan han ikke, så lenge han er en villmann og hater arbeidet … og så lenge det å være embetsmann, det å leve trygt og godt og rolig og uproduktivt, er det høyeste i landet.» «Hm!» sa Daniel. «Men slik er det nå; og bonden ser og hører ikke annet for seg … og så lærer han» å lengte bort fra sitt arbeid og sin stand, istedenfor at han skulle legge hele sin innsats i arbeidet, og dermed … gjøre framskritt, framskritt –! Nå kommer han ingen vei, annet enn til banken. Eier han litt, så kaster han det bort på tull … og har han en sønn som duger litt … ja, så skal ikke sønnen bli bonde, Gud forby!

Nei, det er for enkelt; nei, han skal på seminariet – iallfall … og har han vært der, så er han straks for fin til å ta i noe med hendene … skal gå med finstasen! skal være med i 'eliten' … leve av de stakkars skillingene som andre sliter sammen, og så gå og skrike om høyere lønn, høyere lønn! – for det er fint i dette landet! – men å leve av det man selv skaper, det er enkelt … Ja. Så forsvinner all dugelighet fra bondestanden, og så forsvinner skrapet etter og slaver for bankene … det blir et proletariat, akkurat som i England … og det er odelsbonden vi skal stole på når det kniper!» – Daniel følte seg urolig der han satt; men han trøstet seg med at Storr var materialist. Og så så han på de andre og forstod at heller ikke de holdt med ham. «Men Storr fortsatte. Vi satt her og snakket om opplysning … ja, godt og vel … men … det var

En ting som all skole og all opplysning her i landet burde gå ut på, var … å prente inn i folkets sinn – liksom med ildskrift – den gamle, gode setningen: fattigdom er en synd! Det burde være det første budet i vår folkekatekisme –: du skal ikke være fattig. Dette landet måtte bli en arbeidsstat etter belgisk eller sveitsisk mønster … og så gikk de her og gjorde det om til en kanselli- og litteraturstat etter tysk mønster … Vi kunne se det i

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 230 / 294

Alt dette – i bokheimen med all denne diktingen og drømmingen og alle disse ideene … tysk idealisme skodd, en usunn, ulivende hybel-litteratur … i stedet for å fortelle folk den ærlige sannheten og lære dem å forstå hva det koster å leve … slikt bidro til å tømme landet for energi og folk. – Og så statsbudsjettet. Vi kunne se på statsbudsjettet at vi var et folk styrt av embetsmenn – og av bønder som ville være fine … mesteparten av alt gikk til kontorvesen og uproduktivt stell, og lite og ingenting til fremme av arbeid og næring. … Og ville en arming studere til prest, så stod hundre mecenater og tankeløse geni-oppdagere klare til å hjelpe ham frem (tror du det? tenkte Daniel); men var det en som gjorde en nyttig oppfinnelse, så … ja, så trodde folk at han var gal!

Og om en grunnla et verksted eller en stor fabrikk, så dro både staten og andre fine folk utenlands like godt! … Ja; – og så klaget vi over at vi var et fattig land. – Javisst! Finland eksporterte smør, korn, kjøtt, vilt og andre ting i mengdevis; hva eksporterte vi? Emigranter! Sveits hadde en industri som sendte sine varer verden rundt; hva produserte vi? Akkevit og Bayerøl!» – «Ja, skål da!» ropte student Stensrud. Endre Storr kvakk opp og så seg rundt; «ja, det er sant», sa han, «det var skål for … for

… ja, Skål for bonden. Ja; det har nok ikke vært den beste sammenhengen i denne talen min; men – men – jeg vil drikke en skål for bonden som –; for at bonden – og vi alle sammen – må få så mye kultur at vi blir glade i å arbeide … og at han, og vi alle, må lære å forstå at den som dyrker et tunn havre, er større enn den som lager en middelmådig bok … at den som får to strå til å vokse der det før bare vokste ett – han er en velgjører mot ætten! Skål for bonden som arbeider, og arbeider med glede og framgang!» Skålen ble drukket; men det var ingen som sa «Bravo». – Og denne mannen vil Haugum si er ingen materialist! tenkte Daniel. Han hadde drukket litt under talen for å få mot til skålen for fedrelandet; nå var glasset tomt, og han ruslet inn i siderommet for å fylle det på nytt. For nå ville han tale! Og han skulle si noen alvorlige ord til herr Storr, som både lensmannen og de andre ville like.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 231 / 294

Mens han stod der inne og nølte, kom herr Knutzon og Viborg inn og satte seg; glassene sine hadde de med seg. «Uh, denne Endre Storr,» sukket Knutzon. «Ja, han er en skrue», svarte Viborg. «Nåh! Det er sant, huslærer!» fortsatte han, «fortsett! Her får man drikke; for det er –» er her sgu ikke å se til!» «Nei, du kommer ikke på noen annen slags galeie her», mente Knutzon. «He-he, nei, man har jo noe som heter Moral her oppe på Lanne», lo Viborg. «Ja, men apropos: har man ikke noe som heter Natteløperi også, hva?» – «Å, snakk, er du gal? Det er bare oppe i Avdalene, der.» – «Ja, hva sier Du, Huslærer? Du må kjenne til det, Du?» – «Nei, den Skikken er utdødd på disse Kantene», svarte Daniel truskyldigt. De lo så tørt; han hadde vel ikke truffet den rette tonen. «Ja, faen tro disse Bøndene!» sa Hr. Viborg; «men det er jo rimelig, at Du ikke vil gi Beskje til oss; hva? Du er nok full, Du?

Hva?» – «Å, Visvas», mente Knutzon, «Huslæreren holder seg naturligvis til Huset, han.» De lo og drakk; så kom Hr. Viborg med noen Ord om «Husets Frøken», som gjorde Daniel rent målløs. At slike Folk kunne si slikt! Og så den Måten det ble sagt på! Uvyrdsomt og fint på én gang, selvsikkert, liksom det skulle være sånn … Daniel kunne ikke finne Ord for det. Det var … det var [285] … ja, det var det, som Horats kalte frons urbana. – «God Aften, mine Herrer!» sa Lensmannen; han skulle reise. Der ble det uro en stund ved dette; Kvinnfolket kom like ens og sa Godnatt; så kom Lensmannen og Grosseraren i ordstrid igjen, og det så ut til at Laget ville løse seg opp. Men Herrarne Knutzon, Viborg og Becker flokket seg bort til Fru Storr og var galante, bukket og bukket og gjorde seg lækre, så Daniel så seg ledet mot dem og så liksom Svinsing av en dillende Rove under de lange frakkekjolene. Endelig gikk Kvinnfolket, og Lensmannen med;

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 232 / 294

Proprietæren, Grosseraren og student Stensrud fulgte ham helt ut til sleden. De andre samlet seg inne i det rommet der toddyen stod. «Den Storr er fanden ta mej en jonglør!» sa Bang Block med lav stemme. «Alt det han finner på og driver med, det er s'gu bare for å gjøre seg interessant; han vil være original, han vil være noe for seg selv, noe slikt framifrå … han burde faen ta meg være opposisjonsmann!» Det mente nå ikke herr Petersen; han smilte så bredt og blidt. Storr var en bra kar, litt naiv, men umåtelig morsom. Det traut ikke på gøy i det laget der han var. Å ja, morsom; men han var en jonglør. Han var av samme slaget som disse andre «folkefiendene»; det var s'gu seg selv, tenkte han.

Hadde han vært taler, så burde han ha gjort som denne kandidaten Meier og andre av den sorten, som dro ut på landet [286] og holdt «folkehøgskole» – Block rynket stygt på nesen når han nevnte slike ord – holdt «folkehøgskole for å komme tilbake som profeter eller stortingsmenn …» «Meier? Tror du han vil bli stortingsmann?» sa Becker. Å, Block kjente kruttet. Meier gikk her en gang og søkte et prestekall, og da han ikke fikk det, så … ja, da var det at herr Meyer dro til fjells for å vekke folket! – Nå, det var s'gu en god opplysning, mente Becker. «Er det sant?» – «Det skal være sant.» Det var ei forvitneleg opplysning! Den Meier galdt for slik ein høgidealist … Å skidt; det var sgu same sørpa alt. Kandidat Meier var so god ein sakførar Stensgård,k210 som nokon kunne sjå, just av same slaget som desse brandraude herrane ned i

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 233 / 294

«Frams» Klikk … Daniel kvakk. «Å, la oss nå ikke få Politikk igjen», ba Hr. Viborg. «Det er sannelig helvete, at så snart man kommer på landet, så skal man politisere!» I det samme kom Proprietæren og de andre inn igjen, og samtalen skiftet retning. De satte seg ned for å diskutere hvem av de tre demagogene Jåbæk, Bjørnson og Sverdrup som var verst; og det var ikke så lett å avgjøre, for de var alle fæle. Daniel hørte ikke stort på det de sa. Han satt og vred seg og tenkte på talen for Fedrelandet. Men hver gang han skulle våge seg til å tale, turte han ikke. Det var ikke lett å tale i en så fin og kritisk forsamling. Rett som det var, sa Proprietæren og Grosseraren god natt. Proprietæren var gammel, Grosseraren trøtt; «men Ungdommen skal sitte!» lo Proprietæren gjestmildt.

«Ja, vi skal sannelig sitte!» mente Student Stensrud; de gamle gikk. – Kunne det nå nytte å tale for Fedrelandet? – Block lagde seg en ny drink; der ble det en ordveksling om den rette måten å lage toddy på. Becker, som hadde vært i utlandet, fortalte fremgangsmåten for å lage absint; dermed fikk han tilføre å fortelle om livet i Paris, og det var svært underholdende. Men det var mye stygt, ja, det meste av det, fortalte han, og Daniel fikk høre om ting som han ikke trodde kunne finnes i verden. Fra Paris kom de til Kristiania. og snakket om alt det stygge som fantes; og Daniel kom etter, for han var nok like mye fremmed i Kristiania som i Paris. Det han hadde sett, var bare det enkle, det grove, det som var for bønder … Så kom herr Jokum en dag tilbake, og herr Petersen og Becker fortalte historier om ham, som var av en sårende art, at Daniel fant det mer enn rimelig at Hanna ikke hadde visst om dem.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 234 / 294

Men det som Bang Block siden fortalte om den flotte fru Harry, var ikke stort annerledes. Det var forunderlig at det kunne finnes så mye slikt blant fine folk. – Men Viborg og Knutzon hadde fått smak på å erte den snille huslæraren. Mens han satt der og krøllet på det lille kinnsbaret sitt og stirret rett fram med sine blide øyne, storbygd og tung, med gru i skuldrene, så han altfor uskyldig ut til at de kunne la være. Var det sant at herr Huslæraren, da han var i Kristiania, hadde ført et så vilt liv? – Daniel kvakk; de andre måtte le. Ja, fortsatte herr Viborg, det gikk et slikt rykte i Kristiania. Herr Huslæraren var nok mer kjent enn han selv trodde, og det var ikke akkurat til det bedre. «Ikke sant, mine herrer?» – «Ja», sa Knutzon; «ja», sa Becker. Daniel forstod nå at de ville gjøre narr av ham, og det gjorde de.

Han var dypt såret; men så ble han sint. «Hva er det for snakk?» sa han. «Snakk? Vil Hr.

Huslæraren kalte det for Snakk, som er stadfestet av to gode vitner?» – «Hr. Huslæraren gjorde best i å svare på Spørsmålet,» mente Hr. Becker. Og de fine herrene satt og glodde på gutten med oppdregne bryn og lorgnetter for øynene, og tenkte at dette var mye til moro; men Daniel visste ikke hva han skulle si. Han følte seg underlegen; han kunne ikke klare seg mot denne flirrende, urbane fronten. Så ble han reddet av Stensrud, som begynte å fortelle om student Rødberg; kjente mine herrer en student Rødberg? Det var han som var huslærer her på gården i fjor. Det var en gutt, altså, som kunne leve vilt! Og så hadde han den egenskapen at han ikke kunne si sannheten. Han løy ustanselig, både når han hadde grunn til det og ikke; men ulykken var at han ikke kunne lyve sammenhengende; den ene løgnen motsa den andre, og så gikk det galt. Stensrud fortalte diverse ting om dette.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 235 / 294

Til slutt hadde Rødberg drevet det så langt at han ikke så noen annen utvei enn å slå seg på det guddommelige … [289] Daniel ble urolig. Og Rødberg klarte dette både godt og lenge; for hver gang det gikk galt, gjorde Rødberg bot, og så bøyde den snille presten seg for trykket. Til slutt fikk Rødberg eksamen. Men da han var ferdig med den, slapp han seg løs med ramp og galskap, slik at de fant på den

Løsningen var å sende ham hit opp. Broder Rødberg var svak, Broder Rødberg skulle ligge på Landet! Men Broder Rødberg visste råd til å være svak på Landet også, han, og da han hadde logget så lenge at hans løgnere begynte å slå hverandre i hjel, så kom alt opp, og Rødberg måtte på porten. – Hvor var Rødberg nå? – I Kristiania, og det var de som ville vite at han på denne tiden gikk som konstabel der inne på Grønland. – Konstabel? Kunne en akademisk borger falle så dypt? – Å, mente Stensrud, når en mann sultet, så kunne han visst falle. – Daniel var svett; han glante på Stensrud med uro i blikket og undret seg på om dette kunne være ment på ham. – Ja, det var mange sånne, sa nå Bang Block; han satt og lagde det femte glasset. Kjente herrene en student Monsen? Det var også en sånn luring av en fyr. Han hadde svindlet seg fram med løgner og lån i flere år; en tid hadde han levd av en malmgruve som broren hans ikke hadde funnet.

Han var utum seg på alle kanter. Bare en så liten ting som den –: her i vinter, da de holdt denne kommersen på teatret, «Børneforestillingen», som «Borgeren» kalte det … «Apropos, var ikke De også med der, huslærer?» spurte Viborg ertende; han stakk ofte på glasset. Daniel ristet på hodet; han ville ikke lyve … «Hva?»

«Var det om Monsen dere ville fortelle?» sa Stensrud. «Ja, Fyren ga seg ut for at han ville pipe, og fikk på den måten fri billett; men i god tid fortalte han hele saken til en konstabel, og siden gjorde han mynt av at han ikke hadde pipet!» «Ja, de bøndene, de

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 236 / 294

«Bøndene!» lo herr Petersen; han klarte ikke å finne på noe vittig nå; for han var full. Daniel følte seg ikke lenger tilpass blant den formelle forsamlingen. Så snart han så seg i stand til det, trakk han seg ut og gikk og la seg. Men det varte lenge før han fikk sove. Han lå og grublet over at han hadde oppført seg så klønete, og nå, i ettertid, fant han ut en mengde gode ting som han burde ha sagt til de fine herrene. Innimellom lurte han på om de virkelig visste noe eller ikke; det hadde falt mange merkelige og underlige ord; men de kunne da aldri tro at han var en fyr som denne Rødberg eller Peder Monsen! Og så hadde de gjort narr av ham –! og han hadde ikke klart å forsvare seg. Nei, for å bli akseptert i den urbane verden måtte man tilpasse seg; man kunne ikke klare seg uten det; men hadde man det, så kunne man si og gjøre hva man ville … Og så dumt som det var, at han ikke hadde talt for fedrelandet.

Hadde han gjort det, så hadde de da sett at han var noe for seg … Men i morgen, i morgen skulle han opptre klokere. Han skulle vise de vise herrene at han ikke var noen kastekølle! Og da skulle han holde talen for fedrelandet. Denne tanken gjorde at han ble roligere. Og talen for fedrelandet holdt han. til å holde sammen, og det gikk bra, tenkte han –: «Mine herrer! Under all vår strid … er det da et navn som forener oss … forener oss i eldhuget, i glede … et navn som … når det nevnes … får oss til å glemme alt det som helst kan skille oss ad og til å … gi hverandre broderhånd …» – «Underlig nok», tenkte han med seg selv, «at ingen av de andre taler for fedrelandet. Er det ikke fint, kanskje? – Ja, det er sannelig fint.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 237 / 294

Det er bare internasjonale som tror at fedrelandet er en frase» … «– gi hverandre broderhånd … liksom fedrene på Eidsvoll … Ja, mine herrer! de store minnene … historien … I Rosenlund under Sagas Hal … de store fedrene, vikingene, som vant hele riket … alt dette … de høye æsene … og åsynjur … og de høye helteskikkelsene som vandrer gjennom historien … de høye Håkonene … de høye Olavene … Og likevel har vi menn som … vil våge liv og blod …» – – Hr. Jokum satt ved bordet og nikket; Olafsordenen hadde han på brystet. Men grosser Storr stod og glodde på Daniel med hete øyne og sa at fedrelandet var … fedrelandet var … han ville si en frase.

XII. [292] Joli var lang og strid. Det gikk med Toddy-gilde og matlaging dag etter dag rundt i bygden, og nattevåk og dans innimellom; det var en tur som Daniel ikke hadde sett maken til, og Endre Storr sa på sin måte at det var «Villmannen som raste». Han og de andre bykarerne holdt seg helst ikke lenge; de dro til byen igjen straks over juledagene. Men Daniel mente at alt stod bra til. De fine herrene hadde vært høflige mot ham siden, og han var overbevist om at de «ikke visste noe». Og juleturen kunne bli så strid den ville; den skulle han alltid klare. Han var som i himmelen nå, mot i fjor da han gikk der inne i byen og frøs. – Hvor godt han likte festlivet de førte her, fikk han egentlig best vite da det tok slutt. Det var rent vondt å gå av gårde igjen med strieskjorta og havrelefsa, og da han for første gang skulle følge med småguttene og høre dem snakke tysk, var det som om han kunne ha rømt ut i skogen, så lei var han.

Aldri i livet holdt han ut denne strevet; han kjente det så vel, både den dagen og siden. Én glede hadde han, og det var at skjegget hans så bra ut. Og så var han visst i det hele tatt mer selvstendig nå enn han hadde vært. Han hadde ikke lenger slik ærefrykt for proprietæren; og

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 238 / 294

Den veltalende Endre Storr hadde ikke kunnet rokke ved hans gamle tro på ånd og ide. En dag hadde han våget seg inn i en ordstrid med denne mannen. Ville Grosseraren vedstå den setningen – hadde han spurt –, at det bare var de rike som kunne være opplyste? Til det svarte Grosseraren ja, og han hadde autoriteter for seg, tenkere «som herr Kandidaten naturligvis kjente like godt som han»; ja, det var ikke uten grunn at han hadde det synet. Det var ikke Daniel som vant den striden. Men han visste at Storr hadde urett; grunnene skulle han tenke ut senere. Storr hadde urett i det hele. Det han sto for, gikk på tvers av alt Daniel hadde hørt og lært; hele samfunnet, fra kapellan Hirsch til Dølen, fra professor Darre til Fram, ville samstemmig fordømme slik materialisme. Så var Daniel kanskje ikke så bundet av sine gamle autoriteter nå som før. Han hadde lært å skjønne at ikke alt som glimtet, var gull. Om bare en mann

Som folkehøgskolelærer kunne Meier være både egoistisk og en åndelig næringsspekulant; det var ikke godt å vite hvem man skulle tro på. «Den gode borger» løy kanskje mindre enn folk trodde. Hvem kunne for eksempel vite om kapellan Hirsch selv var den hykleren han ble ansett for å være? Hadde han ikke ved én anledning vendt ryggen til en god gjerning fordi han kunne få et par hundre mer i årslønn et annet sted? – Nei, nei, om Hirsch ville, tenkte ikke Daniel slikt. Men de andre – hvem kunne man stole på av de andre? Fra fru Lovise hadde han hørt at Kjærasten til Hans Haugum skulle være en jente med sine 10 000. Hvem skulle ha trodd at Haugum hadde slik sans for penger? Og hvem kunne vite om han ikke for de 10 000 dalene hadde solgt og sviktet – sin ungdoms ideal? – Men fru Lovise hadde sagt at Haugum var en mann som hadde flaks med seg. Hm ja, på en måte.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 239 / 294

Det hadde ikke vært ille om Inga Holm også hadde vært rik; det hadde vært en grei måte å komme seg ut av armodens dom på. Elder … elder … om man hadde hatt et annet ideal. Det var i bunn og grunn dumt å binde seg til noe bestemt før man var så gammel at man kjente verdien. Han forsto tydeligvis at Hanna ikke hadde noe imot ham. Senere hadde hun blitt mer hjemmekjær av seg, både i klær og hellest; og det kom etter at Daniel en dag – da de snakket om fru Andrine – hadde sagt at han likte huslige kvinner. Før jul hadde hun helst spilt norske folketoner og studentsanger, som han hadde sagt at han var glad i; etter jul, da han fortalte henne at han var begeistret for «Gluntarne», begynte hun med dem, og spilte «Gluntar», så Daniel ble mest lei av det. Flere slike merkelige ting var det, og Daniel tenkte med seg at det egentlig var synd i gjengen. – [295] Han fortsatte å uttrykke sine meninger, nå som før; men han gjorde det på en annen måte.

Han ville ikke lyve. Når proprietæren kom med sine utsagn, fortsatte Daniel å forklare hva motparten mente; «så og så sier de; hva skal man svare på det?» – og så lo han til slutt, så proprietæren vant. Dette fungerte bra. Daniel var egentlig lei av den politikken. Men han lengtet til byen. Hver dag så han etter i «Borgeren» om det kunne være noe brev til ham der inne; men det så smått ut. Om det var noe, så var det enten for stort for en student med hode – Gud måtte vite hva meningen skulle være med det hodet! – eller for lite til å leve av. Han begynte å drømme om Lias, som nå var i Amerika. Kanskje den slampen der oppe hadde klart å skrape sammen noe. fant gull i California, giftet seg rik; og så sendte han en dag hjem en

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 240 / 294

Veksel, en stor, stor Veksel … Det var forunderlig at Lias ikke hadde skrevet ennå. Ja, en Dag skrev han. Daniel så Amerikastemplet og rev opp Brevet med bankende Hjerte. Lias fortalte at han hadde slitt mye vondt og hatt «mange Slags Forretninger», men at han nå var kommet til Ro for det første og likte seg godt; for nå hadde han fanget Post som Fjos-Kar. Daniel gråt; han ble både flat og lang i Ansiktet. Fjos-Kar! Og så skrev den Slampen så modig, som om han hadde funnet en Gullgruve … han snakket om Politikk og om den amerikanske «Friheten»; her var så fri her, skrev han. Ja visst. Det skrev de alle. Det var noe Tøv. Her var sgu Frihet nok i Norge også; den som bare hadde Penger … Daniel la Brevet fra seg og gav opp sine Drømmer om Amerikavekselen for det første. Dess mer drømte han om Byen og om den formelle Daning. En Ting kunne han skaffe seg straks, som ville hjelpe på det formelle, mente han, og det var Brillur.

Han begynte å klage over at han ble så svak i Øyet, og da Proprietæren reiste til Kristiania i Marknaden, fulgte Daniel med for å få Råd for dette, og Brillur fikk han. Det hjalp utrolig. Brillurene tok bort noe av det blide og godmodige i Ansiktet og la en kald Glans over det, som gjorde det strengere; Daniel speilet seg. med stor glede og fant ut at når han nå bare fikk litt lengre skjegg, så skulle ingen kunne se at han hadde vært bonde. – På den turen fikk han se igjen et par gamle bekjente. Han satt en kveld inne på en hotellkafé sammen med student Stensrud, Endre Storr og herr Knutzon; så kom det noen karer og satte seg ved et bord like ved og begynte å drikke toddy og snakke om den fransk-tyske krigen. Den ene var en fremmed fyr som så ut som en småherre fra en småby; de andre, tre store sløvkar å se på, viste seg å være Strand, Gregus Johnsen og Aslak Fjordan. De var visst alt litt fulle, og uflidde og ufjelge så de ut.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 241 / 294

Daniel ble skamfull der han satt, og vendte seg bort fra dem så godt han kunne; det var forunderlig at slike folk kunne slippes inn på fine steder. Rommet var fullt av folk. Toddyen rant fra hvert hjørne, og luften kokte av prat og skravl. Daniel ønsket seg ut derfra; men Storr satt og drakk selters med rødvin i og hadde ikke det store hastverket. Han hevdet at markeder var en usikkert foretak; herr Knutzon var uenig, og Daniel tenkte at denne nok hadde noen gode grunner. Men til slutt rakket herr Knutzon seg ut og klarte ikke lenger å beherske seg. Da fortalte han rolig at det han her hadde sagt, det hadde han ikke sagt av seg selv. selv, men fra en mann som grosserer Lampe, og han burde da tro at den mannen visste hva han sa. Hm, sånne folk kan altså finnes.

Usjølvstendige! tenkte Daniel; han likad seg. Men at dei hadde Mod til å segja det –! Sidan kom Storr inn på sitt gamle Snakk um Nasjonaløkonomien. Han var rasande vond på dei Bøndene, som hogg ut Skogarne sine og dermed øydde burt både sin eigen og Landets Kapital; men tilslutt fann han då ut, at det kanskje var naudsynlegt, at Landskapitalen vart øydelagd. For so lengje me hadde den, so livde me på den, og so lengje me gjorde det, vart me korkje Folk elder rike. Då lo Student Stensrud og spurde, um det altso var so å forstå, at me ikkje vart rike, fyrr Landet var øydelagt, og dertil svarad Grosseraren Ja. Eit Folk vart aldri rikt av å liva på sin Kapital! Og endå verre var det med desse andre store Næringsgreinerne våre, Skipsferdi og Fisket; for det var eit reint Lotterispel, [298] og det lærde Folk opp i ein dårleg Moral!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 242 / 294

Her gjekk Folk burtetter Havkanten og sette alle sine Spareskillingar i Skipspartar eller i Fiskedrifti; slog det godt til, so tente dei Pengar – og sette dei i andre Skipspartar; gjekk det så galt, så ramla heile Greida, og dei stod att med tvo Hender tome; det var ei Gründungk213 utan Underlag; det måtte ende med Armod. Men det verste var, at det øydelagde alt Framtak, all Viljekraft. Folk lærte seg å lita på Slumpelukka, vilde bli rike i ei Snøggvending, drømte istedenfor å arbeide; grov etter gamle Skattar eller tok Skjerp på Svovlkis og Kråkesylv … og rett som det var, måtte de på «Kassa».k214 Selve Religionen ble brukt til å lære folk opp i denne økonomiske villmannskapen.

Prestene gikk og talte for dem om at de skulle stole på Vårherre og ikke syte for i Morgo; det var farlig og syndig å streve etter rikdom; man skulle være «fornøiet i sin kret», og leve som fuglene i lufta …k215 Kunde man vente seg noe av et folk som vokste opp med slik lære? Et slikt folk ble et folk av lettere og drømmere. De slet og strevde for å holde liv i seg, men lenger kom de ikke. Kunde ikke Vårherre gjøre så vel at han lot dem finne en gullklump i åkeren sin? Kunde ikke Vårherre sende et rikt fiske, eller gi gode fragter? Kunde ikke Vårherre la det regne med tolverskillingar eller snø med dalarsetlar? – Studentene lo, Daniel med, men på en spesiell måte. Men, fortsatte Storr, bare bøndene kom seg bort [299] til Amerika, så ble de et folk av en annen sort. Saken var den at der lærte de en annen moral.

Der var ingen som fortalte dem at de skulle stole på Vårherre; der fikk de vite at de skulle hjelpe seg selv, og når de hadde lært det, så klarte de seg selv! – Daniel mente at Grosseraren hadde rett i noe av det han sa i kveld;

Bøndene var som han sa; han hadde selv opplevd det. Og selv om de ble studenter, var de villmenn …

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 243 / 294

«Oh! oh! oh!» lo Aslak Fjordan inne i kroken sin, «jeg er med det partiet som vil avskaffe prestene, jeg! Der er jeg med! oh! oh! oh! enten så er det reaksjonært eller … Hoh-oh-oh, de svinebeistene! Står de ikke der og lyver så det renner av dem, hver eneste søndag! Tror de ikke vi vet at Jesus ble Gud på kirkemøtet i Nikæa216 300 år etter at han var død? Hoh-oh-oh! Utnevnt til Gud med simpelt flertall? Og flertall fikk han fordi keiseren gikk med! Hadde keiseren slått seg sammen med Arius217 da, slik han gjorde flere ganger tidligere, så hadde Jesus aldri i verden blitt Gud! Og det vet de, de svinebeistene!» – Hu, for en tale. For en råskap i tanke og i tale; selve dialekten var simpel! – Men Gregus Johnsen satt og nikket og totte at Aslak talte godt; kanskje levde han av Aslak nå.

Ender og Gong strøk seg gjennom håret, holdt fingrene foran seg og stirret på dem med et mørkt uttrykk; han ville se om det hadde fulgt med hår; for Gregus Johnsen holdt på å miste håret sitt. Det hele ga [300] et inntrykk av noe forkommet, elendig, fantefaret; Daniel snudde seg bort fra dem med avsky. Han totte at han kjente bondestudentene sine igjen; de kunne ikke engang oppføre seg med anstendighet. «Ja, våger han seg inn hit!» sa Endre Storr lavt og stirret mot døren. Daniel fulgte blikket hans og fikk der så de en mann som de trodde de skulle kjenne. Ja, de kjente mannen; det var Olai Bruvik. «Det er en norsk odelsbonde, det», sa Storr. «Se hvor solid og pålitelig han ser ut, så rolig og alvorlig og ærlig; du skulle tro det var en gudfryktig mann – og så er han en notorisk kjeltring.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 244 / 294

Han har handlet her i byen noen år, tjente penger sammen med kona si og sløste dem bort; så levde han av veksler, lånte penger hvor han kunne, lurte halve byen … for ingen kunne annet enn å tro på et slikt utseende! Men de fikk lære at under den rolige og kalde fasaden skjulte det seg … en dyp og grusom råskap. Pengene gikk til store fester og skjødesløse kvinner og … Her om dagen dukket han opp. Kreditorene skal ha håp om å få halvannen prosent, sier de.» Studentene lo. Men Daniel trodde han fikk være selvstendig nå, og så sa han at det visstnok var like mange kjeltringer i byen som på landet. Endre Storr svarte ja. Denne herr Bruvik var i bunn og grunn en representant for hele folket. Vi gikk her og regnet oss for å være så solide og ærlige, og når det kom til stykket, var vi et folk av fantaster … usolide, usanne, lettsindige … taterpakk [301] … Å forvente at bonden skulle være mer ærlig og solid enn andre, var ufornuftig.

Bonden var opplært til å gå omveier, til å lirka og ljuga seg fram … Det krevde stor kultur før folk lærte at det var galt å lyve, ja før de bare lærte å skille klart mellom sannhet og løgn. Dette totte Daniel var en merkelig tale; men han tok det rolig. De drakk; Storr bød på nye sigarer. Så sa han: «Dessuten er det en

En annen ting … Hvor mange bondegutter er det vel – vanlige bondegutter – som vokser opp i et fritt, gladt hjem, og, la oss si, i et … menneskelig forhold til sine foreldre? – Det er … ja. Mellom bonden og hans sønn står den gamle læren om at en far, en rett far, skal slå sin sønn for alt, både for det han har gjort, og for det han ikke har gjort … han slår ham også for å få ham til å tro og be … og så begynner det med at gutten blir redd for sin far … og lyver for sin far, og lygger for sin far … og til slutt vil gutten … ofte iallfall … være … være utskjemt.» – Daniel ønsket at han kunne glemme at han hadde vært bonde. – «Ei minneskål for Olsen den første!» sa Aslak Fjordan og drakk; «Olsen den første var en bra kar! Hadde jeg hatt råd, skulle jeg jagu reist opp dit i Morgo og fulgt ham til Jordi! – Jeg forstod forresten lenge at han hadde tuberkulose.»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 245 / 294

Daniel ble forstyrret av å høre dette, men husket så at han skyldte Olsen den første 4 daler, som han altså nå slapp å betale. «Hærland har nok også tuberkulose», sa Gregus Johnsen. «Ja, det er verre», sa Strand, «for Hærland er jo en av de beste hodene jeg har kjent!» «Han kunne blitt noe stort, han», sa Aslak. «Men han har hadde det vondt … mye arbeid og lite mat; kaldt rom, sunde støvler; – sånn går det i verden.» – Daniel følte seg uhyggelig. Godt at han var kommet ut av det livet. Så kom det en tanke over ham, som han straks slo bort –: at han ville føle det som en lettelse dersom alle hans gamle bekjente ville dø. – Mens de gikk, satt Aslak Fjordan og diskuterte med Strand om Fram; det hørtes ut til at Strand og Fram var uvenner, og at Aslak ville ha Strand til å være skyldig i dette. Men Strand bannet som en tyrker og sa at det var Fram som hadde skylden. Daniel slapp ut ubemerket.

Den eneste bekjente han siden hadde møtt, var Ottkanten, som kom og presenterte seg og snakket om «folkelig» politikk og ba om å få låne en halv daler; fyren så fæl ut. Daniel ga ham en mark og gikk. – Oppe på Steinsrud gikk dagene sakte. En dag stod det en stilling utlyst i «Den gode Borger» som Daniel mente han kunne klare, og som han ville ha søkt på dersom han hadde hatt laud. Mens han gikk og lurte på om det kunne nytte å skrive til pater om denne stillingen for å få ham til å legge inn et godt ord for seg, – fikk han brev fra kapellan Hirsch. Det var et langt brev; Daniel ble kald om hjertet da han kjente igjen håndskriften.

Han fløy det gjennom med uro. Visste kapellanen noe?– [303] Kapellanen forklarte grunnene til at han ikke hadde skrevet før; det skyldtes mest at han mente Daniel burde få utvikle seg helt ut

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 246 / 294

Fornyet tekst på norsk bokmål: fritt, selvstendig. Nå trodde kapellanen at gutten var voksen nok til å ta imot både råd og veiledning: «Rud har fortalt meg at du siden i sommer har vært huslærer på landet, og der vet jeg at du har samlet deg og kommet til full klarhet om det som må være grunnen i ditt liv», skrev han. Og han fortsatte: «Jeg håper for visst at du har berget barnehugen din gjennom strevet; for du vet at det er barnet som eier himmelriket, og eier den sanneste visdom. Og især tror jeg meg trygg på at du har holdt deg fri fra alt dette bylivet, denne tomme, hule, skraltende «formelle dannelsen» eller hva de kaller det; du var en for varm og ekte natur til at slikt skulle kunne overmanne deg. Du har sett så mye av bylivet at du vet hva det er verdt.

Kåte munner og kalde hjerter, småmoro istedenfor alvor, vitser istedenfor visdom, dans rundt gullkalven og aping etter åndsløse moter istedenfor et liv i kjærlighet og kraft – det er noenlunde kjennetegn på dette livet, som de vil skal gjelde for det høyeste. Jeg vil ikke tale om all den sedløsheten og styggedommen som skjuler seg bak fasaden, og som ikke kan nevnes. Hver alvorlig tanke dreper de med latter; deres livsmål er å ete og drikke og sole seg i nådestrålene fra dem som har makt. De selger sine meninger for et

De bytter smil og sine sjeler for en orden, og hele livet deres er en strålende løgn. Selvfølgelig vet jeg at det finnes det som er godt og vakkert i byen også; der er både kunst og andre ting som kan løfte og glede ånden – jeg vil ikke snakke om alle de gode menn og kvinner som man kan møte og snakke med der, folk som lever et sant menneskeliv midt i tomheten og støyten. Det jeg snakker om er det vi spesielt kaller bylivet, dette livet som gjør folk til pyntedokker og dansemestere og dreper alt liv og all ånd og all alvor i en endeløs jakt etter tøys og tomhet, og tømmer folk så fullstendig for all åndelig substans at de til slutt ikke kan ha andre meninger og tanker enn de som er på mote. Og det vet du like godt som jeg.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 247 / 294

Nei – som jeg tror jeg har lært deg på min måte: Mennesket er, gudskjelov, annet enn en parykkblokk eller en oppkledd dukke, og livet er noe annet enn å kunne danse godt og være stjernen i en balsal. – – Og det er det største jeg har lært her på landsbygda: at selv om «folkelivet» kan se fattigslig, skralt og ofte uattraktivt ut for den som ser det «ovenfra» gjennom kikkerter – så er det likevel det som rommer mest sannhet og alvor og hjerte; det er det som er det rikeste og det sanneste i bunn og grunn. Her er lite form, men desto mer innhold; det er klart, klingende malm man finner her; overflaten er kald og mørk, men under den skjuler det seg gull, hjertegull. Her må vi begynne, her må den arbeide som vil være med på å vekke folkeånden i Norge. Du vil ha sett at jeg i disse årene har hatt mye å stri med. Jeg hadde ikke tenkt meg folket slik da jeg lå og drømte i Kristiania. Mang en gang har jeg vært på vei til å oppgi troen.

Det har slått meg at folket ikke bare var søvnforbundet, men steingjenget218 under all denne uånd, under matstrevet på den ene siden og pietismen på den andre, eller rettere sagt, at det var utslitt og utmattet, fullstendig maktesløst av det lange marerittet. Men ettersom jeg har lært folket liksom personlig å kjenne, har disse mørke tankene tint bort; – jeg skal, om vi engang råkes, kunne fortelle deg mange og merkelige ting om dette. Mye ondt har jeg sett, men mer hjertegull har jeg funnet, og det tidt der, som man skulle vente å finne alt annet enn gull. Men jeg har mer og mer lært å se at den rette måten å vekke folket på, den er ikke å sende bonden til byen, der han ofte blir utskjemt og glemmer både «moders mål og faders skik»;219 nei, bonden må være bonde, og få danning – sann danning, ånds- og hjertedanning – på helt hjemlig grunn.

Derfor har jeg ikke hjulpet andre enn deg til å studere; jeg har heller sendt dem på folkehøgskolen. Folkehøgskolen er det største og vakreste som er oppstått i Nordland i hele vår nytid, og den vil utrette et verk – først og fremst her i Norge – som fremmede folk og kommende ætter skal undre seg over.» Kapellanen fortalte så at han agtet seg til å starte en folkehøgskole selv om et års tid eller så; som

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 248 / 294

Presten kunne ennå ikke utrette så mye som han ville, og nå, da faren hans var død, fikk han dessuten råd til å våge seg på et slikt tiltak. Først måtte han ut av landet for et års tid og hvile og samle lærdom; men så skulle planen settes ut i livet. Han spurte Daniel om ikke han ville være med på dette. «Det blir ingen stor lønn du får; men det blir så mye at du klarer deg på lands vilkår, og når man har så mye klarer man seg, så skal man ikke ha mer. Og jeg vet at du har vært oppglødd for de livstankene som dette arbeidet er bygd på; og du vet at livsmålet for mennesket er å ha noe stort å arbeide for og kjempe for; og du vil aldri trenge å tvile på at du har ofret deg til et så vakkert arbeid i åndens tjeneste som dette er. Jeg vil ikke overtale deg; enhver får ta det arbeidet han føler seg kalt til, og der vil han best finne sitt livsmål. Men jeg vil be deg tenke nøye over om du er sikker på at du kjenner ditt kall rett.

Du har tenkt på å bli prest; er du sikker på at du vil mestre denne tunge gjerningen i tider som disse? Eller kanskje har du fått andre tanker; kanskje vil du bli vitenskapsmann eller noe lignende. Men tenk nøye over det; ingenting er verre enn å «ta feil av sin bestemmelse.»k220 Brevet, avsluttet med en hjertelig hilsen; Daniel trakk pusten dypt og tenkte med en slags spottende glede: han vet ingenting, tenkte han. –

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 249 / 294

– Det første av brevet, det om bylivet, ga Daniel lite oppmerksomhet; det kunne være sant på en måte, men –. Det siste av brevet derimot ga ham mangt og mye å tenke på. – Han trodde ikke han hadde kall til å være høyskolelærer. Han hadde ingen rett tanke. Å gå der oppe blant bøndene og lære dem livsvisdom, det kunne være vakkert og godt … men kanskje bonden trengte like mye annen slags lærdom. Vitenskapsmann? Nei, det hadde han aldri tenkt på. Han brydde seg ikke særlig om vitenskapen. Han kunne aldri egentlig forstå hva den skulle være til for. Sannheten hadde vi. Alt det som Vårherre hadde funnet det tjenlig for oss å vite, det hadde han åpenbart for oss i Bibelen. Hva var det så de lette etter? Og selv om de aldri lette så lenge og grundig i kjøtt og blod og døde kropper, fant de aldri ut hva livet var, og de fikk heller ikke vite noe om livet etter dette. Det de lette etter, visste Bibelen, og mer til.

Jo mer man tenkte etter, desto mer ville man finne at Bibelen ga svar på alle våre spørsmål. Og de svarene vi fant der, ville alltid vise seg å være de dypeste og beste. Det var et og annet i Bibelen som vi ikke forstod; men nettopp det viste at Bibelen var Guds Ord; for hadde det bare vært

Menneskeverk; vi hadde kunnet forstå alt sammen. Det eneste han hadde lyst til å studere, var teologi. Den lærte oss å tolke Bibelen, og en teolog kunne vite mer enn noen annen om det som var verdt å vite. Teologien var den eneste sanne og solide filosofien; den visste noe, den; men den andre filosofien, den nøyet seg bare med ordmåter. – Men når han hadde lært det han skulle, så ville han bli prest. En prest hadde et vakkert kall, og presten var en mann som folk hadde bruk for og som de aktet; det var han som rådet over kirken, og som var mest hørt i soknet; ingen kunne gjøre så mye som han. Og Daniel så for seg en hyggelig, hvit prestegård lyse fram mellom grønne trær; og han så seg selv der som far og herre, og så en prestekone som –; ja, det var Inga. – Nei, han ville ikke på folkehøgskolen. Han var ikke ferdig med studentlivet sitt engang.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 250 / 294

Til byen måtte han; han hadde så mye å gjøre der; han skulle studere teologi og andre ting, og arbeide seg fram til egne meninger … Mens han grublet over disse tingene, kom han til å tenke på at når den rike proprietæren Rud var død, så kanskje kapellanen kunne hjelpe ham med penger! Den tanken likte han så godt at han straks satte seg ned for å skrive et svarbrev. Han var ikke ennå så klar over seg selv, skrev han, at han våget å svare enten Ja eller Nei på spørsmålet om Folkehøgskulen. Det eneste han visste var, at han trengte å studere teologi i et år eller to. Han utdypet dette med mange ord, og klarte det ikke så dårlig. Til slutt kom han inn på Pengenaudi sin, og sa at det både var vanskelig for ham å få tak i noen post, og dessuten trengte han akkurat nå å lese i ro en stund; han hadde aldri lært å lese i ro, og han var i bunn og grunn altfor lite utviklet ennå til å være lærer.

Han avsluttet med at han ikke visste råd, men at han skulle vente litt og se om det ikke skulle ordne seg. – I sju lange og sju brede ventet han på svar. Han begynte til slutt å lure på om han skulle skrive til grosserer Helle og prøve seg hos ham; men så kom det brev fra kapellanen, og der stod at Daniel skulle snakke med Jens Rud, så ville han finne en løsning. Men kapellanen ville ikke at Daniel skulle ligge altfor lenge og «lese i ro»; for den teologien vi hadde nå var den verste tyske åndsløsheten som kunne tenkes, og rett og slett farlig å rote seg ned i; og når det kom til stykket, lærte man mer av livet enn av alle bøker. Derfor ville Jens Rud se til å skaffe ham litt arbeid etter hvert, men ikke mer enn at han kunne lese samtidig. Daniel likte ikke denne siste løsningen så godt; men en løsning var alltid bedre enn ingen, og så fikk man se etter hvert.

Da han fortalte Hanna at han skulle reise, så han at hun ble urolig, og han kunne ikke skjule for henne at han var redd for å miste henne.

Kilde: Henrik Ibsen: Brand (1866) seg selv, at han likte dette.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 251 / 294

XIII. [310] Med glede så han Kristiania ligge og dirre i juli-solen, grå og søvnig, tørst etter regn. Her var da i grunnen den eneste byen der en student kunne holde ut å leve, og han tenkte med seg selv at han heller ville slite sine dager som ekstra-skriver enn å begrave seg ned på bondelandet som lærer i livsvisdom. – Han leide seg et rom til 4 daler i Homannsbyen, ville bo som folk. Så gikk han til skredderen. Betalte for sine gamle klær og kjøpte nye, de fineste og flotteste han noen gang hadde eid. Hos hattemakeren kom han i skade for å kjøpe seg en flosshatt; han hadde ikke akkurat tenkt på dette, men ble forført. Til slutt kjøpte han et par svarte hansker. Og da han en dag stod foran speilet sitt og inspiserte seg selv, kunne han ikke annet enn å konstatere at han så flott ut. Og han strøk seg gjennom skjegget og tenkte at når han bare kom på danseskolen og lærte formell dans, så skulle han bli en ganske presentabel herre.

Men da han kom ut på gaten i den nye stasen, tenkte han at alle folk gikk og så på ham og undret seg. De tenkte kanskje det var rart at han, som bare var en bondegutt, ville gå og spankulere og være storslått … Denne tanken prøvde han å lære bort. Og han rettet seg opp og satte frons urbant så godt han kunne. kunde, for det var den, det kom an på … Men det var ikke alltid det hjalp. Alle folk var så flirvise og viktige; det var som om de trodde de var noe mer enn andre … men de kunne vente! De kunne vente, de gode folkene! Når han en gang kom i kappe og krage, og de da kanskje satt i kirken og hørte sin dom fra hans munn, så glemte de nok å flire! – Uff, den som kunne bli biskop. – Han gikk på besøk til grosser Storr og ble svært godt mottatt, enda grosseraren selv ikke var hjemme. Fru Lovise var rett og slett som en søster mot ham, og hun var spesielt fornøyd når hun fikk ham til å fortelle om seg selv.

Daniel hadde ingenting imot å gjøre henne til viljes i dette stykket, og så fortalte han alt det han ville at hun skulle vite. Og han fortalte ikke annet enn det som var sant; han kunne forsvare hvert ord han sa – for han ville ikke være noen løgner –; men likevel måtte han undre seg selv over hvor godt han klarte det. Selve haugen til

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 252 / 294

Artium klarte han fint; og da Fru Storr sa at Haud var en god karakter, og at broren hennes holdt ikke for å ha mer enn Haud til Artium, ble Daniel så fornøyd at øynene hans lyste gjennom brilleglassene. Fru Storr så glad på disse øynene; de var så dype og trofaste, tenkte hun. Så fortalte hun ham hvor glade de hadde vært i ham der hjemme på Steinsrud; da hun spesielt nevnte Hanna, gjorde hun det på en slik måte at Daniel ble rød. Fra den stunden trodde hun å kjenne hans hjertes hemmelighet; men Daniel trodde like tydelig å vite hvor han i tilfelle ville ha henne i den saken. – Så gikk han inn i russegjengen. Der skulle hans nye studentliv begynne, og han spådde seg en herlig kveld blant den grønne ungdommen. Men han kom snart til å forstå at russegjengen i år ikke var som russegjengen fra hans tid. Der var liv og stå i kvelden som før; men det var ikke slik glede i det.

Og det som skulle være morsomt, ble ofte etter hans mening dumt, ja rått. Han undret seg over dette en stund; til slutt fant han årsaken –: det måtte komme av at det i år var så mange bondestudenter. Han kjente disse karene bare han så dem. Og han likte dem mindre og mindre. Denne tyngden og bredden i rørsle og ansiktstrekk, dette som han før hadde trodd var kraft, – det var ikke kraft;

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 253 / 294

Det var «Råheita». Bystyudentene hadde ikke noe slikt, men kunne likevel være like kraftige. Og det verste var at bondeguttene nå så ut til å skryte av råskapen sin. De lot som de var bønder; det var til og med de som gikk i bondetøy. Og så gikk de og glodde på bystudentene og på alt som var fint, med et storsnut så ufordragelig … Daniel merket selv dette, og ble både sint og opphisset. Men verre enn verst var det at bystudentene fant seg i dette bondestyret, ja til og med gjorde kur til bøndene. Det gikk så langt at det var bystudenter som lot som de så ut som bønder selv. Daniel følte seg avskydd av alt dette. Skulle det fortsette slik, ville det snart ikke være noe fornemt ved å være student. Alle disse bondeguttene trakk studentlivet ned; folk ville snart ikke verdsette studentene mer enn andre seminarister. Punsen ble fryktelig drøy, og da den endelig kom, var den ikke drikkbar. Russetalen hadde noe av det samme.

Det var mye søtt og lite sterkt, mange blomster, men lite å lære av. Det meste var vakre ord om studenten som «folkets sønn» og studenten som «idéens bærer»; russerne hilste alt dette med rasende iver, og Daniel var nær ved selv å la seg rive med; men så husket han i rette tid at opplyste folk ville kalle slikt for fraser. –

Og det ble verre og verre, jo lenger det gikk. Så var det en som talte for våre «folkelige stormenn», som han sa var utslag av den norske folkeånden; de løste det som lå bundet i folket, og var folkeførere, folkepoeter, folkekjempere, folkefrelsere; en annen talte i svimlende ord om «Nordens ånd», som var alt og var god til alt; så kom det en og talte for folkehøgskolen, som han sa var datter av Nordens ånd; denne skolen skulle vekke folket og løse folket og spille folkeprinsessen ut av havmannens rike, men havmannen var materialismen; til slutt kom det en ung bygutt opp og talte på «målet». Da ble Daniel både skamfull og sint. Han likte ikke å høre denne bondelåten[314] i godt lag, og dessuten, når man først med slit og slæp hadde arbeidet seg opp fra bondelivet, så ville han ikke være med på å synke ned i det igjen. Han reiste seg og gikk ut i et siderom. «Ett leve! for det norske målet!» skrek målstræveren; «Hurra! Hurra!

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 254 / 294

Hurra –!» svarte salen; Daniel mente de var gale. Han satte seg ved et bord og stakk på punsen. Han følte seg så lei og ensom. Bøndene kunne han ikke like, og blant byfolket var han nok heller ikke helt hjemme. Nå hadde han fått en slags forhåpning om å nå fram til fin folkeskikk; men så ga byfolket opp og ville være bønder igjen; det var

Det som han hadde strevet etter i alle sine dager, skulle nå ikke lenger være verdt noe. Han forstod ikke slikt; det begynte å gå i ring for ham. Til slutt ble hans vrede tanke heftet ved kapellan Hirsch. Hadde den … den … drømmeren lært ham opp på vanlig latinskolevis, så hadde kanskje alt nå vært bra. Men slik var det, når bondemannssønnen skulle frem i verden; da gikk det på slump, og så gikk det deretter. «Hurra! Hurra! Hurra!» kom det dundrende fra salen som skarpe, harde toreskrik, «Hurra! Hurra! Hurra!» verre og verre … og så et brak, et dunder av klapp; og ut av bråket arbeidet det seg frem en tone, en sang, sterkere og sterkere, sterkere og sterkere, og sangen ble til en storm som fylte huset –: «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem, furet, værbit over vannet med de tusind hjem!» Daniel satt og lyttet til sangen og undret seg over om de der inne elsket fedrelandet slik som de skrek det ut.

Men helst var det minst verdt å elske fedrelandet for dem som hadde det godt. –

Litt lenger utpå kvelden kom han i lag med Strand og noen andre; en av disse hadde en konjakkflaske med seg, og så fikk Daniel kvessa punsen sin. Det hjalp godt. Men Strand gjorde narr av Daniels «nye menneske» og hadde lært seg en måte å snakke på, halvt spøkefull og halvt spottende, som Daniel ikke kunne like. Man var aldri i tvil om ham, enten han mente det på godt eller vondt; det var en bondestorsnut, mye verre enn den urbane typen. Av de andre la Daniel mest merke til en feit, blek, vårkledd fyr med lyst, rikt hår, taksteinsrødt skjegg og store briller; det var han som hadde konjakkflasken med seg, og navnet hans var Olai Juberg; skulle det altså være han som Haugum hadde sagt var så ødelagt? Det måtte være noe stort tøv. Så var det en halvgamling som ble presentert som «Cand. filos.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 255 / 294

Eleaser Karelius Manassesen Stormyrhals, almindelig kaldet Karl Magnus», en svartskitten, mager, ivrig kar; fra de gruve akslene skjøt hals og hode seg fram som på en fugl; den fjerde i laget var en ung russer, Aslak Mogjen fra Telemark, som var kanskje den vakreste gutten Daniel noen gang hadde sett, men som likevel kunne ses å være bonde. Daniel undret seg lenge over denne gutten, men fant til slutt ut at det måtte være en etterkommer av disse gamle odelsbøndene, som snart bare ville være myte. – Karl Magnus førte ordet for det meste.

Han var rasende oppglødd over den unge bergensaren, som hadde talt mål; slik skulle det gå! På den måten skulle målsakene vinne! Han likte russerne godt i år. Det var folk med alvor, og så var det så mange bønder. Gilde, støtte gutter, seige som bjørkekubber; mange av dem hadde merkelig gode, sterke ansikter; og så skammet de seg ikke lenger for å være bønder! – Han gikk alltid om høsten og så på russerne, så etter hvordan åkeren stod, om det var en avling som var verdt å berge inn; han hadde slik glede ved den tanken, at hver ny høst ga nye voner for landet. Og så var det så morsomt å se på alle disse gamle, disse som gikk og maste og aldri ble ferdige.

Hele året lå de i hi, noen oppe på landet, andre på en hybel; ingen visste om dem; men til artium kom de krypende fram, underlige og forkomne, folkeradde, holsvoltne, slitte og bøtte, fælere og fælere for hvert år, mer og mer lurvete, overgrodd med skjegg, med ragg! ha-ha-ha, de hadde ragg! Gamle Vidunderbø, han var endelig berget; Karl Magnus hadde savnet ham i år. Men nå var det Lars Risvold; han ble visst like seig, han. Karl Magnus hadde måttet låne ham penger til eksamensavgift i år … 10 daler netto, kastet bort til ingen verdens nytte. «Ja, han lever på lån nå», sa Strand. «Men han holder seg fin likevel!» svarte Karl. [317]

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 256 / 294

Magnus; «han rakar seg og går med hvitt slips … Det er det dummeste, du kan se; alle folk tror han er teolog! Han ser ut som et esel» i Messeserk, eller som en Saudk223 i Snibel!» –Jo mer han drakk, desto høylytt ble han, og han vinket med armer og aksler, som om han skulle ha betaling. Å ja, tenkte Strand, det var mange av disse bondeguttene som det gikk skeis med. Mange nådde ikke Artium; andre kom så langt, men ikke lenger; noen stanset ved andre-eksamen, og andre døde. Ja, svarte Karl Magnus, det var mange som døde i de bilomk224 vonde dagene, og slit drepte mange en mann; og de som nådde fram, var ofte utslitte. «Og de fleste blir teologer», sa Olai Juberg med en sen, rolig tone. Å ja.

Karl Magnus kjente dem, disse nye bondeteologene; de var kjente,k225 de; fæle fanter, tunge som kjølsvin, med mørke, brede, fanatiske ansikter, egnet til tukthusprester eller indremisjonsarbeidere … Men det var naturlig at de fleste bondeguttene gikk den veien. De var opplært til det, først på ålmuge-skolen og siden på seminarskolen; da de så kom hit inn, visste de ikke hva studier var; det eneste de kunne, var å lære leksene og tro på skolemesteren, og så tok de teologien. Det kunne være bra og vel, men … Pokkeren ta ham, Gamle-Eirik Pontoppidan! «Og Ramslesningi», sa Strand. «Å», svarte Karl Magnus, «den er ikke den verste! Når det gjelder Pontoppidan, så tror jeg snarere at Ramslesningi er [318] en god ting; for de som lærer seg å tro at de forstår Pontoppidan, blir de rent ødelagte. De får

Fjøli for Augo og Ringen i Nasen slik, at de aldri lærer å tenke selvstendig … Nei; men den kateketiske metoden, far! den er ulykken! Det er rett og slett opplæring i å være etterlatter og uselvstendig; du skulle aldri se slik styggedom!» – «Å, når det kommer til stykket», sa Strand, «så er det dogmatikken og den greia som må ut av skolen, skal det bli folk av oss.» – «Skål, Strand!» ropte Juberg; «ja, ja, hjemmet og kirken klarer nå troen best, de», mente Karl Magnus. «Hva med deg da, Aslak, vil du bli teolog?» spurte Strand. «Å, langt ifra», svarte Aslak, han smilte som et barn; «jeg vil ikke være noen slags embetsmann, jeg.» «Det gjør du rett i», sa Karl Magnus.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 257 / 294

«Når folk kommer i embete, er de som om de var døde; de blir så bundet av alt dette «foreskrevne», og så sovner de av, kapsler seg inn som trikiner, og spiser og drikker og avanserer etter anciennitet» … «Ja, og så har de ingen verdighet blant folk!» mente Aslak; «de er så utmattet at de bare blir til latter, og går bare rundt og snakker om at de har så lite lønn og får så små pensjoner; og se hvordan de ser ut da! Når du ser en sånn gammel, grå og sur og skakk og sliten fut eller prest, er det akkurat som om du så et par gamle, skjeve, utslitte sko!» Aslak lo lystig; de andre med. Men Daniel var ond og kunne ikke lenger like Aslak; – å si noe imot ville selvsagt ikke nytte i et lag som dette. –

Bedre likte han seg da de begynte å fortelle historier fra «Fabrikken». Strand og Juberg fortalte i Kapp, og Daniel lo så tårene rant, og fortalte et par småting som han også kunne huske. Og han minnet seg sine skoledager på Fabrikken som noe av det morsomste og beste han hadde opplevd. Karl Magnus forklarte at Gammeln hadde gjort mer for vårt folkelige utviklingsarbeid enn noen kunne regne ut, og han trakk spesielt frem at så mange av bondeguttene fra hans skole ble jurister og filologer. Og det ble ofte våre beste folk. Gjennom dette kom de til å snakke om Hærland, og Strand sa at det eneste denne mannen skilte seg ut ved å være «fullvoksen» i, var at han ikke var sosialist. Daniel la godt merke til dette.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 258 / 294

Karl Magnus motsatte seg; men det kom seg selvfølgelig bare av at han heller ikke var «fullvoksen» i den folkelige politikken. – Da laget sluttet, gikk Strand, Karl Magnus og Daniel hjem til Olai Juberg og drakk øl, og da ble samtalen noe lettere. Strand og Juberg fortalte om sine synder, som nok ikke var så få som de burde være; og det var gutter som ikke var redde for å si det som det var. Det var forunderlig så rått slikt ble, når det ikke ble fortalt med den rette vinklingen, tenkte Daniel; han begynte å snakke med Karl Magnus. Denne var litt full og begynte å fortelle om en en stor oppfinnelse som han arbeidet med; det var en maskin [320] til å fly med, som han trodde ville bli praktisk. Han gravde og lette i alle lommer etter en tegning han hadde laget til denne maskinen, men fant istedenfor den et brev som førte tanken hans inn på en ny vei.

Brevet var fra en skolemester som hadde mistet jobben sin fordi han var altfor glad i godt selskap; det hadde flere ganger vært ugreit med ham; men til slutt hadde han gjort litt … litt … «Skandale?» spurte Daniel; «å ja»; og så ble han satt på bar bakke. Nå ville han dra inn til hovedstaden og søke seg en næring, for han var en flink kar; men Karl Magnus visste at det ikke ville nytte. «En fyr som er avsett for fyll!» – Daniel hadde egentlig vondt av skolemesteren; men når slike folk ikke passer seg, så kunne de ikke vente bedre … «Ja, ja, det er det som er ulykken», sa Daniel, og han begynte også å drikke mye øl; «det er det som er ulykken … Folk vil leve godt og … ha det godt … istedenfor å arbeide og spare. Tjener de litt, så går det til stas og fjas; de spiser det opp, og drikker det opp … og vil være store herrer på kreditt; og så drømmer de og drømmer og stoler på flaksen … Går det galt, så kan

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 259 / 294

De får alltid nok arbeid siden … Slikt går aldri bra. Det er villmannskap! Bonden er ikke lenger den … odelsbonden, slik han var i gamle dager; gården hans står som pant i Hypotekbanken … og så går bonden og slaver for den, og alt ender opp i fantasi … Det har blitt sagt mange vakre ord i kveld om opplysning og åndsliv; men … ja. Folket må lære å arbeide, det er Tingen!» Strand satt og glodde på Daniel med hete øyne; så satte han i og svor at den som sa at folket ikke arbeidet, han løy! og den som sa at folket levde for godt, han var enten et tullhode eller en kjeltring … Det kunne godt hende at disse proprietærene på Kaksebygdi levde som latsabber og drakk opp skogene sine i champagne; men dersom herr Braut trodde at bøndene i det hele tatt var slike skadedyr, så var han ikke mannen til å føre det store ordet i denne saken! Daniel så på Strand; han hadde aldri sett maken til øyne; de lyste ildgult som på en orm.

«Jeg har vel rett til å ha … meninger, jeg også», stotret Daniel. «De meningene du har lært deg på Kaksebygdi, dem kan du ha for deg selv», svarte Strand hånlig og uhøflig; «og helst burde du aldri ha hatt flere 'meninger' enn du hadde godt av, herr Braut!» Daniel ble urolig; han svarte: «Jeg har aldri vært partimann … Jeg bryr meg faen om politikk … Det ene partiet kan være like godt og like galt som det andre … Skillingspolitikken, den har jeg aldri trodd på … Landet blir ikke rikt av å knipe inn 20 daler fra en stakkars pensjon … Og kanskje er det ikke gull, alt som glimrer, i denne folkehøgskolen heller … Hadde kandidat Meier blitt fengslet det prestekallet han søkte …» – «Har Meier søkt prestekall?» harsaderte Strand. «Han, som ikke engang har tatt practicum!» skrek Karl [322] Magnus. «Ja, så», sa Daniel; han følte seg ubevæpnet og ble redd.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 260 / 294

«De vil kanskje prøve å kaste mistanke på en mann som Meier, De?» spurte Strand med sitt trettsame, eggende mål, som nå fikk noe rått og vondt til å stige opp i. «Det er det reneste svindel jeg noensinne har hørt om! Å komme med bevisste løgner for å sverte en mann som har viet hele sitt liv til å hjelpe bonden! Meier er en mann som burde ha takk og ære fra hele landet; og minst av alle mener jeg herr D. Braut har rett til å snakke om uekte gull!» Strand ble mer og mer opphisset og ble til slutt så grov og led at Daniel ikke så seg noe annet råd enn å komme seg av gårde. Med tungt hode og tunge føtter ruslet han hjem; han hatet Strand og hele gjengen; det var ren råhet alt sammen. – – Om morgenen våknet han tung i hodet og lei. Det siste fra gårsdagen husket han uklart; så lå han og strevde i pinefull uro med å få det til å minnes. Og jo mer han husket, desto mer skamfull ble han.

Aldri i verden turte han å komme til Jens Rud nå; han måtte skrive til ham, og skrive straks. Og han skrev – og fikk skriftlig svar.

Kort og rolig. Jens sendte en «Anvisning» til sakføreren; der kunne Daniel heve 10 daler hver månedsdag. 10 daler, småtterier, tenkte Daniel. Så lovet Jens at han skulle se til å finne arbeid til ham; nå, det blir nok ikke så brått, tenkte Daniel. Til slutt hilsen fra kapellanen.

Hirsch, som nå var i Tyskland, [323] men ventet seg hjem til våren. Nå! ikke før, tenkte Daniel. – Men av tonen i brevet forstod han greit at Jens ikke lenger ville ha noe kjennskap med ham. Da kom det noe uforklarlig og kaldt opp i ham, og han sa for seg selv: «Godt og vel! Like godt at de vet det! De kan få vite mer … og så er jeg da kvitt dem!» Men han likte seg ikke riktig. Han hadde liksom en ubehagelig følelse av seg selv, og han tenkte med avsky på hvor fint Jens Rud kunne smile. – – På de teologiske forelesningene kom han til å trives godt. Han merket nok at han hadde glemt mye av sin kunnskap fra artium, og mye av det som man burde kunne her, hadde han aldri viset; han måtte nok ta seg en grunnleggende oppfriskning i forkunnskaper når han fikk tid til det; men selve teologien ble han glad i, og det var noe tøv det Karl Magnus hadde sagt om denne læren.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 261 / 294

For her var mer enn nok til å prøve tanken sin på, og mer enn nok å undersøke. Oftest kom professorene inn på dype, vanskelige spørsmål, som til tider var så svære at han aldri hadde trodd at slike kunne finnes i troen; men jo vanskeligere de var, desto bedre var det; for han visste alltid med sikkerhet at professorene til slutt ville klare å finne ut av det. på den rette, skriftlige måten. En av de første dagene traff han Haugum, som han hilste på med stor glede. Men Haugum viste seg å være den samme som han hadde vært, [324] kanskje til og med litt verre. Han gikk så langt at han kritiserte selve professorene; og alt som ikke var etter hans mening, var «åndløst» og meningsløst og vanvittig på alle måter. Daniel kunne ikke like slikt. Det var fanatisme, tenkte han, og han forstod at det ikke var råd med Haugum.

Deretter snakket de sjelden om høyere spørsmål; Daniel kunne ikke være den han ville være når han snakket med sin gamle venn. – Om Haugums kjæreste fikk han vite at hun ikke var så rik som hun kunne ha vært; faren hennes hadde satt mesteparten av pengene sine i skipsaksjer, og hadde hatt store tap seinere. «Er det den første du har elsket, dette?» spurte Daniel. «Langt ifra», svarte Haugum og lo, «jeg har elsket så mange!» – «Ja, men – på alvor?» – – «På alvor har jeg bare elsket én før, og hun narret meg.» – En stund fortsatte han: «Det er sant: hvor er Hanna Stensrud? Hun er ikke forlovet ennå?» – «Ikke det jeg vet.» – «Hm, rart nok! Hun var så gode venner med en løytnant her inne … som sier at det er to … Men kanskje de fant henne.» ikke rik nok, kan jeg tro.» Daniel ble kald; «er hun ikke rik?» spurte han. «Å ja, for oss så –. Kanskje du tenker på henne?» – «Å langtfra!»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 262 / 294

Johannes Ortvedt var en av dem som hadde forandret seg; han gikk svartkledd fra topp til tå og så alvorlig, men blid ut; lo ikke lenger, bare smilte. Etter hvert skulle de alle få noe av den samme Hamen; den la seg over dem smått som en skygge. Om Sven Dufva ble det fortalt at han lå hjemme på landet og hvilte hodet sitt, som han hadde sprengt i studietiden; Halvor Mosebø var like ens hjemme. De hadde måttet ta ham hjem; han var kommet litt på villspor her inne. Student Rødberg reiste rundt på Vestlandet og var lærepredikant. Markus Olivarius studerte «jus, filologi, teologi, medisin og flere vitenskaper» og «kunne alt som andre ikke kunne»; Gregus Johnsen lå på landet og samlet nye inntrykk. Jens Rud skulle studere jus i et år; så ville han hjem igjen og være gardmann. Hærland hadde fått en liten stilling ved en privatskole her, men var syk, stakkars; Aslak Fjordan dro til Amerika. Til Amerika?

Akademiske borgere til Amerika? – Å, det gikk bra; Aslak hadde i hvert fall reist. Han ville dit bort og gjøre noe til gavn, sa han, ville ikke gå her og slenge bort alle sine dager som en stakkars embetsmann. Det var ikke noe for en sterk,

Arbeidsfør Kar det, mente Aslak. Prest kunne han ikke være; for han innbilte seg at han hadde blitt en slik fritenkjer; Jurist eller doktor ville han ikke være, da han verken hadde hug til å flå folk eller til å drepe folk; og skolemester ville han ikke være, om de forgyldte ham! Nei, han ville til Amerika og arbeide. Hjemme kunne han ingen vei komme; garden sin hadde han etet opp med lut og lunnende, og her i landet gikk det nok ikke an for en civis academicus å gjøre noe til gavn! – Daniel ristet på hodet og kunne ikke forstå seg på Aslak Fjordan. – På en ettermiddagsforelesning traff han sin gamle skolekamerat Kristian Bliland; det var bare med nød at de kjente hverandre igjen. De hadde mye å drøse om nå, og Daniel fulgte Kristian hjem.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 263 / 294

Det viste seg at Kristian var hans like i lag og i væremåte; men meninger hadde han skiftet om ulike ting, og da ble Daniel så glad at han våget seg fram med noe av det han helst ikke turte å snakke om. Han fikk da blant annet vite at Kristian nok helst ville følge de «folkelige», når bare han kunne være trygg på at de ikke gjorde altfor fast samkvem med grundtvigsmennene. «Ja, er det ikke det jeg også er redd for?» sa Daniel forundret og glad; «de er jo grundtvigsmenn nesten alle sammen! og mange er rene rasjonalister!» – «Ja,

«Rasjonalistene, de er ikke så farlige nå», svarte Kristian rolig; «det er de grundtvigske med sine Folkehøgskoler og alt det – skulle de få innpass i folket … med sin pelagianisme227 og hele sin flåte og grunnleggende kristendom … så Gud hjelpe oss.» – «Det er sant», sa Daniel. «Jeg liker ikke den måten Jåbæk bruker Guds ord på i bladet sitt heller», fortsatte Kristian; «nei, hvem kan like den?» svarte Daniel; «og nå er de alt kommet så langt at de begynner å snakke rett ut om å fjerne kristendommen fra skolene!». «Det kan jeg ikke tro», sa Kristian alvorlig. «Tro? Jeg har hørt det med mine egne ører … [327] ja, av teologer har jeg hørt det!» Kristian ristet på hodet. «Og det som er verre enn alt», fortsatte Daniel, glad og ivrig, «jeg har hørt dem rett ut si at konsekvensen av disse folkelige tankene er sosialismen! Sosialismen og kommunismen … er det ikke forferdelig?» Kristian ble stille og kom i tanker.

«Jeg for min del», fortsatte Daniel og gjorde seg rolig, «har i seinere tid funnet det best å holde meg unna politikken og de tingene; for det er ikke godt å vite hvor langt man kan følge med nå.» – «Nei», sa Kristian, «det gjelder nok å se seg for.» Daniel var så glad at han undret seg over det selv. Han spiste middag hos Kristian, men fikk verken øl til maten eller toddy etterpå. Kristian snakket især om grundtvigianismen og hvor farlig den var; siden fortalte han om at de på Latinskulen hadde hatt en slik merkelig mann som religionslærer de siste par årene. Da

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 264 / 294

Daniel ville gå, sa Kristian: «Skulle det ikke være godt om vi ba litt sammen i kveld?» – Å, står det slik til, tenkte Daniel; «ja, ja, gjerne», stotret han. Og så måtte han høre på Kristians kveldsbønn, som ble både lang og kjedelig. Ja; den som kunne være som Kristian! Daniel tenkte at for sin del måtte han vente lenge før han ble prest. Så lenge man lå her og studerte, hadde man så mange andre ting å tenke på … det var ikke så lett. Helst var det nå som man begynte med denne bondeskikken å «holde bønn»; i fine hus brukte de det aldri, og de var likevel like gode kristne [328]. Så snart Kristian hadde sagt Amen, sa Daniel godnatt og gikk. Han spiste aldri mer middag hos Kristian Bliland. – Men noen ganger spiste han middag hos Endre Storr. Fru Lovise var alltid så hyggelig, og så lærte han formell oppførsel i dette huset. Grosseraren kom Daniel til å like mer og mer etter hvert.

Det var i bunn og grunn en klok mann, og han var heller ikke så materialistisk som før; det var som om han fikk mer og mer respekt for den akademiske utdanningen, etter hvert som han så at det var fra den vi måtte vente den største hjelpen mot frasemakspolitikken. Student Stensrud og vennene hans kom jevnlig til Storr; Daniel ble så halvveis kjent med

Noen av dem, og han oppdaget til sin glede at de ikke var så rent overlag pene, slik han tidligere hadde trodd. Så var det en annen ting han var ganske fornøyd med. Han innså mer og mer at folk flest ikke var stort mer selvstendige enn han selv hadde vært. Det var nok en ganske alminnelig sak, at folk lånte sine meninger av andre. Og så ble de selvstendige med Åri, etter hvert som disse lånte meningene slo rot i dem. Daniel hadde en følelse av at han snart skulle være like selvstendig som noen av de andre; Halvor Mosebø kunne derfor gjøre som han ville med forelesningene om etikk. Mer og mer lærte han å forstå at det ikke nyttet å «tro på bonden».

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 265 / 294

Han husket nok den spøken om at han gikk rundt i bygderne og gravde i jorden, skitten og svart, bare tenkende på det som ga mat på bordet, og full av hat og mistro til all autoritet og utdanning og opplysning … Skoler ville han ikke ha; Jensens lesebok228 var djevelskap; ville man lære ham folkeskikk, så ble han bare ond eller gjorde narr, og statssaker hadde han så lite tanker om at han lot seg kjøre rundt i ring av Jåbæk; – og slike folk skulle styre landet! I bunn og grunn var det vel ingen som mente slikt. De som sa det, hadde vel sine egne formål … Hjalp bonden fram? Bonden ville ikke fram. Han kunne heller ikke komme fram. Han hadde ikke råd til det. Han måtte slite hele dagen for maten til munnen; han fikk ingen stunder til å lære. Det nyttet ikke å snakke om slikt. Det var bare de som hadde råd, som kunne være opplyste. – – Daniel hadde vanskelig for å klare seg med pengene, og det ble verre og verre. Og likevel måtte

Han hjalp av og til andre. Lars Risvold kom innom en kveld og satte seg ned for å prate … Daniel forstod så godt hva han ville og ønsket av Fyren til Bloksberg. Men dersom den stakkaren nå gikk og sultet? Da måtte man ha det på samvittigheten, om man svarte nei … Det var sant, det gamle ordet, at fattigdom var synd. Slike løsgjengere, som gikk og levde av å utnytte sin neste, fortjente egentlig å sulte. Det kom flere slike, blant dem Peder Monsen, som ville låne én daler til i morgo; han fikk med det samme tilføre at han ikke hadde sagt noe til Jens Rud om den pipekonserten … [330] Så kom det en herr Drilevig, som viste frem attester fra flere professorer og hadde fått hjelp og støtte fra nesten hver eneste kjente mann i hele byen, men som ennå ikke hadde lært de to første deklinasjonene; siden kom Bent Bu; han hilste på Daniel som «gammel skolekamerat» og var kjent med ham fra en gang.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 266 / 294

Daniel husket ikke fyren, heller ikke navnet, men turde ikke annet enn å opprettholde gode minner; han drakk øl og skålte for «gamle dager», og var i sitt verste humør. Men Bent Bu fortalte med latter og munterhet om de måtene han hadde brukt for å forsøke seg på livet. Han hadde ofte sultet; mer enn én gang hadde han levd i dagevis bare på kaldt vann; men likevel hadde

Han hadde vært bonde, og det hadde gått bra for ham en stund. Blant annet hadde han skrevet i aviser, laget skrin og solgt dem.

De gikk til «Posten» for en mark, og lignende; men det beste spikket han hadde gjort, var da han kjempet mot seg selv i «Bondevennen» og «Posten» om folkehøgskolen. Først skrev han et stykke i «Posten» under merket «Audiatur et altera pars»k229 – ha-ha! – så skrev han et stykke i «Bondevennen» mot denne samme «Audiatur», fiktet opp mot seg selv slik Busti fauk, og fikk penger både i «Posten» og i «Bondevennen»! – Ja, ja! Hva i all verden gjorde det? Kunne det ikke være det samme for de fillebladene, hvem som skrev, bare det var godt skrevet? – Jau, Daniel kunne ikke motsi det; han likte egentlig denne djerve, buse karen, som var så lite partimann. – Men slutten på visa ble: lån meg en daler. Daniel kunne med sannhet si at han ikke hadde penger den dagen; men da ville Bent Bu låne klokka hans, slik at han kunne få penger på den. «Jeg skal få to daler på den filleklokka», sa Bent, «og så får du den ene!» «Kom nå!»

Men da ble Daniel redd fyren og fant på en liten løgn, slik at han reddet seg. – Det ble snart så ille med penger for Daniel at han måtte låne selv. «Studentlivet» ble det lite av; han hadde aldri råd. Det var en bil; han holdt på å komme i lag med Olai Juberg og hans venner, gutter som hadde god greie både på studentlivet og på

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 267 / 294

Kristiania-romantikken; men de hadde ingen penger, de holdt seg, da visst ikke mer enn de selv trengte. Han var fælt lei seg over dette, og han harmet seg både tidt og trått over kapellan Hirsch, som hadde satt ham på sultediet her inne. – Når han på månedsdagen fikk sine ti daler, var det bare så vidt han klarte å stoppe sine verste kreditorer; så var han blakk. Han gikk som inni en stor ring av gammel og ny gjeld, og ringen trakk seg mer og mer sammen, tettere og tettere inntil … han så godt at dette ikke kunne ende godt. Og så kunne han hver dag vente at Jens Rud kom og tilbød ham arbeid, fælt, åndsløst skolearbeid … – Skulle han gjøre seg uverdig og fri til Hanna? Hun var ikke stygg. Hun hadde endatil hatt løytnanter som friere … Og så hadde hun bydanse. [332] Hun kunne spille piano. Og hun kunne lage mat.

Og hun hadde sans for poesi, ikke så liten sans for poesi … Gjorde han dette, så kunne han få pengehjelp av proprietæren, komme med ett slag ut av all sin gjeld og nød, og endelig for en gangs skyld leve et par glade studentår … Når han ble eldre og fikk embete, ville han vende om og ta livet alvorlig, og da ville Hanna i grunnen være passende. Inga? Ja, men når han ikke fikk penger, så ble han gangende her i alle sine dager som gammel student eller skolemester, og kunne ikke gifte seg med henne hvor som helst … og hvor visste han at Inga Holm brydde seg om Daniel Sørbraut? Det hele var noe

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 268 / 294

En masse tøv, barnslige drømmer, guttegreier … når det kom til alvor i denne sammenhengen, så kunne det nok ikke nytte å henge seg opp i slikt. – Han gikk og tenkte på dette, men det ble ingenting av; hver gang han skulle gjøre det, mistet han motet. Derimot begynte han å spare. En sur, mørk vinterdag fløy han opp på Hægdehougen og leide seg inn i et rom til halv tredjedel av prisen; siden bar det i vei med «Middag på Dampen». Det var hardt å gå på, tenkte Hr. Braut. Da han kom inn i den store, mørke spisesalen, var det en så sterk lukt av mat at han ble mett med det samme, og så var det så «folkelig» og fælt … Litt over klokken to kom de fattige studentene fra skolene og universitetet strømmende, alle disse bondeguttene og sønnene av fattige folk, som studerte … han hadde aldri før visst at de var så stygge.

Og han kjente lukten av hybelen, av gammel tobakksrøyk og parafin, av kaffemaskiner, husholdningsbrød og pultost, og han så minnene av all den latskapen som følger med når tunge arbeidskrefter setter seg på et rom og leser i stedet for å slite og arbeide i den friske luften. Maten selv smakte «folkelig» her; han måtte ha vært en skikkelig demokrat i den tiden da han fant denne livsstilen god. Til slutt så han også bekjente som han ikke ville ha noe med å gjøre, slike som Hærland eller Fram; de så enda skralere ut enn før. totte han, og Fram var lang og loslitt og mager, med et fælt, lurvutt hår nedover ørene og skuldrene, så han så ut som en kommunard;230 det var ikke likt at «de store ideene» ikke kunne verken føde eller kle sine folk.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 269 / 294

Da hadde de det bedre, disse gamle departementskarerne og pensjonistene, som hadde sitt visse brød – enda de ikke så glade ut, de heller, der de satt og maste om Labskausen og om sine svikne vonner, trette og lei, grå av papirdumhet og kontorluft, med smale, magre, tørket ansikter, med måner og fleinskaller og grått skjegg … Busteper'ar, hønsehauker med fallende fjør – merkelige motstykker til studentene. Men her og der satt menn av folket, skitne, tettbygde, stolpesterke arbeidere, og spiste og drakk så rolig og hjertelig, som om det ikke skulle finnes den ting på jord som het den dagen i morgen. Daniel satt og så på de gamle, til dess han forstod dem. De hadde drømt stort og vakkert, de også engang; og nå skulle de sitte her og maste om Labskausen blant arbeidere og fiskekjerringer. Det var fælt å tenke på.

Og likevel ville Jåbæk knipe, – knipe og knipe på hver eneste stakkars skilling, som en arm statskasser skulle forsøke livet med i sin gledeløse alderdom. «Folket»? Folket så de her rundt seg, sterkt, rått og friskt; folket levde like godt som dem, bedre enn dem, og hadde ikke kostet en skilling på å lære

Gresk og latin. En dyktig arbeider tjente kanskje én daler om dagen, og han hadde ikke

Vekselobligasjoner sugde seg fast som blodigler, eller som en flokk gutter som var nødt til å studere … Folket hadde det godt; de som var opplyste, hadde det vondt; og likevel satt bonden der oppe i Tinget og ville krangle og krangle … for nå var det råskapen som skulle regjere; råskapen skulle styre landet!k231 – Daniel kunne godt forstå at de kalte Jåbæk opp på sine hester og hunder. Han så det så klart som solen: Embetsstanden måtte reddes. Den råe hoben ville at alt skulle være en hob, og så lå de der og nivellerte og nivellerte og ville røre alt sammen til en søle; det hadde kommet så langt at bondegutter gikk rundt og gjorde narr av embetsmennene … og de hadde litt rett: Embetsstanden var ikke lenger det den hadde vært. Men slikt gikk ikke an.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 270 / 294

Noe måtte det være i et samfunn som løftet seg over gjennomsnittet; noe måtte det være som var stort og edelt og hadde glans og autoritet; en statsmann og hans yrke måtte stå som noe høyt og hellig i folket. Embetsstanden var den eneste her i landet som kunne leve et åndsliv; den akademiske dannelsen var ideenes presteskap; og det gikk ikke an at ideenes prester sultet. Men folket skulle arbeide – arbeide og tjene penger. Da ville alt bli hyggelig og godt som i gamle dager; skillingspolitikken ville dø, og den gamle odelsbonden ville igjen komme til makten. i Norges daler. Han så det så klart! og så det i en slik stor, blått skinnende sammenheng … det var den største tanken han noensinne hadde hatt. Og nå tenkte han selvstendig. – – En dag etter nyttår kom Jens Rud og tilbød Daniel arbeid. Hærland hadde blitt syk og måtte ha noen i byen sin en stund; fjorten dager eller så; man håpet at det ikke skulle bli lenger.

Daniel ville også håpe det. Han tok imot tilbudet med en takk som ikke var særlig varm. Og arbeidet gikk som han tok det til. Guttene var vanskelige og late, og undervisningsarbeidet var åndløst; timene ville aldri ta slutt; han kunne styre seg som han ville. Den eneste som hjalp ham litt til rette, var Karl Magnus, som også var lærer ved den skolen; men hver dag, når Daniel trøtt ruslet hjem fra skolen, lovte han seg selv at nå skulle han fri til Hanna Stensrud. – Han måtte holde ut på skolen en hel måned. Så snart han var fri og hadde fått lønna si, – kom regningene. Regninger i rad og i flokk, og kamerater som rev og røk, og Peder Monsen og Ottkanten, som ville låne … Da Daniel på en måte hadde klart dette, kom postgutten med et brev. Daniel rev det opp i usikre forhåpninger –: det var fra Jens Bakke. Denne hadde spurt om herr Braut nå skulle ha fått seg en god Skulepost; Bakke vilde då ynskja Hr. Braut til Lukka med denne.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 271 / 294

Hellest ville han si at han hadde hatt ymse pengetap i seinere tid … ville være svært takksam … bare et lite avdrag hver måned … «Din moldtræl» sa Daniel og slengte brevet. – Det gikk ikke an, dette her. Han så at han ikke klarte seg, og han kom snart så dypt i gjeld at han måtte gå og slite og træle i alle sine levedager bare for å betale. Skulle det bli lønnen for alt hans lange strev, at han skulle leve sine dager som ufri mann, aldri bli selvstendig, alltid slite for andre? Kanskje nådde han ikke engang så langt som til embetseksamen. Og så skulle han ta imot hjelp fra kapellan Hirsch – denne åndsmannen, som til takk for hjelpen ville ha ham med for en sultelønn på et arbeid som Daniel ikke likte! Det var en uverdig ting å bli hjulpet frem i livet av andre. Det var som om man hadde solgt sin sjel. Alt det man var og ble, hadde man andre å takke for; og disse karrene krevde sin takk!

Man hadde ingen fri rett over seg selv; man måtte huske at Per og Pål ville ha glede av pengene sine – og kapellan Hirsch ville ha enda mer. Daniel tenkte seg harm på dette. Han ville ikke gå slik lenger; han ville forlove seg og være sin egen herre. Proprietær Stensrud sa visst ikke nei, da han hørte at Friaren var en mann med egne meninger, og en mann som kunne bli teologisk kandidat om tre år. – Han strevde lenge før han fikk Friarbrevet ferdig. Det skulle som alle slike brev være kjærlig; men så skulle han ikke si mer enn han kunne stå til ansvar for, når han møtte Kjærasten personlig. Da han var ferdig og hadde skrevet utskriften, ble han med ett modløs. Det var liksom så fælt, dette her. Han hadde aldri tenkt at det skulle gå slik med Daniel Braut. Og Inga Holm var nok ikke så glemt som han hadde trodd … Stakkars Inga! Hva om hun nå hadde ventet i alle disse årene og ventet på ham?

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 272 / 294

Han husket middagslaget i Klokkargarden; han så henne sitte i den koselige klokkarstova, søt og ung, drømmende om sin Ven; og der var sol inne og sol ute, og løvet i hagen flagret i sommerbrisen og hvisket om så mange hyggelige ting … Han måtte jage drømmene bort med makt. Hadde ikke selve kapellan Hirsch giftet seg for penger? Skjedde ikke slikt hver dag? – Der var de som giftet seg etter 40 års gjentur for å få penger, og Hanna var da bare sju–åtte og tjue. Dessuten var han nødt til det, for pokker! Han stakk brevet i lomma og fløy på døra; best å få det sendt før tankene snudde.

Da han kom ut på gata, så han en ung pike, som var så vakker at han aldri hadde sett maken; og straks etterpå enda en, og enda en til … han hadde aldri sett så mange vakre damer, og de var så usedvanlig vakre! friske og jomfruelige, blomstrende av ungdom, varme, glade, dårrende, forlokkende; han sukket av savn; Verden var full av vakre møyer, møyer som liljer, møyer som duggfriske, nysprungne roser; men han – han skulle gifte seg med Hanna Stensrud. Nå, om noen år var de like gamle som hun; han var en fattigmanns sønn og fikk ikke kreve det beste; når han fikk penger, skulle han nok klare det … Men da han kom til postkassen, ble det med ett klart for ham at brevet kunne drøye til i morgen. På hjemveien støtte han på Karl Magnus; han hadde ikke lyst til å være alene. Der satt Dølen og pratet; men det hørtes ut til at han var i ulyst.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 273 / 294

Han talte om hvor lite hjelp og samhold han fikk, og hvor fattig dette landet var å leve i for folk som ham. Han holdt seg selv for så god en mann, både med kunnskap og med gaver, at i et større land kunne han ha hatt rom; men her ble han ekstraforfatter. Og til slutt tok de den biten fra ham, så han bare hadde sin arme «Døl» å holde seg til, og den ville mange lese, men få betale; skadeerstatning for det han ved sin ærlige tale hadde mistet, kunne han heller ikke få, og det enda han mente han hadde gjort like mye for å fremme norsk boklitteratur som mange andre. Nei; man skulle gjorde Guano i dette landet; det var det eneste folk hadde bruk for. Dette landet var et fjos og ikke et folkeheim, og når kua fikk magen full, så var hun fornøyd. Det nytte ikke å tilby varer som folk ikke ville ha; og hva i all verden brydde nordmennene seg om norskdom eller guanokratene om dikt?

Regjeringen var et hønsehovud som ikke forstod seg på annet enn det åndelige dødt, og Stortingets bønder dugde, som rimelig var, ikke til annet enn å være rovediltarer for presten. Hå! hå! hå! ja, det var statsmenn! De ga 1000 daler til hver gammel prest som ikke lenger kunne gå, og skalv i knærne så snart de så fjøri i futehatten; men kom det en mann som ville bringe tanker inn i alt dette flesket, så måtte han gå til fatik-kassa; hvorfor i all verden gjorde han ikke flesk som de andre? En kunne stundom tro at disse samrøringene hadde rett i at landet var for lite til å være et rike – eller at det ikke var noe land, men bare en samling av 400 prestegjeld som aldri kunne lære å tenke annet enn fatikmannstanker. Og Vårherre måtte vite om denne nasjonale streben vår i bunn og grunn var annet enn tomme drømmer, bygd på gravhauger og gamle eventyr.

Karl Magnus gikk og drev i en gammel, vid, slitt slengfrakke og hørte på dette; snart lå han i sofæn og stirret, snart

Han stod foran speilet og ordnet sitt svarte skjegg; han var urolig og merkelig; Daniel ba Gud om å fri ham fra å bli

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 274 / 294

Gamall Student. Av og til prøvde Karl Magnus å få ordet; men det nyttet sjelden; Dølen ville snakke selv. Og hva annet kunne han tro, sa han, enn at vår nasjonale streben var tull og tøv, når han så hvor lite de norske odelsbøndene brydde seg om både målet og landet sitt? De ga blaffen i hele greia og dro til Amerika; det var den hjelpen vi fikk av dem. Og så satt han der, han, stakkars Kroken, i sitt kalde kammer og skrev og skrev, og slo seg på fingrene for at de ikke skulle bli slappe, og lo og slo seg glad for å slippe å gråte; og de leste og lo og koste seg og mente den Dølen var en trøtt kar; men de ville ikke hjelpe ham så mye som med litt mer skriving, så han kunne få tid til å arbeide med slikt som bedre kunne vise hva han dugde til. Og var det en gutt som det var håp for, så skulle du som regel se at han døde før han ble moden.

Smårusk og skrap overlevde, for de kunne overleve under enhver tue; men var det et ungt tre som skjøt seg høyere opp, så ble det knust av vær og vind og vonde dager; og det verste var at man måtte si at de var salige som fikk dra. Som nå denne Hærland'en. Det var akkurat en slik gutt som Dølen hadde ventet stor hjelp fra. av i sitt nasjonale strev … nå lå han der! Dølen gråt. «Hærland? Er han syk?» skvatt Daniel opp. «Ja», svarte Karl Magnus. «Han har en galopperende tæring!» jamret Dølen, «og vil snart være død som en sild!» – Daniel reiste seg og sa godnatt. Døde Hærland, måtte han ta over skolen … Han snek seg ned til posthuset igjen og la frierbrevet i kassen. – – Svaret kom – merkelig nok raskt. Hun elsket; hun hadde elsket; hun ville elske … «og nå kommer Papa til byen om en tid, så kan De selv be ham om min hånd; for jeg kan ikke snakke med ham om slikt, jeg, vet De.»

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 275 / 294

Daniel sa flere ganger til seg selv: «nå har jeg vunnet». – Men han hadde ingen lyst til å snakke med proprietæren. Da ville han heller få Fru Storr til å ordne saken; hun var så snill, hun, og ville derfor ikke ta det så prosaisk. – Han gikk til Fru Storr. Hun tok imot ham smilende og mildt, og så skalkutt at han ble rød. «Så De er slik en, De?» Han satte på seg et smil og svarte: «Forstod De ikke det –?» – «Å … men De kunne jo gjerne ha sagt meg det.» – «Tror De at … at … at Proprietæren –?» – «Å, jeg vet ikke … han har sine luner, ser De!» – «Ja; – og jeg eier ingenting, som De vet …» – «Det gjør det samme; et embete er like godt som en arv … Men, ser De …» – «Ja, dersom det er noe annet», svarte Daniel; han så på fru Lovise med klare, redde øyne som gjennom brilleglassene avslørte et karakterfast vesen. ut –, «så vil jeg be dere si til proprietæren [342] at det jeg lærte av ham i fjor, det har jeg … det … det kan jeg i år … og nå er jeg … nå er jeg selvstendig!»

Hr. Braut svettet. Hun fortsatte, som om hun ikke hadde hørt det siste: «men, ser dere, far er så glad i Hanna; han vil ikke være uten henne, er jeg redd; – men, Herre Gud! den djerve har lukket med seg …» – – Det var en vakker dag i slutten av mai. Alt hadde ordnet seg på beste måte; proprietæren hadde selv vært i byen og skipet sakene. Han ville ikke høre et ord om at sønnen hans skulle gå og slite som skolemester; – pengene hadde han lånt; men det gjorde selvfølgelig det samme. Og gamle Stensrud hadde vært så hyggelig; og så hadde Daniel fulgt med ham helt til Pater, og Pater hadde like ens vært så hyggelig og fornøyd. Daniel Braut var på vei til danseskolen. Som forlovet mann måtte han kunne danse, og nå hadde han råd til å betale for undervisningen også. Han beveget seg rolig nedover gaten i det unge solskinnet, og han grublet og tenkte og fant ut at han egentlig var heldig. Han hadde kommet så langt at han var trygg på seg selv.

Han hadde nådd havn etter mange års seiling og kryssing. Og så var han kvitt den

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 276 / 294

Politikken. – Tidligere hadde han levd i strid og uenighet, som han aldri kom til en ende med; det var ingen fred i den flokken han da fulgte; det hele var et usunt, unaturlig strev som ikke førte noen vei; men nå hadde han funnet fred, og freden var søt. [343] Vårherre hadde ordnet alt vel. Da han så tilbake på sitt liv nå, forstod han meningen med alt og så tydelig Guds styring i hver detalj. Det eneste han ikke hadde skjønt riktig, var veien til en akademisk utdanning; men det tilgav han Vårherre; omvendelseshistorien sin sprang han over. – Rud og Haugum og den flokken, de fikk si hva de ville. Han hadde så gode folk på sin side nå at han ikke var redd. Han ville heller ha med seg hele det store, opplyste samfunnet enn en flokk pengeløse idealister; og han var friere nå, da han helt kunne følge sin naturlige trang til å bøye seg lojalt og ydmykt for all autoritet, enn da han var med på å rive ned autoriteten.

Det var sant, som professoren sa: man oppnår ikke sann frihet ved å råde seg selv, men ved å bøye seg selv, bøye seg helt og ydmykt. – Han var berget. Om noen år ville han være kommet inn i den pyramiden av glans og høyd, som han alltid hadde drømt om, og som var det høyeste i landet; og da

Han kunne med sannhet si at han hadde nådd sitt ideal. Han visste knapt noen ting som kunne være gildere enn å sitte på en gammel prestegård og være herre over bønder. Og da skulle han lære folket å arbeide, arbeide … Han hadde vondt av den ungdommen som gikk her og drev og kastet seg bort i strev etter ville og løse «ideer» som aldri i verdi kunne skaffe sitt folk annet enn slitne frakker og ødelagte voner. Men de skrålhalsene som gikk og forførte ungdommen, og rev ned på alt, og ikke var fornøyde med noen ting, dem visste han at han hatet. Hva var det de ville ha for noe? Var ikke samfunnet så godt stilt som man kunne ønske og vente? – Han rettet seg opp og så seg rundt. Hm, der var de igjen, disse snobbene, disse sviskeprinsene, som gikk og glodde på folk og flirte … Pokkeren måtte vite hva de hadde å flire av. Med ett gikk det som en stikk gjennom ham: der kom ei som var så lik Inga Holm. Å Gud, Inga Holm.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 277 / 294

At han ikke hadde skrevet til henne først. Han forstod det ikke. Hun, som var så ung og så søt, hun som hadde vært liksom drømmen i hans ungdom, drømmen, huldra … Nei, han måtte ikke tenke på slikt. Han hadde ikke lov til det nå. Men én ting kom han til å tenke på: han ville kjøpte Asbjørnsens Huldre-Eventyr … – Så mange vakre møyer. Noen unge og spede som en sprettende blomst, andre rike og fulle som svaner … Men nå hadde han penger. Nå ville han leve et par glade studentår; – Vårherre tilgav nok det, og andre turte ikke vite om det. Hanna, hun var voksen og klok; hun ville ikke kreve mer av ham enn det som var rimelig; han fikk skrive til henne så ofte han kunne; hun fikk være glad for at hun skulle gifte seg. Han ville nok komme til å holde av henne. Den som bare var over det første møtet … Det var en merkelig ting å være forlovet. Han var liksom en annen mann nå.

Det var de som hadde krav på ham, som eide ham … Men [345] nå kunne han også skrive hjem og fortelle at han var forlovet med en frøken, med en rik, fin frøken. Det ville være noe å få vite for bøndene der hjemme, og for Jens i Larsebakken, og grosserer Helle –! Han så opp og lo. Et stykke ned i gaten så han to menn komme gående; han kvakk til og ble urolig, for den ene var Jens Rud. Men den andre? Den høye og gråhårede med den brede, svarte hatten –? Daniel stirret som om han var gal. Det kunne da vel aldri –. Det kunne da vel aldri i livet være … Kapellan Hirsch? – Student Braut visste ikke sitt arme råd. Han snudde seg rundt, skjøt Kryl ham i ryggen og tok til beins med lange skritt; svingte så inn i en sidegate. n1

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 278 / 294

Bibliografi Bache-Wiig, Harald, Gunnar Foss, Harald Hellum, Tove Indregard og Åsfrid Svensen 1976. Frå vesle Daniel til student Braut. Individ, samfunn og tilpassing i Arne Garborgs Bondestudentar. Oslo: Aschehoug. Buvik, Per 1975. «Daniels fall. Et problematisk aspekt ved Garborgs Bondestudentar». I: Edda 1975, 4. Karlsen, Siri Enger 2001. «Ironi og intensjon i Bondestudentar og Trætte Mænd». I: Norskrift 2001, 102. Midbøe, Hans 1951. Arne Garborg og Bondestudentar. Oslo: Gyldendal. Mork, Geir 2002. Den reflekterte latteren. På spor etter Arne Garborgs ironi. Oslo: Aschehoug. Sjåvik, Jan 1985. Arne Garborgs Kristiania-romaner. Oslo: Aschehoug. Time, Sveinung 2004. «Den forsinka latteren». I: Norsk litteraturvitenskapelige tidsskrift 2004, 1. Winsnes, A. H. 1961. «Arne Garborg 1» I: Bull, Francis m. fl.: Norsk litteraturhistorie, b. 5. Oslo: Åchehoug.

Noter n1. Forfatternotat sist i boka: Mye av «Dølens» tale i kapittel V og det meste av «Frams» i kapittel VIII er lånt fra skrifter av A. O. Vinje og O. J. Fjørtoft. k1. Thi ser I … sødelig so-ove] Sitatet er fra Thomas Kingos (1634–1703) salme «Uden Herren opholder vort Huus og vor Gård» (nr. 97 i Kingos salmebok). «ser» er imperativ flertall av «se» (se), «ville», «sidde» osv. er presens flertall. Meningen i sitatet blir: Se! – dere som står opp tidlig og sitter oppe sent om kvelden – med sorg, arbeid og stor vantro vil dere gjøre dere rike – med bekymring et dere det fordervelige brødet. For Gud gir sine [barn] både klær og føde – når de sover søtt.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 279 / 294

Eller på enklere norsk:Se! – dere som sliter og strever sent og tidlig for brød og rikdom, [alt deres strev er fåfengt] for Gud gir sine [barn] både klær og føde – når de sover søtt. – Denne salmestrof åpner altså for et sentralt aspekt ved tematikken i boka: splittelsen mellom søvn/lathet – arbeid – og gudsfrykt. k2. Johan Arndt] Johann Arndt (1555–1621), tysk teolog og talsmann for «pietismen», som la vekt på følelsesmessig intensitet i troslivet k3. Skattkista] Skatkisten, en andaktsbok av den tyske presten og misjonæren Johannes Gossner (1773–1858); kom ut i 1825, ble oversatt til dansk i 1845, fikk stor utbredelse i Norge k4. taka åt med] ta fatt på k5. skugrad] skugre: skjelve k6. snuggad seg] her truleg: skunda seg k7. stritad og stertad] strita og sterta er eit ordpar, der båe orda tyder om lag det same: å streva. k8. Manna] næringsrik føde som Gud gav israelittane under deira førtiårige vandring i ørkenen – etter 2.

Mos 16, 1–25 og 4. Mos 11 k9. vabba] gå tungt og møysommelig k10. Forklaringi] Sandhed til Gudfrygtighed av den dansk-norske teologen Erik Pontoppidan d. y. (1698–1764); «forklarte» Martin Luthers katekisme og var lesebok i norsk skole fram til 1860-tallet k11. forvend] omsnudd, bakvend k12. Hovudgjerd] sengekarm eller hovudpute. Meininga må vere at alt det som «hovudgerd» her er bilete på – altså kvile, søvn osb. – til og med lediggang –, er slikt som Satan fristar oss menneske med.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 280 / 294

[i Grunnteksten] Det gamle testamentets opprinnelige språk er hebraisk; Det nye testamentets opprinnelige språk er gresk; men den katolske kirken har dessuten godkjent den latinske oversettelsen av Bibelen, kalt «Vulgata», som offisiell grunntekst. [å svare or Grunnen] å gi svar som bygger på «hellige» skrifter som Bibelen eller andaktsbøkene [Urtegardsmann] person som er inspirert av Johann Arndt (jfr. tidligere note), særlig av hans huspostille: Samtlige Bøger om den sande Christendom (tilligemed hans Paradis-Urtegård) (1605–1609, dansk oversettelse 1838) [Klokkarskulen] skole for de flinkeste guttekonfirmantene, de som ville bli omgangsskolelærere [Metode] Undervisningsmetoden kapellan Hirsch utvikler i kapittel II avslører ham som en lett karikert Grundtvig-disippel. N.F.S. Grundtvig (1783–1872) og hans følgere hadde en optimistisk tillit til Guds skapte evner i folket.

Men de norske pietistene – under ledelse av blant andre Gisle Johnson (1822–1894) – gjorde det til et poeng å markere skillet mellom «de vakte», dvs. de selv – pietistene – på den ene siden, og på den andre siden folk flest – de «vanekristne», dvs. «folket» som Grundtvig hadde slik tiltro til. Dogmet om arvesynden og frelse ved tro på Jesu soningsdød stod mer sentralt for pietistene enn for grundtvigianerne. Eller med andre ord: Menneskesynet var mer optimistisk hos grundtvigianerne, og mer resignert eller pessimistisk hos pietistene. Det blir da interessant at Daniel i løpet av romanen utvikler seg mellom tre poler: Hirschs grundtvigianisme, pietismen til Pater Omnipotens (se kapittel

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 281 / 294

VIII) og prestenes økonomiske interesser – alle tydelig karikert. k18. «Åsynjerne»] kvinnelige guder i norrøn mytologi k19. Hlidskjalv] Odins høysete i Valhall k20. Gyger] trollkjerring k21. Stålsliti] sløv (oftest om kniv, øks, ljå el. lign.) k22. Olger Danskes Krønike] Holger Danske skal etter segna være danskernes nasjonalhelt. Heltebragdenes hans blir fortalt i Holger Danskes krønike, som ble publisert i mange utgaver og var populær også i Norge. k23. Pintse-Vind] vinden av flammer og lys som disiplene opplevde på den aller første pinsedagen (Ap 2) k24. Våbøn] forbannelse k25. Bellum gallicum] Gallerkrigen k26. fine Fimur] griller; nykker k27. vassla] tøve; gjøre unyttige ting k28. Kjøtfjording] et slags slakt k29. Smørambar] ambar: et kjørel av tre k30. småmylte] trakk på smilebåndet k31.

Krangel med de vakte] Den folkelige religiøse vekkingen som Hans Nielsen Hauge satte i gang på slutten av 1700-tallet, ble fra 1850-tallet innlemmet i prestestudiene – i en form som statskirken kontrollerte – av teologen Gisle Johnson (jfr. tidligere note). Denne teologien ble en kombinasjon av pietisme og ortodoksi, og kom til å stå i motsetning til grundtvigianismen. Vi finner denne konflikten igjen i Bondestudenter i diskusjonene mellom «de vakte» og «de folkelige». k32. Loci natura erat hæc, quem locum nostri castris delegerant] (lat.) Naturen var slik på det stedet de hadde valgt for leiren vår, fra Gallerkrigen av Julius Cæsar k33. med Fysnad] grådig k34. Madvig] Johan Nicolaj Madvig (1804–1886), dansk politiker og latin-ekspert k35. Stjernerap] stjerneskot k36. flikrande og liskrande] ordpar der begge ordene betyr: smigrende k37. knistande] pipende k38. stod att] nådde at k39. lett i Taumen] lett å styre k40.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 282 / 294

Fabrikken] «Heltbergs Studentfabrikk», en latinskole som ble grunnlagt og drevet av Henrik Anton Schjøtt Heltberg (1806–1873) k41. døkke] dunkel k42. Traleverk] gitter k43. Gilead] stedsnavn i Bibelen k44. Svabbesalen] «Svaddesalen», en dansesal i Stavanger k45. fingerfaren] gjennomarbeidet og omdiskutert k46. Netlur] nesler k47. gårutte] med sølestriper k48. for 1] dvs. for 1 skilling k49. Høkerhandel] krambu, småhandel k50. lesa etter] lese seg opp, ta igjen klassekameratene k51. «Folkevennen» av Ole Vig] Ole Vig (1824–1857), folkeopplysningsmann og forfatter, redaktør av tidsskriftet Folkevennen, grundtvigianer og derfor i konflikt med den norske pietismen på den tiden k52. frons urbana] (lat.) direkte oversatt: by-panne; her: en selvfølelse som bygger på at man er helt stød i overklassens etikette k53. forsømte] skulka k54. Velten] av beste slag k55. Smalagarde] saueflokk k56.

Ikke samlet han] han var ikke ved sine fulle fem k57. der var verken Ev eller Stev til stede] noe som bare var meningsløst k58. rettende] pipende k59. halv tredje hundre] 250 k60. Jåbækianere] Tarald Ruste var altså tilhenger av Søren Jåbæk (1814–1894), som var bondefører på Stortinget 1845–1891. Mest kjent ble han for å ville avskaffe pensjonene til embetsmennene. Han samarbeidet med Johan Sverdrup om dannelsen av partiet Venstre. k61. higrad] humret k62. med Skalken] med et skøyeraktig glimt i øyet k63. Livius] Titus Livius, romersk historiker k64. Amo – amas – amat! amamus – amatis – amant] (lat. bøyningsmønster) jeg elsker, du elsker, han elsker osv. k65. Madvig] her: en kjent lærebok i latinsk grammatikk av den danske professoren Johan Nicolai Madvig (1804–1886) k66. All Ting var tri … Gammeln] Her er det nok Hegels filosofi som blir karikert.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 283 / 294

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1851) stod sentralt i europeisk filosofi på 1800-tallet. Et sentralt punkt hos ham var at tilværelsen kan forstås som en uendelig rekke av motsetninger mellom tre «poler»: tese, antitese og syntese. k67. Lentur] puss; vittige påfunn k68. gjorde Sold] kringsette k69. Remdølerne og Bellovakingarne] fornorskede former av navnene på galliske folkeslag k70. Horats … Lystgard] Quintus Horatius Flaccus, romersk dikter (65–8 f.Kr.), skildrer ofte det rolige livet på godset sitt k71. Falerner] kjent italiensk hvitvin k72. Jeronymus'ar og Jesper Ridefutar] rollefigurer i Erasmus Montanus av Ludvig Holberg (1684–1754) k73. hic, hæc, hoc, hujus, hujus, hujus] (lat. bøyingsmønster) her k74. Lartem Porsinnam] Porsinna, en etruskisk konge, hadde en hederstittel (lartem), som blir til «Lars» i nominativ k75.

Mangelsgården] tvangsarbeidsanstalt/fattighus; egentlig «Prins Christian Augusts Minde», men folk flest sa «Mangelsgården» etter en tidligere eier av huset, general Johan Mangelsen (1694–1769) k76. nisi, quanta vi civitates eam (libertatem) expetunt, tanta regna reges defendant] (lat.) om ikke byene ønsker friheten i like stor grad, vil kongene forsvare sine riker i like stor grad. k77. Petum] tobakk k78. Jabb] etterplapring k79. Vimringar] sløvinger k80. «Sven Dufva»] et dikt i Fänrik Ståls sägner av den finske dikteren Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) k81. «Ruderne»] flokken rundt Jens Rud k82. Segn … Dommedag] I en tysk folkebok fra 1600-tallet fortelles det om skomakeren Ahasverus; Jesus kom forbi huset hans på vei til Golgata og ba om å få hvile der; men Ahasverus jaget ham videre; ifølge segnet blir Ahasverus straffet ved at han aldri kan dø, slik at han må streife rundt i verden til dommedag. k83. jamtad] mjauing k84.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 284 / 294

«Munnskjenk!» «Ganymedes!»] Ganymedes var munnskjenk for de greske gudene på Olympos k85. kraumande] myldrende k86. Magister bibendi] (lat.) drikkemeister; kjøgemeister k87. Faustis avibus] (lat.) om alt går vel k88. Pereat Rector!] (lat.) Ned med rektoren! k89. Silentium!] Stille! k90. smeren] fet og søt; ekkel k91. På talerstolen … Darre] Granskartradisjonen har tatt for gitt at denne taleren er et portrett av professor Marcus Jacob Monrad (1816–1897). Han var en av de ledende hegelianske tenkerne i norsk idéhistorie, og en sentral ideolog på den konservative siden i norsk kulturpolitikk. k92. Vivat rector] (lat.) Leve rektoren! k93. ton bion theôn] (gr.) gudenes liv k94. nam et heic dii sunt] (lat.) for også her er gudene; fra «Nathan der Weise» av den tyske dikteren Ephraim Lessing (1729–1781) k95. cives academici] (lat.) akademiske borgere k96.

Navaren] navar: et stort kar; her refererer det sannsynligvis til ordtaket «det er godt å gjøre med gode greier, sa mannen, han flådde merra med navaren» k97. Dølen] Denne taleren er tydeligvis modellert etter dikteren Åsmund Olavsson Vinje (1818–1870); her har han fått navn etter bladet som han ga ut, Dølen. Vinje deltok ofte i sammenkomster med studentene, og holdt ofte taler for dem. Olav Midttun opplyser at mesteparten av «Dølens» tale her er hentet fra en tale som Vinje holdt for kvinnen ved 50-årsfesten i «Selskabet for Norges Vel» i 1859 (Dølen II, 1. januar 1860). k98. Kvinnen var en skrøpelig Kar] Jfr. 1. Peters brev (3, 7) i Det nye testamentet: «Kvinnen er et svakere kar.» k99. Satyr] gresk skoggud som attrår kvinner; tilsvarer Pan i latinsk mytologi k100. skalkutt] ironisk, skøyeraktig k101.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 285 / 294

Guanokratiet] guano: egentlig fugleskitt, som ble importert som gjødsel fra Sør-Amerika; «Guanokrat» ble brukt som et skjellsord for materialister og for halvkorrupte byråkrater som drev privat handel ved siden av embetene sine. k102. Per Degn] komisk bløffmaker i Erasmus Montanus av Ludvig Holberg (1684–1754) k103. Læstedrægtigheit] lasteevne på seilskip k104. i Spikje] hang til speking k105. Hunere og Vandaler] hunerne invaderte Europa på 300-tallet, og vandalene truet og invaderte Romerriket på 400- og 500-tallet k106. Saturnus] Saturn, romersk gud, tilsvarer Kronos i gresk mytologi, som skal ha spist opp barna sine k107.

Akilles] gresk sagnhelt; moren hadde gjort ham usårbar ved å holde ham i hælen og så dyppe hele kroppen hans i ild og deretter i elven Styx (den elven som renner mellom de levendes verden og dødsriket), men fordi hun holdt ham i hælen, var han sårbar akkurat der, og der ble han til slutt truffet av fiendene sine og døde. k108. Og nok en skål … Piger] fra sangen «For Norge, Kjæmpers Fødeland» av Johan Nordal Brun (1745–1816) k109. Freya] kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi k110. glein] preteritum av glina: glinse k111. Skautarne] flertall av skøyt, altså om to eller flere stykker som blir skøytet sammen k112. kleissen] klissete k113. døynende] fuktig varme k114. sliare] sli: slem k115. hadde etter] hadde igjen k116. troten] oppbrukt; utslitt k117. Myrmenn]

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 286 / 294

De som kjøpte seg en verdiløs jordlapp for å få stemmerett (stemmeretten var på denne tiden reservert for menn og da bare for embetsmenn eller menn som eide jord eller et privat firma); «akademiske myrmenn» må være menn som snek seg til en akademisk stilling som de ikke var ment å ha k118. [Demissjonsrett] demisjon: avvisning; bortvising; utkastelse k119. [Dimissjonsretten] dimisjon: å slippe noen fram til eksamen k120. [Laud] forkortelse av laudabilis: rosverdig. I tillegg til de latinske betegnelsene var det tallkarakterer – med 1 som høyeste karakter og 6 som laveste. Under laud'en var det haud (haud illaudabilis): ikke urosverdig; ikke så verst. Og under haud var non (non contemnendus) den laveste ståkarakteren: ikke å forakte. k121. Bate] nytte; fordel k122. vandt] her: lite sannsynlig k123. avstyggjeleg] fælsleg k124.

Svarvestolen] egentlig en dreiebenk, men hele Svarvestolen er her vel en metafor for «hele greia», dvs. eksamen k125. Heile] hjernen k126. Kjelvur] øyne k127. Plastik] formkunst k128. Andre-Eksamen] examen philosophicum, forberedende prøver k129. Kvarmar] øyelokk k130. «Helligt, helligt, helligt er Studentens Kald!»] tekst av Andreas Munch (1811–1884) k131. homo novus] egentlig: ny mann; her: et menneske som ikke tilhører en av de store og velkjente ættene k132. keivelege] klossete k133. frons urbana] direkte oversatt: by-panne; her: en metafor for overklassefolk med upåklagelig etikette og sosial arroganse k134. «Helligt, helligt, helligt!»] fra diktet «I Sønner af Fjældet» av Henrik Wergeland (1808–1845) k135. Mjødmerne] hoftene k136. Tolvskillingen] en av de billigste plassene lengst bak i salen k137. redigera kvarandre in absurdum] misforstå hverandre på urimelige måter k138. langsamt] kjedelig k139.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 287 / 294

Filosofien … nikkad] Jfr. tidligere note. Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) forsøkte bl.a. å skape en syntese av filosofi og teologi, som f.eks. Søren Kierkegaard (1813–1855) angrep kraftig på 1840-tallet. En av grunnene til at Hegel fortsatt blir kritisert kan være at Marcus Jacob Monrad (1816–1897, modellen for «professor Darre» på russefesten) var hegeliansk lenge etter at Hegel hadde mistet sitt hegemoni ellers i Europa. k140. Skandinavismen] Ideen om et kulturelt og politisk samarbeid mellom Norge og Sverige og Danmark stod sterkt blant unge akademikere i siste slutten av 1800-tallet. Unge akademikere siktet mot embetsstanden, som i prinsippet måtte være lojal mot (svenske-)kongen, samtidig som den norske embetskulturen var sterkt knyttet til den danske overklassen. k141. Dilla] alvorlig fyllesjuke k142. Jeg har båret … lyse Slot] dikt av den danske dikteren Hans Peter Michæl Rosing (1830–1904) k143.

Fyresyningar] forestillinger k144. Mulmet sank, det svale] hyllingsdikt til den nordiske kvinnen av dansken Jens Christian Hostrup (1818–1892) k145. Samson, som elskede Dalila] daliladalila] revyvise fra 1870-tallet av dansken Erik Bøgh (1822–1899) k146. jabbad] jabbe: jatte med k147. Keisar Kaligula] Caligula (12–41 e. Kr.), romersk keisar k148. aut Cæsar, aut nihil] (lat.) enten keisar eller ingenting k149. fastande] edru k150. ulkeleg] kvalmende; motbydelig k151. Dampen] Christiania Dampkjøkken, serveringssted der man kunne kjøpe billig mat og spise i store matsaler k152. Elia] profet, omtalt i Det gamle testamentet (GT 2 Kong 2, 11) k153. Josef] omtalt i Det gamle testamentet (GT 1. Mos 37–50) k154. Daniel] omtalt i Det gamle testamentet (GT Daniel 6, 17). k155. Habakuk] profet, omtalt i Det gamle testamentet (GT Hab) k156. svabbande] vassende k157. de fire Species] regneartene addisjon, divisjon, multiplikasjon, divisjon k158.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 288 / 294

Reguladetri] regneart der man ut fra tre kjente størrelser kan finne den fjerde k159. Kans] sjanse k160. Kastelar] Emilio Castelar (1832–1899), spansk statsmann og universitetslærer, tilhenger av religionsfrihet og republikk, omtykt i radikale kretser i Norge. Olaus Fjørtoft oversatte og publiserte flere tekster av ham i sitt ukeblad Fram. k161. Tilstand i Frankrike] må dreie seg om misnøyen med Napoleon III i årene rundt 1870, da pariserne gjorde revolusjon og etablerte den kommunistiske «Paris-kommunen» i 1871 k162. Teatret] Christiania Theater k163. gjøld] smigra k164. Tonn for Tunga] ikke si det til noen! k165. Frams] romanfiguren Fram er tydeligvis et portrett av Olaus Fjørtoft (1847– 1878). Han var en radikal politisk aktivist og skribent, og han redigerte ukebladet Fram. Fjørtoft kalte selv sine tilhengere for «Fram». Han var en ivrig republikaner, og opptatt av de nye sosialistiske og kommunistiske ideene.

Han var dessuten målmann, men ønsket at alle skulle skrive på sitt eget målføre. k166. Røvere fra Appenninene] støttespillerne til Giuseppe Garibaldi (1807–1882), som kjempet for å samle Italia til ett rike k167. Haruspeksarne] romerske prester, som mente å kunne se inn i framtiden og varsle om – og hindre – naturkatastrofer k168. den nye Skuleloven] Dette må gjelde skulelova fra 1860. Hovedmannen bak denne loven var Ole Hartvig Nissen (1815–1874). Denne loven endret allmueskolen fra ren konfirmasjonsforberedelse til en bredere folkeopplysning. I virkeligheten hadde mange prester støttet arbeidet med å fornye skolen, og mange lekfolk hadde motsatt seg det. Så «Fram» er urettferdig mot prestene her. Men folk var splittet i spørsmålet. Striden varte ut århundret. k169. Klokkaramt] Møre og Romsdal ble kalt «klokkaramt» fordi flere av stortingsrepresentantene derfra var klokkarer k170. Seminarskulen] lærerutdanningen k171.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 289 / 294

Katekiseringsøvelse] undervisning i kristne dogmer ved hjelp av spørsmål og svar k172. den resiske Regel] gammel regneregel med to par størrelser som er parvis proporsjonale k173. Pater Noster] Fader vår k174. enten de gikk med krage eller hette] d.v.s. enten de var protestanter eller katolikker k175. Kong Saul] konge i Israel, som ifølge Det gamle testamentet ble helbredet for sinnssykdom da David spilte og sang bort de onde åndene som plaget ham (1 Sam 16, 23) k176. Oktanten] et begrep fra geometrien: 1/8 sirkel k177. kom skjeglande] her: gikk skeivt k178. sagde so Vårherre til Fanden] jf. Jobs bok 6, 7 k179. Pater omnipotens] (lat.) allmektige far. Denne romanfiguren har som modell Peter Hærem (1840–1878), en kjent indremisjonsmann, som hadde hjulpet Garborg i ungdomstiden i Kristiania. k180. Manuduktøren] veiledningen k181. Husi] her: horehus k182.

«de skal bli som Gud»] 1 Mos 3, 5: «Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, skal

«Deres øyne skal åpnes, de skal bli som Gud og kjenne godt og ondt.» k183. Slutdag] en dag med sludd/våt nedbør k184. Klar] sliten k185. Krimsmak] krim: slim; snørr k186. Kleimde] klistra k187. Talmad] plaget k188. Bikar] beger k189. Masket] skrapet; skitten k190. Jacta est alea] (lat.) Loddet er kastet; Cæsars ord da han krysset elva Rubicon k191. Seksa] kveldsmat k192. Sekstar på sitt Fjordamål] målføret frå Fjordane hadde rykte på seg for å skifte i tonehøgd med intervall opp til sekst og septim k193. Chignonarne] nakkehåret satt opp i en slags knute; hårfrisyre på 1860-tallet k194. stod i Gov] var som en sandstorm k195. Bolkekanten] bjelkekanten k196. sky-hulde] hulde: preteritum av å hylja, dvs. innhylle (f.eks. med slør, teppe el.) k197. or] vakna k198. Fusentast] villstyring; brushovud k199. Folketidende] radikalt ukelig blad utgitt av Søren Jåbæk (1814–1894) k200. Bløyg] kile k201. langsamt] keisamt k202.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 290 / 294

Fjongfole] spradebass k203. comme il faut] (fr.) slik man bør k204. usvipelegt] klossete k205. kor var Holger Danske i 1864?] Hr. Petersens poeng er at Holger Danske ikke kom danskene til unnsetning i krigen mot Preussen i 1864. k206. en quick patron] (fr.) en kvikkas k207. Befordringsvæsenet] befordring: transport k208. Ovbunad] stas k209. Hespelen] floken k210. Sakførar Stensgård] en karikert opportunist i De unges forbund av Henrik Ibsen (1828–1906) k211. Absinth] sterk, grønnlig likør, som de drakk oppblandet med vann k212. den fransk-tyske Krigen] krigen mellom Tyskland og Frankrike 1870–1871 k213. Gründung] (ty.) grunnlegging k214. Kassa] fattigkassa k215. liva som Fuglarne i Lufti] Jfr. Matt. 6, 26: «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke. De høster ikke og samler ikke i hus, men Far din i himmelen før dem likevel. Er ikke dere mye mer enn dem?» k216.

Kyrkjemøtet i Nikæa] kirkemøtet i Nikea i Tyrkia i år 325, vedtok med demokratisk flertall at Jesus var Gud, likestilt med Faderen k217. Arius] biskop fra Libya, stemte imot dette vedtaket k218. steingjenget] forsteinet k219. Moders Mål og Faders Skik] usikkert om sitatet er fra Ole Vig (1824–1857) eller N.F.S. Grundtvig (1783–1872) k220. sin Bestemmelse] Kappellan Hirsch tar for gitt, som mange andre på slutten av 1800-tallet, at hvert menneske har en «bestemmelse», dvs. at Gud har etla den einskilde til særskilde oppgåver. k221. vart annars ved] vart uroleg; tok seg nær av det k222. minst fyre] ingen sak k233. Saud] sau k224. i dei Bilom] i desse tider k225. audkjende] lett kjennelege k226. practicum] praktisk teologisk seminar, obligatorisk tilleggsutdanning for teologar som vil bli prestar k227.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 291 / 294

Pelagianisme] Etter den britiske munken Pelagius, som på 400-talet avviste dogmet om arvesynda, og hevda at mennesket var i stand til å leve eit moralsk liv. k228. Jensens Lesebok] P. A. Jensen (1812–1867) redigerte ei ny lesebok for folkeskolen, som kom ut i 1863. Den skulle erstatte Sandhed til Gudfrygtighed av Pontoppidan. Jensens lesebok provoserte mange, for den inneheldt ein del verdslege tekstar, medan Pontoppidan var ei katekisme-forklaring. k229. Audiatur et altera pars] (lat.) ein skal og høyre den andre parten k230. Kommunard] ein som var med i Pariserkommunen 1871 k231. Råskapen skulde styra Landet] ironisk vri på songen «Kunnskap skal styra rike og land» av A. O. Vinje (1818–1870) k232. Det gjekk ikkje for seg] dette gjekk berre ikkje v1. Den versjonen av Bondestudentar som stod i Fedraheimen (jfr. innleiinga), har somme passasjar som Garborg strauk i førsteutgåva av boka frå hausten 1883.

Det første dømet kjem her; Fedraheimen fortel meir enn førsteutgåva om korleis Daniel tenkjer ved dette høvet: «Det var sjeldan, han spurde Far sin um nokot, og det hadde aldri hendt, at han hadde spurd han um slike høgare ting. Men i Dag sette han seg fyrer, at han ville gjøre det. Han ville spyrje, om folk trodde det var gøy å gå slik og tråle, når de gjorde det, enda boken så tydelig sa at de kunne slippe unna; eller han ville spyrje, om det ikke var synd og vantro, det de gjorde nå – å, han kunne komme med en hel rekke spyrjemål, trodde han.» v2. Fedraheimen: … hadde rett. Det nytte ikke å tenke på noen ting; de voksne visste det alltid bedre. Husk å arbeide … v3. Fedraheimen: … gå da! Den som var glad, var Maren; nå var den sørgelige slokket. v4. Her tilføyer Fedraheimen: «Det var rimelig.» v5. Fedraheimen: … for oss på Jordi.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 292 / 294

Dessuten var arbeidet godt til stadig å minne oss om at vi var syndere, og til å holde oss ydmyke; læreren fikk … v6. Fedraheimen: … om noen ting. Og det mest forunderlige var at læreren hadde spurt om alt sammen barna selv, slik at Daniel for hvert spyrjemål hadde visst, hva der skulle svares – for det hadde han lært før –; det var altså greit nok at Læreren hadde rett. Så måtte man … v7. Fedraheimen: … arbeide med hodet. Dette hadde Daniel nå i grunnen aldri visst og aldri tenkt seg; men det måtte være slik, fordi Læreren ville ha dette svaret. Og Læreren ga … v8. Fedraheimen: … Kapellanen trådte inn. Først leste de et par kongesagor, og dette var noe annet enn de røverhistoriene fra Roma, sa Kapellanen. Deretter gikk det løst med diktere, helst de historiske. Slike som Holberg … v9. Fedraheimen: … han var med. Den som ikke var med her, måtte selv være en Moldtræl.

Kapellanen forstod tankene hans og tenkte med seg i stille glede at dette var å være ungdomslærer, dette var å være oppdrager! Så mye «gylden sæd» som der ble lagt ned i denne barnesjelen, så kunne høsten ikke annet enn bli rik. – / Det var tre slags menn som kunne være ledere i vårt store folke-arbeid, sa han. Det var først Skalden. Han kunne spille på gullstrengene slik at folket kjente det inn i sine hjerterøtter; han kunne synge, så all trolldom brist, synge, så den bergtekne måtte våkne og huske hvor han var født og hvor han var båret, og hvor han i sannhet hørte hjemme. Så var det folkehøgskolelæreren. Han bar de løsende åndstankene ut til folket gjennom det levende ordet; han vekket de sovende Sjæler, så de kunde høre Skaldens Sang. Den tredje var Præsten. Han var på en Måde den stærkeste; for han tjente på én Gang Guds Ånd og Folkeånden. Men helst kunde alle være med, hver på sin Måte.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 293 / 294

Her var mer enn nok å gjøre for oss alle, og endda den minste Gjerning kunde give rig Frukt, når den blev gjort i Kjærlighed og Trofasthed. / Daniel tænkte med Glæde på, at han skulde blive Præst. – / Én Ting var lidt kedelig, og det var … v10. Fedraheimen: … var der nogen Nøkk? Nej, Naturen var slet åndløs på den Måde. Men dersom Folket … v11. Fedraheimen: … lo han om. De gjorde ikke andet der end lå og øvede sig med denne Grammatikken, så Gutarna blev så tørre som Departementsfolk og så snuskloke som gamle Kjerringer. Det var ikke … v12. Fedraheimen: … så ofte at. Til slutt fikk han én Regel eller to om Grammatikken: men det måtte gå fort, for at de ikke skulle komme ud af Sammenhængen. Daniel tøvede … v13. Fedraheimen: Om et Øjeblik sagde Kapellanen, at nu måtte de nok begynde med Latinen. Det var ikke efter Metoden. Men Tiden faldt således, at Kapellanen måtte drive på. Daniel var stolt. Læse Latin!

Han fortalte det til alle, han så, og der var som en Højtidsdag over ham, da han kom hjem den Dagen. v14. Fedraheimen: … måtte man lære dem, og det var vel ganske rådløst. Dessuten hadde Ordi tidt så mange meninger, så at om man forstod dem på ett sted, forstod man dem kanskje ikke på et annet, og så var man like langt. Men enda galnere … v15. Fedraheimen: … levde de. De syntes å være fullstendig like lykkelige, enten de lærte noe eller ikke. Det var som … v16. Fedraheimen: … som vedkom «Henne». Det var for disse Rimi, som stadig kom i veien, og tidt nok måtte han for deres skyld skrive noe annet enn det han hadde tenkt på. Mest alltid satte han en sørgelig slutt på diktene sine; for da ble de mer poetiske, mente han. – Hele skolen … v17. Fedraheimen: … ingenting. Han hadde dessuten ingenting å si; han hadde fengt sitt fyrr, og vel så det. – De sa … v18. Fedraheimen: … å komme dit.

Innledning: En bok i utviklingBokRobot · Side 294 / 294

Han brydde seg visst ikke lenger om Ånd enn om sine gamle tresko. – Men Jåbækianaren … v19. Fedraheimen: … og gjorde sold på disse villmennene i Gallia, den styggheten … v20. Fedraheimen: … sa han til slutt og pustet ut. Men Daniel var glad, fordi han endelig hadde forstått hva Gammeln mente når han sa «ho» om folk; for det sa han alltid når han mente at det gikk galt. Med «ho» mente Gammeln … v21. Fedraheimen: Der er forskjell på consilium med s og concilium med c! Å, stakkars mann! Hvor skal det ende med meg? Jeg kommer til å sulte ihjel, stakkars mann! Å, disse guttene (…) og det er din skyld, Lars! Det er din skyld, Lars Risvold, som ikke vet forskjell på … v22. Fedraheimen: … hyggelig. Så salig, så solfylt, så rikt; Make til … v23. Fedraheimen: vakrere enn da. Men verre enn all vondt var det å våkne om morgenen, vekket av solskinnet og fuglesangen. – Det var en stor … v24. Fedraheimen: … og styrkende.

Det er jern og kinin, må du vite.» – Så kjøpte … Arne Garborgs Bondestudentar er lastet ned gratis fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

Klassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles MillsKarakterSamuel SmilesHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale CarnegieJennySigrid UndsetThe Yellow WallpaperCharlotte Perkins GilmanThe Prince and the PauperMark Twain