Gullivers reiser

Jeg heter Lemuel Gulliver. Faren min eide et lite stykke jord i Nottinghamshire, og han gjorde sitt beste for å sende meg i riktig retning. Jeg fikk noen år på Emmanuel College i Cambridge, men pengene tok slutt før drømmene. For å finne en vei videre gikk jeg i lære hos kirurgen James Bates i London. Hos ham lærte jeg å sy sår, sette bein og holde hodet kaldt, men jeg lærte også språk og vitenskap fordi verden er større når man forstår ordene som forklarer den. Jeg giftet meg med Mary Burton, som hadde et varmt blikk og en praktisk sans. Vi prøvde å bygge en legepraksis. I noen år håpet vi, men da min velgjører døde, tørket pasientene inn. London er stor, og en sulten by glemmer fort hvem du er.

Jeg tok igjen til sjøs. På havet trenges en kirurgs hender, og en som kan holde roen når alt gynger. Hver reise utvidet blikket mitt. Hver gang jeg kom hjem, virket landet smalere, som om grensene for tankene mine hadde flyttet seg. Da skipet Antelope, under kaptein William Pritchard, skulle seile mot Sørhavet, kjente jeg både nøkternhet og eventyrlyst. Jeg visste hva havet kan gjøre med en mann, men jeg visste også at jeg hadde savnet det. Jeg gikk om bord.

Langt ute gikk det som det ofte gjør med skip som tror seg trygge. En storm kom rullende som om hele himmelen løsnet. Master brakk, seil revnet, bølger slo oss skjevt. Antelope tok inn vann gjennom hver sprekk den hadde. Vi forsøkte pumpe, vi ba, vi ropte kommandoer som ble borte i vinden. Til slutt gikk skipet på skjær. Noen kom seg i en jolle; resten ble slynget hver sin vei av hav, vind og mørke. Jeg svømte lenge. Tanker kom og forsvant, men frykten holdt meg våken. Da jeg til slutt kjente sand under føttene, lot jeg bølgene dra meg opp på stranden. Jeg rakk knapt å vende meg før søvnen tok meg, tung og uten drømmer.

Jeg våknet uten å eie kroppen min. Hender, føtter, selve håret mitt var bundet fast med hundrevis av tynne tråder. Når jeg forsøkte å røre meg, skar de i huden som små knivblader. Rundt meg hørte jeg stemmer, skarpe og raske, og små skritt som i gress. Jeg knep øynene opp og trodde først jeg drømte: Små menn, ikke mer enn seks tommer høye, sprang omkring armene mine med bittesmå buer og spyd. De var så små at de virket uvirkelige, men pilene deres stakk på ekte.

En av dem, fint kledd og med en slags hatt som skinte, klatret opp på brystet mitt og talte til meg. Ordene var uforståelige, men stemmen bar tonefallet til noen som både var redd og bestemt. Da jeg rørte meg, kom en skur av piler over ansiktet og hendene. Det var klart at jeg kunne ha veltet dem som maur, men at det også ville bli blod og skrik. Jeg trakk pusten og forsøkte tegn. Jeg pekte på munnen og magen, som rumlet høyere enn klokkene i en kirke.

De forstod. Små vogner rullet inn, dratt av ørsmå hester. De brakte meg små brød som jeg kunne ha slukt på en bit, og kjøttstykker som på min tunge ble til smuler. Jeg spiste langsomt, så de kunne se at jeg ville være rolig. Så gav de meg vin, og mer vin. Den var søt og sterk. Jeg kjente at øyelokkene ble tunge. Da jeg sank tilbake, hørte jeg rop og hjul som skrapte i jord. Jeg sov igjen, men denne gangen var søvnen diktert av andre.

Da jeg våknet neste gang, lå jeg på en plattform av tømmer. Den rullet sakte frem, dratt av et mylder av små dyr og styrt av enda flere små menn som ropte, telte og dirigerte. Det var ingeniørkunst i miniatyr, men med hjertet til en hel nasjon. Etter timer kom vi til Mildendo, hovedstaden. De hadde ryddet en ruin, et gammelt tempel, der jeg skulle bo. En tung jernkjetting ble festet til min venstre ankel og en søyle. De hadde flyttet en mann i min størrelse uten å drepe ham. Jeg var imponert og ydmyket på samme tid.

Keiseren av Lilliput kom selv for å se meg. Han var ikke større enn sine menn, men øynene hans var vant til å bli sett på. I blikket var det både glans og målebånd. Jeg forsto ikke ordene hans, men jeg hørte vurderingen: Denne kjempen kan bli nyttig, så lenge han forstår hvem som bestemmer. Straks ble det utstedt to forordninger: Ingen fikk skadde meg, og ingen fikk hjelpe meg å rømme. Det var som å være et farlig kjæledyr under kongens hånd.

Kort etter kom en hel prosesjon av embetsmenn. De bar skrivere, blekk og små stiger. Med stor høytid ba de meg legge meg på ryggen. De forklarte på sitt språk at de måtte visitere lommene mine. Jeg smilte og gjorde som de ba, for det var ingen grunn til å leke sint bjørn. De klatret opp og ned på meg og dro ut tingene mine med tau, som skattene fra et sunket skip.

De stirret på sverdet mitt som på en ildtunge i metall, og kalte det en jernstang som brant i sollyset. Pistolene ble kalt tordnermaskiner. De løftet lommeuret som om det var et lite fjell av glass, med en sol som spiste seg rundt i ringer. De fant papirer og lommebok, som de ga navnet bokstavteppe. De forsøkte å forklare alt de så i et språk som jeg langsomt begynte å ane. Noe tok de til sitt arsenal. Noe fikk jeg beholde mot løfte om aldri å bruke det uten lov. De skrev alt inn i protokoller som gjorde tingene enda viktigere enn de var. Jeg lot dem styre. Noen tider vinner man mer på å være medgjørlig enn på å vise styrke.

Dagene gikk. De gav meg lærere som tålmodig lærte meg ordene for mat, vann, god dag og ikke rør. Jeg repeterte som et barn, og kjente en merkelig takknemlighet for de små hendene som pekte, for enkelheten i å begynne på nytt. Etter hvert fikk jeg lov til å stå og gå innenfor en bestemt krets rundt tempelet. Jeg gikk varsomt, som om gresset var laget av glass og menneskene av fuglebein. Barn vinket. Noen våget seg nær nok til at jeg kunne løfte dem i håndflaten. Det knyttet et vennlig bånd som er eldre enn lover.

Ved hoffet lærte jeg fort at velvilje ikke ble vunnet med kloke ord, men med halsbrekkende sprett. De kalte det tau-dans. Ministere og de som ville bli det, hoppet og krøket seg på tynne strenger foran keiseren. De som klarte seg best, fikk bånd i blått, rødt eller grønt å bære som tegn på nåde. Mannen som danset høyest, var statskassereren Flimnap. Han var lynrask og hadde et hode som var vant til å telle, men øynene hans likte meg dårlig. En annen, Reldresal, var mer vennlig. Han søkte samtaler, pekte på kart og forklarte rikets grenser med fingeren.

Jeg forsto snart at alt i dette landet var større enn det så ut. Tingene var små, men betydningen var enorm. Et bånd rundt håndleddet kunne åpne dører eller stenge dem for alltid. Et blikk fra en tjener kunne si mer enn en edel manns tale. Jeg bestemte meg for å være rolig, å lære, å vente. Man blir ikke fri over natten i et land som har gjort frykten sin til et regelverk.

En kveld, da vinden var mild og vokterne hadde myknet, kom Reldresal til meg med den tonen som menn bruker når de egentlig hadde tenkt å tie. Han fortalte om Lilliputs partier. De kalte seg Høihælerne og Lavgjengerne, fordi de bar sko med høye eller lave hæler. Det hørtes komisk ut for et øre som mitt, men under skoene lå makt og adgang til embeter. Keiseren lente seg mot Lavgjengerne. Han mente de gikk stødigere for ham. Kronprinsen hadde den ene hælen høyere enn den andre. Man kunne lese skjebnen i den lille skjevheten.

Så kom saken som skapte blod fra ord. I Lilliput hadde man alltid knekket egg i stor ende. En gammel keiser hadde kuttet fingeren sin på skallet, og siden var det forbudt å åpne i stor ende. Big-enderne nektet. De sa at bestefedrene hadde gjort det slik, og at tro ikke skulle knuses sammen med frokost. Forfølgelse drev mange over havet til Blefuscu, naboen. Der fant de støtte. Krig vokste som en tornete hekk mellom rikene. Man kjempet med moralske ord i munnen og sverd i hånden, og begge deler ble skitne.

Jeg lyttet og kjente at verden ikke var mindre her. Den var bare forstørret i detaljer. Små kropper, store følelser. Små ord, store avgrunner. Det fikk meg ikke til å le, bare til å forstå at jeg var kommet til et sted som var menneskelig på sin egen måte.

Til slutt kom dagen der keiseren tilbød meg noe nytt. Etter lange forhandlinger kom de med en nådeakt skrevet på mange små ark. Hvis jeg sverget lydighet, hvis jeg lovet å bli i landet til jeg fikk lov å gå, hjelpe med bæring og bygging, ikke skremme bønder eller legge meg til å sove midt i en by, hvis jeg stilte meg til rådighet ved indre uro og ytre fare, da skulle jeg få frihet innen rammene de satte. Frihet, skrev de, men det var en frihet med målebånd. Jeg sverget. De løsnet kjettingen. Jeg tok et langt steg, og det føltes som om jeg hadde lært å gå igjen.

Jeg gjorde nytte. Jeg bar tømmerstokker som, om de var i vår verden, kunne ha bygd et helt skip. Jeg var utkikkstårn når etterretningen meldte uro ved kysten. Jeg la meg ikke i nærheten av byene. Når barn vinket, vinket jeg tilbake. Mødre så at jeg holdt små kropper i store hender uten å presse. En viss varme spredte seg. Jeg var ikke lenger bare et monster i lenker. Jeg ble en størrelse de kunne regne med.

Samtidig visste jeg at min kropp og mine steg var en påminnelse om hvor lite alt annet var. Det skapte både beundring og stikk. Slike følelser er som maur; de biter selv om du ikke ser dem komme.

Blefuscu forberedte invasjon. Reldresal kom med bekymring i stemmen. Fienden hadde samlet en flåte som for dem var som en skog av master. For meg var det en håndfull leker – men leker kan knuse hvis de kjøres mot rette sted. Jeg foreslo en plan. Jeg ba om tau vevd av mange små tråder, og kroker av jern smidd så skarpe som de kunne. Jeg sydde meg et lerretsskjold som kunne henge over øynene, fordi Lilliputianernes piler sved som brennesler.

En dag med lavvann og rolig vind gikk jeg ned i sundet mellom rikene. Vannet steg meg til brystet, men jeg var trygg. Pilene begynte straks å regne, som en hissig sommerbyge. Jeg kjente stikk over hender og nakke, men ikke farlig. Jeg fant de ytterste skipene, festet krokene i ankrene og baugen, og trakk. Først skled bare ett skip. Så to. Så kjente jeg at hele flåten gav etter, som når et stort teppe endelig løsner fra en krok. Jeg snudde meg og gikk, sakte men sikkert, med skipene etter meg.

Da jeg kom inn mot Lilliputs strand, så jeg en hel nasjon som samlet seg. De løp, ropte, sang. Jeg knelte, la skipene som en gave på sanden, og smilte. I det øyeblikket var jeg deres stolthet. For en stund var det nok.

Keiseren tok imot meg med sin største hederstittel, nardac. Ropene steg fra hver gate. Barn sang små sanger der ordet kjempe rimet på venn. Jeg lot jubelen varme meg og håpet at den kunne smelte det som var kaldt mellom oss. Men glede er ikke et sterkt lim ved hoff.

For med seieren kom keiserens nye krav. Han ville bruke de erobrede skipene til å slavebinde hele Blefuscu. De som hadde flyktet, skulle føres tilbake i lenker. De som hadde kjempet, skulle tvinges til å bøye kne for godt. Jeg kjente pulsen min gå tyngre. Det var ikke derfor jeg hadde tatt flåten. Jeg sa nei. Jeg foreslo fred. La skipene bli brikker i en samtale, ikke i en evig tvang. Jeg snakket så høflig jeg kunne. Keiseren nikket, men øynene hans var kalde som metall. Jeg forsto at jeg hadde såret ikke bare planen hans, men selvbildet hans. En liten skygge falt over ansiktet mitt og ble der.

Jeg forsøkte å rette opp. Jeg lot ministrene bruke stokken min som hinder de kunne hoppe over. De lo, og keiseren smilte. Jeg stilte meg på alle fire, og lot vaktsoldater marsjere under meg. Folk i byen moret seg. Men ute i landet kom mumlingen. En kjempe som en port? En kropp som bue? Noen mente det krenket alt som var riktig og sømmelig. Jeg sluttet straks med den leken. Jeg lærte at i et hoff er det ikke handlingen som telles, men hvordan den blir tolket av den som vil deg noe.