Selvhjelp: Små skritt mot en sterk karakter

Denne boken begynner med en enkel, men viktig tanke: et land blir bare så godt som menneskene som bor der. Lover og frihet er viktige, men de kan ikke gjøre en lat person flittig eller en slurvete person nøyaktig. Sann forandring starter inni oss, når vi øver oss i selvdisiplin og holder ut i det som er vanskelig. Et gammelt ordtak sier: «Himmelen hjelper dem som hjelper seg selv.» Forfatteren viser at dette ikke bare er et fint ord, men noe som har skjedd i virkeligheten, gang på gang. Det er bedre å bygge ryggrad enn å bøye kne for makt. Et samfunn blir sterkere når menneskene som bærer det, reiser seg. Derfor forteller boken om vanlige folk som ble uvanlige ved å bruke det de hadde og lære av hver dag. Vi skal møte oppfinnere som skrudde sammen sine første maskiner på kjøkkenbordet, kunstnere som øvde i årevis, og mennesker som valgte å være ærlige og modige når det kostet. Mange begynte fattig. Noen ble ledd av. Andre ble truet. Likevel fant de en vei. Og når vi kommer til slutt, vil du se hva boken egentlig kaller rikdom: ikke gull, men en fast karakter og et fritt sinn.

Det finnes mange veier videre, selv fra de trangeste rom. Barbersønner ble lærde og malere. Murere ble diktere og byggmestere. En skomaker lærte seg vitenskap, en vever ble oppdager, en bokbinder ble den store Faraday som bandt sammen strøm og magnetisme. Herschel spilte obo før han støpte sine egne speil og så lenger utover himmelen enn mange før ham. Newton og Laplace vokste opp uten luksus, men med nysgjerrighet som aldri ga seg. I en fransk hær sa man at en menig soldat bar en marskalkstav i ryggsekken. Det betydde: du kan stige, om du lærer og står på. Også i politikk og handel begynte noen på null. James Lindsay var foreldreløs, sov i et skur, dro til sjøs som dekksgutt og kom hjem som kaptein og senere reder. William Jackson leste leksikon i lunsjen og ble en klok, hjelpsom arbeidsgiver. Disraeli holdt en elendig første tale i Parlamentet. Folk lo. Han sluttet ikke. Han lovet at de skulle høre ham en annen gang. Så øvde han, leste og lærte – og holdt ord. Felles for alle var arbeid. Det kan ikke kjøpes. Det må gjøres. Det er grunnen i gulvet, enten du står i butikk, på åker eller ved en benk. Hver liten stund kan bli en time du lærer av.

Når noe nytt blir til, skjer det ofte trinn for trinn. En liten idé blir en grov tegning. Den blir en dårlig modell som ryker. Så blir den en litt bedre modell. Slik vokste dampmaskinen frem. Mange prøvde: Heron, Savery, Newcomen, Smeaton. Så kom James Watt, som arbeidet som instrumentmaker og øvde blikket sitt på små, nøyaktige ting. Han lærte at varmt og kaldt ikke bør bo i samme sylinder. Han tenkte på kondens og varme som forsvinner. Han slet med gjeld, reparerte fioliner og målte veier for å ha brød. I ti år flikket han og telte kvart-sirkler. Til slutt møtte han Matthew Boulton, en mann som kunne få ting til å skje i verden. Sammen fikk de maskinen fra verksted til virkelighet. Etter hvert våget andre mer. Trevithick brukte høyere trykk, og Stephenson-familien fikk lokomotivet til å dra tog. Da begynte hele samfunn å flytte seg, ikke bare hjulene. Fabrikker våknet. Varer reiste. Mennesker fant arbeid på nye steder. Boken forteller dette ikke for å beundre det blanke metallet, men for å vise en vane: evnen til å se et problem, hakke på det, feile, lære, og prøve igjen. Det ser kanskje kjedelig ut, men det er ofte selve tryllekunsten.

I tekstilbyen begynner historien med en barber. Richard Arkwright klippet hår billig og jobbet hardt. Da parykkene ble umoderne, lette han etter noe som ikke forsvant så lett. Han ville spinne tråd med maskin. Sammen med en klokkemaker, Kay, bygde han en første modell. Kona hans, redd og fortvilet, rev den i stykker. Arkwright bygde en ny. Folk var sinte og mistenksomme, så han flyttet. Han møtte Jedediah Strutt, som forsto oppfinnelsen og våget å satse. Arkwright fikk patent og bygde fabrikk. En gang brente en folkemengde nesten alt han eide. Han svarte tørt at han fortsatt hadde barberkniven sin. Han begynte på grammatikk i femtiårsalderen for å skrive bedre brev. Fabrikksystemet tok form: forskjellig arbeid i ryddig rekkefølge, tusen små hender som lærte store vaner. Det ga både lys og skygge, men mye nytt ble mulig. Robert Peel, kalt «Persille-Peel», oppdaget at et mønster på en tinn­tallerken kunne trykkes på tøy. Han og kona Ellen fant ut mer sammen: farger som tålte vask, måter å sperre farge på der den ikke skulle. En kveld løftet han Ellen på kneet sitt, sliten som hun var, og lovte å vente med bryllup til han kunne forsørge henne. Han ventet. De bygde arbeid og hjem i samme bevegelse.

Før den store fabrikktiden sto en prest ved navn William Lee og så en han ville gifte seg med, lære jenter å strikke. Han ble såret da hun avviste ham. Såret ble til stahet. Han filte øye i nåler med dårlige verktøy og bygde en ramme som kunne strikke. Han tok den til dronning Elizabeth. Hun var redd for arbeidsløshet og sa nei. I Frankrike sa de ja, men kongen ble drept, og Lee døde fattig. Broren og en lærling tok maskinen hjem, og etter hvert ga den mange arbeid i Nottinghamshire. John Heathcoat gikk videre. Han ville at en maskin skulle gjøre det menneskehender gjorde når de laget fin blonder. Han prøvde og gråt, prøvde og rev opp, helt til en smal remse blondestoff løftet seg i hånden til kona hans. Han forsvarte rettighetene sine i retten, men en dag stormet sinte menn inn. Maskinene ble ødelagt. Heathcoat flyttet til en annen by, bygde nytt spinnverk, jernstøperi og skole for barna. Han var ikke bare en oppfinner lenger. Han ble en samfunnsbygger. Det var smerte i starten, men frukten ble stor og jevn.

I Lyon satt Joseph-Marie Jacquard og så på en gammel maskin som kunne veve blomster om og om igjen med en sylinder full av små hull. Han tenkte: kan mønsteret lagres i noe som aldri blir slitent? Han laget en kjede av hullkort som fortalte veven når trådene skulle løftes. Gutten som måtte dra i tau og hjelpe, ble overflødig. Nå kunne én vever gjøre det som før krevde to. Folk ble redde. De sa Jacquard ville ta fra dem brødet. Noen hev ham nesten i elven. En vev ble slått i stykker på torget. Han ble hengt som dukke for hån. Likevel vant ideen. Når engelske fabrikker brukte maskinen, måtte franskmennene følge etter for ikke å bli hengende bak. Jobbene forsvant ikke; de ble flere, bare annerledes. Jacquard ble æret til slutt, men familien hans måtte likevel selge en medalje for å klare seg. Slik er det noen ganger: store gaver blir til glede for mange, og likevel får ikke giveren selv mest. Men verden ble større av det han våget. Og i kortene med hull lå en hemmelighet som en dag skulle bli til både styrte vevstoler og styrte maskiner langt utenfor tekstilene.

I Sveits prøvde Joshua Heilmann å få bomullsfibrene til å legge seg pent før spinning, slik menneskehender gjorde når de kammet. Han brukte opp pengene sine på forsøk. Han reiste til Manchester og tilbake. Ingenting ble riktig. En kveld så han døtrene sine gre håret: de lot det korte bli igjen i kammen og trakk det lange frem. Maskinen måtte gripe i begge ender, tenkte han. Plutselig ble det klart. Modellen virket. Spinnerier betalte for rettighetene. Penger kom – men sent. Han hadde slitt seg ned. Sønnen døde kort etter. Likevel sto maskinen og arbeidet for tusener. Mange av historiene er slik: en tanke brenner i et menneske, huset står litt på hodet, naboer hvisker, regninger vokser – så faller brikkene på plass. Gevinsten deles i arbeid og brød til andre. Oppfinneren selv får ikke alltid mer enn roen i å vite at verden går litt lettere fordi han ikke ga opp. Det kan virke urettferdig, men boken viser at verdien likevel er virkelig: i hver duk som veves, i hver tråd som blir jevn, er det en flik av et menneskes utholdenhet.

Tre pottemakere viser hva motstand kan gjøre med motet. Bernard Palissy så en hvit, glatt kopp og bestemte seg for å finne hemmeligheten. Han visste ikke engang hvordan leire ble brent. Han knuste fat, blandet skår, varmet i ovner. Ingenting virket. Han bygde egen ovn. Brennstoffet tok slutt. Han rev gjerdet, så møblene. Naboene kalte ham gal. Etter seks døgn smeltet endelig glasuren. De brune karene fikk et hvitt skjell. Senere ødela en dårlig ovn måneder med arbeid, og Palissy knuste selv det sprukne godset for å ikke selge noe han ikke stod for. Han var protestant og ble satt i Bastillen som gammel mann. Kongen ba ham si fra seg troen. Han nektet. Han døde i fengsel, men arbeidene hans lever. Johann Friedrich Böttger drømte om å lage gull. Kongen låste ham inne. I stedet fant han porselenets hemmelighet: hvit jord blandet og brent til noe sterkt. Meissen ble berømt. Böttger ble ikke fri. Han ble syk og døde ung. Fabrikken levde videre. Josiah Wedgwood hadde vondt i et kne og måtte stå rolig ved benken. Han forsøkte, feilet og forsøkte igjen. Han sa nei til kokt halvbra arbeid. Til slutt fikk han et hvitt steingods ingen hadde sett før. Dronningen bestilte. «Queen’s-ware» ble kjent overalt. Han bygde også kanaler for å få godset frem. Han satte orden foran hastverk. Byen han bygde, het Etruria. Han etterlot et håndverk som var blitt en kunst.