Drivkraftens hemmelige veier

Paulus sa en gang: «Stå fast i friheten.» Jung, en klok mann som studerte drømmer og myter, brukte dette som start på en reise inn i menneskets indre. Han så at religionenes store bilder – som himmel, helvete og engler – ikke svever fritt i luften. De vokser fra en dyp, menneskelig drivkraft. I Johannes’ åpenbaring finner vi to byer: Babylon, den ville og ødelagte, og Jerusalem, den vakre bruden som kommer fra himmelen. Jung sa at de er to sider av samme urfigur – moren. Hun kan ødelegge, og hun kan redde. Når disse kreftene blir til bilder som hav, kilder, byer og ruiner, har den sterke lengselen (som først bare ville tilbake til mor) allerede blitt gjort om til språk, fortelling og fellesskap. To tegn står sterkt: vann og livets tre. Fra Guds trone renner en elv, og treet bærer frukt hver måned. Bladene helbreder folk. I gamle myter er morens rolle overalt: vann gir liv, og i treet hviler slekt og skjebne. Solen stiger av havet og synker igjen i det. Helter ber om at dødens mørke flod skal bli livets vann. Gudinner står som trær og søyler. Et tre kan i én drøm være en mor, og i en annen noe annet. Drivkraften fester seg i former som likner dens egen bevegelse. Slik skifter bildene uten å lyve; de følger bare strømmen i mennesket.

Kommer ideen om incest bare fra lyst på selve handlingen? Jung sier nei. Den forbudte veien er stengt, og ønsket bøyer av og søker en annen utgang: å bli barn igjen, gå inn og bli født på ny. Fantasien finner omveier – forvandlinger, jomfrufødsel, vind som befrukter. Da kan den bundne kraften puste ut og reise seg som ånd. Jesus talte til Nikodemus: «Den som ikke blir født av vann og ånd, kan ikke se Guds rike.» Nikodemus svarte bokstavelig: «Kan en gammel mann gå inn i sin mors liv?» Jesus pekte mot symbolet: ordene åpner en dør. Slik blir et barnlig begjær dreid til noe som kan bære ansvar, kjærlighet og arbeid. I senantikken var verden sliten. Mange var slaver. Moral var tynn. Kvinner ble foraktet. Det lette ble lettvint, og hjertene tunge. Når folk føler seg tomme, vender drivkraften seg ofte mot det store og utilgjengelige. Da blir mor-bildet opphøyet, og alt får på seg et mysterium. Kristendommen avviser ikke kraften som drev gamle fruktbarhetsritualer; den kler den om og gir den nye klær og nye ord. Gamle tegn går videre med nye navn. Noen ganger bærer dyd en maske: de samme tilbøyelighetene skjuler seg bak forbudene. Å kaste troen uten å forstå hva den en gang vernet mot, kan sende oss bakover. Men også lysten møter sine grenser. Slik veier verden oss ned og løfter oss samtidig.

Hvordan komme ut av spenningen mellom ytre regler og skjult dragning? Ved å våge å se. Når vi ser hvor mye av oss som er enkel lyst og barnlige masker, kan vi også se hva helheten vår faktisk trenger. Ønsket om å gå tilbake til mor forsvinner ikke. Det lever videre i symboler og gir oss et trygt rom: himmel som far, jord som mor, alle mennesker som søsken. Da får vi lov å forbli litt barn, uten å merke det. Dette er trygt, men her bor også angst. Den helt salige vandreren er sjelden; oftere kjenner vi tvil og skyld, og frykten for at virkeligheten krever oss for mye. Likevel har mytene en stor gave: de bærer oss inn mot menneskehetens verk og minner oss om hvem vi er. Det finnes også en annen vei. Den bundne drivkraften kan tas bevisst hjem. Da vokser moralsk selvstendighet. Da blir nestekjærlighet ikke en etterligning av andres bra ord, men innsikt i gjensidig nødvendighet: jeg lever fordi du lever; du lever fordi jeg lever. Tro kan vike for forståelse, og skjønnheten i symbolene kan bevares uten at de lenker oss. Dette er ikke en kald vei. Den trenger mot, og en mild fasthet. Når vi ser at kraften i oss først var rettet bakover mot mor, kan vi vende den framover og ut – mot arbeid, skapelse og vennskap.

Treets vei ender i korset. Mange guder henges i trær: Odin, Marsyas og flere. Kristi kors trer inn i samme idérekke: livets tre og dødens tre i ett. Mennesket gis tilbake til mor i treet – også i kistelokket, dødens ved. En gammel historie om Osiris viser mønsteret: en kiste i vannet, en trestamme som omslutter ham, lemlesting og gjenreisning. Guden går i ring og fødes i moren på nytt. Om morgenen er han sønn; ved middag brudgom; om kvelden et barn i morens fang. Våren viser et hellig bryllup: sol og mor gifter seg, og alt spirer. Men det finnes en mørk tvilling: innvikling og kvelning. Helten fanges i slyngplanter, blekksprut, nattens slange rundt solbåten. Språket røper dypet: røtter og bånd, skinn og svull, ild og vilje, smelter i samme bevegelse. I noen myter fødes menneskene av trær. Verdenstreet bærer alt gjennom den lange natten. Solguden Ra stiger fra det grønne treets midte. Derfor kan Mithras fødes fra trestammen, eller bryte ut av en klippe ved en kilde. Jord, ved og vann – tre morformer. Når kristne i middelalderen taler om korset, kaller de det også livets tre. Da løftes smerten inn i gjenfødelsens språk.

Legender knytter Adam til korset. Adam sies å være gravlagt på Golgata. En kvist fra paradistreet plantes på graven hans og vokser til det treet Jesus dør på. Slik blir syndens tre til soningens tre. Andre myter forteller om Lilith, den første hustru, barnesnappere og havkvinnen Lamia – skikkelser av den farlige moren. I nattens ordleken blander hest og mareritt seg, og mor og hest glir sammen i fantasi. Solguden rir på morens rygg – en stjerneprydet himmelku. Isis i Egypt sårer og leger; hun er kjærlig og farlig i samme kropp. Helten må rive seg løs fra morens søte fang og skarpe bedrag for å bli sol-lik. Derfor går heltekampen mot havdragen. I oldtiden het hun Tiamat; i Bibelen Rahab og Leviatan. Vårhelten deler det store mor-monsteret, og verden skapes av hennes kropp. Psykoanalytisk sagt: verden blir til fordi vår indre kraft trekkes ut av mor-bildet og gis en annen oppgave. Å bryte med mor er vondt. Men uten det finnes ingen fri ferd ut i dagen.

Noen gamle ritualer lar hemmeligheten skinne fram. I Papremis i Egypt slåss menn med stokker til blodet renner – et minne om den voldsomme Tyfon som skulle åpne vei til mor. Den hellige volden deler noe av det forbudte med folket og lar faren bli sett. Også historien om Balder bærer dette: den myke guden felles av en uskyldig misteltein – en parasittplante som gamle ildritualer brukte til gnist. Prestens kutt i mistelteinen er en regulert berøring av det som vokser på treet, noe som er både rent og farlig. I de utviklede mysteriene vinner mennesket ved avståelse. Mithras bærer og feller den ville oksen i seg, og vinner solkronen. Solen kneler. Den siste forvandlingen i dette løftet blir hengningen på livets tre: den førstefødte gir livet tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Slik kan Adams skyld sones. Derfor blir korset et uhyre tett symbol: tre, fruktbarhet, forening og død på en gang. Variasjoner finnes over hele jorden: gudefigurer med vinger som tverrbjelker, tau-kors i barken, korsede tau kastet over vann, sjelens X mellom himmel og jord. Den egyptiske ankh-nøkkelen bærer livets løkke. Slangen og skarabéen – å bytte ham, å føde seg selv – kranser solens tegn. En pottemakergud binder egget og skaper barnet. Alt samlet peker én vei: fornyelse i forening, og den skjulte foreningen med mor som løfter oss framover i stedet for å sluke oss.

Et middelaldersk dikt lar Maria klage til korset: du hakker ned min blå fugl med gift. Korset svarer: min blomst må rødfarges for å frelse verden. Livets og dødens mødre møtes. Slik varer konflikten i sønnen: hans skjulte, forbudte ønske skyves over på bildet av en listig mor. Men det er sønnen som – tvunget av forbudet – rives løs fra flokken og blir individ, og lærer om døden. Religionen tar imot denne sprengladningen og ordner den i tegn, ritualer og regler. Energien blir mildere og sterkere over tid. Nå går fortellingen inn i et moderne rom: Miss Miller, en kvinne Jung aldri møtte, men hvis visjoner ble skrevet ned, gir oss en klinisk inngang. Først ser hun et merkelig grantre med knortete greiner: treet fortsetter morens linje. Så ser hun en purpur bukt og en bratt klippe – som en munn, en åpning, en avgrunn. Til slutt hører hun et virvar av stavelser: wa-ma. Det høres gammelt ut, men peker mot én lyd: ma-ma. Mor-bildet brer seg bak symbolene. Så stiger et annet dyr opp: hesten. Den dør som helten, kalles menneskets bror, og bærer den kraften i oss som er vill og trofast på samme tid. Hesten kan sparke frem kilder, løpe med lynet og trekke tiden i sirkel. I noen religioner er offerhesten bildet av hele kosmos. I mithraiske bilder står Aion – tidens gud – med løvehode og en slange rundt kroppen. Slangen betyr å vende innover, bli slukt, og bli født på ny. Trojahesten sier hemmeligheten rett ut: gå inn i moren for å bli født igjen og seire.

I Miss Millers indre drama står en indianer med pil rettet mot helten Chiwantopel. Helten åpner skjorten og blottlegger brystet. Scenen ligner på teater: sårbarhet som roper etter kjærlighet, en posering for å bli sett og forstått. Pilen blir både smerte og lyst. Død ved pil er et urgammelt bilde: i fortellinger snakker man om piler i kjødet og piler fra Gud. Pilen kan være en tanke som treffer oss, eller et ønske som gjennomborer. Dratt innover blir pilen et stikk i selvet: Odin henger i treet og ofrer seg til seg selv for å lære. Her lokkes helten ned til barndommens paradis. Men der er også faren størst: mor og død nær hverandre. Når drivkraften synker, vender den mot navlen – mot morens kilde. I indiske myter sover Vishnu, og fra navlen løfter en lotus skaperen Brahma. En demon røver de hellige skriftene, og Vishnu blir en fisk som dykker etter dem, kjemper og henter dem hjem. Slik kan konsentrert stillhet føre til gjenfødelse. Men den kan også føre til list: Trojas hest igjen. Bare den som våger å dø i det gamle og bli født i det nye, vinner.