Folkeeventyr fra Korea: Imps, spøkelser og feer

Under kong Sung-jong var provinsen Pyeongan som et vakkert dikt: skarpe hjerner fylte gatene, sangen lød fra morgen til kveld, og danserinnen Charan stanset pusten i enhver som så henne. Da den nye guvernøren feiret bursdag, ble sønnen hans ført frem – seksten år gammel, helt rolig og verdig. Han het Keydong. Han skulle danse med den flinkeste piken i salen, og hele forsamlingen ropte som én: «Charan!» De to beveget seg som svaler over gulvet, myke og våkne, og alle glemte lærebøkene sine et øyeblikk. Guvernøren ga Charan silke i gave og kalte henne sønnens særlige ledsagerske. Så kom det som ingen planlegger, men alle gjenkjenner: mellom embetsmannssønnen med hele fremtiden foran seg og danserinnen med alle blikk på seg, vokste en kjærlighet som gjorde alt annet mindre.

Da farens tjenestetid i nord tok slutt, sto valget der som et stup: rive dem fra hverandre, eller ta henne med på en uekte måte? Foreldrene ba sønnen velge. Han svarte kaldt at ved avreisedagen ville hun være som utslitte sko – ubrukelig og kastet bort. Alle trodde på kulden hans. Den dagen palankinene skled av sted, gråt Charan åpent. Keydongs ansikt rørte seg ikke. Men i Seoul, under strengt studium og forbudte lengsler, sprakk masken. En vinternatt reiste Keydong seg, forlot bøkene og gikk til fots nordover. Stråsandalene ble filler. Maten var knapt nok varm, månen var hard og kald, og veien gjorde ham sotet i ansiktet.

Etter en måned banket han på hos Charans mor. «Hun er hos den nye guvernørens sønn,» sa moren og stengte døren. Keydong søkte ly hos en skriver faren hans en gang hadde reddet, og snek seg ved daggry inn i guvernørgården, skjult blant menn som feide snø. Han var klønete og fikk latter. Charan så på ham ett sekund og visste. Hun lot som hun ikke kjente ham, men sa til sin nye herre at farens dødsdag var blitt glemt og at hun måtte hjem og gjøre offer. Hun løp. Hos moren fant hun Keydong. De omfavnet hverandre uten ord. Uten å se seg tilbake pakket de klær og få eiendeler og forlot byen mens folk fortsatt pustet dugg på vinduene.

I en fjellbygd ble alt enklere og hardere. Keydong fikk ikke til plog eller ved. Folk lo av ham. Charan sydde, vevde, solgte smykker og vant sakte hjertene til dem som syntes danserinner var lettsindige. Hun bar husholdet. Om kvelden tente de et lite lys. Han skrev, hun spant. En omreisende kremmer kom med en diger samling oppgaver for hoffeksamener. Keydong løste tusener av spørsmål. Charan holdt ham våken med te og smil. Slik gikk to år. En dag kom kallet til en ekstraordinær eksamen. Charan pakket mat i en byltepose, rettet kragen hans og sendte ham sørover.

«Gå som vann,» sa hun. «Kom tilbake som vår.» I palassets gård fløt setningene hans som klare bekker. Da navnet på førsteplassen ble lest, løftet alle hodene. Kongen ville vite hvem faren var. På listen sto «Høyesterettsjustitiarius» – en tittel faren hadde hatt for tre år siden. Nå var han statsminister. Han kjente sønnens skrift med en gang, fortalte alt, og gråt. Kongen ba Keydong si sannheten fra start til slutt. Han gjorde det. Kongen roste angeren hans og pikens trofasthet og sa: «En kvinne som holder på lyset så en mann finner veien tilbake til riket, er ikke som andre dansere.» Han gjorde Charan til lovlig hustru, lik i rang, og barna deres berettiget til rikets høyeste prøver.

Statsministerens palankin dro nordover for å hente henne. Charan steg av ved palassets port i samme rolige takt som før, men med øyne som så dypere. De levde lenge og godt. To sønner ble født, begge besto eksamen. Når folk spurte hvordan storhet kan begynne, svarte de: av og til med en dans, en kald måne og en jente som ikke ga seg.

I de samme gatene i Seoul gikk en skitten tigger med bustete hår. Han het Chang To-ryong. Trollmannen Chon U-chi steg av hesten og bøyde seg hver gang han så ham. En embetsmann som ga tiggeren mat, så senere et lik bæres til vannporten og tenkte stille at kanskje var det hans venn. Tjue år gikk. Den samme mannen rotet seg bort i fjellene, tok et steg for langt – og sto plutselig i en gård av jade og lys. Tjenere gled som luft. Barn var så vakre at det gjorde vondt.

«Kjenner du meg ikke?» sa en mild stemme. Tiggeren sto der, men nå var han vakker som en prins. Han var blitt forvist en tid til menneskenes støvete veier, sa han, men hadde alltid vært noe mer. Nå lot han sin gamle velgjører høre musikk og sove som i drøm. Da mannen våknet, sto han igjen på stien han ikke fant dagen etter. Folk mintes siden at Changs klær aldri slets og ansiktet aldri eldes. De hadde bare sett forbi det.