Åkrer av diamanter: Våre daglige muligheter

Langt, langt borte, ved elvene Tigris og Eufrat, levde en gang en persisk bonde. Han het Ali Hafed. Han var rik på det enkleste viset: Han hadde en gård, en hage og fred i hjertet. Hver morgen våknet han til fuglesang og gikk ut for å se til avlingene. Han elsket duften av frisk jord og lyden av bekken som rant gjennom eiendommen. Men så en dag traff han en vismann som snakket om diamanter. Vismannen var en reisende fra fjerne land, med skjegg som nådde til beltet og øyne som glitret av kunnskap. «Diamanter er frosset dugg fra solen,» sa vismannen og løftet en liten stein som fanget lyset. «En mann som eier en diamant, kan kjøpe seg hele kongedømmer. Med én slik stein kan du skaffe deg alt du noensinne har drømt om.» Ali Hafed lyttet, og tankene hans begynte å vandre. Han så for seg slott og vogner, silke og krydder. Det lille smil om munnen ble borte. «Hvor finner jeg slike steiner?» hvisket han. Vismannen pekte mot horisonten. «De ligger i fjellet, i elveleiene, i fremmede land. Du må lete lenge, men belønningen er uendelig.» Ali Hafed ble grepet som av en feber. Han solgte gården for å reise ut og finne diamanter. Han pakket en veske, tok farvel med hagen og bekken, og la ut på en reise som skulle vare i flere år. Han lette i fjell og daler, i ørken og skoger. Han krysset elver og klatret over pass. Ansiktet ble magrere, håret gråere, men han ga seg ikke. Han reiste helt til Barcelona i Spania, der han sto ved havet og stirret utover bølgene. Men han fant aldri noen diamant. Til slutt ble han så fattig og lei at han kastet seg i havet og druknet.

Mannen som hadde kjøpt gården til Ali Hafed, het ikke noe spesielt. Han var en helt vanlig bonde, med arbeidshender og enkle vaner. Han visste ingenting om diamanter eller kongedømmer. Han våknet tidlig, melket kuene og sådde korn. En morgen gikk han ned til bekken i hagen for å hente vann. Han bar en trebøtte og plystret en melodi. Der så han en merkelig stein som glinset i solen. Den lå blant grusen på bekkenes bunn, omgitt av små rullestein. Han plukket den opp og syntes den var vakker. Overflaten var glatt og kjølig, og den fanget morgenlyset som en liten sol. Han la den på peishyllen, der den sto og blinket i skjæret fra ilden. Dager gikk. Bonden la knapt merke til den, men den pyntet opp i stuen. Noen dager senere kom samme vismann på besøk. Han så steinen og utbrøt med en røst full av forundring: «Herregud! Det er en diamant!» Bonden ble forbløffet. Han stirret på steinen og så den med nye øyne. Vismannen tok den forsiktig og holdt den opp mot lyset. «En av de reneste jeg har sett!» sa han. Bonden og vismannen gikk til bekken og fant flere slike steiner. De lette i grusen og blant kantene, og hver gang fant de en ny, glitrende skatt. Det var en hel åker av diamanter. Disse diamantene ble senere verdenskjente som Golconda-diamantene – juveler som prydet kroner og smykker over hele verden. Hadde Ali Hafed blitt hjemme og gravd i sin egen hage, ville han funnet dem. Men han var altfor opptatt med å lete langt borte, mens rikdommen lå rett under føttene hans.

Denne historien fortalte en mann som het Russell Conwell. Han reiste rundt i Amerika og fortalte den igjen og igjen for store forsamlinger. Folk satt på pinebenken og lyttet. Han sa med en stemme som varmet rommet: «Dere har åkrer av diamanter der dere står!» Han løftet armen og pekte ut over publikum. «Mulighetene ligger rett foran oss, i hverdagen vår, i jobben vår, i byen vår. Vi trenger ikke å reise langt for å finne lykke eller rikdom. Vi må bare åpne øynene og se hva folk rundt oss trenger.» Conwell smilte og så utover de ventende ansiktene. Han visste at mange søkte etter lykken langt borte, akkurat som Ali Hafed. Men han hadde selv erfart at svaret lå der de minst ventet det. Conwell vokste opp i fattige kår i en liten hytte i New England. Han hadde lært å se muligheter i det små. En gang startet han en kirke i en leid sal. Den vokste og vokste, til den ble et stort tempel med tusenvis av medlemmer. Og senere startet han et helt universitet – Temple University – bare fordi han så at unge mennesker trengte utdanning, men ikke hadde råd til den. «Alt begynner med et blikk,» sa han. «Et blikk som ser et behov og tenker: Jeg kan gjøre noe med det.»

Conwell fortalte også om folk som fant rikdom rett foran nesen. En bonde i Pennsylvania solgte gården sin fordi han ville lete etter olje i Canada. Han pakket alt og dro av gårde med et hjerte fullt av forhåpninger. Men hjemme på den gamle gården rant oljen under en planke i bekken. Bonden visste det ikke. År senere kom en nabo og oppdaget den mørke væsken som sivet opp. Den ble til en av de rikeste oljekildene i staten. En annen mann solgte huset sitt, fordi han trengte penger til en reise. Men dørstokken i det gamle huset var av massivt sølv – ingen hadde sett det. Det lå rett under føttene deres, dag ut og dag inn. Feilen var alltid den samme: Vi ser forbi det som er nært, fordi det virker for vanlig. Vi drømmer om fjerne land og glemmer den lille hagen. Conwell sa at det viktigste er å lære å se hva folk trenger. Ta for eksempel den unge kvinnen som satt og sydde hatter i et kjøkken. Hun tjente dårlig og måtte spare hver krone. Men hun la merke til at andre kvinner i byen ønsket seg pene hodeplagg til kirken og selskap. Hun lærte seg faget bedre, kjøpte inn stoffer og fjær, og åpnet en liten butikk. Snart hadde hun flere kunder enn hun kunne betjene. Alt hun trengte, var rett foran henne: en nål, en tråd og et øye for mote.

Conwell visste at mange trodde rikdom var noe galt. De sa at penger og fromhet ikke kunne gå sammen. Prekestoler advarte mot grådighet, og mange fromme mennesker så ned på dem som tjente mye. Men Conwell ristet på hodet og så mildt på forsamlingen. «Penger er et verktøy,» sa han med en rolig stemme. «De trykker bibler, bygger skoler og sykehus. De kan brødfø de sultne og kle de nakne. Det er kjærligheten til penger som er gal – ikke pengene selv. En ærlig fortjeneste er en velsignelse.» Han fortalte om sin egen far som drev en liten landhandel i en landsby. Tre kunder kom inn og spurte etter en foldekniv, men faren ristet på hodet. «Jeg fører ikke kniver,» sa han og sendte dem videre. Da Conwell hørte om det, tenkte han at faren hadde gått glipp av en mulighet. En god butikk har det folk trenger. Det var ikke vanskelig å kjøpe inn noen kniver. Små grep kunne gjort stor forskjell. Conwell selv levde som han lærte. Han tjente mye på foredragene sine, men han ga bort nesten alt. Hver måned sendte han store summer til studenter og veldedighet. Likevel bygde han opp store ting: en kirke, et universitet, sykehus. Han så på rikdom som et middel til å tjene andre, ikke som et mål i seg selv.

En helt spesiell historie handlet om en liten jente. Hun het ikke noe bemerkelsesverdig, men hun hadde et stort hjerte. En søndag ville hun gå i søndagsskole, men kirken var så full at det ikke var plass til flere. Folk sto i gangene og utenfor dørene. En høy mann så den lille jenta stå forlatt ved inngangen. Han løftet henne opp på skulderen og bar henne inn, slik at hun kunne se og høre. Hun smilte og klamret seg fast. Mannen hvisket til henne: «En dag skal det være plass til alle. Det lover jeg.» Jenta ble rørt. Hun begynte å spare penger til en ny, større kirke. Hun la fem cents i en liten sparebøsse, så ti, og til slutt var det femtisju cent. Hun gledet seg til å gi dem. Men så ble hun alvorlig syk. Feberen steg, og hun ble svak. Til tross for legens beste forsøk, døde hun. I begravelsen ga faren den lille sparebøssen til Conwell. Conwell holdt den i hånden og fortalte om jentas offer på et stort møte. En rik mann i forsamlingen ble grepet. Han sto opp og ropte: «Jeg gir tomten til en ny kirke! Første avdrag skal være de femtisju centene. Resten betaler jeg etter hvert.» Slik ble Temple Church til – en av de største kirkene i Philadelphia, bygget på en liten jentes tro.

Conwell ble prest i denne kirken. Folk strømmet til fra alle kanter. Søndagene var fulle av sang og bønn, og benkeradene var alltid stappfulle. Men snart måtte de stenge dørene fordi det var fullt. Conwell så et nytt behov som vokste frem: en skole for unge mennesker som måtte jobbe om dagen. De hadde ikke råd til vanlig skolegang, men de lengtet etter kunnskap. «Hvorfor ikke åpne kveldsundervisning?» tenkte han. Han begynte med én ung mann, en slakterlærling som het John. De møttes hjemme hos Conwell, i stuen, om kvelden. Lærlingen leste høyt, og Conwell rettet på uttalen. Snart kom flere. De lånte et rom i en bygning, så et helt hus. Undervisningen spredte seg som ild i tørt gress. Til slutt vokste det frem et helt universitet – Temple University. Conwell smilte når han fortalte om døren i andre etasje. Han hadde latt bygge en dør som åpnet ut mot en tom tomt, rett ut i luften. Folk lo og ristet på hodet. «Hva skal du med en dør som fører til ingensteds?» spurte de. «Den fører til fremtiden,» svarte Conwell. Noen år senere ble et nytt hus reist på tomten, og døren førte rett inn i det. Slik tenkte Conwell: alltid et skritt foran, alltid klar for det som kommer.

Conwell trodde på arbeid. Han sa at de største heltene ikke er generaler eller konger, men vanlige folk som gjør jobben sin godt. En bonde som pløyer åkeren, en mor som syr klær, en lærer som underviser – det er de som bygger samfunnet. En gang under krigen så Conwell Abraham Lincoln. Presidenten var høy og klønete, med store hender og en rusten dress. Men da han talte, ble han stor. Stemmen fylte rommet, og ordene traff alle som hørte på. Conwell ba en gang Lincoln om å spare en ung soldat som hadde sovnet på vakt. Dødsstraff ventet den uheldige gutten. Lincoln så på Conwell med trette øyne og sa mildt: «Jeg har aldri skrevet under på å skyte en gutt under tjue – og kommer aldri til å gjøre det.» Han benådet soldaten. Det var ekte storhet, mente Conwell: å vise barmhjertighet når man har makt. Vi kan alle bli store – ikke ved å jage berømmelse, men ved å tjene menneskene rundt oss. En ekte leder er en tjener, ikke en herre. Han bøyer seg for andres behov.