BokRobot leseutgave
Bøker
GratisVega Verde-gruven
Various
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
Svensk
SpanskJim Cayley klatret over søppelhaugene ved gruven, glad for den enorme appetitten han snart skulle få gleden av å tilfredsstille.
Det var også noe annet.
Lille Toro, gutten fra Cuba – «Noens foreldreløse barn», kalte spanjolene ved gruven ham, med et sannsynlig stikk mot sannheten – lille Toro hadde vært ved Lago Frio sammen med Jim, for å passe på at han ikke skulle drukne av krampe eller bli spist av en av de gigantiske ørretene, og hadde antydet at det skulle skje mørke gjerninger den samme dagen, ved stengetid eller deromkring.
Hittil hadde Jim ikke helt rettferdiggjort sin tilstedeværelse ved Vega Verde-gruven, rundt fire tusen fot over havnivået i disse ødemarkene i Asturias. For å være sikker, var han der for helsens skyld. Men Mr. Summerfield, den andre ingeniøren som var partner med Alfred Cayley, Jims bror, hadde i et tankeløst øyeblikk kalt Jim «en lat, ung hund», og uttrykket hadde festet seg. Jim hadde ikke likt det, og forsøkt å si det. Dessverre stammet han, og Don Ferdinando (Mr. Summerfield) hadde ledd og gått sin vei, og sagt at han ikke kunne vente.
Nå var det Jims tur. Han følte at dette var tilfellet, og han gledet seg over følelsen, så vel som over appetitten og tanken på den utsøkte suppen, omeletten, kotelettene og de andre rettene som fru Jumbo hadde det privilegiet å servere til de tre engelskmennene (medregnet Jim) nøyaktig klokken halv to.
Toro hadde laget et stort oppstyr rundt nyheten sin. Han tørket Jim på den tiden, og Jim sa at han ikke trodde noen annen engelsk gutt på femten år hadde hatt et så fantastisk bad. I det fjerne var det snødekte fjelltopper som langsomt smeltet inn i den innsjøen som med rette bar navnet «Cold».
«Don Jimmy», sa den unge Toro, idet han stoppet opp med håndkleet, «hva synes du?»
«Synes?», sa Jimmy. «At jeg—jeg—jeg—jeg skal slå deg i hodet med knyttneven hvis du ikke fullfører denne oppgaven, og—og—og—gjør det fort.»
Han var egentlig ikke sint på den cubanske gutten. Gutten visste det selv, og gliste idet han beveget seg mot Jims skulder.
«Ja, Don Jimmy», sa han; «ikke bekymre deg for det. Men jeg skal fortelle deg en skikkelig hemmelighet denne gangen—ingen tvil om det.»
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jim Cayley klatret over søppelhaugene ved gruven, glad for den enorme appetitten han snart skulle få gleden av å tilfredsstille.
Det var også noe annet.
Lille Toro, gutten fra Cuba – «Noens foreldreløse barn», kalte spanjolene ved gruven ham, med et sannsynlig stikk mot sannheten – lille Toro hadde vært ved Lago Frio sammen med Jim, for å passe på at han ikke skulle drukne av krampe eller bli spist av en av de gigantiske ørretene, og hadde antydet at det skulle skje mørke gjerninger den samme dagen, ved stengetid eller deromkring.
Hittil hadde Jim ikke helt rettferdiggjort sin tilstedeværelse ved Vega Verde-gruven, rundt fire tusen fot over havnivået i disse ødemarkene i Asturias. For å være sikker, var han der for helsens skyld. Men Mr. Summerfield, den andre ingeniøren som var partner med Alfred Cayley, Jims bror, hadde i et tankeløst øyeblikk kalt Jim «en lat, ung hund», og uttrykket hadde festet seg. Jim hadde ikke likt det, og forsøkt å si det. Dessverre stammet han, og Don Ferdinando (Mr. Summerfield) hadde ledd og gått sin vei, og sagt at han ikke kunne vente.
Nå var det Jims tur. Han følte at dette var tilfellet, og han gledet seg over følelsen, så vel som over appetitten og tanken på den utsøkte suppen, omeletten, kotelettene og de andre rettene som fru Jumbo hadde det privilegiet å servere til de tre engelskmennene (medregnet Jim) nøyaktig klokken halv to.
Toro hadde laget et stort oppstyr rundt nyheten sin. Han tørket Jim på den tiden, og Jim sa at han ikke trodde noen annen engelsk gutt på femten år hadde hatt et så fantastisk bad. I det fjerne var det snødekte fjelltopper som langsomt smeltet inn i den innsjøen som med rette bar navnet «Cold».
«Don Jimmy», sa den unge Toro, idet han stoppet opp med håndkleet, «hva synes du?»
«Synes?», sa Jimmy. «At jeg—jeg—jeg—jeg skal slå deg i hodet med knyttneven hvis du ikke fullfører denne oppgaven, og—og—og—gjør det fort.»
Han var egentlig ikke sint på den cubanske gutten. Gutten visste det selv, og gliste idet han beveget seg mot Jims skulder.
«Ja, Don Jimmy», sa han; «ikke bekymre deg for det. Men jeg skal fortelle deg en skikkelig hemmelighet denne gangen—ingen tvil om det.»Toro hadde lært seg litt merkelig engelsk gjennom omgangen med amerikanerne som hadde flommet over hans hjemland etter den store krigen. Likevel var det helt forståelig engelsk.
"En s—s—s—straks hemmelighet! Så bare ut med det, ellers slår jeg deg i hodet for det også," sa Jimmy og skyndte seg med ordene.
Han oppnådde ofte bemerkelsesverdige seire over sin talefeil ved å skynde seg med ordene. Dette fungerte best overfor dem som var under ham, da han ikke trengte å tenke over hvilke ord han burde bruke. På skolen begikk han grusomme feil bare på grunn av sin respektfulle holdning overfor lærerne og lignende. De så ikke ut til å forstå hvor mye han led på grunn av sin vennlige hensynsfullhet overfor dem.
Det var det samme med Don Ferdinando. Mr. Summerfield var en svært ansett ingeniør når han var hjemme i London. Jimmy kunne ikke la være å føle seg litt imponert over ham. Derfor var stammingen hans overfor Don Ferdinando noe "så ytterst ytterlig" (som broren hans sa) at ingen kunne høre på det uten åpenbar smerte, munterhet eller utålmodighet. I Don Ferdinandos tilfelle var det som regel utålmodighet. Tiden hans var verdt rundt et pund i minuttet.
"Greit," sa Toro. "Og halsen min er ikke tørrere enn ryggen din nå, Don Jimmy; så du kan kle på deg og høre etter. De skal sprenge gruven i ettermiddag – det er det de skal gjøre; og de ville knivstikke meg om de visste at jeg sladret."
"Hva?" utbrøt Jimmy.
"Det er sant," sa Toro og slapp håndkleet og lette etter en sigarett. "De er alle så ytterst sikre på at de ikke vil få lov til å dra ned til Bavaro for Saint Gavino-festen i morgen, at de har bestemt seg for å gjøre det. Hvis det ikke er noen portering å gjøre, vil de få lov til å dra. Slik ser de på det. De bryr seg ikke, ikke én peseta mellom dem, om hvor mye det koster selskapet å få maskinen satt i stand igjen; ikke disse skurkene gjør det. Det de vil ha, er tolv timer med vin i dalen. Vil du ikke sladre på meg, Don Jimmy?"
"S—s—slanger!" sa Jimmy.
Så hadde han begynt å løpe bort fra Lago Frio, med jakken på armen. Å kle på seg gikk fort i den villmarken, der man midt på dagen om sommeren ikke trengte mye klær.
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Toro hadde lært seg litt merkelig engelsk gjennom omgangen med amerikanerne som hadde flommet over hans hjemland etter den store krigen. Likevel var det helt forståelig engelsk.
"En s—s—s—straks hemmelighet! Så bare ut med det, ellers slår jeg deg i hodet for det også," sa Jimmy og skyndte seg med ordene.
Han oppnådde ofte bemerkelsesverdige seire over sin talefeil ved å skynde seg med ordene. Dette fungerte best overfor dem som var under ham, da han ikke trengte å tenke over hvilke ord han burde bruke. På skolen begikk han grusomme feil bare på grunn av sin respektfulle holdning overfor lærerne og lignende. De så ikke ut til å forstå hvor mye han led på grunn av sin vennlige hensynsfullhet overfor dem.
Det var det samme med Don Ferdinando. Mr. Summerfield var en svært ansett ingeniør når han var hjemme i London. Jimmy kunne ikke la være å føle seg litt imponert over ham. Derfor var stammingen hans overfor Don Ferdinando noe "så ytterst ytterlig" (som broren hans sa) at ingen kunne høre på det uten åpenbar smerte, munterhet eller utålmodighet. I Don Ferdinandos tilfelle var det som regel utålmodighet. Tiden hans var verdt rundt et pund i minuttet.
"Greit," sa Toro. "Og halsen min er ikke tørrere enn ryggen din nå, Don Jimmy; så du kan kle på deg og høre etter. De skal sprenge gruven i ettermiddag – det er det de skal gjøre; og de ville knivstikke meg om de visste at jeg sladret."
"Hva?" utbrøt Jimmy.
"Det er sant," sa Toro og slapp håndkleet og lette etter en sigarett. "De er alle så ytterst sikre på at de ikke vil få lov til å dra ned til Bavaro for Saint Gavino-festen i morgen, at de har bestemt seg for å gjøre det. Hvis det ikke er noen portering å gjøre, vil de få lov til å dra. Slik ser de på det. De bryr seg ikke, ikke én peseta mellom dem, om hvor mye det koster selskapet å få maskinen satt i stand igjen; ikke disse skurkene gjør det. Det de vil ha, er tolv timer med vin i dalen. Vil du ikke sladre på meg, Don Jimmy?"
"S—s—slanger!" sa Jimmy.
Så hadde han begynt å løpe bort fra Lago Frio, med jakken på armen. Å kle på seg gikk fort i den villmarken, der man midt på dagen om sommeren ikke trengte mye klær."Nei, jeg skal ikke sladre!" hadde han ropt tilbake over skulderen.
Toro, den cubanske gutten, satte seg ned på kanten av den kalde, blå innsjøen og røyket ferdig sigaretten sin i dyp ettertanke. Hvite folk, særlig hvite engelsktalende folk, var ganske utilfredsstillende. Han likte dem, for som regel kunne han stole på dem. Men Don Jimmy hadde ikke behøvd å skynde seg av gårde slik. Toro hadde håpet å få lov til å ta betalt for ytterligere en times behagelig lediggang. Slik som tingene var, ville imidlertid Don Alonso, formannen, garantert ta ham i nakkeskinnet hvis han kom to minutter etter Don Jimmy til de røde jordhaugene og de galvaniserte brakkene ved kalamin-gruven, som lå plassert åtte hundre fot rett opp fra Vega Verde.
Jim Cayley kom likevel noen minutter for sent til suppen.
"Jeg s—s—sier!" begynte han, idet han spant inn i rommet.
"Si ingenting, gutten min!" utbrøt Don Alfredo, idet han så opp fra avisen sin.
Posten hadde nettopp kommet – en tur på åtte miles, som én av gjengen foretok daglig, begge veier.
Mrs. Jumbo, den skjeggete, gamle spanske damen som tok seg av huset, satte suppen foran Jimmy.
"Spis, vennen min," sa hun på spansk, mens hun kjærtegnet det fuktige håret hans – et av hennes mange vennlige, men likevel avskyelige små triks, for å markere sin beundring for Jims friske hudfarge og generelle skjønnhet.
"Men det er – det er – det er ytterst impo – p – p----"
Don Ferdinando la ned skjeen sin. Han lot også det ytterst alvorlige brevet fra London som han leste, falle ned i suppen.
"Jeg skal si deg noe, Cayley," sa han, "hvis du ikke knuser denne lille broren din, skal jeg gjøre det. Dette er et spørsmål om liv og død, og jeg må ha et klart hode for å tenke det gjennom."
"Jeg sa bare," utbrøt Jim fortvilet. Men broren hans stoppet ham.
"Hold kjeft, Jim," sa han. "Vi har nok å bekymre oss for som det er. Jeg mener det, gutten min. Hvis du har noe viktig å fortelle, så overlat det til meg å gi deg beskjed om når du skal uttale deg om det. Jeg mener det alvorlig."
Da Don Alfredo sa at han "mente det alvorlig", betydde det ofte at han var på randen av et ytterst ubroderlig raseri. Og så konsentrerte Jim seg om middagen sin.
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Nei, jeg skal ikke sladre!" hadde han ropt tilbake over skulderen.
Toro, den cubanske gutten, satte seg ned på kanten av den kalde, blå innsjøen og røyket ferdig sigaretten sin i dyp ettertanke. Hvite folk, særlig hvite engelsktalende folk, var ganske utilfredsstillende. Han likte dem, for som regel kunne han stole på dem. Men Don Jimmy hadde ikke behøvd å skynde seg av gårde slik. Toro hadde håpet å få lov til å ta betalt for ytterligere en times behagelig lediggang. Slik som tingene var, ville imidlertid Don Alonso, formannen, garantert ta ham i nakkeskinnet hvis han kom to minutter etter Don Jimmy til de røde jordhaugene og de galvaniserte brakkene ved kalamin-gruven, som lå plassert åtte hundre fot rett opp fra Vega Verde.
Jim Cayley kom likevel noen minutter for sent til suppen.
"Jeg s—s—sier!" begynte han, idet han spant inn i rommet.
"Si ingenting, gutten min!" utbrøt Don Alfredo, idet han så opp fra avisen sin.
Posten hadde nettopp kommet – en tur på åtte miles, som én av gjengen foretok daglig, begge veier.
Mrs. Jumbo, den skjeggete, gamle spanske damen som tok seg av huset, satte suppen foran Jimmy.
"Spis, vennen min," sa hun på spansk, mens hun kjærtegnet det fuktige håret hans – et av hennes mange vennlige, men likevel avskyelige små triks, for å markere sin beundring for Jims friske hudfarge og generelle skjønnhet.
"Men det er – det er – det er ytterst impo – p – p----"
Don Ferdinando la ned skjeen sin. Han lot også det ytterst alvorlige brevet fra London som han leste, falle ned i suppen.
"Jeg skal si deg noe, Cayley," sa han, "hvis du ikke knuser denne lille broren din, skal jeg gjøre det. Dette er et spørsmål om liv og død, og jeg _må_ ha et klart hode for å tenke det gjennom."
"Jeg sa bare," utbrøt Jim fortvilet. Men broren hans stoppet ham.
"Hold kjeft, Jim," sa han. "Vi har nok å bekymre oss for som det er. Jeg mener det, gutten min. Hvis du har noe viktig å fortelle, så overlat det til meg å gi deg beskjed om når du skal uttale deg om det. Jeg mener det alvorlig."
Da Don Alfredo sa at han "mente det alvorlig", betydde det ofte at han var på randen av et ytterst ubroderlig raseri. Og så konsentrerte Jim seg om middagen sin.
Han trakk grimaser til fru Jumbo og hennes kjærtegn, og fant til og med feil ved suppen da hun spurte ham vennlig om den ikke var utmerket. Alt dette for å lindre følelsene sine.
De to ingeniørene lot Jim fullføre middagen sin alene. Jims nye forsøk på å si «Jeg sier deg, Alf!» ble stoppet av de opprakte hendene til begge ingeniørene.
Utenfor ble de møtt av Don Alonso, formannen, en svært smart og initiativrik mann, tatt i betraktning at han var spanjol.
«De kommer til å streike, senores!» sa Don Alonso med et skuldertrekk. «Det kan dessverre ikke unngås. Det er alt sammen Domecqs verk, den skurken! Hvorfor ga dere ham ikke sparken, Don Alfredo, etter den affæren med Morenos død? Det er ingen tvil om at han drepte Moreno, og han har ikke et fnugg av takknemlighet eller godhet i seg.»
«Han er en dyktig håndverker,» sa Alfred Cayley.
«Altfor dyktig, for å si det sånn,» sa Don Ferdinando. «Hvis han var borte fra gruven, Elgos, ville alt ha gått smidigere, ikke sant?»
«Det kan jeg garantere, señor,» svarte formannen. «Som det er nå, spiller han kortene sine mot meg. Innflytelsen hans er ekstraordinær. Det kommer ikke til å være én eneste mann her i morgen; Saint Gavino vil ha all deres tid og penger.»
«Du forventer vel ikke noe aktivt ugagn?» foreslo Don Ferdinando.
Formannen trodde ikke det. Han hadde ikke hørt et ord om noe slikt.
«Veldig bra, da. Jeg skal ta meg av Domecq med én gang,» sa Don Ferdinando.
Han gikk tilbake til huset og stappet revolveren i lommen. Man måtte være forberedt på alle slags nødsituasjoner i disse ødemarkene i Asturias, særlig kveldene og morgendagene før helgenedager. Men det fulgte slett ikke av at Don Ferdinando stappet pistolen i lommen at han sannsynligvis ville bli nødt til å bruke den.
De tre skulle til å skille lag etter dette da en gutt i en blå bomullsjakke reiste seg sløvt opp bak en haug med kalamin rett bak dem, og beveget seg bort mot maskineriet på kanten av stupet.
«Pedro!» ropte formannen, og da gutten kom tilbake, ble han spurt om han hadde lyttet.
Han sverget at en slik tanke ikke hadde streifet ham. Han hadde sovet; det var alt.
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han trakk grimaser til fru Jumbo og hennes kjærtegn, og fant til og med feil ved suppen da hun spurte ham vennlig om den ikke var utmerket. Alt dette for å lindre følelsene sine.
De to ingeniørene lot Jim fullføre middagen sin alene. Jims nye forsøk på å si «Jeg sier deg, Alf!» ble stoppet av de opprakte hendene til begge ingeniørene.
Utenfor ble de møtt av Don Alonso, formannen, en svært smart og initiativrik mann, tatt i betraktning at han var spanjol.
«De kommer til å streike, senores!» sa Don Alonso med et skuldertrekk. «Det kan dessverre ikke unngås. Det er alt sammen Domecqs verk, den skurken! Hvorfor ga dere ham ikke sparken, Don Alfredo, etter den affæren med Morenos død? Det er ingen tvil om at han drepte Moreno, og han har ikke et fnugg av takknemlighet eller godhet i seg.»
«Han er en dyktig håndverker,» sa Alfred Cayley.
«Altfor dyktig, for å si det sånn,» sa Don Ferdinando. «Hvis han var borte fra gruven, Elgos, ville alt ha gått smidigere, ikke sant?»
«Det kan jeg garantere, señor,» svarte formannen. «Som det er nå, spiller han kortene sine mot meg. Innflytelsen hans er ekstraordinær. Det kommer ikke til å være én eneste mann her i morgen; Saint Gavino vil ha all deres tid og penger.»
«Du forventer vel ikke noe aktivt ugagn?» foreslo Don Ferdinando.
Formannen trodde ikke det. Han hadde ikke hørt et ord om noe slikt.
«Veldig bra, da. Jeg skal ta meg av Domecq med én gang,» sa Don Ferdinando.
Han gikk tilbake til huset og stappet revolveren i lommen. Man måtte være forberedt på alle slags nødsituasjoner i disse ødemarkene i Asturias, særlig kveldene og morgendagene før helgenedager. Men det fulgte slett ikke av at Don Ferdinando stappet pistolen i lommen at han sannsynligvis ville bli nødt til å bruke den.
De tre skulle til å skille lag etter dette da en gutt i en blå bomullsjakke reiste seg sløvt opp bak en haug med kalamin rett bak dem, og beveget seg bort mot maskineriet på kanten av stupet.
«Pedro!» ropte formannen, og da gutten kom tilbake, ble han spurt om han hadde lyttet.
Han sverget at en slik tanke ikke hadde streifet ham. Han hadde sovet; det var alt.«Veldig bra!» sa formannen. «Du kan gå, og det er femti cent mindre på lønningslista di som den ubeleilige søvnen din har kostet deg.»
Disiplinen ved gruven måtte være den strengeste. Minste slapphet, og den lateste mannen ville garantert starte en epidemisk latskap.
Don Ferdinando satte kursen mot Vega, åtte hundre fot rett nedenfor gruven. Det var en risikabel sving, rett ved siden av transportmaskineriet, med tjue steder der et feiltrinn ville bety døden.
Domecq arbeidet nedenunder og lastet godset over på oksekjerrene.
Alfred Cayley forsvant inn i en av de øvre gangene for å se hvordan det gikk.
Snøfjellene og ettermiddagssolen så ned på et svært behagelig syn av industriell aktivitet – arbeidere i blå jakker og hauger av malm; og også på Jim Cayley, som hadde kost seg så grundig med middagen at han ikke tenkte så mye på den avviste informasjonen som før.
Men nå kom den cubanske gutten drivende mot ham igjen, på vei mot svingen.
Jim ropte på ham.
"Kan ikke stoppe, Don Jimmy!" sa Toro. Men da han var noen meter nede, vinket han til Jim, som straks kom bort til ham.
De rådførte seg på kanten av et skremmende stup.
"Jeg skal straks ned for å fortelle Domecq at det skal gjøres presis klokken halvtre," sa Toro.
"Hva skal gjøres?" spurte Jimmy.
"Det jeg fortalte deg om. De har kuttet telefonlinjen ned til 'llano' som en begynnelse. Men det er ingenting. Du går bare bort og setter deg ved maskinen og ser hva som skjer. De vil nok ikke ha noe imot deg."
For å si det rett ut, var Jim litt forvirret. Han hadde ikke satt seg inn i detaljene rundt en konspirasjon blant spanske gruvearbeidere bare for å få en fridag. Og siden Toro ikke kunne vente (klokken nærmet seg halvtre), tenkte Jim at han like godt kunne følge rådet hans. Han likte å se de store spannene med malm svinge seg ut i tomrommet fra gruvenivået og legge ut på sin skremmende ferd i en faretruende vinkel, ned, ned, helt til de, som bare små prikker, nådde transport- og vaskeanlegget i Vega. To tomme spann kom opp mens to fulle spann gikk ned, og de beveget seg med en viss sublimitet langs det doble tauet av vevd ståltråd.
Jim satte seg ned på avstand. Han så at ett lass ble sendt av gårde – ikke flere.
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Veldig bra!» sa formannen. «Du kan gå, og det er femti cent mindre på lønningslista di som den ubeleilige søvnen din har kostet deg.»
Disiplinen ved gruven måtte være den strengeste. Minste slapphet, og den lateste mannen ville garantert starte en epidemisk latskap.
Don Ferdinando satte kursen mot Vega, åtte hundre fot rett nedenfor gruven. Det var en risikabel sving, rett ved siden av transportmaskineriet, med tjue steder der et feiltrinn ville bety døden.
Domecq arbeidet nedenunder og lastet godset over på oksekjerrene.
Alfred Cayley forsvant inn i en av de øvre gangene for å se hvordan det gikk.
Snøfjellene og ettermiddagssolen så ned på et svært behagelig syn av industriell aktivitet – arbeidere i blå jakker og hauger av malm; og også på Jim Cayley, som hadde kost seg så grundig med middagen at han ikke tenkte så mye på den avviste informasjonen som før.
Men nå kom den cubanske gutten drivende mot ham igjen, på vei mot svingen.
Jim ropte på ham.
"Kan ikke stoppe, Don Jimmy!" sa Toro. Men da han var noen meter nede, vinket han til Jim, som straks kom bort til ham.
De rådførte seg på kanten av et skremmende stup.
"Jeg skal straks ned for å fortelle Domecq at det skal gjøres presis klokken halvtre," sa Toro.
"Hva skal gjøres?" spurte Jimmy.
"Det jeg fortalte deg om. De har kuttet telefonlinjen ned til 'llano' som en begynnelse. Men det er ingenting. Du går bare bort og setter deg ved maskinen og ser hva som skjer. De vil nok ikke ha noe imot deg."
For å si det rett ut, var Jim litt forvirret. Han hadde ikke satt seg inn i detaljene rundt en konspirasjon blant spanske gruvearbeidere bare for å få en fridag. Og siden Toro ikke kunne vente (klokken nærmet seg halvtre), tenkte Jim at han like godt kunne følge rådet hans. Han likte å se de store spannene med malm svinge seg ut i tomrommet fra gruvenivået og legge ut på sin skremmende ferd i en faretruende vinkel, ned, ned, helt til de, som bare små prikker, nådde transport- og vaskeanlegget i Vega. To tomme spann kom opp mens to fulle spann gikk ned, og de beveget seg med en viss sublimitet langs det doble tauet av vevd ståltråd.
Jim satte seg ned på avstand. Han så at ett lass ble sendt av gårde – ikke flere.Så la han merke til at mennene ved maskinen diskuterte noe. Han så et glimt av instrumenter. Han så også at et nytt, fullt spann ble festet på og sendt ned i full fart. Og så så han mennene i smug arbeide med noe.
Plutselig røk kabelen og fløy ut, flere meter opp i luften!
Jim så dette – og noe mer. Han vendte seg umiddelbart mot Vega og så returbøtta, hundrevis av fot over bakkenivået, slå en kolbøtte idet den ble frigjort fra spenningen – og dette var forferdelig! – den kastet en mann hodestups opp i lufta.
Han skrek høyt ved synet, og det samme gjorde de kjeltringene som hadde utført sine skadelige handlinger for et relativt uskyldig formål.
Men da han og et dusin andre hadde gjennomført den desperate nedstigningen langs svingene, fant de ut at den døde mannen var Domecq. Selv gruvearbeiderne hadde ingen kjærlighet til denne store bråkmakeren, og ved å forsøke å unngå Don Ferdinando, som han hadde advart om faren ved å se ham komme nedover sporet, hadde Domecq gjort gruva den beste tjenesten som var mulig.
Toros egen advarsel kom selvfølgelig altfor sent.
Tragedien hadde en stor effekt. Saint Gavino ble etterlatt i fred, og det var med svært ydmyke miner de ledende skikkelsene bak komplottet bekjente sine synder og gikk med på å bære konsekvensene.
Etter en stund forsøkte Jim å forklare for broren og Don Ferdinando at hvis de bare hadde hørt på ham under middagen, ville «ulykken» kanskje ikke ha skjedd. Men han stammet så mye igjen (Don Ferdinando var like streng som en rektor) at han holdt kjeft.
«Det er – det er – ingenting spesielt, Mr. Summerfield!» forklarte han.
Don Ferdinando var alt annet enn nedslått over Domecqs død; og Jim ønsket ikke å dempe humøret hans. Selvfølgelig, hvis Domecq virkelig hadde drept en annen mann bare noen uker tidligere, slik ryktet gikk, fortjente han den skjebnen som hadde rammet ham.
# book_id: global-gutenberg-translation-29bb70cc672146a5ad9c7e93369b2c09
# book_title: Vega Verde-gruven
# chapter_id: 1-vega-verde-gruven
# chapter_title: Vega Verde-gruven
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så la han merke til at mennene ved maskinen diskuterte noe. Han så et glimt av instrumenter. Han så også at et nytt, fullt spann ble festet på og sendt ned i full fart. Og så så han mennene i smug arbeide med noe.
Plutselig røk kabelen og fløy ut, flere meter opp i luften!
Jim så dette – og noe mer. Han vendte seg umiddelbart mot Vega og så returbøtta, hundrevis av fot over bakkenivået, slå en kolbøtte idet den ble frigjort fra spenningen – og dette var forferdelig! – den kastet en mann hodestups opp i lufta.
Han skrek høyt ved synet, og det samme gjorde de kjeltringene som hadde utført sine skadelige handlinger for et relativt uskyldig formål.
Men da han og et dusin andre hadde gjennomført den desperate nedstigningen langs svingene, fant de ut at den døde mannen var Domecq. Selv gruvearbeiderne hadde ingen kjærlighet til denne store bråkmakeren, og ved å forsøke å unngå Don Ferdinando, som han hadde advart om faren ved å se ham komme nedover sporet, hadde Domecq gjort gruva den beste tjenesten som var mulig.
Toros egen advarsel kom selvfølgelig altfor sent.
Tragedien hadde en stor effekt. Saint Gavino ble etterlatt i fred, og det var med svært ydmyke miner de ledende skikkelsene bak komplottet bekjente sine synder og gikk med på å bære konsekvensene.
Etter en stund forsøkte Jim å forklare for broren og Don Ferdinando at hvis de bare hadde hørt på ham under middagen, ville «ulykken» kanskje ikke ha skjedd. Men han stammet så mye igjen (Don Ferdinando var like streng som en rektor) at han holdt kjeft.
«Det er – det er – ingenting spesielt, Mr. Summerfield!» forklarte han.
Don Ferdinando var alt annet enn nedslått over Domecqs død; og Jim ønsket ikke å dempe humøret hans. Selvfølgelig, hvis Domecq virkelig hadde drept en annen mann bare noen uker tidligere, slik ryktet gikk, fortjente han den skjebnen som hadde rammet ham.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
