Prosessen for 10 år

Da Josef K. våknet på trettiårsdagen sin, kjentes alt litt skeivt. Sollyset falt inn gjennom vinduet, men rommet var fremdeles grått og stille. Hushjelpen Anna, som alltid kom med frokost klokken åtte, var ikke å se. I stedet sto to ukjente menn ved sengen hans. De var kledd i svarte, slitte dresser, som om de hadde jobbet hele natten. Ansiktene deres var rolige, nesten høflige, som om de bare var kommet for å minne ham om noe han hadde glemt. 'Du er arrestert,' sa de, men de viste ingen merker, ingen papirer, ingen håndjern. De satte seg ved bordet og spiste frokosten hans rett foran ham, tygget sakte og drakk kaffen hans. Josef spurte hva han var anklaget for. De svarte at de bare var voktere og at slike spørsmål ikke var deres jobb. Det hørtes ut som om loven var et hus de bodde i, og han sto ute i regnet. Fra vinduet i huset på andre siden av gården stirret en gammel kvinne ned på dem, tålmodig og nysgjerrig. Hun rørte seg ikke. Som om dette var et skuespill. Som om det ikke egentlig var hans liv.

Mennene førte Josef inn i rommet til frøken Bürstner, naboen hans. Der satt en oppsynsmann bak et lite nattbord som var dratt fram som et skrivebord. Tre unge menn fra banken hvor Josef jobbet, sto langs veggen og så på, som om de var en del av noe større. Oppsynsmannen, en mildt talende mann med små øyne, sa at Josef var arrestert, men at han kunne gå på jobb som før. Han måtte bare møte når retten kalte. Hva han var anklaget for, sa han ikke. Han sa det uten ondskap, som en saksbehandler som har sagt det samme hundre ganger. Josef vurderte å ringe en mektig venn, men lot være. Han rakte hånden fram for å avslutte hele tullballet. Oppsynsmannen ristet vennlig på hodet. Alt var i gang, sa han. Møt når retten kaller. Stemmen var jevn, men likevel hard som en vegg.

Josef dro i drosje til banken. Utenfor vinduene gled byen forbi, men han så den ikke. Han følte seg ikke beseiret, mer som om han ville nekte å bli gjort liten. Men arbeidsdagen var som før, bare litt mer falsk i kantene. Kollegene hilste som vanlig, men blikkene deres var lengre. Om kvelden gikk han opp til vertinnen, Frau Grubach, for å snakke. Hun var mild og praktisk, som om en sånn arrestasjon ikke var farlig i det hele tatt. 'Dette er ikke for lommetyver,' sa hun. 'Det er for lærde folk på kontorer.' Som om alt derfor var trygt. Da hun hintet stygt om frøken Bürstner, ble Josef plutselig modig. Han forsvarte frøkenen skarpt og sa at hvis vertinnen ønsket et helt rent pensjonat, kunne hun like godt si opp ham også. Ordene gjorde ham varm, men de ryddet ingenting. Han gikk til rommet sitt og stirret ut i mørket.

Han bestemte seg for å vente til frøken Bürstner kom hjem. Sent på natten hørte han skritt i gangen, og han hvisket navnet hennes i mørket. Hun ble forskrekket, men lot ham komme inn. Rommet hennes var lite og pent, med fotografier på veggen og en blomst i vinduskarmen. Han ba om unnskyldning for rotet retten hadde gjort i rommet hennes. Hun så på fotografiene som var flyttet på, og likte det ikke. Da Josef prøvde å fortelle alt, banket det i veggen. En kaptein i naborommet hadde flyttet inn. Stemningen frøs. Josef sa for mye og for sikkert at han kunne ordne alt med vertinnen. Frøken Bürstner ville at han skulle gå. I døren skjedde noe dumt: han holdt henne og kysset henne brått, uten å spørre. En lyd fra naborommet skremte dem fra hverandre. Hun ga ham hånden uten å se på ham. Han gikk. Han sovnet fort den natten, men søvnen var ikke god.

Dagene gikk som om ingenting hadde hendt. Josef gikk på jobb, spiste middag, snakket med kolleger. Så ringte en rolig stemme til banken. Første undersøkelse, sa stemmen. Søndag. En adresse han ikke kjente. De var omsorgsfulle, sa de: korte møter, ofte, for å skåne ham, og søndag for å ikke forstyrre arbeidet. Søndagen kom. Josef dro til en bydel han aldri hadde vært i. Fasader som lignet hverandre, bakgårder med vasketøy, rop og musikk. I huset på adressen fant han opp trapper uten skilt, forstyrret fremmede, spurte etter et navn han egentlig ikke hadde rett til å bruke, og sto plutselig i et rom så tett med mennesker at luften nesten ikke gikk an å puste. Veggene var gule av fuktighet, og det luktet tre og kropp.

På et lavt podium satt en liten, tykk undersøkelsesdommer bak et skranglete bord. En gutt dro Josef fram gjennom mengden. 'Du er for sent ute,' sa dommeren. Halve salen lo. Josef rettet ham da dommeren kalte ham malermester. Han sa han var førstefullmektig i en bank. Latteren ble hjerteligere, men ingen vennligere. Josef følte seg varm i ansiktet. Da begynte han å snakke. Han fortalte om morgenen hjemme: vokterne som åt frokosten hans, oppsynsmannen i frøken Bürstners rom, de tre fra banken som sto og så på. Han sa at slike saker ødela folks navn og at alt var som et teaterstykke spilt i hemmelighet. Stemmen hans ble høyere, men ingen så ut til å lytte ordentlig. De bare stirret.

Han løftet et krøllet hefte som lå på bordet. 'Er dette skyldboken min?' spurte han. Dommeren rødmet nesten, rettet på papiret med en finger. Josef ba om åpenhet, hvis det skulle være teater, så fikk de gjøre det åpent. Midt i talen ble salen urolig. I hjørnet holdt en mann på vaskekonen. Folk hvisket og lo lettet. Josef ville hjelpe henne, men hender holdt ham igjen. I samme øyeblikk så han små merker på jakkeslagene til mange i rommet, i ulike farger. De hørte alle til retten. Hver og en. Som om veggene hadde øyne. Han løftet armene og kalte dem en gjeng forkledd til å måle ham. Han tok hatten og presset seg ut gjennom døren, ut i den kjølige gangen.

Dagen etter kom han tilbake, sikker på at han var ventet. Han ble henvist til et annet rom. Anklageren var syk, sa de. En dommerfullmektig stod isteden, med formelle, forsiktige spørsmål. Navn? Josef K. Hva annet? Lite. Møtet var bare et forspill, sa fullmektigen. Det egentlige kom senere. Josef gikk. Søndager gikk uten innkalling. Likevel dro han tilbake til huset. Rommet var ryddet. På podiet lå noen av dommerens bøker igjen. En kvinne, betjentens kone, sa bestemt at Josef ikke fikk se. Han så likevel. Det var skitne plansjer og en enkel roman. 'Er dette lovbøkene deres?' sa han tørt. Hun så bort og svarte ikke.

Kvinnen kom nærmere. Hun hvisket at han kunne hjelpe henne litt, kanskje også henne og mannen. Josef sa at han ikke ville bestikke noen. Plutselig stod studenten i døren, liten og rød i skjegget. Han løftet en finger, og kvinnen gikk med ham uten å se på Josef. Studenten bar henne opp en smal trapp. På en lapp stod det: Oppgang til rettskontorene. Josef fulgte etter i hjertet mer enn med beina. Han kjente en pust av lettelse ved tanken på at hele retten kanskje var trykket oppunder et råttent loft, langt fra solen. Lukten av støv og råte ble sterkere jo høyere han kom.

I loftsgangen satt to rekker tiltalte på benker, hattene under seg. Noen snakket lavt, noen stirret tomt. Hver gang noen ble berørt, kom det et skarpt skrik fra et annet rom, som om hele bygget nikket og sa: Ja, ja, slik er det her. Luften var tykk og varm. En streng kontorpike ga Josef en stol og tørket hendene hans med et håndkle. En stiv herre som kalte seg opplysningsmann, fulgte ham ut. Josef gikk som en medspiller gjennom trange rom fulle av fremmede lukter, og kroppen hans føltes plutselig som om den tilhørte denne gangen mer enn ham selv. Han følte seg mindre for hvert skritt.

Hjemme i pensjonatet prøvde han å snakke med frøken Bürstner. Det var for sent. En venninne, fransklæreren Montag, bodde nå hos henne og sa med høflige, stive ord at en samtale ikke var nødvendig. Kaptein Lanz sto ved siden og ga håndkyss som limte dem sammen i en høflig allianse. Josef gikk inn i frøkenens gamle rom og så to senger, skap på vidt gap, lintøy i bunker. En annen husholdning hadde flyttet inn i hans plass. Da han snudde seg, sto Montag og kapteinen i døren og fulgte ham med små blikk de gjemte bak prat. Josef følte seg utenfor, som om han allerede var glemt.

En kveld i bankens korridor hørte han skrik fra et bøttekott. Han åpnet døren. Inne sto de to vokterne fra den første morgenen, og en pisker. Vokterne gråt at de ble straffet fordi Josef hadde klaget på dem. Josef sa at han bare hadde fortalt sannheten. Piskeren ville ikke høre. Josef forsøkte å gi ham penger for å stoppe det, hemmelig, men mannen var redd for å bli anmeldt. Så falt slagene. Skrikene var metalliske, som om de ikke kom fra et menneske. Josef smelte døren igjen, løy til forbipasserende at en hund hadde laget bråket, og ble stående ved et vindu for å få pusten tilbake. Hjertet banket hardt, og han kjente en klump i halsen.

En dag trampet onkelen hans inn på kontoret. Han var rød i ansiktet av uro. Niesen, Erna, hadde hørt om prosessen. Han skammet seg og var sint. Noe måtte gjøres. Han dro Josef i drosje til en advokat, en gammel skolekamerat av onkelen, som het Huld. En tjenestepike, Leni, åpnet. Hun var rund og hadde varme øyne. Hun ordnet dem som om de var barn hun kjente godt. Advokaten lå i sengen, syk, med teppet over beina. I skyggen satt en veldig viktig mann fra kontorene, stille og mektig. Onkelen ble myk og hjelpsom, flyttet på lamper, tilbød vann, visket svette. Josef stod på siden og følte seg flat, som om han ikke lenger var hovedpersonen i sitt eget liv.

Et lite skrangel i forværelset fikk ham til å gå ut. Der tok Leni hånden hans og dro ham inn i et arbeidsrom. Hun så på ham som om hun allerede hadde valgt ham ut av en mengde. Hun hvisket at i denne retten var en tilståelse det eneste som hjalp, og at fremmed hjelp, for eksempel hennes, kunne være det som reddet ham. Hun viste ham en liten feil på hånden sin, to fingre som lå tettere enn vanlig. Hun skammet seg ikke. Hun kom så nær ham at alt utenfor rommet ble stille. Josef kjente seg både trøstet og fanget på en gang. Han visste ikke om han stolte på henne, men stemmen hennes var myk som et teppe. Utenfor regnet det, og onkelen ble rasende da de kom ut. Han sa Josef var gal som heller lot seg lede av en tjenestepike enn å bøye seg for mektige menn. Josef svarte ikke noe han egentlig mente.

Sommer ble til sen høst. Josef merket hvordan han var i prosessen hele tiden, som i en luft som ikke lot seg bytte ut. Han ringte noen ganger til mektige folk, men telefonen nådde aldri helt fram. Han tenkte på å trekke seg unna alt, men fant ikke noe utenfor. Han stolte på de gale menneskene til feil tid, og de riktige menneskene forsvant når han trengte dem. Han begynte på et forsvarsskriv mer enn en gang, men ordene kom ikke inn i den veien retten fulgte. Overalt var tonen mild og ugjennomtrengelig: Du er arrestert, men fri. Du er fri, men arrestert. En kveld, like før den neste fødselsdagen hans, kom to herrer i lang jakke og hatt inn til ham. De var bleke, men pene, som nypussede sko. 'Er dere skuespillere?' spurte Josef. De svarte ikke. De tok ham under armene i trappen, som om de skulle hjelpe ham, og ute i gaten gikk de tre som ett. Føttene hans beveget seg nesten av seg selv.