Middlemarch

På Tipton Grange bodde to søstre som så på verden med helt forskjellige øyne. Dorothea var nesten tjue år gammel, med dype tanker og et hjerte som banket for å gjøre noe stort. Hun leste bøker om gamle tider og drømte om å forandre menneskers liv. Celia, som var yngre, likte orden og vakre kjoler og rolige dager. En ettermiddag delte de morens smykker. Dorothea så på smaragdene og la dem fra seg, som om glansen var noe uviktig. Men så tok hun dem opp igjen og la dem om halsen. Hun undret seg: Var det galt å elske noe så vakkert når så mange mennesker trengte hjelp? Celia så på søsteren, mystisk og litt bekymret. Hun forsto ikke helt hvorfor Dorothea alltid måtte gjøre alt så vanskelig.

Onkelen deres, Mr. Brooke, var en distré og snill mann. Huset var alltid fullt av gjester. Sir James Chettam, en vennlig baronett, kom ofte på besøk. Han beundret Dorothea og tilbød seg å hjelpe med alt praktisk. Men en kveld kom også pastor Edward Casaubon, en mye eldre lærd mann. Han arbeidet med et enormt bokverk om gamle myter. Alt ved ham – den langsomme talen, de dype øynene, de fulle bokhyllene – virket viktig for Dorothea. Hun kjente en plutselig ro da han snakket. Sir James pratet om hester og jorder, mens Casaubon snakket om sannhet og tidenes dype røtter. Dorotheas hjerte banket for det siste. Hun så for seg hvordan hun kunne sitte ved siden av ham, skrive, lære, være del av noe evig og sant.

Sir James skjønte fort at Dorothea ikke var lett å vinne med prat om blomster og gårdsdrift. Likevel kom han stadig tilbake. Han ordnet med landmålere og planla nye hus for arbeiderne, alt for å vise at han forsto drømmen hennes om å gjøre godt. Dorothea takket høflig, men tankene hennes var et helt annet sted. Hun så for seg store biblioteker, latintimer og veier gjennom uvitenhet. Når Casaubon med langsom stemme forklarte planen sin – en nøkkel til alle myter, en orden bak menneskenes eldste fortellinger – følte hun et slektskap. Var ikke dette det hun trengte? En vei inn i det store, slik at livet ikke ble borte i småtteri og pynt? Hun forestilte seg hvordan hun skulle lære å lese gresk, hvordan hun skulle hjelpe til med å samle enda flere kilder, hvordan hun skulle bli den han stolte på.

Celia fulgte med på alt, med en blanding av glede og uro. Mrs. Cadwallader, prestefruen, smilte alltid litt for høyt når Casaubon ble nevnt. Hun hvisket til Sir James at unge kvinner ofte forvekslet alvor med kjærlighet. At Dorothea var ren i hjertet, men ikke klok nok til å se forskjellen. Men Dorothea var bestemt. Hun så ikke en gammel mann. Hun så et stort arbeid som kalte på henne. Hun ba om å få lære latin. Hun spurte hvordan hun kunne bidra. Hun lengtet etter å være nyttig, ikke bare å bli underholdt. Hver time hun brukte på å lese, hver setning hun noterte seg, føltes som et steg mot den store meningen hun søkte.

Casaubon fridde på sin saklige måte, nesten som om han tok henne med inn i et stort prosjekt. Han snakket om arbeidet, om åndens fellesskap, om hvordan de sammen kunne fullføre det ingen andre hadde klart. Dorothea sa ja med en gang. Onkel Brooke stammet og snakket om aldersforskjell og ensomme bøker, men han ga seg raskt. Celia skalv litt av skuffelse. Hun hadde ønsket seg en varmere mann ved søsterens side, ikke støv fra gamle bøker. Sir James, som hadde samlet mot til å fri, ble stående uten ord. Øynene hans gled over til Celia, som om han søkte trøst. Han så noe mykt og jordnært i henne som han ikke hadde lagt merke til før.

Dorothea besøkte Lowick, Casaubons gods, og så for seg et nytt liv. Rom fylt av stillhet. Gangveier med plass til tanker. Der, i skyggen under trærne, møtte hun Will Ladislaw, en ung slektning av Casaubon. Han tegnet og hadde et vilt blikk. Han snakket med en iver hun ikke helt forsto. Kunst? Hun lette etter sannhet i systemer, ikke i farger. Will merket avstanden og ble både ertende og såret. Han sa noe om at skjønnhet ikke kunne fanges i kategorier, at livet var mer enn bøker. Casaubon selv bar på en tretthet han ikke viste frem. En tomhet som ikke forsvant i Dorotheas glød. Han skjulte den. Hun så den ikke. For henne var han fortsatt den store lærde, den som visste alt.

Forlovelsestiden gikk med til latintimer der Dorothea stavet flittig, og til middager der fremtiden ble gransket som et kart. Hun noterte flittig, pugget gloser, og følte seg nærmere den verdenen hun ønsket å forstå. Den nye legen i byen, Tertius Lydgate, imponerte alle med klare ord om et nytt sykehus og bedre medisin. Han snakket om hvordan kroppen fungerte, om mikrober og blodbaner, om at legene måtte vite mer enn de trodde. Dorothea fulgte med, men tankene hennes var vendt mot Roma, dit hun og Casaubon snart skulle reise. Sir James, oppmuntret av Mrs. Cadwallader, fant glede i Celias jordnære vesen. Latteren hennes var som lyset fra et vindu når det skumrer. Han inviterte henne til ridning, og hun sa ja uten å nøle.

Bryllupet ble stille, nesten forsiktig. Dorothea så på Casaubons ansikt og tenkte at hun hadde valgt en vei som krevde mot. Hun var ikke redd. Hun gledet seg til å tjene et arbeid som var større enn henne selv. De reiste av gårde. Høstmarkene ble stående igjen, og Tipton Grange falt til ro i venting. Celia sto på trappen og vinket, og tenkte på hvor raskt alt hadde forandret seg.

Roma var stor og gyllen, fylt av ruiner som så ut som tanker hugget i stein. Dorothea gikk mellom søyler og malerier med en spent sjel. Hun så på takmalerier og altertavler og følte at historien åpnet seg. Men mellom henne og Casaubon la det seg en stillhet hun ikke hadde ventet. Han virket fjern og opptatt av egne notater, mer enn av henne. Hun ville spørre, hjelpe, forstå – men ble sittende med hendene knyttet i fanget. Om kvelden leste han for seg selv, mens hun stirret inn i mørket utenfor vinduet.

Will Ladislaw var også i Roma. Han prøvde å male, men ble dratt mot samtaler med kunstnere og drømmen om å skrive. I Vatikanet så han Dorothea igjen. Maleren Naumann ville male henne som en madonna. Will sa nei, plutselig sjalu på hele maleriet. Han trakk seg unna, opprevet av en følelse han ikke ønsket. Dorothea uten smil i det fjerne gjorde ham urolig innvendig. Han visste ikke hva han skulle gjøre med det, så han lot det ligge som en stein i lommen.

Da reisen var over, dro Dorothea og Casaubon hjem. Troen hennes var ikke brutt, men den var blitt tynnere, som en tråd trukket mange ganger gjennom et nåløye. Hun håpet den skulle bli tykk igjen når hverdagen kom. Hun pakket ut koffertene og så på de tomme veggene på Lowick.

Mens de var borte, hadde Middlemarch fått en ny lege. Tertius Lydgate var tjuesju år gammel, med stødig hånd og store mål. Da han var gutt, hadde han slått opp hjerteklaffer i et leksikon og kjent en ny verden åpne seg: Slik er vi bygget. Han hadde studert i London, Edinburgh og Paris, sett leger strekke seg etter sannhet med både skalpell og tanke. Han drømte om å bryte ned de gamle skillene mellom medisin og kirurgi, om å forske på hva kroppen egentlig besto av.

Men han var også et menneske med sårbarhet. I Paris hadde han elsket Laure, en skuespillerinne med mørkt blikk. En kveld drepte hun mannen sin på scenen, og etterpå hvisket hun at det var planlagt: Hun var lei av ham. Da falt en hel stjerne fra Lydgates indre himmel. Likevel ga han ikke opp troen på at mennesker kunne ville det gode. Han kom til Middlemarch for å bygge noe nytt, ikke for å hvile. Han hadde sett elendigheten der folk døde av sykdommer som kunne kureres, og han skulle gjøre noe med det.

Middlemarch likte ikke alltid nytt. I byens midtpunkt sto bankmannen Bulstrode, stram i ansiktet og støtt i kirken. Han ville ha sin egen mann, Mr. Tyke, som sykehuskapellan. Mange andre foretrakk Mr. Farebrother, en mild prest med skarpt hode og en litt famlende latter. Han samlet insekter og spilte kort for å tjene litt ekstra penger. Lydgate mente at fagkunnskap måtte gå foran vennskap, og at sykehuset trengte orden og prøving, ikke gamle vaner. Han måtte ta et valg, og det var ikke lett.

Hos familien Vincy ble det holdt middag, og Lydgate møtte Rosamond Vincy, byens mest elegante unge kvinne. Hun sang som om lyset vinket fra stemmen hennes, og smilte som om alt var lett. Hun så på Lydgate som på en fremtid som kunne skinne – en mann fra andre steder, med manerer som passet silkekjoler. Han gikk hjem og lovet seg selv at han ikke skulle la seg distrahere. Idealene krevde plass, og han var ikke klar for ekteskap. Men bildet av Rosamond ble med ham likevel, over boksidene. Hun dukket opp i tankene når han så ut i mørket.

Rosamonds bror, Fred Vincy, danset mellom gjeld og drømmer. Han håpet på arv fra onkel Featherstone, en rik gammel mann som skiftet humør like ofte som han skiftet puter. Noen dager var han vennlig, andre dager hveste han som en gammel katt. Fred lånte penger i venting på gull som kanskje aldri ville falle. Mary Garth, pleiedatteren til Featherstone og datteren til den ærlige Caleb Garth, så gjennom ham. Hun likte Fred, mer enn hun turde si, men hun ville ikke ha et liv bygget på løfter som blåste bort.

Fred ba henne gifte seg. Mary svarte stille at hun ikke kunne gifte seg med en mann som ikke holdt orden på sitt eget liv. Han måtte ta eksamen, finne en retning, slutte å skli. Fred nikket, skamfull og trossig på en gang. Onkel Featherstone ga ham hundre pund med en sur kommentar hengende etter myntene. Fred bar pengene hjem og trodde et øyeblikk at alt skulle ordne seg. Mary så etter ham og tenkte at det ikke var nok med penger; han måtte også forandre seg.