Familien paa Gilje

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 1 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en klar, kald ettermiddag oppe i fjellbygden. Luften lå frostblå med lette rosatoner over alle de skarpe kantene, skarene og toppene, der som en rekke gigantiske snøskavler tårnet opp mot horisonten. Nedenunder klappede Bakker og Lider Bygden til med hvide Vægge, stedse trangere og trangere, nærmere og nærmere, altid mere stængende. Sneen var kommet sent det År, men lå til Gjengjæld nu, Julemåneden gik ind, så tung på Furu og Gran, at den bøiede både Bar og Kvist. Bjerkelundene stod til Livet i Sneen; Bygdens små skiffertækkede Husklaser lå halvt nedgravede med Fonner tyngende over Tagene. Indgangene til Gårdstunene var dybe opmågede Hulveie, hvoraf Grinde- og Gjerdestolper stak op hist og her som sunkne Bådmaster. Sneplogen var nylig gået i Kongeveien, og oppe på Kompagnichefsgårdens bratte, røde Teglstenstag holdt man på å skuffe ned de store, frosne Skavler, der hang faretruende udover Tagrenden.

Chefsgården lå særlig fremragende i Bygden. Den var rødmalet og reglementmæssig optømret som de fleste af den Slags endnu for en Menneskealder tilbage. Over det nedføgne Havestakit lå Skaren med Spor af Kjælkemeier og Ski næsten lige opunder Vinduskarmen og smårøg i Nordensnoen der ute i Solen. Det var den samme kolde, leie Nordentræk, som, hvergang Gangdøren gik op, også bragte Kjøkkendøren indenfor til at gjøre det samme, og, om den ikke lukkedes igjen, snart efter også en eller annen Dør ovenpå, – og så Kapteinen til å fare rød og hidsig ned fra Kontoret og forhøre og dominere over hele Huset om, hvem der hadde gått der først, og hvem som hadde gått der sist. Han kunde aldri begripe, hvorfor de ikke holdt Døren igjen, skjønt Tingen var den allerbegribeligste av Verden, – at Låsen var gammel og glippende, og at Kapteinen aldri vilde koste på en ny.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 2 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nede i Stuen på en Plads mellem Sofæn og Ovnen sad Kapteinsfruen i en gammel brun Værkenskjole og syede. Det var en høi, stiv Skikkelse med et utpræget, men magert, fortørket Ansigt, Minen for nærværende bekymringsfuldt optaget av et intrikat Studium, – Muligheden af atter å få satt en ny, holdbar Lap i Finalen på Jørgens Bukser. De var alltid bunnløse, nesten til å fortvile over. Hun hadde bare tatt seg Tid til det et Øieblikk, mens Jæger var oppe på Kontoret og Børnene henne på Poståbneriet; thi i Huset gik hun den lange Dag som en Hest i en Lermølle.

Det mahognifargede sybordet med innlagte perlemors- og forskjellige kostbare tresorter, som stod oppslått foran henne, måtte være et arvestykke fra familien. Det minnet i sin gammeldagse falmethet litt om henne selv og passet iallfall slett ikke verken til den høyreiste, skjøre skinnlenestolen med messingknapper, som hun satt i, eller til den lange birketresofaen trukket med grønt fløyel, som stod som et ensomt øde landskap ved veggen og liksom lengselsfullt så over mot det brune, smale klaffebordet, som stod med nedslåtte vinger like ensomt og forlatt mellom begge vinduene. Den brune kassen med de fire rette bena henne på den nederste veggen, med en stabel av papirer, bøker, huer og kikerten oppå, var et gammelt klaver som fruen med stor møye hadde fått transportert opp til fjellbygden blant sine hjemmets etterlatenskaper, og på hvilket hun trolig hadde øvd med barna de samme stykkene som hun selv hadde lært.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 3 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den uhyre stuen med de nakne bjelkene i veggene, det umalte, sandstrøede gulvet og de små rutene med korte gardiner festet i midten, var høyst sparsomt møblert langs hele lengden. Det var en halv mil fra stol til stol, og alt var landlig og tarvelig, slik embetsmennene kunne ha det oppe i fjellbygden ennå på 1840-tallet. Midt på den indre veggen, foran den store hvite peisen, raget den gamle ovnen med Næs Jernværks stempel og de knastede vedkubbene under frem i rommet som en mektig kjempe. Det skulle heller ikke noe mindre enn en slik jernmasse til for å klare å varme opp stuen, og i chefsgårdsskogen var det nok av ved. Fruen hadde til slutt, etter å ha gitt opp alle finere utveier for å få tillatelser, anlagt en mektig, altdekkende lap og sydde nå ivrig. Ettermiddagssolen spilte ennå svakt gulskjær i vinduskarmen. Det var så stille i stuen at hennes bevegelser ved sømmen nesten ble hørbar, og en nål som falt ned, ga liksom et ekko.

Plutselig rettet hun seg opp som en militær ved en appell og ble oppmerksom. Hun hørte mannens raske, tunge skritt knake i trappen. Var det nå gangdøren igjen? Kaptein Jæger, en rød, rund og fet mann i en slitt uniformfrakke, kom hastig pustende inn med den ennå våte gåsepenna i munnen; han gikk rett bort til vinduet.

Fruen sydde bare raskere; hun ville utnytte tiden og samtidig klokelig innta en defensiv holdning mot det som kunne komme. Han pustet på den frosne ruten for å forstørre den gjennomsiktige delen. «Du skal se, det er noe med posten! Ungene hopper om kapp der nede i veien – de løper fra Jørgen med kjelken.» Synålen gikk bare enda raskere. «Nei, hvor de løper!... Thinka og Thea. – Men Inger-Johanna! Kom hit, Ma, og se hvordan hun setter foten foran seg. Er det ikke som om hun danser? Nå vil hun bare være den første hit, og det skal jeg love deg at hun blir. Det er ingen løgn når jeg sier deg at den jenta er vakker, Ma! – alle ser det... Nei, kom bare og se hvordan hun kniper seg forbi Thinka. Så kom da, Ma!» Men «Ma» rørte seg ikke. Nålen gikk med forceret, nervøs hastighet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 4 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinsfruen sydde kappløp med hendelsene; det var likevel mulig at hun kunne få ferdig den siste biten av lappen før de kom, og akkurat da gikk solen ned bak fjellkammen; det var kort dag, den gav dem der oppe. Trappen utenfor ble tatt i to-tre trinn, og døren gikk opp. Ganske riktig – Inger-Johanna! Hun kom inn med den oppknappede, løse kåpen. Hun hadde knyttet opp kysebåndet underveis opp trappen, så det ville, sorte håret falt hulter til bulter frem i det varme ansiktet. De blomstrete valdersvantene kastet hun, andpusten, fra seg på stolen. Hun sto et øyeblikk før hun kunne få frem en stemme, strøk håret innunder kysen og utbrøt: «Forbudsseddel om skyss nede på stasjonen for kaptein Rønnow og løytnant Mein! Hesten skal møte her på Gilje klokken seks i morgen tidlig, står det. De kommer hit!» «Rønnow... Ma!» brølte kapteinen overrasket; det var en av hans ungdomskamerater. Nå stormet også de andre inn med nyheten.

Fruens bleke, markerte ansikt med det glatte, sorte håret som hang i lokker nedover kinnet foran kappen, fikk et uttrykk av fortvilelse, urolig bekymring... Skulle det gå ut over kalvesteken hun hadde reservert til provsten, eller grisen? – den siste var kjøpt fra Nordbygden og var forferdelig mager.... «Så, så, – Du skal se, de vil ha ham inn til Stockholm,» fortsatte kapteinen, tenksomt trommende i vindusposten, – «kanskje adjutant... Nei, de lar nok ikke den karen bli værende der vestpå... Vet du hva, Ma! Jeg har tenkt på noe sånt helt siden Prinsen begynte å drive på med ham på Moen. Jeg sa det også til ham: «De skrønnene dine, Rønnow, gjør din lykke; – men pass deg for Generalen, han kjenner Ulla!» «Å, pyt, det gli'er ned som hestefôr,» mente han. Og sånn ser det ut til å bli, – yngste kaptein!» «Prinsen!»... Fruen var akkurat ferdig med tillatelsene og reiste seg hastig.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 5 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hennes leverbrune, litt krumnesede, magre ansikt fikk et bestemt uttrykk – hun bestemte seg for Gjødkalven. «Inger-Johanna, pass på at Far tar på søndagsparykken,» utbrøt hun ivrig og skyndte seg ut på kjøkkenet. – Stueovnen sto snart fullpakket og glødende. Den hadde ikke vært brukt siden den ble pusset og smurt med isensværte i vår, og nå strålte den slik at man måtte åpne dører og vinduer ut mot de sytten kuldegradene. «Stor-Ola Dreng» hadde travelt med å bære ekstraved med lang skive inn på kjøkkenet og deretter med å behandle kapteinens gamle uniformfrakke med snø på børsten ute ved bislaget – den skulle ikke se ut som om han hadde pyntet seg. Gjesteværelset ble gjort i stand med oppredde senger og ild i peisen, slik at det knitret i den tynne ovnen, og fluene våknet plutselig til live og summet under taket, mens panelet brunet utenfor brannmuren og luktet maling.

Jørgen kom inn med vått hår, de små jentene skiftet forklær før de skulle ned for å hilse, og satte seg deretter til å lage fyrstikker til spillebordet. Man speidet ut, så lenge skumringen tillot det, både fra øvre og nedre etasje, mens Stor-Ola der nede med toppenluen feide opp snøveien foran innkjørselen og trappen. Og nå, da det hadde blitt mørkt, lyttet barna med bankende hjerter etter den svakeste lyd fra veien. Alle deres tanker og lengsler var rettet ut mot den fremmede, fjerne verden, som så sjelden besøkte dem, men hvorfra de hørte mye som hørtes stort og eventyrlig ut. Der er bjellene!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 6 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men nei, Thinka tok fullstendig feil... Man var alt klar over dette faktum, da IngerJohanna, som stod i mørket ved et vindu hun holdt fast i, utbrøt: «Men der er de!» Ganske riktig. De kunne høre klokkene på sleden, etter hvert som hesten i rykkvise bevegelser tok i og arbeidet seg oppover Giljebakkene. Inngangsdøren ble åpnet, og Stor-Ola stod ved trappen med stalllykten med talgstumpen inni, klar til å ta imot dem. Enda en stunds venting, og klokkene klang plutselig hørbart der ute på veien bak vedskjulet... Nå hørte de frosten knirke og knake under sledene. Kapteinen satte lysestaken på bordet i gangen, hvis gulv var nyskuret, vått og strødd med aske. Han gikk ut på trappen, mens barna, hode mot hode, kikket ut gjennom kjøkkendøren og hindret Pasop, som knurret og beveget seg bak dem, fra å storme ut. «God kveld, Rønnow!...

God kveld, herr løytnant! – velkommen til Gilje!» lød hans kraftige, opprømte stemme, idet den akedoningen som ved siste skifte var blitt døpt «Bredslæde», svingte inn på gårdsplassen og bort til trappen. «Dere kjører fint, ser jeg!» «Hundekaldt, Peter!... Hundekaldt, Peter,» svarte den høye, pelskledde skikkelsen, som slapp tømmene og nå, noe stiv i bevegelsene, steg ut av sleden, mens hesten svett og skjelvende stod i selen, så det skranglet i klokkene. «Jeg tror vi er gjennomfrosne. Og så ville den lille rotten vi har til hest ikke gå... Det er en grevlinghund de har spennt for til å grave oss gjennom snøfonnene. – God dag, Peter! Det skal bli godt å komme inn til deg... Står til?» avsluttet han oppe ved trappen, mens han ristet kapteinens hånd. «Ta med deg flaskefôret, løytnant!»

Mens de to herrene fikk tatt av seg pelsene og reisekoffertene i gangen og avgjorde skyssbetingelsene, og Stor-Ola bar kofferten opp på gjesterommet, spredte det seg en duft av kongerøkelse inne fra stuen. Duften fikk kaptein Rønnows kavaleristinkt til å huske på Fruen, som han i gleden over gjenforeningen med sin gamle kamerat hittil hadde glemt. Hans store, statelige skikkelse stanset foran døren og rettet på slipsen:

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 7 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Ser jeg nogenlunde ut, Peter? – så jeg anstendig kan stå frem for din Frue,» sa han og kjørte hånden gjennom det sorte, krøllete håret. «Javisst, javisst, vakker nok... Pokkers staut kar, løytnant! – Vær så god, mine herrer.» «Kaptein Rønnow og løytnant Mein, Ma!» sa han idet han åpnet døren. Fruen reiste seg fra plassen ved bordet, der hun nå satt med et vakkert, hvitt strikketøy. Hun hilste så hjertelig, som hennes stive skikkelse tillot, på kaptein Rønnow og, noe lett undrende, på løytnanten. Det var stiftamtmandens søster, som det ble «gjort salåm» for, som kaptein Rønnow uttrykte seg etterpå... gammel, stor familie. Fruen forsvant litt etterpå inn i husarbeidet for å «skaffe dem noe til kvelds». Kaptein Rønnow gned hendene etter kulden, svingte seg rundt det ene benet på gulvet, stilte seg så med ryggen mot ovnen: «Jeg sier deg, vi er stivfrosne, Peter... men å, løytnant, ta inn flaskefodret!»

Da løytnant Mein kom inn igjen, tok Rønnow en etikettforsynt, forseglet flaske og holdt den svingende etter halsen mot ham: «Ser du den, Peter Jæger! Se ordentlig på den, – og bli rørt over en kamerat. Ekte arak fra Atschin i For-, i Bag-, i Øst- eller Vestindia. Jeg overrekker deg den herved. Måtte den smelte ditt hjerte, Peter Jæger!» «Varmt vann og sukker, Ma!» ropte kapteinen inn på kjøkkenet, «så skal vi snart få vite om du bare vil trøste oss enfoldige landsmenn med historier. Og så whistebordet frem, til vi får kveldsmat; vi får gjøre det til en trekant med blindemann.» «Brrr... rrr... potz blitz! Hva er det for stoff du har i tobakksdåsen, Jæger?» utbrøt Rønnow, som hadde vært inne og fylt en pipe. «Pulver, nyssepulver, tror jeg! Lukt, løytnant! – det må være noe ormekrutt fra barnekammeret.» «Tidemands Trekroner, far!

Vi tåler ikke deres bladtobakk og Virginia her oppe i fjellbygdene,» lød det fra Jæger, som slo opp og ordnet spillebordet. «Ta bare ved siden av under blylokket; der finner du karvet bladtobakk, Bremerblader så svarte og saftige som du vil ha dem. Her oppe er det bare –»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 8 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bukken, vi kan byde den Slags, – og så Folk, som kommer fra Bergenskanten; der bruker de sterk Tobak til å tørke på Regnskodden med.» Døren gikk opp, og husets tre småpiker samt deres lille bror kom inn bærende brettet med glassene og muggen med det varme vannet, et arbeid som de syntes å ha fordelt mellom seg etter reglene for prosesjonen i Hertugen av Marlboroughs likbegjengelse, hvor, som kjent, den fjerde bar ingenting. Den høye, blonde Kathinka gikk i spissen med brettet og glassene med klirrende teskjeer i. Hun prøvde det kunststykket å neie og hilse mens hun bar brettet, og ble brennende rød da det holdt på å gå galt, og løytnanten måtte strekke ut hånden for å støtte henne. Han ble straks oppmerksom på den nest eldste, den mørkhårede med de lange øyenbrynene, som kom med den rykende vannmuggen på en tallerken, mens den yngste, Thea, holdt seg like bak henne med sukkerskålen.

«Men, kjære Peter Jæger!» utbrøt Rønnow overrasket ved synet av vennens nesten voksne døtre, «når har Du lagt deg til alt dette?» Du skrev engang om noen småpiker, og en gutt som skulle døpes.» Idet samme kom Jørgen meget resolutt spankulerende frem over gulvet og bukket etter beste evne, idet han tok sin strikkelue på hodet som en hatt. «Hva heter Du?» «Jørgen Winnecken von Zittow Jæger.» «Det var vanskelig! Du er vel en skikkelig fjellgutt, Du? La meg se om Du kan spenne så høyt som ditt eget navn.» «Nei, men som min egen lue,» svarte Jørgen, han gikk tilbake på gulvet og gjorde et rundkast. «Resolutt kar den Jørgen!» – og dermed hadde Jørgen vist seg; han trakk seg tilbake i ubemerkethet. Men mens herrene tillaget arakpunschen der ved klaffebordet, holdt han øynene uavlatelig festet på løytnant Mein.

Det var hans sorte, over leppene rettskårne knølbart som han syntes lignet så på et bittesmål som de ikke hadde fått skikkelig inn i munnen på ham. «Å, hør, min pike,» vendte Rønnow seg til den av døtrene som stod ved siden av ham, mens han rørte sukkeret ut i det dampende glasset, «hva heter Du?»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 9 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Inger-Johanna!» «Ja, hør nå»... han talte uten å se på annet enn den armen han anmodende rørte ved. «Å, hør, min lille Inger-Johanna! I brystlommen på min pels der ute i gangen ligger to sitroner – jeg tror ikke den frukten vokser her oppe i fjellbygden, Peter – to sitroner...» «Nei, jeg!» utbrøt løytnanten galant. Kaptein Rønnow så forundret opp. Den mørke, magre piken i den utvokste kjolen, som hang kort om beina hennes, og de tre svulmende, tykke, for anledningen stramt flettede, svarte ankertauene nedover ryggen, stod nå rett i lyset foran ham. Halsen stakk fint formet og blendende frisk frem mot den litt nedskårne, blå arbeiderkjolen, og hodet var stolt holdt oppe, nesten med en liten svanelignende bøyning. Kapteinen forsto med ett hvorfor løytnanten var så ivrig. «Bomber og granater, Peter!» utbrøt han. «Hører du det, Ma!» gryntet kapteinen lunt.

«Her på bondelandet vokser dessverre barna opp uten andre manerer enn dem de lærer av tjenestefolkene,» sukket fruen... «Stå ikke sammenkrøket i ryggen, Thinka – rett deg opp!» Thinka rettet opp sin lange, oppløste, blonde skikkelse og forsøkte et smil. Hun hadde den vanskelige oppgaven å skjule et plaster på den ene siden av hagen, fra da hun dagen før falt ned gjennom kjellerlemmen i kjøkkenet. Snart satt de tre herrene hyggelig ved kortene, dampende av hver sin pipe og med et varmt glass arakpunsj ved siden. To støpte talglys i høye messingstaker stod på spillebordet og to til på klaffebordet; de lyste akkurat så mye at man kunne se almanakken, som hang i en hyssing ned fra spikeren under speilet, og en del av fruens høye skikkelse og ansikt, mens hun satt i den stripete kappen og strikket. Inn i rommets mørke skimtet man knapt de bakerste stolene ved ovnen og kjøkkendøren, hvorfra det av og til lød sus av steikepannen.

«Tre træk, så sant jeg lever,... tre træk – og på de kortene!» utbrøt kaptein Rønnow, ivrig i spillet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 10 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fidibus til hans utgåtte pipe. «T-a-k!» – fortsatte han, idet han trakk røken til seg og dampende; hans mønstrende øye ble hengende ved henne. Uttrykket var så levende; de store, mørke øynene gikk frem og tilbake under øyenbrynene som dunkle dråper, mens hun stod og fulgte kortene. «Hva heter du nå igjen, min pike?» spurte han distré. «Inger-Johanna!» gjentok hun med et vist lune; hun unngikk å se på ham. «Javist, javist!» «Nå, så det er meg som skal gi... Deres datter setter meg fluer i hodet, frue! Jeg får lyst til å ta henne med meg ned til Kristiania til stiftamtmandinnen og vise henne frem. Vi skulle gjøre rasende lykke, det er jeg vis på.... Nå endelig, riktig gitt. – Spill ut!» Med hånden på farens stolrygg stirret Inger-Johanna uavlatelig ned i kortene; men ansiktet hennes hadde et forhøyet skjær. Rønnows blikk skimtet henne fra siden.

«Et syn for guder... et syn for guder!» utbrøt han og slo sammen kortene han nettopp hadde ordnet, med høyre hånd og kastet dem på bordet. «Jeg mener naturligvis hvordan løytnanten håndterer blinde mannen... De forstår, frue!» nikket han betydningsfullt. «Bikkedød, Peter, det var et kort å spille ut!» «Her skal du se hva jeg mener,» tok han i... «Trumf, trumf, trumf, trumf!» Han satte ivrig fire gode kløvere i bordet etter hverandre uten å legge merke til at det ble fulgt med. Fruens mine, mens hun satt der og hørte sine innerste tanker gjentatt så ubesværet, var ubevegelig lukket; hun sa noe likegyldig: «Det er på tide, barn, at dere sier god natt; det er over leggetid. Si pent god natt til herrene.» Befalingen gikk over ansiktene deres som en skuffelse; men det var ikke tale om annet enn å adlyde beskjedent, og de gikk rundt bordet og bukket og tok kapteinen og løytnanten i hånden.

Det siste Jørgen la merke til, var at løytnanten vendte seg, strakte ut hånden og tok Inger-Johanna i hånden.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 11 / 156
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Halsen og gjeepte om kapp som «Svarten» da de gikk ut. Fruen rettet på seg med strikketøyet i hendene: «De kom jo en gang til min bror stiftamtmannens, kaptein Rønnow,» antydet hun. «De er barnløse folk som kan føre et gjestfritt hus. De avlegger dem vel også en visitt nå?» «Om jeg gjør, frue? Å la det være ville være en forbrytelse! – Dere har vel tenkt å sende noen av døtrene der bort? Stiftamtmanninnen er den som forstår å føre en ung dame inn i verden, og jeres Inger Johanna!»... Fruen svarte langsomt med tyngde; det kom noe av en undertrykt bitterhet opp i henne: «Det ville være en altfor uventet lykke; – men vel mer enn vi avsides landsfolk kan vente av vår store, fornemme svigerinne. Små forhold gjør dessverre små folk, store skulle gjøre dem annerledes. Min bror har gjort henne til en lykkelig kone.» «Topp! vil du tillate en gammel venn å virke litt for din inntagende lille Inger?» utbrøt kaptein Rønnow.

«Jeg tenker mor vil takke deg! hva Gitta? – så har du en knagg å henge noen av dem på. Det skal forresten ikke komme fra noen av oss to at Inger Johanna har tatt skjønnheten i arv, mor!» kremtet kaptein Jæger og avledet sin hustrus straffende blikk; «men det er rase i henne både på fars- og morssiden. Hennes oldemor ble giftet opp til Norge av den danske dronningen, fordi hun var for vakker der ved hoffet, – det var din bestemor, mor! Frøken von...» «Men kjære Jæger!» ba fruen. «Pyt, mor, – det er strødd mange års sand over de tingene.» Da spillet igjen var kommet i gang, gikk fruen med strikketøyet bort til spillebordet, pusset først det ene lyset og så det andre, bøyde seg ned over sin mann og hvisket noe.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 12 / 156
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen så temmelig overrasket opp: «Ja visst, mor? – Ja visst! – – Min kamel for din dromedar, sa Per Vangensten da han byttet sin gamle spattede hest med mamens blods føll,... kommer du med din arak fra Holland og Bagindia, så setter jeg min rødvin direkte fra Frankrike, ekte Bordeaux, hjembrakt og tappet rett av Oksehovedet! Det var nettopp to dusin som stiftsamtmannen sendte oss opp med i lastebilen den høsten Jørgen ble døpt... De to øverste til venstre, Ma! – Det er best at du tar Marit med deg ned med lykten... Så kan du fortelle stiftsamtmannskonen at vi drakk skålen hennes her oppe mellom snøfonnene, Rønnow.» «Ja, hun er såre tilgjengelig for den slags, Peter Jæger!» – Da Fruen kom inn igjen, bar hun det stive damaskduket på armen og ble fulgt av en pike som skulle hjelpe henne med å flytte klaffebordet frem på gulvet. Der skulle det dukes og spillebordet flyttes over gangen inn i storsalen, hvor det nå hadde blitt varmt.

«Kan du ikke vente, Ma, til rubberen er over?» Ma svarte ikke; men man kjente fullstendig presset av hennes taushet; det gjaldt hennes ære, kalvesteken. Og spillet fortsatte i stillhet med en slags rasende dampfart. Endelig utbrøt kapteinen, da Ma fremdeles stod ubevegelig med duken midt på gulvet: «Nå, nå, så får vi komme oss avsted, Rønnow!» – – – – – – – – – – – – – – – – – – – I soverommet ovenpå hamret og banket utålmodige hjerter. Mens Jørgen sovnet med bildet av sin løytnant, som gapte som Svarten når den kom ut i dagslyset fra stalldøren, og etter at Torbjørg hadde slukket lyset, snek søstrene seg ut i den store, kalde, mørke gangen. Der stod de alle tre lent over rekkverket og stirret ned på pelsene med skjerfene, som hang på bjelkeveggen, og på kjøresvøpet og de to sabelhylstrene og flaskefodret, som lå søvnig opplyst av stalllykten på gangbordet.

De kjente stekeduften stige opp, appetittvekkende og varm, og så hvordan gjestene gikk med hvert sitt punscheglass i hånden og med flakkende lys over gangen inn i storsalen. De hørte utslagsbordet slås ut og dukes, og oppfattet siden lyden av klirrende glass, latter og høyrøstede stemmer.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 13 / 156
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hver lyd dernede ble tolket, hver ordstump diktet seg til noe for deres tørstige fantasi... De stod der i kulden, til de skalv og hakket med tennene, og lemmerne deres skalv mot treverket, slik at de måtte inn i sengen igjen og tine seg opp... De hørte hvordan stolene larmet da man endelig reiste seg fra bordet, og de måtte ut på gangen igjen, Thinka og Inger-Johanna – Thea sov. Det hjalp noe når de satte føttene opp på den nederste rekken av gelenderet, eller hang seg over det med bena trukket opp under seg. Thinka holdt ut fordi Inger-Johanna holdt ut; men til slutt måtte også hun gi opp; hun kjente ikke beina sine lenger. Og nå hang Inger-Johanna der alene, utover rekkverket...

En viss lummervarm, sammenfrossen duft av punsj og tobakk steg opp gjennom trappen i kulden, og hver gang døren dernede åpnet seg og viste det matte, røykblå lysskjæret inne i storsalen, kunne hun høre offiserersnavn, stumper av latter, av voldsomt påståelige forsikringer, av tordnende løfter ved alle mulige og umulige over- og underjordiske makter, og iblant farens opprømte stemme – alt hakket av, for hver gang stuedøren igjen falt i... Da Inger-Johna kom i seng igjen, lå hun og tenkte på at kaptein Rønnow hadde spurt henne to ganger om hva hun het, og så igjen, hvordan han ved spillebordet hadde sagt: «Jeg kunne ha lyst til å ta henne med meg inn til stiftamtmandinnen; vi skulle gjøre kjempeflaks!» Og så, etterpå: «Jeg mener selvsagt hvordan løytnanten håndterer Blindemanden» – noe de trodde hun ikke forsto...

Vinden tok seg opp og hylte rundt huset, hvinte og brummet ned gjennom den store, kalkede skorsteinpipa ute på gangen... og hun hørte fortsatt, halvt i drømme, kaptein Rønnows: Trumf! Trumf! Trumf! Trumf! Ma gikk jo neste dag inn i huset som vanlig med nøkkelknippet – hun hadde bare omtrent ikke sovet den natten! Gammel før tiden var hun blitt, som så mange andre «mær» i husstellet den gang – gammel av å bære smålig hån, av kjas og mas, av aldri å få

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 14 / 156
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Pengene til å strekke til, ved å krumme seg og krøke seg, ved bestandig å se ut som ingenting og være alt – den egentlig bekymrende tanken i huset. – «Man lever jo for barna!» – Det var «Mas»s yndlings-trøstens sukk. Og tiden var ennå ikke kommet for «Mærne» med spørsmålet om man ikke også skylder å realisere sitt eget personlige liv.... Men for barna var det fridag, og rett etter lunsjen styrtet de inn i storstuen. Der stod spillebordet igjen flyttet bort til veggen, med kortene kastet sammen i en rotete haug oppå papiret hvor regnskapet var ført. Til slutt ble det alt sammen samlet og brent i den ene enden som fidibus; og ved siden av lå de tre pipene, stuet bort under den foreløpige rengjøringen. Det ene vinduet sto fortsatt åpent, selv om vinden tok tak i det slik at det ristet i stormkroken. Det var noe ved rommet – en innbitt lukt som... ikke var god, nei,... men likevel var det noe over det – noe av en begivenhet....

Utenfor vinduet stod Stor-Ola med hendene på spaden i snøhaugen og lyttet til Marits beretning om at kapteinen i morges hadde lagt en blank halvdaler i drikkepenger på bordet oppe på gjesterommet, og løytnanten to tolverskillinger under lysestaken, og hvordan fruen hadde delt dem mellom pikene. «Løytnanten var nå ikke så gjerrig han,» mente Marit. «Vet du ikke at en løytnant blir skutt dersom han gir like mye som kapteinen sin, jente!» kjappet Stor-Ola etter henne, idet hun skyndte seg inn med stabursnøkkelen og melkjørrelet. Inne fra kapteinens soverom hørtes durringen av hans snorking hele formiddagen. Gjestene hadde ikke lagt seg og reiste klokken seks om morgenen, da skyssen kom til døren – etter at også den andre flasken av Rønnows indiske arak var konsumert, og et frokostbord med akevitt, svinesylte og levninger av kalvesteken igjen hadde styrket dem til dagens reise. Men det gjaldt å utnytte fridagen!

Søstrene rotet med skiene i gangen, og Jørgen holdt på med det

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 1-i
# chapter_title: I
# book_page: 15 / 156
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vovestykke å sette seg nedover gangdørstrappen. Snart stod de ute på den lange, bratte bakken bak fjøset – skistaven på tvers i begge hendene foran til balanse, skjerfet i farten om nakken. I hoppet mistet Inger-Johanna balansen og holdt på å – nei, hun klarte seg! Det kom av at hun kikket opp mot soveromsvinduet for å se om faren la merke til henne. Han gikk opp dit og kledde på seg. Ma hadde endelig ved middagstid våget seg på å vekke ham.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 16 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dagen før lillejulaften ventet man på Stor-Ola og Svarten med lastebilen fra Kristiania, hvor de to ganger i året – ved sankthans og jul – var nede for å hente varer til husets forsyning. Idag var det den niende dagen; men i et føre som dette, hvor hestebenene slo gjennom for hvert skritt, kunne ingen vite noe sikkert. Møtt i stormløp langt nede i den sleipe, slaskede bakken av barna og den gjøende, for det ene øyet defekte hunden, kom lastebilen fram på ettermiddagen, mens Svarten midt under basketaket i bakkebruddet vrinsket og knurret av gjenkjennelse og lengsel etter å nå inn i stallen ved siden av Brunen igjen. Den var fullstendig fornøyd med turen og arbeidet seg svett og andpusten for å bli kvitt Giljebakken. Marit Kokke og Torbjørg var framme i bislaget foran kjøkkenet; de tre pigebarna og Jørgen stod fullt opptatte rundt lastebilen og hesten, og kapteinen selv kom ned trappen. «Nå, Stor-Ola! hvordan har Svarten klart seg?

Svetten og utmattet, ser jeg! Fikk du uniformsknappene?... Nå, så! – Du glemte vel ikke tobakken! – Og klokken, kunne de gjøre noe med den? – Har du notatet?... Nå, så får du sette inn Svarten; han skal ha en ekstra rasjon havre idag. Hva? Hva har du der?» Stor-Ola hadde, i tillegg til notatet, opp av den indre vestelomma trukket et brev innpakket i papir, blått postpapir med et vakkert rødt segl på. Kapteinen stirret et øyeblikk overrasket på det. Det var stiftamtmandinnens

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 17 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Skrift og signet i lakken, og han skyndte seg uten å si et ord inn til sin hustru. Bylæsset – den store halvårsbegivenheten – opptok hele husets oppmerksomhet. Innholdet interesserte alle, ikke bare barna, og når Stor-Ola etterpå om kvelden satt i kjøkkenet, hvor han ble traktert for hjemkomsten og fortalte om sin tur der inne i sta'en og om Svarten og «eg», hvilke mirakler de hadde utført sammen i den ene bakken etter den andre – og læsset veide denne gang minst et halvt skippund mer enn sist – så lå det en viss glans over hans person og over Svarten også... En kveld hadde den selv tatt veien i snøfoget, og en gang var saltsækken glemt, og da ville Svarten slett ikke flytte seg fra gjestgivergården, men slo opp med halen for hvert piskesmell og skottet og gløttet tilbake, inntil jenten kom løpende ut fra gangen og ropte etter sekken – så bar det av gårde.

Kapteinen hadde gått inn og vandret en stund opp og ned i stuen med stiftamtmandinnens blå postpapirbrev i hånden. Han så ganske fortørnet på Ma, da hun syntes å ville tenke mer på bylæsset enn på hans foredrag. Hun hadde bare sagt i forbifarten at de måtte snakke om alt dette i kveld. «Alt dette – alt dette, Ma! – at Inger-Johanna er buden dit neste vinter. Og det har vi Rønnow å takke for. Det er da kort og greit nok, skulle jeg tro. Hva? Hva?» bruste han utålmodig opp. «Er det ikke greit?... eller har Du noe bak øret om den saken også?» «Nei... nei, kjære Jæger!» «Ja, da skulle Du ikke oppholde hele avlessingen av varene med dine stille, betydningsfulle sukk og hemmelige meninger, som alltid gjør meg gal i hodet. Du vet, jeg hater det. – Jeg marsjerer alltid rett på saken!» «Jeg tenkte bare på uniformfrakken din, om skredderen har sendt med restene av stoffet, vet du...» «Du har rett, Du har rett, Gitta!»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 18 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og ut gikk han som en ildkule. I kjøkkenet pågikk en opp- og utpakking foran det mange-skuffede krydderkabinettet, hvor rosiner, svesker, mandler, de forskjellige sortene sukker, allehånde og kanel ble fordelt ned i hver sin skuff. Av og til falt det en tribut, en sveske, to mandler eller tre rosiner, til hvert av barna; – og det lot seg ikke benekte at dette med bylæsset var som en foreløbig juleaften. Kapteinen stod først ivrig interessert der for å få tak i blekkrukken,

Tobakken og de sterke sakene, som skulle oppbevares i kjelleren; – de måtte opp, og alt annet til side! Og siden fløy han inn og ut med en eller annen regning i hånden og en dyppet gåsepenn for å sammenligne den med generalnotatet, som fruen hadde naglet opp på den øverste døren i spiskammeret. «Ma! – kan Du begripe slikt oppstyr?» Han stanset brått foran notatet, som likevel alltid viste seg å være riktig, og vendte så betenksomt om igjen, idet han tørket pennen i sin rødbrune hverdagsparykk. Hans blodfulle, høylytte, noe forvirrede natur ble alltid desperat når han så en regning; den virket som et rødt klæde på en okse, og når, som nå, alle halvårsregningene kom stormende på én gang, både brølte og buret han. Dette var en gammel historie for hans hustru, som hadde tilegnet seg en merkelig ferdighet i å ta oksen ved hornene. De krenkelsene som han således ikke led, syntes likevel å samle opp et voksende veir av fortørrelse hos ham.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 19 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Med et heftig tak i dørklinken og parykken skjøvet til side kom han plutselig farende: «Fire og sytti specier tre ort og sytten skilling!... Fire og sytti – specier – tre ort – og sytten skilling! – det er nesten til å bli gal av. – Og så har Du bestilt succade... succade!» Han tok tonen i fistel og lo av ren forargelse. «He, he, he, he, he, har vi nå råd til det?» «Og så – mandelsåpe til gjesterommet!» Det siste kom i en dyp, dempet, mørk bass; «jeg kan ikke engang begripe hvordan Du har kunnet falle på det.» «Kjære mann, det er jo gitt oss i gjeld – ser Du ikke at det ikke er oppført for noe?» «Gjeld!... nå så gjeld... Ja, der ser Du bare hvordan de lurer. – – Fire og sytti specier tre ort og sytten skilling – det er til å forferdes over, rent ut! – hvor skal jeg skaffe pengene?»... «Men Du har jo alt skaffet dem, Jæger!...

Husk på folket,» hvisket hun raskt; det var en stille bønn om å utsette resten av utbruddet til senere om kvelden, når de var alene. Kapteinens forskjellige ekstatiske blodtrykk i anledning regningene gikk gjennom huset den ettermiddagen som det befriende og rensende tordenværet før jul. Forknytte og plagete trakk barna seg tilbake til sine rom. under Bygerne i Ly af

Moren, som hadde dratt avsted for å handle, men da hans skritt igjen hørtes ovenpå i kontoret, fortsatte de sitt arbeid like ivrig og nøyaktig med å se i og riste ut posene for å finne en eller annen glemt rosin eller korint, med å samle hyssing, sjekke vekten og skjære opp stangsåpen. Under alle disse anstrengelsene stod fruens høye skikkelse i uavbrutt travelhet, bøyd som en kran over kassen med provianten, som var løftet inn på kjøkkengulvet. Dunke, kurver med høy, småsekker og en endeløs rekke pakker i grått omslag, bundet med hyssing, små og store, forsvant etter hvert til sine forskjellige oppbevaringssteder, helt til den siste, sekken med det fine hvetemelet, som ble båret inn av Stor-Ola og satt til side i melkassen inne i spiskammeret. Da så speseriet endelig ble lukket, stod kapteinen der for tyvende gang.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 20 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Med en manns mine, som man nå kunne ha latt vente og pines lenge nok, banket han henne lett med fingeren på skulderen og sa stille, bebreidende: «Det undrer meg virkelig, Gitta, at ikke brevet vi fikk i dag opptar deg mer?» «Jeg har hatt så vondt for å tenke på annet enn alle dine bekymringer med regningene, Jæger! Nå synes jeg du gjerne kunne smake på den franske brennevinen i kveld, om den er god nok til julepunschen... Konjakken er så dyr.» «Du sier noe, Gitta!... Ja, ja – la oss bare få middag snart.» Tallerkenene med havregrynsgrøt og den blå melken i de kalde koppene ble satt inn; de sto som sorte, triste øyer over duken og fristet ikke til å utsette tiden ved middagsbordet.

Etter at den nødvendige delen av den var fortært, og barna sendt opp, satt kapteinen nå ganske lunt og hyggelig foran det ennå utslåtte klaffebordet med sin tobakk og sin smaksatte toddy av fransk brennevin, hvis forvandling til julepunsch foregikk ute på kjøkkenet, hvorfra det også brakte fra vaffeljernet. «Bare sterk Ma! – bare sterk, – så hjelper du deg med melis»... «Ja, ja,» smakte han av øsen som hans hustru kom inn med, «den kan du godt drikke.» glad traktere Fogden med.» «Nu kommer Marit ind med varme vafler! – og så var det om stiftamtmandindens brev... Ser du, Jæger! – vi kan jo ikke sende barnet dit uten at vi har henne passende utstyrt; hun må ha en svart silkekonfirmasjonskjole, støvler og sko, hatt og annet.» «Svart silkekonf.-» «Ja, og et par andre kjoler, som vi må bestille der inne i Kristiania; – det er ingen råd for det.» Kaptein Jæger begynte å gå frem og tilbake. «Så så, – så så!...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 21 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ja, når det er meningen, så – tenker jeg, takker vi kort og godt for invitasjonen.» «Ser du, det visste jeg, Jæger! Du vil nok ha blommen, men, slå egget i stykker, det tenker du på.» «Slå egget i stykker? Slå lommeboken min i stykker, mener du!» «Jeg mener at du må si opp en del av de seks hundre dalene du fikk med meg. Jeg har nå tenkt og regnet nok over det. Inger-Johanna alene kommer til å koste oss over hundre daler i år... og når så Thinka skal til Ryfylke, slipper vi ikke unna med to hundre.» «Over to hundre daler! – Er du gal? Er du gal... rent gal, Ma? Jeg tror du har en skrue løs.» Han gjorde et plutselig rykk over gulvet. «Først skal det brevet inn i ovnen!» «Ja, du vet jo at jeg synes alt du gjør er fornuftig, Jæger.» Han klemte brevet sammen, ga henne et raskt blikk som en såret løve og stod deretter en stund og stirret ned i gulvet. Plutselig kastet han brevet på bordet og utbrøt:

«Ja, gjør som du vil og synes, Jæger! Du ser nok klarere i dette enn jeg... og vil du ta det ansvaret på deg, så...» Hun sukket. Kapteinen klemte brevet sammen, ga henne et raskt blikk som en såret løve og stod deretter en stund og stirret ned i gulvet. Plutselig kastet han brevet på bordet og utbrøt:

«Inn må hun! – men krigskostnadene... Krigskostnadene, Ma, dem har jeg lært i min strategi at fienden skal bære! Og stiftsamtmannskonen må naturligvis sørge for utstyret hennes der inne.» «Stiftsamtmannskonen, Jæger, må ikke betale en eneste krone, ikke en smule! – før hun har avgjort om hun vil beholde henne. Vi må ikke være flau over å bli kvitt henne. Men hun skal være flau over å få henne; – og hun må be oss om det både én og to ganger, forstår du»... At vinteren var streng der ute, ble i år mindre merkbart. To barn skulle utstyres... Vekstolen, rokken og garnvinden gikk i den korte dagen og de lange kveldene til lyden av ovnsduren. Ma spant selv alt det fine innslaget til verkenskjolene. Det ble strikket, vevet og sydd, ja tilmed baldyret av rent lin – «tolv av alt til hver». Og i skoletimene på kontoret drev kapteinen like ivrig på med fransk grammatikk.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 2-ii
# chapter_title: II
# book_page: 22 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den stivnende, tørketrøste frosten som snodde seg om huset og iset fra hver sprekk, kulden som rev i hendene når noen kom til å ta tak i gangdør– eller bislagklinken uten hansker, jammeret over sprukne negler når barna kom inn fra utendørs, og drikkevannet som frøs fast i stampen og bøtten – det var jo bare det vanlige på fjellbygden! Ulvenes sørgelige, monotone tuting og lange sulteskrik nede på isen kunne høres fra Giljebakkene både dag og natt. Kjøreveien holdt seg lenge der ute på vannet. Den lå til langt ut i vårsmeltingen, riktignok slitt, usikker og vasblå med sin møkkbrune sølestripe over. Men da den så gikk opp, og isen brant under solstikket, lå det i den bratte bakken bak chefsgården en langstrakt vask på bleket så skinnende hvit at det så ut som om snøen hadde glemt å forsvinne der...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 23 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var blitt høysommer. Fjeldbygden lå disig i heden, alle avstander var som svøpt i røyk. På chefsgården gikk jentene barbent i korte stakker og særkjoler. Det var

Solskinnet, så Kva'en rant klissete og blank ned fra de tykke Kvastene i Tømmeret på det nybygde grisehuset, hvor Marit ga Skulier til grisene. Ved brønnen stod noen sandskurte melkeringer på kanten og tørket, mens en og annen spurv eller linerle hoppet omkring og nikket på brønnkanten, og derfra ved vedskjulet lød øksehug i ettermiddagssilensen. Pasop lå og gispet i skyggen bak gangdøren, som stod åpen.

Kapteinen hadde nydt ettermiddagssøvnen sin og stod nede på åkeren og så på at Stor-Ola og hestene pløyde opp en gammel eng som skulle vendes. I hagen summet humlen.

Omtrent med samme monotone lyd satt Thinka og Inger-Johanna ved stenbordet inne i lysthuset over de sprukne, blå bokomslagene og de krøllete, fingerslitne bladene, og de repeterte katekismus og forklaring med albuene og hodene tett mot hverandre. Det var fra side 84 til 87, det gjaldt å komme til Eftasværstid, og de holdt fingrene for ørene for ikke å forstyrre hverandre.

Der mørknede det som en skygge like utenfor ved hagegjerdet; men de så ingenting, hørte ingenting; det lange bibelstedet gikk helt over på den andre siden...

Så knirket det lystig:

«Tør man avbryte de to unge damene med et jordisk anliggende?»

Begge de unge jentene så opp samtidig. Det lyse humlebladverket rundt lysthuset hadde ennå ikke krøpet helt oppover hyssingerne.

Med armene opphengt over hagegjerdet stod et ungt menneske – han kunne ha stått der lenge! – med en nesten skyggeløs, flat hatt over en mengde brunt hår. Ansiktet var solbrent og hovent...

Det var noen merkelig underfundige øyne som stirret på dem...

Mer hadde ingen av dem sett; for ved en felles impuls, foran fenomenet, løp de i full panikk ut av porten, mens bøkene lå åpne etter dem, og opp trappen inn til Ma, som stod på kjøkkenet og skar eplene:

«Der stod én – det var én... ute ved hagegjerdet... Det var absolutt ingen som gikk rundt og ba eller noe sånt...»

«Hør hva han sier, du Jørgen!» sa Ma, idet hun raskt overskuet situasjonen; «den veien – ut Bislagdøren. Lat som du kommer av deg selv.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 24 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Begge de unge jentene fløy inn til stuevinduene for å kikke under dem.

Gardinene. Ind kom han så ad gangdørtrappen med Jørgen, som plutselig forsvant fra ham inn på kjøkkenet. I dagligstuen stod lille Thea med et smørbrød og vred seg ved dørklinken; hun holdt døren halvt igjen, halvt åpen og stirret på ham – hun var utenfor det hele. «Er din far hjemme?» «Ja, men du skal gå kjøkkenveien, hører du!... og vente til vi har spist ettermiddagsmaten; han går ikke opp på kontoret før.» Hun vurderte ham som en mann som skulle inn i rullen. «Men jeg skal ikke på kontoret, ser du.» Nu kom mor selv; hun hadde i hast fått på seg kappekåpen; den satt jo litt på halv tolv. «Et ungt menneske, ser jeg, som kanskje har gått langt i dag... Vær så god å tre inn.»

Hennes smil var velvillig; men øyet under det skarpt som en offisersmønstring; her var hull og lapping med tykk tråd for anledningen og flærer i overflod, og det var ikke lett å frigjøre seg fra mistanken om noe tvilsomt forehavende, særlig da han kom rett inn døren med bemerkningen: «Jeg kommer som fanten oppe fra Fjeldmarken, frue! Jeg må komme med mange unnskyldninger...» Mors prøvende blikk hadde imidlertid trengt gjennom skallet. Den hvite randen i pannen øverst under skyggen, der huden ikke var rødflådd av solsteken, og hele hans væremåte bestemte henne til forsiktig å se ham an. «Vær så god, vil du ikke sette deg ned, så kommer Jæger snart.» Hun banet seg forsiktig vei forbi sybordet og lukket det igjen – «Jeg skal få lov til å sette inn en kopp melk så lenge.» En jente kom inn med en stor bollelignende kumm og forsvant igjen.

Han satte den til munnen, målte med øyet hvor langt han hadde drukket, drakk igjen og optok påny et skjønn... Den er deilig – ligner slett ikke husmor... for hun så temmelig sur ut og – han utstøtte et sukk – farlig verdig.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 25 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han drakk igjen. Ja, nå burde man egentlig stanse; men ettersom og eftersom... Han satte bollen helt tom ned på tallerkenen: Best å overfalle ham straks!... Totalt gått tom for reisekostnader... Vil De låne meg fire – nei, det høres ikke bra ut – bedre, greit nok, fem dalere, så jeg kan nå til Kristiania?... De små øynene blinket raskt; – og hadde bare kapteinen kommet da!... Der gikk noen der ute... Han stirret tankefullt frem for seg; han repeterte foredraget sitt innvendig. Det ble alltid endret, og nå stod han igjen ved det kinkige punktet: beløpet! Han overveide om han kanskje bare behøvde å be om fire – tre?... Det knurret ute i gangen, hunden løp ut med høylytt bjeffing. Det var tydeligvis kapteinen. Den unge mannen reiste seg brått, men satte seg ned igjen, som en fjær klar til å sprette opp av stolen; han hadde vært for tidlig ute. «Inne i stuen... en eller annen fyr som vil snakke med meg?»...

Samtalen fant sted ute på trappen. Et par øyeblikk til, og så dukket kapteinen opp i stuedøren. «Jeg må be om unnskyldning, herr kaptein! Jeg er uheldigvis... uheldigvis...» Her begynte han å stamme. Uheldet ville at den ene av de to unge jentene, som han hadde sett nede i lysthuset – hun den mørke med ansiktet – kom inn etter faren, og da gikk det rett og slett ikke an – «... kommet ovenfra fjellet,» fortsatte han. «De vil forstå at man da ikke akkurat kan fremstille seg i den beste forfatning.» Det siste kom i en anstrengt, flott tone. Kapteinen så ikke akkurat behagelig overrasket ut i det øyeblikket. «Mitt navn er Arent Grip...» «Arent Grip!» Kapteinen tok seg sammen og så på ham. «Grip?... Samme fjes og øyne!... Vel, aldri sønn av Perpetuum? Kadetten på Lurleiken? – han er gårdbruker eller proprietær, kaller han seg vel, et sted inne i fjordene...»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 26 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Det er min far, herr kaptein!» «Driver han like hardt på med sine mekaniske ideer ennå?» spøkte kapteinen. «Han hadde jo ledet kvernvannet rett gjennom fjøstaget, så kjørene fikk styrt da det gikk hull på renden.» Inger-Johanna oppfattet en indignert bevegelse, som om den fremmede plutselig grep etter hatten. «Synd... Synd! – at den tiden ikke ga en mann som min far kunnskaper!» Han sa det med en alvor som med ett glemte kapteinen. «Så så, – ja far! De må være så snill å ta litt eftasvær med oss før De drar avsted. Si til mor, Inger-Johanna, at her må en dram til og litt smørbrød. De kan være sulten når De kommer oppe fra fjellet. Sett deg ned. Og, hva er nå Deres... Deres... bestilling eller profesjon i denne verden? Om jeg tør spørre.» Kapteinen slentret over gulvet. «Student! – Og, herr kaptein,» han svelget i halsen for raskt å benytte øyeblikket mens de var alene, «når jeg så uten videre tillitsfullt henvender meg...»

«Student,» stanset kapteinen midt på gulvet, «ja, var det ikke det jeg skulle latt hodet mitt gå på – så det ved første øyekast – men jeg var jo likevel litt i tvil... Nå ja,» harket han, «Non kanskje... hva, far?» sonderte han godmodig. «Deres far hadde også så vondt for disse eksamenene.» «Jeg har ikke brøkdelen av min fars hode; men med det jeg har, ga de meg i fjor laudabilis præceteris.» «Sønnen til min gamle venn Fin Arentzen Grip!»... Han uttalte hvert av navnene med en viss søt gjenkjennelse. «Deres far var egentlig et godt hode, for ikke å si litt av et geni. Da det glapp for ham til offiserseksamen, var det på grunn av alle de uordnede ideene...

Nei, så De er sønn av ham! – Ja, han har skrevet mange norske stiloppgaver for meg – det var alltid med den norske stilen det knep, ser De...» – «Og herr kaptein!»... fortsatte den unge mannen ufortrødent, nå med høyere og bestemt stemme; «når jeg så uten videre tillitsfullt henvender meg...»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 27 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Du får si til Ma,» sa kapteinen, da IngerJohanna igjen kom inn sammen med sin høye, opprørte søster, «at det er student Arent Grip, sønn av min gamle, fornøyelige kamerat fra krigsskolen.» Følgen av den siste opplysningen ble at den planlagte tallerkenen med dram og smørbrød ble forvandlet til en liten ettersvertning på et brett for ham og kapteinen. Den gamle, rødlakkerte brødkurven lå full av et oppskåret, mørkt, surt brød, der skorpen hadde skilt seg fra resten. «Det slo dessverre feil i ovnen,» forklarte Ma, «og den grå, deigtunge kanten kom av at så mye korn på gården i fjor igjen ble høstet rått.» Studenten viste oppriktigheten av sin overbærenhet overfor manglene gjennom en formelig morderisk appetitt.

De økonomiske saltklumpene, som sprakk med perlende tårer ut i overfloden av det friske fjellsmøret, tok han et raskt snitt med kniven på; et snitt som ikke unngikk oppmerksomme øyne – bare ett eneste kort slag med kniven på baksiden av smørbrødet, og saltklumpene regnet og småhaglte utover tallerkenen. «De vil vel ha mer spekemat? Jeg tipper at De ikke har spist mye idag – gå og hent mer, Du Thinka! En liten dram til den gamle osten... hva? De må tro at vi prøvde mang en god, gammel ost på hybelen hos Deres far, og når vi holdt kalas, sendte vi bud etter den, så den gikk på omgang; og så Bergens eplene, som han fikk i skjeppevis med frakteskipene hjemmefra! Han var nå sånn landsens uerfaren og god av seg – altfor troskyldig mot sånne rakkere som oss. – Åi, hvor vi plyndret skapet og tinnene hans – og så fikk vi stilene i stand med det samme; det var bare hans, læreren rettet gjennom hele klassen.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 28 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen tømte resten av den lange drammen sin... «Ah!» – han holdt glasset opp mot dagen og så gjennom det, slik han pleide... «Men det var likevel noe underlig ved ham, De! De vet vel at en sånn rett fra landet blir ikke engang tatt med på mir nichts og dir nichts... Glemmer aldri da han for første gang holdt foredrag for oss om Perpetuum! – det var gjort med bare fem epler inni et hjul, sa han; og eplene måtte være helt matematisk nøyaktige. Det var det som kom ut og ruinerte ham, så folk...» kom til at – ja, De vet – oppholde seg en stund og gjøre narr av ham; og det vedvarte helt til eksamen»... Studenten gjorde noen rykk med seg. De unge damene som satt med sine strikkepinner ved vinduet, la jo også godt merke til hvordan han nå glemte seg. Han hadde hele tiden holdt den ene støvelen under stolen bak den andre for å skjule at den gapte himmelråbende ved sålen. De var i godt humør og turte nesten ikke se på hverandre...

Sønn av en mann som het Perpetuum, var kadett – og som ga kjørerne styrt!... Far var fryktelig morsom når det var fremmede til stede.... «Ikke et øyeblikk tvil om at det var ideer der... Men det var noe merkelig sta ved ham, De! Å komme dit som han, rett inn fra bondelandsbygden, og så begynne å diskutere med læreren om det som står i boken, går aldri bra – særlig ikke i fysikk på krigsskolen. Og det, kan De tro, ble litt komedie»... «Da skal jeg vedde hodet mitt på at det ikke var min far som hadde uretten, herr kaptein!» «Hm, hm,... naturligvis ja! – Faren kom seg opp i årene,» mumlet han... «Hm! – nå, De har jo fått sertifikatet likevel... Skal De ikke ta en halv dram til?» kom det gjestfritt, for å avlede oppmerksomheten. «Nei takk! Men jeg skal fortelle Dem hvordan det gikk med faren min. Det er akkurat som med en jakthund de hadde fått over hos skriversen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 29 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den hadde slikt temperament og mot at man skulle lete etter maken; men så hadde den en dag bitt et får, og så skulle den kureres. Det gikk til på den måten at de stengte den inne i fårestalden. Der stod den alene rett overfor bukken og alle fårene. Det var ren herrefornøyelse, syntes den. Så kom væren farende imot den, og hunden veltet over ende. Pyt, det gjorde ingen ting! – men etter væren kom trippende, før den fikk reist seg, alle de femti fårene – trip, trip... trip... trip – over den, så den ble helt utmattet. Igjen stod de mot hverandre, og på nytt satte væren inn mot hunden, og trip, trip... trip... trip... fikk den Fødderne af hele Fåreflokken over sig. Sådan drev de på i stive to Timer, indtil Hunden lå der ganske stille og aldeles ør. Den var kureret, bed aldrig noget Får mere. Men, hvad den duede til bagefter, skal vi snakke småt om, – den havde gjennemgåt Krigsskolen, Hr. Kaptein!»

Da han så opp, møtte han Fruens mørke, tunge øyne på seg; hennes kappehode dukket straks ned i sømmen igjen. Kapteinen hadde lyttet mer og mer ivrig. Kuren på jakthunden interesserte ham; og det var først ved den siste ytringen at det gikk opp for ham at det var noe under. «Hm, – min kjære Grip, – ja så, du mener det! – Hm! Jeg kan ikke være enig med deg; – det var dyktige lærere og... hø, hø, – vi var slett ikke sauer, min venn!... hø, hø! hø, hø, – heller ulver, kanskje, som man skulle komme til å møte... Men kuren var, det skal jeg innrømme, skammelig mot en brav hund... og for så vidt... Nå, var det den halve drammen?» «Takk, herr kaptein!» «Men hvilken slags vei sier du at du har reist, Far?» Med maten og den nydte halvannen styrkedrikken hadde det kommet nytt liv i den unge mannen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 30 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han viste frem klærne sine og var til og med så fræk at han stakk frem støvlene; en stor søm gikk tvers over det ene kneet: «Jeg kunne sikkert ha blitt satt opp som et fugleskremsel til skrekk og advarsel for alle dem som vil vike av fra landeveien. Det hele kom av at jeg ved skiftets bytte traff på en skytter – en praktfull kar! Fyren fortalte meg så lenge om hvordan det var inne på fjellet at jeg fikk lyst til å følge med ham.» «Overmåte fornuftig,» mumlet kapteinen, «når man koster en sønn til Kristiania.» «Jeg ble nysgjerrig, skal jeg si deg, og så bar det innover.» «Er han ikke enda mer sprø enn faren sin! – å begi seg ut på måfå inn i de svarte, uveiene fjellene!»... «Det gikk oppover i ur og stein først i fem timer, og så etterpå en kort svipp, sa Gunnar. Men jeg vet ikke hvordan det er der oppe i fjellet; det var som ingenting tok i beina.

Luften ble så fin og lett, som om jeg hadde drukket kroppen bort i champagne; den ga en hel rus; jeg kunne gjerne ha gått på hendene, og det kom ingen til i hele den vide verden, for nå var jeg oppe på taket! – og aldri i mitt liv har jeg sett et slikt syn som da vi på ettermiddagen stod øverst på fjellryggen – bare kjølig, hvit,

Skinnende snø og mørkeblå himmel, tind på tind bak hverandre i én glans, så langt øyet rakk.»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 31 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Ja, Sne har vi s'gu nok av, Far. Den står rett på husveggen her hele den lange vinteren, så skinnende hvit og kald som noen bare kan ønske seg. Vi ser oss så vel fornøiet på den – men vis meg en vakker grønn eng eller en skikkelig kornåker, Far!»... «Jeg syntes, den ene storkar av et fjell stod der ved siden av den andre og sa: Din usle, tynnbente skrelling, blåser du ikke bort i den blå trækken her på fjellet som et papirlapp? Vil du vite hva som er stort, så ta mål av oss!» «De har fått sertifikater, sa De, min mann! Ja-ja-ja!... Hva sier De til at vi får skomakeren til å slå litt under støvlene Deres i kveld?» Det var jo nesten som en invitasjon til å bli over natten! – høyst fristende å utsette forespørselen til neste dag... «Takk, herr kaptein, jeg vil ikke benekte at det kunne være svært praktisk.» «Si til skomakeren, Jørgen, at han skal ta dem straks han har fått slått hæljernene under dem; jeg skal ha dem med på reisen.»

Aha! – så reiser han kanskje tidlig i morgen; det måtte nok ordnes i kveld likevel. Nå, da døtrene begynte å rydde av bordet, var det best å gripe anledningen. Kapteinen gikk og trasket med små skritt opp og ned over gulvet: «Ja-ja, san! Ja-ja, san!... Vil De se vakre griser, Grip?» Studenten hoppet straks opp. Løsningen!... Han grep hatten. «Har De mange, herr kaptein?» spurte han ivrig interessert. «Kom! – å, det gjør ingenting at det går gjennom kjøkkenet... kom bare litt ut hit på trappen til bislaget. Ser De den lyse flekken i skogen der oppe?... Der tok vi tømmer til fjøset og grisehuset for to år siden.» Han gikk barhodet ut på gårdsplassen: «Marit, Marit, – her er én som vil se grisene dine. Nå skal du stå på parade.» Det var én purke og syv griser, så du.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 32 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Nøf, nøf ja! – hører du ungene dine, Marit... Men det var grunnmuren, ser du. Her var akkurat et sumphull; det sivet over ovenfra bekken. Og nå – ser du renden der? – tørr som knusk.» Nå eller aldri måtte angrepet settes i gang. «– og nå lever de som herremenn, alle sammen der inne,» fortsatte kapteinen. «Alle de syv dalene? – hva sier jeg, alle de fem grisene?» «Hva?» «Her er hatten din, far!» kom Jørgen inn fra innsiden... «Og så står det noen og venter av folkene nede fra Fosser.» «Så? – ja, da skal vi bare kikke litt inn i stallen.» Der stod Svarten og Brunen akkurat avsult, ennå drivvåte og stive i hårene etter pløyearbeidet. «Bra Spiltoug, hva – og ganske lys; hestene kommer vel ikke stjerblinde ut av døren... Fo-ola Svarten, er du svett nå?» Det var en varm, koselig stallduft – og til slutt... «Herr kaptein! Jeg kommer med en anmodning –» «Men Ola!» utbrøt denne, «se krybben der hos Brunen!... Jeg liker ikke flisene.

Skulle han virkelig bite i den?» «Hå hå hå, – nei, var det likt!» Ola gråt høyt; han innrømmet ikke, i fremmedes nærvær, at kapteinens nye brune var en krybbebiter. Kapteinen ble helt rød; han tok av seg hatten og gikk hastig bortover med den i hånden... «Slik en kjeltring av en hestebytter»... Han så slett ikke lenger egnet ut til anmodninger. Fra aftenskuggen ved låveveggen reiste seg de nevnte to mennene. «Er det nå tid på døgnet å komme til folk?» brølte han ut. «Nå ja, gå opp på kontoret!» Med dette strøk han over gården, kikket i brønnen og gjorde en sving opp mot dagligstuevinduet: «Småpiker... Inger-Johanna!... Thinka!» lød det med forsterket stemme. «Spør mor om kjøttstykket skal ligge der over brønnen og råtne?»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 33 / 156
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Marit har tatt det opp, vi skal ha det i kveld,» forsøkte Thinka å hviske. «Så? – det behøver vel derfor ikke å ligge, så Pasop tar det. Vis Studenten ned i Hagen, så han kan få seg noe Ribs,» ropte han inn gjennom stuedøren mens han fór opp trappen til kontoret. – Arent Grips righårede brune hode med den knappe, flate hatten på toppen sås nå en god stund mellom Ribsbuskene ved siden av Thinkas høye, lille blonde. Han snakket en hel del i begynnelsen, og de livlige, blanke, brune øynene var slett ikke ondskapsfulle, syntes Thinka; hun begynte alt å interessere seg temmelig varmt for ham. Om morgenen fant han støvlene sine stående ferdigpussede foran sengen, og et brett med kaffe og frokost kom opp til ham. Han hadde sagt at han måtte ut i tide. Nå gjaldt det å få anbrakt det avgjørende blindt, med lukkede øyne. Da han kom ned, stod kapteinen på trappen med pipa si.

Over den feite nakken, hvor spennen i det militære halsbåndet lyste, stakk gråhvite hårstrå frem under den rødlige parykken. Han så litt stur ut i morgentåken, lurte på om den ville legge seg eller lette, så han turte å sette i gang med høslåtten. «Skal du avsted nå, Far?» «Hr. Kaptein! Kan – vil De låne meg» – i sitt første morgenmod hadde han tenkt fem, men det sank allerede i trappen til fire og nå foran kapteinen til «tre daler? Jeg har brukt opp hver eneste skilling jeg hadde for å komme til Kristiania. De skal få dem tilbake i bankobrev straks.» Kapteinen rømmet seg. Han hadde nesten anet noe slikt i fyrens ansikt en og annen gang i går... Jo – en slik student var en sikker gutt å sende tilbake til banken! Det trakk opp til et gråtkvalt grin. Men plutselig antok han et godmodig, flott uttrykk: «Tre daler, sier De? Hadde jeg dem bare selv på gården, Far! men her er det bare sporadiske utbetalinger i kontanter om sommeren...»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 34 / 156
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han stakk den ledige hånden inn på brystet av uniformfrakken og så rådløs ut i luften. «Nå, hm,... hm,» kom det etter en betraktelig trykkende pause. «Er jeg bare sikker på å få dem tilbake igjen, skal jeg se om jeg kan skaffe tre, fire ort iallfall inne i husholdningskassen hos mor – såvidt at De kan komme nedover til fogden eller sorenskriveren. Det er flotte folk, jeg kjenner dem; de hjelper på første ord.» Kapteinen gikk dampende inn gjennom kjøkkendøren til mor, som stod i spiskammeret og skiftet ut frokosten; hun hadde hønnen og hele det utvendige stellet på seg. Han var borte en stund. «Jamen hadde ikke mor tre daler likevel? Jeg skaffet dem til Dem. Og så farvel fra Gilje. La oss høre at De kom vel frem.» «De skal få høre det i banko og franko!» strøk studenten jublende avsted.

Mor hadde jo først stått en stund og presset leppene sammen, og så erklærte hun det som sin uforgjengelige mening at skulle kapteinen først hjelpe, måtte det være med alle tre. Han virket ikke til å ville avfeie alt sammen – hadde det ikke på overflaten. Og det gikk absolutt ikke an å la ham løpe inn til sorenskriveren og fogden, og kanskje presten også, fordi han ikke kunne låne mer enn tre ort på Gilje. – Thinka fortalte den ene historien etter den andre om alt det hun og studenten hadde snakket sammen. «Hva sa han da?» presset Inger-Johanna. «Å, han var morsom nesten hele tiden; jeg har aldri hørt noen så morsom.» «Ja, men husker du at han sa noe?» «Å, – ja, det er sant; han spurte hvorfor du leste fransk. Du skulle vel oppdras til å bli en papegøye, så du kunne snakke med når du kom inn til byen...» «Så – hvordan visste han at jeg skulle inn til byen?»

«Han spurte hvor gammel du var; og så sa jeg at du skulle konfirmeres og så videre. Han kjente stiftsamtmannen godt; han hadde hatt ham som lærer i latin da han gikk på skolen.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 35 / 156
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ekstraskriveri eller noe sånt der på Kontoret, etter at han ble student.» «Den slags kunnskap, ja!» «Men du passet nok ikke der, sa han; – og vet du hvorfor?» «Nei.» «Vil du vite det? Jo, du hadde visst for mye neseben.» « Hva... sa han?» Hun rynket pannen og så opp, så Thinka skyndte seg å tilføye: «Den som kom dit, måtte kunne snurre seg som en sytråd rundt stiftamtmandinnen, sa han; det var synd på den vakre nakken din, om den fikk knekk så tidlig.» Inger-Johanna kastet hodet bakover og lo: «Har du hørt maken til menneske!» Thinka hadde reist til Ryfylke. Hennes plass ved bordet, i stuen, på soverommet var tom luft. Kapteinen tok seg selv i å rope på henne gang på gang... Og nå var den siste ettermiddagen kommet, da også Inger-Johanna skulle reise. Kofferten av selhundskinn stod med nye jernbånd, gapende åpen oppe i gangen, klar til å pakkes.

Vognen var smurt i skjulet, så fettet rant ut av akslingene, og Stor-Ola, som skulle kjøre dem de tre dagene lange reisen neste morgen, ga Svarten havre. Kapteinen hadde det fryktelig travelt den dagen; og ingen forstod seg på pakking som han! Ma leverte omstendelig det ene stykket av det nye, dyrebare tøyet etter det andre til ham – lerretet fra Gilje tålte nok stiftamtmandinnens øyne... Men ulykken var at blodet steg ham til hodet når han bøyde seg... «Heisan,... retså! – Jeg begriper ikke hva du mener, Ma, med å komme med hele det opplaget av bomullssokker på én gang?... Det er det, det, det jeg vil ha!» Naturligvis, reisevant som han var. «Men du tåler ikke å bøye deg, Jæger!»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 36 / 156
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han rettet seg hastig: «Tror du Stor-Ola har vett til å smøre Svarten med Rigabalsam i nakkebruddet, og ta' flasken med seg i vesken? – Hadde jeg ikke tenkt på det nå, hadde Svarten fått travet med den. Spring ned og si det til ham, Thea!» «Å nei!» – han trakk oppgitt pusten; «jeg får gå selv for å se at det blir gjort ordentlig.» Det ble en pause, til de siste av hans fottrinn hadde stilnet i trappen. Da begynte Ma å pakke med febrilsk hast: «Det er best å spare Far for blodtrykkstigninger!» Koffertens innhold økte lag på lag, til den hvite servietten til slutt lå oppå og dekket alt, og det gjensto bare å sette seg på lokket og vri nøkkelen om. Mot kveldstid var det verste styret og travet over. Mas fløyelsmyke smørgrøt med bringebærsaft til stod på bordet og minnet festlig om at det skulle være én mindre i den daglige ringen. De spiste i stillhet, uten annen lyd enn klirringen fra skjeene. «Der, barn! ta min store kopp.

Ta den når din far byr deg!» Ja, hun var vakker, hans øyensten... Se bare hendene hennes mens hun spiste? – hun var så fin og blek som en nonne. Han sukket dypt, beklemt, og dyttet tallerkenen fra seg. Tårene brast frem i Inger-Johannas øyne... Ingen skulle ha mer... Nå gikk han der og plystret og stirret i gulvet... Det var trist å se på far, mens han sørget. «Du må skrive hver måned, barn, utførlig og om alt, hører du! – smått og stort... hva du tenker – så får far noe å glede seg over,» formanet Ma, mens de bar av bordet. «Og hør nå, Inger-Johanna!» fortsatte hun, da de kom inn i spiskammeret, bare de to. «Er det slik at stiftsamtmannskonen vil lese brevene, så sett et lite kryss ved underskriften. Men er det noe i veien, så si det til gamle tante Alette ute i bispegården, så får jeg vite det når Stor-Ola er inne med bylassene. Du vet, far tåler så lite av det som er kjedelig.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 37 / 156
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Skal stiftamtmandinden lese det jeg skriver til deg og far? – det vil jeg nok se på?» «Du må rette deg etter henne, barn! Du har så lett for det når du vil, og tante er så uhyre snill og god mot dem hun liker; når hun får det slik hun vil ha det. Du vet hvor mye som kan stå på om hun liker deg og – du forstår – får litt til overs for deg. Hun har vel ikke bedt deg dit inn helt uten tanke på å beholde deg i datters sted.» «Noen andres datter? – ta meg fra deg og far! Nei, da vil jeg heller aldri reise dit inn.» Hun satte seg på kanten av melkekassen og begynte å gråte bittert. «Nå nå, Inger-Johanna!» Ma strøk henne over håret; – «vi vil ikke miste deg, det vet du nok,» stemmen hennes skalv. «Det er for ditt eget beste, barn! Hva tror du dere tre jentene har å stole på, om far faller fra?

Vi må være glade om det byr seg en plass, og vi må passe godt på å ikke kaste bort den muligheten; husk på det, husk alltid på det, Inger-Johanna! – Du har nok forstand; du kan også lære å styre villien; den er din fare, barn.» Inger-Johanna så opp på moren sin nesten med et uttrykk av angst. Det kjempet smerteligt i hennes fatteevne... Hos henne, hos hvem det alltid var råd, skimtet hun plutselig det uunngåelige... «Jeg tåler nesten ikke å miste ungen av syne i kveld, og så lar dere meg gå alene dit inn!» kom kapteinen knirkende inn døren. «Du har ikke en tanke på hvor øde og ensomt det vil bli for meg, Ma!» Han pustet ut som en hval. «Nå kommer vi alle inn... Og kanskje far vil synge litt i kveld?» oppmuntret Ma. Kapteinens stutte, nå litt rustne bass var hans stolthet og berømmelse fra ungdomstiden. Klaveret ble ryddet for bøker og papirer; lokket måtte slås helt opp når far skulle synge.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 3-iii
# chapter_title: III
# book_page: 38 / 156
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det stod der med sine gule tenner, sin tynne, skraldende tone og sine fire avdøde tangenter; og Ma måtte akkompagnere, hvorved hun alltid et eller annet sted ble liggende etter, som en sekk som er falt ned fra en vogn mens hesten ufortrødent traver videre over veien. Hans utålmodighet bar hun. med stoisk ro. Ikväll gikk det gjennom «Heimskringlas panna, du høye Nord» og «Vikingebalken» til «Se der kommer jagtens dronning, arme Frithjof se ei dit, Som en stjerne på en vårhimmel sitter hun på gangen hvit»... Han sang, så det dirret i vindusrutene.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 39 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Året hadde snudd; – det var etter jul så langt fremme som midt i februar. Kapteinen satt om kvelden med to lys i blikkblakkerten og røykte tobakk og leste i «Hermoder». Ved den andre enden av bordet brukte Jørgen lyset til å lese leksene sine; han måtte tøye ut sine fastsatte timer, enten han kunne dem eller ikke. De rimede vindusrutene skinte nesten marmorhvite av måneskinnet; det la et helt blekt vindu over dørfyllingen i den nedre, opplyste enden av dagligstuen. Ja visst var det Bjelder!... Jørgen løftet sitt gule, stritt hårte hoved fra boken. Det var andre gangen han nå hørte dem langt borte i åsene; men han våget, som Håkon Adelstensfostres vakter ved vardene, dem han nettopp leste om, ikke å springe opp fra lesningen og melde fra før han var sikker. «Jeg tror det er Bjelder i veien,» hvisket han, «langt borte.» «Snakk ikke tull – pass på leksene dine!»

Men selv om han lot som han var dypt fordypet i Hermoders estetiske dybder, satt nå også kapteinen med ørene spente... «Landhandlerbjelden... den er så dum og lav,» kom Jørgen igjen. «Forstyrrer du meg én gang til, Jørgen, så skal du få høre bjelden om ørene dine.» Landhandler Øjseth var den siste kapteinen kunne tenke seg å ønske velkommen. Han satt og skrev og skrev etter de lumpne tredve dalerne sine, som om han trodde han skulle ruinere seg med dem... «Hm, hm,» han harket seg, litt rød i ansiktet, og fortsatte å lese, bestemt på ikke å se mannen før han stod i stuen. Bjelden stanset virkelig utenfor.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 40 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Hm, hm!»... Det gikk et rykk i Jørgen. «Rører Du deg av flekken, gutt, så slår jeg armer og ben i stykker på deg!» Kapteinen raste, kobberrød. «Sett deg – sitt stille og les.» Han hadde også tenkt å sitte stille selv. Den kjeltringen av en landhandler, han skulle selv få binde hesten sin i dørtrappen og hjelpe seg som han kunne! «Jeg hører at det snakker... Stor-Ola»... «Ti!» sa kapteinen med en morderisk dyp bass og et par øyne vendt mot sønnen sin, som han kunne spise opp. «Ja, men far, det er jo» – Et tak i hans lugg og et ørefik sendte ham over gulvet.... «Doktoren!» brølte Jørgen. Sannheten om hans martyrium stadfestet seg i selvsamme øyeblikk, idet korpslegens lave, firkantede skikkelse åpenbarte seg i døren. Pelsen var alt knappet opp, og snippen av den lange skjorten slepte etter ham i dørstokken. Han holdt opp klokken sin: «Hva er klokken?»

«Nå, så den fordømte skal partere og dividere din for lengst til avgrunnen overmodne kropp og sjel, er det ikke deg, Rist!» «Hva er klokken, sier jeg, – kan du se!»... «Fem minutter over halv sju.» «Det er tre mil kjørt på to timer og et kvarter, for å være nøyaktig! – fra Jølstad og hit med min borkede...» Doktoren hadde tatt av seg pelsen. Den korte, kraftigbygde mannen med det skarpe, skarpsindige ansiktet og det skarpe, skarpsindige blikket hadde en liten, rund hatt på hodet og en liten, rund paraply i hånden.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 41 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det brede ansiktet og det rødgrå kinnskjegget stod der i skinnluen, nedsunket i et par lange reisekåter: «Nei, nei!» ivret han til jenta, som grep etter dem for å dra dem av ham. «Å hør, Jæger! vil Du være med ut og kjenne på Borkens ene bakben, om det er galler? Den begynte å trippe litt der borte i bakken, syntes jeg, og halte.» «Har vel strukket seg!»... Kapteinen nappet like ivrig lua av Klaveret og fulgte etter. Utenfor ved sleden stod de så tynt kledde i den skarpe kulden og kjente over hasen og løftet på Borkens venstre bakben. De fulgte med for ytterligere undersøkelse inn i stallen. Da de kom ut, var det full, vild disputt. «Jeg sier, Du kunne like gjerne sagt at den hadde snive i bakbenene. Forstår Du deg ikke bedre på å kurere mennesker enn på hester, gir jeg ikke fire skilling for hele doktorgraden din.»... «Den brunen din, Du Jæger, – det var et underlig fôr den tar.

Den nøyer seg vel ikke bare med krybbeflis?» spøkte korpslegen lunt ertende. «Hva? – så du det, din... rakker!» «Hørte det... hørte det – den gnagde jo som en sag der i krybben. Han har lurt deg ugudelig, den filtvedten, Du!» «Å – å, om et år har den høyden til jægerhest!... Men det skal jeg innrømme: det var en god handel, da Du fikk Borken for fem og seksti.» «Seksti og kjøpeskålen, ikke en døit mer, men jeg selger den ikke, om Du så bød meg hundre på flekken!» Inne i stuen ventet Ma. Det var nå Aslak i Vælta, som hadde kløvet foten sin i torsdags ved tømmerhogsten – Ma hadde forbundet ham; – og så Anders Husmand, som lå med lungebetennelse. Kirkesangeren hadde vært der og årelatt ham; seks barn der oppe i stuen... ikke bra om han falt fra. «Vi får legge ham en god spansk flue i ryggen, og blir han ikke bedre, så en dyktig årelatning til.» «Han holdt på å besvime sist,» innvendte Ma noe betenkelig.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 42 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Tap væk, tap væk! – det er Blodet, som skal fra Brystet, ellers gjør Betændelsen Ende på ham. Jeg skal hen og se på ham imorgentidlig.... og for Theas Hals Kamferolie og en Uldklud og tilsengs at svede – og en god Ske Ricinus ind i Aften. – Med Kamferen kan I også gnide den gamle Lægdekjærringen om Livet, når hun klager sig for hardt. I skal få mere av den»... – Efter Aftensbordet sad Husets gamle Ven med sin Pibe og sit Punscheglas i det ene Hjørne af Sofæn og Kapteinen i det andet. Det røde Drag over Korpslægens Næse og Kinder var ikke udelukkende at tilskrive Overgangen fra Kulden til den lune Varme i Stuen. Han havde Ord på sig for temmelig hyppig at trøste sin Ungkarleensomhed med det stærke. De havde snakket sig trætte om Heste og Fjorserindringer fra Moen og var nu kommet til de mere indre Anliggender... «Her blåser det av Etterretninger, ser Du, både fra Byen og Vestlandet.

Gamle Tante Alette skrev før Jul, at Stiftamtmandinden nok har fått den; hun får kjøre med både Trindse og Stang.» «Tænkte jeg det ikke», bed Korpslægen i Mundstykket, «det første, det gjelder i Manegen, det er å studere Dyrets Natur! – og Inger-Johannas, den er å steile; hun må tas med det gode.» – «og at Svogerske aldrig havde tænkt, at så meget medfødt Stof kunde vokse op på vilde Landsbygden.» Kapteinen begynte å dampe utålmodig... Ma måtte dog engang få satt inn Maten og bli ferdig der ute, så han kunde få frem Døttrenes Breve. «Du kan tro, det er en egen Pelikan, den gamle Sorenskriveren dernede i Ryfylke! – kommanderer og brøler... holder dem nok varme både på Kontoret og i Stuen. Undres på, om han nogensinde søker seg bort, jeg; for det går han og truer med, hver gang han ser et Embede ledigt, skriver Thinka... La oss få Brevene, Ma, – og Brillerne mine!» utbrøt han, da hun kom inn.

«Først det fra November, så skal Du høre om din Guddatters Indtrædelse hos Stiftamtmandens, Rist!» Han summede hen over en del av begynnelsen og leste så:... «Da Stor-Ola leverte Tøiet inn av Gadedøren, hadde jeg mest Lyst til å

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 43 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg satte meg i karjollet og kjørte de tre dagene hjemover igjen; men så tenkte jeg plutselig: Best å marsjere rett på, som far sier. Jeg gikk forbi tjeneren og inn gjennom inngangsdøren. Der var det så lyst, og der hang så mye overtøy og hatter og huer på knaggene, og et par ganger fløy et par tjenestejenter med brett og tekanner gjennom uten å bry seg det ringeste om meg. Men jeg tenkte at den som hadde kommet midt oppi det, det var nok eders elskede datter! Jeg tok av meg reiseklærne i en ruf; – jeg banket på én gang, to ganger, tre ganger, jeg visste nesten ikke for meg selv, og så vred jeg grepet forsiktig opp. Takk, det var ingen! Nok en dør med gardiner, som jeg bare trengte å skyve litt til side, og så var jeg rett midt oppi det. Ja, hvordan skal jeg fortelle det? Jeg kom inn i hjørnerommet; der var bare mahognimøbler og polstrede lenestoler med bilder i forgylte rammer over sofaen; men ellers i mørke rammer.

Men jeg så ikke en døyt av alt det da, for jeg syntes i begynnelsen at det var nesten mørkt. Jo, deilig var det mørkt! Det var bare en skjerm over den store astralampen på bordet, og verken mer eller mindre enn et helt selskap! Der inne i hulen satt fruene i hjørnesofaen og mange andre og drakk te. Jeg stod der midt på gulvet, og den rødbrune værkens trodde jeg til og med kunne forsvare seg. «Tante Zittow!», fikk jeg frem. «Hvem er det?... Hva?... Vel, aldri min kjære Inger-Johanna?» – «Min manns niese!» sa hun derfra bordet. «Du kommer jo som en vill fjellrose, barn, ennå med regnet i ansiktet – og ganske kald!» Hun kjente på meg. Men jeg så godt at hun la merke til kjolen min. «Du skal se, den er for lang i livet», tenkte jeg; det sa jeg jo hjemme også. Men så glemte jeg hele kjolen, for det var jo tante, og hun omfavnet meg og sa: «Vær hjertelig velkommen, mitt kjære barn!»

Nå tenker jeg at en kopp god, varm te skal gjøre henne godt, frøken Jørgensen – og vil du så be Mina gjøre i stand til henne ovenpå? Og så satte hun meg i en myk, polstret stol ved veggen. Der satt jeg da i halvmørket med en tekop i hånden.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 44 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fanget og Kavringer – hvordan jeg fikk tak i dem, husker jeg ikke – og tenkte: er det meg eller ikke meg, dette her? I begynnelsen var det slett ikke godt å se dem som satt rundt i de mykt polstrede stolene. Det jeg så nærmest meg var et stykke av en fot med sporer og en bred, rød kant langs siden, som vugget opp og ned hele tiden. Av

Og så dukket et hode med en fin kniplingskappe opp i lyset for å sette bort en kopp eller forsyne seg. Lampeskjermen tegnet akkurat en rund ring i rommet, ikke en halv alen utenfor bordet. Å, hvor lunt og fint det var! I lyset under skjermen fra astrallampen satt tante bøyd over en liten, svart innretning med en negerfigur på, og tente røkelsetopper; håret hennes falt på begge sider i strengt, grålig bølgende lokker ned mot pannen. Themaskinen stod og suset skinnende blank over de hyggelige, blå koppene av det gamle Københavnerporselenet, som mor hadde de fire parene av stående i skapet fra bestemor. Jeg måtte hele tiden se til siden på tantes ansikt med de store øreringene mellom kniplingerne. Jeg syntes den gammeldagse themaskinen, som lignet en vase eller urne, var så lik henne med den edle, stramme rundingen rundt kanten!

Det var som om de hørte sammen fra – ja, jeg vet ikke fra hvilken tid; det kan jo ikke være fra skapelsens begynnelse. Og da samtalen mellom dem stilnet, og det ble stille som om det ikke fantes et menneske der, pustet og snorklet maskinen, akkurat som om den hadde tantes fine, danske uttale på R-en: arvet! arvet! – og innimellom mumlet den Zittow, v. Zittow... Det var det du fortalte mor om den danske Zittow, som var diplomat i Brussel, og som surret i meg. «Den ungen – hun har det i blodet»... knakk korpslegen. «Men det så sannelig ikke ut til at tante mente det hastet med å treffe onkel. Og da tante sendte frøken Jørgensen med teen inn i neste rom, hvor de spilte kort, spurte jeg med et om jeg ikke kunne få lov til å følge med?

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 45 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hjertens gjerne, mitt barn, det var synd å friste tålmodigheten din lenger. – Og så, frøken Jørgensen, bringer du vår lille reisende opp på rommet hennes og sørger for at hun får noe å spise og kommer seg til sengs. Men jeg så godt at hun med én gang dro lampeskjermen ned på kanten jeg skulle gå; det kom jeg til å tenke på etterpå. Hva? hva, hva? sa onkel; du skulle ha sett ham se på meg. Han lignet så mye på deg over pannen og øynene, mor, at jeg la armen rundt halsen hans. Han holdt meg ut for seg med utstrakte armer. Tror jeg ikke det er selve tante Eleonore som er kommet til live igjen?»

Nå, nå, innbill deg nå ikke at du er en slik

Skjønnhet. Det var mottakelsen! Litt etterpå lå jeg i sengen på mitt nydelige lille blå rom med gardiner med lange frynser. Det var røkelse på ovnen, og Jomfru Jørgensen, tenk, hun kalte meg frøken! kledde meg nesten av og la meg ned i alle de myke dynene. Der lå jeg og tenkte på alt sammen, og ble varmere og varmere i hodet og ansiktet, til jeg til slutt syntes jeg dumpet i karjol med Svarten og Ola.» – «Ja, karjol kom tom hjem igjen den!» sa kapteinen med et sukk... «Pass på deg, om du ikke får henne til Gilje igjen i vogn!» mente doktoren. «Hun var så vakker, du Rist,» utbrøt kapteinen halvveis rørt... «Jeg synes jeg ser henne stå der midt på gulvet hos svogeren med det store, svarte håret satt opp i nakken. Fra hun kom her med de tre lange flettene på ryggen var det som hun ble en svane med én gang, da hun kom i de voksne klærne... Du husker henne på konfirmasjonsdagen, Rist!» «Men kjære Jæger,» forsøkte Ma å dempe ham.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 46 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen brettet forsiktig ut brettet på nok et stort, tett beskrevet postpapirbrev. «Og nå skal du høre; dette er fra 23. januar.» «Pengene som jeg fikk med meg» – «Nå, nå»... «Regningen fra Larsen for – «» «Du kan vel bare hoppe helt over til den andre siden,» bemerket Ma med et visst ettertrykk. «Nå ja! hm, hm. – bare bagateller... her er det»...... «Nei, at ikke far, og du også mor, kan se mine to nye kjoler! Tante er ubegripelig snill. Det er umulig å gå pent i den slags sko; og det sier tante jeg gjør; det er som om man alltid kjenner et dansegulv under seg. Og i går ga tante meg et par lakkerte halvgalosjer med spenner over ankelen. Har du hørt slikt! Ja, jeg kysset henne også for det; hun fikk nå den gang si hva hun ville. For du må vite at den første leveregelen, sier hun, for en dame, er en viss sikker, tilbakeholdende ro, som så godt kan være til nytte for det gjerne.»

«Hjertelig, det har jeg av naturen, sier tante, og jeg skal bare trene den opp. Jeg skal lære å spille piano og gjennomgå et ordentlig kurs i dans. Tante er så uhyre snill mot meg; men det er bare sånn at når hun vil ha vinduene igjen, så vil jeg ha dem oppe. Jeg mener selvsagt ikke vinduene nede i stuen, der de har klistret seg fast med doble ruter, men bare oppe på mitt eget rom. Tenk, først doble vinduer og så en pakke med gardiner, og så alle husene som står rett overfor oss tvers over gaten; det er umulig å puste i, og det hjelper virkelig lite at de lufter med de øverste vinduene to ganger om dagen. Tante sier at jeg nok skal venne meg til luften i byen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, når jeg aldri får kjenne den; ikke én eneste gang har jeg hatt neglesprang hele vinteren. Vi kjører ut på en liten tur om formiddagen, og så går jeg med tante i butikker om ettermiddagen; det er alt.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 47 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og dere kan tro at det er annerledes å gå ut her enn hjemme. Bare jeg kom til å hoppe over en liten oppmåket snøhaug for å komme raskere ut i sleden, sa tante at enhver øyeblikkelig kunne se manerer fra min naturlige tilstand, som hun alltid sier. For alt jeg rører meg, kunne jeg gjerne ha lenker mellom begge bena som slavene vi ser om dagene på festningen. Og nå vil tante også at jeg ikke skal gå barfot på gulvet på soverommet! Ja, dere skulle sett forferdelsen hennes da jeg fortalte henne om hvordan Thinka og jeg under isløsningen vadet over Kværnbækken for å slippe omveien nedenom broen. Jeg fikk henne til slutt til å le med meg. Men jeg tror nok at de par nydelige tøflene som stakk ut av en pakke i dag, med svanebein, er ment for meg! «Ser ut til at de vil kaste grimen over hodet på henne!» mumlet korpslegen.

Ma sukket dypt: «Slike søte små Villier vil så gjerne vokse seg store, og» – nok et sukk – «kvinner kommer ikke til verden med det.» Doktoren funderte ned i glasset: «En av kvinnens ynder er jo bøielighet; – men ellers heter det jo i visen «stolte Jomfru!» Det er noe

Det er en selvmotsigelse.... «Å Far! del dem i to pelotoner, det er mest de stygge som får være med.»

«Bøyelige,» humret kapteinen. «Skjønnheten varer ikke så lenge, og da er det best å tenke på de årene da man skal være føyelig,» bemerket Ma mens hun strikket. «Med fransken går det som en fei;» fortsatte kapteinen brevet, «jeg er ferdig med den før frokosten, og tante er så fornøyd med uttalen min. Men så kommer pianotimene fra ni til elleve – huff, bare øvelser! Og så tar tante imot besøk. Og gjett så hvem som kom inn her om dagen? Ingen ringere enn student Grip! Det var som jeg skulle ha kjent ham skikkelig godt og likt ham enda bedre; jeg ble så glad for endelig å se noen som visste om oss hjemme. Men tenk! Jeg er slett ikke sikker på om han ikke forsøkte seg på å hovmestere tante; og så hadde han den frimodigheten å se på meg som om jeg skulle være enig med ham.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 48 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tante har skaffet ham en stilling på onkels kontor, fordi hun hørte at han hadde fått så gode eksamensresultater og var så begavet, men hadde nesten ingenting fra hjemmet å studere for.» «Jeg veddet mine tre daler på ham... men hvordan den fyren klarte å bestå artium, går over min forstand!» utbrøt kapteinen. «Men dem betalte han jo virkelig tilbake, Jæger – med porto og alt.» Kapteinen holdt brevet opp mot lyset igjen.... «Og så mente tante at han kunne trenge litt finsliping av væremåten sin, og påla ham å komme til hennes fjortendagssoiréer; hun ser så gjerne ungdom rundt seg. Men han lot tante merke at han anså det som en befaling og en tvang. Og nå kom han vel for å komme med en slags unnskyldning. Men det var en passiar! Nå, ser vi Dem igjen en og annen av våre torsdagskvelder? sa tante. Stiftsamtmanninden husker vel anledningen til at jeg ble borte.

Det var mine uoppdragne innvendinger mot de syv enstemmige tekoppene som avgjør Høyesterettsdommer i Deres berømte lille teselskap. Se, se, se, lo tante. Tar jeg vel feil når jeg sier at De egentlig er anlagt for det selskabelige? Det er nettopp bruk for alle ens beste sider. Alle ens glatteste, mente stiftsamtmanninden! Nå, nå, intet tilbakefall, herr Grip, om jeg tør be!

Jeg gjorde mitt beste, fru stiftamtmann; for jeg mente virkelig at alle var like løgnaktige. Nå er De i motsigelsens hjørne igjen; og da forvirrer man seg så lett, vet De. Jeg mener bare at når man tier med en innvending, lyver man. Da ofrer man til den gode tonen; uten den består intet selskabelig samkvem. Ja, hva ofrer man? Sannheten! Kanskje mer riktig litt av sin forfengelighet, en anledning til å utstille en eller annen glimrende evne; det frister unge menn i høy grad, tror jeg. Mulig, ikke umulig iallfall, trakk han ut. Ser De? Men så sa tante, for hun slipper aldri sitt: Litt gode manerer er ikke av veien; og når jeg ser en flink student stå og konversere med hendene i lommen eller sitte bakover på stolen, så, enten vedkommende tar min moderlige oppriktighet ille opp eller ikke, prøver jeg alltid med et lite vink å rette på det hullet i oppdragelsen hans. I skulle sett ham!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 49 / 156
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hånden ut av lommen, og med ett satt han der rettet foran henne som et lys. Var alle som fru stiftamtmann, ville jeg anbefale å gå i visitt, sa han, for De er en ærlig kone! Kone? Man sier frue! Jeg mener en ærlig stiftamtmanninne; jeg sier forresten slett ikke en godmodig! Og så rystet han den store, brune luggen frem over pannen. Noe portrett av Dem trenger jeg ikke å ønske meg, for jeg ligger og tenker om kveldene at jeg er hjemme. Jeg ser så tydelig far gå og nynne på gulvet og så fare opp kontortrappen, og jeg lukker øynene dine, Jørgen! og dukker hodet hans ned i geografiboken, så jeg får ham etter meg, og vi løper rundt, dør ut og dør inn, opp og ned i huset. Ja, for jeg lengter gruelig imellom. Men det tør jeg ikke la tante merke; det ville være utakknemlig. Hun tror nå ikke at mennesker kan være andre steder enn i byen.

«Kom med, at vi har kyr hjemme; men jeg må ikke understå meg å si at noen av dem har kalvet! Jeg lurer på hvordan de mener vi får nye kyr, når vi slakter de gamle til jul?» Her satte kapteinen i med noen grynt. Men i Ma sitt ansikt kom et uttrykk av bekymring, og hun utbrøt engstelig: «Det kommer av at vi dessverre ikke har kunnet holde barna tilstrekkelig ute av fjøset og fra alt det de får høre av folkene.» «Ser du, frue,» forklarte korpslegen, «inne i byen er det så anstendig at knapt en høne tør å legge egg. Det er bare produktet av landsbygdas anstrengelser; de vil bli ville, skal jeg si deg!» «Ja,» tok kapteinen til, «det er nok ikke rådelig for en stakkars hoppe å være så ubeskjeden at hun får et føll der...» Fruen harket seg svakt og gikk bort til sybordet... Ma hadde gått opp for en times tid siden; klokken nærmet seg tolv.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 50 / 156
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen og korpslegen satt nå litt matte over tilfeldigheten med muggen, litt som de utsloknede talglysene som stod med forsømte tanner, temmelig nedbrente og dryppende i stakene. «Behold borken din, Rist! Stol på meg... Den skal stå tidlig opp, som tar meg på en hest, med min erfaring, ser du – alle de jegerhestene jeg har tatt med meg i mine dager!»... Korpslegen satt bare og stirret ned i glasset. «Du mener krybbebideren!» tok kapteinen hidsig opp. «Men det gikk til med de nederdrægtigste kjeltringstreger – rent ut bedrageri, så han kunne ha blitt trukket til tinghuset for det. Men, som jeg sier deg, behold borken din!» «Jeg har blitt litt lei av den, ser du!» «Se nå, se nå – men det er din feil og ikke borkens; du blir alltid lei av dyrene du har. Skulle du telle opp alle hestene du har byttet til deg, ville det blitt en artig stall.» «De har skjemt den ut for tømmersokken da den var føll; han er skakkjørt, er han.»

«Å, jeg er lei av å sitte og dra og hale i den ene tømmen for å få den bort fra grøftkanten – uten det skulle det dyret aldri i evighet ut av min hånd! – Nei, hadde det bare vært at den fliset litt i krybben...» Kapteinen fikk et betenkt uttrykk; han lente seg mot ryggen på sofaen og tok et par dyktige drag av pipa: «Med brunen min er det slett ikke noe å snakke om – bare litt gnaven... med den ene hjørnetannen.» «Ja, borken min viker også bare til den ene siden.» Atter et par smældende drag på pipa. Kapteinen skjøv parykken til side: «Er det noen som kunne få orden på den igjen, så var det vel meg.» Pipa dampet tett. Doktoren begynte å banke ut sin egen over sofaens hjørne: «Brunen min er ellers et merkelig snillt dyr – durer litt i krybben nede i stallen – færre feil kan en hest vanskelig ha! Og så aldeles lett i tømmen – kjenner den om én bare rører ved den, så delikat fin i munnen... en ren kavaler å kjøre med på landeveien!»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 51 / 156
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Jo-o, – jo-o, har ingenting imot det – en galant hest.» «Du Rist, det var egentlig en kjørehest for deg... står så lydig, bare én legger tømmen over ryggen på den.» «Bytte bort borken, mener du?» grunnet doktoren i en tvilende tone; – «har egentlig ikke tenkt på det.» Han ristet på hodet... «Skjønner bare ikke hvorfor den er så stiv i den ene tømmen...» «Nei, far; men det skjønner jeg, du!» «Bare du ikke blir snytt på den, Jæger... Handel er nå engang handel, vet du!» «Jeg snytt? – hå, hå, hå!» Kapteinen lo overmodig og stille bevisst, så han ristet... «La gå, gutten! Vi bytter.» «Du går litt raskt på tømmen, Jæger!»

Hva slags nøkk var det egentlig hesten hadde?... Kapteinen var helt opptatt av å kjøre inn Borken. Den snudde hodet til høyre og rygget opp i veikanten, så langt den bare fikk lov til for tømmen. Det var umulig å finne noen mening i det! I morges hadde han kjørt den ene selestanga av i grindstolpen. Var den kanskje skyggeredd? – det var en idé!... og kapteinen bestemte seg for å prøve den i måneskinnet om kvelden. Da han etter middagen kom ned i stallen, så han et underlig syn. Stor-Ola hadde trukket Borken fram fra båsen og sto og hyt tet med neven mot hestens panne. «Nå har jeg prøvd den på alle måter, kaptein, men den blunker ikke, om jeg så drev den i skallen med baksida av øksehammeren... rikker seg ikke! Og se bare nå... hvor den rygger!»... Han løftet hånden mot den andre sida av hestens hode. «Men på det venstre øyet er den så blind som en lukket kjellerdør.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 4-iv
# chapter_title: IV
# book_page: 52 / 156
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen sto en stund uten å si et ord; åren svulmet blå opp i pannen, og ansiktet ble rødt som uniformskragen. «Nå, så den» – Han drev rasende Ola en under øret. «Står du og truer hesten, din svinehund!»... Da Stor-Ola ga kveldsforet, innfant kapteinen seg igjen i stallen. Han tok lykta og lyste hen på Borken. «Nytter ikke å kurere deg for å gå i grøfta... Se der, ta den marken, Ola, så har i hvert fall du fortjeneste på den!» Olas brede ansikt lyste polisk opp: «Doktoren får nå forsyne seg godt med planker; for den han fikk, åt opp tre tomtoms, mens vi hadde den»... «Du Ola!» nikket kapteinen, «det er ikke verdt å la ham høre annet enn at den ser med begge øynene hos meg.» – Da Stor-Ola på vårsida i isslasket kjørte vedlasset hjem fra Giljeteigen, måtte han vike opp i snøkanten for doktor Rist, som kom i smal slede fra Nordbygden. «Driver med borken, ser jeg? – Har kapteinen fått rett på den?... Skjever vel like hardt i veikanten?»

«Nei, var det likt! Kapteinen var nok den som fikk råd med det; – han er ikke mer skakkjørt nå enn jeg!» «Kan tro det, din løgnhals»... mumlet doktoren, idet han smelte på hesten og strøk videre.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 53 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen var i et forferdelig humør; det drønnet i dørene hele formiddagen... Ved middagstid var det et lummert pusterum, hvorunder Jørgen og Thea satt med øynene ned i tallerkenen, ytterst forsiktige for ikke å gi noen som helst anledning til et utbrudd. Frukten av Jørgens beste bestrebelser på å gjøre seg ubemerket var imidlertid som vanlig mindre heldig. Under suppen kom han til å slurpe hørbart i ett sett med skjeen, hvilket førte til et tordnende: «Slurf ikke som en gris, gutt!» Etter middagen følte kapteinen plutselig behovet for å fullføre noen beregninger på en kart- og oppmålingsforretning som hadde ligget siden i høst. Og nå var det ikke rådelig å komme kontoret for nær! Han var nesten indiansk lydhør for den minste lyd og fullstendig vill av seg når han ble forstyrret. Det var blitt stille, dødstille over hele huset.

Man hørte rokken snurre ensomt inne fra stuen, og gikk forsiktig i dørene nedenunder, i ren angst for at de likevel skulle knirke, eller at noen skulle komme til å slippe kjellerlemmen i eller skrangle med bislagdøren.... Hvorfor i all verden fant den tossede Torbjørg på å begynne å skure trappen nå? Mens hun ilsk trakk seg tilbake med sanden og bøtten, forrådte hennes åpne munn og glanende øyne at hun ikke begrep det. egentlige indre sammenheng mellom hennes skuren og kapteinen, som satt godt og vel oppe på kontoret; det var nok at han med ett ville falle som et uvær ned fra andre etasje. Nå ropte det deroppe. Han kom ut fra kontoret med ridsefjæren i munnen: Hvor var den gamle blå tegnemappen blitt av? Den hadde ligget på bordet oppe i gangen... Ma måtte opp, og Thea og Jørgen med på etterforskningen. Der... der på bordet... der!... der hadde den ligget nå i fem måneder.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 54 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Var det meningen å gjøre ham fullstendig ulykkelig med all denne ordningen og vaskingen? «Men kjære, kjære Jæger, vi skal nok finne den, når Du bare gir litt tålmodighet... bare vi leter.» Og det ble en leting rundt omkring, helt inn på loftet, under gamle vindusruter, omvendte bord, garnvinder, skap og skrot. Jørgen stod i sin engstelige iver på hodet og gravde dypt ned i en tønne, da Ma endelig listig klarte å styre etterforskningens retning innover mot kontoret igjen: «Oppe på kontorskabet ligger et stort blått omslag, men der har Du vel vært...» «Der?... Jeg lurer på hvem som har våget å...» Han for inn på kontoret igjen. Ja, der lå de! Han slengte fra seg ridsefjæren; han var overhodet ikke i humør til å arbeide lenger, og satt og så mørk ut for seg selv med albuen støttet mot pulten... «Det er din skyld, sier jeg, Ma! – Eller var det kanskje meg som hadde den fiffige ideen om å sende henne til Ryfylke?»... Han slo i pulten.

«Det er blodpenger... Blodpenger, sier jeg! – Skal det gå til på den måten, hva skal vi da ha til å få Jørgen ut med? – Huff, det stiger meg så til hodet!... Atten daler kastet rett i bekken...» «En søndagskjole må hun jo ha; Thinka har nå slitt på de klærne hun hadde hjemmefra i over halvannet år.»

– «Enda nye tøfler med snørebånd fra Stavanger! Ja, akkurat, ikke mindre enn fra Stavanger... det står der,» rev han regningen fra pulten... «og et lakkert skinnbelte og for halvsålen og fliken på skoene to daler og en ort... og så sysaker; jeg har aldri hørt at en ung pike kjøpte sysaker i et hus! – og porto! en daler to ort og fem skilling... to ort og fem!... Det er rent uforståelig.» «For halvannet år siden, må du tenke over, Jæger, seksten skilling for hvert brev.» «En lusket skribent, sier jeg, som ikke engang betaler for brevene som går derfra kontoret!... Hvorfor skrev hun nå sist, når hun like før hadde lagt en hilsen inn i din brorkones brev?... Men så kommer det i tillegg, fire og en halv alen silkebånd! Hvorfor satte hun ikke ti, – tyve alen... helt fra her og ned til Ryfylke? – da hadde hun jammen sprengt faren sin med én gang! For jeg ser hvor det bærer hen»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 55 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Husk på, de reiser på besøk og i selskap til fogden, presten og prokuratoren, akkurat som det er; vi må jo la henne oppføre seg anstendig.» «Å, jeg har aldri hørt det før at døtre også skal koste penger; det er et splitter nytt reglement det, som du har funnet på. Og hva skal det ende med?» «Den som intet vil så ut, Jæger, han høster heller ikke.» «Ja, synes du ikke det ser ut til å bli en deilig høst? Denne bygde-adonisen der på kontoret som gjør henne helt vill – en stakkars kontorist uten eksamen! – men han er så flink til å slutte skifter, he! he!»... Ma så litt slått ut og stirret håpløst for seg. «Jo-o, Thinka skrev det; han er så flink til å slutte skifter, er han!... Synes du ikke det var en ganske pen innledning fra henne til ham?» Han nynnet... «Det er klart som dagen at hun er forelsket i ham; din brorkone skrev ellers ikke om det, som hun gjør.»

«Thinka er en bløthjertet natur,» kom svaret noe langsomt, fortvilet – «og har visst lett for å forblinde seg, stakkaren, varm og mottakelig som hun er. Men så har hun nå sett såpass av verden...»

Verden omkring seg»... «Ja. Verden går ikke på vers, som løytnant Bausback sa; han betalte gjelden sin med gamle mor Stenberg; hun var akkurat tre og en halv gang så gammel som han da de giftet seg!»

«Hun har alltid vært bøyelige – vi får håpe at hun er tilgjengelig for et ord fra foreldrene sine. Jeg vil skrive og forklare henne utsiktene...» «Utsiktene?... Bland deg bare ikke inn i det, Ma! Ekteskap vokser ikke på trær. Eller hvilken parti mener du at Thinka kan gjøre her oppe? Blir jeg gammel og pensjonert, ser det ikke bra ut med alle døtrene på halsen!... La oss bare ikke bli gale av hovmod, Ma, splitter pine gale! – det sitter i deg og alle Zittowerne.» Ma ble litt stram om leppene og skarpt mørk i øynene; men det var over på et øyeblikk: «Jeg tenker at her kunne man faktisk spare på flesk og smør i huset; det er ikke halvparten så saltet som det brukes mange steder utenfor, og når så grisen – bare skinkene, mener jeg – får gå med lasten til byen, så kan vi nok finne en måte å få pengene tilbake på. Ellers ville jeg miste fatningen helt...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 56 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men skal vi først sende dem av gårde, synes jeg du bør sende dem til postkontoret straks, Jæger! De skal ikke se noe annet enn at du er kontant.» Kapteinen reiste seg og pustet. «Ti... og fem er femten... og tre er atten,» han telte opp pengene fra skuffen i pulten. «Vi ser aldri de pengene igjen... Hvor er saksen? Saksen, sier jeg!»... Han begynte å klippe omslag til pengebrevene ut av en gammel grå konvolutt fra et tjenestebrev, som han vendte. «Frakken og skjerfet ligger her ved ovnen,» sa Ma da hun kom inn igjen. «Der! – legg lakken og signetet i sidelommen, så jeg ikke glemmer det; ellers må jeg betale for forseglingen også.» – – – Det lumske humøret var som strøket av kapteinen da han ilsk kom tilbake fra poståpneriet. Han hadde funnet brevet fra Inger-Johanna og straks begynt å lese det; men så ble det for mørkt. Frakken var av ham i en ruf, og han begynte ivrig å lese videre med hatten på, ved det nylig tente lyset.

«Ma! – Ma, be Ma komme inn straks!... og et lys til!» Man så ingenting da lyset fikk et anfall av dunkelhet, og man måtte vente til tennene igjen hadde fått taket tilbake.

Ma kom inn mens hun brettet ermene ned etter bakningen. «Nå skal du høre,» fortsatte han:... «At en slik bal ikke kan vare lenger! Tante vil gjerne være blant de første som bryter opp, så i kotillonen sitter jeg i stadig angst for at hun skal be om sleden. Da skal jeg avhøres; men nå er det ikke lenger som de første gangene vi kjørte hjem, da jeg snakket og plapret ut alt mulig, tømte sjelen min og alle følelsene mine ut i tantes fang som en lomme. Igår var jeg på mitt syvende og engasjert helt til langt ut i det niende, som nok ikke blir mitt siste denne vinteren (jeg opptrådte fem ganger). Igår slapp jeg også heldigvis unna løytnant Mein, han med Jørgens hestebidsel om munnen, som har begynt å sikre seg meg til kotillonen, som han sier. Han sitter og står i selskapene hjemme hos tante (noe som er alt han gjør, for han har ikke et ord i munnen) og bare ser og glor på meg. Nå, dere skulle se balbøkene mine!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 57 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg tror jeg har ført opp en tredjedel av alle dansene i vinter. Tante har gitt meg et beltespenne som er nydelig, og med alle de mørkegule steinene løfter det kjolen på en vidunderlig måte. Tante har smak; men vi blir likevel aldri enige når jeg kler meg. Gamle tante Alette var oppe hos meg igår, og henne fikk jeg heldigvis på min side. Så slapp jeg å ha dubber hengende rundt ørene; de føltes som om det hang to tømmerstumper etter meg, og jeg må få lov til å bevege armene i kjolen, ellers føler jeg meg som en tredukke. Dere må vite at jeg har vokst et halvt kvarter siden jeg var hjemme. Men jeg tror aldri i mitt liv jeg har visst ordentlig hva det vil si å være til, før i vinter. Når jeg lukker øynene, er det som om jeg i drømme kan se gjennom en rekke saler med lysekroner, hvor musikken bølger, og hvor jeg danser og blir ført, slik at veien liksom åpner seg av seg selv.

Jeg forstår hvordan tante Eleonore må ha følt det; hun, som var så vakker, og som jeg ligner så mye på, sier tante Alette; hun døde jo etter en bal; det må ha vært av glede. Det er ingenting som å danse! ingenting som å se dem kappes om å engasjere seg, at de nærmest kneler med øynene og så blir forvirrede når jeg svarer dem på en måte de ikke venter. Og hvor mange ganger, tror dere vel nå, har jeg hørt at jeg har så merkelig svart hår, så merkelige faste øyne, så superb holdning; hvor mange

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 58 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Gange mener du, er det sagt meg på den fineste måten, og på den groveste måten? Tante har også begynt å beundre! Jeg kunne ønske hele vinteren, hele livet (så lenge jeg er vakker, ikke lenger!) var et eneste ball, som den polske greven som kjørte på sukker. Og så har jeg alltid sånn lyst til å dø etter hver gang, når jeg ligger og tenker på det og liksom ennå hører musikken i ørene, helt til jeg kommer til å tenke på det neste. Til det skal jeg ha en ny lysgul med sort; det og hvitt kler meg best, sier Tante, og så nye gule silkessko, knappet opp til ankelen; Tante sier at min høye vrist røper rase. Og det føler jeg at jeg har; jeg skammer meg virkelig ikke for å snakke rett ut om det jeg tenker; og det er så morsomt å se folk spisse øynene opp og undre seg på hva jeg er for én. Jeg begynner virkelig å få mistanke om at flere av våre herrer verken har sett en levende gris eller and eller et føll (som er det vakreste jeg vet).

De blir så dumme straks jeg bare nevner noe fra landet; det skulle da være om jeg sa det på fransk: un canard, une cheval, un cochon, une vache! Student Grip påstår at av dem som er født i byen, har ikke én av ti sett en ku bli melket! Han irriterer nå også Tante med at alt som skjer på fransk er så mye finere, og mener at vi leser og gråter så gjerne over to elskende som hopper i vannet fra Pont Neuf; men la bare det samme utspille seg fra Vaterlands Bro her hjemme, så er det simpelt, og jammen synes jeg han har rett mange ganger! Tante må le. Og hvor mye hun enn sier at han mangler i slepen væremåte og dannelse i blodet, så morer hun seg over ham. Og det gjør man overalt, for utstilt er han hver eneste dag i uken. Hit kommer han gjerne søndag ettermiddagene og drikker kaffe, for da er han sikker på at både Tante og jeg kjeder oss, sier han (ja, forferdelig!

Hvordan kan han vite det?), og at han slipper å gå på stylter og lyve mellom de blå tekoppene! Og da er Tante og han morsomme til de grader, når han snakker rett fra levra, og Tante motsier ham og tar ham på kornet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 59 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han tenker bestandig, det kan jeg se bare på hvordan han sitter med hodet på skakke og rører forsiktig med skjeen i kaffekoppen. Det er rent til å le av, for mener han nei, så ser man det helt ovenfra på luggen, lenge før han sier det.

Han er nok mye omtalt i byen som en av de verste i Studentersamfunnet, for å ivre for alle disse ville ideene. Men tante synes han er sjarmerende og mener at ungdommen må få lov til å rase ut. Onkel sier derimot at den slags er mer ødeleggende for en ung manns fremtid enn de verste utskeielser, da det ruinerer evnen til disiplin. Hva han tenker om meg, skulle jeg gjerne vite. Noen ganger spør han så ufyselig: Frøkenen skal vel på ball i kveld? Men jeg gir ham igjen etter evne: spør tante til råds om håndarbeidet og sukker så hyggelig lett og ser ut av vinduet, akkurat når han er som ivrigst. Jeg ser godt at det irriterer ham, og sist spurte han om ikke frøken Jæger bare for et øyeblikk ville vende tankene bort fra neste ball? Onkel er ofte gretten over hans uomgjengelighet og mener at han er en ubehagelig personlighet; men jeg tror ikke han har lett for å miste ham på kontoret, da han er så dyktig.

Onkel lever bare for sitt embete: han er så uhyre edel. Dere skulle høre hvor han kan gå og bekymre seg for den minste feil eller mangel på punktlighet i sitt embete.» «Jeg mener den onde ri'er fyren, – når han er stiftamtmann!!» utbrøt kapteinen. «Stakkars Josias!» sukket Ma, «han var alltid den mest nærtagende av brødrene; men det beste hodet.» «Ja, skriveren i Ryfylke har nok tatt både kreftene og viljen for sin del.»... Fjorten dager etter ble de overrasket av brev fra stiftamtmandinnen og vedlagt et fra Inger-Johanna.... Stiftamtmandinnen måtte under alle omstendigheter få beholde sin kjære Inger-Johanna minst ett år til; hun hadde blitt uunnværlig for dem, både for henne og stiftamtmanden, slik at de til og med hadde vondt for å tenke seg at hun i det hele tatt kunne ha et annet hjem... forvandlet av det ungdommelige livet hun har tilført huset.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 60 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Min kjære Zittow er med sin skruppelløse samvittighetsfullhet overbelastet i sitt store embete av bekymringer og ansvar, og trenger sårt avspredning og oppmuntring etter sine mange våkne netter. Ja, så egoistiske er vi,» spøkte hun, «at jeg vil foreslå at vi deler henne på den urettferdige måten at hun til sommeren gjør et besøk hjem; men bare for igjen å komme ned til oss. Noe annet ville være en stor skuffelse. Men la oss ikke for tidlig bringe et kanskje unødvendig stridens eple på bordet; det kunne bli som med striden mellom stormaktene om den vakre øya i Middelhavet; midt under de diplomatiske forhandlingene forsvant den! Og jeg tør jo langt fra garantere at vårt kjære stridens gjenstand ikke om kort tid selv disponerer over et hjem som står i forhold til det hun med sitt vesen og sin skjønnhet kan gjøre krav på.

At jeg som hennes tante skulle være noe ensidig blind for henne, kan jeg neppe tro; i det minste tør jeg påberope meg en erfaren, kyndig meningsfelle i vår felles venn, kaptein Rønnow, som i forrige uke fulgte hit med de kongelige fra Stockholm og – i parentes sagt, dette må bli mellom oss – nå står på springet til å gjøre en ekstraordinær karriere. Han var aldeles begeistret over å se Inger-Johanna igjen, erklærte henne for en fullendt skjønnhet og en født dame, skikket til å vekke oppsikt i kretsene som til og med lå over det vanlige, og mye annet som vi ikke tør la vårt kjære barn høre. Jeg kan bare tilføye at han ved avskjeden varmt og med en viss bekymring anbefalte meg å bevare og videreutvikle henne. Om ikke nettopp i sin første ungdom, er hun jo likevel kanskje den, eller i allfall én av de vakreste og mest distingverte mennene innen hele landets elit, og han vil ikke ha vondt av å vinne selv den mest fordringsfulle...»

«Nei, det skulle jeg sannelig tro... Du, Ma,» sa han blinkende, «hva sier du nå? Nå tror jeg lasten går oppover.» Kapteinen tok seg en svingende marsj over gulvet og falt så over Inger-Johannas brev:

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 61 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Kjære foreldre! Nei, nå må jeg melde dere noe. Kaptein Rønnow har vært her! Han kom akkurat da tante hadde selskap. Han ser enda vakrere og mer stilig ut. som da han var hjemme på Gilje, og jeg så godt at han ble litt overrasket da han fikk øye på meg, enda mens han stod og hilste på tante. Det banket jo også forsvarlig inni meg, kan dere tro, straks jeg kjente ham igjen; jeg gruet virkelig så halvt for at han skulle ha glemt meg. Men han kom bort og tok begge hendene mine og sa ganske varmt: Den knoppen jeg sist så på Gilje, har virkelig sprunget ut! Jeg ble jo litt rød, for jeg vet godt at det var han som fra først av sørget for at jeg kom hitned. Men jeg kaller ham et utsøkt vesen og en fri, direkte måte å oppføre seg på. Så underholdende han var, mistet han aldri et fnugg av sin storslåtte, mandige verdighet, og det var sannelig ingen tvil om at alle øyne var rettet mot ham hele kvelden.

Jeg må innrømme at jeg etter dette setter en annen standard for en ekte kavaler, det jeg vil kalle en mann, og det er sannelig mange som ikke ville klare å leve opp til den. Tante har også rost hans vesen; jeg tror hun ble smigret fordi han var så elskverdig og hjertelig mot meg. Hun har vært i så glimrende humør etterpå. Siden var han her inne daglig. Han hadde så mye å fortelle oss om livet i Stockholm og ved hoffet, og snakket alltid med meg om dere hjemme – om far, som, selv om han jo var eldre»... «veldig, veldig eldre ja!», stakk kapteinen ivrig inn – «minst fire-fem år.»... «var alltid hans uforglemmelige venn. Dere kan tro at det var hyggelige kvelder. Tante forstår den saken. Det er et stort savn etter ham. Tante synes også det; vi har sittet og snakket om ham og nesten ikke om noe annet enn ham disse to kveldene siden han reiste. Igår kom Grip hit. Vi har ikke sett ham helt siden første gang kaptein Rønnow var her.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 5-v
# chapter_title: V
# book_page: 62 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og kan noen begripe seg på et slikt menneske? Han later til å ikke se noen ting ved ham. Han satt og motsa og var så tverr og ubehagelig hele kvelden at tante ble skikkelig lei av ham. Han resonnerte om å leve på utsiden, hul tromme, og sånt, som om det nettopp ikke skulle være den ekte mandigheten og naturligheten man må sette så stor pris på hos kaptein Rønnow.

Rønnow.

Huff! Jeg har ligget våken halve natten og irritert meg! Han satt og rørte i tobakkspipen og snakket om folk som kunne gå gjennom verden med et silkebånd av talemåter og komplimenter, så man kunne smigre ihjel en sunn forstand, så det til slutt sto igjen en affjæret person; jeg hørte tydelig at han mumlet: «Fagerås! Forferdelig uforskammet.» Jeg er sikker på at han mente meg. Tante sa også, da han hadde gått, at hun heretter ville nekte seg hjemme for ham, når det ikke var flere her; hun var lei av hans produksjoner på tomannshånd; den slags mennesker må ha et visst bånd på seg! Han kommer aldri til å gjøre noen karriere, mente hun, for han bærer sine egne meninger for høyt. Det er forresten kjedelig om han blir borte, for med alt sitt er han for meg mange ganger en god krigskamerat mot tante.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 63 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen hadde holdt lokket på sin store, gamle merkskumspipe, som nå var kridtpudset, i tre dager uten å ville ta den ned fra pipestativet; han hadde skåret av og satt inn nye munnstykker og holdt en renselsesfest over resten, så vel som over hele tobakksbordets askebeholdning, petumsgrus og lavartede piperester. Han hadde latt klokkeren gjøre sitt beste med å stemme klaveret og satt to hvitmalte benker på trappen. Det stadig forsømte sprinkelverket rundt hagen skinte nå her og der med friske, hvite stenger som enkelte nye tenner som stikker opp mellom en hel rad av gamle, grå. Gangene i hagen måtte feies og strøs, gårdsplassen ble avsopet, og endelig ble lemmen satt over brønnen, som stadig burde ha vært der i alle de årene barna var små. Det var kapteinen som, i et nesten høylytt godt humør, ivrig beveget seg overalt.

Undertiden unnnet han seg en viss ro og stod og dampet på trappen eller i det store stuervinduet som vendte ned mot landeveien; eller han tok seg en svip helt ned til grinden i ettermiddagsskyggen og ble sittende der med pipa på gjerdet. Kom det så noen forbi som gikk sørover, lød det: «Skal du til landhandleren og kjøpe deg en rull tobakk, Lars?... møter du en fin jomfru i en karjol, så hils fra kapteinen på Gilje; det er min datter det!»

Ser du, hun kommer fra hovedstaden!» Var vedkommende en eller annen gammel, fattig stakkar av det annet kjønn, falt det til hennes forbauselse en kobberslant ned i veien foran henne: «Der, Kari! Der, Siri... Du kan trenge noe til å bestille deg krykkestøtte for;» – en overraskelse som falt desto sterkere, ettersom kapteinen ellers hadde en sann forkjærlighet for å hudskjelle gamle kjerringer. Hele den mengden av hylende eder og i øyeblikkets inspirasjon fremdiktede skjellsord som satt ham i blodet fra plassen og militærlivet, måtte av og til få et utbrudd. De krykkebærende gamle var lengst innøvd i behandlingen og visste hva som ventet dem når de skulle avsted igjen fra gården, etter først inne på kjøkkenet å ha fått både godt og vel i matsekken. Det var som en tappenstreg om ørene på dem, akkompagnert av Pasops ville gjøen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 64 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men i disse dager, mens han gikk i glad spenning og ventet på datterens hjemkomst, var han – det som gjorde ham til en likt mann både i bygden og blant mannskapene – så ligefrem og spøkefull, – noe av den gamle, livlige Peter Jæger. Kapteinen hadde nettopp vært inne igjen om ettermiddagen og prøvd kamertonen på klaveret; den var i stadig fallende tilstand. Derpå konfererte han sin dype bass med dens nesten lydløst murrende G, da Jørgen gjennom vinduet trodde å se en bevegelig flekk på en av de lyse strekningene av landeveien som var synlig over på den andre siden av vannet. Kapteinen snappet opp kikkerten og løp ut på trappen og inn igjen og ropte på Ma – og tok deretter tålmodig stilling ved det åpne vinduet, idet han ba Ma komme inn for hver gang de igjen dukket opp i svingene. Der nede gikk det ikke så raskt. Svarten stanset av seg selv for hvert menneske den møtte på veien; og så måtte Stor-Ola gi beskjed.

En ung dame med en støvkåpe tett spent om livet, parasoll og hansker, og en så fin, messingbeslått, engelsk koffert bakpå karjolenen, var i seg selv ingen vanlig syn. Men at det var kapteinens datter på Gilje som kom hjem, løftet saken opp i det oppsiktsvekkende, og nyheten hadde da også spredt seg et godt stykke utover bygden før karjolenen mot kvelding nådde frem til døren hjemme.... Der stod mor og far og Jørgen og Thea og underoffiser Tronberg med sin

Hun gikk inn ved Hushjørnet og forbi Gårdens Folk og Jentene inne i Gangene; – og Stor-Ola ble snydt for å få bære Jomfruen opp trappen, for hun hoppet selv fra karjoltrinnet rett inn i armene på Far, og så kysset hun Mor og klemte Thea og danset en liten dans rundt Jørgen på trappen, for at han skulle kjenne de første inntrykkene av hjemkomsten... Ja, det var parasollen hun hadde mistet i trappen, og som en barbent jente kom med. Ma tok omhyggelig vare på den;... den dyre, fine, frynsede parasollen med det lange elfenbenhåndtaket hadde ligget der midt mellom trappen og karjolhjulet. Kapteinen tok selv kåpen av henne... Håret, drakten, hanskene – slik så hun ut!... en fin, voksen dame fra topp til tå. Og så hadde de Giljesolen i stuen!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 65 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Jeg har sittet og lengtet hele dagen etter petulugten og etter å se litt av røkskodden om hodet ditt, Far! – Jeg tror du har blitt litt tykkere... og så den fine frakken!... jeg tenkte meg deg alltid i den gamle, blanke. Og Mor,... og Mor!»... Hun løp ut etter henne til spiskammeret, hvor hun ble en lang stund. Så kom hun ut igjen, roligere. På kjøkkenet lyste en høy ild. Der stod Marit, en kortvokst, rødmussa fjelljente med hvite tenner og små hender, og stampet grøten, så svetten haglet; hun visste godt at Stor-Ola ville ha den, så femten karer kunne danse på skorpen; – og nå fikk hun plutselig hjelp av Frøkenen... Etterpå måtte Inger-Johanna gå inn og spinne på Torbjørgs rok. Kapteinen fulgte bare med, med halvfuktige øyne, og da de kom inn igjen, fikk Inger-Johanna flasken fra skapet for å skjenke dem ute hver især en sup for hjemkomsten.

I stuen ventet kveldsbordet; – på et nylagt duk klemt frisk, rød fjellørret og hennes favorittrett jordbær og fløte... – – Det var ikke tale om å vekke henne, så trøtt som hun var i går kveld, hadde Far sagt. Og derfor satt også Thea utenfor dørstokken fra klokken halv sju av og ventet på at det skulle høres noe bråk, så hun kunne storme inn med brettet og småkakene – for Inger-Johanna skulle ha kaffe på sengen. Jørgen holdt henne med selskap, opptatt av å studere den underlige låsen. på kofferten hennes og så på de lette, fine skoene med lakkering. Han gnidde seg i pannen og på nesen med dem etter å ha pustet dem fuktige. Nå våknet hun der inne, – og døren gikk opp for Jørgen, Thea, Pasop og etterpå Torbjørg med kaffekoppen. Jo, nå var hun hjemme!... Lukten av høy kom inn gjennom det åpne vinduet, og hun hørte dem kjøre lassene buldrende inn på låven.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 66 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og da hun så ut av vinduet nedover det lange, smale vannet i dalen og alle fjelltoppene som reiste seg så bratt mot himmelen over den lette tåken på den andre siden, forsto hun noe av sin mors følelse av at her var trangt, og at det var en og tretti lange mil til byen. Men så var det så duftende vakkert, – og så var hun jo hjemme på Gilje. Avsted måtte hun og ligge i høyet og la Jørgen holde bukken, som var stangvis, så hun slapp forbi, og så se til hans verksted og det hemmelige jaktgeværet han holdt på å lage seg av løpet og låsen fra en gammel soldatbøsse. Det var en spesiell betroelse til hans voksne søster, for krutt og gevær var ham strengt forbudt, noe som likevel ikke hindret ham i å ha sine arsenaler av farens grovkornede patronkrutt både her og der omkring i åsene.

Og så skulle hun være med Thea og få vite alt om hagen og følge med faren på hans spaserturer hit og dit;... det gikk oppover koveien mellom vinkende ormegress, hvite bjørkestammer og grønt løv hele Giljeåsen oppover. Det var som en glad, nesten ør hjemkomstrus i tre, fire dager! Først da det ble mer som hverdags igjen, begynte mor å snakke om det ene og det andre av de huslige anliggendene og sette Inger-Johanna inn i sine forskjellige omsorger og bekymringer... Hva skulle det bli av Jørgen? De måtte jo engang tenke på å få ham inn til byen! Mor hadde grublet mye på å skrive til tante Alette og rådføre seg med henne... Far måtte ikke skremmes med for mange pengeutlegg. Skulle tante Alette finne på å foreslå å ta ham inn som kost og losji, så ville det ikke medføre de fryktelige kontante utleggene. De kunne jo sendt mange slags matvarer ditind, smør og ost og flatbrød og spekemat og flesk, så tit at det var en liten festdag...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 67 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun måtte snakke med far om dette en gang utpå vinteren, når hun hadde hørt hva tante Alette mente... Og med Thinka hadde de gått gjennom mye! Ma hadde hatt all sin møye med å holde far utenfor – du vet jo hvor lite han tåler av ergrelser – og hun hadde gått på sitt bare liv hver onsdag for å passe på Jørgen mens han hentet posten, slik at hun kunne få tak i Thinkas brev. Hun hadde skrevet den ene gangen etter den andre og forsøkt å forklare for henne hvilken fremtid hun beredte seg på, om hun i svakhet og dårskap ga etter for sine ubetenksomme følelser for denne kontoristen Ås. Men det kom jo i begynnelsen noen brev tilbake som var rent trøstesløse. Det gikk an å leve under dårligere kår også, skrev hun; – det var nok et tvilsomt utsikter til et lite lensmannsembete hun til slutt stolte på. Ma hadde alvorlig advart henne om hvordan slikt kunne ende. Bare om han ble syk eller døde, hva skulle hun og kanskje en hel barneflokk ty til da?

«Det gjelder å overvinne den første opprøringen i sinnet... Nå kommer hun jo hjem til høsten, og det var å håpe at hun hadde kommet til andre tanker. – Onkel Birger er jo så fremfusende; men at han straks, så snart han fikk vite sammenhengen, brøt løs og, som min svigerinne skriver, lot Ås få reisepass og avskjed og sendte ham bort samme dag, må dog ha vist seg å være til det beste. De siste par brevene røper at Thinka er roligere»... «Thinka er fryktelig godtroende!» utbrøt Inger-Johanna med sprudlende øyne. «Jeg tror de til slutt kunne ha kokt henne og lagt henne ned og bundet for krukken; hun klaget ikke... Onkel Birger skulle ha gjort det samme mot meg, jeg hadde ikke blitt der én dag til!» «Inger-Johanna,... Inger-Johanna!» ristet Ma på hodet; «Du har et farlig, forvrengt sinn.

Det er bare de aller, – aller færreste av oss kvinner, som får lov til å følge det hjertet deres helst ville.»... – – Kapteinen lot ingen anledning gå fra seg til å vise frem sin datter som var kommet hjem fra hovedstaden. Han hadde benyttet

Tiden, for i begynnelsen av neste uke skulle han til forskjellige kartforretninger oppe i Almenningen og så på øvelse.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 68 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De hadde tatt en tur ned til hovedbygden for å besøke prest Horn, og på veien hadde de stanset og hilst på klokker Semmelinge og Bardon Kleven, lensmannen. De hadde vært hos distriktslege Baumanns! Og nå, på søndag, hadde de fått invitasjon til foged Gülckes – en reise på fire og en halv mil nedover dalen.

Det var den gamle, hundre ganger reparerte kalesjevognen som var trukket frem fra skjulets innerste, og i hvis sammenlenkede armer Svarten og Blakken – den blinde borkede – skulle fortsette sine tre måneder lange forsøk fra Spiltouget på å forlikes.

Hadde dyrene noen forestilling om det, måtte det nærmest være at det var en uhyre mektig plog de trakk opp og ned bakkene under stadige stopp for å la dem som satt inni, stige ut og gå.

Var det noe kapteinen holdt på med, så var det militær punktlighet, og klokken halv fem om morgenen vandret hele familien i sine fineste klær – kapteinen og Jørgen med oppbrettede benklær, damene med oppskjørtede kjoler – til fots nedover Giljebakkene – de var noen av de vanskeligste på hele veien – mens Stor-Ola kjørte den tomme vognen ned til Kongeveien.

Blakken dugde bedre til å trekke enn til å holde igjen, så det var Svarten som måtte lide under nedkjøringene, og kapteinen, Jørgen og Stor-Ola måtte støtte.

Det ble en slitsom, varm dag, og vognen rullet i et uopphørlig tett, kvelende landeveistøv rundt hestenes ben og hjulene. Men så bar det jo i det vesentlige nedover hele tiden, og hvilt og pustet ut ble det for hver mil.

Klokken halv ett hadde de bare å sette over med fergen, og den lille veistumpen på den andre siden opp til fogedgården igjen.

På fergen ble det foreløpig gjort litt toalett, og kapteinen byttet fra vognskrinet sin nye uniformskåpe på. Når man ser bort fra at Jørgen hadde fått «gris» nedover de nye buksene sine fra smurningen av hjulene, hadde det ikke skjedd en eneste ulykke på hele turen.

Straks de kom opp bakken, så de sorenskrivervognen rulle foran seg inn gjennom grinden, og på gårdsplassen kjente de igjen doktorkarjolen og prokuratorens gig... Der stod fogden selv og hjalp sorenskriverfruen ut av vognen; fuldmægtigen og døtrene var allerede på trappen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 69 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For damenes vedkommende måtte det jo etter reisen gjøres en del toalett. og skiftet klær før de fant ut at de så presentable ut. Prokuratorens to døtre var, den ene i rød, den andre i hvit, klar kjole, og av sorenskriverens tre var to hvite og én blå.... At en kapteins datter, med hans knappe lønn, kom i brun silke med lakkerte støvler, kunne jo bare forklares av de særegne omstendighetene, mente fru Scharfenberg i øret på gamle frøken Horn fra prestegården; det var formodentlig en av stiftamtmandinnens omsydde kjoler fra byen... Saken var den at den unge Horn, som ventedes å bli kapellan hos sin far, presten, lot Inger-Johanna nyte en helt annen komplimentøs behandling enn hennes datter Bine, som han nærmest var forlovet med; og fullmektigen lot ikke til å være mindre blind for henne. De var to om å skaffe henne en stol! Sofastolen var selvsagt reservert for sorenskriverfruen og «Ma».

Heller ikke det fant fru Scharfenberg helt på sin rette plass, siden mannen hennes var innstilt som nummer to til embetet som sognsorenskriver; og at fogden idag også hadde invitert den rike fru Silje, var, sa mannen hennes, bare popularitetsjakt; hun ville likevel alltid være den hun var – enken etter landhandler Silje! Det var en lang stund med utveksling av talemåter før fogdens steke var tilstrekkelig og trygt gjennomstekt, og han av sin hustru fikk vink om å be selskapet til bords ute i storstuen. Den eneste som hadde snakket mye før isen endelig ble ansett som brutt, var Inger-Johanna, som hadde kommet på god fot med sorenskriveren og så med Horn og korpslegen. Ma knep jo leppene litt urolig sammen da hun satt i sofastolen og lot seg så oppslukt av samtalen med fru Brinkmann; hun visste hva de alle ville si om henne etterpå... Det hadde vært en temmelig heftig middag.

Trettheten og sulten etter reisen hadde ved fogdens overflødige servering gått over i en høyst livlig stemning, krydret med taler og sanger. De hadde sittet lenge til bords før sorenskriverens skrapende stol endelig signaliserte at det var på tide å reise seg. Fogden stod nå tykk og strålende under takken for maten og krevde og mottok sin tributt som vert, et kyss av hver av de unge damene.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 70 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den mannlige delen av selskapet spredte seg med kaffekoppene sine utover den kjølige gangen og trappen, eller holdt til med tobakkspipene på gårdsplassen, mens damene satt ved kaffebordet inne i stuen. Sorenskriveren underholdt seg noe høylytt med fogden, og kapteinen stod rød og het et stykke ute på gården og kjølte seg ned. Korpslegen kom bort og klappet ham på skulderen: «Han tok virkelig tappen av spundsetet i dag, Fogden; vi drakk godt!» «Å, – den som bare hadde en pipe nå, Du, og fikk gå og drive...» «Du har den jo i hånden, Mand!» «Så? – ja, men ladet, ser Du.» «Du stod jo nettopp inne og stoppet den...» «Jeg?... Nei, så!! – men Ild, ser Du, Ild...» «Hør, Jæger! Scharfenberg er alt oppe og tar seg en middagslur.» «Ja, ja; men den Borken Du, den snød Du meg skam.» «Å, Snak, Peter! Din krybbebider åd seg halvt ut gjennom veggen hos meg... Den Madeiræn Du, den var sterk...» «Du Rist, – min datter Inger-Johanna...»

«Ja, ser Du, Peter, – jeg tilgi'r Deg at Du er litt hugæln over henne; hun kan snurre andre hjernekasser rundt enn din!» «Hun er deilig, – deilig!» – det tegnet seg en betenkelig rørthet i stemmen... De to krigens menn trakk seg tilbake i sedat marsjtakt til et av soverommene ovenpå. Inne i gangen stod lange Buchholtz, sorenskriverfullmektigen, stiv og stille mot veggen med kaffekoppen i hånden; han grublet på om noen kunne merke noe på ham. Han hadde vært inne i kaffestuen hos damene og prøvd å innlede en samtale med jomfru Jæger: «Har De vært her lenge, jomfru Jæger?» «Tre uker.» «Og hvor lenge tenker De å bli her?» «Til slutten av august.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 71 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Savner De ikke hovedstaden her oppe?» «Nei, jeg savnet den ikke.» Hun vendte seg bort fra ham og begynte å snakke med moren sin. Hun hadde nå fått de samme spørsmålene fra alle herrene! Ved døren stod den utadvendte kandidaten Horn og nøt kaffen sin – og fullmektigens nederlag. Han lurte på en anledning til å få til en spasertur med Inger-Johanna, men fant en uoverstigelig hindring i sorenskriverens beleste frue, som begynte å underholde seg med henne om fransk litteratur – en samtale der han følte at han ikke kunne gjøre seg gjeldende. På fogdens oppfordring fant det senere sted en generell utflukt. Fruene måtte ut på trappen og se på mens de unge lekte «Enkemann søker ektefelle»! Madam Silje satt der bred og godmodig etter all den gode levemåten og frydet seg... Neimen tok han henne ikke den gangen, nei!... «Jeg må stramme beltet bedre neste gang, fullmektig!» lo hun, da hans forsøk på å innhente Inger-Johanna mislyktes...

«Det er en så fin jomfru at man gjerne anstrenger seg for henne.» Fru Scharfenberg mente at det ble for mye på trappen, og da hun beveget seg inn i gangen, der fogdens alltid sykelige hustru satt innhyllet i sjalet sitt, måtte hun innrømme overfor henne og fru sorenskriveren at den unge damens hensynsløse måte å løpe på – slik at man til og med kunne se strømpene høyt over støvelen! – smakte vel mye av det frie... Men Madam Silje fant det visst ikke det ringeste upassende, mente hun bitende – «hun hadde jo selv gått mange ganger i Solbakken med de andre jentene og raket høy i bare lin, før hun ble gift med landhandleren –» Ma ga jo også Inger-Johanna et engstelig vink, så snart hun kunne nå frem: «Du må ikke løpe så voldsomt, barn! Det ser ikke bra ut... man må la seg ta.» «Av den fullmektigen – aldri i evighet!» Ma sukket.

De fortsatte med leken til kveldstid, da de etter middagsbordet igjen viste seg i uthvilt stand, klare til å begynne en Boston-tur utover kvelden.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 72 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Men Jørgen... Hvor er Jørgen?» Han kom lydende, på oppfordring, litt blek og med kaldsvette, men med vennlige manérer, ned fra kontorbygningen, hvor han hadde sittet og røkt tobakk i smug sammen med fogdens kontorist samt «Eksekutionshesten», den drastiske betegnelsen for dennes upopulære andel i fogedfunksjonene. – Bostonen fortsatte etter kveldsmaten med heftige innsatser og ganske merkelige opplagte spill, mellom sorenskriveren, kapteinen, fogden og prokuratoren. Inne i den andre stuen satt Ma urolig og lurte på når Far tenkte å bryte opp... de hadde den lengste turen hjemover, og klokken hadde alt blitt ti! Fogden hadde forgjeves fristet dem til å bli over natten; men det gikk rett og slett ikke an; Jæger hadde helt bestemte grunner til at de måtte være hjemme igjen i morgen. Hun satt i stillhet og håpet på den lille skarpe fru Scharfenberg, om hun snart skulle våge å vise seg i døren til spilleværelset.

Men det dro ut; – de andre fruene håpet vel igjen på henne... Hun vinket på Inger-Johanna. «Kan ikke du gå inn, du,» hvisket hun, «og minne Far litt på tiden;... men bare fra deg selv!»... – Klokken elleve satt de endelig i vognen – etter at fogden på trappen igjen hadde hevdet sitt gammelmannsprivilegium overfor de unge damene. Han var en sann mester i å motmanøvrere alle de spøkefulle måtene de hadde for å unndra seg den klistrende avskjeden. Fuldmægtigen og kandidat Horn fulgte vognen ned til porten. «Det var verken for din eller min skyld, Ma!» småhumret kapteinen. Han kjørte tømmerne, men vendte seg uavlatelig for å følge passiaren inne i vognen og slenge inn en kommentar. Jørgen og Thea, som hele dagen hadde opptrådt beskjedent passive, men desto mer oppmerksomme, var nå på sin høye hest; særlig var Thea selvsikker som den eneste som hadde lykkes med å unnslippe fogden...

Og hjemover bar det i den lyse, stille julenatten, bakke opp og bakke opp – på visse steder nedover – fot for fot, skritt for skritt, uten at de turte å slippe

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 73 / 156
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vognen kjørte sakte nederst i bakkebråkkene. En god, flat halvmil, hvor de alle kunne sitte i vognen, gikk det nå dilt i dilt. Det var lummert, med en halvfugtig duft fra høåkerne og et lett skjær av skumring over egnen... Stor-Ola gispet, kapteinen gispet, hestene gispet, Jørgen duppet, Thea sov innpakket under mors sjal. Av og til ble de skremt av suset fra en fjellbekk som fosset skummende under veibroen... Inger-Johanna satt og drømte litt, og så til slutt en gulbrun padde for seg med små, nysgjerrige øyne og store munnsvinger... og så reiste den seg så magetykk og klumpete... og hoppet hen imot henne... Hestene stanset. «Huf! – jeg tror jeg drømte om fogden!» våknet Inger-Johanna frysende. «Vi får ut her!» lød det søvnig fra kapteinen... «i Rognerudbakkerne. Ma kan bli sittende med Thea.» Dagen gikk mot kveld... De så solen gylde og skæret dra seg nedover fjelltoppene.

Den lå liksom og gløttet på dem først, til den med ett sprat over kammen i øst som en gullkule og rødnet nedover skoglider og bakker på vestsiden, helt ned på gressvollen, blinkende i duggen... Enda strevde de fot for fot oppover bakkene... Ute på Giljejordet stod folkene alt og arbeidet med å bre ut høyet, da de så dem komme. «Det er godt å være hjemme igjen,» utbrøt Ma... «Lurer på om Marit har husket å henge ørreten i røken?» Ut av bislagdøren kom Marit farende: «Her kom en fin byfant gående i går kveld... han som var her for to år siden og fikk slått under skoene sine... Jeg visste ikke bedre råd enn å la ham ligge på blåkammeret jeg.» «Å hå – Student Grip!... Han er vel på tur hjemover.» Ma så med ett bort på Inger-Johanna; det kom noe grublende over henne. Hun steg i all hast ut av vognen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 74 / 156
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Fjeldmarken – helt ovenfor Grønnelidsætrene!» opplyste Ma, da Grip kom ut fra rommet sitt om morgenen – «og da må så mye utrustes.» «Sånn?... Og allerede i morgen tidlig?» Studenten nølte. «Min plan er å ta veien rett over fjellet hjem igjen som sist, trekke litt skikkelig frisk luft fra byens kvalme og jusen.» «Men da kunne du jo følge med Jæger? Det blir vel fem, seks mil; du kunne få følge opp i fjellet, og for Jæger var det en sann fornøyelse å få selskap. Du har vel ingenting imot at jeg skjærer deg litt niste?» «Takk, takker så uhyre mye, frue! – for all din vennlighet...» «Hun vil ikke ha meg; det er greit,» mumlet han mens han vandret rundt på gården utover formiddagen; de sov alle sammen bortsett fra fruen. Men han var ikke kommet hit for å følge kapteinen... Om ettermiddagen, da det begynte å kjøle seg litt ned, gikk kapteinen, Inger-Johanna, Jørgen og student Grip den vakre veien bortover til Kværnen.

Stor-Ola og Aslak, husmannen, fulgte med; det var kvernsteinen det skulle gjøres noe med nå; kvernbekken var nesten tørr. De stod der og studerte ivrig hvordan hjulet best kunne løsnes fra akslingen, da det plutselig glapp. «Den Jørgen... Den Jørgen, han fant snittet med hjulet!» utbrøt kapteinen stolt: «Du får ta Tore Snekker til hjelp, Ola! så snart du kommer tilbake med hestene fra fjellet... Og la Jørgen vise dere det; han forstår det, han! Bare det ikke er Bogen, så er han klok nok.» «Se nå, sånn! – der holdt jeg på å glemme fiskesnøret til i morgen. Du får ned til landhandleren i kveld, du Jørgen!... Vi fisker selv ørreten der oppe, skal du se,» vendte kapteinen seg til Grip. «Å-hå, ja,» pustet han ut mens de vandret hjemover. «Jeg kunne vel trenge å komme til fjells nå... jeg kommer alltid tre, fire pund lettere ned igjen.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 75 / 156
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Jeg har undret meg over det stykket av landet helt siden skoledagene,» bemerket Grip, «vi måtte sette Bygdinsøen inn i geografi... at den var oppdaget for bare noen år siden midt i et vidtløftig fjellplateau, som bare en og annen reinsdyrjegere visste noe om.» «Ikke avmerket på noe kart, nei – så blankt som inne i Afrika... punktert som uoppdaget!» opplyste kapteinen. «Men derfor går det jo mye ferdsel mellom bygder både med folk og fe... og fjellene har sine navn fra gammel tid nede i almuen.» «Sannelig – de innfødte kjenner jo også det indre av Afrika, men derfor kalles det ikke oppdaget av den siviliserte verden!» lo Grip. «Jeg studerte alltid hva som kunne finnes i et sådant hemmelighetsfullt strøk midt i landet. Det kunne være mye der! hele forlatte dalstrøk fra oldtiden – gamle, innsunkne bjelkehaller... Og så reinen som fløy hen over vidderne...»

«Ja, Skyttefri!» samstemte kapteinen, «vi får mange deilige reinkjøttstykker derfra.» «Det var det som trakk meg da jeg møtte reinsjegeren for to år siden. Jeg ville oppdage litt – se hva som var der.» «Akkurat som alt det vi gikk og innbilte oss om byen,» utbrøt Inger-Johanna. «Dere skulle følge faren deres et stykke innover fjellet, frøken – se om dere kunne finne et eller annet høiloftsbur!» «Det var en idé – slett ingen dum!» tok kapteinen opp. «Ikke umulig... slett ikke! – Du kunne få ri helt til Grønnelidsætrene...» «Ja, kunne du gjennomføre det, far!» utbrøt hun ivrig. «Nå har jeg også fått lyst til å se hva som er der. Jeg tror vi alltid tenkte at jorden sluttet der inne med vår egen setermark.» «Jeg har tepper med på kløvsadelen – og der de kan skaffe tak over hodet på meg, er det vel også så vidt at du kan være med...» «Nå, nå, Morten! – Vil du la folk være i fred?»...

Kapteinen tok opp en tobakksrull og holdt en stump ut til Staldbukken, som kom farende imot dem inne fra gården.... «Så Skjæggemimre! – han vil ha sin rasjon, den karen.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 76 / 156
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Du, Ma!» ropte han, da han så henne komme fra Staburet. «Hva sier Du til at jeg tar med meg Inger-Johanna i morgen? – så får de følge hjem igjen på fredag med Ola og hestene, – hun og Jørgen!» «Men kjære Jæger, hva skal hun der oppe?...» «Hun kan overnatte i Grønnelidsætrene.» «En så anstrengende tur. Det er jo aldeles uveisløst og vilt der hvor Du må fare!» «Hun kan få sitte på hesten langt ovenfor setrene. Svarten går så støtt som en prest med henne og kløvsadlen, både i fjell og myr. Jeg tar selv Blakken.» Han hadde blitt helt opprømt ved tanken på å få henne med. «Javisst skal Du være med! Du får legge godt i nisteskuffen til oss, Ma! Klokken fem i morgen tidlig må vi være avgårde. Tronberg støter til med hest lenger oppe, så det kan bli råd til at Du også får sitte opp, Grip!» Grip tok et hopp med Jørgen over gården, fakket ham endelig og kjørte ham inn gjennom det åpne kjøkkenvinduet.

Kapteinen strevde brunstekt i nakken, rød og svett i skjorteermene, oppe i fjellmarken under Torsknuten. Foran gikk kløvhestene med Inger-Johanna og all oppakningen, og ved siden av ham noen bønder som bar koffertene sine på stokker over skuldrene for heden og ivrig forklarte seg og merkene hver gang det ble stanset, og kapteinen skulle foreløpig peile inn en eller annen retning. De hadde ligget over natten i Grønnelidsætrene og vært ute i marka og kroket klokken fem i morges, hadde ridd over flate flater mellom vidiekrat, mens hestene gang på gang vadet over bugningene til den samme elven. Nå gjorde de igjen holdt etter en bratt stigning for å vente på Tronberg, som de hadde sett lenger nede i bakkene. nedover... Sveden trillet i store dråper fra pannen og øyelokkene, slik at glasset ble blendet, og han måtte pusse det igjen med sitt store, tyntslitte lommetørkle av bast.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 77 / 156
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå la han kikkerten over ryggen på kløvhesten og holdt den stille lenge... «Det må være Rognelidfolkene allikevel, som rører seg der vest ved Brækstadheiene... Hva?» Folkene han vendte seg til, behøvde bare å skygge for øynene for å skjønne at det var motparten de skulle møte imorgen ved Tiskevandet. Men de var for erfarne karer til å uttrykke det annerledes enn ved et smigrende: Nei, kapteinen har kikkert. Han ble liksom båret på gullstol av begge prosesspartenes engstelige interesser under disse kartforhandlingene; det hørte med til hans fornøyelser i høyfjellet om sommerne å føle seg båret på den måten... «Har De fisket, Tronberg?» ropte han, da hodet til underoffiserens «Rauen» dukket opp nikkende nede i den bratte kløvestien.... «Ørret... Fanget idag?» «Imorges, herr kaptein!» Kapteinen tok knippet og så på ganen. «Ja, den er fra idag!» Underofficeren tok av seg hatten og tørket panne og hode.

«Man kunne frit stekt fisken i fjellveggen hele dalgryten oppover der jeg gikk,» lød det fra Tronberg. «Pen fisk. Se den, Grip!... veier sikkert sine fem merker.» «Kors i Jøsses navn, er frøkena her da!» utbrøt underoffiseren; han rettet seg uvilkårlig til honnør, da Inger-Johanna vinket hesten bort og betraktet de rødprikkede, blanke fiskene som hang på kløvsadlen. Men gamle Lars Opidalen, han som hadde begjært kartforhandlingen, strøk forsiktig hånden sin over hendene hennes, mens hun telte ørretene på vidiehanken: «Kan slikt også være mold og jord!»... sa han stille og undrende.

«Stø Jomfrua, Du Lars, mens hun stiger ned; det er ikke Råd til at sidde op for hende længere her over Svaberget...»

Veien ble brattere og brattere oppover, med enkelte flate, myrlendte pust imellom; den forsvant ofte helt oppe i Gråfjeldet.

Øde skrik fra en fiskeørn lød over dem. Den sirklet og skrek og trakk seg unna når Jørgen hylte til den. Den måtte ha rede et sted der oppe i fjellveggen.

Kapteinens haglerifle måtte frem, og Tronberg forsøkte seg; men kom ikke på skuddhold... Den som bare kunne ligge og lure på den der oppe bak de store steinene!

Ørnen sirklet igjen nær dem med bredt, åpent vingefang.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 78 / 156
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Plutselig knalde det ovenfor i ura, og den gjorde noen heftige, flagrende slag med vingene; den arbeidet for ikke å dale.

Skuddet hadde gått gjennom den ene vingen, så de kunne se dagen lyse gjennom hullet i fjærene. Fuglen hadde tydeligvis vanskelig for å holde balansen.

«Fy... den er skadeskutt!» utbrøt Inger-Johanna.

«Hvem skjøt?» spurte kapteinen forbløffet.

«Jørgen løp avsted med riflen,» opplyste Tronberg.

«Jørgen?... Han skal ikke bilde meg inn at det var hans første skudd det. Den kanallien!... Men så skjøt han seg fri for Juling den gangen – for det var sannelig et godt skudd, Tronberg!... Knebelen! Han har strengt forbud mot å røre geværet.»...

«Forbudt ja,» mumlet Grip. – «Er det ikke merkelig, frøken Inger-Johanna? – Det er bestandig det som er forbudt som vi blir dyktigst i. Vår mest drivende oppdragelse er nettopp alle disse forbudene. Men det er å gå kjeltringens vei i oppveksten, og det setter sine merker etterpå – det skaper skarpe hoder, dårlige karakterer.»

Grip og Inger-Johanna gikk foran ved hestene. Det lå en merkelig disig, varm røyk nedover flyene på ettermiddagen; den tilslørte linjene der nede.

Heroppe i fjeldet var det så tindrende luftklart...

Dvergbirk på, mens det ennå hang gule dusker av vianvangen i berghyllene. «Se bare på all denne krogede, forvredne trolldommen... man kan si at livet virkelig er steinet ned her, og likevel spirer det opp!» Han stanset: «Vet De hva jeg kunne ha lyst til, frøken IngerJohanna?» Det var ikke lenger spor av den ironiske tonen som ellers lå over ham. «Bare å bli skoleholder!... å lære barna å legge de to første pinnene på tvers med sine egne, rettlinjede tanker – det er grunnstokkene som blir forvrengt i oss. De skulle få lov til å tro og begripe akkurat så mye og så lite som de virkelig kunne romme. Og så døren igjen for hele hæren av disse elskede, betryggende forbudene. Jeg skulle bare vise konsekvensene – blande krutt og fyrstikker for øynene deres til det gikk av, og så si: Vær så god, Jørgen! For meg kan du gå rundt med de to tingene i lommen så mye du vil; det er du selv som springer i luften.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 79 / 156
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det er ansvaret det gjelder å øve på i oppveksten, skal det bli mennesker av oss.» «De har fryktelig mange idéer, Grip!» «Fikse, mener De? – Hadde jeg bare hatt noe talent med pennen! – men jeg er så totalt muntlig anlagt... Ser De, her er det bare fire dører, og de heter teologi, filologi, medisin og jus, og så har jeg foreløpig banket på den siste. Hva jeg vil der, vet jeg ikke!... Har De hørt om katten, frøken, som de satte i en glasskule og pumpet luften ut? Den merket at noe var galt; pusten ble vanskeligere, luften ble stadig tynnere – og så satte den med ett labben for hullet... Jeg skal også tillate meg å prøve å sette labben for trekkhullet. For her er det lufttomt rom! – ikke oppe i skyene hos poetene, for all del; der lynner og lyser det, og der skrives det om å virke for folket og for friheten og for alt høyt og stort i så mange retninger som det er streker på kompasset.

Men i virkeligheten, nede på jorden, for en prosaiker som vil gripe tak og sette litt av ordene i sving! – der er det totalt stengt.»

Frøken! Ikke engang så mye at en mann kan bli ulykkelig på grunn av dem... Og så lever man, så godt man kan, – sitt andre liv sammen med kameratene og gjenføder seg i punsj sammen med dem, hver gang man har sviktet riktig brautende der ute i Theselskaberne... Men kjenn slik luft! – hvert eneste drag som et glass av det fineste... fineste, ja, hva skal jeg kalle det?» «Punsj!» kom det litt kort. «Nei, liv!... Med den frie naturen føler man seg ikke egget til å disputere. Jeg er enig med fjellet, med solen, – med alle disse krokede, seige bjørkevidjene, – når folk der nede bare var seg selv; men det er de aldri uten i et godt, vått lag, når de har fått heist seg tilstrekkelig opp dypt nede fra brønnen. Der lever et helt frimurerskap, som ikke kjenner hverandre uten i den skikkelsen, – eller også i Westermanns dampbad, når Westermann smeiser på oss med friskt bjørkeløv i tretti graders hete.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 80 / 156
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Badstuen var våre fedres nasjonale klubb, vet De det, frøken?» «Nei, jeg får visst høre adskillig, synes jeg,» sa hun med litt skjult lune. «Hør,... hør... heiloen, som piper,» hvisket Jørgen. Lyden kom fra en liten sumpet strekning, som sto hvit av myrull. De sto og lyttet. «Har De hørt noe så uhyre stille?» sa Grip... «etter det enslige lille pip... Det er slike pip her og der i landet... Abel han døde han! Hva av, – av drikk, sa de!» han ristet på hodet, – «av lufttomt rom!» Han gikk i skjorteermene og kastet vidjekjepen, som han hadde slått av, mens han snakket, langt nedover stien. «Der ser kapteinen linen, som den har gått fra alders tid for Opidalen!» ropte gamle Lars... «rett... rett langs etter skaret, hvor vi skal ned og tvers over vannet... like mot Rødkampen i Torsknuten... Der, hvor du ser de tre Grønholmene under stien, kaptein!» Han truet ut med stokken i hissig iver.

«For det skal jeg føre vidner, og sto alle de levende her, som har fisket på vår rett i vannet, både i min fars og farfars tid, så ble det mannetykt mot skarvstrekerne deres i Rognelien.»...

– Ettermiddagsskyggen falt inn i Skardet, hvor isvannet sivet nedover sprekkene i den sorte fjellveggen. Her og der skinte solen ennå på flekker av grøngul renmose eller et eller annet fiolett, hvitt eller gult lite følge av høifjeldsflor, som utførte det mirakelet å leve sitt eget fargerike skjønnhetsliv her oppe mot snøen. «Der kommer han, Mathis, med eken!» utbrøt gamle Lars. Båten, som skulle hente dem over til sønnens felager, krøp som et insekt der langt nedenfor dem på det grønne vannspeilet. Turen nedover var en sann vederkvikkelse for kapteinens noe andpustede, trivelige kropp, og utsikten til å få drive med sin yndlingssport, å fiske, bidro ytterligere til å løfte humøret. «Vi kommer akkurat til beste tiden, nå biter det,» mente han. Da de gikk om bord i den firkantede traugen som ventet dem nede ved fiskeboden, holdt han snøret parat. Han hadde allerede med stor driftighet sørget for at agnmarken var samlet i bukkehornet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 81 / 156
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De av følget som ikke fikk plass i båten, fulgte rundt vannet med hestene. De så dem av og til mellom fjellhamrene mens de rodde ut. «Hva sier du til et lite dorg langs land der inne i skyggen, Mathis? Tror du ikke han går på kroken der?... Vi ror ikke så rett over med en gang, tenker jeg,» sa kapteinen lunt. Under toften lå Mathis' eget snøre; og nå ville Inger-Johanna også prøve. Kapteinen satte agn på for henne. Men hun ville ikke la seg si ifra og vente til de nådde frem til fiskeplassen; hun slapp snøret ut straks og lot det drive bak båten, idet hun under roingen meget ivrig av og til dro til i det. «Se håndlaget!» utbrøt kapteinen, «det er medfødt det... Du er egentlig av fiskerætt, for jeg er oppvokst ved Bergenskanten og faren min før meg... Hadde jeg en daler for hver torsk jeg har dratt opp i Alverstrømmen, ble det noe å arve etter meg... Hva? Hva?»... Det hørtes et plask langt bak i kjølvannet.

Inger-Johanna gjorde et kraftig drag; en gul fiskebuk viste seg et øyeblikk i solskinnet over vannskorpen. Hun fortsatte, etter de første febrilske dragene i snøret, å stå i halv oppreist stilling mens hun rodde. trekke den inn. Idet hun så løftet den skinnende fisken høyt opp over bådkanten, utstødte hun et triumfråb: «Den første fisken jeg har fått i mitt liv!» Grip løsnet den fra kroken og slengte den langt utover.... «Så skal den også få beholde livet!» Kapteinen gjorde et kraftig rykk med sin tunge kropp, så det skvulpet rundt båten. Men at det ubetimelige offeret til dypet ble gjort til ære for hans øyensten, formildet jo i høy grad dumheten... Og da de kom inn under kollet, hvor han slapp snøret ut, sang han plutselig, hentet fra barndomsminnene fra Bergenskanten, en vise som hadde ligget sovende i ham i mange Herrens år: «Jeg lå i solen og lot kroppen steke, mens båten drev litt for strømmen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 82 / 156
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg hørte seiene og klauvene oppe på toppen, jeg var i en slags døs av drømmen. Jeg våknet våt, og toften fløt, mens båten drev ned for strømmen.»... Hans dype bass stemte i stillheten, tonende hen under kollet. Vannet lå speilblankt, og kapteinen tok den ene ørreten etter den andre. Torsknuten med sine snøflekker og isbreer øverst oppe sto på hovedet dypt nedenfor dem, nesten så det ga en svimmel følelse når de så ut over båtkanten. Og da de nådde hen under Felageret, lå den bratte, grønne lia med alle de beitende dyrene speilet så klart at de kunne telle hornene nede i vannet. «Ja, her går kyrne som fluer på veggen,» sa kapteinen. «Slipper de melkekollen der oppe, triller den ned til oss i båten.» Husrom var det jo ikke mer av enn den lille jordhytta inne i steingjerdet og et lite, falleferdig tømmerhus med kampesteiner på taket og en glugge.

Det var der skulle kapteinen innkvarteres og Inger-Johanna få sove, til solen gikk ned, og hun med Jørgen, Stor-Ola og Svarten igjen skulle tilbake til Grønlidsætrene. – De hadde spist til kvelds – ørret og en improvisert rømmegrøt – og stod nå og så på at solen gikk ned over Storfjeldene. Kapteinen gikk i tøfler og med uniformfrakken knappet opp ut på vollen og røyket pipa si med ypperste velbehag. Han stanset av og til og så på sollyset i fjelltoppene langt der inne... Så tok en rekke hittil sortblå tindere fyr i lilla, rødmende farger, helt til det ble en hel glødende ild. Og nå lå fonnene der i øst rosenrøde. Der blinket forunderlige eventyr i tårn og slott; de tre snepiggene der borte ble til blod med et stikkende, lynende glimt øverst i den midterste. Og lenger bak var det enda ulslukkede, blått tindrende flammer, skavler og skar, hvor skyggene beveget seg...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 83 / 156
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jørgen lå med farens lange kikkert og kikket etter reinsdyr innover fonnene. – «Farvel, frøken Inger-Johanna!» sa Grip. «Jeg går over fjellet i natt med en av folkene til å føre meg. Her er flere enn herberget rommer... Men la meg først få si deg,» la han dempet til, «at denne åpenhjertige dagen i høyfjellet har vært en av de få i mitt liv... Jeg har ikke behøvd å si en eneste feig, ussel vits, og jeg spytter ikke av meg selv...» – «Slik ja, – akkurat slik du står der så fin og rank og overmodig under den store stråhatten, kommer jeg til å huske deg, til vi møtes inne i byen igjen!» «Det er gode fem kvarter til Svartdalsboden,» opplyste kapteinen, da han nå tok avskjed... «Alltid velkommen til Gilje, Grip!» – Han var allerede, mens han vinket tilbake, et godt stykke oppe på den bratte stigningen opp til Torsknuten. «Ser ikke ut til å kjenne til utmattelse, den karen!» sa kapteinen. Hun stod og så etter ham...

Det siste av solen lå som et blekgult skjær i kvelden, med dette luftklare, speilende lyset... Det var et så varmt liv over ansiktet hennes... Et eller annet insekt – en humle eller en veps – summet gjennom det åpne

Vinduet inn til rommet, nymalt i blått, svirret så larmende rundt på vindusruten, nesten så det forstyrret den unge piken med det frodige, sorte håret og det litt mørkblonde, rettskårne ansiktet, som lå og sov gjennom morgenen. Hun lå på siden, tungt forsovet, etter å ha kommet hjem om natten... Inntrykkene fra fjellene skimret ennå inni henne... Hun hadde en ny ørret på snøret – den glitret og spratt der borte i vannet... Grip kom med to pinner som skulle settes på tvers... Surr... Svirr... rett i ansiktet hennes, så hun våknet... Det var jo langt på dag! Der borte, på det hvittdukkede toalettbordet med speil inni, som var gjort i stand til hennes hjemkomst, lå violsåpen pakket inn i sølvpapir. Det var tydeligvis den som lokket alle de uerfarne fjellinsektene inn i fordervelsen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 84 / 156
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De hadde fornemmet en helt ny blomsterverden der og styrtet seg blindt og hovedkulls inn, troende på oppdagelsen, uten anelse om tidens mange kunster nedenfor fjellbygden: at violduften ikke ga violer, men bare slemt, slemt magevrid!... Det var tydeligvis en hel forvirring i begrepene mellom dem: de nye, som muligens begynte å ane ulykken og tok seg en runde eller to rundt i rommet først, før fristelsen ble dem for stor, og de gamle, som langsomt krøp ut og ned langs veggen med den vunnede livserfaringen, eller ble liggende bedøvet og sprattende i vinduskarmen... «Isch! – og rett opp i vaskevannet!» Hun så med en viss indignasjon på årsaken: sin violsåpe... Den åpnet liksom en ny tankerekke mens hun luktet på den et par ganger... «Mors gulsåpe er mer ærlig!» Hun kastet den raskt ut av vinduet og feide med håndkleet bort de falne valgene fra karmen.

Ma og Inger-Johanna sto siden på formiddagen ytterst i hagen og plukket sukkererter til middagen. «Bare de mest modne, Inger-Johna! – som blir for harde og trette før far kommer hjem...»

Hva vil tante si når hun får høre at vi har latt deg følge far så langt opp i det ville? Hun vil nok ikke finne en slik tur særlig innbydende eller forstå at du kan være så veltalende om steiner og ur. «Nei, hun synes nok ingenting kan måle seg med deres Tullerød!» lo Inger-Johanna. «Rekk tallerkenen over til meg, så skal jeg tømme den i kurven,» lød det fra Ma. «Så skriver tante at Rønnow blir hele vinteren i Paris!» «Rønnow, ja... Men jeg skal virkelig more meg med å lese høyt for henne i vinter fra Gedeckes beskrivelser av Sveits, og så gi henne små doser fra min tur.» «Nå snakker du uten å tenke, Inger-Johna! Det blir alltid en stor forskjell på det som ligger innenfor dannelsens krets, og de øde, ville strekningene her oppe i fjellene...» Ma sitt kysebelagte hode bøyet seg ned bak ærtestengene... «Far sier at det nok er fordi de vil bruke ham der inne i Stockholm, at han nå perfeksjonerer seg så i fransk.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 6-vi
# chapter_title: VI
# book_page: 85 / 156
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Ja, han blir nok noe stort... Du kan tro vi har det gruselig lunt og koselig når vi av og til er hjemme alene om kvelden og jeg leser høyt for tante.» Ma stod litt med kniven i hånden: «Nå får det være nok,» utbrøt hun og tok kurven litt besværet... «Det blir ikke mer med ærtene i år!» sukket hun.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 86 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I Kjøkkenet på Gilje hersket full travelhet med juleslaktningen... Det var en kald trekk fra bislaget, en lukt i luften av muskateblomme, ingefær og nelliker – en durren av hakke-knivene og dumpe dunk og stamp, så

Gulvet ristet, fra trømmorteren, hvor selve Stor-Ola var plassert med hvitt forklæde og serviett om hodet. Øverst ved det lange kjøkkenbordet satt Ma med stoppeenål og lintråd og sydde rullepølser, mens noen av husmannskjærringene og Thea, hvite som engler, skrapte kjøtt til den fine bolledeigen. Henne ved kjøkkenbenken satt den nylig hjemkomne Thinka med blodige, morderiske armer og stoppet blodpølser over et stort traug. Det gikk med stor ferdighet raskt gjennom pølsehornet, og hun satte pinnen for og vred til den ene mørke, uhyggelige kjempestaven etter den andre, mens deres brødre eller søstre kokte i den vældige gryten, hvorom luene sprattet og slo henne i skorsteinen. Kapteinen var kommet inn i kjøkkenet og stod med en viss fornøyelse og overså slagmarken...

Her var mangslags behagelige utsikter å la tanken sveve over, og smakebiter av de ferdige produktene ble også uaflattelig sendt opp på kontoret til ham for å høre hans meninger. «Jeg skal vise dere hvordan dere skal hakke, jenter!» spøkte han og tok knivene fra Torbjørg. De to hakkeknivene gikk opp og ned i brettet så raskt at de nesten ikke kunne ses i hans hender, og vakte utvetydig beundring over hele kjøkkenet, mens de stod målløse over mesterstykket. Det var riktignok bare i to, tre minutter, istedenfor at Torbjørg og Aslak måtte stå med linklædet om hodet og hakke hele dagen. Men seier er nå engang seier, og da kapteinen etterpå gikk inn i stuen og humret fornøyd, var det ikke uten en liten, polsk tanke på sitt krigspuds... For, ja visst, armen verket likevel etterpå, det visste han.

Og han tok seg et par ganger over den, før han bandt servietten om halsen og satte seg ved bordet for å la den varme blodpølsen med rosiner og smør over, som Thinka kom inn med til ham, få sin rettmessige belønning. «Litt sennep, Thinka!» Thinkas stilfærdige skikkelse gled bort til hjørneskapet etter det etterspurte.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 87 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den alltid lette Thinka var i løpet av et øyeblikk ute ved skorsteinen med en tallerken. Hun kom inn igjen med den innpakket i en serviett; det var umulig å holde den på noen annen måte. «Bare hell alt over på denne tallerkenen, far, så skal du se.» En av de heldige huslige sidene Thinka viste etter at hun kom hjem, var en uovertruffen evne til å stelle i stand for far; det var nesten ikke snakk om grumling lenger. Med Thinkas lune, hyggelige vesen og uforstyrrede, jevne likevekt fulgte det en sann huslig ro. Kapteinen visste at han bare trengte å sette henne på sporet av en eller annen god idé innen matlaging eller servering, så ble det alltid noe ut av det. Hun var så lettsinnet, mens når mor tok seg av det, var det alltid så tungt og besværlig at det nærmest knaket i henne, så han ble gretten og begynte å diskutere likevel, selv om hun visste godt at han ikke tålte det.

Det var utrettet overordentlig mye siden mandagsmorgenen, og en gang imorgen kveld var de forhåpentligvis ferdige. To kyr, en kvige og en gris – det var ingen liten slakting – foruten saueskrottene! «Fauten! – Futehesten er på gården!»... ble det plutselig rapportert inn i kjøkkenets travlhet i skumringen. Fogden! – det var lynet som slo ned... «Skynd deg opp på kontoret og hent far ned for å ta imot ham, Jørgen!» tok mor til orde... «Du får kle av deg og slutte deg til, Stor-Ola – så ille er det!»... «De lukter når pølsen havner i gryten, mener jeg,» utbrøt Marit på sitt raske fjellmål, – «er det ikke andre året han kommer hit akkurat under juleslaktningen... så er de kvitt karfolket som ligger i veien hjemme hos seg selv.» «Hold kjeft, Marit!» irettesatte mor. «Fogden har det vel ikke særlig hyggelig hjemme nå, siden han har mistet kona si, stakkaren.» Men det var forferdelig uheldig at han kom akkurat idag... grusomt uheldig...

Stillingen måtte opprettholdes; det gikk ikke an å stanse opp her ute nå. Kapteinen kom hastig ut på kjøkkenet: «Fogden blir her til imorgen. Det er ingen råd med det, mor! Jeg skal ta meg av ham, bare vi får litt å leve av.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 88 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Ja, det er lett å si det, Jæger, – slik som vi står i det med hendene fulle alle sammen»... «Benløse fugler... Frikadeller... litt pølse! Det greier seg nok... jeg har sagt til ham at han skal få slaktermat. – Og så, Thinka!» nikket han til henne, «litt toddy, – så fort som mulig.» Thinka var allerede i fart; hun bøyet bare av en svip ovenpå til kommoden sin. Hun var så naturlig kravløs og hadde ikke for vane å belemre seg selv. Derfor var hun også like etter som vinden inne med toddybrettet, bare med et rent blåforkle på; – og så, etter å ha hilst på fogden, inn i skapet etter rom og arak,... og til tobakksbordet etter noen fidusser, som hun la ved siden av herrene ved bordet, før hun forsvant ut kjøkkendøren igjen...

«Du får vaske deg, Torbjørg, og gjøre i stand til fogden oppe på gjesterommet; – og så får vi sende bud inn på plassen etter Anne Vælta til hjelp her, så lite hun enn duger. – Jørgen springer,» lød det fra Ma, som mer og mer så seg blottet for sine mest nødvendige tropper. Stor-Ola hadde stelt fogdens hest og stod nå igjen og stampet ved morteren i sin veldige messeskjorte... Duns... Duns... Duns... Duns... «Er dere fra vettet her ute? Tenker dere ikke en smule?» kom kapteinen farende; han talte lavt, men desto heftigere... «Skal dere ikke til å rulle også? Da fikk fogden skikkelig med rammel både over og under seg. Det rister i gulvet!» Ma fikk et uttrykk av fortvilelse; i det plutselige mørket lyste ville blikk nesten opp til oppstand. Nå begynte han å drive henne langt!... Men det endte i et resignert: «Du får ta morteren med deg ut på steingulvet i bislaget, Stor-Ola!»

Og Thinka fikk den kjedelige oppgaven å gjøre i stand og sette frem kveldsmaten, slik at Ma bare behøvde å sitte der inne den stunden mens de spiste – riktignok som på nåler; det måtte jo late som ingenting var. Da Ma kom inn, var det i begynnelsen en smule høytidelig mellom henne og fogden på grunn av det tunge tapet han hadde lidd. Hun hadde ikke truffet ham siden han for tre

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 89 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Måneder siden hadde mistet sin hustru... Det var ensomt for ham nå, han hadde bare sin søster, frøken Gülcke, hos seg... Både Viggo og Baldrian, som var et forkortet navn for Baltazar, var inne på Latinskolen og kom først hjem neste år, da Viggo ble student... Fogden blunket litt med øyelokkene og gjorde en trist gest som skulle gi inntrykk av at han vemodig strøk over den ene øyenbrynen, men ikke mer enn det. Han hadde holdt sørgeforestillinger på nesten hver eneste dørstokk i distriktet den tiden, og han var her hos altfor fornuftige folk til at de ikke skulle tilgi ham det litt mer vidtløftige utbruddet rett foran et dekket bord med varme tallerkener...

Det utviklet seg til en lengre samtale ved bordet – med stadig sterkere komplimenter, så ofte som det i løpet av måltidet var anledning til å se et glimt av frue, for hver nye rett Thinka kom med, dampende delikat rett fra pannen – skikkelig en slaktermaus! – med en gammel, glimrende flaskeøl til; det nye juleølet var ennå for ferskt, og to-tre velanbrakte, pene snaps. Fogden forsto også godt hva som foregikk i huset, og hvordan frue og Thinka opererte. Den voksne datteren forlot bordet og ordnet alt så lettvint og hyggelig, uten all snakk og oppstyr – og så omtenksomt! De hadde pipene og toddyglasset ved siden av seg igjen der i sofaen, med en ny, dampende mugge, før de visste ordet av det... Fogden Gülckes nysgjerrige, små øyne stod langt fra hverandre; de kunne kikke inn i to kroker samtidig, mens hans runde, hårsletne skalle lyste mot den han snakket med.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 90 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han satt faktisk og så på den blonde, litt smale unge piken med den fine, lyse huden, som syslet så lydløst og diskré... «Du er en heldig mann, du, kaptein,» sa han lavt. «Drikk litt, Fut!» trøstet kapteinen vennlig og klirret med glasset. «Ja, du kan nok snakke, du som har huset fullt av hygge... Puter rundt deg på alle kanter, så du kan eksportere til byen. Men jeg, ser du,» – øynene hans ble fuktige – «sitter nå der på kontoret med disse protokollene!... Jeg var dyktig forvandlet, vet du. Nå ja, la oss ikke snake om det. Jeg skal vel ha min straff for et og annet jeg også...» «Ikke sant, jomfru Kathinka!» spøkte han da hun kom inn, «det er en slem foged som kommer så ubeleilig rett inn i slaktingen hos dere?» Men dere er flinke jenter, og jeg skal ikke si noe til frue om det.» får låne ham litt hushygge, siden det har tatt slutt for ham hjemme...

«Neida, jeg hadde jo nesten glemt det!» utbrøt han ivrig og skyndte seg med pipa i munnen bort til protokollvesken som hang over stolen nede ved døren. «Jeg har med meg andre del av Den siste mohikaner fra Bine Scharfenberg, – og skulle få igjen – ja, hva var det nå? det står på seddelen: – «En nyckful kvinna» av Emilie Carlén!» Han tok den ivrig ut og leverte den til henne, ikke uten en viss galanteri. «Nå må du ikke glemme å gi meg den i morgen, jomfru Kathinka!» truet han, «ellers gjør du meg skikkelig ulykkelig nede hos Bine Scharfenberg! – hun er ikke grei å komme borti, vet du...» Thinkas øyne gled enda, mens fogden talte, spent ned på de første linjene – bare for å forsikre seg om fortsettelsen, og i løpet av et øyeblikk var hun nede fra rommet sitt igjen med den utlånte boken av Carlén og første del av Mohikaneren, innpakket i papir og knyttet med en sytråd.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 91 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Du er så rask som en forretningsmann, jomfru Thinka!» spøkte han, mens han med en viss langsom omhu la pakken i vesken; de to små øynene lyste innadvendt mot henne. Til tross for at det hadde vært slakting og travelhet siden tidlig om morgenen, måtte Thinka likevel, etter at hun hadde lagt seg, kaste et blikk i underholdningsboken. Det gikk ett kapittel og ett til, og nok ett, med stadig svakere forsett om å slutte i neste. Enda klokken to om natten lå hun med lysblakerten bak seg på hodeputen og fordøyde Den siste mohikaner med alle den edle Uncas' skiftende forfølgelser og farer... Ma undret seg jo over at det gikk med så mange av de tynne talglysene om vinteren. – – Fogden måtte spise en liten varm lunsj før han dro avsted om morgenen. Og nå tok han avskjed og takket for de så behagelige og oppmuntrende timene, selv om han kom ubeleilig – å frue, han visste at han kom ubeleiligt!

«Skjønt nå har du jo fått en høyre hånd i husholdningen... Jo, frøken Thinka, jeg har nok testet deg; man har ikke politibetjenter for ingenting...» Usynlig, og likevel alltid til stede som en stille ånd i huset – er det ikke det?

«Den beste som kan sies om en kvinne?» komplimenterte han henne livlig, da han hadde fått skjerfet rundt halsen og gikk ned til sleden, blidøyet med litt gråaktige skjeggstubber, siden han ikke hadde fått barbert seg i dag. «Hyggelig mann den fogden!... Det ligger hjerte i livet hans,» sa kapteinen, da han opplivet og med hendene gnisset etter kulden kom inn igjen i stuen... – Men far ble jo klein etter all den sterke maten i slaktertiden! Korpslegen rådet ham til å drikke vann og gå mye; en toddy en gang i blant hadde han bare godt av. Og det forbedret ikke blodtrykksstigningene at de fikk julen så rett etterpå. Far gikk trykket, men ville nødig la seg årelate utenfor de vanlige to gangene i året, vår og høst. Bare etter den lille traktementet til Buchholtz, sorenskriverfullmektigen, i torsdags ble det skikkelig galt. Han gikk rundt og var ulykkelig og så nederlag og tilsidesettelser og gale regninger overalt.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 92 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det hjalp ikke; nå måtte det sendes bud etter kirkesanger Øiseth!... Foruten sine kirkelige gjøremål leste denne med ungdommen, vaksinerte og årelod. Hva han dugde til i de førstnevnte retningene skal være usagt; men i det siste kunne det trygt sies at han hadde særdeles mye, ja bøttevis, av bygdens blod på samvittigheten, og ikke minst den fullblods kapteinen, som han hadde tappet regelmessig nå i en rekke år. Effekten var storartet. Etter den dystre, klamme stemningen av torden og ulykke som fylte så å si hver krik i huset og trykket alle miner helt ned til pasop – et strålende klarvær, spøk med Thinka og ville planer om at familien skulle få reise ned og se korpsøvelsen til sommeren! Det var på dette punktet av oppsvulmende, lyst humør at mor resolutt grep anledningen til å snakke om Jørgens skolegang – alt det tante Alette hadde tilbudt om kost og losji skulle ellers ordnes...

Det ble en gjennomgang og en gransking med bevis og motbevis helt ned til de fineste detaljer om livsoppholdet for et menneske i byen. Kapteinen representerte utgiftspostene og debetsiden i form av indignerte spørsmål og antakelser fra hver enkelt om hun hadde til hensikt å ruinere ham. Og Ma forsvarte seigt og ihærdig kreditsiden, idet hun gjentok og atter gjentok alle de postene som måtte trekkes fra. Når det så en og annen gang under de stadige gjentakelsene begynte å spinne rundt, så hun ble forvirret, var det vanskelige stunder før hun klarte å rette seg opp i forvirringen. Kapteinen måtte langsomt venne seg til det, inntil det sank så dypt inn i ham at han begynte å se og tenke. Men som en ihærdig, utrettelig krysser hadde hun alltid målet for øye og nærmet seg det også ubemerket. «Disse kontantene!»... Det var for Ma som å røre ved en byld som likevel måtte opereres.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 93 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Resultatet ble at kapteinen lot seg overbevise og nå selv ble den ivrigste tilhengeren av arrangementet. Jørgen ble kontrollert på alle punkter. Han måtte sitte oppe på kontoret, og kapteinen repeterte iherdig med ham. «Det er like gammelt som alle haugene!» blåste kapteinen.... «Svinger man en høne rundt og legger den baklengs med en krittstrek foran nebbet, ligger den stumt stille, tør ikke røre seg. Den tror vel at det er et toug som holder den. Jeg har prøvd det så mange ganger – det kan du trygt hilse henne med, Thinka!» «Men hvorfor skriver Inger-Johanna dette?» spurte Ma litt alvorlig. «Å, ingenting – bare sånn»... Thinka hadde igår fått sitt eget brev inni det til foreldrene; det var litt i anledning av Mas kommende fødselsdag, som ble diskutert mellom søstrene.

Og Inger-Johanna hadde derunder holdt henne en forelesning, omtrent som en oppmuntring til å stå opp og holde fast ved sin flamme der vestpå, om det virkelig fortsatt var ild i den. Historien om høna og krittstreken var noe hun hadde hørt fra Grip. Kvinnene lot seg innbille alt mulig og la seg gjerne villig til å dø når de fikk en slik krittstrek foran nebbet! Det kunne nok være sant, mente Thinka... Men da hun så hvor det bedrøvede Far og Mor, så hun sukket og hadde gråten i halsen – var kridtstreken virkelig tykkere enn hun tegnet med den likevel!... Inger-Johannas brev hadde gjort henne helt tung til sinns. Hun følte seg så ulykkelig at hun kunne gråte høyt, bare noen så på henne. Og det gjorde Ma flere ganger i løpet av dagen; hun gikk vel litt rødøyet. Om natten leste hun i Arwed Gyllenstjerna av Van der Velde, så de modige tårene rant.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 7-vii
# chapter_title: VII
# book_page: 94 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Søsterens brev inneholdt også en del som gjaldt henne selv, som ikke akkurat var ment for Far og Mor.... «For ser du, Thinka! når man har gått gjennom ballene her inne som jeg, så hopper man ikke lenger blindt rundt med alle lysene i øynene. Man vet litt selv; det må være noe på et vis med den passiaren eller personen. For dette ballpratet. Jeg sier som Grip; jeg er lei, lei, lei av det! Tante er heller ikke så ivrig lenger på at jeg skal dit, skjønt hun er mange ganger ivrigere enn meg. Jeg regnes nå også for hovmodig og kritisk og, hva det enn er, bare fordi jeg ikke bestandig vil finne på noe å snakke bort om. Tante mener at jeg har fått en viss egen kulde inn i mitt «for livlige vesen», en tilbakeholdende ro som imponerer og er pikant – altså vel det ønskede rette! Antagelig som den isen som er bakt inn i den søte puddingdeigen hos kineserne, som vi leste om i Bien, husker du. Tante har så mange innfall om vinteren.

Nå skal vi to bare snakke fransk sammen. Men at hun skrev til kaptein Rønnow at jeg var så perfekt i det, likte jeg egentlig ikke; jeg har ingen lyst til å spille skolepike for ham når han kommer tilbake. Heller ikke er uttalen min så «søt» som hun sier. Jeg forstår meg virkelig ikke på henne lenger. Var det noen som kunne og burde forsvare Grip i denne tiden, så var det vel henne; men i stedet angriper hun ham der hun kan. Han har begynt å holde en fri søndagsskole eller foredrag for hvem som vil, i et lokale ute i Storgaten. Det er sånt, vet du, som vekker oppsikt. Og Tante trekker alt på skuldrene og forutser den tiden da han vil forsvinne fra det gode selskap, selv om hun selv alltid har vært den første til å interessere seg for ham.» for ham og finne at han kom med noe nytt. Det er så inderlig lumpent av hende, synes jeg!»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 95 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jørgens reise måtte finne sted før snøforholdene ble uegnet; for snøfallet kunne vare helt til Sankthans, og å slite ut hestenes bein i all den gjørmen ville være ren galskap. Skulle han ikke gå glipp av et helt år, måtte han dra av sted i tide og forberede seg privat til opptak på skolen. Jørgen gikk avsted, oppslukt av grublinger og tanker om alt han nå måtte skilles fra. Geværet, kjelkene, skiene, dreiebenken, verktøyet, vindmøllene og kvernene som var etterlatt i åsene – alt måtte testamenteres bort, naturligvis til Thea først og fremst, mot at hun tok vare på det til han en dag kom hjem igjen. Hadde man spurt ham hva han helst ville bli, hadde han vel nærmest svart dreier, møller eller smed; det siste i verden som skulle dukke opp i hans forestillingsverden, for slett ikke å snakke om å oppstå som noen drivkraft eller trang i ham, var vel å bli løftet opp til de høyere, akademiske sfærene.

Men Hellas og Latium lå nå engang som en uforanderlig skjebne tvers over hans vei, så dermed var det ingenting å gjøre eller engang å tenke på. I lommen på de nye klærne, som var sydd om etter kapteinens mål, lå det på reisedagen en hel forsegling av hemmelige meldinger. Først et fjorten sider langt brev, skrevet om natten under tårer fra Thinka til Inger-Johanna, der hun i alle detaljer forklarte opprinnelsen, forløpet og den håpløse utviklingen av sin kjærlighet til Ås. Hun hadde tre minner etter ham: – en liten brystnål, Eau-de-Cologne-flasken han hadde gitt henne på juletræet, og så brevet hans med hårlokken til henne den morgenen han måtte reise fra kontoret... Og selv om hun nå ikke engang ville gå imot foreldrene sine, men heller gjøre seg selv ulykkelig, hadde hun likevel gitt seg det urokkelige løftet aldri å glemme ham – å tenke på ham til sin siste stund!

Den andre meldingen var fra Ma til tante Alette og inneholdt – i tillegg til enkelte økonomiske forslag – et lite vink om å prøve å sondere Inger-Johna nå, når kaptein Rønnow kom tilbake fra Paris. Ma klarte ikke helt å tyde henne den siste tiden...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 96 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

– – At det skulle bli slik tomhet etter Jørgen, hadde kapteinen aldri forestilt seg. Han hadde på sin måte fylt dagene, gitt anledning til så mange følelsesutbrudd, så mye anstrengelse og ergrelse og så mye økt, rask sirkulasjon i blodet, at nå, da han var borte, hadde kapteinen mistet et helt virksomt element. Han hadde nå ingen å gjete og kontrollere med øyne i nakken, ingen å utøve sin skarpsindighet på eller overrumple, kun den stille, uangripelige Thea å holde skole med. Korpslegen hadde rådet ham til en blodrensende løvetandkur. Og nå, da våren kom – blendende lys, vannblank overalt, med smeltende snøflekker og sine fortropper av rødt bergbrudd i de bratte fjellveggene – var Thinka alt ute med bordkniven i de valne hendene og stakk opp løvetandsrøtter fra marken. De var små, unge og lyse ennå; men dag for dag ble de stadig kraftigere.

Kapteinen tømte med militær punktlighet hver morgen klokken syv det begeret som var satt fram for ham, og stormet ut. Idag stod et tungt, stritt, iskaldt regnslask med hagl og snø imot ham i gangdøren og langt inn på gulvet. Fjeldsidene lå igjen hvite. Han var de siste morgene vant til å ta turen nedover til det nyopbrutte potetlandet, som gikk under plogen; men i dette været – «Vi må oppgi jordarbeidet, Ola,» lød hans beslutning ute på gården, – «det ser mer ut til at gamperne skal gå foran snøplogen igjen!» Han trasket avsted; her var ikke vær til å stå stille i... På dagligstuevinduene drev og skyllet det bygevis med lange regndammer nedover, så at det uavlatelig måtte tørkes opp og legges kluter i vinduspostene. Der inne stod Ma og Thinka ved det grå dagslyset over frukten av sitt felles arbeid ved veven om vinteren – en rull med ennå ubleket dreiel, som de målte opp og regnet om til duker og servietter.

Døren ble åpnet på vid vegg, og kapteinens tykke, regnvåte skikkelse viste seg i den. «Jeg møtte en langfarer her nede med noe til deg, Thinka! – pakket inn i voksduk. Kan du gjette fra hvem?»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 97 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Thinka slapp Dreielen og tok et skritt mot ham med blussende rødt ansikt, men ristet straks på hodet. «Reierstad – han Eksekusjonshesten – hadde det med seg på turen oppover. Han skulle levere det her.» Kapteinen sto og gransket pakken... «Fogdens segl!... Hit med saksen.» I iveren ga han seg ikke tid til å ta av seg. «En parasoll!... en nydelig... ny» – utbrøt Thinka; hun ble stående og stirre på den. «Nei, se på den gamle... pikajoren! Futen strammer seg ordentlig opp for deg, Thinka!» «Ser du ikke, her står «Filipine» på seddelen, Jæger!» la Ma inn, dekkende. «Jeg vant Filipine av ham, ja – første nyttårsdag, da far og jeg spiste middag hos presten Horns, etter kirken. Jeg hadde rent glemt det,» sa hun tonløst. Blikket hennes gled fra gulvet og halvt opp på foreldrene idet hun gikk stille ut og lot parasollen ligge igjen etter seg på bordet.

«Mener du at du kommer til å bruke dreielen din til utstyr, jeg, Ma!» gned Kapteinen seg i hendene og slengte kappen av seg med et visst sving. «Hva sier du om fogden til svigersønn her på Gilje?» «Thinka gikk, så du, Jæger!» – Ma dirret litt på stemmen. «Hun syntes vel at det ikke er lenge siden hans kone ble lagt i graven. Thinka er så altfor god og vil så gjerne føye seg etter oss; men det kan være grenser for hva man kan forlange!» Det var noe forhastet over bevegelsene hennes ved dreielen, noe som tydet på indre opprør. «Fogden – Ma! Er nå det heller ikke et parti? Pen, vakker mann i sine beste år. Jeg vet bitterdød ikke hva dere fruentimmer vil ha, jeg!... Og, Gitta!» minnet han henne om, litt rørt... «Det er nettopp de menn som har levd lykkeligst i sitt første ekteskap, som snarest gifter seg igjen!»... – – Det gikk med rivende fart fremover mot sankthans... Våryre over luft og Vand!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 98 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Marken stod fuktig og våt oppover, tue på tue, som frodige hestelufter. De opsvulmede bekker suste og fossede med nyglinsende bredder. De kokte liksom over av den samme gjærende livskraft og saft som lot knoppene springe frem i or, silje og bjerk, nesten med hørbart smel og avsetter sin natur i fjellguttens sprettende, livlige bevegelser, rappe tale, levende, blikkende øyne og spenstige gang. – Fra Inger-Johanna kom det i randen av sommeren et brev, hvis innhold satte kapteinens tanker i ny flukt. 14. juni 1843. «Kjære foreldre! Endelig et lite pust til å skrive til dere; kaptein Rønnow reiste i går, og jeg har ennå nesten ikke fått summet meg etter de to, tre ukene med uavbrutt selskapelighet mens han var her. Det skal bli godt å komme ut til Tilderød nå i neste uke etter alt dette! Her begynner det også å bli hett og kvalmt i byen.

Det har ikke gått en dag uten at vi har vært i selskap, enten til middag eller kveld; men perlen blant dem var jo tantens egne små middager, som hun er berømt for, og hvor vi nå nesten bare snakket fransk. Samværet gikk så lett; der har man jo så andre uttrykksmåter, og tankene fangede hverandre halvveis uten å tenke over det. Kaptein Rønnow snakker visst et briljant fransk. En mann som oppfører seg som han, gjør et visst edelt, herremessig inntrykk; man blir hensatt i en atmosfære av ridderlighet, mannlig verdighet, og hører sporene klirre, jeg hadde nesten sagt musikalsk; man glemmer nesten at det finnes dem som tramper. Når jeg sammenligner de klossete komplimentene på ballene, som kan komme så klaskende rett opp i ansiktet på én, med kaptein Rønnows måte å si og ikke si på, og likevel få frem budskapet, så nekter jeg ikke for at jeg får følelsen av en viss oppstemt velvære.

Han hevdet at han hadde en slik illusjon av å sitte rett overfor meg ved bordet. Jeg lignet da på et portrett han hadde sett i Louvre av en historisk dame, som naturligvis hadde svart hår og var hovmodig i nakken, og som smilte for seg selv med et uttrykk som kunne ha vært undertegnet: «Jeg venter – og avviser – til den kommer som kan sette meg på min rette plass!»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 99 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå, kan det more ham å finne ut slikt, så tar jeg gjerne komplimentet. Det finnes jo slike gudfedre eller onkler som er rent forbløffet over sine gudedøtre og skjemmer dem bort både med snakk og godbiter. Jeg er redd Rønnow er litt sånn overfor meg, for selv om han ellers er så forstandig og grei, så bruker han bestandig superlativer når det gjelder meg; og jeg kan jo ikke la være å synes at det er både smigrende og morsomt når han stadig sier at jeg er som skapt til å gjøre honnører der herrer og damer av høyere sosiale rang skal mottas. Han må jo mene litt mer om meg enn jeg fortjener, for han ser at jeg kanskje er litt mer oppriktig og direkte enn andre, og ikke har for vane å skjule det jeg mener, selv om jeg er i selskap. Ja, ja, der får dere takken, fordi dere bestandig har skjemt meg bort; jeg kryper iallfall ikke straks under en stol, men prøver å sitte der jeg sitter så lenge som mulig.

Men hvorfor har nå ikke en slik mann giftet seg? Hadde han vært yngre, og jeg enda litt mer forfengelig, kunne han nesten ha vært farlig. Han har fortsatt et vakkert, sort hår; litt tynt og litt vel omhyggelig stelt er det jo! Det er én ting jeg ikke klarer å venne meg til, og det er at folk forsøker å skjule sin alder... Kapteinen klødde seg i parykken: «Når man går på frierben, Du Ma!» lo han. – – To postdager etter kom han hjem fra poståpneriet med et lengre brev fra tante Alette til Ma. Hun var ikke hans favoritt. Først var hun for «belest og dannet»; dernest var hun «søt»; til slutt var hun en gammel jomfru! Han satte seg i lenestolen med et resignert uttrykk og hendene foldet over magen, og lot seg lese opp brevet. Han så tydeligvis på det som et surt dokument. «Min kjære Gitta!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 100 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det er ingen lett oppgave, men sannelig en nokså innviklet og vanskelig, den Du denne gang har lagt på skuldrene til en gammel jomfru – la henne endelig være din aldri sviktende, trofaste tante Alette! Kunne vi bare ha snakket sammen, skulle Du snart ha skjønt meningen; men nå er det ingen annen utvei for meg å få samvittigheten min frigjort enn å skrive og skrive, helt til alt er sagt. Jeg har ikke noe å tilføye til det jeg har skrevet tidligere; jeg har ikke noe å legge til, og jeg har ikke noe å trekke fra. Jeg har ikke noe å tilføye, og jeg har ikke noe å forandre. Jeg har ikke noe å tilføye, og jeg har ikke noe å forandre. Jeg har ikke noe å tilføye, og jeg har ikke noe å forandre.

Jeg har ikke noe å tilføye, og jeg har ikke noe å forandre. har endelig kommet med, som jeg har på sinnet. Nu vet du jo nok at stiftamtmandinnen ikke er av mine folk, og hadde det ikke vært for det du tilskrev meg da du sendte Inger-Johanna hit, ville jeg visselig ikke ha beveget mine gamle lemmer så langt utenfor Gamlebyen, hvor jeg har mine få faste vennskap, og inn for å avlegge høflighetsbesøk hos stiftamtmandinnen, selv om hun alltid er så overmåte vennlig, og sikkert også mener det. Først og fremst må jeg likevel si deg at Inger-Johanna i alle henseender er en dame, men dog med mer saft og kraft i seg, om jeg så tør uttrykke meg, og sterkere vilje enn vår stakkars Eleonore! Det er sikkert at hun på mange måter imponerer, for ikke å si overmanner din svigerinne, så streng og avgjørende hun ellers har rykte på seg å være.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 101 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og derfor må hun også i mange ting ty til bakveier, hvor hun ikke tør legge spillet så åpent for Inger-Johannas øyne, hvilket etter min beste overbevisning nå har vært tilfellet med hensyn til kapteinen. Han kom her sikkerlig denne gangen fra sin Parisreise i den faste overbevisning om å fullføre et frieri, etter som den kloke og forsiktige generalen først hadde undersøkt terrenget med egne øyne. Bare den måten hvorpå han alltid henvendte seg til henne og gjorde henne sine tjenester, kunne overbevise en blind om det. Den eneste som ikke forstår det, til tross for at hun angripes på tusen måter, er imidlertid selve gjenstanden. Hun sitter der midt i virvaret, i sannhet beskyttet mot all verdens kløkt ved sin naturlige uskyldighet, hvilket er dobbelt beundringsverdig, og gamle tante Alette sier nå: beundre, med hennes utmerkede forstand ellers.

Jeg vil jo ikke helt frikjenne henne for muligheten av å bli litt svimmel av all den viraken han, og din svigerinne med, nå ustanselig skaper rundt henne (og hvilket eldre, erfarent menneske bærer ikke over og tilgir slikt hos en ung pike!). Men svimmelheten går bare ikke i den ønskede retningen, nemlig til forelskelse, men får henne nærmest bare til å svulme litt over i sine følelser som dame og begrense seg til å hylle ham som den ridderlige kavaler og – sin fars høyt ærede venn. Det er dette han for tiden så å si er slått tilbake på, så han reiser igjen, og dette utvilsomt etter din svigerinnes råd. Inger-Johanna finnes, hvis mine gamle øyne ikke skuffer meg – og litt har vi to sett og opplevd både hver for seg og sammen i denne verden, kjære Gitta! – ikke moden til kjærlighetsspørsmålet ennå, idet hennes forfengelighet og stolthet hittil har vist seg som en følelse altfor avsondret fra dette...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 102 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det snorket borti skinnstolen; og Ma fortsatte saktere: «Hun kan nok, og det temmelig heftig, forsøke å herske i en fin salong; men er nok ennå ikke brakt til å begripe at hun da også må ta med seg Herren, som eier den. Det er noe i hennes åpne vesen som alltid holder grøften for bred mellom disse to spørsmålene, slik at selv en kavalerikaptein kan krysse den. Gud velsigne henne! Kjærligheten er som en oppvåkning; også den, uten hvilken man intet vet eller forstår av dens hellige språk; og ulykkelige er de som kommer til å lære den å kjenne forvrengt, når de først har fanget seg i det såkalte pliktens bånd. Hos Inger-Johanna tror jeg nesten uten tvil at kjærligheten ennå ikke er vekket – måtte en god engel beskytte henne!» «Æsch! – slike gamle jomfruer!» våknet kapteinen. «Videre!... videre... er det mer?»

«Hvorvidt den unge studenten, som har en stilling der på kontoret, kan være til noen grad til hinder for disse planene, tør jeg ikke si verken fra eller til. Men at stiftamtmandinnen mener og frykter noe, er jeg urokkelig overbevist om, etter hele hennes måte å behandle ham på den siste tiden, selv om hun er altfor fin til å la Inger-Johanna få så mye som den minste skygge av mistanke om hennes sanne motiv. Jeg hørte det jo tydelig da jeg var der til kaffe søndagen før de nå reiste ned til Tilderød, og hun lot piken nekte seg hjemme for ham. Det falt ingen nådig omtale i anledning av hans «søndagsprofessorat i rabulistiske idéer», som hun kalte det. Jeg antar at det må være noe av den typen som også jeg i min ungdom svirret av ved å lese Rousseaus Emile, som opptok meg sterkt, ja til dels kan oppta mine tanker ennå.

For hun anførte som en hovedanskuelse hos ham at han i sin fremfusende blindhet mente å kunne forenkle verden, og deriblant først og fremst oppdragelsen, til noen ganske få, naturlige setninger eller såkalte prinsipper. Og Du vet, vi – dog det blir nok altfor langt. Kort sagt: da Inger-Johanna heftig kom inn til hans

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 8-viii
# chapter_title: VIII
# book_page: 103 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Forsvar, så hun i ham bare sønnen av den tullete «Kadetten på Lurleiken», som han kalles, en av landets velkjente, morsomme skikkelser; men denne var, foruten farens forstyrrede idéer, også utstyrt med en evne til å håndtere det fryktede våpenet: satiren, voilà blændverket Grip! Ungdommelige studentidéer kunne kanskje nok så kledelig brukes som pikante samtaleemner; men derfra til fremfusende og på en oppsiktsvekkende måte å sette dem i gang uten aktelse for eldres mening, var et stort skritt, var pretensiøst og vitnet om noe umodent, førstegenerasjonsaktig, som på ingen måte burde gouteres! Jeg har anført dette så vidløftig for av selve uttalelsene å vise deg at det her kan være nokså mye bomull i linen, som man sier.

Og siden jeg skal opp i lyset med hjerteroten, vil jeg ha sagt deg at han ser meg ut til en troverdig, sannferdig ung mann, som er i sin natur som han taler til og ikke annerledes, og bærer et vakkert stempel i sitt ansikt og hele vesen! Om han mulig glemmer litt av: «Min sønn, om du vil i verden frem, så bukk!» da er det jo verst for ham selv og ikke til hans vanære, vet vi. Det var meg også en sant forfriskende nytelse, som å se inn i ungdommens rike, og vekkende mange tanker, å tale med ham de to aftener i vinter, da han fulgte meg (for ham vel lite tiltalende) gamle hjem fra stiftamtmannens den lange vei ut til Gamlebyen, som jeg ellers må gå med angst kun med pigen og lykte.» «Åh, – der overfaller ingen henne!» brummet kapteinen kjed...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 104 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

K apteinen hadde hatt et sant kjørpå i tjenesten like fra isommer, da han og løytnanten visiterte teltboden samt armatur og våpen på legdene. Så korpseksersisien og endelig nå sist sesjonen. Der hadde vært temmelig stridt leven på gjestgiveriet nede i hovedsognet de to, tre siste aftener sammen med korpslegen, prokurator Sebelow, lange Buchholtz, lensmann Dorff og løytnantene. Men resultatet var jo forsåvidt glimrende, som han istedenfor Blakken nå kjørte hjemover med en praktfull svart tre-fireårig for karjolen med hvit blis i

Panden og hvite sokker, som nesten lovet å kunne bli jevning med Svarten om – om... den ikke var lybsk... Den hadde nå nettopp, da den gamle, gamle kjerringa reiste seg fra veikanten, vist frem noe i øyekastet og ørelaget som den sannelig hadde gjemt vel unna alle tre sessionsdagene. Han hadde til slutt, for å prøve, skutt over hodet på den, uten at det så mye som vak i den! Det ville være altfor nederdrægtig – etter at både korpslegen og premierløitnant Dunsack hadde vært aldeles enstemmig av samme mening som ham om dyret – og han dessuten hadde gitt hestehandleren fem og tyve daler kontant i mellomlag... Men nå traver den jo støtt og pyntelig igjen foran kjerra. Den lille lysten til å slå over i galopp var bare oppførsel og litt av ungføle-noderne som satt i den ennå, og forsvant fort ved innkjøringen. «Fo-ola! Fo-ola! Størrere hest har Stor-Ola nok ikke hatt i spiltougen ved siden av Svarten allikevel...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 105 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Du skal bli' gammel hos meg du, forstår du, Ungsvarten!... få gå til byen i par med farbror din... for stasvognen til Inger – Nå da, din svine-ne-hund! Svip Svup Svip Svup! – jeg skal lære deg av med unoder jeg! Stå!» tordnet han. – «Så... så!»... Det var et helt følge av lystige folk som sto og snakket og hylte og drakk nede i veien utenfor grinden til Bergsetgården. Ved synet av kapteinens velkjente skikkelse gjorde de høflig hilsende plass for ham. De visste at han hadde vært lenge nedenfor nå; og mannskapene, som hadde møtt frem til tegningen, var nettopp i går og idag vendt hjem rundt omkring i gårdene. «Ikke sant, Halvor Heien! – en spræk føll?... litt ung ennå»... «Kan være det, kaptein!» gjentok Gamp. «Om den ikke er skvætten av seg,» mente den tiltalte. «Hva er på ferde her – auksjon etter Ole Bergset?» «Ja, han Bardon, lensmannen, holder på nå med hammeren inne i stuen.»

«Så, så! – – Du Sølfest Ståle,» blinket han til en ung mann, «tror Du noget på, at han Lars Øverstadbrækken går på frieri til enken her?... Jordene ligger svært pent til Du!» Der kom en lett skjult munterhet i ansiktene rundt om. De skjønte hvor kapteinen ville hen. Det var nettopp rivalen han talte til. «Ikke noen høstbærko der oppe å få kjøpt vel?» Det kunne nok stemme, mente man. «Hold hesten min litt, Du Halvor, mens jeg går opp og snakker litt med lensmannen om det.» Det var folksomt opp til huset, og kapteinen ble hilst av den ene gruppen etter den andre av larmende og snakkende mennesker, menn og koner, jenter og gutter, mellom hvem brennevinsflaskene flittig vandret, helt til han nådde inn i auksjonsstuen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 106 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Der satt Bardon i det tettpakkede, osende rommet med sin kjente, veldige, hesende stemme og ropte opp og gjentok og truet med hammeren og fortalte en vits, og truet til slutt for aller, aller siste gang, før han med lovens slag spikret budet fast for evig ned i bordplaten. For kapteinen ble det vei hvor han kom. «Er Du så gal Du også, Martin Kvale, at Du slipper konen på auksjon!» spøkte han i forbifarten til en kjekk mann med sølvknapper. Ute i svalen stod den vakre Guro Granlien med en flokk andre unge jenter. «Du Guro!» strøk han henne om kinnet... «Nå er han Bersvend Våge kommet hjem fra øvelsen! Han gikk i tanker og var rent ørsk, gutten, så jeg holdt på å sette ham i kachoten... Du er for hard med ham, Guro!» Han nikket mot de fnisende jentene. Guro så med store, blanke øyne opp på kapteinen. Hvordan kunne han vite det? Kapteinen kjente bygden både ut og inn, framlengs og baklengs, som han uttrykte det.

Han hadde en helt ubegripelig sporhundsnese for planlagte gårdsforretninger, giftermål, forlovelser og lignende saker som angikk de unge mennene. Guro Granlien var ikke den første jenta som spilte opp øynene av den grunn! Han hadde ypperlige kilder i sine fem underoffiserer, men ikke minst av sin egen, alltid våkne interesse for disse tingene. Og da han idag tok den lille avstikkeren oppom auksjonsstedet, var grunnen nok langt mindre den «høstbærende kua» enn hans livlige begjær etter å fange nyheter som kunne ha kommet til under hans lange fravær. Det var derfor heller ikke så uvelkomment for ham da enken kom ut og bød ham inn i «andre-stuen», hvor han iallfall måtte nyte et glass øl før han forlot gården.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 107 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han var nysgjerrig etter å utspørre henne litt om muligheten for nytt ekteskap – og hadde jo også den tilfredsstillelsen etter en halv times fortrolig passiar at han hadde vunnet hennes tillit og fått vite hele den sanne og virkelige tilstanden av hennes tanker om seg selv og gården. Ingen lurte ham lenger i den saken... Enken på Bergset ville sitte i uskiftet bo og – ikke gifte seg. Men hun brydde seg ikke om å la det komme ut; hun ville være ettertraktet, i kurs, som et parti i bygden naturligvis.... Kapteinen forstod det så godt; – det var det lure.... Det måtte snakkes om noe annet også til slutt, og så sa Randi i ånden av det foregående: «Og futen, som skal gifte seg igjen!» «Så?» «De sier at han stadig vanker hos Scharfenberg, prokuratoren... Det er vel den yngste datteren da?» «Vet ikke... Adiøs, Randi!»

Han gikk hastig, så det raslet i sporene, og sabelen dasket under kappen nedover til hesten uten at han så eller hilste igjen verken til høyre eller venstre. Han trykket chakoen fastere mot pannen før han steg opp i karjolen. «Så takk, Halvor. Gi meg tømmene!... Der, din –» Han ga unge Svarten, som begynte med noen krumspring, et smekk med svøpen, og avgårde gikk det med stive tømmer og i fullt trav, så gjerdestolpene fløy som trommestikker forbi øynene hans. I den stille, tåkete høstdagen gikk budskapene hit og dit ute på landeveien. En gris irriterte ham ved iherdig å galoppere foran karjolen. «Der! – se til å få dratt skankene dine unna, din!»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 108 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det endte med at Smeis kjørte over ryggen på den. «Se nå, der ligger et kobæst midt i veien!» utbrøt han med sammenknebne lepper... «Ja, ja, vil du ikke flytte deg, så for meg, vær så god... jeg er også dum... jeg kjører på.»... Bitterheten tok fullstendig over ham, og han ville urokkelig ha latt hjulet gå over dyrets bakparti, om det ikke i siste liten hadde reist seg så raskt at kapteinens karjol ble halvt løftet idet den kjørte forbi, og var på ytterste nippet til å velte... «Hm! hm!» mumlet han, noe brakt til besinnelse, idet han så tilbake på gjenstanden for sin forfeilede hevn. «Så, så – avsted, sier jeg, din svarte rakker... gløtter du engang sånn tilbake, så slår jeg deg ihjel!... He, he, he, – rend du, du skal nok finne bakke for deg, min gode venn!» Han hadde hatt kraftig tømmermenn hele dagen; men det var ikke det som hadde knekket ham, det visste han.

Og da han kom hjem, hvor de idag ventet på far med stor spenning etter det lange fraværet, var han mørk i ansiktet. «Der, Ola! Strigl hesten... tørk den med en halmvisk først. – Stell den ordentlig, – et klede over ryggen, hører du!... Jeg har bare kjørt Karen litt inn mot bakken.» Stor-Ola så på kapteinen og gjorde et troverdig ryst på hodet, idet han ledet kjøretøyet bort fra trappen; – det var vel noe kapteinen var blitt lurt på med denne nye gampen igjen! «God dag, mor,... god dag,» kysset han henne hastig... «Jo, jeg lever vel.» Han tok av seg kappen og chakoen... «Å, kan du ikke la Marit ta kofferten og vadsekken, så de ikke står der på trappen lenger!» «Å, jo, ja – har hatt det nokså slitsomt,» unnskyldte han seg noe kjølig overfor Thinkas oppmerksomhet... «Legg sabelen over knaggen og bring vesken opp på sovesærelset!» Selv gikk han først opp på kontoret for å undersøke posten og så ned i

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 109 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Stalden for å se etter hvordan Stor-Ola håndterte Svarten. Der var noe som gikk av Far, det var klart... Mas ansikt svævet engstelig bekymret etter ham her og der i døråpningene, og Thinka glidde inn og ut uten å bryte stillheten. Da han kom inn, stod middagsbordet dekket – sildesalat, farget med rødbeter, og egg og en blinkende dram ved siden av – og så rakørret og det gode flaskeølet. Far var kanskje ikke helt ufølsom, – men høyst ordknapp. Det var rent ut kun enstavelsesord å få på de snildest uttenkte spørsmålene... «Fogden skal gifte seg igjen, sier de – helt sikkert!» unnslapp det ham endelig som den første behagelige nyheten han visste fra omverdenen... «med Scharfenbergs yngste.» Bemerkningen ble fulgt av dyp stillhet, selv om et glimt av levende tilfredshet skimtet over Thinka, og hun fikk travelt med å spise. Begge følte at det var her humøret stakk. «Den mannen kan si at han har flaks med døtrene...

Bine snart i en prestegård og nå Andrea som fogdfrue... Du kan kanskje få en stilling der, Thinka, når du engang trenger det – som lærerinne for barna eller husjomfru; hun trenger ikke å gå mer i huset enn hun selv vil, hun får gode råd!» Thinka så brennende rød ned i tallerkenen. «Ja, ja, Ma! – Som man reder, så ligger man i denne verden.» Mer ble det ikke sagt før Thinka reiste seg fra bordet, – da sa Ma unnskyldende: «Stakkars Thinka!» Kapteinen vendte seg mot henne på gulvet, med fingrene i ermegapene på vesten, og stirret harmfullt på henne: «Vet du hva? Etter parasollen og den ene oppmerksomheten etter den andre som han har vist henne hele sommeren, kunne hun vist mannen litt mer takknemlighet og imøtekommenhet enn hun gjør... Da hadde det heller ikke gått, om jeg hadde vært hjemme,» – begynte det å tilta i toneleiet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 110 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Men jeg mener det er en gjeng med gjøkunger jeg har i huset, og ikke mennesker!» voksne kvinner som ser litt ut for seg. – Andrea Scharfenberg lot seg ikke be to ganger, hun!» drev han av igjen, da Thinka kom inn; hun kunne gjerne høre det... Ma stirret jo av og til litt betenkt på ham, mens de i dagene etter på alle måter kjælet og dekket over, for å få far til å roe seg ned. Og Thinka senket uvilkårlig øynene, midt i sin stille omhu, når han stønnede og pustet slik. Han gikk ikke lenger ut enn ned for å se til Ungsvart. Idag var den hoven i den ene hoven etter den nye skoingen. Det var et spikerslag som var slått for dypt inn av den klodrianen til smed. Det fikk han ut igjen... Kapteinen stod taus og så på fra sin favorittplass, med armen over den nederste halvdelen av stalldøren, mens Stor-Ola, med Ungsvarts bakben over låret, utførte uttrekkingen med hovtangen. Dyret var godmodig, rykket ikke så mye i benet...

«O-o-ola!» stønnet det halvkvalt. Stor-Ola så opp. «Kors i!» – seg ikke kapteinen langsomt ned, mens han fortsatt holdt seg i stalldøren,... rett ned i møkka!... Ola så et øyeblikk rådløst på husbonden sin og slapp hestebeinet. Så tok han stallbøtten og skvettet vann i ansiktet på ham, til det igjen viste seg liv og gjenkjennelse. Nå holdt han bøtten for munnen hans. «Drikk, drikk, kaptein! – Vær ikke redd... Det er bare etter all spenningen og turen. Det er som når noen har drukket i et bryllup til langt på natt, – bror min...» «Hjelp meg opp, Ola! – Så, la meg støtte meg, forsiktig, forsiktig... Åh! – det gjør godt å puste... puste!» stanset han. «Nå er det over, tror jeg... Ja, helt over – bortsett fra sånn halvveis mat... Gå bare et stykke bak meg, du Ola, – for sikkerhets skyld... Hm, hm, det går nok bra... Ja, ja, det kan sannelig være... uregelmessig liv hele høsten utover. Så, gå inn og kall på fruen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 111 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Si at jeg er oppe på soverommet... Det går.» bra i Trappen»... Der ble det ingen liten forskrekkelse. Denne gangen var det kapteinen som beroliget og ville feie det av bordet, og Ma, som uten tillatelse sendte bud nedover. Var ikke korpslegen hjemme, så til distriktslegen. Da korpslegen Rist kom – og hadde i gangen mottatt Mas engstelige melding om at Jæger hadde vært lett beveget av slaget – holdt han, til husets beroligelse, et humoristisk foredrag: Det hele var et spørsmål om graden. Den som drakk så mye at han stammet, led av paralytisk lammelse på tungen – og på den måten ble hver eneste mann han kjente slagpasienter. Dette var bare en hos blodfulle individer ikke uvanlig kongestion... Jæger selv var jo så langt over det at han rekvirerte toddybrettet inn om kvelden – riktignok bare en ytterst svak lavning for sin del.

Men røverhistorier fra øvelsene og om Svarten ble det snakket i petumskyer og under stadige fornyelser av den tynne essensen til klokken halv to om natten... – – Det durte i ovnen en av de følgende formiddagene, mens kapteinen satt på kontorstolen og skrev, så gåsepennen sprutet. Som vanlig på den tiden av året var det etter hans lange fravær en hel haug med saker som måtte ekspederes. Theas norske grammatikk lå på det grønne bordet ved døren; hun hadde nettopp lest den opp og hørtes ut til å nynne utenfor i gangen. Det ble en støi i trappen, og Mas stemme avslørte noen ovenpå – «den veien – til kapteinen!» Det banket på. «God dag, far! – Nå?» Det var Ekspres fra fogden – i søndagspynt – med et brev. Det skulle leveres til kapteinen selv. «Så? – Skulle du ha svar? – Nå så!... ja, gå ned på kjøkkenet, så får du litt å leve av – og en dram.»

«Hm, hm,» harket han og kastet det med segl forsynte postpapirbrevet opp på pulten, mens han foreløpig tok seg en tur på gulvet... «Underretning om forlovelsen vel... eller kanskje rett og slett invitasjon til bryllupet.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 112 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han åpnet og leste det stående... ivrig, skyndte seg nedover... En besatt lang innledning!... over den... over den... helt til tredje side... Nå kom det! Han slo baksiden av hånden, som han holdt brevet i, mot den andre, med et klask, og satte seg så ned... «Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja!»... Han knepset to-tre ganger med fingrene, klødde seg bak øret og til slutt polerte parykken... «Nei, vil man se, – vil man se. Og det tullet om Scharfenberg!»... Han stormet bort til døren og rev den opp; men kom til fornuft og gikk på tåspissene bort til trappen: «Hvem er der nede i gangen – Du, Thea?» Den lille, undersette, brunøyde Thea fløy opp trappen. «Be Ma komme opp, Du,» nikket han. Thea så opp på faren; det var noe uvanlig ved ham. Da Ma kom inn, gikk han med brevet på ryggen og harket seg. Det var den behørige, overveiende alvoret over ham, som situasjonen krevde. «Jeg har fått et brev, Du – fra fogden. – Les!... Eller skal jeg lese?»

Han stod lent mot pulten og fremleste alle tre sidene, punktum for punktum, med stor tålmodighet, til han kom til slutten – da slengte han det, så det snurret i luften, og omfavnet Ma vilt... «Nå, – nå!... hva sier Du, Ma – skal vi ta oss en tur, slik, når vi vil, ned til svigerbarna våre!» Han gned hendene... «Det var en overraskelse, Du – til de grader...»... «Hm! Hm!» begynte han å harkle seg igjen. – «Det er best, Du! Vi ber Thinka komme opp hit, og forteller henne innholdet... Tror Du ikke det?» «Jo-o!» sa Ma tonløst; hun hadde vendt seg mot døren – hun så nok verken råd eller utvei lenger for seg, stakkaren. Kapteinen gikk frem og tilbake på kontoret og ventet. Han hadde den oppstemte, verdighetfulle foreldre som fullt ut forstod øyeblikkets betydning. Men hvor var hun blitt av?... Hun var ikke å finne. De hadde lett etter henne over hele huset. Men kapteinen var ikke sint idag...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 113 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Nå da, ser dere henne ikke?» spurte han mildt et par ganger ut gjennom døren. Til slutt fant Thea henne oppe på mørkeloftet. Dit hadde hun, da hun så Ekspressen og hørte at den var fra Fogden, i anelse om innholdet tydd opp og gjemt seg. Og hun satt nå der med hodet bøyd mot fanget og forklædet over seg. Hun hadde ikke grått; det hadde bare kommet over henne som en slags flukt eller panikk; hun følte en uvilkårlig trang til å gjemme seg et sted og lukke øynene, så det ble skikkelig svart, og hun ikke trengte å tenke... Hun så litt fjollete ut da hun fulgte Thea ned til far og mor på kontoret. «Thinka,» sa kapteinen da hun kom inn. «Vi har fått et viktig brev for din fremtid idag – fra Fogden! Det er vel overflødigt å si – etter all den oppmerksomheten du har latt ham vise deg i hele år – hva det handler om... og at din mor og jeg anser det for den største lykken som kunne tilfalle deg... og oss med. Les nå brevet og tenk deg godt om...

Sett deg og les det, barn!» Thinka leste; men det så ikke ut til at hun kom langt; hun ristet bare hele tiden stumt på hodet uten å vite av det. «Du forstår vel at det ikke handler om ungdommelig kjærlighet, svir og slikt høyt snakk, han ber deg om! Det er om du vil inneha en æret stilling hos ham, du blir spurt, og om du kan yte ham den velviljen og omhuen som han helt naturlig må kreve av en hustru?» Her var det ingen respons å få – uten et svakt stønn ned i fanget. Det trakk opp til høytidelighet i kapteinens ansikt... Men Ma hvisket med glød og lyn i øynene: «Du ser jo at hun ikke kan... tenke, Jæger! Tror du ikke som jeg, far?» sa hun høyt, «at det er best vi lar Thinka få brevet, så kan hun overveie det til imorgentidlig... Det var jo en slik overraskelse.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 114 / 156
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Det er naturligvis, som Thinka selv vil det!» lød det strengt fortørnet etter dem, da Ma fulgte henne og lukket henne inne på soverommet. – Der ble det grått under dynen hele ettermiddagen. I skumringen gikk Ma opp og satte seg hos henne.... «intet Sted å vende seg, ser Du, når én ikke vil bli et stakkars uforsørget lem bortover i familiene... sy, sy øynene ut av hodet, til én til slutt ligger der i en krok hos noen... Et sådant hederlig tilbud ville mange synes var store ting.» «Ås! – Ås – Mor!»... utstønnede Thinka ganske svakt. «Det vet Gud, barn, at hadde jeg sett noen annen utvei, skulle jeg vist deg den, om jeg så måtte holde fingrene i ilden for å gjøre det.» Thinka la hånden på Mas magre skuldre og sank sagte ned i puten. «Far er ikke så sterk lenger – tåler ikke mange sinnsbevegelser – så det kan se mørkt nok ut. Attaken nå sist han kom hjem...» Da Ma var gått ut, lød det sukk på sukk i mørket.

Sent utover kvelden satt Ma og holdt på datterens hode, for at hun skulle få sove; hun våknet stadig opp. Og nå, da Thinka endelig sov uten disse rykningene lenger – stille og rolig med det unge, lyse hodet som pustet jevnt på puten – gikk Ma ut med lyset... Det verste var over! – Var kapteinen i løftet humør etter å ha sett Aslak, som gikk Ekspressen ned til fogden, forsvinne ut av grinden fra kontorvinduet, ble han på visse måter dobbelt løftet opp i håpets rike ved en liten brevstump fra Inger-Johanna, datert Tilderød:... «Her er fullt travlt med pakking og flytting til byen. Derfor blir brevet kort denne gangen. Gjester har vært her helt til det aller siste. Ensomhet er nå verken for onkel eller tante; og så lenge hadde de sagt «Velkommen til Tilderød!» til oss, før vi fikk det ene lengre besøket etter det andre gjennom sommeren – i all landlighet het det jo.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 9-ix
# chapter_title: IX
# book_page: 115 / 156
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men jeg tror nok man ikke reiste derfra uten å føle at tante holder stil i det. Med all frihet for enhver især og anretninger både ute i havestuen og på verandaen var og ble det likevel dette over det, som lot gjestene yte sitt beste.» noe med å være på sitt beste. Man synker ikke så lett ned i hverdagslighet når tante er til stede; hun smigrer meg nå med at vi er to om det. Og jeg vet ikke hvordan det er, men jeg føler meg nå nesten like mye tiltrukket av selskaper som før av ball. Det er likevel en ganske annen bruk for den lille forstanden man kan ha, og man kan jo være en hel, innflytelsesrik krets; det har tante åpnet øynene mine for i sommer. Når man leser om disse åndfulle franske salongene, der kvinnen var sjelen, får man et inntrykk av at det her er et helt felt for henne. Og det å få leve med og virke i verden har sittet i meg siden jeg var liten og sørget så over at jeg ikke var gutt og kunne få bli noe.

Så langt var jeg kommet, kjære foreldre! da frøken Jørgensen hentet meg ned i havestuen til tante. Posten var kommet fra kontoret inne i byen, og på bordet lå i en pakke en flat, rød saffianseske med et brev til meg. Det var et guldbånd å ha om håret med en gul topas i, og i brevet sto det bare: «For å komplettere portrettet! Rønnow!» Tante måtte jo straks prøve det på meg, slå ut håret og kalle inn onkel. Rønnows smak var aldeles clairvoyant genial når det gjaldt meg, utbrøt hun. Å ja, det kler. Men med brevet og all den sværmeriske overvurderingen er det som jeg kjenner guldbåndet klemme meg i nakken. Takknemlighet er en kjedelig dyd! Tante legger så mange planer for vår selskabelighet til vinteren og gleder seg til at Rønnow mulig kommer en tur inn igjen. Jeg for min del må si jeg vet ikke riktig; jeg vil det både nødig og gjerne»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 116 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

J o raskere og stillere bryllupet kunne gå for seg, desto ønskeligere, – uttalte fogden. Det hadde sin betydning å komme allslags utlegginger og folkesnakk i forkjøpet. Man bøyde seg for et fullført faktum. Tredje juledag var nettopp den rette til å unngå for mye oppsikt; og for

Fogden hadde jo sørget for at de kunne opptre med sin nye husstand akkurat på Nyåret. Om hvert av disse punktene ble Kathinka naturligvis spurt; og hun fant alt å stemme helt overens med det faren hennes tenkte. Bestemmelsen om at bryllupet skulle gå raskt og prompte for seg, var nå tatt for gitt, som om den kom rett fra kapteinens eget blod. På det andre punktet derimot, at alt skulle holdes så stille og rolig, var han jo nok enig med Fogden og Ma bevar's; men det lå likevel ikke helt i hans natur at all gleden skulle foregå i det skjulte, med tørkle for munnen og hviskende på tå, som om det skulle være en sykesal de holdt til på Gilje og ikke et bryllup... Litt glans måtte det likevel være over det; det skyldte han Thinka – og seg selv litt også!

Og således gikk det til at han før jul tok seg en tur med sleden gjennom snøen ned til premierløytnanten og til prokuratorene Scharfenberg og Sebelow, hos hvem han hadde noen pengeoppgjør å få ordnet i forbindelse med utførte kartforretninger i de to siste prosessene. Og da han hørte ryktet om at det var lys i kirken for hans datter og Fogden, kunne han jo svare med et spørsmål om de ikke ville komme og overbevise seg selv? Han inviterte – i fortrolighet sagt – ingen andre enn korpslegen og de som var strengt nødvendige... Men – flirte han – pikajor, dere er hjertelig velkomne! – tredje juledag, – ikke den andre og ikke den fjerde, far, husk det! Og både proviant og batterier av sterkt krutt sørget han for å stable opp innenfor festningsvollene hjemme, slik at festningen skulle klare seg. Julaften kom det kjørende ekspress fra Fogden med sleden full av pakker – lutter gaver og overraskelser til Thinka!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 117 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Først og fremst den tidligere hustruens varme pelsfrakk med ekornskinn på innsiden og muffe til, som var blitt sydd om til Thinka av jomfru Brun nede i hovedsognet; så hennes gullur med kjede og øredobber og ringer – alt nytt og pusset opp av gullsmeden i byen, samt et Wienersjal – og til slutt eau de lavande og hansker i overflod. I brevet antydet han for sin inderlig kjære Kathinka at tankene hans bare var hos henne, inntil de snart kunne forenes ved et sterkere bånd, samt at

Da hun først kom inn i sitt nye hjem, ville hun finne mye annet som muligens kunne falle i smak hos henne, men som det ikke ville være praktisk å sende opp til Gilje bare for straks å la det bringe tilbake igjen. Baldrian og Viggo hadde han – noe han håpet hun var enig med ham i – ikke tatt med hjem til jul; han hadde sendt dem ned til sin bror, presten i Holmestrand. – Men aldri hadde det i Stor-Olas tid vært en slik høytidspuds på hester og kjøredoninger! Da de den tredje juledags morgen dro avsted ned bakken til annekset, var det, så det lyste av seletøy og dombjelder, og begge svartene skinte for bredslædene, som om de kunne være blankpusset opp både i hår og man. Under bjørneskindsfellen i den første satt kapteinen i ulveskindspelts, og Thinka var innsmedet i fogdens første kjeder og klær, med Ungsvarten foran. I den andre satt Ma og Thea, med Stor-Ola bak på hundsvoten og Gamlesvarten...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 118 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Der stod underoffiserene og gjorde honnør ved kirkedøren i uniform; og inne ved kirkestolen reiste seg i galluniform løytnantene Dunsack, Frisak, Knebelsberger og Knobelauch. Så fikk fogden kjenne at her var det glans!... Og hjemover vendte, etter endt seremoni – nå med kapteinen og fruen i den første bredslæden og brudeparet i den andre – et så langt følge at fogdens idé om å feire bryllupet i stillhet måtte anses som totalt overkjørt. På Gilje ventet middagen!... Under denne utviklet bataljonens krefter, fra yngste løytnant og helt opp til kapteinen, en ungdommelig iver i angrepet på de sterke drikkene, så vilt og ubekymret for følgene at det bare kunne oppfordre fogden til en viss forsiktighet. Alle ville drikke med bruden og brudgommen, om og om igjen. Fogden satt tilfreds, lent forover med sitt store, tynnhårede pannevelv, nøye med å velge sine ord på den kvikkeste og for anledningen mest passende måten.

Og så lenge det kom an på talene, var han ubetinget mester, selv om han nok kunne ha en rival i korpslegens betydelig dypere lagte satirer, som ble mer problematiske og stikkende etter hvert som han drakk.

Men nå vendte de små, milde, blikkende øynene seg mer og mer, disig blanke og ømt omsluttende, utelukkende mot Bruden... Hun måtte spise av tårttærten og vinkremen for hans skyld!... Han ville ikke drikke mer, hvis han kunne unngå det – for hennes skyld!... Jeg forsikrer deg, for din – bare for din skyld... Og det ble holdt fest på Gilje, med fortsatt livlighet langt utover natten, da noen av sledene, i stjerneskinn og nordlysskinn, slingret hjemover med sitt halvbevisste innhold, trukket av de edruelige hestene – mens så mange som huset kunne romme ble igjen for å feire bryllup og jul neste dag. – – – – – Ved nyttår var huset endelig tomt for fremmede; fogden og Kathinka var godt installert i sitt hjem, og kapteinen reiste ned på besøk til dem sammen med Thea for å feire nyttårshelgen der. Men da var også mor trøtt og utmattet til det ytterste!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 119 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun følte det, nå som arbeidsrutinen plutselig var stoppet, og hun satt der alene hjemme på andre nyttårsdag; hvor uhyre det hadde vært å dra alt dette sammen... Forberedelsene gjennom høsten og husstellet før helgen, – julen og bryllupet, – og alle bekymringene... Det hadde gått i ett kjør nå, så langt hun bare ville tenke tilbake... Det var som å dra opp et garn i en strømpe; jo lenger hun tenkte, desto lenger ble det – helt tilbake til den tiden da hun syntes det var en hvile de dagene hun lå i barselseng... Men det var nå lenge siden... Hun satt i sofahjørnet, halvsovende i skumringen, med strikkepinnene urørt foran seg. Aslak og et par av jentene hadde fått lov til å gå på julemoro nede i Skreberggårdene, og bortsett fra gamle Torbjørg, som satt med salmeboken og nynnet og sang på kjøkkenet, var ingen hjemme... Der skranglet belter ute på gården. Stor-Ola kom hjem med bredslæden og Gamlesvarten etter å ha kjørt kapteinen og Thea.

Han børstet av seg snøen i gangen og gløttet inn gjennom døren. Da han kjørte forbi Teigen, var poståpneren kommet ut med kapteinens

Post... «Når kom dere fram i går kveld? – Thea frøs vel ikke?» «Nei, det var ikke likt! Vi var der nede i god tid før kveldsmaten.... Jeg skal hilse så mye fra den unge frua; hun var nede i stallen og klappet og strøk Svarten i går kveld. – Det var visst som en avskjed»... Mor reiste seg: «Det lyser ute i staldlykta.» Stor-Ola forsvant igjen. Utenfor sto Gamlesvarten med sleden allerede bak seg rett ved stall­døra og knegget utålmodig. «Det mangler bare at du skal vri opp nøkkelen også!» brummet Ola mens han spente av, og nå med seletøyet og bjellene over armen lot han den spadsere foran seg inn. «Jammen knegger ikke Ungsvarten også!»... Det var første gang du har sagt et skikkelig goddag her i stallen, vet du det?... Men du får nok pent vente.» Han striglet og pusset og gned den nyankomne som en gammel privilegert herre. De hadde tjent sammen nå i akkurat niende året.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 120 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Inne i kjøkkenet spraket og knatret granveden i skorsteinen og lyste med en uklar, rødlig glans på mors nypussede kobber- og blikktøy langs veggene, som om det kunne være mystiske skjold og våpen. Stor-Ola satt nå der og gjorde seg til gode med ettermiddagsmat, julekost og traktement – smør, brød, flesk, vørterkake og salt kjøtt; og Torbjørg hadde fått ordre om å tappe en bolle av tynnølet til ham nede i kjelleren. Ola hadde nok hørt både ett og annet der nede... «Hun Thinka hadde gått ut i kjøkkenet og ville overta husholdningen straks. Men der traff hun den som ville holde tømmene... Gamle frøken Gülcke ville nok ikke vite av det! Hun gikk rett opp på kontoret, sa de, og snudde og vendte det for broren hele formiddagen, til hun fikk det som hun ville... Og om kvelden satt futten i sofaen og snakket så fint til den unge frua.

Beret stuepike hørte at han sa at han ville at hun skulle ha det så urimelig godt og være til for bare ham, – sa'n... Høsch den gamle Gråtassen! – vi fik da se, hvad han fo'r her efter ifjor... Og dermed,» – smaskede Ola mellem Tænderne, mens han skar og lagde på til et nytt smørbrød. «blev hun kvit for Uleiligheden, og Styret med!» «Det nytter ikke å dra løkken til, ser Du Ola, når én har hodet i snaren...» – Inne i stuen hadde Ma observert den ankomne posten ved ovnsmunningen. Foruten et nummer av «Hermoder», «Den Konstitutionelle» og et portofri embetsbrev var det brev fra tante Alette. Hun tente lys og satte seg ned for å lese. Det var på visse måter et held at Jæger ikke var hjemme. Dette burde han være utenfor... «Kjære Gitta! Jeg har tatt meg den andre juledagen til å nedskrive for deg mine tanker vedrørende Inger-Johanna.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 121 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg nekter ikke for at hun har kommet til å interessere meg nesten mer enn jeg kunne ønske; men kan vi ikke være i en viss spenning for den minste blomst i vårt vindu, som skal bryte ut – hvor mye mer da for en menneskelig knopp som står i sin ungdoms svulmende skjønnhet, moden til å springe ut i en livsskjebne? Slikt er mer enn romanen; det er Skaperens herlige kunstverk, som i dybde og glans og uendelig rikdom overgår alt det menneskelige fantasi kan fremstille. Ja, hun interesserer meg, kjære Gitta, nesten så mitt gamle hjerte kan skjelve ved tanken på den livsstien som kan vente henne, hvor oppreisning og fall kan bero på bare et eneste blendet øyeblikk. Hva Naturen mener med å la en slik hær av eksistenser, hvori det slår hjerter, gå under og gå tapt i dette valget – eller om den derved i sin store smeltedigel nettopp holder den gullprøven som intet får passere uten – hvem råder over Naturens runer?

Mitt håp for Inger-Johanna er at det fundament eller den tyngde av egen personlighet som hun besitter i sin natur, vil veie i valgets vektskål i det avgjørende øyeblikket. Jeg fremsetter alt dette som et hjertesukk fra mitt innerste; for jeg følger med stigende angst hvordan stien mer og mer gjøres glatt under hennes føtter, og hvor fint din svigerinne spinner nettet rundt henne, ikke med de små midler som hun selv har, men med de store krefter som ligger i hennes stilling og hennes innflytelse. Jeg ber deg, kjære Gitta, å være på vakt og å følge med på hendelsene rundt henne. Hun trenger din støtte og din forståelse. Hun trenger også din beskyttelse. Med vennlig hilsen, din tante Alette» hvorover Inger-Johanna ville være hevet; men med dypere liggende, høytklingende lokkelser.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 122 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Å åpne den blendende utsikten til å gjøre sine personlige egenskaper og evner gjeldende – hvilken større dragning kan vel utøves for en natur så ivrig sugende som hennes? Man forteller om engelskmennene at de fisker med en slags etterlignende, glitrende fluer som de drar over vannspeilet til fisken snapper; og på en ikke mindre behændig måte forekommer det meg at din svigerinne stadig frister Inger-Johannas illusjoner. Hun nevner ikke engang vedkommendes navn, for at det liksom skal kunne dæmre opp av seg selv. Bare den likegyldige antydningen til meg nå sist i hennes påhør, om at Rønnow sikkert alt lenge hadde sett seg omkring etter en hustru blant eliten av våre damer – hvor var det ikke beregnet på å hisse opp hennes, hva skal jeg kalle det, ærgjerrighet eller handlekraft?

Jeg hadde kanskje ikke tenkt så nøye over bemerkningen om jeg ikke hadde sett det inntrykket den gjorde på sin plass; hun ble sterkt distrahert og stod hen i tanker. Og likevel skulle spørsmålet om man ville gi sitt hjerte hen være så enkelt og enfoldig. Har du kjærligheten? Alt annet dreier seg jo bare om – noe annet. Det ulykkelige, skjebnesvangre er at hun innbiller seg å kunne elske, binder seg i plikt til å elske, og mener å kunne si til sitt umodne hjerte: Du skal aldri våkne! Kjære Gitta – selv om det våknet? – etterpå, – med hennes sterke, veldige natur. Det er det som svirrer for meg, så jeg har måttet skrive. Å tale til henne og gjøre henne klok ville være å vise den blinde fargene; hun måtte tro blindt på den som advarte henne. Derfor er det deg, Gitta, som må gripe inn og skrive... Ma la brevet ned i fanget; hun satt blekere og skarpere enn vanlig ved lyset...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 123 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tante Alette, den praktfulle Tante Alette, hadde godt grunn til å tenke så lykkelig, at alt skulle være som det burde være... Hun hadde sin lille arv å leve av og var ikke avhengig av noen. Men – Ma fikk et tørt, avvisende uttrykk – uten de fire tusen... gammel og utmattet inn i Jomfru Jørgensens plass hos stiftamtmanden, hadde hun ikke skrevet den slags englebrev.... Mor leste videre: «Jeg må også her ta opp en del flere betenkeligheter, så du sikkert vil synes at dette er et trist julebrev. Det gjelder altså den kjære Jørgen, som skal ha det så vondt på skolen. At han likevel har kunnet følge noenlunde med i klassen, har vi Student Grip å takke for. Han har, iherdig og uten å ville høre tale om noen form for betaling, gått gjennom og forklart ham de verste hindrene: den tyske og den latinske grammatikken. Og når jeg nå legger fram hans mening om Jørgen, er det med en viss ikke liten tillit til at den kan være begrunnet.

Han sier at Jørgen langt fra er noe dårlig hode, at han er det stikk motsatte. Bare er han ikke anlagt for det abstrakte, som er betingelsen for boklig framgang, men desto mer for det praktiske. Sammen med et sunt, klart skjønn er han både hendig og oppfinnsom. Jørgen ville bli en utmerket håndverker eller endog mekaniker, og like sikkert komme til å utmerke seg som sådan, som han vil høste sorg, møye og bare høyst middelmåtige resultater ved å pines fra eksamen til eksamen gjennom studiene. Riktignok er det slik at jeg ikke kan slutte meg til Student Grips noe vel ungdommelige, ville tanker om å sende ham i håndverkerlære over til England (eller endog så fjernt som til de amerikanske fristatene!), ettersom her ikke er en like med den kondisjonerte stand aktet tilværelse å oppnå for en håndverker, slik tilfellet jo skal være i de nevnte landene. Mye av dette er likevel, synes jeg, verdt å ta under full overveielse.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 10-x
# chapter_title: X
# book_page: 124 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg kan iblant nesten tvile på meg selv, om jeg, så gammel jeg er, likevel skulle være for ung? La det være frukten av indre utvikling eller simpelthen bare en tiltrekning; men de unges tanker utøver alltid en forfriskende og styrkende innflytelse på mitt livshåp. Aldri forsoner jeg meg likevel med at det skulle være en naturfølge at idealene liksom avmattes og svekkes og lider brudd med alderen som annet gammelt kram. Og når jeg ser en ung mann som Grip bli så hardt bedømt av de såkalte praktiske menneskene, ikke, så vidt jeg forstår, for selve hans ideer om oppdragelsen, men fordi han vil ofre seg og sette dem i verk, så kan jeg ikke lade være å skjenke ham min hele sympati og aktelse.

Nå har han forlatt jusen og kastet seg over studiet av filologi; for, sier han, her i landet nytter ingen gjerning uten et skilt, og han vil nå forsøke å skaffe seg et skikkelig forgyldt slikt ved en utmerket eksamen, bite seg fast i den ubearbeidede jordsmonnen, akkurat som dvergbirken oppe i fjellet, og ikke slippe taket, om det så kom et helt skred over ham, som han uttrykker det. Når man tenker på at han må arbeide mye og undervise flere timer daglig bare for å kunne livnære seg, kan jeg ikke annet enn beundre dette ildfulle motet og – ja, jeg har ikke mange med meg – ønske ham inderlig lykke!» Ma satt og grublet... Så klippet hun ut den ene siden, som handlet om Jørgen. Det var likevel verdt å vise Jæger den ved anledning... Hun visste rett og slett ikke, i sitt hjertes enfoldighet, hva hun skulle mene...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 125 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Alt var hvitt nå, midt i hjertet av vinteren, hvitt fra vinduene i stuen til hagen og vollene og liderne, hvitt der blikket gled oppover fjellkammene rett mot himmelen, som lå som en halvklar, mattfrossen rute og lukket for det hele. Her var kaldt, hevdet den varmblodige kapteinen. Han begynte å fordrive tiden med å kjenne etter og spore hvor det trakk, og så å lime lange papirstrimler med voks og driv under. Og rett fra arbeidet gikk han, bare med parykk uten hatt, ut og snakket med folkene i stallen eller på låven, hvor de tresket. De gikk jo bare Ma og Thea og han der nå – Thinka hadde vært det, ingen forstod, for ham... Han endte til slutt opp med å fundere på å legge ut revefeller og gildrer og selvskudd for ulv og gaupe i utmarken. Ma måtte jo svare hundre ganger om dagen på hva hun mente, selv om hun hadde akkurat like mye begrep om det som om å ta ned månen. «Ja, ja, gjør det, kjære Jæger!»

«Ja, men tror du det vil lønne seg? – det er det jeg spør om... å koste revefeller!» «Hvis du får noen, da...»

«Ja, hvis –» «En revepels har jo verdi»... «Skulle jeg heller prøve å lokke gaupe og ulv?» «Det er vel dyrere?» «Ja, men skinnet – om jeg fikk noe? – det er det det kommer an på, ser Du...» Og så gikk han betenksomt ut døren – for å komme inn igjen gjennom den andre etter en stund og fylle ørene hennes med det samme. Mas instinkt sa henne at målet for hans første fangst egentlig var henne; lot hun seg narre til å gi et bestemt råd, glemte han ikke å la henne føle ansvaret for utfallet, om det gikk galt. Akkurat idag hadde han igjen grublet og vendt saken for henne, da de helt uventet ble overrasket av at fogdens sledetrekker kjørte opp foran trappen. Opp fløy gangdøren skrikende i frosten for kapteinens ivrige hånd. «Inn med deg i stuen, Fut!» Bak ulveskinnsfrakken stakk Thinka frem, statelig innpakket i pelsskinn. «Ærbødigste tjener!... Svoger og venn»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 126 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fogden var på forretningsreise nordover og ba om husly for Thinka de to tre dagene til han kom tilbake; han skulle ikke unnlate straks å kreve henne tilbake. Og så måtte han skaffe seg en sledetrekker av svogeren til den videre reisen; han skulle være helt oppe i Nordals Aneks i kveld. Thinka hadde alt Torbjørg og Thea kappende om hver raggsokk for å få dem av henne, og det var ikke utenkelig at Marit i iveren kikket inn døren. «Du skal iallfall ha litt å leve av og en thevandsknægt, men hesten puster, og de bytter sleder.» Fogden hadde ikke mye tid å miste; men familielivets sol skinte her for mildt til at han ikke skulle avgi en halvtime – nøyaktig etter klokken... Han gjorde et par forsøk på å kle av seg, men gikk så bort til Thinka: «Du har knyttet knuten på silketørkleet så godt for meg at du selv skal få løse den opp igjen... Takk, takk, min Thinken – hun fortryller meg fullstendig... Ja, du kjenner hende, kaptein!

Du ser hva hun alt har begynt å bli for meg,» appellerte han siden med et lunt smil til svigerforeldrene ved den i all hast fremsatte anretningen; han måtte ha fått Thevandsknægten laget av Thinkas hånd. Da Fogden så igjen, omhyggelig omskjært av sin unge hustru, hadde fulgt dem ut til sleden, stod Thinkas The der ennå nesten urørt og kald. Men nå kom Ma også med en frisk, varm fornyelse i koppen, og de kunne sette seg ned for i ro å nyte hjemkomsten. «Han er jo snill, tenkte Ma – hadde skjønt at Thinka lengtet. «Fogden er virkelig omtenksom mot deg, Thinka, som lot deg reise hjem så snart,» ytret hun. «Prægtig mann – skulle lete lenge etter maken!» utbrøt kapteinen med full kraftbas... «bærer deg som en dukke, Thinka.» «Han er så snill som han kan... Neste uke kommer jomfru Brun for å sy om en kjole til meg; den har bare vært brukt én gang. Gülcke vil ha meg så staselig,» opplyste Thinka.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 127 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tonen var så lav; det var ikke lett for Ma å høre hva hun mente. «Fyren står jo på hodet for deg – vet ikke hva han skal finne på!» Foruten ønsket om å imøtekomme sin hustrus hjemlengsel, turde Fogden muligens også være bestemt på å ta henne med seg av en viss hensyn til de yngre kreftene nede i hovedsognet – Buchholtz og Horn. De hadde begynt å oppsøke ham ganske ofte og tydeligvis koste seg, etter at det hadde kommet en ung, innbydende vertinne i huset. Utover kvelden fikk kapteinen seg en lun picquet. Det var som om hyggen fulgte med Thinka. Hennes formidlende og utjevnende vesen var kommet hjem igjen; det merket man både ute og inne.

Far kom igjen om formiddagen til en liten porsjon mølje med myseost over, da det ble kokt saltkjøtt og erter på kjøkkenet, og Ma fant så det ene og det andre gjort for henne og ble møtt med mange lette håndsrækninger, selv om Thinka jo også hadde et par tøfler som Gülcke hadde ønsket å få brodert ferdig med kanava. Men det var slett ikke så farlig med det! Hun kom langt på mønsteret, når

Faren hvilte seg om ettermiddagen, og hun satt der oppe og hadde lest ham i søvn. Kapteinen fant det så hyggelig når han visste at nålen og ullgarnet gikk i hendene til Thinka; det var så fredelig stille – ingen snakk om annet enn å sove. Og så hadde han jo bare henne i de tre dagene. Mens fingrene gikk over kanvasen, satt Kathinka og hadde sin ensomme stund med tankene... Ås hadde sendt henne et brev da han fikk vite om hennes ekteskap... Hun var den han hadde trodd på, så han kunne ha satset livet sitt på det. Og selv om det skulle gå år, ville han ha arbeidet, klatret og skrapt for bare å kunne nå henne igjen – selv om de begge da hadde ungdommen bak seg. Det hadde vært hans lykkelige håp at hun ville holde ut og vente på ham, selv gjennom trang og ulykkelige kår. Men nå, da hun hadde solgt seg for gods og gull, trodde han ikke på noen lenger!...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 128 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han hadde bare ett hjerte, ikke to; men det ulykkelige var, som han visste bedre enn noen, at hun også hadde... «Huff, jeg syntes du sukket så tungt,» våknet kapteinen – «det kommer av å ligge og slåss mot ryggen... Nå skal vi ha kaffe, du!»... Om Thinka enn ikke kunne svare Ås, ville hun likevel prøve å lette sitt hjerte litt overfor Inger-Johanna. Hun hadde tatt med seg det siste brevet hennes for å svare på det i denne uforstyrrede tiden hjemme, og satt oppe på rommet med det foran seg om kvelden... Inger-Johanna er lykkelig, som ikke har annet å tenke på, sukket hun mens hun leste:... «Og du, Thinka, bør også ha litt øye med din kant, og gjøre noe ut av den plassen du nå engang er kommet til; det kan så vel trenges der oppe. For det er ingen tvil om at selskapslivet har sin store misjon med å forfine manerene og kjempe mot det rå, som tante uttrykker seg.

Jeg skriver ikke om dette for ingenting eller så helt ut i luften; jeg står jo, kan du vite, for nær mange forhold til å kunne la være å tenke meg muligheten av en gang å bli satt i en slik stilling. Hadde jeg sagt noe annet, hadde jeg ikke vært oppriktig. Og jeg må si deg at jeg ser alt så mangt og mye, jeg skulle...» har lyst til å

Fornyet tekst på norsk bokmål: prøve å få frem. Der måtte kunne skaffes plass for en hel del av de interessene som nå liksom skal settes i gang. Selskabelighet bør være toleranse, sier tante; hvorfor skal ikke synspunkter som Grips rolig kunne diskuteres? Det første jeg ville gjøre, var å slå meg ekstravagant og hevde dem. Hos kvinnen blir det jo allikevel aldri mer enn et kuriøst innslag. Men meninger må kjempe seg frem til godt selskap, de også. Jeg grubler og tenker mer enn du aner; jeg føler at jeg burde utrette noe, ser du! Heller ikke er jeg lenger så rent overveldet av mennenes visdom allesammen! En kone som tante tier og trekker i trådene; men du kan aldri forestille deg hvor mange som dreier seg. Hun er, mellom oss sagt, litt gammeldags diplomatisk og innviklet, så hun nærmest gjør det til en fornøyelse å få ting til å gå umerkelig og omveier. Rett frem hadde det mange ganger vært bedre, tror jeg; iallfall er det min natur.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 129 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og enda en liten advarsel med det samme, Thinka, (uf, hvor jeg føler at jeg snakker som om jeg satt i tantes hud!). Husk på at man aldri regjerer en stue uten fra sofaplassen: jeg vet at du er så beskjeden at de stadig får deg over på stolene. Du er slett ikke så dum som du tror; du burde bare prøve å ikke skjule det du mener. Om jeg traff Grip igjen, skulle jeg overbevise ham om at det finnes andre veier til Rom enn nettopp å gå hovedkulls på. Jeg har fått litt mening jeg også, siden sist han hovmesterte meg med sin forakt for det selskabelige og stadig var den overlegne. Men jeg har ikke sett mer enn et par glimt av ham på gaten hele vinteren. Han er visst så opptatt av sitt; og det passer ikke nå å be ham til våre soiréer, sier onkel, etter at han liksom har forpliktet seg til noen faste meninger som man ikke tør røre ved uten å risikere en hel, alvorlig disputt.

I et par herreselskaper hadde han vært altfor pratsom, drukket for mye, mente onkel. Men jeg vet godt hvorfor; han må finne på noe, har han sagt, når han kommer trøtt og kjeder seg for fælt, og hos Dürings er det fryktelig tomt!... Thinka hadde lest brevet; det kunne være mye å tenke på. Men hun var så opptatt af Ås, – hun ble aldri ferdig med å rulle den møllesteinen...

Under vinterens ensformighet, midt i februar, kom det et brev som kapteinen først veide i hånden og betraktet et par ganger... hvitt, glatt velin... C. R. i seglet, – og han rev det opp – Jovisst var det fra Rønnow! – hans briljant, løpende håndskrift med de enkle svingene som kunne minne om ham selv, når hans elegante skikkelse beveget seg opp og ned av og til med et flott sving med benet: – «S. T. Herr kaptein Peter Jæger! Høyt ærede, kjære, eldre kamerat og venn! Jeg skal ikke innlede med lange innledninger om livssituasjon, utsikter osv., men gå rett på med min bønn og begjæring. Som du har sett, har kortene lagt seg for meg – riktignok mer slik de har falt enn slik jeg har spilt dem! Du vil nok forstå at jeg i de siste par årene har funnet det riktig å se meg om etter en hustru og livsledsagerinne som kunne passe til mine forhold.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 130 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men under all min søken gjemte det seg likevel i den innerste krok av mitt hjerte en svartkledd, mørkøyet pike som jeg først så oppe ved spillebordet en vinterkveld på Gilje, og siden, stadig mer betatt, så igjen og igjen under hennes utvikling til den stolte kvinnen og damen, hvis overlegne natur var uomtvistelig. Nå – jeg skal med mine snart seks og førti år ikke underholde med noen lengre kjærlighetshistorie, skjønt det kanskje kunne være en del å si om den saken også. At jeg ikke er av de gamle innvendig, har jeg iallfall fullt ut merket ved denne anledning. Det ligger i sakens natur at jeg ikke retter denne min begjæring til deg uten først gjennom et nærmere og lengre bekjentskap å ha forsikret meg om at din datter også kunne nære noe tilsvarende følelser for meg. At resultatet ikke har vært til min ulempe, fremgår av hennes dyrebare svarbrev som jeg mottok i går, hvori jeg har hennes ja og samtykke.

I håp om at en oppriktig holdning og mening ikke vil støte på misforståelser, retter jeg herved denne bønn og dette spørsmål til deg og din kjære hustru: Vil dere betro meg deres dyrebare Inger-Johanna sin fremtid? Hva en mann kan gjøre for å lette og bane hennes livsvei, tør jeg nok på parole d'honneur love at hun aldri skal mangle! Jeg skal bare tilføye at når de høye herskapene i slutningen av mai eller begynnelsen av juni kommer til Gilje, vil jeg be om å få presentere henne for dem. Med de vennligste hilsener, C. R.»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 11-xi
# chapter_title: XI
# book_page: 131 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Begyndelsen af Juni rejser til Kristiania; jeg vil også have tjeneste og følge derind. Jeg vil da kunne gense hende, til hvem al min længsel og hu står. I spænding imødeseende dit ærede svar Din høiagtelsesfuldt altid trofaste ven Carsten Rønnow.» Her var nu andet å tenke på enn å snakke med mor om rævesakser og selvskud!... Det ville ikke bli middagssøvn idag. Han fløy ut på gården i stor fart... Det måtte treskes med enda en mann i låven... Gjødselen kjøres ut... Her måtte det drives på! Han kom inn og satte seg i sofaen og tente på pipen, men sto opp igjen mens han holdt den til munnen. Han husket at det måtte sendes bud til smeden for å reparere harver og redskap til våren... Det var ingen råd for det – han måtte reise ned og selv fortelle nyheten til fogden!

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 132 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I nger-Johanna skrev i de første dagene av mars:... «Dette kommer så rett ovenpå mitt forrige brev, fordi jeg nettopp har fått brev fra Rønnow om noe, hvor jeg gjerne ville ha dere, kjære foreldre, til å stå på min side, når dere, som jeg forutser, får tantes utførlige og kraftige fremstillinger og argumenter i motsatt retning. Rønnow skriver allerede som noe sikkert og avgjort at vi kommer til å ha bryllup til sommeren i juni eller juli. Tante vil at det skal holdes hos dem, og håper at iallfall du, far, kommer hitned. Rønnow anfører så mange elskverdige hensyn som skal tale for dette, og jeg tviler slett ikke på at tante i sin overflødige godhet vil sørge for å underbygge det med enda et fire siders brev fullt av argumenter. Men mot alt dette har jeg bare ett å innvende: at jeg, da jeg ga mitt samtykke til Rønnow, overhodet ikke forutsatte en slik hast uten i det minste litt tid og luft for meg.

Det er mulig at andre ikke kan forstå denne følelsen min, og særlig synes det som om tante mener at det nettopp ikke beviser den grad av inderlighet i følelsen som jeg selv kjenner.»

Rønnow kan ha krav på det. Men til dette siste, som egentlig er det eneste av alt det mye hun kan anføre som krever et svar, vil jeg bare si at det umulig kan være Rønnows mening å krenke mine innerste følelser, når han først får vite hvordan jeg føler det. Jeg ber jo bare om litt tid, f.eks. til en gang neste vinter. Jeg vil så gjerne ha dette året, sommeren og høsten iallfall, litt i fred og ro. Det er så mye å tenke over, blant annet min kommende stilling. Den franske grammatikken vil jeg ha studert grundig i sommer, helst hjemme alene, og forberede meg generelt. Det er likevel ikke bare som å hoppe i en ny silkekjole. Gid, gid, gid jeg kunne få være på Gilje i sommer! Jeg satt i går og tenkte på hvor deilig det var i fjellet i fjor. Nei. Tante og jeg ville ikke kunne komme overens i lengden. Hennes innerste, innerste egenskap er (la den være aldri så vel innhyllet i elskverdighet og pene talemåter), at hun er tyrannisk.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 133 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Derfor vil hun nå bestemme over bryllupet mitt, og derfor – noe som kan opprøre og krenke meg så jeg ikke har ord for det – har hun nå i disse dager fått min snille (men ikke akkurat særlig kraftige, det var synd å si!) onkel til å begå den lite ridderlige handlingen å si opp Grip fra hans stilling på kontoret. Det er det samme som å frata ham halvparten av det som kreves for å kunne leve og studere her inne, og det bare fordi hun ikke tåler hans ideer. Jeg ga henne klart og tydelig vite hva jeg mente om det. At det var både hjerteløst og intolerant; jeg var så opprørt. Men hvorfor hun til syvende og sist – for hos Tante er det alltid noe til syvende og sist – forfølger ham, det skulle jeg gjerne vite... – – Det måtte naturligvis tas hensyn til Inger-Johannas ønske om å utsette bryllupet. Og det ble da også skrevet og skrevet frem og tilbake.

Men så kom Rønnows nye utnevnelse, og med den det avgjørende praktiske hensynet: at det måtte skaffes hus til flyttetid i oktober. Det ble foretatt en generalopprydning på Gilje fra øverst til nederst, inne og ute. Rommene ovenpå måtte hvitkalkes, og alt måtte gjøres klart til at de nygifte skulle skulle komme og være der om sommeren etter bryllupet, hele juli. Og da Inger-Johanna kom, skulle hun møte en overraskelse – hele hovedgården, i henhold til Armédepartementet, splitter ny, rødmalet med mønje og hvite vinduskarmer. Kapteinens hverdagsfrakke var full av flekker fra alle de gangene om dagen han hadde stått ved malerstigen og sett på arbeidet – først grunnmalingen og nå andre gangen, overstrøkningen; så kom finishen, den tredje og siste. Vårluften trakk, så veggene tørket nesten øyeblikkelig...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 134 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han ble litt svimmel av og til under alt dette, så han måtte stoppe og samle krefter; men det hadde sin gode grunn: kirketjeneren, som i år hadde blitt mye hyggeligere, hadde ikke tatt blod fra ham ofte nok – og kanskje drev han for hardt og ivrig på; for han lengtet, så det hadde blitt en vane. Han snakket bare om Inger-Johanna, om hennes utsikter, skjønnhet og evner, og hvordan Ma ikke kunne benekte at hun hadde sett hva som lå i henne, helt fra hun var ganske liten. Ma tenkte bare, i sitt stille sinn, mens han gikk der høylytt og glad, at han likevel var slankere og sunnere enn da han hadde flere bekymringer og måtte ta verden litt tyngre. Hun hadde innviet ham i tante Alettes betenkeligheter angående Jørgens evner for det boklige. «Jeg har ikke kunnet la være å tenke på, Jæger, om Jørgens rette lykke kanskje ikke skulle være å komme på den hyllen?»

«På hvilken annen hylle da? – bli skomaker og ligge på kne og ta mål av oss andre kanskje... Å-hå, nei,» – forsikret han seg overflødig, «har vi råd til å holde ham frem til studiene, så kan han absolutt lese. Mange dummere enn han! Som har kommet seg frem både til prest og fut...» En dag skilte kapteinen i all hast ut et brev fra Tante Alette fra sin offisielle post og kastet det på bordet til Ma for en behagelig gjennomlesning. Var det noe, fikk hun si det til ham, ropte han tilbake mens han gikk opp trappen til kontoret; han hadde blitt en god del tykkere og mer andpusten i den siste tiden og holdt seg mer trofast til rekkverket. 1. mai 1844.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 135 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det er med en viss vemodig, stille følelse jeg skriver til deg denne gang; ja, jeg kunne endog ha lyst til å betegne det med et sterkere uttrykk. Mitt gamle øre synes det lyder som en klage over at så mange lyse forhåpninger bøyer hodet til jorden; og jeg kan bare finne trøst i den, gjennom et langt liv ervervede, faste troen på at ingenting skjer uten som et ledd i en høyere visdom. Ligesom jeg hittil har prøvd å legge alt som angår Inger-Johanna så klart fram for deg, som jeg selv bare kunne se det, således finner jeg det også mest riktig ikke å skjule for deg den kampen som hun øyensynlig utkjemper mot en følelse, fra hvis makt jeg håper det likevel skal ligge redning i den lykkelige omstendigheten at den ikke har fått full tid til virkelig å slå rot eller modnes hos henne.

Den er der, og den smerter, men mer enn det er mitt håp, som en mulighet som ikke har fått slå tilstrekkelige røtter, enn som en virkelighet, en levende vekst som ikke, uten krenkelse av hennes innerste vesen, kaldt kunne kue og kveles ned igjen. Men aldri har kløktig beregning feiret en dårligere triumf enn da stiftamtmandinnen trodde å finne motmidlet i å holde vedkommende borte og til slutt endog forfølge ham for å gjøre det umulig for ham å oppholde seg her inne. Når man tenker på at Inger-Johanna, under all den medfarten Grip har døiet for sine meninger, øyensynlig har sympatisert, ja nesten ivret for dem, burde virkningen likevel ikke være vanskelig å forutse. Og en kald frostdag tidlig om vinteren kom Inger-Johanna hit ut i fullt sinneopprør for gjennom Jørgen å få høre om hans forhold. Det var også på hennes oppfordring at Jørgen anmodet ham om å lese sammen med seg fire timer i uken.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 136 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved den anledningen fikk jeg klarhet i det jeg tidligere bare hadde anet, men som ikke hadde unngått din svigerinnes skarpe øye – at student Grip, uten at Inger-Johanna har gjort seg rede til det, har tiltrukket seg henne som en stadig mer dragende personlighet. Det nytter ikke å fordømme det; det er en krise som må utkjempes før hun endelig blir noens, skal hennes stilling ikke bli en falsk, og hun komme til å bære på en hel livssorg. At nyheten om hennes forlovelse er kommet som et nedslående sjokk, er ikke til å fornekte; men jeg tror at den også har vært en nødvendig prøve for å bevise at hun er sterk nok til å bære den byrden som ligger foran henne.

Skuffelse over et (om enn bare fjernt) håp hos den unge mannen anser jeg langt fra for usannsynlig. Jeg glemmer vist ikke de to unge, alvorlige ansiktene som et øyeblikk stod og så på hverandre, da de en ettermiddag møttes i stuen hos meg. Det ble ikke sagt mye. Hun visste at uretten var skjedd ham, antydet hun noe om. «Mulig, frøken,» sa han skarpt, idet han tok i dørklinken. – «Det sprekker så mange såpebobler.» Inger-Johanna ble stående og se ned i gulvet. Det var som om en hel forandring foregikk med henne; det gikk nok også opp for henne hva han følte. Avskedigelsen fra stiftamtmandens kontor har nok vært velkommen for mange av de husene som like etterpå på forunderlig vis raskt grep anledningen til å si opp ham som informator. En mann med så påfallende avvikende ideer var langt mindre velsett. Og nå var eksemplet gitt.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 137 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg tilbød ham av et oppriktig hjerte et lån, slik at han kunne leve i ro og studere et par måneder, inntil han igjen fikk ordnet sine informasjoner; men enten var han for såret og stolt, eller også trodde han at Inger-Johanna hadde fingrene med i det. At den totale mangelen på støtte nå har tvunget ham til å legge bort stoltheten og trassen: – Skolen, slik at han står på en måte som gjenstand for harcellas, har vist gått ham sterkt inn og lagt til kronen på verket. Han går ubeskjeftiget omkring, beretter Jørgen, og søker kreditt på skjenkestuer og restauranter, hvor han sitter utover kvelden og natten. Jeg forstod jo nok at det ikke akkurat var for sin gamle tantes eller tingens skyld, men for å høre om ham, at Inger-Johanna satt hos meg så ofte og lærte den gammeldagse broderingen med perler og gulltråd.

Hun var så spent og distrahert, og hoppet opp når Jørgen kom hjem om kvelden og – akk, dessverre! – oftest forgjeves hadde søkt ham for å lese sammen med ham. Det står så for meg, Gitta, det bleke, svartøynede ansiktet hvorved hun en kveld utbrøt: Tante... Tante... Tante Alette! Det var som et skjult skrik. Hvor han bor nå, er Jørgen ikke i stand til å oppdage; antagelig er han av

Mangel på midler tvang dem til å flytte fra bostedet sitt. Jeg forteller alt dette så utførlig, fordi det er grunn til å tro og håpe at det verste av krisen for hennes vedkommende nå er over. Siden den nevnte kvelden, da hun følte at hun hadde glemt seg selv, har hun iallfall ikke snakket om ham, heller ikke, så vidt jeg med sikkerhet vet, rettet et ord til Jørgen. Hun har tydeligvis hatt stor respekt for hans karakter, og nå har hun opplevd en viss skuffelse. Det er ikke godt å være ung og ha mye liv i seg som kan lide! Jeg sier deg at det er som med tennene; det er ingen fred før man har dem alle i bordsskuffen»... Nei, alt dette var ingenting for far! – tenkte Ma. – Stor-Ola stod med brekkstangen. Det var en stein som skulle løftes inn i gjerdet. Men terrenget var hardt der oppe i marka, enda solen stekte så hett at han måtte tørke pannen med lua hver gang han hvilte.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 138 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Underoffiserene var vendt tilbake til kontoret utover formiddagen med lønningene i lomma, den ene etter den andre; og at det ikke var med måte – all den slitasjen og grøfta i landeveien – det så man på deres tilsølte hjulkjerrer; de var som dyppet i søla. Han gjorde seg nettopp ferdig til å sette jernstangen under igjen, da han med ett stanset. Det var noe som opptok oppmerksomheten hans – en karjol med en skyssgutt gående ved siden og en liten, gul hest som var helt tilsølt under buken... Med tømmerstumper til tømmer og de surrede karjolarmene slet og arbeidet kjøretøyet seg oppover Giljebakkene i sikksakk, idet det stadig stanset for å trekke pusten... Solen stakk skarpt ned i terrenget. Skyssen nede fra Drevstad – han kjente både hesten og skrangledoningen... Det var heller ikke det som burde ha opptatt ham så sterkt; men der satt noen i... en kvinne med hatt og slør... Han skjønte det ikke... den hatten med den store skyggen...

Var det ikke... Han tok et par langsomme, betenkte skritt, tok så med ett til løp, og over gjerdet der nede gikk det med et kast som kunne tatt bjelken i en velbygd stue:

«Nei, i Herrens navn, det er ikke selve Inger-Johanna!» kom det, idet han plutselig stod ved hesten. «Hva vil Kaft –» Ved synet av henne kom det en plutselig anelse om at kanskje alt likevel ikke kunne være så bra likevel. – «Og sånn skrangledoning da,» tok han til – «er det til frøkena?» «God dag, Stor-Ola! Er far hjemme, – og mor?... Nei, jeg har det ikke så bra, ser du nå; men det blir nok bedre.» Hun ble stille igjen. Stor-Ola gikk og leide hesten ved tømmene, da Inger-Johanna kjørte inn på gården. Der stod faren hennes under malerstigen og så opp. Han skygget plutselig for øynene og var med ett ved siden av henne ved kjerra. «Inger-Johanna!» Hun omfavnet ham heftig der ute, og kapteinen dro henne forferdet og forvirret med seg inn i gangen bort til mor, som stod der stum: «Hva er det, hva er det, Inger-Johanna!» utbrøt hun. «Gå inn... gå litt inn i stuen, du, Jæger!» Hun visste hvor lite han tålte.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 139 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«La henne få snakke med meg først, så kommer vi inn til deg – det er nok ikke noe uopprettelig.» «Far, mor? – Hvorfor skulle ikke far forstå meg?» «Kom, kom, barn!» skyndte kapteinen på; det var nesten ingen stemme i ham... Og der inne i stuen satt hun så, med far ved siden av seg i sofaen og mor på stolen, og fortalte dem hvordan hun hadde kjempet og arbeidet for å få seg selv til å tro at det lå en livsoppgave for henne sammen med Rønnow. Hun hadde skapt seg en hel haug med illusjoner... Men så, fra én dag – og hun visste også hvilken – sluknet lyset for dem alle sammen! Kullsvart og tomt, dit hun så – ikke det hun hadde tenkt, ikke det hun hadde ment,... som å kaste seg ut i et øde...

Jeg tror jeg hadde gått inn i det blindt, med lukkede øyne likevel, – for jeg tenkte på deg, Far, hva du ville si, og på Mor... og på hele verden der nede, hva den ville si, om jeg således uten spor av grunn sendte mitt oppslag... Og så på at det jo i grunnen var avgjort alt sammen. Jeg hadde kastet meg i vannet og holdt jo bare på å synke og synke... jeg hadde ikke rett nå til annet enn å drukne – Men så» – «Nå!» et kort, lynsvangert skrik; Kapteinen satt og så ned i gulvet med hendene på knærne.... «så,» fortsatte Inger-Johanna med lav stemme, enda blekere og voldsomt fylt av sitt... «Ja, det behøver ikke å være noen hemmelighet for deg, Far, og for deg, Mor, siden dere ellers ikke ville forstå meg, så kom det nesten som et lyn så klart over meg at jeg alt i ett år, kanskje to, hadde hatt hele mitt sinn hos en annen»... «Hvem?» «Grip!» hvisket hun.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 140 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kapteinen hadde sittet tålmodig og hørt på – aldeles tålmodig – helt til det siste ordet. Men nå fløy han opp og stilte seg foran henne; han knep hendene sammen bak ryggen og strakte dem ut helt bort fra seg: «Men du Himmelens Rike!» brøt det endelig ut, «hvor er du? – Hva tenker du på?... Du vil vel aldri et eneste øyeblikk sammenligne en slik – Grip! – med en mann som Rønnow?... Jeg sier deg, Inger-Johanna, – din far er aldeles totalt... Du... Du kunne like gjerne reise deg opp og slå meg ihjel med en gang.» – «Hør, Far!» kom det fra Inger-Johanna; hun hadde i samme øyeblikk reist seg og stod foran ham: «Har ikke Thinka og de andre reddet seg selv... Meg tråkker ingen ned!» Ma satt med presset, skarpt ansikt. fryktelig forvrenget, – utskjemt, helt fra du var liten... Og så får vi det igjen... bare fordi jeg holdt så mye av deg!»

«Hele verden kunne sagt meg imot, far, – jeg hadde bare min egen vei å gå, – gjøre som jeg har gjort, – skrive til Rønnow... gi en fullstendig forklaring og fortelle det til tante. Og,» – hun lente seg mot sofaen og så bittert ned, idet minnet kom over henne, – «tante har gjort alt hun kunne, kan jeg forsikre dere!... Hun mente, akkurat som du, far, at det var ren galskap... hun holdt så mye av meg at hun ikke brydde seg om hvilken elendighet det ville føre til for meg, bare saken kom i stand!... Så forfengelig og ung som jeg var, tenkte hun, gjaldt det bare å få Grip arrestert og forfulgt, slik at han stod der uten midler, stengt inne og rådløs for enhver utvei, – som en latterliggjort mann som måtte forlate sitt... bare sin far igjen! Det var så lett gjort, bare han kjempet for sin sak, – og så villig, som hun visste, ville det bli tatt imot.»...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 12-xii
# chapter_title: XII
# book_page: 141 / 156
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun stod der så selvsikker, dirrende fortapt i sine egne tanker med nedslåtte øyne og dunkle bryn. Hun var blitt mager og slankere... «Og nå er jeg kommet hjem med mer sorg enn jeg kan uttrykke overfor dere eller forklare, – så angst...» Det ble en stillhet, hvorunder det rørte seg merkelige følelser hos kapteinen: «Sier... Sier du det... at vi ikke holder av deg... vil gjøre deg all mulig vondt... Nå ja,... kanskje vil jeg senere ikke lenger synes det er så riktig igjen, det du har gjort... Jeg sier, kanskje!... Men nå sier jeg deg at, skulle du gjøre det, så skal vi stå for det, akkurat slik du selv vil med denne saken. Du forstår den iallfall... Å, jeg mener at du ennå ikke har kommet til å sette deg ned, barn!... La henne endelig få noe å leve av, mor!» Han for ut med ett. Det måtte ryddes bort en del oppe på rommet hennes, slik at hun ikke skulle se at der repareredes...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 142 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

K ompagnichefsgården stod der frisk rødmalet sommeren igjennom oppe i åsbrynet og så utover bygden; den var blitt som en hel pryd. Men Stor-Ola visste nå ikke, hvordan det var... Siden den malingen var kapteinen liksom ikke seg selv. Det var vel ikke den rette velsignelsen med den. Der kom han ut den ene gangen etter den andre og glemte, hva han gikk etter, så han måtte vende tilbake igjen. Ikke et ondt ord i hans munn lenger. Var det sånn, – drev han ikke til noen... – Kapteinen var jo så lite trygg for svimmelheten i år. Han gikk med stadige stopp, og den som alltid måtte følge med ham på hans forskjellige ekskursjoner utover jordene, stå når han sto, og gå når han gikk, var Inger-Johanna. Det var som han likte å se seg sterk på hennes ranke skikkelse og dessuten trengte å forsikre seg om at hun ikke gikk og sørget. «Tror du hun vil ri eller kjøre, du!» spurte han Ma ute i spiskammeret...

«Hun står der og planter om og tar opp nede i haven; hun er jo ikke vant til det, ser du, Ma!... Jeg synes hun går der så alvorlig... Men kan du skjønne, hva som skal bli av henne?... Huh!» han pustet... «Ja, kan du skjønne det?»... Han tok med øsen av vallestampen... «Drikk bra valle, den fortynner blodet og forlenger livet, sier Rist, – så hun kan være kapteinsdatter i det lengste her på Gilje!... Jeg har tenkt på det, Ma! Jeg reiser ikke nedover til fogdens fødselsdag på torsdag. Thinka kommer snart oppover, og... Åh, det er godt når én er tørst!» På den samme nevnte torsdagen gikk kapteinen omkring mer enn vanlig taus og ordknapp. Ikke et ord ved middagsbordet fra han satte seg, til han reiste seg igjen og grættent, tungt stavet opp trappen for å ta seg en middagslur, som den nå skulle være, sittende og bare et øyeblikk. Han visste ikke, enten han hadde lukket øynene eller ei; – det samme kunne det være også!

Han gikk ut av kontordøren... «Tenker nok de snakker nå mellom seg Scharfenberg og de andre...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 143 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Akkurat så morsomt som å løpe gjennom hele bygden for å reise dit nedover.»... Han stod henslått foran det store klesskapet ute på gangen, da Inger-Johanna kom ditop. «Vil du se noe?» sa han – «Støvelstøttene dine, fra da du var liten.»... Hun likte ikke å gå i husholdningen, men utviklet en stor flid med det utvendige. Foreløpig skulle nå hagen utvides, bedene måles opp og spades, og gjerdet settes opp, til Thinka kom ditop på besøk. Hun stod der med stråhatten nede i hagen fra tidlig om morgenen. Det var en slik ro ved å få arbeide i den friske luften og slippe å sitte inne over sømmen og tenke. – Kapteinen gikk og kviet seg for øvelsene. Ma hadde flere ganger foreslått å hente Rist; men nå bestemte hun og Inger-Johanna seg i fellesskap for å gjøre alvor av det.

Han hadde alltid en slik beroligende virkning når han kom: Ja visst skulle han på Moen! – Litt springmarsj daglig i rekke og geled tok fettet så flott bort og satte blodet i orden rundt, slik det skulle gå... «Du har vel aldri snakket om Svimmel når du var på plassen, Jæger! – Det er akkurat den rette kuren, om det skal bli tale om et glass punsj igjen på denne siden av jul.» Mens Gülcke var på tingreisene, kom Thinka så ditop på besøk. Søstrene satt igjen hjemme sammen og snakket som i gamle dager; men ingen av dem undret seg lenger over hva som kunne finnes i verden utenfor dem... De visste det så godt begge to! Han følte seg så vel, sa kapteinen, når han så Thinka sitte der med strikketøyet og underholdningsboken, enten ute på trappen eller inne i stuen... «Hun synes vel selv at hun har det bra, gjør hun ikke?» sa han til Ma. Han gjentok det så ofte; det var som om han hadde en viss hemmelig uro på det punktet.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 144 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved å se Syn for saken gjennom Inger-Johanna hadde han på et vis fått øynene opp, iallfall anelsesvis, for muligheten av at et kvinnekjønn dog nok kunne være til nytte i verden. kunne likevel bli ulykkelig ved et godt ekteskap. Hans stadige beroligelse var jo likevel at slikt nok kunne hende et unntakseksemplar av menneskeheten som hans Inger-Johanna – med hennes fremragende natur og utålmodighet med å leve under noen andres vilje. Men vanlige jenter hadde det nå ikke med å føle og tenke så høyt oppe i applikaturen; – og Thinka var jo som skapt for å rette seg og tilpasse seg noen.... Spørsmålet lå likevel som en orm og vred seg i magen på ham... – – «Du Inger-Johanna!» sa Thinka ute på trappen, «legg merke til far, hvor sammensunken han ser ut nå, han som går der nede ved hagegjerdet... og hele tiden glemmer han pipa; den er ikke halvrøkt før den slukner»...

«Så du synes han er så forandret,» gjenopptok Inger-Johanna samtalen oppe på rommet om kvelden.... «Stakkars far! – det er jo helt umulig for ham å komme over det. Jeg var jo bestemt til paradehest... Men tror du han nå ville kreve det igjen av noen av oss?» «Du er sterk, Inger-Johanna! og det er sikkert riktig. Men han er blitt så snill,» sukket Thinka; – «og det er det som tærer så på meg»... Etter hvert som tiden nærmet seg, gruet han seg mer og mer for eksersisjonen, så Ma til slutt begynte å tro at det kanskje likevel ikke var tilrådelig for ham å reise, siden han selv hadde så lite mot og lyst til det. Han gikk alene der om dagene, så han kunne bli rent folkefryktende. Og det første oppriktige lysglimtet hun på lenge hadde sett i ansiktet hans, var da hun foreslo at han likevel skulle skrive til korpslegen etter sykeattest. Den saken gikk jo greit nok, etter at den først var satt i gang.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 145 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men likevel gnagde det som en anger i ham, da godkjenningen av permisjonen hans faktisk lå der på pulten. Han gikk og grublet og tenkte på dem alle sammen der nede. Nå ville kaptein Vonderthan naturligvis skjemme ut folkene for ham på plassen. Og både den ene og den andre spekulerte vel på at han kanskje ville gå av med pensjonspenger. Men han skulle da fornøye dem ved å være til så lenge som mulig, om han så måtte drikke valle året rundt!... – Den tiden som så opptatt og urolig holdt hans sinn, da øvelsene stod på, var endelig over, og han hadde allerede ved Ma sine forestillinger så smått forsonet seg med en mulig tur ned til hovedsognet, da det i posten kom et kort brev fra Jørgen, som satte dem alle i dyp bedøvelse. Han orket ikke lenger å sitte der som den dårligste i klassen og hadde nå tatt hyre på et fartøy som skulle til England i kveld.

Derfra håpet han å finne noe råd til å komme over til Amerika, hvor han ville prøve å bli smed, hjulmaker eller noe annet. Han skulle ikke unnlate å skrive hjem til sine kjære foreldre om hvordan hans skjebne ble. «Du Ma!» sa kapteinen med dyp, dirrende stemme, da han endelig hadde hentet seg litt av bedøvelsen... «Den grepet har kostet oss! – Det er ikke annet enn hans lærdommer»... Det var allerede langt utpå høsten. Snøen hadde kommet og gått et par ganger, og nå fløy den igjen bort av de glatte, klakkede veiene. Lidene og fjellene var hvite, med røde og gule fargetoner her og der fra de frosne bladene i løvskogene, og sjøen der nede skinte kaldt blå, klar til å fryse. Det duret over landeveien på barfrosten, så det gav ekko i den stille oktoberdagen; en kråke satt og en annen lettet seg fra garstauren ved lyden.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 146 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var hjulene til en karjol, og i den satt, med en lang, løs sløyfe nedover bak nakken, i kappe og store støvler, kapteinen på Gilje. Han hadde vært de halvannen milen nede og hatt årsregnskap med Bardon Kleven. Lensmannen hadde jo ikke villet slippe ham ut av huset uten at han måtte smake litt brennevin av tomlingen med et glass øl til og litt å leve av. Men han hadde vært forsiktig. Det var vel omtrent den eneste turen han hadde vært ute på lenge, bortsett fra besøket hos fogden. Gamlesvarten løp den lange, flate strekningen i det tunge, takige travet den var vant til; det viste seg på landeveien at den var skarpskod med fullt grep. Den visste at nå skulle den først stanse når den kom halvannen mil oppunder Brækken i de lange Giljebakkene. Det var vel fordi den var nyskodd og søleknottene så høye og hardfrosne; men nå snublet den. Det var første gang det hadde hendt.

Den kjente det kanskje selv, for den fortsatte bare i et hardere trav, men bremset så etter hvert ned. Den kjente at tømmene var løse og slappe; dens bøyninger falt lenger og lenger nedover bogen. Svøbesnerten hang som før nedover kapteinens rygg, bare enda skråere. Han hadde begynt å kjenne det med slike kuldegysninger, som om det plutselig satt frost i kroppen... Og nå var han blitt så døsig – fikk en sånn trang til en lur... Han så tømmene, ørene og manken over nakken på Svarten nikke opp og ned foran seg, og et flimmer av jord forbi under... Det var som om en kråke fløy opp og mørknet rett over ansiktet hans; men han klarte ikke å få armen opp for å gripe... så måtte det bare være... Og der stod kornstaurene som krokete, gamle kjerringer... de ville hevne seg – stakk ut mer og mer med halmluggene som en trolldom mot ham, og ville forby ham å få armene opp for å nå tømmene og komme til Gilje...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 13-xiii
# chapter_title: XIII
# book_page: 147 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De vrimlet liksom mellom himmel og jord, dansende, svimlende – lyste og mørknet. Så var det som et rop eller et brak et sted derfra. Der kom Inger-Joh... Svarten hadde fått tømmene helt nedover forbenene; snart måtte den begynne å tråkke i dem... Fra det lune travet den til slutt hadde kommet inn i, begynte den å gå... Så vendte den hodet om – og sto stille midt i veien. Svøbesnerten hang ned som før. Kapteinen satt urørlig der, med hodet litt bakover... De var fortsatt på flaten, og Svarten sto tålmodig og så mot Giljebrækken, som lå et stykke foran, til den vendte hodet om et par ganger og så innover i karjolhjulet. Nå begynte den å skrape i den frosne jorden med det ene forbenet, sterkere og sterkere... så fløy klumpene... Så knakk den!... En god times tid senere, i skumringen, var det dempet snakk ute på gården og lyden av karjolhjul som beveget seg langsomt.

Stor-Ola var hentet hen til Grinden av mannen nedenfor i Søgården; han hadde truffet karjolen med kapteinen nede i veien... «Hva er det?» hørtes Ma's stemme gjennom mørket fra bislaget... Utenfor inngangen til kirkegården stod Gamlesvarten og Ungsvarten åtte dager etter med tom slede. En salve før og en etter jordpåkastelsen kunngjorde bygden at her lå kaptein Peter Wennechen Jæger.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 148 / 156
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

O gimot et snøs år var gått, og trafikken nede ved landhandler- og gjestgiverstedet viste en helt annen tidsmessighet, både med bygninger og varer. Det hadde også begynt å bli en rute for reisende og turister om sommeren opp gjennom dalen. Snøen fløy, så den lå høyt oppe på trappen nå søndag ettermiddag. Men i det lille varme rommet bak butikken var det livlighet!... Han var kommet igjen, han, den fornøyelige Gripen; og nå satt han der med krambodsvenden, lensmannskaren og eksekusjonshesten... Bare la ham få litt å drikke...... «Skål, Du gamle eksekusjonshest!» lød Grips stemme... «når jeg tenker på alle dem Du har flådd huden av uten noen gang å få del i steken, kan jeg kjenne en viss sympati for Deg... vi er snytte sjeler begge to!» «Vel, jeg har riktignok ikke tilegnet meg den lærdommen og de kunnskapene,» begynte den tiltalte gråhårde noe irritert, «men jeg forbeholder meg...»

«Alt lovlig, ja. – Å-å... ingen sorg for det, Reierstad, – tenk på at kunnskapen er uendelighetens hav, og noen dråper mer eller mindre gjør verken til eller fra. Se litt ut i stjernehimmelen, og Du vil ane at hele den planeten, min venn, hvorpå Du eksekverer i en ganske liten sprekk, bare er en ert i hele suppen!... Suppen sier jeg – alt er ett, ikke sant Hr.... Hr. Simensen?» Han appellerte alltid til krambodsvenden, som med sine små griseøyne smilte svært overlegent og smigret.... «Og i anledning av den siste opplysningen burde man vel ha litt til å forsterke oljen i lampen med, herr.»... Det var Eksekutionshesten som hadde spenderet først – en trepægleflaske med akevitt... Eksekutionshesten hadde en viss gammel, ærbødig respekt for Gripen.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 149 / 156
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han visste at han hadde hørt til i den høyere sfæren, og at han ennå, når det skulle være, turde vise seg både hos Fogden og gamle Rist – steder som han aldri forlot uten forbedringer i sin ekvipering. «Jeg skal betro deg en hemmelighet, Reierstad! Når det er litt til hodet, så må én drikke... iallfall var det sant i min tid.... Det var en stor ødeleggelse av den sorten, ser du, på grunn av lufttomt rom!... Merket du ikke noe til det?» «Hi, hi, hi,» vrinsket Simensen. «Ja, forstår du hva jeg mener, Simensen?... Et godt glass punschekstrakt i denne kulden – av ditt i butikken – skulle gjøre godt nå, hva? Jeg er ikke ved muffen for øyeblikket; men hvis du vil være så vennlig å skrive til meg» – Jo visst skjønte Simensen poenget... «La det ligge da.»... «Som man smører, så kjører man, vet du nok, min kjære Simensen!... Og – nå kommer fluidumet... Vil du vite hvorfor man drikker?» «Å, det kan vel ikke være så farlig å skjønne det.»

«Nei nei; – men kanskje kan det likevel settes i et høyere lys, noe en mann som du ikke vil unnlate å verdsette. Du vet at det ellers er stor motvilje mot nye belysningsvæsker.... Ser du, hm!» Han satte seg til rette... «Man lever i tynt frakkefôr og kulde, i trange kår... undergraver seg selv i sin sjel... føler seg gå under som menneske dag for dag... Når det diskuteres, tør man ikke hevde seg; plasseres man ved et bord, tør man ikke tale... Og så – bare to drammer... to glass finkel til å se gjennom – og ein, zwei, drei marsch! Hele verden er annerledes,... man blir seg selv, føler den sunnheten og kraften man en gang var skapt for; ens person blir selvsikker, stolt og djærv, Talen klinger på Læberne, Idéerne lyner, Menneskene beundrer. De to Glas, – bare, de to Glas, – jeg nægter forresten ikke de tre, fire, fem og seks, Skål! – udgjør Differentsen –

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 150 / 156
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De vet hva forskjellen er, Simensen! – mellom hans sunne og hans syke menneske, mens den mannen som verden slo ihjel – nå ja...... Men de to glassene fører ham alltid videre... videre... ubønhørlig videre, ser De, – helt til han ender på Mangelsgården... Det var en svær syllogisme, Di!» «Ja, det var nok det,» mumlet Simensen til Eksekutionshesten; – «den tok med halve flasken!» Gripen satt der og mumlet... Den sterke drikken hadde tydeligvis tatt mer og mer på ham; og han hadde nok gått ute i kulden hele dagen... Støvlene var våte og dårlige... Men han drakk; det var nesten bare han som hadde klart punsjeblandingen... «Nå, nå, sitt ikke så melankolsk – ellers blir det ikke mer å få,» pushet Simensen. «Nei, nei; – nei, nei... Flere syllogismer mener De... noe som også Reierstad forstår»... Han ristet på hodet i stille, dyp selvbetraktning...... «Jeg traff et utmagret, blekt barn som gikk og gråt så overgitt, hjelpeløst her nede...

Det er mye som skriker hjelpeløst, – vet du, Reierstad – når én først har fått øre for den musikken, og har én ikke en elv av gråt – så drikker, drikker man... Hit med flasken!» «Best å få ham over i sengen i bondestuen nå,» mente Simensen. «Kanskje svinet er fullt» – mumlet Grip... – Bort var han igjen mandag morgen, før det lyste av dag, uten å ha nytt noe; han var folkefryktende så tidlig, før han hadde fått den første drammen til å stive seg opp på. Gripen hadde sin egen taktikk. Han var nærmest kjent over hele den søndre delen av landet. Som han hadde rusperioder med å drikke og fare omkring, hadde han hatt tilsvarende perioder der han levde fullstendig nøkternt i hovedstaden, studerte og ga informasjon. Han vakte igjen og igjen de største forhåpninger hos sine få gamle kamerater og venner der. En mann med et slikt informasjonstalent og en så merkelig evne til å forutse ting –

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 151 / 156
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Språkrøtter og Love – ikke bare på gresk og latin, men helt opp til sanskrit – kunne kanskje fortsatt føre til noe. Basert på hans totale avholdenhet i tre, fire måneder og hans egen sterke selvbevissthet, snakket de allerede om å arbeide for hans ansettelse ved en høyere skole, da det plutselig, helt uventet, igjen ble meldt at han hadde forsvunnet fra byen. Så dukket han opp etter noen uker, fullstendig utmattet, i et av distriktene, skjelvende og mager og medtatt av drikk, av været, av å ha sovet i uthus og på låver, sjelden uten klær og sjelden i en ordentlig seng. – – Utpå formiddagen viste han seg på gården hos fogden. Gülcke var den eneste av embetsmennene fra den tiden som fortsatt satt i embetet, etter at også Rist hadde sagt opp. Han var der fortsatt, pleiet av en omhyggelig hustru som stadig hadde omgitt ham med et velde av puter, synlige og usynlige.

Grip visste hva han gjorde; han ville treffe fruen mens fogden var på kontoret. Der inne i dagligstuen satt hun i lenestolen, lunt bak de doble vinduene, med strikketøyet og «Den evige jøde» foran seg, mens hennes ferme søster Thea, en ugift jomfru nå over tretti, sørget for middagsmaten ute på kjøkkenet. Thinka hadde jo selv overtatt den daglige ledelsen av huset etter frøken Gülckes død, og var sin gamle manns støtte og krykke, utrettelig døgnet rundt... Og disse fetende, slitte underholdningsbøkene med nummer bak på fra byen var den lille grenen som var igjen for henne til å leve sitt eget liv på. Som så mange av kvinnene på den tiden, som virkeligheten ikke ga noen annen utvei enn å ta en hvilken som helst mann som kunne forsørge henne, levde hun i disse romanene – midt i en knagende, knirkende hverdagslighet – et liv av levende fantasi.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 152 / 156
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Der anedes lidenskapene hun selv kunne ha hatt, der ble man elsket og hatet, der opplevde man to edle hjerter – tross alt – lykkelig forent; – eller man trøstet billedskjønne helter som stirret fortvilet ut i bølgen... Der – i skyen – fortsatte det livet som virkeligheten ikke hadde gitt noe næringsgrunnlag til, og der flyttet den noe store, koselige, trivelige kvinnelige skikkelsen som en gang var den smale, slanke Thinka, ennå sin uforglemmelige Ås over fra den ene Helteham til den andre, – fra Emilie Carlén til James, fra Walter Scott til Bulwer, fra Alexander Dumas til Eugène Sue! Henne på hennes huslige, driftige søsters plass lå sømmen med et solstreif over på stolen. Det mørke, innlagte sybordet var Theas arv etter mor. Og sølvfingerbøllet, det gamle, ut og inn tyntslitte, med øverst i randen litt sprukne og knuste skjell, brukte og bevarte hun, fordi hennes mor hadde brukt det i hele sitt liv.

Det sto der etterlatt som et monument over mor – over alle de modige stikkene hun hadde gjort – og fåt! – i sitt ærerike, trellende, offerfulle liv; skal man kalle det liv? Det var mer for et trykk enn ved ordentlig å banke på at døren til dagligstuen gikk opp, og Grip trådte forsiktig inn. «Dem Grip?... Nei, nei, ikke ved døren; sett Dem opp der ved vinduet! Så skal min søster skaffe Dem litt å leve av... Å, litt smørbrød med salt kjøtt kan De vel smake?... Nei, så er De her oppe, Grip!» «Søker opplysninger, skal jeg si, Dem, frue!» kom det unnvikende... «Har De vel hørt fra Jørgen over i Amerika?» skyndte han seg bort fra det kildne emnet. «Ja, tenk, Jørgen er en velstående, rik verkstedsforstander over i Savannah. Han har nå skrevet to brev og vil ha sin eldre søster over; men Inger-Johanna søker ikke lenger etter lykken.»... la hun til med en viss betoning. Det ble en stillhet...

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 153 / 156
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Grip satte smørbrødstallerkenen, som piken hadde brakt, med sterkt skjelvende hånd ned på sybordet. Drammen ved siden av hadde han drukket opp. Det hadde kommet noen rykninger ved leppene. «Jeg gleder meg... jeg gleder meg overmåte,» fikk han frem med en stemme som han hadde vondt for å beherske. «Ser De, frue!... at Jørgen ble til noe, regner jeg for et av de få sparsomme stråene som har vokst opp av mitt usle liv.»... Det lød klokkeklang ute på veien; en slede svingte inn på gårdsplassen. «Sorenskriverens!» sa Thinka.

Grip begreb, han var ikke akkurat ønsket nå, og reiste seg. Thinka skyndte seg ut i sideværelset og kom inn igjen med en daler-seddel... «Ta den, Grip! – en liten hjelp, til du får deg noen opplysninger.» Hans hånd nølte litt før han tok den. «Man... muss... muss»... Han grep hatten og for ut. Nede ved porten stanset han litt og så seg tilbake. Vinduet ble åpnet der inne... «Lufter vel ut etter Grip!» mumlet han bittert, idet han tok retningen oppover dalen. Med skjerfet høyt om nakken, og hatten, som nede i hovedsognet hadde erstattet den gamle, buklede filhatten, ned over ørene, beskyttet han hendene i lommene på den gamle, tynne frakken, som slo om hans magre skikkelse, mot den kalde østenvinden. Det var en ikke uvanlig rute, enten han på sine vidtløftige vandringer om sommeren tok over fjellene eller, som nå, i den korte, mørke midtvinteren måtte holde seg mer til landeveien.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 154 / 156
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bygden hadde en dragning for ham; han lyttet og speidet overalt hvor han kom, etter selv det minste av det han kunne opsnappe om IngerJohanna, mens han omhyggelig unngikk hennes nærhet. «Frøkenen på Gilje», som hun ble kalt, bodde i et lite hus der oppe, som hun hadde kjøpt for én av de fire tusen speciedalene som gamle tante Alette hadde testamentert henne. Der holdt hun skole for bygdens barn og leste sammen med kapteinen, den nyutnevnte doktoren og lensmannen. Og nå hadde hun mange gutter å passe på, som hun hadde plassert rundt omkring i landet, idet hun gjennom årene hadde arbeet for å få flere av de yngre begavelsene derfra ut i verden og i gang nede i byene... Myndig var hun og gjenstand for folkesnakk på grunn av sin usedvanlig selvstendige væremåte; men i øynene møtte hun bare ærbødighet.

Hun var ennå, med sine førti år, fin og slank, med uforminsket, om enn roligere, ild i øynene og et helt ravnsvart hår. ytret; og da Grip nede hos Thinka talte om at Jørgens lykkelige undfangelse under forholdene var et av de få grønne stråene i hans liv, så fortaug han den innerste tanken han bar på, at hennes lille skole var en avlegger plantet av hans ideer.

– I skumringen neste ettermiddag snek en skikkelse seg bort til gjerdet rundt skolestuen... Trangen til muligens å få se et glimt av henne drev ham nærmere og nærmere.

Nå stod han rett ved vinduet.

En dunkel skikkelse beveget seg av og til foran det.

Inne spilte et uklart skær fra ovnsmunningen. Det var ikke tent lys ennå, og han hørte en guttestemme si opp noe utenat, som han ikke helt kunne; det lød som vers... Det var vel barna fra Kompagnichefsgården...

Gangdøren var åpen, og litt etter stod han der inne, andeløs og lyttende...

Han hørte hennes stemme!... hennes stemme...

«Si det opp, du Ingeborg... Gutter er så dumme på sånt.»

Det var vers til Norgeshistorien... Ingeborgs stemme lød klart: –

«Og det var dronning Gyda, blomsten i kong Haralds vår, mon ennå en så stolt jomfru går under linderne?

Høybåren var hun og storrådig; hun ville ei dele på, de hørdske og holmrygske pikene bød hun ifra kongen gå.

Hun ville hele riket til ytterste odde land, en konge hel for en dronning, for kvinnen den hele mannen!»

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 155 / 156
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han stod som fastgrodd til gulvet, helt til han hørte Inger-Johanna si:

«Så skal jeg tenne lys og gi lekser til neste gang...»

I samme nu var han utenfor vinduet.

Han så hodet hennes rett i skinnet fra den nytenkte lampen... denne renheten i øyenbrynens drag og trekk... dette usigelig vakre, alvorlige ansiktet, enda mer karakterfullt utpreget... den gamle, ranke holdningen med den høye, faste halsen...

Det var bildet som hadde vært inni ham i alle disse årene – av henne som skulle ha vært hans, om han hadde nådd det han burde nå i livet... om det hadde budt ham det han skulle ha... og han selv hadde vært slik han skulle... Han stod der bedøvet som i en svimmel rus... og gikk så avsted med lange skritt bortover, da han hørte barna komme ut i gangdøren. Føttene bar ham uten at han kjente det... Nå var han langt nede i Giljebakkene, og månelyset begynte å lyse oppover åsen. Han skyndte seg bare videre; blodet hans var i opprør, så han – nesten talte til henne... Der kom en slede diltende bak ham med matte dombjelter av frosten. Det var gamle Rist, som satt og duppet i peltsen, svekket av det han hadde nydt på Gilje. «Skal De over sjøen, Grip, så sitt bakpå!» hilste han etter litt betraktning. «Jeg skal si Dem, kunne De la være å drikke,» begynte han å formane......Foran lampen, slik... gikk tankene i gang hos Grip...

Der løftet hun melkekoppen langsomt nedover glasset, og et skjær kom over den fine munnen og haken... den mørke, tettsluttende kjolen... og pannen, mens hun bøyet det praktfulle hodet... hun så opp – rett inn i vinduet......«Og når man bare vil prøve å stå imot... med det samme rusen kommer... som er det samme som den levende Satanas»... Grip orket ikke å høre mer, og det var kaldt å stå på over sjøen. Han hoppet av og lot gamle Rist fortsette sine taler i den troen at han stod bak ham. Det var en kald snø ute på isen... Han så en stund sin egen skygge fare avsted med hendene i frakkelommerne, mens månen seilte mellom skyene... Lampen lyste så varmt på ansiktet hennes... Tre dager senere, om kvelden, stod Inger-Johanna i vinduet og så ut. Brystet beveget seg kraftig... Grip var død av lungebetennelse nede i Løvviggårdene.

# book_id: global-pdf-42399af9b9dd4146a7166de71d97276f
# book_title: Familien paa Gilje
# chapter_id: 14-xiv
# chapter_title: XIV
# book_page: 156 / 156
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun hadde vært der nede og pleiet ham til nå; hun hadde kommet hjem – snakket med ham, hørt ham leve seg inn i sine voldsomme fantasier og fått hans siste bevisste...

Blikket, før det slukkes... Månen stod så klar og kald på himmelen. Hele landskapet med fjellene og alle de store, rene formene skinte magisk hvitt i frosten... hvitt som mellom høgfjellets isbreer... «Åndens kraft er stor!» sukket hun i sorgfull, ennå skjelvende ettertanke... «han ga meg noe å leve for!» – Jonas Lies Familien på Gilje er lastet ned gratis fra bokselskap.no