Et dukkehjem

Et dukkehjem
Hovedtekst, 1. utg.
1879
Henrik Ibsens skrifter
Historisk-kritisk utgave, elektronisk versjon
Edering
Christian Janss (ansv.), Hilde Bøe, Stine Brenna Taugbøl
Kollasjonering og koding
Maria Alnæs, Hilde Bøe, Ingrid Falkenberg, Stine Brenna Taugbøl, Mette Witting
Kommentering
Vigdis Ystad (ansv.), Svend Eegholm-Pedersen, Narve Fulsås, Karl Gervin, Nils Grinde, Dag Gundersen,
Arnbjørn Jakobsen, Kristoffer Kruken, Erik Mørstad, Kristian Smidt, Olav Solberg, Asbjørn Aarseth,
Maria Alnæs (manusred.), Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (manusred.)

Advokat Helmer

Nora, hans hustru

Doktor Rank

Fru Linde

Sakfører Krogstad

Helmers tre små børn

Anne-Marie, barnepike hos Helmers

Stuepiken sammesteds

Et bybud

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En
dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til
venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem
begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og
lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og
en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på
samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole
og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite
bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og
andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på
gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.)
(Der ringes ute i forstuen; litt efter hører man at der blir lukket opp.
Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd
i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på
bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen efter seg, og
man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en
kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket opp
for dem.)

NORA
Gjem juletreet godt, Helene. Børnene må endelig ikke
få se det før i aften, når det er pyntet. (til budet; tar portemonéen
frem.) Hvor meget -?

BYBUDET
Femti øre.

NORA
Der er en krone. Nei, behold det hele.
(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun vedblir å le stille fornøyet
mens hun tar yttertøyet av.)

NORA
(tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par;
derpå går hun forsiktig hen og lytter ved sin manns dør). Jo, han er
hjemme. (nynner igjen, idet hun går hen til bordet til høyre.)

HELMER
(inne i sitt værelse). Er det lerkefuglen som kvidrer
der ute?

NORA
(i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMER
Er det ekornet som romsterer der?

NORA
Ja!

HELMER
Når kom ekornet hjem?

NORA
Nu nettopp. (putter makronposen i lommen og visker
seg om munnen). Kom her ut, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMER
Ikke forstyrr! (litt efter; åpner døren og ser inn, med
pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nu lille spillefuglen
vært ute og satt penge over styr igjen?

NORA
Ja men, Torvald, i år må vi dog virkelig slå oss litt løs.
Det er jo den første jul vi ikke behøver å spare.

HELMER
Å, vet du hva, ødsle kan vi ikke.

NORA
Jo, Torvald, litt kan vi nok ødsle nu. Ikke sant? Bare
en liten bitte smule. Nu får du jo en stor gasje og kommer til å tjene
mange, mange penge.

HELMER
Ja, fra nyttår av; men så går det et helt fjerdingår
før gasjen forfaller.

NORA
Pytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMER
Nora! (går hen til henne og tar henne spøkende i øret).
Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nu jeg lånte tusen kroner
i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk
en taksten i hodet og lå der.

NORA
(legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMER
Jo, sett nu at slikt hendte, - hva så?

NORA
Hvis der hendte noe så fælt, så kunne det være ganske
det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMER
Nå, men de folk jeg hadde lånt av?

NORA
De? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMER
Nora, Nora, du est en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora;
du vet hva jeg tenker i det stykke. Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer
noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån
og gjeld. Nu har vi to holdt tappert ut like til i dag; og det vil
vi også gjøre den korte tid det ennu behøves.

NORA
(går hen imot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER
(følger efter). Så, så; nu skal ikke lille sanglerken
henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler. (tar portemonéen
opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA
(vender seg raskt). Penge!

HELMER
Se der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg
vet jo nok at der går en hel del til i et hus i juletiden.

NORA
(teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å takk, takk,
Torvald; nu hjelper jeg meg langt.

HELMER
Ja, det må du sannelig gjøre.

NORA
Ja, ja, det skal jeg nok. Men kom her, så skal jeg
vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til
Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er
dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det
jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøyer og tørklær til
pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt meget mer.

HELMER
Og hva er der i den pakke der?

NORA
(skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i
aften!

HELMER
Nå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du
nu tenkt på til deg selv?

NORA
Å pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMER
Jo visst gjør du så. Si meg nu noe rimelig, som du
helst kunne ha lyst til.

NORA
Nei, jeg vet virkelig ikke. Jo hør, Torvald.

HELMER
Nå?

NORA
(famler ved hans knapper; uten å se på ham). Hvis du
vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne -

HELMER
Nå, nå; ut med det.

NORA
(hurtig). Du kunne gi meg penge, Torvald. Bare så meget
som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for
dem.

HELMER
Nei men, Nora -

NORA
Å jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så meget om
det. Så skulle jeg henge pengene i et smukt gullpapirs omslag på
juletreet. Ville ikke det være morsomt?

HELMER
Hva er det de fugle kalles som alltid setter penge
over styr?

NORA
Ja ja, spillefugle; jeg vet det nok. Men la oss gjøre
som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overlegge hva jeg mest har
bruk for. Er ikke det meget fornuftig? Hva?

HELMER
(smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du
virkelig kunne holde på de penge jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe
til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget
unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORA
Å men, Torvald -

HELMER
Kan ikke nektes, min kjære lille Nora. (legger armen
om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange
penge. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde
spillefugl.

NORA
Å fy, hvor kan du da si det? Jeg sparer dog virkelig
alt hva jeg kan.

HELMER
(ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men
du kan slett ikke.

NORA
(nynner og smiler stille fornøyet). Hm, du skulle bare
vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorne har, Torvald.

HELMER
Du er en besynderlig liten en. Ganske som din far
var. Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penge; men så
snart du har dem, blir de liksom borte mellem hendene på deg; du vet
aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i
blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORA
Akk, jeg ville ønske jeg hadde arvet mange av pappas
egenskaper.

HELMER
Og jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp
således som du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg
noe inn. Du ser så - så - hva skal jeg kalle det? - så fordektig ut i
dag -

NORA
Gjør jeg?

HELMER
Ja visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA
(ser på ham). Nå?

HELMER
(truer med fingeren). Slikkmunnen skulle vel aldri ha
grassert i byen i dag?

NORA
Nei, hvor kan du nu falle på det.

HELMER
Har slikkmunnen virkelig ikke gjort en avstikker inn
til konditoren?

NORA
Nei, jeg forsikrer deg, Torvald -

HELMER
Ikke nippet litt syltetøy?

NORA
Nei, aldeles ikke.

HELMER
Ikke en gang gnavet en makron eller to?

NORA
Nei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig -

HELMER
Nå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk -

NORA
(går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på
å gjøre deg imot.

HELMER
Nei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt
ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for
deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når
juletreet er tent, kan jeg tro.

NORA
Har du husket på å be doktor Rank.

HELMER
Nei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg
selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer
her i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor
jeg gleder meg til i aften.

NORA
Jeg også. Og hvor børnene vil fryde seg, Torvald!

HELMER
Akk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en
sikker, betrygget stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke
sant! det er en stor nydelse å tenke på?

NORA
Å, det er vidunderlig!

HELMER
Kan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien
lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage
blomster til juletreet og alle de andre herligheter som vi skulle
overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tid jeg har opplevet.

NORA
Da kjedet jeg meg slett ikke.

HELMER
(smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut,
Nora.

NORA
Å, skal du nu drille meg med det igjen. Hva kunne jeg
for at katten var kommet inn og hadde revet all ting i stykker?

HELMER
Nei visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du
hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men
det er dog godt at de knepne tider er forbi.

NORA
Ja, det er riktignok vidunderlig.

HELMER
Nu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg;
og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små skjære
fine hender -

NORA
(klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det
behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar
ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi
skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i
forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer
visst noen. Det var da kjedelig.

HELMER
For visitter er jeg ikke hjemme; husk det.

STUEPIKEN
(i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame -

NORA
Ja, la henne komme inn.

STUEPIKEN
(til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMER
Gikk han like inn til meg?

STUEPIKEN
Ja, han gjorde så.
(Helmer går inn i sitt værelse. Piken viser
fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker
efter henne.)

FRU LINDE
(forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA
(usikker). God dag -

FRU LINDE
Du kjenner meg nok ikke igjen.

NORA
Nei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (ut
brytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDE
Ja, det er meg.

NORA
Kristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor
kunne jeg også -. (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDE
Ja, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år -

NORA
Er det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo
også. Å, de siste åtte år har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nu
er du altså kommet her inn til byen? Gjort den lange reise ved
vintertid. Det var tappert.

FRU LINDE
Jeg kom nettopp med dampskibet i morges.

NORA
For å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor det er
deilig! Ja, more oss, det skal vi riktignok. Men ta dog overtøyet
av. Du fryser dog vel ikke? (hjelper henne.) Se så; nu setter vi oss
hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil
jeg sitte. (griper hennes hender.) Ja, nu har du jo ditt gamle ansikt
igjen; det var bare i det første øyeblikk -. Litt blekere er du dog
blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere.

FRU LINDE
Og meget, meget eldre, Nora.

NORA
Ja, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke
meget. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse
menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du
tilgi meg!

FRU LINDE
Hva mener du, Nora?

NORA
(sakte). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDE
Ja, for tre år siden.

NORA
Å, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å,
Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den
tid; men alltid oppsatte jeg det, og alltid kom der noe i veien.

FRU LINDE
Kjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORA
Nei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkar,
hvor meget du visst har gått igjennem. - Og han efterlot deg jo ikke
noe å leve av?

FRU LINDE
Nei.

NORA
Og ingen børn?

FRU LINDE
Nei.

NORA
Slett ingen ting altså?

FRU LINDE
Ikke en gang en sorg eller et savn til å tære på.

NORA
(ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det
være mulig?

FRU LINDE
(smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det
hender undertiden, Nora.

NORA
Så ganske alene. Hvor det må være forferdelig tungt
for deg. Jeg har tre deilige børn. Ja nu kan du ikke få se dem, for de
er ute med piken. Men nu må du fortelle meg alt -

FRU LINDE
Nei, nei, nei, fortell heller du.

NORA
Nei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være
egenkjærlig. I dag vil jeg tenke bare på dine saker. Men ett må jeg
dog si deg. Vet du den store lykke som er hendt oss i disse dage?

FRU LINDE
Nei. Hva er det?

NORA
Tenk, min mann er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDE
Din mann? Å hvilket hell -!

NORA
Ja, umåtelig! Å være advokat, det er jo så usikkert å
leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn
de som er fine og smukke. Og det har naturligvis Torvald aldri villet;
og det holder jeg da ganske med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss!
Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor
gasje og mange prosenter. Herefter kan vi leve ganske annerledes enn
før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, hvor jeg føler meg lett og
lykkelig! Ja, for det er dog deilig å ha dyktig mange penge og ikke
behøve å gjøre seg bekymringer. Ikke sant?

FRU LINDE
Jo, iallfall måtte det være deilig å ha det
nødvendige.

NORA
Nei ikke blott det nødvendige, men dyktig, dyktig
mange penge!

FRU LINDE
(smiler). Nora, Nora, er du ennu ikke blitt
fornuftig? I skoledagene var du en stor ødeland.

NORA
(ler stille). Ja, det sier Torvald ennu. (truer med
fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som I tenker. - Å, vi har
sannelig ikke hatt det så at jeg har kunnet ødsle. Vi har måttet
arbeide begge to.

FRU LINDE
Du også?

NORA
Ja, med småting, med håndarbeide, med hekling og med
broderi og sånt noe; (henkastende.) og med andre ting også. Du vet vel
at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen
utsikt til befordring i hans kontor, og så måtte han jo tjene flere
penge enn før. Men i det første år overanstrengte han seg så aldeles
forferdelig. Han måtte jo søke alskens bifortjeneste, kan du vel tenke
deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble
han så dødelig syk. Så erklærte lægene det for nødvendig at han kom
ned til syden.

FRU LINDE
Ja, I oppholdt jer jo et helt år i Italien?

NORA
Ja visst. Det var ikke lett å komme av sted, kan du
tro. Ivar var nettopp født den gang. Men av sted måtte vi
naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den frelste Torvalds
liv. Men den kostet svært mange penge, Kristine.

FRU LINDE
Det kan jeg nok tenke meg.

NORA
Tolv hundre spesier kostet den. Fire tusen åtte hundre
kroner. Det er mange penge du.

FRU LINDE
Ja, men i slike tilfelle er det iallfall en stor
lykke at man har dem.

NORA
Ja jeg skal si deg, vi fikk dem nu av pappa.

FRU LINDE
Nå sådan. Det var nettopp på den tid din far
døde, tror jeg.

NORA
Ja, Kristine, det var nettopp da. Og tenk deg, jeg
kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet
daglig at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min
stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk
aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tungeste jeg har opplevet
siden jeg ble gift.

FRU LINDE
Jeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste I
altså til Italien?

NORA
Ja; da hadde vi jo pengene; og lægene skyndte på
oss. Så reiste vi en måneds tid efter.

FRU LINDE
Og din mann kom aldeles helbredet tilbake?

NORA
Frisk som en fisk!

FRU LINDE
Men - doktoren?

NORA
Hvorledes?

FRU LINDE
Jeg synes piken sa det var doktoren, den herre
som kom på samme tid som jeg.

NORA
Ja, det var doktor Rank; men han kommer ikke i
sykebesøk; det er vår nærmeste venn, og han ser her innom minst én
gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og
børnene er friske og sunne, og jeg også. (springer opp og klapper i
hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve
og være lykkelig! - - Å, men det er dog avskyelig av meg -; jeg taler
jo bare om mine egne saker. (setter seg på en skammel tett ved henne
og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! - Si
meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du
ham da?

FRU LINDE
Min mor levet ennu; og hun var sengeliggende og
hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg
syntes ikke det var forsvarlig å vise hans tilbud tilbake.

NORA
Nei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den
gang?

FRU LINDE
Han var ganske velstående, tror jeg. Men det var
usikre forretninger, Nora. Da han døde, gikk det hele over styr, og
der ble ingenting til overs.

NORA
Og så -?

FRU LINDE
Ja, så måtte jeg slå meg igjennem med en liten
handel og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste
tre år har vært som en eneste lang hvileløs arbeidsdag for meg. Nu er
den til ende, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er
gått bort. Og guttene heller ikke; de er nu kommet i stillinger og kan
sørge for seg selv.

NORA
Hvor du må føle deg lett -

FRU LINDE
Nei, du; bare så usigelig tom. Ingen å leve for
mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte
i den lille avkrok. Her må det dog være lettere å finne noe som kan
legge beslag på en og oppta ens tanker. Kunne jeg bare være så
lykkelig å få en fast post, noe kontorarbeide -

NORA
Å, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende;
og du ser allerede så anstrengt ut i forveien. Det ville være meget
bedre for deg om du kunne komme til et bad.

FRU LINDE
(går henimot vinduet). Jeg har ingen pappa, som
kan forære meg reisepenge, Nora.

NORA
(reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE
(hen til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på
meg. Det er det verste ved en stilling som min at den avsetter så
megen bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og dog nødes
man til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man
egenkjærlig. Da du fortalte meg om den lykkelige forandring i eders
stilling - vil du tro det? - jeg gledet meg ikke så meget på dine
vegne, som på mine.

NORA
Hvorledes det? Å, jeg forstår det. Du mener Torvald
kunne kanskje gjøre noe for deg.

FRU LINDE
Ja, det tenkte jeg meg.

NORA
Det skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg;
jeg skal innlede det så fint, så fint, - finne på noe elskverdig som
han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til
tjeneste.

FRU LINDE
Hvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig
for min sak, - dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til
livets byrder og besvær.

NORA
Jeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE
(smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og
sånt noe -. Du er et barn, Nora.

NORA
(kaster på nakken og går henover gulvet). Det skulle du
ikke si så overlegent.

FRU LINDE
Så?

NORA
Du er liksom de andre. I tror alle sammen at jeg ikke
duger til noe riktig alvorlig -

FRU LINDE
Nå, nå -

NORA
- at jeg ikke har prøvet noe i denne vanskelige verden.

FRU LINDE
Kjære Nora, du har jo nyss fortalt meg alle dine
gjenvordigheter.

NORA
Pytt, - de småtterier! (sakte.) Jeg har ikke fortalt
deg det store.

FRU LINDE
Hvilket store? Hva mener du?

NORA
Du overser meg så ganske, Kristine; men det skulle du
ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge
for din mor.

FRU LINDE
Jeg overser visselig ikke noen. Men det er sant:
jeg er både stolt og glad når jeg tenker på at det ble meg forunt å
gjøre min mors siste levetid så vidt sorgløs.

NORA
Og du er også stolt når du tenker på hva du har gjort
for dine brødre.

FRU LINDE
Det synes jeg jeg har rett til.

NORA
Det synes jeg også. Men nu skal du høre noe,
Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over.

FRU LINDE
Det tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du
det?

NORA
Tal sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for
noen pris i verden -; der må ingen få det å vite, Kristine; ingen uten
du.

FRU LINDE
Men hva er det dog?

NORA
Kom herhen. (drar henne ned på sofaen ved siden av
seg.) Ja du, - jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er meg,
som har reddet Torvalds liv.

FRU LINDE
Reddet -? Hvorledes reddet?

NORA
Jeg fortalte deg jo om reisen til Italien. Torvald
kunne ikke ha overstått det hvis han ikke var kommet der ned -

FRU LINDE
Nå, ja; din far ga jer så de fornødne penge -

NORA
(smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men
-

FRU LINDE
Men -?

NORA
Pappa ga oss ikke en skilling. Det var meg, som
skaffet pengene til veie.

FRU LINDE
Du? Hele den store sum?

NORA
Tolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre
kroner. Hva sier du til det?

FRU LINDE
Ja men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du
da vunnet i lotteriet?

NORA
(med ringeakt). I lotteriet? (blåser.) Hva kunst hadde
det da vært?

FRU LINDE
Men hvor fikk du dem da fra?

NORA
(nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la!

FRU LINDE
For låne dem kunne du jo ikke.

NORA
Så? Hvorfor ikke det?

FRU LINDE
Nei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns
samtykke.

NORA
(kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en
smule forretningsdyktighet, - en kone som forstår å bære seg litt
klokt ad, så -

FRU LINDE
Men, Nora, jeg begriper aldeles ikke -

NORA
Det behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke
sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre
måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en
eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg -

FRU LINDE
Du er en galning.

NORA
Nu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine.

FRU LINDE
Ja hør nu her, kjære Nora, - har du ikke der
handlet ubesindig?

NORA
(sitter atter oppreist). Er det ubesindig å redde sin
manns liv?

FRU LINDE
Jeg synes det er ubesindig at du uten hans vitende -

NORA
Men han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan
du ikke forstå det? Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto
til med ham. Det var til meg lægene kom og sa at hans liv sto i fare;
at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke
jeg først forsøkte å lirke meg frem? Jeg talte til ham om hvor deilig
det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge
koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs'god skulle huske på
de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg;
og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han
nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var
hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner - som jeg
tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det
jeg gjorde utvei -

FRU LINDE
Og fikk din mann ikke vite av din far at pengene
ikke kom fra ham?

NORA
Nei, aldri. Pappa døde nettopp i de samme dage. Jeg
hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røbe noe. Men da han
lå så syk -. Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDE
Og har du aldri siden betrodd deg til din mann?

NORA
Nei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han,
som er så streng i det stykke! Og dessuten - Torvald med sin mandige
selvfølelse, - hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å
vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet
imellem oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det
nu er.

FRU LINDE
Vil du aldri si ham det?

NORA
(eftertenksom, halvt smilende). Jo - en gang kanskje; -
om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av
det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om
meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for
ham og forkler meg og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i
bakhånden - (avbrytende.) Vås, vås, vås! Den tid kommer aldri. - Nå,
hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også
til noe? - Du kan forresten tro at den sak har voldt meg mange
bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine
forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i
forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles
avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til
veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser
du. Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til
side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå
dårlig kledd; hva jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt
sammen. De søte velsignede små!

FRU LINDE
Så gikk det vel altså ut over dine egne
fornødenheter, stakkars Nora?

NORA
Ja naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest
til det. Hver gang Torvald ga meg penge til nye kjoler og sånt noe,
brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de simpleste og
billigste sorter. En Guds lykke var det at all ting kler meg så godt,
så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mangen gang tungt,
Kristine; for det er dog deilig å gå fint kledd. Ikke sant?

FRU LINDE
Å jo så menn.

NORA
Nå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I
fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg
meg inne og satt og skrev hver aften til langt ut på natten. Akk, jeg
var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt
allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penge. Det var
nesten som om jeg var en mann.

FRU LINDE
Men hvor meget har du nu på den vis kunnet
avbetale?

NORA
Ja, det kan jeg ikke si så nøye. Sånne forretninger,
ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har
betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke
visst min arme råd. (smiler.) Da satt jeg her og forestillet meg at en
gammel rik herre var blitt forelsket i meg -

FRU LINDE
Hva! Hvilken herre?

NORA
Å snakk! - at han nu var død, og da man åpnet hans
testamente, så sto deri med store bokstaver «Alle mine penge skal den
elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDE
Men kjære Nora, - hva var det for en herre?

NORA
Herregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herre var
jo slett ikke til; det var bare noe jeg satt her og tenkte opp igjen
og opp igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penge. Men det kan
også være det samme; det gamle kjedelige menneske kan bli for meg hvor
han er; jeg bryr meg hverken om ham eller hans testamente, for nu er
jeg sorgløs. (springer opp.) Å Gud, det er dog deilig å tenke på,
Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, ganske sorgløs! å kunne leke
og tumle seg med børnene; å kunne ha det smukt og nydelig i huset, all
ting således som Torvald setter pris på det! Og tenk, så kommer snart
våren med stor blå luft. Så kan vi kanskje få reise litt. Jeg kan
kanskje få se havet igjen. Å ja, ja, det er riktignok vidunderlig å
leve og være lykkelig!
(Klokken høres i forstuen.)

FRU LINDE
(reiser seg). Det ringer; det er kanskje best jeg
går.

NORA
Nei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til
Torvald -

STUEPIKEN
(i forstuedøren). Om forlatelse, frue, - her er en
herre som vil tale med advokaten -

NORA
Med bankdirektøren, mener du.

STUEPIKEN
Ja, med bankdirektøren; men jeg visste ikke -
siden doktoren er der inne -

NORA
Hvem er den herre?

SAKFØRER KROGSTAD
(i forstuedøren). Det er meg, frue.

FRU LINDE
(stusser, farer sammen og vender seg mot vinduet).

NORA
(et skritt imot ham, spent, med halv stemme). De? Hva
er det? Hva vil De tale med min mann om?

KROGSTAD
Banksaker - på en måte. Jeg har en liten post i
Aksjebanken, og Deres mann skal jo nu bli vår sjef, hører jeg -

NORA
Det er altså -

KROGSTAD
Bare tørre forretninger, frue; slett ikke noe
annet.

NORA
Ja, vil De da være så god å gå inn
kontordøren. (hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen;
derpå går hun hen og ser til ovnen.)

FRU LINDE
Nora, - hvem var den mann?

NORA
Det var en sakfører Krogstad.

FRU LINDE
Det var altså virkelig ham.

NORA
Kjenner du det menneske?

FRU LINDE
Jeg har kjent ham - for en del år siden. Han var
en tid sakførerfullmektig henne på vår kant.

NORA
Ja, det var han jo.

FRU LINDE
Hvor han var forandret.

NORA
Han har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDE
Nu er han jo enkemann?

NORA
Med mange børn. Se så; nu brenner det. (hun lukker
ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDE
Han driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORA
Så? Ja det kan gjerne være; jeg vet slett ikke -. Men
la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.
(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)

DOKTOR RANK
(ennu i døren). Nei nei, du; jeg vil ikke
forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (lukker døren og
bemerker fru Linde.) Å om forlatelse; jeg forstyrrer nok her også.

NORA
Nei, på ingen måte. (forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANK
Nå så. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror
jeg gikk fruen forbi på trappen da jeg kom.

FRU LINDE
Ja; jeg stiger meget langsomt, jeg kan ikke godt
tåle det.

RANK
Aha, en liten smule bedervet innvendig?

FRU LINDE
Egentlig mer overanstrengt.

RANK
Ikke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile
Dem ut i alle gjestebudene?

FRU LINDE
Jeg er kommet hit for å søke arbeide.

RANK
Skal det være noe probat middel imot
overanstrengelse?

FRU LINDE
Man må leve, herr doktor.

RANK
Ja, det er jo en alminnelig mening at det skal være sa
nødvendig.

NORA
Å vet De hva, doktor Rank, - De vil så menn også
gjerne leve.

RANK
Ja så menn vil jeg så. Så elendig jeg enn er, vil jeg
dog gjerne bli ved å pines i det lengste. Alle mine pasienter har det
på samme vis. Og således er det med de moralsk angrepne også. Det er
nu nettopp i dette øyeblikk et slikt moralsk hospitalslem inne hos
Helmer -

FRU LINDE
(dempet). Ah!

NORA
Hvem mener De?

RANK
Å, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De
ikke kjenner noe til. Han er bedervet i karakterrøttene, frue. Men
selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve.

NORA
Så? Hva var det han ville tale med Torvald om?

RANK
Jeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott det var noe om
Aksjebanken.

NORA
Jeg visst ikke at Krog - at denne sakfører Krogstad
hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANK
Jo, han har fått et slags ansettelse der nede. (til
fru Linde.) Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et
slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk
råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller
annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå
utenfor.

FRU LINDE
Det er dog vel også de syke som mest trenger til
å lukkes inn.

RANK
(trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den
betraktning som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA
(i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og
klapper i hendene).

RANK
Hvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet
er?

NORA
Hva bryr jeg meg om det kjedelige samfunn? Jeg lo av
noe ganske annet. - noe uhyre morsomt. - Si meg, doktor Rank, - alle de som
er ansatte i Aksjebanken, blir altså nu avhengige av Torvald?

RANK
Er det det De finner så uhyre morsomt?

NORA
(smiler og nynner). La meg om det! La meg om det!
(spaserer omkring på gulvet.) Ja det er riktignok umåtelig fornøyelig
å tenke på at vi - at Torvald har fått så megen innflytelse på mange
mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være en
liten makron?

RANK
Se, se; makroner. Jeg trodde det var forbudne varer her.

NORA
Ja, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDE
Hva? Jeg -?

NORA
Nå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite
at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg han er bange jeg skal få
stygge tenner av dem. Men pytt, - for en gangs skyld -! Ikke sant,
doktor Rank? Vær så god! (putter ham en makron i munnen.) Og du også,
Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to.
(spaserer igjen.) Ja nu er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nu er det
bare en eneste ting i verden som jeg skulle ha en sånn umåtelig lyst til.

RANK
Nå? Og hva er det?

NORA
Der er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si
så Torvald hørte på det.

RANK
Og hvorfor kan De så ikke si det?

NORA
Nei, det tør jeg ikke, for det er så stygt.

FRU LINDE
Stygt?

RANK
Ja, da er det ikke rådelig. Men til oss kan De jo
nok -. Hva er det De har sånn lyst til å si så Helmer hører på det?

NORA
Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: død og pine.

RANK
Er De gal!

FRU LINDE
Men bevares, Nora -!

RANK
Si det. Der er han.

NORA
(gjemmer makronposen). Hyss, hyss, hyss!
(Helmer, med overfrakke på armen og hatt i hånden,
kommer fra sitt værelse.)

NORA
(imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham?

HELMER
Ja, nu gikk han.

NORA
Må jeg forestille deg -; det er Kristine som er kommet
til byen.

HELMER
Kristine -? Om forlatelse, men jeg vet ikke -

NORA
Fru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

HELMER
Ah så. Formodentlig en barndomsvenninne av min
hustru?

FRU LINDE
Ja vi har kjent hinannen i tidligere dage.

NORA
Og tenk, nu har hun gjort den lange reise her inn for
å få tale med deg.

HELMER
Hva skal det si?

FRU LINDE
Ja ikke egentlig -

NORA
Kristine er nemlig umåtelig flink i kontorarbeide, og
så har hun en sånn uhyre lyst til å komme under en dyktig manns
ledelse og lære mer enn det hun alt kan -

HELMER
Meget fornuftig, frue.

NORA
Og da hun hørte at du var blitt bankdirektør - der kom
telegram om det - så reiste hun så fort hun kunne her inn og -. Ikke
sant, Torvald, du kan nok for min skyld gjøre litt for Kristine? Hva?

HELMER
Jo det var slett ikke umulig. Fruen er formodentlig
enke?

FRU LINDE
Ja.

HELMER
Og har øvelse i kontorforretninger?

FRU LINDE
Ja så temmelig.

HELMER
Nå, da er det høyst rimelig at jeg kan skaffe Dem en
ansettelse -

NORA
(klapper i hendene). Ser du; ser du!

HELMER
De er kommet i et heldig øyeblikk, frue -

FRU LINDE
Å, hvorledes skal jeg takke Dem -?

HELMER
Behøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i
dag må De ha meg unnskyldt -

RANK
Vent; jeg går med deg. (henter sin pels i entréen og
varmer den ved ovnen.)

NORA
Bli ikke lenge ute, kjære Torvald.

HELMER
En times tid; ikke mer.

NORA
Går du også, Kristine?

FRU LINDE
(tar yttertøyet på). Ja, nu må jeg ut og se meg om
efter et værelse.

HELMER
Så går vi kanskje ned over gaten sammen.

NORA
(hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så inn
skrenket; men det er oss umulig å -

FRU LINDE
Å, hva tenker du på! Farvel kjære Nora, og takk for alt.

NORA
Farvel så lenge. Ja, i aften kommer du naturligvis
igjen. Og De også, doktor Rank. Hva? Om De blir så bra? Å jo så menn
gjør De så; pakk Dem bare godt inn.
(Man går under alminnelig samtale ut i entréen. Der høres
børnestemmer utenfor på trappen.)

NORA
Der er de! Der er de!
(Hun løper hen og lukker opp. Barnepiken Anne-Marie
kommer med børnene.)

NORA
Kom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å I
søte, velsignede -! Ser du dem, Kristine? Er de ikke deilige!

RANK
Ikke passiar her i luftdraget!

HELMER
Kom, fru Linde; nu blir her ikk utholdelig for andre
enn mødre.
(Doktor Rank, Helmer og fru
Linde går nedover trappene. Barnepiken går inn
i stuen med børnene. Nora likeledes,
idet hun lukker døren til forstuen.)

NORA
Hvor friske og kjekke I ser ut. Nei, for røde kinner I
har fått. Som epler og roser. (børnene taler i munnen på henne under
det følgende.) Har I moret jer så godt? Det var jo prektig. Ja så; du
har trukket både Emmy og Bob på kjelken? Nei tenk, på en gang! Ja, du
er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt
søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med
henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har I kastet
sneball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv
kle dem av, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn
så lenge; du ser så forfrossen ut. Der står varm kaffe til deg på
ovnen.
(Barnepiken går inn i værelset til venstre. Nora tar børnenes
yttertøy av og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen
på hverandre.)

NORA
Ja så? Så der var en stor hund som løp efter jer? Men
den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebørn. Ikke se i
pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle I bare vite. Å nei, nei; det
er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmespill. Ja,
la oss leke gjemmespill. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la
meg gjemme meg først.
(Hun og børnene leker under latter og jubel i stuen og i det
tilstøtende værelse til høyre. Til sist gjemmer Nora seg under bordet;
børnene kommer stormende inn, søker, men kan ikke finne henne, hører
hennes dempede latter, styrter hen til bordet, løfter teppet opp, ser
henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny
jubel. Det har imidlertid banket på inngangsdøren; ingen har lagt
merke til det. Nu åpnes døren halvt, og Sakfører
Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsettes.)

KROGSTAD
Om forlatelse, fru Helmer -

NORA
(med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i
været.) Ah! Hva vil De?

KROGSTAD
Unnskyld; ytterdøren sto på klem; der må noen ha
glemt å lukke den -

NORA
(reiser seg). Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTAD
Jeg vet det.

NORA
Ja - hva vil De så her?

KROGSTAD
Tale et ord med Dem.

NORA
Med -? (til børnene, sakte.) Gå inn til
Anne-Marie. Hva? Nei, den fremmede mann vil ikke gjøre mamma noe
ondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (hun fører børnene inn i
værelset til venstre og lukker døren efter dem.)

NORA
(urolig, spent). De vil tale med meg?

KROGSTAD
Ja, jeg vil det.

NORA
I dag-? Men vi har jo ennu ikke den første i måneden -

KROGSTAD
Nei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv
hva juleglede De får.

NORA
Hva er det De vil? Jeg kan aldeles ikke i dag -

KROGSTAD
Det skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er
noe annet. De har dog vel tid et øyeblikk?

NORA
Å ja; ja visst, det har jeg nok, enskjønt -

KROGSTAD
Godt. Jeg satt inne på Olsens restaurasjon og så
Deres mann gå nedover gaten -

NORA
Ja vel.

KROGSTAD
- med en dame.

NORA
Og hva så?

KROGSTAD
Måtte jeg være så fri å spørre; var ikke den dame
en fru Linde?

NORA
Jo.

KROGSTAD
Nettopp kommet til byen?

NORA
Ja, i dag.

KROGSTAD
Hun er jo en god venninne av Dem?

NORA
Jo, det er hun. Men jeg innser ikke -

KROGSTAD
Jeg har også kjent henne en gang.

NORA
Det vet jeg.

KROGSTAD
Så? De har rede på den sak. Det tenkte jeg nok.
Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen
ansettelse i Aksjebanken?

NORA
Hvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad,
De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få
vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er meg som har
talt hennes sak, herr Krogstad. Nu vet De det.

KROGSTAD
Jeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA
(går opp og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid
en smule innflytelse, skulle jeg tro. Fordi om man er en kvinne, er
det slett ikke derfor sagt at -. Når man står i et underordnet
forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte
noen som - hm -

KROGSTAD
- som har innflytelse?

NORA
Ja nettopp.

KROGSTAD
(skifter tone). Fru Helmer, vil De være av den
godhet å anvende Deres innflytelse til fordel for meg.

NORA
Hva nu? Hva mener De?

KROGSTAD
Vil De være så god å sørge for at jeg beholder min
underordnede stilling i banken.

NORA
Hva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling
fra Dem?

KROGSTAD
Å, De behøver ikke å spille den uvitende like
overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være Deres venninne
behagelig å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nu
også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk.

NORA
Men jeg forsikrer Dem -

KROGSTAD
Ja, ja, ja, kort og godt: det er ennu tid, og jeg
rår Dem at De anvender Deres innflytelse for å forhindre det.

NORA
Men, herr Krogstad, jeg har aldeles ingen innflytelse.

KROGSTAD
Ikke det? Jeg syntes De nylig selv sa -

NORA
Det var naturligvis ikke således å forstå. Jeg! Hvor
kan De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann?

KROGSTAD
Å, jeg kjenner Deres mann fra studenterdagene. Jeg
tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn.

NORA
Taler De ringeaktende om min mann, så viser jeg Dem
døren.

KROGSTAD
Fruen er modig.

NORA
Jeg er ikke bange for Dem lenger. Når nyttår er over,
skal jeg snart være ute av det hele.

KROGSTAD
(mer behersket). Hør meg nu, frue. Hvis det blir
nødvendig, så kommer jeg til å kjempe liksom på livet for å beholde
min lille post i banken.

NORA
Ja, det later virkelig til.

KROGSTAD
Det er ikke bare for inntektens skyld; den er det
meg ennogså minst om å gjøre. Men der er noe annet -. Nå ja, ut med
det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like så godt som
alle andre at jeg en gang for en del år siden har gjort meg skyldig i
en ubesindighet.

NORA
Jeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTAD
Saken kom ikke for retten; men alle veie ble
likesom stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på de
forretninger som De jo vet. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si
jeg har ikke vært blant de verste. Men nu må jeg ut av alt dette. Mine
sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så
megen borgerlig aktelse som mulig. Denne post i banken var liksom det
første trappetrinn for meg. Og nu vil Deres mann sparke meg vekk fra
trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORA
Men for Guds skyld, herr Krogstad, det står aldeles
ikke i min makt å hjelpe Dem.

KROGSTAD
Det er fordi De ikke har vilje til det; men jeg
har midler til å tvinge Dem.

NORA
De vil dog vel ikke fortelle min mann at jeg skylder
Dem penge?

KROGSTAD
Hm; hvis jeg nu fortalte ham det?

NORA
Det ville være skammelig handlet av Dem. (med gråten i
halsen). Denne hemmelighet, som er min glede og min stolthet, den
skulle han få vite, på en så stygg og plump måte, - få vite den av
Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter -

KROGSTAD
Bare ubehageligheter?

NORA
(heftig). Men gjør De det kun; det blir verst for Dem
selv; for da får min mann riktig se hvilket slett menneske De er, og
da får De nu aldeles ikke beholde posten.

KROGSTAD
Jeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter
De var bange for?

NORA
Får min mann det å vite, så vil han naturligvis straks
betale hva der står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å skaffe.

KROGSTAD
(et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; - enten har
De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke videre skjønn på
forretninger. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken.

NORA
Hvorledes det?

KROGSTAD
Da Deres mann var syk, kom De til meg for å få
låne tolv hundre spesier.

NORA
Jeg visste ingen annen.

KROGSTAD
Jeg lovet da å skaffe Dem beløpet -

NORA
De skaffet det jo også.

KROGSTAD
Jeg lovet å skaffe Dem beløpet på visse
betingelser. De var den gang så opptatt av Deres manns sykdom, og så
ivrig for å få reisepenge, at jeg tror De ikke hadde videre tanke for
alle biomstendighetene. Det er derfor ikke av veien å minne Dem om
dette. Nå; jeg lovet å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg
avfattet.

NORA
Ja, og som jeg underskrev.

KROGSTAD
Godt. Men nedenunder tilføyet jeg noen linjer,
hvori Deres far innesto for gjelden. Disse linjer skulle Deres far
underskrive.

NORA
Skulle -? Han underskrev jo.

KROGSTAD
Jeg hadde satt datum in blanco; det vil si, Deres
far skulle selv anføre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker
fruen det?

NORA
Ja jeg tror nok -

KROGSTAD
Jeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De
skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så?

NORA
Jo.

KROGSTAD
Og det gjorde De naturligvis også straks; for
allerede en fem - seks dage efter brakte De meg beviset med Deres fars
underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt.

NORA
Nu ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig?

KROGSTAD
Så temmelig, jo. Men - for å komme tilbake til det
vi talte om, - det var nok en tung tid for Dem den gang, frue?

NORA
Ja det var det.

KROGSTAD
Deres far lå nok meget syk, tror jeg.

NORA
Han lå på sitt ytterste.

KROGSTAD
Døde nok kort efter?

NORA
Ja.

KROGSTAD
Si meg, fru Helmer, skulle De tilfeldigvis huske
Deres fars dødsdag? Hva dag i måneden, mener jeg.

NORA
Pappa døde den 29. september.

KROGSTAD
Det er ganske riktig; det har jeg erkyndiget meg
om. Og derfor er der en besynderlighet, (tar et papir frem) som jeg
slett ikke kan forklare meg.

NORA
Hvilken besynderlighet? Jeg vet ikke -

KROGSTAD
Det er den besynderlighet, frue, at Deres far har
underskrevet dette gjeldsbevis tre dage efter sin død.

NORA
Hvorledes? Jeg forstår ikke -

KROGSTAD
Deres far døde den 29. september. Men se her. Her
har Deres far datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke
besynderlig, frue?

NORA
(tier).

KROGSTAD
Kan De forklare meg det?

NORA
(tier fremdeles).

KROGSTAD
Påfallende er det også at ordene 2. oktober og
årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en
håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo
forklare; Deres far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har
en eller annen gjort det på måfå her, forinnen man ennu visste om
dødsfallet. Der er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det
kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres
far som selv har skrevet sitt navn her?

NORA
(efter en kort taushet, kaster hodet tilbake og ser
trossig på ham). Nei, det er ikke. Det er meg som har skrevet pappas
navn.

KROGSTAD
Hør, frue, - vet De vel at dette er en farlig
tilståelse?

NORA
Hvorfor det? De skal snart få Deres penge.

KROGSTAD
Må jeg gjøre Dem et spørsmål, - hvorfor sendte De
ikke papiret til Deres far?

NORA
Det var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha
bedt om hans underskrift, så måtte jeg også sagt ham hva pengene
skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si ham, så syk som han var,
at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig.

KROGSTAD
Så hadde det vært bedre for Dem om De hadde
oppgitt den utenlandsreise.

NORA
Nei, det var umulig. Den reise skulle jo redde min
manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi.

KROGSTAD
Men tenkte De da ikke på at det var et bedrageri
imot meg -?

NORA
Det kunne jeg aldeles ikke ta noe hensyn til. Jeg brød
meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke utstå Dem for alle de kolde
vanskeligheter De gjorde, skjønt De visste hvor farlig det sto til med
min mann.

KROGSTAD
Fru Helmer, De har åpenbart ikke noen klar
forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig
i. Men jeg kan fortelle Dem at det var hverken noe mer eller noe
verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige
stilling.

NORA
De? Vil De bille meg inn at De skulle ha foretatt Dem
noe modig for å redde Deres hustrus liv?

KROGSTAD
Lovene spør ikke om beveggrunne.

NORA
Da må det være noen meget dårlige love.

KROGSTAD
Dårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papir i
retten, så blir De dømt efter lovene.

NORA
Det tror jeg aldeles ikke. En datter skulle ikke ha
rett til å skåne sin gamle dødssyke far for engstelser og bekymringer?
Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner
ikke lovene så nøye; men jeg er viss på at der må stå etsteds i dem at
sånt er tillatt. Og det vet ikke De beskjed om, De, som er sakfører?
De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTAD
Kan så være. Men forretninger, - slike
forretninger som vi to har med hinannen, - dem tror De dog vel jeg
forstår meg på? Godt. Gjør nu hva De lyster. Men det sier jeg Dem:
blir jeg utstøtt for annen gang, så skal De gjøre meg selskap.
(Han hilser og går ut gjennem forstuen.)

NORA
(en stund eftertenksom, kaster med nakken). Å hva! - Å
ville gjøre meg bange! Så enfoldig er jeg da ikke. (gir seg i ferd med
å legge børnenes tøy sammen; holder snart opp.) Men -? - Nei, men det
er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet.

BØRNENE
(i døren til venstre). Mamma, nu gikk den fremmede
mann ut igjennem porten.

NORA
Ja, ja, jeg vet det. Men tal ikke til noen om den
fremmede mann. Hører I det? Ikke til pappa heller!

BØRNENE
Nei, mamma; men vil du så leke igjen?

NORA
Nei, nei; ikke nu.

BØRNENE
Å men, mamma, du lovet det jo.

NORA
Ja, men jeg kan ikke nu. Gå inn; jeg har så meget å
gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte børn. (hun nøder dem varsomt inn i
værelset og lukker døren efter dem.)

NORA
(setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen
sting, men går snart i stå). Nei! (kaster broderiet, reiser seg, går
til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn. (går til
bordet til venstre og åpner bordskuffen; stanser atter.) Nei, men det
er jo aldeles umulig!

STUEPIKEN
(med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue?

NORA
Der; midt på gulvet.

STUEPIKEN
Skal jeg ellers hente noe?

NORA
Nei, takk; jeg har hva jeg behøver.
(Piken, der har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA
(i ferd med å pynte juletreet). Her skal lys - og her
skal blomster. - Det avskyelige menneske! Snakk, snakk, snakk! Det er
ingen ting i veien. Juletreet skal bli deilig. Jeg vil gjøre alt hva
du har lyst til Torvald; - jeg skal synge for deg, danse for deg -
(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer
utenfra.)

NORA
Ah, - kommer du alt igjen?

HELMER
Ja. Har her vært noen?

NORA
Her? Nei.

HELMER
Det var besynderlig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORA
Så? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.

HELMER
Nora, jeg kan se det på deg, han har vært her og
bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORA
Ja.

HELMER
Og det skulle du gjøre liksom av egen drift? Du
skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORA
Jo, Torvald; men -

HELMER
Nora, Nora, og det kunne du innlate deg på? Føre
samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte på noe! Og så
ovenikjøpet si meg en usannhet!

NORA
En usannhet -?

HELMER
Sa du ikke at her ingen hadde vært? (truer med
fingeren.) Det må aldri min lille sangfugl gjøre mer. En sangfugl må
ha rent nebb å kvidre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.)
Er det ikke så det skal være? Jo, det visste jeg nok. (slipper henne.)
Og så ikke mer om det. (setter seg foran ovnen.) Ah, hvor her er lunt
og hyggelig. (blar litt i sine papirer.)

NORA
(beskjeftiget med juletreet, efter et kort opphold.)
Torvald!

HELMER
Ja.

NORA
Jeg gleder meg sa umåtelig til kostymeballet hos
Stenborgs i overmorgen.

HELMER
Og jeg er umåtelig nysgjerrig efter å se hva du vil
overraske meg med.

NORA
Akk, det dumme innfall.

HELMER
Nå?

NORA
Jeg kan ikke finne på noe som duer; alt sammen blir så
tåpelig, så intetsigende.

HELMER
Er lille Nora kommet til den erkjennelse?

NORA
(bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget
travelt, Torvald?

HELMER

Å -

NORA
Hva er det for papirer?

HELMER
Banksaker.

NORA
Allerede?

HELMER
Jeg har latt den avtredende bestyrelse gi meg
fullmakt til å foreta de fornødne forandringer i personalet og i
forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i
orden til nyttår.

NORA
Det var altså derfor at denne stakkars Krogstad -

HELMER
Hm.

NORA
(fremdeles lenet til stolryggen, purrer langsomt i hans
nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg
om en umåtelig stor tjeneste, Torvald?

HELMER
La meg høre. Hva skulle det være?

NORA
Der er jo ingen der har en sann fin smak som du. Nu
ville jeg så gjerne se godt ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke
du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt
skal være innrettet?

HELMER
Aha, er den lille egensindige ute og søker en
redningsmann?

NORA
Ja Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din
hjelp.

HELMER
Godt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok
finne på råd.

NORA
Å hvor det er snilt av deg. (går atter til juletreet;
opphold.) Hvor smukt de røde blomster tar seg ut. - Men si meg, er det
virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

HELMER
Skrevet falske navne. Har du noen forestilling om
hva det vil si?

NORA
Kan han ikke ha gjort det av nød?

HELMER
Jo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke
så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn
enkeltstående handlings skyld.

NORA
Nei, ikke sant, Torvald!

HELMER
Mangen en kan moralsk reise seg igjen hvis han åpent
bekjenner sin brøde og utstår sin straff.

NORA
Straff -?

HELMER
Men den vei gikk nu ikke Krogstad; han hjalp seg
igjennem med knep og kunstgrep; og det er dette som moralsk har
nedbrutt ham.

NORA
Tror du at det skulle -?

HELMER
Tenk deg blott hvorledes et sånt skyldbevisst
menneske må lyve og hykle og forstille seg til alle sider, må gå med
maske på like overfor sine aller nærmeste, ja like overfor sin egen
hustru og sine egne børn. Og dette med børnene, det er just det
forferdeligste, Nora.

NORA
Hvorfor?

HELMER
Fordi en sånn dunstkrets av løgn bringer smitte og
sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag som børnene tar i
et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA
(nærmere bak ham). Er du viss på det?

HELMER
Å kjære, det har jeg titt nok erfart som advokat.
Nesten alle tidlig forvorpne mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORA
Hvorfor just - mødre?

HELMER
Det skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre
virker naturligvis i samme retning; det vet enhver sakfører meget
godt. Og dog har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet
sine egne børn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham
moralsk forkommen. (strekker hendene ut imot henne.) Derfor skal min
søte lille Nora love meg ikke å tale hans sak. Din hånd på det. Nå,
nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså. Jeg forsikrer
deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler
bokstavelig et legemlig illebefinnende i slike menneskers nærhet.

NORA
(drar hånden til seg og går over på den annen side av
juletreet). Hvor varmt her er. Og jeg har så meget å bestille.

HELMER
(reiser seg og samler sine papirer sammen). Ja, jeg
får også tenke på å få lest litt av dette igjennem før bordet. Din
drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på
juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (legger hånden på hennes
hode.) Å du min velsignede lille sangfugl. (han går inn i sitt værelse
og lukker døren efter seg.)

NORA
(sakte, efter en stillhet). Å hva! Det er ikke så. Det
er umulig. Det må være umulig.

BARNEPIKEN
(i døren til venstre). De små ber så vakkert om
de må komme inn til mamma.

NORA
Nei, nei, nei; slipp dem ikke inn til meg! Vær hos dem
du, Anne-Marie.

BARNEPIKEN
Ja, ja, frue. (lukker døren.)

NORA
(blek av redsel). Forderve mine små børn -! Forgifte
hjemmet? (kort opphold; hun hever nakken.) Dette er ikke sant. Dette
er aldri i evighet sant.

(Samme stue. Oppe i kroken ved pianofortet står juletreet, plukket,
forpjusket og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på
sofaen.)
(Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til sist
stanser hun ved sofaen og tar sin kåpe.)

NORA
(slipper kåpen igjen). Nu kom der noen! (mot døren;
lytter.) Nei, - der er ingen. Naturligvis - der kommer ingen i dag,
første juledag; - og ikke i morgen heller. - Men kanskje - (åpner døren
og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; ganske tom. (går fremover
gulvet.) Å tosseri! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Der kan jo
ikke skje noe slikt. Det er umulig. Jeg har jo tre små børn.
(Barnepiken, med en stor pappeske, kommer fra
værelset til venstre.)

BARNEPIKEN
Jo endelig fant jeg da esken med
maskeradeklærne.

NORA
Takk; sett den på bordet.

BARNEPIKEN
(gjør så). Men de er nok svært i uorden.

NORA
Å gid jeg kunne rive dem i hundre tusen stykker!

BARNEPIKEN
Bevares; de kan godt settes i stand; bare litt
tålmodighet.

NORA
Ja, jeg vil gå hen og få fru Linde til å hjelpe meg.

BARNEPIKEN
Nu ut igjen? I dette stygge vær? Fru Nora
forkjøler seg, - blir syk.

NORA
Og det var ikke det verste. - Hvorledes har børnene
det?

BARNEPIKEN
De stakkars småkryp leker med julegavene, men -

NORA
Spør de titt efter meg?

BARNEPIKEN
De er jo så vant til å ha mamma om seg.

NORA
Ja men, Anne-Marie, jeg kan ikke herefter være så
meget sammen med dem som før.

BARNEPIKEN
Nå, småbørn venner seg til alle ting.

NORA
Tror du det? Tror du de ville glemme sin mamma hvis
hun var ganske borte?

BARNEPIKEN
Bevares; - ganske borte!

NORA
Hør, si meg, Anne-Marie, - det har jeg så ofte tenkt
på - hvorledes kunne du bære over ditt hjerte å sette ditt barn ut til
fremmede?

BARNEPIKEN
Men det måtte jeg jo når jeg skulle være amme
for lille Nora.

NORA
Ja men at du ville det?

BARNEPIKEN
Når jeg kunne få en så god plass? En fattig pike
som er kommet i ulykken, må være glad til. For det slette menneske
gjorde jo ingenting for meg.

NORA
Men din datter har da visst glemt deg.

BARNEPIKEN
Å nei så menn har hun ikke. Hun skrev da til
meg, både da hun gikk til presten, og da hun var blitt gift.

NORA
(tar henne om halsen). Du gamle Anne-Marie, du var en
god mor for meg da jeg var liten.

BARNEPIKEN
Lille Nora, stakkar, hadde jo ingen annen mor
enn jeg.

NORA
Og hvis de små ingen annen hadde, så vet jeg nok at du
ville -. Snakk, snakk, snakk. (åpner esken.) Gå inn til dem. Nu må jeg
-. I morgen skal du få se hvor deilig jeg skal bli.

BARNEPIKEN
Ja, der blir så menn ingen på hele ballet så
deilig som fru Nora. (hun går inn i værelset til venstre.)

NORA
(begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det
hele fra seg). Å, hvis jeg torde gå ut. Hvis bare ingen kom. Hvis her
bare ikke hendte noe her hjemme imens. Dum snakk; der kommer
ingen. Bare ikke tenke. Børste av muffen. Deilige hansker, deilige
hansker. Slå det hen; slå det hen! En, to, tre, fire, fem, seks -
(skriker:) Ah, der kommer de - (vil imot døren, men står ubesluttsom.)
(Fru Linde kommer fra forstuen hvor hun har skilt
seg ved yttertøyet.)

NORA
Å, er det deg, Kristine. Der er vel ingen andre der
ute? - Hvor det var godt at du kom.

FRU LINDE
Jeg hører du har vært oppe og spurt efter meg.

NORA
Ja, jeg gikk just forbi. Der er noe du endelig må
hjelpe meg med. La oss sette oss her i sofaen. Se her. Der skal være
kostymeball i morgen aften ovenpå hos konsul Stenborgs, og nu vil
Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og danse tarantella,
for den lærte jeg på Capri.

FRU LINDE
Se, se; du skal gi en hel forestilling?

NORA
Ja Torvald sier jeg bør gjøre det. Se, her har jeg
drakten; den lot Torvald sy til meg der nede; men nu er det alt sammen
så forrevet, og jeg vet slett ikke -

FRU LINDE
Å det skal vi snart få i stand; det er jo ikke
annet enn besetningen som er gått litt løs hist og her. Nål og tråd?
Nå, her har vi jo hva vi behøver.

NORA
Å hvor det er snilt av deg.

FRU LINDE
(syr). Så du skal altså være forkledd i morgen,
Nora? Vet du hva, - da kommer jeg hen et øyeblikk og ser deg
pyntet. Men jeg har jo rent glemt å takke deg for den hyggelige aften
i går.

NORA
(reiser seg og går bortover gulvet). Å i går synes jeg
ikke her var så hyggelig som det pleier. - Du skulle kommet litt før
til byen, Kristine. - Ja, Torvald forstår riktignok å gjøre hjemmet
fint og deilig.

FRU LINDE
Du ikke mindre, tenker jeg; du er vel ikke for
ingenting din fars datter. Men si meg, er doktor Rank alltid så
nedstemt som i går?

NORA
Nei, i går var det svært påfallende. Men han bærer
forresten på en meget farlig sykdom. Han har tæring i ryggmarven,
stakkar. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske, som holdt
elskerinner og sånt noe; og derfor ble sønnen sykelig fra barndommen
av, forstår du.

FRU LINDE
(lar sytøyet synke). Men kjæreste, beste Nora,
hvor får du slikt å vite?

NORA
(spaserer). Pytt, - når man har tre børn, så får en
undertiden besøk av - av fruer, som er så halvveis lægekyndige; og de
forteller en jo et og annet.

FRU LINDE
(syr igjen; kort taushet). Kommer doktor Rank
hver dag her i huset?

NORA
Hver evige dag. Han er jo Torvalds beste ungdomsvenn,
og min gode venn også. Doktor Rank hører liksom huset til.

FRU LINDE
Men si meg du: er den mannen fullt oppriktig? Jeg
mener, vil han ikke gjerne si folk behageligheter?

NORA
Nei, tvert imot. Hvor faller du på det?

FRU LINDE
Da du i går forestillet meg for ham, forsikret
han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men siden merket
jeg at din mann slett ikke hadde noe begrep om hvem jeg egentlig
var. Hvor kunne så doktor Rank -?

NORA
Jo, det er ganske riktig, Kristine. Torvald holder jo
så ubeskrivelig meget av meg; og derfor vil han eie meg ganske alene,
som han sier. I den første tid ble han liksom skinnsyk bare jeg nevnte
noen av de kjære mennesker der hjemme. Så lot jeg det naturligvis
være. Men med doktor Rank taler jeg titt om slikt noe; for han vil
gjerne høre på det, ser du.

FRU LINDE
Hør her, Nora; du er i mange stykker som et barn
ennu; jeg er jo adskillig eldre enn du, og har litt mer erfaring. Jeg
vil si deg noe: du skulle se å komme ut av dette her med doktor Rank.

NORA
Hva for noe skulle jeg se å komme ut av?

FRU LINDE
Både av det ene og det annet, synes jeg. I går
snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penge -

NORA
Ja, en som ikke er til - dessverre. Men hva så?

FRU LINDE
Har doktor Rank formue?

NORA
Ja, det har han.

FRU LINDE
Og ingen å sørge for?

NORA
Nei, ingen; men -?

FRU LINDE
Og han kommer hver dag her i huset?

NORA
Ja, det hører du jo.

FRU LINDE
Men hvor kan den fine mann være sa pågående?

NORA
Jeg forstår deg aldeles ikke.

FRU LINDE
Forstill deg nu ikke, Nora. Tror du ikke jeg
skjønner hvem du har lånt de tolv hundre spesier av?

NORA
Er du fra sans og samling? Kan du tenke deg noe slikt!
En venn av oss, som kommer her hver eneste dag! Hvilken fryktelig
pinlig stilling ville ikke det være?

FRU LINDE
Altså virkelig ikke ham?

NORA
Nei, det forsikrer jeg deg. Det har aldri et øyeblikk
kunnet falle meg inn -. Han hadde heller ingen penge å låne bort den
gang; han arvet først bakefter.

FRU LINDE
Nå, det tror jeg var et hell for deg, min kjære
Nora.

NORA
Nei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank
-. Forresten er jeg ganske viss på, at dersom jeg ba ham -

FRU LINDE
Men det gjør du naturligvis ikke.

NORA
Nei naturligvis. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg at
det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på, at dersom jeg
talte til doktor Rank -

FRU LINDE
Bak din manns rygg?

NORA
Jeg må ut av det annet; det er også bak hans rygg. Jeg
må ut av dette her.

FRU LINDE
Ja, ja, det sa jeg også i går; men -

NORA
(går opp og ned). En mann kan meget bedre klare slikt
noe enn et fruentimmer -

FRU LINDE
Ens egen mann, ja.

NORA
Snikksnakk. (stanser.) Når en betaler alt hva en
skylder, så får en jo sitt gjeldsbevis tilbake.

FRU LINDE
Ja det forstår seg.

NORA
Og kan rive det i hundre tusen stykker og brenne det
opp, - det ekle skitne papir!

FRU LINDE
(ser stivt på henne, legger sytøyet fra seg og
reiser seg langsomt). Nora, du skjuler noe for meg.

NORA
Kan du se det på meg?

FRU LINDE
Det er hendt deg noe siden i går morges. Nora,
hva er det for noe?

NORA
(imot henne). Kristine! (lytter.) Hyss! Nu kom Torvald
hjem. Se her; sett deg inn til børnene så lenge. Torvald tåler ikke å
se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg.

FRU LINDE
(samler en del av sakene sammen). Ja, ja, men jeg
går ikke herfra før vi har talt oppriktig sammen.
(Hun går inn til venstre; i det samme kommer Helmer
fra forstuen.)

NORA
(går ham i møte). Å, hvor jeg har ventet på deg, kjære
Torvald.

HELMER
Var det sypiken -?

NORA
Nei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre min
drakt i stand. Du kan tro jeg skal komme til å ta meg ut.

HELMER
Ja var det ikke et ganske heldig innfall av meg?

NORA
Prektig! Men er jeg ikke også snill at jeg føyer deg?

HELMER
(tar henne under haken). Snill - fordi du føyer din
mann? Nå, nå, du lille galning, jeg vet nok du mente det ikke så. Men
jeg vil ikke forstyrre deg; du skal prøve, kan jeg tro.

NORA
Og du skal vel arbeide?

HELMER
Ja. (viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært
nede i banken - (vil gå inn i sitt værelse.)

NORA
Torvald.

HELMER
(stanser). Ja.

NORA
Hvis nu din lille ekorn ba deg riktig inderlig vakkert
om en ting -?

HELMER
Hva så?

NORA
Ville du så gjøre det?

HELMER
Først må jeg naturligvis vite hva det er.

NORA
Ekornen skulle løpe omkring og gjøre spillopper hvis
du ville være snill og føyelig.

HELMER
Frem med det da.

NORA
Lerkefuglen skulle kvidre i alle stuene, både høyt og
lavt -

HELMER
Å hva, det gjør jo lerkefuglen allikevel.

NORA
Jeg skulle leke alfepike og danse for deg i
måneskinnet, Torvald.

HELMER
Nora, - det er dog vel aldri det du slo på i morges?

NORA
(nærmere). Jo, Torvald, jeg ber deg så bønnlig!

HELMER
Og du har virkelig mot til å rippe den sak opp
igjen?

NORA
Ja, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde
sin post i banken.

HELMER
Min kjære Nora, hans post har jeg bestemt for fru
Linde.

NORA
Ja, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare
avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad.

HELMER
Dette er dog en utrolig egensindighet! Fordi du går
hen og gir et ubetenksomt løfte om å tale for ham, så skulle jeg -!

NORA
Det er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen
skyld. Dette menneske skriver jo i de styggeste aviser; det har du
selv sagt. Han kan gjøre deg så usigelig meget ondt. Jeg har en sånn
dødelig angst for ham -

HELMER
Aha, jeg forstår; det er gamle erindringer som
skremmer deg opp.

NORA
Hva mener du med det?

HELMER
Du tenker naturligvis på din far.

NORA
Ja; ja vel. Husk bare på hvorledes ondskapsfulle
mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham så gruelig. Jeg
tror de hadde fått ham avsatt hvis ikke departementet hadde sendt deg
derhen for å se efter, og hvis ikke du hadde vært så velvillig og så
hjelpsom imot ham.

HELMER
Min lille Nora, der er en betydelig forskjell mellem
din far og meg. Din far var ingen uangripelig embedsmann. Men det er
jeg; og det håper jeg at jeg skal bli ved å være så lenge jeg står i
min stilling.

NORA
Å, der er ingen som vet hva onde mennesker kan finne
på. Nu kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her i vårt
fredelige og sorgløse hjem, - du og jeg og børnene, Torvald! Derfor er
det at jeg ber deg så inderlig -

HELMER
Og just ved å gå i forbønn for ham gjør du meg det
umulig å beholde ham. Det er allerede bekjent i banken at jeg vil
avskjedige Krogstad. Skulle det nu ryktes at den nye bankdirektøren
hadde latt seg ombestemme av sin kone -

NORA
Ja hva så -

HELMER
Nei naturligvis; når bare den lille egensindige
kunne få sin vilje -. Jeg skulle gå hen og gjøre meg latterlig for
hele personalet, - bringe folk på den tanke at jeg var avhengig av
alskens fremmede innflytelser? Jo du kan tro jeg ville snart komme til
å spore følgene! Og dessuten - der er en omstendighet som gjør Krogstad
aldeles umulig i banken så lenge jeg står som direktør.

NORA
Hva er det for noe?

HELMER
Hans moralske brøst kunne jeg kanskje i nødsfall ha
oversett -

NORA
Ja, ikke sant, Torvald?

HELMER
Og jeg hører han skal være ganske brukbar også. Men
han er en ungdomsbekjent av meg. Det er et av disse overilede
bekjentskaper som man så mangen gang senere i livet sjeneres av. Ja,
jeg kan gjerne si deg det like ut: vi er dus. Og dette taktløse
menneske legger slett ikke skjul på det når andre er til stede. Tvert
imot, - han tror at det berettiger ham til en familiær tone imot meg;
og så trumfer han hvert øyeblikk ut med sitt: du, du Helmer. Jeg
forsikrer deg, det virker høyst pinlig på meg. Han ville gjøre meg min
stilling i banken utålelig.

NORA
Torvald, alt dette mener du ikke noe med.

HELMER
Ja så? Hvorfor ikke?

NORA
Nei, for dette her er jo bare smålige hensyn.

HELMER
Hva er det du sier? Smålig? Synes du jeg er smålig!

NORA
Nei, tvert imot, kjære Torvald; og just derfor -

HELMER
Like meget; du kaller mine beveggrunne smålige; så
må vel jeg også være det. Smålig! Ja så! - Nå, dette skal
tilforlatelig få en ende. (går hen til forstuen og roper:) Helene!

NORA
Hva vil du?

HELMER
(søker mellem sine papirer). En avgjørelse. (Stuepiken
kommer inn.)

HELMER
Se her; ta dette brev; gå ned med det straks. Få
fatt i et bybud og la ham besørge det. Men hurtig. Adressen står
utenpå. Se, der er penge.

STUEPIKEN
Godt. (hun går med brevet.)

HELMER
(legger papirene sammen). Se så, min lille fru
stivnakke.

NORA
(åndeløs). Torvald, - hva var det for et brev?

HELMER
Krogstads oppsigelse.

NORA
Kall det tilbake, Torvald! Det er ennu tid. Å,
Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen
skyld; for børnenes skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke
hva dette kan bringe over oss alle.

HELMER
For sent.

NORA
Ja, for sent.

HELMER
Kjære Nora, jeg tilgir deg denne angst som du her
går i, skjønt den i grunnen er en fornærmelse imot meg. Jo, det er!
Eller er det kanskje ikke en fornærmelse å tro at jeg skulle være
bange for en forkommen vinkelskrivers hevn? Men jeg tilgir deg det
allikevel, fordi det så smukt vidner om din store kjærlighet til
meg. (tar henne i sine arme.) Således skal det være, min egen elskede
Nora. La så komme hva der vil. Når det riktig gjelder, kan du tro jeg
har både mot og krefter. Du skal se jeg er mann for å ta alt på meg.

NORA
(skrekkslagen). Hva mener du med det?

HELMER
Alt, sier jeg -

NORA
(fattet). Det skal du aldri i evighet gjøre.

HELMER
Godt; så deler vi, Nora, - som mann og hustru. Det
er som det skal være. (kjæler for henne.) Er du nu fornøyet? Så, så,
så; ikke disse forskremte dueøyne. Det er jo alt sammen ikke annet enn
de tommeste innbilninger. - Nu skulle du spille tarantellaen igjennem
og øve deg med tamburinen. Jeg setter meg i det indre kontor og lukker
mellemdøren, så hører jeg ingenting; du kan gjøre all den larm du
vil. (vender seg i døren.) Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan
finne meg. (han nikker til henne, går med sine papirer inn sitt
værelse og lukker efter seg.)

NORA
(forvillet av angst, står som fastnaglet, hvisker). Han
var i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i
verden. - Nei, aldri i evighet dette! Før alt annet! Redning -! En
utvei - (det ringer i forstuen). Doktor Rank -! Før alt annet! Før alt
hva det så skal være! (hun stryker seg over ansiktet, griper seg
sammen og går hen og åpner døren til forstuen. Doktor
Rank står der ute og henger sin pelsfrakke opp. Under det
følgende begynner det å mørkne.)

NORA
God dag, doktor Rank. Jeg kjente Dem på
ringningen. Men De skal ikke gå inn til Torvald nu; for jeg tror han
har noe å bestille.

RANK
Og De?

NORA
(idet han går inn i stuen, og hun lukker døren efter
ham). Å det vet De nok, - for Dem har jeg alltid en stund til overs.

RANK
Takk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg
kan.

NORA
Hva mener De med det? Så lenge De kan?

RANK
Ja. Forskrekker det Dem?

NORA
Nå, det er et så underlig uttrykk. Skulle der da
inntreffe noe?

RANK
Der vil inntreffe det som jeg lenge har vært forberedt
på. Men jeg trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart.

NORA
(griper efter hans arm). Hva er det De har fått å vite?
Doktor Rank, De skal si meg det!

RANK
(setter seg ved ovnen). Med meg går det nedover. Det er
ikke noe å gjøre ved.

NORA
(ånder lettet). Er det Dem -?

RANK
Hvem ellers? Det kan ikke nytte å lyve for seg
selv. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter, fru Helmer. I
disse dage har jeg foretatt et generaloppgjør av min indre
status. Bankerott. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på
kirkegården.

NORA
Å fy, hvor stygt De taler.

RANK
Tingen er også forbannet stygg. Men det verste er at
der vil gå så megen annen stygghet forut. Der står nu bare en eneste
undersøkelse tilbake; når jeg er ferdig med den, så vet jeg så omtrent
hva tid oppløsningen begynner. Der er noe jeg vil si Dem. Helmer har i
sin fine natur en så utpreget motbydelighet mot alt hva der er
heslig. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse -

NORA
Å men doktor Rank -

RANK
Jeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger
min dør for ham. - Så snart jeg har fått full visshet for det verste,
sender jeg Dem mitt visittkort med et sort kors på, og da vet De at nu
er ødeleggelsens vederstyggelighet begynt.

NORA
Nei, i dag er De da rent urimelig. Og jeg som så
gjerne ville at De skulle ha vært i riktig godt lune.

RANK
Med døden i hendene? - Og således å bøte for en annens
skyld. Er det rettferdighet i dette? Og i hver eneste familie råder
der på en eller annen måte en slik ubønnhørlig gjengjeldelse -

NORA
(holder for ørene). Snikksnakk! Lystig; lystig!

RANK
Ja, det er min sel ikke annet enn til å le ad, det
hele. Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min fars lystige
løytnantsdage.

NORA
(ved bordet til venstre). Han var jo så henfallen til
asparges og gåseleverposteier. Var det ikke så?

RANK
Jo; og til trøfler.

NORA
Ja trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?

RANK
Ja østers, østers; det forstår seg.

NORA
Og så all den portvin og champagne til. Det er
sørgelig at alle disse lekre ting skal slå seg på benraden.

RANK
Især at de skal slå seg på en ulykkelig benrad, som
ikke har fått det minste godt av dem.

NORA
Ak ja, det er nu det aller sørgeligste.

RANK
(ser forskende på henne). Hm -

NORA
(litt efter). Hvorfor smilte De?

RANK
Nei, det var Dem som lo.

NORA
Nei, det var Dem som smilte, doktor Rank!

RANK
(reiser seg). De er nok en større skjelm enn jeg hadde
tenkt.

NORA
Jeg er så oppsatt på galskaper i dag.

RANK
Det later til.

NORA
(med begge hender på hans skuldre). Kjære, kjære doktor
Rank, De skal ikke dø fra Torvald og meg.

RANK
Og det savn ville De så menn lett forsvinne. Den som
går bort, glemmes snart.

NORA
(ser angst på ham). Tror De det?

RANK
Man slutter nye forbindelser, og så -

NORA
Hvem slutter nye forbindelser?

RANK
Det vil både De og Helmer gjøre når jeg er vekk. De
selv er allerede i god gang, synes jeg. Hva skulle denne fru Linde her
i går aftes?

NORA
Aha, - De er dog vel aldri skinnsyk på den stakkars
Kristine?

RANK
Jo, jeg er. Hun vil bli min efterfølgerske her i
huset. Når jeg har fått forfall, skal kanskje dette fruentimmer -

NORA
Hyss; tal ikke så høyt; hun er der inne.

RANK
I dag også? Ser De vel.

NORA
Bare for å sy på min drakt. Herregud, hvor urimelig De
er. (setter seg på sofaen.) Vær nu snill, doktor Rank; i morgen skal
De få se hvor smukt jeg skal danse; og da skal De forestille Dem at
jeg gjør det bare for Deres skyld, - ja, og så naturligvis for
Torvalds; - det forstår seg. (tar forskjellige saker ut av esken.)
Doktor Rank; sett Dem her, så skal jeg vise Dem noe.

RANK
(setter seg). Hva er det?

NORA
Se her. Se!

RANK
Silkestrømper.

NORA
Kjødfarvede. Er ikke de deilige? Ja, nu er her så
mørkt; men i morgen -. Nei, nei, nei; De får bare se fotbladet. Å jo,
De kan så menn gjerne få se oventil også.

RANK
Hm -

NORA
Hvorfor ser De så kritisk ut? Tror De kanskje ikke de
passer?

RANK
Det kan jeg umulig ha noen begrunnet formening om.

NORA
(ser et øyeblikk på ham). Fy skam Dem. (slår ham lett
på øret med strømpene.) Det skal De ha. (pakker dem atter sammen.)

RANK
Og hva er det så for andre herligheter jeg skal få se?

NORA
De får ikke se en smule mer; for De er uskikkelig.
(hun nynner litt og leter mellem sakene.)

RANK
(efter en kort taushet). Når jeg sitter her således
ganske fortrolig sammen med Dem, så begriper jeg ikke - nei, jeg fatter
det ikke - hva der skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet her i
huset.

NORA
(smiler). Jo jeg tror nok at De i grunnen hygger Dem
ganske godt hos oss.

RANK
(saktere, ser hen for seg). Og så å skulle gå fra det
alt sammen -

NORA
Snikksnakk; De går ikke fra det.

RANK
(som før). - og ikke kunne efterlate seg et fattig
takkens tegn en gang; knapt nok et flyktig savn, - ikke annet enn en
ledig plass, som kan utfylles av den første den beste.

NORA
Og hvis jeg nu ba Dem om -? Nei -

RANK
Om hva?

NORA
Om et stort bevis på Deres vennskap -

RANK
Ja, ja?

NORA
Nei jeg mener, - om en umåtelig stor tjeneste -

RANK
Ville De virkelig for én gangs skyld gjøre meg så
lykkelig?

NORA
Å, De vet jo slett ikke hva det er.

RANK
Nu godt; så si det.

NORA
Nei men jeg kan ikke, doktor Rank; det er noe så
urimelig meget, - både et råd og en hjelp og en tjeneste -

RANK
Så meget desto bedre. Det er meg ufattelig hva De kan
mene. Men så tal dog. Har jeg da ikke Deres fortrolighet?

NORA
Jo det har De som ingen annen. De er min troeste og
beste venn, det vet De nok. Derfor vil jeg også si Dem det. Nu vel da,
doktor Rank; der er noe som De må hjelpe meg å forhindre. De vet hvor
inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; aldri et øyeblikk
ville han betenke seg på å gi sitt liv hen for min skyld.

RANK
(bøyet mot henne). Nora, - tror De da at han er den
eneste -?

NORA
(med et lett rykk). Som -?

RANK
Som gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld.

NORA
(tungt). Ja så.

RANK
Jeg har svoret ved meg selv at De skulle vite det før
jeg gikk bort. En bedre leilighet ville jeg aldri finne. - Ja, Nora,
nu vet De det. Og nu vet De også at til meg kan De betro Dem som til
ingen annen.

NORA
(reiser seg; jevnt og rolig). La meg slippe frem.

RANK
(gjør plass for henne, men blir sittende). Nora -

NORA
(i døren til forstuen). Helene, bring lampen inn. - (går
hen imot ovnen.) Akk, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt
av Dem.

RANK
(reiser seg). At jeg har elsket Dem fullt så inderlig
som noen annen? Var det stygt?

NORA
Nei, men at De går hen og sier meg det. Det var jo
slett ikke nødvendig -

RANK
Hva mener De? Har De da visst -?
(Stuepiken kommer inn med lampen, setter den på
bordet og går ut igjen.)

RANK
Nora, - fru Helmer -, jeg spør Dem, har De visst noe?

NORA
Å hva vet jeg hva jeg har visst eller ikke visst? Jeg
kan virkelig ikke si Dem -. At De kunne være så klosset, doktor Rank!
Nu var all ting så godt.

RANK
Nå, De har iallfall nu visshet for at jeg står Dem til
rådighet med liv og sjel. Og vil De så tale ut.

NORA
(ser på ham). Efter dette?

RANK
Jeg ber Dem, la meg få vite hva det er.

NORA
Ingenting kan De få vite nu.

RANK
Jo, jo. Således må De ikke straffe meg. La meg få lov
til å gjøre for Dem hva der står i menneskelig makt.

NORA
Nu kan De ingenting gjøre for meg. - Forresten behøver
jeg visst ikke noen hjelp. De skal se det er bare innbilninger alt
sammen. Ja visst er det så. Naturligvis! (setter seg i gyngestolen,
ser på ham, smiler.) Jo, De er riktignok en nett herre, doktor
Rank. Synes De ikke De skammer Dem nu lampen er kommet inn?

RANK
Nei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå - for
stetse?

NORA
Nei, det skal De da riktignok ikke gjøre. De skal
naturligvis komme her som før. De vet jo godt Torvald kan ikke unnvære
Dem.

RANK
Ja, men De?

NORA
Å, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når
De kommer.

RANK
Det er just det som lokket meg inn på et villspor. De
er meg en gåte. Mangen gang har det forekommet meg at De nesten likså
gjerne ville være sammen med meg som med Helmer.

NORA
Ja, ser De, der er jo noen mennesker som man holder
mest av, og andre mennesker som man nesten helst vil være sammen med.

RANK
Å ja, det er noe i det.

NORA
Da jeg var hjemme, holdt jeg naturligvis mest av
pappa. Men jeg syntes alltid det var så umåtelig morsomt når jeg kunne
stjele meg ned i pikekammeret; for de veiledet meg ikke en smule; og
så talte de alltid så meget fornøyelig seg imellem.

RANK
Aha; det er altså dem jeg har avløst.

NORA
(springer opp og hen til ham). Å, kjære, snille doktor
Rank, det mente jeg jo slett ikke. Men De kan vel skjønne at det er
med Torvald liksom med pappa -
(Stuepiken kommer fra forstuen.)

STUEPIKEN
Frue! (hvisker og rekker henne et kort.)

NORA
(kaster et øye på kortet). Ah! (stikker det i lommen.)

RANK
Noe galt på ferde?

NORA
Nei, nei, på ingen måte; det er bare noe -; det er min
nye drakt -

RANK
Hvorledes? Der ligger jo Deres drakt.

NORA
Å, ja den; men det er en annen; jeg har bestilt den -;
Torvald må ikke vite det -

RANK
Aha, der har vi altså den store hemmelighet.

NORA
Ja visst; gå bare inn til ham; han sitter i det indre
værelse; hold ham opp så lenge -

RANK
Vær rolig; han skal ikke slippe fra meg. (han går inn
i Helmers værelse.)

NORA
(til piken). Og han står og venter i kjøkkenet?

STUEPIKEN
Ja, han kom opp baktrappen -

NORA
Men sa du ikke at her var noen?

STUEPIKEN
Jo, men det hjalp ikke.

NORA
Han vil ikke gå igjen?

STUEPIKEN
Nei, han går ikke før han får talt med fruen.

NORA
Så la ham komme inn; men sakte. Helene, du må ikke si
det til noen; det er en overraskelse for min mann.

STUEPIKEN
Ja, ja, jeg forstår nok - (hun går ut.)

NORA
Det forferdelige skjer. Det kommer allikevel. Nei,
nei, nei, det kan ikke skje; det skal ikke skje. (hun går hen og
skyter skodden for Helmers dør.)
(Stuepiken åpner forstuedøren for sakfører
Krogstad og lukker igjen efter ham. Han er kledd i reisepels,
ytterstøvler og skinnhue.)

NORA
(hen imot ham). Tal sakte; min mann er hjemme.

KROGSTAD
Nå, la ham det.

NORA
Hva vil De meg?
KR0GSTAD
Få vite beskjed om noe.

NORA
Så skynd Dem. Hva er det?

KROGSTAD
De vet vel at jeg har fått min oppsigelse.

NORA
Jeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har
kjempet til det ytterste for Deres sak; men det hjalp ikke noe.

KROGSTAD
Har Deres mann så liten kjærlighet til Dem? Han
vet hva jeg kan utsette Dem for, og allikevel vover han -

NORA
Hvor kan De tenke at han har fått det å vite?

KROGSTAD
Å nei, jeg tenkte det nu heller ikke. Det lignet
slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så meget mannsmot -

NORA
Herr Krogstad, jeg krever aktelse for min mann.

KROGSTAD
Bevares, all skyldig aktelse. Men siden fruen
holder dette her så engstelig skjult, så tør jeg vel anta at De også
har fått litt bedre opplysning enn i går om hva De egentlig har gjort?

NORA
Mer enn De noensinne kunne lære meg.

KROGSTAD
Ja, slik en dårlig jurist som jeg -

NORA
Hva er det De vil meg?

KROGSTAD
Bare se hvorledes det sto til med Dem, fru
Helmer. Jeg har gått og tenkt på Dem hele dagen. En inkassator, en
vinkelskriver, en - nå en som jeg, har også litt av det som kalles for
hjertelag, ser De.

NORA
Så vis det; tenk på mine små børn.

KROGSTAD
Har De og Deres mann tenkt på mine? Men det kan nu
være det samme. Det var bare det jeg ville si Dem, at De ikke behøver
å ta denne sak altfor alvorlig. Der vil ikke for det første skje noen
påtale fra min side.

NORA
Å nei; ikke sant; det visste jeg nok.

KROGSTAD
Det hele kan jo ordnes i all minnelighet; det
behøver slett ikke komme ut iblant folk; det blir bare imellem oss
tre.

NORA
Min mann må aldri få noe å vite om dette.

KROGSTAD
Hvorledes vil De kunne forhindre det? Kan De
kanskje betale hva der står til rest?

NORA
Nei, ikke nu straks.

KROGSTAD
Eller har De kanskje utvei til å reise penge en
av dagene?

NORA
Ingen utvei som jeg vil gjøre bruk av.

KROGSTAD
Ja, det ville nu ikke ha nyttet Dem noe
allikevel. Om De så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, så
fikk De ikke Deres forskrivning ifra meg for det.

NORA
Så forklar meg da hva De vil bruke den til.

KROGSTAD
Jeg vil bare beholde den, - ha den i mitt
verge. Der er ingen uvedkommende som får nyss om det. Hvis De derfor
skulle gå her med en eller annen fortvilet beslutning -

NORA
Det gjør jeg.

KROGSTAD
- hvis De skulle tenke på å løpe fra hus og hjem -

NORA
Det gjør jeg!

KROGSTAD
- eller De skulle tenke på det som verre er -

NORA
Hvor kan De vite det?

KROGSTAD
- så la slikt fare.

NORA
Hvor kan De vite at jeg tenker på det?

KROGSTAD
De fleste av oss tenker på det i førstningen. Jeg
tenkte også på det; men jeg hadde min sel ikke mot -

NORA
(tonløst). Jeg ikke heller.

KROGSTAD
(lettet). Nei, ikke sant; De har ikke mot til det,
De heller?

NORA
Jeg har det ikke; jeg har det ikke.

KROGSTAD
Det ville også være en stor dumhet. Når bare den
første huslige storm er over -. Jeg har her i lommen brev til Deres
mann -

NORA
Og der står det alt sammen?
KR0GSTAD
I så skånsomme uttrykk som mulig.

NORA
(hurtig). Det brev må han ikke få. Riv det i stykker
igjen. Jeg vil gjøre utvei til penge allikevel.

KROGSTAD
Om forlatelse, frue, men jeg tror jeg sa Dem nylig
-

NORA
Å jeg taler ikke om de penge jeg skylder Dem. La meg
få vite hvor stor sum De fordrer av min mann, så skal jeg skaffe
pengene.

KROGSTAD
Jeg fordrer ingen penge av Deres mann.

NORA
Hva fordrer De da?

KROGSTAD
Det skal De få vite. Jeg vil på fote, frue; jeg
vil til værs; og det skal Deres mann hjelpe meg med. I halvannet år
har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid
kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp
skritt for skritt. Nu er jeg jaget vekk, og jeg lar meg ikke nøyes med
bare å tas til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg Dem. Jeg vil inn
i banken igjen, - ha en høyere stilling; Deres mann skal opprette en
post for meg -

NORA
Det gjør han aldri!

KROGSTAD
Han gjør det; jeg kjenner ham; han vover ikke å
kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal De bare få se!
Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils

KROGSTAD og ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.

NORA
Det skal De aldri komme til å oppleve!

KROGSTAD
Vil De kanskje -?

NORA
Nu har jeg mot til det.

KROGSTAD
Å De skremmer meg ikke. En fin forvent dame som De
-

NORA
De skal få se; De skal få se!

KROGSTAD
Under isen kanskje? Ned i det kolde, kullsorte
vann? Og så til våren flyte opp, stygg, ukjennelig, med avfalt hår -

NORA
De skremmer meg ikke.

KROGSTAD
De skremmer heller ikke meg. Slikt noe gjør
man ikke, fru Helmer. Hva ville det dessuten nytte til? Jeg har ham jo
like fullt i lommen.

NORA
Bakefter? Når ikke jeg lenger -?

KROGSTAD
Glemmer De at da er jeg rådig over Deres
eftermæle?

NORA
(står målløs og ser på ham).

KROGSTAD
Ja, nu har jeg forberedt Dem. Gjør så ingen
dumheter. Når Helmer har fått mitt brev, så venter jeg bud fra ham. Og
husk vel på at det er Deres mann selv som har tvunget meg inn igjen på
denne slags veie. Det skal jeg aldri tilgi ham. Farvel, frue. (han går
ut gjennem forstuen.)

NORA
(mot forstuedøren, åpner den på klem og
lytter). Går. Gir ikke brevet av. Å nei, nei, det ville jo også være
umulig! (åpner døren mer og mer.) Hva er det? Han står utenfor. Går
ikke nedover trappene. Betenker han seg? Skulle han -? (et brev faller
i brevkassen; derpå hører man Krogstads skritt, som taper seg nedenfor
i trappetrinnene.)

NORA
(med et dempet skrik, løper fremover gulvet og henimot
sofabordet; kort opphold). I brevkassen. (lister seg sky hen til
forstuedøren.) Der ligger det. - Torvald, Torvald, - nu er vi
redningsløse!

FRU LINDE
(kommer med kostymet fra værelset til venstre). Ja
nu vet jeg ikke mer å rette. Skulle vi kanskje prøve -?

NORA
(hest og sakte). Kristine, kom her.

FRU LINDE
(kaster kledningen på sofaen). Hva feiler deg? Du
ser ut som forstyrret.

NORA
Kom her. Ser du det brev? Der; se, - gjennem ruten i
brevkassen.

FRU LINDE
Ja, ja; jeg ser det nok.

NORA
Det brev er fra Krogstad -

FRU LINDE
Nora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene!

NORA
Ja; og nu får Torvald all ting å vite.

FRU LINDE
Å tro meg, Nora, det er best for jer begge.

NORA
Der er mer enn du vet om. Jeg har skrevet et falsk
navn -

FRU LINDE
Men for himmelens skyld -?

NORA
Nu er det bare det jeg vil si deg, Kristine, at du
skal være mitt vidne.

FRU LINDE
Hvorledes vidne? Hva skal jeg -?

NORA
Dersom jeg kommer til å gå fra forstanden, - og det
kunne jo godt hende -

FRU LINDE
Nora!

NORA
Eller der skulle tilstøte meg noe annet, - noe,
således at jeg ikke kunne være til stede her -

FRU LINDE
Nora, Nora, du er jo rent som fra deg selv!

NORA
Hvis der så skulle være noen som ville ta alt på seg,
hele skylden, forstår du -

FRU LINDE
Ja, ja; men hvor kan du tenke -?

NORA
Da skal du vidne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er
slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle forstand nu; og jeg sier
deg: der har ikke noen annen visst om det; jeg alene har gjort det alt
sammen. Husk på det.

FRU LINDE
Det skal jeg nok. Men jeg forstår ikke alt dette.

NORA
Å hvor skulle du kunne forstå det? Det er jo det
vidunderlige som nu vil skje.

FRU LINDE
Det vidunderlige?

NORA
Ja, det vidunderlige. Men det er så forferdelig,
Kristine; det må ikke skje, ikke for noen pris i verden.

FRU LINDE
Jeg vil gå like hen og tale med Krogstad.

NORA
Gå ikke hen til ham; han gjør deg noe ondt!

FRU LINDE
Det var en tid da han gjerne hadde gjort hva det
skulle være for min skyld.

NORA
Han?

FRU LINDE
Hvor bor han?

NORA
Å, hva vet jeg -? Jo, (tar i lommen.) her er hans
kort. Men brevet, brevet -!

HELMER
(innenfor i sitt værelse, banker på døren). Nora!

NORA
(skriker i angst). Å, hva er det? Hva vil du meg?

HELMER
Nå, nå, bli bare ikke så forskrekket. Vi kommer jo
ikke; du har jo stengt døren; prøver du kanskje?

NORA
Ja, ja; jeg prøver. Jeg blir så smukk, Torvald.

FRU LINDE
(som har lest på kortet). Han bor jo like her om
hjørnet.

NORA
Ja; men det nytter jo ikke. Vi er redningsløse. Brevet
ligger jo i kassen.

FRU LINDE
Og din mann har nøkkelen?

NORA
Ja, alltid.

FRU LINDE
Krogstad må kreve sitt brev tilbake ulest, han må
finne på et påskudd -

NORA
Men just på denne tid pleier Torvald -

FRU LINDE
Forhal det; gå inn til ham så lenge. Jeg kommer
igjen så fort jeg kan. (hun går hurtig ut gjennem forstuedøren.)

NORA
(går hen til Helmers dør, åpner den og kikker
inn). Torvald!

HELMER
(i bakværelset). Nå, tør man endelig slippe inn i sin
egen stue igjen? Kom, Rank, nu skal vi da få se - (i døren.) Men hva
er det?

NORA
Hvilket, kjære Torvald?

HELMER
Rank forberedte meg på en storartet
forkledningsscene.

RANK
(i døren). Jeg forsto det så, men jeg tok altså feil.

NORA
Ja, der får ingen beundre meg i min prakt før i morgen.

HELMER
Men, kjære Nora, du ser så anstrengt ut. Har du øvet
deg for meget?

NORA
Nei, jeg har slett ikke øvet meg ennu.

HELMER
Det blir dog nødvendig -

NORA
Ja, det blir aldeles nødvendig, Torvald. Men jeg kan
ingen vei komme uten din hjelp; jeg har rent glemt det alt sammen.

HELMER
Å vi skal snart friske det opp igjen.

NORA
Ja, ta deg endelig av meg, Torvald. Vil du love meg
det? Å, jeg er så engstelig. Det store selskap -. Du må ofre deg
ganske for meg i aften. Ikke en smule forretninger; ikke en penn i
hånden. Hva? Ikke sant, kjære Torvald?

HELMER
Det lover jeg deg; i aften skal jeg være helt og
holdent til din tjeneste, - du lille hjelpeløse tingest. - Hm, det er
sant, ett vil jeg dog først - (går mot forstuedøren.)

NORA
Hva vil du se der ute?

HELMER
Bare se om der skulle være kommet breve.

NORA
Nei, nei, gjør ikke det, Torvald!

HELMER
Hva nu?

NORA
Torvald, jeg ber deg; der er ingen.

HELMER
La meg dog se. (vil gå.)

NORA
(ved pianoet, slår de første takter av
tarantellaen).

HELMER
(ved døren, stanser). Aha!

NORA
Jeg kan ikke danse i morgen hvis jeg ikke får prøve
med deg.

HELMER
(går hen til henne). Er du virkelig så bange, kjære
Nora?

NORA
Ja, så umåtelig bange. La meg få prøve straks; der er
ennu tid før vi går til bords. Å sett deg ned og spill for meg, kjære
Torvald; rett på meg; veiled meg som du pleier.

HELMER
Gjerne, meget gjerne, siden du ønsker det. (han
setter seg ved pianoet.)

NORA
(griper tamburinen ut av esken og likeledes et langt
broket sjal, hvormed hun ilferdig draperer seg; derpå står hun med et
sprang fremme på gulvet og roper:) Spill nu for meg! Nu vil jeg danse!
(Helmer spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak
Helmer og ser til.)

HELMER
(spillende). Langsommere, - langsommere.

NORA
Kan ikke annerledes.

HELMER
Ikke så voldsomt, Nora!

NORA
Just så må det være.

HELMER
(holder opp). Nei, nei, dette går aldeles ikke.

NORA
(ler og svinger tamburinen). Var det ikke det jeg sa
deg?

RANK
La meg spille for henne.

HELMER
(reiser seg). Ja gjør det; så kan jeg bedre veilede
henne.
(Rank setter seg ved pianoet og spiller; Nora danser med stigende
villhet. Helmer har stillet seg ved ovnen og henvender jevnlig under
dansen rettende bemerkninger til henne; hun synes ikke å høre det;
hennes hår løsner og faller ut over skuldrene; hun enser det ikke, men
vedblir å danse.
(Fru Linde kommer inn.)

FRU LINDE
(står som målbundet ved døren). Ah -!

NORA
(under dansen). Her ser du løyer, Kristine.

HELMER
Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det
gikk på livet løs.

NORA
Det gjør det jo også.

HELMER
Rank, hold opp; dette er jo den rene galskap. Hold
opp, sier jeg.
(Rank holder opp å spille, og Nora stanser plutselig.)

HELMER
(hen til henne). Dette hadde jeg dog aldri kunnet
tro. Du har jo glemt alt hva jeg har lært deg.

NORA
(kaster tamburinen fra seg). Der ser du selv.

HELMER
Nå, her må riktignok veiledning til.

NORA
Ja, du ser hvor nødvendig det er. Du må veilede meg
like til det siste. Lover du meg det, Torvald?

HELMER
Det kan du trygt stole på.

NORA
Du skal ikke, hverken i dag eller i morgen, ha tanke
for noe annet enn meg; du skal ikke åpne noe brev, - ikke åpne
brevkassen -

HELMER
Aha, det er ennu angsten for dette menneske -

NORA
Å ja, ja, det også.

HELMER
Nora, jeg ser det på deg, der ligger alt brev fra
ham.

NORA
Jeg vet ikke; jeg tror det; men du skal ikke lese slikt noe
nu; det må ikke komme noe stygt inn imellom oss før all ting er forbi.

RANK
(sakte til Helmer). Du bør ikke si henne imot.

HELMER
(slår armene om henne). Barnet skal få sin vilje. Men
i morgen natt, når du har danset -

NORA
Da er du fri.

STUEPIKEN
(i døren til høyre). Frue, bordet er dekket.

NORA
Vi vil ha champagne, Helene.

STUEPIKEN
Godt, frue. (går ut.)

HELMER
Ei, ei, - stort gilde altså?

NORA
Champagnegilde til den lyse morgen. (roper ut:) Og
litt makroner, Helene, mange, - for én gangs skyld.

HELMER
(tar hennes hender). Så, så, så; ikke denne
oppskremte villhet. Vær nu min egen lille lerkefugl, som du
pleier.

NORA
Å ja, det skal jeg nok. Men gå inn så lenge; og De
også, doktor Rank. Kristine, du må hjelpe meg å få håret satt opp.

RANK
(sakte idet de går). Der er da vel aldri noe - sånt noe
i vente?

HELMER
Å langtfra, kjære; det er slett ikke annet enn denne
barnaktige angst som jeg fortalte deg om. (de går inn til høyre.)

NORA
Nu!?

FRU LINDE
Reist på landet.

NORA
Jeg så det på deg.

FRU LINDE
Han kommer hjem i morgen aften. Jeg skrev en
seddel til ham.

NORA
Det skulle du latt være. Du skal ingenting
forhindre. Det er dog i grunnen en jubel, dette her, å gå og vente på
det vidunderlige.

FRU LINDE
Hva er det du venter på?

NORA
Å, det kan ikke du forstå. Gå inn til dem; nu kommer
jeg på øyeblikket.
(Fru Linde går inn i spiseværelset.)

NORA
(står en stund liksom for å samle seg; derpå ser hun
på sitt ur). Fem. Syv timer til midnatt. Så fireogtyve timer til
neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Fireogtyve og syv? Enogtredve
timer å leve i.

HELMER
(i døren til høyre). Men hvor blir så lille
lerkefuglen av?

NORA
(imot ham med åpne arme). Her er lerkefuglen!

(Samme værelse. Sofabordet med stole omkring, er flyttet frem midt
på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til forstuen står
åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenover.)
(Fru Linde sitter ved bordet og blar adspredt i en
bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et
par gange lytter hun spent mot ytterdøren.)

FRU LINDE
(ser på sitt ur). Ennu ikke. Og nu er det dog på
den høyeste tid. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er
han. (hun går ut i forstuen og åpner forsiktig den ytre dør; der høres
sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn. Her er ingen.

SAKFØRER KROGSTAD
(i døren). Jeg fant en seddel fra Dem
hjemme. Hva skal dette her bety?

FRU LINDE
Jeg må nødvendig tale med Dem.

KROGSTAD
Så? Og det må nødvendig skje her i i huset?

FRU LINDE
Hjemme hos meg var det umulig; mitt værelse har
ikke egen inngang. Kom inn; vi er ganske alene; piken sover, og
Helmers er på ball ovenpå.

KROGSTAD
(går inn i stuen). Se, se; Helmers danser i aften?
Virkelig?

FRU LINDE
Ja, hvorfor ikke det?

KROGSTAD
Å nei, sant nok.

FRU LINDE
Ja, Krogstad, la oss så tale sammen.

KROGSTAD
Har da vi to noe mer å tale om?

FRU LINDE
Vi har meget å tale om.

KROGSTAD
Det trodde jeg ikke.

FRU LINDE
Nei, for De har aldri forstått meg riktig.

KROGSTAD
Var det noe annet å forstå enn det som er så
ganske liketil i verden? En hjerteløs kvinne gir en mann løpepass når
det tilbyr seg noe som er fordelaktigere.

FRU LINDE
Tror De at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror
De at jeg brøt med lett hjerte?

KROGSTAD
Ikke det?

FRU LINDE
Krogstad, har De virkelig trodd det?

KROGSTAD
Hvis ikke så var, hvorfor skrev De da den gang til
meg slik som De gjorde?

FRU LINDE
Jeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med
Dem, var det jo også min plikt å utrydde hos Dem alt hva De følte for
meg.

KROGSTAD
(knuger sine hender). Således altså. Og dette
- dette bare for pengenes skyld!

FRU LINDE
De må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor
og to små brødre. Vi kunne ikke vente på Dem, Krogstad; med Dem hadde
det jo så lange utsikter den gang.

KROGSTAD
La så være; men De hadde ikke rett til å forstøte
meg for noe annet menneskes skyld.

FRU LINDE
Ja, jeg vet ikke. Mangen gang har jeg spurt meg
selv om jeg hadde rett til det.

KROGSTAD
(saktere). Da jeg mistet Dem, var det som om all
fast grunn gled bort under føttene på meg. Se på meg; nu er jeg en
skibbrudden mann på et vrak.

FRU LINDE
Hjelpen torde være nær.

KROGSTAD
Den var nær; men så kom De og stillet Dem imellem.

FRU LINDE
Imot mitt vitende, Krogstad. Det var først i dag
jeg fikk høre at det er Dem jeg skal avløse i banken.

KROGSTAD
Jeg tror Dem når De sier det. Men nu da De vet
det, trer De så ikke tilbake?

FRU LINDE
Nei; for det ville dog ikke gavne Dem det minste.

KROGSTAD
Å gavne, gavne -; jeg ville gjøre det allikevel.

FRU LINDE
Jeg har lært å handle fornuftig. Livet og den
hårde, bitre nødvendighet har lært meg det.

KROGSTAD
Og livet har lært meg ikke å tro på talemåter.

FRU LINDE
Da har livet lært Dem en meget fornuftig
ting. Men på handlinger må De dog tro?

KROGSTAD
Hvorledes mener De det?

FRU LINDE
De sa De sto som en skibbrudden mann på et vrak.

KROGSTAD
Det hadde jeg vel god grunn til å si.

FRU LINDE
Jeg sitter også som en skibbrudden kvinne på et
vrak. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for.

KROGSTAD
De valgte selv.

FRU LINDE
Der var intet annet valg den gang.

KROGSTAD
Nå, men hva så?

FRU LINDE
Krogstad, hvis nu vi to skibbrudne mennesker
kunne komme over til hinannen.

KROGSTAD
Hva er det De sier?

FRU LINDE
To på ett vrak står dog bedre en én på hver sitt.

KROGSTAD
Kristine!

FRU LINDE
Hvorfor tror De jeg kom hit til byen?

KROGSTAD
Skulle De ha hatt en tanke for meg?

FRU LINDE
Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle
mine levedage, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har
vært min beste og eneste glede. Men nu står jeg ganske alene i verden,
så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv, er der jo ingen
glede i. Krogstad, skaff meg noen og noe å arbeide for.

KROGSTAD
Dette tror jeg ikke på. Det er ikke annet enn
overspent kvinnehøymod, som går hen og ofrer seg selv.

FRU LINDE
Har De noensinne merket at jeg var overspent?

KROGSTAD
Kunne De da virkelig dette? Si meg, - har De full
rede på min fortid?

FRU LINDE
Ja.

KROGSTAD
Og vet De hva jeg her går og gjelder for?

FRU LINDE
Det lot på Dem før som om De mente at med meg
kunne De være blitt en annen.

KROGSTAD
Det vet jeg så sikkert.

FRU LINDE
Skulle det ikke kunne skje ennu?

KROGSTAD
Kristine; - dette sier De med fullt overlegg! Ja,
De gjør. Jeg ser det på Dem. Har De altså virkelig mot -?

FRU LINDE
Jeg trenger til noen å være mor for; og Deres
børn trenger til en mor. Vi to trenger til hinannen. Krogstad, jeg har
tro på grunnlaget i Dem; - jeg tør all ting sammen med Dem.

KROGSTAD
(griper hennes hender). Takk, takk, Kristine; - nu
skal jeg også vite å reise meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte -

FRU LINDE
(lytter). Hyss! Tarantellaen! Gå, gå!

KROGSTAD
Hvorfor? Hva er det?

FRU LINDE
Hører De den dans der oppe? Når den er ute, kan
vi vente dem.

KROGSTAD
Å ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. De
kjenner naturligvis ikke til det skritt som jeg har foretatt imot
Helmers.

FRU LINDE
Jo, Krogstad, jeg kjenner til det.

KROGSTAD
Og allikevel skulle De ha mot til -?

FRU LINDE
Jeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive
en mann som Dem.

KROGSTAD
Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!

FRU LINDE
Det kunne De nok; for Deres brev ligger ennu i
kassen.

KROGSTAD
Er De viss på det?

FRU LINDE
Ganske visst; men -

KROGSTAD
(ser forskende på henne). Skulle det være så å
forstå? De vil frelse Deres venninne for enhver pris. Si det likeså
god rent ut. Er det så?

FRU LINDE
Krogstad; den som én gang har solgt seg selv for
andres skyld, gjør det ikke om igjen.

KROGSTAD
Jeg vil forlange mitt brev tilbake.

FRU LINDE
Nei, nei.

KROGSTAD
Jo naturligvis; jeg bier her til Helmer kommer
ned; jeg sier ham at han skal gi meg mitt brev igjen, - at det bare
dreier seg om min oppsigelse, - at han ikke skal lese det -

FRU LINDE
Nei, Krogstad, De skal ikke kalle brevet tilbake.

KROGSTAD
Men si meg, var det ikke egentlig derfor at De
satte meg stevne her?

FRU LINDE
Jo, i den første forskrekkelse; men nu ligger der
et døgn imellem, og det er utrolige ting jeg i den tid har vært vidne
til her i huset. Helmer må få vite alt sammen; denne ulykksalige
hemmelighet må for dagen; det må komme til full forklaring imellem de
to; det kan umulig bli ved med alle disse fordølgelser og utflukter.

KROGSTAD
Nu vel; hvis De altså vover det -. Men ett kan jeg
iallfall gjøre, og det skal gjøres straks -

FRU LINDE
(lytter). Skynd Dem! Gå, gå! Dansen er ute; vi er
ikke trygge et øyeblikk lenger.

KROGSTAD
Jeg venter på Dem der nede.

FRU LINDE
Ja, gjør det; De må følge meg til porten.

KROGSTAD
Så utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han
går ut gjennem ytterdøren; døren mellem værelset og forstuen blir
fremdeles stående åpen.)

FRU LINDE
(rydder litt opp og legger sitt yttertøy til
rette). Hvilken vending! Ja, hvilken vending. Mennesker å arbeide for,
- å leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Nå, der skal riktignok tas
fatt -. Gid de snart ville komme (lytter.) Aha, der er de nok. Tøyet
på. (tar hatt og kåpe.)
(Helmers og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om,
og Helmer fører Nora nesten med
makt inn i forstuen. Hun er kledd i det italienske kostyme med et stort
sort sjal over seg; han er i selskapsdrakt med en åpen sort domino
utenpå.)

NORA
(ennu i døren, motstrebende). Nei, nei, nei; ikke her
inn! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig.

HELMER
Men kjæreste Nora -

NORA
Å jeg ber deg så bønnlig, Torvald; jeg ber deg så
inderlig vakkert, - bare en time ennu!

HELMER
Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var
en avtale. Se så; inn i stuen; du står her og forkjøler deg. (han
fører henne, tross hennes motstand, lempelig inn i stuen.)

FRU LINDE
God aften.

NORA
Kristine!

HELMER
Hva, fru Linde, er De her sa sent?

FRU LINDE
Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora pyntet.

NORA
Har du sittet her og ventet på meg?

FRU LINDE
Ja; jeg kom dessverre ikke betids nok; du var alt
ovenpå; og så syntes jeg ikke jeg kunne gå igjen før jeg hadde sett
deg.

HELMER
(tar Noras sjal av). Ja, se riktig på henne. Jeg
skulle nok tro at hun er verd å se på. Er hun ikke deilig, fru Linde?

FRU LINDE
Jo, det må jeg si -

HELMER
Er hun ikke merkverdig deilig? Det var også den
alminnelige mening i selskapet. Men forskrekkelig egensindig er hun, -
den søte lille tingest. Hva skal vi gjøre ved det? Vil De tenke Dem,
jeg måtte nesten bruke makt for å få henne av sted.

NORA
Å Torvald, du vil komme til å angre på at du ikke unte
meg om det så bare var en halv time til.

HELMER
Der hører De, frue. Hun danser sin tarantella, - gjør
stormende lykke, - som var vel fortjent, - skjønt der i foredraget
kanskje var vel megen naturlighet; jeg mener, - litt mer enn der
strengt tatt torde kunne forenes med kunstens fordringer. Men la gå!
Hovedsaken er, - hun gjør lykke; hun gjør stormende lykke. Skulle jeg
så la henne bli efter dette? Avsvekke virkningen? Nei takk; jeg tok
min deilige Capripike - caprisiøse lille Capripike, kunne jeg si -
under armen; en hurtig runde gjennem salen; en bøyning til alle sider,
og - som det heter i romansproget - det skjønne syn er forsvunnet. En
avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det
meg ikke mulig å få gjort Nora begripelig. Puh, her er varmt her
inne. (kaster dominoen på en stol og åpner døren til sitt værelse.)
Hva? Der er jo mørkt. Å ja; naturligvis. Unnskyld - (han går der inn
og tenner et par lys.)

NORA
(hvisker hurtig og åndeløst). Nu?!

FRU LINDE
(sakte). Jeg har talt med ham.

NORA
Og så -?

FRU LINDE
Nora, - du må si din mann alt sammen.

NORA
(tonløst). Jeg visste det.

FRU LINDE
Du har ingenting å frykte for fra Krogstads side;
men tale må du.

NORA
Jeg taler ikke.

FRU LINDE
Så taler brevet.

NORA
Takk, Kristine; jeg vet nu hva der er å gjøre. Hyss -!

HELMER
(kommer inn igjen). Nå, frue, har De så beundret
henne?

FRU LINDE
Ja; og nu vil jeg si god natt.

HELMER
Å hva, allerede? Er det Deres, det strikketøy?

FRU LINDE
(tar det). Ja; takk; det hadde jeg så nær glemt.

HELMER
Strikker De altså?

FRU LINDE
Å ja.

HELMER
Vet De hva, De skulle heller brodere.

FRU LINDE
Så? Hvorfor det?

HELMER
Jo, for det er langt smukkere. Vil De se; man holder
broderiet således med den venstre hånd, og så fører man med den høyre
nålen - således - ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant -?

FRU LINDE
Jo, det kan vel være -

HELMER
Mens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn
uskjønt; se her; de sammenklemte arme, - strikkepinnene, som går opp
og ned; - det har noe kinesisk ved seg. - Ah, det var virkelig en
glimrende champagne der ble servert med.

FRU LINDE
Ja, god natt, Nora, og vær nu ikke egensindig
mer.

HELMER
Vel talt, fru Linde!

FRU LINDE
God natt, herr direktør.

HELMER
(følger henne til døren). God natt, god natt; jeg
håper da De slipper vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo
ikke noe langt stykke De har å gå. God natt, god natt. (hun går; han
lukker efter henne og kommer inn igjen). Se så; endelig fikk vi henne
da på døren. Hun er forskrekkelig kjedelig, det menneske.

NORA
Er du ikke meget trett, Torvald?

HELMER
Nei, ikke det minste.

NORA
Ikke søvnig heller?

HELMER
Aldeles ikke; jeg føler meg tvert imot umåtelig
opplivet. Men du? Ja, du ser riktignok både trett og søvnig ut.

NORA
Ja, jeg er meget trett. Nu vil jeg snart sove.

HELMER
Ser du; ser du! Det var altså dog riktig av meg at
vi ikke ble lenger.

NORA
Å, det er all ting riktig hva du gjør.

HELMER
(kysser henne på pannen). Nu taler lerkefuglen som om
den var et menneske. Men la du merke til hvor lystig Rank var i aften?

NORA
Så? Var han det? Jeg fikk ikke tale med ham.

HELMER
Jeg nesten heller ikke; men jeg har ikke på lenge
sett ham i så godt lune. (ser en stund på henne; derpå kommer han
nærmere.) Hm, - det er dog herlig å være kommet hjem til seg selv
igjen; å være ganske alene med deg. - Å du henrivende deilige unge
kvinne!

NORA
Se ikke således på meg, Torvald!

HELMER
Skal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den
herlighet som er min, min alene, min hel og holden.

NORA
(går over på den annen side av bordet). Du skal ikke
tale således til meg i natt.

HELMER
(følger efter). Du har ennu tarantellaen i blodet,
merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende. Hør! Nu begynner
gjestene å gå. (saktere.) Nora, - snart er det stille i hele huset.

NORA
Ja, det håper jeg.

HELMER
Ja, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du
vel, - når jeg således er ute med deg i selskap, - vet du hvorfor jeg
taler så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg
et stjålent øyekast iblant, - vet du hvorfor jeg gjør det? Det er
fordi jeg da biller meg inn at du er min hemmelige elskede, min unge
hemmelige forlovede, og at ingen aner at det er noe imellem oss to.

NORA
Å ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er
hos meg.

HELMER
Og når vi så skal gå, og jeg legger sjalet om dine
fine ungdomsfulle skuldre, - om denne vidunderlige nakkebøyning, - da
forestiller jeg meg at du er min unge brud, at vi nettopp kommer fra
vielsen, at jeg for første gang er alene med deg, - ganske alene med
deg, du unge skjelvende deilighet! Hele denne aften har jeg ikke hatt
noen annen lengsel enn deg. Da jeg så deg jage og lokke i
tarantellaen, - mitt blod kokte; jeg holdt det ikke lenger ut; derfor
var det jeg tok deg med meg ned så tidlig -

NORA
Gå nu, Torvald! Du skal gå fra meg. Jeg vil ikke alt
dette.

HELMER
Hva skal det si? Du leker nok spøkefugl med meg,
lille Nora. Vil; vil? Er jeg ikke din mann -?
(det banker på ytterdøren.)

NORA
(farer sammen). Hørte du -?

HELMER
(mot forstuen). Hvem er det?

DOKTOR RANK
(utenfor). Det er meg. Tør jeg komme inn et
øyeblikk?

HELMER
(sakte, fortredelig). Å hva vil han da nu? (høyt.)
Vent litt. (går hen og lukker opp.) Nå, det er jo snilt at du ikke går
vår dør forbi.

RANK
Jeg syntes jeg hørte din stemme, og så ville jeg dog
gjerne se innom. (lar øyet streife flyktig omkring.) Akk ja; disse
kjære kjente tomter. I har det lunt og hyggelig inne hos jer, I to.

HELMER
Det lot til at du hygget deg rett godt ovenpå også.

RANK
Fortrinlig. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal
man ikke ta all ting med i denne verden? Iallfall så meget man kan, og
så lenge man kan. Vinen var fortreffelig -

HELMER
Champagnen især.

RANK
La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor
meget jeg kunne skylle ned.

NORA
Torvald drakk også meget champagne i aften.

RANK
Så?

NORA
Ja; og da er han alltid så fornøyelig bakefter.

RANK
Nå, hvorfor skal man ikke ta seg en glad aften efter
en vel anvendt dag?

HELMER
Vel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av.

RANK
(slår ham på skulderen). Men det tør jeg, ser du!

NORA
Doktor Rank, De har visst foretatt en videnskapelig
undersøkelse i dag.

RANK
Ja nettopp.

HELMER
Se, se; lille Nora taler om videnskapelige
undersøkelser!

NORA
Og tør jeg ønske Dem til lykke med utfallet?

RANK
Ja så menn tør De så.

NORA
Det var altså godt?

RANK
Det best mulige både for lægen og pasienten, -
visshet.

NORA
(hurtig og forskende). Visshet?

RANK
Full visshet. Skulle jeg så ikke ta meg en lystig
aften bakefter?

NORA
Jo, det gjorde De rett i, doktor Rank.

HELMER
Det sier jeg med; bare du ikke kommer til å svi for
det i morgen.

RANK
Nå, man får jo ikke noe for ingenting her i
livet.

NORA
Doktor Rank, - De holder visst meget av maskerader?

RANK
Ja, når der er bra mange løyerlige forkledninger -

NORA
Hør her; hva skal vi to være på den neste maskerade?

HELMER
Du lille lettsindige, - tenker du nu alt på den neste!

RANK
Vi to? Jo, det skal jeg si Dem; De skal være lykkebarn -

HELMER
Ja, men finn på et kostyme som kan betegne
det.

RANK
La din hustru møte som hun står og går igjennem verden -

HELMER
Det var virkelig treffende sagt. Men vet du ikke
hva du selv vil være?

RANK
Jo, min kjære venn, det er jeg fullkommen på det rene
med.

HELMER
Nå?

RANK
På neste maskerade vil jeg være usynlig.

HELMER
Det var et pussig innfall.

RANK
Der finnes en stor sort hatt -; har du ikke hørt tale
om usynlighetshatten? Den får en over seg, og så er der ingen som ser
en.

HELMER
(med et undertrykt smil). Nei, det har du rett i.

RANK
Men jeg glemmer jo rent hva jeg kom for. Helmer, gi
meg en sigar, en av de mørke Havanna.

HELMER
Med største fornøyelse. (byr etuiet frem.)

RANK
(tar en og skjærer spissen av). Takk.

NORA
(stryker en voksstikke av). La meg gi Dem ild.

RANK
Takk for det. (hun holder stikken for ham; han
tenner.) Og så farvel!

HELMER
Farvel, farvel, kjære venn!

NORA
Sov godt, doktor Rank.

RANK
Takk for det ønske.

NORA
Ønsk meg det samme.

RANK
Dem? Nå ja, når De vil det -. Sov godt. Og takk for
ilden. (han nikker til dem begge og går.)

HELMER
(dempet). Han hadde drukket betydelig.

NORA
(åndsfraværende). Kanskje det.
(Helmer tar sitt nøkleknippe opp av lommen og går ut i forstuen.)

NORA
Torvald - hva vil du der?

HELMER
Jeg må tømme brevkassen; den er ganske full; der
blir ikke plass til avisene i morgen tidlig -

NORA
Vil du arbeide i natt?

HELMER
Det vet du jo jeg ikke vil. - Hva er det? Her har
vært noen ved låsen.

NORA
Ved låsen -?

HELMER
Ja visst har der så. Hva kan det være? Jeg skulle
dog aldri tro at pikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det
er din -

NORA
(hurtig). Så må det være børnene -

HELMER
Det må du sannelig venne dem av med. Hm, hm; - nå,
der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper ut i
kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i
værelset igjen og lukker døren til forstuen.)

HELMER
(med brevene i hånden). Se her. Vil du se hvorledes
det har opphopet seg. (blar imellem.) Hva er det for noe?

NORA
(ved vinduet). Brevet! Å nei, nei, Torvald!

HELMER
To visittkort - fra Rank.

NORA
Fra doktor Rank?

HELMER
(ser på dem). Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han
må ha stukket dem inn da han gikk.

NORA
Står der noe på den?

HELMER
Der står et sort kors over navnet. Se her. Det er
dog et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som han meldte sitt eget
dødsfall.

NORA
Det gjør han også.

HELMER
Hva? Vet du noe? Har han sagt deg noe?

NORA
Ja. Når de kort kommer, så har han tatt avskjed med
oss. Han vil lukke seg inne og dø.

HELMER
Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle
få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så gjemmer han seg bort som
et såret dyr.

NORA
Når det skal skje, så er det best at det skjer uten
ord. Ikke sant, Torvald?

HELMER
(går opp og ned). Han var så sammenvokset med
oss. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg ham borte. Han, med sine
lidelser og med sin ensomhet, ga liksom en skyet bakgrunn for vår
sollyse lykke. - Nå, det er kanskje best således. For ham
iallfall. (stanser.) Og måskje også for oss, Nora. Nu er vi to ganske
henvist til hinannen alene. (slår armene om henne.) Å, du min elskede
hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du vel, Nora, -
mangen gang ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at
jeg kunne vove liv og blod og alt, for din skyld.

NORA
(river seg løs og sier sterkt og besluttet). Nu skal du
lese dine breve, Torvald.

HELMER
Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min
elskede hustru.

NORA
Med dødstanken på din venn -?

HELMER
Du har rett. Dette har rystet oss begge; der er
kommet uskjønnhet inn imellem oss; tanker om død og oppløsning. Dette
må vi søke frigjørelse for. Inntil da -. Vil vi gå hver til sitt.

NORA
(om hans hals). Torvald, - god natt! God natt!

HELMER
(kysser henne på pannen). God natt, du min lille
sangfugl. Sov godt, Nora. Nu leser jeg brevene igjennem. (han går med
pakken inn i sitt værelse og lukker døren efter seg.)

NORA
(med forvillede øyne, famler omkring, griper Helmers
domino, slår den omkring seg og hvisker hurtig, hest og avbrutt:)
Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. (kaster sitt sjal over hodet.) Aldri
se børnene mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskolde
sorte vann. Å, det bunnløse-; dette -. Å, når det bare var over. - Nu
har han det; nu leser han det. Å nei, nei; ikke ennu. Torvald, farvel
du og børnene -
(Hun vil styrte ut gjennem forstuen; i det samme river
Helmer sin dør opp og står der med et åpnet brev i
hånden.)

HELMER
Nora!

NORA
(skriker høyt). Ah -!

HELMER
Hva er det? Vet du hva der står i dette brev?

NORA
Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!

HELMER
(holder henne tilbake). Hvor vil du hen?

NORA
(prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald!

HELMER
(tumler tilbake). Sant! Er det sant hva han skriver?
Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant.

NORA
Det er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens
rike.

HELMER
Å kom ikke her med tåpelige utflukter.

NORA
(et skritt imot ham). Torvald -!

HELMER
Du ulykksalige, - hva er det du har foretatt deg!

NORA
La meg komme bort. Du skal ikke bære det for min
skyld. Du skal ikke ta det på deg.

HELMER
Ikke noe komediespill. (låser forstuedøren av.) Her
blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar
meg! Forstår du det?

NORA
(ser ufravendt på ham og sier med et stivnende
uttrykk:) Ja, nu begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER
(går omkring på gulvet). Å hvor forferdelig jeg er
våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet,
- en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, -en forbryterske! - Å,
denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

NORA
(tier og ser fremdeles ufravendt på ham).

HELMER
(stanser foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt
ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige
grunnsetninger. - Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du
tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse -. Å, hvor
jeg er blitt straffet for at jeg så igjennem fingrene med ham. For din
skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg.

NORA
Ja, således.

HELMER
Nu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid
har du forspilt for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et
samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil,
forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det
lyster ham; - jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå
til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!

NORA
Når jeg er ute av verden, så er du fri.

HELMER
Å ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også
på rede hånd. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du
sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan gjøre saken
bekjent allikevel; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å
ha vært vitende om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at
jeg har stått bakved, - at det er meg som har tilskyndet deg! Og alt
dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennem
hele vårt ekteskap. Forstår du nu hva du har gjort imot meg?

NORA
(med kold ro). Ja.

HELMER
Dette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde
det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier
jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må
dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut
som om alt var imellem oss liksom før. Men naturligvis kun for verdens
øyne. Du blir altså fremdeles her i huset; det er en selvfølge. Men
børnene får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg -. Å,
å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu
-! Nå, det må være forbi. Her efter dags gjelder det ikke lenger
lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (det
ringer på entréklokken.)

HELMER
(farer sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det
forferdeligste -! Skulle han -! Skjul deg, Nora! Si du er syk.
(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går hen og åpner
forstuedøren.)

STUEPIKEN
(halvt avkledd i forstuedøren). Her kom et brev
til fruen.

HELMER
Gi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det
er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det.

NORA
Les du.

HELMER
(ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er
vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (bryter brevet
ilsomt; løper noen linjer igjennem; ser på et innlagt papir; et
gledesskrik:) Nora!

NORA
(ser spørrende på ham).

HELMER
Nora! - Nei; jeg må lese det ennu en gang. - Jo, jo;
så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

NORA
Og jeg?

HELMER
Du også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du
og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver
at han fortryder og angrer -; at et lykkelig omslag i hans liv -; å,
det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Der er
ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora -; nei, først alt dette
avskyelige ut av verden. La meg se - (kaster et blikk på
forskrivningen.) Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være for meg
annet enn en drøm alt sammen. (river beviset og begge brevene i
stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det
brenner.) Se så; nu er det ikke mer til. - Han skrev at du siden
julaften -. Å, det må ha vært tre forferdelige dage for deg, Nora.

NORA
Jeg har kjempet en hård strid i disse tre dage.

HELMER
Og våndet deg, og ikke øynet annen utvei enn -. Nei;
vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi kan kun juble og gjenta: det
er over; det er over! Hva er det dog for noe - dette stivnede uttrykk?
Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro
på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til:
jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo, at hva du gjorde, det gjorde du
av kjærlighet til meg.

NORA
Det er sant.

HELMER
Du har elsket meg som en hustru bør elske sin
mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme
om. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å
handle på egen hånd? Nei, nei; støtt du deg bare til meg; jeg skal
råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke
nettopp denne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt tiltrekkende
i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de hårde ord jeg sa i den
første forferdelse, da jeg syntes alt måtte styrte sammen over
meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg til jeg har tilgitt
deg.

NORA
Jeg takker deg for din tilgivelse. (hun går ut gjennem
døren til høyre.)

HELMER
Nei, bli -. (ser inn.) Hva vil du der i alkoven?

NORA
(innenfor). Kaste maskeradedrakten.

HELMER
(ved den åpne dør). Ja, gjør det; se å komme til ro
og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte
sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg
med. (går omkring i nærheten av døren.) Å, hvor vårt hjem er lunt og
smukt, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget
due, jeg har fått reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe
ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt efter litt vil det skje,
Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for
deg; snart vil all ting være liksom før; jeg skal ikke lenge behøve å
gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv usvikelig føle at
jeg har gjort det. Hvor kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å
ville forstøte deg, eller blott bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke
en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så
ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med seg selv at
han har tilgitt sin hustru, - at han har tilgitt henne av fullt og
oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt
hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på ny; hun er på
en måte blitt både hans hustru og hans barn tillike. Således skal du
være for meg her efter dags, du lille rådville, hjelpeløse
vesen. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare åpenhjertig imot meg,
så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. - Hva er det?
Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA
(i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nu har jeg kledd meg om.

HELMER
Men hvorfor, nu, så sent -?

NORA
I natt sover jeg ikke.

HELMER
Men, kjære Nora -

NORA
(ser på sitt ur). Klokken er ennu ikke så mange. Sett
deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen. (hun setter seg ved
den ene side av bordet.)

HELMER
Nora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykk -

NORA
Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med
deg om.

HELMER
(setter seg ved bordet like overfor henne). Du
engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORA
Nei, det er det just. Du forstår meg ikke. Og jeg har
heller aldri forstått deg - før i aften. Nei, du skal ikke avbryte
meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør,
Torvald.

HELMER
Hvorledes mener du det?

NORA
(efter en kort taushet). Er deg ikke én ting
påfallende, således som vi sitter her?

HELMER
Hva skulle det være?

NORA
Vi har nu vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn
at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig
sammen?

HELMER
Ja, alvorlig, - hva vil det si?

NORA
I åtte samfulle år, - ja lenger, - like fra vårt
første bekjentskap, har vi aldri vekslet et alvorlig ord om alvorlige
ting.

HELMER
Skulle jeg da idelig og alltid innvie deg i
bekymringer som du dog ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORA
Jeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri
sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.

HELMER
Men, kjæreste Nora, ville da det ha vært for deg?

NORA
Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der
er øvet megen urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMER
Hva! Av oss to, - av oss to der har elsket deg
høyere enn alle andre mennesker?

NORA
(ryster på hodet). I har aldri elsket meg. I har bare
syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

HELMER
Men Nora, hva er dette for ord?

NORA
Ja, det er nu så, Torvald. Da jeg var hjemme hos
pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de
samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det
ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med
meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg -

HELMER
Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

NORA
(uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender
over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den
samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig -; jeg
tror det var begge dele; snart det ene og snart det annet. Når jeg nu
ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske -
bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg,
Torvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd
imot meg. I er skyld i at der ikke er blitt noe av meg.

HELMER
Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du
ikke vært lykkelig her?

NORA
Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg
har aldri vært det.

HELMER
Ikke - ikke lykkelig!

NORA
Nei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill imot
meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg
vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og
børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig
når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når
jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMER
Det er noe sant i hva du sier, - så overdrevent og
overspent det enn er. Men herefter skal det bli annerledes. Lekens tid
skal være forbi; nu kommer oppdragelsens.

NORA
Hvis oppdragelse? Min eller børnenes?

HELMER
Både din og børnenes, min elskede Nora.

NORA
Akk, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en
rett hustru for deg.

HELMER
Og det sier du?

NORA
Og jeg, - hvorledes er jeg forberedt til å oppdra
børnene?

HELMER
Nora!

NORA
Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgave
torde du ikke betro meg.

HELMER
I oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?

NORA
Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke
den oppgave. Der er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra
meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være
alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg.

HELMER
(springer opp). Hva var det du sa?

NORA
Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg
selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

HELMER
Nora, Nora!

NORA
Jeg vil gå herfra nu straks. Kristine tar nok imot meg
for i natt -

HELMER
Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORA
Det kan ikke nytte å forby meg noe herefter. Jeg tar
med meg hva der tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha,
hverken nu eller senere.

HELMER
Hvilket vanvidd er dog dette!

NORA
I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle
hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller
annet.

HELMER
Å du forblindede, uerfarne skapning.

NORA
Jeg må se å få erfaring, Torvald.

HELMER
Forlate ditt hjem, din mann og dine børn! Og du
tenker ikke på hva folk vil si.

NORA
Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det
blir nødvendig for meg.

HELMER
Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine
helligste plikter.

NORA
Hva regner du da for mine helligste plikter?

HELMER
Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke
pliktene imot din mann og dine børn?

NORA
Jeg har andre likså hellige plikter.

HELMER
Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være.

NORA
Pliktene imot meg selv.

HELMER
Du er først og fremst hustru og mor.

NORA
Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først
og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller iallfall at jeg
skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett,
Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la
meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv
tenke over de ting og se å få rede på dem.

HELMER
Du skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget
hjem? Har du ikke i sånne spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke
religionen?

NORA
Akk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva
religionen er.

HELMER
Hva er det du sier!

NORA
Jeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg
gikk til konfirmasjonen. Han fortale at religionen var det og det. Når
jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke
den sak også. Jeg vil se om det var riktig hva presten Hansen sa,
eller iallfall om det er riktig for meg.

HELMER
Å, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan
ikke religionen rettlede deg, så la meg dog ryste opp i din
samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, - har
du kanskje ingen?

NORA
Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet
det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de ting. Jeg vet bare
at jeg har en ganske annen mening om slikt noe enn du. Jeg hører også
nu at lovene er annerledes enn jeg tenkte; men at de love skulle være
riktige, det kan jeg umulig få i mitt hode. En kvinne skal altså ikke
ha rett til å skåne sin gamle døende far, eller til å redde sin manns
liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMER
Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du
lever i.

NORA
Nei, det gjør jeg ikke. Men nu vil jeg sette meg inn i
det. Jeg må se å komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg.

HELMER
Du er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er
fra sans og samling.

NORA
Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMER
Og klar og sikker forlater du din mann og dine børn?

NORA
Ja; det gjør jeg.

HELMER
Så er kun én forklaring mulig.

NORA
Hvilken?

HELMER
Du elsker meg ikke mer.

NORA
Nei, det er just tingen.

HELMER
Nora! - Og det sier du!

NORA
Å, det gjør meg så ondt, Torvald; for du har alltid
vært så snill imot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg
ikke mer.

HELMER
(med tilkjempet fatning). Er dette også en klar og
sikker overbevisning?

NORA
Ja, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke
vil være her lenger.

HELMER
Og vil du også kunne gjøre meg rede for hvorved jeg
har forspilt din kjærlighet?

NORA
Ja, det kan jeg godt. Det var i aften da det
vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde
tenkt meg.

HELMER
Forklar deg nøyere; jeg begriper deg ikke.

NORA
Jeg har ventet så tålmodig nu i åtte år; for Herregud,
jeg innså jo nok at det vidunderlige kommer ikke sånn til hverdags. Så
brøt dette knusende inn over meg; og da var jeg så usvikelig viss på:
nu kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, - aldri falt
det meg med en tanke inn at du kunne ville bøye deg under dette
menneskes vilkår. Jeg var så usvikelig viss på at du ville si til ham:
gjør saken bekjent for hele verden. Og når det var skjedd -

HELMER
Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru
til skam og skjensel -!

NORA
Når det var skjedd, da tenkte jeg så usvikelig sikkert
at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.

HELMER
Nora -!

NORA
Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer
av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde
like overfor dine? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på
i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMER
Jeg skulle gladelig arbeide netter og dage for deg,
Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men der er ingen som ofrer
sin ære for den man elsker.

NORA
Det har hundre tusen kvinner gjort.

HELMER
Å, du både tenker og du taler som et uforstandig
barn.

NORA
La gå. Men du hverken tenker eller taler som den mann
jeg skal kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, - ikke
for hva der truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele
faren var forbi, - da var det for deg som om slett ingen ting var
skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du
herefter skulle bære dobbelt varlig på hendene, siden den var så skjør
og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i den stund gikk det opp for
meg at jeg i åtte år hadde levet her sammen med en fremmed mann, og at
jeg hadde fått tre børn -. Å jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne
rive meg selv i stumper og stykker.

HELMER
(tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Der er visselig
kommet en avgrunn imellem oss. - Å, men, Nora, skulle den ikke kunne
utfylles?

NORA
Således som jeg nu er, er jeg ingen hustru for deg.

HELMER
Jeg har kraft til å bli en annen.

NORA
Måskje, - hvis dukken tas fra deg.

HELMER
Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan
ikke fatte den tanke.

NORA
(går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (hun
kommer tilbake med sitt yttertøy og en liten vadsekk, som hun setter
på stolen ved bordet.)

HELMER
Nora, Nora, ikke nu! Vent til i morgen.

NORA
(tar kåpen på). Jeg kan ikke bli liggende natten over i
en fremmed manns værelser.

HELMER
Men kan vi da ikke bo her som bror og søster -?

NORA
(binder hatten fast). Du vet meget godt det ville ikke
vare lenge -. (slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se
de små. Jeg vet de er i bedre hender enn mine. Således som jeg nu er,
kan jeg ingen ting være for dem.

HELMER
Men en gang, Nora, - en gang -?

NORA
Hvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva der
blir ut av meg.

HELMER
Men du er min hustru, både som du er, og som du
blir.

NORA
Hør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus,
således som jeg nu gjør, så har jeg hørt at han efter loven er løst
fra alle forpliktelser imot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver
forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like så litt som
jeg vil være det. Der må være full frihet på begge sider. Se her har
du din ring tilbake. Gi meg min.

HELMER
Også dette?

NORA
Dette også.

HELMER
Her er den.

NORA
Så. Ja, nu er det altså forbi. Her legger jeg
nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed - bedre enn jeg. I
morgen, når jeg er reist, kommer Kristine her hen for å pakke sammen
de ting som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt efter meg.

HELMER
Forbi; forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORA
Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på
børnene og på huset her.

HELMER
Må jeg skrive deg til, Nora?

NORA
Nei, - aldri. Det får du ikke lov til.

HELMER
Å, men sende deg må jeg dog -

NORA
Intet; intet.

HELMER
- hjelpe deg hvis du skulle behøve det.

NORA
Nei, sier jeg. Jeg mottar ingen ting av fremmede.

HELMER
Nora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA
(tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste
skje. -

HELMER
Nevn meg dette vidunderligste!

NORA
Da måtte både du og jeg forvandle oss således at -. Å,
Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMER
Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at -?

NORA
At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.
(hun går ut gjennem forstuen.)

HELMER
(synker ned på en stol ved døren og slår hendene for
ansiktet). Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke
mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!
(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)