Et dukkehjem

Et dukkehjem Hovedtekst, 1. utg. 1879 Henrik Ibsens skrifter Historisk-kritisk utgave, elektronisk versjon Edering Christian Janss (ansv.), Hilde Bøe, Stine Brenna Taugbøl Kollasjonering og koding Maria Alnæs, Hilde Bøe, Ingrid Falkenberg, Stine Brenna Taugbøl, Mette Witting Kommentering Vigdis Ystad (ansv.), Svend Eegholm-Pedersen, Narve Fulsås, Karl Gervin, Nils Grinde, Dag Gundersen, Arnbjørn Jakobsen, Kristoffer Kruken, Erik Mørstad, Kristian Smidt, Olav Solberg, Asbjørn Aarseth, Maria Alnæs (manusred.), Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (manusred.)

Advokat Helmer Nora, hans hustru Doktor Rank Fru Linde Sakfører Krogstad Helmers tre små børn Anne-Marie, barnepike hos Helmers Stuepiken sammesteds Et bybud

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.) (Der ringes ute i forstuen; litt efter hører man at der blir lukket opp. Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen efter seg, og man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket opp for dem.)

NORAGjem juletreet godt, Helene. Børnene må endelig ikke
få se det før i aften, når det er pyntet. (til budet; tar portemonéen
frem.) Hvor meget -?

BYBUDETFemti øre.

NORADer er en krone. Nei, behold det hele.
(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun vedblir å le stille fornøyet
mens hun tar yttertøyet av.)

NORA(tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par;
derpå går hun forsiktig hen og lytter ved sin manns dør). Jo, han er
hjemme. (nynner igjen, idet hun går hen til bordet til høyre.)

HELMER(inne i sitt værelse). Er det lerkefuglen som kvidrer
der ute?

NORA(i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMEREr det ekornet som romsterer der?

NORAJa!

HELMERNår kom ekornet hjem?

NORANu nettopp. (putter makronposen i lommen og visker
seg om munnen). Kom her ut, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMERIkke forstyrr! (litt efter; åpner døren og ser inn, med
pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nu lille spillefuglen
vært ute og satt penge over styr igjen?

NORAJa men, Torvald, i år må vi dog virkelig slå oss litt løs.
Det er jo den første jul vi ikke behøver å spare.

HELMERÅ, vet du hva, ødsle kan vi ikke.

NORAJo, Torvald, litt kan vi nok ødsle nu. Ikke sant? Bare
en liten bitte smule. Nu får du jo en stor gasje og kommer til å tjene
mange, mange penge.

HELMERJa, fra nyttår av; men så går det et helt fjerdingår
før gasjen forfaller.

NORAPytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMERNora! (går hen til henne og tar henne spøkende i øret).
Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nu jeg lånte tusen kroner
i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk
en taksten i hodet og lå der.

NORA(legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMERJo, sett nu at slikt hendte, - hva så?

NORAHvis der hendte noe så fælt, så kunne det være ganske
det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMERNå, men de folk jeg hadde lånt av?

NORADe? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMERNora, Nora, du est en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora;
du vet hva jeg tenker i det stykke. Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer
noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån
og gjeld. Nu har vi to holdt tappert ut like til i dag; og det vil
vi også gjøre den korte tid det ennu behøves.

NORA(går hen imot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER(følger efter). Så, så; nu skal ikke lille sanglerken
henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler. (tar portemonéen
opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA(vender seg raskt). Penge!

HELMERSe der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg
vet jo nok at der går en hel del til i et hus i juletiden.

NORA(teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å takk, takk,
Torvald; nu hjelper jeg meg langt.

HELMERJa, det må du sannelig gjøre.

NORAJa, ja, det skal jeg nok. Men kom her, så skal jeg
vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til
Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er
dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det
jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøyer og tørklær til
pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt meget mer.

HELMEROg hva er der i den pakke der?

NORA(skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i
aften!

HELMERNå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du
nu tenkt på til deg selv?

NORAÅ pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMERJo visst gjør du så. Si meg nu noe rimelig, som du
helst kunne ha lyst til.

NORANei, jeg vet virkelig ikke. Jo hør, Torvald.

HELMERNå?

NORA(famler ved hans knapper; uten å se på ham). Hvis du
vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne -

HELMERNå, nå; ut med det.

NORA(hurtig). Du kunne gi meg penge, Torvald. Bare så meget
som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for
dem.

HELMERNei men, Nora -

NORAÅ jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så meget om
det. Så skulle jeg henge pengene i et smukt gullpapirs omslag på
juletreet. Ville ikke det være morsomt?

HELMERHva er det de fugle kalles som alltid setter penge
over styr?

NORAJa ja, spillefugle; jeg vet det nok. Men la oss gjøre
som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overlegge hva jeg mest har
bruk for. Er ikke det meget fornuftig? Hva?

HELMER(smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du
virkelig kunne holde på de penge jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe
til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget
unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORAÅ men, Torvald -

HELMERKan ikke nektes, min kjære lille Nora. (legger armen
om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange
penge. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde
spillefugl.

NORAÅ fy, hvor kan du da si det? Jeg sparer dog virkelig
alt hva jeg kan.

HELMER(ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men
du kan slett ikke.

NORA(nynner og smiler stille fornøyet). Hm, du skulle bare
vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorne har, Torvald.

HELMERDu er en besynderlig liten en. Ganske som din far
var. Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penge; men så
snart du har dem, blir de liksom borte mellem hendene på deg; du vet
aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i
blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORAAkk, jeg ville ønske jeg hadde arvet mange av pappas
egenskaper.

HELMEROg jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp
således som du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg
noe inn. Du ser så - så - hva skal jeg kalle det? - så fordektig ut i
dag -

NORAGjør jeg?

HELMERJa visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA(ser på ham). Nå?

HELMER(truer med fingeren). Slikkmunnen skulle vel aldri ha
grassert i byen i dag?

NORANei, hvor kan du nu falle på det.

HELMERHar slikkmunnen virkelig ikke gjort en avstikker inn
til konditoren?

NORANei, jeg forsikrer deg, Torvald -

HELMERIkke nippet litt syltetøy?

NORANei, aldeles ikke.

HELMERIkke en gang gnavet en makron eller to?

NORANei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig -

HELMERNå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk -

NORA(går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på
å gjøre deg imot.

HELMERNei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt
ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for
deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når
juletreet er tent, kan jeg tro.

NORAHar du husket på å be doktor Rank.

HELMERNei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg
selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer
her i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor
jeg gleder meg til i aften.

NORAJeg også. Og hvor børnene vil fryde seg, Torvald!

HELMERAkk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en
sikker, betrygget stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke
sant! det er en stor nydelse å tenke på?

NORAÅ, det er vidunderlig!

HELMERKan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien
lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage
blomster til juletreet og alle de andre herligheter som vi skulle
overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tid jeg har opplevet.

NORADa kjedet jeg meg slett ikke.

HELMER(smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut,
Nora.

NORAÅ, skal du nu drille meg med det igjen. Hva kunne jeg
for at katten var kommet inn og hadde revet all ting i stykker?

HELMERNei visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du
hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men
det er dog godt at de knepne tider er forbi.

NORAJa, det er riktignok vidunderlig.

HELMERNu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg;
og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små skjære
fine hender -

NORA(klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det
behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar
ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi
skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i
forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer
visst noen. Det var da kjedelig.

HELMERFor visitter er jeg ikke hjemme; husk det.

STUEPIKEN(i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame -

NORAJa, la henne komme inn.

STUEPIKEN(til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMERGikk han like inn til meg?

STUEPIKENJa, han gjorde så.
(Helmer går inn i sitt værelse. Piken viser
fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker
efter henne.)

FRU LINDE(forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA(usikker). God dag -

FRU LINDEDu kjenner meg nok ikke igjen.

NORANei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (ut
brytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDEJa, det er meg.

NORAKristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor
kunne jeg også -. (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDEJa, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år -

NORAEr det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo
også. Å, de siste åtte år har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nu
er du altså kommet her inn til byen? Gjort den lange reise ved
vintertid. Det var tappert.

FRU LINDEJeg kom nettopp med dampskibet i morges.

NORAFor å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor det er
deilig! Ja, more oss, det skal vi riktignok. Men ta dog overtøyet
av. Du fryser dog vel ikke? (hjelper henne.) Se så; nu setter vi oss
hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil
jeg sitte. (griper hennes hender.) Ja, nu har du jo ditt gamle ansikt
igjen; det var bare i det første øyeblikk -. Litt blekere er du dog
blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere.

FRU LINDEOg meget, meget eldre, Nora.

NORAJa, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke
meget. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse
menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du
tilgi meg!

FRU LINDEHva mener du, Nora?

NORA(sakte). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDEJa, for tre år siden.

NORAÅ, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å,
Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den
tid; men alltid oppsatte jeg det, og alltid kom der noe i veien.

FRU LINDEKjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORANei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkar,
hvor meget du visst har gått igjennem. - Og han efterlot deg jo ikke
noe å leve av?

FRU LINDENei.

NORAOg ingen børn?

FRU LINDENei.

NORASlett ingen ting altså?

FRU LINDEIkke en gang en sorg eller et savn til å tære på.

NORA(ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det
være mulig?

FRU LINDE(smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det
hender undertiden, Nora.

NORASå ganske alene. Hvor det må være forferdelig tungt
for deg. Jeg har tre deilige børn. Ja nu kan du ikke få se dem, for de
er ute med piken. Men nu må du fortelle meg alt -

FRU LINDENei, nei, nei, fortell heller du.

NORANei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være
egenkjærlig. I dag vil jeg tenke bare på dine saker. Men ett må jeg
dog si deg. Vet du den store lykke som er hendt oss i disse dage?

FRU LINDENei. Hva er det?

NORATenk, min mann er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDEDin mann? Å hvilket hell -!

NORAJa, umåtelig! Å være advokat, det er jo så usikkert å
leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn
de som er fine og smukke. Og det har naturligvis Torvald aldri villet;
og det holder jeg da ganske med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss!
Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor
gasje og mange prosenter. Herefter kan vi leve ganske annerledes enn
før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, hvor jeg føler meg lett og
lykkelig! Ja, for det er dog deilig å ha dyktig mange penge og ikke
behøve å gjøre seg bekymringer. Ikke sant?

FRU LINDEJo, iallfall måtte det være deilig å ha det
nødvendige.

NORANei ikke blott det nødvendige, men dyktig, dyktig
mange penge!

FRU LINDE(smiler). Nora, Nora, er du ennu ikke blitt
fornuftig? I skoledagene var du en stor ødeland.

NORA(ler stille). Ja, det sier Torvald ennu. (truer med
fingeren.) Men «Nora, Nora» er ikke så gal som I tenker. - Å, vi har
sannelig ikke hatt det så at jeg har kunnet ødsle. Vi har måttet
arbeide begge to.

FRU LINDEDu også?

NORAJa, med småting, med håndarbeide, med hekling og med
broderi og sånt noe; (henkastende.) og med andre ting også. Du vet vel
at Torvald gikk ut av departementet da vi ble gift? Der var ingen
utsikt til befordring i hans kontor, og så måtte han jo tjene flere
penge enn før. Men i det første år overanstrengte han seg så aldeles
forferdelig. Han måtte jo søke alskens bifortjeneste, kan du vel tenke
deg, og arbeide både tidlig og sent. Men det tålte han ikke, og så ble
han så dødelig syk. Så erklærte lægene det for nødvendig at han kom
ned til syden.

FRU LINDEJa, I oppholdt jer jo et helt år i Italien?

NORAJa visst. Det var ikke lett å komme av sted, kan du
tro. Ivar var nettopp født den gang. Men av sted måtte vi
naturligvis. Å, det var en vidunderlig reise. Og den frelste Torvalds
liv. Men den kostet svært mange penge, Kristine.

FRU LINDEDet kan jeg nok tenke meg.

NORATolv hundre spesier kostet den. Fire tusen åtte hundre
kroner. Det er mange penge du.

FRU LINDEJa, men i slike tilfelle er det iallfall en stor
lykke at man har dem.

NORAJa jeg skal si deg, vi fikk dem nu av pappa.

FRU LINDENå sådan. Det var nettopp på den tid din far
døde, tror jeg.

NORAJa, Kristine, det var nettopp da. Og tenk deg, jeg
kunne ikke reise til ham og pleie ham. Jeg gikk jo her og ventet
daglig at lille Ivar skulle komme til verden. Og så hadde jeg jo min
stakkars dødssyke Torvald å passe. Min kjære snille pappa! Jeg fikk
aldri se ham mer, Kristine. Å, det er det tungeste jeg har opplevet
siden jeg ble gift.

FRU LINDEJeg vet du holdt meget av ham. Men så reiste I
altså til Italien?

NORAJa; da hadde vi jo pengene; og lægene skyndte på
oss. Så reiste vi en måneds tid efter.

FRU LINDEOg din mann kom aldeles helbredet tilbake?

NORAFrisk som en fisk!

FRU LINDEMen - doktoren?

NORAHvorledes?

FRU LINDEJeg synes piken sa det var doktoren, den herre
som kom på samme tid som jeg.

NORAJa, det var doktor Rank; men han kommer ikke i
sykebesøk; det er vår nærmeste venn, og han ser her innom minst én
gang om dagen. Nei, Torvald har aldri hatt en syk time siden. Og
børnene er friske og sunne, og jeg også. (springer opp og klapper i
hendene.) Å Gud, å Gud, Kristine, det er dog vidunderlig deilig å leve
og være lykkelig! - - Å, men det er dog avskyelig av meg -; jeg taler
jo bare om mine egne saker. (setter seg på en skammel tett ved henne
og legger armene på hennes kne.) Å, du må ikke være vred på meg! - Si
meg, er det virkelig sant at du ikke holdt av din mann? Hvorfor tok du
ham da?

FRU LINDEMin mor levet ennu; og hun var sengeliggende og
hjelpeløs. Og så hadde jeg mine to yngre brødre å sørge for. Jeg
syntes ikke det var forsvarlig å vise hans tilbud tilbake.

NORANei, nei, det kan du ha rett i. Han var altså rik den
gang?

FRU LINDEHan var ganske velstående, tror jeg. Men det var
usikre forretninger, Nora. Da han døde, gikk det hele over styr, og
der ble ingenting til overs.

NORAOg så -?

FRU LINDEJa, så måtte jeg slå meg igjennem med en liten
handel og en liten skole og hva jeg ellers kunne finne på. De siste
tre år har vært som en eneste lang hvileløs arbeidsdag for meg. Nu er
den til ende, Nora. Min stakkars mor behøver meg ikke mer, for hun er
gått bort. Og guttene heller ikke; de er nu kommet i stillinger og kan
sørge for seg selv.

NORAHvor du må føle deg lett -

FRU LINDENei, du; bare så usigelig tom. Ingen å leve for
mer. (står urolig opp.) Derfor holdt jeg det ikke lenger ut der borte
i den lille avkrok. Her må det dog være lettere å finne noe som kan
legge beslag på en og oppta ens tanker. Kunne jeg bare være så
lykkelig å få en fast post, noe kontorarbeide -

NORAÅ, men, Kristine, det er så forferdelig anstrengende;
og du ser allerede så anstrengt ut i forveien. Det ville være meget
bedre for deg om du kunne komme til et bad.

FRU LINDE(går henimot vinduet). Jeg har ingen pappa, som
kan forære meg reisepenge, Nora.

NORA(reiser seg). Å, vær ikke vred på meg!

FRU LINDE(hen til henne). Kjære Nora, vær ikke du vred på
meg. Det er det verste ved en stilling som min at den avsetter så
megen bitterhet i sinnet. Man har ingen å arbeide for; og dog nødes
man til å være om seg på alle kanter. Leve skal man jo; og så blir man
egenkjærlig. Da du fortalte meg om den lykkelige forandring i eders
stilling - vil du tro det? - jeg gledet meg ikke så meget på dine
vegne, som på mine.

NORAHvorledes det? Å, jeg forstår det. Du mener Torvald
kunne kanskje gjøre noe for deg.

FRU LINDEJa, det tenkte jeg meg.

NORADet skal han også, Kristine. Overlat det bare til meg;
jeg skal innlede det så fint, så fint, - finne på noe elskverdig som
han synes riktig godt om. Å, jeg vil så inderlig gjerne være deg til
tjeneste.

FRU LINDEHvor det er smukt av deg, Nora, at du er så ivrig
for min sak, - dobbelt smukt av deg, som selv kjenner så lite til
livets byrder og besvær.

NORAJeg -? Jeg kjenner så lite til -?

FRU LINDE(smilende). Nå, Herregud, den smule håndarbeide og
sånt noe -. Du er et barn, Nora.

NORA(kaster på nakken og går henover gulvet). Det skulle du
ikke si så overlegent.

FRU LINDESå?

NORADu er liksom de andre. I tror alle sammen at jeg ikke
duger til noe riktig alvorlig -

FRU LINDENå, nå -

NORA- at jeg ikke har prøvet noe i denne vanskelige verden.

FRU LINDEKjære Nora, du har jo nyss fortalt meg alle dine
gjenvordigheter.

NORAPytt, - de småtterier! (sakte.) Jeg har ikke fortalt
deg det store.

FRU LINDEHvilket store? Hva mener du?

NORADu overser meg så ganske, Kristine; men det skulle du
ikke gjøre. Du er stolt over at du har arbeidet så tungt og så lenge
for din mor.

FRU LINDEJeg overser visselig ikke noen. Men det er sant:
jeg er både stolt og glad når jeg tenker på at det ble meg forunt å
gjøre min mors siste levetid så vidt sorgløs.

NORAOg du er også stolt når du tenker på hva du har gjort
for dine brødre.

FRU LINDEDet synes jeg jeg har rett til.

NORADet synes jeg også. Men nu skal du høre noe,
Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over.

FRU LINDEDet tviler jeg ikke på. Men hvorledes mener du
det?

NORATal sakte. Tenk om Torvald hørte det! Han må ikke for
noen pris i verden -; der må ingen få det å vite, Kristine; ingen uten
du.

FRU LINDEMen hva er det dog?

NORAKom herhen. (drar henne ned på sofaen ved siden av
seg.) Ja du, - jeg har også noe å være stolt og glad over. Det er meg,
som har reddet Torvalds liv.

FRU LINDEReddet -? Hvorledes reddet?

NORAJeg fortalte deg jo om reisen til Italien. Torvald
kunne ikke ha overstått det hvis han ikke var kommet der ned -

FRU LINDENå, ja; din far ga jer så de fornødne penge -

NORA(smiler). Ja, det tror både Torvald og alle andre; men
-

FRU LINDEMen -?

NORAPappa ga oss ikke en skilling. Det var meg, som
skaffet pengene til veie.

FRU LINDEDu? Hele den store sum?

NORATolv hundre spesier. Fire tusen åtte hundre
kroner. Hva sier du til det?

FRU LINDEJa men, Nora, hvorledes var det mulig? Hadde du
da vunnet i lotteriet?

NORA(med ringeakt). I lotteriet? (blåser.) Hva kunst hadde
det da vært?

FRU LINDEMen hvor fikk du dem da fra?

NORA(nynner og smiler hemmelighetsfullt). Hm; tra la la la!

FRU LINDEFor låne dem kunne du jo ikke.

NORASå? Hvorfor ikke det?

FRU LINDENei, en kone kan jo ikke låne uten sin manns
samtykke.

NORA(kaster på nakken). Å, når det er en kone som har en
smule forretningsdyktighet, - en kone som forstår å bære seg litt
klokt ad, så -

FRU LINDEMen, Nora, jeg begriper aldeles ikke -

NORADet behøver du jo heller ikke. Det er jo slett ikke
sagt at jeg har lånt pengene. Jeg kan jo ha fått dem på andre
måter. (kaster seg tilbake i sofaen.) Jeg kan jo ha fått dem av en
eller annen beundrer. Når man ser så vidt tiltrekkende ut som jeg -

FRU LINDEDu er en galning.

NORANu er du visst umåtelig nysgjerrig, Kristine.

FRU LINDEJa hør nu her, kjære Nora, - har du ikke der
handlet ubesindig?

NORA(sitter atter oppreist). Er det ubesindig å redde sin
manns liv?

FRU LINDEJeg synes det er ubesindig at du uten hans vitende -

NORAMen han måtte jo nettopp ikke vite noe! Herregud, kan
du ikke forstå det? Han måtte ikke en gang vite hvor farlig det sto
til med ham. Det var til meg lægene kom og sa at hans liv sto i fare;
at intet annet kunne redde ham enn et opphold i syden. Tror du ikke
jeg først forsøkte å lirke meg frem? Jeg talte til ham om hvor deilig
det ville være for meg å få reise til utlandet liksom andre unge
koner; jeg både gråt og jeg ba; jeg sa at han værs'god skulle huske på
de omstendigheter jeg var i, og at han måtte være snill og føye meg;
og så slo jeg på at han gjerne kunne oppta et lån. Men da ble han
nesten vred, Kristine. Han sa at jeg var lettsindig, og at det var
hans plikt som ektemann ikke å føye meg i nykker og luner - som jeg
tror han kalte det. Ja ja, tenkte jeg, reddes må du nu; og så var det
jeg gjorde utvei -

FRU LINDEOg fikk din mann ikke vite av din far at pengene
ikke kom fra ham?

NORANei, aldri. Pappa døde nettopp i de samme dage. Jeg
hadde tenkt å innvie ham i saken og be ham ikke røbe noe. Men da han
lå så syk -. Dessverre, det ble ikke nødvendig.

FRU LINDEOg har du aldri siden betrodd deg til din mann?

NORANei, for himmelens skyld, hvor kan du tenke det? Han,
som er så streng i det stykke! Og dessuten - Torvald med sin mandige
selvfølelse, - hvor pinlig og ydmykende ville det ikke være for ham å
vite at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet
imellem oss; vårt skjønne lykkelige hjem ville ikke lenger bli hva det
nu er.

FRU LINDEVil du aldri si ham det?

NORA(eftertenksom, halvt smilende). Jo - en gang kanskje; -
om mange år når jeg ikke lenger er så smukk som nu. Du skal ikke le av
det! Jeg mener naturligvis: når Torvald ikke lenger synes så godt om
meg som nu; når han ikke lenger finner fornøyelse i at jeg danser for
ham og forkler meg og deklamerer. Da kunne det være godt å ha noe i
bakhånden - (avbrytende.) Vås, vås, vås! Den tid kommer aldri. - Nå,
hva sier du så til min store hemmelighet, Kristine? Duer ikke jeg også
til noe? - Du kan forresten tro at den sak har voldt meg mange
bekymringer. Det har sannelig ikke vært lett for meg å oppfylle mine
forpliktelser til rette tid. Jeg skal si deg, der er i
forretningsverdenen noe som kalles kvartalsrenter, og noe som kalles
avdrag; og de er alltid så forferdelig vanskelige å skaffe til
veie. Så har jeg måttet spare litt hist og her hvor jeg kunne, ser
du. Av husholdningspengene kunne jeg jo ikke legge noe videre til
side, for Torvald måtte jo leve godt. Børnene kunne jeg jo ikke la gå
dårlig kledd; hva jeg fikk til dem, syntes jeg jeg måtte bruke alt
sammen. De søte velsignede små!

FRU LINDESå gikk det vel altså ut over dine egne
fornødenheter, stakkars Nora?

NORAJa naturligvis. Jeg var jo også den som var nærmest
til det. Hver gang Torvald ga meg penge til nye kjoler og sånt noe,
brukte jeg aldri mer enn det halve; kjøpte alltid de simpleste og
billigste sorter. En Guds lykke var det at all ting kler meg så godt,
så Torvald ikke merket det. Men det falt meg mangen gang tungt,
Kristine; for det er dog deilig å gå fint kledd. Ikke sant?

FRU LINDEÅ jo så menn.

NORANå, så har jeg jo også hatt andre inntektskilder. I
fjor vinter var jeg så heldig å få en hel del arkskrift. Så lukket jeg
meg inne og satt og skrev hver aften til langt ut på natten. Akk, jeg
var mangen gang så trett, så trett. Men det var dog uhyre morsomt
allikevel, således å sitte og arbeide og fortjene penge. Det var
nesten som om jeg var en mann.

FRU LINDEMen hvor meget har du nu på den vis kunnet
avbetale?

NORAJa, det kan jeg ikke si så nøye. Sånne forretninger,
ser du, er det meget vanskelig å holde rede på. Jeg vet kun at jeg har
betalt alt hva jeg har kunnet skrape sammen. Mangen gang har jeg ikke
visst min arme råd. (smiler.) Da satt jeg her og forestillet meg at en
gammel rik herre var blitt forelsket i meg -

FRU LINDEHva! Hvilken herre?

NORAÅ snakk! - at han nu var død, og da man åpnet hans
testamente, så sto deri med store bokstaver «Alle mine penge skal den
elskverdige fru Nora Helmer ha utbetalt straks kontant».

FRU LINDEMen kjære Nora, - hva var det for en herre?

NORAHerregud, kan du ikke forstå det? Den gamle herre var
jo slett ikke til; det var bare noe jeg satt her og tenkte opp igjen
og opp igjen når jeg ikke visste utvei til å skaffe penge. Men det kan
også være det samme; det gamle kjedelige menneske kan bli for meg hvor
han er; jeg bryr meg hverken om ham eller hans testamente, for nu er
jeg sorgløs. (springer opp.) Å Gud, det er dog deilig å tenke på,
Kristine! Sorgløs! Å kunne være sorgløs, ganske sorgløs! å kunne leke
og tumle seg med børnene; å kunne ha det smukt og nydelig i huset, all
ting således som Torvald setter pris på det! Og tenk, så kommer snart
våren med stor blå luft. Så kan vi kanskje få reise litt. Jeg kan
kanskje få se havet igjen. Å ja, ja, det er riktignok vidunderlig å
leve og være lykkelig!

(Klokken høres i forstuen.)

FRU LINDE(reiser seg). Det ringer; det er kanskje best jeg
går.

NORANei, bli du; her kommer visst ingen; det er vel til
Torvald -

STUEPIKEN(i forstuedøren). Om forlatelse, frue, - her er en
herre som vil tale med advokaten -

NORAMed bankdirektøren, mener du.

STUEPIKENJa, med bankdirektøren; men jeg visste ikke -
siden doktoren er der inne -

NORAHvem er den herre?

SAKFØRER KROGSTAD(i forstuedøren). Det er meg, frue.

FRU LINDE(stusser, farer sammen og vender seg mot vinduet).

NORA(et skritt imot ham, spent, med halv stemme). De? Hva
er det? Hva vil De tale med min mann om?

KROGSTADBanksaker - på en måte. Jeg har en liten post i
Aksjebanken, og Deres mann skal jo nu bli vår sjef, hører jeg -

NORADet er altså -

KROGSTADBare tørre forretninger, frue; slett ikke noe
annet.

NORAJa, vil De da være så god å gå inn
kontordøren. (hilser likegyldig, idet hun lukker døren til forstuen;
derpå går hun hen og ser til ovnen.)

FRU LINDENora, - hvem var den mann?

NORADet var en sakfører Krogstad.

FRU LINDEDet var altså virkelig ham.

NORAKjenner du det menneske?

FRU LINDEJeg har kjent ham - for en del år siden. Han var
en tid sakførerfullmektig henne på vår kant.

NORAJa, det var han jo.

FRU LINDEHvor han var forandret.

NORAHan har nok vært meget ulykkelig gift.

FRU LINDENu er han jo enkemann?

NORAMed mange børn. Se så; nu brenner det. (hun lukker
ovnsdøren og flytter gyngestolen litt til side.)

FRU LINDEHan driver jo mange slags forretninger, sies det?

NORASå? Ja det kan gjerne være; jeg vet slett ikke -. Men
la oss ikke tenke på forretninger; det er så kjedelig.

(Doktor Rank kommer fra Helmers værelse.)

DOKTOR RANK(ennu i døren). Nei nei, du; jeg vil ikke
forstyrre; jeg vil heller gå litt inn til din hustru. (lukker døren og
bemerker fru Linde.) Å om forlatelse; jeg forstyrrer nok her også.

NORANei, på ingen måte. (forestiller.) Doktor Rank. Fru Linde.

RANKNå så. Et navn, som ofte høres her i huset. Jeg tror
jeg gikk fruen forbi på trappen da jeg kom.

FRU LINDEJa; jeg stiger meget langsomt, jeg kan ikke godt
tåle det.

RANKAha, en liten smule bedervet innvendig?

FRU LINDEEgentlig mer overanstrengt.

RANKIkke annet? Så er De vel kommet til byen for å hvile
Dem ut i alle gjestebudene?

FRU LINDEJeg er kommet hit for å søke arbeide.

RANKSkal det være noe probat middel imot
overanstrengelse?

FRU LINDEMan må leve, herr doktor.

RANKJa, det er jo en alminnelig mening at det skal være sa
nødvendig.

NORAÅ vet De hva, doktor Rank, - De vil så menn også
gjerne leve.

RANKJa så menn vil jeg så. Så elendig jeg enn er, vil jeg
dog gjerne bli ved å pines i det lengste. Alle mine pasienter har det
på samme vis. Og således er det med de moralsk angrepne også. Det er
nu nettopp i dette øyeblikk et slikt moralsk hospitalslem inne hos
Helmer -

FRU LINDE(dempet). Ah!

NORAHvem mener De?

RANKÅ, det er en sakfører Krogstad, et menneske som De
ikke kjenner noe til. Han er bedervet i karakterrøttene, frue. Men
selv han begynte å snakke om, som noe høyviktig, at han måtte leve.

NORASå? Hva var det han ville tale med Torvald om?

RANKJeg vet sannelig ikke; jeg hørte blott det var noe om
Aksjebanken.

NORAJeg visst ikke at Krog - at denne sakfører Krogstad
hadde noe med Aksjebanken å gjøre.

RANKJo, han har fått et slags ansettelse der nede. (til
fru Linde.) Jeg vet ikke om man også borte på Deres kanter har et
slags mennesker som vimser hesblesende omkring for å oppsnuse moralsk
råttenskap og så få vedkommende innlagt til observasjon i en eller
annen fordelaktig stilling. De sunne må pent finne seg i å stå
utenfor.

FRU LINDEDet er dog vel også de syke som mest trenger til
å lukkes inn.

RANK(trekker på skuldrene). Ja, der har vi det. Det er den
betraktning som gjør samfunnet til et sykehus.

NORA(i sine egne tanker, brister ut i en halvhøy latter og
klapper i hendene).

RANKHvorfor ler De av det? Vet De egentlig hva samfunnet
er?

NORAHva bryr jeg meg om det kjedelige samfunn? Jeg lo av
noe ganske annet. - noe uhyre morsomt. - Si meg, doktor Rank, - alle de som
er ansatte i Aksjebanken, blir altså nu avhengige av Torvald?

RANKEr det det De finner så uhyre morsomt?

NORA(smiler og nynner). La meg om det! La meg om det!
(spaserer omkring på gulvet.) Ja det er riktignok umåtelig fornøyelig
å tenke på at vi - at Torvald har fått så megen innflytelse på mange
mennesker. (tar posen opp av lommen.) Doktor Rank, skal det være en
liten makron?

RANKSe, se; makroner. Jeg trodde det var forbudne varer her.

NORAJa, men disse er noen som Kristine ga meg.

FRU LINDEHva? Jeg -?

NORANå, nå, nå; bli ikke forskrekket. Du kunne jo ikke vite
at Torvald hadde forbudt det. Jeg skal si deg han er bange jeg skal få
stygge tenner av dem. Men pytt, - for en gangs skyld -! Ikke sant,
doktor Rank? Vær så god! (putter ham en makron i munnen.) Og du også,
Kristine. Og jeg skal også ha en; bare en liten en - eller høyst to.
(spaserer igjen.) Ja nu er jeg riktignok umåtelig lykkelig. Nu er det
bare en eneste ting i verden som jeg skulle ha en sånn umåtelig lyst til.

RANKNå? Og hva er det?

NORADer er noe som jeg hadde en så umåtelig lyst til å si
så Torvald hørte på det.

RANKOg hvorfor kan De så ikke si det?

NORANei, det tør jeg ikke, for det er så stygt.

FRU LINDEStygt?

RANKJa, da er det ikke rådelig. Men til oss kan De jo
nok -. Hva er det De har sånn lyst til å si så Helmer hører på det?

NORAJeg har en sånn umåtelig lyst til å si: død og pine.

RANKEr De gal!

FRU LINDEMen bevares, Nora -!

RANKSi det. Der er han.

NORA(gjemmer makronposen). Hyss, hyss, hyss!
(Helmer, med overfrakke på armen og hatt i hånden,
kommer fra sitt værelse.)

NORA(imot ham). Nå, kjære Torvald, ble du av med ham?

HELMERJa, nu gikk han.

NORAMå jeg forestille deg -; det er Kristine som er kommet
til byen.

HELMERKristine -? Om forlatelse, men jeg vet ikke -

NORAFru Linde, kjære Torvald; fru Kristine Linde.

HELMERAh så. Formodentlig en barndomsvenninne av min
hustru?

FRU LINDEJa vi har kjent hinannen i tidligere dage.

NORAOg tenk, nu har hun gjort den lange reise her inn for
å få tale med deg.

HELMERHva skal det si?

FRU LINDEJa ikke egentlig -

NORAKristine er nemlig umåtelig flink i kontorarbeide, og
så har hun en sånn uhyre lyst til å komme under en dyktig manns
ledelse og lære mer enn det hun alt kan -

HELMERMeget fornuftig, frue.

NORAOg da hun hørte at du var blitt bankdirektør - der kom
telegram om det - så reiste hun så fort hun kunne her inn og -. Ikke
sant, Torvald, du kan nok for min skyld gjøre litt for Kristine? Hva?

HELMERJo det var slett ikke umulig. Fruen er formodentlig
enke?

FRU LINDEJa.

HELMEROg har øvelse i kontorforretninger?

FRU LINDEJa så temmelig.

HELMERNå, da er det høyst rimelig at jeg kan skaffe Dem en
ansettelse -

NORA(klapper i hendene). Ser du; ser du!

HELMERDe er kommet i et heldig øyeblikk, frue -

FRU LINDEÅ, hvorledes skal jeg takke Dem -?

HELMERBehøves slett ikke. (trekker ytterfrakken på.) Men i
dag må De ha meg unnskyldt -

RANKVent; jeg går med deg. (henter sin pels i entréen og
varmer den ved ovnen.)

NORABli ikke lenge ute, kjære Torvald.

HELMEREn times tid; ikke mer.

NORAGår du også, Kristine?

FRU LINDE(tar yttertøyet på). Ja, nu må jeg ut og se meg om
efter et værelse.

HELMERSå går vi kanskje ned over gaten sammen.

NORA(hjelper henne). Hvor kjedelig at vi skal bo så inn
skrenket; men det er oss umulig å -

FRU LINDEÅ, hva tenker du på! Farvel kjære Nora, og takk for alt.

NORAFarvel så lenge. Ja, i aften kommer du naturligvis
igjen. Og De også, doktor Rank. Hva? Om De blir så bra? Å jo så menn
gjør De så; pakk Dem bare godt inn.
(Man går under alminnelig samtale ut i entréen. Der høres
børnestemmer utenfor på trappen.)

NORADer er de! Der er de!
(Hun løper hen og lukker opp. Barnepiken Anne-Marie
kommer med børnene.)

NORAKom inn; kom inn! (bøyer seg ned og kysser dem.) Å I
søte, velsignede -! Ser du dem, Kristine? Er de ikke deilige!

RANKIkke passiar her i luftdraget!

HELMERKom, fru Linde; nu blir her ikk utholdelig for andre
enn mødre.
(Doktor Rank, Helmer og fru
Linde går nedover trappene. Barnepiken går inn
i stuen med børnene. Nora likeledes,
idet hun lukker døren til forstuen.)

NORAHvor friske og kjekke I ser ut. Nei, for røde kinner I
har fått. Som epler og roser. (børnene taler i munnen på henne under
det følgende.) Har I moret jer så godt? Det var jo prektig. Ja så; du
har trukket både Emmy og Bob på kjelken? Nei tenk, på en gang! Ja, du
er en flink gutt, Ivar. Å, la meg holde henne litt, Anne-Marie. Mitt
søte lille dukkebarn! (tar den minste fra barnepiken og danser med
henne.) Ja, ja, mamma skal danse med Bob også. Hva? Har I kastet
sneball? Å, der skulle jeg ha vært med! Nei, ikke det; jeg vil selv
kle dem av, Anne-Marie. Å jo, la meg få lov; det er så morsomt. Gå inn
så lenge; du ser så forfrossen ut. Der står varm kaffe til deg på
ovnen.
(Barnepiken går inn i værelset til venstre. Nora tar børnenes
yttertøy av og kaster det omkring, idet hun lar dem fortelle i munnen
på hverandre.)

NORAJa så? Så der var en stor hund som løp efter jer? Men
den bet ikke? Nei, hundene biter ikke små deilige dukkebørn. Ikke se i
pakkene, Ivar! Hva det er? Ja, det skulle I bare vite. Å nei, nei; det
er noe fælt noe. Så? Skal vi leke? Hva skal vi leke? Gjemmespill. Ja,
la oss leke gjemmespill. Bob skal gjemme seg først. Skal jeg? Ja, la
meg gjemme meg først.
(Hun og børnene leker under latter og jubel i stuen og i det
tilstøtende værelse til høyre. Til sist gjemmer Nora seg under bordet;
børnene kommer stormende inn, søker, men kan ikke finne henne, hører
hennes dempede latter, styrter hen til bordet, løfter teppet opp, ser
henne. Stormende jubel. Hun kryper frem som for å skremme dem. Ny
jubel. Det har imidlertid banket på inngangsdøren; ingen har lagt
merke til det. Nu åpnes døren halvt, og Sakfører
Krogstad kommer til syne; han venter litt; leken fortsettes.)

KROGSTADOm forlatelse, fru Helmer -

NORA(med et dempet skrik, vender seg og springer halvt i
været.) Ah! Hva vil De?

KROGSTADUnnskyld; ytterdøren sto på klem; der må noen ha
glemt å lukke den -

NORA(reiser seg). Min mann er ikke hjemme, herr Krogstad.

KROGSTADJeg vet det.

NORAJa - hva vil De så her?

KROGSTADTale et ord med Dem.

NORAMed -? (til børnene, sakte.) Gå inn til
Anne-Marie. Hva? Nei, den fremmede mann vil ikke gjøre mamma noe
ondt. Når han er gått, skal vi leke igjen. (hun fører børnene inn i
værelset til venstre og lukker døren efter dem.)

NORA(urolig, spent). De vil tale med meg?

KROGSTADJa, jeg vil det.

NORAI dag-? Men vi har jo ennu ikke den første i måneden -

KROGSTADNei, vi har julaften. Det vil komme an på Dem selv
hva juleglede De får.

NORAHva er det De vil? Jeg kan aldeles ikke i dag -

KROGSTADDet skal vi inntil videre ikke snakke om. Det er
noe annet. De har dog vel tid et øyeblikk?

NORAÅ ja; ja visst, det har jeg nok, enskjønt -

KROGSTADGodt. Jeg satt inne på Olsens restaurasjon og så
Deres mann gå nedover gaten -

NORAJa vel.

KROGSTAD- med en dame.

NORAOg hva så?

KROGSTADMåtte jeg være så fri å spørre; var ikke den dame
en fru Linde?

NORAJo.

KROGSTADNettopp kommet til byen?

NORAJa, i dag.

KROGSTADHun er jo en god venninne av Dem?

NORAJo, det er hun. Men jeg innser ikke -

KROGSTADJeg har også kjent henne en gang.

NORADet vet jeg.

KROGSTADSå? De har rede på den sak. Det tenkte jeg nok.
Ja, må jeg så spørre Dem kort og godt: skal fru Linde ha noen
ansettelse i Aksjebanken?

NORAHvor kan De tillate Dem å utspørre meg, herr Krogstad,
De, en av min manns underordnede? Men siden De spør, så skal De få
vite det: Ja, fru Linde skal ha en ansettelse. Og det er meg som har
talt hennes sak, herr Krogstad. Nu vet De det.

KROGSTADJeg hadde altså lagt riktig sammen.

NORA(går opp og ned ad gulvet). Å, man har dog vel alltid
en smule innflytelse, skulle jeg tro. Fordi om man er en kvinne, er
det slett ikke derfor sagt at -. Når man står i et underordnet
forhold, herr Krogstad, så burde man virkelig vokte seg for å støte
noen som - hm -

KROGSTAD- som har innflytelse?

NORAJa nettopp.

KROGSTAD(skifter tone). Fru Helmer, vil De være av den
godhet å anvende Deres innflytelse til fordel for meg.

NORAHva nu? Hva mener De?

KROGSTADVil De være så god å sørge for at jeg beholder min
underordnede stilling i banken.

NORAHva skal det si? Hvem tenker på å ta Deres stilling
fra Dem?

KROGSTADÅ, De behøver ikke å spille den uvitende like
overfor meg. Jeg skjønner godt at det ikke kan være Deres venninne
behagelig å utsette seg for å støte sammen med meg; og jeg skjønner nu
også hvem jeg kan takke for at jeg skal jages vekk.

NORAMen jeg forsikrer Dem -

KROGSTADJa, ja, ja, kort og godt: det er ennu tid, og jeg
rår Dem at De anvender Deres innflytelse for å forhindre det.

NORAMen, herr Krogstad, jeg har aldeles ingen innflytelse.

KROGSTADIkke det? Jeg syntes De nylig selv sa -

NORADet var naturligvis ikke således å forstå. Jeg! Hvor
kan De tro at jeg har noen sånn innflytelse på min mann?

KROGSTADÅ, jeg kjenner Deres mann fra studenterdagene. Jeg
tenker ikke herr bankdirektøren er fastere enn andre ektemenn.

NORATaler De ringeaktende om min mann, så viser jeg Dem
døren.

KROGSTADFruen er modig.

NORAJeg er ikke bange for Dem lenger. Når nyttår er over,
skal jeg snart være ute av det hele.

KROGSTAD(mer behersket). Hør meg nu, frue. Hvis det blir
nødvendig, så kommer jeg til å kjempe liksom på livet for å beholde
min lille post i banken.

NORAJa, det later virkelig til.

KROGSTADDet er ikke bare for inntektens skyld; den er det
meg ennogså minst om å gjøre. Men der er noe annet -. Nå ja, ut med
det! Det er dette her, ser De. De vet naturligvis like så godt som
alle andre at jeg en gang for en del år siden har gjort meg skyldig i
en ubesindighet.

NORAJeg tror jeg har hørt om noe sånt.

KROGSTADSaken kom ikke for retten; men alle veie ble
likesom stengt for meg med det samme. Så slo jeg inn på de
forretninger som De jo vet. Noe måtte jeg jo gripe til; og jeg tør si
jeg har ikke vært blant de verste. Men nu må jeg ut av alt dette. Mine
sønner vokser til; for deres skyld må jeg se å skaffe meg tilbake så
megen borgerlig aktelse som mulig. Denne post i banken var liksom det
første trappetrinn for meg. Og nu vil Deres mann sparke meg vekk fra
trappen, så jeg kommer til å stå nede i sølen igjen.

NORAMen for Guds skyld, herr Krogstad, det står aldeles
ikke i min makt å hjelpe Dem.

KROGSTADDet er fordi De ikke har vilje til det; men jeg
har midler til å tvinge Dem.

NORADe vil dog vel ikke fortelle min mann at jeg skylder
Dem penge?

KROGSTADHm; hvis jeg nu fortalte ham det?

NORADet ville være skammelig handlet av Dem. (med gråten i
halsen). Denne hemmelighet, som er min glede og min stolthet, den
skulle han få vite, på en så stygg og plump måte, - få vite den av
Dem. De vil utsette meg for de frykteligste ubehageligheter -

KROGSTADBare ubehageligheter?

NORA(heftig). Men gjør De det kun; det blir verst for Dem
selv; for da får min mann riktig se hvilket slett menneske De er, og
da får De nu aldeles ikke beholde posten.

KROGSTADJeg spurte om det bare var huslige ubehageligheter
De var bange for?

NORAFår min mann det å vite, så vil han naturligvis straks
betale hva der står til rest; og så har vi ikke mer med Dem å skaffe.

KROGSTAD(et skritt nærmere). Hør, fru Helmer; - enten har
De ikke noen sterk hukommelse, eller også har De ikke videre skjønn på
forretninger. Jeg får nok sette Dem litt grundigere inn i saken.

NORAHvorledes det?

KROGSTADDa Deres mann var syk, kom De til meg for å få
låne tolv hundre spesier.

NORAJeg visste ingen annen.

KROGSTADJeg lovet da å skaffe Dem beløpet -

NORADe skaffet det jo også.

KROGSTADJeg lovet å skaffe Dem beløpet på visse
betingelser. De var den gang så opptatt av Deres manns sykdom, og så
ivrig for å få reisepenge, at jeg tror De ikke hadde videre tanke for
alle biomstendighetene. Det er derfor ikke av veien å minne Dem om
dette. Nå; jeg lovet å skaffe Dem pengene mot et gjeldsbevis, som jeg
avfattet.

NORAJa, og som jeg underskrev.

KROGSTADGodt. Men nedenunder tilføyet jeg noen linjer,
hvori Deres far innesto for gjelden. Disse linjer skulle Deres far
underskrive.

NORASkulle -? Han underskrev jo.

KROGSTADJeg hadde satt datum in blanco; det vil si, Deres
far skulle selv anføre på hvilken dag han underskrev papiret. Husker
fruen det?

NORAJa jeg tror nok -

KROGSTADJeg overga Dem derpå gjeldsbeviset, for at De
skulle sende det i posten til Deres far. Var det ikke så?

NORAJo.

KROGSTADOg det gjorde De naturligvis også straks; for
allerede en fem - seks dage efter brakte De meg beviset med Deres fars
underskrift. Så fikk De da beløpet utbetalt.

NORANu ja; har jeg ikke avbetalt ordentlig?

KROGSTADSå temmelig, jo. Men - for å komme tilbake til det
vi talte om, - det var nok en tung tid for Dem den gang, frue?

NORAJa det var det.

KROGSTADDeres far lå nok meget syk, tror jeg.

NORAHan lå på sitt ytterste.

KROGSTADDøde nok kort efter?

NORAJa.

KROGSTADSi meg, fru Helmer, skulle De tilfeldigvis huske
Deres fars dødsdag? Hva dag i måneden, mener jeg.

NORAPappa døde den 29. september.

KROGSTADDet er ganske riktig; det har jeg erkyndiget meg
om. Og derfor er der en besynderlighet, (tar et papir frem) som jeg
slett ikke kan forklare meg.

NORAHvilken besynderlighet? Jeg vet ikke -

KROGSTADDet er den besynderlighet, frue, at Deres far har
underskrevet dette gjeldsbevis tre dage efter sin død.

NORAHvorledes? Jeg forstår ikke -

KROGSTADDeres far døde den 29. september. Men se her. Her
har Deres far datert sin underskrift den 2. oktober. Er det ikke
besynderlig, frue?

NORA(tier).

KROGSTADKan De forklare meg det?

NORA(tier fremdeles).

KROGSTADPåfallende er det også at ordene 2. oktober og
årstallet ikke er skrevet med Deres fars håndskrift, men med en
håndskrift som jeg synes jeg skulle kjenne. Nå, det lar seg jo
forklare; Deres far kan ha glemt å datere sin underskrift, og så har
en eller annen gjort det på måfå her, forinnen man ennu visste om
dødsfallet. Der er ikke noe ondt i det. Det er navnets underskrift det
kommer an på. Og den er jo ekte, fru Helmer? Det er jo virkelig Deres
far som selv har skrevet sitt navn her?

NORA(efter en kort taushet, kaster hodet tilbake og ser
trossig på ham). Nei, det er ikke. Det er meg som har skrevet pappas
navn.

KROGSTADHør, frue, - vet De vel at dette er en farlig
tilståelse?

NORAHvorfor det? De skal snart få Deres penge.

KROGSTADMå jeg gjøre Dem et spørsmål, - hvorfor sendte De
ikke papiret til Deres far?

NORADet var umulig. Pappa lå jo syk. Hvis jeg skulle ha
bedt om hans underskrift, så måtte jeg også sagt ham hva pengene
skulle brukes til. Men jeg kunne jo ikke si ham, så syk som han var,
at min manns liv sto i fare. Det var jo umulig.

KROGSTADSå hadde det vært bedre for Dem om De hadde
oppgitt den utenlandsreise.

NORANei, det var umulig. Den reise skulle jo redde min
manns liv. Den kunne jeg ikke oppgi.

KROGSTADMen tenkte De da ikke på at det var et bedrageri
imot meg -?

NORADet kunne jeg aldeles ikke ta noe hensyn til. Jeg brød
meg slett ikke om Dem. Jeg kunne ikke utstå Dem for alle de kolde
vanskeligheter De gjorde, skjønt De visste hvor farlig det sto til med
min mann.

KROGSTADFru Helmer, De har åpenbart ikke noen klar
forestilling om hva det egentlig er for noe De har gjort Dem skyldig
i. Men jeg kan fortelle Dem at det var hverken noe mer eller noe
verre, det jeg en gang begikk, og som ødela hele min borgerlige
stilling.

NORADe? Vil De bille meg inn at De skulle ha foretatt Dem
noe modig for å redde Deres hustrus liv?

KROGSTADLovene spør ikke om beveggrunne.

NORADa må det være noen meget dårlige love.

KROGSTADDårlige eller ikke, - fremlegger jeg dette papir i
retten, så blir De dømt efter lovene.

NORADet tror jeg aldeles ikke. En datter skulle ikke ha
rett til å skåne sin gamle dødssyke far for engstelser og bekymringer?
Skulle ikke en hustru ha rett til å redde sin manns liv? Jeg kjenner
ikke lovene så nøye; men jeg er viss på at der må stå etsteds i dem at
sånt er tillatt. Og det vet ikke De beskjed om, De, som er sakfører?
De må være en dårlig jurist, herr Krogstad.

KROGSTADKan så være. Men forretninger, - slike
forretninger som vi to har med hinannen, - dem tror De dog vel jeg
forstår meg på? Godt. Gjør nu hva De lyster. Men det sier jeg Dem:
blir jeg utstøtt for annen gang, så skal De gjøre meg selskap.

(Han hilser og går ut gjennem forstuen.)

NORA(en stund eftertenksom, kaster med nakken). Å hva! - Å
ville gjøre meg bange! Så enfoldig er jeg da ikke. (gir seg i ferd med
å legge børnenes tøy sammen; holder snart opp.) Men -? - Nei, men det
er jo umulig! Jeg gjorde det jo av kjærlighet.

BØRNENE(i døren til venstre). Mamma, nu gikk den fremmede
mann ut igjennem porten.

NORAJa, ja, jeg vet det. Men tal ikke til noen om den
fremmede mann. Hører I det? Ikke til pappa heller!

BØRNENENei, mamma; men vil du så leke igjen?

NORANei, nei; ikke nu.

BØRNENEÅ men, mamma, du lovet det jo.

NORAJa, men jeg kan ikke nu. Gå inn; jeg har så meget å
gjøre. Gå inn; gå inn, kjære, søte børn. (hun nøder dem varsomt inn i
værelset og lukker døren efter dem.)

NORA(setter seg på sofaen, tar et broderi og gjør noen
sting, men går snart i stå). Nei! (kaster broderiet, reiser seg, går
til forstuen og roper ut:) Helene! La meg få treet inn. (går til
bordet til venstre og åpner bordskuffen; stanser atter.) Nei, men det
er jo aldeles umulig!

STUEPIKEN(med grantreet). Hvor skal jeg sette det, frue?

NORADer; midt på gulvet.

STUEPIKENSkal jeg ellers hente noe?

NORANei, takk; jeg har hva jeg behøver.

(Piken, der har satt treet fra seg, går ut igjen.)

NORA(i ferd med å pynte juletreet). Her skal lys - og her
skal blomster. - Det avskyelige menneske! Snakk, snakk, snakk! Det er
ingen ting i veien. Juletreet skal bli deilig. Jeg vil gjøre alt hva
du har lyst til Torvald; - jeg skal synge for deg, danse for deg -
(Helmer, med en pakke papirer under armen, kommer
utenfra.)

NORAAh, - kommer du alt igjen?

HELMERJa. Har her vært noen?

NORAHer? Nei.

HELMERDet var besynderlig. Jeg så Krogstad gå ut av porten.

NORASå? Å ja, det er sant, Krogstad var her et øyeblikk.

HELMERNora, jeg kan se det på deg, han har vært her og
bedt deg legge et godt ord inn for ham.

NORAJa.

HELMEROg det skulle du gjøre liksom av egen drift? Du
skulle fortie for meg at han hadde vært her. Ba han ikke om det også?

NORAJo, Torvald; men -

HELMERNora, Nora, og det kunne du innlate deg på? Føre
samtale med et slikt menneske, og gi ham løfte på noe! Og så
ovenikjøpet si meg en usannhet!

NORAEn usannhet -?

HELMERSa du ikke at her ingen hadde vært? (truer med
fingeren.) Det må aldri min lille sangfugl gjøre mer. En sangfugl må
ha rent nebb å kvidre med; aldri falske toner. (tar henne om livet.)
Er det ikke så det skal være? Jo, det visste jeg nok. (slipper henne.)
Og så ikke mer om det. (setter seg foran ovnen.) Ah, hvor her er lunt
og hyggelig. (blar litt i sine papirer.)

NORA

(beskjeftiget med juletreet, efter et kort opphold.) Torvald!

HELMERJa.

NORAJeg gleder meg sa umåtelig til kostymeballet hos
Stenborgs i overmorgen.

HELMEROg jeg er umåtelig nysgjerrig efter å se hva du vil
overraske meg med.

NORAAkk, det dumme innfall.

HELMERNå?

NORAJeg kan ikke finne på noe som duer; alt sammen blir så
tåpelig, så intetsigende.

HELMEREr lille Nora kommet til den erkjennelse?

NORA(bak hans stol, med armene på stolryggen). Har du meget
travelt, Torvald?

HELMER

Å -

NORAHva er det for papirer?

HELMERBanksaker.

NORAAllerede?

HELMERJeg har latt den avtredende bestyrelse gi meg
fullmakt til å foreta de fornødne forandringer i personalet og i
forretningsplanen. Det må jeg bruke juleuken til. Jeg vil ha alt i
orden til nyttår.

NORADet var altså derfor at denne stakkars Krogstad -

HELMERHm.

NORA(fremdeles lenet til stolryggen, purrer langsomt i hans
nakkehår.) Hvis du ikke hadde hatt så travelt, ville jeg ha bedt deg
om en umåtelig stor tjeneste, Torvald?

HELMERLa meg høre. Hva skulle det være?

NORADer er jo ingen der har en sann fin smak som du. Nu
ville jeg så gjerne se godt ut på kostymeballet. Torvald, kunne ikke
du ta deg av meg og bestemme hva jeg skal være, og hvorledes min drakt
skal være innrettet?

HELMERAha, er den lille egensindige ute og søker en
redningsmann?

NORAJa Torvald, jeg kan ikke komme noen vei uten din
hjelp.

HELMERGodt, godt: jeg skal tenke på saken; vi skal nok
finne på råd.

NORAÅ hvor det er snilt av deg. (går atter til juletreet;
opphold.) Hvor smukt de røde blomster tar seg ut. - Men si meg, er det
virkelig så slemt, det som denne Krogstad har gjort seg skyldig i?

HELMERSkrevet falske navne. Har du noen forestilling om
hva det vil si?

NORAKan han ikke ha gjort det av nød?

HELMERJo, eller, som så mange, i ubesindighet. Jeg er ikke
så hjerteløs at jeg ubetinget skulle fordømme en mann for en sånn
enkeltstående handlings skyld.

NORANei, ikke sant, Torvald!

HELMERMangen en kan moralsk reise seg igjen hvis han åpent
bekjenner sin brøde og utstår sin straff.

NORAStraff -?

HELMERMen den vei gikk nu ikke Krogstad; han hjalp seg
igjennem med knep og kunstgrep; og det er dette som moralsk har
nedbrutt ham.

NORATror du at det skulle -?

HELMERTenk deg blott hvorledes et sånt skyldbevisst
menneske må lyve og hykle og forstille seg til alle sider, må gå med
maske på like overfor sine aller nærmeste, ja like overfor sin egen
hustru og sine egne børn. Og dette med børnene, det er just det
forferdeligste, Nora.

NORAHvorfor?

HELMERFordi en sånn dunstkrets av løgn bringer smitte og
sykdomsstoff inn i et helt hjems liv. Hvert åndedrag som børnene tar i
et sånt hus, er fylt med spirer til noe stygt.

NORA(nærmere bak ham). Er du viss på det?

HELMERÅ kjære, det har jeg titt nok erfart som advokat.
Nesten alle tidlig forvorpne mennesker har hatt løgnaktige mødre.

NORAHvorfor just - mødre?

HELMERDet skriver seg hyppigst fra mødrene; men fedre
virker naturligvis i samme retning; det vet enhver sakfører meget
godt. Og dog har denne Krogstad gått der hjemme i hele år og forgiftet
sine egne børn i løgn og forstillelse; det er derfor jeg kaller ham
moralsk forkommen. (strekker hendene ut imot henne.) Derfor skal min
søte lille Nora love meg ikke å tale hans sak. Din hånd på det. Nå,
nå, hva er det? Rekk meg hånden. Se så. Avgjort altså. Jeg forsikrer
deg, det ville vært meg umulig å arbeide sammen med ham; jeg føler
bokstavelig et legemlig illebefinnende i slike menneskers nærhet.

NORA(drar hånden til seg og går over på den annen side av
juletreet). Hvor varmt her er. Og jeg har så meget å bestille.

HELMER(reiser seg og samler sine papirer sammen). Ja, jeg
får også tenke på å få lest litt av dette igjennem før bordet. Din
drakt skal jeg også tenke på. Og noe til å henge i gullpapir på
juletreet har jeg kanskje også i beredskap. (legger hånden på hennes
hode.) Å du min velsignede lille sangfugl. (han går inn i sitt værelse
og lukker døren efter seg.)

NORA(sakte, efter en stillhet). Å hva! Det er ikke så. Det
er umulig. Det må være umulig.

BARNEPIKEN(i døren til venstre). De små ber så vakkert om
de må komme inn til mamma.

NORANei, nei, nei; slipp dem ikke inn til meg! Vær hos dem
du, Anne-Marie.

BARNEPIKENJa, ja, frue. (lukker døren.)

NORA(blek av redsel). Forderve mine små børn -! Forgifte
hjemmet? (kort opphold; hun hever nakken.) Dette er ikke sant. Dette
er aldri i evighet sant.

(Samme stue. Oppe i kroken ved pianofortet står juletreet, plukket, forpjusket og med nedbrente lysestumper. Noras yttertøy ligger på sofaen.) (Nora, alene i stuen, går urolig omkring; til sist stanser hun ved sofaen og tar sin kåpe.)

NORA(slipper kåpen igjen). Nu kom der noen! (mot døren;
lytter.) Nei, - der er ingen. Naturligvis - der kommer ingen i dag,
første juledag; - og ikke i morgen heller. - Men kanskje - (åpner døren
og ser ut.) Nei; ingenting i brevkassen; ganske tom. (går fremover
gulvet.) Å tosseri! Han gjør naturligvis ikke alvor av det. Der kan jo
ikke skje noe slikt. Det er umulig. Jeg har jo tre små børn.
(Barnepiken, med en stor pappeske, kommer fra
værelset til venstre.)

BARNEPIKENJo endelig fant jeg da esken med
maskeradeklærne.

NORATakk; sett den på bordet.

BARNEPIKEN(gjør så). Men de er nok svært i uorden.

NORAÅ gid jeg kunne rive dem i hundre tusen stykker!

BARNEPIKENBevares; de kan godt settes i stand; bare litt
tålmodighet.

NORAJa, jeg vil gå hen og få fru Linde til å hjelpe meg.

BARNEPIKENNu ut igjen? I dette stygge vær? Fru Nora
forkjøler seg, - blir syk.

NORAOg det var ikke det verste. - Hvorledes har børnene
det?

BARNEPIKENDe stakkars småkryp leker med julegavene, men -

NORASpør de titt efter meg?

BARNEPIKENDe er jo så vant til å ha mamma om seg.

NORAJa men, Anne-Marie, jeg kan ikke herefter være så
meget sammen med dem som før.

BARNEPIKENNå, småbørn venner seg til alle ting.

NORATror du det? Tror du de ville glemme sin mamma hvis
hun var ganske borte?

BARNEPIKENBevares; - ganske borte!

NORAHør, si meg, Anne-Marie, - det har jeg så ofte tenkt
på - hvorledes kunne du bære over ditt hjerte å sette ditt barn ut til
fremmede?

BARNEPIKENMen det måtte jeg jo når jeg skulle være amme
for lille Nora.

NORAJa men at du ville det?

BARNEPIKENNår jeg kunne få en så god plass? En fattig pike
som er kommet i ulykken, må være glad til. For det slette menneske
gjorde jo ingenting for meg.

NORAMen din datter har da visst glemt deg.

BARNEPIKENÅ nei så menn har hun ikke. Hun skrev da til
meg, både da hun gikk til presten, og da hun var blitt gift.

NORA(tar henne om halsen). Du gamle Anne-Marie, du var en
god mor for meg da jeg var liten.

BARNEPIKENLille Nora, stakkar, hadde jo ingen annen mor
enn jeg.

NORAOg hvis de små ingen annen hadde, så vet jeg nok at du
ville -. Snakk, snakk, snakk. (åpner esken.) Gå inn til dem. Nu må jeg
-. I morgen skal du få se hvor deilig jeg skal bli.

BARNEPIKENJa, der blir så menn ingen på hele ballet så
deilig som fru Nora. (hun går inn i værelset til venstre.)

NORA(begynner å pakke ut av esken, men kaster snart det
hele fra seg). Å, hvis jeg torde gå ut. Hvis bare ingen kom. Hvis her
bare ikke hendte noe her hjemme imens. Dum snakk; der kommer
ingen. Bare ikke tenke. Børste av muffen. Deilige hansker, deilige
hansker. Slå det hen; slå det hen! En, to, tre, fire, fem, seks -
(skriker:) Ah, der kommer de - (vil imot døren, men står ubesluttsom.)
(Fru Linde kommer fra forstuen hvor hun har skilt
seg ved yttertøyet.)

NORAÅ, er det deg, Kristine. Der er vel ingen andre der
ute? - Hvor det var godt at du kom.

FRU LINDEJeg hører du har vært oppe og spurt efter meg.

NORAJa, jeg gikk just forbi. Der er noe du endelig må
hjelpe meg med. La oss sette oss her i sofaen. Se her. Der skal være
kostymeball i morgen aften ovenpå hos konsul Stenborgs, og nu vil
Torvald at jeg skal være neapolitansk fiskerpike og danse tarantella,
for den lærte jeg på Capri.

FRU LINDESe, se; du skal gi en hel forestilling?

NORAJa Torvald sier jeg bør gjøre det. Se, her har jeg
drakten; den lot Torvald sy til meg der nede; men nu er det alt sammen
så forrevet, og jeg vet slett ikke -

FRU LINDEÅ det skal vi snart få i stand; det er jo ikke
annet enn besetningen som er gått litt løs hist og her. Nål og tråd?
Nå, her har vi jo hva vi behøver.

NORAÅ hvor det er snilt av deg.

FRU LINDE(syr). Så du skal altså være forkledd i morgen,
Nora? Vet du hva, - da kommer jeg hen et øyeblikk og ser deg
pyntet. Men jeg har jo rent glemt å takke deg for den hyggelige aften
i går.

NORA(reiser seg og går bortover gulvet). Å i går synes jeg
ikke her var så hyggelig som det pleier. - Du skulle kommet litt før
til byen, Kristine. - Ja, Torvald forstår riktignok å gjøre hjemmet
fint og deilig.

FRU LINDEDu ikke mindre, tenker jeg; du er vel ikke for
ingenting din fars datter. Men si meg, er doktor Rank alltid så
nedstemt som i går?

NORANei, i går var det svært påfallende. Men han bærer
forresten på en meget farlig sykdom. Han har tæring i ryggmarven,
stakkar. Jeg skal si deg, hans far var et vemmelig menneske, som holdt
elskerinner og sånt noe; og derfor ble sønnen sykelig fra barndommen
av, forstår du.

FRU LINDE(lar sytøyet synke). Men kjæreste, beste Nora,
hvor får du slikt å vite?

NORA(spaserer). Pytt, - når man har tre børn, så får en
undertiden besøk av - av fruer, som er så halvveis lægekyndige; og de
forteller en jo et og annet.

FRU LINDE(syr igjen; kort taushet). Kommer doktor Rank
hver dag her i huset?

NORAHver evige dag. Han er jo Torvalds beste ungdomsvenn,
og min gode venn også. Doktor Rank hører liksom huset til.

FRU LINDEMen si meg du: er den mannen fullt oppriktig? Jeg
mener, vil han ikke gjerne si folk behageligheter?

NORANei, tvert imot. Hvor faller du på det?

FRU LINDEDa du i går forestillet meg for ham, forsikret
han at han ofte hadde hørt mitt navn her i huset; men siden merket
jeg at din mann slett ikke hadde noe begrep om hvem jeg egentlig
var. Hvor kunne så doktor Rank -?

NORAJo, det er ganske riktig, Kristine. Torvald holder jo
så ubeskrivelig meget av meg; og derfor vil han eie meg ganske alene,
som han sier. I den første tid ble han liksom skinnsyk bare jeg nevnte
noen av de kjære mennesker der hjemme. Så lot jeg det naturligvis
være. Men med doktor Rank taler jeg titt om slikt noe; for han vil
gjerne høre på det, ser du.

FRU LINDEHør her, Nora; du er i mange stykker som et barn
ennu; jeg er jo adskillig eldre enn du, og har litt mer erfaring. Jeg
vil si deg noe: du skulle se å komme ut av dette her med doktor Rank.

NORAHva for noe skulle jeg se å komme ut av?

FRU LINDEBåde av det ene og det annet, synes jeg. I går
snakket du noe om en rik beundrer, som skulle skaffe deg penge -

NORAJa, en som ikke er til - dessverre. Men hva så?

FRU LINDEHar doktor Rank formue?

NORAJa, det har han.

FRU LINDEOg ingen å sørge for?

NORANei, ingen; men -?

FRU LINDEOg han kommer hver dag her i huset?

NORAJa, det hører du jo.

FRU LINDEMen hvor kan den fine mann være sa pågående?

NORAJeg forstår deg aldeles ikke.

FRU LINDEForstill deg nu ikke, Nora. Tror du ikke jeg
skjønner hvem du har lånt de tolv hundre spesier av?

NORAEr du fra sans og samling? Kan du tenke deg noe slikt!
En venn av oss, som kommer her hver eneste dag! Hvilken fryktelig
pinlig stilling ville ikke det være?

FRU LINDEAltså virkelig ikke ham?

NORANei, det forsikrer jeg deg. Det har aldri et øyeblikk
kunnet falle meg inn -. Han hadde heller ingen penge å låne bort den
gang; han arvet først bakefter.

FRU LINDENå, det tror jeg var et hell for deg, min kjære
Nora.

NORANei, det kunne da aldri falle meg inn å be doktor Rank
-. Forresten er jeg ganske viss på, at dersom jeg ba ham -

FRU LINDEMen det gjør du naturligvis ikke.

NORANei naturligvis. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg at
det skulle bli nødvendig. Men jeg er ganske sikker på, at dersom jeg
talte til doktor Rank -

FRU LINDEBak din manns rygg?

NORAJeg må ut av det annet; det er også bak hans rygg. Jeg
må ut av dette her.

FRU LINDEJa, ja, det sa jeg også i går; men -

NORA(går opp og ned). En mann kan meget bedre klare slikt
noe enn et fruentimmer -

FRU LINDEEns egen mann, ja.

NORASnikksnakk. (stanser.) Når en betaler alt hva en
skylder, så får en jo sitt gjeldsbevis tilbake.

FRU LINDEJa det forstår seg.

NORAOg kan rive det i hundre tusen stykker og brenne det
opp, - det ekle skitne papir!

FRU LINDE(ser stivt på henne, legger sytøyet fra seg og
reiser seg langsomt). Nora, du skjuler noe for meg.

NORAKan du se det på meg?

FRU LINDEDet er hendt deg noe siden i går morges. Nora,
hva er det for noe?

NORA(imot henne). Kristine! (lytter.) Hyss! Nu kom Torvald
hjem. Se her; sett deg inn til børnene så lenge. Torvald tåler ikke å
se skreddersøm. La Anne-Marie hjelpe deg.

FRU LINDE(samler en del av sakene sammen). Ja, ja, men jeg
går ikke herfra før vi har talt oppriktig sammen.
(Hun går inn til venstre; i det samme kommer Helmer
fra forstuen.)

NORA(går ham i møte). Å, hvor jeg har ventet på deg, kjære
Torvald.

HELMERVar det sypiken -?

NORANei, det var Kristine; hun hjelper meg å gjøre min
drakt i stand. Du kan tro jeg skal komme til å ta meg ut.

HELMERJa var det ikke et ganske heldig innfall av meg?

NORAPrektig! Men er jeg ikke også snill at jeg føyer deg?

HELMER(tar henne under haken). Snill - fordi du føyer din
mann? Nå, nå, du lille galning, jeg vet nok du mente det ikke så. Men
jeg vil ikke forstyrre deg; du skal prøve, kan jeg tro.

NORAOg du skal vel arbeide?

HELMERJa. (viser en pakke papirer.) Se her. Jeg har vært
nede i banken - (vil gå inn i sitt værelse.)

NORATorvald.

HELMER(stanser). Ja.

NORAHvis nu din lille ekorn ba deg riktig inderlig vakkert
om en ting -?

HELMERHva så?

NORAVille du så gjøre det?

HELMERFørst må jeg naturligvis vite hva det er.

NORAEkornen skulle løpe omkring og gjøre spillopper hvis
du ville være snill og føyelig.

HELMERFrem med det da.

NORALerkefuglen skulle kvidre i alle stuene, både høyt og
lavt -

HELMERÅ hva, det gjør jo lerkefuglen allikevel.

NORAJeg skulle leke alfepike og danse for deg i
måneskinnet, Torvald.

HELMERNora, - det er dog vel aldri det du slo på i morges?

NORA(nærmere). Jo, Torvald, jeg ber deg så bønnlig!

HELMEROg du har virkelig mot til å rippe den sak opp
igjen?

NORAJa, ja, du må føye meg; du må la Krogstad få beholde
sin post i banken.

HELMERMin kjære Nora, hans post har jeg bestemt for fru
Linde.

NORAJa, det er umåtelig snilt av deg; men du kan jo bare
avskjedige en annen kontorist istedenfor Krogstad.

HELMERDette er dog en utrolig egensindighet! Fordi du går
hen og gir et ubetenksomt løfte om å tale for ham, så skulle jeg -!

NORADet er ikke derfor, Torvald. Det er for din egen
skyld. Dette menneske skriver jo i de styggeste aviser; det har du
selv sagt. Han kan gjøre deg så usigelig meget ondt. Jeg har en sånn
dødelig angst for ham -

HELMERAha, jeg forstår; det er gamle erindringer som
skremmer deg opp.

NORAHva mener du med det?

HELMERDu tenker naturligvis på din far.

NORAJa; ja vel. Husk bare på hvorledes ondskapsfulle
mennesker skrev i avisene om pappa og baktalte ham så gruelig. Jeg
tror de hadde fått ham avsatt hvis ikke departementet hadde sendt deg
derhen for å se efter, og hvis ikke du hadde vært så velvillig og så
hjelpsom imot ham.

HELMERMin lille Nora, der er en betydelig forskjell mellem
din far og meg. Din far var ingen uangripelig embedsmann. Men det er
jeg; og det håper jeg at jeg skal bli ved å være så lenge jeg står i
min stilling.

NORAÅ, der er ingen som vet hva onde mennesker kan finne
på. Nu kunne vi få det så godt, så rolig og lykkelig her i vårt
fredelige og sorgløse hjem, - du og jeg og børnene, Torvald! Derfor er
det at jeg ber deg så inderlig -

HELMEROg just ved å gå i forbønn for ham gjør du meg det
umulig å beholde ham. Det er allerede bekjent i banken at jeg vil
avskjedige Krogstad. Skulle det nu ryktes at den nye bankdirektøren
hadde latt seg ombestemme av sin kone -

NORAJa hva så -

HELMERNei naturligvis; når bare den lille egensindige
kunne få sin vilje -. Jeg skulle gå hen og gjøre meg latterlig for
hele personalet, - bringe folk på den tanke at jeg var avhengig av
alskens fremmede innflytelser? Jo du kan tro jeg ville snart komme til
å spore følgene! Og dessuten - der er en omstendighet som gjør Krogstad
aldeles umulig i banken så lenge jeg står som direktør.

NORAHva er det for noe?

HELMERHans moralske brøst kunne jeg kanskje i nødsfall ha
oversett -

NORAJa, ikke sant, Torvald?

HELMEROg jeg hører han skal være ganske brukbar også. Men
han er en ungdomsbekjent av meg. Det er et av disse overilede
bekjentskaper som man så mangen gang senere i livet sjeneres av. Ja,
jeg kan gjerne si deg det like ut: vi er dus. Og dette taktløse
menneske legger slett ikke skjul på det når andre er til stede. Tvert
imot, - han tror at det berettiger ham til en familiær tone imot meg;
og så trumfer han hvert øyeblikk ut med sitt: du, du Helmer. Jeg
forsikrer deg, det virker høyst pinlig på meg. Han ville gjøre meg min
stilling i banken utålelig.

NORATorvald, alt dette mener du ikke noe med.

HELMERJa så? Hvorfor ikke?

NORANei, for dette her er jo bare smålige hensyn.

HELMERHva er det du sier? Smålig? Synes du jeg er smålig!

NORANei, tvert imot, kjære Torvald; og just derfor -

HELMERLike meget; du kaller mine beveggrunne smålige; så
må vel jeg også være det. Smålig! Ja så! - Nå, dette skal
tilforlatelig få en ende. (går hen til forstuen og roper:) Helene!

NORAHva vil du?

HELMER(søker mellem sine papirer). En avgjørelse. (Stuepiken
kommer inn.)

HELMERSe her; ta dette brev; gå ned med det straks. Få
fatt i et bybud og la ham besørge det. Men hurtig. Adressen står
utenpå. Se, der er penge.

STUEPIKENGodt. (hun går med brevet.)

HELMER(legger papirene sammen). Se så, min lille fru
stivnakke.

NORA(åndeløs). Torvald, - hva var det for et brev?

HELMERKrogstads oppsigelse.

NORAKall det tilbake, Torvald! Det er ennu tid. Å,
Torvald, kall det tilbake! Gjør det for min skyld; - for din egen
skyld; for børnenes skyld! Hører du, Torvald; gjør det! Du vet ikke
hva dette kan bringe over oss alle.

HELMERFor sent.

NORAJa, for sent.

HELMERKjære Nora, jeg tilgir deg denne angst som du her
går i, skjønt den i grunnen er en fornærmelse imot meg. Jo, det er!
Eller er det kanskje ikke en fornærmelse å tro at jeg skulle være
bange for en forkommen vinkelskrivers hevn? Men jeg tilgir deg det
allikevel, fordi det så smukt vidner om din store kjærlighet til
meg. (tar henne i sine arme.) Således skal det være, min egen elskede
Nora. La så komme hva der vil. Når det riktig gjelder, kan du tro jeg
har både mot og krefter. Du skal se jeg er mann for å ta alt på meg.

NORA(skrekkslagen). Hva mener du med det?

HELMERAlt, sier jeg -

NORA(fattet). Det skal du aldri i evighet gjøre.

HELMERGodt; så deler vi, Nora, - som mann og hustru. Det
er som det skal være. (kjæler for henne.) Er du nu fornøyet? Så, så,
så; ikke disse forskremte dueøyne. Det er jo alt sammen ikke annet enn
de tommeste innbilninger. - Nu skulle du spille tarantellaen igjennem
og øve deg med tamburinen. Jeg setter meg i det indre kontor og lukker
mellemdøren, så hører jeg ingenting; du kan gjøre all den larm du
vil. (vender seg i døren.) Og når Rank kommer, så si ham hvor han kan
finne meg. (han nikker til henne, går med sine papirer inn sitt
værelse og lukker efter seg.)

NORA(forvillet av angst, står som fastnaglet, hvisker). Han
var i stand til å gjøre det. Han gjør det. Han gjør det, tross alt i
verden. - Nei, aldri i evighet dette! Før alt annet! Redning -! En
utvei - (det ringer i forstuen). Doktor Rank -! Før alt annet! Før alt
hva det så skal være! (hun stryker seg over ansiktet, griper seg
sammen og går hen og åpner døren til forstuen. Doktor
Rank står der ute og henger sin pelsfrakke opp. Under det
følgende begynner det å mørkne.)

NORAGod dag, doktor Rank. Jeg kjente Dem på
ringningen. Men De skal ikke gå inn til Torvald nu; for jeg tror han
har noe å bestille.

RANKOg De?

NORA(idet han går inn i stuen, og hun lukker døren efter
ham). Å det vet De nok, - for Dem har jeg alltid en stund til overs.

RANKTakk for det. Det skal jeg gjøre bruk av så lenge jeg
kan.

NORAHva mener De med det? Så lenge De kan?

RANKJa. Forskrekker det Dem?

NORANå, det er et så underlig uttrykk. Skulle der da
inntreffe noe?

RANKDer vil inntreffe det som jeg lenge har vært forberedt
på. Men jeg trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart.

NORA(griper efter hans arm). Hva er det De har fått å vite?
Doktor Rank, De skal si meg det!

RANK(setter seg ved ovnen). Med meg går det nedover. Det er
ikke noe å gjøre ved.

NORA(ånder lettet). Er det Dem -?

RANKHvem ellers? Det kan ikke nytte å lyve for seg
selv. Jeg er den miserableste av alle mine pasienter, fru Helmer. I
disse dage har jeg foretatt et generaloppgjør av min indre
status. Bankerott. Innen en måned ligger jeg kanskje og råtner oppe på
kirkegården.

NORAÅ fy, hvor stygt De taler.

RANKTingen er også forbannet stygg. Men det verste er at
der vil gå så megen annen stygghet forut. Der står nu bare en eneste
undersøkelse tilbake; når jeg er ferdig med den, så vet jeg så omtrent
hva tid oppløsningen begynner. Der er noe jeg vil si Dem. Helmer har i
sin fine natur en så utpreget motbydelighet mot alt hva der er
heslig. Jeg vil ikke ha ham i mitt sykeværelse -

NORAÅ men doktor Rank -

RANKJeg vil ikke ha ham der. På ingen måte. Jeg stenger
min dør for ham. - Så snart jeg har fått full visshet for det verste,
sender jeg Dem mitt visittkort med et sort kors på, og da vet De at nu
er ødeleggelsens vederstyggelighet begynt.

NORANei, i dag er De da rent urimelig. Og jeg som så
gjerne ville at De skulle ha vært i riktig godt lune.

RANKMed døden i hendene? - Og således å bøte for en annens
skyld. Er det rettferdighet i dette? Og i hver eneste familie råder
der på en eller annen måte en slik ubønnhørlig gjengjeldelse -

NORA(holder for ørene). Snikksnakk! Lystig; lystig!

RANKJa, det er min sel ikke annet enn til å le ad, det
hele. Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min fars lystige
løytnantsdage.

NORA(ved bordet til venstre). Han var jo så henfallen til
asparges og gåseleverposteier. Var det ikke så?

RANKJo; og til trøfler.

NORAJa trøfler, ja. Og så til østers, tror jeg?

RANKJa østers, østers; det forstår seg.

NORAOg så all den portvin og champagne til. Det er
sørgelig at alle disse lekre ting skal slå seg på benraden.

RANKIsær at de skal slå seg på en ulykkelig benrad, som
ikke har fått det minste godt av dem.

NORAAk ja, det er nu det aller sørgeligste.

RANK(ser forskende på henne). Hm -

NORA(litt efter). Hvorfor smilte De?

RANKNei, det var Dem som lo.

NORANei, det var Dem som smilte, doktor Rank!

RANK(reiser seg). De er nok en større skjelm enn jeg hadde
tenkt.

NORAJeg er så oppsatt på galskaper i dag.

RANKDet later til.

NORA(med begge hender på hans skuldre). Kjære, kjære doktor
Rank, De skal ikke dø fra Torvald og meg.

RANKOg det savn ville De så menn lett forsvinne. Den som
går bort, glemmes snart.

NORA(ser angst på ham). Tror De det?

RANKMan slutter nye forbindelser, og så -

NORAHvem slutter nye forbindelser?

RANKDet vil både De og Helmer gjøre når jeg er vekk. De
selv er allerede i god gang, synes jeg. Hva skulle denne fru Linde her
i går aftes?

NORAAha, - De er dog vel aldri skinnsyk på den stakkars
Kristine?

RANKJo, jeg er. Hun vil bli min efterfølgerske her i
huset. Når jeg har fått forfall, skal kanskje dette fruentimmer -

NORAHyss; tal ikke så høyt; hun er der inne.

RANKI dag også? Ser De vel.

NORABare for å sy på min drakt. Herregud, hvor urimelig De
er. (setter seg på sofaen.) Vær nu snill, doktor Rank; i morgen skal
De få se hvor smukt jeg skal danse; og da skal De forestille Dem at
jeg gjør det bare for Deres skyld, - ja, og så naturligvis for
Torvalds; - det forstår seg. (tar forskjellige saker ut av esken.)
Doktor Rank; sett Dem her, så skal jeg vise Dem noe.

RANK(setter seg). Hva er det?

NORASe her. Se!

RANKSilkestrømper.

NORAKjødfarvede. Er ikke de deilige? Ja, nu er her så
mørkt; men i morgen -. Nei, nei, nei; De får bare se fotbladet. Å jo,
De kan så menn gjerne få se oventil også.

RANKHm -

NORAHvorfor ser De så kritisk ut? Tror De kanskje ikke de
passer?

RANKDet kan jeg umulig ha noen begrunnet formening om.

NORA(ser et øyeblikk på ham). Fy skam Dem. (slår ham lett
på øret med strømpene.) Det skal De ha. (pakker dem atter sammen.)

RANKOg hva er det så for andre herligheter jeg skal få se?

NORADe får ikke se en smule mer; for De er uskikkelig.

(hun nynner litt og leter mellem sakene.)

RANK(efter en kort taushet). Når jeg sitter her således
ganske fortrolig sammen med Dem, så begriper jeg ikke - nei, jeg fatter
det ikke - hva der skulle blitt av meg hvis jeg aldri var kommet her i
huset.

NORA(smiler). Jo jeg tror nok at De i grunnen hygger Dem
ganske godt hos oss.

RANK(saktere, ser hen for seg). Og så å skulle gå fra det
alt sammen -

NORASnikksnakk; De går ikke fra det.

RANK(som før). - og ikke kunne efterlate seg et fattig
takkens tegn en gang; knapt nok et flyktig savn, - ikke annet enn en
ledig plass, som kan utfylles av den første den beste.

NORAOg hvis jeg nu ba Dem om -? Nei -

RANKOm hva?

NORAOm et stort bevis på Deres vennskap -

RANKJa, ja?

NORANei jeg mener, - om en umåtelig stor tjeneste -

RANKVille De virkelig for én gangs skyld gjøre meg så
lykkelig?

NORAÅ, De vet jo slett ikke hva det er.

RANKNu godt; så si det.

NORANei men jeg kan ikke, doktor Rank; det er noe så
urimelig meget, - både et råd og en hjelp og en tjeneste -

RANKSå meget desto bedre. Det er meg ufattelig hva De kan
mene. Men så tal dog. Har jeg da ikke Deres fortrolighet?

NORAJo det har De som ingen annen. De er min troeste og
beste venn, det vet De nok. Derfor vil jeg også si Dem det. Nu vel da,
doktor Rank; der er noe som De må hjelpe meg å forhindre. De vet hvor
inderlig, hvor ubeskrivelig høyt Torvald elsker meg; aldri et øyeblikk
ville han betenke seg på å gi sitt liv hen for min skyld.

RANK(bøyet mot henne). Nora, - tror De da at han er den
eneste -?

NORA(med et lett rykk). Som -?

RANKSom gladelig ga sitt liv hen for Deres skyld.

NORA(tungt). Ja så.

RANKJeg har svoret ved meg selv at De skulle vite det før
jeg gikk bort. En bedre leilighet ville jeg aldri finne. - Ja, Nora,
nu vet De det. Og nu vet De også at til meg kan De betro Dem som til
ingen annen.

NORA(reiser seg; jevnt og rolig). La meg slippe frem.

RANK(gjør plass for henne, men blir sittende). Nora -

NORA(i døren til forstuen). Helene, bring lampen inn. - (går
hen imot ovnen.) Akk, kjære doktor Rank, dette her var virkelig stygt
av Dem.

RANK(reiser seg). At jeg har elsket Dem fullt så inderlig
som noen annen? Var det stygt?

NORANei, men at De går hen og sier meg det. Det var jo
slett ikke nødvendig -

RANKHva mener De? Har De da visst -?
(Stuepiken kommer inn med lampen, setter den på
bordet og går ut igjen.)

RANKNora, - fru Helmer -, jeg spør Dem, har De visst noe?

NORAÅ hva vet jeg hva jeg har visst eller ikke visst? Jeg
kan virkelig ikke si Dem -. At De kunne være så klosset, doktor Rank!
Nu var all ting så godt.

RANKNå, De har iallfall nu visshet for at jeg står Dem til
rådighet med liv og sjel. Og vil De så tale ut.

NORA(ser på ham). Efter dette?

RANKJeg ber Dem, la meg få vite hva det er.

NORAIngenting kan De få vite nu.

RANKJo, jo. Således må De ikke straffe meg. La meg få lov
til å gjøre for Dem hva der står i menneskelig makt.

NORANu kan De ingenting gjøre for meg. - Forresten behøver
jeg visst ikke noen hjelp. De skal se det er bare innbilninger alt
sammen. Ja visst er det så. Naturligvis! (setter seg i gyngestolen,
ser på ham, smiler.) Jo, De er riktignok en nett herre, doktor
Rank. Synes De ikke De skammer Dem nu lampen er kommet inn?

RANKNei; egentlig ikke. Men jeg skal kanskje gå - for
stetse?

NORANei, det skal De da riktignok ikke gjøre. De skal
naturligvis komme her som før. De vet jo godt Torvald kan ikke unnvære
Dem.

RANKJa, men De?

NORAÅ, jeg synes alltid her blir så uhyre fornøyelig når
De kommer.

RANKDet er just det som lokket meg inn på et villspor. De
er meg en gåte. Mangen gang har det forekommet meg at De nesten likså
gjerne ville være sammen med meg som med Helmer.

NORAJa, ser De, der er jo noen mennesker som man holder
mest av, og andre mennesker som man nesten helst vil være sammen med.

RANKÅ ja, det er noe i det.

NORADa jeg var hjemme, holdt jeg naturligvis mest av
pappa. Men jeg syntes alltid det var så umåtelig morsomt når jeg kunne
stjele meg ned i pikekammeret; for de veiledet meg ikke en smule; og
så talte de alltid så meget fornøyelig seg imellem.

RANKAha; det er altså dem jeg har avløst.

NORA(springer opp og hen til ham). Å, kjære, snille doktor
Rank, det mente jeg jo slett ikke. Men De kan vel skjønne at det er
med Torvald liksom med pappa -

(Stuepiken kommer fra forstuen.)

STUEPIKENFrue! (hvisker og rekker henne et kort.)

NORA(kaster et øye på kortet). Ah! (stikker det i lommen.)

RANKNoe galt på ferde?

NORANei, nei, på ingen måte; det er bare noe -; det er min
nye drakt -

RANKHvorledes? Der ligger jo Deres drakt.

NORAÅ, ja den; men det er en annen; jeg har bestilt den -;
Torvald må ikke vite det -

RANKAha, der har vi altså den store hemmelighet.

NORAJa visst; gå bare inn til ham; han sitter i det indre
værelse; hold ham opp så lenge -

RANKVær rolig; han skal ikke slippe fra meg. (han går inn
i Helmers værelse.)

NORA(til piken). Og han står og venter i kjøkkenet?

STUEPIKENJa, han kom opp baktrappen -

NORAMen sa du ikke at her var noen?

STUEPIKENJo, men det hjalp ikke.

NORAHan vil ikke gå igjen?

STUEPIKENNei, han går ikke før han får talt med fruen.

NORASå la ham komme inn; men sakte. Helene, du må ikke si
det til noen; det er en overraskelse for min mann.

STUEPIKENJa, ja, jeg forstår nok - (hun går ut.)

NORADet forferdelige skjer. Det kommer allikevel. Nei,
nei, nei, det kan ikke skje; det skal ikke skje. (hun går hen og
skyter skodden for Helmers dør.)
(Stuepiken åpner forstuedøren for sakfører
Krogstad og lukker igjen efter ham. Han er kledd i reisepels,
ytterstøvler og skinnhue.)

NORA(hen imot ham). Tal sakte; min mann er hjemme.

KROGSTADNå, la ham det.

NORAHva vil De meg?
KR0GSTAD
Få vite beskjed om noe.

NORASå skynd Dem. Hva er det?

KROGSTADDe vet vel at jeg har fått min oppsigelse.

NORAJeg kunne ikke forhindre det, herr Krogstad. Jeg har
kjempet til det ytterste for Deres sak; men det hjalp ikke noe.

KROGSTADHar Deres mann så liten kjærlighet til Dem? Han
vet hva jeg kan utsette Dem for, og allikevel vover han -

NORAHvor kan De tenke at han har fått det å vite?

KROGSTADÅ nei, jeg tenkte det nu heller ikke. Det lignet
slett ikke min gode Torvald Helmer å vise så meget mannsmot -

NORAHerr Krogstad, jeg krever aktelse for min mann.

KROGSTADBevares, all skyldig aktelse. Men siden fruen
holder dette her så engstelig skjult, så tør jeg vel anta at De også
har fått litt bedre opplysning enn i går om hva De egentlig har gjort?

NORAMer enn De noensinne kunne lære meg.

KROGSTADJa, slik en dårlig jurist som jeg -

NORAHva er det De vil meg?

KROGSTADBare se hvorledes det sto til med Dem, fru
Helmer. Jeg har gått og tenkt på Dem hele dagen. En inkassator, en
vinkelskriver, en - nå en som jeg, har også litt av det som kalles for
hjertelag, ser De.

NORASå vis det; tenk på mine små børn.

KROGSTADHar De og Deres mann tenkt på mine? Men det kan nu
være det samme. Det var bare det jeg ville si Dem, at De ikke behøver
å ta denne sak altfor alvorlig. Der vil ikke for det første skje noen
påtale fra min side.

NORAÅ nei; ikke sant; det visste jeg nok.

KROGSTADDet hele kan jo ordnes i all minnelighet; det
behøver slett ikke komme ut iblant folk; det blir bare imellem oss
tre.

NORAMin mann må aldri få noe å vite om dette.

KROGSTADHvorledes vil De kunne forhindre det? Kan De
kanskje betale hva der står til rest?

NORANei, ikke nu straks.

KROGSTADEller har De kanskje utvei til å reise penge en
av dagene?

NORAIngen utvei som jeg vil gjøre bruk av.

KROGSTADJa, det ville nu ikke ha nyttet Dem noe
allikevel. Om De så sto her med aldri så mange kontanter i hånden, så
fikk De ikke Deres forskrivning ifra meg for det.

NORASå forklar meg da hva De vil bruke den til.

KROGSTADJeg vil bare beholde den, - ha den i mitt
verge. Der er ingen uvedkommende som får nyss om det. Hvis De derfor
skulle gå her med en eller annen fortvilet beslutning -

NORADet gjør jeg.

KROGSTAD- hvis De skulle tenke på å løpe fra hus og hjem -

NORADet gjør jeg!

KROGSTAD- eller De skulle tenke på det som verre er -

NORAHvor kan De vite det?

KROGSTAD- så la slikt fare.

NORAHvor kan De vite at jeg tenker på det?

KROGSTADDe fleste av oss tenker på det i førstningen. Jeg
tenkte også på det; men jeg hadde min sel ikke mot -

NORA(tonløst). Jeg ikke heller.

KROGSTAD(lettet). Nei, ikke sant; De har ikke mot til det,
De heller?

NORAJeg har det ikke; jeg har det ikke.

KROGSTADDet ville også være en stor dumhet. Når bare den
første huslige storm er over -. Jeg har her i lommen brev til Deres
mann -

NORAOg der står det alt sammen?
KR0GSTAD
I så skånsomme uttrykk som mulig.

NORA(hurtig). Det brev må han ikke få. Riv det i stykker
igjen. Jeg vil gjøre utvei til penge allikevel.

KROGSTADOm forlatelse, frue, men jeg tror jeg sa Dem nylig
-

NORAÅ jeg taler ikke om de penge jeg skylder Dem. La meg
få vite hvor stor sum De fordrer av min mann, så skal jeg skaffe
pengene.

KROGSTADJeg fordrer ingen penge av Deres mann.

NORAHva fordrer De da?

KROGSTADDet skal De få vite. Jeg vil på fote, frue; jeg
vil til værs; og det skal Deres mann hjelpe meg med. I halvannet år
har jeg ikke gjort meg skyldig i noe uhederlig; jeg har i all den tid
kjempet med de trangeste kår; jeg var tilfreds med å arbeide meg opp
skritt for skritt. Nu er jeg jaget vekk, og jeg lar meg ikke nøyes med
bare å tas til nåde igjen. Jeg vil til værs, sier jeg Dem. Jeg vil inn
i banken igjen, - ha en høyere stilling; Deres mann skal opprette en
post for meg -

NORADet gjør han aldri!

KROGSTADHan gjør det; jeg kjenner ham; han vover ikke å
kny. Og er jeg først der inne sammen med ham, da skal De bare få se!
Innen et år skal jeg være direktørens høyre hånd. Det skal bli Nils

KROGSTADog ikke Torvald Helmer som styrer Aksjebanken.

NORADet skal De aldri komme til å oppleve!

KROGSTADVil De kanskje -?

NORANu har jeg mot til det.

KROGSTADÅ De skremmer meg ikke. En fin forvent dame som De
-

NORADe skal få se; De skal få se!

KROGSTADUnder isen kanskje? Ned i det kolde, kullsorte
vann? Og så til våren flyte opp, stygg, ukjennelig, med avfalt hår -

NORADe skremmer meg ikke.

KROGSTADDe skremmer heller ikke meg. Slikt noe gjør
man ikke, fru Helmer. Hva ville det dessuten nytte til? Jeg har ham jo
like fullt i lommen.

NORABakefter? Når ikke jeg lenger -?

KROGSTADGlemmer De at da er jeg rådig over Deres
eftermæle?

NORA(står målløs og ser på ham).

KROGSTADJa, nu har jeg forberedt Dem. Gjør så ingen
dumheter. Når Helmer har fått mitt brev, så venter jeg bud fra ham. Og
husk vel på at det er Deres mann selv som har tvunget meg inn igjen på
denne slags veie. Det skal jeg aldri tilgi ham. Farvel, frue. (han går
ut gjennem forstuen.)

NORA(mot forstuedøren, åpner den på klem og
lytter). Går. Gir ikke brevet av. Å nei, nei, det ville jo også være
umulig! (åpner døren mer og mer.) Hva er det? Han står utenfor. Går
ikke nedover trappene. Betenker han seg? Skulle han -? (et brev faller
i brevkassen; derpå hører man Krogstads skritt, som taper seg nedenfor
i trappetrinnene.)

NORA(med et dempet skrik, løper fremover gulvet og henimot
sofabordet; kort opphold). I brevkassen. (lister seg sky hen til
forstuedøren.) Der ligger det. - Torvald, Torvald, - nu er vi
redningsløse!

FRU LINDE(kommer med kostymet fra værelset til venstre). Ja
nu vet jeg ikke mer å rette. Skulle vi kanskje prøve -?

NORA(hest og sakte). Kristine, kom her.

FRU LINDE(kaster kledningen på sofaen). Hva feiler deg? Du
ser ut som forstyrret.

NORAKom her. Ser du det brev? Der; se, - gjennem ruten i
brevkassen.

FRU LINDEJa, ja; jeg ser det nok.

NORADet brev er fra Krogstad -

FRU LINDENora, - det er Krogstad som har lånt deg pengene!

NORAJa; og nu får Torvald all ting å vite.

FRU LINDEÅ tro meg, Nora, det er best for jer begge.

NORADer er mer enn du vet om. Jeg har skrevet et falsk
navn -

FRU LINDEMen for himmelens skyld -?

NORANu er det bare det jeg vil si deg, Kristine, at du
skal være mitt vidne.

FRU LINDEHvorledes vidne? Hva skal jeg -?

NORADersom jeg kommer til å gå fra forstanden, - og det
kunne jo godt hende -

FRU LINDENora!

NORAEller der skulle tilstøte meg noe annet, - noe,
således at jeg ikke kunne være til stede her -

FRU LINDENora, Nora, du er jo rent som fra deg selv!

NORAHvis der så skulle være noen som ville ta alt på seg,
hele skylden, forstår du -

FRU LINDEJa, ja; men hvor kan du tenke -?

NORADa skal du vidne at det ikke er sant, Kristine. Jeg er
slett ikke fra meg selv; jeg har min fulle forstand nu; og jeg sier
deg: der har ikke noen annen visst om det; jeg alene har gjort det alt
sammen. Husk på det.

FRU LINDEDet skal jeg nok. Men jeg forstår ikke alt dette.

NORAÅ hvor skulle du kunne forstå det? Det er jo det
vidunderlige som nu vil skje.

FRU LINDEDet vidunderlige?

NORAJa, det vidunderlige. Men det er så forferdelig,
Kristine; det må ikke skje, ikke for noen pris i verden.

FRU LINDEJeg vil gå like hen og tale med Krogstad.

NORAGå ikke hen til ham; han gjør deg noe ondt!

FRU LINDEDet var en tid da han gjerne hadde gjort hva det
skulle være for min skyld.

NORAHan?

FRU LINDEHvor bor han?

NORAÅ, hva vet jeg -? Jo, (tar i lommen.) her er hans
kort. Men brevet, brevet -!

HELMER(innenfor i sitt værelse, banker på døren). Nora!

NORA(skriker i angst). Å, hva er det? Hva vil du meg?

HELMERNå, nå, bli bare ikke så forskrekket. Vi kommer jo
ikke; du har jo stengt døren; prøver du kanskje?

NORAJa, ja; jeg prøver. Jeg blir så smukk, Torvald.

FRU LINDE(som har lest på kortet). Han bor jo like her om
hjørnet.

NORAJa; men det nytter jo ikke. Vi er redningsløse. Brevet
ligger jo i kassen.

FRU LINDEOg din mann har nøkkelen?

NORAJa, alltid.

FRU LINDEKrogstad må kreve sitt brev tilbake ulest, han må
finne på et påskudd -

NORAMen just på denne tid pleier Torvald -

FRU LINDEForhal det; gå inn til ham så lenge. Jeg kommer
igjen så fort jeg kan. (hun går hurtig ut gjennem forstuedøren.)

NORA(går hen til Helmers dør, åpner den og kikker
inn). Torvald!

HELMER(i bakværelset). Nå, tør man endelig slippe inn i sin
egen stue igjen? Kom, Rank, nu skal vi da få se - (i døren.) Men hva
er det?

NORAHvilket, kjære Torvald?

HELMERRank forberedte meg på en storartet
forkledningsscene.

RANK(i døren). Jeg forsto det så, men jeg tok altså feil.

NORAJa, der får ingen beundre meg i min prakt før i morgen.

HELMERMen, kjære Nora, du ser så anstrengt ut. Har du øvet
deg for meget?

NORANei, jeg har slett ikke øvet meg ennu.

HELMERDet blir dog nødvendig -

NORAJa, det blir aldeles nødvendig, Torvald. Men jeg kan
ingen vei komme uten din hjelp; jeg har rent glemt det alt sammen.

HELMERÅ vi skal snart friske det opp igjen.

NORAJa, ta deg endelig av meg, Torvald. Vil du love meg
det? Å, jeg er så engstelig. Det store selskap -. Du må ofre deg
ganske for meg i aften. Ikke en smule forretninger; ikke en penn i
hånden. Hva? Ikke sant, kjære Torvald?

HELMERDet lover jeg deg; i aften skal jeg være helt og
holdent til din tjeneste, - du lille hjelpeløse tingest. - Hm, det er
sant, ett vil jeg dog først - (går mot forstuedøren.)

NORAHva vil du se der ute?

HELMERBare se om der skulle være kommet breve.

NORANei, nei, gjør ikke det, Torvald!

HELMERHva nu?

NORATorvald, jeg ber deg; der er ingen.

HELMERLa meg dog se. (vil gå.)

NORA(ved pianoet, slår de første takter av
tarantellaen).

HELMER(ved døren, stanser). Aha!

NORAJeg kan ikke danse i morgen hvis jeg ikke får prøve
med deg.

HELMER(går hen til henne). Er du virkelig så bange, kjære
Nora?

NORAJa, så umåtelig bange. La meg få prøve straks; der er
ennu tid før vi går til bords. Å sett deg ned og spill for meg, kjære
Torvald; rett på meg; veiled meg som du pleier.

HELMERGjerne, meget gjerne, siden du ønsker det. (han
setter seg ved pianoet.)

NORA(griper tamburinen ut av esken og likeledes et langt
broket sjal, hvormed hun ilferdig draperer seg; derpå står hun med et
sprang fremme på gulvet og roper:) Spill nu for meg! Nu vil jeg danse!
(Helmer spiller, og Nora danser; doktor Rank står ved pianoet bak
Helmer og ser til.)

HELMER(spillende). Langsommere, - langsommere.

NORAKan ikke annerledes.

HELMERIkke så voldsomt, Nora!

NORAJust så må det være.

HELMER(holder opp). Nei, nei, dette går aldeles ikke.

NORA(ler og svinger tamburinen). Var det ikke det jeg sa
deg?

RANKLa meg spille for henne.

HELMER(reiser seg). Ja gjør det; så kan jeg bedre veilede
henne.
(Rank setter seg ved pianoet og spiller; Nora danser med stigende
villhet. Helmer har stillet seg ved ovnen og henvender jevnlig under
dansen rettende bemerkninger til henne; hun synes ikke å høre det;
hennes hår løsner og faller ut over skuldrene; hun enser det ikke, men
vedblir å danse.

(Fru Linde kommer inn.)

FRU LINDE(står som målbundet ved døren). Ah -!

NORA(under dansen). Her ser du løyer, Kristine.

HELMERMen kjæreste beste Nora, du danser jo som om det
gikk på livet løs.

NORADet gjør det jo også.

HELMERRank, hold opp; dette er jo den rene galskap. Hold
opp, sier jeg.

(Rank holder opp å spille, og Nora stanser plutselig.)

HELMER(hen til henne). Dette hadde jeg dog aldri kunnet
tro. Du har jo glemt alt hva jeg har lært deg.

NORA(kaster tamburinen fra seg). Der ser du selv.

HELMERNå, her må riktignok veiledning til.

NORAJa, du ser hvor nødvendig det er. Du må veilede meg
like til det siste. Lover du meg det, Torvald?

HELMERDet kan du trygt stole på.

NORADu skal ikke, hverken i dag eller i morgen, ha tanke
for noe annet enn meg; du skal ikke åpne noe brev, - ikke åpne
brevkassen -

HELMERAha, det er ennu angsten for dette menneske -

NORAÅ ja, ja, det også.

HELMERNora, jeg ser det på deg, der ligger alt brev fra
ham.

NORAJeg vet ikke; jeg tror det; men du skal ikke lese slikt noe
nu; det må ikke komme noe stygt inn imellom oss før all ting er forbi.

RANK(sakte til Helmer). Du bør ikke si henne imot.

HELMER(slår armene om henne). Barnet skal få sin vilje. Men
i morgen natt, når du har danset -

NORADa er du fri.

STUEPIKEN(i døren til høyre). Frue, bordet er dekket.

NORAVi vil ha champagne, Helene.

STUEPIKENGodt, frue. (går ut.)

HELMEREi, ei, - stort gilde altså?

NORAChampagnegilde til den lyse morgen. (roper ut:) Og
litt makroner, Helene, mange, - for én gangs skyld.

HELMER(tar hennes hender). Så, så, så; ikke denne
oppskremte villhet. Vær nu min egen lille lerkefugl, som du
pleier.

NORAÅ ja, det skal jeg nok. Men gå inn så lenge; og De
også, doktor Rank. Kristine, du må hjelpe meg å få håret satt opp.

RANK(sakte idet de går). Der er da vel aldri noe - sånt noe
i vente?

HELMERÅ langtfra, kjære; det er slett ikke annet enn denne
barnaktige angst som jeg fortalte deg om. (de går inn til høyre.)

NORANu!?

FRU LINDEReist på landet.

NORAJeg så det på deg.

FRU LINDEHan kommer hjem i morgen aften. Jeg skrev en
seddel til ham.

NORADet skulle du latt være. Du skal ingenting
forhindre. Det er dog i grunnen en jubel, dette her, å gå og vente på
det vidunderlige.

FRU LINDEHva er det du venter på?

NORAÅ, det kan ikke du forstå. Gå inn til dem; nu kommer
jeg på øyeblikket.

(Fru Linde går inn i spiseværelset.)

NORA(står en stund liksom for å samle seg; derpå ser hun
på sitt ur). Fem. Syv timer til midnatt. Så fireogtyve timer til
neste midnatt. Da er tarantellaen ute. Fireogtyve og syv? Enogtredve
timer å leve i.

HELMER(i døren til høyre). Men hvor blir så lille
lerkefuglen av?

NORA(imot ham med åpne arme). Her er lerkefuglen!

(Samme værelse. Sofabordet med stole omkring, er flyttet frem midt på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til forstuen står åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenover.) (Fru Linde sitter ved bordet og blar adspredt i en bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et par gange lytter hun spent mot ytterdøren.)

FRU LINDE(ser på sitt ur). Ennu ikke. Og nu er det dog på
den høyeste tid. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er
han. (hun går ut i forstuen og åpner forsiktig den ytre dør; der høres
sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn. Her er ingen.

SAKFØRER KROGSTAD(i døren). Jeg fant en seddel fra Dem
hjemme. Hva skal dette her bety?

FRU LINDEJeg må nødvendig tale med Dem.

KROGSTADSå? Og det må nødvendig skje her i i huset?

FRU LINDEHjemme hos meg var det umulig; mitt værelse har
ikke egen inngang. Kom inn; vi er ganske alene; piken sover, og
Helmers er på ball ovenpå.

KROGSTAD(går inn i stuen). Se, se; Helmers danser i aften?
Virkelig?

FRU LINDEJa, hvorfor ikke det?

KROGSTADÅ nei, sant nok.

FRU LINDEJa, Krogstad, la oss så tale sammen.

KROGSTADHar da vi to noe mer å tale om?

FRU LINDEVi har meget å tale om.

KROGSTADDet trodde jeg ikke.

FRU LINDENei, for De har aldri forstått meg riktig.

KROGSTADVar det noe annet å forstå enn det som er så
ganske liketil i verden? En hjerteløs kvinne gir en mann løpepass når
det tilbyr seg noe som er fordelaktigere.

FRU LINDETror De at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror
De at jeg brøt med lett hjerte?

KROGSTADIkke det?

FRU LINDEKrogstad, har De virkelig trodd det?

KROGSTADHvis ikke så var, hvorfor skrev De da den gang til
meg slik som De gjorde?

FRU LINDEJeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med
Dem, var det jo også min plikt å utrydde hos Dem alt hva De følte for
meg.

KROGSTAD(knuger sine hender). Således altså. Og dette
- dette bare for pengenes skyld!

FRU LINDEDe må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor
og to små brødre. Vi kunne ikke vente på Dem, Krogstad; med Dem hadde
det jo så lange utsikter den gang.

KROGSTADLa så være; men De hadde ikke rett til å forstøte
meg for noe annet menneskes skyld.

FRU LINDEJa, jeg vet ikke. Mangen gang har jeg spurt meg
selv om jeg hadde rett til det.

KROGSTAD(saktere). Da jeg mistet Dem, var det som om all
fast grunn gled bort under føttene på meg. Se på meg; nu er jeg en
skibbrudden mann på et vrak.

FRU LINDEHjelpen torde være nær.

KROGSTADDen var nær; men så kom De og stillet Dem imellem.

FRU LINDEImot mitt vitende, Krogstad. Det var først i dag
jeg fikk høre at det er Dem jeg skal avløse i banken.

KROGSTADJeg tror Dem når De sier det. Men nu da De vet
det, trer De så ikke tilbake?

FRU LINDENei; for det ville dog ikke gavne Dem det minste.

KROGSTADÅ gavne, gavne -; jeg ville gjøre det allikevel.

FRU LINDEJeg har lært å handle fornuftig. Livet og den
hårde, bitre nødvendighet har lært meg det.

KROGSTADOg livet har lært meg ikke å tro på talemåter.

FRU LINDEDa har livet lært Dem en meget fornuftig
ting. Men på handlinger må De dog tro?

KROGSTADHvorledes mener De det?

FRU LINDEDe sa De sto som en skibbrudden mann på et vrak.

KROGSTADDet hadde jeg vel god grunn til å si.

FRU LINDEJeg sitter også som en skibbrudden kvinne på et
vrak. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for.

KROGSTADDe valgte selv.

FRU LINDEDer var intet annet valg den gang.

KROGSTADNå, men hva så?

FRU LINDEKrogstad, hvis nu vi to skibbrudne mennesker
kunne komme over til hinannen.

KROGSTADHva er det De sier?

FRU LINDETo på ett vrak står dog bedre en én på hver sitt.

KROGSTADKristine!

FRU LINDEHvorfor tror De jeg kom hit til byen?

KROGSTADSkulle De ha hatt en tanke for meg?

FRU LINDEJeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle
mine levedage, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har
vært min beste og eneste glede. Men nu står jeg ganske alene i verden,
så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv, er der jo ingen
glede i. Krogstad, skaff meg noen og noe å arbeide for.

KROGSTADDette tror jeg ikke på. Det er ikke annet enn
overspent kvinnehøymod, som går hen og ofrer seg selv.

FRU LINDEHar De noensinne merket at jeg var overspent?

KROGSTADKunne De da virkelig dette? Si meg, - har De full
rede på min fortid?

FRU LINDEJa.

KROGSTADOg vet De hva jeg her går og gjelder for?

FRU LINDEDet lot på Dem før som om De mente at med meg
kunne De være blitt en annen.

KROGSTADDet vet jeg så sikkert.

FRU LINDESkulle det ikke kunne skje ennu?

KROGSTADKristine; - dette sier De med fullt overlegg! Ja,
De gjør. Jeg ser det på Dem. Har De altså virkelig mot -?

FRU LINDEJeg trenger til noen å være mor for; og Deres
børn trenger til en mor. Vi to trenger til hinannen. Krogstad, jeg har
tro på grunnlaget i Dem; - jeg tør all ting sammen med Dem.

KROGSTAD(griper hennes hender). Takk, takk, Kristine; - nu
skal jeg også vite å reise meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte -

FRU LINDE(lytter). Hyss! Tarantellaen! Gå, gå!

KROGSTADHvorfor? Hva er det?

FRU LINDEHører De den dans der oppe? Når den er ute, kan
vi vente dem.

KROGSTADÅ ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. De
kjenner naturligvis ikke til det skritt som jeg har foretatt imot
Helmers.

FRU LINDEJo, Krogstad, jeg kjenner til det.

KROGSTADOg allikevel skulle De ha mot til -?

FRU LINDEJeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive
en mann som Dem.

KROGSTADÅ, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!

FRU LINDEDet kunne De nok; for Deres brev ligger ennu i
kassen.

KROGSTADEr De viss på det?

FRU LINDEGanske visst; men -

KROGSTAD(ser forskende på henne). Skulle det være så å
forstå? De vil frelse Deres venninne for enhver pris. Si det likeså
god rent ut. Er det så?

FRU LINDEKrogstad; den som én gang har solgt seg selv for
andres skyld, gjør det ikke om igjen.

KROGSTADJeg vil forlange mitt brev tilbake.

FRU LINDENei, nei.

KROGSTADJo naturligvis; jeg bier her til Helmer kommer
ned; jeg sier ham at han skal gi meg mitt brev igjen, - at det bare
dreier seg om min oppsigelse, - at han ikke skal lese det -

FRU LINDENei, Krogstad, De skal ikke kalle brevet tilbake.

KROGSTADMen si meg, var det ikke egentlig derfor at De
satte meg stevne her?

FRU LINDEJo, i den første forskrekkelse; men nu ligger der
et døgn imellem, og det er utrolige ting jeg i den tid har vært vidne
til her i huset. Helmer må få vite alt sammen; denne ulykksalige
hemmelighet må for dagen; det må komme til full forklaring imellem de
to; det kan umulig bli ved med alle disse fordølgelser og utflukter.

KROGSTADNu vel; hvis De altså vover det -. Men ett kan jeg
iallfall gjøre, og det skal gjøres straks -

FRU LINDE(lytter). Skynd Dem! Gå, gå! Dansen er ute; vi er
ikke trygge et øyeblikk lenger.

KROGSTADJeg venter på Dem der nede.

FRU LINDEJa, gjør det; De må følge meg til porten.

KROGSTADSå utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han
går ut gjennem ytterdøren; døren mellem værelset og forstuen blir
fremdeles stående åpen.)

FRU LINDE(rydder litt opp og legger sitt yttertøy til
rette). Hvilken vending! Ja, hvilken vending. Mennesker å arbeide for,
- å leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Nå, der skal riktignok tas
fatt -. Gid de snart ville komme (lytter.) Aha, der er de nok. Tøyet
på. (tar hatt og kåpe.)
(Helmers og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om,
og Helmer fører Nora nesten med
makt inn i forstuen. Hun er kledd i det italienske kostyme med et stort
sort sjal over seg; han er i selskapsdrakt med en åpen sort domino
utenpå.)

NORA(ennu i døren, motstrebende). Nei, nei, nei; ikke her
inn! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig.

HELMERMen kjæreste Nora -

NORAÅ jeg ber deg så bønnlig, Torvald; jeg ber deg så
inderlig vakkert, - bare en time ennu!

HELMERIkke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var
en avtale. Se så; inn i stuen; du står her og forkjøler deg. (han
fører henne, tross hennes motstand, lempelig inn i stuen.)

FRU LINDEGod aften.

NORAKristine!

HELMERHva, fru Linde, er De her sa sent?

FRU LINDEJa, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora pyntet.

NORAHar du sittet her og ventet på meg?

FRU LINDEJa; jeg kom dessverre ikke betids nok; du var alt
ovenpå; og så syntes jeg ikke jeg kunne gå igjen før jeg hadde sett
deg.

HELMER(tar Noras sjal av). Ja, se riktig på henne. Jeg
skulle nok tro at hun er verd å se på. Er hun ikke deilig, fru Linde?

FRU LINDEJo, det må jeg si -

HELMEREr hun ikke merkverdig deilig? Det var også den
alminnelige mening i selskapet. Men forskrekkelig egensindig er hun, -
den søte lille tingest. Hva skal vi gjøre ved det? Vil De tenke Dem,
jeg måtte nesten bruke makt for å få henne av sted.

NORAÅ Torvald, du vil komme til å angre på at du ikke unte
meg om det så bare var en halv time til.

HELMERDer hører De, frue. Hun danser sin tarantella, - gjør
stormende lykke, - som var vel fortjent, - skjønt der i foredraget
kanskje var vel megen naturlighet; jeg mener, - litt mer enn der
strengt tatt torde kunne forenes med kunstens fordringer. Men la gå!
Hovedsaken er, - hun gjør lykke; hun gjør stormende lykke. Skulle jeg
så la henne bli efter dette? Avsvekke virkningen? Nei takk; jeg tok
min deilige Capripike - caprisiøse lille Capripike, kunne jeg si -
under armen; en hurtig runde gjennem salen; en bøyning til alle sider,
og - som det heter i romansproget - det skjønne syn er forsvunnet. En
avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det
meg ikke mulig å få gjort Nora begripelig. Puh, her er varmt her
inne. (kaster dominoen på en stol og åpner døren til sitt værelse.)
Hva? Der er jo mørkt. Å ja; naturligvis. Unnskyld - (han går der inn
og tenner et par lys.)

NORA(hvisker hurtig og åndeløst). Nu?!

FRU LINDE(sakte). Jeg har talt med ham.

NORAOg så -?

FRU LINDENora, - du må si din mann alt sammen.

NORA(tonløst). Jeg visste det.

FRU LINDEDu har ingenting å frykte for fra Krogstads side;
men tale må du.

NORAJeg taler ikke.

FRU LINDESå taler brevet.

NORATakk, Kristine; jeg vet nu hva der er å gjøre. Hyss -!

HELMER(kommer inn igjen). Nå, frue, har De så beundret
henne?

FRU LINDEJa; og nu vil jeg si god natt.

HELMERÅ hva, allerede? Er det Deres, det strikketøy?

FRU LINDE(tar det). Ja; takk; det hadde jeg så nær glemt.

HELMERStrikker De altså?

FRU LINDEÅ ja.

HELMERVet De hva, De skulle heller brodere.

FRU LINDESå? Hvorfor det?

HELMERJo, for det er langt smukkere. Vil De se; man holder
broderiet således med den venstre hånd, og så fører man med den høyre
nålen - således - ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant -?

FRU LINDEJo, det kan vel være -

HELMERMens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn
uskjønt; se her; de sammenklemte arme, - strikkepinnene, som går opp
og ned; - det har noe kinesisk ved seg. - Ah, det var virkelig en
glimrende champagne der ble servert med.

FRU LINDEJa, god natt, Nora, og vær nu ikke egensindig
mer.

HELMERVel talt, fru Linde!

FRU LINDEGod natt, herr direktør.

HELMER(følger henne til døren). God natt, god natt; jeg
håper da De slipper vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo
ikke noe langt stykke De har å gå. God natt, god natt. (hun går; han
lukker efter henne og kommer inn igjen). Se så; endelig fikk vi henne
da på døren. Hun er forskrekkelig kjedelig, det menneske.

NORAEr du ikke meget trett, Torvald?

HELMERNei, ikke det minste.

NORAIkke søvnig heller?

HELMERAldeles ikke; jeg føler meg tvert imot umåtelig
opplivet. Men du? Ja, du ser riktignok både trett og søvnig ut.

NORAJa, jeg er meget trett. Nu vil jeg snart sove.

HELMERSer du; ser du! Det var altså dog riktig av meg at
vi ikke ble lenger.

NORAÅ, det er all ting riktig hva du gjør.

HELMER(kysser henne på pannen). Nu taler lerkefuglen som om
den var et menneske. Men la du merke til hvor lystig Rank var i aften?

NORASå? Var han det? Jeg fikk ikke tale med ham.

HELMERJeg nesten heller ikke; men jeg har ikke på lenge
sett ham i så godt lune. (ser en stund på henne; derpå kommer han
nærmere.) Hm, - det er dog herlig å være kommet hjem til seg selv
igjen; å være ganske alene med deg. - Å du henrivende deilige unge
kvinne!

NORASe ikke således på meg, Torvald!

HELMERSkal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den
herlighet som er min, min alene, min hel og holden.

NORA(går over på den annen side av bordet). Du skal ikke
tale således til meg i natt.

HELMER(følger efter). Du har ennu tarantellaen i blodet,
merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende. Hør! Nu begynner
gjestene å gå. (saktere.) Nora, - snart er det stille i hele huset.

NORAJa, det håper jeg.

HELMERJa, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du
vel, - når jeg således er ute med deg i selskap, - vet du hvorfor jeg
taler så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg
et stjålent øyekast iblant, - vet du hvorfor jeg gjør det? Det er
fordi jeg da biller meg inn at du er min hemmelige elskede, min unge
hemmelige forlovede, og at ingen aner at det er noe imellem oss to.

NORAÅ ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er
hos meg.

HELMEROg når vi så skal gå, og jeg legger sjalet om dine
fine ungdomsfulle skuldre, - om denne vidunderlige nakkebøyning, - da
forestiller jeg meg at du er min unge brud, at vi nettopp kommer fra
vielsen, at jeg for første gang er alene med deg, - ganske alene med
deg, du unge skjelvende deilighet! Hele denne aften har jeg ikke hatt
noen annen lengsel enn deg. Da jeg så deg jage og lokke i
tarantellaen, - mitt blod kokte; jeg holdt det ikke lenger ut; derfor
var det jeg tok deg med meg ned så tidlig -

NORAGå nu, Torvald! Du skal gå fra meg. Jeg vil ikke alt
dette.

HELMERHva skal det si? Du leker nok spøkefugl med meg,
lille Nora. Vil; vil? Er jeg ikke din mann -?

(det banker på ytterdøren.)

NORA(farer sammen). Hørte du -?

HELMER(mot forstuen). Hvem er det?

DOKTOR RANK(utenfor). Det er meg. Tør jeg komme inn et
øyeblikk?

HELMER(sakte, fortredelig). Å hva vil han da nu? (høyt.)
Vent litt. (går hen og lukker opp.) Nå, det er jo snilt at du ikke går
vår dør forbi.

RANKJeg syntes jeg hørte din stemme, og så ville jeg dog
gjerne se innom. (lar øyet streife flyktig omkring.) Akk ja; disse
kjære kjente tomter. I har det lunt og hyggelig inne hos jer, I to.

HELMERDet lot til at du hygget deg rett godt ovenpå også.

RANKFortrinlig. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal
man ikke ta all ting med i denne verden? Iallfall så meget man kan, og
så lenge man kan. Vinen var fortreffelig -

HELMERChampagnen især.

RANKLa du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor
meget jeg kunne skylle ned.

NORATorvald drakk også meget champagne i aften.

RANKSå?

NORAJa; og da er han alltid så fornøyelig bakefter.

RANKNå, hvorfor skal man ikke ta seg en glad aften efter
en vel anvendt dag?

HELMERVel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av.

RANK(slår ham på skulderen). Men det tør jeg, ser du!

NORADoktor Rank, De har visst foretatt en videnskapelig
undersøkelse i dag.

RANKJa nettopp.

HELMERSe, se; lille Nora taler om videnskapelige
undersøkelser!

NORAOg tør jeg ønske Dem til lykke med utfallet?

RANKJa så menn tør De så.

NORADet var altså godt?

RANKDet best mulige både for lægen og pasienten, -
visshet.

NORA(hurtig og forskende). Visshet?

RANKFull visshet. Skulle jeg så ikke ta meg en lystig
aften bakefter?

NORAJo, det gjorde De rett i, doktor Rank.

HELMERDet sier jeg med; bare du ikke kommer til å svi for
det i morgen.

RANKNå, man får jo ikke noe for ingenting her i
livet.

NORADoktor Rank, - De holder visst meget av maskerader?

RANKJa, når der er bra mange løyerlige forkledninger -

NORAHør her; hva skal vi to være på den neste maskerade?

HELMERDu lille lettsindige, - tenker du nu alt på den neste!

RANKVi to? Jo, det skal jeg si Dem; De skal være lykkebarn -

HELMERJa, men finn på et kostyme som kan betegne
det.

RANKLa din hustru møte som hun står og går igjennem verden -

HELMERDet var virkelig treffende sagt. Men vet du ikke
hva du selv vil være?

RANKJo, min kjære venn, det er jeg fullkommen på det rene
med.

HELMERNå?

RANKPå neste maskerade vil jeg være usynlig.

HELMERDet var et pussig innfall.

RANKDer finnes en stor sort hatt -; har du ikke hørt tale
om usynlighetshatten? Den får en over seg, og så er der ingen som ser
en.

HELMER(med et undertrykt smil). Nei, det har du rett i.

RANKMen jeg glemmer jo rent hva jeg kom for. Helmer, gi
meg en sigar, en av de mørke Havanna.

HELMERMed største fornøyelse. (byr etuiet frem.)

RANK(tar en og skjærer spissen av). Takk.

NORA(stryker en voksstikke av). La meg gi Dem ild.

RANKTakk for det. (hun holder stikken for ham; han
tenner.) Og så farvel!

HELMERFarvel, farvel, kjære venn!

NORASov godt, doktor Rank.

RANKTakk for det ønske.

NORAØnsk meg det samme.

RANKDem? Nå ja, når De vil det -. Sov godt. Og takk for
ilden. (han nikker til dem begge og går.)

HELMER(dempet). Han hadde drukket betydelig.

NORA(åndsfraværende). Kanskje det.

(Helmer tar sitt nøkleknippe opp av lommen og går ut i forstuen.)

NORATorvald - hva vil du der?

HELMERJeg må tømme brevkassen; den er ganske full; der
blir ikke plass til avisene i morgen tidlig -

NORAVil du arbeide i natt?

HELMERDet vet du jo jeg ikke vil. - Hva er det? Her har
vært noen ved låsen.

NORAVed låsen -?

HELMERJa visst har der så. Hva kan det være? Jeg skulle
dog aldri tro at pikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det
er din -

NORA(hurtig). Så må det være børnene -

HELMERDet må du sannelig venne dem av med. Hm, hm; - nå,
der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper ut i
kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i
værelset igjen og lukker døren til forstuen.)

HELMER(med brevene i hånden). Se her. Vil du se hvorledes
det har opphopet seg. (blar imellem.) Hva er det for noe?

NORA(ved vinduet). Brevet! Å nei, nei, Torvald!

HELMERTo visittkort - fra Rank.

NORAFra doktor Rank?

HELMER(ser på dem). Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han
må ha stukket dem inn da han gikk.

NORAStår der noe på den?

HELMERDer står et sort kors over navnet. Se her. Det er
dog et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som han meldte sitt eget
dødsfall.

NORADet gjør han også.

HELMERHva? Vet du noe? Har han sagt deg noe?

NORAJa. Når de kort kommer, så har han tatt avskjed med
oss. Han vil lukke seg inne og dø.

HELMERMin stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle
få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så gjemmer han seg bort som
et såret dyr.

NORANår det skal skje, så er det best at det skjer uten
ord. Ikke sant, Torvald?

HELMER(går opp og ned). Han var så sammenvokset med
oss. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg ham borte. Han, med sine
lidelser og med sin ensomhet, ga liksom en skyet bakgrunn for vår
sollyse lykke. - Nå, det er kanskje best således. For ham
iallfall. (stanser.) Og måskje også for oss, Nora. Nu er vi to ganske
henvist til hinannen alene. (slår armene om henne.) Å, du min elskede
hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du vel, Nora, -
mangen gang ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at
jeg kunne vove liv og blod og alt, for din skyld.

NORA(river seg løs og sier sterkt og besluttet). Nu skal du
lese dine breve, Torvald.

HELMERNei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min
elskede hustru.

NORAMed dødstanken på din venn -?

HELMERDu har rett. Dette har rystet oss begge; der er
kommet uskjønnhet inn imellem oss; tanker om død og oppløsning. Dette
må vi søke frigjørelse for. Inntil da -. Vil vi gå hver til sitt.

NORA(om hans hals). Torvald, - god natt! God natt!

HELMER(kysser henne på pannen). God natt, du min lille
sangfugl. Sov godt, Nora. Nu leser jeg brevene igjennem. (han går med
pakken inn i sitt værelse og lukker døren efter seg.)

NORA(med forvillede øyne, famler omkring, griper Helmers
domino, slår den omkring seg og hvisker hurtig, hest og avbrutt:)
Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. (kaster sitt sjal over hodet.) Aldri
se børnene mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskolde
sorte vann. Å, det bunnløse-; dette -. Å, når det bare var over. - Nu
har han det; nu leser han det. Å nei, nei; ikke ennu. Torvald, farvel
du og børnene -
(Hun vil styrte ut gjennem forstuen; i det samme river
Helmer sin dør opp og står der med et åpnet brev i
hånden.)

HELMERNora!

NORA(skriker høyt). Ah -!

HELMERHva er det? Vet du hva der står i dette brev?

NORAJa, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!

HELMER(holder henne tilbake). Hvor vil du hen?

NORA(prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald!

HELMER(tumler tilbake). Sant! Er det sant hva han skriver?
Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant.

NORADet er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens
rike.

HELMERÅ kom ikke her med tåpelige utflukter.

NORA(et skritt imot ham). Torvald -!

HELMERDu ulykksalige, - hva er det du har foretatt deg!

NORALa meg komme bort. Du skal ikke bære det for min
skyld. Du skal ikke ta det på deg.

HELMERIkke noe komediespill. (låser forstuedøren av.) Her
blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar
meg! Forstår du det?

NORA(ser ufravendt på ham og sier med et stivnende
uttrykk:) Ja, nu begynner jeg å forstå det til bunns.

HELMER(går omkring på gulvet). Å hvor forferdelig jeg er
våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet,
- en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, -en forbryterske! - Å,
denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

NORA(tier og ser fremdeles ufravendt på ham).

HELMER(stanser foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt
ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige
grunnsetninger. - Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du
tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse -. Å, hvor
jeg er blitt straffet for at jeg så igjennem fingrene med ham. For din
skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg.

NORAJa, således.

HELMERNu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid
har du forspilt for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et
samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil,
forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det
lyster ham; - jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå
til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!

NORANår jeg er ute av verden, så er du fri.

HELMERÅ ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også
på rede hånd. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du
sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan gjøre saken
bekjent allikevel; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å
ha vært vitende om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at
jeg har stått bakved, - at det er meg som har tilskyndet deg! Og alt
dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennem
hele vårt ekteskap. Forstår du nu hva du har gjort imot meg?

NORA(med kold ro). Ja.

HELMERDette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde
det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier
jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må
dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut
som om alt var imellem oss liksom før. Men naturligvis kun for verdens
øyne. Du blir altså fremdeles her i huset; det er en selvfølge. Men
børnene får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg -. Å,
å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu
-! Nå, det må være forbi. Her efter dags gjelder det ikke lenger
lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (det
ringer på entréklokken.)

HELMER(farer sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det
forferdeligste -! Skulle han -! Skjul deg, Nora! Si du er syk.
(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går hen og åpner
forstuedøren.)

STUEPIKEN(halvt avkledd i forstuedøren). Her kom et brev
til fruen.

HELMERGi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det
er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det.

NORALes du.

HELMER(ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er
vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (bryter brevet
ilsomt; løper noen linjer igjennem; ser på et innlagt papir; et
gledesskrik:) Nora!

NORA(ser spørrende på ham).

HELMERNora! - Nei; jeg må lese det ennu en gang. - Jo, jo;
så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

NORAOg jeg?

HELMERDu også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du
og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver
at han fortryder og angrer -; at et lykkelig omslag i hans liv -; å,
det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Der er
ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora -; nei, først alt dette
avskyelige ut av verden. La meg se - (kaster et blikk på
forskrivningen.) Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være for meg
annet enn en drøm alt sammen. (river beviset og begge brevene i
stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det
brenner.) Se så; nu er det ikke mer til. - Han skrev at du siden
julaften -. Å, det må ha vært tre forferdelige dage for deg, Nora.

NORAJeg har kjempet en hård strid i disse tre dage.

HELMEROg våndet deg, og ikke øynet annen utvei enn -. Nei;
vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi kan kun juble og gjenta: det
er over; det er over! Hva er det dog for noe - dette stivnede uttrykk?
Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro
på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til:
jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo, at hva du gjorde, det gjorde du
av kjærlighet til meg.

NORADet er sant.

HELMERDu har elsket meg som en hustru bør elske sin
mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme
om. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å
handle på egen hånd? Nei, nei; støtt du deg bare til meg; jeg skal
råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke
nettopp denne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt tiltrekkende
i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de hårde ord jeg sa i den
første forferdelse, da jeg syntes alt måtte styrte sammen over
meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg til jeg har tilgitt
deg.

NORAJeg takker deg for din tilgivelse. (hun går ut gjennem
døren til høyre.)

HELMERNei, bli -. (ser inn.) Hva vil du der i alkoven?

NORA(innenfor). Kaste maskeradedrakten.

HELMER(ved den åpne dør). Ja, gjør det; se å komme til ro
og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte
sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg
med. (går omkring i nærheten av døren.) Å, hvor vårt hjem er lunt og
smukt, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget
due, jeg har fått reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe
ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt efter litt vil det skje,
Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for
deg; snart vil all ting være liksom før; jeg skal ikke lenge behøve å
gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv usvikelig føle at
jeg har gjort det. Hvor kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å
ville forstøte deg, eller blott bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke
en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så
ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med seg selv at
han har tilgitt sin hustru, - at han har tilgitt henne av fullt og
oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt
hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på ny; hun er på
en måte blitt både hans hustru og hans barn tillike. Således skal du
være for meg her efter dags, du lille rådville, hjelpeløse
vesen. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare åpenhjertig imot meg,
så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. - Hva er det?
Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

NORA(i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nu har jeg kledd meg om.

HELMERMen hvorfor, nu, så sent -?

NORAI natt sover jeg ikke.

HELMERMen, kjære Nora -

NORA(ser på sitt ur). Klokken er ennu ikke så mange. Sett
deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen. (hun setter seg ved
den ene side av bordet.)

HELMERNora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykk -

NORASett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med
deg om.

HELMER(setter seg ved bordet like overfor henne). Du
engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORANei, det er det just. Du forstår meg ikke. Og jeg har
heller aldri forstått deg - før i aften. Nei, du skal ikke avbryte
meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør,
Torvald.

HELMERHvorledes mener du det?

NORA(efter en kort taushet). Er deg ikke én ting
påfallende, således som vi sitter her?

HELMERHva skulle det være?

NORAVi har nu vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn
at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig
sammen?

HELMERJa, alvorlig, - hva vil det si?

NORAI åtte samfulle år, - ja lenger, - like fra vårt
første bekjentskap, har vi aldri vekslet et alvorlig ord om alvorlige
ting.

HELMERSkulle jeg da idelig og alltid innvie deg i
bekymringer som du dog ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORAJeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri
sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.

HELMERMen, kjæreste Nora, ville da det ha vært for deg?

NORADer er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der
er øvet megen urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMERHva! Av oss to, - av oss to der har elsket deg
høyere enn alle andre mennesker?

NORA(ryster på hodet). I har aldri elsket meg. I har bare
syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

HELMERMen Nora, hva er dette for ord?

NORAJa, det er nu så, Torvald. Da jeg var hjemme hos
pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de
samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det
ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med
meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg -

HELMERHva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

NORA(uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender
over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den
samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig -; jeg
tror det var begge dele; snart det ene og snart det annet. Når jeg nu
ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske -
bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg,
Torvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd
imot meg. I er skyld i at der ikke er blitt noe av meg.

HELMERNora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du
ikke vært lykkelig her?

NORANei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg
har aldri vært det.

HELMERIkke - ikke lykkelig!

NORANei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill imot
meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg
vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og
børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig
når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når
jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMERDet er noe sant i hva du sier, - så overdrevent og
overspent det enn er. Men herefter skal det bli annerledes. Lekens tid
skal være forbi; nu kommer oppdragelsens.

NORAHvis oppdragelse? Min eller børnenes?

HELMERBåde din og børnenes, min elskede Nora.

NORAAkk, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en
rett hustru for deg.

HELMEROg det sier du?

NORAOg jeg, - hvorledes er jeg forberedt til å oppdra
børnene?

HELMERNora!

NORASa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgave
torde du ikke betro meg.

HELMERI oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?

NORAJo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke
den oppgave. Der er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra
meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være
alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg.

HELMER(springer opp). Hva var det du sa?

NORAJeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg
selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

HELMERNora, Nora!

NORAJeg vil gå herfra nu straks. Kristine tar nok imot meg
for i natt -

HELMERDu er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORADet kan ikke nytte å forby meg noe herefter. Jeg tar
med meg hva der tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha,
hverken nu eller senere.

HELMERHvilket vanvidd er dog dette!

NORAI morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle
hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller
annet.

HELMERÅ du forblindede, uerfarne skapning.

NORAJeg må se å få erfaring, Torvald.

HELMERForlate ditt hjem, din mann og dine børn! Og du
tenker ikke på hva folk vil si.

NORADet kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det
blir nødvendig for meg.

HELMERÅ, det er opprørende. Således kan du svikte dine
helligste plikter.

NORAHva regner du da for mine helligste plikter?

HELMEROg det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke
pliktene imot din mann og dine børn?

NORAJeg har andre likså hellige plikter.

HELMERDet har du ikke. Hvilke plikter skulle det være.

NORAPliktene imot meg selv.

HELMERDu er først og fremst hustru og mor.

NORADet tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først
og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller iallfall at jeg
skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett,
Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la
meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv
tenke over de ting og se å få rede på dem.

HELMERDu skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget
hjem? Har du ikke i sånne spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke
religionen?

NORAAkk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva
religionen er.

HELMERHva er det du sier!

NORAJeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg
gikk til konfirmasjonen. Han fortale at religionen var det og det. Når
jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke
den sak også. Jeg vil se om det var riktig hva presten Hansen sa,
eller iallfall om det er riktig for meg.

HELMERÅ, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan
ikke religionen rettlede deg, så la meg dog ryste opp i din
samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, - har
du kanskje ingen?

NORAJa, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet
det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de ting. Jeg vet bare
at jeg har en ganske annen mening om slikt noe enn du. Jeg hører også
nu at lovene er annerledes enn jeg tenkte; men at de love skulle være
riktige, det kan jeg umulig få i mitt hode. En kvinne skal altså ikke
ha rett til å skåne sin gamle døende far, eller til å redde sin manns
liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMERDu taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du
lever i.

NORANei, det gjør jeg ikke. Men nu vil jeg sette meg inn i
det. Jeg må se å komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg.

HELMERDu er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er
fra sans og samling.

NORAJeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMEROg klar og sikker forlater du din mann og dine børn?

NORAJa; det gjør jeg.

HELMERSå er kun én forklaring mulig.

NORAHvilken?

HELMERDu elsker meg ikke mer.

NORANei, det er just tingen.

HELMERNora! - Og det sier du!

NORAÅ, det gjør meg så ondt, Torvald; for du har alltid
vært så snill imot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg
ikke mer.

HELMER(med tilkjempet fatning). Er dette også en klar og
sikker overbevisning?

NORAJa, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke
vil være her lenger.

HELMEROg vil du også kunne gjøre meg rede for hvorved jeg
har forspilt din kjærlighet?

NORAJa, det kan jeg godt. Det var i aften da det
vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde
tenkt meg.

HELMERForklar deg nøyere; jeg begriper deg ikke.

NORAJeg har ventet så tålmodig nu i åtte år; for Herregud,
jeg innså jo nok at det vidunderlige kommer ikke sånn til hverdags. Så
brøt dette knusende inn over meg; og da var jeg så usvikelig viss på:
nu kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, - aldri falt
det meg med en tanke inn at du kunne ville bøye deg under dette
menneskes vilkår. Jeg var så usvikelig viss på at du ville si til ham:
gjør saken bekjent for hele verden. Og når det var skjedd -

HELMERJa hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru
til skam og skjensel -!

NORANår det var skjedd, da tenkte jeg så usvikelig sikkert
at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.

HELMERNora -!

NORADu mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer
av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde
like overfor dine? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på
i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.

HELMERJeg skulle gladelig arbeide netter og dage for deg,
Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men der er ingen som ofrer
sin ære for den man elsker.

NORADet har hundre tusen kvinner gjort.

HELMERÅ, du både tenker og du taler som et uforstandig
barn.

NORALa gå. Men du hverken tenker eller taler som den mann
jeg skal kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, - ikke
for hva der truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele
faren var forbi, - da var det for deg som om slett ingen ting var
skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du
herefter skulle bære dobbelt varlig på hendene, siden den var så skjør
og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i den stund gikk det opp for
meg at jeg i åtte år hadde levet her sammen med en fremmed mann, og at
jeg hadde fått tre børn -. Å jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne
rive meg selv i stumper og stykker.

HELMER(tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Der er visselig
kommet en avgrunn imellem oss. - Å, men, Nora, skulle den ikke kunne
utfylles?

NORASåledes som jeg nu er, er jeg ingen hustru for deg.

HELMERJeg har kraft til å bli en annen.

NORAMåskje, - hvis dukken tas fra deg.

HELMERÅ skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan
ikke fatte den tanke.

NORA(går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (hun
kommer tilbake med sitt yttertøy og en liten vadsekk, som hun setter
på stolen ved bordet.)

HELMERNora, Nora, ikke nu! Vent til i morgen.

NORA(tar kåpen på). Jeg kan ikke bli liggende natten over i
en fremmed manns værelser.

HELMERMen kan vi da ikke bo her som bror og søster -?

NORA(binder hatten fast). Du vet meget godt det ville ikke
vare lenge -. (slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se
de små. Jeg vet de er i bedre hender enn mine. Således som jeg nu er,
kan jeg ingen ting være for dem.

HELMERMen en gang, Nora, - en gang -?

NORAHvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva der
blir ut av meg.

HELMERMen du er min hustru, både som du er, og som du
blir.

NORAHør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus,
således som jeg nu gjør, så har jeg hørt at han efter loven er løst
fra alle forpliktelser imot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver
forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like så litt som
jeg vil være det. Der må være full frihet på begge sider. Se her har
du din ring tilbake. Gi meg min.

HELMEROgså dette?

NORADette også.

HELMERHer er den.

NORASå. Ja, nu er det altså forbi. Her legger jeg
nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed - bedre enn jeg. I
morgen, når jeg er reist, kommer Kristine her hen for å pakke sammen
de ting som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt efter meg.

HELMERForbi; forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORAJeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på
børnene og på huset her.

HELMERMå jeg skrive deg til, Nora?

NORANei, - aldri. Det får du ikke lov til.

HELMERÅ, men sende deg må jeg dog -

NORAIntet; intet.

HELMER- hjelpe deg hvis du skulle behøve det.

NORANei, sier jeg. Jeg mottar ingen ting av fremmede.

HELMERNora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA(tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste
skje. -

HELMERNevn meg dette vidunderligste!

NORADa måtte både du og jeg forvandle oss således at -. Å,
Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMERMen jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at -?

NORAAt samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.

(hun går ut gjennem forstuen.)

HELMER(synker ned på en stol ved døren og slår hendene for
ansiktet). Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke
mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!

(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)