Louhi forsøker hevn

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Louhi ble mer og mer sint og misunnelig da hun hørte hvor velstående og lykkelige alle folket i Kalevala var, siden delene av Sampo hadde drevet i land på deres kyster. Så grublet hun lenge i sitt onde hjerte over hvordan hun kunne sende dem sorg og ulykke. Nå kom akkurat da den gamle heksen Lowjatar, Tuonis datter, til Louhi og ba om ly mot stormene og kulden, og Louhi tok henne inn og behandlet henne som en æret gjest. Og mens Lowjatar var der, fødte hun ni barn, alle sammen fryktelige sykdommer, og hun ga dem navnene Kolikk, Feber, Pest, Pleuritt, Sår, Tuberkulose, Gikt, Sterilitet og Kreft. Da gledet Louhis onde hjerte seg, og hun tok de ni sykdommene og sendte dem inn i Kalevala for å plage og drepe Wainamoiness folk.

Og da sykdommene kom, ble alle i Kalevala, både unge og gamle, syke av all slags sykdommer, og først visste ikke Wainamoinen hvor all denne ondskapen kom fra. Men snart fant han ut ved hjelp av sin magiske kraft at den kom fra barna til Tuonis datter, Lowjatar, og da satte han i gang med å drive dem bort. Først tok han alle de syke med til badehusene, og så hentet han bøtter med vann og oppvarmede steinblokker til rommet var fylt med varm damp. Deretter ba han til Ukko om å drive bort alle disse sykdommene fra dem, og om å sende disse onde åndene til Tuonis rike, dit de hørte hjemme.

Etter at Wainamoinen hadde bedt slik til Ukko, tok han en magisk balsam og smurte den over alle de syke, sang magiske trylleformler over dem, og ba så enda en gang til Ukko om å lykkes. Til slutt drev han bort de ni sykdommene og reddet sitt folk fra å dø.

Da de ni sykdommene var drevet bort fra Kalevala, kom nyheten om Wainamoiness seier over dem til slutt fram til den gamle heksen Louhi, og hun ble sintere enn noen gang fordi hevnplanen hennes hadde slått feil. Men hun grublet over hvilke hevnmetoder hun skulle prøve neste gang, og til slutt kom hun på en annen plan. Hun gikk ut i skogen og kastet en magisk forhekselse over den største bjørnen i hele Nordlandet – den store Otso – og han skyndte seg bort fra sitt hjem i Pohjola og begynte å drepe flokkene og hjordene i Kalevala.

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så skyndte Wainamoinen seg til Ilmarinen og ba ham lage et spyd med tre spisser som han kunne drepe Otso med. Og da spydet var ferdig, skyndte Wainamoinen seg ut i skogen for å finne bjørnen, mens han sang underveis og ba skogsguden Tapio og hans kone om å gi ham lykke på jakten. Han hadde ikke kommet langt før han hørte hunden sin bjeffe, og da han skyndte seg dit, fant han Otso stående vendt mot hunden og prøve å bite den. Og før bjørnen oppdaget ham, klarte Wainamoinen å gjøre slutt på Otso sitt liv med et eneste stikk fra sitt magiske spyd.

Da Otso var død, kastet Wainamoinen liket over skulderen og skyndte seg hjem, mens han sang gledesviser underveis. Og da han kom hjem, var det stor glede, og alle kom ut for å ta imot den døde bjørnen, og de talte til den som om Otso var en æret gjest som hadde kommet for å besøke dem. Først sang Wainamoinen en lovsang til den døde Otso, og ba folket om å ta imot ham med all behørig ære. Deretter svarte folket med de mest overdådige uttrykk for glede, velvilje og beundring for Otso, og de tilbød ham alle de beste tingene i huset. Og da hele denne seremonien var over, tok de av pelsen og skar opp kroppen for å gjøre den klar til matlaging, og de tilberedte biffene og stykkene til en stor fest.

Til slutt var hele bjørnen stekt, og en stor fest ble anlagt i Wainamoiness hus, med mat servert på gylne fat og skummende øl i kobberbegre. Og da alle hadde satt seg ved bordet, reiste Wainamoinen seg og sang historien om Otso sin fødsel og sitt liv. Og dette er historien han sang: 'For lenge siden vandret en jomfru i eteren på kanten av skyene, og mens hun gikk, kastet hun ull og hår ned i vannet fra to kasser hun bar med seg. Ullen og håret ble drevet inn til land, og der fant Mielikki, skogsgudens kone, dem og bandt sammen ullen og håret ved hjelp av magiske formler. Deretter la hun bunten i en kurv av bjørkebark og bandt den fast i toppen av det høye furutreet, og der ble den unge bjørnen vekket til live.'

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

'Otso vokste raskt og ble grasiøs i sine bevegelser, selv om føttene hans var klønete og anklene skjeve, munnen stor og pannen bred; men han hadde fortsatt ingen tenner eller klør. Da sa Mielikki: "Jeg ville gi deg klør og tenner, Otso, men jeg frykter at du vil bruke dem til å skade mennesker med." Men Otso falt på kne og sverget at han aldri ville skade de gode. Så tok Mielikki de hardeste knutene fra alle trærne for å lage tenner og klør til ham, men alle var for svake. Deretter gikk hun til et magisk grantre som vokste i Tapios rike, og som hadde sølvgrener og gylne kongler; av disse laget hun Otsos klør og tenner. Slik ble Otso født og oppfostret.'

Så festet de og koste seg, og da festen var over, prøvde de alle å se hvem som kunne trekke ut Otsos tenner og klør, for å bevare dem for deres magiske kraft. Av alle mennene var det bare den aldrende Wainamoinen som klarte å dra dem ut. Da dette var gjort, hentet Wainamoinen sin kantele og ba dem tenne fakler, ettersom det allerede var mørkt. Deretter sang han vakre sanger og spilte nydelig musikk, slik at den lange kvelden gikk som av magi, og han sang om jegerens seier og ba til Ukko om alltid å gi lykke til jegerne i Kalevala.

Slik ble Louhis to første forsøk på hevn mislykkede.

Da disse to farene var overvunnet, spilte Wainamoinen på sin kantele så vakkert at Solen og Månen kom ned fra sine steder på himmelen for å lytte til musikken hans.

Men den onde Louhi snek seg innpå dem umerket og gjorde både Solen og Månen til sine fanger, og førte dem bort til det dystre Nordlandet, og der gjemte hun dem begge i huler i fjellene, slik at de aldri mer skulle skinne over Kalevala. Deretter snek Louhi seg tilbake til Kalevala og stjal all ilden fra peisene, og etterlot alle hjemmene deres kalde og dystre. Da var det bare svart natt i verden, og den mektige Ukko visste selv ikke hva han skulle gjøre uten lyset fra Solen og Månen.

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ukko vandret over hele skyhimmelen for å finne ut hva som hadde skjedd med Solen og Månen, og til slutt svingte han ildssverdet sitt over hodet sitt slik at lynet flammende over hele himmelen. Av dette lynet tente han et lite bål, og etter å ha lagt det i en gull- og sølvvugge, ga han det til Eterjomfruene for at de skulle vugge og passe på det, til det vokste til en ny Sol. Slik ble Ildbarnet tatt godt vare på, og det vokste raskt; men en dag fulgte jomfruene ikke nøye nok med, og det rømte fra dem, og idet det brøt seg gjennom skyene med en lyd som et tordenskrall, skjøt det over himmelen som en rød ildkule.

Så sa Wainamoinen til Ilmarinen: «Kom, la oss se hva dette er for en ild som er falt ned fra himmelen.» Og så satte de kursen mot stedet der ildkulen syntes å ha falt. Snart kom de til en bred elv og satte i gang med å lage en magisk båt for å krysse den, og på svært kort tid var båten ferdig, og de rodde over. På den andre bredden ble de møtt av den eldste av Eterjomfruene, som spurte dem hvor de var på vei.

Så fortalte de henne hvem de var, og at de hadde mistet all ild og alt lys i Kalevala, så de var kommet for å lete etter ilden de hadde sett falle ned fra himmelen. Da fortalte Eterjomfruen dem hva som hadde skjedd, og sa: «Etter at Ildbarnet hadde begynt å vokse, rømte det fra oss en dag, og idet det brøt seg gjennom skyene, kom det ned til Pohjola. Der drepte det unge menn, spedbarn og gamle mennesker, til det ble drevet bort av en magisk forheksning. Det flyktet derfra, mens det brente ned marker og skoger underveis, helt til det til slutt styrtet ned i en stor innsjø og fikk vannet til å koke og rase. Da holdt fiskene et råd om hvordan de skulle bli kvitt det, og det ble bestemt at en av dem måtte svelge det. Først prøvde laksen, men klarte det ikke, og så gjorde den modige hvittingen et utfall og klarte å svelge det onde Ildbarnet. Etter dette ble vannet i innsjøen rolig igjen, og alt fortsatte som før.»

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men snart ble hvitfisken grepet av fryktelige smerter og begynte å svømme rundt i pine, og ba om at noen skulle drepe ham og gjøre slutt på lidelsene hans. I lang tid svømte han rundt uten at noen la merke til ham, men til slutt grep en ørret tak i hvitfisken og svelget ham. En stund var alt stille igjen, men så begynte ørreten å lide i sin tur. Likevel var alle fiskene redde for å svelge ham, helt til en gjedde dukket opp og spiste opp ørreten. Men så ble gjedden grepet av de samme smertene, og nå svømmer den rundt i stor smerte, men ingen vil hjelpe den.

Da Eterjomfruen var ferdig med sin beretning om det som hadde skjedd, vevde Wainamoinen og Ilmarinen et stort nett av tang, og de skyndte seg til innsjøen og begynte å dra nettet gjennom hele vannet for å fange Ildfisken. Men nettet var dårlig, og de klarte ikke å fange gjedden som hadde svelget de andre fiskene og Ildbarnet.

Så ga de to magikerne opp sitt ubrukelige nett, og valgte seg en øy i nærheten der de skulle plante lin for å lage et sterkere og bedre nett. De dro til Tuonis rike før de kunne finne det rette frøet, og fant det der under omsorg av et lite insekt. Da de hadde hentet frøet fra Dødslandet, plantet de det på kysten, i asken etter et skip som hadde blitt brent der, og i løpet av én eneste natt vokste linet opp og ble modent. Så dro de det opp, vasket, tørket og kjemmet det, og tok det med til Kalevala-jomfruene for å spinne det. Snart var spinningen ferdig, og nettet var vevd.

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så tok de to store heltene det linlignende garnet og skyndte seg tilbake til innsjøen og begynte å dra etter Ildfisken. Men de fanget bare vanlige fisker, og gjedden forble skjult i de dype hulene. Deretter gjorde Wainamoinen garnet lengre og bredere, og de prøvde igjen, men selv om de fanget fisk av alle arter, var ikke Ildfisken blant dem. Deretter ba Wainamoinen til Ahto, havets gud, og hans kone Wellamo, om at de skulle drive Ildfisken inn i garnene hans. Knapt hadde Wainamoinen snakket ferdig, før en liten dverg steg opp av vannet og tilbød seg å hjelpe dem. De tok imot den bittelille mannens hjelp, og mens de dro i garnene, slo dvergen vannet med en magisk stang og skremte alle fiskene mot dem. Og mens de dro, sang Wainamoinen en magisk trylleformel for å få fiskene til å komme i enda større antall.

Denne gangen var garnet fullt av gjedder, og de dro det gledestrålende til land, og blant dem fant de Ildfisken. Så kastet de de andre fiskene tilbake i vannet, og Wainamoinen trakk kniven sin og begynte å skjære opp Ildfisken. Inne i gjedden fant han ørreten, og inne i ørreten hvittingen, og da han åpnet hvittingen, kom han over en klump med blått garn. Wainamoinen rullet raskt opp den blå klumpen, og inni den fant han en rød klump, og da han hadde åpnet den røde klumpen, kom han til ildkulen i midten.

De grublet over hvordan de skulle få ilden til Kalevala, og til slutt tok Ilmarinen den i hendene sine for å bære den bort. Men den svidde Wainamoiness skjegg og brente Ilmarinens hender forferdelig, og så hoppet den ut av rekkevidden deres og rullet av gårde over mark og skog, mens den brente alt på sin vei. Wainamoinen skyndte seg etter den, og til slutt fant han den gjemt i en haug med råttent treverk. Deretter tok han den og la den, med alt treverket, i en kobberkasse og skyndte seg hjemover. Slik kom ilden tilbake til Kalevala.

# book_id: global-gutenberg-translation-a9d59e52447c4708ba0e462b8a6cf99f
# book_title: Louhi forsøker hevn
# chapter_id: 1-louhi-forsoker-hevn
# chapter_title: Louhi forsøker hevn
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men Ilmarinen, som led store smerter på grunn av sine forbrente hender, skyndte seg til sjøen for å vaske dem i det kjølige vannet. Og han kalte på isen, frosten og snøen for at de skulle komme og kjøle hans uttørkede hender, og da alt dette viste seg å være utilstrekkelig, ba han den mektige Ukko om å sende ham noen helbredende salve som kunne ta bort den grusomme smerten.

Og Ukko bønnhørte ham, og hendene hans ble helbredet. Deretter vendte Ilmarinen hjem og gledet seg over å se at Wainamoinen allerede hadde brakt ilden dit.