Vinneren av det gylne skinnet

# book_id: bc945dd6cb4343fbbd7372f5fe57b6bc
# book_title: Vinneren av det gylne skinnet
# chapter_id: 1-vinneren-av-det-gylne-skinnet
# chapter_title: Vinneren av det gylne skinnet
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jason lot bygge en båt som han planla å seile ut med på en slags sjørøverferd. Han skulle reise helt til østkysten av Svartehavet for å prøve å ta det gylne skinnet og bringe det med seg hjem.

Det gylne skinnet var virkelig en stor skatt, for det kunne minne om det flygende teppet i et eventyr. I svært gamle tider hadde Merkur, guden med de bevingede skoene, gitt dronningen av Thessalia en vær med skinn av rent gull. En dag måtte dronningen få sønnen sin raskt og hemmelig i sikkerhet utenfor riket. Hun sendte ham derfor av sted på ryggen av væren, som sprang opp i luften, krysset stredet mellom Europa og Asia og satte gutten trygt ned i Kolchis ved Svartehavet.

Helt siden da hadde gullskinnet hengt i en hellig lund i Kolchis, voktet av en drage som aldri sov. Det ble sagt at skinnet kunne bære et menneske gjennom luften så langt det ønsket å reise, og at gullet var det fineste og reneste i verden. Mange eventyrere hadde rustet ut ekspedisjoner for å få tak i det gylne skinnet, men ingen hadde lyktes. Jason så imidlertid annerledes på saken enn de andre unge grekerne som hadde dratt ut etter skinnet. Han mente at han på et vis hadde rett til det, for dersom han brakte det hjem, skulle han bli konge.

Jasons onkel Pelias var konge over en del av Thessalia. Siden det gylne skinnet opprinnelig hadde tilhørt Thessalia, mente Pelias at en konge som fikk tak i det, kunne beholde det og nyte godt av de magiske kreftene. Men Pelias ville ikke selv ta bryet med å hente det. Han var villig til å gi fra seg tronen til den unge Jason dersom Jason brakte skinnet hjem. Med utsikten til en slik belønning var Jason mer enn villig til å lede sjørøverferden.

# book_id: bc945dd6cb4343fbbd7372f5fe57b6bc
# book_title: Vinneren av det gylne skinnet
# chapter_id: 1-vinneren-av-det-gylne-skinnet
# chapter_title: Vinneren av det gylne skinnet
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jason bygde ikke skipet selv, men betalte en enorm sum for å få det gjort. På den tiden var det en kolossal oppgave å lage en båt som kunne tåle en sjøreise. Grekerne hadde stort sett bare små, kanoformede båter som var hulet ut av trestammer. Jason ville ha med seg femti venner, og derfor måtte det bygges en større båt enn noen som før var sjøsatt fra Thessalia. Et gigantisk tre måtte felles, hules ut og formes for hånd. Nye vevstoler måtte settes i arbeid for å veve seilduk som var bred nok. I månedsvis lød økser og meisler langs stranden. Til slutt sto det store skipet Argo ferdig og ble sjøsatt, og Jason tok vennene sine, argonautene, om bord.

Jason valgte mannskapet sitt med omhu. De var alle dyktige unge menn av fornem slekt fra Hellas, og hver av dem skulle senere bli berømt. Herakles var blant argonautene, og ingen kunne måle seg med ham i styrke. Der var Thesevs, som kunne flytte steiner og fange røvere på egen hånd. Der var også Orfeus, sønn av Apollon, som kunne temme ville dyr med den vakre musikken fra lyren sin. Nestor, som siden ble en berømt gresk kriger, dro også med. De gikk om bord sammen med lederen Jason. En susende bris fylte seilene, og Argo skjøt fart mot Kolchis.

Reisen var lang, men de nådde den fremmede kysten uten alvorlige uhell. De sprang i land, gikk straks til kongen av Kolchis og krevde å få det gylne skinnet. I ungdommelig overmot trodde argonautene at ingen kunne stå imot dem eller nekte dem noe, men kongen tok kravet alvorlig.

«Du må gjøre deg fortjent til skinnet, Jason», sa han. «Noe så verdifullt får man ikke bare ved å be om det. Er du modig nok til å spenne oksene mine for plogen og så en åker med dragetenner?»

Jason gispet. Han kjente oksene i Kolchis av rykte, selv om han aldri hadde forestilt seg at han selv skulle bli bedt om å spenne dem for plogen. De hadde tenner av bronse og pustet ild fra neseborene, flammer som fortærte alt de berørte. Pusten deres brølte som en ovn, og røyken var kvelende.

# book_id: bc945dd6cb4343fbbd7372f5fe57b6bc
# book_title: Vinneren av det gylne skinnet
# chapter_id: 1-vinneren-av-det-gylne-skinnet
# chapter_title: Vinneren av det gylne skinnet
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Til tross for frykten fikk Jason en ny tanke. Kongen hadde sagt at skinnet måtte fortjenes, og at noe så verdifullt ikke kunne vinnes bare ved å be om det. Det var jo sant, tenkte Jason, og han kjente motet vokse. Nå begynte han å bli den helten han alltid hadde båret i seg.

«Slipp oksene dine løs», sa han til kongen av Kolchis.

Da skjedde det som ofte skjer når noen bestemmer seg for å våge en tilsynelatende umulig oppgave: Jason fikk hjelp. Medea, datteren til kongen av Kolchis, ga ham en amulett som beskyttet mot ild. Oksene stormet ut på marken og spydde flammer som drager, men Jason gikk modig fram for å møte dem. Argonautene fulgte ham med skrekk, men han gikk rett bort til oksene, og stemmen hans så ut til å dempe raseriet deres. Fryktløst strøk han dem over halsen, la åket på dem og spente dem for plogen.

Dragetenner var en merkelig slags frø å så. Mens Jason pløyde rette furer og strødde tennene i jorden, samlet rikets folk og argonautene seg langs kanten av åkeren for å se på. Jason begynte å lure på om kongen gjorde narr av ham. Det ville i det minste vært fornuftig å bruke de ildsprutende oksenes styrke til å pløye en åker for korn og hvete, tenkte han mens han gikk fram og tilbake over marken. Plutselig lød et rop fra mengden. Jason snudde seg og fikk se et underlig syn.

Jordklumpene over dragetennene begynte å røre på seg, og blanke spydspisser brøt opp gjennom overflaten. Så kom hjelmer med vaiende fjærbusker til syne, fulgt av skuldre, armer og hele mannskropper. På et øyeblikk vrimlet åkeren av væpnede krigere som rykket fram mot Jason.

Jason var én mann mot en hel hær, men synet vakte det samme motet i hver av argonautene som allerede hadde våknet i ham. De stormet fram for å hjelpe lederen sin. Jason gikk tappert til angrep på krigerne, men verken han eller grekerne ville hatt noe håp dersom motet hans ikke var blitt belønnet enda en gang. Medea sendte helten et fortryllet sverd. Han kastet det inn blant krigerne. Straks sluttet de å angripe grekerne, vendte seg mot hverandre og kjempet til de alle var falt.

Enda en fare ventet Jason: dragen som voktet skinnet med øyne som aldri lukket seg. Også denne prøven var han modig nok til å møte.

# book_id: bc945dd6cb4343fbbd7372f5fe57b6bc
# book_title: Vinneren av det gylne skinnet
# chapter_id: 1-vinneren-av-det-gylne-skinnet
# chapter_title: Vinneren av det gylne skinnet
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han gikk inn i lunden som skjermet det gylne skinnet, tok det glitrende skinnet ned fra eiketreet, unnslapp dragen og la ut på hjemreisen til Hellas sammen med argonautene.

Folket utropte Jason til konge da han og de andre unge greske heltene kom i land i Thessalia. De valgte ham for tapperheten hans, ikke for byttet, og æren ble desto større fordi han hadde dratt ut som eventyrer og vendt hjem som seierherre etter en stor kamp.

Det merkeligste ved historien er at ingen vet hva som hendte med det gylne skinnet etter at Jason og argonautene brakte det hjem. Ingen ser ut til å ha hørt om det siden. Kanskje selv en slik skatt bleknet og mistet sin verdi ved siden av den gylne belønningen argonautene virkelig vant og beholdt resten av livet: motet til å handle.