Reisen mot vest for 11 år

Før alt fikk navn, løftet verden seg sakte fra mørket. Hav rullet, fjell steg, og langt i øst spratt en kjede av tinder opp av vannet som om jorden strakte ryggen. I det høyeste lå Flower-Fruit-fjellet. Der drakk en stein år etter år dugg og sol, til den en dag sprakk med et lys som hørtes mer enn det lyste. Ut kom en ape, varm og våken fra første steg. Øynene hans skjøt to stråler rett opp, og de som bor i himmelen merket det. De sa ingenting, men de fulgte med.

Apen lærte fort hvordan man bukker så andre ikke blir redde. Han fant en flokk ved en foss. De lo av dagen og stjal av natten, slik apekatter gjør. En dag våget han det ingen andre turte: stakk hodet inn bak fossefallet og sprang gjennom vannveggen. Bak vannet fant han en tørr hule, som et lite land inni fjellet. Hulen fikk navnet Himmelrommet i fjellet. Apene bøyde seg for ham. «Stein»-navnet han kom med, la han fra seg. De kalte ham noe ingen bok hadde skrevet før: den vakre apekongen.

Den nye kongen lo og festet. Men midt i gleden var det en kald prikk: Også en konge dør. Han ville ikke bare ha mer mat og mer dans; han ville ha en vei ut av selve slutten. Som mange som elsker livet gjorde før ham, dro han til sjøs og lette etter en mester.

Han lærte menneskenes klær og måter, og hvor fort de ler når du snubler. Dører slo igjen. Noen lærere slo ham ut igjen. Til slutt stod han foran Patriarken Subhuti, en mester som kunne lese lyn i øyne. Subhuti så at apens villskap kunne bindes til form. Han gav ham et navn som var lekkert og tungt på samme tid: Sun Wukong, Oppvåknet til tomheten. Under navnet lå en vei: å samle alt som spratt i hver sin retning i ham, og få kropp og sinn til å gå i samme linje.

Mesteren lærte ham sytti-to forvandlinger. Han lærte å gjøre luft til kropp og kropp til luft. Han lærte en sky-salto som bar ham 108 000 li på et øyeblikk. Han lærte å riste ut hår som ble hundre små Wukonger som gjorde som han ville. Til slutt sa Subhuti: «Gjør ikke slikt foran folk.» Wukong lo, for snoren rundt hjertet hans satt ikke stramt ennå. Likevel kjente han kanten av en sannhet: Kraft uten ramme straffer seg selv.

Da han kom hjem, fant han at den som ikke kan slå, blir slått. Fiender stjal. Venner ble bortført. Han dykket ned til Dragekongens palass under sjøen, hvor lyset skar gjennom koraller. Han ba dårlig, men tok godt. En gammel jernstav svarte ham i hånd og sinn. Den kunne krympe til en nål bak øret og vokse til en søyle i neven. Dragekongens brødre ga ham hjelm, rustning og sko for å bli kvitt ham. Han gikk derfra lett i trinnet og tung i slaget, og delte ut offisersposter til apene hjemme.

Himmelen hørte bråket. En utsending kom med smil som kjentes som tau. De tilbød Wukong en plass i himmelen, nederst: stallmester for himmelske hester. Fornærmelsen brant. Han slo seg vrang, åt ferskener før gudene fikk dem, drakk udødelighetsvin og tømte krukker med piller han ikke forsto. Og fordi ingen hadde en stor nok tittel, ga han seg selv en: Den store vismannen lik himmelen.

Da kom hele himmelske hæren. Han slo dem tilbake lenge, med list og rå styrke. Til slutt ble han fanget av Erlang Shen, jegeren med et ekstra øye. De presset ham i Laozi sin ovn for å smelte ham til lydighet. Etter førtini dager spratt han ut, ikke smeltet, men herdet. Øynene var rødkantede av ild. Da trådte Buddha frem. Han lot Wukong hoppe langt i ett pust, smilte, og viste at alt hadde vært inne i hans hånd. Med en rolig gest ble fem fjell lagt over apen. Der lå han, fri og bundet, under Fem-elementers fjell.

Tiden falt på plass igjen. Guanyin, barmhjertighetens bodhisattva, så kaoset som følger kraft uten form, og gikk ut med et nytt oppdrag: hente skriftene i vest, bringe dem til øst, så ord kunne bære det sverd ikke kan. Hun ordnet smått for at stort skulle skje: En hvit drage i skyld skulle bli hest; en himmelsk kommandør som hadde falt for sin egen hånd, skulle bli Zhu Bajie, halv mann, halv svin; en elvedemon skulle renses og holde følge; og et menneske måtte bære ordet.

I Tang-riket falt skygge over keiser Taizong. Han drømte tyver og så dem våkne. Han falt syk, kom til underverdenens domsaler, forhandlet som keiser også der, og kikket i bøker ingen levende skal se. Der lå spor etter apekongens herjing: navn på alle aper var strøket fra fødsels- og dødens registre. Noe i verden sto skjevt. Taizong kom tilbake, men med en knekk i lyden. Han beordret en stor renselse for levende og døde. Dit kom en fattig munk med en brokade-kåpe som glødet av mantraer. Han tilbød også en hest som egentlig var den hvite dragen i skyld. Keiseren kjente at dette var den rette, og ga kappen, hesten og oppdraget til Tripitaka, munken som var blitt båret på en planke over vann som barn, og som nå bar strenghet som klarhet.

Guanyin la ikke alt til rette med store fakter. Hun la små nøkler der de trengtes. Tripitaka gikk til fjellet hvor Wukong lå begravd under stein. Han løftet forseglingen. Apen steg ut, takknemlig og uregjerlig. Guanyin kom som en fattig gammel kvinne med en enkel hatt. I bremmen lå en usynlig ring. Hun hvisket et mantra inn i Tripitakas sinn: Når det ble sagt høyt, strammet ringen seg rundt apens hode. Wukong hatet det og forsto det i samme støt. Han bøyde seg for Tripitaka. Slik ble ordets mann og handlingens kropp bundet sammen av en snor som kunne strammes når det var nødvendig.

De dro vestover. Straks viste en elv tennene. En drage i vannet slukte Tripitakas hest og ville ha munken også. Wukong skilte vannet, grep dragen og holdt ham helt til Guanyin kom. Dragen, skyldbøyd, lovet å gjøre bot. Han ble hvit ridehest under Tripitakas hånd.

Ved Black Wind-berget så en svartbjørn mer enn han burde. Brokade-kåpen var ikke bare stoff; den var et løfte. Han stjal den i et svart byks. Wukong raste og svingte staven, men list møtte ham med motlist. Han gikk til Guanyin. Hun kom ikke som dronning, men som håndverker, og vant kappen tilbake med mildt press. Bjørnen ble ikke flådd, men satt i tjeneste ved Pu Tuo som vokter. Kåpen var tilbake på Tripitakas skuldre, ikke som pynt, men som minne om hva som frister.

I Gao-landsbyen het brudeskammen Zhu Bajie. En tidligere himmelsk kommandør hadde falt for øynene til en månegudinne i fylla og var blitt kastet ned. Nå var han halvt svin, halvt mann, med en rake med ni tinder, mye appetitt og et hjerte som ofte var på rett vei men gikk seg bort. Han snakket høyt og angret sent. Wukong og Tripitaka møtte ham med strenghet og nåde. Da han hørte Guanyins navn, sank hodet. Han fikk navnet Bajie, Åtte forbud, og ble med dem. Sterk i armene, svak i fristelser, og morsom når alt var tungt.

De sto ved Den strømmende sandens elv. Der bodde Sha Wujing, elvedemon med perler av skaller på brystet, full av skam over gammel skyld. Han kjempet mot Wukong til vannet ble hvitt. Da Tripitaka snakket rolig om å bære for andre, la demonen fra seg spydet og bøyde seg. Han ble med, stille og trofast, og bar last når andre bar ord.

Ikke all fare kom med klo og tann. Ved Gulvindåsen blåste en demon med en pust som skrelte ansiktet. Wukongs ildøyne, herdet i Laozi sin ovn, sved i støvet. Han tvang dem igjen. Vinden snappet Tripitaka. Da stormen roet seg og Wukong våget å se, var verden ny og tom. På en vegg hang en lapp fra skjulte skytsguder. I en skål lå salven av tre blomster og ni sønner. Han smurte den over øynene, og smerte ble til klarhet. Han forsto en ny type mot: ikke å slå først, men å gå inn usett. Han ble mygg, flue, hårstrå og list, og snek seg inn i hulene der tause tau hang fra taket. Bajie sto ute og bablet om suppe og slag. Tripitaka, bundet, resiterte en liten Hjertets sutra han hadde fått i et ørnerede, og holdt panikken borte med pust.

De vant tilbake munken og gikk videre. For hver fare ble laget fastere. Wukongs hovmod ble tvunget inn i plikt. Tripitakas høflige frykt ble presset inn i dristighet. Bajiés latskap ble holdt i arbeid av venners blikk. Sha Wujing sa ikke mye, men var alltid der.

De kom til hvite åssider under grått skydekke. Der møtte de en gammel kvinne som bar en kurv, en ung pike som lette etter kyr, og en mann med øks. Wukong så gjennom dem alle tre. Det var den samme demonen i forkledning, Den hvite benånden, som ville spise Tripitaka for å bli udødelig. Han slo henne ned tre ganger. Hver gang lå det et menneske lik foran Tripitaka, rent som uskyld. Tripitaka skrek av sorg og sinne. Han trodde Wukong slo ned uskyldige.

Han sa mantraet Guanyin hadde gitt ham. Ringen rundt apens hode trakk seg sammen med et smell av smerte. Wukong falt på kne. «Jeg drepte en demon,» sa han, «ikke mennesker.» Tripitaka så bare blodet. Han sa nye stavelser. Smerten ble en vegg. Til slutt pekte han mot stien og sa at Wukong skulle gå. Apen holdt hodet. Han sa ikke et ord til. Han snudde ryggen, sprang ut i sky og forsvant.

Ut på kvelden satt mester, Bajie og Sha Wujing i en grøft. De var mer alene enn før Wukong kom fri under fjellet. Vinden bar lyder ingen kunne slå. En demon hørte svakhetens klirr, og kom. Tripitaka ble bundet igjen, denne gang av silketråder som ble strammere jo mer han prøvde å holde roen. Bajie svingte riven, men traff luft. Sha Wujing ble dratt ned i skjørt vann. Det var ikke sverd som trengtes. Det var den som Tripitaka nettopp hadde sendt bort.

Guanyin så på stillheten på stien og lot et blad falle dit vinden bar det. Det landet ved Flower-Fruit-fjellet, der Wukong satt alene i hula med apene fra gamle dager som lo og bråkte, slik venner gjør når et hjerte vil skjule noe. Hun sa ikke «gå tilbake». Hun sa bare navnet til den som hadde bundet ham, rolig. Wukong reiste seg. Han var sint, men enda mer var han såret av sin egen stolthet. Han dro av gårde uten å svinge staven for å imponere noen. Han kom i tide. Slik er det av og til når man holder ut det som svir.

Han gikk som mygg og skygge, klippet tråder, bar mester sin ut, skjelte Bajie og lo med ham i samme pust, og nikket til Sha Wujing med takk som ikke trengte ord. Tripitaka gråt åpent. Han ba om tilgivelse. Wukong sukket som om en fjellvegg flyttet seg litt, og sa at ringen kunne bli sittende. Den hadde reddet dem alle. Mester sa ikke mantraet den kvelden. Han sa takk.

Om morgenen var de fire igjen, pluss en hest som lynte. Og de gikk videre, saktere innvendig og raskere i skrittene. Fortellingen ble dypere av alt som ikke ble sagt høyt.

I en grønn dal stod røde faner. En gutt med øyne som stjerner og smil som tannkniv, styrte en hær av smådjevler. Red Boy het han, barn av Oxedemonkongen og Prinsesse Jernvifte. Han tente levende flammer med pusten sin, et ildspråk som ikke så vann, bare olje. Han fanget Tripitaka som om han tok en spurv ut av lufta. Wukong prøvde alt. Han lånte våpen, forvandlet seg til flamme, vind og mann. Ilden var for ren og for vill. Bajié svidde ørene. Sha Wujing bar vann og vann og ble likevel tørr i blikket.

Wukong gikk til Guanyin. Han kom ikke med brystet først, men med hodet bøyd. Hun smilte svakt, gikk ned i dalen, lot som hun var en ydmyk nonne som solgte en magisk lotus. Red Boy lo av henne, og i det samme var han i lotusens fang. Guanyin la jern på ham, ikke for å knuse, men for å forme. Han ble en tjener i hennes tempel, med ild som kunne varme, ikke brenne ned. Tripitaka ble løst, og Wukong følte ikke skam denne gangen, bare lettelse.

«Det er ikke alt man klarer ved å være flinkest,» sa Bajie senere over en bolle ris. «Noe må man bare bøye seg for.» «Som matlyst?» svarte Wukong. De lo begge to, og Sha Wujing nikket som om det var et slags dikt.

Langt fremme steg en vegg av luft som dirret som varme over stein. Det var Ildfjellet. Selv steiner pustet der. Ingen vei forbi uten Banana-løv-viften, stor som et seil, viftet av Prinsesse Jernvifte. Wukong gikk for å låne den. Det var mindre som å låne, mer som å stjele fra noen du engang hadde kalt bror. Oxedemonkongen var en gammel svorbror av ham fra dumdristige dager.

Wukong prøvde med pen munn. Døren smalt. Han stjal, han mistet, han forvandlet seg, han ble gjennomskuet, han la igjen apekatter som hår, han ble jaget av en okse med horn som slo hull i luft. Bajié trakk pusten tungt mellom slagene. Sha Wujing stod som et fjell som ikke later som. Til slutt ropte Wukong på hjelp fra himmelen og havet. Guanyin lot litt av alt ettertrykket sitt lekke ut i verden. Prinsesse Jernvifte ble trøtt av sin egen skarphet, Oxedemonkongen ble bundet i sin egen stolthet, og viften ble viklet ut i Wukongs hender, ikke som bytte, men som et lånt verktøy. De viftet fjellet ned til sval jord, og veien åpnet seg.

Tripitaka takket, men det var en tung takk. Han hadde ikke gjort annet enn å puste og ikke miste hjertet i varmen. Det er også arbeid, men han ønsket ofte at han kunne gjøre mer enn å stå.

Så kom de til Kvinnenes land. Der fantes ingen menn, bare døtre, mødre og dronning. Vann fra Mor-og-barn-elven lå som glass i solen. «Drikk ikke,» sa Wukong. Bajie drakk. Mester drakk. Snart bar de begge på noe de ikke hadde bedt om. Magene vokste. Latter og alvor blandet seg. Dronningen ville gifte seg med Tripitaka, for han var mild og sto støtt i blikket. Han bukket, takket og sa nei, rolig og klart, enda alt i ham ville være høflig mer enn tydelig.

Wukong forvandlet seg til budbærer, lege, vind og sky. Han hentet avbrytende vann, som tok svangerskapet tilbake til kilde. Bajie klødde seg i nakken og lovet å tenke seg om før han drakk noe neste gang. Dronningen holdt hva hun hadde lovet: Hun lot dem dra. Hun sto lenge på muren og så etter dem, som om det var en hemmelighet hun ikke trengte å holde lenger. Tripitaka snudde seg ikke, for han visste at blikket kunne gjøre vondt verre.

De gikk gjennom en port der lukt av jasmin hang i lufta, men jorden under føttene var støvete og vanlig. Det var godt. Ikke alt trenger å være eventyr for å være virkelig.

I en kløft gjemte det seg to brødre som holdt på navn. Gullhorn og Sølvhorn het de, med redskaper som sugde deg inn om du svarte da de ropte navnet ditt. De bar en kalebass som kunne sluke hele menn, og en flaske som kunne binde luft. De fanget Wukong én gang. Han sa sitt eget navn for høyt og var borte.

Men en ape gir seg ikke etter ett fall. Han forvandlet seg til en flue inni kalebassen, klatret ut igjen, lot dem rope, svarte med et annet navn, skrev «falsk» på ryggen sin med støv, slik at når de trodde de hadde ham, så hadde de bare lyden av ham. Han fanget dem til slutt i sine egne redskaper, og lufta luktet av skam og kritt. Laozi hentet senere tingene hjem til himmelen, og Wukong renset hendene sine som om ordentlig eierskap også betydde noe for en tyv i hjertet som var på vei mot å bli bra.

Bajie bar redskaper de ikke trengte mer og mumlet om at alt var tyngre enn det så ut. Sha Wujing smilte lite, men når han gjorde det, var det som en brønn som plutselig glitret i lys.

En dag ble trærne tynne, og alt ble dekket av tråder som glinset. Edderkoppdemonene i Silkehulen spant nett av hvit blank plikt. De var vakre å se på, farlige å nærme. Tripitaka ble heist opp som frukt. Bajie gikk i fella etter en lovet kake. Sha Wujing ble surret før han rakk å svinge staven sin. Wukong så nærbilde av en enkelt tråd og forsto at tålmodighet og ild var det han trengte.

Han ble mygg, flue, furu, giftpil og flamme. Han brant silkene akkurat så mye at ingen venn ble svidd. Han lot demonenes smil speile sin egen list, og speilet sprakk. Tripitaka ble satt på jord igjen. «Det er en uting å bli bundet for ofte,» sa Bajie og ristet på stive armer. «Det er en ting å lære av det,» svarte mester. «Og en ting å spøke om det,» la Wukong til. «Vi trenger alle tre.»

De sov den natten ved en bekk. Hesten sto med hodet tungt og drømte kanskje om å være drage igjen. Månen lå som en mynt i vannet, og alt virket nesten lett, før neste kneik viste seg.

I Kongeriket Vognlangsomm, Chechi, bar kongen på en dum stolthet. Tre falske guder hadde lurt ham til å la barn ofres for regn. De var ingen guder, bare demoner i lånte klær. De likte bukkene og røyken mer enn menneskene som bar alt. Folket var redde. Prester pekte på stjernene for å slippe å peke på sannheten.

Wukong gikk rett inn i tempelet og sa at alt var løgn. Bajie sa at han kunne bevise det med riven. Sha Wujing så på Tripitaka for å få ja eller nei. Tripitaka ba ikke om lov fra kongen. Han ba om regn som sitter rett, ikke regn som lukter fett. De tre «gudene» ble dratt ut i lyset og viste horn under hår og hale under silke. De løp. Wukong løp fortere. Han bandt dem og slapp dem fri i samme bevegelse, men nå som det de egentlig var. Regnet som kom etterpå smakte av jord og var ikke kjøpt med barns gråt.

Kongen skammet seg, og skam kan være god hvis den får deg til å reise deg. Han ba Tripitaka om tilgivelse. Munken nikket. «Bygg en brønn og en skole,» sa han stille. «Gjør det som gjør dagen bedre for de som ikke står på en trone.»

De nådde Løvkamel-ryggen, hvor tre brødre styrte med gevir, snabel og pels. En løve, en elefant og en kamel, alle tre demoner i kongeklær. De tvang folk til å gi fra seg blod og gull. De likte mest å se redsel i øyne. Wukong kjempet og tapte for en gangs skyld første kvelden. Bajie løp for livet, Sha Wujing bar mester vekk under en kornåker. De hvilte bak en mur som luktet av kål og røyk.

Wukong gikk ikke i seg selv for å finne nye triks. Han gikk oppover. Han ba om hjelp. Guanyin vendte blikket mot ham uten å blunke, og viste ham en vei som ikke var bråk, men samarbeid. Med hjelp fra høye og lave ble de tre demonene slått akkurat der de var sterke: stoltheten i nakken. Ingen ble drept unødig. Noen ble satt i arbeid litt lenger sør. Og Tripitaka sa takk igjen, den typen takk som betyr «jeg kunne ikke dette uten dere».

I den stillheten etterpå, som ofte er det vakreste som finnes, sa Bajie lavt at han var sulten. Alle lo så flammene i bålet skalv.

Ved Den strømmende sandens søsterelv kom en gammel skilpadde opp og tilbød ryggen sin. «Spør Buddha hvor gammel jeg blir,» ba den, og lo med lang hals. De red forsiktig over. Vannet var dypt som natt. De lovet. Men lovnader bor dårlig i lommer ved siden av små steiner og tørre riskorn. De glemte. Skilpadden husket.

Før de var fremme, kom flere prøver: munker som var tiggere i navnet, men tyver i hjertet; en jeger som skjøt med bønner; en by som solgte drømmer i poser. Noe vant de fordi Wukong slo hardt. Noe vant de fordi Tripitaka sa lite. Noe vant de fordi Bajié endelig bar uten å klage hele veien. Sha Wujing vant oftest fordi han sto.

En kveld sto det en port som ikke var der i går. Over den sto det: Tordenklostret. De var fremme. De gikk inn. Vinden luktet av røkelse og våte steiner. Munker med øyne som speil tok imot dem. «Skriftene er her,» sa de, og rakte ut rør som var tomme. Ingen ord, bare papir. Wukong snudde seg for å se om dette også var en prøve. Det var det. «Betaler dere ikke, får dere tomhet,» sa en munk og smilte uten å mene glede. De gav en bolle. De fikk skriftene med ord i. Slik kan det være, selv i steder som kaller seg rettferdige.

De gikk ut av vest. Skriftene var tunge og lette på samme tid. På en bro sto skilpadden og ventet. «Hva sa Buddha om min alder?» spurte den. Ingen svarte. Skilpadden ristet på ryggen. Bro og rygg var det samme. De falt i vannet, klamret seg fast, mistet nesten en rull, fant den igjen i sivet. Wukong lo og ba om unnskyldning mens han lo. Tripitaka holdt pusten og sa at de skulle være mer nøye med ord fremover. Bajié sverget på å huske alt til i morgen. Sha Wujing fant roen først, som vanlig.

Da de kom til Chang’an, var byen ny i deres øyne og den samme i alle andres. Keiser Taizong tok imot dem. Han så på skriftene som om de var steiner som kunne synge. Han bøyde hodet sitt dypere enn sist. De rullet ut ord i templer og under trær. Folk leste, noen lyttet, noen lot det gå forbi. Slik er det. Ordene gjorde likevel sitt arbeid. De gikk ut i hus og hjerter, og ble til små, nesten usynlige endringer i hvordan folk sto og snakket sammen.

Da alt var delt, reiste de fire seg igjen. Eller fem, med hesten. De skulle ikke videre i geografi, men i det som ikke kan tegnes på et kart. Titler kom, men det var ikke titlene som var målet. De var bare navn på forandringer som allerede var skjedd inni dem.

Tripitaka, som engang var Jiangliu, ble til Buddha med sandeltre-meritter, den som bærer det rolige lyset videre. Han var ikke lenger en som bare stod og bar. Han lyste uten å blende. Sun Wukong ble Kjemperen-Buddha, den som slåss uten hat og stanser når kampen er vunnet. Ringen rundt hodet hans var borte. Det den hadde lært, ble igjen i ham. Zhu Bajie ble Renser av alteret, han som spiser ofringers rester og ler av seg selv mens han gjør det. Han fikk beholde appetitten, men han bar den bedre. Sha Wujing ble en arhat med gyllen kropp, stille og solid som alltid, men nå sett for det han var. Den hvite dragen ble himmelsk drage igjen, og gikk ikke mer som en hest, men bar minner om å ha gjort det.

Flower-Fruit-fjellet lå der fortsatt med fossen sin og hulen bak. Apene jublet da Wukong kom på besøk, nå med ro i stegene. Guanyin sto under et tre ved sjøen sin og smilte uten å si et ord. Buddha så på verden som om alt var i ferd med å bli ferdig, og alt akkurat hadde begynt. Keiser Taizong la en hånd på skriftene og tenkte at noen regnskaper ikke er for keisere, bare for de som tør å bøye seg for noe uten navn.

Når man sier at de reiste vestover, høres det ut som en vei som endte da de kom frem. Men veien fortsatte i hver landsby som åpnet en bok, i hver som valgte å bære mer av andres tyngde enn i går, i hver som lo midt i det som var farlig. Det var ikke store ord som gjorde veien lysere. Det var hjerter som lot seg binde, og derfor ble fri.

Og hvis du lytter nøye, kan du noen ganger høre en mygg le i skyggen av en steinvegg, en rake skrape mykt over gårdsplassjord, en rolig stemme resitere en kort sutra, og en hest trekke pusten som en drage. Det er ikke magi. Det er bare historien som fortsetter å gå.