Dr. Jekyll og Mr. Hyde for 12 år

Advokaten Gabriel John Utterson var en stillferdig mann som holdt på orden i alt. Han likte ikke å snakke om seg selv, han drakk litt og sjelden, og han slapp aldri vennene sine når de først trengte ham. Hver søndag gikk han en rolig runde gjennom byen sammen med sin slektning Enfield. En stille morgen stanset de i en trang sidegate der alle hus var pene og nymalte – unntatt ett. Det stod som en råtnende tann i et pent smil: ru mur, ingen vinduer, en dør uten ring og uten navn.

Enfield pekte og fortalte noe han ikke fikk ut av hodet. En natt, sa han, hadde han sett en liten mann komme fort rundt hjørnet og støte på en liten jente, like før dagen grydde. Jenta falt, men mannen stoppet ikke. Han trampet over henne, rolig, som en vogn uten hester. Folk kom løpende, jentas familie gråt og en lege bleknet av avsky. Til slutt presset de den lille mannen til å ordne opp. Han gikk inn gjennom nettopp den dørens mørke gap og kom ut med gull og en sjekk, underskrevet av en høyt respektert mann. Sjekken var ekte. Enfield mente det var utpressing: noen holdt en hemmelighet over en stor manns hode. Han kalte det stedet Black Mail House.

Navnet på den lille var Edward Hyde. Ingen klarte helt å forklare hva som var så fælt med ham. Likevel var det slik med alle som så ham: man følte at noe var feil, som om kroppen hans bar et usynlig skjevt merke. Enfield og Utterson lovet hverandre å ikke snoke, men løftet var tynt. For da de gikk videre, hadde advokaten fått en uro i magen. For inne i hans safe lå et testamente som stakk som en torn.

Testamentet var skrevet av Dr. Henry Jekyll, en gammel venn av Utterson. Der stod det noe som hadde plaget advokaten helt siden han først leste det: Hvis Jekyll døde, eller forsvant eller var borte uforklarlig i tre måneder, skulle hele arven gå til en venn og velgjører ved navn Edward Hyde. Det samme navnet som i Enfields historie. Utterson kjente skam og sinne blandet med bekymring. Hvem var denne Hyde som kunne styre Jekylls skjebne?

Advokaten dro til Dr. Lanyon, en jordnær, klok lege som også kjente Jekyll. De to hadde for mange år siden glidd fra hverandre, fordi Lanyon mente Jekyll drev med 'uvidenskapelig tøv'. Lanyon hadde aldri hørt om noen Hyde. Utterson gikk hjem uten fred. Hele natten så han i drømmene en mann uten ansikt som tråkket barn ned på alle hjørner, som satte spor i snøen som luktet av skam.

Da han våknet, tok han en beslutning som nesten fikk ham til å smile for seg selv. Hvis den andre var Mr. Hyde, skulle han være Mr. Seek. Han begynte å gå forbi den stygge døren om kveldene, og om morgenen, og når tåken hang som en gardin i gatene, sto han der og lot kulden bite i kinnet. Han ventet, og ventet enda litt til. Noe i ham hadde dårlig tid, men han presset den følelsen ned. Han var tålmodig av natur, og denne gangen måtte tålmodighet bære ham rett inn i hemmeligheten.

En kveld fikk tålmodigheten sin lønn. En liten mann i enkel drakt kom med raske skritt og stakk en nøkkel i den fæle døren. Utterson la hånden rolig på skulderen hans og spurte: Om han talte med Mr. Hyde. Den fremmede skvatt, men samlet seg like raskt, og svarte kort. Da Utterson sa sitt eget navn, snudde den lille seg som i trass, for at advokaten skulle få se ansiktet hans ordentlig.

Det var nok. Den samme urolige følelsen som alle hadde beskrevet, steg kaldt i brystet på Utterson. Ikke for noe bestemt trekk, men for helheten. Som om noe menneskelig var tatt bort og etterlot et hull der skjønnhet og varme skulle vært. Han ba om en adresse. Hyde svarte og oppga en gate i Soho. Så gled han inn døren og forsvant.

Utterson ble stående alene, kvalm på en ny måte – i sjel og kropp. Han gikk rundt hjørnet til Dr. Jekylls store, vennlige hus, der lysene virket som smil i vinduene. Butleren, Poole, åpnet. Ja, Mr. Hyde hadde nøkkel til bakdørene ved laboratoriet. Hele huset hadde ordre om å lyde ham. Det kom som et støt i Uttersons bryst. Han gikk hjem tyngre enn han hadde kommet, og hodet hans fyltes med farlige gjetninger: Var Jekyll fanget av en gammel synd? Holdt Hyde noe over ham? Visste Hyde om testamentet? Hvis han gjorde det, kunne han bli fristet til å skynde seg mot arven.

Et par uker senere holdt Jekyll et gjestfritt middagsbesøk. Latter og gaffelklirr fylte rommet. Etter at de andre hadde sagt farvel, ble Utterson igjen. Dr. Jekyll, stor, vennlig og pen i ansiktet, tok ham varmt i hånden. Det var godt å være to igjen, som i gamle dager.

Utterson nølte, men måtte si det som brant i ham. Han nevnte testamentet. Han sa at han kjente til litt om Mr. Hyde. Da ble Jekyll blek helt ut i leppene. Han ristet, men ble ikke sint. Han ba bare, nesten bedende, at saken skulle legges død. Han kunne bli kvitt Hyde når han ville, forsikret han. Han la en vennlig, tung hånd i advokatens og sa: Hvis noe hender meg, må du love å sikre Hydes rettigheter. Løftet hang mellom dem som en kald tåke. Utterson ga det, men alt i ham gjorde motstand, som om han skrev navnet sitt i et dokument han hatet.

De tok avskjed. I gangen stoppet Jekyll og smilte litt for bredt, som for å avverge spørsmål. Utterson så ham forsvinne inn bak den blanke døren til laboratoriet. Utenfor lå byen som et sjøuhyre i søvn, med pusten som damp fra kloakkslukene. Advokaten gikk hjem med en følelse av at det nettopp var begynt noe han ikke kunne stoppe. Han er en legens mann, sa han til seg selv. Jeg er bare en advokat. Likevel, hvis noen må holde hodet kaldt når andre brenner, må det være meg.

Et år gikk, uten at noe virkelig brøt gjennom. Så, en sen høstkveld, skjedde det. En hushjelp med mykt sinn stod ved vinduet og så månen skinne på brosteinene. En gammel, mild herre med sølvhår spaserte med en stokk. Han stoppet for å spørre en liten, forbipasserende mann om veien. Ord ble byttet, men plutselig flammet raseriet i den lille. Han slo den gamle til bakken med stokken. Han slo igjen og igjen, helt til stokken sprakk med en tørr lyd. Jorden kjente slagene. Hushjelpen skrek uten lyd og besvimte.

Da politiet kom, fant de et brev hos den døde, Sir Danvers Carew. Brevet var adressert til Mr. Utterson. Advokaten ble kalt inn. Han kjente igjen navnet. Og han kjente igjen stokken – eller det som var igjen av den. Den var lik den han en gang hadde gitt i gave til Henry Jekyll. Nå ble den funnet på åstedet for et drap.

Sammen med en etterforsker dro Utterson til Hydes adresse i Soho. Husverten, en eldre kvinne med glatte manerer, øyne som glinset som små kniver, fortalte at Hyde hadde kommet sent og dratt brått den samme natten. Inne var rommene møblert med en luksus som nesten gjorde en søvnig. Men skap var ransaket, papir var brent, og i asken lå en forkullet rest av en grønn sjekkbok. I hjørnet fant de den andre halvdelen av den sprukne stokken. Hydes bankkonto var full. Men Hyde selv var borte, som om han hadde gått gjennom veggen. Ingen beskrev ham likt, annet enn at han fikk enhver til å krympe litt i huden, som av en kald finger på nakken.

Utterson gikk rett til Jekylls hus. Laboratoriets bakrom var mørkt, fullt av glassrør og støv som glitret i lyset fra gruen. Jekyll var blek og utmattet, men han løftet blikket og sa med en tørr stemme at han nå var ferdig med Mr. Hyde for alltid. Den mannen var trygt borte et sted. Det skulle ikke komme mer om ham.

Han la et brev på bordet. Det var fra Edward Hyde. Takk for alt, stod det omtrent. Ikke prøv å finne meg. Jeg har ordnet alt. Spørsmålet var hvordan brevet hadde kommet inn i huset. Konvolutten var forsvunnet. Jekyll sa det bare hadde ligget der da han kom hjem. Poole, butleren, som sto i døren, nevnte lavmælt at det ikke hadde vært noen leveringer den dagen – annet enn vanlige rundskriv til personale. Det gjorde ikke gåten enklere.

Senere den kvelden la Mr. Guest, Uttersons dyktige kontorist, Hydes brev ved siden av en fersk middagsinvitasjon fra Jekyll. Han elsket håndskrift. Han bøyde seg over dem med en linjal og et lurt blikk. Hm, sa han. Det er en merkelig likhet her, som om samme hånd hadde skrevet begge, men med endret helning. Utterson kjente blodet trekke seg kaldt. Kunne Henry Jekyll ha forfalsket for en morder? Han sa ingenting høyt. Han la papirene i safen, sakte, som om han lukket et bur.

Likevel ble huset ved Cavendish Square lysere en stund. Med Hydes forsvinning ble Jekyll som en mann løst fra tau. Han var vennlig, gavmild, nesten religiøst takknemlig over et nytt liv. I to måneder var han den gamle, gode vennen – kanskje enda bedre. Han besøkte syke, holdt hånden når noen lå våken og var redd for natten, og det var som om hele byen pustet friere sammen med ham.

Så, like plutselig, gled døren til igjen. Brev ble ikke besvart, og når Utterson selv ringte på, fikk han beskjed om at Dr. Jekyll ikke kunne ta imot. Advokaten gikk for å søke råd hos Dr. Lanyon. Der fikk han et sjokk. Den robuste, rødmussede legen var blek som papir. Øynene var sunket, hendene skalv. Jeg er dødsdømt, sa han rolig. Og Jekyll? spurte Utterson. Aldri nevne ham for meg igjen, svarte Lanyon og ristet. Spør ham selv. Etter min død får du kanskje lære hva som er rett og galt her.

Kort tid etter døde Lanyon. Samme kveld lå et anbefalt brev fra ham på Uttersons bord. Inni var en mindre konvolutt, forseglet med streng beskjed: Ikke åpnes før Dr. Jekyll er død – eller forsvunnet. Ordet 'forsvunnet' stod der som et ekko fra testamentet. Advokaten la brevet i den innerste delen av safen, der fristelse ikke kunne bite så lett. Han ventet og gikk hver søndag sin runde som før, til en kveld da luften var blank som glass.

Utterson og Enfield svingte inn i den samme trange gården som sist. De kikket opp mot tre vinduer med jernstenger. I det midterste satt Dr. Jekyll. Han var tynn og grå, som en som tok luft i et fengsel. De ropte opp, lo litt, og Dr. Jekyll smilte og svarte svakt tilbake. Sola lå som honning på ruten, og for en stund var alt rolig. Så stivnet ansiktet hans. Et uttrykk av ren, skarp skrekk gled over det, som en skygge fra intet. Vinduet ble smelt igjen med et smell, som om en hånd hadde slått det ned. Enfield og Utterson stirret på hverandre. De sa ingenting, men gikk hjem stumt. Utterson hvisket halvhøyt: Gud forlate oss.

Noen dager senere braste Poole inn i advokatens stue, blek og oppskremt. Det er noe fryktelig galt, sir. De to gikk gjennom våte smug til Jekylls hus. Hele husholdet sto rundt peisen som en skremt saueflokk. Poole hvisket: Stemmen inne i kabinettet er ikke min herres. I åtte dager har en skikkelse der inne ropt etter et visst legemiddel og sendt lapper ned trappen: 'For Guds skyld, finn meg noe av den gamle sorten.' Hver gang vi har skaffet nytt fra byen, er det blitt avvist: 'Urent.'

Poole fortalte også at han en gang hadde sneket seg gjennom laboratoriet. Han hadde sett en liten, krokrygget skikkelse med maske pile opp trappene. Hele ham hadde skjelvet. Det minnet ham om den andre mannen – den med den lette, raske måten: Hyde. Han hadde også hørt gråt der inne. Ikke som fra en syk mann, men som fra en fortapt sjel.

Utterson prøvde å holde hodet kaldt. Han foreslo at Dr. Jekyll kanskje var rammet av en forferdelig sykdom, en som forandret både kropp og stemme, og at han kjempet desperat etter lindring. Poole ble hvitere enn før. Sir, sa han. Jeg tror det er begått et mord.

De la en plan. Bradshaw, en av tjenerne, ble satt til å stå vakt ved laboratoriets bakdør. Utterson og Poole gikk inn i den gamle teatersalen foran kabinettet og lyttet. På den andre siden gikk et lett, ujevnt skritt, frem og tilbake, frem og tilbake, mens timene dro seg som seige tau. Til slutt banket Utterson og krevde adgang. Stemmen innenfra var ikke Jekylls. Den var tynn, klynkende – og likevel kjent. Den ba dem ydmykt om å gå. 'I Guds navn, ha barmhjertighet!' Utterson så på Poole. Ned med døren, sa han lavt.

Poole løftet øksen. Låsen var sterk. Første slag falt, så det neste. Til slutt svaiet den røde dørkarmen innover, og de trådte inn. Kabinettet var nesten hjemmekoselig: en levende ild, en kjele som småsang, te og brød på et brett, papirer i pene stabler. Midt på gulvet lå en liten kropp og vred seg i dødens siste skjelv. Klærne var for store, som om et stort skap hadde kledd på et lite skjelett. En flaske var knust, og i luften lå en søt, bitterlukt som av mandler. Ansiktet tilhørte Edward Hyde.

De ransaket rom og skap, men fant ingen Dr. Jekyll. Ved bakdøren lå en knekt nøkkel, knust under en hæl. På bord og hyller stod tegnene på heftig arbeid: porsjonerte hauger av hvitt salt, hetteglass med merkelige etiketter, instrumenter som glinset, en andaktbok full av hengivne setninger – nå overstrøket og skriblet over med stygge ord i Jekylls hånd. Et høyt speil tok ilden og sendte den i biter rundt. På skrivebordet lå en stor konvolutt til Utterson.

I konvolutten fant advokaten et nytt testamente. Det lignet det gamle i alt det rare – om død eller forsvinning – men med én stor endring: Mottakeren var ikke lenger Edward Hyde. Det var Gabriel John Utterson. Bak testamentet lå en kort beskjed, skrevet samme dag: 'Min kjære Utterson, les først Dr. Lanyons historie. Hvis du da vil vite mer, åpne min egen bekjennelse.'

Utterson låste døren bak seg, tok konvolutten og gikk hjem. Han satte seg ved pulten, som plutselig så ut som en domstol. Han brøt forseglingen på Lanyons brev. Beretningen begynte 9. januar. Jekyll hadde skrevet til Lanyon med en desperasjon som skar i ordene: 'Mitt liv, min ære, min forstand er i dine hender. Hvis du ikke hjelper, er alt fortapt.'

Instruksjonene var strenge og nøyaktige. Lanyon måtte straks til Jekylls hus, der Poole ville vente med låsesmed og snekker. De skulle bryte opp kabinettets sikre dør, åpne et bestemt glasskap, og ta ut en bestemt skuff med alt innhold intakt. I skuffen skulle det ligge porsjonerte hvite salter, en flaske med blodrød væske som stakk i nesen, og en notatbok med årstall og korte merknader, flere ganger merket 'dobbel', en gang tidlig 'total feil' med tre utropstegn. Hele skuffen skulle bringes til Lanyons hus og skjules. Så, ved midnatt, skulle Lanyon slippe inn en mann som spurte etter Jekyll. Den mannen skulle ha skuffen. Fem minutter etterpå, hvis Lanyon trengte forklaring, ville han forstå alt. Og hvis natten gikk uten hendelse, skulle han anta at han aldri mer ville se Henry Jekyll i live.

Lanyon trodde Jekyll var gal. Likevel gjorde han som han var bedt. Presis ved midnatt kom en ørliten mann i altfor gode, altfor store klær. Han var høflig, men urolig som en sprikende flamme. Øynene hans søkte rommet, hendene hans skalv av spenning. Da han fikk skuffen, kastet han seg over den som en sulten mann kaster seg over brød. Han ba om et måleglass, blandet den røde væsken i en av de hvite porsjonene, og holdt glasset slik en kjempe holder en liten hemmelighet.

Lanyons nysgjerrighet kjempet mot hans avsky. Den lille mannen falt all høflighet og ba ham velge: Gå nå, med visshet om å ha hjulpet en venn, eller bli og se noe som sprenger alt du tror om verden. Lanyon ble. Den lille drakk. Det gikk en skjelving gjennom ham. Han syntes å vokse, krympe, vri seg på samme tid. Ansiktet hans fløt og mørknet. Med et skrik var det gjort. Der stod Henry Jekyll og holdt fast i stolen, blek og utmattet. Lanyon skrev at han ikke orket å gjengi bekjennelsen som fulgte. Han ble syk av det han så, og visste at han skulle dø. Men én ting måtte Utterson vite: Skapningen som kom til hans hus den natten, var – ved Jekylls egen munn – mannen som var jaktet over hele landet for drapet på Sir Danvers Carew.

Utterson la fra seg brevet, lukket øynene et øyeblikk, og tok opp Jekylls egen bekjennelse. Papiret var tungt, bokstavene så klare som om de var skrevet med siste rest av en stiv hånd. Han trakk pusten dypt. Nå kom lyset – eller mørket – fra kilden selv.

'Jeg ble født under heldige stjerner,' begynte Jekyll. 'Jeg hadde evner, penger og anseelse. Jeg var arbeidsom, men også glad i moro. Det siste passet dårlig med det strenge, pene bildet jeg ville at verden skulle se. Så jeg lærte tidlig å skjule de lystene som ikke passet inn. De var ikke groteske. Likevel ble skammen fort min vane. Jeg skriver ikke dette for å late som jeg var bedre enn jeg var. Begge sider i meg var oppriktige. Om dagen søkte jeg kunnskap og prøvde å lindre smerte. I skjul ga jeg meg hen, og bar skammen alene.

Slik vokste en erkjennelse i meg, nesten som et forskningsspørsmål: Mennesket er ikke ett, men to. Jeg sier to fordi jeg ikke kom lenger enn det. Men jeg ante at vi rommer en hel liten by av stridende beboere i brystet. Hos meg kjempet særlig det moralske. To naturer dro i én bevissthet, og hvis noen kunne kalles meg, var det bare fordi jeg, på en radikal måte, var begge. Drømmen som etter hvert tok bo i meg, var å skille disse to: la den urettferdige gå fri uten anger, og la den rettskafne gå oppover uten å bli dratt ned. Forbannelsen var at de var bundet sammen i ett legeme og ett navn.'

Han skrev hvordan vitenskapen hans en dag kastet et sidelys over dette. Han så at kroppen, som virker så fast, kan rystes. Visse stoffer kunne løsne det som bandt den, som når vind tar et slør. Han ville ikke oppgi detaljer – han mente det ikke burde stå trykt – men han blandet en drikk som kunne forvirre og varme de kreftene som dominerte ham. Han visste at forsøket satte selve jeg-et i fare. Likevel vant fristelsen. En natt blandet han og drakk.

'Smerten var som å bli født og dø på én gang,' skrev han. 'Det var en knakning i bein og en bølge i sjelen. Da det la seg, var sansene forunderlig nye. Jeg følte meg yngre, lettere, gladere. Men inn i dette lyset strømmet det en hensynsløshet, en frihet fra plikt som ikke var uskyldig. Jeg forsto ved første åndedrag: Jeg var ondsinnet, ti ganger mer enn før, solgt til min egen skygge. Og jeg elsket det. Jeg merket også at kroppen var mindre. For å bekrefte alt, søkte jeg speilet, og der så jeg en fremmed – og likevel altfor kjent. Edward Hyde.'

Hans onde side hadde hatt færre timer i øvelse enn hans gode. Hele ni tiendeler av livet hadde vært viet dyd og selvkontroll. Derfor var Hyde yngre, mindre, og bar på seg et merke som andre kunne føle, men ikke forklare. Han selv følte ikke vemmelse. Han hilste Hyde som en sannere del av seg selv. Først senere skulle han erfare at alle andre spontant kjente motvilje når de så ham, før tanken rakk å registrere et eneste trekk. For mens de fleste er blandinger, var Edward Hyde ren, så ren som det onde kan være.

'Så kom den avgjørende prøven: Kunne jeg vende tilbake?' fortsatte han. 'Jeg blandet og drakk igjen. Jeg kjempet gjennom kvalene og stod så som Henry Jekyll. Den natten stod jeg ved et skjebnekryss. Hadde jeg gått inn i forsøket med edlere motiver, kunne jeg kanskje blitt en engel i stedet for en demon. Miksturen var ikke god eller ond. Den ristet i lenken og slapp ut det som allerede var der. Siden min dyder lå og sov, og stoltheten nærte min onde lyst, ble begeret hydens krone.'

Han valgte å bruke gaven som en nøkkel til to liv. Han tålte aldri helt livet ved skrivebordet, og de fornøyelser han søkte, passet dårligere og dårligere med det gode navnet hans. Nå kunne han gå gjennom en dør, drikke et glass, og alt ble byttet ut. Hyde kunne løpe gater langs uten å bekymre seg for morgenens blikk. Jekyll kunne sitte igjen ved frokostbordet, rolig og aktet, med skammen gjemt bak en lås.

Han gjorde alt klart. Han leide et lite hus i Soho og engasjerte en husholderske som visste å holde munn. Hjemme i det store huset gjorde han tjenerskapet kjent med en viss Mr. Hyde, som skulle lyde slik de lød ham selv. For å unngå forviklinger viste han seg i Hydes skikkelse i huset også, og han skrev det forhatte testamentet: Hvis Jekyll ble borte, skulle Hyde få alt. Han trodde det var smart. Ingen kunne lenger utpresse ham med trusler om skandale. Ingen kunne binde ham med lenker som den andre ikke kunne klippe over.

I begynnelsen var lystene hans bare udannede. I Hydes hender ble de snart harde og kalde. Jekyll kom hjem igjen og måpte over stedfortrederens frekkhet og brutalitet. Men fordi alt foregikk 'utenfor vanlige lover', begynte samvittigheten å løsne. Det var Hyde som hadde gjort det, ikke Jekyll. Og Jekyll, når han våknet igjen, kunne jo gjøre godt for å veie opp. Han levde slik en stund: synd i nattdrakt, veldedighet i dagslys.

En natt trampet han et barn ned. For å redde seg selv fra skandale, måtte Hyde gå inn den fæle døren og komme ut med en sjekk i Henry Jekylls navn. Han skjønte at det var dumt. Derfor åpnet han en konto i Hydes navn og lærte hånden sin å etterlate en brukbar signatur for den nye identiteten. Slik lærte han også reglene i sitt eget bedrag.

En annen natt kom han hjem fra utskeielser og la seg som Jekyll. Om morgenen våknet han i et velkjent rom, men med en underlig, isklar visshet om at han lå som Hyde. Han fniste først av tanken – helt til han så hånden sin. Jekylls hånd hadde vært stor og fast, litt lys og velstelt. Den han stirret på nå, var mager, knoklete, skitten, med mørk hårvekst. Panikken tok ham. Han kastet seg mot speilet. Speilet kastet panikken tilbake. Han hadde sovnet som Henry Jekyll, men våknet som Edward Hyde.

Det var dag. Huset var våkent. Miksturen lå utilgjengelig inne i kabinettet over gårdsplassen. Han trakk kragen opp om ansiktet og tenkte på at han var mindre av vekst. Det kunne ikke skjules. Så husket han at tjenerskapet var vant til at Hyde kom og gikk. Han gikk på tåsåler, hvis man kan si det om en sjel, dro på seg klær, og møtte Bradshaws blikk som man møter en kald vind. Ti minutter senere satt Henry Jekyll ved frokostbordet, uten appetitt, med hendene som ville skjelve.

Den ufrivillige forvandlingen var et skilt på veggen. Flere ganger hadde drikken virket svakere. En gang hadde den ikke virket i det hele tatt. Han hadde måttet doble og tredoble dosen. Nå merket han at balansen vippet – og han selv var vekten. Han så at han var i ferd med å miste grep om sin bedre natur.

Han stilte seg et enkelt, fryktelig valg: Å velge Jekyll var å dø fra en appetitt han nøye hadde pleiet. Å velge Hyde var å dø fra tusen håp og kaste alle vennskapsbånd. Han valgte Jekyll. Han stengte døren, sa farvel til den lette gangen og ungdomsfølelsen, og la bort de skjulte gledene. Likevel beholdt han huset i Soho. Han lot klærne henge, som om han la igjen en nøkkel under dørmatten for en fremtid han ikke hadde lovet seg selv.

I to måneder levde han så pent som han kunne. Han var nesten lykkelig. Men skrekken ble til slutt hverdagslig, og egenrosen smakte flatt. Da begynte den andre å rumle i mørket. I en svak time blandet han og drakk igjen.

Hyde var uten skrupler. For ham var straff bare en stengt dør han kunne hoppe over. Allerede mens Jekyll løftet begeret, åpnet døren seg i ham. Og da en gammeldags høflig herre spurte veien, smalt døren opp helt. Raseri strømmet gjennom ham, og han slo og slo, blind for alt annet enn smaken av vold. Da trettheten kom, løftet skrekken hodet igjen. Tåken lettet. Han så hva han hadde gjort. Han flyktet, brant papirer, lyttet etter skritt i mørket – og skålte hånlig med miksturen da han blandet den neste gang.

Forvandlingen tilbake til Jekyll var knapt fullendt før tårer sprutet. Han sank på kne av anger. Sløret av egenkjærlighet revnet. Han så livet sitt som en film han ikke tålte å se ferdig, fra barndommens hånd i sin fars, til nattens stokk som sprakk. Han ba, og mellom bønnene så han speilbildet smalne og mørkne, som et ansikt som hater sitt eget speil. Da den skarpeste smerten ble litt svakere, fant han et valg igjen: Hyde var umulig. Ville han eller ikke, var han bundet til sin bedre del. Han jublet over loven, ikke som en fiende, men som et gjerde rundt en klippe han kunne stå på. Han låste døren og malte nøkkelen under hælen.

Neste dag kom nyheten som en bekreftelse: Mordet var oppdaget, og offeret var en mann av høy rang. Han var lettet – merkelig nok. Skrekken for skafottet skulle vokte hans valg. Jekyll var hans by med murer. Hvis Hyde våget seg ut, ville alle hender løftes mot ham.

Men forbannelsen gikk ingen steder. Da bønnen ble vane, begynte det nedre i ham å knurre igjen. Han forsøkte ikke å vekke Hyde direkte. Bare å tenke på ham gjorde ham sint og kvalm. Men han begynte å flørte med seg selv: litt unnskyldning, litt mykhet, litt tåketanke. Den lille ettergivenheten var nok til å vippe vekten. En klar januardag satt han på en benk i parken. Lufta luktet tidlig vår. Han sammenlignet seg med andre og likte det han så. Da kom kvalmen, og en skjelving som kuttet gjennom. Noen sekunder senere kjente han temperaturen i sjelen synke: mindre plikt, mer dristighet. Han så ned på hånden sin. Den var blitt Hydes igjen.

For et øyeblikk siden hadde han vært trygg, elsket, velstående. Nå var han fritt vilt: hjemløs, gjenkjent, jaktet. Panikken iset, men Hydes hjerneskarphet tente som en tenner. Han tenkte raskere enn Jekyll. Han måtte nå miksturen i kabinettet. Hvordan? Bakdørene var stengt. Tjenerskapet ville kjenne igjen Hyde og slå alarm. Han trengte en annen manns hånd. Han tenkte på Lanyon. Kunne han tro at Lanyon ville tro ham? Én ting var i hans favør: Han kunne fortsatt skrive i Jekylls hånd.

Han dro til en losji med en lukket vogn og gjemte seg i rommet som en mus i en mørk sokkeskuff. Han skrev to brev: ett til Poole, ett til Lanyon. Han satt ved ilden og bet negler, spiste alene, kjøpte seg noen timer ved å kjøre rundt i vognen mens han lyttet etter rykter som om de bar støvler. Han var bare frykt og hat. En kvinne tilbød ham ild til sigaren; han slo henne automatisk, av forakt, og hun flyktet som et skyggebilde.

Hos Lanyon ble han igjen Jekyll. Vennens sjokk var så stort at det nesten skylte bort hans egen elendighet. Han var ikke lenger mest redd for skafottet. Det han fryktet, var selve det å være Hyde. Hjemturen var som å flyte gjennom en drøm. Men drømmen sprakk neste morgen. På vei over gårdsplassen etter frokost rykket varslet igjen. Kroppen vred seg, huden krøp. Denne gangen måtte han ta dobbelt dose for å hente Jekyll tilbake. Seks timer senere kom krampene igjen.

Fra den dagen kunne han bare bære Jekylls ansikt en stund, og bare med stoffets friske kraft i blodet. Enhver time på døgnet var farlig. Hvis han sov noen minutter i stolen, våknet han alltid som Hyde. Søvnløsheten brøt ham ned. Han ble svak i kropp og sinn, og alt han kunne tenke var hvor inderlig han hatet den andre.

Hydes krefter vokste i takt med Jekylls svakhet. Hatet var nå likt på begge sider. Jekylls hat var instinktivt og dødelig. Han hadde sett skapningens fulle heslighet – noe ikke bare helvetisk, men nesten uten form – en slimete skygge som ropte og syndet, støv som gestikulerte som om det hadde muskler. Det sjokkerende var at dette uformelige var knyttet til ham tettere enn et øye. Det lå i kjøttet, murret og slet. Hver svak time, hver søvn, lot det seire og styre ham bort fra alt han kalte liv. Hydes hat var av annen art. Skrekken for galgen tvang ham til stadig å 'begå selvmord' ved å gi plassen tilbake til Jekyll. Han foraktet nødvendigheten, hatet Jekylls hat, og derfor ble han smålig og grusom: Han skrev stygge ord i Jekylls fromme bøker, brant brev, ødela farens portrett. Hadde det ikke vært for at han elsket livet så høyt, ville han ha ruinert seg selv bare for å ta Jekyll med.

Så kom siste ulykke. Beholdningen av saltet, som han aldri hadde fornyet siden den første leveransen, tok slutt. Han skaffet nytt, blandet drikken og ventet på det kjente mirakelet. Den første fargeendringen kom, men ikke den andre. Han drakk. Ingenting skjedde. Da begynte den desperate jakten som Poole senere fortalte om. Hele byen ble gjennomsøkt. Leverandører ristet på hodet. Nye leveranser ble prøvd og forkastet. Stemmene i trappen hørte de lapper: 'For Guds skyld, noe av den gamle sorten!'

Han forsto det han hadde prøvd å ikke tenke: Den første forsyningen hadde vært uren, og nettopp denne ukjente urenheten hadde gitt miksturen kraften til å riste ham løs. Fortvilelsen ble et rolig punkt. Han skrev dette under innflytelsen av den siste, lille resten av gammelt pulver. Han kjente varselet komme som en bølge langt ute ved kysten. Når den slo inn, ville det være for siste gang at Henry Jekyll så sitt eget ansikt i speilet. Det som fulgte, tilhørte en annen.

'Om en halv time,' skrev han, 'tar jeg nok en gang og for alltid på meg dette hatede jeg. Da vil jeg skjelve, eller gå av og på i dette rommet – mitt siste skjul – og lytte etter hver truende lyd. Dør han på skafottet? Eller finner han mot til å gjøre slutt på seg selv i siste øyeblikk? Gud vet det. Jeg er likegyldig. Dette er min sanne dødstime. Med dette forsegler jeg min bekjennelse og avslutter livet til den ulykkelige Henry Jekyll.'

Utterson satt lenge etter at siste setning var lest. Huset omkring ham var stille som et inntrukket åndedrag. I laboratoriet et annet sted i byen ventet speilet på et ansikt som aldri mer skulle speile seg. På gulvet der lå en liten kropp, stiv og alene, omgitt av tomme glass og aske etter mislykte forsøk. Poole og de andre husfolkene hadde for lengst stilnet. De gikk varsomt, som om gulvplankene var blitt hellige.

Advokaten la papirene tilbake i konvolutten. Han kjente en vemodig takknemlighet over at vennen hans, i det minste, hadde klart å fortelle hele sannheten før døren smalt igjen. Testamentet, som først hadde vært en torn, lå nå som en speilvendt trøst: Navnet hans stod der, ikke Hydes. Han skulle ordne boet, sørge for de ansatte, lukke opp og låse igjen, skrive brev, og en dag, ganske snart, gå den stumme søndagsrunden igjen. Men selv i det små visste han at han aldri mer ville gå i den gaten uten å kjenne pusten fra den andre historien, den som løp skygge mot skygge.

London, byen av stengsler og dører, kunne romme både aktelse og skam på samme kvartal. En glatt hoveddør kunne lede til varme saler, og en grå bakdør kunne åpne inn til hemmeligheter som ristet selve navnet menneske. Når alt var sagt, hadde Jekyll vist ham noe som var vanskelig å glemme: Vi er ikke én. Vi er mange. Noen ganger holder vi alt i sjakk. Andre ganger er det som om en liten mann med nøkkel går gjennom en dør og kommer ut med noe vi ikke ante vi eide. Og da gjelder det å vite hvilken hånd som holder nøkkelen, og hvem vi lar slippe inn.