Nasjonenes velstand for 12 år

Adam Smith starter med noe som virker enkelt, men som forandrer alt: mennesker blir mye flinkere når de deler opp arbeidet. Tenk på et lite verksted som lager nåler. Ti personer, hver med sin lille oppgave og noen smarte redskaper, kan lage titusenvis av nåler på én dag. De samme ti, om de skulle lage hele nålen hver for seg, ville ikke klart det samme på et helt år. Når vi gjør det samme trinnet mange ganger, blir hendene raske og sikre. Vi slipper å bytte verktøy og tankesett hele tiden. Og nettopp fordi vi ser den samme lille bevegelsen om og om igjen, finner vi på små knep som gjør alt lettere. Smith forteller om en gutt ved en tidlig dampmaskin. Guttens jobb var bare å åpne og stenge en ventil. Han ble lei, bandt en snor fra ventilen til et bevegelig ledd – og maskinen gjorde jobben selv. Latskap, ja vel. Men også et lite glimt av oppfinnsomhet som sparte tid og krefter. Se så på en enkel ullfrakk. Den er ikke enkel. Den er et nett av usynlige tråder mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Hyrder passer sauer. Andre sorterer ulla, karder, spinner, vever og farger. Noen graver opp fargestoff langt borte, noen frakter det over havene. Det finnes redskaper for hver bevegelse, vinduer av glass i verkstedet, brød i kurven og øl i kruset. Selv den fattigste i et sivilisert land er omgitt av ting som bare kan finnes fordi tusener av hender jobber hver sin lille del og bytter med resten.

Hva setter dette i gang? Ikke en stor plan fra noen på toppen, men en lyst vi alle har: å bytte. Vi går ikke til slakteren, bryggeren og bakeren og ber om mat av godhet. Vi sier: gi meg det jeg vil ha, så skal du få det du vil ha. Den andres egeninteresse er vår beste venn når vi handler. Uten bytte måtte hver og en skaffe alt selv. Med bytte blir det naturlig at én lager buer, en annen bygger hytter, en tredje blir smed – og alle skaffer det de mangler ved å bytte det de har. Men hvor langt kan arbeidsdelingen gå? Ikke lenger enn markedet rekker. Jo flere vi kan nå, desto mer fornuftig er det å bli spesialist. Her betyr naturen mye. Elver, kanaler og sjøveier gjør markedet stort og frakt billig. Der skip ferdes, blomstrer kunster og næringer først. Der landvogner skumper over dårlige veier, blir alt treigere og dyrere. Middelhavet bandt sammen folk tidlig; Nilen, Bengal og Øst-Kina likte å frakte på vann. Indre Afrika og nordlige Asia hadde store avstander uten gode elver – det gjorde alt vanskeligere.

Bytte mot bytte kan skurre. Slakteren kan ha mer kjøtt enn han trenger, men noe brød? Allerede fullt i spisskammerset. Baker og brygger vil ha kjøtt, men slakteren vil ikke ha deres varer akkurat da. Derfor leter folk etter et felles mellomledd alle vil ta imot, uansett. Mange ting har prøvd seg: kveg, salt, tobakk, spiker. Det er tungvint. Metaller skiller seg ut. De kan deles, smeltes, lagres og kjennes igjen. Et offentlig stempel på mynten sier hva den veier og hvor ren den er, så vi slipper å veie og teste hver gang. Likevel har mange herskere gjennom tidene gjort mynten litt lettere og latt navnet stå. Det er som å tynne ut saften og kalle den like sterk. Slike knep lurer lett folk en stund og skader ofte dem som har lånt ut penger, mer enn fiender i krig. Smith skiller mellom verdi i bruk og verdi i bytte. Vann er uvurderlig når du er tørst, men du får lite i bytte for det. Diamanter er lite nyttige i seg selv, men gir mye i bytte. Hva måler verdi best? Penger svinger i egenverdi. Arbeid, sier Smith. Hvor mye slit kan en vare bytte til seg fra andre? Over lange tider fungerer korn ofte bedre enn sølv som målestokk, fordi all mat måles mot mager og årstider.

Tenk deg et helt enkelt samfunn, uten rike jordeiere og uten store lager. Hvis det tar dobbelt så lang tid å felle en bever som en hjort, vil én bever naturlig byttes mot to hjorter. Men så skjer noe. Noen klarer å spare litt og ansetter andre. De kjøper tid og ferdigheter. Nå deles verdien i lønn til arbeideren og fortjeneste til den som risikerer beholdningen sin. Når jord blir tatt i eie, dukker en tredje del opp: jordrenten. Den som eier bakken, vil ha betalt for å slippe andre til. Til og med bærplukkeren må betale for retten til å plukke, om jorden er noen andres. Slik vokser tre deler frem i hver pris: lønn, profitt og jordrente. Følg kornet som blir til brød: bondens arbeid og frø, redskaper og dyr, leie til jordens eier, frakt, møllerens slipestein og lønn, bakerens varme ovn og lønn, kjøpmannens risiko og fortjeneste. I råvarer bærer jorden mest. I varer med mye bearbeiding blir lønn og profitt mer framtredende. Selv om én person kan være både jordeier, bonde og arbeider, skjuler disse delene seg i sluttprisen. Når en pris akkurat dekker disse innsatsene til vanlige satser, kaller Smith den naturlig. Markedsprisen er det vi faktisk betaler, og den svinger. Er det overflod, synker prisen under det naturlige. Er det knapphet, stiger den over. Når mengde og kjøpere passer, faller den til ro. Hemmeligheter, monopolet eller sjeldne vinmarker kan holde prisen høyt i mange år. Uvanlig vær, krig og hastige rykter får den til å danse.

Når han ser på lønn, begynner Smith med maktforholdet. Arbeidere og mestere møtes for å bli enige om prisen på arbeid. Mestrene er færre, kan lettere prate sammen og har ofte loven på sin side. De kan leve lenger uten inntekt enn en arbeider kan uten brød. Slik kan lønnen presses ned. Men ikke under det som trengs for at arbeiderstanden skal overleve over tid. Hvis folk ikke får barn trygt gjennom barndommen, forsvinner hendene som trengs i neste omgang. I voksende samfunn snur mye seg. Når det finnes mer kapital – flere midler som betaler lønn – blir hender sjeldnere. Mestrene byr hverandre over. Lønnen stiger selv uten at arbeiderne danner lag. Smith peker på de nordamerikanske koloniene: høyere lønn, billig mat, tidlige ekteskap, mange barn som overlevde. Befolkningen doblet seg raskt. Der økonomien står stille, blir lønnen lav og elendigheten stor nederst, men folketallet holder seg omtrent fast. Der kapitalen minker, blir alt farlig. Smith nevner Bengal under kompanistyret: renten steg for de få med penger, lønnen falt for de mange, sult og død fulgte. Folketallet sank til det nivået som de gjenværende midlene kunne bære. I Storbritannia ser Smith tegn på at lønnen lå over sultens kant. Sommerlønn var ofte høyere, selv om vinteren var dyrere å komme seg gjennom. Lønnen fulgte ikke kornprisen punkt for punkt. Den skilte seg mer mellom steder enn matprisene gjorde. Og over mange år ser det ut til at folk fikk mer igjen for lønnen, fordi mange nødvendigheter ble billigere å lage.

Det hjelper ikke å si at fattigdom gjør folk mer ivrige. Den gjør dem svakere. Når lønnen er høyere, våger folk mer, gifter seg tidligere, barna lever, og flere hender kan arbeide. Fri arbeidskraft viser seg også billigere enn slavearbeid over tid. En fri mann tar vare på seg selv bedre, og håpet om å få det bedre gjør at han yter mer. Hva med profitt? Den faller vanligvis når kapitalen øker. Flere vil gjøre de samme tingene, og konkurransen presser marginene ned. Renten på penger er en pekepinn på vanlig profitt, og den falt i England etter hvert som landet ble rikere. I byer er lønnen ofte høyere og profitten lavere enn på landet. I svært modne land, som Holland, kunne nesten ingen leve av renter alene. Lønnen var høy, men ble båret av meget små påslag og stor flid. I unge kolonier skjer noe sjeldent: både lønn og profitt kan være høye. Jorden er god, men kapitalen er knapp. Etter hvert som et land modnes, faller profitt og rente. Lønnen kan likevel holde seg, hvis kapitalen stadig øker og skaper etterspørsel etter arbeid. Ikke all lønn er lik. Fem forhold forklarer forskjeller. For det første: farlig, skittent, tungt eller vanæret arbeid må betale mer. For det andre: lang og dyr opplæring må belønnes. For det tredje: jobber med ujevn sysselsetting må gi høyere daglønn. For det fjerde: arbeid som krever mye tillit, betaler mer. For det femte: hvis sjansen for å lykkes er liten, må lønnen egentlig være høyere – men mennesker overvurderer gevinster og undervurderer tap. Derfor kaster noen seg inn i yrker som ligner lotteri.

Profitt utjevnes ofte fortere mellom bransjer enn lønn. Men vi blir lett lurt. En liten kjøpmann virker som han tar høy profitt, mens mye av det bare er lønnen for hans egen innsats og vakthold døgnet rundt. Nye moteyrker tiltrekker seg folk med høy lønn i starten. Bisyssler på bygda kan dra prisene under det en hovednæring ville krevd, fordi de ikke trenger å bære hele livsoppholdet. Lov og politikk forstyrrer mest. Laug og byprivilegier sperrer veien for nye hender, krever lange læretider og holder lønner og priser kunstig høye for de innvidde. Det er som å stenge døra til sitt eget arbeid. Utenlandske varer får toll for å beskytte byenes monopol, men regningen lander på de som dyrker jorda. England hadde også fattiglover som bandt folk til menigheter. Flyttet du uten rett papir, kunne du sendes tilbake bare fordi du kanskje kunne trenge hjelp en gang. Slik oppsto rare lønnsforskjeller mellom nabosteder, og friheten ble brutt. Smith vender så blikket mot jordrenten. Forestill deg et forhandlingsrom: jordeier på den ene siden, leilending på den andre. Eieren prøver å presse leien så høyt som mulig, uten å spise opp bondens mulighet til å fortsette. Alt som blir igjen etter frø, redskaper, trekkdyr, arbeid og normal fortjeneste, er jordrente. Den ligner en monopolpris. Den styres ikke av hva det kostet eieren, men av hva brukeren kan betale, ut fra markedet han selger til. Selv naturgoder ingen har forbedret, kan tas betalt for – som tang langs kysten eller fiskeplasser – men renten kommer først når lønn og profitt er dekket.

Mat er spesiell. Folk blir flere når underholdet øker. Selv magre jordlapper gir ofte mer enn det som trengs for lønn og profitt, og dermed oppstår jordrente på mat nesten overalt. Beliggenhet betyr mye. Gode veier, elver og kanaler gjør fjern jord nesten like bra som nær jord. Forholdet mellom brød og kjøtt endrer seg langsomt. Tidlig er villmark beite, og kjøtt flust og billigere enn brød. Når åker vinner over eng, blir korn vanligere og kjøtt dyrere, særlig der dyrene må fôres på jord som kunne gitt korn. Da må kjøttet bære alternativet: den leien og fortjenesten kornet ville gitt. Markedet balanserer. Blir kjøtt for godt betalt, brer beite seg. Blir det for dårlig betalt, viker beitet for åker. Andre planter enn korn og gras kan gi høy leie. Noen fordi de krever mye stell og risiko, som humle og frukt. Andre fordi naturen er gjerrig med gode steder, som de berømte vinmarkene. Da kan jorden hente en varig ekstrafortjeneste. Ris og potet kan bære mange munner per jordstykke. Der de blir hovedkost, vokser folketallet raskt, og jorden kan gi høy leie – om ikke lagring og uår ødelegger. Klær og husly gir bare av og til leie. Fogder kan selge plank og stein, men der materialene er mer enn nok og markedet langt unna, blir prisen nær det det koster å hente dem ut. Handel med rikere naboer kan likevel gjøre selv magre overskudd verdt mye. Kull og metaller oppfører seg annerledes. Mange gruver er så fattige eller avsides at produktet knapt dekker lønn og vanlig profitt. Bare de rikeste feltene setter prisen. Metaller selges til verden, og skatter og smugling kan spise mye av avansen. Edelstener lever mest av skjønnhet og knapphet; prisen er hovedsakelig lønn og profitt i farlig arbeid.

Over århundrer har forholdet mellom korn og sølv forandret seg. Da sølv fra Amerika flommet inn, ble sølv mindre verdt målt i varer. Priser steg, men ikke alt og ikke likt. Vær, krig og myntjuks forklarer ofte år til år bedre enn sakte strømmer av metall. Lønninger følger heller ikke metallet slavisk. Smith mente britiske arbeidere fikk mer virkelig ut av lønnen på 1700-tallet, fordi etterspørselen etter arbeid økte og mange varer ble billigere å lage. Sølv fikk også nye hjem. Amerika ble selv et marked for sitt sølv når byer, åkre og behov vokste. Samtidig sugde Østindia til seg sølv gjennom handel. I risland er mat billig i penger, lønnen lav, og sølv kjøper mye arbeid. Derfor ble sølv en hovedvare å sende østover. Metallers holdbarhet gjør at priser ikke danser like raskt som kornets. Det er beholdningen i verden, ikke bare årets gruvefangst, som teller. Noen ting blir dyrere over lange tider fordi de ikke kan mangedobles like lett som ønsket. Smith deler dem i tre. Først rariteter og ville dyr: når rike vil ha dem, kan prisen gå i taket. Dernest ting som kan økes, men som lenge taper for mer lønnsom bruk av jord: storfe, fjærfe og svin. Prisene stiger til det lønner seg å satse mer på fôr og meieri, og kan senere dempes av nye vekster. Til slutt varer med begrenset og usikker forøkelse – ull, huder, fisk og metaller – der politikk og geografi styrer mye. Engelske lover som forbød eksport av egen ull, men åpnet for import, presset ullprisen ned hjemme og skjøv mer av bondens inntekt over på kjøttprisene. Mange manufakturer blir derimot billigere. Bedre maskiner, dypere arbeidsdeling og sikrere hender gjør at samme ting krever mindre arbeid. Klokken som kostet en formue, blir vanlig. Ullstoffet som en gang var luksus, blir hverdagsklær. Når produksjonen glir lettere, blir grunneierens virkelige rikdom større: samme jordleie kjøper mer mat og flere varer. Til slutt i denne delen nevner Smith tre ordener: grunneiere, arbeidere og de som lever av profitt. De to første har oftest samme interesse som allmennheten. Den tredje har skarp innsikt og stor makt, og vil gjerne utvide markedet, men også snevre konkurransen. Det siste skader alltid. Loven bør møte deres for

slag med våken skepsis.

Hva er kapital? Hver persons beholdning deles i det som spises nå og det som holdes tilbake for å gi avkastning. Det som holdes tilbake, er kapitalen som kan sette nytt arbeid i gang. Den kan være fast, som jordforbedringer, maskiner, nyttige bygninger og ferdigheter innprentet i mennesker. Eller sirkulerende, som mat- og materiallagre, halvferdige og ferdige varer, og pengene som flytter alt mellom hender. En kjøpmann lever nesten bare av sirkulasjon. Bonden blander begge. Gruveeieren binder seg tungt i faste ting. For et land kan beholdningen deles i forbrukslager (inkludert hus du bor i selv), fast kapital og sirkulerende kapital. Vedlikehold av fast kapital må trekkes fra bruttorevenue for å finne nettorevenue – det som faktisk kan varme, kle og mette folk. Penger er et redskap, ikke selve inntekten. Papirpenger kan bytte ut et dyrt redskap med et billig ett uten å endre handelens strøm. Når sedler sirkulerer sikkert, kan gull og sølv frigjøres til redskaper, materialer og lønn. Skottland prøvde dette på 1700-tallet. Banker med små sedler bar nesten all sirkulasjon. Metallmengden i omløp sank, mens jordbruk og håndverk gikk bedre. Sikker bankpraksis er å låne på ekte, kortsiktige behov og få avdrag ofte, slik at långiver ser hvordan det går. Hvis banker sprøyter ut for mye papir, får de raskt svi. Sedler blir ikke liggende i folks lommer. De kommer tilbake og krever metall. Da må banken sitte på store og dyre kasser. Verst er det når banker finansierer langsomme, fjerne prosjekter med kort papir, eller når spekulanter skriver kjeder av fiktive veksler. Da ender det i sammenbrudd. Smith forteller om en skotsk bank som ble startet for å hjelpe, men blåste seg opp og falt på to år. John Law og Mississippi-boblen i Frankrike er et stort, glødende advarselsskilt.

Bank of England ble laget for å hjelpe staten og ble Europas største omløpsbank. Den kan støtte kreditt i kriser. Men selv for den gjelder reglene: papiret kan ikke overstige den metallmengden som handelen ville trengt uansett. Sirkulasjonen har to grener. Den mellom kjøpmenn og den til sluttforbrukeren. Små sedler trenger seg inn hos sluttforbrukeren. Hvis også kjøpmennene bruker mye papir, kan metall forsvinne helt fra lommene til vanlige folk. Da bærer de svakeste regningen når en utsteder faller. Sikkert papir – fra solide utstedere, innløsbart ved behov – kan gjerne flyte fritt. Men krav om rask innløsning og forbud mot de aller minste sedlene verner de uerfarne. I koloniene gjorde noen sedler til tvungent betalingsmiddel og sene å betale tilbake. Det var urett mot de som hadde lånt ut, og det blåste opp priser. Å endre tall på papiret forandrer ikke verdien av metall eller arbeid. Alle selgere teller slikt papir lavere enn klingende mynt. Smith skiller også mellom produktivt og uproduktivt arbeid. Bare arbeid som etterlater en salgbar verdi, er produktivt. Fabrikkarbeideren gjør det. Hushjelpen, hoffolk, kunstnere og soldater lever av samfunnets årlige produkt uten å reprodusere verdien som setter nytt arbeid i gang. Derfor må et samfunn både være flittig og spare. Det som spares, blir til lønn for produktive arbeidere, som lager nye varer og profitt. Den ødsle mater de uproduktive, og det stopper der. Renten på penger faller ikke fordi gull og sølv blir billigere, men fordi kapital blir rikeligere og profitten presses. Lån mot rente bør være lovlig. Forbud skaper bare åger bak døren. Den høyeste lovlige renten bør ligge litt over den laveste trygge markedsrenten. Legges den for lavt, får bare de aller sikreste lån. Legges den for høyt, flyter markedet over av dristig spill.

Kapital kan brukes til fire ting: hente råstoff fra jord, berg og hav; bearbeide dem; frakte dem; og dele dem opp for sluttbrukeren. Like store kapitaler sysselsetter veldig ulik mengde produktivt arbeid. Ingen sysselsetter mer nyttig arbeid enn jordbruket, for der jobber mennesker sammen med naturens gratis gjerning. Innenlandshandel har raskest omløp og erstatter to innenlandske kapitaler i hvert ledd. Utenrikshandel for hjemmeforbruk erstatter bare den ene. Frakt mellom fremmede land gir hjemlandet lite utenom arbeidet til sjøfolkene. Et land som vil vokse raskt, velger naturlig: først jordbruk, så manufakturer, sist stor handel ute. De nordamerikanske koloniene gjorde dette og vokste fort. By og land lever av hverandre. Landet gir byen mat og råstoff. Byen svarer med ferdigvarer, marked, kapital – og etter hvert lov og orden. Europa gikk likevel motsatt vei etter Vestimperiets fall. Kongene var svake. Store eiendommer låste jorda i få hender. Arbeidet var bundet i slaveri, halvleie og korte, usikre leier. Slavejordbruk var dyrt og ineffektivt. Halvleie og korte kontrakter gjorde at bønder ikke våget å investere i jord som de ikke kunne høste fruktene av lenge. Offentlige byrder, godstjenester og kornlover som mistenkte fri handel, la stein til byrden. Handel reddet likevel mye. Konger som trengte venner mot mektige baroner, ga byene rettigheter: egne lover, dommere, bymurer og våpen. Byene bygde opp sine egne milits. I Italia og Sveits ble mange byer selvstendige. Andre steder ble de sterke nok til å tvinge konger til å spørre dem om skatter. Folk søkte til byene ikke bare for lønnen, men for lov og orden og smaken for mer enn bare det nødvendige.

Mange manufakturer ble plantet ved å etterligne fremmede og hente kunnskap. Andre vokste ut av landlige husflider i fruktbare innlandsstrøk, langt fra kyst og store elver. Slik ble byer som Leeds, Halifax, Sheffield, Birmingham og Wolverhampton til. Handel og manufakturer forbedret landet på tre måter. De ga sikre, nære avsetninger for råvarer. Kjøpmenn kjøpte jord og forbedret den – ofte bedre enn baronene. Viktigst: de brøt baronenes makt ved å gi dem noe å bruke overskuddet på som de kunne nyte alene. Den gamle gjestfriheten levde av at godseieren ikke kunne bytte store avlinger i noe annet enn følgefolk og et overfylt bord. Med fremmede varer kunne han bytte hundre munners underhold mot et par edelstenspenn. Slik ble avhengige følgesvenner byttet ut med uavhengige festere. Leien ble hevet til full verdi. Lange leiekontrakter gjorde bønder myndige og oppfinnsomme forbedrere. Uten følgefolk fjernet godseieren sin egen evne til å forstyrre ro og rett. Den store forandringen kom ikke av edle hensikter, men av forfengelighet og regnskap. Sammen gjorde de mer for frihet og orden enn lover og sverd alene klarte. Denne rekkefølgen – by før land – er motsatt naturens vei og derfor saktere. Europa brukte århundrer på å fordoble befolkningen. Koloniene i Amerika gjorde det på en mannsalder. Lover og skikker holdt jorden delt uheldig og dyr for små kapitaler, og mye jord ble liggende under evne. England var vel utrustet for handel og manufaktur og støttet dem i lover og skikker. Mye ble gjort for å løfte den mellomstore bonden. Likevel lå jordbruket etter det naturen kunne ha tillatt. Frankrike hadde sjøfart tidlig, men støttet ikke jordbruket like mye. Spania og Portugal seilte langt, særlig til kolonier, men bandt lite i manufakturer, og mye jord forble øde. Italia er unntaket: før Karl VIII var landet godt dyrket nesten over alt. Rikdom vunnet i handel blir ikke til nasjonens varige styrke før den fester seg i jord og bygninger. Hansabyene etterlot færre spor enn Lombardiet, Toscana og Flandern, som forble folkerike og frodige selv etter tap av handel. Til slutt peker Smith framover. Statens økonomi har to mål: folkets rike utkomme og statens sikre inntekter. Land ha

r valgt to veier for det første: et handelssystem og et jordbrukssystem. Smith vender seg deretter mot handelssystemet for å vise hvor det hjelper og hvor det skader. Men grunnmuren er lagt. Arbeidsdeling setter evnene våre i arbeid. Byttelysten binder oss sammen. Penger er redskapet som gjør byttet enkelt. Priser bærer lønn, profitt og jordrente, og svinger rundt naturlige satser hvis ikke lover og monopol låser dem fast. Lønnen er høy der kapital og marked vokser. Profitt faller når kapitalen sveller og konkurransen skjerpes. Jordrenten suger opp det som er igjen når natur og beliggenhet tillater det. Kapital må spares, ikke trylles frem av papir. Den virker sterkest i jordbruket, men driver all næring når lovverket slipper den løs. Under alt ligger en rolig sannhet: velstand er mengden nyttig arbeid vi får gjort, og hvor mye av dette arbeidet som kan settes i gang igjen neste år.