Antony and Cleopatra for 10 år

Alexandria glitrer som en drøm ved elven. I et palass med søyler av marmor ligger Mark Antony i dronning Cleopatras armer. Han er en av verdens tre mektigste menn, men her glemmer han alt annet. Romerne Philo og Demetrius, offiserer som har fulgt ham, kjenner nesten ikke igjen sin general. Antony ler, danser, fisker om natten og sover når Roma roper. Cleopatra er både lek og alvor. Hun prøver ham med små tester: Elsker du meg i dag? Elsker du meg like mye som i går? Hun nevner Fulvia, hans hustru i Roma, og Octavius Caesar, hans strenge maktfelle. Antony vifter plikten unna som støv. Her i Egypt, sier han, er tiden en myk elv. Her bestemmer hun, ikke Roma.

Men verden utenfor leken rører på seg. Partherne i øst vokser seg sterke. Roma murrer. Til slutt kommer et bud som legger en skygge over lykken: Fulvia er død. Antony blir stille. Han kjenner en streng inni seg stramme seg til. Var alt dette lettsinnet? Har han skadet sin ære? Cleopatra merker skiftet, men hun skjuler frykt med skinnende øyne. Hun ler det bort, så blir hun plutselig alvorlig. Hvis du må dra, sier hun, så si det som en mann. Antony svarer at han må til Roma. Ikke fordi kjærligheten er mindre, men fordi verden drar i ham. Cleopatra trekker pusten dypt. En ny sakte storm spinner i henne.

Enobarbus, Antonys mest jordnære venn, ser alt. Han elsker Egypts varme, men han kjenner også romersk måtehold. Han sier det slik: Cleopatra er ikke bare spill. Hun er som en kilde som hele tiden fornyer seg. Du blir aldri ferdig med henne. Antony forsøker et kort farvel. Cleopatra spiller alle strenger: hun blir såret, så hånlig, så bønnen, så dronning. Hun sier at kjærligheten hans er som vind i sanden. Han svarer at hans hjerte er hennes havn, men plikten er et tau som trekker ham.

Til slutt bøyer hun seg halvt. Reis, sier hun. Reis da. Men ikke tro at jeg ikke ser hvem du er. Antony lover å vende tilbake. Det er lett å love i Alexandria. Likevel kjenner han at det brenner i ham. Han forlater den grønne gårdsplassen, draperier som blafrer, lukten av parfyme og brent kanel. Cleopatra står igjen, rank og vakker, og inne i henne svømmer sjalusi, frykt, mot og kjærlighet i en stor og forvirret strøm. Hun sier til sine kvinner Iras og Charmian at denne romerske verdenen er kald, men den skal ikke vinne uten kamp.

I Roma er luften skarpere. Octavius Caesar snakker om plikt og mål. Han er ung og alvorlig, og han liker ikke at Antony drikker og ler i Egypt mens Roma trenger ham. Lepidus, den tredje i deres styrende trekløver, er mild og ønsker fred mellom dem. Men ute på havet bygger Sextus Pompeius en flåte av misfornøyde menn. Byen hvisker. Allianser knaker.

Når Antony og Caesar møtes, kommer gamle sår opp. Fulvia og Antonys bror har løftet våpen mot Caesar. Antony har oversett løfter. Caesar har vært kald og stiv. Stemningen skifter mellom stolthet og regnestykker. Da trer Agrippa fram med en praktisk lenke: Antony kan gifte seg med Caesars søster, Octavia. Et ekteskap som binder sterkere enn mange avtaler. Antony ser at dette kan lappe verden. Han sier ja. For en tid er alle smil. De skåler for fred og lover hverandre rette veier.

Men Enobarbus bærer et bilde som ikke lar seg viske bort: Cleopatra på elven Cydnus. Han husker glitrende gull og purpur, sølvårer som slo vannet som musikk, og luften som fyltes av parfyme. Folk sa hun var en gudinne, og selv sjømenn ble stille. Vanen kan ikke spise henne opp, sier han. Hun blir aldri kjedelig. Dette er grunnen, ikke skandaler og drinker, men en kraft som holder Antony fast.

Ekteskapet mellom Antony og Octavia gjør freden glatt som nypolert marmor. Samtidig ordnes en avtale med Pompey om korn og ro på havet. De fire mektige møtes til fredsfest på en stor galéy. Vin flyter, latteren ruller over dekk. Men ute ved siden av visker Menas, Pompeys slu hjelper, noe mørkt i Pompeys øre: Kapp tauene og drep dem nå. Et enkelt kutt, og du er konge. Pompey trekker seg unna. Ikke på en fest, sier han. Ære veier mer enn lykke. Der og da glipper en sjanse som kunne ha snudd alt.

Etterpå smuldrer vennskap langsomt. Caesar, som ikke hviler lenge i forbund, skreller Lepidus av som en tom skall når jobben er gjort. Antony, som prøver å være både lojal ektemann og trofast elsker, reiser fram og tilbake som en båt i motstrøm. Octavia er mild og ønsker fred, men hun står mellom is og ild. Nyheter fra øst gjør alt vanskeligere: Ventidius, Antonys mann, slår partherne og bærer Pacorus, kongens sønn, død foran hæren. Seierens glans hjelper lite når verden hjemme blir urolig igjen.

I Alexandria nekter Cleopatra først å tro at Antony har giftet seg. Ryktet er for stygt, det må være oppspinn. Men sannheten kommer som en stein i vannet: Gift. Med Octavia. Cleopatra kaster ut ord som stikker. Hun slår etter luften, ler og gråter samtidig. Så snur hun og blir kjølig. Hun kaller budet tilbake og spør nøkternt: Er Octavia høy? Har hun stor panne? Hva slags hår? Hun vil måle den romerske søsteren liten.

I Roma liker ikke Caesar det han hører om Alexandria: Antony og Cleopatra sitter på troner som guder, deler ut land, kaller barna deres kongers konge. Octavia forsøker å dempe bruddet. Hun reiser for å møte Antony med fred i hendene. Men Caesar bruker hennes godhet som et bevis. Se, sier han, min søster er kasteball mellom bror og mann. Antony lar seg styre av en dronning fra Egypt. Bak ordene, dypere enn stolthet, ligger det allerede en avgjørelse som vil bli krig.

Krigen vokser i stillheten mellom kyss og kunngjøringer. Cleopatra nekter å sitte hjemme. Hun vil seile sammen med Antony og dele faren. Enobarbus ber henne la være. Folk sier allerede at Antony er lett. Hvis hun leder hæren hans, blir det enda verre, sier han. Generalene er rådville. Canidius ber om landkrig. Soldatene vil kjenne jord under føttene sine. Men Antony, irritert og sta, velger sjøslag ved Actium. Caesar setter Taurus på land for å holde linjen. Flåtene møtes.

Slaget blir en rasende dans av seil, ror og skrik. Midt i alt hever Cleopatra seilene. Hun trekker seg. Om det er frykt eller plan, vet ingen. Antony ser henne gå. Han nøler i ett øyeblikk, så følger han etter, som om et tau lå rundt hjertet hans. Flåten hans bryter sammen uten ham. Scarus banner i skjul. Enobarbus lukker øynene. Det som ikke skulle skje, skjer: de mister dagen, og verden vet det med en gang. Navnet Actium blir et sår.

De vender tilbake til Alexandria med tunge hoder. Antony samler vennene sine og sier de kan flykte med gull og takk. Han står som en mann som betaler en fremmeds gjeld. Han sier til seg selv at han har lært feige å fly. Da kommer Cleopatra inn, tårevåt, redd, men også stolt. De ser på hverandre. Mye er sagt uten ord. Antony sender en skoleholder med et bud til Caesar: La meg få leve som en vanlig mann i Athen. Cleopatra legger seg lavt og ber bare om rett for barna sine. Hun alene trenger ingenting, sier hun, bare at blodet hennes får et sted å bo.

Caesar avviser Antonys bønn. Han sender Thidias til Cleopatra med hyggelige ord og skjulte forslag. I rommet mellom håp og frykt blir Cleopatra myk mot det seirende navnet. Thidias tar hånden hennes. Antony stormer inn. Noe gammelt og stolt tenner i ham. Han får Thidias pisket. Ikke fordi budet er farlig, men fordi hånden rørte ved Cleopatras som om hun allerede var Caesars. Etterpå brenner han av både skam og ny ild. Han lover sine menn at han skal være Antony igjen. Om så bare for én dag. De roper med ham, fordi de vil tro.

Natten er merkelig. Noen soldater hører musikk de ikke forstår, som om en gud forlot leiren i stillhet. Antony vet hva det betyr. Herkules, som en gang var hans stjerne, går fra ham. Han sier ikke ordet tap høyt. I grålysningen går han likevel ut og hilser sine tjenere som en far. Det er et farvel uten å si farvel.

De kjemper på land, og Antony vinner først. Scarus blør og ler, han smaker seier i blod og støv. I mellomtiden har Enobarbus flyktet til Caesar, presset av sin egen skam. Antony får høre det. I stedet for å forbanne ham, sender han all Enobarbus’ bagasje og gull etter ham, med vennlige ord. Da brister noe i Enobarbus. Han står i måneskinnet utenfor Caesars leir og hvisker til natten at han ikke fortjente en slik mildhet. Hjertet hans tåler ikke godheten. Han faller ned, ikke for sverd, men for skam og sorg. Slik dør den som sa sannheten med latter.

Mens Antony jubler for en kort landseier, vender havet ham ryggen. Flåten hans, som Cleopatra skulle holde samlet, skifter side. Plutselig roper fienden av glede fra skipene som var hans. Antony ser det og kjenner alt stivne. Han roper harde ord mot palasset og hennes navn. Han sender Cleopatra bort med iskalde setninger som likevel ikke helt tror på seg selv.

Cleopatra lytter til råd. Lås deg inne i monumentet, sier de. Si at du er død. Kanskje er bare døden sterk nok til å bøye en slik storm. Antony, alene med sin frigittesønn Eros, blir stående og se opp i skyene. Han ser dyr og tårn i dem, former som sklir bort. Han tenker at han selv har begynt å gli vekk. Så kommer Mardian med skjelvende stemme: Dronningen er død. Antony stopper som om hjertet falt fra et høyt sted. Alt i ham finner en spiss: dagen er ferdig. Han ber Eros om å gjøre det en frigitt er skyldig: Drep meg. Eros velger en annen vei. Han dreper seg selv for ikke å stikke sin herre. Antony følger etter, men slaget hans feiler. Han blir liggende i smerte som er uverdig en helt. Da kommer Diomedes med sen sannhet: Cleopatra lever. Hun har gjemt seg i monumentet.

Vakter og venner løfter Antony som om han var en ruin som ennå gløder. De bærer ham til monumentet. Cleopatra venter inne, høyt over bakken, bak murer og tau. Hun tør ikke slippe fiender inn. De kaster ned tau, og de heiser den tunge kroppen opp. Det er klossete, farlig og dyrebart. Hun stønner mens hun trekker. Han når henne til slutt. De to som dro hverandre ut av verden, ligger nå tett, støvete og blodige.

To gaver gjenstår: kyss og råd. Antony sier at blant Caesars menn er det én hun kan stole på: Proculeius. Stol på ham, sier han, men søk ære med sikkerhet hvis du kan. Han vet at disse ordene ikke hører helt sammen for henne. Han løfter hodet så mye han kan. Han sier at han var romer, beseiret av en romer, og at ingen skal si han ikke prøvde. Så dør han i hennes armer, og ordene hennes blir stille stjerner rundt ham. Cleopatra er halvt bevisstløs, halvt av stål. Verden, som en gang skinte i hans krans, er nå en stall, sier hun. Hun bestemmer seg. Han skal begraves som en konge. Og hun skal finne en slutt som passer en dronning.

I Caesars leir kommer Dercetus fram med Antonys sverd, vått av blod. Han sier at hans herre har tatt sitt eget liv. Caesar blir stående helt stille. Et slikt fall rister fjell, tenker han. Han var laget for å vinne, og likevel sto vi på hver vår side av samme stjerne. Han tar imot nyheten med et ansikt som ikke viser for mye. Så kommer bud fra Egypt: Cleopatra er innestengt i monumentet. Hun spør om veiledning. Caesar ser sjansen til en vakker triumf i Roma. Han lover gjennom Proculeius at hun skal skånes. Han lover alt hun kan be om – bortsett fra det hun helst vil: fri død.

Han sier rolig at hennes levende nærvær i Roma vil bli hans ære. Gallus følger Proculeius. Dolabella, en ung mann med milde øyne, får et annet oppdrag. Men allerede nå, før alt skjer, merker han at hjertet hans lytter mer enn det burde. Han ser for seg dronningen han ennå ikke har møtt, en som holder på storhet som på flammer.

I monumentet er Cleopatra klar som en kald bekk. Hun sier at det er ynkelig å være Caesar hvis en ikke er selve lykken. Hun vil ikke være en gjenstand i hans parade. For henne er storhet en handling som låser døren for siste gang. Proculelius kommer med vennlige ord fra Caesar. Han ber henne si hva hun ønsker. Hun svarer forsiktig at Antony ba henne stole på Proculelius, men hun tigger ikke uten krone. Om hun ber, skal det være kongelig: Gi henne det som er hennes.

Han sier håp, sier mildhet, sier at hun er falt i en fyrstelig hånd. Da glir Gallus og soldater inn bak henne for å sikre rommet. Cleopatra forstår med en gang. Hun drar en dolk for å gjøre slutt. Proculelius kaster seg fram og tar våpenet. Ikke bedrag Caesars godhet, roper han. La verden se romersk edelmodighet virke. Hun svarer med vrede. Hun skal verken spise eller drikke, heller hule seg helt. Hun ser for seg lenker ved Caesars hoff, Octavias kjølige blikk, romere som peker og gaper. Hun sier heller Nilens gjørme enn det. Proculelius mener hun maler for mørkt, og trekker seg. Da kommer Dolabella, stillere enn de andre. I ham kjenner hun et blikk som forstår både sørg og rang.

Cleopatra prøver først et minne, som en hemmelig dør: Hun beskriver Antony slik hun så ham når han var størst. Som en mann med sol og måne i ansiktet. Mild mot sine venner. Torden når verden trengte det. Hans barmhjertighet hadde ingen vinter, bare en evig høst. Finnes en slik mann? spør hun. Dolabella svarer at det gjør ingen nå. Hun smiler trist og sier at selv gudenes ører ikke tåler å høre ham forminsket. Drømmen hennes er mindre enn den virkelige Antony, sier hun stille.

Da kommer Caesar, fullt av følge. Cleopatra kneler, for hun er en dronning som kan bøye seg uten å brekke. Han løfter henne og taler vennlig. Han sier at han ikke vil straffe, men mildne. Men hvis hun prøver å gi ham smerte ved å gjøre som Antony, vil hun ta fra seg selv hans velvilje og sette barna i fare. Hun nikker klokt og rekker ham en oversikt over penger, gull og smykker. Da trer Seleucus, forvalteren hennes, fram og røper at hun har holdt tilbake. Caesar smiler, som for å si at dette var ventet. Han kaller det klokskap. Cleopatra kjenner stikket som et hugg: At en hun har oppdratt, gjør henne liten foran en fremmed.

Caesar sender Seleucus vekk og sier hun skal beholde alt. Han lover vennskap, ro, trygghet. Når han går, står Cleopatra igjen med en ny stillhet. Hun forstår plutselig at ordene hans har pakket henne inn i silkebånd. Hun var i ferd med å gi opp sin egen slutt. Dolabella kommer tilbake. Han er lojal mot sin herre, men hjertet hans bøyer seg mot henne. Han forteller hva som vil skje: Innen tre dager skal hun og barna føres til Roma gjennom Syria, til en triumf der alle skal se på.

Cleopatra lukker øynene og ser for seg alt sammen. Hun og Iras gjør det om til et lite skuespill, så de kan kjenne på det. De later som de hører håndverkere i skitne forklær som løfter dem fram. De kjenner andedrettet deres, tungt og nær. De ser grovkornede rimere som synger hån. De hører komedianter som spiller henne med en guttes pipestemme, og Antony, halvdrukken, gjort til klovn. Hun blir ikke bare rasende. Hun blir sikker. Hun vil ikke være noens trofé.

En landsens mann banker på med en kurv fiken. Han er klossete og snakkesalig. Cleopatra lar ham komme. Hun kjenner til en liten skapning fra Nilen, en orm hvis bitt dreper raskt og stille. Den kan gjemme seg i frukt. Mannen løfter en fiken og prater om bittet som både redder og tar, om folk som sa litt løgn da de døde av det, og om hvor merkelig verden er. Han sier han er ærlig, men ikke for ærlig. Ordene hans er komiske og triste på samme tid.

Han gir henne kurven. Han ønsker henne glede av ormen, som om han ikke helt vet hva han sier. Cleopatra smiler uten å vise tenner. Hun lar ham gå. I rommet blir det igjen en helt egen ro, som før et regn. Hun roper på Iras og Charmian. De forstår mye før det blir sagt. De har kledd henne før, når det gjaldt. Nå gjelder det mer enn noen gang. Hun vil være dronning helt til slutt. Ikke mer vinglass og lek i hagen. Nå skal alt være klart som en kniv.

Hun tar på seg den beste kappen. Hun ber om kroner. Hun vil en gang til til Cydnus i sitt minne, der Antony så henne først som en gudinne som kom seilende. Hun vil kjenne den brusen i blodet en siste gang. Hun sier at nå er hun ild og luft. Jord og vann får bli igjen til det lavere livet. Hun står rak, men vennlig. Hun ber Iras komme nær: Kom og ta den siste varmen fra mine lepper, søster. De kysser. Iras faller stille, som en blomst som blunker og slokner. Cleopatra lener seg frem. Har hun aspisen i leppene? spør hun i undring.

Hun ler lavt, fordi noe kjennes riktig. Døden kan visst være en elskers klyp, vond og etterlengtet, hvis naturen ville det mildt. Charmian står ved siden av, for vakker for verden hun skal forlate, og hendene hennes er trygge. Cleopatra hører Antony i tankene, en stemme som skinner gjennom henne. Han skal rose hennes gjerning, tror hun, og le av Caesars hell, som gudene gir menn for at de skal ha noe å skylde på når gudene senere blir sinte.

Hun åpner kurven. Den lille ormen, den dødelige stakkaren, skjuler seg blant fikenene. Cleopatra lar fingrene lirkes til ro. Hun legger ormen ved brystet. Bit nå, sier hun mykt. Løs opp denne knuten av liv. Vær vred og rask. Hvis du kunne tale, ville du kalt Caesar en uforsiktig narr. Hun kjenner bittet som en prikk som brer seg. Hun retter seg opp, som en som endelig slipper en tung byrde. Hun ser på Charmian og smiler. Det er søtt som balsam, sier hun, mykt som luft.

Hun tar en andre asp til armen. Hva mer skal jeg vente på? Hun kjenner søvnen komme, men det er ikke den tunge søvnen hun fryktet. Det er en lys søvn, som etter en lang reise hjem. Hun ser for seg Antony helt tydelig, ikke som et bilde, men som seg selv. Hun hvisker at de møtes nå der ingen triumf kan røre dem. Så stanser hun, som om verden holder pusten, og dør.

Charmian blir stående ved siden av sin dronning. Kronen står litt på snei. Hun retter den med ømme fingre. Vakter skynder seg inn, men hun vifter dem unna. Det er for sent for Caesars bud, sier hun. Hun vil ikke la fremmede røre denne slutten. Hun tar sin egen asp, raskt, som om hun allerede kjenner veien. Hun ber giften komme hurtig. Iras ligger ved føttene deres som en stille bølge.

Vakter leter etter tegn. De ser et lite sår ved brystet, en svak oppblåsthet i en arm, fikenblader med slim. Dolabella kommer først og forstår med én gang. Alt har gått slik Caesar fryktet og hun ønsket. Han kjenner en merkelig lettelse og sorg. Det var ingen enkel fiende han tjente, men nå kan han i det minste bøye hodet for en slutt som holder mål med et helt liv.

Caesar trer inn og blir stående. Dette var ikke bildet han ønsket i Roma, men det er stort. Hun var modigst til slutt, sier han lavt. Hun så gjennom planene våre og tok sin egen vei fordi hun var kongelig. Hun fant en myk måte å dø på, vakrere enn noen triumf han kunne vise frem. Han bestemmer der og da: Cleopatra skal graves ved siden av Antony. Ingen grav i verden skal holde et mer berømt par. Hæren skal følge dem i stillhet og ære. Etterpå går han mot Roma. Seieren hans er fortsatt virkelig, men bærer en tomhet. Den levende fienden finnes ikke lenger å vise frem. Og i folks minner er det noe som ikke lar seg fange av seiersrop.

Han gir ordre med ro, men inne i hodet teller han ikke bare provinser. Han tenker på den dagen da de to store sto på hver sin side av samme stjerne. Den ene måtte falle. Slik ble det. Likevel kjenner han at det finnes flere seire her enn den han kan bære i et tog.

Slik slutter Alexandrias store spill. Antony falt fra seierherre til elsker, men han fant tilbake til glimt av sin gamle storhet da han døde i Cleopatras armer. Cleopatra, som ofte gjorde feil så de glitret, vant likevel sin siste kamp ved å nekte å bli et trofé. Caesar, kald og klok, vant verden, men måtte bøye hodet for en handling som ikke lot seg vise frem.

Rundt dem står skygger som vi husker: Lepidus, fredsmegleren som ble lagt bort da han var brukt opp. Pompey, som lot sjansen gli fordi ære veide mer enn lett seier. Ventidius, som vant i øst, men sto stille for ikke å stjele glans fra sin herre. Canidius, som rådet fornuft og måtte se ufornuften råde. Scarus, som blødde og lo da landkampen et øyeblikk smakte seier. Eros, som valgte døden fremfor å løfte hånd mot sin herre. Enobarbus, den jordnære røsten, som deserterte og døde av skam da han kjente Antonys mildhet. Dolabella, som lot hjertet høre uten å svikte sin plikt. Proculeius, som tok dolken og ville la mildhet arbeide. Thidias, som ble pisket for en berøring som tente en sjel i brann. Seleucus, som stakk sin dronnings stolthet med tørre fakta. Charmian, som rettet kronen ingen lenger trengte å se. Og Iras, som gikk som et sukk.

Over alt dette henger fortsatt bildet som Enobarbus malte: Cleopatra på Cydnus, oarer av sølv, luft som dufter, en dronning som gjør skuespill til sannhet. Den scenen forklarer mer enn mange slag. Noen mennesker er som elver som bærer både skip og historier. Til slutt blir alt målt i hvordan vi går. Caesars seier lever i lover og grenser. Antonys og Cleopatras seier lever i måten de forlot alt på. Alexandria lukker sine dører. Tau, sverd, fikenblad og silkekapper blir stille. I et monument mellom stein og himmel legger de to seg ved siden av hverandre. Når trommer dempes og hæren går videre, følger en annen rytme dem inn i historien, en rytme som hvisker at alder ikke kunne visne henne, og at en romer av en romer ble beseiret – av kjærlighet, av nødvendighet, og av tiden som satte dem på hver sin side av samme stjerne.