Underverdenens port for 11 år

I dette landet er grensen mellom mennesker og ånder tynn som rispapir. En ung mann, Sung Tao, har lest flere bøker enn han har sett solnedganger. En natt banker en tjener med hvitpannet hest på døren i drømmen hans og fører ham til en eksamenssal som ikke finnes på noe kart. I salen sitter dommere som er guder. Midt blant dem vrir krigsguden Kuan Yu skjegget og peker på to temaer: Én mann, to menn; med vilje, uten vilje. Sung skriver rolig at godhet gjort med fullt hjerte ikke trenger ros, og ondskap gjort uten å ville det ikke skal straffes. De nikker. Han får tilbud om et embete i Honan – som skytsengel for menneskehjerter.

Sung takker ikke. Han gråter. Moren hans er gammel og trenger ham. Gudene stanser bladene i skjebneboken. Ni år igjen, står det om moren. Kuan Yu lar ham vente. En annen student tar posten så lenge. Da Sung våkner, er han tilbake i kroppen sin. Han har ligget som død i tre dager, og moren har sittet ved kisten og lyttet etter et pust. Ni år går, akkurat som i boken. Moren dør mettet av år. Sung vasker seg, går inn i studerkammeret, legger seg på sengen og dør stille. Samme dag ser slekten hans en prosesjon med røde dusker følge ham som om han var en høy embetsmann. Han setter moren først. Så går han dit plikten kalte.

De som levde da, sa at noe av poenget gikk tapt i urolige tider, men at kjernen ble igjen: ansvar måles etter vilje i hjertet, ikke etter flaks eller uflaks. Og selve verden har sine egne måter å peke det ut på.

En annen dag står en taoist på markedet og ber om en pære. En bonde nekter og ler. En forbipasserende stikker en pære i prestens hånd, skamfull på bondens vegne. Presten spiser pæren, graver en liten grop i hard jord, planter en kjerne og ber om varmt vann. Noen heller kokende vann på flekken. Samtidig, foran alles øyne, skyter en grønn spire opp, blir til et tre, blomstrer og bærer gyldne pærer. Presten deler ut frukt til alle som vil ha. Så hogger han ned treet, kaster det på skulderen og forsvinner. Bonden ser på trillebåren sin. Den er tom, og det ene håndtaket er kappet av. Rundt hjørnet ligger «pæretreet» – et håndtak kuttet fra akkurat hans vogn. Han rødmer først, men ender med å le av seg selv. Det går an å lære, også når man blir lurt.

Samme slags gnisninger finnes i et fattig kloster. En lat munk misliker gjester. Vennen Meng får sitte, men kameraten Chu stirrer så lenge på et veggmaleri av en ung pike at blikket hans sklir tvers gjennom malingen. Han går inn i bildet som i en dør. Innenfor er det lys, varme og folk som tilber. Piken tar ham i hånden. De gifter seg i et pusterom av en verden.

Lykken varer helt til tunge støvler tramper forbi. En svartansiktet vokter i gullrøstning leter etter mennesker som har blandet seg inn blant nymfer. Piken gjemmer Chu under sengen. Skrittene forsvinner. Når han løfter hodet igjen, er veggen bare en vegg. På maleriet har piken satt opp håret som en gift kvinne. «Syner springer ut av den som ser,» sier munken. Ikke som en forklaring, mer som et nett for å hindre at man faller for dypt i lengselens hull.

Andre får en lærepenge i kroppen. Fang Tung, en smart, men slepphendt student, stirrer på en brud i rød vogn og skammer seg over hvor sulten han ser ut. Samme natt legger en mørk film seg over øynene hans. Han hører små stemmer bak pupillene. To bitte små vesener vil ut. Den ene «lager en dør», et stikk av smerte, og plutselig ser han med to pupiller i ett øye. Det ene ser bedre enn to gjorde. Han slutter å jage det han ser, og roen kommer tilbake. Noen ganger blir vi seende når vi endelig slutter å glo.

Et annet sted lager en gammel mester en måne av papir på veggen. Den lyser som dag. Gjestene løfter et bord og bærer det inn i månen for å drikke. En elev, Wang, ber om å lære å gå gjennom vegger. På fjellet glir muren som vann. Hjemme dundrer han pannen mot rå mur. Veggen rikker seg ikke. Kona ler, og Wang går rundt med et blåmerke som holder ham ydmyk en stund.

K’ung blir bundet i hjertet. Han får bruden Ah-sung i et øyeblikks lykke. Vennen griper hendene deres, ber dem lukke øynene, og en susende vind fører dem over skog og himmel. De lander i K’ungs egen gård. Moren slipper trådsnellen på fanget og gråter av glede. Vennskapet med Huang-fu er ikke av mennesker. Hver ting i huset puster, men ikke slik som i et vanlig hjem.

År går. K’ung besøker dem igjen i et hus under så tette trær at himmelen ikke synes. Chiao-no er gift med en mann ved navn Wu. De spøker fortsatt om arr og piller. Så raser stormen. «Tordenen kommer for å straffe oss,» sier Huang-fu. «Vil du hjelpe?» K’ung stiller seg i døra med sverdet. Husene forsvinner, og bare en jordhaug og en sort grop er igjen. Lyn og vind river. En skapning med nebb og klør griper Chiao-no. K’ung hugger. Lynet slår ham død. Når skyene glir forbi, puster Chiao-no, mens K’ung ligger stiv. Hun roper at hun vil dø for ham. Bror og ektemann får åpnet munnen hans med en hårnål. Hun skyver den røde pillen inn, og pusten vender tilbake. K’ung vil at de skal bo hos ham. Chiao-no vegrer seg for å forlate svigerforeldre og barn, til en utsending melder at Wu-familien samme dag er rammet av en ulykke. De flytter i hemmelighet til K’ung, i forseglede rom. Sønnen Huan vokser opp og får rykte som revesønn. Noen rykter er nærmere sannhet enn folk aner, men det er ikke det viktigste. Vennskap og takknemlighet er det som holder huset sammen.

Ikke alle som spår, vil godt. Yü, en livlig ung herre, spør en nekromant om tjenerens skjebne. Mannen puster på ansiktet hans og sier kaldt: «Ikke ham. Deg. Tre dager igjen.» Yü kjøper ingen «redning». Den natten ruller en dverg inn gjennom vindusfugen. Yü får sverdet til å sitte. En krypende skygge blir til leire på gulvet. En svart kjempe presser huset sammen og skyter piler, men sprekker som en malingduk når Yü hogger i ryggen. Neste dag får folk se hva frykt kan gjøre: Nekromanten er avslørt med hundeblod. Ansiktet hans trer frem der dråpene lander i lufta. Det er han som har laget farene for å «redde» dem for penger. Han blir dømt for mordforsøk. Slik blir et hus lett igjen.

Chou fra Wên-têng og vennen Ch’êng holder sammen fra de første skoledagene. En mektig nabo lar buskapen ødelegge avlingen. Chous tjener blir banket og slept til dommeren, som bøyer loven for rike menn. Chou vil klage, men blir selv arrestert for «forakt». Ch’êng reiser til hovedstaden, kaster seg for keiserens hester og får saken åpnet. Vaktene i fengselet henrettes for grusomhet, den skjeve dommeren forvises, og Chou kommer hjem. Vennskapet bærer begge, men Ch’êng orker ikke mer av slik urett. Han blir taoist og lærer hemmelig kunst.

År senere kommer han tilbake i gul hue. Chou våkner – i Ch’êngs kropp. Vennen har byttet med ham for å riste ham løs. De bytter tilbake, men først viser Ch’êng ham en grense han må over.

Under Lyktefesten kaller en prins de beste vaktelfolkene inn i palasset. Prinsens hvite «Jadefugl» ser ut som den ikke kan tape. Wangs vaktel holder hodet lavt, biter seg fast og slipper ikke. Fjær snør over marmoren. Prinsen vil kjøpe fuglen. Verten hvisker tall. Wang selger for seks hundre sølv og er fornøyd. Hjemme kjøper de jord, verktøy og tak over hodet. Reveenken flytter inn for å få ham opp om morgenen og holde ham unna sofaen. Hun smiler sjelden, men bringer fred. Etter tre år er hun borte like mildt som hun kom.

Ikke alle fremmede er gode. En dag møter en annen Wang en pen pike med kurv. Hun sier hun har rømt fra en sjalu kone i huset hun ble solgt til. Han slipper henne inn av memhjertig dumhet. En rufsete taoist ser ham i byen og spør: «Hva har du møtt?» «Ingenting,» svarer Wang. «Da dør du snart,» sier presten. Den kvelden sniker Wang seg rundt huset med en lampe. Gjennom vinduet ser han et grønnlig ansikt og et menneskeskinn som blir ristet som en frakk og tatt på. Det er piken. Han løper etter presten. Denne vil ikke skade en i nød, men gir en magisk fluekost som skal henges ved døra. Piken river den i stykker, braser inn og river hjertet ut av Wang med et grep som ikke er menneskelig.

Kona hans gråter stille for ikke å lage bråk i nabolaget. Hun sender bud på presten og sin bror. Presten peker mot sørsiden. «Hun er der inne.» I brorens rom sitter «piken». Presten slår med tresverd. Huden faller som en tom drakt. Noe svart og stinkende ligger igjen på gulvet, spreller og blir til røyk. Presten henter en kalebass uten kork, suger røyken inn, og ruller huden sammen. Men Wang er død. Kona kaster seg for prestens føtter. «Gi ham livet tilbake!» «Det kan ikke jeg,» sier presten mildt. «Finn en skitten tulling som kryper i grøfter. Du må tåle hån og gjøre alt han sier.» Hun finner ham. Han slår henne med stokk, tvinger i henne bitre piller og ler av henne. Hun svelger, tårene renner. Hjemme bølger en klump opp i halsen og faller ned i det åpne brystet. Varme puster ut i fingrene. Ved daggry våkner mannen. Arret blekner. Noen ganger er det den som blir igjen, som går den lengste veien for å hente hjertet hjem.

I Hunan blir en kjøpmannskone merkelig om nettene. En rev kommer og går som i en drøm. Sønnen på ti sover hos henne for å passe på. Han sperrer vinduer med jord og stein og legger seg med kniv og lampe. Når noe glir i mørket, svinger han lyset og smeller igjen døra. Han får kuttet tuppen av en hale. Neste dag følger han blodsporet over muren til Ho-familiens hage. En «tjener» med langt skjegg ligger og sover i lysthuset, med hale under kappen.

Guttens hode er kaldt og klart. Han kjøper en avkappet revehale på markedet, blander rottegift i hvitvin, går til lysthuset og sier han er en rev fra åsen. Den langskjeggete ser «halen», tror ham og bærer vinen til sine. Natten etter sover moren for første gang rolig. I Ho-hagens hjørne ligger to rever døde, den ene med skåret haletipp. Ikke alle sår i et hus kan stanses før noen dør, men gutten vokser opp og blir soldat. Han peker sverdet opp i lufta i stedet for inn i sitt eget sinne.

I en annen ende av landet bærer en godlynt, men svak kar, Chu Erh-tan, statuen av Dommer Lu fra skrekkammeret hjem for å lage litt oppstyr. Han heller vin til statuen som en høflig vert. Om natten trekker bambusgardinen seg til side. Dommer Lu kommer – ikke for å skremme, men for å drikke og le av Chus dårlig skrevne essay. De blir venner. Dommeren skriver røde merknader i margen, deklamerer dårlig poesi fra underverdenen, og en natt sier han: «Jeg gir deg et klokere hjerte.»

Chu våkner med en varme i brystet og skriver som en annen. Han består eksamener, blir blant de fem beste, men høyere enn det kommer han ikke. Han ber om noe han ikke burde: at kona kan få et mildere ansikt. Dommeren kommer tilbake med et hode fra en ung kvinne som nylig ble drept. Han setter det på fru Chus kropp mens hun sover. Hun våkner med en rød ring rundt halsen og et nytt ansikt.

I byen gråter en familie Wu over datteren som er drept. Hodet hennes er borte. Ryktene peker mot magi. Prefekten undersøker og hører to historier: én om et mord, én om et nattlig hodebytte. Chu spør dommeren. «La den døde tale,» sier Lu. Samme natt drømmer far og mor Wu at datteren navngir morderen, Yang Ta-nien, og ber dem ikke anklage Chu. Yang tilstår. Wus sørger, men lar fru Chu leve uten hat. Det gamle hodet blir begravet med kroppen. Noen bytter man må lære å leve med, selv når de er umulige.

Tiden går. Chu mislykkes tre ganger i den høyeste graden og gir opp embetsbanen. Tre tiår senere sier Dommer Lu at fem dager gjenstår. Chu legger seg i kisten sin og dør som lovet. Men neste dag går han inn gjennom døra som ånd. Han har fått post som skriver i underverdenen. Han og dommeren kommer noen netter og drikker te. Sønnen Wei vokser opp, lærer på farens åndeknær, og består bachelorgraden som niåring. Besøkene tynnes ut. En natt tar faren farvel. År etter, på vei for å gjøre tjeneste ved keisergravene, møter Wei en prosesjon. I vognen sitter faren. Han kaster sønnen beltesverdet sitt. «Bær dette. Vær modig, men varsom; rund i sinn, firkantet i gjerning.» Wei blir en god embetsmann. Han gir sverdet videre til sønnen sin når det er tid.

Latter kan også være et lys. Under Lyktefesten ser Wang Tzŭ-fu en jente plukke plommeblomst og le. Han blir syk av å savne henne og leter i en dal med pil og fugl. En gammel kvinne sier hun er hans mors kusine. Jenta heter Ying-ning og ler av alt, også av hans klossete ord.

Han sier at det ikke var blomsten, men hun som plukket den, han brydde seg om. Hun smiler forvirret og oppriktig. Snart følger hun ham til moren for å finne seg en god mann. Hjemme sier naboer at de aldri har hatt noen tante Ch’in. Det huset var revenes. Men jenta er hos dem, syr vakkert og demper harde ord med en latter som ikke gjør narr. En nabo som vil plage henne i mørket, blir lurt av en vedkubbe som ser ut som en mann, og stukket av en skorpion. Han dør av gift. Familien anklager «trollkvinnen», men dommeren straffer dem for løgn. En kveld sier Ying-ning sannheten: hun er en revs datter, oppdratt av den døde gamle kvinnen i dalen. De bærer hennes bein til Ch’in-familiens grav. Om natten drømmer de takk fra den gamle. Wang og Ying-ning gifter seg, får en sønn som også ler mye, og huset er fullt av arbeid og varme.

En annen kveld søker Ning billig losji i et forsømt tempel. En fremmed, Yen Ch’ih-hsia, presenterer seg uten omveier. Om natten kommer en nett jente, Hsiao-ch’ien, til Nings rom. Hun er tvunget av demoner til å lokke menn slik at blod kan tappes fra en liten åpning i fotsålen. Ning avviser henne mildt, og hun advarer ham mot farer. Yen avslører en demonstreng som nesten feller en skygge.

Neste dag følger Ning blodspor til en osp der Hsiao-ch’iens knokler hviler. Han tar dem med hjem, begraver dem ved lesestuen og ofrer ved graven. Da han snur seg, står hun der i sollys – ikke lenger en skygge, men levende. Hun ber om å få tjene moren hans. Moren er redd, men Hsiao-ch’ien lover å være «som en datter». Hun bærer vann, leser høyt og trekker seg unna når Ning gjesper. Etter et halvt år tåler hun velling. Når Nings hustru dør, vil moren gifte ham med Hsiao-ch’ien, men frykter å slukke slekta. «La meg gi deg sønner og ære,» sier Hsiao-ch’ien. De gifter seg. En natt henger de Yens sverdfutteral over døra. En liten skygge med blodig munn griper etter det. Futteralet blåser seg opp, drar skyggen inn og blir flatt igjen. I det ligger bare litt klart vann. Freden er tilbake. Ning tar doktorgraden. Hsiao-ch’ien gir ham en sønn. Han tar senere en konkubine og får to sønner til. Alle utmerker seg. Noen redder hverandre med tålmodighet, like mye som med sverd.

Ikke alle blomster er trygge. Shui-mang er en slyngplante med røde blomster. Den som drikker av den, dør – og blir en shui-mang-ånd som må finne en erstatning før den får slippe. Chu blir tørst under et skur. En gammel kvinne tilbyr te. Lukten er underlig. Han drikker, og en pikes ring fordreier viljen hans. Vennen kjenner straks lukten av ulykke. «Min far døde slik,» sier han. Det finnes en kur, men den holdes tilbake. Chu dør. Moren gråter.

En kveld kommer Chu inn, ikke som mann, men som ånd. «Jeg hørte din gråt i hallene under. Jeg har tatt en hustru der – San-niang. Hun ble gjenfødt som spedbarn, men jeg dro henne tilbake. Nå vil vi tjene deg.» En ung kvinne bukker, arbeidsom og mild. Hun ber snart om å få sende ord til sine foreldre, K’ou-familien. De kommer og gråter. San-niang trøster dem. «Vi har det godt. Vær ikke redde for fattigdom i et hus hvor alle er døde og likevel gjør rett.» Hun navngir en medskyldig i den gamle uretten, og sannheten rydder vei. Når andre shui-mang-ofre vil dra noen med seg i døden, stanser Chu det og sender sjelene tilbake. «Jeg vil ikke leve av en slik handel,» sier han. Etter noen år dør moren. To år senere gifter sønnen seg – med barnebarnet til mannen som en gang fikk San-niang lagt i sin vugge. Til slutt kalles Chu og San-niang oppover. En vogn med gule forheng og hester i skjell-trapp står i gården. «Gud har gjort meg til Dragenes vokter,» sier Chu. De tar farvel og forsvinner stille. Samme dag tar San-niang farvel med sine foreldre og blir borte som dugg. Sønnen legger hennes bein ved siden av farens.

Li Hua mister datteren Hsiao-hui i ung alder. Senere får han en sønn, Chu, vakker og lat. En enøyd prest truer seg til almisser. Li nekter. Kort etter blir sønnen syk og dør. Prestens trylleredskaper avslører ham som morder, og han straffes.

Den kvelden står en liten gutt i døra. «Pa, hvorfor gikk du så fort? Jeg rakk deg ikke.» Han er sjelen til en gutt, Chan, som ble drept av den samme presten og tvunget til onde ærend. Han ber om et kott og en skål kald grøt hver dag. Så ber han om å åpne Chus grav. «Kroppen er frisk i vinterkulda.» Faren bærer ham hjem og legger ham på sengen. Chan er borte – og Chu trekker pusten. På dagtid er han som før. Om natten blir han kald, uten pust, og vender tilbake ved daggry. Han kan si hva som skjer i underverdenen. Han bringer hilsener fra naboers avdøde. Han sier sannheten om seg selv: «Jeg var ikke din sønn i skjebneboken. Jeg er Yen Tzŭ-fang fra en annen by. Jeg kom for å betale en gammel gjeld og gi dere glede.» Moren spør etter Hsiao-hui. Chu ordner et besøk i drømmen. Naboens datter reiser seg som om hun var lånt bort. Hun forteller hemmeligheter bare en datter kunne vite. Slik forstår moren at Hsiao-hui har det godt der hun er.

Senere blir Li syk. To skumle ledsagere fra nede sitter ved sengen med jernstav og tau, klare til å ta ham med. Chu ber svoger i det skjulte om hjelp. De skremmer demonene under sengen og jager dem bort. Faren blir frisk og får mer tid. For å ha røpet hemmeligheter blir Chu selv syk en stund. Etter det holder han munn – og livet i huset blir roligere.

Mr. Shang går under månen. En jente hopper lett over muren. «Hva tenker du på?» spør hun og smiler som om hun kjenner ham. Hun heter Hu Tertia. Hver kveld kommer hun. «Du skulle sett min søster Quarta,» sier hun og ler.

Neste kveld kommer Quarta, femten år, lys som en aprikos i tåke. Shang faller straks. Quarta hvisker at Tertia er farlig. «Tre er døde av hennes forhekselse. Men du ser på meg. La meg verne deg.» Hun skriver en talisman ved døra. Tertia stivner og må gå. En dag møter Shang en ny kvinne ved en eik. «De Hu-jentene gir deg ikke en mynt,» sier hun og lokker ham med fest. Søstrene dukker opp. Den fremmede mister skoene i flukten, og søstrene jager henne. En mann fra Shensi kommer ridende og sier at slike ånder drepte broren hans, og at de skjuler seg i Shangs hus. Foreldrene hans har lenge mistenkt besøk. Mannen setter to flasker på bakken, leser formler, og fire røyker glir inn – to og to – som slør. Han forsegler dem. Når Shang lytter ved den ene, hører han Quartas hvisking: «Utakknemlig! Ikke et forsøk på å redde meg?» Shang stikker et lite hull i blæren. En tynn stripe hvit røyk slipper ut og farer opp i luften. «Én slapp,» sier eksorsisten rolig. «Det var meningen hun skulle leve. Slik kan nåde se ut.»

Årene går. Ti år etter, når slåtten står, møter Shang Quarta under et tre. «Navnet mitt er skrevet i Udødelighetsregisteret,» sier hun. «Jeg ville bare se om du husker meg.» Hun nekter å bli med inn. To tiår til, og hun legger hånden på dørstokken. «Jeg skylder deg én ting til: å si fra når timen din er inne – og følge deg trygt over.» Han dør når hun sier, mildt og uten uro, og hun leder ham dit han skal.

I Chi-yang legger familien Chu sin døde mann i kisten. Plutselig roper han. Han setter seg opp. «Jeg angret halvveis. Jeg tenkte på min kone som ble igjen. Nå tar jeg deg med.» Slekten ler nervøst. Han ber konen kle seg, legge seg ved siden av ham. Han dunker i sengen og sier fast: «Det er ikke noe å le av ved å dø.» De ligger stille. Begge er borte uten smerte, sammen som på en reise. Slik ser også kjærlighet ut.