Mester Darling for 9 år

Da jeg var liten, gjorde jeg dumdristige ting. Jeg hoppet fra andre etasje fordi noen kalte meg en feiging. Jeg skar meg i tommelen for å bevise at en kniv var skarp. Jeg sloss om kastanjer og kræsjet gjennom gjerder og gulrotåkre. Far kalte meg udugelig. Mor var redd for at jeg aldri skulle bli til noe. Storebroren min var vakker og perfekt og hånet meg alltid. Vi sloss annenhver uke. En gang slo jeg ham i pannen med en sjakkbrikke. Far truet med å kutte meg ut av testamentet hans.

Bare Kiyo, hushjelpen, sto mellom meg og katastrofen. Hun hadde lite skolegang, men hun trodde jeg kunne bli noe godt. Hun smuglet godteri til meg, la varme nudler ved sengen min på kalde netter, og presset en gang tre yen i hånden min. Som en tosk mistet jeg pengene i latrinen. Hun fisket dem opp med en bambusstav, tørket dem forsiktig og byttet dem til sølv slik at ingen skulle le. Hun sa: 'En dag skal du ha et stort hus og din egen rickshaw. Kan jeg bli husholdersken din da?' Jeg bare nikket. Hvordan kan man si nei til en drøm som allerede har gjort deg til sin?

Mor døde. Far gjorde ingenting fornuftig. Broren min lærte engelsk og ble forretningsmann. Da Far også døde, solgte broren huset og arven, og forsvant til en jobb langt borte. Han ga meg seks hundre yen og sa at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Han kastet femti yen til Kiyo, som om han ville bli kvitt oss begge. Jeg vinket farvel på stasjonen og så ham aldri igjen.

Jeg bestemte meg for å studere i tre år, uten noen egentlig plan. Jeg snublet inn i en fysikkskole fordi jeg tilfeldigvis gikk forbi. Jeg var nær bunnen av klassen da jeg ble ferdig. Åtte dager senere fikk jeg et jobbtilbud som mattelærer langt sør, på en øy som heter Shikoku. Lønnen var førti yen i måneden. Meg og dumdristigheten min reiser alltid sammen, så jeg sa ja.

Før jeg dro, besøkte jeg Kiyo. Hun var blitt tynn og grå i håret, men øynene var varme. Hun sa at jeg måtte stifte hjem med en gang, som om tak og måltider faller ned fra himmelen. Jeg sa at jeg skulle komme tilbake om sommeren med en overraskelse fra vesten. Hun ville ha godteri pakket inn i bambusblader, helt feil ting for min reise. På perrongen holdt hun tårene tilbake. Da toget begynte å kjøre, stakk jeg hodet ut av vinduet. Hun sto alene og ble mindre og mindre.

Jeg ankom med dampskip. En båtmann i rødt lendeklede rodde oss i land under en brennende sol. Byen var for det meste en fiskerlandsby. På det første vertshuset prøvde de å stappe meg inn i et rom under trappen og løy om at alle de gode rommene var opptatt. Jeg ble sint og ga dem fem yen som 'tedrikkepenger' for å komme meg unna. Dagen etter fikk jeg et stort rom på et annet vertshus. Jeg skrev et langt brev til Kiyo. Jeg fortalte henne at byen var kjedelig, rommet var fantastisk, jeg hadde drømt at hun spiste bambusblader, og jeg hadde allerede gitt kallenavn til kollegene mine: Grevling, Rødskjorte, Gresskar, Pinnsvin og Klovn.

Rektoren hadde en svart bart og runde blunkende øyne. Han så ut som en grevling, så jeg kalte ham det i hodet. Han snakket lenge om hvordan en lærer må være et lys for ungdommen, et eksempel, nesten en stjerne på himmelen. Førti yen i måneden for å være en helgen virket litt snaut. Overlæreren gikk i rød flanellskjorte året rundt, snakket mykt og pent, og jeg likte ham ikke fra første øyeblikk. Jeg kalte ham Rødskjorte.

En blek, rund engelsklærer som het Koga, så ut som et overmodent gresskar, så han ble Gresskar. En kort, bustete mattelærer lo høyt og skarpt, som om han stakk. Han ble Pinnsvin. Kunstlæreren svevde rundt i fine klær og skrøt av Tokyo som en billig skuespiller. Han ble Klovnen. En gammel, høytidelig lærer i antikke regler bukket som en bestefar. Det føltes som en dyrehage.

Pinnsvin kom til vertshuset og ordnet timeplanen min uten omveier. Han tok meg også med for å finne losji. Vi endte opp hos Ikagin, en liten kramkar med en kone som så ut som en heks. Det var stille oppe på bakken, og jeg flyttet inn.

Den første dagen sto jeg på podiet og hørte førti store gutter si 'Lærer', og jeg nølte. I Tokyo hadde jeg sagt 'Lærer' i tre år. Nå var jeg ekkoet. Guttene var solide og mange var høyere enn meg. De snakket en tykk, treg dialekt. Midt i timen reiste den største seg og sa at jeg snakket for fort. Jeg sa at jeg var en gutt fra Tokyo. Jeg kunne ikke snakke som dem. De måtte vente til de forsto. Jeg følte meg litt modigere da jeg sa det. Men så spurte en gutt om jeg kunne løse noen vanskelige problemer der og da. Det kunne jeg ikke. Jeg sa at jeg skulle vise dem neste gang, og rommet fyltes med hån. En lærer er ikke et leksikon, og førti yen er ikke all kunnskap.

En kveld spiste jeg fire boller med frityrstekte nudler. Neste morgen skrev noen på tavlen med kritt: 'Professor Tempura.' Jeg visket det bort, men i neste time sto det: 'Fire boller, men ingen latter!' Snart la de til riskaker og priser. Hver kveld gikk jeg til det offentlige badet. Håndkle mitt farget av, så de kalte meg 'Rødt håndkle.' Jeg svømte alene i granittbassenget. Så dukket det opp et skilt: 'Bading forbudt.' Og dagen etter, de samme ordene på tavlen. Småligheten var like tykk som luften.

En kveld hadde jeg nattevakt på skolen. Alle lærere måtte ta en runde, bortsett fra Grevling og Rødskjorte, som var fritatt som om de var for viktige. Vaktrommet var stekende varmt i kveldssolen. Jeg smatt ut på badet for å puste. Da jeg kom tilbake, sto Grevling der og spurte rundt som om jeg ikke var på vakt. Jeg sa ja. Så gikk jeg inn og slo av lampen.

Da jeg la meg, hoppet femti gresshopper ut av teppet som steiner fra en matte. Jeg slo og feide dem ut. Seks gutter fra sovesalen lo høyt og sa at jeg måtte bevise at jeg hadde feid. De snakket i sirkler med ord som 'er de gresshopper eller engler?' og benektet alt. Litt senere hamret hele taket i takt: 'En-to-tre-hei!' Jeg løp gjennom mørke korridorer, snublet i en trekloss de hadde kilt fast, slo kneet, og hørte dem le i enden av gangen. Jeg holdt meg våken resten av natten. Mygg stakk meg i ansiktet, og stoltheten brant. Ved daggry dro jeg to gutter med meg. De sa ingenting. Da Grevling kom, glattet han over alt med pene ord og ba meg hvile. Men jeg gikk likevel til timene, selv om ansiktet var fullt av stikk.

Etterpå inviterte Rødskjorte meg på fisketur. Klovnen ble også med. Vi rodde forbi en liten øy med furuer som paraplyer. Rødskjorte sa at utsikten var som et maleri av en stor kunstner. Klovnen nikket for ivrig.

Vi ankret opp på seks favner. De prøvde å fange stor fisk. De fikk bare tynne, små fisk, den typen bønder bruker som gjødsel. Klovnen kom med en vits om russiske bøker. Rødskjorte lo hult og sa navn jeg ikke brydde meg om. Jeg fikk en liten, glatt fisk. Kroken satt fast, og følelsen av at den vred seg i hånden min gjorde meg kvalm. Jeg slo den raskt i dekket så den døde. Jeg la meg på rygg og så skyer skjære himmelen, og jeg tenkte på Kiyo. Frisk sjøluft ville vært bra for de trette lungene hennes. Med henne ville jeg ikke skamme meg noe sted.

I båten hvisket de sammen. De sa ord som 'tempura' og 'dango' og 'samme gamle Hotta.' De sa ikke navnet mitt, men jeg visste at de mente meg. På vei tilbake sa Rødskjorte at elevene likte meg, men at jeg måtte være forsiktig. På en skole var det mange relasjoner, sa han, ting jeg ville forstå senere. Jeg ba ham snakke rett fram. Det ville han ikke. Han hvisket at noen som virket vennlige, kanskje ikke var det. Spesielt de som hadde funnet losji til meg. Han mente nok Pinnsvin. Hvis han hadde noe på hjertet, kunne han bare si navnet.

Neste dag prøvde jeg å gi Pinnsvin en og en halv sen, prisen for isvannet han hadde kjøpt til meg den første uken. Jeg ville ikke stå i gjeld til ham hvis han var en slange bak ryggen min. Han lo først, så skjønte han at jeg var alvorlig. Han dyttet myntene tilbake. Jeg dyttet dem fram. Han tok dem med et stønn. Så sa han noe som fikk meg til å koke: Jeg burde flytte. Utleieren klaget på at jeg var for streng og kresen, at jeg krevde for mye, at han kunne tjene mer på å selge 'kunst.' Jeg var rasende. Hvorfor tok han meg dit da? Vi kranglet til skoleklokken stilnet oss.

Om ettermiddagen var det møte om sovesalguttene og nattens rampestreker. De satt rundt et langt bord og så ut som en billig restaurant. Grevling begynte pent og sa at alt skyldtes hans manglende dyder. Hvis det virkelig var hans feil, kunne han ha sagt opp før talen, tenkte jeg. Rødskjorte ba om mildhet. Guttene var sterke og halvveis klar over feilen sin, sa han. Klovnen var helt enig. Jeg prøvde å si noe, men fikk ikke frem fine ord. Jeg sa bare at guttene var forblindet og måtte be om unnskyldning.

Da reiste Pinnsvin seg. Han snakket tydelig. Å plage en ny lærer uten grunn var bare ondskap. Å være mild nå ville senke hele skolens verdighet. Skolen skulle lære ærlighet og mot, ikke late snarveier. Han krevde streng straff og en offentlig unnskyldning. Hjertet mitt hoppet. Han sa alt jeg ikke fikk frem. Så la han til at turen min til badet under vakten var en separat sak, like alvorlig. Jeg reiste meg med en gang, sa at det var sant, og ba om unnskyldning. Noen lo. De ler alltid, de som aldri har kjent lettelsen av å si 'jeg tok feil' rett ut.

Guttene ble satt i husarrest i en uke og kom og bukket for meg. Da ville jeg ikke dra lenger. Etterpå kom 'råd fra ledelsen': Lærere burde ikke spise på 'lave' steder som nuddelbutikker. Bare på avskjedsfester var det tillatt. Rødskjorte holdt en liten tale om at lærere var overklasse og burde søke trøst i fiske, bøker og poesi. Jeg var lei av parfymen hans og alle de glatte ordene. Jeg spurte om 'å møte Madonnaen' også var trøst for sjelen. Rommet ble stille. Rødskjorte sank sammen. Klovnen så bort. Alle forsto.

Samme kveld flyttet jeg fra Ikagin. Mens jeg pakket, smigret og skjelte utleieren i samme setning. Jeg kaster ikke pusterom på slikt dobbeltsnakk. Jeg hoppet i en rickshaw og dro. Jeg gikk uten mål, til jeg husket at Gresskar, Koga, bodde i Kajimachi. Moren hans ønsket meg velkommen med en papirlanterne. Koga lyttet og ordnet et sted for meg hos et eldre par, familien Hagino. Jeg flyttet inn.

Hos Hagino var det fred. Den gamle damen likte å snakke. Hun trodde jeg var gift og lurte på hvor kona mi var. Jeg lo og sa at jeg bare var tjuefire. Hun sa at mange giftet seg før det. 'Jeg kan finne en god kone til deg,' sa hun. Så så hun på meg og sa at jeg sikkert allerede hadde en jente i Tokyo, siden jeg ba om brev hver dag. Jeg tenkte på Kiyo, men sa ingenting.

Den gamle damen visste alt som betydde noe her. Hun fortalte meg om byens vakreste jente. Folk kalte henne Madonna, et fremmedord for veldig vakker. Kunstlæreren før Klovnen hadde visst sagt det først. Madonna hadde vært forlovet med Koga. Så døde faren hans, og familien ble trang. Mens alt ble utsatt, kom Rødskjorte med en ekteskapsformidler. Han ble hodestups forelsket, sa den gamle damen, og begynte å besøke Madonna. Familien nølte fordi Madonna allerede var lovet bort, men Rødskjorte kom igjen og igjen. Ryktene var dårlige. Pinnsvin hadde snakket med ham om det. Da svarte Rødskjorte pent at han ikke ville gifte seg før ting var ordentlig brutt, men at det ikke var noe galt i å 'besøke' så lenge det varte. Etter det var Pinnsvin og Rødskjorte fiender.

To dager senere kom Kiyos brev endelig. Blyanten hennes hakket og skalv over papiret som en gammel fugl. Hun hadde skrevet og skrevet om igjen. Hun roste meg for å være rett fram. Hun ba meg spare penger og være klok, og sendte tilbake ti yen av det jeg hadde gitt henne. Resten hadde hun satt i en sparebank for den dagen vi skulle starte et hus i Tokyo. Jeg satt på verandaen med vinden i papiret og følte alt rundt meg bli roligere.

Maten hos Hagino var vennlig, men ensom. Søtpoteter om og om igjen. Litt tofu for variasjon. For å holde kroppen i gang, helte jeg rå egg over ris når ingen så på. Ved badehuset nær stasjonen møtte jeg Koga. stillheten hans var ikke kald; den var bare såret. Så hørte jeg latter ved døren. En høy, lys jente med håret stramt og pent, og en eldre kvinne ved siden av. De bukket ved inngangen, og Koga gikk bort. Kort etter svingte Rødskjorte inn med et silkebelte og en lenke. Han bukket høflig til dem og til oss, uten å se for lenge på ansiktet hennes. Var det Madonnaen? Det måtte være det.

Senere, i måneskinnet under piletrær, gikk jeg forbi et tempel. Langs stien hang røde gardiner foran hus der menn gikk inn og ut. Oppe på elvebredden så jeg to skikkelser, en mann og en kvinne. Da jeg kom nærmere, snudde mannen seg, sa et lavt 'ah,' og førte kvinnen bort i stillhet. Det var Rødskjorte. Han ville si noe annet etterpå. Men i en liten by straffer natten selv de som later som de er bedre enn de er.

Da forsto jeg at jeg hadde tatt feil av hvem jeg skulle passe meg for. Pinnsvin kunne være skarp og sint, men han var åpen. Rødskjorte hadde en mild stemme, luktet tobakk og fine ord, og gjorde noe helt annet med den andre hånden.

En kveld kalte Rødskjorte meg til huset sitt. Huset hans var for stort for en enslig mann her ute. Han roste arbeidet mitt. 'Rett mann på rett plass,' sa han. 'Alt godt kan skje hvis du holder deg stabil. Kanskje vi kan gi deg mer ansvar. Ikke flere arbeidstimer, bare mer ansvar.' Han hintet også om at Koga skulle flytte langt bort, til en by ved sjøen. 'Han vil det selv,' sa han, 'og kanskje kan vi legge litt av lønnsforskjellen til din.' Ordene hans krøllet seg rundt hverandre. Jeg nikket og gikk.

Neste dag fortalte den gamle Hagino-damen at Kogas mor hadde bedt om litt høyere lønn. Rektoren hadde svart at skolen dessverre var fattig, men at de kunne ordne slik at sønnen fikk fem yen ekstra et annet sted. 'Alt er allerede avgjort,' skal han ha sagt. 'Og vi har valgt den nye læreren.' Det var ikke et ønske. Det var press skjult i fine fraser.

Jeg gikk tilbake til Rødskjorte og sa nei til lønnsøkningen. Han holdt en lampe da jeg kom. Klovnen var inni. 'Har du hørt fra Koga?' spurte han. 'Nei.' 'Fra hvem da?' 'Fra en gammel dame,' sa jeg. 'Å, så du tror mer på sladder enn på meg?' svarte han silkeaktig. Jeg har ikke tålmodighet med taler som vrir seg som ål. 'Jeg liker ikke den lønnen,' sa jeg, 'fordi den lukter galt.' Så gikk jeg ut under Melkeveien og følte meg lettere.

Om morgenen kom Pinnsvin til pulten min og ba om unnskyldning. 'Jeg ba deg flytte fordi utleieren løy om deg da du ikke ville kjøpe falske bilder,' sa han. Jeg løftet den ene og en halv senen fra pulten hans og la den i lommen. 'Da er vi kvitt,' sa jeg. Vi så hverandre for den vi var: en gutt fra Edo og en mann fra Aizu. Begge sta. Begge med rett rygg.

Kogas avskjedsmiddag ble holdt i en gammel herskapsbolig som nå var restaurant. Bordene var pyntet. Grevling satt i midten i formell antrekk. Rødskjorte satt på venstre side. Koga på høyre. Grevlings tale var pen og tom. Rødskjortes tale var pen og enda tommere: Koga dro 'frivillig,' alt var i perfekt orden, de var stolte av ham. Så reiste Pinnsvin seg. Han sa høflige ord som bet i kantene: Han ønsket Koga velkommen til en by med ærlige mennesker, fri for høye krager og myke stemmer som fanger andre i fine smil. Han ønsket ham en god kone snart, og at en viss lunefull kvinne en dag skulle skamme seg. Jeg ville klappe. Koga reiste seg og bukket dypt og takket alle. Han er for god for denne verden noen ganger.

Så kom flaskene og smårettene. Snart begynte Klovnen å tulle med en kost og late som han var minister. Koga løp rundt og fylte glass for alle, også de som hadde sendt ham bort. Gresskar satt stiv som i en begravelse. Jeg dro i ermet hans. 'La oss gå,' hvisket jeg. 'Hva skylder du dette tullet?' Klovnen sperret veien med kosten, og jeg dyttet ham. Han bablet mer. Så grep Pinnsvin ham i nakken og la ham på gulvet. Jeg lo stille hele veien hjem.

Så kom seiersparaden for hæren. Bannerne flagret, og åtte hundre gutter sto i blokker med lærerne foran. På papiret så det flott ut. Men gutter her, som voksne her, liker å teste grenser. I et hjørne møttes middelskolen og normalskolen. Den ene skulle gå først. Den andre ga seg ikke. Ord ble til dytt. Dytter til slag. Om kvelden var det dans og sanger på torget. En vakker sverddans fra Kochi tok pusten fra oss. Tjue menn svingte blanke sverd i tett formasjon. En liten feil, og en nese ville være borte. Rop steg fra siden. Nå sloss skolene igjen.

Pinnsvin hoppet inn for å skille dem. Jeg fulgte. Stein fløy. En traff kinnbeinet mitt. En annen bakfra. Noen ropte: 'Kast stein på de store og små lærerne!' Jeg dro en gutt vekk fra en annen. Han tråkket på meg. Jeg spratt opp og slo tilbake i luften. Så ropte noen 'Politi!' og folkemengden løp av gårde som vann. Bare vi ble igjen. Vi ga navnene våre og forklarte. Politiet lot oss gå.

Neste dag skrev avisen at Hotta fra middelskolen og en uforskammet kollega nylig fra Tokyo hadde oppildnet guttene og ledet angrepet. De krevde at vi skulle sparkes som lærere for alltid. Jeg kastet avisen i latrinen. På skolen smilte Klovnen skjevt til blåmerket mitt. Elevene applauderte da jeg kom inn i klasserommet. Var det hån eller ære? Jeg visste ikke. Rødskjorte kom og sa at han allerede hadde snakket med Grevling, at de ville kreve en tilbakekalling, og at han var 'lei seg.' Kort etter ble Pinnsvin kalt inn til rektor og bedt om å si opp. Meg lot de være i fred. Da frøs noe inne i meg. Hvis Pinnsvin måtte gå, måtte også jeg.

Grevling ble rød og hvit og ba meg tenke på timeplanen og fremtiden. 'Det ser ikke bra ut å slutte etter en måned,' sa han. 'Det ser verre ut å bli når urettferdighet skjer,' svarte jeg. Han ba meg sove på det. Jeg nikket. Pinnsvin sa: 'Hold oppsigelsen klar. Tiden vil komme.' Så la han sin på bordet.

Pinnsvin forsvant til det offentlige badet. Han leide et loftrom over et vertshus som het Kadoya. Han laget et lite hull i papiret på skjøvedøren og så og så. 'Rødskjorte går dit om kvelden,' sa han. 'Det er en sangerinne her som heter Kosuzu. Han sier lærere ikke skal spise nudler, men selv sniker han seg inn til sang og sake. Vi skal ta ham på fersken.' Jeg sa ja. Vi ventet natt etter natt. Jeg er ikke laget for beleiringer. Pinnsvin kan stå som et furutre.

Den åttende natten kom jeg med åtte rå egg i lommene. Søtpotetene tærte på kreftene. Pinnsvin strålte. Han hadde sett en geisha gå inn tidlig på kvelden. 'Rødskjorte kommer senere,' hvisket han. 'Han liker å gå når andre sover.' Vi slo av lampen så hodene våre ikke skulle synes på papiret. Vi lyttet. En svart hatt stoppet under en gasslykt, så gikk den videre. Klokken i gangen tikket og tikket. Endelig hørte vi stemmer nedenunder. Klovnen brølte: 'Vi ble kvitt hindringen!' Rødskjorte mumlet silkeaktig om 'en ung lærer som ikke ville ta høyere lønn, stakkars.' De lo og smatt gjennom døren inn i Kadoya.

Vi ba vertshuseieren la døren være ulåst ved midnatt. Vi gikk frem og tilbake i rommet. Ved daggry kom de ut. Vi fulgte etter. På den smale veien mellom sedertrærne felte vi dem, en hver. Klovnen snublet, og jeg stilte meg foran ham. Pinnsvin sa: 'Hva gjør en overlærer ute hele natten på et vertshus?' Rødskjorte sa rolig: 'Er det en regel mot det?' 'Du som sier andre ikke skal spise nudler og riskaker, går selv til sangerinner,' sa Pinnsvin. Klovnen pekte et sted i luften og satt fast i egne løgner. Jeg kjente eggene i lommen. Jeg tok to og knuste dem i ansiktet hans. Plommen rant fra nesen. Han skrek som en høne. Jeg kastet resten som en liten storm, og han krøp sammen.

Mens jeg bombaderte Klovnen, hamret Pinnsvin ord inn i Rødskjorte med nevene. 'Bevis,' sa Rødskjorte igjen og igjen. Pinnsvin sa sangerinnens navn. Rødskjorte sa at han hadde sittet med en viss 'Professor Yoshikawa' i går kveld. Som om det var bedre. Pinnsvin ga ham svaret som menn forstår når ører ikke vil. Til slutt satt de to sammenkrøpet mot et sedertre med gule og støvete øyne. 'Dette er straff for hykleri,' sa vi. 'Vi vil ikke gjemme oss. Vi er på Minato-ya, ved stranden, til klokken fem. Send politiet hvis dere vil.' Vi dro og pakket.

Jeg betalte Haginos og fortalte den gamle damen at jeg skulle til Tokyo for å hente 'kona' mi. Stemmen hennes ble varm, som gamle damers stemmer blir, og hun ønsket meg god reise. Jeg sendte en enkel oppsigelse til Grevling: 'Personlige årsaker. Jeg reiser hjem.' Ingen politi kom. Vi seilte den natten. Jo lenger vi kom fra kysten, jo lettere ble brystet mitt.

Fra Kobe tok vi toget hele veien. På Shimbashi stasjon i Tokyo sto vi i den hvite morgenen. Vi sa ikke 'lykke til,' vi sa ikke 'ses.' Vi nikket. Hver sin vei. Jeg har ikke sett Pinnsvin siden.

Jeg gikk rett til Kiyo før jeg fant et gjesterom. 'Jeg er tilbake,' sa jeg. Hun gråt og lo og sa at det var godt at jeg kom så snart. 'Landet er ikke for meg,' sa jeg. 'Nå skal vi holde hus her i Tokyo, du og jeg.' Senere fikk jeg jobb som assistent på trikkekontoret. Tjuefem yen i måneden, seks og en halv for husleie. Huset hadde ingen stor port. Men Kiyo var fornøyd. Hun spurte om kollegene mine som om jeg hadde vært på familiebesøk. Jeg fortalte henne det jeg kunne og holdt lukten av hykleri utenfor døren hennes.

I februar fikk Kiyo lungebetennelse. Dagen før hun døde, kalte hun meg til sengen og hvisket: 'Begrav meg ved templet vårt. Jeg skal vente på deg der.' Så nå ligger hun på Yogen-templet i Kobinata.

Hvis landet der nede lærte meg hvor billig hykleri er, og hvor glatt noen kan tørke bort flekker med fine ord, så lærte Kiyos liv og død meg hva som varer. Folk kan kalle deg dumdristig, udugelig, frekk. De maler ansiktene sine med 'kultur' og 'dannelse' og kaller det dyd. Men én gammel kvinne som tørker penger hun fisket opp for å redde deg fra skam, fordi hun tror på deg. Én venn som viser sinnet sitt i dagslys og tar straffen når den er fortjent. Slike mennesker blir et rett tau du kan holde i.

Jeg er ingen helgen. Jeg drepte en fisk fordi jeg ikke kunne bære at den vred seg på kroken. Jeg kastet rå egg i ansiktet på en tosk og slo en hykler på en vei mellom trær. Jeg spiste fire boller med nudler og svømte der et 'forbudt' skilt hang. Jeg lå våken mens gulvet hamret 'en-to-tre-hei' over meg og mygg stakk hele ansiktet mitt. Jeg snakket klønete da sannheten trengte skarpere ord og lånte mot fra en mann fra Aizu for å få dem frem. Jeg sa nei til høyere lønn ikke fordi reglene sa det, men fordi pengene luktet vondt.

Hvis guttene jeg underviste husker noe, er det ikke ligningene. Det er kanskje bare at en lærer med rødt håndkle lærte dem at hån uten mot bare gjør verden mindre. At en skole kan bli som en restaurant når en rektor ikke tør si hva som er rett og galt. At et menneske kan flyttes som et krukke fra hylle til hylle bare fordi det ikke bukker.

Det siste jeg så av Koga, bukket han dypt og takket de samme menneskene som sendte ham bort. Det siste jeg så av Rødskjorte, satt han sammenkrøpet med støv og eggeplomme i ansiktet, mens sannhetens pigger satt fast der ordene hans ikke nådde. Det siste jeg så av Pinnsvin, var morgen over Shimbashi. Vi gikk hver vår vei. Uten løfter. Uten anger.

Kiyo venter der jorden er stille. Hun trodde at jeg en dag skulle bo bak en stor port og kjøre min egen rickshaw. Huset mitt har ingen slik port. Men hvis hun var her, ville hun telle trikkeskramlingen, ikke husleien, og kalle meg en stor mann likevel. Kanskje portene og rickshawene hennes var navnet hun ga et liv uten dobbeltsnakk. Kanskje så hun i meg ikke en skjebne, men en rett rygg som ikke blir gnidd myk av folk som kaller nudler vulgære og Kadoya kultur. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at når jeg er mest alene, hører jeg fortsatt stemmen hennes ved fotenden av sengen på en vinternatt. Hun setter ned en skål med varme nudler og sier: 'Spis. Du skal bli en stor mann.' Resten av livet mitt er ikke mer og ikke mindre enn å betale tilbake den gjelden.