Fortellingen om Genji for 9 år

Det var en gang en vakker prins som het Genji. Alle beundret ham fordi han var snill, klok og kjekk. Han var gift med en dame som het Aoi, som var stille og grasiøs. Men selv om folk roste henne, følte Genji seg litt ensom. Aoi var alltid rolig, som en stille dam, og Genji ønsket iblant at hun kunne le eller gråte som andre mennesker. En kveld sa en astrolog at en bestemt stjerne gjorde Genjis hus uheldig. Genji følte seg lettet, for nå hadde han en unnskyldning for ikke å dra hjem. I stedet red han til et enkelt hus der en av vennene hans bodde. Kvelden var varm, og han gikk fram og tilbake på verandaen mens han lyttet til summingen fra mygg. Bak de tynne papirveggene hørte han damer hviske om ham og resitere dikt. Han smilte, men hjertet var tungt.

Blant de unge mennene la Genji merke til en stille gutt med alvorlige øyne. Han fikk vite at gutten var den yngste i en familie som en gang hadde vært viktig. Hans eldre søster var nå en ung stemor i et hus der mannen var borte. Genji ble nysgjerrig på denne damen. Sent den kvelden, da alle andre sov, hørte han to stemmer gjennom veggen – gutten og en søvnig, myk stemme. De snakket om ham! Genji skjøv stille døren litt opp og sto ansikt til ansikt med en bitte liten kvinne som trodde han var en tjener. Han unnskyldte seg raskt og sa at han bare ville snakke. Hun var så redd og sjenert at hun knapt kunne snakke. Hun var ikke stolt eller sint, bare fast som en ung bambus som ikke vil bøye seg. Da daggry kom, lot han henne gå.

Hjemme kunne ikke Genji sove. Han tenkte på den sjenerte damen og hvor forskjellig hun var fra alle andre. Han bestemte seg for å hjelpe broren hennes ved å gi ham en jobb i palasset. Så skrev han høflige brev til henne med dikt som var varme, men ikke for pågående. Hun svarte med korte, kloke ord. En kveld besøkte han henne igjen mens mannen hennes var borte. Hun gjemte seg i et tjenerværelse og lot som om hun hadde vondt i ryggen. Genji ventet til alle sov. Med guttens hjelp krøp han inn i mørket, etter duften av parfyme. Men kvinnen han fant var ikke den sjenerte damen – hun var en rund, leende jente som trodde han var kommet for henne. Den virkelige damen hadde rømt, og etterlot seg bare et tynt skjerf. Om morgenen beholdt Genji skjerfet som et minne. Han og den sjenerte damen visste begge hvem han egentlig hadde kommet for, og en blanding av skyld og beundring fylte hjertet hans.

En dag ble Genjis gamle amme, som hadde blitt nonne, syk. Mens han ventet ved porten til det lille huset hennes, la Genji merke til en fattig espalier med bleke blomster som bare blomstrer om kvelden. De glitret av dugg. En liten jente kom ut og ga ham en hvit vifte med et dikt skrevet på: 'Dette er kveldsansikter.' Genji ble henrykt. Han begynte en hemmelig vennlighet – med hjelp fra ammens sønn, besøkte han damen som bodde i det huset. Hun var stille og enkel, og bodde høyt oppe under taket. Det var ingen fancy møbler eller seremonier. Hun var ikke vant til å ta vare på seg selv. Genji fortalte henne ikke hvem han var. Han kom i en enkel jakke, med bare én tjener som ventet på hjørnet. Hun var redd for at han kunne være en reveånd i menneskeskikkelse. Han var redd for at byen skulle finne ut av det og at hun skulle forsvinne. Mellom frykt og ømhet lovet de å være trofaste. Det var så enkelt at det skremte ham.

Genji ville beskytte den stille damen mot sladder. Han tok henne med til et tomt herskapshus med store rom og overgrodde dammer. Vaktmesteren var lojal og holdt hemmeligheten. Men damen, som aldri hadde vært redd før, ble nå skremt. Hvorfor skulle en prins velge et forlatt hus? Genji lo og trøstet henne. De sovnet. Midt på natten drømte Genji om en høy, stolt kvinne med et kaldt blikk som prøvde å dra vennen hans bort. Han klappet i hendene, men lyden forsvant. Lampene gikk ut. Hans elskede skalv, pustet tungt og ble så stille. Genji snakket og snakket, prøvde å få henne tilbake. Men hun ble kald. Ammens sønn kom med tårer og ba Genji flykte – byen ville synge sanger om dette. Genji bar den lille kroppen hennes som et barn. Hun ble ført til et fjelltempel. Genji ble syk med feber. Den syttende natten red han i forkledning til tempelet, falt i en grøft, ba til den barmhjertige gudinnen, og så ansiktet hennes – aldri mer til å rødme. Han gråt som en gutt. Selv i drømmene fant han ingen trøst, bare skyggen av den stolte damen fra byen. Sjalusi, sier folk, dør ikke med kroppen.

Tjenestejenta Ukon fortalte Genji en hemmelighet den døde damen hadde gjemt: hun hadde en gang vært elsket av Genjis beste venn, og hadde et barn hun måtte gjemme bort. Alt som hadde vært søtt, smakte nå trist. Genji ble syk igjen. En vis healer fra nordfjellene ble tilkalt. Genji dro dit i forkledning. Den gamle mannen hvisket vennlige ord og bandt små bønnelapper som bar ham gjennom natten. Da Genji dro, så han ned på noen små hus i en dal. Ved et hus med en ryddig port og noen få trær, løp en flokk små jenter ut. En av dem stoppet hjertet hans et øyeblikk. Ansiktet hennes, grumsete fra å gråte over en mistet fugl, var vakkert på en måte han kjente igjen, men ikke visste hvorfor. En gammel nonne strøk håret hennes. En amme skjelte ut en gutt. Den gamle presten fortalte Genji at en nonne, søster til en stor herre, bodde der. Datteren hennes hadde en gang nektet hoffet, hatt et vanskelig ekteskap, og dødd. Den lille jenta var barnet hennes. Genji så at hun var bildet av kvinnen han hadde elsket først og mest. Han ba om å få ta jenta med seg. Nonnen nektet høflig – hun var for ung. Genji skrev et dikt om dugg som klamrer seg til et blad, og nonnen svarte klokt. 'Om fire eller fem år, kanskje,' sa hun. Genji bar duften av skjult røkelse, nonnens rene brev og barnets raske ansikt ned fra fjellet.

Tilbake i byen smilte keiseren og roste Genji for reisen. Aoi var like stolt og kjølig som alltid. I mellomtiden ble Fujitsubo, damen Genji aldri hadde kunnet glemme, syk. En trofast hoffdame bar hemmelige brev mellom dem. Så døde nonnen i fjellene plutselig. I øsende regn dro Genji til huset hennes. Gjennom veggene hørte han sitt eget navn og en skjelvende stemme som spurte: om han fortsatt mente det, ville han da ta den lille jenta til å bo blant kvinnene sine, trygt? Jenta våknet og ropte som bare et barn kan: 'Er den kjekke prinsen her?' Stemmen hennes fylte brystet hans med lys. Snart kom en stor herre for å hente barnet til huset sitt. Hun gråt. Før daggry kom Genji med én tjener, krøp inn som en tyv, og fortalte den lille jenta – forsiktig – at faren hennes hadde sendt ham. Ammen pakket raskt, gråt over det brudte løftet, men visste at tidevannet ikke kan stoppes. Genji tok dem med til den vestre fløyen sin. Han hentet fire små venner så hun ikke skulle være ensom, og hver dag ble hun klokere og snillere. Han skrev et dikt om Musashisletten til henne på purpur papir. Hun skrev klønete tilbake at hun ikke forsto alt om planter og familie. Han lo mildt og kalte henne Murasaki, som betyr 'purpur.'

Ryktene vokste. Hvem var den skjulte damen som holdt den strålende prinsen borte fra alle? Folk fant opp historier: en kidnappet tjenestejente, en hemmelig keiserinne. Genji tålte keiserens milde skjenn for å være for kald mot vennlige damer. Så kom en stor danseprøve i den røde gårdsplassen. Genji danset 'Blå havets bølger' så grasiøst at til og med prinser gråt. På den virkelige festivalen blåste vinden og lønnebladene sang; hele hoffet gråt som om årstiden selv hadde steg opp i dansetrinnene hans. Belønninger regnet ned. Han gikk hjem til den lille jenta, som lo over en pensel og et leketøy. Hun brydde seg ikke om en mann som fikk voksne menn til å gråte med noen få langsomme steg. Samtidig vokste en hemmelighet: Fujitsubo ventet et barn. Prester ble tilkalt i hemmelighet. I den andre måneden ble en liten gutt født. Keiseren takket gudene med uvanlig høy røst. Fujitsubo kjempet for livet. Genji sendte en liten rosa blomst og et dikt om en blomst som var hans og ikke hans. Da babyen ble vist fram ved fjerde måneds-seremonien, plasserte keiseren ham i Genjis armer og smilte: likheten med en ung Genji var altfor tydelig. Genji ville synke gjennom gulvet. Den natten sov han dårlig. Han spilte fløyten sin mykt ved Murasakis seng til uroen ble til en stille summing.

Ikke alt var trist. En eldre dame ved hoffet fløt keitete, og Genji erte henne mildt. Keiseren gikk forbi og lo. Genjis beste venn, To no Chujo, fant opp historier om det og spilte til og med et nattsprell som endte i en floke av kapper og et sverd som satt fast. Gjennom all moroa ble vennskapet deres varmere og skarpere. Keiseren gjorde Fujitsubo til keiserinne og Genji til rådgiver. Ved Blomsterfestivalen under det store kirsebærtreet, befalte den gamle keiseren selv et dikt. Genji leste så tydelig at arvingen tryglet ham om å danse igjen. Måneskinn og vin gjorde Genji modig. Etter festivalen, da han gikk forbi Koukidens stille rom, så han en dør på gløtt. En jentes erme lå der. Hun sang mykt om en tåkete måne. Han svarte med et vers om en natt som er snill mot dem som venter. Døren beveget seg nesten av seg selv. En ung stemme som kjente stemmen hans mer enn ansiktet hans, sa nei noen ganger og ble så stille. Ved daggry flyktet han med en sølv vifte malt med månen speilet i vann, og et lite spørsmål skrevet på kanten: 'Hvor går månen ved daggry?' Han gjettet at hun var den yngre søsteren til Koukidens hus, snart lovet til arvingen.

En livlig dame som het Myobu fortalte Genji om en ensom prinsesse, datter av prins Hitachi. Hun var oppdratt som en sjelden plante, men stod uten beskyttelse. Genji, alltid nysgjerrig på det uvanlige, dro i forkledning for å høre henne spille koto gjennom et nattegitter. Venn hans To no Chujo fulgte etter for moro skyld. Genji utvekslet dikt med Myobu og en tjener som skjermet den skremte prinsessen. Han så en høy kvinne med hår som en elv, men ikke vakker etter hoffstandard. Han følte medlidenhet og vennlighet. Han sendte varme tepper til den gamle portneren og klær i myke farger for å lære henne skjønnhet gjennom stoff. Hun sendte tilbake en klønete sydd jakke og et tungt lite dikt om våte ermer. Han svarte med vennlig vidd. Han var mild mot henne og lo aldri av det andre lo av. Ved en stor wisteriafestival kjente han igjen en myk stemme bak en skjerm, og måneviften i ermet gjorde hjertet urolig.

De store Kamo-prosesjonene kom, med halve hoffet til hest og resten under blomstrende baldakiner. Genji ble beordret til å ri. Aoi, som vanligvis ble hjemme, ble bedt om å se på fra en vogn. Gatene var trange, vognene tunge. To lette kurvvogner nektet å vike. Mennene med Aois vogn, og noen av Genjis menn som kjente igjen Lady Rokujos tjenere, dyttet og skubbet. Aksler brakk. Lady Rokujo hadde håpet at denne lyse dagen skulle løfte humøret hennes. I stedet ble hun ydmyket midt i folkemengden, mens Genji, dagens sol, red forbi og bukket høflig mot Aois forheng. Skammen sved. Genji gikk for å be om unnskyldning. Hun nektet. Tålmodigheden hans ble tynn. Like etter ble Aoi syk på en måte som skremte alle. Eksorsister og sangere fylte hovedsalen. Noen sa at ond vilje var løs. Lady Rokujo drømte at hun hadde grepet Aoi og ristet henne. Hun våknet med lukten av sennepsrøkelse i ermene og en følelse av å være fortrengt i tid og kropp. Hun fryktet sine egne tanker. Prester ba, men lettelse kom ikke.

Aois fødsel kom for tidlig og for hardt. Rommet var fylt med bønner og amuletter. Noen som holdt Aoi ba om å få snakke til prinsen gjennom munnen hennes. Genji kom bak forhenget. Aoi lå der, blek og mild i hvitt, med håret løst. En myk stemme sa ord han kjente altfor godt. Han hvisket og stilte spørsmål, og stemmen svarte. For et øyeblikk slapp grepet. Aoi samlet all sin styrke og fødte en sønn. Glede skjulte skrekken en stund. Prestene ropte seier. Men det kom tilbake, som om noe skamfullt husket seg selv og løp tilbake. Aoi lå lenge på kanten mellom her og der, og så var hun borte. Toribeno, som en stor uønsket slette, lyste av likbål på en tidlig høstsdag. Rekke etter rekke av familie og tjenere kom for å vise respekt. Genji, som mest hadde møtt døden i historier, stod under en meningsløs himmel og hvisket at skyer nå var røyk og røyk skyer, og at alt som stiger, bærer noe av henne. Tilbake i den store salen tok han på seg sørgeklær og talte med en enkelhet som rørte folk mer enn all hans prakt noensinne hadde gjort.

Ved daggry kom et brev til Genji, bundet til en krysantemum i regnet. Håndskriften var uforglemmelig. Ordet 'kiku' kunne bety både 'krysantemum' og 'å lytte.' Han la brevet til side – og tok det opp igjen. Han svarte med et dikt om dugg og en bønn om ikke å gruble seg syk. Damen som leste svaret, hørte det som ikke var skrevet: han mistenkte henne. Skyld, som hun aldri hadde følt før, vokste som mugg. Hun tenkte bittert at hun en gang hadde nektet å leve trygt med den gamle keiseren, og senere latt Genji lokke henne ut i lyset. Etter ydmykelsen ved elven kom nye friere til palasset hennes som om det var en scene. Genji hørte om det. Han ga ingen skylden, men syntes det var synd. Han visste at isolasjonen hun tenkte på kunne skade henne like mye som byens sladder kunne skade ham. Sorgen satt seg i ham som en gjest som krevde plass. Venn hans To no Chujo kom ofte, med nyheter og skravling, og en gang for å le om den gamle damens nattsprell. De skrev dikt til hverandre i regnet på en sørlig balkong, og gjennom ordene forsto Chujo hvor dyp båndet hadde vært, til tross for all avstanden.

Genji sendte en bukett med sene blåklokker til Murasakis bestemor gjennom ammen, med en linje om tåpelig å sende en ydmyk blomst for å minne om en annen høst. De gråt i det huset. Han skrev til prinsesse Asagao med forsiktige ord, og hennes stive svar trøstet ham bare ved å eksistere. Han gikk til hovedsalen for å dele ut Aois små minner – kammer, esker og ornamenter – blant damene, og fortalte en foreldreløs tjenestejente at han ville ta seg av henne. Til seg selv hvisket han at veien til det huset nå måtte være uten flere brudd. Til slutt gikk han – endelig – til den vestre fløyen. Den kloke ammen Shonagon hadde holdt huset i orden som et lite dikt: vinterklær luftet, pulten ryddig, leker på plass. Da Genji løftet det lille æresforhenget, var Murasakis profil i lampelyset så lik damen han hadde elsket først, at knærne ble myke. Han sa at hans nærvær sikkert ville trette henne ut. Hun svarte ikke, men gjemte ansiktet i ermet. I dagene som fulgte, skrev og lekte de, og lo da han malte en rød prikk på nesen til en tegnet skjønnhet – og en på sin egen for å gjøre det rettferdig. Han, som alltid hadde ønsket å bli ønsket først, følte at han nå måtte ønske annerledes: å være trygghet først. En natt så ingen noe, for å ikke se var hele poenget. Ved puten hennes plasserte han en vakker skriveske med en linje om å ha levd for lenge under den samme lille himmelen av hemmeligheter. Hun forsto med et barns uro at noe var i ferd med å forandre seg, og ble varm av frykt. Han lovet: hvis noe gjorde vondt, ville han stoppe. Han forsto at han hadde bedt om noe nytt av uskyld, og at svar noen ganger kommer i kroppens stillhet, ikke i ord.

Det er små skikker som gjør en forandring til en trygg vei. Den andre kvelden fikk Genji ammens sønn til å bringe søte kaker; den tredje, de samme, men færre, for slik markerer folk i byen milde overganger. Fra den uken av kunne han knapt bære å være borte fra rommet hennes. Når han dro, lengtet han tilbake. Han feiret hennes myndighetsdag stille og rikt. Han sa til seg selv at han snart måtte fortelle faren hennes. Han holdt andre løfter i stillhet: han skulle ikke flettes inn i flere bånd som gjorde vondt. Om Lady Rokujo, den stolte enken, tenkte han at han ville være vennlig uten å påføre mer smerte, selv om det som hadde vært mellom dem ikke kunne komme tilbake. Nyttår kom. Genji hadde på seg klær som den gamle prinsessen med skjelvende hender hadde valgt, sendte henne et akrostisk dikt og fikk ett tilbake. Han besøkte keiseren, arvingen og den store salen. En dag tok han Murasaki i en vogn for å se Kamo-prosesjonen. Han holdt forhengene nede og satt stille med den skjulte jenta, selv da en morsom gammel dame stakk en bøyd vifte med et dikt gjennom vinduet, som om dagen var laget for slike ting. Ute i byen sirkulerte rykter om Aois død og besettelsen. Luften smakte av anklager. Lady Rokujo kunne verken velge full retrett eller fullt byliv. Hun fløt som en fiskeflåte som aldri synker og aldri hviler. Genji gikk en gang til og ba henne, ikke for sin egen skyld, men for hennes egen, om å være mild mot seg selv. Hun ville verken bli brukt eller tilgi. Han skrev om Aois siste dager. Hun svarte med et feltmaleri fullt av anger. Han kjente igjen hånden som kunne skjære renere linjer på papir enn noen andre – og han visste at valg han hadde tatt litt etter litt, hadde drevet henne dit.