Fortellingen om Genji for 11 år

Ved keiserens hoff bodde en kvinne som ikke kom fra de høyeste slektene. Likevel elsket keiseren henne mest. Andre kvinner hvisket bak gardinene, låste dører og gjorde alt for å plage henne. Hun ble sky og syk. Keiseren ble bare enda mildere og mer beskyttende. Folk mumlet at hans hjerte kunne velte riket, men ingen sa det høyt. Kvinnen bodde i fløyen Kiritsubo og fikk en sønn. Barnet var usedvanlig vakkert. Keiseren elsket gutten grenseløst. Tronfølgeren var sønn av en annen kvinne, men den nye gutten skinte sterkere. Da moren fikk flytte til Kōrōden, ble misunnelsen bare dypere. Da gutten skulle få sine første bukser, var seremonien så praktfull at folk hvisket: Hvor langt vil keiseren gå? Men lykken var kort. Sommeren etter ble moren verre. Hun ba om å få reise hjem for å hente krefter. Keiseren sa først nei, så prøvde han å overtale henne til å bli. Til slutt listet morens mor henne ut av palasset. Keiseren kom for å si farvel. Hun lå stille, nesten gjennomskinnelig, pusten kort. Han kalte henne med alle de ømme navna sine. Hun svarte nesten ikke. Natten etter døde hun. Hele hoffet gråt. Den lille gutten forsto bare at tryggheten var borte. Ved bålet sverget mormoren at hun ville følge datterens røyk. Keiseren ga henne høy rang etter døden. Han ble alene med angeren.

Keiseren visste at den største faren nå var hvor mye han elsket sønnen. En spåmann fra Korea ble smuglet inn. Han så på gutten, ble blek og sa lavt: Tegnene peker mot den høyeste trone. Men om han tar den, kommer forvirring og ulykke. Gutten bør styre landet uten krone. Rådet var så merkelig at bare noen få hørte det. For å beskytte barnet gjorde keiseren ham til Minamoto, en gren uten krav på tronen. Han fikk navnet Hikaru, den Lysende. Folk sa Genji. Et løfte og en byrde. Genji vokste opp, vakker, flink, lett å like. Keiseren ordnet alt for ham som for en arving. Ministeren til venstre ble støttespiller og svigerfar. Genji giftet seg med Aoi, datteren hans. Hun var eldre enn ham, korrekt og kjølig, med stolthet som holdt avstand. Så kom Fujitsubo til hoffet. Hun var en keiserlig prinsesse, i slekt med forrige keiser, og hun lignet den døde moren på en måte som skar i hjertet. Keiseren så likheten. Genji så den. Fra den dagen ble det ene bildet sittende i ham: et ansikt han ikke kunne nærme seg uten å brenne fingrene. I ungdommen satt Genji med venner i vin og regn og spøkte om kjærlighet. De tegnet opp kvinner som på et kart, lo og ble alvorlige om hverandre. Tō no Chūjō, svogeren hans, sa til slutt en ting som ingen av dem glemte: «Jeg hadde en god, tålmodig kvinne. Jeg forsømte henne. Hun forsvant med barnet mitt.» Stillheten etterpå lærte dem mer enn spøkene.

Genji kunne si kloke ting, men hjertet hans ville ikke lystre. Ekteskapet med Aoi var kaldt. Bak keiserens gardiner gikk Fujitsubo stille. Han søkte etter ord han aldri fikk høre. En natt var stjernene uheldige for hjemreise, og han lot seg føre til et hus ved en kunstig bielv. Der bodde en familie, og faren hadde giftet seg på nytt. Genji hørte en stille pust bak en papirvegg. En kvinne satt bøyd over et brettspill. Hun var behersket og vakker i måten hun var i rommet på. Han kalte henne Utsusemi, som cikadens tomme hud, fordi hun glapp ut av hendene når han nærmet seg. Han prøvde å treffe henne i skjul, under dekke av å være venn med den unge broren hennes. Hun var gift, mild og urokkelig. Han ba uten å si ordene rett ut, snakket med silkemyke vendinger, men var klossete i handlingene. Hun lot ham ikke få viljen sin. Han gikk ved daggry med en tynn kåpe han hadde grepet i flukten. Snart kom versene. Han sendte dikt via gutten. Hun svarte forsiktig, som en cikade som legger igjen hud og flyr. Et nytt forsøk endte i forveksling: i sengen lå venninnen hennes med åpen latter. Utsusemi hadde flyktet da han nærmet seg. Han lot som om alt var en spøk. Likevel var det hun som nektet ham, som bandt ham mest. Da mannen hennes dro østover, flyktet hun. Kåpen kom tilbake med et vers. Hun hadde alt skiftet ham. Det første farlige begjæret han kjente, ble formet av et nei.

Genji fikk feber som kom og gikk. For å finne ro kledde han seg uten rangmerker og dro til åsene for å besøke en hellig mann. Bak et risgjerde lå en liten hage. Der var kvinner og barn i stillhet. En nonne leste. En annen ba. En liten jente, omtrent ti år, gråt fordi en spurv hadde sluppet ut. I det barneansiktet, i hårfestet og den åpne pannen, ble han truffet av en likhet han ikke kunne glemme: Fujitsubo. En prest hvisket at piken var datteren til prins Hyōbukyō. Moren var død, etter å ha blitt dårlig behandlet et annet sted. Nonnetanten oppdro barnet. Det som vokste i Genji, var ømhet og et løfte. Han ville gi henne den tryggheten han selv hadde manglet da moren døde. Han ba om å adoptere henne. Nonnen sa nei, vennlig og klart. Verden var ikke et godt sted, og barnet var lite og rent. Regn og bønner fulgte. Genji sendte et dikt om dugg på en grønn spire. Nonnen svarte dempet. Han dro ned igjen med en beslutning som la seg stille i ham: En dag skulle han hente barnet. I byen føltes alt trangt. En kveld fant han hvite yūgao-blomster som hang over et fattig gjerde. Duften var myk og kald som måneskinn. På en vifte han fikk for å bære blomstene, sto et fint vers, skrevet av en hånd som ville være usynlig. Han svarte med fordreid skrift for ikke å røpe seg, og vennens sønn Koremitsu hjalp ham.

Kvinnen bak viften var mild og sky. Hun kunne skrive vers, men levde fattig. For å skjule henne flyttet de ved daggry til et forlatt herskapshus som Genji kunne bruke. I lyset fra en lakkert lampe var hun vakkert redd. Han la fra seg masker og titler, og hun ble roligere. Natten var stille. Månen gled inn og ut av skyer. Så sto en majestetisk skikkelse plutselig ved hodegjerdet og hvisket hånlig. Lampen flakket. I Genjis armer ble kvinnen han nettopp hadde holdt, kald. Han ropte, men veggene svarte. Koremitsu tok kroppen i hemmelighet. Genji ordnet seremonier og ble syk selv. Hos ham satt prester og ba. Tjenestekvinnen Ukon, som hadde fulgt den døde, fortalte forsiktig. Vennene hennes hadde kalt henne Yūgao, Kveldsskjønnheten. Hun hadde et lite barn med Tō no Chūjō. Genji gråt for alt han ikke kunne gjøre godt igjen. Han mistenkte, uten å våge å si det høyt, at en sjalu ånd hadde drept henne. Kanskje Lady Rokujō, en stolt kvinne han ikke lenger klarte å møte helt. Ryktene svirret. Genji lot skrive bønner for Yūgao. Den førti-niende dagen etter døden sa de farvel med stillhet. Da denne sorgen hadde festet seg, flyttet nonnetanten og jenta fra åsen til byen. Nonnen var svak. I et stormvær kom Genji til huset deres. Bak en tynn vegg ga den gamle kvinnen sin siste vilje: Hvis prinsen ikke ombestemte seg, ønsket hun at barnebarnet skulle regnes blant hans kvinner når hun var borte. Faren var uberegnelig, huset hans fiendtlig.

Genji bøyde seg og mente det. Snart døde nonnetanten. Jenta ble løftet varsomt og fraktet i hemmelighet til Genjis Nijo-residens. Hun fikk rom i vestfløyen. Ammen Shōnagon passet på. Genji hentet fire lekekamerater, de minste han fant. Han lærte jenta å skrive og telle, med ømhet som blandet fars hånd og noe mer han ennå ikke sa høyt. På purpurpapir skrev han små dikt. Når hun strevde med pensel og likevel fikk en rar, fin strek, minnet det om nonnetantens hånd. Han kalte henne Murasaki. Navnet bar både fargen i roten og en anelse av fuji-blomsten han aldri glemte. Utenfor huset gikk tiden med årstidene. Inne i vestfløyen var rytmen roligere: strenger som ble stemt, lek som ble til læring, latter som la seg forsiktig i krokene. Genji danset i keiserens hall. Han var vakrere enn alle, sa de. Vennen Tō no Chūjō danset ved siden av, dyktig, men litt i skyggen. Keiseren, som elsket sønnen sin uten å forstå stikket han kjente i hjertet, ga Genji høyere rang. Kōkiden, den gamle favoritten, sukket tungt. I denne prakten glitret en skygge. Fujitsubo satt blant keiserens kvinner. En natt som ikke skulle ha hendt, skjedde likevel. Hun ble syk. Genji ba om å få besøke henne, og en lojal tjenestekvinne slapp ham inn. De delte en natt som knaket av skyld.

Snart var hun med barn. Bønner og urter ble servert for å helbrede magen, helt til tiden nesten var inne. Gutten ble født i keiserens lykke. Han elsket barnet som en gjenkomst av trøst han hadde mistet. Likheten som lå i voggen, var som dis over vann: man så den, men ingen sa det. Keiseren sa ofte til Genji: «Han ligner slik du var som liten.» Genji kjente både stolthet og skam på én gang. Han sendte et dikt til tjenestekvinnen med en tokonatsu-blomst. «Mitt, men ikke mitt.» Svaret var mildt og kaldt. Trøst, men ikke hvile. For å skjule mye, skjulte han mer. Vestfløyen var full av hverdager: strenger, små spill, dukker, oppgaver som var lek. Når verden ble for skarp, la han hånden i Murasakis hår og ble der litt lenger enn han burde, til uroen i ham roet seg. Aoi så ham sjelden. Hun var kjølig når han kom. Faren hennes, den mektige ministeren, la staselige belter rundt et ekteskap som ikke holdt. De holdt i hver sin ende av et tau som ikke bandt. Som i en fortelling hørte Genji om en prinsesse som nesten var blitt borte i sitt eget liv. Hun var datter av den avdøde prins Hitachi og levde gjemt i et forfallent hus med gamle tjenere. Men når hun tok i kotoen, var hånden ren. Han lyttet utenfor i måneskinn, sendte gaver og vers.

I en grå lysning så han henne: hår som i malerier, men ansiktstrekk som ikke passet hoffets tanker om skjønnhet. Han ble skuffet og likevel bundet. Han sendte varme klær. Hun sendte tilbake en jakke hun hadde sydd, med et stivt vers. Han svarte for skarpt, slik bare altfor dannede menn gjør. Senere skammet han seg. Han ga henne plass i husholdets skygge, som en plikt han ikke klarte å slippe, og kanskje også som en stille godhet. En dag tegnet han en nese med en rød flekk for å spøke. Så trykket han den samme flekken på sin egen nese. Murasaki lo og ble blek samtidig. Den lille grusomheten viste hva han hadde sett, og hva han valgte å overse. Han lærte noe om hvordan spøk kan stikke, også når den er ment lett. Så skiftet kreftene ved hoffet. En ny keiser besteg tronen. Den forrige, som nå var abdisert, ba Genji sørge for støtte til arveprinsen – gutten som egentlig var hans – slik at alt så sterkt ut. Samtidig ble det bestemt at Lady Rokujōs datter skulle være prestinne i Ise. Rokujō bar lenge skammen over en affære ingen hadde glemt. Hun sa for tydelig at hun ville forlate byen og følge datteren. Den abdiserte keiseren sa til Genji: «Hold orden i båndene dine, så ingen blir til latter.» Genji bøyde hodet. Ordene traff. Og under dem brant noe han ikke kunne si: et verre skyldforhold enn noen visste om.

Kōkidens familie fikk sin prestinne til Kamo, og keiseren gjorde renselsesprosesjonen større enn noen gang. Fargede drakter bølget. Hester og vimpler fylte gaten. Mange vogner med tildekkede kvinner gled forbi, verdige og stille. Aoi lot seg, mot vane, overtale til å dra. I trengselen støtte følget hennes kraftig sammen med Rokujōs. Unge menn med sake i kroppen begynte å dytte. Rokujōs vogner ble presset bakover og fikk skrammer. Den som alltid hadde balansert på andres blikk, ble nå sett i maktesløshet. Hun bar ydmykelsen i kroppen som et brennmerke. Genji red strålende. Han svingte hodet i en hilsen mot Aois følge. For Rokujō var det dråpen. Hun skrev et vers om skygger som flyter på vann, først i sorg, så i harm. Hjemme hos Aoi ble det mørkt. Bønner, renselser, spådommer. Alle tegn pekte mot at en levende sjel hadde bundet seg i henne. Navn ble hvisket, så glemt. Så talte en annen stemme gjennom Aoi. De hentet Genji. Han tok den syke hånden. Stemmen han hørte, var ikke Aois. Den lignet Rokujōs, men svakere, knust. «Løs båndet min sjel har slitt.» Genji begynte å tro det han tidligere hadde avvist som sladder. Kort etter, i kramper og med røkelse i lufta, fødte Aoi en sønn. Huset fyltes av lettelse. Men ånden gav seg ikke helt. Rokujō, som forberedte seg til avreise med datteren, merket lukt av røk som ikke var i rommet, og drømmer hun ikke kunne riste.

Rokujō skrev en kondolanse til Genji da Aoi fikk puste, med en krysantemum og vakre ord. Han svarte korrekt og kjølig. Han våget ikke mer. Aoi døde etter et kort tilbakefall. Byen ble stille. Ved kremasjonsplassen Toribeno sto prester og prinser, hoff og folk. Genji bar sorgen uten pynt. Han ba sūtraer, brøt sammen i tomme rom og ble båret av to navn: den nyfødte sønnen, og barnet i vestfløyen. I de sju ukene som fulgte, skrev han og Tō no Chūjō om regn og skyer. Han sendte blomster til Aois mor. Hver ting han så, var som et sår. Han så sønnens nyttårsdrakt henge ved siden av det som skulle ha vært Aois. Han tenkte å bli munk, men ble værende. Livet krevde ham her. Da han kom tilbake til Nijo, var det med nytt alvor. Murasaki hadde vokst. Hun så på ham med både barneøyne og noe annet. Grensen mellom fars hånd og noe mer hadde ligget i skygge for lenge til å holde. En tidlig morgen, uten pynt og seremonier, lot han handling følge antydning. Huset forsto det ikke av ord, men av tegn: Koremitsu bar inn tre runde villsvin-kaker av samme sort, tre på rad. Alle gamle damer hvisket. Shōnagon gråt av takknemlighet og forskrekkelse. Hun skammet seg over at andre visste det før henne. Murasaki selv var oppdratt strengt. Hun bar både sår og sjenanse i stillhet. Genji holdt en privat innvielse for henne.

Nå visste folk ved hoffet at det bodde en kvinne i vestfløyen. Nesten ingen visste hvem. For første gang valgte Genji å ikke lete etter andre netter når denne var åpen. Men verden skånet ham ikke. Rykter svirret om et nattmøte i Kōkidens hus. En natt hadde han trukket en ung kvinne mot seg i skyggen, viftet ble byttet, ord var hvisket. Ved en wisteria-fest i ministerens hus kjente han henne igjen gjennom en gardin. De lekte med ord om piler og buer og måner. Hun var Kōkidens datter, Oborozukiyo. Hun skulle snart bli lovet bort til keiseren. Genji kjente et stikk av gammel, lett glede. Han la viftens malte måne i kassen og holdt avstand. Kōkiden gjorde slutt på enhver drøm: søsteren hennes skulle ikke til Genji. Denne kalde stengselen var enklere å tåle enn de urolige sorgene som lå andre steder. Den abdiserte keiseren fortsatte å be ham være klok. Han ville at arveprinsen – barnet som bar en hemmelig likhet – skulle ha vern i bakgrunnen. Genji holdt alt han gjorde opp mot dette: hva han kunne si, hvor han kunne gå, hvem han kunne trøste. To hemmeligheter lå i ham som steiner i en elv. Den ene: at han var faren til en sønn som offentlig var en annen manns. Den andre: at han oppdro en jente til å bli det han ønsket at verden hadde gitt ham – og at han elsket henne.

Han skrev til Rokujō i en mild tone som ikke ga næring til flammen, men heller ikke gjorde narr av smerten hennes. Da hun endelig dro med datteren som prestinne til Ise, sendte han henne en tanke som lignet takk uten ord. Kanskje roen der kunne lindre sjeler. Nyttår kom i grått. Genji gikk sine runder. Han hilste keiseren, så til arveprinsen – gutten som lignet for mye – og dro for å se sin egen nyfødte sønn i Aois hus. I sørgefløyen til Aois familie var det stille. Kammerkvinner i grått lyste opp da han kom. Hos barnets mormor hang en drakt hun hadde valgt til ham, fargene uvanlige og myke. Han tok den på og skrev et dikt der ordene gikk nedover som første bokstaver i linjene – et akrostikon – om sorg og år som skifter. Mormoren svarte i samme mønster. «Våren kommer, men det er én ting som ikke skifter,» skrev hun, «at året som forsvant, bar mer enn ord kan bære.» Genji la viftens måne bort og så mot vestfløyen. Der sov Murasaki, hånden over et spillbrett. Stillheten i rommet var ikke tom. Den var mettet og varsom. Mellom henne, sønnen i Aois hus og blikket han ga voggen ved hoffet, ble valget enkelt uten å være lett: Han skulle bli i verden.

Han valgte ikke fordi han var feilfri. Han valgte fordi uten disse båndene ville han vært en mann som gjemte seg for sin egen historie. Slik sto han når året tonet ut. Én kvinne han hadde elsket og mistet i et forlatt hus. Én han ikke fikk, men som skrev skyld i huden hans. Én han selv hadde lært å skrive, nå hans kvinne i vestfløyen. Én som var blitt keiserinne og bar hans sønn under en annens navn. Én som satt bak en gardin med en flekk på nesen og brakte ham mild latter og skam som lærte ham å være varsom. Én han rørte i skyggen og lot gå, fordi riket krevde det. Han tenkte på alt som hadde begynt med nei. Utsusemi som nektet ham og lærte ham et mål. Nonnetanten som sa nei, og som likevel, i døden, betrodde ham barnet. Roen som kom av å måtte vente. Han tenkte på alt som bar farer. Vognene som støtte sammen. Ånden som grep inn. Den hvite blomsten som hadde luktet av kveld og ble til død i armene hans. Og alt som bar omsorg. En hånd i mykt hår. En gutt i en krybbe. En gammel dame som sydde en jakke og skrev et stivt vers for likevel å holde seg fast i livet.

Slik holdt han hverdagen sammen, dag for dag. Han satt med Murasaki og lærte henne tegn han hadde elsket fra hun var liten. Han gjorde lek til alvor og alvor til lek. De telte, skrev små dikt, flyttet brikker på et brett, spilte strenger som lød klare. Av og til spurte hun forsiktig om verden utenfor. Han svarte så mye som var trygt. Han kalte henne ved navnet han hadde gitt henne, og hun svarte med en noe mørkere latter enn før. Om kvelden gikk han ut gjennom en port uten å vekke huset. Han hilste sønnen i Aois hjem, løftet ham, kjente tyngden i armene. Når natten la seg, gikk han tilbake over hagen. Vestfløyen ventet. Han skrev noen ganger til Rokujō, som var langt borte i Ise. Han spurte ikke om det som var vondt. Han skrev bare om været, om sjøens ro, om lys over templer. Brevene hans var som stillestående vann. Han hørte av og til en latter ved hoffet, så en vifte svinge, og kjente et sting av den lette gleden han hadde kjent med Oborozukiyo. Han lot det være. Noen gleder skadet for mange.

Vennen Tō no Chūjō kom ofte. De snakket lavt når gutten sov, eller satte seg i døråpningen i skumringen. De husket gamle netter med vin og regn. Vennen så på Genji og sa: «Du har blitt mer stille.» Genji svarte: «Jeg hører mer når jeg er det.» To menn i tyveårene sto slik og bar hvert sitt savn. Tō no Chūjō tenkte på barnet han hadde mistet med den forsvunne kvinnen. Genji tenkte på jenta som sov i vestfløyen, på gutten i voggen som lignet for mye, på kvinnen som vasket bort ydmykelsen med røkelse i et annet tempel. De lo også. Over en kattehale som stjal fisk. Over en gammel kiste med skjulte vifter. Over en tegning som hadde vært slem og ble til en lekse. Og de sa ingenting om det som brant. Noen hemmeligheter er tryggest i stillhet mellom venner.

Ved hoffet skiftet årstidene som tepper. Snøen falt stille og la seg som hvitt papir over alt. Plommetrærne sprakk tidlig, med hårfine blomster. Kirsebærene bruste. Regntiden sildret ned tynne stråtak og drev ut dufter fra alt som levde. Hver årstid bar sin egen prøve. Om vinteren fikk tankene harde kanter. Om våren måtte han binde hjertet sitt på plass. Om sommeren presset luktene seg for tett sammen. Om høsten ropte alt det tapte høyt. Noen netter hørte han fjern fløytemusikk og ble ung igjen et øyeblikk. Han tenkte på yūgao-blomsten over det fattige gjerdet, på viften med det skjulte verset. Han tenkte på ansiktet som bleknet bort i armene hans, og på skikkelsen som sto ved hodegjerdet. Så gikk han inn til Murasaki og fant ro i å forklare henne et tegn en gang til. Han sa: «Denne streken skal være som en liten gren som ikke knekker.» Hun nikket og prøvde igjen. De lo begge når blekket ble for vått og gjorde en klatt.

Årene rullet ikke, de vugget. Noe ble lettere fordi hender fant hverandre. Noe ble tyngre fordi hemmeligheter vokste med barna. Arveprinsen ble litt større. Han kjente etter hvert både keiserens hånd og Genjis blikk. Når Genji sto stille ved døråpningen og så gutten leke, la han merke til en vinkel, en krøll, et lys i huden som han kjente igjen. Sønnen i Aois hus lærte å krype, så stå. Han gledet seg når gutten grep etter beltet hans og lo. Når gutten sov, satte Genji seg på tatamien, strøk hånden over stoffet i barnets drakt og tenkte på kvinnen som ikke fikk se ham vokse. Murasaki ble vakker på en roligere måte enn hoffet pleide å synge om. Hun passet ikke inn i regler som andre hadde skrevet, men i et hjem som langsomt hadde lært seg henne. Hun skrev sitt navn sikkert nå. Han skrev hennes og sitt på det samme arket en gang, med to forskjellige hender.

Når han samlet alt i hjertet, var det dette han så: Den første moren, som lærte ham at kjærlighet kan vekke hat hos andre, og som forsvant før han rakk å takke. Den som lignet henne, og som ble til en stille brann og et barn som ingen måtte snakke sannhet om. Den hvite blomsten i natten, og den usynlige hånden som rev noe godt ut av verden for fort. Hun som sa nei, så han lærte forskjellen på begjær og verdi. Hun han hentet som barn og lærte å skrive, som ble hans, og som gjorde huset hans til et sted med ro, selv når alt utenfor blåste. Hun med flekken på nesen, som fikk ham til å se når spøk blir sår. Hun med vognen som ble dyttet, som brant av ydmykelse og hvis ånd tok hevn, og som likevel, langt borte, sikkert også ønsket ro. Og to gutter som begge bandt ham, den ene i hemmelighet, den andre i åpen sorg. Han sa stille til seg selv: Et nei kan forme et menneske mer enn ti ja. Den som vil leve i skygger uten å skade, må bære sine synder uten å lyve dem bort. Og den som har valgt å bli, må våge å være mild der han før var stolt, og modig der han før var redd. Dette var ikke slutten på alt. Men det var en slutt på noe. Og en begynnelse på å stå i sitt eget liv.