Moby Dick; eller Hvalen

Kall meg Ishmael. Når sjelen min blir en sur november, når jeg går og ser inn i vinduene til begravelser og trekkes mot mørke, drar jeg til sjøs. Ikke som herre eller passasjer, men som enkel sjømann. Der ute blåser vinden alt unødvendig ut av hodet mitt.

Jeg kom til New Bedford en lørdagsnatt i desember. På en vindfull gate hang et skilt: Spouter Inn – Peter Coffin. Navnet hørtes ut som en spøk med ulykke. Men jeg gikk inn. I gangen hang et merkelig, sotet maleri. Etter en stund så jeg en hval som spratt over et forlist fartøy. Langs veggene hang harpuner, klubber og lanser. Verten sa at alle senger var fulle, men jeg kunne dele seng med en harpuner. Jeg var for trøtt til å la panikken råde. Jeg stoppet et øyeblikk og studerte maleriet nærmere – det var som om hvalen selv voktet inngangen til dette stedet. Verten, en mager mann med et skjevt smil, viste meg opp trappen. Rommet var lite og mørkt, med en enkel seng og en kommode. Lukten av salt og tjære hang i veggene. Jeg la meg på sengen, men sovnet ikke med en gang. Jeg lyttet til lydene fra vertshuset: skritt i gangen, dempet latter, og vinden som hylte utenfor vinduet.

Inn kom en mann med tatoveringer over hele kroppen, som et kart. Han la en liten gudefigur i peisen, sang lavt, og hoppet opp i sengen – min seng. Jeg skrek. Han spratt opp og grep en tomahawkpipe. Verten kom løpende: «Dette er Queequeg. Han gjør deg ikke noe.» Jeg stirret på ham mens han senket våpenet og la seg tilbake. Tatoveringene beveget seg i skjæret fra bålet – de så ut som bølger og fjell, kanskje et kart over et sted ingen hadde sett. Om morgenen våknet jeg med armen hans rundt meg, tung og vennlig. Han barberte seg med harpunstål og var varsom med alt han gjorde. Vi ble venner. Han delte pengene sine i to og stakk min andel i lommen min. «Vi finner et skip sammen,» sa han. «Samme båt. Samme vakt. Samme skjebne.» Jeg nikket, og for første gang på lenge følte jeg meg trygg.

Søndag gikk jeg til Hvalfangerkapellet. Presten het Father Mapple. Han klatret opp i en prekestol formet som baugen av et skip og dro opp stigen etter seg. Han fortalte om Jonas – om å flykte fra det man skal gjøre, om å bli kastet i havet og svelget av en stor fisk. «Slik ser sann omvendelse ut,» sa han. Stemmen hans runget under de hvite takbjelkene. Jeg så meg rundt i kapellet: marmortavler med navn på menn som aldri kom hjem – hele familier som hadde mistet fedre og sønner. Likevel var det en merkelig ro i rommet. Da prekenen var ferdig, satte Father Mapple seg alene med ansiktet i hendene. Ute pep stormen. Jeg leste på tavlene: «Til minne om John, tapt på havet, 1840.» Jeg tenkte på alle som aldri fikk et farvel. Kanskje det var derfor vi dro til sjøs – for å gi døden et ansikt, en historie.

Vi drog til Nantucket. Under overfarten falt en gutt over bord. Queequeg hoppet etter uten å nøle og reddet ham. Siden den dagen var jeg som en rur på skyggen hans.

Nantucket var en lang, sandete arm i havet. Vi gikk til pensjonatet Try Pots. To store gryter hang ved inngangen. Mrs. Hussey ropte: «Clam eller cod?» Vi svarte: «Begge deler.» Muslingchowderen var tjukk og varm. Hele huset luktet salt. Til og med melken smakte litt salt – kua hadde vandret langs stranden og tråkket på torskehoder. Etter middagen satt vi i stuen og så på bålet. Queequeg ristet hodet og lo da jeg fortalte ham om kua. Han sa at på øya hans var det ingen kuer, bare kokosnøtter og fisk. Jeg tenkte at vi var så forskjellige, og likevel satt vi her, delte et måltid og en historie.

Om morgenen gikk jeg til havna. Tre skip lå klare. Devil-dam, Tit-bit og Pequod. Da jeg satte foten på Pequods dekk, var det som om noe la seg til rette. Skipet var lite og gammelt, men vakkert. Langs rekkene var naglet tenner fra spermasetter. Roret var laget av underkjeven til en stor hval. Bak stormasten sto en hytte av svarte kjevebein. Jeg gikk bort til rekka og kjente på tennene – de var glatte og kalde. Det føltes som å ta på historien.

Der inne satt kaptein Peleg og Bildad. De lurte på om jeg var pirat. Jeg sa nei. De spurte om jeg hadde sittet i knust båt. Det hadde jeg ikke. «Kaptein Ahab har bare ett ben,» sa Peleg. «Det andre tok en spermasett. Men si aldri noe stygt om ham.» Jeg fikk en liten andel av fangsten. Queequeg fikk også plass. Da jeg gikk ut på dekk, så jeg skipet gli langsomt ut fra kaia. Jeg visste at livet mitt aldri ville bli det samme.

En dag kom kaptein Ahab frem på dekk. Han var høy og mager, med et ben av hvalbein. Ansiktet hadde arr som blek ild. Han kalte oss sammen og dro en gullmynt frem. «Den som først ser den hvite hvalen, får denne!» ropte han. Navnet var Moby Dick. Mennene jublet. Men Starbuck, førstemann, så kaldt tilbake: «Jeg er her for å jakte hval for olje, ikke for å jakte én bestemt hval du hater.» Ahab svarte at dette var skjebnen hans. Han hadde også med seg fire stille roere, ledet av Fedallah. Profetier ble hvisket i mørket. Jeg så på Fedallah – han var mørk og stille, med øyne som så rett gjennom deg. Det gikk en kald risling nedover ryggen min. Ahab festet gullmynten til stormasten, og den blinket i sollyset som et løfte eller en advarsel.

Dagene gikk. Vi så hval. Vi satte båtene ut. Å løpe line er å danse med liv og død. Vi halte inn, skar opp og kokte spekket i store gryter. Om natten flammet ilden så skyene ble røde. Jeg sto vakt og tenkte på at alt lyset vi laget, kom fra et dyr vi nesten aldri så hele.

En gang drepte Stubb og Flask en retthval. Bardene hang som gardiner. Stubb lo og pratet. Flask spurte om ikke kaskelotten var sjefen. Stubb svarte at skinn var skinn og olje var olje. Slik var livet på dekk: stort og lite i samme setning. Jeg hjalp til med å skjære opp spekket, og hendene mine ble klissete av fett. Lukten av kokende hvalolje spredte seg over hele skipet. Om kvelden satt vi i messa og spiste tørre kjeks, mens oljen brant i lampa og kastet dansende skygger på veggene.

En dag ble Queequeg syk. Feberen la ham i køya. Tømmermannen laget en kiste. Jeg sto der og kjente sinne og sorg. Jeg satt hos ham, vasket pannen hans med kaldt vann og leste høyt fra en gammel bok. Men feberen brøt, og Queequeg ble frisk. Kisten ble stående på dekk. Senere, da livbøyen røyk, gjorde vi den om til redning. Jeg så på kisten – den var utskåret med de samme mønstrene som tatoveringene hans. Det var som om døden og livet var vevd sammen i treverket.

Stormer kom. En natt sto blått lys i mastetoppene. Ahab strakte armen ut og sa at dette var hans brennende jern. Smeden smidde en harpun herdet i blod til den hvite hvalen. Fedallah sto tett ved. Jeg kjente nakkehårene reise seg. Det var noe overnaturlig over det hele – som om skipet var trukket inn i en historie som allerede var skrevet.