Galskapens tid for 11 år

Folk er ikke alltid fornuftige. De kan bli smittet av en idé som om det var feber. Da løper de i samme retning, jubler og kjøper og lover, og tror de har funnet en snarvei til lykke. Når det så går galt, våkner de ikke sammen. De våkner én og én, som etter en for lang drøm. Slik sier denne fortellingen det fra første stund. Den følger mest historiene om penger som forvandlet vanlige mennesker til eventyrere, og byer til sirkus. Den følger også drømmen om å gjøre bly til gull og liv til evighet. For i både pengerusen og alkymien finner vi det samme hjertet: ønsket om å slippe å være redd, slippe å streve, slippe å vente.

Vi begynner i Paris. En skotte ved navn John Law var pen, klok og litt farlig. Han regnet raskt og spilte hardt. Som ung skjøt han en mann i duell og måtte flykte fra England. I Europa levde han av spill og ideer, og ideen hans var enkel og stor: papirpenger kunne få en hel nasjon til å puste lettere. Da Solkongen døde i 1715, var Frankrike slitent, gjeldstynget og mistenksomt. Mynter ble stadig forandret i vekt og verdi. Handel skar seg. John Law kom til Paris og fant en venn i regenten, hertugen av Orléans, som styrte for en umyndig konge. Nå fikk Law sjansen sin.

I 1716 åpnet han en privat bank som trykte sedler alle kunne veksle inn. Mens myntene stadig skiftet verdi, holdt sedlene seg rolige. Tilliten våknet. Folk betalte lettere, handelen fløt, og byen kjente en mild bris av håp.

Året etter tok Law det neste spranget. Han skapte et handelsselskap som fikk enerett på landet Louisiana og på handelen langs Mississippi-elven. Selskapet tok imot statspapirer som verden hadde mistet troen på, som om de var verdt fullt ut. Fantasien tente. Man så for seg skip fulle av sølv og gull fra elver uten ende. Banken fikk kongelig glans, og regenten presset frem flere og flere sedler for å dekke gammel gjeld. Her sprakk Laws egen regel: papiret måtte ha fast grunn under seg. Nå ble sedlene bundet til politikkens humør.

Motstandere advarte: for mye papir kan knuse myntens sjel. De ble dyttet til side. Lukene til kassen sto åpne. I 1719 ble selskapet blåst større, med rettigheter mot India, Kina og Sørhavet. Nye aksjer kom med løfter om eventyrlige utbytter. Paris mistet fatningen. Høy og lav valfartet til en trang gate, Rue Quincampoix. Små boder knirket, penger byttet hender, drømmer ble kjøpt med rask skrift. Gaten ble for trang for begjæret, så handlerne flyttet til plasser, hager og paviljonger, som en fornøyelsespark av håp og krangel.

Anekdotene sa mer enn tallene. Lærde som først moraliserte, ble sett i smug ved bodene. Damer lot som de besvimte for å falle i Laws armer. En annen ropte «brann!» bare for å bli båret nær ham. Tjenere kjøpte vogner, gamle slekter solgte navnene sine i ekteskap for å få nykomlingenes penger. Samtidig ble forbrytelsene grovere. Grev d’Horn drepte en megler for sedler, og da adelen ba om nåde, sa regenten nei. Folket jublet da fine herrer måtte bøte som vanlige forbrytere.

Velstanden glitret. Lønninger og priser steg. Paris danset en dyr menuett. Regenten kjøpte en enorm diamant; alle snakket om den. Law lot seg døpe katolsk, fikk en mektig stilling og ga store gaver. Hoffets medløpere ventet i timevis i hans forværelse for å bli sett. «Krydderhertuger» bar egne sekker, spøkte man. Sanger i gatene hyllet Law som frelser.

Men under gullstøvet lå en spinkel planke. Papiret ble ikke holdt oppe av varer og arbeid, men av statens behov. I begynnelsen av 1720 kom det første tydelige rykket. Prins de Conti ville ha enorme summer i mynt. Regenten tvang ham til å levere mye tilbake, og Law glattet ordene så godt han kunne. Men nå begynte de erfarne å gjemme sølv. Noen sendte metall ut av landet; noen smuglet det inn igjen i store kuler under høy og halm, for å tjene på forskjeller i kurs. En smarting kjørte nesten en million livre skjult i en møkkvogn, sies det. Den blanke tilliten fikk en sprekk.

Makten forsøkte å bøte skade med tvang. Først litt, så mer. Myntens verdi ble skrudd ned i forhold til papiret. Banken rasjonerte utbetalinger. Så kom et hatet edikt: ingen fikk eie mer enn fem hundre livre i metall. Hus ble ransaket. Tjenere anga herrer. En engelsk ambassadør spottet at Law på kort tid hadde gitt Paris både et mirakel og en inkvisisjon: han hadde gjort gull til papir, og latt spioner rake i folks skap. Gaten ble stillere. Kjærligheten til systemet døde. Frykten levde.

Regimet forsøkte også teater. Sultne mennesker ble marsjert gjennom byen med spader og hakker, som om de var på vei til nye liv langs Mississippi. Halvparten var tilbake etter tre uker. Virkeligheten under fanene var tom. Likevel strømmet det ut nye sedler, nok til å dekke byens himmel i tynne ark. En stund hjalp det at bank og selskap ble slått sammen. Så våknet mistilliten igjen, skarpere enn før. En dag i mai kunngjorde man at sedler og aksjer skulle halveres i verdi over et år. Raseri i gatene tvang dem til å snu etter en uke. Så ble det slutt på myntutbetalinger. Law og hans nærmeste fikk avskjed. Regenten la skylden på skotten i det åpne – og vinket ham like etter inn i sin losje i operaen som venn. I gaten fløy stein mot Laws port. Hans kone og datter ble angrepet. Soldater måtte beskytte huset. Law søkte tilflukt i Palais Royal.

En forsiktig kansler, d’Aguesseau, ble hentet tilbake. Forbudet mot å eie metall ble opphevet. Sølv fikk igjen lov til å klirre. Ved rådhuset ble sedler brent som i en verdenslig messe. Folk ble klemt til døde i køene. Soldater skjøt over hodene på menn som skrek etter mynt i en hage, og noen falt. Parlamentet, som hadde trossa regenten og blitt sendt i eksil, holdt ball og konserter som en slags spydig ferie. Sangene og tegningene var nå bitre. De gjorde narr av «Lass» som hadde gjort alle like fattige som munker.

Høsten kom med mindre tvang og mer tomhet. Selskapet mistet sine store rettigheter og ble en skygge. Aksjonærer ble beordret til å fylle inn mer penger enn de kunne. Mange forsøkte å rømme med smykker og sølv, men portene var voktet. Law ba om å få trekke seg tilbake til et gods. Til slutt fikk han pass. Han takket nei til penger. Han reiste via Brussel til Venezia. Folk trodde han var rik. Men han hadde bundet nesten alt i fransk jord og tillatelser som ble tatt fra ham. Det siste han hadde, var en diamant han pantet og hentet ut igjen flere ganger. Han døde fattig i 1729. Noen skrev surt: «Han som med algebra la Frankrike på hospital.»

Etterspillet var regnestykker og feiing. Man sa at det fantes sedler for 2,7 milliarder livre ute. Falske krav ble brent. Noen ble bøtelagt, noen fengslet. Regenten døde i 1723, og med ham døde muligheten for å ta vare på Laws gode kjerne: en streng bank som holder kreditt knyttet til handel, ikke til politikernes innfall. Leksjonen stod igjen, klar og tung: Papir flyter bare så lenge hjertene tror. Når hjertene snur, veier én sølvmynt mer enn en vogn med sedler.

La oss krysse havet. I England fant man en annen måte å lokke drømmere på. South Sea Company ble opprettet for å rydde opp i statens gjeld. Som lokkemat fikk det et monopol på handel i Sørhavet. Den virkelige handelen var liten: litt slavehandel, og lov til å sende ett skip i året med varer til Latin-Amerika, der spanskekongen skulle ha sin del og tollerne sin. Men myten var sterkere enn ruten. London så for seg Peru og Mexico som sølvelver rett inn i byens hjerte.

England ordnet om på gjelden sin i 1717–1718. Både Bank of England og South Sea Company var med. Da Paris ble gal av Mississippi, ville London ikke være dårligere. Selskapet foreslo noe storslått og «respektabelt»: ta over store biter av statens gjeld, gjøre den om til egne aksjer, og love rikdom i samme slengen. Selveste Parlamentet skulle gi seglet sitt. Robert Walpole, med kald panne og rolig stemme, advarte: Dette vil trekke penger bort fra arbeid og varer og inn i papir og luft. Lykkes det, eier selskapet staten. Går det galt, kommer raseri og ruin. Han fikk ikke flertall. I april 1720 ble loven presset gjennom. Kursene spratt, og London kokte.

Det vokste bobler overalt, som alger i sol. Hver uke dukket det opp nye «selskaper»: for fiske, for seilduk, for forsikring av hester, for å lage evighetsmaskiner. En mann la helt ærlig frem sitt prosjekt: «Et selskap for en virksomhet av stor fordel, men ingen skal vite hvilken.» Folk sto i kø. De betalte inn et lite beløp, skulle betale resten om en måned, og ble lovet hundre pund i årlig avkastning. Neste natt dro han over kanalen og forsvant. London lo bittert.

South Sea-aksjen gikk bratt opp i mai og juni, holdt oppe av direktørenes egne kjøp og lånte krykker. Så, i begynnelsen av juni, skjelvet prisen. Aksjen falt hardt. Selskapet trykket den opp igjen. I august var den ti ganger starten. Rykter svermet: sjefene hadde solgt seg ut i hemmelighet. Tilliten krenget.

8. september ble det holdt stormøte. Gatene var sperret av folk. Inne i salen ba en minister om ro og tålmodighet. Utenfor var ordene tørre. Kursen falt videre. Bankene begynte å knake. Sword Blade Company, som holdt selskapets kasse, stengte dørene. Folk løp til gullsmedbankene for å få ut mynt. Bank of England betalte raskt, men ville ikke binde seg til halvskrevne redninger. Kursen raste nedover, med ville hopp. Skadene kunne ikke skjules lenger.

Kongen kom hjem tidligere enn planlagt. Parlamentet ble samlet. Fra hele landet kom krav om hevn. Noen ville sy direktørene i sekker og kaste dem i Themsen. Walpole sa: Slukk brannen først. Så kan vi lete etter dem som tente den. Hemmelige komiteer ble satt. Bøker og papirer ble hentet. Grenser ble stengt. Kassereren med de farligste dokumentene stakk likevel av, ble fanget, slapp løs på grunn av snodige lokale regler, og forsvant for godt.

Rapportene fra komiteene luktet ille. Fiktive poster, slettede linjer, blanketter uten navn. Før loven ble vedtatt, skal mer enn en million pund i «solgte» aksjer ha blitt gitt bort som smøring. Kjente navn dukket opp i listene. Noen ble frikjent, andre falt tungt. Aislabie, finansminister, ble kastet ut, sendt i Tower og beordret til å sikre penger til ofrene. Andre ble bøtelagt og ribbet. Direktører måtte gi fra seg formuer, noen nesten alt. Folk i silke ble ført gjennom gater mens pøbelen ropte, og noen gråt stille i vogner på vei til fengsel.

Til slutt ble selskapet delt opp. Statens gjeld ble skrevet om igjen, og byens puls fant sakte tilbake til takt. Noe av overskuddet som aldri var ekte, ble brukt til å lette tapene. Lån som hvilte på bobleluft, ble gjort opp for en bit av summen. Handelen reiste seg treig og støl, som etter sykdom. Lærdommen var nesten den samme som i Paris: gjeld kan pakkes om i gullpapir, men blir ikke gull. Et segl fra loven kan gjøre et løfte høflig, men ikke sant. Og en hel nasjon kan for en stund miste smaken for arbeid fordi alle vil være vinnere i samme høst. Så kommer vinteren med regnskap.

Mens London tørket tårene, sang Nederland sin gamle, stille galskap: tulipanens. Tulipanen kom som en tyrkisk turbanblomst. I naturen er den ofte jevn i fargen, litt grov. Når mennesker dyrker den, kan bladene i begeret få flammer og marmoreringer, som glass. Det rare var at de syke løkene gav de vakreste blomstene. Jo mer brutt, jo vakrere. Dette paradokset ble som en kjærlighetshistorie. Først var det rike samlere som ville ha dem. Så skled lidenskapen ned trappene: kjøpmenn, håndverkere, vanlige folk. Løkene ble målt i ørsmå mål og fikk storslåtte navn: Admiral, Keiser, Viceroy. En Semper Augustus ble byttet for tusenvis av floriner. En Viceroy kunne byttes mot en hel gård i naturalia: okser, svin, sauer, kornlass, vin, øl, smør, ost, en seng, klær og et sølvbeger – alt for én løk.

Markedene var børsrom og vertshus. Notarer skrev egne regler for tulipanhandel. Festene rundt blomstene ble en del av kulten. En stund tjente alle. Man kjøpte og solgte løfter om løk man ikke engang hadde sett, som billetter til en fremtidig blomst. Prisene løftet hus og jord. Så kom hviskingen: hvem står igjen når musikken stanser? En vinter sprakk det. Kontrakter kom til forfall. Kjøpere nektet å ta imot løk til gamle priser. Domstolene sa: dette ligner spill. De ville ikke drive inn kravene. Byer forsøkte å lage milde regler: kanskje betale en tiendedel og være fri? Ingen var fornøyd. Noen historier ble hengende i lufta som små, onde eventyr: en sjømann som tok en sjelden løk for en vanlig og spiste den til sild, og en lærd som dissekerte en kostbar løk som om den var medisinsk prøve, og ble arrestert. Leksjonen var enkel og hard: når prisen er malt i luft, er selv den vakreste blomst til slutt bare løk og vann.

Lengst av alle snarveier sto alkymien – kunsten å gjøre de usle metallene edle, forlenge livet og høre fremtiden. Den springer fra tre menneskelige sår: vi dør, vi sliter, vi vet ikke hva som skjer i morgen. Og lover tre trøster: livets eliksir, filosofens stein, og at åndene vil svare. Mange som jaget det ene, jaget de andre også. Alkymister var ofte stjernetydere, leger og – når pengene tok slutt – litt svindlere.

Folk plasserte opphavet der de likte det best. Noen pekte mot Egypt og den vise Hermes. Noen mot Kina. Andre mot arabiske lærde. Den første som alle siterte, var Geber, rundt år 730. Han trodde metaller kunne modnes til gull, og at et eliksir kunne helbrede både kropp og rike. Han drømte stort – men han la også ekte steiner i vitenskapens grunnmur: han skrev om syrer ingen hadde nevnt før, om stoffer som etsende vann og sølv som forandret seg.

Etter Geber kom flere navn, som stjerner bak en sky. Alfarabi, som spilte hoff til tårer og latter med luten sin. Avicenna, legen som skrev syv avhandlinger om steinen og helbredet fyrster – og seg selv – med vin. Albertus Magnus, som fikk rykte på seg for å ha laget en snakkende bronsestatue som hans elev Thomas Aquinas knuste i raseri. Historiene forteller mer om publikummet enn om mennene. Men de ble værende.

Det var også de som valset i kanten mellom dikt og bedrag. Artefius, som skrøt av å være tusen år. Alain de Lisle, kalt «den universelle doktor». Arnold de Villeneuve, både hyllet og fordømt, pakket inn i oppskrifter på ungdom. Pietro d’Apone, som ble sagt å ha sju demoner i sju glass; han døde under inkvisisjonens hånd, og knoklene hans ble brent etterpå.

Renere står Raymond Lull i legenden, en hoffmann som ble en Kristi pilegrim etter et hjertesjokk. Han kastet seg over språk og logikk, og i noen år over alkymi. Sagnene gav ham gevinst i Tower of London; han selv skrev at han en gang hadde forvandlet store summer til gull. Ingen kunne vise til mer enn ordene. Han døde etter å ha blitt steinet for sin forkynnelse på reise hjem fra Afrika. Roger Bacon bandt alkymien til ekte nysgjerrighet: optikk, linser, magiske lykter, og krutt – funn som mange år senere ble erkjent som ekte brudd gjennom mørket. En pave skrev selv om metallers forvandling og slo samtidig ned på falske alkymister. Folk sa han døde rik av steinen. Skeptikere svarte at han bare var flink til å telle.

Midt i alt dukker en parisisk skriver opp, som ble Europas yndlingsmyte: Nicolas Flamel. Han kom til byen uten arv og fant varme i bøker. En dag kjøpte han en merkelig bok, skrevet med stålstift på bark, med tre ganger sju blad og bilder som var som drømmer: slanger som svelget staver, sol og måne i barneblod, fjellblomster voktet av griffer. Den bar navnet «Abraham, patriark og prest». Flamel leste og forstod nok til å tro, men ikke nok til å vite. I over tjue år famlet han, alene og sammen med lærde i Paris. Han dro som pilegrim til Spania, møtte en konvertert jøde som het Cauchès, som brant for å se boken. På vei tilbake døde Cauchès. Flamel tok sorgen hjem.

To år senere, fortalte ettertiden, falt en liten setning fra Cauchès på plass i hukommelsen hans. Så, vinteren 1382, gjorde han en prøve på kvikksølv og fikk «svært godt sølv». Våren samme år forvandlet han mer og sa at det var gull. Om livseliksiren gav ham årevis ekstra, vet vi ikke. Men sikkert er dette: han og hans kone, Petronella, brukte ikke penger på prakt. De gav til kirker, hospitaler og små kapeller der de fattige kunne finne varme. Han var taus om nøkkelen, selv for de mektigste. Han døde i 1415. Huset hans ble i århundrer etter plukket og banket på i håp om en hemmelig nisje. Ingenting ble funnet – bortsett fra håpet selv.

I England forsøkte loven å styre mellom tro og svindel. I 1404 ble det forbudt å «lage gull» med ord og ild, så ingen skulle reise private hærer. Senere ble forbudet myknet. En konge gav noen lov til å prøve, mot at de, om de lyktes, betalte skatt i ekte mynt. En kommisjon av lærde ble bedt om å vurdere om steinen kunne finnes. Slik svingte pendelen mellom frykt og forventning.

Noen navn brenner ørlite sterkere. George Ripley, kirkemann og poet, skrev De tolv porter. Senere ba han om at bøkene hans måtte brennes, eller at folk i det minste skulle lese dem som dikt, ikke bevis. Basil Valentine, prior i Erfurt, ble sagt å ha etterlatt manuskripter i en søyle som lynet sprakk. Bernard av Trèves, født rik, brant ungdom og penger på ovner og reiser. Han gikk fra mester til mester, destillerte alt, helt til og med det ingen bør destillere. Han ble narret i Wien av en «mester Henry» som beviste feil med et triks. Etter tre år i Rhodos’ hete ovner kom innsikten hans: hemmeligheten var fornøydhet. Han døde nesten uten penger, men kanskje rikere på ro.

Johannes Trithemius, en flittig abbed, bygde bibliotek og arbeidsmoral i klosteret sitt, og skrev samtidig bøker om skjulte skrifttegn og engler. Folk som misunte ham, sa han måtte ha funnet steinen. Andre kalte ham trollmann. Mellom arbeidets prosaiske dygd og publikums tørst etter under ble han et tegn på at bok og ovn og djevel var tre sider av samme mynt.

Noen ganger tok tørsten etter snarveier en mørkere vei. Gilles de Rais var en fransk helt fra krigen mot engelskmennene, vakker, modig, rik. Han bygde teater i hagen, sløste som en konge, og da pengene tok slutt, klamret han seg til alkymi og nattlige løfter. En padovaner som kalte seg Prelati, påsto at han kunne hjelpe ham med en demon ved navn Barron. Prisen var grusom. I omegnen begynte barn å forsvinne. Hvisking ble til rop. Inkvisisjonen og biskopen av Nantes grep inn. Tiltalene var tunge: trolldom, usedelighet, mord. Prelati bekreftet under press de mest forferdelige handlinger. Gilles ble kvalt før kroppen hans brant. Prelati gikk i aske. Hvis noen den dagen ennå så i alkymien en hellig flamme, slukket denne historien det siste glimtet.

Men alkymien var også teater over vanlige synder. Jacques Cœur, sønn av en fattig gullsmed, ble kongens myntmester og rikskasserer ved kløkt og vennskap ved hoffet. Han forsto rytmen i kjøp og salg. Da han ble anklaget for å forfalske og tukle med mynt, lot han alkymister bo hos seg og fylte palasset med symboler, som om tegnene kunne dekke spor. Retten fant ham skyldig i praktiske ting – å selge våpen til tyrkerne for fortjeneste og forverre mynten. Kongen trodde kanskje innerst inne at han var bedre enn ryktet, men presset vant. Cœur ble sendt i eksil og døde på Kypros. For noen alkymister var han en helt. For dem som så etter spor i jord, var han en finansmann med maske.

Det finnes flere navn enn vi kan bære på én side: menn som skrev, sverget, og forsvant i røyk. John Dowston, Richard med sitt Correctorium, Peter av Lombardy, Odomare i Paris, John de Rupecissa – en fransiskaner som skrev fra et mørkt fangehull om lys og essenser. Hollendere, polakker. En fransk konge som fylte hoffet med alkymister og astrologer, og skrev en bok som var storslått og nesten uleselig. Ved terskelen til en ny tid blandet nye ord seg i gamles gryte. Rosicrucianere drømte om forsoning mellom menneske og det gudelige. Paracelsus laget medisin med nye midler. John Dee i England snakket med ånder i sprukne speil. Diktere fant ord. En av dem, Augurello, viet diktet sitt om gullkunsten til paven. Paven gav ham en tom pung og smilte: «Siden du kan gjøre gull, er dette den rette gaven.» Poeten døde fattig, men med stødige vers.

Nå kan vi se tilbake over hele veien: fra Rue Quincampoix i Paris til Change Alley i London, fra Haarlem der løkene blomstret i luften, til klostre og laboratorier hvor menn med svidde fingre hvisket om steiner som aldri lå der. Hver historie bærer samme rytme. Håpet bygger seg fort. Glansen er smittsom. Forstanden dempes når mange øyne ser inn i samme speil og glemmer at speilet ikke har egen sjel. Når det brister, brister det i kropper og liv, ikke bare i papirer og glass.

Se for deg Paris, der folk sto i bankkøer så tett at noen ble klemt til døde, for å få en håndfull mynt. Se for deg London, der menn i silke ble ført til Tower mens folket ropte, og der en kald, tålmodig stemme i Parlamentet ba om å slukke brannen før de jaktet på brannstifterne. Se for deg Haarlem, der kjøpmenn satt med ubrukelige løker mens silda lå tung i magen. Se for deg kjellere og boder der menn med brente ermer lovet å vri bly til gull og død til liv – og oppdaget, noen av dem, at det eneste de forvandlet, var sine egne år til aske og salt.

Men det er ikke bare hån i disse historiene. De er også speil for vår seige evne til å finne nye veier. De samme kreftene som får oss til å drømme for langt, får oss også til å oppfinne. Geber fant syrer i jakten på gull. Bacon lekte med linser mens han lette etter steinen. Banker kan lære å være nøkterne etter å ha vært villstyringer. Fornuften kommer tilbake, sakte og motvillig, etter feberen. Nasjoner går fra vettet i flokk. Når feberen er høyest, ler de av dem som sier at bålet trenger mer ved, ikke flere gnister. Senere, når røyken har lagt seg, kommer forstanden tilbake, én og én. Da står det gjerne noen igjen på torget og roper at neste gang blir annerledes. Det er kanskje vår mest menneskelige villfarelse – og vår trøst. For uten evnen til å tro for mye, ville vi heller aldri våget å prøve det som faktisk virker. Leksjonen fra pengerus og gullovner står likevel støtt: Papiret flyter bare så lenge hjertene tror. Når hjertene snur, veier en sølvmynt mer enn tusen løfter i luft. Og den vakreste blomst er til slutt en løk i hånden.