The Jungle Book for 11 år

Natten i Seeonee-høydene lå kald og klar da sjakalen Tabaqui listet seg inn i ulvehulen for å spre sin egen redsel. Han hvisket at tigeren Shere Khan, i strid med all skikk, hadde flyttet jakten sin til ulvenes land og i natt ville jage menneske. Slike netter varsler ulykke: gress som kan ta fyr, børseskudd, uro i hvert løv. Før ulvefar rakk å jage Tabaqui ut, gled en liten, naken skikkelse inn i månelyset i huleåpningen. Barnet lo. Ulvemoren lot gutten smyge seg inn mellom sine egne unger. Hun kjente det som bare mødre kjenner: Dette er mitt. Hun kalte ham Mowgli, frosken, for huden var glatt og kroppen slank.

Straks etter stengte Shere Khans brede hode månelyset i hulemunningen. Tigeren krevde byttet. Da reiste Raksha, Demonen, seg med all mors vilje. Hun sa at dette barnet var hennes, og at den som rørte ham, kunne prøve klørne hennes. Shere Khan bjeffet av raseri og trakk seg, men han la hatet sitt i mørket som en felle for senere.

Jungelloven krever at alle valper vises i rådet under fullmånen. På Rådssteinen satt Akela, den grå og ensomme, og holdt orden. Skinnulvene hylte for Shere Khan når han nærmet seg, men lov er lov. Spørsmålet var enkelt: Hvem taler for menneskebarnet? Et liv trengte to ord og en gave.

Baloo, den brune læreren som slo lett når det trengtes og elsket hardt når det gjaldt, sa at han kunne lære gutten alt en unge trenger for å leve. Bagheera, den svarte panteren med silkeglans i pelsen og et gammelt halsbåndarr under haken, la en nyslått okse på lovens stein. Den betalingen kjøpte guttens liv etter alle regler og bandt ham til å aldri skade buskap. Shere Khan måtte svelge sin vrede for natten. Slik ble Mowgli tatt opp blant de Frie.

Årene gikk som skygger over en elv. Mowgli lyttet til nattens minste lyder, lærte fjær og pote, sprang og grep, og de ordene som bygger broer mellom arter. Baloo ga ham mesterordet som demper tenner og klør: Vi er av ett blod, du og jeg. Han lærte fuglenes rop, slangens hvisking og ulvenes kallelser. Han visste hvor langt man kan gå, og hvor man skal bøye hodet.

Bagheera, som bar vekten av lenke og lær i minnet, sa: Ingen leder varer evig. En dag vil Akela miste styrken, og de unge som elsker smiger mer enn lov, vil vende seg mot både leder og menneskebarn. Mowgli lyttet med hele huden, men bar likevel barnets letthet.

Fra bladene skinte en fristelse: Bandar-log, apefolket. De lever uten lov, uten ledere, uten minne. De roper for å bli sett, lover alt og glemmer før halv tanke er tenkt. Baloo hadde forbudt dem. Men en dag, etter en hard leksjon, kom apene syngende. De løftet Mowgli som et trofé, lokket med frukt og sprang gjennom trekronene med løfter om palass med tak og vinduer og menneskekunst. De bar ham som et rykte bærer seg selv: bråkende, fargerikt, tomt.

Baloo og Bagheera fulgte etter så langt poter kan bære, men gutten forsvant i et fossefall av hender og skrik. De trengte hjelp som selv de lettsindigste aper frykter. Rann, glenten, fløy med mesterordet i luften. På bakken søkte de Kaa, klippeslangen, uendelig lang, eldgammel og sulten. De fant ham glinsende ny etter hudskifte. De brukte smiger og skarpe ord i samme åndedrag for å få ham med. Kaa lo uten lyd og gled av sted.

Rann ledet dem til De kalde ruiner, en død by av stein og sisterner overtatt av trær, slanger og apers skrål. Banda-log bar Mowgli som en konge på en skramlende terrasse over svart vann. Bagheera kastet seg inn i massen for å åpne rom; han bet ikke, visste at tid er alt.

Mowgli ramlet gjennom råtten stein og landet blant kobraer. Bare slangeordet sto mellom ham og døden. Over steinene ropte Bagheera, mot sin egen stolthet, på Kaa.

Kaa kom som en stillferdig dom. Apene husker historier de ler av om dagen, men når den glatte kroppen glir over stein, husker de den mørke historien: netter der de sterkeste ungene var borte ved daggry. Panikken brøt dem. Kaa knuste muren som stengte Mowgli inne. Gutten falt gråtende og sint mellom sine egne og takket slangen med jungelens høflighet.

Så danset Kaa sultens dans på terrassen. Mønstrene trakk livet ut av alt som så på. Baloo og Bagheera måtte rive blikket løs. Mowgli forsto ikke helt hva han hadde snublet forbi, men tok straffen fra sine etterpå uten nag. Slik holder loven orden når følelsene vil løpe vill.

Vi skal ikke glemme: Akela var ikke lenger ung. Shere Khan sleiket unge ører med kjøtt og tom ære, pekte på gutten ingen orket møte blikket til. Bagheera la Mowglis hånd i pelsen der halsbåndet en gang hadde gnagd. Han sa at noen blir tatt ut av ett folk og vokser inn i et annet, men huden bærer kutt fra begge leirer. Rådet hans var enkelt og hardt: hent Rød blomst fra menneskene. Ilden gjør en mann alene sterkere enn en flokk som har glemt loven.

I grålysningen snek Mowgli seg til åkeren. En gutt bar en leirpotte med glør under filt. Mowgli stjal uten drama og lærte ildens pust: den må mates varsomt, som en levende ting. Da Tabaqui kom for å kalle ham til råd, gikk han.

På Rådssteinen lå Akela utspent, den gamle kroppen naken i symbolsk sårbarhet. Tigeren gikk frem og tilbake i varmen og talte som om stedet var hans. Mowgli, kledd i bare menneskehud, steg frem og spurte hvem som hadde gjort en tiger til ulv. Ulvene ropte om Den Døde Ulv: la Akela tale. Han løftet hodet en siste gang og ba ikke for seg, men for guttens liv og flokkens navn. Shere Khan ville ha blod. Da knuste Mowgli pottens kant og lot gnister springe. Ingen ulv står høyt med pels i glørnes hete. Han drev dem foran seg, singlet ryggpels med brennende kvister, og truet tigerstrupen med ild som kunne dyttes inn i gapet. Han kalte dem hunder, og mange bøyde nakken.

Til slutt sto bare de få som hadde holdt seg til lov og vennskap. Da kom tårene. Slik smaker menneskers sorg. Bagheera sa rolig at dette ikke var døden, men en ny kropp som kjente sin egen tyngde. Mowgli sa farvel til ulvemor og far, lovte å komme igjen og lovte én ting til: å legge Shere Khans skinn på rådssteinen.

Ved daggry gikk han til menneskene. Blikk målte ham i mynter, kaste og mulig nytte. Messua, en kvinne med smil og sår i samme ansikt, så i ham sin forsvunne sønn og tok ham inn. Han lærte menneskespråket raskt, men ikke deres rare grenser mellom ren og uren, høy og lav. Han lo når skrønemakere gjorde natur til skyggeteater. En av dem, Buldeo, bar muskedunder og pyntet sannhet som han pyntet seg selv. Han kalte tigeren som tok Messuas sønn for et spøkelse. Mowgli svarte uten å blotte tenner at tigeren var halt fra fødsel, ikke fra forbannelse. For å holde ham unna flere ord satte de ham til å gjete landsbyens bøfler.

Mowgli tok flokken ut i varme og støv, lærte dem å ligge som svarte steiner i sølepyttene, og holdt dem unna grøfter og giftige uhumskheter. Han så Gråbror noen ganger i åsen og husket hvem han var. Den dagen ulven uteble, visste Mowgli at noe nærmet seg. Gråbror kom i midtvarmen med sulten nyhet i blikket: Shere Khan lå i Waingungas ravine, mett og tung, og ville ta gutten ved porten i skumringen. Tabaqui lå allerede død med brukket rygg. Nå var timen kommet.

Mowgli delte flokken. Han tok Rama og de store oksene, mens Akela, sliten men hel, sirklet kyr og kalver for å lukke utgangen. Ravinen var stram som et sår i jorden. På Mowglis rop styrtet oksene ned som en flom, Rama i front. Shere Khan forsto for sent at klippen var glatt, lufta tung, og ingen vei førte opp. Møtet i bunnen var alt om masse og vilje. Da stillheten la seg, lå tigeren flat.

Mowgli gikk i gang med arbeidet som om han flådde en historie like mye som et dyr. Han ville holde løftet. Da kom Buldeo rasende over en gutt som ikke forsto rang. Han prøvde å ta skinnet for statens belønning, men stivnet da Akelas grå skygge reiste seg bak Mowgli. Buldeo løp til landsbyen og fylte munnene med ord som blir farlige i flokk.

Kvelden luktet melk ved portene da Mowgli kom med bøflene. Ordene som traff ham, var steiner, og steiner ble ord igjen da muskedunderen smalt. En kalv skrek. Messua tryglet ham om å gå før hetsen slo ut i noe som ikke kan reverseres. Han drev bøflene gjennom porten, ropte at de kunne telle – han hadde sikkert stjålet noen – lo sårt av deres små mot og store våpen, og løp.

Ved Rådssteinen la han Shere Khans skinn som lovet. Akela sang gammel ulvesang om å se vel. De utarmede ulvene så på det stripede hylsteret og kjente hva Mowgli var, og hva de ikke lenger var. Han danset på skinnet, og sangen kom fra et sted der både menneske og dyr har røtter. Flokken ba om ny ledelse. Bagheera sa at de hadde kjempet seg fri og måtte spise friheten selv. Mowgli valgte skogen, men ikke ensomheten: de fire ulvebrødrene fulgte ham. Senere skulle han bli mann og gifte seg; den sangen måtte vente.

Langt mot nord, der havet er kaldt og luften lukter tran og tåke, ligger Novastoshnah på St. Paul-øya, barnerommet for pelssel. Litenfuglen Limmershin fortalte at Sea Catch, en grå kjempe, sloss seg hver vår til god plass nær vannet, mens Matkah, mild og våken, kom sent og fødte ungen sin i en virvel av rop og dønning. Ungens pels var lys. Navnet falt nesten av seg selv: Kotick, den hvite.

Etter to uker bet han seg fast i bølgene. Han lærte vær under huden, fisk av morens munn og dyptvannsjakt av sin egen vilje. Da han vendte tilbake som ung hann, så han sin første menneskejakt. Kerick Booterin og sønnen Patalamon drev åringer opp fra stranden som en saueflokk. Ved Salt House sto menn med jernbåndede klubber. På minutter var de lekende kroppene bare skinn, og dønningene tegnet nye mønstre rundt blod og sand. Sjøløven på Sjøløvehalsen løftet så vidt et øyelokk. Slik hadde det alltid vært, sa han. Ville Kotick finne et sted uten mennesker, måtte han finne noe ingen finner.

Kotick spurte Sjøvitsj på Hvalrossholmen. Den gamle hvalrossen var dårlig rådgiver og god ertemaker. Til slutt pekte han motvillig videre: Den som bare gresser, vet hvor gresset lever. Følg sjøkua. Kotick fant en flokk som bukket og tygde og svømte i sin egen langsomme rytme. Da de stupte gjennom et mørkt rør på tjue favners dyp, presset han seg med.

Han spratt opp på andre siden. Der lå strender ingen hånd hadde merket: glattslipt basalt og harde sandbanker, ly for storm, strømmer som sa nei til båt. Det stille vannet bar trygghetens klang, ikke jagets. Han merket seg alt og svømte tilbake.

Han talte for sine. De lo. Hva visste en hvit, pjuskete unge? Kotick sluttet å tale og begynte å slå. Han utfordret dem han måtte vinne. En etter en tok han de store hannene, overrasket dem med hurtighet og vilje. Til slutt sto faren ved hans side og brummet støtte. Nå lyttet de. De fulgte ham. Tusener første året, flere etter år. Gamle og unge forlot Novastoshnah. Lukannon, den lange, lave sangen om de gamle strendene, fikk en ny tone. Den bar sorg over det som ble valgt bort, men også et steg mot noe bedre.

De fant frem til de hemmelige strendene. Der var ly og ro, vann som kjente dem igjen, og ingen klubber. Kotick hadde båret en sår sang og gjort den til en vei for mange. Når han hvilte med øynene halvåpne, var ikke havet lenger helt som før, men det var deres.

Lenger sør skylte en juniflod over en hage. En liten mungo ble reddet av en engelsk familie, tørket ved flammen og tok sin avgjørelse idet han nøs: Her var mer å undersøke enn en hel slekt kunne tømme. Han ble. Rikki-tikki-tavi var født til å leve av nysgjerrighet. Han forsto huset raskt og hagen raskere. Han svidde snuten på sigarer, holdt på å drukne i badekaret, lærte lamper og lyder i mørket og sov på barnets skulder uten å miste sin våkenhet.

I den store, halvville hagen møtte han Darzee, veveren, som sang mer enn han så. En hette reiste seg som en svart blomst av gresset: Nag, en stor kobra som eide sin egen majestet. Rikki var ung og litt for stolt, men ingen mongoose blir stående og beundre en slangehals. Da Darzee ropte, var Nagainas hode allerede over ryggen hans. Rikki slapp unna den kvelden og målte motstanderne.

Senere reddet han barnet fra Karait, en nesten usynlig grå snok som var farlig langt utover størrelsen. Rikki tok ham i de rette musklene og lot gifttennene skrape tom luft. Hagen hvisket om ham.

Om natten snek han seg over fliser og stein i badet og hørte kobraenes plan: drep menneskene, så blir huset uten sin lille jager. Rikki la seg i mørket og ventet med tenner mer avgjort enn mange soldaters.

Nag, stor og selvsikker, ringlet seg ved vannkruset. Rikki skjøt seg frem over hetta, bet i nakken og holdt. Verden raste rundt dem. Husbonden skjøt. Nags liv sluttet der. Om morgenen lå det igjen et arbeid: eggene i melonbedet. Darzees kone lot som om vingen var brukket og lokket Nagaina bort fra redet. Rikki knuste egg etter egg. Da bare ett var igjen, stod Nagaina ved verandaen, nær barnets nakne fot. Hun så Nags døde kropp, kjente raseri og sorg i ett.

Rikki rullet frem det siste egget. All hennes gift ble til en retning. Menneskene løftet barnet. Rikki danset sin dans, lett i kroppen og tung i viljen. Han fulgte henne, hang i halen, presset seg inn i det varme, trange hullet nesten ingen av hans slag våger. Stilheten etterpå hadde sin egen stemme. Da han kom ut igjen, var han alene. Hagen ble igjen et sted for pust og lek. Menneskene gråt av lettelse og sa store ord om en liten kropp. Dyrene spredte nyheten på sine måter. Rikki sov med ett øye halvåpent og visste hvorfor han ble.

Et annet sted bandt en gammel kropp en gutt til seg. Kala Nag, Svart slange, hadde dratt kanoner og telt, reist i dampkraner og sklidd i gjørme for statens tjeneste i femti år. Han kjente lukten av tau og pigg og den tynne musikken fra kjetting som lover slit. Lille-Toomai, sønn av han som styrte Kala Nag, var ti år og hel i blikket. Elefanten løftet ham med snabelen, lot ham sitte på pannen og se verden med elefantens ro som gulv.

I keddah, den store fangsten der ville flokker drives inn i en palisade, luktet nattluften brent tau og våt jord. Petersen Sahib, lederen for alle slike fangster, smilte skjevt og sa spøkefullt at gutten kunne komme tilbake når han hadde sett elefantene danse. Mennesker ser det aldri.

Så kom natten da regn, måne, dal og brøl falt sammen. Kala Nag trakk pluggene og skled lydløst ut i skogen. Gutten hvisket om å få være med. Elefanten løftet ham. De gikk inn i en stillhet som er full av lyder. Ned i en elv, opp en skråning, ut i et åpent rom der jorden var av tråkk alene. Barken på midtretrær var polert hvit, grønt var utslettet. Elefanter kom fra alle retninger, unge og gamle, hunner og hanner, med arr fra tau, pigg og tiger. Stampingen begynte, ikke som parade, men som noe jord kjenner igjen. Landskapet pulserte. Dugg falt i striper. Ved daggry forsvant de som skygger.

Neste dag fant Petersen og Machua Appa stedet. To dype, brede spor talte for gutten. Kvelden etter fikk han nytt navn med fugleblod i pannen. Menn som kunne temme det villeste, løftet ham. Pudmini og de andre elefantene salutterte med snabler mot egen panne. Han var én av de få som hadde sett det ingen menn skal se – og kommet tilbake for å fortelle.

I en annen leir, under annet regn, var Rawal Pindi gjørme og tau, tusener av dyr og titusener av menn ventet på en stor inspeksjon. En natt løp kameler i panikk gjennom linjene, veltet telt, knakk stenger. Fortelleren endte under bakstykket på en kanon med presenning over hodet mens seletøy klirret. Da, i stillheten som følger panikk, samlet dyrene seg og talte – ikke villdyrenes språk, men leirdyrenes hverdagsstemme, den som lukter olje, jern og svette.

Billy, et skrugun-muldyr, kjeftet på en bagasjekamel som hadde skreket og dratt hele rekken med seg. Troppeshesten til Dick Cunliffe kom tørst og kontrollert, presenterte seg og klaget over nattesøvnen sin. Et ungt rekruttmuldyr gråt etter Billy. Bullockene, de langsomme okseparene for beleiringskanonene, kom og tygde klokt. De snakket som om de delte en felles hjerne. Hver art beskrev sin fineste måte å kjempe på, der kropp og menneskehånd går i takt.

Hesten fortalte om å være bittklok og halsfølsom, om å snu på en finger og bære rytterens liv idet alt går skeis. Muldyrkunsten er å stole på egen fot, ta kanon i deler langs stup og stå som spikret mens skrugunen skrus sammen og alt ruller under. For oksene er det å gå, tyve åk jevnt og tungt, når To Haler – elefanten – blåser støt for å dra seg unna ilden på andre siden. Kameler sitter i firkanter med vegger av pakker, og menn skyter over dem. Hver og én undret seg over de andres mot.

En krangel var i ferd med å blusse, men Two Tails brummet, og striden sloknet. Han kalte seg midt imellom. Han sa at han ser inne i hodet hva som skjer når granaten sprekker, og den viten gjør ham urolig der andre kan hvile i sin enkle lydighet. Han stolte ikke helt på sin fører. Han hadde sett for mye og for lite på én gang. Derfor nekter han noen ganger, ikke av feighet, men av for stor viten. Han blåste i snabelen; lyden satt alt i bevegelse i andres kropper. Vixen, en liten terrier, danset frem, og elefanten ba nesten på kne om at hunden ikke måtte gå i nærheten av ankelen hans. Små skygger er store i elefantens verden.

Rekruttmuldyret spurte hvorfor de kjempet. Fordi det blir gitt en ordre, svarte hest og muldyr. Ordet rullet gjennom flokken: hukm hai. Mannen ved hodet, mannen på ryggen, sersjant, løytnant, kaptein, major, oberst, general, visekonge – slik virker det når orden veier mer enn vilje.

Dagen etter marsjerte alt forbi som én gjørmete kropp. Kavaleri fløt i buen av sang. De store kanonene var bundet til elefanter og okser som trakk med hele landets tyngde i ryggen. Skrugunene kom i sine små tog, og gamle Billy bar seg som en general. Den lange, krumme linjen skar forbi Amir av Afghanistan og visekongen. I et sekund, da verden holdt pusten, stanset alt, hilste og var stillhet. En sentralasiatisk høvding spurte en indisk offiser hvordan dette underet var mulig. Offiseren forklarte kjeden som binder viljer sammen fra dyr til keiserinne. Høvdingen sukket over det som ikke kan kommanderes frem i hans land. Om kvelden sang dyrene: hver sin melodi, hver sin måte å adlyde, hver sin last – samme refreng. Vi er leirens barn. En ordre blir gitt. Den blir adlydt.

Et sted under alle disse sangene ligger noe eldre. Mowgli vokste i en lov som gjør alle like under natten, men som også lukket ham ute der ilden gløder. Kotick gjorde såret sang til trygg havn. Rikki holdt døden fra et hus ved å gjøre det han var skapt til, nøyaktig i tide. Lille-Toomai bar hemmeligheten over terskelen til de voksnes verden, sett av dem som aldri viser seg. Leirdyrene sa sin sannhet om orden og redsel, om hvordan hånd og kropp går i takt uten at noen helt forstår hvorfor. Hver skapning har sin del, sitt sted, sin lov og sin måte å følge den på. Veien fra nattens rop til morgnens parade går gjennom mange munn, mye blod og flere hjerter enn vi teller når vi snakker om krig og fred. Det er derfor historiene blir igjen når leirbålet er kaldt.