Drivkraftens hemmelige veier for 16 år

Paulus sa en gang: «Stå fast i friheten.» Jung, en klok mann som studerte drømmer og myter, brukte dette som start på en reise inn i menneskets indre. Han så at religionenes store bilder – som himmel, helvete og engler – ikke svever fritt i luften. De vokser fra en dyp, menneskelig drivkraft. I Johannes’ åpenbaring finner vi to byer: Babylon, den ville og ødelagte, og Jerusalem, den vakre bruden som kommer fra himmelen. Jung sa at de er to sider av samme urfigur – moren. Hun kan ødelegge, og hun kan redde. Når disse kreftene blir til bilder som hav, kilder, byer og ruiner, har den sterke lengselen (som først bare ville tilbake til mor) allerede blitt gjort om til språk, fortelling og fellesskap. To tegn står sterkt: vann og livets tre. Fra Guds trone renner en elv, og treet bærer frukt hver måned. Bladene helbreder folk. I gamle myter er morens rolle overalt: vann gir liv, og i treet hviler slekt og skjebne. Solen stiger av havet og synker igjen i det. Helter ber om at dødens mørke flod skal bli livets vann. Gudinner står som trær og søyler. Et tre kan i én drøm være en mor, og i en annen noe annet. Drivkraften fester seg i former som likner dens egen bevegelse. Slik skifter bildene uten å lyve; de følger bare strømmen i mennesket.

Kommer ideen om incest bare fra lyst på selve handlingen? Jung sier nei. Den forbudte veien er stengt, og ønsket bøyer av og søker en annen utgang: å bli barn igjen, gå inn og bli født på ny. Fantasien finner omveier – forvandlinger, jomfrufødsel, vind som befrukter. Da kan den bundne kraften puste ut og reise seg som ånd. Jesus talte til Nikodemus: «Den som ikke blir født av vann og ånd, kan ikke se Guds rike.» Nikodemus svarte bokstavelig: «Kan en gammel mann gå inn i sin mors liv?» Jesus pekte mot symbolet: ordene åpner en dør. Slik blir et barnlig begjær dreid til noe som kan bære ansvar, kjærlighet og arbeid. I senantikken var verden sliten. Mange var slaver. Moral var tynn. Kvinner ble foraktet. Det lette ble lettvint, og hjertene tunge. Når folk føler seg tomme, vender drivkraften seg ofte mot det store og utilgjengelige. Da blir mor-bildet opphøyet, og alt får på seg et mysterium. Kristendommen avviser ikke kraften som drev gamle fruktbarhetsritualer; den kler den om og gir den nye klær og nye ord. Gamle tegn går videre med nye navn. Noen ganger bærer dyd en maske: de samme tilbøyelighetene skjuler seg bak forbudene. Å kaste troen uten å forstå hva den en gang vernet mot, kan sende oss bakover. Men også lysten møter sine grenser. Slik veier verden oss ned og løfter oss samtidig.

Hvordan komme ut av spenningen mellom ytre regler og skjult dragning? Ved å våge å se. Når vi ser hvor mye av oss som er enkel lyst og barnlige masker, kan vi også se hva helheten vår faktisk trenger. Ønsket om å gå tilbake til mor forsvinner ikke. Det lever videre i symboler og gir oss et trygt rom: himmel som far, jord som mor, alle mennesker som søsken. Da får vi lov å forbli litt barn, uten å merke det. Dette er trygt, men her bor også angst. Den helt salige vandreren er sjelden; oftere kjenner vi tvil og skyld, og frykten for at virkeligheten krever oss for mye. Likevel har mytene en stor gave: de bærer oss inn mot menneskehetens verk og minner oss om hvem vi er. Det finnes også en annen vei. Den bundne drivkraften kan tas bevisst hjem. Da vokser moralsk selvstendighet. Da blir nestekjærlighet ikke en etterligning av andres bra ord, men innsikt i gjensidig nødvendighet: jeg lever fordi du lever; du lever fordi jeg lever. Tro kan vike for forståelse, og skjønnheten i symbolene kan bevares uten at de lenker oss. Dette er ikke en kald vei. Den trenger mot, og en mild fasthet. Når vi ser at kraften i oss først var rettet bakover mot mor, kan vi vende den framover og ut – mot arbeid, skapelse og vennskap.

Treets vei ender i korset. Mange guder henges i trær: Odin, Marsyas og flere. Kristi kors trer inn i samme idérekke: livets tre og dødens tre i ett. Mennesket gis tilbake til mor i treet – også i kistelokket, dødens ved. En gammel historie om Osiris viser mønsteret: en kiste i vannet, en trestamme som omslutter ham, lemlesting og gjenreisning. Guden går i ring og fødes i moren på nytt. Om morgenen er han sønn; ved middag brudgom; om kvelden et barn i morens fang. Våren viser et hellig bryllup: sol og mor gifter seg, og alt spirer. Men det finnes en mørk tvilling: innvikling og kvelning. Helten fanges i slyngplanter, blekksprut, nattens slange rundt solbåten. Språket røper dypet: røtter og bånd, skinn og svull, ild og vilje, smelter i samme bevegelse. I noen myter fødes menneskene av trær. Verdenstreet bærer alt gjennom den lange natten. Solguden Ra stiger fra det grønne treets midte. Derfor kan Mithras fødes fra trestammen, eller bryte ut av en klippe ved en kilde. Jord, ved og vann – tre morformer. Når kristne i middelalderen taler om korset, kaller de det også livets tre. Da løftes smerten inn i gjenfødelsens språk.

Legender knytter Adam til korset. Adam sies å være gravlagt på Golgata. En kvist fra paradistreet plantes på graven hans og vokser til det treet Jesus dør på. Slik blir syndens tre til soningens tre. Andre myter forteller om Lilith, den første hustru, barnesnappere og havkvinnen Lamia – skikkelser av den farlige moren. I nattens ordleken blander hest og mareritt seg, og mor og hest glir sammen i fantasi. Solguden rir på morens rygg – en stjerneprydet himmelku. Isis i Egypt sårer og leger; hun er kjærlig og farlig i samme kropp. Helten må rive seg løs fra morens søte fang og skarpe bedrag for å bli sol-lik. Derfor går heltekampen mot havdragen. I oldtiden het hun Tiamat; i Bibelen Rahab og Leviatan. Vårhelten deler det store mor-monsteret, og verden skapes av hennes kropp. Psykoanalytisk sagt: verden blir til fordi vår indre kraft trekkes ut av mor-bildet og gis en annen oppgave. Å bryte med mor er vondt. Men uten det finnes ingen fri ferd ut i dagen.

Noen gamle ritualer lar hemmeligheten skinne fram. I Papremis i Egypt slåss menn med stokker til blodet renner – et minne om den voldsomme Tyfon som skulle åpne vei til mor. Den hellige volden deler noe av det forbudte med folket og lar faren bli sett. Også historien om Balder bærer dette: den myke guden felles av en uskyldig misteltein – en parasittplante som gamle ildritualer brukte til gnist. Prestens kutt i mistelteinen er en regulert berøring av det som vokser på treet, noe som er både rent og farlig. I de utviklede mysteriene vinner mennesket ved avståelse. Mithras bærer og feller den ville oksen i seg, og vinner solkronen. Solen kneler. Den siste forvandlingen i dette løftet blir hengningen på livets tre: den førstefødte gir livet tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Slik kan Adams skyld sones. Derfor blir korset et uhyre tett symbol: tre, fruktbarhet, forening og død på en gang. Variasjoner finnes over hele jorden: gudefigurer med vinger som tverrbjelker, tau-kors i barken, korsede tau kastet over vann, sjelens X mellom himmel og jord. Den egyptiske ankh-nøkkelen bærer livets løkke. Slangen og skarabéen – å bytte ham, å føde seg selv – kranser solens tegn. En pottemakergud binder egget og skaper barnet. Alt samlet peker én vei: fornyelse i forening, og den skjulte foreningen med mor som løfter oss framover i stedet for å sluke oss.

Et middelaldersk dikt lar Maria klage til korset: du hakker ned min blå fugl med gift. Korset svarer: min blomst må rødfarges for å frelse verden. Livets og dødens mødre møtes. Slik varer konflikten i sønnen: hans skjulte, forbudte ønske skyves over på bildet av en listig mor. Men det er sønnen som – tvunget av forbudet – rives løs fra flokken og blir individ, og lærer om døden. Religionen tar imot denne sprengladningen og ordner den i tegn, ritualer og regler. Energien blir mildere og sterkere over tid. Nå går fortellingen inn i et moderne rom: Miss Miller, en kvinne Jung aldri møtte, men hvis visjoner ble skrevet ned, gir oss en klinisk inngang. Først ser hun et merkelig grantre med knortete greiner: treet fortsetter morens linje. Så ser hun en purpur bukt og en bratt klippe – som en munn, en åpning, en avgrunn. Til slutt hører hun et virvar av stavelser: wa-ma. Det høres gammelt ut, men peker mot én lyd: ma-ma. Mor-bildet brer seg bak symbolene. Så stiger et annet dyr opp: hesten. Den dør som helten, kalles menneskets bror, og bærer den kraften i oss som er vill og trofast på samme tid. Hesten kan sparke frem kilder, løpe med lynet og trekke tiden i sirkel. I noen religioner er offerhesten bildet av hele kosmos. I mithraiske bilder står Aion – tidens gud – med løvehode og en slange rundt kroppen. Slangen betyr å vende innover, bli slukt, og bli født på ny. Trojahesten sier hemmeligheten rett ut: gå inn i moren for å bli født igjen og seire.

I Miss Millers indre drama står en indianer med pil rettet mot helten Chiwantopel. Helten åpner skjorten og blottlegger brystet. Scenen ligner på teater: sårbarhet som roper etter kjærlighet, en posering for å bli sett og forstått. Pilen blir både smerte og lyst. Død ved pil er et urgammelt bilde: i fortellinger snakker man om piler i kjødet og piler fra Gud. Pilen kan være en tanke som treffer oss, eller et ønske som gjennomborer. Dratt innover blir pilen et stikk i selvet: Odin henger i treet og ofrer seg til seg selv for å lære. Her lokkes helten ned til barndommens paradis. Men der er også faren størst: mor og død nær hverandre. Når drivkraften synker, vender den mot navlen – mot morens kilde. I indiske myter sover Vishnu, og fra navlen løfter en lotus skaperen Brahma. En demon røver de hellige skriftene, og Vishnu blir en fisk som dykker etter dem, kjemper og henter dem hjem. Slik kan konsentrert stillhet føre til gjenfødelse. Men den kan også føre til list: Trojas hest igjen. Bare den som våger å dø i det gamle og bli født i det nye, vinner.

Når den forbudte lengselen blir for sterk, kan den projiseres: moren blir jegeren som jakter på oss. Egypt forteller det som en gåte: Isis lager en giftig orm av solguden Ras spytt og stikker ham. Han kan bare bli helbredet hvis han sier sitt sanne navn til gudinnen. Ormen er et dødsønske. Det sanne navnet er selvet – vår egen drivkraft og sårbarhet – overgitt tilbake til morens domene. Hver gang det mannlige modet svikter, styrkes suget bakover. En kjærlig kvinne kan bli en morfigur; en skapende kunstner kan gå inn i mødrescenen for å hente styrke; men leken kan fryse til selvforelskelse. Den egentlige heroiske pilen er derfor en beslutning: å rive seg løs fra mor og barndomsbånd. Det er en indre død i tjeneste for et nytt liv. Miss Miller levde fortsatt tett på familien da disse bildene kom. Uten brudd truer sykdom. I denne sammenhengen blir pilesåret et høyere samlivssymbol: ikke en hemmelig akt, men en overføring av kraft fra foreldrene til eget kall og til en likeverdig partner. Helten i oss må dø som bærer av det infantile begjæret. Bare da kan alt hold slippe.

Når faren forsvinner, søker Chiwantopel hun som forstår ham. Han nevner kvinner – alle blir feil – fordi målet i ham er større: han søker både mor og livsledsager i én. Det ubevisste bryr seg ikke om detaljer; det vil flytte energi, ikke finne riktig adresse. Kulturen legger lokk, lager skam og halvmørke. Ønsket om å bli forstått – som ofte er en forkledd lengsel etter å bli holdt – gjemmes bak ord. Naturen krever sitt før tankens luksus. Den som, av skrekk for livet og kroppen, avstår fra alt, kan bli presset tilbake mot sin skrekk i en mørk form. Buddha og Kristus viser at heltemotet også er bruddets mot. Sverdet kan vende seg mot hjemmet, ikke for å hate, men for å bli fri. Nietzsche skrev om løsrivelsens kulde, isolasjon, og mor-demonen som roper i natten. Løsrevet kraft er som en slange i stillestående vann: enten formes den til noe nytt, eller så trekker den oss ned. Da trengs vennskap, arbeid og en stødig rytme – noe utenfor oss som bærer når det indre stormer.

Longfellows Hiawatha speiler mye av dette. Den store guden Gitche Manito står på Rød Pipestein, og der han trår, springer en elv. Hiawatha hører furuen svare, vannet synge, og han finner morens stemme i Minnehaha – Lattervann. Han blir sterk ved vadestedet, kledd i hjortens skinn og foreldrenes kraft. Han kjemper tre døgn mot vestvinden – faren – og vinner hjemlandsvinden. Når han faster og vender seg innover, stiger maisguden Mondamin opp og utfordrer ham til bryting i tre netter. Hiawatha seirer, begraver guden i jorden, og maisen spirer. Han har kjempet mot sult og morlengsel, og det blir til næring for folket. Slik ligner Mondamin både okseofferet hos Mithras og brødet hos Kristus: guden blir mat. Hiawatha lar seg sluke av fiskenes konge, kjenner hjertet slå i mørket og slår det. Han unnslipper med fuglers hjelp – en nattreise og en oppstigning. Da han møter trollmannen Megissogwon, går veien gjennom siv og dødsvann. Ved en furu dekket av dødmannssopp hviler han. Hakkespetten – Mama – hvisker om trollmannens hemmelige sår: en hårtust. Tre piler feller ham. Hiawatha tar rustningen hans. Bryllup, venners død, hungersnød og Minnehahas bortgang følger. Til slutt drar helten vestover i kveldssola, ut mot de saliges øyer. En helts liv følger solens ferd: bryte ut og komme tilbake, krets og tid.

Wagners myte synger en annen tone. Brunnhilde, ånd og mor i ett, sover omgitt av flammer. Fuglen i skogen synger til Siegfried. Han lokker dragen Fafner ut av hulen, feller den, smaker blod og forstår naturens språk. Hulens navn skjuler morens rom. Ord for skatt og hulrom peker tilbake til sprekken – Hades’ port og mors skjød. Derfor kaster folk mynter i brønner og offer i jordsprekker. Den store moren er både grav og vugge. Ved korsveier står Hekate, nattens tredobbelte mor, med nøkkel, pisk, kniv, slange og fakkel. Hun låser og åpner, tukter og lyser. Grotter, brønner og krypter er jordens hellige rom. Katakomber og underjordiske kirker viderefører dødekulten. Slangen, dødens dyr, vokter skatter og drikker av kalken. Kalken er hulen der guden fornyes. Paulus sier at klippen som ga åndelig drikk, er Kristus. Når begeret velsignes, drikker vi udødelighet fra morens bryst. Men bak lukkede dører forveksles hemmeligheten ofte med orgie. Noen sekter lar slanger kysse og tar forvandling for bekreftelse.

Drømmene korrigerer. En slange skyter ut fra en fuktig hule og biter ved kjønnet. En annen fyller kvinnen innenfra. En tredje fester seg i halsen. Nietzsche ser en gjeter bite hodet av en svart slange som vil kvele ham, og han reiser seg forvandlet. Slangen er den innovervendte kraften; dens gift kan gi galskap og fruktbarhet. Bites den, drepes lenken, og et nytt menneske står opp. I indiske ideer ruger skaperen på seg selv og klekkes fra sitt eget egg. Slik blir verden til. Introversjon – å vende hjem i seg selv – er som å gå inn i sin egen livmor. Kjærlighet stiger fra hjertets varme og blir til erkjennelse. Helten er både slange og drageslakter. Derfor har noen urkonger slangekropp. Derfor blir guder og dyr flådd i mytene, for å bli spent for plogen igjen – det ville må arbeide for livet. Et gammelt ord sier: oksen er slangens far, og slangens far er oksen. Liv springer fra død og vender tilbake for å bli nytt liv. Siegfried slår dragen, men møter Wotan ved morens dype visdom. Erda har lagt slangen i gudens vei. Moren sender galskapen, og helten må temme den i seg. Wotan, vandreren, velger å la gudene gå under for å gi arven til den alltid unge. Brunnhilde står frem som vilje og mor i ett. Helten kaster seg i flommen for å føle strømmen og vinne livet av et kyss. Senere blir han stukket av Hagens spyd i sitt svake punkt. Den gamle solen sluker sin sønn for å kunne stige opp igjen.

Med dette bakteppet faller Miss Millers visjon på plass. Chiwantopel, helten hennes, lengter både vekk fra og mot mor. I monologen hans svinger en kjærlig stolthet og en melankolsk ring: ingen forstår meg; kanskje om ti tusen måner vil en blek kvinne kjenne min sjel; hun skal være ren og forstå i drøm. Renheten han snakker om, lyder som plaster for en tom, uvirksom hverdag. Da skyter en grønn slange frem fra buskene og biter ham i armen. Først dør hesten – den fremadrettede drivkraften – så dør helten. I det fjerne rister et rykende krater. Jorden åpner seg og dekker ham. Fjellet som fødte ham, sluker ham tilbake. I feberen roper han på Ja-ni-wa-ma, den ene som forstår. Jung hører her en hvisking fra mor-mønsteret: wa-wa, ma-ma. Å bli forstått er å bli omsluttet. Ingen omslutter som mor. Den infantile helten må dø. Psykoanalysens mål er ikke å kvele eller mette én isolert drift, men å forvandle det barnlige jeg til et modent som tåler virkelighet og handling. Arbeid er en motgift mot sløvheten som lar kraften krølle seg tilbake i fossilt leie. Når den som skriver, våger å legge fra seg poseringen og virkelig skape, skifter flammen plass: bort fra morens skygge og inn i verket, vennskapet og dagen.

Som en motstemme lyder en ballade om et nattlig kyss. Jenta og gutten møtes i hemmelighet. En stjerne ser det. Månen hvisker til havet. Havet bærer det til roret. Roret til sjømannen. Sjømannen til en sang. Naboen hører og snakker. Presten preker. Moren forteller. Faren blir rasende, låser dør og vindu. Slik løper begjæret gjennom natur og samfunn og blir lov og dom. Men forbud stanser ikke et indre valg. Jenta går likevel til vinduet, som til blomstene sine, og lover ikke å hvile før elskeren er hennes. Et sted står Leviatan – ildpust, steinhjerte, uten frykt, konge over alle stoltes barn. Bildet viser kraften bak konflikten: en energi som ikke lar seg moralisere bort. Derfor våker samfunnets voktere. De aner at dette ikke bare er en liten forseelse, men et prinsipp. Men den egentlige passasjen er indre. Den lar seg ikke låse. Job svarer Gud med ydmykhet. Jung åpner her for projeksjonens psykologi: vi orker ofte ikke vår egen tyngde og skyver både skyld og storhet ut i Gud. Den dyreiske arven ligger i kristendommen som due, fisk og lam – gamle spor under nye klær. Den hellige Antonius har et svin ved sin side: selv asketen jages av det lave i seg. Agape – Guds kjærlighet – ligner Eros, kraften som binder oss til den som er større enn oss.

Augustin forteller om vennen Alypius som hater blodsport. Han går på arenaen, lukker øynene, men åpner dem da mengden brøler – og blir en annen. Slik virker drivkraften. Når livet og viljen ikke går i takt, føler vi skjebnen. De gamle lette etter magi mot stjernenes tvang. Jung peker innover, til barndommens fikseringer. I tider av uro vokser askese og introversjon. I mithraismen og den unge kirken møter vi avhold og etikk, med offeret i sentrum: Kristus som lam, Mithras som oksen. Det kroppslige legges på alteret og blir mat for sjel og fellesskap. Askese kan være en smertefull, tvungen forvandling – et nesten-selvmord for at kraften skal bli ånd. Men også et løfte om ny energi i form. Når verden skifter tid, søker ordet nye kropper. I nyere tid fant mange samme glød i naturkunsten og i vitenskapens nysgjerrighet. Religiøst begjær ble sekularisert, men energien var den samme: en forvandlet drivkraft som flyttet seg fra alter til lerret, fra knefall til laboratoriebenk. Solsymbolet bærer mye av dette. Den innviede sier til solen: jeg er en vandrende stjerne som flammer fra dypet. Å bli kronet – med palmeblader, fjær, glorie eller tonsur – er å kjenne seg ett med solen. Hos Apuleius står den nyinnvidde som en sol, med fakkel, hvitt klede og rød mantel. I kristendommen er motbildet tornekronen: en ironisk solkroning gjennom lidelse.

Grensene mellom Mithras og Kristus glir. Kristus kobles til Sol invictus; fødselsdag ved solverv, ord om rettferdighetens sol. Noen advarer mot soltilbedelse, men bildene ligner likevel. I katakombene finner vi solhjul, svastika, lam, påfugl og okse. Apostlene leses som solens tolv måneder. Zodiakens slange bærer tegnene. Kristus identifiseres med slangen Moses løftet i ørkenen – et dristig bilde: den indre kraften tredd inn i frelseshistorien. Se, Guds lam – og bak det skimter noen Værens tegn. Myte og liturgi flyter sammen, og drivkraften får kosmiske ord. Mystiske syner og sykdom krysser ofte samme elv. Når en innviet ser solguden ungdommelig og strålende, i hvitt og gull, lyn fra øynene og stjerner som flammer fra kroppen, og kjenner en lysstrøm renne fra solen og ned i hjertet – er det både indre bilde og lært form. Paranoide erfaringer kan beskrive de samme strømmene: vind, lys, hjerteslag som snur, Gud som flytter inn. Derfor ligger mystikkens språk nær psykosens. Energien er én; formen avhenger av hva bevisstheten tåler. Ildens og solens vei går tilbake til fødestedet: boreilden. Tre mot tre, friksjon som tenner gnist. Prometeus blir Pramantha – han som borer ut flammen. Å føde ild ligner fødsel og lyst. Agni, barnet av treets livmor, er både offerets gud og presten som ofrer. Eros, sier Diotima, er mellomting mellom dødelig og udødelig, sønn av Mangel og Åpning, alltid dødende og alltid oppreist. Barnets hemmelige oppdagelser og prestens nye ildslag hører sammen: drivkraften vandrer under forbudets himmel. Når noe blokkeres, går strømmen bakover og tar gamle ruter i munn og hånd, øre og øye. Erstatningene metter aldri helt, men de driver oss til å finne verktøy, sanger og nye veier.

Kroppen er et bibliotek av symboler. Hendene er små guder for skaperkraft. Foten og skoen bærer både jord og sjel. Munnen er ovn og alter. Barnet vandrer fra munnens lyst til kjønnet, fra hodenikkets rytme til kroppens trav. Alt dette er gamle drivbaner som blir til nye former. Jung legger et romslig begrep over kraften i oss: den er ikke bare seksualitet, men hele den psykiske energien – også den som gjør oss arbeidsføre og våkne for virkeligheten. Når kulturen kaller, blir stoffet til plog og sang. Språket fletter pløying, såkorn og seier sammen. Åkerens fruktbarhet og brudesengen blir én handling: slik jeg befrukter jorden, befrukter jeg mennesket – og omvendt. Dette er ikke pynt, men mekanikken i sjelen når den går fra det private til det allmenne. Heltesagnet springer herfra. Helten er den som både elsker smerte og gleder seg over livet: han trekkes mot morens mørke og tvinges til brudd. Han går inn i hulen, havet og natten, og bærer noe levende ut igjen. Løve, hydra, epler, Kerberos – alt er varianter av én reise. Ofte må han bli såret eller gi slipp på noe – et merke på at den gamle lysten må dø. Når helten svekkes, går våpenet videre til den neste: mønsteret fornyes. Maria står midt i den kristne varianten: hun er både mor og brud i fortellingene. For å skjule incestmotivet heves jomfrueligheten over kjønn. Ånden blir pust, ild, vind og piler – en avseksualisert kraft. Likevel kan språket rundt Kristi sår være søtt og brennende; under fromheten skinner ofte eros. Hesten bærer storm og sjel; kentauren er mellom ånd og jord; guden med løvehode og slange rundt kroppen er bildet på evighet; pilene suser mellom kjøtt og ånd som lys og smerte. Ved terskelen står Hekate. Til slutt samles trådene. Morsriket er fantasiens rike. Dragens gift er også dens mjød. Å gå ned er å henge i treet; å gå opp er å falle som regn. Alt peker mot samme kjerne: drivkraften vil hjem og må vendes. Myter og mysterier gir vendingen form, rytme og håp. Helten må ofte ofres i sin barnlige skikkelse. Da frigjøres en energi som kan bli arbeid, vennskap, kjærlighet og innsikt – ikke ved å hate symbolene, men ved å se gjennom dem. Slik knytter Jung Miss Millers moderne bilder til eldgamle

sanger. Chiwantopel, som poserer for pilen, roper etter den som forstår, og dør av slange og vulkan, spiller kampen mot mors gamle trykk og lokke. Bak døden venter en ny fødsel for den som tør å dø først. Tro kan gi plass til forståelse. Symbolenes skjønnhet kan bevares uten å gjøre oss små. Den som tåler å vende innover, kan en dag gå ut i lyset uten å blende andre. Og den gamle sangen om støv som blir sol, blir ikke bare trøst, men en levd formel: å bli del i det som lyser uten å fortære.