Haren og pinnsvinet

Denne historien, mine kjære unge venner, høres kanskje ut som en løgn, men den er virkelig sann. Min bestefar, som fortalte den til meg, sa alltid fornøyd: "Det må være sant, min sønn, ellers kunne ingen fortelle den til deg." Historien går slik.

En søndag morgen rundt høsttiden, akkurat da bokhveten blomstret, skinte solen klart på himmelen, en varm østavind blåste over stubbåkrene, lerker sang i luften, bier surret blant bokhveten, folk gikk alle til kirke i søndagsklærne sine, og alle skapninger var glade. Pinnsvinet var også glad.

Pinnsvinet sto ved døren sin med hendene på hoftene, nøt morgenbrisen og nynnet sakte en liten sang for seg selv. Den var verken bedre eller verre enn sanger pinnsvin vanligvis nynner på en velsignet søndag morgen.

Mens han halvt sang for seg selv, slo det ham plutselig at, mens kona vasket og tørket barna, kunne han ta en tur ut på marken og se hvordan nepeplantene hans hadde det.

Nepene var rett ved siden av huset hans, og han og familien hans spiste dem, så han tenkte på dem som sine egne. Så snart sagt, så gjort. Pinnsvinet lukket husdøren bak seg og tok stien til marken.

Han hadde ikke gått langt fra hjemmet og var akkurat i ferd med å svinge rundt slåpetornbusken som står utenfor marken for å gå opp til nepemarken, da han så haren, som hadde gått ut for samme slags ærend: for å besøke kålene sine.

Da pinnsvinet fikk øye på haren, ga han ham en vennlig god morgen. Men haren, som var en fornem herre på sin egen måte og fryktelig stolt, svarte ikke på pinnsvinets hilsen. I stedet sa han på en svært nedlatende måte: "Hvordan kommer det seg at du løper rundt her på marken så tidlig om morgenen?" "Jeg tar en tur," sa pinnsvinet.

"En tur!" sa haren med et smil. "Det synes meg at du kunne bruke beina dine til noe bedre." Dette svaret gjorde pinnsvinet rasende sint, for han kan ikke fordra at noen håner beina hans, siden de er naturlig kroket.

Så sa pinnsvinet til haren: "Du ser ut til å tro at du kan gjøre mer med beina dine enn jeg kan med mine." "Det er akkurat hva jeg tror," sa haren. "Det kan vi sette på prøve," sa pinnsvinet.

"Jeg vedder på at hvis vi løper et kappløp, vil jeg slå deg." "Det er latterlig! Du med de korte beina dine!" sa haren. "Men jeg er villig hvis du virkelig vil. Hva skal vi vedde?" "En gullmynt og en flaske brennevin," sa pinnsvinet. "Avtalt," sa haren.

"Håndtrykk på det, og vi kan starte med en gang." "Nei," sa pinnsvinet, "det haster ikke! Jeg har ikke spist ennå. Jeg går hjem først og tar litt frokost. Om en halv time er jeg tilbake her."

Med det dro pinnsvinet, og haren var fornøyd. På vei hjem tenkte pinnsvinet: "Haren stoler på de lange beina sine, men jeg skal finne en måte å slå ham på. Han er kanskje en stor mann, men han er veldig dum, og han skal betale for det han sa." Så da pinnsvinet kom hjem, sa han til kona: "Kone, kle på deg raskt, du må ut på marken med meg." "Hva er det som skjer?" spurte hun.

"Jeg inngikk et veddemål med haren om en gullmynt og en flaske brennevin. Jeg skal løpe et kappløp med ham, og du må være der." "Du gode Gud, mann," ropte kona, "har du mistet forstanden?

Hva er det som får deg til å ville løpe et kappløp med haren?" "Hold munn, kvinne," sa pinnsvinet. "Det er min sak. Ikke argumenter om ting som er for menn. Gå, kle på deg, og kom med meg." Hva kunne pinnsvinets kone gjøre? Hun måtte adlyde, enten hun likte det eller ikke.

Så da de dro av sted sammen, sa pinnsvinet til kona: "Nå hør på det jeg skal si. Se, jeg gjør den lange marken til løpebane. Haren skal løpe i en fure, og jeg i en annen. Vi starter fra toppen. Alt du trenger å gjøre er å stå nede her i furen, og når haren kommer til enden av furen på den andre siden av deg, må du rope til ham: 'Jeg er allerede her!'"

Så nådde de marken, og pinnsvinet viste kona plassen sin. Så gikk han oppover marken. Da han kom til toppen, var haren allerede der. "Skal vi starte?" sa haren. "Selvfølgelig," sa pinnsvinet.

"Da begge samtidig." Med det stilte hver seg på plass i sin egen fure. Haren talte: "En, to, tre ganger, og gå!" og skjøt av gårde som en virvelvind nedover marken.

Men pinnsvinet løp bare omtrent tre skritt, så krøp han sammen i furen og ble stille.

Så da haren ankom i full fart ved den nedre enden av marken, møtte pinnsvinets kone ham med ropet: "Jeg er allerede her!" Haren ble sjokkert og veldig overrasket. Han trodde det var pinnsvinet selv som ropte til ham, fordi pinnsvinets kone så akkurat ut som mannen sin.

Men haren tenkte for seg selv: "Det var ikke rettferdig," og ropte: "La oss løpe igjen, vi må ha et nytt kappløp." Og nok en gang dro han av gårde som vinden i en storm, så fort at han så ut til å fly. Men pinnsvinets kone ble stille på plassen sin.

Så da haren nådde toppen av marken, ropte pinnsvinet selv til ham: "Jeg er allerede her!" Haren, ute av seg av sinne, ropte: "Vi må løpe igjen, vi må gjøre det igjen!"

"Greit," svarte pinnsvinet, "jeg løper gjerne så mange ganger du vil." Så løp haren syttitre ganger til, og pinnsvinet holdt alltid ut.

Hver gang haren nådde enten toppen eller bunnen, sa pinnsvinet eller kona: "Jeg er allerede her."

Men på den syttifjerde gangen kunne haren ikke lenger nå enden. Midt på marken kollapset han, blod rant fra munnen hans, og han lå død på stedet. Pinnsvinet tok gullmynten han hadde vunnet og flasken med brennevin, kalte kona ut av furen, og de dro hjem sammen i stor glede. Og hvis de ikke er døde, lever de fortsatt der.

Slik skjedde det at pinnsvinet fikk haren til å løpe kappløp med ham på Buxtehude-heden til han døde, og siden da har ingen hare noensinne ønsket å løpe kappløp med et Buxtehude-pinnsvin.

Moralen i denne historien er, for det første, at ingen, uansett hvor stor, bør gjøre narr av noen under seg, selv om de bare er et pinnsvin. Og for det andre lærer den at når en mann gifter seg, bør han velge en kone av sin egen stand, som ser ut som ham selv. Så den som er et pinnsvin, bør sørge for at kona også er et pinnsvin, og så videre.