Gamlefaren og sønnesønnen hans

Det var en gang en svært gammel mann. Øynene hans hadde blitt svake, ørene hørte dårlig, knærne skalv, og når han satt ved bordet kunne han nesten ikke holde skjeen. Han sølte suppe på duken eller lot den renne ut av munnen.

Sønnen hans og kona til sønnen syntes dette var vemmelig, så bestefaren måtte sitte i hjørnet bak ovnen. De ga ham maten i en leirskål, og ikke engang nok av den. Han så mot bordet med tårer i øynene.

En gang kunne ikke de skjelvende hendene hans holde skålen, og den falt i gulvet og gikk i stykker. Den unge kona skjelte ham ut, men han sa ingenting og sukket bare. Så kjøpte de en treskål for noen få øre, og han måtte spise av den.

De satt slik en dag da den lille sønnesønnen deres, som var fire år gammel, begynte å samle noen trebiter på bakken. «Hva driver du med?» spurte faren hans. «Jeg lager et lite trau,» svarte barnet, «for at far og mor skal spise av når jeg blir stor.»

Mannen og kona hans så på hverandre en stund, og så begynte de å gråte. De tok bestefaren med til bordet, og fra da av lot de ham alltid spise sammen med dem. De sa ingenting hvis han sølte litt av noe.