Folkeeventyr fra Korea: Imps, spøkelser og feer for 11 år

Under kong Sung-jong var provinsen Pyeongan som et vakkert dikt: skarpe hjerner fylte gatene, sangen lød fra morgen til kveld, og danserinnen Charan stanset pusten i enhver som så henne. Da den nye guvernøren feiret bursdag, ble sønnen hans ført frem – seksten år gammel, helt rolig og verdig. Han het Keydong. Han skulle danse med den flinkeste piken i salen, og hele forsamlingen ropte som én: «Charan!» De to beveget seg som svaler over gulvet, myke og våkne, og alle glemte lærebøkene sine et øyeblikk. Guvernøren ga Charan silke i gave og kalte henne sønnens særlige ledsagerske. Så kom det som ingen planlegger, men alle gjenkjenner: mellom embetsmannssønnen med hele fremtiden foran seg og danserinnen med alle blikk på seg, vokste en kjærlighet som gjorde alt annet mindre.

Da farens tjenestetid i nord tok slutt, sto valget der som et stup: rive dem fra hverandre, eller ta henne med på en uekte måte? Foreldrene ba sønnen velge. Han svarte kaldt at ved avreisedagen ville hun være som utslitte sko – ubrukelig og kastet bort. Alle trodde på kulden hans. Den dagen palankinene skled av sted, gråt Charan åpent. Keydongs ansikt rørte seg ikke. Men i Seoul, under strengt studium og forbudte lengsler, sprakk masken. En vinternatt reiste Keydong seg, forlot bøkene og gikk til fots nordover. Stråsandalene ble filler. Maten var knapt nok varm, månen var hard og kald, og veien gjorde ham sotet i ansiktet.

Etter en måned banket han på hos Charans mor. «Hun er hos den nye guvernørens sønn,» sa moren og stengte døren. Keydong søkte ly hos en skriver faren hans en gang hadde reddet, og snek seg ved daggry inn i guvernørgården, skjult blant menn som feide snø. Han var klønete og fikk latter. Charan så på ham ett sekund og visste. Hun lot som hun ikke kjente ham, men sa til sin nye herre at farens dødsdag var blitt glemt og at hun måtte hjem og gjøre offer. Hun løp. Hos moren fant hun Keydong. De omfavnet hverandre uten ord. Uten å se seg tilbake pakket de klær og få eiendeler og forlot byen mens folk fortsatt pustet dugg på vinduene.

I en fjellbygd ble alt enklere og hardere. Keydong fikk ikke til plog eller ved. Folk lo av ham. Charan sydde, vevde, solgte smykker og vant sakte hjertene til dem som syntes danserinner var lettsindige. Hun bar husholdet. Om kvelden tente de et lite lys. Han skrev, hun spant. En omreisende kremmer kom med en diger samling oppgaver for hoffeksamener. Keydong løste tusener av spørsmål. Charan holdt ham våken med te og smil. Slik gikk to år. En dag kom kallet til en ekstraordinær eksamen. Charan pakket mat i en byltepose, rettet kragen hans og sendte ham sørover.

«Gå som vann,» sa hun. «Kom tilbake som vår.» I palassets gård fløt setningene hans som klare bekker. Da navnet på førsteplassen ble lest, løftet alle hodene. Kongen ville vite hvem faren var. På listen sto «Høyesterettsjustitiarius» – en tittel faren hadde hatt for tre år siden. Nå var han statsminister. Han kjente sønnens skrift med en gang, fortalte alt, og gråt. Kongen ba Keydong si sannheten fra start til slutt. Han gjorde det. Kongen roste angeren hans og pikens trofasthet og sa: «En kvinne som holder på lyset så en mann finner veien tilbake til riket, er ikke som andre dansere.» Han gjorde Charan til lovlig hustru, lik i rang, og barna deres berettiget til rikets høyeste prøver.

Statsministerens palankin dro nordover for å hente henne. Charan steg av ved palassets port i samme rolige takt som før, men med øyne som så dypere. De levde lenge og godt. To sønner ble født, begge besto eksamen. Når folk spurte hvordan storhet kan begynne, svarte de: av og til med en dans, en kald måne og en jente som ikke ga seg.

I de samme gatene i Seoul gikk en skitten tigger med bustete hår. Han het Chang To-ryong. Trollmannen Chon U-chi steg av hesten og bøyde seg hver gang han så ham. En embetsmann som ga tiggeren mat, så senere et lik bæres til vannporten og tenkte stille at kanskje var det hans venn. Tjue år gikk. Den samme mannen rotet seg bort i fjellene, tok et steg for langt – og sto plutselig i en gård av jade og lys. Tjenere gled som luft. Barn var så vakre at det gjorde vondt.

«Kjenner du meg ikke?» sa en mild stemme. Tiggeren sto der, men nå var han vakker som en prins. Han var blitt forvist en tid til menneskenes støvete veier, sa han, men hadde alltid vært noe mer. Nå lot han sin gamle velgjører høre musikk og sove som i drøm. Da mannen våknet, sto han igjen på stien han ikke fant dagen etter. Folk mintes siden at Changs klær aldri slets og ansiktet aldri eldes. De hadde bare sett forbi det.

Noen forvandlinger vil deg vondt. I Pyeongan kom en natt en usedvanlig vakker kvinne til gutten Yi Kwai. Han lot henne nærme seg. Med ett ble hendene hennes kalde og harde. Noe hvast bet ham i nakken. Han skjønte: en rev i kvinneskikkelse. Han ropte, slapp, og nattens mørke slukte henne. Et bytte gikk tapt i krattet. I Seoul ba lærde Kim Su-ik en kveld kona riste kastanjer. Hun kom inn – og like bak henne gled en annen, helt lik. Kim grep én i hver hånd og holdt fast til hanen gol. Den i høyre hånd vred seg og ble til en villkatt som spratt ut. Den i venstre var hans skjelvende kone. Slike netter lærte folk å se to ganger på det de elsker.

Langs landeveien buldret en sint munk og slo ned et embetsfølge som ikke hadde hilset dypt nok. En mager rytter red forbi, skjøt en fjærlett pilespiss som naglet prestens hender, bandt ham til hestens hale og dro ham tilbake. «Gjør med ham som dere vil,» sa rytteren, og red videre uten navn.

Den største trollmannen, Chon U-chi, kunne bli til en bille og gjemme seg under et kar. Yun Se-pyong, magiker og krigsmann, bestemte seg for å stanse hovmodet. Han kom som kvinne, gjorde kona sjalu, fikk karet veltet, ble til en bie og stakk billen. Chon spratt frem og døde.

Yun gråt en annen dag midt i stillheten. «Søsteren min døde nå,» sa han. Han ropte på en himmelsk budbringer ved byporten og sendte gaver og brev. Budet var tilbake samme dag. Hos slekten langt borte hadde brevet nådd frem akkurat da tårene falt ved Yuns dør. Slik finnes det løpende skritt også i luft. Cheung Puk-chang, en klok mann, kunne se langt. Når folk fryktet det som ikke kom hjem, så han hva som skjedde ved pass og elver. Han kunne språk han aldri hadde lært. Likevel sa han at Konfucius’ vei var grunnmuren og at hemmelig innsikt måtte ligge i et eget skrin i hjertet.

Yi Chi-ham, kalt To-jong, sov i en kystby da en uvanlig rolig mann sa: «Om to timer kommer en flodbølge.» To-jong dro alle opp i høyden. «Du blir redd, men lever,» sa den fremmede til ham. Ved hanegal reiste havet seg som en vegg. Vannet slikket tærne hans og trakk seg tilbake. Ved soloppgang var byen borte. Dagen etter var varsleren forsvunnet.

En skogsarbeider så en mann i gullrustning på hvit hest og en pilegrimsprest stige ned fra himmelen. Den himmelske ville oversvømme landet; presten ba for folk. De forhandlet katastrofe ned til noe mindre. Regn kom. Et fjell sprakk. En landsby ble til vann. Vedhuggerens familie overlevde fordi noen varslet i tide og noen lyttet.

På Ganghwa bodde en enkel soldat med en sjalu kone han lo vennlig av. En dag kastet han fargede silkestrimler i været, og rommet ble fullt av levende sommerfugler. Da mandsjuene kom som en strøm år senere, sa mannen rolig at «barbarene ikke vil røre denne bykransen». Øya ble herjet. Men byen ble spart.

Noen farer kommer stille. I huset til Ha Yun sto en melkrukke igjen på loftet. En tjener åpnet den. Der lå en enorm slange. De slo den i hjel og tente bål. En gass steg opp fra kjøttet og tok alt liv i huset, og siden blant nysgjerrige som kom forbi. Tomten ble liggende som et hull i jorden.

Da mandsjuryttere fylte veiene, satt en reisende bak en tøyskjerm under en furu. «Sett dere her. Se fienden gå forbi,» sa han til en flokk flyktninger. Hele kavaleriet dundret forbi og hogg alle de så – men ikke den lille klyngen. For dem var skjermer og furu som stup og mur. Siden fortalte en som rømte, at troppene ved den furuen hadde passert klipper de ikke kunne overvinne.

I Ko-song fortalte en mann at faren, en hundreåring med feber, hadde bedt om å bli båret til elven. Han gled enslig ut i vannet. Kroppen ble til en skate. Negler og en tann lå igjen i gjørmen og ble begravet. Ingen i slekten spiste skate etter det. Slik vandrer fortellingene. Mennesker, ånder og dyr krysser hverandres grenser. Noen skjuler udødelighet i filler. Noen biter seg inn i livet i nattens skikkelser. Noen bryter gjennom vegger med et rent valg. Trofasthet og mot binder mer enn lover. Et klart svar kan flytte en bondegutt fra skygge til rampe. En drøm kan bli en bro. En røver kan bli mester. En kvinne kan endre sin egen tittel med kongens penn. Ved noen veikryss finner vi veien selv. Ved andre leder en eldgammel hånd oss forbi portene.