Franklins vei til rikdom; eller «Poor Richard forbedret» for 11 år

Det var en varm ettermiddag i Philadelphia. Jeg gikk forbi en auksjon i havnekvarteret. En kjøpmann hadde gått konkurs, og nå ble alt han eide solgt: tønner med mel, baljer med tjære, tauverk av hamp, fine stoffer og møbler. Folk stimlet sammen, snakket i munnen på hverandre om skatter, tomme lommer og hvordan pengene rant som vann. Plutselig ropte noen på Father Abraham – en mager, gammel mann i en enkel, hvit kjortel. Han så seg omkring, stilte seg opp på en tom kasse og begynte å tale med en rolig, fast stemme. Ordbølgene rullet over oss som en elv i flom.

«Offentlige skatter er tunge nok,» sa Father Abraham. «Men verre er de skjulte skattene som krever inn av hver enkelt: lediggang, stolthet og dårskap. De tapper deg daglig uten at du merker det. Vil du ha hjelp fra andre, må du først hjelpe deg selv. Se på hvordan du bruker tiden. Følg med på ditt eget. Passe på lommeboken din. Når du har gjort din del, kan du be himmelen om en velsignelse.» Folkemengden nikket og mumlet, men de fleste hadde blikket rettet mot auksjonarius.

«Lediggang er en dyr skatteoppkrever,» fortsatte han. «Latskap tærer mer enn arbeid sliter. Den som sløser tid, sløser selve livet. Tapt tid kommer aldri tilbake. Stå tidlig opp, legg deg tidlig – det gjør deg frisk, rik og klok. Ønsker og drømmer hjelper ikke; det er hendene som gjør arbeidet. Sulten kan banke på hos den arbeidsomme, men de går snart videre.»

«Arbeid betaler gjeld, og gjør i dag det som skal gjøres. Utsett ikke til i morgen. Små drypp huler steinen, små hogg feller store eiker. Hver time brukt godt blir din egen eiendom. Når du gjør mye, får du enda mer tid. Den late sier: 'Det er en løve på veien!' Men veien er trygg for den som går.»

Så snakket han om å passe sitt eget. «Trær som flyttes ofte, slår dårlige røtter. Den som selv holder butikken, blir holdt av den. Mesterens øye gjør mer nytte enn begge hendene. Manglende omsyn skader mer enn mangel på kunnskap. Vil du ha en tjener du liker, tjen deg selv. Vil du ha godt arbeid, se til det selv.»

«For mangel på en liten spiker røk skoen; for skoen røk hesten; for hesten røk rytteren; for rytteren røk slaget; for slaget røk riket. Alt fordi en liten spiker ikke ble passet på. Små forsømmelser blir store tap. Se til de små tingene, så holder de store. En god begynnelse er halve verket. Men venter du for lenge, blir veien lang.»

«Uten sparsommelighet hjelper ikke hardt arbeid. Et fett kjøkken gir et magert testamente. Når vi kjøper fint for å vise oss, betaler vi mer enn vi tror. Små lekkasjer senker store skip. Kjøper du det du ikke trenger, må du snart selge det du trenger. Billig er ikke alltid billig – mange kjøp har ruinert folk.»

«Silke og fløyel ser ut som nødvendigheter, men er knapt bekvemmeligheter. En plogmann på beina står høyere enn en herre på kne. De som lever av arv uten å spare, får snart tom kornkasse. Før du kjøper, spør deg selv: Er dette virkelig nødvendig? Ofte er svaret nei.»

«Vil du kjenne pengens verdi, prøv å låne dem. Den som låner, bekymrer seg. Stolthet i klær er en ulykke; den tigger høyere enn nøden. Kjøper du én fin ting, må du kjøpe ti til for å holde den med selskap. Gjeld gir andre makt over friheten din. Løgn rir på gjeldens hest, og sannheten blir liggende bak.»

«En tom sekk står ikke oppreist. Kreditoren husker bedre enn skyldneren. Tiden som virket romslig, krymper når fristen nærmer seg. Det er lettere å bygge to skorsteiner enn å holde én i gang med ved. Bedre å gå sulten til sengs enn å stå opp med gjeld. Tjen og spar – det er den sanne vises stein.»

«Men alt dette kan visne uten himmelens velsignelse. Be ydmykt om den – ikke for å slippe arbeid, men for at arbeidet skal bære frukt. Hjelp dem som mangler, men ikke mer enn du kan. Erfaring er en dyr skole; prøv å lære uten å betale for mye. Visdommen fra gamle ord er som en god gammel venn.»

Da Father Abraham satte seg, var det stille et øyeblikk. Så begynte folk å nikke og rose talen. Men sekunder senere vendte de tilbake til auksjonen og bydde som før. Jeg kjente igjen mange av ordene mine – jeg er Poor Richard, mannen bak almanakken. Det smigret meg at de lot seg underholde. Men jeg ble flau da jeg oppdaget at jeg selv skulle by på en flott frakk jeg overhodet ikke trengte.

Jeg lot være å by. Den gamle frakken min var slitt, men hel. Jeg trakk pusten og gikk hjem. Jeg har aldri angret. Den sparede mynten forandret ansiktet i speilet – jeg så lettere ut. Father Abraham viste at de tre skatteoppkreverne – lediggang, stolthet og dårskap – bor under vår egen hatt. Vi kan jage dem ut hvis vi vil.

En liten spiker kan holde et helt arbeid fast. En liten forsømmelse kan rive alt ned. Ordene hans gjorde øynene klare. Jeg gikk hjem med gammel frakk og lette hender. Jeg lovet meg selv å huske dagen da jeg sa nei til noe jeg ikke trengte, og ja til ro i magen. Små valg former store liv.

Til deg som leser: Gjør du likeså, vinner du like mye. Det er sjelden trommer da, men når forfallsdagen ikke jager deg, når du går rakrygget under din egen hatt, da kjenner du noe i innerlommen. Det heter ikke gull. Det heter ro. Be, arbeid, spar – og glem ikke den lille spikeren.