A Modern CinderellaAlderstilpasset versjon

Marilla var alene på kjøkkenet da kvelden falt på. Bridget hadde dratt ut og sagt litt barskt at ilden ikke måtte slukne. Marilla visste at Bridget aldri mente de verste truslene hun kom med når hun var stresset, men ordene ble sittende igjen likevel, som en spøkelse i rommet.

Kjøkkenet var varmt, alt var skurt rent. Den gamle gyngestolen knirket svakt idet Marilla satte den i sakte bevegelse med foten. Skoene hennes var så store at de nesten så ut som de tilhørte en annen person.

Hun hadde klippet biter av teppe og lagt dem inni, for å holde føttene varme. Det hjalp litt, men ikke nok. Hun sang lave sanger hun kjente, små rim hun hadde lært på Hjemmet, og så dikt som fikk bilder til å reise seg og flytte seg bak øynene. Hun fortalte seg selv historier i hodet. Det var det beste hun visste.

Hun tenkte på tvillingene, og at hvis morgendagen ble litt varmere, kunne hun kanskje snike seg til å stå et øyeblikk ved bokhandlerens vindu og lese titler. Hun ønsket seg en kattunge. Bridget hadde en gang latt henne bære hjem en pus, men så måtte hun levere den tilbake. Jack, som var fem og pen og veldig slem, hadde kilt og knepet den, og Marilla hadde grått seg i søvn den kvelden.

Likevel var hun stort sett fornøyd. Hun fikk gode måltider, noen ganger et kakestykke fra fru Borden, og hun var sterkere her enn på Hjemmet, selv om Jack ofte gjorde vondt med knipset sitt og de brå utbruddene som skremte små barn og slitne piker. Lyset på kjøkkenet ble gyllent og rosenrødt.

Varmen fra ovnen bredte seg mot strømpene hennes. Marilla sa Mor Nille-vers for seg selv og lo lavt når de krøllet seg i kanten som papirstrimler i vinden. Så, helt stille, var det noe som forandret seg i lufta. En veldig liten, veldig pen kvinne sto der, i et mykt, skinnende stoff som så ut

som det var vevet av lys. Hun holdt en tynn stav bundet med fargerike sløyfer. Hun kalte Marilla for Cinderella, nesten hviskende, som om navnet var hemmelig. Marilla slo opp øynene og stirret. Hun sa at hun ikke var slik, ikke en slik pike som prinsesser ble forelsket i. Men den lille kvinnen sa hun var en fe-gudmor. Marilla, som hadde lånt eventyrbok etter eventyrbok med øynene i bokvinduet, kjente lyden av ordet fra en annen verden. Hun tilsto at hun gjerne skulle vært Cinderella. Å, for å ha en bitteliten fot som gled inn i en silkestøvel! I stedet var føttene hennes gjemt i de store broganskoene med teppestykker. Fe-gudmoren smilte og rørte henne med tryllestaven. Klærne, som var slitt og litt for store, ble til et rosa silkeskjørt som skimret som morgensol. På føttene fikk hun små sko av mykt skinn med spenner som glitret. Strømpene var silkemyke, en hvit kappekappe falt rundt skuldrene, og når hun rørte seg, suste det i stoffet. Utenfor sto en vogn, lakkblank, med to hester foran, og en kusk og en lakei som om de hadde ventet i hele sitt liv. De kjørte fort – gatelampene ble streker, mennesker ble flekker, alt var lys og farger. Palasset de ankom til, hadde brede marmortrapper, søyler full av utskårne ranker, og lamper i mange farger. Innenfor vokste grønt fra alle kanter – slyngplanter hang ned fra gallerier, og hvite statuer så på dem med rolige ansikter. Opp trappen ble hun ført, hvor en jente kjælet håret hennes rent og blankt og lot det falle i myke ringer. Fe-gudmoren presenterte en ridder, Sir Aldred, som bøyde seg og kalte henne sin. Han var mild og trygg og førte henne inn i et rundt rom hvor lysekronen var en sky av glass som brøt lyset i blått, grønt og rosenrødt. Musikk svømte gjennom luften. Folk danset. Guttene hadde blonder og fløyel og fine knelange bukser i satin. Sir Aldred hvisket at Prinsens øye hadde

falt på henne. At han ville komme. Ikke være redd. Hun var vakker når hun danset. Det kjentes som om hele rommet holdt pusten da Prinsen steg inn. Han var høy, med hår som skinte og klær som bar alt som var mulig å sy på av perler og floss. Han bøyde seg og kysset hånden hennes. De danset. Å, hvordan de danset. Det var som om de hadde gjort det hele livet. Folk i sirkel rundt dem. Latter et sted fjernt, en vifte, en parfyme. Alt var vakkert og hun kjente en lykke som nesten gjorde vondt i brystet, men ikke slik det senere kom til å gjøre. Etterpå satt de ved et langt, ovalt bord med en lysekrone over som speilet seg i en liten innsjø av vannliljer midt i bordet. Frukten var bygget som små fjell, og hun fikk is i sarte former som smeltet på tungen. Prinsen skålte for henne. Hun glemte hvem hun hadde vært. Det føltes trygt og lett og riktig. Fe-gudmoren lente seg bort til henne og sa at hun ikke måtte bekymre seg for morgendagen. Ta gleden når den kommer, sa hun. Hold troen på fe-gudmødre. De kommer på de rareste tider. Marillas hjerte ble varmt av noe som minnet om en hemmelig venn. Hun visste alt noe hun ikke visste før. Så, helt brått, var det som om en kjempe ristet henne i skulderen. Stemmen til Bridget skar gjennom drømmen. Kjøkkenet. Lyset fra en talglysestump. En kant av kjeft. Opp trappen. Sengen som knirket. Men Marilla hadde vært i et eventyrland, kjente hun. Det var ikke borte. Hver gang hun lukket øynene, kunne hun finne veien tilbake. Huset hun bodde i, tilhørte herr John Borden, en ung advokat, og hans kone, og søsteren til herr Borden, Florence. De hadde fått tvillinger. Først hadde de prøvd en barnepike som kranglet med Bridget. Bridget var den som fikk grytene til å synge, bordene til å skinne, ungene til å le i

gryterommet. De trengte noen som kunne trille tvillingene ut. En venn hadde nevnt Bethany Home, og der bodde to jenter som kunne være til nytte: en tysk pike, rund og stø, til kjøkkenet – og Marilla Bond, foreldreløs, nett og varsom. Fru Borden tok Marilla hjem for å prøve. Marilla tok til babyene med det samme. Og, overraskende nok, tok Jack til henne. Hun var flink til å lese høyt. Tvillingene satt på et teppe på gulvet og hørte på, med runde øyne og åpne munner, og lo når hun latet som om hun var geit eller ulv. Etter en måned ble hun bundet til familien – mat, klær, og halvårig skolegang, sto det. Det var et nytt hjem. Hun var glad for det. Bare ikke for Jack. Han knep og sparket. Moren hans slo ham i hånden og sendte ham ut. Men han kom alltid tilbake. En morgen trengte tante Florence noen bånd og knapper fra butikken på Grand Street. Hun ga Marilla en veske med penger og sa hun kunne ta Jack med, men det måtte ikke bli noe tull. Det ble det med det samme. Rett før parken glapp han av gårde. Marilla grep ham i jakkeermet før han forsvant. I butikken fant hun damen og sa hva hun skulle ha. Piken pakket, la sedlene i en liten vogn som for opp i taket til kasseren. Når vekslepengene kom tilbake, brukte Marilla begge hendene for å åpne vesken. Hun rakk ikke se at Jack smatt som en ål mellom ben og dukker, helt bort til lekeavdelingen. Han tok en ting, så en til, og en til. Da de ropte etter ham, kastet han dem i gulvet. En gul tromme trillet bortover og han trampet på den. Golvet ble fullt av raslende bit. Gulvoppsynsmannen tok Jack hardt og kalte ham tyv. Han sa han skulle sende ham rett til stasjonen. Marilla gråt, sa at moren hans ville betale alt. En herre tok en blyant og regnet.

Seksogsyv cent ble det. De skrev en lapp til fru Borden om det hele.

En fremmed dame nikket og sa hun kjente gutten. Marilla skalv i bena og kjente skammen stikke. Nå ble hun vel satt på gaten. Kanskje de sendte henne tilbake til Hjemmet. Hun grøsset av tanken, for hun var bundet nå.

Det hørtes ut som lenker den dagen. Jack stakk av igjen nedover gaten. Marilla gikk hjem.

Da frøken Florence kom, stod Marilla i døren med store øyne og våt på kinnene. Fru Borden leste lappen, ble rød, men søsteren hennes sa rolig at Jack hadde vært forferdelig lenge, men Marilla trengtes til babyene. Marilla gikk og gjorde i stand middagen til tvillingene.

Hun fortalte Bridget. Bridget slo døren litt for hardt og sa at hvis noen våget å legge skylden på Marilla, så dro hun samme kveld. Marilla hvisket at hun var redd for å bli sendt tilbake. Bridget varke lo, varke gråt.

Hun sa de måtte være sprøyte gale for å gi slipp på en sånn pike. Jack var en slem liten tyv, det var han, og skulle få det når faren kom.

Noen dager senere satt herr Borden ved avisene. Der sto det om tre gutter, sju, ni og ti år, som hadde stjålet fra en kjøpmann. Herr Borden sukket tungt. Han ville heller begrave Jack i morgen, sa han, enn å ha slikt på trykk om sin sønn. De snakket om straff og om at de hadde dullet for mye med gutten.

Tante Florence foreslo barnehage. Da fikk Jack gå. Han kom hjem med nye ord for slåssing, men også sanger og papirklipp og farger. Han sa at han likte det litt. Sekken hans luktet som lim.

Et lite håp løsnet i brystene deres. Det holdt i noen uker. Dagene gikk.

Marilla trillet tvillingene til parken, så på folk som satte seg og reiste seg, så på forsythia som ble gule flammer i buskene, på kattunger som strøk seg mot steiner,

og ekorn som smatt opp trærne som om bark var stiger. Hun snakket med andre piker som passet barn. Og ofte gikk tankene hennes til marsnatten da hun hadde hatt den forunderlige drømmen. Hun forsto den litt annerledes nå. Cinderella var ikke bare en pike i glassko. Det var alle slitne små jenter som hadde for få gleder, og likevel måtte smile. Hun ønsket at hver av dem kunne få en eneste natt i et slikt eventyrland. Hun lærte seg å sy i smug, men det var aldri tid. Tvillingene krabbet nå. Violet puttet alt i munnen, smuler og biter papir. Vanligvis sov de fra ti til tolv, men da var det dørklokker som ringte, og ofte tante Hettys bjelle, akkurat når Marilla akkurat hadde fått løst opp en knute i dagen. Likevel holdt hun hjertet sitt lyst. Hun ønsket hun fikk gå på skole. Vi får se til høsten, sa fru Borden hver gang. Jack var nesten god en hel fjorten dagers tid. Så kom en ettermiddag. Fru Borden var ute, frøken Florence hadde gjester. Marilla hadde gitt babyene mat, da tante Hetty ringte. M'rilla, sa den gamle, får jeg litt varmt vann og den flasken der med godt lukt i? Jeg er så underlig. Marilla løp ned trappen med kjelen, men kunne ikke løpe opp igjen med den kokende væsken. Tante Hetty satt og gispte, blek rundt munnen, og hodet veltet plutselig mot Marillas skulder. Hun ble redd, virkelig redd, for øynene ved siden av var hvite i kantene. I neste rom begynte babyene å skrike. Kunne hun forlate den gamle? Hun ropte. Frøken Florence kom springende, så videre til babyene. Det var Jack som hadde kommet hjem, alene i huset, og han visste at det var sukkertøy i skapet. Og der hang den remmen fra farens jakke. Han så på tvillingene. De lå der og så så fristende ut å tulle med. Han løftet stroppen og smekket dem. Lyden fikk ham til å smile. Hylene

mer. Han luktet på skinnet, lo rått. Så kom tante Florence, som en vind, tok stroppen, og da fikk Jack vite hvor vondt den remmen egentlig gjorde. Marilla og Bridget løftet tante Hetty til sofaen. Legen sa senere at hjertet hennes var gammelt og svakt, men denne gangen var hun over det. Babyenes små skuldre var røde og hovne. Marilla kysset dem klynkende og gråt lavt mens hun strøk. Jack var stille som en skygge resten av dagen. Moren og tanten bestemte seg for å ikke si noe til faren med det første. Om kvelden sa han unnskyld på en måte som nesten hørtes ut som om han var glad for at det var over. Han sa han ikke hadde trodd det gjorde så vondt. En ny, god uke fulgte. Han gikk pent. Læreren roste ham. Barneværelset hadde en fred der man kunne høre hvert sukk. Marilla pustet. Så begynte de å snakke om sommerferie. De skulle leie et sted på Long Island, ikke langt fra sjøen, med en stor frukthage og myk gressbakke. Marilla skulle få bli med. Fru Borden måtte være i byen i ukene og komme til helgene. Bridget skulle bli igjen og passe huset. Tante Hetty hadde funnet slekt i nord som ville ha henne på besøk. Alt så nesten lyst ut. Men det er det med små gutter: de er ikke sol, de er skyer som flytter seg fort. Jack ble lei av skolen. Han slåss, han kastet stein etter katter, et vindu knuste. En dag lot han være å gå i det hele tatt. Han tok seg en lang tur. Han hang bakpå en vogn med to andre gutter. Sjåføren stoppet ved et skjenkested. Guttene ba om å få sitte på. De skulle til Roselands. De hoppet opp blant ølfat. Fata klang som tønnetrommer. Sjåføren spurte hvor de bodde. Newton, sa de. Så kastet han et blikk på dem og sa de burde hoppe av og gå tilbake, det var langt dit

de kom ombord. De gikk. Bilene og vognene suste forbi. Jack ble veldig sliten. De fikk skyss et stykke av en bonde. Det begynte å mørkne, og torden mumlet. Jack gråt. En mann hjalp ham over parken. Trærne ble til bjørner når skumringen gled inn nede blant stammer. Endelig, endelig så han husene han kjente. Faren hans kom løpende ned trappen og tok ham i armene så hardt at Jack nesten mistet pusten. Moren ropte navnet hans som om hun hadde holdt pusten hele dagen. De tørket ham, ga ham mat, men skjennet, det skulle vente til i morgen, sa de, for denne kvelden var de bare takknemlige. Neste morgen kom det et brev fra læreren. Hvorfor var ikke Jack i timene i går? Da kom sannheten i hakkete stykker. Han hadde spilt skulk. Det hadde ikke vært morsomt. Han lovte at han ikke skulle gjøre det igjen. Faren snakket alvorlig, uten roping. På søndag fikk han ikke være med i parken. Han sto ved vinduet og så ut som en liten, våt fugl. Da ble han så myk at Marilla nesten elsket ham. Juli var tung. Varmen hang som et teppe over byen. Siste uken før flyttedagen pakket de. Tvillingene fikk tenner, begge to, og det var som å bo inne i et verksted med små hammere og skrujern og skrik. Marilla gikk ut med dem hver morgen og hver ettermiddag med streng beskjed om å holde seg i skyggen. Hun mistet appetitten. Beina verket. Ryggen var bare en streng av vondt. Bridget så på henne og sa at det var bra de skulle vekk, for piken var blitt tynn som en strek. En dag tok hun dem inn i en gate hun hadde funnet, stille og grønn, med trær som holdt hverandre i hendene over midten. De fleste husene var stengt for sommeren. Hun satte seg på trappen til et slikt hus, lot ryggen hvile mot søylen av stein. Hun satt på andre trinn og skjøv

vognen varsomt frem og tilbake med foten. Øyelokkene kjentes tunge som steiner. Skygger danset, men ikke med glede. En rangle falt. Pansy kastet den ut. Marilla bøyde seg for å ta den opp, men da hun skulle rette seg, fantes det ikke styrke i bena. Hun falt på fortauet, listet seg på knærne opp igjen, men alt rundt henne snurret, husene ble hjul, trærne ble hvirvler. Alt ble mørke. Hun falt, ned og ned, som en stige uten trinn. En politimann kom. Han snakket strengt og ristet litt i henne. Men en høy, slank kvinne i grå drakt, med små fioler rundt hatten, gikk rett over gaten, så på Marillas ansikt og ble blek. Hun sa med ro i stemmen at dette barnet måtte inn, ikke til et kaldt rom med for mange fremmede, men til et ordentlig hjem. Tvillingene ble sendt hjem med en gutt. Hun bar Marilla selv. Hun het Miss Armitage. Oppe i det lyse huset, hvor vinduene åpnet mot en liten gård med grønne kvadrater av gress og blomster i kurver, kledde de av barnet. Jane, som var sterk og mild, badet den tynne kroppen varsomt. Hun strøk såpe over ryggen med sirkelbevegelser, som om hun ville polere vekk alle bekymringer. Marillas hår var fint som silketråd, og i fellene lå små krøller. Dr. Richards kom, lyttet, så, og sa det han måtte si: overanstrengelse, for lite mat til for mye arbeid, heteslag. Jenta var liksom i dvale. Han ga dråper. Om morgenen skulle han komme igjen. Miss Armitage gikk selv til Arch Street, fant huset, ringte på. Fru Borden åpnet, ansiktet stramt. Babyene gråt. Når hun hørte, ble hun først forvirret, så takknemlig, så redd igjen for at den beste piken i verden ikke var der. Hun sa Marilla hadde hatt det godt, mat og klær, og at hun hadde tenkt å ta henne med på landet, selv om piken hadde hatt dårlig matlyst og blitt så mager. Tvillingene elsket henne. Hun sa

også at hun ikke torde bade dem alene noen gang. Det var mye å gjøre. Nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre uten Marilla. Hun spurte måpende om jenta kunne dø. Miss Armitage, som kjente hvor levende noen blir i hjertene våre når man frykter å miste dem, svarte varsomt at slike barn noen ganger bare hvilte lenge. Hun sa hun skulle ringe om hun kunne finne noen som kunne hjelpe. Ellen Day kom neste dag, en ung pike som hadde blitt ødelagt av fabrikkens støy, men som smilte mykt og hadde hender som holdt godt i små hender. Så under regnet søndag kveld løftet de den lille kroppen nærmere vinduet. Miss Armitage leste. Marilla åpnet øynene, det blågrå i dem var tungt, men hun så ansiktet til den fine kvinnen og hvisket nesten uten lyd: fe-gudmor. Damen smilte, og noe som hadde vært hardt i henne, smeltet. Det gikk ikke rett oppover. Hele neste dag var Marilla varm i kinnene og tørket ikke ut av feberen. Hun sa rare ting om ball og musikk, om alle Cinderellane som danset med prinsen, lo litt i søvne og ba Jack, nesten gråtende, om ikke å klype babyhåret. Bridget kom, sank tungt på kne ved sengen, tok den slanke hånden hennes, gråt litt og lo litt, sa at piken måtte huske henne, sa at hun var den beste, og at Gud ikke måtte ta henne. Marilla åpnet øynene og snakket lavt om fe-gudmoren igjen og kjolen som ble snudd til silkelys. Så gled hun vekk fra våkenhet. Dr. Richards sa med myk strenghet at dette var hva omsorg gjorde – tvillingene, Jack, all gangen opp og ned tre etasjer for tante Hetty, pluss varmen – alt hadde tynget dette lille hjertet. De måtte holde henne rolig og la henne vokse seg litt sterkere. Etter noen dager kom den dagen da hun igjen våknet til fuglesang. En kanarifugl på altanen bak kvitret så lyst at hun lo nesten med musikken.

Jane hjalp henne på bena, holdt henne i en sterk arm. Marilla tok et skritt, og ett til, lo med et kort, høyt, nesten barnaktig lyd, og la armene rundt Janes hals som om den var en livbøye. Hun hvisket sjenert at hun hadde vært redd for at hun aldri skulle kunne gå igjen, fordi en gang på Hjemmet var det en pleierske som falt og aldri reiste seg mer.

Jane ristet på hodet – barn ble ikke slik, sa hun. Det hadde bare vært for mye for henne.

Miss Armitage kom med et smil som laget sol i rommet. Marilla ba forsiktig om hun kanskje, en dag, fikk komme ned og spise ved bordet. Hun ble rød når hun husket at hun alltid hadde spist med Bridget, i kjøkkenvarme og gryteklink. Miss Armitage sa at det skulle de nok se på.

Legen var sjenert og streng og lattermild på en gang. Han spøkte og spurte hvor langt hun hadde rukket å rømme allerede. Ikke langt, sa hun, og smilte. Så fortalte hun, rød under håret, at hun en gang hadde vært på ball i et eventyr, men det var nok bare en drøm. Legen hørte, på den måten som gjør at ordene får vokse og ikke dør, og han fikk henne til å fortelle alt.

Hun fortalte kjøkkenet, varmen, lysets rosenrøde skimmer, silken som rørte huden, dansen, prinsens hånd som holdt hennes. Hun beskrev lyset gjennom krystall og bordet med vannliljene i midten og en is som smakte blomster. Han kjente, i en av sine underligste timer, at noe i ham som hadde ventet lenge, våknet.

Han hadde sett så mange barn med feber og sår og arr. Denne piken hadde et språk i seg som var som kilder. Hun var ikke en pike av det vanlige slaget.

Men brev kan komme selv til de vakreste steder. Et brev kom fra fru Borden. Hun skrev ikke urimelig, men uten stor ømhet. Hun sa de ville komme

lørdag klokken to og hente Marilla. De kunne ikke klare seg uten henne. Tvillingene fikk fire tenner hver på en gang, huset var galt, de hadde grått etter Marilla og sov ikke. Om hun behøvde en kjole, kunne Miss Armitage kjøpe. Marilla satt og så på vakre trykk i en mappe da brevet ble lest. Hun bladde i bilder av barn med små kroner og foreldre med sløyfer. Hun trakk en liten lyd dypt i brystet, men sa ingenting. Miss Armitage bar brevet ned til legen. Han smalt nesten med døren da han hadde lest. Han sa ting om kvinner og hjerter. Men det var sant også at fru Borden ikke kunne vite, som de visste. Hun hadde sett piken tynn, men hun hadde også sett henne smile. Og hva kunne de gjøre, lovlig? Marilla var bundet. Hun måtte tilbake. Selv sa Marilla at det var riktig. Hun var en bundet pike, og en bundet pike løper ikke sin vei før lenken offisielt tas av. Fem år til, sa hun, så kunne hun kanskje komme tilbake. Hun telte søndager – femti-to av dem til hun ble fjorten, like mange til hun ble femten, og så videre, helt til hun var atten. Hun sa at søndagene på dette stedet skulle være som hvite steiner i en elv hun kløv over. Søndagen før avreise kjørte legen henne ut. Verden var vasket av nattens regn, duftene reiste seg fra gress og jord og furu. Fuglene sang. Et sted kaklet hønene og fortalte alle om eggene sine. Skyene over dem seilte som skip mot et land man bare hørte om i historiebøker. Legen besøkte en gammel mann i en stol på hjul. Han snakket med ham, lo med ham, bar magasiner inn i fanget hans. Kona hans ga Marilla kake og en pære. Hun snakket høyt om hvor god legen var. På vei tilbake kjente Marilla at hun var fylt av en ro som lignet bønn. Hun sa at hun skulle legge

denne turen inn blant de strålende tingene i livet – sammen med drømmen, og med å bli båret inn i dette huset – da kan hun, når det blir mørkt om kvelden, lage et virkelig eventyrland og holde det i hendene. Da lørdagen kom, sto herr Borden som lovet. Han var vennlig og takknemlig, tilbød en gave til Spedbarnssykehuset som takk. Når han kom opp og så Marilla sove, ble han stille. Hun så ikke ut som noen som kunne løfte to barn og lese til en tredje hele dagen. Men behov er behov. Han sa de kanskje måtte ta henne ned neste uke. Babyer hadde tårer de også. Marilla åpnet øynene og smilte, spurte med engstelig munn hvordan det sto til. Hun sa hun skulle komme når hun ble frisk. Da han gikk, gråt hun som om noe i henne hadde blitt slått av. Hun så på Miss Armitage, og den tanken som ikke var ny, kom opp: om hun ba Gud veldig hardt, kunne Han kanskje la henne få dø? Hun hatet å tenke det. Det var ikke av ondskap. Men hun orket ikke tilbake til Jack og tvillingene og bjellen oppe hos tante Hetty. Hun ville lese dikt og høre musikk. Hun ville tenke på himmel uten skrik. Miss Armitage la hånden på håret hennes og sa at kanskje ville Gud ha henne litt lenger, for hun hadde arbeid å gjøre. Kanskje en mann ville si at doktoren hadde latt jenta dø, når han kunne ha reddet henne. Og det var jo ikke sant. Marilla ble stille. Hun var ikke sint på noen. Hun var bare så vendt mot et hus der alt var vennlig. Da de reiste var ikke farvel så tungt som Miss Armitage hadde fryktet, for herr Borden var så blid, og Marilla tenkte at en måned ikke var et år. Dessuten skulle Miss Armitage på reisen sin. De satte seg på toget. Det var den lengste reisen Marilla noen gang hadde

tatt. Han kjøpte henne marshmallows og illustrerte blader. Da de kom til stedet, var det grønt og åpent. Der var frøken Florence med armene ut, og fru Borden som løp ned trappen. Tvillingene satt på et teppe på gresset. Fru Borden tok Marilla med i skrittene som var et sukk: alt var gått i stå uten henne. Pansy ropte Illa, Illa, og stupte inn i skjørtet hennes. Marilla følte at hun hadde blitt lengtet etter. Det føltes så godt i det lille hjertet at det nesten sprakk. Violet, som alltid tygde på tommelen når hun ikke visste, kom, gled, krabbet nærmere. Jack kom bakfra med armene ut, og alle tre veltet i en haug. Pansy skrek. Fru Borden tok Jack og skjelte litt, herr Borden lo litt, og Marilla kjente den gamle blandingen: varme og kulde i samme sekund. Hun ble alene med tvillingene litt etterpå. De dro i henne og lugget håret. Det var godlyder, og det var gråt i dem. Hun var sulten til vondt. Hun ønsket seg en kopp varm melk, den Jane hadde brakt henne hver kveld. Hun visste hvordan lukten av den kunne løfte trøtthet som et teppe av skuldrene. Hun gråt uten å ville. Da hun reiste seg, falt Violet, og det ble en ny gråt. De var tynnere nå, tvillingene, ansiktene mindre som runde suppebarn. Det var liksom lettere å bære dem, men alt gjorde vondt samme sted i henne. Violet fant et grønt eple og gnagde. Marilla tok det fra henne, heiv det ut blant blad. Nytt skrik. Fru Borden kom, nesten irritert, spurte hva dette skulle bety. Marilla sa hun hadde kastet eplet. Fru Borden nikket. Pansy ropte etter brød og melk. Marilla, som hadde sett alt i Jane-hendene bli riktig, måtte nå gjøre alt selv. Hun gikk til et lite rom, tente en liten spritlampe, brøt brød i biter, rørte i melk i en kjele, passet på at det ikke svidde. Tvillingene lente seg over bordet og ville

ha. Hun satte på smekker og skje og skål ble krig. Melken ble borte som om noen drakk gjennom en sugerør som ikke fantes. Hun hadde gjemt litt brød til seg selv i hjertet, men alt måtte hun gi. Hun gjorde mer. Da hun til slutt fikk en skvett, skalv hendene hennes litt mindre enn da hun begynte. De ville vugges. Marilla bar dem ut på verandaen, satte seg i den store gyngestolen. Pansy strittet imot en stund. Det var som om ingenting var riktig. Men så begynte øyelokk å falle. Marillas egne tårer rant på kinn uten lyd. Hun tørket dem med baksiden av hånden. Stemmer nede på stien. Skritt i grus. Fru Borden og frøken Florence var her. De sa det samme: at tvillingene måtte legges. Marilla skulle løpe over og få middag. Hun var vel utsultet. Herr Borden gikk med henne til spisesalen. Han sa det skulle bli bedre i morgen. Piken i kjøkkenet skylte en tallerken og satte alt mulig på én tallerken til Marilla. Men Marilla, som hadde fått se hvordan Jane rakte en skje som en rolig fugl, mistet maten. Den ble tung i hånden, ikke lett i hjertet. Hun klarte nesten ikke spise. Da sa piken at hun måtte i hvert fall ta pudding og fløte. Hun tok fløten. Og gikk. Utenfor var stjernene tente og en skogtrost sang en lav sang som så alltid ut som om den var for én person. Hun kjente et sug i seg, som når man skal gråte og ikke helt får det til. Var Miss Armitage hjemme nå, ved orgelet? Kom doktoren til å gå til noen som hadde vondt? Hun kjente at hun var liten. Neste morgen var det rutine. Bad, klær, smekker, vogn. Små skritt som hver for seg ikke var tunge, men som, når man triller dem mange mil, blir steiner. Fru Borden forklarte alt som skulle gjøres, hvordan melken skulle varmes, hvordan komfyren skulle skrus av, alt med en stemme

som både var alvorsfull og kjærlig og trøtt og litt skarp, alt på én gang. System var alt, sa hun. Marilla nikket og gjorde. Da sommeren lå i ryggen og huset i byen igjen var vasket og skurt og duftet av såpe og løk, kom Marilla hjem til Bridget, som lo og gråt og kalte henne en liten skygge, og sa samtidig at hun ikke var blitt verken feit eller sterk av det sjølivet. Babyene gikk og snakket, Bridget kalte det ginteel. Det betydde bare at man måtte passe på hver centimeter. Marilla lengtet etter å gå til Loraine Place, der fiolene pleide å stå på bordet, men persiennene var nede, huset stille. Hun snudde på hjørnet og møtte en dame med to jenter. Den ene var Ada Brant, som hadde vært vennlig nede ved sjøen. Marilla smilte. Ada stivnet, stirret rett gjennom henne som om det ikke fantes noe trettenårige piker i verden som het Marilla. Marilla kjente kinnene brenne. Kanskje var det slik, da, at jenter som hadde vært sammen med henne da alle var bare feriebarn, ikke ville kjenne henne når hun trillet barnevogn i Newton. På Hjemmet var de liksom like, bundet sammen av skurebøtte og salmevers. Her ble man satt på plass av klær og arbeid, av hvor man satt ved bordet, og hvem som hadde nøkler. Heldigvis var Bridget og tante Hetty oppe i tredje etasje vennlighet i kjole og strikkesjal. Tante Hetty hadde mistet litt spenst, sa hun selv, og var glad hun slapp barn på evig løp. Marilla leste for henne. Hun fikk en dollar. Den sparte hun. Hun hadde lyst på eventyrbok, men var redd for Jack. Hun hadde funnet ut at hun hadde nok kjærlighet i seg til tvillingene, men ikke for bøker som ble revet i stykker. Skolen åpnet. Kontrolløren var ute og spurte om barn som ikke var der. Fru Borden fortalte med glatt tunge at Marilla var nesten fjorten allerede, og at hun trengtes hjemme.

Det var halv løgn og halv sannhet. Hun sa at hun ikke hadde adoptert piken, ikke anså henne som egen. En slik pike var verdt kost og klær og arbeid. Hva skulle de med henne om hun forsvant hver morgen klokken ni og kom klokken fire? Tvillingene måtte ut. I beste fall kunne hun gå på kveldsskole. Tante Florence nikket. Det var mye som skulle gjøres før hennes elskede kom hjem fra Sør-Amerika. Marilla fortsatte å lese for tante Hetty om kveldene. Hjertet hennes ble både skrapet og fylt: hun hadde mennesker som kalte på henne, men ingen som hun helt hørte til hos. Jack gikk på skolen en uke med jubel. Så kom hodepinen. Han sa det var ull i skjorta som stakk. Han ble slem mot tvillingene igjen, ga Marilla et blåmerke i overarmen med en rask klype som var som en stikkveps. De holdt ham hjemme. Så sa fru Borden en dag litt for brått at Marilla skulle reise noen dager med tvillingene – et lite sted ved havet, en enkel hytte. En god kvinne skulle hjelpe. Brevet med tilbudet hadde kommet akkurat da huset var på bristepunktet av bråk. Marilla kjente hjertet åpne seg. Hun pakket små kjoler og bleier og et lite heftet eventyr hun hadde gjemt. De var der i en uke. Sola var mild. Sanden var varm. Tvillingene ble brune og sov ut. Marillas egen farge kom tilbake i kinnene. Et brev ventet henne, med en fast, pen hånd: Miss Armitage skulle komme hjem tidligere enn hun trodde. Hun skrev at hun håpet Marilla kunne komme og besøke henne. Marilla kysset brevet og brettet det så rett at hjørnene kunne skjære. Å bli husket. Å få lov til å komme. Da de kom tilbake, ble alt travelt igjen. Ada Brant sto nå på trappen til Jamreth-huset. Hun brydde seg ikke. Hun var ikke lenger en jente som lo med henne i sanden. Hun var hus med gardiner og te. Marilla gikk

videre med vognen. Om natten skrev hun et kort, forsiktig brev til Dr. Richards, om at hun var friskere, at babyene var bedre. Hun skrev ikke om stenen i hjertet. Hun hadde ikke papir nok til det. Hun hadde heller ikke lov. Så kom sykdommen som alltid kommer der hvor barn er trange om plassen: meslinger. Jack først, så tvillingene. Huset ble satt i karantene. Ukene gikk nesten uten at Marilla så himmel som ikke var i firkant gjennom et vindu. En dag da fru Borden, som nå var helt fortapt, sa at Marilla kunne løpe ut litt, ble føttene hennes nesten av seg selv styrt til Loraine Place. Døren åpnet seg før hun rakk å ringe. Miss Armitage åpnet armene før hun rakk å snakke. Marilla brast i gråt av lettelse. Hun holdt på å si at hun kanskje kom med smitte, men damen sa at hun hadde hatt alt det der. De snakket. Marilla fortalte og fortalte, i små biter, slik en som ikke vil klage gjør det. Hun sa at hun hadde ønsket seg en bok til å eie, men ikke våget å kjøpe en. Hun fortalte hvordan tante Hetty sovnet fort når hun leste, og at hun fikk en dollar for det. Hun sa at hun prøvde å skrive små lapper med ord. Miss Armitage smilte, la en hånd på håret hennes, lovte papir og konvolutter som hun ikke trengte spørre om. Hun sa også at det var på tide at Marilla gikk på ordentlig skole. Marilla så ned. Hun kunne ikke. Hun begynte på bokstavene alene, men ordene ble ikke alltid riktig, selv i hodet. Hun fortalte at hun hadde skrevet til legen, fått et svar som var som en trøst. Miss Armitage lovte at legen skulle komme innom snart. Da Marilla gikk, kjente hun at hun gikk ut av et hus og samtidig inn i det i hjertet. Hun tenkte at hvis hun noen gang måtte velge himmel, ville rommene i Loraine

Place være blåfeltet på kartet hun pekte på. Tiden i Borden-huset var aldri lenge uten et brak. Fru Borden hadde fullt hus av gjester enkelte ettermiddager. Når mødre snakker og barn hyler, slutter begge å høre seg selv. Kvelden etter at et selskap med staselige hatter hadde forsvunnet, var Marilla alene i barneværelset med et par jenter som skulle prøve kjoler ut i stuen, og tvillingene, og Jack som hadde sår hals. Han var lei, irritabel. Han tok en ball, rund og blå, og kastet den i lufta. Han lot den slå opp i taket. Marilla sa forsiktig at han måtte være varsom. Han kastet mot tvillingene. Hun sa nei, Jack. Han kalte henne feig. Han dro armen bakover og kastet på henne, med all den sinte styrken en gutt har når hodet er varmt og hjertet lite. Ballen traff midt i brystet. Det var som et hardt støt rett inn et sted det var løst. Hun sank ned på gulvet. Jack skubbet borti henne med foten, trodde hun spilte. Øynene hennes var rullet opp så det hvite syntes. Babyene klatret på henne, gråt og trampet uten å vite. Tante Hettys bjelle ringte, men da var Bridget allerede på vei opp trappen, for Jack hadde ropt at Marilla var død. Marilla kom til seg selv igjen av skarp lukt og en skje med konjakk ved leppene. Dr. Baker, en eldre mann med rolig, trett stemme, sa at hjertet hennes slo for fort. Han sa ord som gjorde fru Borden tynn i munnen: svakhet, hvile, ro. Han gikk opp til tante Hetty. Hun hadde fått slag. Han kalte inn en ordentlig sykepleierske. Han sa at en tante med en sånn alder kunne gå når som helst. Fru Borden ble streng mot gulvet. Hun sa at alt skjedde til jul, når familien skulle være glad. Hun så ikke helt den lille piken på sofaen som prøvde å puste rolig med to tunge øyne. De neste dagene var fulle av travle

føtter. Slektninger som nesten aldri kom, kom for å se etter om tanten deres, som hadde penger, kanskje skrev navnet deres på papiret i skapet. Lizzie, en voksen barnepike, kom og tok tvillingene med en hånd som var fast og mild. Jack stirret på henne, litt redd. Hun lo lavt og holdt ham litt unna og sa at han fikk finne på noe annet enn å klå.

Dr. Baker kom og gikk.

Tante Hetty ble roligere, mumlet noe om at hun ikke trengte noe mer. Så en morgen sendte hun bud på herr Borden. Hun sa hun hadde bedt ham holde lånet på huset i orden. Hun sa at hun ville at han skulle få pantet strøket, at de skulle eie huset. Hun sa at hun ville gjøre en ny vilje.

Han ble både målløs og takknemlig. Hun sa at hun ikke kunne ta noe med seg. Hun sa, med et lite smil, at det Marilla hadde gjort for henne, hadde vært sol i rommet, og at hvis noe av det gode hun følte, skulle gå videre, kunne det gå til dem som hadde vært rundt henne.

Et par netter senere døde gamle tante Hetty fredelig. Men timen før da hun løftet hånden og så på Marilla, som hadde kommet forsiktig inn, var ikke fredelig. Munnen vred seg, øynene rullet, blodet trakk seg ut av leppene. Marilla skrek.

Hun falt igjen. De bar henne ut. Det var nok. Noen sa hun var lite til nytte når hun falt for alt.

Da var det Miss Armitage reiste seg, midt i sorgen, og sa rolig at hun skulle ta piken med seg. De kledde henne på. Herr Borden hjalp henne ned trappen som om hun var hans egen datter. På veien ut sa han at hun skulle hvile godt.

De lot tvillingene få en stor pike til. Marilla ble tatt til Loraine Place, hvor ildstedet var tent og en kopp varm melk sto klar. Det var som å puste igjen.

Jane bar inn en skål med noe lett og søtt, og alt var i ro fra første stund. De leste opp testamentet en dag eller to senere. Slektningene fikk litt hver. Jack fikk fem hundre. Tvillingene fikk tre hundre hver. Marilla fikk tre hundre. Fru Borden sa det var pent av den gamle, men at hundre hadde holdt for takknemlighet. Hun sa at Lizzie var mer verd for pengene. Hun sa også at hun trodde de fikk levere Marilla tilbake til Hjemmet på grunn av helsen. Eller kanskje Miss Armitage ville ta henne som serveringspike. De dro til Bethany Home for å få papirene i orden. Mrs. Johnson, matronen, var streng og rett, med øyne som målte alt i en rett vinkel. Hun tok imot papiret som hadde bundet Marilla og sa uten protest at det kunne opphevdes. Men da Miss Armitage ba om en overføring til seg, strakk hun munnen i en smalere strek og sa at det kunne de ikke bestemme på stående fot. De måtte vente og se. Kanskje ble hun lei av piken. Miss Armitage svelget ordene hun bar på. Hun ville ikke være den som stjal. Men hun tenkte hardt på en måte som betydde at hun ikke ga seg. Midt i alt dette kom mannen som satte krav på historier i bøker: Mr. Lorimer. Han var venn av Dr. Richards. De satt en kveld på legens værelse og snakket om arbeid og gamle dager, og så sa Lorimer han var i Newton på sak. Et gammelt gods, langt oppe i byen, hadde blitt til penger. En gammel mann, nittiåtte år, hadde dødd uten å skrive papirer. Han hadde seks barn, og barn av disse igjen. For at jord skulle bli solgt og penger forbundet med ny eier, måtte alle arvinger finnes. Det var nesten gjort. Bare én arving var ikke funnet. Mor til et barn som het Marilla Bond. Moren var død. Barnet skulle ha blitt satt i et hjem i

Newton. Dr. Richards kjente navnet som et musikalsk slag i brystet. Han kjente barnet. Lorimer sa at hvis papirene stemte, var det en liten pengesum til piken. Ikke slik at hun ble rik og stiv i nakken, men nok til skole og trygghet – kanskje ti tusen. De dro sammen til Bethany Home. Mrs. Johnson var mistruende først, men festet blikket i dem. Lorimer la papirene på bordet, og etter litt trekk og skyv og et par setninger som sa mye uten å si alt, løftet hun en eske. Der lå det de trengte: vielsesattest for moren og faren, dokumenter om et uhell som hadde tatt farens liv, brev. Til og med en signatur fra en gammel lege, Langdon. De kjørte til ham. Han skrev under igjen, med en hånd som skalv men var sikker. Lorimer tilbød at Dr. Richards kunne være verge inntil piken ble myndig. Det var slik man gjorde når man ville at barn skulle ha én klok voksen som holdt i håndtakene og ikke slapp før de kunne selv. En formiddag kom Miss Armitage til Arch Street for å snakke rolig i gangen. Fru Borden åpnet døren med røde øyne. Hun sa at tante Hetty hadde dødd, og at Marilla hadde svimt av. Hun sa at hvis piken skulle falle i hytt og pine, kunne hun ikke brukes. Det var den dagen Miss Armitage bare sa: da tar jeg henne nå. Og så tok hun henne. Etter et par dager med varm melk, rent sengetøy som duftet som eng, og de mykeste fingre som ordnet krøller med varsomhet, satt Marilla foran ildstedet. De lo litt, snakket. Alle i rommet visste at livet hennes sto i sving med myke steg. Dr. Richards kom inn en kveld. Han hadde lyst til å si alt, men visste at nyheter, selv gode, må holdes varsomt når hjertet er svakt. Han spurte: hva ville hun si hvis en virkelig formue var på vei? Marilla trodde først at han mente

tante Hettys penger, og sa hun ville heller ha fe-gudmor enn gull. Men det var gamle Schermerhorns jord og hus de snakket om. Lorimer kom, sto i døråpningen og sa at rommet var slik han ville hatt det aller helst hvis han var rik og lat. Han lo og pekte på sjakkbrettet, sa den hvite dronningen sto i fare. Marilla, som hadde lært at alt kunne veltes om man ikke passet på, sa nesten høyt at dronningen ikke måtte tas. Lorimer bukket og sa hun var den lille hvite dronningen, og at han, som var et troll, kom for å ta henne. Hun la hendene på magen og lo: det kunne ikke skje, for med en fe-gudmor i ryggen var troll alltid på feil sted. Lorimer sa at nå måtte man til New York neste dag. Der skulle de skrive under, og hun skulle møte en slektning på morens side som var blitt funnet. Mrs. Warren. Tre døtre hadde hun, snille og glade, og hun ville se denne kusinen de hadde trodd var død for lenge siden. Det var tungt for Miss Armitage. Hun sa hun ikke var del av den forretningen. Marilla spurte forsiktig om ikke fe-gudmor kunne reise likevel. Men Miss Armitage ristet på hodet, og noe i henne trakk seg sammen. Hun tenkte at barn må ut og inn av hjerter. Men det gjorde vondt når man kjente seg gammel i jentehjertet og litt sjalu på verden. Dagen etter forsvant Marilla, Dr. Richards og Lorimer inn i tunneler, ut igjen mellom grå mursteiner, over grå broer, inn i en by som bruste som en elv. De kom til et kontor hvor menn skrev navn i store bøker, og spurte og nikket. Mrs. Warren tok hånden hennes. Hun sa at Marillas mor hadde vært hennes kusine, at hun hadde elsket henne da de var unge. Hun sa hun ikke hadde visst. Hun så på Marillas lyse krøller og sa at moren hennes ikke likte de krøllene,

hun strøk dem alltid glatt, nesten sint. Marilla smilte. Hun likte dem. De var som fjærer hun kunne hoppe på når verden var hard. De svarte på spørsmål. En stram mann med blikk som så gjennom papir, spurte hvem Dr. Richards var. Marilla sa at han hadde vært god mot henne, at det var han som hadde gjort at hun ikke ble sendt på et kaldt rom. Spurte de hvem hun ønsket å ha til verge, sa hun uten å tenke at hun ville ha ham. Hun måtte nesten holde seg litt i stolkanten så ikke hjertet igjen hoppet feil. De dro hjem til Mrs. Warren i East Side. Jentene hennes – Edith, May og lille Jessie – stupte rundt henne som tre små fugler, med kyss og spørsmål og hender som ville hjelpe og ikke kunne stå stille. Huset luktet brodder og bokbind. Det var en salong med en stor stol faren satt i om kvelden, og hyller med bøker som så lest ut. Marilla fikk se et kott med leker og en hylle med dukker, ansikter som smilte sånn at selv en trettenåring ble liten igjen. De spurte hvor mange dukker hun hadde hatt. Hun sa sannheten: ingen siden moren døde. På Hjemmet hadde noen sendt vakre dukker. Mrs. Johnson hadde sendt dem i retur. Dukkene var synd, alt som kunne være glede, skulle holdes i ånde. De hadde knyttet lommetørklær rundt klesklyper iblandt, i skjul, og trodd at de på den måten kunne få ha litt av en annen verden. De ble tatt. Og satt på benken med salmevers. Edith så på henne lenge og la den fineste dukken i Marillas armer. Den kunne gå, og si mamma, og når man holdt den, kjentes det som om noe i brystet ikke var alene mer. Marilla holdt den inntil seg, nesten med skyld i smilet. Åh, sa hun lavt, er jeg for stor? Jentene ropte nei. Alle tre var sikre på at man aldri var for

stor for trøst som passer i en armkrok. Om kvelden satt de på gulvet, alle sammen. Marilla fortalte om Hjemmet, om hvordan de måtte dra ugress om sommeren, hvordan de marsjerte inn når det regnet, hvordan de ikke fikk danse, hvordan de ble bundet ut når de var tolv. Mr. Warren sa det var grusomt å ødelegge barndom. Men han lyttet uten å bryte, og da hun var ferdig, la han armen om datteren sin litt fastere enn før. Edith ba om historien. Historien som var mer enn bare ord. Cinderella. Marilla blunket, nølte – hun var redd for å være rar i et hjem hvor alt var så ryddig og vakkert. Men de så slik ut. Som barn gjør når de trenger en bok når tårene renner. Hun begynte. Hun beskrev kjøkkenet, mykheten i silkestrømper som egentlig ikke er der, ansiktet til prinsen som egentlig kanskje er musikk. Alle så rommet som en hemmelig sal i huset. Mr. Warren la avisen, lente seg frem, og sa etterpå at han aldri hadde hørt det fortalt slik, at hun hadde et språk i seg som ikke var normalt for barn. Han sa den milde setningen som satte seg fast i gulvlistene: at det vakreste i historien var at hun ikke var bitter. Han hadde hørt mange snakke skarpt om kjølige damer i sort, men ingen barn som ikke var fulle av hard kant når de fortalte. Han ønsket at legen skulle gi henne det beste av skole. Og han ønsket å se fe-gudmoren en dag. Dagene i byen var fylt av ting hun aldri hadde sett: store butikker med kjoler hvis sømmer var så små at de så ut som streker malt med hårpenn, porselen som så ut som hvite blomster, bokstabler så høye at selv en lang arm måtte strekke seg. De dro til Eden Musée, med voksfigurer som sto som mennesker i tenkepauser. Marilla ble helt fortapt, for hvordan kunne noe se så levende ut og likevel

ikke puste? De gikk i Central Park. De lo. De lå i gress. Marilla skrev til Miss Armitage hver morgen, korte, fulle brev om alt hun ikke hadde språk for, men likevel prøvde: at henne i hjertet var ro, at hun hadde funnet søstre som strakk seg som hun gjorde, og en onkel som om kvelden lot dem klatre i fanget hans og fortelle alt. En far, sa hun senere til Dr. Richards, var noe hun ikke hadde trodd var så søtt med mindre det var eventyr. Nå visste hun at det var virkelig. En morgen kom legen alene. Han var stille annerledes i øynene, som om han hadde pekt på noe i seg selv og sagt: ja, det der. Han spurte henne, på en måte som gjorde hånden hennes myk i hans, om hun kunne tenke seg noe. Han sa at han hadde et hus uten et barn i, og en dag som var full av andre sine sorger. Hadde hun noen gang ønsket seg en far? Hun trakk pusten, og han hørte det der uregelmessige lille slaget igjen. Å, sa hun, så mye. Men jeg ville måtte elske ham. Han smilte. Om han kunne være den? Det var som når sol brått bryter gjennom og går inn i hver eneste skygge i et rom. Ja, sa hun, og gråt nesten igjen, med små gledestårer som glitter i kanten av synet. Han sa han kunne adoptere henne, være faren hennes for alvor. Han sa han ikke ville ta henne vekk fra fe-gudmor. Han sa han skulle finne en mor også. Ikke en kone, enda, men en mor i huset. Det var noe i måten han sa det på som kunne forandre alt. Søndag satt Dr. Richards og Mr. Lorimer hos Warrens og la planer. Mrs. Warren sa impulsivt at doktoren fikk gifte seg. Han lo og så ned. Han hadde bedt noen en gang. Hun var vakker og klok og for rik til ham, og hun hadde

sagt nei med vennlighet. Det var lenge siden. Men nå hadde han en annen tanke i hånden. Han skulle adoptere. Han skulle være far og ha en liten å komme hjem til.

Fredag måtte de tilbake til Newton. Marilla gråt litt stille inni seg hele toget, selv om hun gledet seg slik til å løpe rett inn i rommet med fioler og organ. Hun kom frem i en ny blå kjole som gjorde henne til himmelbiten i rommet.

Jane sa at alle hadde savnet henne. At fru McCormick var død og hadde fem små, og at Miss Armitage var sliten av arbeid for andres liv. Da Miss Armitage kom ned trappen, ropte Marilla navnet hennes som om det var et ord man bare sier når man står under en stjerne. Hun kastet seg i armene hennes. Og så, så uventet og likevel så enkelt, sa hun det nye ordet som gjorde verdens kart annerledes: far.

Hun hadde fått en far. Dr. Richards hadde adoptert henne. Han kalte henne sin.

Han sa navnet hennes langsomt: Marilla Cinderella Richards. Det var et farlig vakkert navn. Det hadde eventyrets stjerne i midten og legens rolige rytme rundt.

Miss Armitage kjente noe rive i brystet. Hun hadde gått gjennom mange tap. Hun hadde sagt nei til ham en gang, for forskjellen i alder, for pengeposer og stolthet. Hun hadde trodd hun skulle klare å leve som en som hjelper barn og så lar dem gå. Men da piken løftet ansiktet og sa den aller siste bønnen, som inneholdt hele hennes kjærlighets fornuft, var det som om hun måtte stole på et barn for å lære å være modig. Hun tok begge Marillas hender. Marilla snakket fort, med åndedrag mellom ord som små hakker: at ingen i verden kunne være fe-gudmor uten henne, at hun elsket henne først, at hun alltid ville elske henne, men at hun nå også elsket ham, og at ingenting kunne gjøre mer vondt enn å miste en av

dem. Hun sa det eneste som ville gjøre henne hel, var om de to som allerede var de viktigste, ble én familie. Hun spurte, med en slik liten forsiktig desperasjon, om fe-gudmor ikke kunne elske ham, om hun ikke kunne gifte seg med ham, og la dem alle bo sammen, slik at huset ble et hjem som hos Warrens. Det var en stillhet der musikken utenfra ble borte. Miss Armitage kjente blodet i ansiktet som en rødmende morgen. Hun så at smaken av denne bønn var ren. Hun så på legen. I ansiktet hans stod noe som hadde ventet på henne i mer enn et år. Hun rakte hånden ut, høyrehånden. Han tok den, løftet den til leppene, og den måten han gjorde det på, svarte på ting de ikke hadde våget å spørre høyt. Marilla sto mellom dem og kjente armene deres rundt seg. Det var ikke slekt av blod. Det var noe annet, større, og like varig. Hun smilte og sa uten lyd: nå. Et par dager senere kom papirene. Miss Armitage hadde sagt ja. Doktoren hadde sagt at hjemmet hans var deres. Mrs. Johnson hadde måttet gi etter for det som allerede var åpenbart: piken med det milde hjertet og språket som laget palass av et kjøkken, kunne ikke bindes fast til en vogn med tvillinger og en gutt med altfor mange krefter i hver pekefinger. Til og med fru Borden så det. Hun gråt litt for seg selv, ikke av kjærlighet kanskje, men av en anelse av at hun hadde mistet noe hun ikke kunne erstatte enkelt. De satt ved bordet i stuen hos Miss Armitage og spiste noe av alt det som var godt, og snakket om den gamle arven. Penger som ikke er skal alltid måles mot det som er. Ti tusen, sa de, med et lite smil. Nok til skole og å være trygg. Ikke nok til å miste folk. Den kvelden fikk Marilla lov å fortelle historien igjen om kjøkkenet,

varmen, prinsen, staven, silken, skoene. Denne gangen lo de litt, for nå var hun i et annet eventyr. Hun sa at det vakreste var at hun ikke lenger var redd for å våkne.

Hun skulle få danse med prinsen mer enn én gang. For denne prinsen var en lege som kom hjem hver kveld. Og fe-gudmor var ikke et bløtt ord lenger, men en kvinne i hvitt med varme hender og en stemme som kunne få selv trange ord til å bli brede.

En dag, lenge etter, sto de i en park og så på barn som jaget hverandre. Marilla kjente hjertet slå, riktig. Hun tenkte på femti-to søndager, og lo av seg selv. Nå var hver dag litt søndag. Ikke fordi de ikke gjorde noe, men fordi alt var så stille inni at lyset fikk komme inn selv når det var regn.

Jack løp forbi en gang med en ny barnepike som snakket på en måte som gjorde at han ikke slo. Han ropte navnet hennes høyt, og hun vinket. Tvillingene var i vognen, ganske pene nå, med sløyfer. Pansy rakte ut hånden, og Marilla bøyde seg og klappet den. Det var ingen skrik, bare den lyden som små barn har når de puster i søvn.

Bridget sto i døren litt senere den kvelden, og hun og Marilla lo og gråt igjen, for kjærlighet tar ikke slutt selv om det skjer endringer. Bridget sa, med latter i stemmen, at hvis hun var rik, skulle hun stjele Marilla og fly til Paris og kjøpe diamanter. Marilla svarte at hun hadde alt. Det var ikke løgn. Hun hadde alt hun trengte.

Fe-gudmor og en far. Et hjem. Det var noen som kanskje lurte på hvordan en historie som begynte i en stor, for romslig sko kunne slutte så mildt. Men det finnes ting som ikke er eventyr, som likevel føles som musikk. Og den musikken er ikke alltid stor. Den er noen ganger lyden av en kopp varm melk

som settes ned på et nattbord. En hånd som stryker over en panne. En fiolett i et glass som siler duften av vår i et høstmørkt rom. Et menneske som sier at nå er du min, og jeg skal ikke slippe. Marilla holdt fast på en setning den kvelden da alt forandret seg: alle Cinderellane, sa hun i feberen.

Hvordan skal de finne ballen? Noen barn får ikke gå, noen går og mister alt, noen danser og danser, men skoen gnager hul i hælen.

Hun fikk komme. Ikke fordi et land med marmor og lys ga henne tillatelse, men fordi en kvinne med fioler og en mann med hender som holdt uten å skade, sa: vi tar deg hjem. Hun var ikke lenger et barn bundet for arbeid. Hun var noens glede.

Og når hun igjen fortalte historien om silkeskjørtet, om prinsens smil og vannliljene på bordet, visste alle som hørte på at dette var to historier i én. Den ene handlet om en ball. Den andre om en hverdag. Og i den hverdagen kunne man danse så ofte man ville, for gulvet var lagt, dørene var åpne, og musikken kom fra et sted som ikke slukket selv når man blåste ut lyset.

Slik endte det, og slik begynte det egentlig. Marilla Cinderella Richards, med navn som bar både fortelling og fremtid, gikk fra å være en pike som var redd for å spise opp den siste brødbiten for sin egen del, til en som hadde mennesker som satte av den største frukten til henne bare fordi de ville se henne smile.

Hun glemte ikke tvillingene. Hun glemte ikke Bridget. Hun glemte ikke engang de strenge gangene på Hjemmet.

Hun gjorde som fe-gudmor hadde hvisket: bekymre deg ikke for morgendagen. Ta gleden når den kommer. Og tro på oss som kommer når du minst venter det.

Sum av alt: det var ikke glassko som gjorde henne til Cinderella. Det var den myke måten noen sa navnet hennes på.