Don Quijote for 12 år

I den tørre, støvete landsbyen La Mancha bodde en liten landeier som het Alonso Quijano. Han var ikke rik, men han hadde nok til å leve komfortabelt – og nok tid til å lese. Han leste flere bøker enn han dyrket jorden. Nettene ble til dager over ridderromaner, og ordene i bøkene flyttet inn i hodet hans som om de hadde nøkler. Til slutt ble lesing mer enn lyst. Det ble tro. Og troen ble til en oppgave: Han skulle bringe tilbake ridderæren, slik at rettferdighet kunne finne mennesker som trengte den.

Han fant et nytt navn til sitt nye liv: Don Quijote. Han gravde frem en gammel rustning som tid og rust hadde delt mellom seg. Den var rusten og sprukken, men han polerte den så godt han kunne. Han ga sin skranglete hest det storslagne navnet Rocinante – et navn som passet en edel hest, selv om den var mager og sliten. Han valgte seg også en dame å tjene, slik ridderne alltid gjorde. Hun het i virkeligheten Aldonza Lorenzo, en kvinne han aldri hadde snakket med. I hans tanke ble hun Dulcinea del Toboso, den vakreste i verden, like virkelig for ham som stjernene i natten.

En morgen red han ut i hemmelighet. Husholdersken og niesen fant bare stillhet der han hadde vært. Luften var tom, og bøkene lå urørt. Men Don Quijote var allerede langt borte, på vei mot eventyr.

På veien så han et vanlig vertshus, men i hans øyne var det et slott med tårn og vindebro. Vertshusets datter og en tjenestepike ble for ham til høyfødte damer. Vertshusholderen, som forsto hvilken slags gjest dette var, smilte og spilte med. Han lot Don Quijote knele, sa de riktige ordene og «slo» ham til ridder med et lett slag på skulderen. Det var alvorlig for Don Quijote, og morsomt for alle andre.

Men vertshusholderen la til noe bøkene aldri sa: Ta med penger og rene skjorter neste gang. Don Quijote lovet, takket, og red videre, høy av glede over sin nye tittel. Han følte seg sterkere, modigere – som om verden lå for hans føtter.

Før han rakk hjem for å hente noe som helst, hørte han rop i skogen. En gutt, Andrés, hang bundet til et tre. En bonde slo ham med en rem. Hvert slag fikk gutten til å gråte. Don Quijote red frem, krevde slutt på uretten og tvang bonden til å love oppgjør og betaling. Ridderen red fornøyd derfra, sikker på at ære og frykt hadde virket. Da han var borte, slo bonden gutten verre enn før – og lo mens han gjorde det.

Senere møtte han kjøpmenn fra Toledo. Ridderen ba dem straks erkjenne at Dulcinea del Toboso var den vakreste kvinne i verden – uten å se henne. Kjøpmennene svarte høflig og lurt: Vis oss et bilde, så sier vi det du vil. Don Quijote senket lansen og satte av sted, men Rocinante snublet. Ridderen falt, og en muldyrfører slo ham slik at drømmen ble enda mer øm.

Han ble liggende under den tunge rustningen, hjelpeløs som en bille på ryggen. Solen stekte, og støvet la seg over ham. En nabo, Pedro Alonso, gikk forbi, kjente ham igjen og løftet ham opp på et esel. Slik bar han ridderen hjem gjennom natten, mens månen lyste veien.

Hjemme i sengen talte Don Quijote om trolldom. Han sa at fiender hadde forvandlet hans bragd til en ulykke. Husholdersken og niesen gråt, for de så at mannen de kjente var langt borte. Presten, hans venn, og barbereren, Maese Nicolás, bestemte seg: Bøkene måtte bort. De var skyld i alt.

De gikk inn i biblioteket, løftet bind og leste titler. Noen få ble spart av vennskap og tvil. De fleste ble båret ut og brent. Flammene slikket sidene, og ordene ble til aske. De muret igjen døråpningen for å stanse fristelsen. Da Don Quijote våknet og spurte etter bøkene, var svaret hans allerede klart: Trollmannen Frestón hadde stjålet dem, av ren ondskap, for å hindre hans berømmelse.

Men ingen mur kan stenge ute en feber som allerede flyter i blodet. Don Quijote vervet naboen Sancho Panza som væpner. Sancho var en jordnær småbonde som likte fulle gryter bedre enn tynne drømmer. Likevel lot han seg lokke av løftet om en øy han kunne regjere en dag. Han stolte mest på det som kunne spises, men han likte også ridderens varme og store ord.

Slik begynte den andre utferden: ridderen på Rocinante, væpneren på sitt esel, og mellom dem samtaler om ære og nytte, om våpen og bokstaver, om sult og berømmelse.

De kom til en vindmølleslette. Vingene sto og spant i vinden, store og truende. Don Quijote så kjemper som strakte armene ut for å fange verden. Han snudde seg mot Sancho og ropte: «Se, væpner! Der er de!» Sancho så bare møller og sa forsiktig: «Det er vindmøller, herre. La dem være.» Men Don Quijote hørte ikke. Han spisset sporen, senket lansen og stormet frem. Vinden tok tak i vingen, løftet ham og kastet ham i gresset.

Han sukket tungt og sa: «Frestón gjorde det. Trollmannen forvandlet kjemper til møller i siste øyeblikk for å stjele seieren min.» Slik slapp han å føle seg blind. Sancho ristet på hodet, men holdt seg nær.

De red videre og møtte to benediktinermunker i svarte kapper foran en vogn. I Don Quijotes blikk ble de til skurker som bortførte en dame. Han red inn og felte den ene av muldyret. Sancho, som begynte å tro at alt som falt i bakken var bytte, ville sikre seierslønn. Munkenes tjenere slo ham.

En baskisk væpner utfordret Don Quijote for fornærmelsen. De løftet sverdene midt på veien.

Akkurat da stanser stemmen som forteller alt. Den sier: Jeg fant et arabisk manuskript i Toledo, solgt av en morisk gutt. Jeg lot det oversette. Den egentlige historikeren heter Cide Hamete Benengeli. Slik begynner fortellingen igjen, som om noen løfter en port.

Don Quijote går løs på baskeren. Sverdet hans treffer, baskerens styrke faller. Ridderen skåner ham for damenes skyld, og finner en ny hjelm, litt mer hel, litt mer nyttig. Han føler at kallet i ham brenner klarere etter seieren, selv om verden rundt ham ser på med blandede blikk.

Han og Sancho snakker videre, fordi samtalene deres varer lenger enn seirene. Don Quijote sier at berømmelse betaler evig. Han sier at ridderens liv er hardt og høyt, edlere enn skribentens. Sancho lytter og spør: «Og øya mi?» Han tror ham nesten når ridderen snakker om storhet. Men magen verken leser eller drømmer.

Kvelden kommer, og de møter geitehyrder. Hyrdene deler melk, brød, ild og stillhet. Mellom den enkle maten og den enda enklere musikken taler Don Quijote om Den gylne tidsalder. Han sier at det en gang fantes en tid da man ikke sa mitt og ditt, da folk kunne bryte brød uten å bryte hjerter. Han snakker stort og mildt på samme tid. Stemmen hans gjør rommet større, og hyrdene lytter, fjetret.

Hyrdene svarer med sin egen historie. De forteller om Marcela, en rik arvingen som valgte å bli gjeterinne for å leve fritt. Studenten Grisóstomo fulgte henne ut i markene med dikt og løfter og døde av kjærlighetssorg. Begravelsen skal holdes ved daggry ute i villmarken. Alle vil dit, både de som beundrer henne og de som skylder på henne.

Don Quijote sier at de må gå. Sancho sukker og går med.

Ved graven ligger versene til Grisóstomo. De er bitre og vakre på samme tid. En student som heter Vivaldo går ved Don Quijotes side og vil gjerne diskutere ære og bøker, som om verden ikke allerede har snudd seg videre.

Da trer Marcela frem mellom trærne. Hun taler klart. Hun sier: «Min skjønnhet binder meg ikke til noen. Mitt nei er mitt eget nei. Jeg har aldri lovet ham noe, aldri lurt noen. Dere laget drømmer av meg, og nå bebreider dere min stillhet.» Hun snur og forsvinner inn i skogen som hun kom.

Noen menn vil løpe etter for å kaste skam over henne. Don Quijote stenger veien med ordene sine og kroppen sin. Han sier: «Den som forfølger en fri kvinne, blir forfulgt av meg.» Denne dagen sier han noe helt riktig, uten at noen må bære smellen for det.

Senere på en eng gjør Rocinante det vanskelig for alle. Han forsøker seg på hopper som tilhører yánguesere, muldyrførere som ikke ler av slikt. De reagerer slik folk som lever av dyr må reagere: raskt, hardt, presist. Don Quijote går til angrep for å forsvare hesten sin. Sancho går inn for å forsvare sin herre. Begge blir banket.

De ligger i gresset og deler vondter som brød. Det finnes lærdom i slag, men den er ikke alltid vakker. Verden endrer ikke reglene selv om noen bytter navn.

De søker skygge i et nytt vertshus, som for Don Quijote igjen ligner et slott. Der er det fullt av folk som jobber og lengter. Maritornes, en tjenestepike, har avtale med en muldyrfører. Natt og mørke og forveksling gjør at hun går inn i feil seng, rett i armene til Don Quijote. Han venter en nattscene som bøkene lovet, men rommet er egentlig fullt av trøtt, vondt og misforståelser.

Muldyrføreren kommer, sjalusien brøler, og slagene hagler. Nattvakten blander seg. Snart er det armer og bein i luften. Alle som får et slag, mener det er noen andres skyld. Om morgenen teller Sancho tenner. Don Quijote, støl i flere deler enn han trodde han eide, sier at alt sammen var trolldom.

Nå prøver han en medisin han har lest om: Balsam av Fierabrás. Han blander olje, vin, salt og rosmarin. Han drikker, kaster opp, sover og våkner friskere og overbevist om at oppskriften virker. Sancho drikker også, kaster opp enda mer og sover ikke. Han våkner kvalm for alt som lukter heltemot på flaske.

Verten vil ha betaling for seng og knuste krukker. Don Quijote svarer med regler fra bøkene: «Riddere betaler ikke for herberge.» Verten svarer med virkeligheten: «Hos meg gjør alle det.»

Don Quijote rir ut, sikker på at hans lover gjelder her også. Sancho blir holdt tilbake. Gjestene kaster ham i et teppe. De slenger ham opp og ned til ropene hans blir til hikke. Utenfor står Don Quijote og sier at han er forhekset, at han derfor ikke kan hjelpe. Til slutt finner ridder og væpner hverandre igjen. Sancho legger ydmykelsen i lommen sammen med håpet om en øy.

På ny sletteland ser de to «hærer» nærme seg hverandre i skyer av støv. Sancho sier sauer. Don Quijote sier krigere og teller navn han selv finner på. Han redder ingen, men gjetere som forstår at dette er en mann det ikke nytter å snakke til, kaster stein for å stoppe ham. En stein slår ut flere av tennene hans. Æren blir igjen, sier han, men den mangler litt emalje.

En natt møter de et følge med fakler som bærer en båre. I Don Quijotes øyne ser det ut som mørk trolldom eller bortføring. Han stanser dem med lanse og mot. Det blir kamp i lyset fra flammene. Menn faller, noen flykter, noen forsvarer seg.

Når det roer seg, kommer forklaringen han ikke spurte etter: De frakter en død mann til et annet sted for å gravlegge ham der. Don Quijote hjelper ham han har skadet opp og tar imot de samme forbannelsene som gjerne følger ham. Han mente vel, men i nattens kjølige luft er det andre som betaler prisen.

Sancho ser på ham og tenker korte, sultne tanker om hjemmet. Don Quijote ser mot stjernene og tenker lange tanker om ære.

Senere kommer en lyd i mørket, jevn og tung som hjerteslag i fjell. Sancho foreslår at de kan være modige etter soloppgang. Don Quijote sier at ekte mot er å gå frem når knærne ikke vil. Han vil av sted. Sancho vet at ord ikke alltid vinner over vinger i mørket. Han binder for sikkerhets skyld ridderens ben til Rocinante, bare en stund, slik at ingen helt mister livet i natt.

Don Quijote løser knutene, lar viljen bestemme og rir. Ved første dagslys finner han årsaken til dunken: fullingkverner som slår tøy rent. Lyden var verken demonisk eller kongelig, bare arbeid i mørket. Sancho ler. Don Quijote ler ikke. Han slår væpneren litt, for å stanse en latter som gjør mer vondt enn steiner.

Slik går dagene og får et mønster. Don Quijote møter verden som et speil han nekter å se inn i. Han leter etter urett for å rette den og lager bråk i rom der ingen trengte ham. For hver urett han vil stanse, blir det mer urett for noen andre: Andrés som ble slått verre etter at han dro. Munkene som fikk sår for hans redsel. Vertene som fikk knuste krukker og ingen betaling.

Han selv blir banket i samme takt som ambisjonene hans. Vindmøller. Yánguesere. Gjeternes slynger. Muldyrføreres knyttnever. Nattbråk i vertshus. Hver gang tar han sin tilflukt til trolldom, til Frestón, som alltid ligger et skritt foran og forvandler det store til det lille akkurat når han tror han skal vinne.

Sancho prøver å feste ridderens løfter til noe konkret. En øy, en stilling, i det minste en fet gryte. Hver gang han tar et skritt mot det, får han nye blåmerker. Likevel vokser lojaliteten hans, forundret og sta, til mannen han går ved siden av.

Mellom dem er det mer enn misforståelser. Don Quijotes tale om Den gylne tidsalder legger et alvor over ham som gjør ham større enn skaden han forårsaker. Forsvaret hans for Marcela gir ham rett i en verden som ofte tror at den som sier nei, skylder ja. Noen ganger står han rolig foran flokker og minner dem om at man kan leve annerledes, selv om det koster.

Sancho hører på med skepsis og smuler i lommen. Han veier alt som skjer. Han bærer sine egne slag i stillhet og andres med sukk. Han holder seg nær fordi lojalitet noen ganger er det eneste man kan bære uten å miste det.

Fortellingen selv snakker også. Den peker på sin kilde, Cide Hamete Benengeli, som om en usynlig forfatter går ved siden av ridder og væpner og noterer alt. Den innrømmer at den kan smile av helten sin og likevel la ham være større enn feilene sine. Vi ser ham sove etter egen medisin. Vi ser ham bruke ord når verden ikke adlyder. Vi ser ham kjempe for heder, og skjemme seg ut for samme sak.

Vi ser også øyeblikkene som varer. Når han sier at den som jager en fri kvinne må forbi ham, bærer ordene hans egen vekt. Når han, sliten og hoven, likevel reiser seg og prøver igjen, holder han fast ved noe i seg som ikke lar seg måle i seier.

Etter blankingen og slagene pleier de hverandre så godt de kan. De deler brød og vann og de få urtene Sancho stoler på. Don Quijote retter på stroppene i rustningen som aldri sitter helt. Sancho teller de få myntene han har, som om tellingen kan få dem til å bli flere.

Don Quijote trøster sin væpner slik han kan. Han lover øyer, eller i det minste en stilling under en stor herre. Sancho svarer med ordspråk, som om livet kunne samles i korte setninger og knyttes fast der. De ler litt, og det holder dem gående en stund til.

De deler små omsorgsøyeblikk. Sancho hjelper sin herre opp på Rocinante, for det er ikke lett å komme opp i en rustning som skramler. Don Quijote tar hånden hans når de krysser en bekk. De klager på hverandres vaner og savner dem hvis de er stille for lenge. Kanskje er det slik vennskap ofte er: stivt og varmt på samme tid.

Hos fremmede som gir dem mat, betaler de med historier. Don Quijote forteller om Dulcinea som om han nylig hadde sett henne, selv om han aldri har gjort det. Sancho ruller med øynene, men han passer også på å skaffe litt ekstra brød når ingen ser.

Noen ganger hører de latter bak seg. De vet at de er til spott. De smaker bittert på det, men svelger. Don Quijote sier at den som følger en høy vei må tåle lave ord. Sancho sier at lave ord også gjør vondt, og at de ikke metter.

Om kvelden teller de stjerner. Don Quijote peker på en og sier at den må være et tegn. Sancho peker på eslet sitt og sier at det i hvert fall er ekte. De sovner ofte før de blir enige. De våkner alltid og prøver en gang til.

Da dunkingen fra kvernene stilnet, og daggryet løftet fukt fra gresset, sto de to igjen på veien. Don Quijote stirret mot horisonten og lette etter nye tegn. Han var klar til å gi hver detalj nytt navn og større betydning. Sancho søkte skygge, en matbit, og om ikke en øy, så i det minste en dag uten å bli kastet i teppe.

De var bundet sammen av mer enn løfter og flere sår enn de husket. Fortelleren, leken og nøktern på samme tid, lot det forstås at flere veier ventet, flere feil, flere øyeblikk av høy og ren tale. Men på denne kanten av historien ser vi dette: en mann som prøver å gjenopplive en gammel dyd med vilje alene, en væpner som prøver å få verden til å betale litt underveis, og mellom dem mennesker som kommer i veien for en fortelling som vil deres beste og likevel gjør dem vondt.

De red videre, mer drevet av tankens kraft enn av hestens. De trodde begge, hver på sitt vis, at sannheten lå rundt neste sving. Og det var sant nok til å bære dem videre.