Drømmen om det røde kammer

For lenge, lenge siden, da verden var ung og himmelen ennå ikke var ferdig bygget, levde det en gudinne som het Nüwa. Hun smeltet steiner for å reparere en rift i himmelen. Men én stein ble til overs. Den var liten og ubetydelig sammenlignet med de andre, og ingen hadde bruk for den.

Steinen lå ensom og sørget. Dag etter dag så den opp mot himmelen og tenkte på alle de andre steinene som hadde fått en viktig oppgave. Hvorfor var den blitt valgt bort? Hva var meningen med å være til, hvis ingen trengte deg?

En dag kom en fillete munk og en skummel daoist forbi. De stoppet opp og så på steinen.

"Denne steinen har ånd," sa munken. "Kanskje vi kan gi den en reise til menneskeverdenen?"

Daoisten nikket. Med en magisk bevegelse forvandlet de den ensomme steinen til en liten, blank jade. På den skrev de ord som ingen helt forsto.

Så tok de jaden med seg ned til jorden, der menneskene levde og elsket, led og lo. Der skulle den få oppleve alt den aldri hadde drømt om.

I den gamle byen Gusu bodde en mann som het Zhen Shiyin. Han var en rik og snill mann som hadde alt han kunne ønske seg – en vakker kone, en søt liten datter som het Yinglian, og et stort hus ved elven.

En varm sommerdag satt Zhen i hagen og drakk te. Plutselig ble han så trøtt at han falt i søvn. I drømmen så han en munk og en daoist som snakket sammen.

"Vi må sende denne jaden ned til jorden," sa munken. "Den er bestemt for en spesiell sjel."

Zhen så at de bar på en skinnende jade, men før han fikk sett mer, våknet han. Rart, tenkte han. Hva betydde denne drømmen?

Samme dag så han den fillete munken gå forbi huset. Munken pekte på datteren Yinglian og ropte: "Du vil møte stor sorg! Denne jenta er dømt til ulykke!"

Zhen ble sint og jaget munken vekk. Men inne i ham vokste en urolig følelse. Han hadde hørt at gale mennesker noen ganger talte sant.

Kvelden kom, og alt var stille. Men skjebnen hadde allerede begynt å spinne sin tråd.

Lanternefesten var den vakreste kvelden i året. Hele Gusu lyste i rødt og gull, og gatene fyltes med mennesker som lo og sang. Små barn løp rundt med papirlykter som danset i vinden.

Zhen Shiyin lot tjeneren Huo Qi ta med den lille Yinglian ut for å se på festen. Det var bare et øyeblikk – tjeneren snudde seg for å kjøpe en lanterne, og da han så seg tilbake, var jenta borte.

Panikken spredte seg gjennom natten. Zhen lette overalt, men Yinglian var som sunket i jorden. Ingen så henne, ingen visste noe.

Uken etter brøt det ut brann i Zhen-huset. Ilden spredte seg så fort at alt de eide brant opp. Huset, pengene, minnene – alt ble til aske.

Familien flyttet til en liten jordhytte, men Zhen Shiyin hadde mistet alt som betydde noe. En dag så han den fillete munken igjen.

"Alt er forgjengelig," sa munken. "Kom, følg meg."

Zhen så på sin gråtende kone, på ruinene av livet sitt. Så la han fra seg alt og gikk med munken inn i tåken, bort fra verden for alltid.

Jia Yucun var en fattig, men begavet ung mann. Han hadde bodd hos Zhen Shiyin som gjestelærer, og da Zhen forsvant, ble Yucun stående alene. Men han ga aldri opp drømmen om å bli embetsmann.

En dag så han en vakker tjenestejente som het Jiao Xing. Hun så på ham med vennlige øyne, og Yucuns hjerte banket hardere. Litt etter litt ble de kjent. Yucun lovet at han skulle bli noe stort, og at han en dag ville gifte seg med henne.

Og slik ble det. Yucun bestod embetseksamen og ble utnevnt til en viktig stilling. Han giftet seg med Jiao Xing, og alt så ut til å gå bra.

Men makten gikk til hodet på ham. Han ble grådig og urettferdig, og snart ble han avsatt. Nå sto han igjen uten jobb og uten penger. Han reiste rundt og søkte arbeid som huslærer.

I byen Yangzhou trengte den rike Lin Ruhai en lærer for sin datter, Lin Daiyu. Daiyu var en sart og klok jente på seks år. Hennes mor var nylig død, og faren var ofte borte på reise.

Yucun fikk stillingen. Han underviste den lille jenta i klassikerne, og alt var rolig. Men skjebnen ventet på dem alle.

Da Daiyu var tolv år, ble moren hennes alvorlig syk og døde. Lin Ruhai visste at datteren trengte en morsskikkelse, så han sendte henne til bestemoren i den mektige Jia-familien i hovedstaden.

Daiyu reiste alene, trist og redd. Hun hadde hørt mye om Jia-familiens prakt, men ingenting kunne forberede henne på det store palasset de kalte Rong-guo-huset. Det var som en liten by innenfor murene, med hundrevis av tjenere og flere gårdsrom enn hun kunne telle.

Bestemor Jia tok imot henne med åpne armer. Den gamle damen gråt av glede og sorg da hun så barnebarnet sitt. "Du ligner moren din," hvisket hun.

Snart kom tantene, kusinene, og alle de andre. Men ingen var så imponerende som Wang Xifeng, kona til bestemorens eldste barnebarn. Hun kom inn med en storm av latter og fin silke, og alle rundt henne ble stille.

"Å, for en vakker jente!" ropte Xifeng og grep Daiyus hender. "Du ser ut som en fe fra himmelen!"

Daiyu ble rød og bøyde hodet. Alt var så nytt og så overveldende.

Så hørte hun skritt utenfor, og en stemme som lo. "Jeg kommer for sent, jeg har ikke tatt imot den fjerne gjesten!"

Inn kom en gutt omtrent på hennes alder. Han var kledd i brokade og silke, og rundt halsen hang en vakker jade som skinte som måneskinn. Dette måtte være Baoyu, den berømte sønnen som var født med en jade i munnen.

Baoyu så på Daiyu som om han hadde kjent henne i hele sitt liv. "Denne kusinen har jeg møtt før," sa han alvorlig.

"Du har ikke møtt henne før," lo bestemor Jia.

"Jeg mener i et tidligere liv," svarte Baoyu.

Han satte seg ved siden av Daiyu og spurte: "Har du en jade?"

Daiyu ristet på hodet.

Baoyu ble hvit av raseri. Han rev jaden fra halsen og kastet den i gulvet. "Hva er dette for en jade? Kusinen min har ikke en, så hvorfor skulle jeg ha en?"

Tjenerne stormet frem og plukket opp jaden. De beroliget ham, og bestemor Jia ga ham den tilbake.

"Jeg kaster den for alltid," mumlet han.

Men Xiren, hans hovedterne, la jaden rundt halsen hans igjen. Hun tok seg av ham som en mor. Baoyu roet seg, men øynene hans hvilte på Daiyu hele kvelden.

Xue-familien flyttet til hovedstaden fordi sønnen, Xue Pan, hadde drept en mann. Det hadde skjedd i et slagsmål om en tjenestejente som het Yinglian – den samme Yinglian som Zhen Shiyin hadde mistet for mange år siden.

Jia Yucun, som nå var embetsmann igjen, fikk saken på sitt bord. Han visste at Yinglian var datteren til hans gamle venn Zhen, men han valgte å dekke over forbrytelsen for å behage Xue-familien. Han sa ingenting, og Xue Pan gikk fri.

Yinglian, som nå het Xiangling, ble med Xue-familien til hovedstaden. Hun var en stille, klok jente, og alle likte henne.

Xue-familiens datter, Baochai, var Daiyus rake motsetning. Der Daiyu var tynn og sky, var Baochai lubben og trygg. Der Daiyu skrev triste dikt, smilte Baochai og pratet med alle.

Snart ble Baochai populær blant slektningene. Tjenerne elsket henne. Daiyu så på og kjente et stikk av sjalusi i hjertet.

"Jeg er bare en fremmed her," tenkte hun. "Alle liker Baochai bedre."

Hun visste ikke at Baoyu allerede hadde gitt henne en plass i hjertet sitt – en plass ingen andre kunne fylle.

En natt drømte Baoyu at han gikk inn i en vakker hage. En fe med vinger tok ham med til et sted som het Taixu-illusjonen. Der så han hyller fulle av bøker, og i bøkene sto fremtidens hemmeligheter skrevet.

Feen, som het Jinghuan, åpnet en av bøkene og viste ham bilder av kvinner. Hvert bilde var et dikt – en spådom om deres skjebne.

"Se," sa hun, "dette er din kusine Daiyu. Hun vil gråte hele livet og dø ung."

Baoyu ble forferdet. "Hva med Baochai?" spurte han.

"Hun vil gifte seg med deg," sa feen, "men du vil aldri elske henne som du elsker Daiyu."

Baoyu våknet svett og forvirret. Drømmen føltes så ekte. Han forsto ikke helt hva den betydde, men noe i ham visste at livet ville bli komplisert.

Xiren kom inn for å hjelpe ham med å kle på seg. "Du har hatt en drøm," sa hun.

"Ja," svarte Baoyu. "En merkelig drøm."

Han så på Xiren og følte en varme han ikke kunne forklare.