En liten prinsesse

Det var en grå morgen i London, og tåken hang som et slør over de trange gatene. En vogn med polstrede seter og blanke lykter stanset foran Miss Minchins internatskole for unge damer. Vinduene så strenge ut, og jerngjerdet sto som en rekke svarte nagler mot den fuktige luften.

Ut steg en liten jente i en mørk kappe av fin ull og en fløyelshatt med et slør som flagret i den kjølige vinden. Hun holdt farens hånd så hardt at knokene ble hvite, som om hun aldri ville slippe taket. Han lo, men øynene hans var blanke, og stemmen skalv litt da han snakket.

"Dette er Sara Crewe," sa han til den høye, magre kvinnen som sto i døren med et stivt smil. "Hun er alt jeg har."

Miss Minchins øyne smalnet da hun vurderte den velkledde faren og den velkledde datteren. Smilet hennes ble bredere da hun fikk høre om hesten som ventet i India, om alle lekene, om den franske guvernanten som hadde undervist Sara siden hun var fire, og om den fantastiske garderoben med kjoler i silke og kåper i kashmir. Hun elsket rike elever. Hun elsket tanken på skolepenger som rullet inn som en jevn bekk. Men bak smilet regnet hun allerede ut hvor mye det ville bli, og hvordan hun skulle få mest mulig ut av denne lille gullgruven.

Sara satte forsiktig sin hvelvede dukkevogn på gulvet. Inni satt Emily, en dukke med porselensansikt og glassøyne som så rett frem med et uttrykk som var både kjent og hemmelig. Det var noe i blikket hennes som sa at hun visste mer enn hun sa.

"Jeg snakker med henne," forklarte Sara høflig, uten å blinke. "Ikke fordi hun svarer, men fordi jeg gjør det."

Miss Minchin lo tørt og klappet Sara på skulderen med en hånd som føltes kald gjennom kappen. "Vi skal nok lære deg nyttige ting, min kjære," sa hun og tenkte på regning, fransk og god oppførsel. Sara så opp på henne med store, alvorlige øyne og tenkte på eventyr, på prinsesser i tårn og på skip som seilte over hav som var blåere enn noen himmel.

De første dagene på skolen gikk i et monotont tempo: lyddempede korridorer der fottrinnene knirket mot de gamle plankene, og den tunge lukten av blekk, kritt og voksduk som hang i luften som et usynlig teppe. Sara fulgte timene uten å nøle. Hun svarte klart på fransk, leste fort og skrev pent, og håndskriften hennes var jevn som perler på en snor. Hun var høflig uten å være redd, og hun skrøt aldri når hun kunne noe. Hun bare kunne det, som om det var det mest naturlige i verden.

De andre jentene stirret. Noen hvisket bak hendene. Noen så på henne med en blanding av beundring og mistenksomhet.

Lavinia, den eldste i klassen, løftet haken og så på Sara som om hun var en insekt som hadde forvillet seg inn i en fin stue. Lavinia hadde vært dronningen i klassen helt til nå, og hun likte ikke tronrøvere.

Ermengarde St. John, en tung og rødmusset jente med store hender og et snilt ansikt, hvisket til Sara i pausen. Hun sa at hun hatet lesing, at ordene alltid fløt sammen foran øynene hennes, men at hun elsket historier. Hun elsket dem så mye at det gjorde vondt, fordi hun aldri klarte å huske dem selv.

Lottie Legh var for liten for stort internatliv. Hun var knapt fire år, og gråt etter moren hver dag. Hun kastet vottene i veggen og sparket i gulvet når ingen så på. Men Sara så på. Hun satte seg ned på gulvet ved siden av den lille jenta, rett på de kalde plankene, og sa: "Hvis jeg var din mor, ville jeg synge deg en sang om et skip over havet." Og så gjorde hun det. Stemmen hennes var myk og klar, og Lottie sluttet å gråte. Lottie så på Sara som om hun var et mirakel.

I kjelleren, der lyset var gult og fuktig, gikk Becky med et vannspann nesten så stort som henne selv. Hendene hennes var røde og sprukne, og hun gikk barbeint på de kalde steinene. Hun gløttet opp trappen når døren til klasserommet sto på gløtt, og så Sara sitte rak i ryggen med Emily i fanget, som en liten dronning midt i et hav av fremmede. Becky sukket og bøyde seg over spannet. Verden var ikke rettferdig, men noen ganger var det fint å se på noen som var vakker og modig.

Kaptein Ralph Crewe ble en uke i London. Han hadde sagt at han måtte ordne papirer, men egentlig ville han bare være sammen med Sara litt lenger. De gikk i butikker med store glassvinduer der man kunne se hele verden: kinesisk silke, indiske tepper, franske parfymer. De drakk te på en salong med speil i gullrammer og små kaker som smuldret på tungen. De gikk til og med og så på hesten som var kjøpt på forhånd, en vakker, skjelvende skapning med mørke øyne, som skulle stå i stallen i India og vente på at Sara skulle ri den.

Hver kveld, før hun sovnet, fortalte han henne at hun var den tapreste, modigste jenta i verden. Han sa det med et alvor som ikke var påtatt, men ekte. Sara svarte at hun skulle trene på å være en prinsesse, også når det ikke var lett. Hun sa det fordi hun hadde hørt det en gang i en historie, og fordi det føltes riktig. Han lo, men han husket setningen.

Den kvelden før han dro, ga han henne Emily. Dukken var kledd i en kjole av blå silke, med håndsydde blonder og en liten lommebok i skinn.

"Hun er den siste dukken," sa han. "Ikke fordi det ikke finnes flere, men fordi du ikke lenger trenger flere."

Sara nikket alvorlig. Hun tok Emily i armene og så på faren med de store, mørke øynene sine. "Når du er langt borte," sa hun, "skal jeg fortelle Emily alt, og late som. Jeg skal late som jeg er en prinsesse, også når jeg ikke føler meg som en."

"Du er jo min prinsesse," svarte han og strøk henne over håret. Hånden hans var varm og trygg.

Så dro han. Vognen rullet bort gjennom morgentåken, og hjulene lagde en jevn, dump lyd mot brosteinen. Sara sto ved vinduet og løftet hånden. Hun ble stående der helt til vognen ble et punkt og forsvant inn i tåken. Hjertet hennes stakk, men hun rørte seg ikke. Hun visste at late som kunne være en redning, og hun hadde bestemt seg for å være modig.

Miss Minchin var vennlig i den høflige måten voksne kan være når noen betaler dem godt. Hun smilte med tennene, men ikke med øynene. Hun likte å vise frem Saras silkekjoler til besøkende mødre, og ba Sara uttale franske dikt med den klare, rene stemmen sin. Sara gjorde det uten å rødme, som om det var det mest naturlige i verden. Det irriterte lavinia.

Lavinia fnyste og hvisket til venninnene sine at det ikke var vanskelig å være flink når man var bortskjemt og hadde hatt privattimer siden man var tre. Sara hørte det, men svarte ikke. Hun satt heller stille og fant på historier i hodet. Om en jomfru i et tårn som ikke gråt, men telte skyene. Om en drage som elsket kake og ble venn med en baker. Om en hemmelig prinsesse som bar en krone av usynlighet, slik at ingen kunne se den, men alle kunne kjenne at hun var noe spesielt.

Hun fortalte historiene for Ermengarde, som begynte å le av seg selv når hun leste feil. For det gjorde mindre vondt når de to kunne le sammen. Hun fortalte dem for Lottie, som trengte sanger og myke ord for å sovne om kvelden. Og hun fortalte dem for Becky, når hun noen ganger listet seg opp til loftet med en armfull ved og fant Sara sittende ved det lille karnappvinduet. Becky elsket måten Sara kunne få et støvete loftsvindu til å bli et rundglanset vindu i et slott. Sara bare så ut av det, som om det var akkurat det det var, og plutselig ble det det. Det var magi, på en måte, tenkte Becky. Sara kunne gjøre hverdagen til et eventyr.

I brevene fra India tegnet kaptein Crewe små kart over gater og elver, og fortalte vitsene han hørte på markedet. Han skrev om hvordan nettene luktet av krydder og regn, av jasmin og brennende ved. Han skrev om en gruveinvestering, nesten uten å nevne det, som om det var en bivirkning av å være voksen, noe som bare skjedde.

"Jeg har en venn, Mr. Carrisford," skrev han. "Han er klokere enn meg og har en plan."

Sara la brevet under puten og hvisket det høyt for Emily om kvelden. Hun fortalte Emily om kartene, om elvene og krydderduften, om Mr. Carrisford som var klok. Emily så på henne med sine blanke glassøyne og sa ingenting, men det var akkurat slik Sara ville ha det.

Dagene fløt. Alle visste at Saras fødselsdag nærmet seg, for Miss Minchin hadde bestilt kaker og blomster og sendt ut invitasjoner. Hun ville imponere byen, vise frem hvor rik og fin hun hadde råd til å være. På morgenen av selve dagen sto Sara i salongen med bånd i håret og en kjole i lyserosa silke. Bordet var dekket med krystallglass og sølvfat. Lys ble tent, og alle jentene smilte som om alt var en forestilling. Lavinia prøvde å ikke se sjalu ut, men det gikk dårlig.

Lyden av silkepapir som ble revet opp. Gaver. En bok med gullsnitt. Et lommetørkle med broderte initialer. En liten kam i skilpaddeskall. Sara sa takk for hver eneste gave, som om hver bittelille var den viktigste i verden.

Så gikk døren opp, og en mann i svart dress med en portefølje kom inn. Han så alvorlig ut. Han hvisket med Miss Minchin i hjørnet. Miss Minchins ansikt endret seg. Munnen hennes ble tynn som en strek, og øynene hennes ble kalde.

Nyheten kom ikke som et skrik, men som en skygge som langsomt senket seg over alt. Mannen i svart sa ord som fløt i luften og landet tungt: tropisk feber, konkurs, borte. Han sa kaptein Crewe hadde tapt alt, hver eneste mynt, hver eneste investering. Han hadde blitt syk, veldig syk, og han hadde dødd.

Først skjønte ingen noe. Det var kaker og lys og gaver, og så, på et øyeblikk, var alt feil. Det var som når noen blåser ut alle lysene på en gang, og man står igjen i et mørke som føles tykkere enn det burde være. Sara sto helt stille. Hun holdt Emily hardt inntil seg, men så mykt at hun ikke skulle ødelegge noe. Hun sa ingenting.

Miss Minchin slukket ikke bare lysene; hun slukket hele bursdagen. "Ta bort alt," sa hun til tjenerne. "Sett det i skapet. Det skal ikke spises." Hun så på Sara som på en regning som ikke kunne betales, som på en ødelagt vare. "Du er ikke lenger en elev her," sa hun høyt og kjølig, slik at alle kunne høre. "Du skylder oss penger. Din far har ingenting igjen. Ingenting. Hvis du skal bli, får du arbeide. Du får gjøre nytte for deg."

Sara nikket. Hun kjente på en hul lyd inne i brystet, som et rom uten møbler, som et ekko av noe som en gang hadde vært der. "Jeg skal være en prinsesse," sa hun inne i seg selv, i mørket som kom. Hun sa det om og om igjen, som et mantra, som et løfte.

Det neste som skjedde, var ikke raskt. Det skjedde sakte, slik fattigdom ofte gjør. Saras fine silke ble byttet ut med en tynn, svart kjole som hadde tilhørt en annen jente og var slitt i sømmene. En tynnere kåpe, uten fôr, fulgte med. Gullsandalene ble til utslitte støvler som var for store og ga gnagsår. Hun fikk et kaldt loftsrom med skråtak, der vinduer trakk og en jernovn aldri ble varm lenge nok. Veggene var nakne, og gulvet var av ubearbeidede planker.

Hun ble sendt ut for å kjøpe kull og melk, og hun bar tunge sekker opp trappene. Hun bar ved og tente bål i andres rom. Hun leste høyt for småjentene om kvelden for en skilling, mens stemmen hennes ble trett. Hun løp ærender til skredderen og til bakeren. Hun spiste rester, og noen ganger ingenting. Hun frøs. Hendene hennes sprakk i kulden.

Men hun lot som. "Det er nå jeg øver," sa hun til Emily på loftet om kvelden. "En prinsesse er en prinsesse også når hun bærer bøtter." Hun rettet ryggen og gikk med hodet løftet, selv når vintervinden bet i kinnene.

En dag, da magen skrek av sult og alt føltes grått, fant Sara en mynt i snøen utenfor en bakerbutikk. Den glitret mot det hvite. Hun bøyde seg og tok den opp. Den var varm i hånden hennes, eller kanskje det bare var håpet som var varmt. Hun gikk inn, kjøpte varme boller, og duften slo henne i ansiktet som et omfavn. Utenfor sto en jente enda tynnere enn henne, med blå lepper og tomme øyne. Sara så på de varme bollene, kjente varmen fra papirposen mot fingrene, og så på jenta. Hun ga henne fem av seks.

Bakerkvinnen sto i døråpningen og så det. Hun sa ikke at det var dumt. Hun ble stille, som om noe inne i henne hadde stått oppreist for første gang på lenge. Hun så på Sara som om hun så noe hun ikke helt forsto.

Det var kvelder da London var en blågrå skål av tåke og regn, og gatene glinset som våt silke. Da pleide Ermengarde å snike seg opp trappen til loftet, med en bok hun ikke forsto og en pose rosiner hun forsto veldig godt. De la seg på gulvet med beina mot den kalde ovnen, og Sara gjorde matteoppgaver morsomme. Hun gjorde brøk til historier om kaker som ble delt, og prosent til skatter som ble funnet. Hun gjorde triste dikt til eventyr som ble mindre skremmende hver gang hun leste dem.

En natt kom Becky med en skive brød drysset med sukker, pakket inn i et lommetørkle som hun hadde vasket selv. Lottie listet seg opp bak henne med en dukke som manglet en arm, men som var elsket likevel. Det var et lite selskap på loftet, med latter som ble kvalt hver gang trinnene knirket i trappen. Sara fortalte om en prinsesse som var fanget under en trapp, og som fant veien ut ved å være trofast mot alt godt, selv når ingen så det. Hun fortalte om lyset som alltid finner en vei gjennom sprekkene.

Da døren plutselig fløy opp, sto Miss Minchin der, svart og truende i døråpningen. Øynene var mørke av sinne. "Hva er dette?" brølte hun.

"En prinsesse," sa Sara rolig, og reiste seg. "Beklager at det ikke ser slik ut."

De ble straffet, alle sammen. Beckys rom ble enda kaldere; hun fikk ikke lov til å ha lys om kvelden. Men gruvene i Saras øyne ble ikke dypere; de ble klarere. Noe inne i henne vokste seg sterkere for hver urettferdighet.