Far Bjørn i hjørnet

Det var en gang en mann som bodde dypt, dypt inne i skogen. Han hadde mange geiter og sauer, men han kunne ikke beholde en eneste en på grunn av Gråbein, ulven.

Til slutt sa han: "Jeg skal snart fange Gråbein," og han satte i gang med å grave en felle. Da han hadde gravd den dyp nok, satte han en stang midt i gropen. På toppen av stangen satte han et brett, og på brettet la han en liten hund. Over gropen bredte han ut greiner, løv og annet rask, og på toppen av alt strødde han snø, så Gråbein ikke skulle se gropen under.

Da kvelden falt på, ble den lille hunden lei av å sitte der. "Voff, voff," sa den, og bjeffet mot månen. Akkurat da kom en rev listende forbi, som trodde det var en fin tid for jakt.

Med et hopp gikk han hodestups ned i fellen.

Senere på natten ble den lille hunden trøtt og sulten og begynte å pipe og hyle: "Voff, voff." I samme øyeblikk kom Gråbein travende forbi, som trodde han skulle få seg en feit biff. Han gjorde også et sprang og gikk hodestups ned i fellen.

Mot daggry begynte det å snø med nordavind. Den lille hunden frøs og skalv. Den var så trøtt og sulten at den ropte: "Voff, voff," og bjeffet og hylte. Da kom en bjørn trampende forbi, som trodde han kunne få seg en munnfull til frokost. Han rotet blant greinene til også han gikk bump, hodestups ned i fellen.

Senere på morgenen kom en gammel tiggekone trasende fra gård til gård med en sekk på ryggen. Da hun så den lille hunden hyle, kunne hun ikke la være å gå nærmere for å se om noen ville dyr hadde falt i gropen i løpet av natten. Hun krøp opp på knærne og kikket ned.

"Har du endelig falt i gropen, Mikkel?" sa hun til reven, for han var den første hun så. "En svært god plass for en hønsetjuv som deg. Og du, Gråpote," sa hun til ulven, "mange geiter og sauer har du revet i stykker. Nå skal du straffes. Bevare meg vel! Du også, Bjørn? Sitter du i dette rommet, hesteflåer? Vi skal strippe deg og flå deg, og hodeskallen din skal spikres på veggen." Da hun bøyde seg over mot bjørnen, falt sekken hennes over ørene og dro henne ned. Slafs! Ned gikk den gamle kjerringa, hodestups i fellen.

Så satt de alle der og glante på hverandre i fire hjørner: reven i ett, Gråbein i et annet, Bjørn i et tredje, og den gamle kjerringa i et fjerde.

Så snart det var lyst, begynte Mikkel å vri og vende seg, for han trodde han kunne komme seg ut. Men den gamle kona ropte: "Kan du ikke sitte stille, din snurrebass-tyv, og slutte å vri og vende deg? Bare se på Far Bjørn i hjørnet, som sitter så gravhøytidelig som en dommer." For nå tenkte hun at hun like gjerne kunne bli venner med bjørnen. Men akkurat da kom mannen som eide fellen. Først dro han opp den gamle kona, og etterpå drepte han alle dyrene, uten å spare verken Far Bjørn i hjørnet, Gråbein, eller Mikkel, snurrebass-tyven. Den natten, i det minste, tenkte han at han hadde gjort en god fangst.