Døden og doktoren (norsk oversettelse)

Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann fra Nordland. Den mannen var en mester til å brygge øl; det var så uvanlig godt at maken ikke fantes. Da gutten skulle slutte i tjenesten og mannen skulle betale ham lønnen han hadde opptjent, ville han ikke ha annen betaling enn en tønne juleøl. Han fikk den og dro av gårde med den, og han bar den både langt og lenge, men jo lenger han bar tønnen, desto tyngre ble den, og så begynte han å se seg om etter om noen kom som han kunne drikke med, så ølet minket og tønnen ble lettere. Etter lang, lang tid møtte han en gammel mann med stort skjegg.

«God dag,» sa mannen.

«God dag igjen,» sa gutten.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Å, jeg ser etter noen å drikke med så jeg kan få tønnen min lettere,» sa gutten.

«Kan du ikke drikke med meg like godt som med noen annen?» sa mannen. «Jeg har reist både fjernt og nært, og jeg er både trett og tørst.»

«Ja, hvorfor skulle jeg ikke det?» sa gutten. «Men si meg, hvor kommer du fra, og hva slags mann er du?»

«Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmelen,» sa mannen.

«Jeg vil ikke drikke med deg,» sa gutten. «For du gjør slik forskjell på folk her i verden, og deler ut rettighetene så ujevnt at noen blir så rike og noen så fattige. Nei, med deg vil jeg ikke drikke.» Og med det travet han av gårde med tønnen sin igjen.

Da han var kommet et stykke lenger, ble tønnen for tung igjen. Han tenkte at han aldri orket å bære den lenger hvis det ikke kom noen han kunne drikke med og dermed minske ølet i tønnen. Jo, han møtte en stygg, skranglete mann som kom fort og sint.

«God dag,» sa mannen.

«God dag igjen,» sa gutten.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Å, jeg ser etter noen å drikke med så jeg kan få tønnen min lettere,» sa gutten.

«Kan du ikke drikke med meg like godt som med noen annen?» sa mannen. «Jeg har reist både fjernt og nært, og jeg er trett og tørst.»

«Ja, hvorfor ikke?» sa gutten. «Men hvem er du, og hvor kommer du fra?»

«Hvem jeg er? Jeg er Djevelen, og jeg kommer fra helvete. Det er der jeg kommer fra,» sa mannen.

«Nei,» sa gutten. «Du bare plager og piner fattigfolk, og hvis det er noe ulykke på gang, sier de alltid at det er din skyld. Jeg vil ikke drikke med deg.»

Så gikk han langt, og lenger enn langt igjen, med øltønnen på ryggen, til han syntes den ble så tung at han ikke kunne bære den lenger. Han begynte å se seg om igjen etter om noen kom som han kunne drikke med og lette tønnen. Etter lang, lang tid kom det enda en mann. Han var så tørr og mager at det var et under at knoklene hang sammen.

«God dag,» sa mannen.

«God dag igjen,» sa gutten.

«Hvor skal du hen?» spurte mannen.

«Å, jeg bare ser meg om etter om jeg kunne finne noen å drikke med, så tønnen min kunne lettes litt. Den er så tung å bære.»

«Kan du ikke drikke med meg like godt som med noen annen?» sa mannen.

«Jo, hvorfor ikke?» sa gutten. «Men hva slags mann er du?»

«De kaller meg Døden,» sa mannen.

«Du er nettopp den rette mannen for meg,» sa gutten. «Jeg er glad for å drikke med deg.» Og med det satte han ned tønnen og begynte å tappe øl i en bolle. «Du er en ærlig og pålitelig mann, for du behandler alle likt, både rik og fattig.»

Så drakk han for Dødens helse, og Døden drakk for hans. Døden sa at han aldri hadde smakt maken til drikke. Siden gutten likte ham, drakk de bolle etter bolle til ølet minket og tønnen ble lett.

Til slutt sa Døden: «Jeg har aldri kjent en drikk som smakte bedre eller gjorde meg så godt som dette ølet du har gitt meg, og jeg vet nesten ikke hva jeg skal gi deg til gjengjeld.» Etter å ha tenkt en stund sa han at tønnen aldri skulle bli tom, uansett hvor mye de drakk av den, og ølet som var i den skulle bli en helbredende drikk. Ved hjelp av denne drikken kunne gutten gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Han sa også at når gutten kom inn i rommet til en syk, skulle Døden alltid være der og vise seg for ham. Det var et sikkert tegn: Hvis gutten så Døden ved fotenden av sengen, kunne han helbrede den syke med en slurk fra tønnen; men hvis Døden satt ved hodeputen, fantes det ingen helbredelse eller medisin, for da tilhørte den syke Døden.

Gutten ble snart berømt og ble hentet fra fjern og nær. Han hjalp mange tilbake til helsen som var blitt oppgitt. Når han kom inn og så hvordan Døden satt ved den sykes seng, forutsa han enten liv eller død, og spådommen hans slo aldri feil. Han ble både rik og mektig, og til slutt ble han kalt til en kongedatter langt, langt borte i verden. Hun var så alvorlig syk at ingen doktor trodde han kunne hjelpe henne, og derfor lovet de ham hva det skulle være han ønsket seg, bare han reddet livet hennes.

Da han kom inn på prinsessens rom, satt Døden ved hodeputen hennes. Men mens han satt der, blundet og nikket han. Mens han gjorde det, følte hun seg bedre.

«Nå står det om liv eller død,» sa doktoren. «Og slik jeg ser det, frykter jeg at det ikke er noe håp.»

Men de sa at han måtte redde henne, om det så kostet land og rike. Så så han på Døden. Mens Døden satt der og blundet igjen, ga doktoren tegn til tjenerne om å snu sengen så raskt at Døden ble sittende igjen ved fotenden. I det øyeblikket de snudde sengen, ga doktoren henne drikken, og livet hennes ble reddet.

«Nå har du narret meg,» sa Døden, «og nå er vi skuls.»

«Jeg ble tvunget til det,» sa doktoren, «ellers hadde jeg mistet land og rike.»

«Det hjelper deg lite,» sa Døden. «Din tid er ute, for nå tilhører du meg.»

«Vel,» sa gutten, «det som må skje, må skje. Men vil du la meg få tid til å lese Fadervår først?»

Ja, han kunne få lov til det. Men han passet meget godt på å ikke lese Fadervår. Alt annet leste han, men Fadervår kom aldri over leppene hans, og til slutt trodde han at han hadde narret Døden for godt og alltid. Men da Døden syntes han virkelig hadde ventet for lenge, gikk han til guttens hus en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår malt på den rett overfor sengen hans. Så da gutten våknet om morgenen, begynte han å lese på tavlen, og han var ikke helt klar over hva han gjorde før han kom til «amen». Men da var det akkurat for sent, og Døden tok ham.