Alice i Eventyrland

Alice satt ved elvebredden med søsteren sin og kjedet seg. Boken søsteren leste i hadde verken bilder eller samtaler. Da en hvit kanin med rosa øyne løp forbi og sa at den kom for sent, reiste Alice seg uten å tenke. Kaninen dro en klokke opp av vestelommen. Det var så rart at hun måtte følge etter. Den forsvant inn i et hull under hekken, og Alice kastet seg etter.

Fallet var langt, men ikke skremmende. Hyller og skap gled forbi. Hun tok en krukke merket Appelsinmarmelade, men den var tom. Til slutt landet hun mykt på tørre blader. Foran henne var en lang gang. Hun løp etter Kaninen, men mistet den, og kom inn i en stor sal med mange låste dører. På et lite glassbord fant hun en gyllen nøkkel. Den passet ikke i de store dørene, men bak et forheng lå en bitteliten dør. Gjennom den så hun en hage med mørke busker og lyse stier. Hun var for stor til å komme inn.

På bordet stod en flaske med etikett DRINK ME. Hun drakk, og krympet til en tommehøy jente. Nøkkelen lå igjen på bordet, altfor høyt. Hun begynte å gråte. Så fant hun en liten kake med ordene EAT ME. Hun spiste, og vokste så fort at hodet dunket i taket. Hun satt fast i sine egne altfor lange armer og bein. Tårene hun hadde grått da hun var liten, ble til en skinnende pøl. Nå svømte hun i sin egen tåresjø.

I sjøen møtte hun en redd Mus og flere fugler. De var våte og trengte å bli tørre. Musen holdt en så tørr historietime at det nesten knaste, og Dodoen ordnet et kakusløp: alle løp i sirkler, og alle vant. Alice delte ut drops og fikk en fingerbøll i premie. Da hun fortalte om katten sin, Dinah, som var flink til å fange mus og småfugl, ble alle stille og trakk seg unna. Hun stod alene igjen.

Den hvite Kaninen kom løpende og trodde hun var hushjelpen Mary Ann. Han ba henne hente hansker og vifte i huset hans. Inne fant hun en flaske uten etikett og tok en slurk. Hun vokste igjen, så mye at en arm stakk ut av vinduet og en fot hang i pipa. Utenfor ropte noen at de måtte sende Bill ned gjennom skorsteinen. Da føttene hennes sparket av seg asken, fløy firfislen til værs som en rakett. De truet med å brenne huset. Småstein suste inn og ble til småkaker. Hun smakte på en og krympet. Da slapp hun unna og løp inn i skogen.

I skogen møtte hun en altfor stor valp. Den var søt og farlig på samme tid. Hun ropte og lokket som om hun lekte, men hjertet dunket. Så snart hun kom unna, sank hun ned ved en sopp som var like stor som en parasoll. På soppen satt en blå larve og røykte vannpipe. Han spurte: Hvem er du? Alice visste ikke helt. Larven sa til slutt: En side av soppen gjør deg høyere. Den andre gjør deg lavere. Hun brakk av to biter, en fra hver side.

Hun kom til et lavt hus. Utenfor leverte en fisk utkledd som lakei en invitasjon. Innenfor var kjøkkenet fullt av pepper. Kokka kastet tallerkener, og Hertuginnen vugget et babybarn som hostet og nøs. Over peisen satt en stor katt med et bredt glis. Plutselig slang Hertuginnen babyen over i Alices armer og hastet av sted. Ute forvandlet babyen seg til en gris. Alice satte den ned, og grisen smatt inn i krattet.

Cheshire-katten dukket opp på en grein. Den fortalte at Hattemakeren og Mars-haren bodde i nærheten, og at begge var gale. Vi er alle gale her, sa katten. Alice bestemte seg for å besøke Mars-haren. Ved et langt bord under trærne satt Mars-haren, Hattemakeren og Syvsoveren. De bød henne vin, men det fantes ingen. De sa at Tiden var en person Hattemakeren hadde fornærmet, så klokken stod alltid på seks. Til slutt gikk Alice. Hun hadde fått nok.

Hun fant en dør i en trestamme og kom tilbake til den første hallen. Denne gangen tok hun nøkkelen først, smakte på riktig sopp, ble liten, låste opp døren og gikk ut i hagen. Der sto tre gartnere, formet som spillekort, og malte hvite roser røde. En prosesjon av kort marsjerte inn: soldater, fine damer, og til slutt Hjerter-kongen og Dronningen. Dronningen ropte av med hodet for alt og alle. Hun sa at alle skulle spille krokket.

Banen var humpete. Buer var soldater, kuler var pinnsvin, og køller var flamingoer. Midt i kaoset dukket Cheshire-kattens smil opp. Dronningen ville ha dom før kjennelse. Tøv, sa Alice. Av med hodet hennes, ropte Dronningen. Hun våknet. Hun lå ved elvebredden med hodet i søsterens fang. Hun fortalte om alt hun hadde opplevd. Søsteren kysset henne i pannen. For en merkelig drøm, sa hun. Alice sprang av gårde, lett i beina, som om hverdagen var blitt større av alt hun hadde sett.