Øksen

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en fattig ung mann som dro ut i verden for å søke lykken. Han gikk om bord på et skip som seilte over havet, og etter at de hadde seilt i et år og én dag, brøt det ut en voldsom storm. Regnet strømmet ned, vinden hylte så kraftig at skipet ble blåst miles utenfor kurs, og skipperen kunne ikke si hvor de befant seg. Midt på natten hørtes et vell av brak når skipet traff et skjær. Bølgene slo og banket mot det, kastet det hit og dit til alle om bord druknet, bortsett fra den fattige unge mannen.

Bølgene bar ham i land, mer død enn levende, og han lå på stranden til morgenen, da solen varmet ham og vekket ham fra besvimelsen. Han reiste seg, så seg rundt og utforsket stedet, og oppdaget at det var en øy. Det tok ham ikke lang tid å gå rundt den, og han så at den var liten, uten annet land i sikte så langt øyet kunne se. Øya var dekket av trær som bar frukt og blomster, bananer og kokosnøtter, og det var kilder med ferskvann. Men det var ingen fugler i trærne og ingen dyr som løp rundt på bakken. Så levde han av frukt og røtter og gjorde det beste han kunne.

En dag, til sin store overraskelse, så han en svart ting på himmelen. Enda mer overraskende var det at den svarte tingen ikke hadde noen vinger, men likevel fløy den. Den kom nærmere og nærmere, helt til han så at det var en stor, vill gris. Hvordan kunne en gris fly gjennom luften? Han gned seg i øynene og så igjen; ja, det var uten tvil en gris, som fløy nærmere og nærmere til den nådde øya. Han gjemte seg bak en busk og så på mens grisen sank langsomt ned mot bakken og la seg under et tre. Snart sov grisen tungt og snorket. Den unge mannen krøp nærmere, og til sin forbløffelse så han ved siden av grisen den mest praktfulle diamanten han noensinne hadde sett. Den lyste og glitret i solen, og så ut som en ildkule. Han gikk forsiktig bort til grisen, tok tak i diamanten, og grisen, som var svært søvnig, fortsatte å snorke. Mens han vendte diamanten i hånden og så den flimre, tenkte han plutselig: «Hva om grisen våkner?

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den ser vild ut, med store, skarpe støttennene, og jeg har ingenting å forsvare meg med. Om bare jeg var oppe i det treet...» Men hva i all verden hadde skjedd? I det samme tanken slo ham, befant han seg plassert oppe i tretoppen.

En stund var han helt forvirret og svimmel. Så begynte han å lure på om diamanten hadde utført dette miraklet. Bare for å teste det, ønsket han seg derfor ned igjen, og der var han, uten å vite hvordan! Han innså at han hadde en magisk diamant, noe han måtte ta godt vare på. Han ønsket seg derfor opp i treet igjen.

Da han var oppe der igjen, plukket han en nøtt fra en gren og slapp den på grisens nese. Grisen våknet, løftet hodet og så seg rundt etter diamanten. Du skjønner, denne grisen var egentlig ingen gris i det hele tatt, men en stor trollmann som fløy rundt i den skikkelsen fordi han var så ond som det går an å være. Han foretrakk å være en gris fremfor å være et menneske. Det finnes mange mennesker som er slik, bare at de ser ut som mennesker, og vi vet ikke forskjellen.

Da grisen så at diamanten var borte, ble den rasende, for all dens kraft lå i den diamanten. Uten den var den ikke mer enn en hvilken som helst annen gris. Den stirret, knurret og så seg rundt – ned, opp – og så fikk den øye på mannen som hadde sluppet nøtten på snuten dens. Dens raseri kjente ingen grenser. Den skummet om munnen og løp rundt treet, men den unge mannen bare lo og slapp flere nøtter. Det gjorde grisen skikkelig sint, men griser kan ikke klatre i trær, og den så at diamanten var borte, og med den all dens magi. I sin vanvidd styrtet den rett mot treet og stakk støttennene sine rett inn i stammen. Der satt de fast, og uansett hvor hardt den trakk, klarte den ikke å få dem ut.

Den unge mannen ønsket seg ned, fant en stor stein og slo grisen i hodet til den var død. Så holdt han diamanten over grisen slik at solens stråler skinte gjennom den, og diamanten var så fin og sterk at det i løpet av kort tid fylte luften med en deilig duft av stekt svin. Hele grisen var stekt til perfeksjon, med sprø svor. Han tok et skarpt skjell fra stranden, skar opp skiver og spiste. Det var det beste måltidet han hadde spist siden forliset.

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da han var ferdig, slo det ham at hvis grisen kunne fly, kunne han også det. Med diamanten i hånden ønsket han å fly til nærmeste land. Han kjente at han løftet seg og ble båret raskt over havet. Øya ble til en svart flekk, så til en prikk i det fjerne. Solen skinte varmt, bølgene glitret nedenfor, niser lekte, og flygefisker hoppet opp i lysglimt. Da solen gikk ned, kom han til en sandstrand og sto der og lurte på hva som skulle skje videre.

Da han så seg rundt, så han en tynn røykstøtte som steg opp bak noen busker. He satte diamanten i lommen og gikk mot den. Snart kom han til en merkelig liten hytte, og ved døren, på bakken, satt en mann uten ben. Om en hai hadde bitt ham, eller om han aldri hadde hatt noen, kan jeg ikke si, men der satt han som en sjakkbrikke. Han hadde på seg en pelslue og en kåpe, uten behov for bukser. Foran ham var det et bål, og over det en spidd med et ungt lam som stekte.

"God kveld, sir," sa den unge mannen.

"God kveld," svarte den andre.

"Kan du gi meg husly for natten?" spurte den unge mannen.

"Alt jeg har, kan du dele med meg," sa den beinlause gamle mannen.

De satte seg ned og spiste, men den unge mannen ble redd da han så den gamle mannen spise skinn, bein og alt mulig. Han likte ikke måten den gamle mannen så på ham på. I virkeligheten var denne gamle mannen en annen magiker, en venn av grismagikeren, og han pleide å spise reisende som kom hans vei. Han spiste ikke denne fordi gutten allerede ble stekt, men han planla å gjøre det senere.

"Hvordan kom du hit?" spurte den gamle mannen.

"Jeg fløy over havet," sa den unge mannen.

"Virkelig! Og hvordan klarte du det?"

Den unge mannen viste frem diamanten sin og forklarte dens kraft.

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hvis du gir meg diamanten din," sa den gamle mannen, "skal jeg gi deg øksen min. Du skjønner, jeg har ingen bein, så du lurer på hvordan jeg lever. Denne øksen er hemmeligheten min. Hvis jeg slår på skaftet og sier 'Tre og ild', flyr den av sted og kapper opp tre og tenner et bål. Hvis jeg slår på stålet og sier 'Hoder', hugger den av hodet på en geit eller hvilket som helst dyr jeg ønsker, og gir meg kjøtt. Jeg har bodd her i tusen år med denne øksen, og jeg er lei av dette stedet. Jeg vil se verden før jeg dør, og derfor vil jeg ha diamanten din."

"Greit," sa den unge mannen. "Det er en god handel." De byttet, og så snart øksen var i hans hånd, slo han på stålet og ropte: "Hoder!" I løpet av et øyeblikk skar øksen gjennom den gamle mannens hals som en kålrot, og han hadde ikke lenger noe hode, bare bein. Den unge mannen tok opp diamanten, gjemte den bort, og hadde nå to magiske gjenstander. Han velsignet lykken sin og sov fredelig i hytta.

Neste morgen, med diamanten i lommen og øksen på skulderen, la han ut på vei. Hele dagen gikk han gjennom skogen, helt til kvelden, da han så en annen hytte som lignet den første. Der satt en mann uten armer, som et par kompasser, på en trestubbe. Foran ham stod en annen stubbe med en stor bolle med melk, som han drakk av. Da han så den unge mannen, tippet han bollen med haken, og øyeblikkelig omgav en dyp, brølende elv ham og hytta hans. Han satt midt i den og lo av den unge mannens overraskelse. Men den unge mannen ønsket seg raskt over elva, og nå var det hans tur til å le.

"Hvordan i all verden gjorde du det?" spurte den sjokkerte armløse mannen.

"Å, det er ingenting," sa den unge mannen og viste fram diamanten sin.

Den gamle mannens øyne glitret ved synet, og han ville ha den.

"Jeg gir deg denne bollen for den diamanten," sa han. "Det er en ønskebolle. Når du er sulten, ønsker du deg noe – melk, suppe, vin – og det dukker opp. Og hvis du tipper den over, strømmer en enorm elv ut og oversvømmer et land eller drukner fiendene dine."

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Herregud! Det er en fantastisk bolle. Greit, jeg bytter," sa den unge mannen, og de byttet. Den gamle mannen tok diamanten og så den glitre, men ikke lenge. Den unge mannen slo til øksen og ropte: "Hoder!" I løpet av et øyeblikk skar øksen gjennom den gamle mannens hals som en agurk, og han hadde ikke lenger noe hode, bare armer. Den unge mannen tok tilbake diamanten og hadde nå tre fantastiske ting. Han ønsket seg vin i bollen, drakk og sovnet lykkelig.

Neste morgen, etter et måltid fra bollen, la han ut igjen. Etter å ha gått i flere timer, hørte han i det fjerne en høy lyd av rub-a-dub-dub, rub-a-dub-dub, boom, boom, boom. Han fikk lyst til å løpe vekk, men med et anstrengt forsøk gikk han mot lyden, som ble sterkere og sterkere, helt til han kom til en liten lysning. Plutselig hørtes en rasling, mas og trengsel, og ut fra trærne kom en enorm flokk med elefanter, løver, tigrer, ulver og alle slags ville dyr, stive av skrekk og løpende av sted i full fart. De var for redde til å legge merke til ham og forsvant inn i skogen.

Støyen stilnet, men snart kom han til en annen lysning, og ved enden sto en hytte. Foran den satt en stor, svart kjempe med en tromme.

"God dag til deg!" brølte kjempen.

"God dag," sa den unge mannen, ganske redd.

"Kom og spis noe!" brølte kjempen.

"Takk," sa den unge mannen.

De satte seg ned, men den unge mannen, skeptisk til kjempens mat, tok frem skålen sin og ønsket seg litt suppe. Han nippet til den.

"Hva er det?" spurte kjempen.

Den unge mannen forklarte at det var en ønskeskål som ga ham all maten han ønsket seg. Kjempen, henrykt, tenkte på hvor lett livet ville bli med den skålen.

"Jeg vil kjøpe den skålen!" brølte han.

"Hva vil du gi meg for den?" spurte den unge mannen.

"Jeg vil gi deg denne trommen," sa kjempen. "Hvis du slår på den ene siden, vil alle som hører den løpe vekk."

"Å, det er derfor løvene og tigrene løp!" sa den unge mannen.

"Ja," sa kjempen. "Og hvis du slår på den andre siden, vil en hær av soldater og hester dukke opp fra bakken for å forsvare deg."

"Greit, her er den," sa den unge mannen, og overrakte skålen.

# book_id: global-gutenberg-translation-20d787e23eed4b8a92608e5143792cb4
# book_title: Øksen
# chapter_id: 1-oksen
# chapter_title: Øksen
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kjempen tok den med glede, og – forferdelig å fortelle – ønsket seg en skål full av blod! Han begynte å drikke, men ble aldri ferdig, for idet han stakk nesen ned i skålen, slo den unge mannen til med øksen og ropte: "Hoder!" Øksen kom styrtende ned på kjempens hode og delte det i to.

Den unge mannen, glad for å være kvitt kjempen, gikk inn i hytta. Der, langs veggene, hang likene av reisende som hadde kommet forbi; bundet fast til stolpene, tørket som støv og skrumpet sammen. Denne kjempen pleide å fange reisende og suge blodet deres til de var tørket ut. Da han så hvor nær han hadde sluppet unna, bestemte den unge mannen seg for å dra. Han tok opp skålen og trommen, sjekket at øksen og diamanten var trygge, og ønsket seg til porten til den nærmeste byen.

Kongen i den byen var en grusom konge. Han ranet og myrdet til og med sine egne undersåtter, og han viste ingen nåde mot fremmede. Da han hørte at en fremmed var utenfor porten, bestemte han seg for å more seg litt og sendte en gruppe soldater for å hente ham. Den unge mannen slo på trommen sin, og alle soldatene løp av gårde! Rasende lot kongen dem halshugge og sendte et regiment. Det samme skjedde. Kongen ble enda sintere og beordret hele hæren sin til å marsjere mot den fremmede, mens han selv ledet dem. Så veltet den unge mannen ønskebollen sin, og en brølende flom skylte over sletten og druknet alle soldatene, bortsett fra kongen, som galopperte tilbake til byen og klatret opp på muren. Så slo den unge mannen med øksen sin og ropte: «Hoder! Jeg vil ha kongens hode!» Øksen fløy gjennom luften som en bumerang, skar av kongens hode og brakte det tilbake. Folket jublet av glede.

Så slo den unge mannen på den andre siden av trommen sin, og se! Jorden skalv, det åpnet seg hull overalt, og fra hvert hull sprang en kriger fullt bevæpnet. Omringet av hæren sin marsjerte han inn i byen, ble konge og levde lykkelig i all fremtid. Og jeg håper vi kan bli halvparten så lykkelige som han var.