Prosessen

FRANZ KAFKA

PROSESSEN ROMAN

FORLAGET DIE SCHMIEDE

BERLIN
1925

FØRSTE KAPITEL
PÅGREPELSE · SAMTALE MED FRAU GRUBACH · DERETTER FRÄULEIN BÜRSTNER
Josef K. levde en morgen våknet han, det var ennå ikke ganske lyst, han lå i sengen og så på den åpne døren inn til forværelset, uten at han først la merke til at det var fremmede mennesker der. Da han først ble oppmerksom på dem, ble han overrasket. Det var to herrer i gamle, svarte frakker, med sløyfer og hatter, som sto på terskelen og så rolig på ham. De så ut som om de ventet på noe.
«Hvem er dere?» ropte K. og satte seg opp i sengen.
De svarte ikke, men så på ham som om de ventet på at han skulle si noe mer. K. så seg om, han var i sitt eget værelse, det så ut som i går: det var et rom på omtrent ti kvadratmeter, med et skrivebord, en sofa, en kommode og en stor seng. Han la seg tilbake i sengen og slapp armene ned. «Hva er dette for en komedie? Kan dere ikke svare? Jeg har da vel ikke gjort noe galt.»
«Det er riktig,» sa den ene, «det har vi hørt. Men si meg, hva har De egentlig tenkt å gjøre?»
«De er altså arrestert,» sa den andre.
«Ja, det er vi nødt til,» sa den første, «De er arrestert. Det er ikke noe å diskutere.»
«Nei,» sa K., «det er ingenting å diskutere. Men hva vil dere egentlig? Hvorfor kommer dere inn til meg?»
Han satte seg på sengekanten og så på dem. «Vi kommer fra retten,» sa de.
«Hvilken rett?»
«De er arrestert,» gjentok den første. «Det er alt vi har å si. Gå nå og kled Dem.»
«Det er vel ikke nødvendig,» sa K., «jeg har det bra som jeg er.»
«De må kle Dem,» sa den andre.
«Hvorfor det? Hvem har gitt ordre om dette? Er det kanskje noen lov som sier at man må kle seg når man blir arrestert?»
«Det vet vi ikke,» sa de. «Men vi har ordre om å påse at De er skikkelig kledd. Det er ikke vår sak hvorfor. Vær så snill, ikke gjør vanskeligheter. Vi har det travelt.»
K. tenkte seg om. «Hva er dette for en dumhet,» sa han for seg selv. «Livet mitt er fullstendig undergrav. Arrestert! Men jeg har aldri gjort noe galt. Å, hvilken tid! Hva vil de?»
«Det kommer vi til å få vite,» sa den første. «Men først må De kle Dem. Vi har også beslaglagt noen papirer som De må gjennomgå.»
«Hvilke papirer?»
«Det skal De få se. Kom med oss til spisestuen. De kan spise frokost der.»
«Jeg har ikke lyst til å spise,» sa K. «Jeg vil heller sove lenger.»
«Det går ikke an,» sa den andre. «De har ikke tid. Vi har en bil som venter nede i gaten.»
«En bil? Hvor skal vi hen?»
«Til retten,» sa den første. «Til avhør.»
«Det kan De gjøre her,» sa K. «Jeg har ikke lyst til å gå ut, jeg har det travelt.»
«Det har De ikke,» sa de. «De er arrestert, De har ikke noe travelt.»
«Jeg har det travelt,» sa K., «jeg må på banken.»
«Det er ikke mulig,» sa den første. «De er arrestert, og De har ikke noe travelt annet enn å komme til retten.»
«Hvilken rett?»
«Det skal De få vite,» sa den andre. «Kom nå.»
De førte ham inn i spisestuen. Det var et stort rom med et vindu ut mot gaten. På bordet sto det en tallerken med smørbrød og en kopp kaffe. K. så på dem og sa: «Jeg har ikke lyst til å spise.»
«Det spiller ingen rolle,» sa den første. «De må spise, for De får ikke noe mer før langt ut på dagen.»
«Hvorfor det?»
«Fordi vi skal reise langt.»
«Hvor langt?»
«Det får De se. Spis nå.»
Mens K. spiste, så han på dem. De sto ved vinduet og snakket lavt sammen. Det så ut som om de diskuterte noe. K. prøvde å høre hva de sa, men han fikk ikke tak i det. Han ble irritert og sa: «Hva er det dere snakker om? Jeg har rett til å vite det.»
«De har ingen rett,» sa den ene. «Så spis nå.»
«Nei,» sa K., «jeg spiser ikke. Jeg vil vite hva dette betyr.»
«Det får De vite i retten,» sa de. «Kom nå. Vi har ventet lenge nok.»
De førte ham ut av huset og inn i en bil. K. satte seg inn og så seg om. Det var en ny bil, den så ut som om den skulle ta ham med et sted. Han la merke til at de kjørte gjennom byen, forbi et stort torg, og deretter ut i forstedene. Etter en stund stoppet de foran et gammelt, falmet hus. Det så ut som en leiegård.
«Her holder retten til?» spurte K.
«Ja,» sa den ene. «Kom inn.»
De gikk opp en mørk trapp og kom inn i et rom som så ut som et kontor. Det sto et skrivebord der, og bak det satt en gammel herre med briller. Han så opp da de kom inn.
«Er De Josef K.?» spurte han.
«Ja.»
«De er arrestert,» sa han. «Det har De antagelig allerede hørt. Jeg er forhørsdommeren. De skal forhøres i dag.»
«Hvorfor er jeg arrestert?» spurte K.
«Det får De vite i rettssaken,» sa dommeren. «Vi har ikke tid til å forklare alt her. Sett Dem.»
K. satte seg på en stol overfor skrivebordet. Dommeren så på ham med et alvorlig ansikt.
«De er anklaget for en forbrytelse som vi ikke kan navngi,» sa han. «Det er en alvorlig forbrytelse. De må forberede Dem på en langvarig prosess.»
«Hva slags forbrytelse?» spurte K. «Jeg har ingenting gjort.»
«Det er ikke sikkert,» sa dommeren. «Vi har bevis som tyder på det motsatte. Men det får De vite senere. For nå må De gå tilbake til arbeidet.»
«Til arbeidet?»
«Ja, De kan fortsette å gå på banken som før. Men De må stå til rådighet for retten når De blir innkalt. Og De må ikke forlate byen uten tillatelse.»
«Det er jo helt absurd,» sa K. «Jeg har ikke gjort noe galt.»
«Det er det retten skal avgjøre,» sa dommeren. «Gå nå. Vi gir Dem beskjed når neste forhør skal finne sted.»
K. reiste seg og gikk ut. Han var opprørt, men han prøvde å bevare roen. Da han kom hjem, banket han på døren til Frau Grubach.
«Kom inn,» sa hun.
«God dag,» sa K. «Jeg må snakke med Dem.»
«Hva er det?» spurte hun.
«Jeg er arrestert,» sa K. «Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg må spørre Dem: vet De noe om dette?»
«Nei,» sa Frau Grubach. «Det vet jeg ingenting om. Hva skulle jeg vite om det?»
«Kanskje noen har anmeldt meg,» sa K. «Men jeg har ingen fiender.»
«Det har De sikkert,» sa hun. «Alle har fiender. Men jeg vet ingenting.»
«Jeg må snakke med Fräulein Bürstner,» sa K. «Hun er kanskje hjemme?»
«Hun er på arbeid,» sa Frau Grubach. «Hun kommer først i kveld.»
«Da kommer jeg tilbake,» sa K. «Takk for hjelpen.»
Han gikk inn på værelset sitt og la seg på sengen. Han tenkte over situasjonen. Det var helt uforståelig for ham. Hvem kunne ha anmeldt ham? Han hadde alltid levd et stille og ordentlig liv. Han var bankfunksjonær, han hadde ingenting å skjule. Men nå var han arrestert, uten noen forklaring. Det var som en drøm – eller et mareritt.

Noen måtte ha baktalt Josef K., for uten at han hadde gjort noe ondt, ble han en morgen arrestert. Husholdersken til fru Grubach, hans vertinne, som hver dag bragte ham frokost ved åttetiden, kom ikke denne gangen. Det var aldri tidligere skjedd. K. ventet en stund, så fra puten sin over på den gamle damen som bodde overfor, og som iakttok ham med en for henne helt uvanlig nysgjerrighet, men så, samtidig forumdret og sulten, ringte han. Straks ble det banket, og en mann, som han aldri før hadde sett i leiligheten, trådte inn. Han var slank, men kraftig bygget, og hadde et tettsittende sort antrekk, som liknet reisedrakter med forskjellige folder, lommer, spenner, knapper og et belte, og som følgelig, uten at man ble klar over hva det skulle tjene til, fremsto som spesielt praktisk. «Hvem er De?» spurte K. og satte seg halvveis opp i sengen. Men mannen gikk hen over spørsmålet, som om man måtte godta hans fremtoning, og sa bare: «De ringte?» «Anna skal bringe meg frokosten,» sa K. og forsøkte først i stillhet, gjennom oppmerksomhet og ettertanke, å fastslå hvem mannen egentlig var. Men han utsatte seg ikke lenge for K.s blikk, men vendte seg mot døren, som han åpnet litt, for å si til noen som åpenbart sto like bak: «Han vil at Anna skal bringe ham frokosten.» En liten latter fulgte fra sideværelset, det var etter lyden ikke sikkert om ikke flere personer deltok i den. Skjønt den fremmede derved ikke kunne ha fått vite noe han ikke allerede visste, sa han likevel til K. i en meldende tone: «Det er umulig.» «Det skulle være nytt,» sa K., spratt ut av sengen og trakk raskt på seg buksene. «Jeg vil da se hva slags folk som er i sideværelset, og hvordan fru Grubach vil forsvare denne forstyrrelsen overfor meg.» Riktignok falt det ham straks inn at han ikke burde ha sagt dette høyt, og at han derved til en viss grad hadde anerkjent en tilsynsrett hos den fremmede, men det forekom ham nå uviktig. Likevel oppfattet den fremmede det slik, for han sa: «Vil De ikke heller bli her?» «Jeg vil verken bli her eller tiltales av Dem, så lenge De ikke presenterer Dem.» «Det var ment vel,» sa den fremmede og åpnet nå frivillig døren. I sideværelset, som K. gikk langsommere inn i e

nn han ville, så det ved første øyekast nesten nøyaktig ut som kvelden før. Det var fru Grubachs stue, kanskje var det i dette med møbler, tepper, porselen og fotografier overfylte rommet i dag litt mer plass enn ellers, det merket man ikke straks, så meget mindre som hovedforandringen bestod i nærværet av en mann som satt ved det åpne vinduet med en bok, og som nå så opp. «De burde ha blitt på Deres rom! Sa ikke Franz Dem det?» «Ja, hva vil De da?» sa K. og så fra den nye bekjentskapen til den som het Franz, som var blitt stående i døren, og så tilbake igjen. Gjennom det åpne vinduet så man igjen den gamle damen, som med virkelig alderdommelig nysgjerrighet var trådt frem til det nå motsatte vinduet for å fortsette å se alt. «Jeg vil da ha fru Grubach —» sa K., gjorde en bevegelse som om han rev seg løs fra de to mennene, som imidlertid sto langt borte fra ham, og ville gå videre. «Nei,» sa mannen ved vinduet, kastet boken på et lite bord og reiste seg. «De får ikke gå, De er jo fanget.» «Det ser slik ut,» sa K. «Og hvorfor da?» spurte han så. «Vi er ikke innsatt for å si Dem det. Gå inn på Deres rom og vent. Prosessen er nå innledet, og De vil få vite alt til rett tid. Jeg går ut over mitt oppdrag når jeg taler så vennlig til Dem. Men jeg håper ingen andre hører det enn Franz, og han er selv imot alle forskrifter vennlig mot Dem. Hvis De også fremover får like stor hell som ved utvelgelsen av Deres voktere, da kan De være trygg.» K. ville sette seg, men nå så han at det i hele rommet ikke fantes noe sete, bortsett fra stolen ved vinduet. «De vil ennå innse hvor sant alt dette er,» sa Franz og gikk samtidig med den andre mannen nærmere ham. Særlig den sistnevnte raget betydelig over K. og klappet ham flere ganger på skulderen. Begge undersøkte K.s nattkjole og sa at han nå måtte ta på seg en mye dårligere skjorte, men at de ville ta vare på denne skjorten såvel som hans øvrige undertøy, og hvis hans sak falt heldig ut, gi ham det tilbake. «Det er bedre De gir oss tingene heller enn til depotet,» sa de, «for i depotet forekommer det ofte underslag, og dessuten selger man alle tingene der etter en viss tid, uten hensyn til om vedkommende prosess er avsluttet elle

r ikke. Og hvor lange varer dog slike prosesser, særlig i den senere tid. De ville riktignok til slutt få salgssummen fra depotet, men denne summen er for det første i seg selv liten, for ved salget avgjør ikke høyden på budet, men høyden på bestikkelsen, og dessuten forminskes slike salgssummer etter erfaringen når de sendes fra hånd til hånd og fra år til år.» K. hørte knapt på disse talene, råderetten over sine eiendeler, som han kanskje ennå besatt, satte han ikke høyt, langt viktigere var det for ham å bli klar over sin situasjon; i nærvær av disse folkene kunne han imidlertid ikke engang tenke, igjen og igjen støtte den andre vokterens mage – det kunne jo bare være voktere – liksom vennskapelig borti ham, men så han opp, så han et til denne tykke kroppen slett ikke passende tørt, knoklete ansikt, med en kraftig, sidelengs dreid nese, som over hodet på ham forstod seg med den andre vokteren. Hva var da dette for mennesker? Hva snakket de om? Hvilken myndighet tilhørte de? K. levde da i en rettsstat, overalt rådet fred, alle lover bestod urokkelig, hvem våget å overfalle ham i hans egen bolig? Han pleide alltid å ta alt så lett som mulig, tro det verste først når det verste inntraff, ikke treffe noen forholdsregler for fremtiden, selv når alt truet. Her forekom det ham imidlertid ikke riktig, man kunne riktignok se det hele som en spøk, som en grov spøk, som kollegene i banken hadde iscenesatt for ham av ukjente grunner, kanskje fordi han i dag fylte tretti år, det var naturligvis mulig, kanskje behøvde han bare på en eller annen måte å le vokterne opp i ansiktet, og de ville le med, kanskje var det oppassere fra gatehjørnet, de så ikke u likt slike ut – likevel var han denne gangen, allerede fra første blikk på vokteren Franz, bestemt på ikke å gi avkall på den minste fordel han kanskje hadde overfor disse folkene. I at man senere ville si at han ikke hadde forstått spøk, så K. en helt ubetydelig fare, men han husket – uten at det ellers var hans vane å lære av erfaringer – noen i seg selv ubetydelige tilfeller, der han, i motsetning til sine venner, med overlegg, uten den ringeste følelse for de mulige følger, hadde opptrådt uforsiktig, og var blitt straff

et for det av utfallet. Det skulle ikke skje igjen, i hvert fall ikke denne gangen; var det en komedie, ville han spille med.

Han var fremdeles fri. «Unnskyld,» sa han og gikk raskt mellom vekterne inn på rommet sitt. «Han virker fornuftig,» hørte han bli sagt bak seg. På rommet sitt rev han straks opp skrivebordsskuffene; alt lå i god orden der, men nettopp legitimasjonspapirene han lette etter, kunne han ikke finne med en gang i opphisselsen. Til slutt fant han sykkellegitimasjonen sin og ville allerede gå med den til vekterne, men så forekom papiret ham for ubetydelig, og han lette videre til han fant fødselsattesten. Da han kom tilbake til sideværelset, åpnet døren rett overfor seg og fru Grubach ville gå inn der. Man så henne bare et øyeblikk, for knapt hadde hun gjenkjent K. før hun åpenbart ble forlegen, ba om unnskyldning, forsvant og lukket døren ytterst forsiktig. «Kom inn,» hadde K. så vidt fått sagt. Nå sto han midt i rommet med papirene sine, så fremdeles mot døren som ikke åpnet seg igjen, og ble først vekket av et rop fra vekterne, som satt ved det lille bordet ved det åpne vinduet og, som K. nå så, spiste frokosten hans. «Hvorfor kom hun ikke inn?» spurte han. «Det får hun ikke,» sa den store vekteren. «De er jo arrestert.» «Hvordan kan jeg være arrestert? Og på denne måten?» «Nå begynner De altså igjen,» sa vekteren og dyppet en smørbrødskive i honningkrukken. «Slike spørsmål svarer vi ikke på.» «De må svare på dem,» sa K. «Her er mine legitimasjonspapirer, vis meg nå deres, og fremfor alt arrestordren.» «Herre Gud!» sa vekteren, «at De ikke kan finne Dem i Deres situasjon, og at De synes å ha lagt an på unyttig å irritere oss, som nå sannsynligvis står Dem nærmest av alle Deres medmennesker.» «Det er slik, tro meg,» sa Franz, førte ikke kaffekoppen han holdt i hånden til munnen, men så på K. med et langt, sannsynligvis betydningsfullt, men uforståelig blikk. K. lot seg, uten å ville det, inn i en samtale av blikk med Franz, men slo så likevel på papirene sine og sa: «Her er mine legitimasjonspapirer.» «Hva angår de oss?» ropte den store vekteren. «De oppfører Dem verre enn et barn. Hva vil De? Vil De bringe Deres store fordømte prosess til en rask avslutning ved å diskutere legitimasjon og arrestordre med oss, vekterne? Vi er lave funksjonærer som knapt kjenner oss ut

i et legitimasjonspapir, og som ikke har noe annet med Deres sak å gjøre enn at vi ti timer daglig holder vakt hos Dem og blir betalt for det. Det er alt vi er, men likevel er vi i stand til å innse at de høye myndighetene, i hvis tjeneste vi står, før de beordrer en slik arrestasjon, undersøker grunnene for arrestasjonen og personen til den arresterte meget nøye. Det finnes ingen feil der. Vår myndighet, så vidt jeg kjenner den, og jeg kjenner bare de laveste gradene, søker ikke skyld i befolkningen, men blir, som det heter i loven, tiltrukket av skylden og må sende oss vektere ut. Det er loven. Hvor skulle det være en feil?» «Denne loven kjenner jeg ikke,» sa K. «Desto verre for Dem,» sa vekteren. «Den består vel bare i deres hoder,» sa K.; han ville på en eller annen måte snike seg inn i vekternes tanker, vende dem til sin fordel eller borge seg inn der. Men vekteren sa bare avvisende: «De kommer til å få føle den.» Franz blandet seg inn og sa: «Ser du, Willem, han innrømmer at han ikke kjenner loven, og samtidig påstår han å være uskyldig.» «Du har helt rett, men ham kan man ikke gjøre noe begripelig,» sa den andre. K. svarte ikke mer; må jeg, tenkte han, la meg forvirre enda mer av pratet til disse laveste organene – de innrømmer selv å være det? De snakker i alle fall om ting de slett ikke forstår. Deres sikkerhet er bare mulig gjennom deres dumhet. Noen få ord som jeg vil si til et menneske som er min like, vil gjøre alt uforlignelig klarere enn de lengste taler med disse. Han gikk noen ganger frem og tilbake i den ledige plassen på rommet; borte så han den gamle kvinnen, som hadde dratt en enda eldre gubbe til vinduet, som hun holdt omfavnet. K. måtte gjøre slutt på dette skuespillet: «Før meg til Deres overordnede,» sa han. «Før han ønsker det; ikke tidligere,» sa vekteren som var blitt kalt Willem. «Og nå råder jeg Dem,» la han til, «gå inn på Deres rom, hold Dem rolig og vent på hva som blir bestemt over Dem. Vi råder Dem, ikke forstyrr Dem med unyttige tanker, men samle Dem, det vil bli stilt store krav til Dem. De har ikke behandlet oss slik vår imøtekommenhet fortjente, De har glemt at vi, hva vi enn måtte være, i det minste nå overfor Dem er frie

menn, det er ingen liten overlegenhet. Likevel er vi villige til, hvis De har penger, å hente en liten frokost til Dem fra kaféen der borte.»

Uten å svare på dette tilbudet sto K. stille et lite stykke tid. Kanskje ville de to, hvis han åpnet døren til det følgende rommet eller til og med forstuedøren, slett ikke våge å hindre ham; kanskje ville det være den enkleste løsningen av det hele at han drev det til spissen. Men kanskje ville de likevel gripe ham, og var han først kastet ned, så var også all overlegenhet tapt, som han nå i en viss henseende tross alt bevarte overfor dem. Derfor valgte han sikkerheten ved den løsningen som det naturlige hendelsesforløpet måtte bringe, og gikk tilbake til rommet sitt uten at det falt et ytterligere ord fra hans side eller vekternes side.

Han kastet seg på sengen og tok fra vaskeservanten et vakkert eple som han hadde forberedt til frokost i går kveld. Nå var det hans eneste frokost, og i alle fall, som han forsikret seg om ved det første store bittet, mye bedre enn frokosten fra den skitne nattkaféen han kunne ha fått gjennom vekternes nåde. Han følte seg vel til mote og selvsikker; på banken forsømte han riktignok i dag formiddag tjenesten, men det var i den forholdsvis høye stillingen han inntok der, lett unnskyldt. Burde han oppgi den virkelige unnskyldningen? Han tenkte å gjøre det. Ville man ikke tro ham, noe som i dette tilfellet var forståelig, så kunne han føre fru Grubach som vitne eller også de to gamle der borte, som vel nå var på marsj til vinduet rett overfor. Det forundret K., i det minste ut fra vekternes tankegang forundret det ham, at de hadde drevet ham inn i rommet og latt ham være alene her, der han jo hadde flere muligheter til å ta livet av seg. Samtidig spurte han seg selv, ut fra sin egen tankegang, hva for en grunn han kunne ha til å gjøre det. Fordi de to satt ved siden av og hadde fanget opp frokosten hans? Det ville ha vært så meningsløst å ta livet av seg at han, selv om han hadde villet det, på grunn av meningsløsheten ikke hadde vært i stand til det. Hadde ikke vekternes åndelige begrensethet vært så påfallende, kunne man ha antatt at også de, på grunn av samme overbevisning, ikke hadde sett noen fare i å la ham være alene. De kunne nå, om de ville, se på hvordan han gikk til et lite skap der han oppbevarte god brennevin, hvordan han tømte et glass først for å erstatte frokosten, og hvordan han bestemte et annet glass til å gi seg mot, det siste bare av forsiktighet for det usannsynlige tilfellet at det skulle være nødvendig.

Da skremte et rop fra sideværelset ham så sterkt at han slo tennene mot glasset. «Oppsynsmannen kaller på Dem,» het det. Det var bare skrikingen som skremte ham, dette korte, hakkede, militære skriket som han slett ikke hadde trodd vekteren Franz i stand til. Selve befalingen var ham meget velkommen. «Endelig,» ropte han tilbake, låste skapet og skyndte seg straks inn i sideværelset. Der sto de to vekterne og jaget ham, som om det var helt naturlig, tilbake inn på rommet hans. «Hva faller det dere inn?» ropte de. «I skjorteøyet vil dere gå foran oppsynsmannen? Han lar dere pryle, og oss med.» «Slipp meg, for helvete,» ropte K., som allerede var trengt tilbake til klesskapet, «hvis man overfaller meg i sengen, kan man ikke forvente å finne meg i festantrekk.» «Det hjelper ikke,» sa vekterne, som alltid, når K. skrek, ble helt rolige, ja nesten triste, og derved forvirret ham eller på en måte bragte ham til besinnelse. «Latterlige seremonier!» mumlet han, men løftet allerede en jakke fra stolen og holdt den et øyeblikk i begge hender, som om han la den frem for vekternes dom. De ristet på hodet. «Det må være en svart jakke,» sa de. K. kastet da jakken på gulvet og sa – han visste selv ikke i hvilken forstand han sa det: «Det er jo ennå ikke hovedforhandlingen.» Vekterne smilte, men ble ved sitt: «Det må være en svart jakke.» «Hvis jeg derved fremskynder saken, skal det være meg vel,» sa K., åpnet selv klesskapet, lette lenge blant de mange klærne, valgte sitt beste svarte antrekk, en jakke- kjole, som ved sin midje nesten hadde vakt oppsikt blant bekjente, tok også frem en annen skjorte og begynte å kle seg omhyggelig. I hemmelighet trodde han å ha oppnådd en fremskyndelse av det hele ved at vekterne hadde glemt å tvinge ham til å bade. Han iakttok dem, om de kanskje likevel ville huske på det, men det falt dem naturligvis slett ikke inn; derimot glemte ikke Willem å sende Franz med melding om at K. kledde på seg, til oppsynsmannen.

Da han var fullt påkledd, måtte han like foran Willem gjennom det tomme sideværelset gå inn i det følgende rommet, hvis dør med begge fløyer allerede var åpnet. Dette rommet ble, som K. visste nøyaktig, i den senere tid bebodd av et frøken Bürstner, maskinskriverske, som pleide å gå meget tidlig på arbeid, kom sent hjem og som K. ikke hadde vekslet mer enn hilsener med. Nå var nattbordet fra sengen hennes som forhandlingsbord flyttet inn i midten av rommet, og oppsynsmannen satt bak det. Han hadde bena i kors og en arm på stolryggen.

I et hjørne av værelset sto tre unge mennesker og så på fotografiene av Fräulein Bürstner, som satt i en matte som hang på veggen. På klinken til det åpne vinduet hang en hvit bluse. I det motsatte vinduet lå de to gamle igjen, men selskapet deres hadde vokst, for bak dem, høyt over dem, sto en mann med åpen skjorte på brystet, som trykket og vred på det rødlige spisskjegget med fingrene. «Josef K.?» spurte oppsynsmannen, kanskje bare for å få K.s fraværende blikk rettet mot seg. K. nikket. «De er vel meget overrasket over dagens hendelser?» spurte oppsynsmannen og flyttet samtidig med begge hender på de få gjenstandene som lå på nattbordet, lysestaken med fyrstikker, en bok og en nålepute, som om det var gjenstander han trengte til forhandlingen. «Riktignok,» sa K., og velbehaget over endelig å stå overfor et fornuftig menneske og kunne snakke med ham om sin sak grep ham, «riktignok er jeg overrasket, men jeg er på ingen måte meget overrasket.» «Ikke meget overrasket?» spurte oppsynsmannen og stilte nå lysestaken midt på bordet mens han grupperte de andre tingene rundt den. «De misforstår meg kanskje,» skyndte K. seg å bemerke. «Jeg mener —» Her avbrøt K. seg selv og så seg om etter en stol. «Kan jeg sette meg?» spurte han. «Det er ikke vanlig,» svarte oppsynsmannen. «Jeg mener,» sa K. nå uten videre pause, «jeg er riktignok meget overrasket, men når man er tretti år i verden og har måttet slå seg frem alene, slik det var beskåret meg, er man herdet mot overraskelser og tar dem ikke så tungt. Særlig ikke dagens.» «Hvorfor særlig ikke dagens?» «Jeg vil ikke si at jeg anser det hele for en spøk, for det forekommer meg at arrangementene som er gjort, er for omfattende. Alle medlemmene av pensjonatet må være involvert, og også De alle, det ville gå over grensene for en spøk. Jeg vil altså ikke si at det er en spøk.» «Helt riktig,» sa oppsynsmannen og så etter hvor mange fyrstikker det var i fyrstikkesken. «Men på den annen side,» fortsatte K. og vendte seg her til alle og skulle gjerne også ha vendt seg til de tre ved fotografiene, «på den annen side kan saken heller ikke ha stor betydning. Det slutter jeg av at jeg er anklaget, men ikke kan finne den minste skyld

som man kunne anklage meg for. Men også det er uvesentlig, hovedspørsmålet er: av hvem er jeg anklaget? Hvilken myndighet fører prosessen? Er De embetsmenn? Ingen har uniform, hvis man ikke vil kalle Deres klær — her vendte han seg til Franz — en uniform, men det er snarere en reisedress. I disse spørsmål krever jeg klarhet, og jeg er overbevist om at vi etter denne avklaringen vil kunne ta en hjertelig avskjed fra hverandre.» Oppsynsmannen slo fyrstikkesken ned i bordet. «De befinner Dem i en stor villfarelse,» sa han. «Disse herrene her og jeg er fullstendig uvesentlige for Deres sak, ja, vi vet nesten ingenting om den. Vi kunne bære de mest korrekte uniformer, og Deres sak ville ikke stå noe dårligere. Jeg kan heller ikke si Dem at De er anklaget, eller rettere sagt, jeg vet ikke om De er det. De er arrestert, det er riktig, mer vet jeg ikke. Kanskje vokterne har skravlet noe annet, da har det bare vært skravl. Men selv om jeg ikke besvarer Deres spørsmål, kan jeg likevel gi Dem et råd: tenk mindre på oss og på hva som skal skje med Dem, tenk heller mer på Dem selv. Og ikke lag slik støy med Deres følelse av uskyld, den forstyrrer det ikke akkurat dårlige inntrykket De ellers gjør. De burde også overhodet være mer tilbakeholden med talen; nesten alt De sa nettopp, kunne man, selv om De bare hadde sagt noen få ord, ha utledet av Deres oppførsel; dessuten var det ingenting overmåte gunstig for Dem.»

K. stirret på oppsynsmannen. Fikk han skolemessige formaninger her av et kanskje yngre menneske? For sin åpenhet ble han straffet med en reprimande? Og om grunnen til arrestasjonen og om den som sto bak, fikk han ingenting vite?

Han ble grepet av en viss opphisselse, gikk fram og tilbake, uten at noen hindret ham, brettet tilbake mansjettene, følte på brystet, strøk håret på plass, passerte de tre herrene og sa: «Det er jo meningsløst,» hvorpå de snudde seg mot ham og så imøtekommende, men alvorlig på ham, og han stanset til slutt igjen foran oppsynsmannens bord. «Statsadvokat Hasterer er en god venn av meg,» sa han. «Kan jeg ringe ham?» «Javisst,» sa oppsynsmannen, «men jeg vet ikke hvilken mening det skulle ha, med mindre De har et privat ærend å drøfte med ham.» «Hvilken mening?» ropte K., mer bestyrtet enn irritert. «Hvem er De egentlig? Dere vil ha mening og utfører det mest meningsløse som finnes. Er det ikke til å bli steingal av? Herrskapet overfalt meg først, og nå sitter eller står de her og lar meg avle eksamen for dere. Hvilken mening ville det ha å ringe en statsadvokat når jeg angivelig er arrestert? Greit, jeg ringer ikke.» «Men gjør det,» sa oppsynsmannen og strakte hånden ut mot forværelset der telefonen var, «vær så god, ring.» «Nei, jeg vil ikke mer,» sa K. og gikk til vinduet. Der borte var selskapet fremdeles ved vinduet, og det så ut som om de, bare ved at K. hadde nærmet seg vinduet, ble litt forstyrret i sin rolige iakttakelse. De gamle ville reise seg, men mannen bak dem beroliget dem. «Der er også slike tilskuere,» ropte K. svært høyt til oppsynsmannen og pekte med pekefingeren ut. «Vekk derfra,» ropte han så bort. De tre vek tilbake et par skritt med én gang, de to gamle til og med bak mannen som dekket dem med sin brede kropp og, etter munnbevegelsene å dømme, sa noe uforståelig på avstand. Men de forsvant ikke helt, men så ut til å vente på øyeblikket da de ubemerket kunne nærme seg vinduet igjen. «Påtrengende, hensynsløse mennesker!» sa K. da han vendte seg tilbake inn i rommet. Oppsynsmannen syntes å være enig, trodde K. å se i et sideblikk. Men det var like mulig at han ikke hadde hørt etter, for han hadde trykket den ene hånden hardt mot bordet og så ut til å sammenligne fingrenes lengde. De to vaktene satt på en koffert dekket med et pynteteppe og gned knærne. De tre unge hadde hendene på hoftene og så formålsløst omkring. Det var stille som på et glemt

kontor. «Nå, mine herrer,» ropte K., et øyeblikk syntes det ham som om han bar alle på sine skuldre, «etter deres utseende å dømme skulle min sak være avsluttet. Jeg mener at det er best å ikke tenke mer på berettigelsen eller uberettigelsen av deres fremgangsmåte, og å gi saken en forsonende avslutning ved et gjensidig håndtrykk. Hvis også De er enig med meg, så vær så god» – og han gikk bort til oppsynsmannens bord og rakte ham hånden. Oppsynsmannen løftet blikket, bet seg i leppen og så på K.s utstrakte hånd; fremdeles trodde K. at oppsynsmannen skulle slå til. Men han reiste seg, tok en hard rund hatt som lå på Fräulein Bürstners seng, og satte den forsiktig på med begge hender, slik man gjør når man prøver nye hatter. «Hvor enkelt alt synes for Dem!» sa han til K., «vi skulle gi saken en forsonende avslutning, mente De? Nei, nei, det går virkelig ikke. Hvorpå jeg på den annen side slett ikke vil si at De skal fortvile. Nei, hvorfor det? De er bare arrestert, ikke noe mer. Det hadde jeg å meddele Dem, har gjort det, og har også sett hvordan De tok det. Dermed er det nok for i dag, og vi kan ta avskjed, riktignok bare foreløpig. De vil vel nå gå til banken?» «Til banken?» spurte K., «jeg trodde jeg var arrestert.» K. spurte med en viss tross, for selv om håndtrykket ikke var blitt tatt imot, følte han seg, særlig siden oppsynsmannen hadde reist seg, stadig mer uavhengig av alle disse menneskene. Han lekte med dem. Han hadde til hensikt, dersom de skulle gå, å løpe etter dem til porten og tilby dem sin arrestasjon. Derfor gjentok han også: «Hvordan kan jeg gå til banken når jeg er arrestert?» «Å ja,» sa oppsynsmannen, som allerede var ved døren, «De har misforstått meg. De er arrestert, ja visst, men det skal ikke hindre Dem i å utføre Deres yrke. De skal heller ikke hindres i Deres vanlige levemåte.» «Da er det å være arrestert ikke så ille,» sa K. og gikk nær opp til oppsynsmannen. «Jeg mente det aldri annerledes,» sa denne. «Men da synes det ikke engang meddelelsen om arrestasjonen å ha vært særlig nødvendig,» sa K. og gikk enda nærmere. Også de andre hadde nærmet seg. Nå var de alle samlet på et trangt sted ved døren. «Det var min plikt,» sa oppsynsmannen

. «En dum plikt,» sa K. uforsonlig. «Kan så være,» svarte oppsynsmannen, «men la oss ikke kaste bort tiden med slike taler. Jeg hadde antatt at De ville gå til banken. Siden De legger merke til hvert ord, tilføyer jeg: Jeg tvinger Dem ikke til å gå til banken, jeg antok bare at De ville det. Og for å lette det for Dem og gjøre Deres ankomst i banken så lite påfallende som mulig, har jeg holdt disse tre herrene, Deres kolleger, til Deres disposisjon her.» «Hva?» ropte K. og så forbløffet på de tre. Disse så karakteristisk anemiunge mennene, som han fremdeles bare husket som en gruppe ved fotografiene, var faktisk tjenestemenn fra hans bank, ikke kolleger, det var for mye sagt og allerede en brist i oppsynsmannens allvitenhet, men underordnede tjenestemenn fra banken var de riktignok. Hvordan hadde K. kunnet overse det? Hvor oppslukt måtte han ikke ha vært av oppsynsmannen og vaktene for ikke å kjenne igjen disse tre: den stive, hendene svingende Rabensteiner, den blonde Kullich med de dyptliggende øynene, og Kaminer med det uutholdelige smilet, forårsaket av en kronisk muskeltrekning. «God morgen!» sa K. etter en stund og rakte de seg korrekt bukkende herrene hånden. «Jeg har slett ikke kjent dere igjen. Nå skal vi altså gå på arbeid, ikke sant?» Herrene nikket leende og ivrig, som om de hadde ventet på det hele tiden; først da K. savnet hatten sin, som var blitt liggende igjen på rommet hans, løp de alle etter hverandre for å hente den, noe som likevel tydet på en viss forlegenhet. K. stod stille og så etter dem gjennom de to åpne dørene; den siste var naturligvis den likegyldige Rabensteiner, som bare hadde slått an en elegant trav. Kaminer overrakte hatten, og K. måtte, som dette for øvrig også ofte var nødvendig i banken, uttrykkelig si til seg selv at Kaminers smil ikke var tilsiktet, ja at han overhodet ikke kunne smile med vilje. I forværelset åpnet så fru Grubach, som ikke så særlig skyldbetynget ut, for hele selskapet leilighetsdøren, og K. så, som så ofte, ned på hennes forklæbånd, som skar seg så unødvendig dypt inn i hennes mektige legeme. Nede bestemte K. seg, med klokken i hånden, til å ta en drosje for ikke unødig å forstørre den allerede halvtimes

forsinkelsen. Kaminer løp til hjørnet for å hente vognen; de to andre forsøkte tydeligvis å distrahere K., da Kullich plutselig pekte på det motsatte portrommet, der nettopp den store mannen med det blonde spisskjegget dukket opp, og i første øyeblikk, litt forlegen over at han nå viste seg i hele sin størrelse, trådte tilbake mot veggen og lente seg mot den. De gamle var vel fremdeles i trappen. K. irriterte seg over Kullich, fordi han gjorde oppmerksom på mannen som han selv allerede hadde sett tidligere, ja som han til og med hadde ventet på. «Se ikke dit,» hveste han, uten å merke hvor påfallende en slik talemåte var overfor selvstendige menn. Men det var heller ikke nødvendig med noen forklaring, for nettopp kom drosjen, man satte seg og kjørte av sted. Da husket K. at han slett ikke hadde lagt merke til at oppsynsmannen og vaktene var gått; oppsynsmannen hadde skjult de tre tjenestemennene for ham, og nå igjen tjenestemennene oppsynsmannen. Det vitnet ikke om stor åndsnærværelse, og K. tok seg fore å iaktta seg selv nøyere i så henseende. Likevel snudde han seg uvilkårlig og bøyde seg frem over baksetet på drosjen for muligens å se oppsynsmannen og vaktene ennå. Men straks vendte han seg tilbake og lente seg bekvemt inn i vognhjørnet uten engang å ha gjort forsøk på å lete etter noen. Skjønt det ikke så slik ut, ville han nettopp nå ha hatt behov for oppmuntring, men nå syntes herrene å være trette; Rabensteiner så til høyre ut av vognen, Kullich til venstre, og bare Kaminer stod til rådighet med sitt glis, som dessverre menneskeligheten forbød å spøke med.

Denne våren pleide K. å tilbringe kveldene på den måten at han etter arbeidet, når det ennå var mulig — han satt som regel til klokken ni på kontoret — tok en liten spasertur alene eller sammen med noen embetsmenn, og deretter gikk til et ølsted, hvor han ved et fast bord sammen med for det meste eldre herrer satt vanligvis til klokken elleve. Men det fantes også unntak fra denne ordningen, når K. for eksempel ble invitert av bankdirektøren, som satte stor pris på hans arbeidskraft og pålitelighet, til en biltur eller til en middag i villaen hans. Dessuten gikk K. en gang i uken til en pike som het Elsa, som om natten til langt ut på morgenen serverte som kelnerinne i et vinstue, og som om dagen bare tok imot besøk fra sengen.

Denne kvelden derimot — dagen var under anstrengt arbeid og mange ærefulle og vennlige fødselsdagsønsker gått fort — ville K. straks gå hjem. I alle de små pausene i dagens arbeid hadde han tenkt på det; uten å vite nøyaktig hva han mente, syntes det for ham som om morgenens hendelser hadde forårsaket en stor uorden i hele fru Grubachs leilighet, og at nettopp han var nødvendig for å gjenopprette ordenen. Men når først denne ordenen var gjenopprettet, ville ethvert spor av disse hendelsene være utslettet, og alt ville gå sin gamle gang. Særlig fra de tre embetsmennene var det ingenting å frykte; de var igjen forsvunnet inn i bankens store embetsmannsstab, det var ingen forandring å merke på dem. K. hadde flere ganger kalt dem inn på kontoret sitt, enkeltvis og samlet, for ikke noe annet formål enn å observere dem; alltid hadde han kunnet la dem gå fornøyde.

Da han ankom foran huset han bodde i, klokken halv ti om kvelden, traff han i porten en ung gutt som sto der med bena fra hverandre og røkte en pipe. «Hvem er De,» spurte K. straks og førte ansiktet nær gutten — man så ikke mye i halvmørket i gangen. «Jeg er sønn av gårdmannen, herr,» svarte gutten, tok pipen ut av munnen og trådte til side. «Sønn av gårdmannen?» spurte K. og banket utålmodig i gulvet med stokken. «Ønsker herren noe? Skal jeg hente far?» «Nei, nei,» sa K.; i stemmen hans lå noe tilgivende, som om gutten hadde gjort noe ondt, men han tilga ham. «Det er bra,» sa han så og gikk videre, men før han gikk opp trappen, snudde han seg enda en gang.

Han kunne ha gått direkte inn på rommet sitt, men siden han ville snakke med fru Grubach, banket han straks på døren hennes. Hun sittet med en strømpe å strikke ved bordet, hvor det ennå lå en haug gamle strømper. K. unnskyldte seg distré for at han kom så sent, men fru Grubach var meget vennlig og ville ikke høre på unnskyldninger; for ham var hun alltid tilgjengelig, han visste godt at han var hennes beste og kjæreste leietaker. K. så seg om i rommet; det var igjen fullstendig i sin gamle stand; frokostserviset som om morgenen hadde stått på det lille bordet ved vinduet, var også allerede ryddet bort. Kvinnehender får stille og rolig mye utrettet, tenkte han; han ville kanskje ha knust serviset på stedet, men sikkert ikke kunnet bære det ut. Han så på fru Grubach med en viss takknemlighet. «Hvorfor arbeider De ennå så sent?» spurte han. De satt nå begge ved bordet, og K. stakk fra tid til annen hånden ned i strømpene. «Det er mye arbeid,» sa hun; «om dagen hører jeg til leietakerne; hvis jeg vil få orden på mine egne saker, er det bare kveldene jeg har.». «I dag har jeg vel påført Dem et usedvanlig arbeid.» «Hvordan det?» spurte hun og ble litt ivrigere; arbeidet hvilte i fanget hennes. «Jeg mener mennene som var her i morges.» «Å ja,» sa hun og vendte tilbake til sin ro, «det har ikke gitt meg noe særlig arbeid.» K. så taus på mens hun igjen tok fatt på strømpen. Hun synes å undre seg over at jeg snakker om det, tenkte han; hun synes ikke det er riktig at jeg snakker om det. Desto viktigere er det at jeg gjør det. Bare med en gammel kvinne kan jeg snakke om det. «Jo, arbeid har det sikkert gitt,» sa han så, «men det vil ikke skje igjen.» «Nei, det kan ikke skje igjen,» sa hun bekreftende og smilte nesten vemodig til K. «Mener De det alvorlig?» spurte K. «Ja,» sa hun lavere, «men først og fremst må De ikke ta det for tungt. Hva skjer ikke alt i verden! Siden De snakker så fortrolig med meg, herr K., kan jeg jo innrømme at jeg har lyttet litt bak døren, og at også de to vaktene har fortalt meg noe. Det gjelder jo Deres lykke, og den ligger meg virkelig på hjertet, mer enn jeg kanskje har rett til — for jeg er jo bare vertinnen. Nå, jeg har altså hørt noe, men j

eg kan ikke si at det var noe særlig galt. Nei. De er riktignok arrestert, men ikke slik en tyv blir arrestert. Når man blir arrestert som en tyv, da er det ille; men denne arrestasjonen —. Det virker på meg som noe lærd, unnskyld at jeg sier noe dumt, det virker som noe lærd, som jeg riktignok ikke forstår, men som man heller ikke behøver å forstå.»

«Det er slett ikke noe dumt det De har sagt, fru Grubach; i det minste er jeg delvis enig med Dem, bare at jeg dømmer om det hele enda strengere enn Dem, og jeg anser det simpelthen ikke engang for noe lærd, men overhodet for ingenting. Jeg ble overrumplet, det var det. Hadde jeg straks etter oppvåkningen, uten å la meg forstyrre av at Anna uteble, stått opp og uten hensyn til noen som måtte komme i veien for meg, gått til Dem, hadde jeg denne gangen som unntakelse spist frokost i kjøkkenet, hadde jeg latt Dem bringe meg klærne fra rommet mitt — kort sagt, hadde jeg handlet fornuftig, så ville ikke noe mer ha skjedd; alt som ville komme, ville ha blitt kvalt i fødselen. Men man er så lite forberedt. I banken for eksempel er jeg forberedt; der kunne noe slikt umulig hende meg; der har jeg en egen tjener, det vanlige telefonen og kontortelefonen står foran meg på bordet; hele tiden kommer det folk, parter og embetsmenn; dessuten og fremfor alt er jeg der hele tiden i arbeidets sammenheng, derfor nærværende; det ville være en ren fornøyelse for meg å bli stilt overfor en slik sak der. Nå, det er overstått, og egentlig ville jeg ikke snakke mer om det; jeg ville bare høre Deres dom, en fornuftig kvinnes dom, og er meget glad for at vi er enige. Nå må De imidlertid rekke meg hånden; en slik enighet må besegles med håndtrykk.»

Vil hun rekke meg hånden? Oppsynsmannen rakte meg ikke hånden, tenkte han og så på kvinnen annerledes enn før, prøvende. Hun reiste seg, fordi også han var reist; hun var litt forlegen, fordi ikke alt det K. hadde sagt, hadde vært forståelig for henne. Men som følge av denne forlegenheten sa hun noe som hun slett ikke hadde ment og som heller ikke var på sin plass: «Ta det ikke så tungt, herr K.,» sa hun, hadde tårer i stemmen og glemte naturligvis også håndtrykket. «Jeg vet ikke at jeg tar det tungt,» sa K., plutselig trett og innseende hvor verdiløs all tilslutning fra denne kvinnen var.

Ved døren spurte han ennå: «Er frøken Bürstner hjemme?» «Nei,» sa fru Grubach og smilte ved denne tørre opplysningen med en forsinket fornuftig deltagelse. «Hun er i teatret. Ønsket De noe av henne? Skal jeg si henne noe?» «Å, jeg ville bare snakke noen ord med henne.» «Jeg vet dessverre ikke når hun kommer; når hun er i teatret, kommer hun vanligvis sent.» «Det er jo helt likegyldig,» sa K. og hadde allerede vendt det senkede hodet mot døren for å gå; «jeg ville bare be henne unnskyldning for at jeg har brukt rommet hennes i dag.» «Det er ikke nødvendig, herr K.; De er altfor hensynsfull; frøkenen vet jo ikke noe; hun har ikke vært hjemme siden tidlig i morges; det er også allerede satt i orden; se selv.» Og hun åpnet døren til frøken Bürstners rom. «Takk, jeg tror Dem,» sa K., men gikk likevel bort til den åpne døren. Månen skinnte stille inn i det mørke rommet. Så vidt man kunne se, var virkelig alt på sin plass; heller ikke blusen hang lenger på vindushåndtaket. Påfallende høye syntes putene i sengen; de lå delvis i måneskinnet. «Frøkenen kommer ofte sent hjem,» sa K. og så på fru Grubach som om hun bar ansvaret for det. «Slik er jo unge mennesker!» sa fru Grubach unnskyldende. «Visst, visst,» sa K., «men det kan gå for vidt.» «Det kan det,» sa fru Grubach; «hvor rett har De ikke, herr K. Kanskje til og med i dette tilfellet. Jeg vil sannelig ikke baktale frøken Bürstner; hun er en god, snill pike, vennlig, ordentlig, punktlig, arbeidsom; jeg setter stor pris på alt dette, men én ting er sant: hun burde være stoltere, mer tilbakeholden. Jeg har sett henne denne måneden allerede to ganger i avsidesliggende gater og alltid sammen med en annen herre. Det er meget pinlig for meg; jeg forteller det ved den sannferdige Gud bare til Dem, herr K.; men det vil ikke la seg unngå at jeg også vil snakke med frøkenen selv om det. Det er forresten ikke det eneste som gjør henne mistenkelig for meg.» «De er fullstendig på villspor,» sa K. sint og nesten ute av stand til å skjule det; «forresten har De åpenbart også misforstått min bemerkning om frøkenen; det var ikke ment slik. Jeg advarer Dem til og med oppriktig mot å si noe som helst til frøkenen; De tar fullstendig fei

l; jeg kjenner frøkenen meget godt; det er ikke noe sant i det De sa. Forresten går jeg kanskje for vidt; jeg vil ikke hindre Dem; si henne hva De vil. God natt.» «Herr K.,» sa fru Grubach bønnfallende og skyndte seg etter K. helt til hans dør, som han allerede hadde åpnet; «jeg vil jo slett ikke snakke med frøkenen ennå; naturligvis vil jeg først observere henne videre; bare Dem har jeg betrodd hva jeg visste. Det må jo til syvende og sist være i hver leietakers interesse at man søker å holde pensjonatet rent, og det er ikke annet enn det jeg streber etter.» «Rent!» ropte K. ennå gjennom dørsprekken; «hvis De vil holde pensjonatet rent, må De først si meg opp.» Så slo han igjen døren; et svakt bank tok han ikke hensyn til.

Derimot bestemte han seg, siden han slett ikke hadde lyst til å sove, til å holde seg våken og også benytte anledningen til å fastslå når frøken Bürstner ville komme. Kanskje ville det da også være mulig, så upassende det enn måtte være, å få vekslet noen ord med henne. Da han lå i vinduet og trykket de trøtte øynene, tenkte han et øyeblikk til og med på å straffe fru Grubach og overtale frøken Bürstner til å si opp sammen med ham. Straks syntes det imidlertid for ham som fryktelig overdrevet, og han hadde til og med mistanke mot seg selv om at han var ute etter å skifte bolig på grunn av morgenens hendelser. Ingenting ville vært mer meningsløst og fremfor alt mer formålsløst og foraktelig.

Da han ble lei av å stirre ut på den tomme gaten, la han seg på divanen, etter at han hadde åpnet døren til forværelset på gløtt, slik at han fra divanen straks kunne se enhver som trådte inn i leiligheten. Han lå rolig på divanen til omkring klokken elleve og røkte en sigar. Men fra da av holdt han det ikke lenger ut der, men gikk litt ut i forværelset, som om han derved kunne fremskynde Fräulein Bürstners ankomst. Han hadde ikke noe spesielt begjær etter henne, han kunne ikke engang huske nøyaktig hvordan hun så ut, men nå ville han snakke med henne, og det pirret ham at hun ved sin sene ankomst også brakte uro og uorden inn i denne dagens avslutning. Det var også hennes skyld at han ikke hadde spist noe til kvelds i dag og at han hadde unnlatt å besøke Elsa, slik han hadde tenkt. Begge deler kunne han riktignok ta igjen ved å gå til vinlokalet hvor Elsa arbeidet. Han ville også gjøre det senere, etter samtalen med Fräulein Bürstner.

Klokken var halv tolv forbi da noen ble hørt i trappeoppgangen. K., som hadde gitt seg hen til tankene sine og gikk høyt frem og tilbake i forværelset som om det var hans eget rom, flyktet bak døren sin. Det var Fräulein Bürstner som var kommet. Hun trakk et silkeklede om de smale skuldrene mens hun låste døren. I neste øyeblikk måtte hun gå inn på rommet sitt, som K. sikkert ikke våget å trenge inn i ved midnatt; han måtte altså tiltale henne nå, men hadde dessverre forsømt å slå på det elektriske lyset i sitt eget rom, slik at han fremstod fra det mørke rommet som om han skulle overfalle henne, noe som i det minste måtte skremme henne. I sin hjelpeløshet, og da det ikke var tid å miste, hvisket han gjennom dørsprekken: «Fräulein Bürstner.» Det lød som en bønn, ikke som et tilrop. «Er det noen her?» spurte Fräulein Bürstner og så seg om med store øyne. «Det er meg,» sa K. og trådte frem. «Å, Herr K.!» sa Fräulein Bürstner smilende. «God kveld,» og hun rakte ham hånden. «Jeg ville gjerne snakke et par ord med Dem, vil De tillate meg det nå?» «Nå?» spurte Fräulein Bürstner, «må det være nå? Det er litt underlig, ikke sant?» «Jeg har ventet på Dem siden klokken ni.» «Jaså, jeg var på teatret, jeg visste da ingenting om Dem.» «Anledningen til det jeg vil si Dem, oppstod først i dag.» «Så, jeg har da ikke noe grunnleggende imot det, bortsett fra at jeg er dødstrett. Så kom inn på rommet mitt på noen minutter. Her kan vi umulig snakke sammen, vi vekker jo alle, og det ville være enda mer ubehagelig for meg for vår egen skyld enn for de andres skyld. Vent her til jeg har tent lyset på rommet mitt, og slå så av lyset her.» K. gjorde som hun sa, men ventet så enda til Fräulein Bürstner enda en gang, stille, oppfordret ham til å komme fra rommet sitt. «Sett Dem,» sa hun og pekte på ottomanen; hun selv ble stående oppreist ved sengestolpen tross i trettheten hun hadde snakket om; hun tok ikke engang av seg den lille hatten, som var overdådig smykket med blomster. «Hva ville De altså? Jeg er virkelig nysgjerrig.» Hun krysset lett benene. «De vil kanskje si,» begynte K., «at saken ikke var så påtrengende at den måtte drøftes nå, men –» «Innledninger overhører jeg alltid,» s

a Fräulein Bürstner. «Det gjør oppgaven min lettere,» sa K. «Deres rom ble i dag tidlig, på en måte på grunn av min skyld, bragt litt i uorden, det skjedde av fremmede folk mot min vilje, men likevel, som sagt, på grunn av min skyld; for det ville jeg be om unnskyldning.» «Mitt rom?» spurte Fräulein Bürstner, og i stedet for å se på rommet, så hun prøvende på K. «Slik er det,» sa K., og nå så de hverandre for første gang inn i øynene, «den måten det skjedde på, er i seg selv ikke verd et ord.» «Men det er det egentlig interessante,» sa Fräulein Bürstner. «Nei,» sa K. «Nå,» sa Fräulein Bürstner, «jeg vil ikke trenge meg inn i hemmeligheter, insisterer De på at det er uinteressant, så vil jeg ikke innvende noe. Unnskyldningen De ber om, gir jeg Dem herved gjerne, særlig da jeg ikke kan finne spor av uorden.» Hun gikk en runde i rommet med håndflatene dypt ned på hoftene. Hun stanset ved matten med fotografiene. «Se dog,» ropte hun, «fotografiene mine er virkelig kastet om hverandre. Det er stygt. Det har altså vært noen uberettiget på rommet mitt.» K. nikket og forbannet i stillhet funksjonæren Kaminer, som aldri kunne tøyle sin triste, meningsløse livlighet. «Det er underlig,» sa Fräulein Bürstner, «at jeg er tvunget til å forby Dem noe som De burde forby Dem selv, nemlig å gå inn på mitt rom i mitt fravær.» «Jeg forklarte Dem dog, Fräulein,» sa K. og gikk også bort til fotografiene, «at det ikke var meg som forgrep seg på Deres fotografier; men siden De ikke tror meg, må jeg altså innrømme at undersøkelseskommisjonen hadde med seg tre bankfunksjonærer, hvorav den ene, som jeg ved første anledning vil forfremme ut av banken, sannsynligvis har tatt fotografiene i hånden.» «Ja, det var en undersøkelseskommisjon her,» la K. til, da Fräulein så på ham med et spørrende blikk. «For Deres skyld?» spurte Fräulein. «Ja,» svarte K. «Nei,» ropte Fräulein og lo. «Jo,» sa K., «tror De da at jeg er skyldfri?» «Nå, skyldfri,» sa Fräulein, «jeg vil ikke straks avgi en kanskje skjebnesvanger dom; heller ikke kjenner jeg Dem dog; likevel, det må da være en tung forbryter, som man sender en undersøkelseskommisjon på nakken. Men da De dog er fri – jeg slutter i det minste av Deres r

o at De ikke er rømt fra fengsel – så kan De da ikke ha begått en slik forbrytelse.» «Ja,» sa K., «men undersøkelseskommisjonen kan dog ha innsett at jeg er uskyldig eller dog ikke så skyldig som antatt.» «Visst, det kan være,» sa Fräulein Bürstner meget oppmerksomt. «Ser De,» sa K., «De har ikke mye erfaring i rettssaker.» «Nei, det har jeg ikke,» sa Fräulein Bürstner, «og det har jeg ofte beklaget, for jeg vil gjerne vite alt, og nettopp rettssaker interesserer meg umåtelig. Domstolen har en eiendommelig tiltrekningskraft, ikke sant? Men jeg vil sikkert komplettere mine kunnskaper i den retning, for jeg begynner neste måned som kontorist i et advokatkontor.» «Det er meget bra,» sa K., «De vil da kunne hjelpe meg litt i min prosess.» «Det kunne være,» sa Fräulein Bürstner, «hvorfor da ikke? Jeg bruker gjerne mine kunnskaper.» «Jeg mener det også alvorlig,» sa K., «eller i det minste halvt alvorlig, slik De mener det. For å skaffe en advokat er saken dog for snever, men en rådgiver kunne jeg godt trenge.» «Ja, men hvis jeg skal være rådgiver, måtte jeg vite hva det dreier seg om,» sa Fräulein Bürstner. «Det er nettopp haken,» sa K., «det vet jeg ikke selv.» «Da har De altså gjort Dem en spøk med meg,» sa Fräulein Bürstner overdrevent skuffet, «det var høyst unødvendig å velge denne sene nattetimen til det.» Og hun gikk bort fra fotografiene, hvor de så lenge hadde stått sammen. «Men mitt Fräulein,» sa K., «jeg gjør ingen spøk. At De ikke vil tro meg! Det jeg vet, har jeg allerede sagt Dem. Enda mer enn jeg vet, for det var slett ingen undersøkelseskommisjon, jeg kaller den så fordi jeg ikke vet noe annet navn for den. Det ble slett ikke undersøkt noe, jeg ble bare arrestert, men av en kommisjon.» Fräulein Bürstner satt på ottomanen og lo igjen. «Hvordan var det da?» spurte hun. «Forferdelig,» sa K., men han tenkte slett ikke på det nå, men var helt grepet av synet av Fräulein Bürstner, som støttet hodet på den ene hånden – albuen hvilte på puten på ottomanen – mens den andre hånden langsomt strøk over hoften. «Det er for generelt,» sa Fräulein Bürstner. «Hva er for generelt?» spurte K. Så husket han og spurte: «Skal jeg vise Dem hvordan det var?» Han ville gjern

e bevege seg, men likevel ikke gå vekk. «Jeg er allerede trøtt,» sa Fräulein Bürstner. «De kom så sent,» sa K. «Nå ender det med at jeg får bebreidelser, det er også berettiget, for jeg burde ikke ha sluppet Dem inn. Nødvendig var det jo heller ikke, som det har vist seg.» «Det var nødvendig, det vil De først nå se,» sa K. «Får jeg flytte nattbordet fra sengen Deres?» «Hva faller Dem inn?» sa Fräulein Bürstner, «det får De naturligvis ikke!» «Da kan jeg ikke vise Dem det,» sa K. opphisset, som om man derved tilføyde ham en umåtelig skade. «Ja, hvis De trenger det til fremstillingen, så flytt bordet bare rolig,» sa Fräulein Bürstner og la etter en stund til med svakere stemme: «Jeg er så trøtt at jeg tillater mer enn godt er.» K. stilte nattbordet midt i rommet og satte seg bak det. «De må forestille Dem personenes fordeling riktig, det er meget interessant. Jeg er oppsynsmannen, der borte på kofferten sitter to voktere, ved fotografiene står tre unge menn. I vindushåndtaket henger – det nevner jeg bare i forbifarten – en hvit bluse. Og nå begynner det. Ja, jeg glemmer meg, den viktigste personen, altså jeg, står her foran nattbordet. Oppsynsmannen sitter ytterst bekvemt, med benene over kors, armen her hengende ned over ryggstøtten, en udannet krabat av sjeldent slag. Og nå begynner det altså virkelig. Oppsynsmannen roper, som om han måtte vekke meg, han skriker faktisk, jeg må dessverre, hvis jeg skal gjøre det begripelig for Dem, også skrike, det er forresten bare navnet mitt han skriker slik.» Fräulein Bürstner, som hørte på leende, la pekefingeren på munnen for å hindre K. i å skrike, men det var for sent, K. var for oppslukt i rollen; han ropte langsomt «Josef K.,» forresten ikke så høyt som han hadde truet, men dog slik at ropet, etter å ha blitt utstøtt plutselig, først så smått syntes å spre seg i rommet.

Da banket det på døren til naboværelset, flere ganger, kraftig, kort og regelmessig. Fräulein Bürstner bleknet og la hånden på hjertet. K. ble spesielt sterkt forskrekket, fordi han et øyeblikk var helt ute av stand til å tenke på annet enn hendelsene den morgenen og piken han hadde fortalt dem til. Så snart han hadde fattet seg, sprang han bort til Fräulein Bürstner og tok hånden hennes. «Ikke vær redd,» hvisket han, «jeg skal ordne alt. Men hvem kan det være? Her ved siden av er det jo bare stuen, hvor ingen sover.» «Jo,» hvisket Fräulein Bürstner ved K.s øre, «siden i går sover her en nevø av fru Grubach, en kaptein. Det var nettopp ikke noe annet rom ledig. Jeg glemte det også. At De måtte skrike så høyt! Jeg er ulykkelig over det.» «Det er ingen grunn til,» sa K. og kysset pannen hennes, da hun nå sank tilbake mot puten. «Borte, borte,» sa hun og rettet seg raskt opp igjen, «gå nå, gå nå, hva vil De, han lytter jo ved døren, han hører alt. Hvor De plager meg!» «Jeg går ikke før,» sa K., «før De er litt rolig. Kom bort til den andre kroken av rommet, der kan han ikke høre oss.» Hun lot seg føre dit. «De overveier ikke,» sa han, «at det riktignok dreier seg om en ubehagelighet for Dem, men slett ikke om en fare. De vet hvor høyt fru Grubach, som bestemmer i denne saken, særlig siden kapteinen er hennes nevø, ærer meg, og alt jeg sier tror hun ubetinget på. Hun er også ellers avhengig av meg, for hun har lånt en ganske stor sum av meg. Hvert av Deres forslag til en forklaring på vårt samvær godtar jeg, hvis det bare er noenlunde hensiktsmessig, og jeg garanterer at fru Grubach ikke bare offentlig, men virkelig og oppriktig vil tro forklaringen. Dere trenger ikke å skåne meg på noen måte. Ønsker De å få spredt at jeg har overfalt Dem, skal fru Grubach underrettes i den retning og hun vil tro det, uten å miste tilliten til meg, så sterkt hengir hun seg til meg.» Fräulein Bürstner så stille og litt sammenkrøpen ned på gulvet foran seg. «Hvorfor skulle ikke fru Grubach tro at jeg har overfalt Dem,» la K. til. Foran seg så han håret hennes, et skilt, lavt bølget, fast sammenholdt, rødlig hår. Han trodde hun ville vende blikket mot ham, men hun sa i uforandret holdn

ing: «Tilgi meg, jeg ble forskrekket av den plutselige bankingen, ikke så mye av følgene som kapteinens nærvær kunne ha. Det var så stille etter skriket Deres, og så banket det, derfor ble jeg så forskrekket, jeg satt også nær døren, det banket nesten ved siden av meg. Takk for Deres forslag, men jeg godtar dem ikke. Jeg kan ta ansvaret for alt som skjer på mitt rom, overfor hvem som helst. Jeg undrer meg over at De ikke merker hva for en fornærmelse Deres forslag innebærer for meg, ved siden av de gode hensikter, som jeg sikkert anerkjenner. Men gå nå, la meg være alene, jeg trenger det nå mer enn før. Av de få minuttene De bad om, er det blitt en halv time og mer.» K. tok henne ved hånden og så ved håndleddet: «Men De er ikke sint på meg?» sa han. Hun strøk hånden hans av og svarte: «Nei, nei, jeg er aldri sint på noen.» Han grep igjen om håndleddet hennes, hun fant seg i det nå og førte ham slik til døren. Han var fast bestemt på å gå. Men foran døren, som om han ikke hadde ventet å finne en dør her, stanset han; dette øyeblikket benyttet Fräulein Bürstner til å gjøre seg løs, åpne døren, smette ut i forværelset og derfra si lavt til K.: «Nå kom da, vær så snill. Se,» — hun pekte på kapteinens dør, under hvilken et lysskjær kom frem — «han har tent lys og snakker om oss.» «Jeg kommer,» sa K., sprang frem, tok fatt i henne, kysset henne på munnen og så over hele ansiktet, som et tørst dyr med tungen stryker over det endelig funne kjeldevann. Til slutt kysset han henne på halsen, der hvor strupen er, og der lot han leppene hvile lenge. En lyd fra kapteinens rom fikk ham til å se opp. «Nå går jeg,» sa han, han ville tiltale Fräulein Bürstner med fornavn, men visste det ikke. Hun nikket trett, overlot ham halvt bortvendt hånden til kyss, som om hun intet visste om det, og gikk bøyd inn i sitt rom. Kort etter lå K. i sengen sin. Han sovnet meget snart; før han sovnet tenkte han et øyeblikk på sin oppførsel, han var fornøyd med den, men undret seg over at han ikke var enda mer fornøyd; på grunn av kapteinen gjorde han seg alvorlige bekymringer for Fräulein Bürstner.

ANNET KAPITTEL

FØRSTE UNDERSØKELSE
K. ble underrettet pr. telefon – det var ikke noe apparat på lagerrommet, telefonen sto i den lille butikken – at den første undersøkelsen i saken hans skulle finne sted neste søndag. Denne underretningen ble gjentatt, man opplyste ham at han måtte møte frem i en bestemt gate, i et hus på en viss adresse, som han straks merket seg. En drøy halvtime etter at han la på røret, hadde han bestemt seg for å dra dit. Men han satt en stund og så på døren, som om han ventet på noen. En gammel kone, som alltid fulgte med på alt som foregikk, sto på den andre siden av døren og så på ham. Han så ut på den regntunge himmelen, og da han skulle til å forlate kontoret, kikket han enda en gang inn i vinduet ut mot gaten.
Klokken var litt over ni om morgenen. Solen sto og kastet et skarpt lys over gatene, men i bakgårdene var det skyggefullt. Han steg ut av drosjen og gikk mot husinngangen. Han la merke til at nummeret på huset var det samme som han hadde skrevet ned på et papir, men han ante ikke at dette huset skulle være rettslokalet. Huset lå i et strøk hvor det var mange gamle, høye leiegårder. På den ene siden lå en garasje, på den andre en stor forretning med ferdigsydde kjoler. I første etasje av bygningen var det en kafé. K. gikk inn i portrommet og så opp mot trappen. Det var mørkt og trangt; den smale gangen førte inn til en bakgård som var full av søppel. En mann i hvit frakk sto oppe ved inngangen og spylte med en vannslange. K. spurte ham hvor rettslokalet var. «Vet ikke,» sa mannen, snudde seg og slo av vannslangen. K. så på ham, men mannen hadde tydeligvis dårlig tid. Han sa: «Gå opp trappen, så finner du vel noen som kan vise deg.»
K. gikk opp trappen. Trappeoppgangen var smal og mørk, det luktet vondt. Han kom til første etasje; der var det flere dører, og på noen av dem hang det skilt: 'Reklametegner', 'Skredder', 'Vaskeri' osv. Han gikk videre. Trappen ble trangere og mørkere, og det var nesten ikke lys. Han måtte gå forsiktig for ikke å snuble over noe som lå på trappetrinnene. Et sted hørte han en dør bli åpnet, og et hode stakk ut. «Hva vil du?» spurte en stemme. «Jeg skal til retten,» sa K. «Da må du gå en etasje til opp,» sa stemmen, og døren ble lukket. K. gikk videre.
Da han kom til tredje etasje, sto en dør på gløtt. Han åpnet den, og en gammel kvinne kom mot ham. «Hva er det?» spurte hun. «Jeg skal til retten,» sa K. «Da må du gå en etasje til opp,» sa hun. «Men jeg tror du har glemt å banke på,» la hun til. K. banket på, og en ung mann åpnet døren. «Hva er det?» spurte han. «Jeg skal til retten,» sa K. «Da må du gå ned igjen,» sa den unge mannen. «Men du må gå til annen etasje. Der er det en dør med et skilt som det står 'Undersøkelseskommisjon' på. Du må banke på.»
K. gikk ned igjen. Det var svært varmt i trappen, og han følte seg uvel. Han banket på døren i annen etasje. En ung pike åpnet. «Jeg skal til retten,» sa K. «Ja, vi venter på Dem,» sa piken. «De er innkalt til undersøkelse. Kom inn.» Hun åpnet døren og gikk foran. De gikk inn i et rom som var så fullt av mennesker at det nesten ikke var plass. K. så seg omkring og la merke til at det var en stor forsamling, både menn og kvinner. De satt på benker langs veggene, og midt i rommet sto et bord med en mann som så ut som en dommer. Dommeren så på K. og sa: «De er jo forsinket, herr K. Men sett Dem ned.» K. satte seg på en stol som sto rett foran bordet. Han følte seg uvel og hadde en sterk følelse av at alt var absurd.
Dommeren begynte å tale: «De er her for å svare på anklagene mot Dem. De er anklaget for å ha begått en forbrytelse. Men vi har ikke noe skriftlig materiale å legge frem. De må selv si hva De har gjort.» K. stirret på dommeren og sa ingenting. Han følte at ordene hang fast i halsen. «De må svare,» sa dommeren. «Jeg har ikke gjort noe galt,» sa K. til slutt. «Det har De,» sa dommeren. «Men vi kan ikke si hva det er. De må finne det ut selv.»

K. var blitt telefonisk underrettet om at det neste søndag skulle finne sted en liten undersøkelse i hans sak. Man gjorde ham oppmerksom på at disse undersøkelsene nå ville følge regelmessig, om ikke hver uke, så i hvert fall hyppigere. Det lå på den ene siden i alles interesse å få prosessen raskt avsluttet, på den andre siden måtte undersøkelsene være grundige i enhver henseende, og likevel, på grunn av den anstrengelsen de medførte, aldri vare altfor lenge. Derfor hadde man valgt denne utveien med raskt påfølgende, men korte undersøkelser. Bestemmelsen av søndag som undersøkelsesdag hadde man tatt for ikke å forstyrre K. i hans arbeid. Man forutsatte at han var enig; ønsket han en annen termin, skulle man imøtekomme ham så godt det lot seg gjøre. Undersøkelsene kunne for eksempel også foregå om natten, men da var K. vel ikke uthvilt nok. Man ville i hvert fall, så lenge K. ikke hadde noe å innvende, holde fast ved søndag. Det var selvfølgelig at han måtte møte, det behøvde man vel ikke først gjøre ham oppmerksom på. Han fikk oppgitt nummeret på huset han skulle innfinne seg i; det var et hus i en avsidesliggende forstadsgate, hvor K. aldri før hadde vært.

K. la på røret uten å svare da han hadde mottatt denne meldingen; han var straks bestemt på å gå dit søndag, det var sikkert nødvendig; prosessen var i gang, og han måtte stille seg imot den; denne første undersøkelsen skulle også bli den siste. Han sto ennå i ettertanke ved telefonen da han bak seg hørte stemmen til vise direktøren, som ville telefonere, men som K. sperret veien for. «Dårlige nyheter?» spurte vise direktøren lett, ikke for å få vite noe, men for å få K. bort fra apparatet. «Nei, nei,» sa K., trådte til side, men gikk ikke bort. Vise direktøren tok røret og sa, mens han ventet på forbindelsen, hen over telefonrøret: «Et spørsmål, herr K.? Kunne De tenke Dem å gi meg den glede å være med på en seiltur med seilbåten min søndag morgen? Det blir et større selskap, sikkert også noen av Deres bekjente. Blant andre statsadvokat Hesterer. Vil De komme? Kom nå!» K. forsøkte å følge med på hva vise direktøren sa. Det var ikke uvesentlig for ham, for denne invitasjonen fra vise direktøren, som han aldri hadde stått seg særlig godt med, betydde et forsoningsforsøk fra dennes side og viste hvor viktig K. var blitt i banken og hvor verdifullt hans vennskap eller i det minste hans upartiskhet syntes for bankens nest øverste embetsmann. Denne invitasjonen var en ydmykelse for vise direktøren, om den enn bare var sagt hen over telefonrøret i påvente av forbindelsen. Men K. måtte la enda en ydmykelse følge; han sa: «Mange takk! Men jeg har dessverre ikke tid søndag; jeg har allerede en forpliktelse.» «Synd,» sa vise direktøren og vendte seg til telefonsamtalen, som nettopp var kommet i stand. Det ble ingen kort samtale, men K. ble, i sin åndsfraværelse, stående ved apparatet hele tiden. Først da vise direktøren ringte av, ble han forskrekket og sa, for å unnskylde det nytteløse ståa: «Jeg har nettopp fått telefon om at jeg skal møte et sted, men man har glemt å si meg når.» «Spør da en gang til,» sa vise direktøren. «Det er ikke så viktig,» sa K., men dermed ble den allerede mangelfulle unnskyldningen hans ytterligere svekket. Vise direktøren snakket ennå om andre ting mens han gikk. K. tvang seg til å svare, men tenkte hovedsakelig på at det ville være best å mø

te søndag klokken 9 om morgenen, siden alle domstoler på hverdager begynte å arbeide på den tiden.

Søndag var det grått vær. K. var svært trett, fordi han på grunn av en stamkveldsfeiring hadde vært på kroen til langt på natt; han hadde nesten forsovet seg. I all hast, uten tid til å tenke over og sammenstille de forskjellige planene han hadde uttenkt i løpet av uken, kledde han på seg og løp, uten å spise frokost, til den oppgitte forstaden. Merkelig nok, selv om han hadde liten tid til å se seg om, møtte han de tre tjenestemennene som var involvert i saken hans, Rabensteiner, Kullich og Kaminer. De to første kjørte i en trikk som krysset K.s vei; Kaminer derimot satt på terrassen til en kafé, og da K. gikk forbi, bøyde han seg nettopp nysgjerrig over brystningen. Alle så vel etter ham og undret seg over at sjefen deres løp; det var en slags tross som hindret K. i å kjøre; han følte avsky for enhver, selv den minste fremmede hjelp i denne saken; heller ville han ikke trekke noen inn i saken og dermed innvie noen, om så bare på den fjerneste måte; til slutt hadde han heller ikke den ringeste lyst til å fornedre seg overfor undersøkelseskommisjonen ved altfor stor punktlighet. Riktignok løp han nå for å ankomme så nær klokken 9 som mulig, selv om han ikke engang var bestilt til et bestemt tidspunkt.

Han hadde tenkt at han allerede på avstand skulle kjenne igjen huset på et eller annet tegn, som han ikke selv hadde forestilt seg nøyaktig, eller på en særlig bevegelse foran inngangen. Men Juliusgaten, hvor det skulle ligge og i begynnelsen av hvilken K. stanset et øyeblikk, inneholdt på begge sider nesten helt ensartede hus; høye, grå leiegårder bebodd av fattige folk. Nå om søndag morgen var de fleste vinduer opptatt; menn i skjorteermer lentet der og røkte eller holdt forsiktig og ømt små barn på vinduskarmen. Andre vinduer var høyt fylt med sengetøy, over hvilket det flyktig viste seg et bustete kvinnehode. Man ropte til hverandre over gaten; et slikt rop fremkalte nettopp over K. en høy latter. Regelmessig fordelt i den lange gaten lå små butikker, som lå under gatenivå og var tilgjengelige via noen trapper, med forskjellige matvarer. Der gikk kvinner ut og inn eller sto på trinnene og småsnakket. En frukthandler, som anbefalte varene sine opp mot vinduene, hadde, like uoppmerksom som K., med sin kjerre nesten kjørt ham over. Nettopp begynte et grammofon, som var utrangert i bedre bystrøk, å spille morderisk.

K. gikk lenger inn i gaten, langsomt, som om han nå hadde tid, eller som om undersøkelsesdommeren så ham fra et eller annet vindu og dermed visste at K. hadde innfunnet seg. Det var like over 9. Huset lå temmelig langt unna; det var nesten uvanlig stort, særlig portrommet var høyt og bredt. Det var åpenbart bestemt for lastekjøretøyer som tilhørte de forskjellige varelagrene, som nå, avstengt, omgav den store gårdsplassen og bar navn på firmaer, hvorav K. kjente flere fra bankforretningen. Mot sin sedvane å beskjeftige seg nøyere med alle disse ytre ting, ble han stående litt ved inngangen til gården. I nærheten satt en barbeint mann på en kiste og leste en avis. På en håndkjerre gynge to gutter. Foran en vannpumpe sto en svak, ung pike i en nattkjole og så på K. mens vannet strømmet i kannen hennes. I et hjørne av gården ble det spent et tau mellom to vinduer, på hvilket tøyet som skulle tørke, allerede hang. En mann sto nedenfor og ledet arbeidet med noen tilrop.

K. vendte seg mot trappen for å komme opp til undersøkelsesrommet, men stanset så igjen, for utenom denne trappen så han i gården tre forskjellige trappeoppganger, og dessuten syntes en liten gjennomgang innerst i gården å føre inn til en annen gård. Han ergret seg over at man ikke hadde angitt rommets beliggenhet nøyere; det var dog en selsom forsømmelse eller likegyldighet hvordan man behandlet ham; han hadde til hensikt å konstatere dette svært høyt og tydelig. Til slutt gikk han likevel opp den første trappen og lekte i tankene med en erindring om vokter Wilhelms utsagn om at domstolen tiltrekkes av skyld, hvorav egentlig fulgte at undersøkelsesrommet måtte ligge ved den trappen som K. tilfeldigvis valgte.

Han forstyrret på vei opp mange barn som lekte i trappen og som så sint på ham da han gikk gjennom rekken deres. «Når jeg neste gang skal gå her igjen,» sa han til seg selv, «må jeg enten ta med sukkertøy for å vinne dem, eller stokken for å jule dem.» Like før første etasje måtte han til og med vente et øyeblikk til en leiekule hadde fullført sin vei; to små gutter med innviklede ansikter som voksne landstrykere holdt ham imens i buksebenene; hadde han villet riste dem av seg, måtte han ha gjort dem vondt, og han fryktet skriket deres.

I første etasje begynte det egentlige søket. Siden han ikke kunne spørre etter undersøkelseskommisjonen, fant han på en snekker Lanz – navnet falt ham inn fordi Hauptmann, fru Grubachs nevø, het det – og ville nå spørre i alle leilighetene om det bodde en snekker Lanz der, for på den måten å få anledning til å se inn i rommene. Det viste seg imidlertid at dette for det meste var mulig uten videre, for nesten alle dører sto åpne og barna løp ut og inn. Det var som regel små enkeltvindusrom, hvor det også ble laget mat. Noen kvinner holdt spedbarn i armene og arbeidet med den frie hånden ved komfyren. Halvvoksne piker, som syntes bare å være iført forklær, løp flittigst frem og tilbake. I alle rom sto sengene fremdeles i bruk, der lå syke eller sovende eller folk som strakte seg i klærne. Ved leiligheter med lukkede dører banket K. på og spurte om det bodde en snekker Lanz her. For det meste åpnet en kvinne, hørte på spørsmålet og vendte seg inn i rommet til noen som reiste seg fra sengen. «Herren spør om det bor en snekker Lanz her.» «Snekker Lanz?» spurte den fra sengen. «Ja,» sa K., selv om undersøkelseskommisjonen utvilsomt ikke befant seg her, og hans oppgave derfor var avsluttet. Mange trodde det lå K. svært mye på å finne snekker Lanz, tenkte lenge, nevnte en snekker som ikke het Lanz, eller et navn som hadde en fjern likhet med Lanz, eller de spurte hos naboer eller fulgte K. til en fjerntliggende dør, hvor det etter deres mening muligens bodde en slik mann i etterleie, eller hvor det var noen som kunne gi bedre opplysning enn de selv. Til slutt behøvde K. knapt å spørre selv lenger, men ble på denne måten trukket gjennom etasjene. Han angret på planen, som først hadde forekommet ham så praktisk. Før femte etasje bestemte han seg for å oppgi søket, tok avskjed med en vennlig ung arbeider som ville føre ham videre opp, og gikk ned. Men så ergret han seg igjen over det nytteløse i hele foretagendet; han gikk enda en gang tilbake og banket på den første døren i femte etasje. Det første han så i det lille rommet, var en stor veggklokke som allerede viste 10. «Bor det en snekker Lanz her?» spurte han. «Værsågod,» sa en ung kvinne med svarte, skinnende øyne, som

nettopp vasket barnetøy i et balje, og pekte med den våte hånden på den åpne døren til sideværelset.

K. trodde han skulle inn i en forsamling. En trengsel av de forskjelligste mennesker – ingen brydde seg om den inntredende – fylte et middels stort toromsrom like under taket, som var omgitt av et galleri som også var fullstendig opptatt, og hvor folk bare kunne stå bøyd og slo hodet og ryggen mot taket. K., som syntes luften var for trykkende, gikk ut igjen og sa til den unge kvinnen, som sannsynligvis hadde misforstått ham: «Jeg spurte etter en snekker, en viss Lanz?» «Ja,» sa kvinnen, «gå De bare inn.» K. hadde kanskje ikke fulgt henne hvis kvinnen ikke var gått bort til ham, tatt i dørklinken og sagt: «Etter Dem må jeg lukke; det er ikke lov for flere å komme inn.» «Meget fornuftig,» sa K., «men det er allerede for fullt nå.» Så gikk han likevel inn igjen.

Mellom to menn som sto og snakket like ved døren — den ene gjorde med begge utstrakte hender bevegelsen av å telle penger, den andre så ham skarpt inn i øynene — grep en hånd etter K. Det var en liten rødkinnet gutt. «Kom, kom,» sa han. K. lot seg føre av ham, det viste seg at i det myldrende virvaret var det likevel en smal sti fri, som muligens skilte to parter; det talte også for at K. i de første rekkene til høyre og venstre knapt så et ansikt vendt mot seg, men bare ryggene av folk som rettet sine taler og bevegelser bare mot folk i sin egen gruppe. De fleste var svartkledde, i gamle lange og løst nedhengende festdrakter. Bare denne kledningen forvirret K., ellers ville han ha tatt det hele for en politisk kretsmøte.

Ved den andre enden av salen, dit K. ble ført, sto det på et svært lavt, også overfylt podium et lite bord, plassert på tvers, og bak det, nær kanten av podiet, satt en liten tykk hvesende mann som nettopp snakket med en som sto bak ham — denne hadde albuen støttet mot stolryggen og bena i kors — under stor latter. Av og til kastet han armen i været, som om han parodierte noen. Gutten som førte K., hadde vanskeligheter med å få fram meldingen sin. To ganger hadde han allerede stått på tærne og forsøkt å formidle noe, uten å bli sett av mannen der oppe. Først da en av folka på podiet gjorde gutten oppmerksom, vendte mannen seg mot ham og bøyde seg ned for å høre den lave rapporten. Så trakk han fram klokken og så raskt bort på K. «De skulle ha møtt for 1 time og 5 minutter siden,» sa han. K. ville svare noe, men han fikk ikke tid, for knapt hadde mannen talt, før det oppsto en generell mumling i høyre halvdel av salen. «De skulle ha møtt for 1 time og 5 minutter siden,» gjentok mannen nå med hevet røst og så også raskt ned i salen. Straks ble mumlingen sterkere og forsvant, da mannen ikke sa mer, bare gradvis. Nå var det mye stillere i salen enn da K. kom inn. Bare folket på galleriet sluttet ikke å komme med sine bemerkninger. De så ut, så vidt man kunne skjelne noe i halvmørket, disen og støvet der oppe, til å være dårligere kledd enn de nede. Noen hadde tatt med seg puter som de la mellom hodet og taket for å unngå å få sår.

K. hadde bestemt seg for å observere mer enn å snakke, og ga derfor opp å forsvare seg mot den påståtte forsinkelsen og sa bare: «Om jeg er kommet for sent, så er jeg her nå.» En applaus, igjen fra høyre halvdel av salen, fulgte. «Lett å vinne folk,» tenkte K. og ble bare forstyrret av stillheten i venstre halvdel, som lå rett bak ham, og hvorfra det bare hadde kommet enkelte håndklapp. Han tenkte over hva han kunne si for å vinne alle på en gang, eller i det minste midlertidig også de andre, om det ikke var mulig.

«Ja,» sa mannen, «men jeg er ikke lenger forpliktet til å forhøre Dem nå» — igjen mumlingen, men denne gangen misforståelig, for mannen fortsatte, mens han vinket av folka med hånden: «men jeg vil likevel gjøre det i dag som et unntak. En slik forsinkelse må imidlertid ikke gjenta seg. Og så trå fram!» Noen hoppet ned fra podiet, slik at det ble en plass ledig for K., der han steg opp. Han sto tett presset mot bordet, trengselen bak ham var så stor at han måtte yte motstand, om han ikke ville støte undersøkelsesdommerens bord og kanskje også ham selv ned fra podiet.

Undersøkelsesdommeren brydde seg imidlertid ikke om det, men satt ganske bekvemt i stolen sin, og etter å ha sagt et siste ord til mannen bak seg, grep han etter en liten notisbok, den eneste gjenstanden på bordet. Den var som et skolehefte, gammel, helt deformert av mye blading. «Altså,» sa undersøkelsesdommeren, bladde i heftet og vendte seg i en konstaterende tone til K.: «De er malermester?» «Nei,» sa K., «men førstefullmektig i en stor bank.» Dette svaret ble møtt av en latter fra høyre parti, så hjertelig at K. måtte le med. Folk støttet seg med hendene på knærne og ristet som under kraftige hosteanfall. Til og med enkelte på galleriet lo. Undersøkelsesdommeren, som var blitt svært sint og sannsynligvis var maktesløs overfor folka nede, forsøkte å ta revansje på galleriet, spratt opp, truet galleriet, og hans ellers lite påfallende øyenbryn presset seg buskete, sorte og store sammen over øynene.

Venstre halvdel av salen var imidlertid fremdeles stille, folka sto der i rekker med ansiktene vendt mot podiet og hørte på ordene som ble vekslet der oppe, like rolig som på larmen fra det andre partiet; de tolererte til og med at enkelte fra deres rekker sammen med det andre partiet gikk fram hist og her. Folkene i venstre parti, som for øvrig var mindre tallrike, var i grunnen like ubetydelige som de i høyre, men roen i oppførselen fikk dem til å virke mer betydningsfulle. Da K. nå begynte å tale, var han overbevist om at han talte i deres ånd.

«Deres spørsmål, herr undersøkelsesdommer, om jeg er malermester — snarere har De ikke spurt, men slått det fast — er karakteristisk for hele den prosedyren som føres mot meg. De kan innvende at det jo overhodet ikke er noen prosedyre; De har svært rett, for det er bare en prosedyre hvis jeg anerkjenner den som sådan. Men jeg anerkjenner den altså for øyeblikket nå, av medlidenhet så å si. Man kan ikke annet enn å stille seg medlidende til den, hvis man i det hele tatt vil bry seg med den. Jeg sier ikke at det er en sjuskete prosedyre, men jeg vil tilby Dem denne betegnelsen til selvinnsikt.»

K. avbrøt seg selv og så ned i salen. Det han hadde sagt, var skarpt, skarpere enn han hadde ment, men likevel riktig. Det hadde fortjent bifall her eller der, men alt var stille; man ventet åpenbart spent på det følgende; kanskje forberedte det seg i stillheten et utbrudd som ville gjøre slutt på alt. Forstyrrende var det at nå åpnet døren bakerst i salen seg, den unge vaskekonen, som sannsynligvis var ferdig med arbeidet, kom inn og til tross for all forsiktighet hun la for dagen, trakk noen blikk mot seg. Bare undersøkelsesdommeren gav K. umiddelbar glede, for han syntes å være straks truffet av ordene. Han hadde til da stått og lyttet, fordi han var blitt overrasket av K.s tale mens han reiste seg mot galleriet. Nå i pausen satte han seg langsomt, som om det ikke skulle bli lagt merke til. Sannsynligvis for å berolige ansiktsuttrykket tok han igjen fram heftet.

«Det hjelper ikke,» fortsatte K., «også Deres lille hefte, herr undersøkelsesdommer, bekrefter det jeg sier.» Fornøyd med bare å høre sine egne rolige ord i den fremmede forsamlingen, våget K. til og med å ta heftet kort og godt fra undersøkelsesdommeren og løfte det med fingertuppene, som om han nølte, på et midterste blad, slik at de tettbeskrevne, flekkete, gulrandete bladene hang ned på begge sider. «Dette er undersøkelsesdommerens aktstykker,» sa han og lot heftet falle ned på bordet. «Les videre i det, herr undersøkelsesdommer; for denne skyldboken frykter jeg i sannhet ikke, selv om den er utilgjengelig for meg, for jeg kan bare berøre den med to fingertupper og ikke ta den i hånden.» Det kunne bare være et tegn på dyp ydmykelse, eller i det minste måtte det oppfattes slik, at undersøkelsesdommeren grep etter heftet slik det lå på bordet, forsøkte å ordne det litt og tok det igjen fram for å lese i det.

Ansiktene til folka i første rekke var så spent rettet mot K. at han en stund så ned på dem. Det var gjennomgående eldre menn, noen hadde hvitt skjegg. Var kanskje de de avgjørende, de som kunne påvirke hele forsamlingen, som heller ikke ved ydmykelsen av undersøkelsesdommeren lot seg bringe ut av den bevegelsesløsheten den var sunket i siden K.s tale?

«Det som er hendt meg,» fortsatte K., litt lavere enn før, og søkte stadig ansiktene i første rekke, noe som ga talen et svakt famlende uttrykk, «det som er hendt meg, er jo bare en enkelt sak og som sådan ikke særlig viktig, siden jeg ikke tar det så tungt, men det er tegnet på en prosedyre som praktiseres mot mange. Det er for disse jeg står her, ikke for meg selv.»

Han hadde ufrivillig hevet stemmen. Et eller annet sted klappet noen med løftede hender og ropte: «Bravo! Hvorfor ikke? Bravo! Og atter bravo!» De i første rekke grep seg hist og her i skjegget; ingen vendte seg om på grunn av utropet. Heller ikke K. la vekt på det, men ble likevel oppmuntret; han anså det nå ikke lenger for nødvendig at alle klappet; det var nok om allmennheten begynte å tenke over saken og bare av og til én lot seg overbevise.

«Jeg vil ikke ha talersuksess,» sa K. ut fra denne betraktningen, «det ville sannsynligvis heller ikke være oppnåelig for meg. Herr undersøkelsesdommer taler sikkert mye bedre, det hører jo til yrket hans. Det jeg vil, er bare offentlig drøftelse av en offentlig mislighet. Hør: Jeg ble for omkring ti dager siden arrestert; selve arrestasjonen ler jeg av, men det hører ikke hjemme her nå. Jeg ble overfalt tidlig i sengen; kanskje hadde man — det er ikke utelukket etter det undersøkelsesdommeren sa — ordre om å arrestere en eller annen malermester som er like uskyldig som meg, men man valgte meg. Sideværelset var okkupert av to grove voktere. Hvis jeg var en farlig røver, kunne man ikke ha tatt bedre forholdsregler. Disse vokterne var i tillegg demoralisert pakk; de snakket ørene fulle på meg, de ville la seg bestikke, de ville under påskudd lokke til seg tøy og klær, de ville ha penger for angivelig å skaffe meg frokost, etter at de hadde spist opp min egen frokost skamløst for øynene på meg. Ikke nok med det. Jeg ble ført inn i et tredje rom foran oppsynsmannen. Det var rommet til en dame som jeg setter stor pris på, og jeg måtte se på at dette rommet på grunn av meg, men uten min skyld, på en måte ble besudlet av nærværet av vokterne og oppsynsmannen. Det var ikke lett å holde seg rolig. Men det lyktes meg, og jeg spurte oppsynsmannen fullstendig rolig — hvis han var her, måtte han bekrefte det — hvorfor jeg var arrestert. Hva svarte så denne oppsynsmannen, som jeg ennå ser for meg, slik han satt i stolen til den nevnte damen som en fremstilling av det mest dumdristige hovmod? Mine herrer, han svarte i grunnen ingenting; kanskje visste han virkelig ingenting; han hadde arrestert meg og var fornøyd med det. Han gjorde til og med et nummer til og fikk inn i rommet til den damen tre lavere funksjonærer fra banken min, som beskjeftiget seg med å ta på fotografier, damens eiendom, og bringe dem i uorden. Nærværet av disse funksjonærene hadde naturligvis en annen hensikt: De skulle, likesom husverten min og hushjelpen hennes, spre nyheten om arrestasjonen, skade mitt offentlige omdømme og særlig i banken undergrave min stilling. Nå er intet av dette lykkes, heller ik

ke i det minste; selv husverten min, en helt enkel person — jeg vil nevne navnet hennes her i ærende hensikt, hun heter fru Grubach — selv fru Grubach var forstandig nok til å innse at en slik arrestasjon ikke betyr mer enn et påfunn som ikke tilstrekkelig overvåkede gategutter utfører. Jeg gjentar: Det hele har bare voldt meg ubehag og forbigående ergrelse; men kunne det ikke også ha hatt verre følger?»

Da K. her stanset og så på den tause undersøkelsesdommeren, mente han å legge merke til at denne nettopp ga et tegn med et blikk til noen i mengden. K. smilte og sa: «Nå gir Herr undersøkelsesdommeren her ved siden av meg et hemmelig tegn til en av Dem. Det finnes altså mennesker blant Dem som blir dirigert her ovenfra. Jeg vet ikke om tegnet skulle fremkalle hvesing eller bifall, og ved å avsløre saken for tidlig gir jeg bevisst avkall på å få vite betydningen av tegnet. Det er meg fullstendig likegyldig, og jeg gir Herr undersøkelsesdommeren offentlig fullmakt til å kommandere sine betalte ansatte der nede med ord i stedet for hemmelige tegn, ved at han for eksempel sier: Nå hveser dere, og neste gang: Nå klapper dere.»

Undersøkelsesdommeren rørte seg forlegen eller utålmodig på stolen. Mannen bak ham, som han allerede hadde snakket med tidligere, bøyde seg igjen mot ham, enten for å gi ham generelt mot eller for å gi ham et spesielt råd. Nede snakket folk lavt, men livlig. De to partiene, som tidligere hadde hatt så motstridende meninger, blandet seg, enkeltpersoner pekte på K., andre på undersøkelsesdommeren. Den tåkete dunsten i rommet var ytterst plagsom, den hindret til og med nøyaktig observasjon av dem som stod lenger borte. Spesielt måtte den være forstyrrende for galleribesøkerne, de var tvunget, riktignok under skyggefulle sideblikk mot undersøkelsesdommeren, til å stille stille spørsmål til deltakerne i forsamlingen for å få nærmere informasjon. Svarene ble gitt like stille bak beskyttende hender.

«Jeg er snart ferdig,» sa K. og slo, siden ingen bjelle fantes, med knyttneven i bordet. Av skrekk over dette fór undersøkelsesdommerens og rådgiverens hoder straks fra hverandre: «Hele saken ligger meg fjernt, jeg bedømmer den derfor rolig, og dere kan, forutsatt at dere bryr dere om denne påståtte retten, ha stor fordel av å høre på meg. Deres gjensidige drøftelser av det jeg fremfører, ber jeg om å utsette til senere, for jeg har ikke tid og vil snart gå.»

Straks ble det stille, så fullstendig behersket K. allerede forsamlingen. Man ropte ikke lenger om hverandre som i begynnelsen, man klappet ikke engang lenger bifall, men man syntes allerede overbevist eller på god vei til det.

«Det er ingen tvil,» sa K. meget lavt, for han gledet seg over den anspente oppmerksomheten i hele forsamlingen, i denne stillheten oppstod en susen som var mer opphissende enn den mest henrykte applaus, «det er ingen tvil om at bak alle ytringer fra denne retten, i mitt tilfelle altså bak arrestasjonen og dagens undersøkelse, befinner det seg en stor organisasjon. En organisasjon som ikke bare sysselsetter bestikkelige voktere, tåpelige oppsynsmenn og undersøkelsesdommere, som i beste fall er beskjedne, men som dessuten utvilsomt underholder et dommerskap av høy og høyeste grad, med det talløse uunnværlige følge av tjenere, skrivere, gendarmer og andre hjelpere, kanskje til og med bødler, jeg viker ikke tilbake for ordet. Og meningen med denne store organisasjonen, mine herrer? Den består i at uskyldige personer blir arrestert og at det blir innledet en meningsløs og som oftest, som i mitt tilfelle, resultatløs prosess mot dem. Hvordan kan man ved denne meningsløsheten i det hele dekke over den verste korrupsjonen blant embetsmennene? Det er umulig, det ville ikke engang den høyeste dommer klare for seg selv. Derfor prøver vokterne å stjele klærne av de arresterte, derfor bryter oppsynsmenn inn i fremmede leiligheter, derfor skal uskyldige, i stedet for å bli avhørt, heller bli ydmyket for hele forsamlinger. Vokterne har bare fortalt om depoter, der eiendommen til de arresterte blir bragt. Jeg ville gjerne se disse depotplassene, der de arresterte møysommelig ervervede formuer råtner, så sant de ikke blir stjålet av tyvaktige depotfunksjonærer.»

K. ble avbrutt av et skrik fra den bakre delen av salen. Han skygget for øynene for å kunne se, for det grå dagslyset gjorde dunsten hvitaktig og blendet. Det dreide seg om vaskekonen, som K. allerede da hun kom inn, hadde oppfattet som en vesentlig forstyrrelse. Om hun nå var skyldig eller ikke, kunne man ikke se. K. så bare at en mann hadde trukket henne inn i et hjørne ved døren og trykket henne inntil seg. Men det var ikke hun som skrek, det var mannen, han hadde trukket munnen vid opp og stirret i taket. En liten krets hadde dannet seg omkring dem, galleribesøkerne i nærheten syntes begeistret over at alvoret som K. hadde innført i forsamlingen, ble avbrutt på denne måten. K.s første impuls var å straks løpe bort, også tenkte han at alle ville være interessert i å skape orden der og i det minste vise paret ut av salen, men de første radene foran ham ble helt stående, ingen rørte seg og ingen lot K. passere. Tvert imot, de hindret ham, og en eller annen hånd – han hadde ikke tid til å snu seg – grep ham bak i kragen, gamle menn holdt armen frem. K. tenkte ikke egentlig lenger på paret, det føltes som om hans frihet ble innskrenket, som om man tok arrestasjonen på alvor, og han hoppet hensynsløst ned fra podiet. Nå stod han ansikt til ansikt med trengselen. Hadde han vurdert folkene galt? Hadde han tillagt talen sin for stor virkning? Hadde man forstilt seg så lenge han talte, og var man nå, da han kom til konklusjonene, lei av forstillelsen? Hvilke ansikter rundt ham! Små svarte øyne pilte hit og dit, kinnene hang som hos fordrukne, de lange skjeggene var stive og tynne, og grep man i dem, var det som om man bare dannet klør, ikke grep i skjegg. Men under skjeggene – og det var den egentlige oppdagelsen K. gjorde – skinte det på jakkeslagene merker i forskjellig størrelse og farge. Alle hadde disse merkene, så vidt man kunne se. Alle hørte sammen, de tilsynelatende partiene til høyre og venstre, og da han plutselig snudde seg, så han de samme merkene på jakkeslaget til undersøkelsesdommeren, som satt med hendene i fanget og så rolig ned. «Så,» ropte K. og kastet armene i været, den plutselige erkjennelsen trengte plass, «dere er jo alle embetsmenn, som jeg s

er, dere er jo den korrupte banden jeg talte imot, dere har trengt dere hit som tilhørere og snushaner, har tilsynelatende dannet partier, og ett har applaudert for å prøve meg, dere ville lære hvordan man skal forføre uskyldige. Nå, dere har vært fullstendig nytteløse her, håper jeg, enten har dere diskutert at noen har forventet at dere skulle forsvare de uskyldige, eller også – la meg være, eller jeg slår,» ropte K. til en skjelvende olding som hadde trengt seg spesielt nær inntil ham – «eller også har dere virkelig lært noe. Og dermed ønsker jeg dere lykke til med deres virke.» Han tok raskt hatten sin, som lå på bordkanten, og trengte seg under alminnelig stillhet, i alle fall stillheten av fullstendig overraskelse, mot utgangen. Undersøkelsesdommeren syntes imidlertid å ha vært raskere enn K., for han ventet på ham ved døren. «Ett øyeblikk,» sa han. K. stanset, men så ikke på undersøkelsesdommeren, heller på døren, hvis håndtak han allerede hadde grepet. «Jeg ville bare gjøre Dem oppmerksom på,» sa undersøkelsesdommeren, «at De i dag – det er kanskje ennå ikke gått opp for Dem – har berøvet Dem den fordelen som et forhør under alle omstendigheter innebærer for den arresterte.» K. lo mot døren. «Dere slubberter, jeg gir dere alle forhør,» ropte han, åpnet døren og hastet ned trappen. Bak ham steg larmen fra den igjen levende forsamlingen, som begynte å diskutere hendelsene på studenters vis.

DRITTES KAPITTEL
I det tomme møterommet · studenten · kontorene
K. ble dagen etter ventet en hel time av den anklagende. Han hadde tatt seg fri fra banken, da han regnet med at denne undersøkelsen ville bli langvarig. Men den gang han kom inn på kontoret til den anklagende, viste det seg at den anklagende igjen var syk. K. ble stående et øyeblikk tvilende; så sa kontorbetjenten: «De får gå til tredje etasje, herr advokat, denne undersøkelsen foregår i forhørssalen. Dommerfullmektigen begynner jo ellers ikke før klokken ni, men i Deres sak vil han sikkert gjøre et unntak. Skynd Dem.»
K. gikk. Han var denne dagen usedvanlig trett, og det var først ved porten at det slo ham at han ikke hadde noen sak å føre, og at han egentlig bare ble jaget omkring av den anklagendes betjening. Han vendte om, men så gikk han dog videre. I tredje etasje gikk han langs korridoren mot trappen – han syntes nu han kjente seg igjen, for her var han jo allerede vært en gang – og banket på en dør som det stod «Forhørssal» over. Det var en liten, mørk, bare på den ene siden opplyst dør, men henne lot han være stengt, han slo først hardt på den; da det fremdeles ikke kom noe svar, åpnet han. «Stans!» ropte en stemme bak ham, det var en ung mann som kom løpende bortover korridoren, iført en litteraturskjorte og en skjevpullert lue. «De skal ikke gå inn, før rettsbetjenten har åpnet,» sa den unge mann, idet han ble stående stille for å puske. «Jeg skal åpne,» sa K. og gikk inn. Innenfor var døren mørk, men det var dog ikke helt mørkt, for en liten lampe med en svak flamme brant på en bordkant. «Hvem er De?» spurte en herre som satt ved et skrivebord, og som nu reiste seg. Det måtte være dommerfullmektigen. Han var feit, med rødt ansikt og et lite, sort skjegg; han hadde en mørk dress på seg, men den var ikke ordentlig lukket; det gule bryststykket var synlig. Han slappet seg tilbake i stolen. «Jeg er Josef K.,» sa K. «God dag, hr. K.,» sa dommerfullmektigen vennlig, «set Dem ned.» K. så seg om; det var et lavt, smalt rom med to vindu; en mengde mennesker satt på to langsgående benker; en stor mengde mennesker stod og trang seg bak og foran benkene, de var så tettpakket at de i de bakre rekkene måtte bøye seg ned; de så alle meget spent ut. Der var en blandet forsamling: unge arbeidere, gamle menn med store skjegg, fine herrer i lange jakker. Det var i det hele tatt meget folksomt, så K. knapt kunne trenge seg frem; han måtte gå bort til setet som var reservert for ham, like ved dommerfullmektigen. Da K. ville sette seg, kom det en rumlen fra benkene; han så at det kom av et gammelt, hvitskjegget mannskap som ikke kunne finne plass, og som nu måtte stå. «Deres sak er meget viktig,» sa dommerfullmektigen. «De har allerede vært innkalt to ganger. Det er en uvane å la seg vente så lenge.» K. så ned foran seg, han følte seg meget uvel. Hvorfor var han egentlig her? Han var jo ikke tiltalt. Og selv om han var tiltalt, så var jo ikke denne forsamlingen domstolen; det var bare en forhørskommisjon. For øvrig var han jo simpelthen innkalt av en ringeaktet rettsbetjent, og han var kommet; han kunne jo også like gjerne ha uteblitt. Men han var jo ikke pliktig til å møte. Og nu satte han sig her og hørte på denne dommerfullmektigen, som snakket til ham som om han var en tiltalt, som om det var alvor. Nei, han ville ikke la seg lure. Han reiste seg. «Herr dommerfullmektig,» sa han, «De må unnskylde at jeg har latt Dem vente; jeg var i to tanker om jeg skulle komme. Men nu er jeg her, og jeg er villig til å svare på Deres spørsmål. Men jeg må be Dem betrakte denne forhøret som en fullstendig uformell samtale. Jeg er ikke tiltalt. Jeg vil dessuten be Dem si meg hva det egentlig er for en anklage som er reist mot meg, og hvem som har reist den.» Dommerfullmektigen så litt overrasket på K., men svarte straks: «Anklagen er fremført av en upålitelig person. Det er i grunnen likegyldig hvem. Men jeg må si Dem, at denne forhøret i dag er bare et forspill; det virkelige forhør vil bli holdt senere. Men siden De nu er her, vil jeg gjerne ha noen opplysninger av Dem. For å spare tid, vil jeg stille Dem spørsmålene i den rekkefølge som saken krever. Hva heter De?» K. var et øyeblikk ubesluttsom. Så sa han: «De vet jo at jeg er her for å svare på spørsmål, men jeg skal svare på Deres spørsmål, selv om jeg ikke anerkjenner Deres myndighet. Mitt navn er Josef K.»

K. ventet den neste uken dag etter dag på en ny innkallelse; han kunne ikke tro at man hadde tatt hans avkall på forhør bokstavelig, og da den ventede innkallelsen faktisk ikke kom innen søndag kveld, antok han at han var stille innkalt til samme hus på samme tid igjen. Han begav seg derfor søndag igjen dit, gikk denne gang rett opp trapper og gjennom ganger; noen mennesker som husket ham, hilste ham fra dørene sine, men han trengte ikke å spørre noen lenger og kom snart til den rette døren. Da han banket på, ble det straks åpnet, og uten å se seg videre om etter den kjente kvinnen som ble stående ved døren, ville han straks inn i sideværelset. «I dag er det ikke noe møte,» sa kvinnen. «Hvorfor skulle det ikke være noe møte?» spurte han og ville ikke tro det. Men kvinnen overbeviste ham ved å åpne døren til sideværelset. Det var virkelig tomt, og så i sin tomhet enda ynkeligere ut enn forrige søndag. På bordet som sto uforandret på podiet, lå noen bøker. «Kan jeg se på bøkene?» spurte K., ikke av særlig nysgjerrighet, men bare for ikke å ha vært her helt uten nytte. «Nei,» sa kvinnen og lukket igjen døren, «det er ikke tillatt. Bøkene tilhører undersøkelsesdommeren.» «Jaså,» sa K. og nikket, «bøkene er vel lovbøker, og det hører til denne rettsvesenets art at man ikke bare blir dømt uskyldig, men også uvitende.» «Det vil vel være slik,» sa kvinnen som ikke hadde forstått ham nøyaktig. «Nå ja, da går jeg igjen,» sa K. «Skal jeg melde noe til undersøkelsesdommeren?» spurte kvinnen. «Kjenner De ham?» spurte K. «Selvfølgelig,» sa kvinnen, «min mann er jo rettsdiener.» Først nå merket K. at rommet, som sist bare hadde hatt et vaskekar, nå utgjorde en fullt innredet stue. Kvinnen merket hans forbauselse og sa: «Ja, vi har fri bolig her, men må på møtedager rydde rommet. Min manns stilling har mange ulemper.» «Jeg forundrer meg ikke så mye over rommet,» sa K. og så sint på henne, «som over at De er gift.» «Sikter De kanskje til episoden under det siste møtet, da jeg forstyrret talen Deres?» spurte kvinnen. «Selvfølgelig,» sa K., «i dag er det jo allerede over og nesten glemt, men den gang gjorde det meg rett og slett rasende. Og nå sier De selv at De er en gift kvinne.

» «Det var ikke til Deres skade at talen ble avbrutt. Man dømte den etterpå svært ugunstig.» «Kan være,» sa K. avledende, «men det unnskylder Dem ikke.» «Jeg er unnskyldt overfor alle som kjenner meg,» sa kvinnen, «han som omfavnet meg den gang, har forfulgt meg lenge. Jeg er ikke forlokkende i alminnelighet, men for ham er jeg det. Det finnes ingen beskyttelse mot dette, også min mann har funnet seg i det; vil han beholde sin stilling, må han tåle det, for den mannen er student og vil antakelig komme til større makt. Han er alltid etter meg, like før De kom, gikk han.» «Det passer til alt det andre,» sa K., «det forundrer meg ikke.» «De vil vel forbedre noe her?» spurte kvinnen langsomt og prøvende, som om hun sa noe som var farlig både for henne og for K. «Det har jeg allerede sluttet meg til av talen Deres, som personlig likte meg svært godt. Jeg hørte riktignok bare en del; begynnelsen gikk jeg glipp av, og under slutten lå jeg på gulvet med studenten. — Det er jo så motbydelig her,» sa hun etter en pause og grep K.s hånd. «Tror De at det vil lykkes Dem å oppnå en forbedring?» K. smilte og vred hånden litt i hennes myke hender. «Egentlig,» sa han, «er jeg ikke ansatt for å oppnå forbedringer her, som De uttrykker det, og hvis De f.eks. sa det til undersøkelsesdommeren, ville De bli ledd ut eller straffet. Faktisk ville jeg heller ikke av fri vilje ha blandet meg inn i disse tingene, og mitt søvn ville aldri ha blitt forstyrret av at dette rettsvesenet trengte forbedring. Men jeg er tvunget til å gripe inn her fordi jeg angivelig ble arrestert — jeg er nemlig arrestert — og det for min egen skyld. Men hvis jeg samtidig kan være Dem til nytte på noen måte, vil jeg naturligvis svært gjerne gjøre det. Ikke bare av nestekjærlighet, men også fordi De kan hjelpe meg.» «Hvordan skulle jeg kunne det?» spurte kvinnen. «Ved f.eks. å vise meg bøkene der på bordet nå.» «Men ja visst,» ropte kvinnen og dro ham raskt med seg. Det var gamle, medtatte bøker; en perm var nesten brukket midt i, bitene hang bare sammen med fibre. «Så skittent alt er her,» sa K. og ristet på hodet, og kvinnen tørket med forkleet, før K. kunne gripe etter bøkene, i det minste overfladisk av støve

t. K. slo opp den første boken; det viste seg et uanstendig bilde. En mann og en kvinne satt nakne på sofaen; tegnerens simple hensikt var tydelig, men hans ubehjelpelighet var så stor at man til slutt bare så en mann og en kvinne som stakk altfor fysisk ut av bildet, satt overdrevent oppreist og vendte seg bare med besvær mot hverandre på grunn av feil perspektiv. K. bladde ikke videre, men slo bare opp tittelbladet på den andre boken; det var en roman med tittelen: «Plagene som Grete måtte lide av sin mann Hans.» «Det er lovbøkene som studeres her,» sa K., «av slike mennesker skal jeg dømmes.» «Jeg skal hjelpe Dem,» sa kvinnen. «Vil De?» «Kan De virkelig det uten å sette Dem selv i fare? De sa jo nylig at mannen Deres er svært avhengig av overordnede.» «Likevel vil jeg hjelpe Dem,» sa kvinnen, «kom, vi må drøfte det. Snakk ikke mer om min fare; jeg frykter faren bare der jeg vil frykte den. Kom.» Hun pekte på podiet og ba ham sette seg sammen med henne på trappetrinnet. «De har vakre mørke øyne,» sa hun etter at de hadde satt seg, og så K. nedenfra inn i ansiktet, «man sier at jeg også har vakre øyne, men Deres er mye vakrere. Forresten la jeg merke til dem allerede den gangen De kom inn her første gang. De var også grunnen til at jeg senere gikk inn i møterommet, noe jeg ellers aldri gjør, og som til og med er meg forbudt på en måte.» 'Det er altså dette,' tenkte K., 'hun tilbyr seg til meg; hun er fordervet som alle andre her rundt; hun er lei av rettsbetjentene, noe som jo er forståelig, og derfor hilser hun enhver fremmed med et kompliment om øynene hans.' Og K. reiste seg taus, som om han hadde uttalt tankene sine høyt og dermed forklart sin oppførsel for kvinnen. «Jeg tror ikke at De kunne hjelpe meg,» sa han, «for virkelig å hjelpe meg måtte man ha forbindelser med høye embetsmenn. Men De kjenner sikkert bare de lavere funksjonærene som ferdes her i fleng. Dem kjenner De sikkert svært godt, og hos dem kan De også oppnå en del, det tviler jeg ikke på; men det største man kunne oppnå hos dem ville være helt uvesentlig for den endelige utgangen av prosessen. De ville derimot ha mistet noen venner. Det vil jeg ikke. Fortsett Deres nåværende forhold til diss

e menneskene; det virker nemlig på meg som om De ikke kan unnvære det. Jeg sier ikke dette uten beklagelse, for for å gjengjelde komplimentet Deres på en måte: også De behager meg, særlig når De ser så trist på meg som nå, forøvrig uten grunn for Deres del. De tilhører det selskapet jeg må bekjempe, men De trives godt i det; De elsker til og med studenten, og hvis De ikke elsker ham, foretrekker De ham i det minste fremfor Deres mann. Det kunne man lett se av Deres ord.» «Nei,» ropte hun, ble sittende og grep bare etter K.s hånd, som han ikke trakk til seg raskt nok. «De må ikke gå nå, De må ikke gå med en feilaktig dom om meg. Kan De virkelig få det til å gå nå? Er jeg virkelig så verdiløs at De ikke engang vil gjøre meg den tjenesten å bli et lite øyeblikk til her?» «De misforstår meg,» sa K. og satte seg, «hvis De virkelig ønsker at jeg skal bli her, blir jeg gjerne; jeg har jo tid, jeg kom jo hit i forventning om at det skulle være et forhandling i dag. Med det jeg sa tidligere, ville jeg bare be Dem om ikke å foreta Dem noe for meg i min prosess. Men heller ikke det må såre Dem, når De betenker at jeg overhodet ikke bryr meg om prosessens utgang, og at jeg bare vil le av en domfellelse. Forutsatt at det i det hele tatt kommer til en virkelig avslutning av prosessen, noe jeg tviler sterkt på. Jeg tror snarere at saksbehandlingen på grunn av latskap eller glemsomhet eller kanskje til og med på grunn av embetsmennenes frykt allerede er blitt avbrutt eller vil bli avbrutt i nærmeste fremtid. Det er riktignok mulig at man i håp om en eller annen større bestikkelse vil fortsette prosessen tilsynelatende, helt forgjeves, som jeg allerede kan si i dag, for jeg bestikker ingen. Det ville likevel være en tjeneste De kunne gjøre meg, hvis De ville meddele undersøkelsesdommeren eller noen annen som gjerne sprer viktige nyheter, at jeg aldri og med ingen kunstgrep – som herrene sikkert har nok av – vil la meg bevege til en bestikkelse. Det ville være helt utsiktsløst, det kan De si dem rett ut. Forresten vil man kanskje allerede ha merket det selv, og selv om det ikke skulle være tilfelle, ligger det meg ikke så mye på hjertet at man får vite det allerede nå. Det ville

jo bare spare herrene for arbeid, riktignok også spare meg for noen ubehageligheter, som jeg imidlertid gjerne tar på meg når jeg vet at hver enkelt samtidig er et slag for de andre. Og at det blir slik, skal jeg sørge for. Kjenner De egentlig undersøkelsesdommeren?» «Selvfølgelig,» sa kvinnen, «jeg tenkte til og med på ham først da jeg tilbød hjelp. Jeg visste ikke at han bare var en lav funksjonær, men siden De sier det, er det sikkert riktig. Likevel tror jeg at rapporten han sender oppover likevel har en viss innflytelse. Og han skriver så mange rapporter. De sier at embetsmennene er late, alle er de sikkert ikke det, særlig ikke denne undersøkelsesdommeren; han skriver svært mye. Forrige søndag f.eks. varte møtet til langt på kveld. Alle gikk, men undersøkelsesdommeren ble igjen i salen; jeg måtte gi ham en lampe; jeg hadde bare en liten kjøkkenlampe, men han var fornøyd med den og begynte straks å skrive. I mellomtiden var også mannen min kommet; han hadde fri den søndagen; vi hentet møblene, innredet rommet vårt igjen; det kom så naboer; vi underholdt oss ved et lys; kort sagt, vi glemte undersøkelsesdommeren og gikk og la oss. Plutselig om natten – det må ha vært langt ut på natten – våkner jeg; ved siden av sengen står undersøkelsesdommeren og skjermer lampen med hånden slik at det ikke faller lys på mannen min; det var unødvendig forsiktighet, for mannen min sover så tungt at han ikke engang ville ha våknet av lyset. Jeg ble så forskrekket at jeg nesten hadde skreket, men undersøkelsesdommeren var svært vennlig; han formante meg til forsiktighet, hvisket til meg at han hadde skrevet til nå, at han nå kom med lampen tilbake, og at han aldri ville glemme synet av meg sovende. Med alt dette ville jeg bare si at undersøkelsesdommeren faktisk skriver mange rapporter, særlig om Dem, for avhøret Deres var sikkert et av hovedemnene for det todagersmøtet. Slike lange rapporter kan likevel ikke være helt betydningsløse. Dessuten kan De jo også av episoden se at undersøkelsesdommeren

om å beile til meg, og at jeg nettopp nå i den første tiden – han må ha lagt merke til meg først nå – kan ha stor innflytelse på ham. At han setter pris på meg, har jeg nå også andre beviser for. I går sendte han meg gjennom studenten, som han har stor tillit til, og som er hans medarbeider, silke-strømper som gave, angivelig fordi jeg rydder møterommet, men det er bare et påskudd, for dette arbeidet er jo bare min plikt, og for det blir mannen min betalt. Det er fine strømper, se her – hun strakte beina, trakk skjørtene opp til knærne og så selv på strømpene – det er fine strømper, men egentlig for fine og ikke egnet for meg.

Plutselig avbrøt hun seg, la hånden på K.s hånd, som for å berolige ham, og hvisket: «Stille, Bertold ser på oss.» K. løftet langsomt blikket. I døren til møterommet sto en ung mann, han var liten, hadde ikke helt rette ben og forsøkte å gi seg selv verdighet ved et kort, tynt rødlig helskjegg som han stadig førte fingrene rundt i. K. så nysgjerrig på ham, dette var jo den første studenten i den ukjente rettsvitenskapen han møtte på en menneskelig måte, en mann som sannsynligvis en gang ville oppnå høyere embetsstillinger. Studenten derimot brydde seg tilsynelatende ikke om K., han vinket bare med en finger som han et øyeblikk trakk ut av skjegget, til kvinnen og gikk bort til vinduet. Kvinnen bøyde seg mot K. og hvisket: «Vær ikke sint på meg, jeg ber Dem inderlig, tenk heller ikke ille om meg, jeg må nå gå til ham, til dette avskyelige mennesket, se bare på de skjeve benene hans. Men jeg kommer straks tilbake, og så går jeg med Dem hvis De tar meg med, jeg går hvor De vil, De kan gjøre med meg hva De vil, jeg vil bli lykkelig om jeg kommer bort herfra så lenge som mulig, aller helst for bestandig.» Hun strøk K. over hånden, spratt opp og løp til vinduet. Ufrivillig grep K. etter hånden hennes i tomme luften. Kvinnen forførte ham virkelig; tross all ettertanke fant han ingen holdbar grunn til ikke å gi etter for fristelsen. Den flyktige innvendingen om at kvinnen skulle fange ham for retten, avviste han uten anstrengelse. På hvilken måte kunne hun fange ham? Forble han ikke alltid så fri at han straks kunne knuse hele retten, i det minste så langt den angikk ham? Kunne han ikke ha denne lille tilliten til seg selv? Og hennes tilbud om hjelp lød oppriktig og var kanskje ikke verdiløst. Og det fantes kanskje ingen bedre hevn over undersøkelsesdommeren og hans følge enn å frata dem denne kvinnen og ta henne selv. Det kunne da en gang hende at undersøkelsesdommeren etter møysommelig arbeid med løgnerapporter om K. sen natt fant kvinnens seng tom. Og tom fordi hun tilhørte K., fordi denne kvinnen ved vinduet, denne fyldige, smidige, varme kroppen i den mørke kjolen av grovt, tungt stoff, utelukkende tilhørte K.

Etter at han på denne måten hadde fjernet betenkelighetene mot kvinnen, ble den sagte samtalen ved vinduet for lang for ham, han trommet med knokene på podiet og så også med knyttneven. Studenten så kort over kvinnens skulder bort på K., men lot seg ikke forstyrre, ja trykket seg enda tettere inntil kvinnen og omfavnet henne. Hun senket hodet dypt, som om hun lyttet oppmerksomt til ham; han kysset henne høyt på halsen da hun bøyde seg, uten å avbryte seg nevneverdig i talen. K. så i dette bekreftet det tyranniet som studenten, ifølge kvinnens klager, utøvde over henne, reiste seg og gikk frem og tilbake i rommet. Mens han kastet sideblikk på studenten, overveide han hvordan han best mulig kunne få ham vekk, og det var derfor ikke uvelkomment da studenten, tydelig forstyrret av K.s omgang, som tidvis hadde utartet til tramping, bemerket: «Hvis De er utålmodig, kan De gå. De kunne ha gått tidligere også; ingen ville ha savnet Dem. Ja, De burde til og med ha gått, allerede da jeg kom inn, og det så fort som mulig.» Det kunne i denne bemerkningen ligge alt mulig raseri som brøt ut, men det lå i alle fall også hovmodet hos den vordende rettsembetsmannen som talte til en mislikt tiltalt. K. stilte seg helt tett inntil ham og sa smilende: «Jeg er utålmodig, det stemmer, men denne utålmodigheten blir lettest avhjulpet ved at De forlater oss. Hvis De derimot er kommet hit for å studere – jeg hørte at De er student – så vil jeg gjerne gi Dem plass og gå bort med kvinnen. De vil for øvrig måtte studere mye før De blir dommer. Jeg kjenner riktignok ikke Deres rettsvesen så nøye ennå, men antar at det ikke er gjort med grove ord alene, om enn De allerede forstår å føre dem uforskammet godt.» «Man burde ikke ha latt ham gå så fritt omkring,» sa studenten, som om han ville gi kvinnen en forklaring på K.s fornærmende tale, «det var en feil. Jeg sa det til undersøkelsesdommeren. Man burde i det minste ha holdt ham i rommet mellom avhørene. Undersøkelsesdommeren er til tider uforståelig.» «Unyttige ord,» sa K. og rakte hånden ut mot kvinnen, «kom.» «Å,» sa studenten, «nei, nei, henne får De ikke,» og med en kraft man ikke hadde trodd ham i stand til, løftet han henne opp på den e

ne armen og løp med bøyd rygg, ømt seende opp på henne, mot døren. En viss frykt for K. var ikke til å overse, likevel våget han å erte K. ytterligere ved å stryke og klemme på kvinnens arm med den frie hånden. K. løp noen skritt ved siden av ham, klar til å gripe fatt i ham og om nødvendig kvele ham, da sa kvinnen: «Det hjelper ikke, undersøkelsesdommeren lar meg hente, jeg får ikke gå med Dem, dette lille avskummet,» her strøk hun studenten over ansiktet, «dette lille avskummet lar meg ikke.» «Og De vil ikke bli befridd?» ropte K. og la hånden på studentens skulder, som snapset etter den med tennene. «Nei,» ropte kvinnen og avverget K. med begge hender, «nei, nei, bare ikke det, hva tenker De på? Det ville bli min undergang. La ham være, å snill, la ham være. Han utfører jo bare undersøkelsesdommerens befaling og bærer meg til ham.» «Så la ham løpe, og Dem vil jeg aldri se mer,» sa K. rasende av skuffelse og ga studenten et dytt i ryggen så han snublet et øyeblikk, for straks etter, av fryd over ikke å ha falt, å sprette dess høyere med sin byrde. K. gikk langsomt etter dem; han innså at dette var det første utvilsomme nederlaget han hadde lidd av disse menneskene. Det var selvsagt ingen grunn til å bli redd for det, han fikk nederlaget bare fordi han oppsøkte kampen. Om han ble hjemme og førte sitt vanlige liv, var han tusen ganger overlegen hver av disse menneskene og kunne feie enhver av veien med et spark. Og han så for seg den aller mest latterlige scenen som for eksempel ville oppstå om denne elendige studenten, dette oppblåste barnet, denne skjeve skjeggbæreren, knelte foran Elsas seng og tryglet om nåde med foldede hender. Denne forestillingen likte K. så godt at han bestemte seg for, om det bare bød seg en anledning, å ta studenten med til Elsa en gang.

Av nysgjerrighet skyndte K. seg ennå til døren, han ville se hvor kvinnen ble båret hen; studenten ville da vel ikke bære henne på armen gjennom gatene? Det viste seg at veien var mye kortere. Rett overfor leilighetsdøren førte en smal, tretrapp sannsynligvis opp til loftet, den gjorde en sving slik at man ikke så enden. Opp denne trappen bar studenten kvinnen, allerede meget langsomt og stønnende, for han var svekket av den foregående løpingen. Kvinnen vinket til K. nedenfra og forsøkte ved å trekke skuldrene opp og ned å vise at hun var uskyldig i bortførelsen, men det lå ikke mye beklagelse i denne bevegelsen. K. så uttrykksløst på henne, som på en fremmed; han ville verken røpe at han var skuffet, eller at han kunne overvinne skuffelsen lett.

De to var allerede forsvunnet, men K. sto fremdeles i døren. Han måtte anta at kvinnen ikke bare hadde bedratt ham, men også løy da hun sa at hun ble båret til undersøkelsesdommeren. Undersøkelsesdommeren ville da vel ikke sitte på loftet og vente. Tretrappen forklarte ingenting, uansett hvor lenge man så på den. Da oppdaget K. en liten lapp ved siden av oppgangen, gikk bort og leste i en barnslig, uøvet skrift: «Oppgang til rettskontorene.» Her på loftet i dette leiegården var altså rettskontorene? Det var ingen innretning som var i stand til å innpode mye respekt, og det var betryggende for en tiltalt å forestille seg hvor lite pengemidler denne retten rådde over, når den plasserte kontorene sine der hvor leieboerne, som selv hørte til de fattigste, kastet sitt unyttige skrot. Riktignok var det ikke utelukket at man hadde penger nok, men at embetsmennene sløste dem bort før de ble brukt til rettsformål. Det var etter K.s foreløpige erfaringer til og med meget sannsynlig, bare at en slik forfallstilstand hos retten riktignok var nedverdigende for en tiltalt, men i grunnen ennå mer betryggende enn fattigdom hos retten ville ha vært. Nå var det også forståelig for K. at man skammet seg ved det første avhøret over å innkalle den tiltalte til loftet og foretrakk å plage ham i hans egen leilighet. I hvilken stilling befant K. seg egentlig i forhold til dommeren som satt på loftet, mens han selv i banken hadde et stort rom med et forværelse og gjennom en diger vindusrute kunne se ned på den travle byplassen? Riktignok hadde han ingen biinntekter fra bestikkelser eller underslag, og kunne heller ikke la tjeneren bære seg en kvinne på armen inn på kontoret. Det ville K. imidlertid, i det minste i dette livet, gjerne avstå fra.

K. stod fremdeles foran oppslagstavlen da en mann kom opp trappen, så inn i stuen gjennom den åpne døren – derfra kunne man også se inn i forhørssalen – og til slutt spurte K. om han ikke nylig hadde sett en kvinne her. «De er rettsbetjenten, ikke sant?» spurte K. «Ja,» sa mannen, «akkurat, De er den tiltalte K., nå kjenner jeg Dem igjen, velkommen.» Og han rakte K. hånden, noe K. slett ikke hadde ventet. «I dag er det imidlertid ikke berammet noe forhør,» sa så rettsbetjenten da K. tidde. «Jeg vet det,» sa K. og betraktet rettsbetjentens sivilfrakk, som som eneste embetstegn foruten noen vanlige knapper også hadde to forgylte knapper som så ut til å være tatt fra en gammel offiserskappe. «Jeg snakket med Deres kone for en stund siden. Hun er ikke her lenger. Studenten bar henne bort til undersøkelsesdommeren.» «Der ser De,» sa rettsbetjenten, «alltid blir hun båret bort fra meg. I dag er det jo søndag, og jeg er ikke forpliktet til noe arbeid, men bare for å få meg vekk herfra sender de meg av gårde med en unyttig melding. Og de sender meg ikke langt, så jeg har håp om, hvis jeg skynder meg veldig, kanskje å komme tilbake i tide. Jeg løper altså så fort jeg kan, skriker meldingen min inn til kontoret dit jeg ble sendt, gjennom dørsprekken, så andpusten at de neppe kan ha forstått den, løper tilbake igjen, men studenten har skyndt seg enda mer enn meg, han hadde riktignok også en kortere vei, han trengte bare å løpe ned loftstrappen. Var jeg ikke så avhengig, skulle jeg allerede for lenge siden ha knust studenten her mot veggen. Her ved siden av oppslagstavlen. Det drømmer jeg alltid om. Her litt over gulvet er han presset fast, armene strukket ut, fingrene spredt, de krokete bena i en sirkel og blodsprut rundt omkring. Men så langt har det bare vært en drøm.» «Finnes det ingen annen hjelp?» spurte K. smilende. «Jeg vet ingen,» sa rettsbetjenten. «Og nå blir det jo enda verre; til nå har han bare båret henne til seg selv, nå bærer han henne, noe jeg riktignok lenge har ventet, også til undersøkelsesdommeren.» «Har da Deres kone ingen skyld i dette?» spurte K.; han måtte beherske seg under dette spørsmålet, så sterkt følte også han nå sjalusien. «Jo visst,» sa re

ttsbetjenten, «hun har til og med størst skyld. Hun har jo kastet seg over ham. Når det gjelder ham, så løper han etter alle kvinnfolk. I dette huset alene er han allerede blitt kastet ut fra fem leiligheter han har sneket seg inn i. Min kone er riktignok den vakreste i hele huset, og nettopp jeg får ikke forsvare meg.» «Når det forholder seg slik, finnes det jo ingen hjelp,» sa K. «Hvorfor ikke det?» spurte rettsbetjenten. «Man burde den studenten, som er en feiging, én gang, når han vil røre ved min kone, banke opp så grundig at han aldri våger det mer. Men jeg har ikke lov, og andre gjør meg ikke den tjenesten, for alle frykter hans makt. Bare en mann som Dem kunne gjøre det.» «Hvorfor det?» spurte K. forbløffet. «De er jo tiltalt,» sa rettsbetjenten. «Ja,» sa K., «men desto mer måtte jeg vel frykte at han, om kanskje ikke har innflytelse på utfallet av prosessen, så sannsynligvis har det på forundersøkelsen.» «Ja, visst,» sa rettsbetjenten, som om K.s oppfatning var like riktig som hans egen. «Men hos oss føres det som regel ingen håpløse prosesser.» «Jeg er ikke enig med Dem,» sa K., «men det skal ikke hindre meg i å ta meg av studenten ved anledning.» «Jeg ville være Dem meget takknemlig,» sa rettsbetjenten noe formelt; han syntes egentlig ikke å tro på at hans høyeste ønske kunne oppfylles. «Det ville kanskje,» fortsatte K., «også andre av Deres embetsmenn, og kanskje til og med alle, fortjene det samme.» «Ja, ja,» sa rettsbetjenten, som om det dreide seg om noe selvfølgelig. Så så han på K. med et fortrolig blikk, slik han ikke tidligere hadde gjort tross all vennlighet, og la til: «Man gjør jo alltid opprør.» Men samtalen syntes å ha blitt litt ubehagelig for ham, for han brøt den av idet han sa: «Nå må jeg melde meg på kontoret. Vil De bli med?» «Jeg har ikke noe der å gjøre,» sa K. «De kunne se på kontorene. Ingen vil bry seg om Dem.» «Er de da severdige?» spurte K. nølende, men hadde stor lyst til å bli med. «Vel,» sa rettsbetjenten, «jeg tenkte det ville interessere Dem.» «Greit,» sa K. til slutt, «jeg blir med.» Og han løp raskere enn rettsbetjenten opp trappen.

Ved inngangen falt han nesten, for bak døren var det enda et trinn. «Man tar lite hensyn til publikum,» sa han. «Man tar slett ingen hensyn,» sa rettsbetjenten, «se bare her på venterommet.» Det var en lang gang med grovt tømrede dører til de enkelte avdelingene på loftet. Selv om det ikke var noe direkte lysinnfall, var det likevel ikke helt mørkt, for enkelte avdelinger hadde mot gangen i stedet for hele bordvegger bare grove, riktignok opp til taket, tremmer, som slapp inn noe lys, og gjennom dem kunne man også se enkelte embetsmenn som skrev ved bord eller sto like ved gitteret og gjennom sprekkene iakttok folkene på gangen. Det var, sannsynligvis fordi det var søndag, bare få mennesker på gangen. De gjorde et meget beskjedent inntrykk. I nesten regelmessige avstander fra hverandre satt de på to rekker lange trebenker som var plassert på begge sider av gangen. Alle var forsømt kledd, selv om de fleste etter ansiktsuttrykk, holdning, skjegg og mange knapt påviselige små detaljer tilhørte de høyere klasser. Da det ikke fantes noen knagger, hadde de lagt hattene under benken, antagelig etter hverandres eksempel. Da de som satt nærmest døren, fikk øye på K. og rettsbetjenten, reiste de seg for å hilse; da de som satt lenger inne så det, trodde de også at de måtte hilse, slik at alle reiste seg da de to gikk forbi. De sto aldri helt oppreist; ryggen var bøyd, knærne var knekket; de sto som tiggere på gaten. K. ventet på rettsbetjenten som gikk litt bak ham, og sa: «Så ydmyket de må være.» «Ja,» sa rettsbetjenten, «det er tiltalte, alle De ser her er tiltalte.» «Virkelig!» sa K. «Da er det jo kollegene mine.» Og han vendte seg til den nærmeste, en høy, slank, nærmest gråhåret mann. «Hva venter De på her?» spurte K. høflig. Den uventede henvendelsen gjorde mannen forvirret, noe som så desto mer pinlig ut ettersom det åpenbart var et verdensvant menneske som andre steder sikkert forsto å beherske seg og ikke lett ga opp den overlegenhet han hadde vunnet over mange. Her visste han ikke å svare på et så enkelt spørsmål, men så på de andre som om de var forpliktet til å hjelpe ham, og som om ingen kunne kreve et svar av ham om denne hjelpen uteble. Da kom rettsbetjente

n til og sa for å berolige og oppmuntre mannen: «Denne herren spør bare om hva De venter på. Svar dog.» Den antagelig kjente stemmen til rettsbetjenten virket bedre: «Jeg venter —» begynte han og stanset. Åpenbart hadde han valgt denne begynnelsen for å svare helt nøyaktig på spørsmålet, men fant nå ikke fortsettelsen. Noen av de ventende hadde nærmet seg og omringet gruppen; rettsbetjenten sa til dem: «Vekk, vekk, hold gangen fri.» De vek litt tilbake, men ikke til sine tidligere plasser. I mellomtiden hadde den spurte samlet seg og svarte til og med med et lite smil: «Jeg har for en måned siden stilt noen bevisfremleggelser i min sak og venter på avgjørelsen.» «De synes å gjøre Dem stor umak,» sa K. «Ja,» sa mannen, «det er jo min sak.» «Ikke alle tenker som Dem,» sa K., «jeg f.eks. er også tiltalt, men har, så sant jeg vil bli salig, verken stilt noen bevisfremleggelser eller ellers foretatt meg noe slikt. Mener De at det er nødvendig?» «Jeg vet ikke nøyaktig,» sa mannen igjen i full usikkerhet; han trodde åpenbart at K. drev gjøn med ham, derfor ville han antagelig helst av redsel for å gjøre en ny feil gjenta sitt forrige svar fullstendig, men for K.s utålmodige blikk sa han bare: «Hva meg angår, har jeg stilt bevisfremleggelser.» «De tror vel ikke at jeg er tiltalt?» spurte K. «Å, jo visst,» sa mannen og trådte litt til side, men i svaret var det ikke tro, bare frykt. «De tror meg altså ikke?» spurte K. og tok ham, ubevisst oppfordret av mannens underdanige vesen, i armen, som om han ville tvinge ham til å tro. Han ville ikke volde ham smerte, hadde også tatt ham ganske lett, men likevel skrek mannen opp som om K. hadde tatt ham med ikke to fingre, men med en gloende tang. Dette latterlige skriket gjorde K. endelig lei; trodde man ham ikke at han var tiltalt, så var det desto bedre; kanskje holdt man ham til og med for en dommer. Og han tok ham nå virkelig fastere til avskjed, dyttet ham tilbake på benken og gikk videre. «De fleste tiltalte er så overfølsomme,» sa rettsbetjenten. Bak dem samlet nå nesten alle de ventende seg om mannen som hadde sluttet å skrike, og syntes å utspørre ham nøyaktig om hendelsen. K. kom nå i møte med en vokter, som hovedsakeli

g var kjennelig på en sabel hvis slire, i det minste etter fargen, var av aluminium. K. undret seg over dette og tok til og med på den med hånden. Vokteren som var kommet på grunn av skriket, spurte om hva som hadde hendt. Rettsbetjenten søkte å berolige ham med noen ord, men vokteren erklærte at han likevel måtte se etter selv, hilste og gikk videre med meget hastige, men meget korte skritt, antagelig avmålt av gikt.

K. brydde seg ikke lenge om ham og selskapet i gangen, særlig siden han omtrent midt i gangen så muligheten til å svinge til høyre gjennom en dørløs åpning. Han avklarte med rettsbudet om det var riktig vei, rettsbudet nikket, og K. svingte nå virkelig inn der. Det var plagsomt for ham at han alltid måtte gå ett eller to skritt foran rettsbudet, det kunne i det minste på dette stedet se ut som om han ble ført frem som arrestert. Han ventet derfor flere ganger på rettsbudet, men denne ble straks liggende på nytt bak. Til slutt sa K., for å gjøre slutt på ubehaget: «Nå har jeg sett hvordan det ser ut her, jeg vil gå nå.» «De har ennå ikke sett alt,» sa rettsbudet helt uforstyrrelig. «Jeg vil ikke se alt,» sa K., som for øvrig virkelig følte seg trett, «jeg vil gå, hvordan kommer man til utgangen?» «De har vel ikke allerede gått deg vill?» spurte rettsbudet forundret, «De går her til hjørnet og så til høyre ned gangen rett frem til døren.» «Bli med,» sa K., «vis meg veien, jeg vil komme til å gå feil, det er så mange veier her.» «Det er den eneste veien,» sa rettsbudet nå allerede bebreidende, «jeg kan ikke gå tilbake med Dem igjen, jeg må jo levere meldingen min og har allerede forsømt mye tid på grunn av Dem.» «Bli med,» gjentok K. nå skarpere, som om han endelig hadde tatt rettsbudet i en usannhet. «Skrik ikke så høyt,» hvisket rettsbudet, «det er jo kontorer overalt her. Hvis De ikke vil gå tilbake alene, så gå et lite stykke med meg, eller vent her til jeg er ferdig med meldingen, så vil jeg gjerne gå tilbake med Dem.» «Nei, nei,» sa K., «jeg vil ikke vente, og De må nå gå med meg.» K. hadde ennå ikke sett seg om i rommet han befant seg i, først da nå en av de mange tredørene som sto rundt omkring, åpnet seg, så han bort. En pike, som nok var blitt tilkalt av K.s høye tale, trådte inn og spurte: «Hva ønsker herren?» Bak henne i det fjerne så man i halvmørket en mann nærme seg. K. så på rettsbudet. Denne hadde jo sagt at ingen ville bry seg om K., og nå kom det allerede to, det skulle bare litt til så ble embetsmennene oppmerksomme på ham, ville kreve en forklaring på hans nærvær. Den eneste forståelige og akseptable var at han var anklaget og ville få vite dat

oen for neste forhør, men nettopp denne forklaringen ville han ikke gi, særlig siden den heller ikke var sann, for han var bare kommet av nysgjerrighet eller, det som var enda umuligere som forklaring, av ønske om å fastslå at innsiden av dette rettsvesenet var like motbydelig som utsiden. Og det syntes jo at han hadde rett i denne antakelsen, han ville ikke trenge lenger inn, han var trang nok av det han hittil hadde sett, han var akkurat nå ikke i stand til å tre overfor en høyere embetsmann, som kunne dukke opp bak hver dør, han ville gå, og det med rettsbudet eller alene om nødvendig.

Men hans tause stilleståen måtte være påfallende, og virkelig så piken og rettsbudet på ham som om det i neste minutt måtte skje en eller annen stor forvandling med ham, som de ikke ville unnlate å iaktta. Og i døråpningen sto mannen som K. tidligere hadde bemerket i det fjerne, han holdt seg fast i dekksbjelken over den lave døren og vagget litt på tærne, som en utålmodig tilskuer. Men piken skjønte først at K.s oppførsel skyldtes et lett illebefinnende, hun hentet en stol og spurte: «Vil De ikke sette Dem?» K. satte seg straks og støttet albuene på armlenene for å få bedre hold. «De har litt svimmelhet, ikke sant?» spurte hun ham. Han hadde nå ansiktet hennes nær foran seg, det hadde det strenge uttrykket som enkelte kvinner har nettopp i sin vakreste ungdom. «Bekymre Dem ikke over det,» sa hun, «det er ikke noe uvanlig her, nesten alle får et slikt anfall når de kommer hit første gang. Er De her første gang? Jaha, det er ikke noe uvanlig. Solen brenner her oppe på taksperrene, og det varme treverket gjør luften så trykkende og tung. Stedet er derfor ikke særlig egnet til kontorlokaler, så store fordeler det ellers har. Men når det gjelder luften, så er den på dager med stor publikumstrafikk, og det er nesten hver dag, knapt mer å puste. Hvis De så betenker at det her også ofte henges opp vask til tørk – man kan ikke helt forby leietakerne det – så vil De ikke lenger undre Dem over at De ble litt ille til mote. Men man venner seg til slutt godt til luften. Hvis De kommer for andre eller tredje gang, vil De knapt mer merke det trykkende her. Føler De Dem allerede bedre?» K. svarte ikke, det var ham for pinlig å være utlevert til folkene her gjennom denne plutselige svakheten, dessuten var det, siden han nå hadde fått vite årsakene til ubehaget, ikke blitt bedre, men enda litt verre. Piken merket det straks, tok en krokstang som lente mot veggen og støtte dermed opp en liten luke som var anbrakt rett over K. og førte ut i det fri, for å skaffe K. litt forfriskning. Men det falt så mye sot inn at piken straks måtte trekke luken igjen og rense K.s hender for sot med lommetørkleet sitt, for K. var for trøtt til å gjøre det selv. Han ville gjerne ha blitt sittende h

er rolig til han fikk nok styrke til å gå, men det måtte skje desto tidligere jo mindre man brydde seg om ham. Nå sa piken dessuten: «Her kan De ikke bli, her forstyrrer vi trafikken.» – K. spurte med blikket hvilken trafikk han da forstyrret – «jeg vil føre Dem til sykerommet hvis De vil.» «Hjelp meg,» sa hun til mannen i døren, som også straks kom nærmere. Men K. ville ikke til sykerommet, nettopp det ville han unngå, å bli ført videre, jo lenger han kom, desto verre måtte det bli. «Jeg kan gå,» sa han derfor og reiste seg skjelvende, bortskjemt av den behagelige sittingen. Men så kunne han ikke holde seg oppreist. «Det går likevel ikke,» sa han og ristet på hodet og satte seg igjen sukkende. Han husket rettsbudet, som til tross for alt lett kunne føre ham ut, men denne syntes å være borte for lenge siden, K. så mellom piken og mannen som sto foran ham, men kunne ikke finne rettsbudet.

«Jeg tror,» sa mannen, som for øvrig var elegant kledd og særlig falt i øynene med en grå vest som endte i to lange, skarpt skårne spisser, «at herrens illebefinnende skyldes atmosfæren her, det vil derfor være best og også mest behagelig for ham om vi ikke fører ham først til sykerommet, men overhodet ut av kontorene.» «Nettopp,» ropte K. og falt i begeistring nesten inn i mannens tale, «jeg vil sikkert straks bli bedre, jeg er heller ikke så svak, jeg trenger bare litt støtte under armene, jeg vil ikke volde Dem mye besvær, det er jo heller ikke noen lang vei, før meg bare til døren, så setter jeg meg litt på trappen og vil straks være restituert, jeg lider nemlig ikke under slike anfall, det kommer til og med overraskende på meg selv. Jeg er også embetsmann og vant til kontorluft, men her synes det å være for ille, De sier det selv. Vil De være så vennlig å føre meg litt, jeg har nemlig svimmelhet og det blir ille hvis jeg reiser meg alene.» Og han hevet skuldrene for å gjøre det lettere for de to å gripe ham under armene.

Men mannen fulgte ikke oppfordringen, men holdt hendene rolig i bukselommene og lo høyt. «Ser De,» sa han til piken, «jeg traff altså likevel det riktige. Herren er bare ikke vel til mote her, ikke i alminnelighet.» Piken smilte også, men slo mannen lett med fingertuppene på armen, som om han hadde tillatt seg en for sterk spøk med K. «Men hva tenker De da på,» sa mannen, fremdeles leende, «jeg vil jo virkelig føre herren ut.» «Da er det godt,» sa piken, idet hun bøyde sitt nettode hode et øyeblikk. «Tillegg latteren ikke for stor betydning,» sa piken til K., som igjen var blitt bedrøvet og stirret for seg uten å synes å trenge noen forklaring, «denne herren – jeg tør vel presentere Dem?» (herren ga med en håndbevegelse tillatelse) – «denne herren er altså opplysningsmannen. Han gir de ventende parter alle opplysninger de trenger, og da vårt rettsvesen ikke er særlig kjent i befolkningen, blir det bedt om mange opplysninger. Han vet svar på alle spørsmål, De kan, om De en gang har lyst til det, prøve ham på det. Men det er ikke hans eneste fortrinn, hans annet fortrinn er den elegante kledningen. Vi, dvs. embetsmennene, mente en gang at man måtte kle opplysningsmannen, som stadig og som den første forhandler med parter, også elegant for det verdige førsteinntrykks skyld. Vi andre er, som De straks kan se på meg, dessverre meget dårlig og gammeldags kledd; det har heller ikke stor mening å benytte noe på klærne, siden vi nesten uavbrutt er på kontorene, vi sover jo også her. Men som sagt, for opplysningsmannen anså vi en gang vakre klær for nødvendige. Da de imidlertid ikke var tilgjengelige fra vår administrasjon, som i så henseende er noe særegen, gjorde vi en innsamling – også parter bidro – og vi kjøpte ham dette vakre klesplagget og flere andre. Alt var nå forberedt på å gjøre et godt inntrykk, men med latteren ødelegger han det igjen og skremmer folk.» «Slik er det,» sa herren spottende, «men jeg forstår ikke, Fräulein, hvorfor De forteller herren alle våre intimiteter, eller rettere påtvinger ham dem, for han vil jo slett ikke få vite dem. Se bare hvordan han, åpenbart opptatt av sine egne anliggender, sitter der.» K. hadde ikke engang lyst til å motsi; pi

kens hensikt kunne være god, den var kanskje rettet mot å adsprede ham eller gi ham mulighet til å samle seg, men middelet var forfeilet. «Jeg måtte forklare ham Deres latter,» sa piken. «Den var jo fornærmende.» «Jeg tror han ville tilgi enda grovere fornærmelser, om jeg til slutt fører ham ut.» K. sa ingenting, så ikke engang opp; han fant seg i at de to forhandlet om ham som om en sak, det var ham til og med kjærere. Men plutselig følte han opplysningsmannens hånd på den ene armen og pikens på den andre. «Altså, opp, De svake mann,» sa opplysningsmannen. «Jeg takker Dem begge meget,» sa K. glad overrasket, reiste seg langsomt og førte selv de fremmede hendene til de steder hvor han trengte støtten mest. «Det ser ut som,» sa piken lavt i K.s øre, mens de nærmet seg gangen, «om jeg særlig var opptatt av å stille opplysningsmannen i et godt lys, men man kan tro det eller ei, jeg vil likevel si sannheten. Han har ikke et hardt hjerte. Han er ikke forpliktet til å føre syke parter ut, og gjør det likevel, som De ser. Kanskje er ingen av oss hardhjertet, vi ville kanskje alle gjerne hjelpe, men som rettsembetsmenn får vi lett det skinn av å være hardhjertet og ikke ville hjelpe noen. Jeg lider rett og slett under det.» «Vil De ikke sette Dem litt her,» spurte opplysningsmannen; de var allerede i gangen og like foran den anklagede som K. tidligere hadde tiltalt. K. skammet seg nesten for ham; tidligere hadde han stått så oppreist foran ham, nå måtte to støtte ham, hatten balanserte opplysningsmannen på sine sprikende fingre, frisyren var ødelagt, håret hang ham ned i den svedekte pannen. Men den anklagede syntes ikke å merke noe av det, ydmykt stod han foran opplysningsmannen, som så over ham, og søkte bare å unnskylde sin tilstedeværelse. «Jeg vet,» sa han, «at avgjørelsen av mine begjæringer i dag ennå ikke kan gis. Men jeg kom likevel, jeg tenkte jeg kunne vente her, det er søndag, jeg har jo tid og her forstyrrer jeg ikke.» «De må ikke unnskylde det så meget,» sa opplysningsmannen, «Deres omhu er jo ganske prisverdig, De tar her riktignok unødig opp plassen, men jeg vil Dem, likevel, så lenge det ikke blir meg til byrde, slett ikke hindre i nøyaktig å følge Dere

s saks gang. Når man har sett folk som skammelig forsømte sin plikt, lærer man å ha tålmodighet med folk som Dem. Sett Dem.» «Hvor han forstår å tale med partene,» hvisket piken. K. nikket, men fór likevel opp da opplysningsmannen igjen spurte: «Vil De ikke sette Dem her?» «Nei,» sa K., «jeg vil ikke hvile.» Han hadde sagt det med størst mulig bestemthet, men i virkeligheten ville det ha gjort ham godt å sette seg. Han var som sjøsyk. Han trodde å være på et skip som befant seg i tung sjøgang. Det var ham som om vannet styrtet mot treveggene, som om det fra gangens dyp kom en brusen liksom av overslående vann, som om gangen vugget i tverretningen og som om de ventende parter til begge sider ble senket og hevet. Desto mer uforståelig var roen hos piken og mannen som førte ham. Han var utlevert til dem; slapp de ham, måtte han falle om som et brett. Fra deres små øyne gikk skarpe blikk frem og tilbake, deres jevne skritt følte K. uten å delta, for han ble nesten fra skritt til skritt båret. Endelig merket han at de talte til ham, men han forstod dem ikke, han hørte bare støyen som fylte alt, og gjennom den syntes en uforanderlig høy tone som fra en sirene å klinge. «Høyere,» hvisket han med senket hode og skammet seg, for han visste at de hadde talt høyt nok, om enn uforståelig for ham. Da kom endelig, som om veggen foran dem ble revet opp, et friskt luftdrag imot ham og han hørte ved siden av seg: «Først vil han vekk, men så kan man si ham hundre ganger at her er utgangen, og han rører seg ikke.» K. merket at han stod foran utgangsdøren, som piken hadde åpnet. Det var ham som om alle hans krefter med ett var vendt tilbake; for å få en forsmak på friheten trådte han straks ut på et trappetrinn og tok derfra avskjed med sine ledsagere, som bøyde seg ned til ham. «Mange takk,» gjentok han, trykket begge gjentatte ganger hendene og slapp først da han trodde å se at de, vant til kontorluften, dårlig tålte den forholdsvis friske luften som kom fra trappen. De kunne nesten ikke svare, og piken ville kanskje ha styrtet ned om ikke K. meget raskt hadde lukket døren. K. stod så et øyeblikk stille, strøk seg med hjelp av et lommespeil håret til rette, løftet hatten sin som

lå på neste trappeavsats – opplysningsmannen hadde vel kastet den fra seg – og løp så ned trappen så frisk og i så lange sprang at han nesten ble redd for denne omveltningen. Slike overraskelser hadde hans ellers ganske faste helbredstilstand aldri forårsaket ham. Ville kanskje hans kropp gjøre revolusjon og forberede ham en ny prosess, siden han bar den gamle så uanstrengt? Han avviste ikke tanken helt, ved neste anledning ville han gå til en lege, men i alle fall ville han – deri kunne han råde seg selv – benytte alle fremtidige søndagsformiddager bedre enn denne.

VENNINNEN TIL FRØKEN BÜRSTNER

I løpet av den neste uken ventet K. forgjeves på å få et tegn fra Fräulein Bürstner. Enten hun hadde kommet hjem eller ikke, visste han ikke. Han forsøkte å unngå å møte henne, og gikk derfor opp trappene på andre tider enn før, eller han ventet nede på gaten til det passet. Men hvis han tilfeldigvis så henne, ble han selv usynlig. En dag da han kom hjem fra kontoret, ble han imidlertid overrasket av Frau Grubach på trappen. Hun hilste svært vennlig på ham, noe som var en forandring, og inviterte ham inn på rommet sitt. Der, sa hun, var det noen som ventet på ham. Det viste seg å være Fräulein Montag, en av Fräulein Bürstners venninner. K. hadde sett henne før, men syntes hun var ganske kjedelig. Nå møtte hun ham med et smil, mens hun grep ham i hånden og sa: «Jeg er Fräulein Montag.» Så la hun til: «De kjenner meg kanskje igjen?» Ja, det gjorde han, svarte K., men han var litt forlegen. «Jeg har en sak å drøfte med Dem,» sa hun, «men jeg må si Dem med en gang at dette er et oppdrag fra Fräulein Bürstner.»

De neste dagene var det umulig for K. å få vekslet så mye som et par ord med Fräulein Bürstner. Han prøvde på alle mulige måter å komme i kontakt med henne, men hun visste alltid å hindre det. Han kom rett fra kontoret hjem, ble sittende i rommet sitt på sofaen uten å tenne lyset og hadde ikke annet å gjøre enn å iaktta forværelset. Gikk tjenestepiken forbi og lukket døren til det tilsynelatende tomme rommet, reiste han seg etter en stund og åpnet den igjen. Om morgenen sto han opp en time tidligere enn vanlig for kanskje å treffe Fräulein Bürstner alene når hun skulle på kontoret. Men ingen av disse forsøkene lyktes. Så skrev han et brev til henne både på kontoret og i leiligheten, forsøkte i det enda en gang å rettferdiggjøre sin oppførsel, tilbød seg å gi enhver oppreisning, lovet aldri å overskride de grensene hun ville sette for ham, og ba bare om å få muligheten til å snakke med henne én gang, særlig siden han heller ikke kunne foreta seg noe hos Frau Grubach før han hadde rådført seg med henne. Til slutt meddelte han henne at han den påfølgende søndagen hele dagen ville vente i rommet sitt på et tegn fra henne, som skulle stille utsikten til oppfyllelse av bønnen hans i utsikt, eller i det minste forklare hvorfor hun ikke kunne etterkomme bønnen, til tross for at han jo hadde lovet å rette seg etter henne i alt. Brevene kom ikke tilbake, men det kom heller ingen svar. Derimot kom det søndag et tegn som var tydelig nok. Allerede tidlig om morgenen merket K. gjennom nøkkelhullet en spesiell bevegelse i forværelset, som snart ble oppklart. En fransklærerinne, hun var for øvrig tysk og het Montag, en svak, blek, litt haltende pike, som til da hadde bodd i et eget rom, flyttet inn i Fräulein Bürstners rom. I timevis så man henne slepe seg gjennom forværelset. Alltid var det et plagg eller et lite teppe eller en bok som var glemt, og som måtte hentes og bæres over til den nye boligen.

Da Frau Grubach kom med frokosten til K. — siden hun hadde gjort K. så sint, overlot hun ikke den minste oppvartning til tjenestepiken — kunne K. ikke la være å tiltale henne for første gang. «Hvorfor er det slik ståk i forværelset i dag?» spurte han mens han helte opp kaffen, «kunne det ikke innstilles? Må det ryddes akkurat på søndag?» Selv om K. ikke så opp på Frau Grubach, merket han likevel at hun trakk et lettelsens sukk. Selv disse strenge spørsmålene fra K. oppfattet hun som tilgivelse eller begynnelsen på tilgivelse. «Det blir ikke ryddet, herr K.,» sa hun, «Fräulein Montag flytter bare inn til Fräulein Bürstner og bærer sakene sine over.» Hun sa ikke mer, men ventet på hvordan K. ville ta det og om han ville tillate henne å fortsette. Men K. satte henne på prøve, rørte ettertenksomt i kaffen med skjeen og tiet. Så så han opp på henne og sa: «Har De allerede gitt opp Deres tidligere mistanke angående Fräulein Bürstner?» «Herr K.,» ropte Frau Grubach, som bare hadde ventet på dette spørsmålet, og rakte K. sine foldede hender. «De tok en tilfeldig bemerkning sist så tungt. Jeg hadde jo ikke i fjerneste tenkt å krenke Dem eller noen. De kjenner meg vel lenge nok, herr K., til å kunne være overbevist om det. De aner ikke hvordan jeg har lidt de siste dagene! Skulle jeg baktale mine leieboere! Og De, herr K., trodde det! Og sa at jeg skulle si Dem opp! Si Dem opp!» Det siste utropet druknet allerede i tårer, hun løftet forkleet til ansiktet og hulket høyt.

«Gråt ikke, Frau Grubach,» sa K. og så ut av vinduet, han tenkte bare på Fräulein Bürstner og på at hun hadde tatt et fremmed pike inn på rommet sitt. «Gråt ikke,» sa han enda en gang, da han vendte seg tilbake inn i rommet og Frau Grubach fremdeles gråt. «Det var jo den gang heller ikke så ille ment fra min side. Vi har rett og slett misforstått hverandre. Det kan hende selv gamle venner.» Frau Grubach skynte forkleet opp under øynene for å se om K. virkelig var forsonet. «Nå ja, det er så,» sa K. og våget, siden man etter Frau Grubachs oppførsel å dømme måtte anta at kapteinen ikke hadde røpet noe, å føye til: «Tror De virkelig at jeg for et fremmed pikes skyld skulle komme i fiendskap med Dem?» «Det er nettopp det, herr K.,» sa Frau Grubach, det var hennes ulykke at hun, så snart hun følte seg bare så vidt friere, straks sa noe ubehøvlet. «Jeg spurte meg stadig: Hvorfor tar herr K. seg så mye av Fräulein Bürstner? Hvorfor krangler han med meg på grunn av henne, enda han vet at hvert ondt ord fra ham tar nattesøvnen fra meg? Jeg har jo ikke sagt noe annet om Fräulein enn det jeg har sett med egne øyne.» K. sa ingenting til dette, han ville ha måttet jage henne ut av rommet med det første ordet, og det ville han ikke. Han nøyde seg med å drikke kaffen og la Frau Grubach føle at hun var overflødig. Utenfor hørte man igjen Fräulein Montags slepende skritt som krysset hele forværelset. «Hører De det?» spurte K. og pekte med hånden mot døren. «Ja,» sa Frau Grubach og sukket, «jeg ville gjerne hjelpe henne, og også la tjenestepiken hjelpe, men hun er egenrådig, hun vil bære alt selv. Jeg undrer meg over Fräulein Bürstner. For meg er det ofte til bry at jeg har Fräulein Montag i leie, men Fräulein Bürstner tar henne til og med inn på rommet sitt.» «Det må De ikke bry Dem om,» sa K. og knuste sukkerrestene i koppen. «Har De da noen skade av det?» «Nei,» sa Frau Grubach, «i seg selv er det helt velkomment for meg, jeg får dermed et rom ledig og kan innkvartere min nevø, kapteinen, der. Jeg fryktet allerede lenge at han kunne ha forstyrret Dem de siste dagene, da jeg måtte la ham bo ved siden av i spisestuen. Han tar ikke mye hensyn.» «For noen innfall!» sa K. og reiste

seg, «det er jo ikke tale om. De synes visst å holde meg for overfølsom fordi jeg ikke kan tåle disse vandringene til Fräulein Montag — nå går hun tilbake igjen.» Frau Grubach følte seg ganske maktesløs. «Skal jeg, herr K., si at hun utsetter den resterende delen av flyttingen? Hvis De vil, gjør jeg det straks.» «Men hun skal jo flytte inn til Fräulein Bürstner!» sa K. «Ja,» sa Frau Grubach, hun forsto ikke helt hva K. mente. «Nå, altså,» sa K., «da må hun jo bære sakene sine over dit.» Frau Grubach nikket bare. Denne stumme hjelpeløsheten, som utvendig ikke så annerledes ut enn trass, irriterte K. enda mer. Han begynte å gå fram og tilbake i rommet fra vinduet til døren og tok dermed fra Frau Grubach muligheten til å fjerne seg, noe hun ellers sannsynligvis ville ha gjort.

Akkurat da K. igjen var kommet til døren, banket det. Det var tjenestepiken, som meldte at Fräulein Montag gjerne ville snakke et par ord med herr K., og at hun derfor ba ham komme inn i spisestuen, hvor hun ventet på ham. K. hørte ettertenksomt på tjenestepiken, så vendte han seg med et nesten hånlig blikk mot den forskremte Frau Grubach. Dette blikket syntes å si at K. allerede lenge hadde forutsett denne innbydelsen fra Fräulein Montag, og at den også passet meget godt sammen med plagene han denne søndags formiddagen måtte utstå fra Frau Grubachs leieboere. Han sendte tjenestepiken tilbake med svar om at han straks kom, gikk så til klesskapet for å skifte jakke og hadde som svar til Frau Grubach, som stille jamret seg over den plagsomme personen, bare bedelsen om at hun måtte bære frokostserviset ut allerede. «De har jo nesten ikke rørt noe,» sa Frau Grubach. «Å, bær det ut,» ropte K., det var ham som om alt på en eller annen måte var iblandet Fräulein Montag og gjorde det motbydelig.

Da han gikk gjennom forværelset, så han mot den lukkede døren til Fräulein Bürstners rom. Men han var ikke innbudt dit, men til spisestuen, hvis dør han rev opp uten å banke på.

Det var et meget langt, men smalt rom med ett vindu. Det var bare så vidt plass til at man i hjørnene på dørsiden hadde kunnet stille to skap på skjeve, mens resten av rommet var fullstendig opptatt av det lange spisebordet, som begynte nær døren og rakk helt bort til det store vinduet, som dermed var blitt nesten utilgjengelig. Bordet var allerede dekket, og det til mange personer, siden nesten alle leieboerne spiste middag her på søndager.

Da K. kom inn, kom Fräulein Montag fra vinduet langs den ene siden av bordet mot K. De hilste stumt på hverandre. Så sa Fräulein Montag, som alltid med hodet uvanlig løftet: «Jeg vet ikke om De kjenner meg.» K. så på henne med sammentrukne øyne. «Visst,» sa han, «De bor jo allerede en god stund hos Frau Grubach.» «De bryr Dem imidlertid, som jeg tror, ikke mye om pensjonatet,» sa Fräulein Montag. «Nei,» sa K. «Vil De ikke sette Dem,» sa Fräulein Montag. De trakk begge tause to stoler fram ved den ytterste enden av bordet og satte seg overfor hverandre. Men Fräulein Montag reiste seg straks igjen, for hun hadde lagt håndvesken sin igjen på vindusbrettet og gikk for å hente den; hun slepte seg gjennom hele rommet. Da hun, svingende lett med håndvesken, kom tilbake igjen, sa hun: «Jeg vil bare på oppdrag av min venninne si noen ord med Dem. Hun ville selv komme, men hun føler seg i dag litt uvel. De må unnskylde henne og høre på meg i stedet for henne. Hun ville heller ikke ha kunnet si Dem noe annet enn det jeg vil si Dem. Tvert imot, jeg tror jeg kan si Dem enda mer, siden jeg jo er forholdsvis uinteressert. Synes De ikke også?»

«Hva skulle man da si?» svarte K., som var trett av stadig å ha Fräulein Montags øyne rettet mot leppen hans. Dermed tilranet hun seg allerede en herredømme over hva han først ville si. «Fräulein Bürstner vil åpenbart ikke innvilge meg den personlige samtalen jeg ba om.» «Det er det,» sa Fräulein Montag, «eller rettere sagt, slik er det slett ikke, De uttrykker det merkelig skarpt. Generelt sett blir verken samtaler innvilget, eller det motsatte skjer. Men det kan hende at man anser samtaler for unødvendige, og slik er det nettopp her. Nå, etter Deres bemerkning, kan jeg jo snakke åpent. De har bedt min venninne skriftlig eller muntlig om en samtale. Nå vet imidlertid min venninne, så må jeg i det minste anta, hva denne samtalen skal gjelde, og er derfor av grunner jeg ikke kjenner, overbevist om at det ikke ville være til nytte for noen om samtalen virkelig kom i stand. Forresten fortalte hun meg først i går, og bare helt flyktig, og sa da at det i hvert fall ikke kunne ligge Dem så mye på hjertet, siden De bare ved en tilfeldighet var kommet på en slik tanke, og at De også uten særskilt forklaring, om ikke nå, så meget snart ville innse det meningsløse i det hele. Jeg svarte at det nok kunne være riktig, men at jeg likevel for full avklaring ville anse det for fordelaktig å gi Dem et uttrykkelig svar. Jeg tilbød meg å påta meg denne oppgaven; etter litt nøling ga min venninne etter. Jeg håper nå å ha handlet også i Deres interesse, for selv den minste usikkerhet i den ubetydeligste sak er alltid plagsom, og når man lett kan fjerne den, som i dette tilfellet, bør det heller gjøres straks.» «Jeg takker Dem,» sa K. straks, reiste seg langsomt, så på Fräulein Montag, så over bordet, så ut av vinduet — nabohuset lå i solen — og gikk mot døren. Fräulein Montag fulgte ham et par skritt, som om hun ikke stolte helt på ham. Ved døren måtte begge trekke seg tilbake, for den åpnet seg, og Hauptmann Lanz trådte inn. K. så ham for første gang på nært hold. Det var en stor, omtrent førti år gammel mann med et solbrunt, kjøttfullt ansikt. Han gjorde en lett bukk, som også gjaldt K., gikk så til Fräulein Montag og kysset ærbødig hennes hånd. Han var meget behendig i sine beve

gelser. Hans høflighet mot Fräulein Montag stakk påfallende av mot den behandling hun hadde fått av K. Likevel syntes Fräulein Montag ikke å være sint på K., for hun ville til og med presentere ham for Hauptmann, slik K. mente å merke. Men K. ville ikke bli presentert; han ville ikke ha vært i stand til å være på noen måte vennlig verken mot Hauptmann eller Fräulein Montag; håndkysset hadde forent dem til en gruppe som under skin av ytterste harmløshet og uegennyttighet ville holde ham borte fra Fräulein Bürstner. K. mente imidlertid ikke bare å erkjenne dette; han erkjente også at Fräulein Montag hadde valgt et godt, om enn tveegget, middel. Hun overdrev betydningen av forholdet mellom Fräulein Bürstner og K.; hun overdrev fremfor alt betydningen av den anmodede samtalen, og forsøkte samtidig å vende det slik at det var K. som overdrev alt. Hun skulle ta feil; K. ville ikke overdrive noe; han visste at Fräulein Bürstner var et lite maskinskriverfrøken som ikke skulle gjøre motstand lenge. Derved tok han overhodet ikke i betraktning hva han hadde fått vite av Frau Grubach om Fräulein Bürstner. Alt dette overveide han mens han nesten uten å hilse forlot værelset. Han ville straks gå inn på sitt rom, men en liten latter fra Fräulein Montag, som han hørte bak seg fra spisestuen, brakte ham på den tanke at han kanskje kunne overraske begge, både Hauptmann og Fräulein Montag. Han så seg om og lyttet om det fra noen av de omkringliggende rom var å vente en forstyrrelse; overalt var stille, bare samtalen fra spisestuen var å høre, og fra gangen som førte til kjøkkenet, stemmen til Frau Grubach. Anledningen syntes gunstig; K. gikk til døren til Fräulein Bürstners rom og banket svakt. Da intet rørte seg, banket han igjen, men fremdeles kom intet svar. Sov hun? Eller var hun virkelig uvel? Eller nektet hun seg bare fordi hun ante at det bare kunne være K. som banket så svakt? K. antok at hun nektet seg og banket sterkere; til slutt, da bankingen ikke hadde noen virkning, åpnet han forsiktig døren, ikke uten følelsen av å gjøre noe urett og dessuten unyttig. I rommet var det ingen. Det minnet for øvrig knapt om det rommet slik K. hadde kjent det. Ved veggen var nå to senge

r stilt opp etter hverandre; tre stoler nær døren var overlesset med klær og lintøy; et skap sto åpent. Fräulein Bürstner var sannsynligvis gått bort mens Fräulein Montag i spisestuen hadde talt til K. K. ble ikke særlig bestyrtet over dette; han hadde knapt forventet å treffe Fräulein Bürstner så lett; han hadde gjort dette forsøket nesten bare av tross mot Fräulein Montag. Desto mer pinlig var det for ham da han, mens han igjen lukket døren, i den åpne døren til spisestuen så Fräulein Montag og Hauptmann samtale. De sto der kanskje allerede siden K. hadde åpnet døren; de unngikk ethvert skinn av å iaktta K., de samtalen lavt og fulgte K.s bevegelser med blikket bare slik man under en samtale ser omkring seg forvirret. Men på K. hvilte disse blikkene tungt; han skyndte seg langs veggen inn på sitt rom.

DEL 10

FEMTE KAPITTEL
DER PRÜGLER

Da K. en av de følgende kveldene gikk gjennom korridoren som skilte kontoret hans fra hovedtrappen — han gikk denne gangen nesten som den siste hjem, bare på ekspedisjonen arbeidet det fortsatt to bud i det lille lysfeltet fra en glødelampe — hørte han bak en dør, som han alltid hadde antatt var et bøttekott, men som han aldri hadde sett inn i, noen som stønnet. Han ble stående forbløffet og lyttet igjen for å forsikre seg om at han ikke tok feil — det ble stille et øyeblikk, men så kom stønnene igjen. Først ville han hente et av budene, man kunne kanskje trenge et vitne, men så ble han grepet av en så uimotståelig nysgjerrighet at han bokstavelig talt rev opp døren. Det var, som han hadde gjettet riktig, et bøttekott. Ubrukelige gamle trykksaker, veltede tomme leirblekkflasker lå like innenfor terskelen. Men innerst i rommet sto tre menn, bøyd i det lave rommet. Et stearinlys festet på en hylle ga dem lys. «Hva gjør dere her?» spurte K., og overstyrte seg av opphisselse, men ikke høyt. Den ene mannen, som tydeligvis dominerte de andre og først trakk blikket mot seg, var kledd i en slags mørk lærkledning som blottet halsen langt ned på brystet og hele armene. Han svarte ikke. Men de to andre ropte: «Herr! Vi skal piskes fordi du har klaget på oss til forhørsdommeren.» Og først nå kjente K. igjen vokterne Franz og Willem, og at den tredje holdt en stang for å piske dem. «Nå,» sa K. og stirret på dem, «jeg har ikke klaget, jeg har bare fortalt hvordan det gikk for seg i min leilighet. Og dere oppførte dere jo ikke uklanderlig.» «Herr,» sa Willem mens Franz bak ham tilsynelatende prøvde å sikre seg mot den tredje, «hvis De visste hvor dårlig vi er betalt, ville De dømme oss mildere. Jeg har en familie å forsørge, og Franz her ville gifte seg, man prøver å berike seg som man kan, det går ikke med ren arbeid, selv ikke det mest anstrengende. Deres fine undertøy fristet meg, det er jo forbudt for voktere å handle slik, det var galt, men tradisjonen er at undertøyet tilfaller vokterne, det har alltid vært slik, tro meg; det er jo også forståelig, hva betyr slike ting for den som er så ulykkelig å bli arrestert. Bringer han det så offentlig på tale, må straffen følge.»

«Det dere nå sier, visste jeg ikke, jeg har heller ikke på noen måte krevd deres straff, det dreide seg om et prinsipp for meg.» «Franz,» vendte Willem seg til den andre vokteren, «sa jeg ikke til deg at herren ikke har krevd vår straff? Nå hører du at han ikke engang visste at vi må straffes.» «La deg ikke påvirke av slike taler,» sa den tredje til K., «straffen er like rettferdig som uunngåelig.» «Hør ikke på ham,» sa Willem og avbrøt seg bare for å føre hånden, som han hadde fått et slag med stangen over, raskt til munnen, «vi straffes bare fordi du har anmeldt oss. Ellers ville ingenting ha skjedd oss, selv om man hadde fått vite hva vi gjorde. Kan man kalle det rettferdig? Vi to, men spesielt jeg, hadde som voktere i lang tid vist oss meget pålitelige — du må selv innrømme at vi, sett fra myndighetenes synspunkt, har voktet godt — vi hadde utsikter til å avansere og ville snart ha blitt piskere, som denne, som akkurat hadde det hell at ingen anmeldte ham, for en slik anmeldelse forekommer virkelig svært sjelden. Og nå, herre, er alt tapt, vår karriere er slutt, vi må utføre mye underordnet arbeid enn voktertjenesten, og i tillegg får vi nå denne forferdelig smertefulle piskingen.» «Kan stangen virkelig gjøre så vondt?» spurte K. og undersøkte stangen som piskeren svingte foran ham. «Vi må jo kle oss helt nakne,» sa Willem. «Å ja,» sa K. og så nøye på piskeren, han var brunbrent som en sjømann og hadde et vilt, friskt ansikt. «Finnes det ingen mulighet til å spare dem for piskingen?» spurte han ham. «Nei,» sa piskeren og ristet smilende på hodet. «Kle dere av,» befalte han vokterne. Og til K. sa han: «Du må ikke tro alt de sier, de er blitt litt svekkede av frykten for piskingen. Det denne her for eksempel» — pekte på Willem — «fortalte om sin mulige karriere, er direkte latterlig. Se hvor feit han er — de første piskeslagene vil forsvinne i fettet. — Vet du hva han har blitt så feit av? Han har for vane å spise opp alle arresterte sin frokost. Spiste han ikke også din frokost? Nå, jeg sa det jo. Men en mann med en slik mage kan aldri i verden bli pisker, det er helt utelukket.» «Det finnes også slike piskere,» påsto Willem, som akkurat løsnet bukselinningen

. «Nei,» sa piskeren og strøk ham med stangen over halsen slik at han rykket sammen, «du skal ikke høre på, men kle av deg.» «Jeg ville belønne deg godt hvis du lar dem gå,» sa K. og trakk frem lommeboken uten å se på piskeren igjen — slike forretninger gjøres best med nedslåtte øyne fra begge sider. «Du vil vel da også anmelde meg,» sa piskeren, «og også skaffe meg pisking. Nei, nei!» «Vær fornuftig,» sa K., «hvis jeg hadde villet at disse to skulle straffes, ville jeg jo ikke nå forsøke å kjøpe dem fri. Jeg kunne bare ha slått igjen døren her, ikke sett eller hørt noe mer og gått hjem; men det gjør jeg ikke, tvert imot er det alvorlig mening for meg å befri dem; hadde jeg ante at de skulle straffes eller bare kunne straffes, hadde jeg aldri nevnt navnene deres. Jeg anser dem nemlig ikke skyldige, skyldig er organisasjonen, skyldig er de høye embetsmennene.» «Så er det,» ropte vokterne og fikk straks et slag over den allerede nakne ryggen. «Hadde du her under din stang hatt en høytstående dommer,» sa K. og trykket mens han snakket stangen, som allerede ville heve seg, ned, «ville jeg sannelig ikke hindre deg i å slå til, tvert imot ville jeg gi deg penger så du kunne styrke deg for den gode saken.» «Det du sier, høres jo troverdig ut,» sa piskeren, «men jeg lar meg ikke bestikke. Jeg er ansatt for å piske, så pisker jeg.» Vokteren Franz, som kanskje i forventning om et godt utfall av K.s inngripen hittil hadde vært ganske tilbakeholden, kom nå, bare kledd i bukser, bort til døren, kastet seg på kne og hang seg i K.s arm og hvisket: «Hvis du ikke kan oppnå benådning for oss begge, så prøv i det minste å befri meg. Willem er eldre enn meg, på alle måter mindre følsom, han har også allerede for noen år siden fått en lett piskestraff, men jeg er ennå ikke vanæret, og jeg er bare blitt ført til min handlemåte av Willem, som i gode og onde dager er min lærer. Nede foran banken venter min stakkars brud på utfallet, jeg skammer meg jo så forferdelig.» Han tørket med K.s jakke ansiktet som fløt over av tårer. «Jeg venter ikke lenger,» sa piskeren, grep stangen med begge hender og slo løs på Franz, mens Willem krøp sammen i en krok og i smug så på uten å våge å vende hod

et. Da steg skriket som Franz utstøtte, udelelig og uforanderlig, det syntes ikke å komme fra et menneske, men fra et pint instrument; hele korridoren stønnet av det, hele huset måtte høre det. «Skrik ikke,» ropte K., han kunne ikke beherske seg, og mens han spent så i den retningen budene måtte komme fra, dyttet han Franz, ikke hardt, men hardt nok til at den bevisstløse falt ned og krampaktig søkte med hendene på gulvet; men han unnslapp ikke slagene, stangen fant ham også på gulvet; mens han veltet seg under den, svinget dens spiss regelmessig opp og ned. Og allerede i det fjerne dukket et bud opp, og noen skritt bak ham et annet. K. hadde raskt slått igjen døren, gått bort til et nærliggende vindusgap og åpnet det. Skrikingen hadde helt opphørt. For å hindre budene i å komme nærmere, ropte han: «Det er meg.» «God kveld, Herr Prokurist,» ropte det tilbake. «Er det noe på ferde?» «Nei, nei,» svarte K., «det er bare en hund som skriker i gården.» Da budene likevel ikke rørte seg, la han til: «Dere kan fortsette med arbeidet deres.» For å slippe å innlate seg i noen samtale med budene, bøyde han seg ut av vinduet. Da han etter en stund så ut i korridoren igjen, var de allerede borte. K. ble imidlertid stående ved vinduet, inn i bøttekottet våget han seg ikke, og hjem ville han heller ikke gå. Det var en liten firkantet gård han så ned i, rundt omkring var kontorlokaler, alle vinduene var nå mørke, bare de øverste fanget en gjenskinn av månen. K. forsøkte anstrengt med blikket å trenge inn i mørket i et hjørne av gården der noen håndkjerre var kjørt inn i hverandre. Det plaget ham at det ikke var lykkes ham å hindre piskingen, men det var ikke hans skyld at det ikke lyktes, hadde Franz ikke skreket — riktignok måtte det ha gjort veldig vondt, men i et avgjørende øyeblikk må man beherske seg — hadde han ikke skreket, ville K., i hvert fall meget sannsynlig, ha funnet et middel til å overtale piskeren. Hvis hele den laveste embetsstanden var pakk, hvorfor skulle akkurat piskeren, som hadde det mest umenneskelige embetet, være et unntak? K. hadde også godt sett hvordan øynene hans hadde funklet ved synet av pengeseddelen, han hadde åpenbart bare gjort alvor av piski

ngen for å få bestikkelsessummen litt høyere. Og K. hadde ikke spart, det lå ham virkelig på hjertet å befri vokterne; når han nå hadde begynt å bekjempe fordervelsen i dette rettsvesenet, var det selvfølgelig at han også grep inn fra denne siden. Men i det øyeblikket Franz begynte å skrike, var naturligvis alt slutt. K. kunne ikke tillate at budene og kanskje alle slags mennesker kom og overrasket ham i forhandlinger med selskapet i bøttekottet. Denne oppofrelsen kunne virkelig ingen forlange av K. Hvis han hadde hatt til hensikt å gjøre det, ville det jo nesten vært enklere at K. hadde kledd seg naken selv og tilbudt seg som erstatning for vokterne. Dessuten ville piskeren sikkert ikke ha tatt imot denne stedfortredelsen, siden han derved uten å oppnå noen fordel likevel ville ha brutt sin plikt grovt, og sannsynligvis dobbelt brutt den, for K. måtte vel, så lenge han sto under prosedyre, være ukrenkelig for alle ansatte ved retten. Riktignok kunne her også gjelde spesielle bestemmelser. I alle fall hadde K. ikke kunnet gjøre noe annet enn å slå igjen døren, skjønt derved var heller ikke nå enhver fare avverget for K. At han til slutt hadde gitt Franz et dytt, var beklagelig og bare unnskyldelig på grunn av hans opphisselse.

I det fjerne hørte han skrittene til tjenerne; for ikke å vekke oppmerksomhet lukket han vinduet og gikk i retning av hovedtrappen. Ved døren til rumpelkammerset ble han stående et øyeblikk og lyttet. Det var helt stille. Mannen kunne ha slått vokterne i hjel, de var jo fullstendig i hans makt. K. hadde allerede strukket hånden ut mot dørhåndtaket, men trakk den så tilbake igjen. Hjelpe kunne han ingen lenger, og tjenerne måtte komme straks; han lovet seg imidlertid å ta opp saken og straffe de virkelig skyldige, de høye embetsmennene, som ingen ennå hadde vist seg for ham, så langt det sto i hans makt, på behørig vis. Da han gikk ned bankens trapp, iakttok han nøye alle forbipasserende, men selv i det videre omland var det ikke noe pikebarn å se som ventet på noen. Frans’ bemerkning om at bruden ventet på ham, viste seg å være en riktignok unnskyldelig løgn, som bare hadde hatt til hensikt å vekke større medlidenhet.

Også neste dag gikk vokterne K. ikke av tankene; han var uoppmerksom under arbeidet og måtte, for å bli ferdig, bli litt lenger på kontoret enn dagen før. Da han på vei hjem igjen passerte rumpelkammerset, åpnet han det av vane. Synet av det han så i stedet for det forventede mørket, maktet han ikke å fatte. Alt var uforandret, slik han hadde funnet det da han åpnet døren kvelden før. Trykksakene og blekkflaskene like bak dørstokken, pryleren med rottingen, de fremdeles fullt påkledde vokterne, lyset på hyllen, og vokterne begynte å klage og ropte: «Herr!» Straks slengte K. døren igjen og hamret til og med med knyttnevene mot den, som om den derved ble stengt fastere. Nesten gråtende løp han bort til tjenerne, som rolig arbeidet ved kopimaskinene og stanset forundret i arbeidet. «Rydd endelig ut rumpelkammerset,» ropte han. «Vi drukner jo i skitt.» Tjenerne var villige til å gjøre det neste dag. K. nikket, nå sent på kvelden kunne han ikke tvinge dem til arbeidet, slik han egentlig hadde tenkt. Han satte seg ned et øyeblikk for å holde tjenerne i nærheten en stund, rotet i noen kopier, noe han trodde skulle gi inntrykk av at han kontrollerte dem, og gikk så, da han innså at tjenerne ikke ville våge å gå samtidig med ham, trett og tanketom hjem.

ONKELEN · LENI

En ettermiddag – K. var svært travelt opptatt like før postens stengetid – presset onkelen Karl, en liten gårdsbruker fra landet, seg inn på rommet mellom to tjenere som bar inn dokumenter. K. ble mindre forskrekket ved synet enn han for lenge siden hadde vært ved tanken på onkelens komme. Onkelen måtte komme, det hadde stått klart for K. i omtrent en måned. Allerede da hadde han forestilt seg hvordan onkelen, en småbøyd, med den innbulede panamahatten i venstre hånd, allerede på lang avstand rakte frem høyre hånd og førte den hensynsløst raskt over skrivebordet, og veltet alt som kom i veien. Onkelen hadde alltid hastverk, for han var plaget av den ulykksalige tanken at han i løpet av sitt alltid bare éndags opphold i hovedstaden måtte få gjort alt han hadde foretatt seg, og dessuten ikke måtte la noen tilfeldig samtale, forretning eller fornøyelse gå fra seg. Dertil måtte K., som var ham spesielt forpliktet som tidligere formynder, hjelpe ham i alt mulig og dessuten la ham overnatte hos seg. «Landspøkelset» pleide han å kalle ham.

Straks etter hilsenen – han hadde ikke tid til å sette seg i lenestolen, som K. innbød ham til – bad han K. om en kort samtale under fire øyne. «Det er nødvendig,» sa han, mens han strevde med å svelge, «for min ro skyld er det nødvendig.» K. sendte straks tjenerne ut av rommet med beskjed om å ikke slippe inn noen. «Hva har jeg hørt, Josef?» ropte onkelen så snart de var alene, satte seg på bordet og stappet, uten å se etter, diverse papirer under seg for å sitte bedre. K. var taus; han visste hva som ville komme, men plutselig avspent fra det anstrengende arbeidet, overgav han seg først til en behagelig slapphet og så gjennom vinduet på den motsatte gatesiden, hvorfra det fra sitteplassen hans bare var en liten trekantet utsikt å se – et stykke tom husvegg mellom to butikkvinduer. «Du ser ut av vinduet,» ropte onkelen med løftede armer, «for guds skyld, Josef, svar meg da. Er det sant, kan det virkelig være sant?» «Kjære onkel,» sa K. og rev seg løs fra distraksjonen, «jeg vet jo slett ikke hva du vil meg.» «Josef,» sa onkelen advarende, «du har alltid sagt sannheten, så vidt jeg vet. Skal jeg oppfatte dine siste ord som et dårlig tegn?» «Jeg aner jo hva du vil,» sa K. lydig, «du har sannsynligvis hørt om prosessen min.» «Så det er det,» svarte onkelen, sakte nikkende, «jeg har hørt om prosessen din.» «Fra hvem da?» spurte K. «Erna har skrevet til meg,» sa onkelen, «hun har jo ingen kontakt med deg, du bryr deg dessverre ikke mye om henne, men likevel har hun fått vite det. I dag fikk jeg brevet og reiste naturligvis straks hit. Av ingen annen grunn, men det synes å være grunn nok. Jeg kan lese opp stedet i brevet som angår deg.» Han trak brevet frem fra lommeboken. «Her er det. Hun skriver: Josef har jeg ikke sett på lenge; forrige uke var jeg en tur i banken, men Josef var så opptatt at jeg ikke slapp inn; jeg ventet nesten en time, men måtte så hjem fordi jeg hadde pianotime. Jeg skulle gjerne ha snakket med ham, kanskje det byr seg en anledning snart. Til navnedagen min sendte han meg en stor eske sjokolade, det var veldig snilt og omtenksomt. Jeg hadde glemt å skrive til dere om det den gangen; først nå, siden dere spør, husker jeg det. Sjokoladen, må der

e vite, forsvinner nemlig straks i pensjonatet; knapt nok har man fattet at man har fått sjokolade i gave, før den er borte. Men når det gjelder Josef, ville jeg fortelle dere en ting til. Som nevnt ble jeg ikke sluppet inn til ham i banken fordi han var opptatt med en herre. Etter at jeg hadde ventet en stund i ro, spurte jeg en tjener om forhandlingen ville vare lenge. Han sa at det kunne godt hende, for det dreide seg sannsynligvis om prosessen som føres mot prokuristen. Jeg spurte hva slags prosess det var, om han ikke tok feil; men han sa at han ikke tok feil, det var en prosess, og riktignok en alvorlig prosess, men mer visste han ikke. Han selv ville gjerne hjelpe prokuristen, for denne var en god og rettferdig herre, men han visste ikke hvordan han skulle gå frem, og han ønsket bare at innflytelsesrike herrer ville ta seg av ham. Det ville også sikkert skje, og det ville til slutt få en god utgang; foreløpig sto det imidlertid, som han kunne slutte av prokuristens humør, slett ikke bra. Jeg la naturligvis ikke stor vekt på disse ordene, prøvde også å berolige den enfoldige tjeneren, forbød ham å snakke om det til andre, og anser det hele for å være sladder. Likevel ville det kanskje være bra om du, kjæreste far, ved ditt neste besøk ville undersøke saken; det vil være lett for deg å få vite mer, og om det virkelig skulle være nødvendig, å gripe inn gjennom dine store, innflytelsesrike bekjentskaper. Skulle det imidlertid ikke være nødvendig, noe som jo er det mest sannsynlige, så vil det i det minste snart gi din datter anledning til å omfavne deg, noe som ville glede henne.» «Et godt barn,» sa onkelen da han var ferdig med opplesningen, og tørket noen tårer fra øynene. K. nikket; på grunn av de forskjellige forstyrrelsene den siste tiden hadde han fullstendig glemt Erna, til og med fødselsdagen hennes hadde han glemt, og historien om sjokoladen var tydeligvis oppdiktet for å beskytte ham overfor onkel og tante. Det var meget rørende, og med de teaterbillettene som han fra nå av regelmessig ville sende henne, sikkert ikke tilstrekkelig belønnet, men til besøk i pensjonatet og til samtaler med en liten 18 år gammel gymnasiast følte han seg ikke egnet nå.

«Og hva sier du nå?» spurte onkelen, som gjennom brevet hadde glemt all travelhet og opphisselse og syntes å lese det enda en gang. «Ja, onkel,» sa K., «det er sant.» «Sant?» ropte onkelen. «Hva er sant? Hvordan kan det være sant? Hva slags prosess? Dog ikke en straffeprosess?» «En straffeprosess,» svarte K. «Og du sitter rolig her og har en straffeprosess hengende over deg?» ropte onkelen, som ble stadig høylytt. «Jo roligere jeg er, desto bedre er det for utfallet,» sa K. trett. «Frykt ingenting.» «Det kan ikke berolige meg,» ropte onkelen, «Josef, kjære Josef, tenk på deg selv, på dine slektninger, på vårt gode navn. Du var til nå vår ære, du må ikke bli vår skam. Din holdning,» han så på K. med skjevt bøyd hode, «behager meg ikke; slik oppfører en uskyldig anklaget som ennå har krefter seg ikke. Si meg bare raskt hva det dreier seg om, så jeg kan hjelpe deg. Det dreier seg naturligvis om banken?» «Nei,» sa K. og reiste seg, «men du snakker for høyt, kjære onkel; tjeneren står sannsynligvis ved døren og lytter. Det er ubehagelig for meg. La oss heller gå. Jeg vil da besvare alle spørsmål så godt jeg kan. Jeg vet meget godt at jeg skylder familien en redegjørelse.» «Riktig,» skrek onkelen, «meget riktig, skynd deg bare, Josef, skynd deg.» «Jeg må bare gi noen ordrer,» sa K. og tilkalte telefonisk sin stedfortreder, som kom inn i løpet av få øyeblikk. Onkelen, i sin opphisselse, viste ham med hånden at K. hadde kalt på ham, noe som ellers heller ikke ville ha vært tvil om. K., som sto foran skrivebordet, forklarte den unge mannen, som lyttet kjølig, men oppmerksomt, med lav stemme og ved hjelp av forskjellige dokumenter, hva som måtte bli gjort i dag i hans fravær. Onkelen forstyrret ved først å stå der med store øyne og nervøs leppebiting, uten imidlertid å lytte, men selve skinnet av det var forstyrrende nok. Så gikk han frem og tilbake i rommet og stanset her og der foran vinduet eller foran et bilde, mens han alltid brøt ut i forskjellige utrop, som: «Det er meg fullstendig ufattelig» eller «Si meg nå bare, hva skal det bli til?» Den unge mannen lot som om han ikke merket noe av dette; han lyttet rolig til K.s ordrer til ende, noterte seg også noe og gikk e

tter å ha bukket for både K. og onkelen, som imidlertid vendte ryggen til ham og sto og så ut av vinduet med utstrakte hender som krøllet gardinene sammen. Døren hadde knapt lukket seg før onkelen ropte: «Endelig er den narr gått; nå kan også vi gå. Endelig!» Det var dessverre intet middel til å få onkelen til, i forhallen hvor noen embetsmenn og tjenere sto rundt og hvor også visedirektøren nettopp passerte, å avstå fra spørsmålene om prosessen. «Altså, Josef,» begynte onkelen mens han besvarte de omkringståendes bukk med lett hilsen, «si meg nå åpent hva slags prosess det er.» K. kom med noen intetsigende bemerkninger, lo også litt, og først på trappen forklarte han onkelen at han ikke hadde villet snakke åpent foran folk. «Riktig,» sa onkelen, «men nå snakk.» Med bøyd hode, mens han røykte en sigar med korte, hastige drag, hørte han etter. «For det første, onkel,» sa K., «dreier det seg slett ikke om en prosess for en vanlig domstol.» «Det er ille,» sa onkelen. «Hvordan?» sa K. og så på onkelen. «At det er ille, mener jeg,» gjentok onkelen. De sto på den frie trappen som førte til gaten; da portneren så ut til å lytte, trakk K. onkelen ned; den livlige gate-trafikken tok imot dem. Onkelen, som hadde hengt seg på K.s arm, spurte ikke lenger så inntrengende om prosessen; de gikk til og med en stund tause videre. «Hvordan har det seg da?» spurte onkelen endelig, og stanset så plutselig at de bak ham gående folk forskrekket vek. «Slike ting skjer jo ikke plutselig; de forbereder seg over lang tid; det må ha vært tegn; hvorfor har du ikke skrevet til meg? Du vet at jeg gjør alt for deg; jeg er jo så å si fremdeles din formynder og var til i dag stolt av det. Jeg vil naturligvis også nå hjelpe deg, bare at det nå, når prosessen allerede er i gang, er meget vanskelig. Det beste ville uansett være om du nå tok deg en liten ferie og kom til oss på landet. Du er også litt avmagret, nå merker jeg det. På landet vil du styrke deg, det vil være godt; du har sikkert anstrengelser i vente. For øvrig vil du derved være unndratt retten på en måte. Her har de alle mulige maktmidler, som de nødvendigvis automatisk også anvender overfor deg; til landet måtte de først delegere or

ganer, eller bare forsøke å påvirke deg skriftlig, telegrafisk, telefonisk. Det svekker naturligvis virkningen, befrier deg riktignok ikke, men lar deg puste ut.» «De kunne jo forby meg å reise,» sa K., som onkelens tale litt hadde dratt med i tankegangen. «Jeg tror ikke de vil gjøre det,» sa onkelen ettertenksomt, «så stort er ikke makttapet de lider ved din avreise.» «Jeg trodde,» sa K. og grep onkelen under armen for å hindre ham i å stanse, «at du ville tillegge det hele mindre betydning enn jeg, og nå tar du det selv så tungt.» «Josef,» ropte onkelen og ville rive seg løs for å kunne stå stille, men K. lot ham ikke, «du er forandret; du hadde jo alltid en så riktig oppfatning, og akkurat nå svikter den deg? Vil du da tape prosessen? Vet du hva det betyr? Det betyr at du rett og slett blir strøket. Og at hele slekten blir revet med eller i det minste ydmyket til jorden. Josef, ta deg sammen. Din likegyldighet gjør meg fra forstanden. Når man ser på deg, kunne man nesten tro på ordtaket: 'Å ha en slik prosess, er å ha tapt den.'» «Kjære onkel,» sa K., «opphisselsen er så unyttig; den er det på din side og ville også være det på min. Med opphisselse vinner man ikke prosessene; la også mine praktiske erfaringer gjelde litt, slik jeg alltid, også nå, akter dine, selv om de overrasker meg. Siden du sier at også familien vil bli trukket inn i prosessen – noe jeg for min del slett ikke kan forstå, men det er en bisak – så vil jeg gjerne følge deg i alt. Bare oppholdet på landet anser jeg selv i din mening ikke for fordelaktig, for det ville bety flukt og skyldbevissthet. For øvrig er jeg her riktignok mer forfulgt, men kan også selv drive saken mer.» «Riktig,» sa onkelen i en tone som om de nå endelig nærmet seg hverandre, «jeg kom med forslaget bare fordi jeg, hvis du ble her, så saken truet av din likegyldighet og mente det var bedre om jeg arbeidet for deg i ditt sted. Men vil du selv drive den med all kraft, er det naturligvis langt bedre.»

«Der er vi altså enige,» sa K. «Og har du et forslag til hva jeg bør gjøre først?» «Jeg må naturligvis tenke over saken,» sa onkelen. «Du må huske at jeg nå har vært nesten uavbrutt på landet i tjue år, og den slags skarpsinn avtar med tiden. Flere viktige forbindelser med personer som kanskje vet bedre besked her, har løsnet av seg selv. Jeg er litt avskåret på landet, det vet du. Man merker det egentlig først ved slike anledninger. Dessuten kom din sak delvis uventet på meg, selv om jeg merkelig nok allerede ante noe lignende etter Ernas brev og i dag da jeg så deg, visste det nesten med sikkerhet. Men det er likegyldig; det viktigste nå er ikke å kaste bort tiden.» Allerede mens han snakket, hadde han stått på tærne og vinket til en bil, og nå, mens han ropte en adresse til sjåføren, dro han K. etter seg inn i vognen. «Vi kjører nå til advokat Huld,» sa han. «Han var min skolekamerat. Du kjenner sikkert navnet også? Ikke? Det er merkelig. Han har jo som forsvarer og fattigadvokat et betydelig ry. Men jeg har spesielt stor tillit til ham som menneske.» «Alt du foretar deg, er i orden for meg,» sa K., selv om onkelens hastige og pågående måte å behandle saken på vekket ubehag hos ham. Det var ikke særlig oppløftende å kjøre som tiltalt til en fattigadvokat. «Jeg visste ikke,» sa han, «at man i en slik sak også kunne bruke en advokat.» «Men naturligvis,» sa onkelen. «Det er jo selvsagt. Hvorfor ikke? Og nå, fortell meg alt som har skjedd, slik at jeg blir nøyaktig underrettet om saken.» K. begynte straks å fortelle, uten å skjule noe; hans fullstendige åpenhet var den eneste protesten han kunne tillate seg mot onkelens oppfatning om at prosessen var en stor skam. Han nevnte frøken Bürstners navn bare én gang og flyktig, men det svekket ikke åpenheten, for frøken Bürstner hadde ingen forbindelse med prosessen. Mens han fortalte, så han ut av vinduet og la merke til at de nærmet seg nettopp den forstaden hvor rettskontorene lå; han gjorde onkelen oppmerksom på det, men onkelen syntes ikke sammenfallet var særlig påfallende. Vognen holdt foran et mørkt hus. Onkelen ringte straks i første etasje ved den første døren; mens de ventet, flekket han smilende sine store t

enner og hvisket: «Klokken åtte, en uvanlig tid for partsbesøk. Men Huld tar det ikke ille opp.» I kikkhullet på døren viste to store svarte øyne seg, så et øyeblikk på de to gjestene og forsvant; men døren åpnet seg ikke. Onkelen og K. bekreftet overfor hverandre at de hadde sett de to øynene. «En ny stuepike som er redd for fremmede,» sa onkelen og banket på igjen. Igjen viste øynene seg; man kunne nesten tro de var triste, men det var kanskje bare en illusjon fremkalt av den åpne gassflammen som brant med høy susing tett over hodene deres, men ga lite lys. «Åpne,» ropte onkelen og slo med knyttneven mot døren. «Det er venner av herr advokaten.» «Herr advokaten er syk,» hvisket det bak dem. I en dør i den andre enden av den lille gangen sto en herre i slåbrok og kom med denne meddelelsen med ytterst svak stemme. Onkelen, som allerede var rasende over den lange ventetiden, snudde seg brått, ropte: «Syk? De sier han er syk?» og gikk nesten truende mot ham, som om herren selv var sykdommen. «Man har allerede åpnet,» sa herren, pekte på advokatens dør, samlet slåbroken om seg og forsvant. Døren var virkelig blitt åpnet; en ung pike – K. kjente igjen de mørke, litt utstående øynene – sto i langt, hvitt forkle i entréen og holdt et lys i hånden. «Neste gang åpner De tidligere,» sa onkelen i stedet for hilsen, mens piken neiet litt. «Kom, Josef,» sa han så til K., som langsomt gled forbi piken. «Herr advokaten er syk,» sa piken, da onkelen uten å stanse hastet mot en dør. K. betraktet piken fremdeles, mens hun allerede hadde snudd seg for å stenge ytterdøren igjen; hun hadde et dukkeaktig rundt ansikt, ikke bare de bleke kinnene og haken var runde, også tinningene og pannekantene. «Josef,» ropte onkelen igjen, og piken spurte han: «Er det hjertet?» «Jeg tror det,» sa piken; hun hadde rukket å gå foran med lyset og åpne døren til værelset. I en krok av rommet, dit lyset ennå ikke nådde, hevet et ansikt med langt skjegg seg opp i sengen. «Leni, hvem kommer?» spurte advokaten, som var blendet av lyset og ikke kjente gjestene igjen. «Albert, det er din gamle venn,» sa onkelen. «Å, Albert,» sa advokaten og lot seg falle tilbake på putene, som om dette besøket ikke krevde

noen forstillelse. «Står det virkelig så dårlig til?» spurte onkelen og satte seg på sengekanten. «Jeg tror det ikke. Det er et anfall av hjertet, og det går over som de tidligere.» «Mulig,» sa advokaten lavt, «men det er verre enn noensinne. Jeg puster tungt, sover ikke i det hele tatt og taper krefter daglig.» «Jaså,» sa onkelen og trykket panamahatten med sin store hånd fast mot kneet. «Det var dårlige nyheter. Har du for resten god pleie? Det er også så trist her, så mørkt. Det er lenge siden jeg sist var her; dengang syntes jeg det var hyggeligere. Heller ikke din lille frøken her virker særlig munter, eller hun later som.» Piken sto fremdeles med lyset nær døren; så vidt det lot seg bedømme ut fra det ubestemmelige blikket hennes, så hun mer på K. enn på onkelen, selv da han nå snakket om henne. K. lente seg mot en stol som han hadde skjøvet bort til piken. «Når man er så syk som jeg,» sa advokaten, «må man ha ro. Jeg synes ikke det er trist.» Etter en liten pause la han til: «Og Leni pleier meg godt, hun er flink.» Onkelen lot seg imidlertid ikke overbevise; han var tydelig forutinntatt mot pleiersken, og selv om han ikke innvendte noe til den syke, fulgte han likevel pleiersken med strenge blikk da hun nå gikk bort til sengen, satte lyset på nattbordet, bøyde seg over den syke og hvisket med ham mens hun ordnet putene. Han glemte nesten hensynet til den syke, reiste seg, gikk frem og tilbake bak pleiersken, og K. ville ikke ha undret seg om han hadde tatt henne i skjørtet bakfra og dratt henne bort fra sengen. K. selv så rolig på alt sammen; advokatens sykdom var ham ikke helt uvelkommen. Iveren som onkelen hadde utvist for hans sak, hadde han ikke kunnet motsette seg; avsporingen som denne iveren nå fikk uten hans egen medvirkning, tok han gjerne imot. Da sa onkelen, kanskje bare i den hensikt å fornærme pleiersken: «Frøken, vær så snill å la oss være alene et øyeblikk; jeg har en personlig sak å drøfte med min venn.» Pleiersken, som ennå sto dypt bøyd over den syke og akkurat glattet ut lakenet ved veggen, vendte bare hodet og sa helt rolig – noe som utgjorde en påfallende kontrast til onkelens av raseri stammende og så igjen overstrømmende tale: «De s

er at herren er så syk at han ikke kan drøfte saker.» Hun hadde sannsynligvis gjentatt onkelens ord bare av bekvemmelighet; likevel kunne det selv av en uinnvidd oppfattes som spott, men onkelen fór naturligvis opp som stukket. «Din fordømte,» sa han i det første gurglet av opphisselse, ennå ganske uforståelig; K. ble forskrekket, selv om han hadde ventet noe lignende, og løp mot onkelen med den bestemte hensikt å holde ham for munnen med begge hender. Heldigvis reiste den syke seg bak piken; onkelen gjorde et mørkt ansikt som om han svelget noe avskyelig, og sa så roligere: «Vi har naturligvis heller ikke mistet forstanden; hvis det jeg forlangte ikke var mulig, ville jeg ikke forlange det. Vær så snill å gå nå.» Pleiersken sto oppreist ved sengen, helt vendt mot onkelen; med den ene hånden strøk hun, som K. syntes å merke, advokatens hånd. «Du kan si alt foran Leni,» sa den syke, utvilsomt i en tone av inntrengende bønn. «Det angår ikke meg,» sa onkelen, «det er ikke min hemmelighet.» Og han snudde seg, som om han ikke aktet å gå inn i flere forhandlinger, men likevel ga han litt betenkningstid. «Hvem angår det da?» spurte advokaten med utslukkende stemme og la seg igjen tilbake. «Min nevø,» sa onkelen, «jeg har tatt ham med.» Og han presenterte: «Prokurist Josef K.» «Å,» sa den syke, mye livligere, og rakte K. hånden, «unnskyld, jeg har ikke lagt merke til Dem. Gå, Leni,» sa han så til pleiersken, som heller ikke lenger gjorde motstand, og rakte henne hånden som gjaldt det et farvel for lang tid. «Du er altså,» sa han til slutt til onkelen, som forsonet var trådt nærmere, «ikke kommet for å avlegge meg et sykebesøk, men du kommer i forretninger.» Det var som om tanken på et sykebesøk hittil hadde lammet advokaten; så styrket så han nå ut: han ble liggende støttet på en albue, hvilket måtte være ganske anstrengende, og dro stadig i en skjeggstrå midt i skjegget. «Du ser allerede mye sunnere ut,» sa onkelen, «siden den heksen er ute.» Han avbrøt seg, hvisket: «Jeg vedder på at hun lurer» og sprang til døren. Men bak døren var det ingen; onkelen kom tilbake, ikke skuffet, fordi det at hun ikke lyttet, forekom ham som en enda større ondskap, men bitter. «Du miskj

enner henne,» sa advokaten, uten å ta pleiersken ytterligere i forsvar; kanskje ville han dermed uttrykke at hun ikke trengte forsvar. Men i en langt mer deltagende tone fortsatte han: «Hva angår din herr nevgøs sak, så ville jeg ganske visst være lykkelig om min kraft kunne strekke til for denne overmåte vanskelige oppgaven; jeg frykter sterkt at den ikke vil strekke til; i hvert fall vil jeg ikke la noe uforsøkt stå tilbake; hvis jeg ikke strekker til, kan man jo trekke inn en annen. For å være oppriktig, interesserer saken meg for høyt til at jeg kunne overvinne meg til å gi avkall på enhver deltagelse. Holder ikke hjertet mitt ut, så vil det i det minste her finne en verdig anledning til å svikte fullstendig.» K. trodde ikke et ord av hele denne talen; han så på onkelen for å finne en forklaring, men onkelen satt med lyset i hånden på nattbordet, hvorfra en medisinflaske allerede var rullet ned på teppet, nikket til alt advokaten sa, var enig i alt, og så nå og da på K. som for å oppfordre ham til samme enighet. Hadde onkelen kanskje allerede tidligere fortalt advokaten om prosessen? Men det var umulig; alt som var gått forut, talte imot. «Jeg forstår ikke,» sa han derfor. «Ja, har kanskje jeg misforstått Dem?» spurte advokaten, like overrasket og forlegen som K. «Jeg var kanskje for rask. Hva ville De snakke med meg om? Jeg trodde det dreide seg om Deres prosess.» «Selvsagt,» sa onkelen og spurte så K.: «Hva er det du vil?» «Ja, men hvor vet De noe om meg og min prosess?» spurte K. «Å, javel,» sa advokaten smilende. «Jeg er jo advokat, jeg omgås i rettskretser; man snakker om forskjellige prosesser, og mer oppsiktsvekkende, særlig når det gjelder en venns nevø, husker man. Det er da ikke noe merkelig.» «Hva er det du vil?» spurte onkelen K. igjen. «Du er så urolig.» «De omgås i disse rettskretsene?» spurte K. «Ja,» sa advokaten. «Du spør som et barn,» sa onkelen. «Hvem skulle jeg ellers

…omgås, hvis ikke med folk av mitt fag?” la advokaten til. Det lød så uimotsigelig at K. slett ikke svarte. «De arbeider jo hos retten i Justispalasset, og ikke hos den på loftet,» hadde han villet si, men fikk det ikke over seg til virkelig å si det. «De må jo betenke,» fortsatte advokaten, i en tone som om han forklarte noe selvfølgelig, overflødig og i forbifarten, «De må jo betenke at jeg av en slik omgang også trekker store fordeler for min klientel, og det på mangfoldige måter, man kan ikke engang alltid tale om det. Naturligvis er jeg nå på grunn av min sykdom litt hindret, men jeg får likevel besøk av gode venner fra retten og erfarer dog et og annet. Erfarer kanskje mer enn mange som i beste velgående tilbringer hele dagen ved retten. Så har jeg f.eks. nettopp nå et kjært besøk.» Og han pekte inn i en mørk hjørne av rommet. «Hvor da?» spurte K. i den første overraskelsen nesten ufint. Han så usikkert omkring; lyset fra det lille stearinlyset nådde på langt nær ikke til den motsatte veggen. Og virkelig begynte det der i hjørnet å røre på seg. I lyset fra lyset som onkelen nå holdt høyt, så man der ved et lite bord en eldre herre sitte. Han hadde visstnok ikke åndet i det hele tatt, siden han så lenge var forblitt ubemerket. Nå reiste han seg omstendelig, åpenbart misfornøyd med at man hadde gjort oppmerksom på ham. Det var som om han med hendene, som han beveget som korte vinger, ville avverge alle presentasjoner og hilsener, som om han på ingen måte ville forstyrre de andre med sin nærvær og som om han inntrengende ba om igjen å bli flyttet til mørket og om at hans nærvær ble glemt. Det kunne man nå ikke lenger innvilge ham. «Dere har nemlig overrasket oss,» sa advokaten til forklaring og vinket samtidig oppmuntrende til herren om å komme nærmere, noe denne gjorde langsomt, nølende, speidende omkring og dog med en viss verdighet, «herr Kansellidirektøren — akk, unnskyld, jeg har ikke presentert — her min venn Albert K., her hans nevø prokurist Josef K. og her herr Kansellidirektøren — herr Kansellidirektøren var altså så vennlig å besøke meg. Verdien av et slikt besøk kan egentlig bare den innviede verdsette, som vet hvor overlesset med arbeid den kjære

kansellidirektør er. Nå, han kom likevel, vi underholdt oss i fred, så langt min svakhet tillot det, vi hadde riktignok ikke forbudt Leni å slippe inn besøk, for det var ingen å vente, men vår mening var dog at vi skulle være alene, men så kom dine knyttneveslag, Albert, herr Kansellidirektøren flyttet med stol og bord inn i kroken, nå viser det seg imidlertid at vi muligens, d.v.s. hvis ønsket er til stede, har felles anliggender å drøfte og meget godt kan rykke sammen igjen. — Herr Kansellidirektør,» sa han med hodeneiing og underdanig smil og pekte på en lenestol nær sengen. «Jeg kan dessverre bare bli noen få minutter ennå,» sa kansellidirektøren vennlig, satte seg bredt i lenestolen og så på klokken, «forretningene kaller. Jeg vil i alle fall ikke la anledningen gå forbi til å bli kjent med en venn av min venn.» Han bøyde hodet lett mot onkelen, som virket meget tilfreds med det nye bekjentskapet, men på grunn av sin natur ikke kunne uttrykke hengivenhetsfølelser og ledsaget kansellidirektørens ord med forlegen, men høy latter. Et ekkelt syn! K. kunne rolig iaktta alt, for ingen brydde seg om ham, kansellidirektøren tok, som det syntes å være hans vane, ettersom han nå en gang var trukket frem, herredømmet over samtalen, advokaten, hvis første svakhet kanskje bare skulle ha tjent til å fordrive det nye besøket, hørte oppmerksomt, med hånden ved øret, onkelen som lysholder — han balanserte lyset på låret, advokaten så ofte bekymret bort — var snart fri for forlegenhet og bare henrykt, både over kansellidirektørens måte å tale på, og over de milde bølgeformede håndbevegelsene som han ledsaget den med. K., som lente seg mot sengekanten, ble av kansellidirektøren kanskje til og med med hensikt fullstendig oversett og tjente de gamle herrene bare som tilhører. Han visste forresten knapt hva det ble talt om og tenkte snart på pleiersken og på den dårlige behandlingen hun hadde fått av onkelen, snart på om han ikke allerede hadde sett kansellidirektøren før, kanskje til og med i forsamlingen ved sin første undersøkelse. Om han kanskje også tok feil, så ville kansellidirektøren likevel ha passet utmerket inn blant forsamlingsdeltakerne i første rad, de gamle herre

ne med de tynne skjeggene.

Da fikk en larm fra forværelset, som av knusende porselen, alle til å fare sammen. «Jeg skal se hva som er hendt,» sa K. og gikk langsomt ut, som om han ga de andre tid til å holde ham tilbake. Knapt var han kommet inn i forværelset og skulle til å orientere seg i mørket, før det la seg en liten hånd på hånden som han fremdeles holdt døren med, mye mindre enn K.s hånd, og lukket døren stille. Det var pleiersken, som hadde ventet her. «Det er ingenting som har hendt,» hvisket hun, «jeg har bare kastet en tallerken mot veggen for å få Dem ut.» I sin forlegenhet sa K.: «Jeg har også tenkt på Dem.» «Desto bedre,» sa pleiersken, «kom.» Etter noen skritt kom de til en dør av matt glass, som pleiersken åpnet for K. «Gå inn,» sa hun. Det var i hvert fall advokatens arbeidsværelse; så vidt man kunne se i måneskinnet, som nå bare opplyste sterkt en liten firkantet del av gulvet ved hvert av de to store vinduene, var det innredet med tunge, gamle møbler. «Hit,» sa pleiersken og pekte på en mørk kiste med treskåret ryggstø. Selv før han hadde satt seg, så K. seg om i rommet; det var et høyt, stort rom; de fattiges advokats klientell måtte føle seg fortapt her. K. trodde han så de små skrittene som de besøkende rykket frem med mot den formidable skrivepulten. Men så glemte han det og hadde bare øyne for pleiersken, som satt helt tett inntil ham og nesten presset ham mot sideryggen. «Jeg trodde,» sa hun, «at De ville komme ut til meg alene, uten at jeg først måtte kalle Dem. Det var da merkelig. Først så De uavbrutt på meg straks De kom inn, og så lot De meg vente. Kall meg forresten Leni,» la hun til, raskt og uventet, som om ikke et øyeblikk av denne samtalen måtte forsømmes. «Gjerne,» sa K. «Men når det gjelder det merkelige, Leni, så er det lett å forklare. For det første måtte jeg høre på de gamle herrenes skravling og kunne ikke gå min vei uten grunn, og for det andre er jeg ikke frekk, men heller sjenert, og heller ikke De, Leni, så det ut til å være noen man kunne erobre i et sprang.» «Det er ikke det,» sa Leni, la armen over ryggstøet og så på K., «men jeg likte Dem ikke, og jeg liker Dem sannsynligvis ikke nå heller.» «Å like er ikke så mye,» sa K. unnvikende. «Å!»

sa hun smilende og vant en viss overlegenhet ved K.s bemerkning og dette lille utropet. Derfor tidde K. et øyeblikk. Da han allerede hadde vent seg til mørket i rommet, kunne han skille forskjellige detaljer i innredningen. Spesielt falt et stort bilde i øynene, som hang til høyre for døren; han bøyde seg frem for å se det bedre. Det forestilte en mann i dommerkappe; han satt på en høy tronstol, hvis forgylning stakk frem flere steder på bildet. Det uvanlige var at denne dommeren ikke satt der i ro og verdighet, men presset den venstre armen fast mot rygg- og sideryggen, mens den høyre armen var helt fri og bare med hånden omfattet sideryggen, som om han i neste øyeblikk ville springe opp med en heftig og kanskje opprørt bevegelse for å si noe avgjørende eller til og med forkynne dommen. Den anklagede var vel å tenke ved foten av trappen, hvis øverste trinn, dekket av et gult teppe, ennå var synlige på bildet. «Kanskje er det min dommer,» sa K. og pekte med en finger på bildet. «Jeg kjenner ham,» sa Leni og så også opp på bildet, «han kommer ofte hit. Bildet er fra hans ungdom, men han kan aldri ha liknet bildet engang, for han er nesten bitte liten. Likevel har han latt seg trekke ut på bildet, for han er uhyre forfengelig, som alle her. Men også jeg er forfengelig og svært misfornøyd med at jeg slett ikke behager Dem.» På den siste bemerkningen svarte K. bare med å omfavne Leni og trekke henne til seg; hun holdt stille hodet mot skulderen hans. Men til det øvrige sa han: «Hvilken rang har han?» «Han er undersøkelsesdommer,» sa hun, grep K.s hånd, som han holdt henne om med, og lekte med fingrene hans. «Bare undersøkelsesdommer igjen,» sa K. skuffet, «de høye embetsmennene gjemmer seg. Men han sitter da på en tronstol.» «Det er bare oppspinn,» sa Leni, bøyd over K.s hånd, «i virkeligheten sitter han på en kjøkkenstol, med et gammelt hesteteppe brettet sammen. Men må De da alltid tenke på prosessen Deres?» la hun langsomt til. «Nei, slett ikke,» sa K., «jeg tenker sannsynligvis til og med for lite på den.» «Det er ikke den feilen De gjør,» sa Leni, «De er for ugjørlig, slik har jeg hørt.» «Hvem har sagt det?» spurte K.; han følte kroppen hennes mot brystet sitt

og så ned på det rike, mørke, tett flettede håret. «Jeg ville røpe for mye om jeg sa det,» svarte Leni. «Vær så snill å ikke spørre etter navn, men rett på feilen Deres, vær ikke lenger så ugjørlig; mot denne retten kan man jo ikke forsvare seg; man må avgi tilståelsen. Gjør tilståelsen ved første anledning. Først da er muligheten for å slippe unna gitt, først da. Men heller ikke det er mulig uten fremmed hjelp; men for denne hjelpen må De ikke engste Dem; den vil jeg selv yte Dem.» «De forstår mye av denne retten og av bedrageriene som er nødvendige her,» sa K. og løftet henne, da hun trengte seg altfor sterkt inntil ham, opp på fanget. «Så er det godt,» sa hun og innrettet seg på fanget hans; hun glattet skjørtet og rettet på blusen. Så hang hun seg med begge hender rundt halsen hans, lente seg bakover og så lenge på ham. «Og om jeg ikke avgir tilståelsen, kan De da ikke hjelpe meg?» spurte K. prøvende. «Jeg verver hjelpersker,» tenkte han nesten forundret, «først Fräulein Bürstner, så rettsdienersken og til slutt denne lille pleiersken, som synes å ha et uforståelig begjær etter meg. Hvordan hun sitter på fanget mitt, som om det var hennes eneste rette plass!» «Nei,» svarte Leni og ristet langsomt på hodet, «da kan jeg ikke hjelpe Dem. Men De vil jo slett ikke ha min hjelp; det ligger Dem ikke på hjertet; De er egenrådig og lar Dem ikke overbevise.» «Har De en elskerinne?» spurte hun etter en stund. «Nei,» sa K. «Joda,» sa hun. «Jo, egentlig,» sa K., «tenk Dem, jeg har fornektet henne og har likevel til og med fotografiet hennes med meg.» På hennes bønn viste han henne et fotografi av Elsa; sammensunket på fanget hans studerte hun bildet. Det var et øyeblikksfotografi; Elsa var tatt etter en hvirveldans, slik hun likte å danse i vinstuen; skjørtet fløy ennå i dreiningens fold rundt henne; hendene hadde hun på de faste hoftene og så med stram hals leende til siden; hvem latteren gjaldt, kunne man ikke se på bildet. «Hun er stramt snørt,» sa Leni og pekte på stedet der dette etter hennes mening var synlig. «Hun liker jeg ikke; hun er keitet og rå. Men kanskje er hun mild og vennlig mot Dem; det kunne man slutte av bildet. Slike store, sterke jenter vet ofte ikk

e annet enn å være milde og vennlige. Men ville hun kunne ofre seg for Dem?» «Nei,» sa K., «hun er verken mild og vennlig, og heller ikke ville hun kunne ofre seg for meg. Jeg har heller ikke bedt henne om verken det ene eller det andre. Ja, jeg har ikke engang sett så nøye på bildet som De.» «Det ligger Dem altså slett ikke så mye på henne,» sa Leni, «hun er altså slett ikke Deres elskerinne.» «Jo,» sa K., «jeg tar ikke ordet mitt i rette.» «La henne da være Deres elskerinne,» sa Leni, «men De ville ikke savne henne så veldig om De mistet henne eller byttet henne ut med noen annen, for eksempel med meg.» «Gjerne det,» sa K. smilende, «det ville være tenkelig, men hun har en stor fordel fremfor Dem: hun vet ingenting om prosessen min, og selv om hun visste noe om den, ville hun ikke tenke på den. Hun ville ikke forsøke å overtale meg til å gi etter.» «Det er ingen fordel,» sa Leni. «Hvis hun ikke har noen andre fordeler, mister jeg ikke motet. Har hun noen fysisk feil?» «En fysisk feil?» spurte K. «Ja,» sa Leni, «jeg har nemlig en slik liten feil; se.» Hun spredde lang- og ringfingeren på høyre hånd; mellom dem nådde forbindelseshinnen nesten opp til det øverste leddet på de korte fingrene. K. så ikke med en gang i mørket hva hun ville vise ham; hun førte derfor hånden hans bort for at han skulle kjenne. «For et naturens spill,» sa K., og da han hadde overskuet hele hånden, la han til: «For en pen klo!» Med en slags stolthet så Leni på hvordan K. forbauset stadig trakk fra hverandre og la sammen de to fingrene hennes, inntil han til slutt flyktig kysset dem og slapp. «Å!» ropte hun straks, «De har kysset meg!» Ivrig, med åpen munn, klatret hun opp på fanget hans med knærne; K. så nesten forstyrret opp på henne; nå da hun var så nær, gikk det en bitter, opphissende lukt som av pepper ut fra henne; hun tok hodet hans til seg, bøyde seg over ham og bet og kysset halsen hans, bet til og med i håret hans. «De har byttet meg inn,» ropte hun fra tid til annen, «se, nå har De meg da innbyttet!» Da gled kneet hennes ut; med et lite skrik falt hun nesten ned på teppet; K. omfavnet henne for å holde henne igjen og ble dratt ned med henne. «Nå tilhører du meg,» sa hun.

«Her har du husnøkkelen, kom når du vil,» var hennes siste ord, og et tilfeldig kyss traff ham på ryggen da han gikk. Da han kom ut av porten, falt det en lett regn, han ville gå midt ut i gaten for kanskje å kunne se Leni ennå en gang ved vinduet, da styrtet onkelen ut av en bil som hadde ventet foran huset, og som K. i sin åndsfraværelse slett ikke hadde lagt merke til, grep ham i armene og støtte ham mot porten, som om han ville nagle ham fast der. «Gutt,» ropte han, «hvordan kunne du bare gjøre dette! Du har skadet din sak, som var på god vei, på det frykteligste. Du gjemmer deg bort med en liten skitten dame, som dessuten åpenbart er advokatens elskerinne, og blir borte i timevis. Du leter ikke engang etter en unnskyldning, du skjuler ingenting, nei, du er helt åpen, løper til henne og blir hos henne. Og imens sitter vi sammen, onkelen som sliter for deg, advokaten som skal vinnes for din sak, og fremfor alt kontorsjefen, denne store herre som behersker din sak på dens nåværende stadium. Vi vil rådslå om hvordan vi kan hjelpe deg, jeg må behandle advokaten forsiktig, han igjen kontorsjefen, og du hadde all grunn til i det minste å støtte meg. I stedet blir du borte. Til slutt lar det seg ikke skjule, men det er høflige, drevne menn, de snakker ikke om det, de sparer meg, men til slutt kan de heller ikke lenger overvinne seg, og siden de ikke kan snakke om saken, tier de. I flere minutter satt vi tause og lyttet etter om du ikke endelig skulle komme. Alt forgjeves. Til slutt reiser kontorsjefen seg, han som ble mye lenger enn han opprinnelig hadde tenkt, tar avskjed, synes tydelig synd på meg uten å kunne hjelpe meg, venter i uforståelig elskverdighet ennå en stund i døren, så går han. Jeg var naturligvis glad over at han var borte, luften var gått ut av meg. På den syke advokaten virket alt enda sterkere, han kunne, den gode mannen, overhodet ikke snakke da jeg tok avskjed med ham. Du har sannsynligvis bidratt til hans fullstendige sammenbrudd og fremskynder dermed døden til en mann du er avhengig av. Og meg, din onkel, lar du stå her i regnet, kjenn bare, jeg er gjennomvåt, timelang venting.»

ADVOKAT · FABRIKANT · MALER

En vintermorgen – det snødde utenfor, i grått lys – satt K. på kontoret sitt, allerede utmattet til tross for den tidlige timen. For å beskytte seg mot de lavere funksjonærene, hadde han bedt budet slippe ingen inn. Men det var forgjeves, for allerede i det samme kom den unge gutten inn og meldte at fabrikanten ventet i forværelset. Fabrikanten var en av K.s viktigste forretningsforbindelser, og dessuten, i betraktning av hans stilling ved banken, en av de mest innflytelsesrike, og K. lot ham komme inn med det samme.

Fabrikanten var en stor, munter herre, og han tok straks fatt på en forretningssak. Da han midt i samtalen plutselig stanset opp og så spørrende på K., sa K.: «Unnskyld, jeg er i dag litt uopplagt, jeg har hatt en søvnløs natt. Jo, De har rett, det er i grunnen ganske interessant med denne saken, og jeg er glødende interessert.» Fabrikanten lo. «De er for opptatt,» sa han, «det er Deres sak. Men jeg har også en annen sak å drøfte med Dem, en som kanskje vil interessere Dem enda mer.» Og han begynte å berette om en ung maler, en viss Titorelli, som han hadde truffet forleden dag, og som hadde vist seg å være en slektning av ham. Maleren hadde fortalt ham at han kjente K., og siden han var en fattig fyr og gjerne ville ha en liten bestilling, ba fabrikanten K. om å ta seg av ham. «Det er en merkelig fyr,» sa fabrikanten, «han har et helt spesielt maleri, som han gjerne vil vise Dem. Men han vil ikke selge det, han har laget det for en venns skyld. Ja, det er vel å be om mye, at De skal gi Dem i kast med slikt, men kanskje De har tid en dag?»

K. svarte: «Jeg er meget takknemlig for Deres anbefaling, men jeg er for opptatt til å ta meg av en maler. Og for å være ærlig, jeg har heller ikke noe særlig øye for kunst.»

Likevel, da fabrikanten fortsatte å snakke om maleren på en måte som viste at han la stor vekt på saken, gikk K. til slutt med på å treffe maleren, men bare på kontoret, en av de nærmeste dagene. Fabrikanten ble fornøyd, tok fram en notisbok og noterte avtalen. «Det er greit,» sa han, «jeg vil si ham at han skal komme. Og så vil det kanskje være bra om De i mellomtiden ser på bildet hans. Det er et portrett av en dommer. Maleren er for øvrig meget begeistret for sitt arbeid. Han sier at det er det beste han har malt. Jeg har ikke sett det, men jeg stoler på hans ord. Nå, vær så snill, ikke glem ham.»

K. lovet å ikke glemme maleren, og fabrikanten tok avskjed. K. ble sittende og tenke over samtalen. Det var påfallende at maleren kjente ham. Han prøvde å huske om han noen gang hadde sett en maler ved navn Titorelli, men han kunne ikke erindre det. Likevel, det var ikke noe å gjøre; han måtte ta imot ham.

Noen dager senere kom maleren. Det var en mager, ung mann med store, mørke øyne. Han hilste ydmykt, men uten å være påtrengende. K. ba ham sette seg. «De er altså maleren Titorelli?» spurte K.

«Ja,» svarte den andre, «og De er Herr bankprokurist K. De er anklaget?»

K. rykket til. «Hvem har sagt Dem det?»

«Å, det er alminnelig kjent,» sa maleren. «Jeg er selv en liten del av rettsvesenet.»

«De?» sa K. overrasket.

«Ja,» sa maleren, «jeg maler portretter av dommerne. De vet, det er en gammel skikk at hver dommer lar seg male av en bestemt maler.»

«Hvilken dommer er det De maler?» spurte K.

«Jeg maler for tiden instruksjonsdommeren,» sa maleren, «det er en mektig mann. Men for å være ærlig, jeg maler helst de lavere dommerne. Det er mer givende arbeid, og de betaler bedre.»

K. lyttet spent. Han hadde hørt at det fantes en hemmelig organisasjon av dommere, og at man kunne påvirke dem gjennom malerne. «Kan De fortelle meg noe om min sak?» spurte han.

«Gjerne,» sa maleren. «Men jeg vil helst se Dem på tomannshånd. La oss gå til atelieret mitt.»

K. nølte. «Jeg har ikke tid,» sa han. «Men kanskje De kan si meg noe her?»

«Det er vanskelig,» sa maleren, «for jeg må vise Dem bildet. Det er et portrett av instruksjonsdommeren, og det har en merkelig egenskap. Når man ser på det på en bestemt måte, ser man dommerens egentlige ansikt. Det er som et speil av sannheten.»

K. besluttet seg. «Jeg kommer i morgen ettermiddag,» sa han.

Da K. kom til malerens atelier, ble han slått av rotet og skitten. Det lå fargestifter og pensler overalt, og på veggene hang mange portretter. Maleren førte ham til et staffeli og viste ham bildet. Det var et stort, mørkt maleri, som forestilte en mann i dommerkappe. «Se her,» sa maleren, «se på ham lenge, og De vil se noe rart.» K. stirret på bildet, men først så han bare et vanlig portrett. Så, etter en stund, syntes han å se en bevegelse. Dommerens ansikt endret seg, og det ble mer og mer truende. «Ser De?» sa maleren. «Det er hans sanne vesen. Slik er dommerne alle sammen.»

En vinterformiddag – utenfor falt snøen i det triste lyset – satt K., tross den tidlige timen, allerede ytterst trett på kontoret. For å beskytte seg i det minste mot de laveste tjenestemennene hadde han gitt budet ordre om å slippe ingen av dem inn, siden han var opptatt med et større arbeid. Men i stedet for å arbeide dreide han seg i stolen, flyttet langsomt noen gjenstander på bordet, men lot så, uten å vite det, hele armen ligge utstrakt på bordplaten og ble sittende ubevegelig med senket hode.

Tanken på prosessen forlot ham ikke lenger. Flere ganger hadde han overveid om det ikke ville være bra å utarbeide et forsvarsskrift og levere det til retten. Han ville der legge frem en kort levnedsbeskrivelse og ved hver eneste viktige hendelse forklare av hvilke grunner han hadde handlet slik, om denne handlemåten etter hans nåværende dom var å forkaste eller bifalle, og hvilke grunner han kunne anføre for det ene eller det andre. Fordelene ved et slikt forsvarsskrift sammenlignet med det blotte forsvar ved den for øvrig heller ikke upåklagelige advokaten var utvilsomme. K. visste jo ikke hva advokaten foretok seg; mye var det i hvert fall ikke, allerede i en måned hadde han ikke kalt ham til seg, og heller ikke ved noen av de tidligere samtalene hadde K. hatt inntrykk av at denne mannen kunne oppnå mye for ham. Først og fremst hadde han nesten ikke spurt ham ut. Og her var det dog så mye å spørre om. Å spørre var hovedsaken. K. hadde følelsen av at han selv kunne stille alle de nødvendige spørsmålene her. Advokaten derimot, i stedet for å spørre, fortalte selv eller satt stum ovenfor ham, bøyde seg, sannsynligvis på grunn av sin svake hørsel, litt fremover over skrivebordet, dro i en skjeggstrå innenfor skjegget og så ned på teppet, kanskje nettopp på stedet hvor K. hadde ligget med Leni. Av og til ga han K. noen tomme formaninger, slik man gir barn. Like nytteløse som kjedelige taler, som K. ikke hadde tenkt å betale en eneste øre for i sluttoppgjøret. Etter at advokaten mente å ha ydmyket ham tilstrekkelig, begynte han vanligvis å muntre ham litt opp igjen. Han hadde allerede, fortalte han da, vunnet mange lignende prosesser helt eller delvis. Prosesser som, selv om de i virkeligheten kanskje ikke var så vanskelige som denne, utad var enda mer håpløse. En fortegnelse over disse prosessene hadde han her i skuffen — dermed banket han på en eller annen skuff i bordet —, skriftene kunne han dessverre ikke vise, da det dreide seg om embetshemmeligheter. Likevel kom den store erfaringen han hadde ervervet gjennom alle disse prosessene, K. til gode. Han hadde naturligvis straks begynt å arbeide, og det første innlegget var nesten ferdigstilt. Det var svært viktig

, fordi det første inntrykket forsvaret gjorde, ofte bestemte hele retningen for prosedyren. Dessverre, det måtte han riktignok gjøre K. oppmerksom på, hendte det av og til at de første innleggene ikke ble lest i det hele tatt av retten. Man la dem rett og slett til aktmaterialet og påpekte at foreløpig var avhør og observasjon av den anklagede viktigere enn alt skrevet. Man tilføyde, når petitioner trengte på, at man før avgjørelsen, inntil alt materiale var samlet, i sammenheng naturligvis ville gjennomgå alle akter, altså også dette første innlegget. Dessverre var heller ikke dette for det meste riktig, det første innlegget ble vanligvis forlagt eller gikk helt tapt, og selv om det ble bevart til slutten, ble det, som advokaten riktignok bare hadde hørt ryktevis, neppe lest. Alt dette var beklagelig, men ikke helt uberettiget. K. måtte ikke overse at prosedyren ikke var offentlig, den kunne, hvis retten fant det nødvendig, bli offentlig, men loven foreskrev ikke offentlighet. Følgelig var også rettens skrifter, først og fremst tiltalebeslutningen, utilgjengelige for den anklagede og hans forsvar, man visste derfor i alminnelighet ikke, eller i det minste ikke nøyaktig, hva det første innlegget skulle rette seg mot, det kunne derfor egentlig bare tilfeldigvis inneholde noe som var av betydning for saken. Virkelig treffende og bevisførende innlegg kunne man først utarbeide senere, når de enkelte tiltalepunkter og deres begrunnelse under avhørene av den anklagede trådte tydeligere frem eller kunne anes. Under disse forholdene var naturligvis forsvaret i en svært ugunstig og vanskelig stilling. Men også det var tilsiktet. Forsvaret var nemlig ikke egentlig tillatt ved loven, men bare tolerert, og selv om man i det minste kunne lese toleranse ut av det aktuelle lovstedet, rådde det strid. Det fantes derfor strengt tatt ingen av retten anerkjente advokater, alle som opptrådte som advokater for denne retten, var i grunnen bare vinkeladvokater. Det virket naturligvis svært nedverdigende på hele standen, og når K. snart en gang skulle gå i rettskontorene, kunne han jo, for også å ha sett det, se på advokatrommet. Han ville sannsynligvis bli forskrekket over selskapet

som var samlet der. Allerede det trange, lave kammeret som var tildelt dem, viste den forakt retten hadde for disse folkene. Lys fikk kammeret bare gjennom en liten luke som var så høyt plassert at man, når man ville se ut — hvor man for øvrig fikk røyken fra en skorstein like foran i nesen og svertet ansiktet — først måtte søke en kollega som kunne ta seg på ryggen. I gulvet i dette kammeret — for bare å anføre enda et eksempel på disse tilstandene — var det nå i mer enn ett år et hull, ikke så stort at et menneske kunne falle gjennom, men stort nok til at man kunne synke helt ned med det ene benet. Advokatrommet lå på den andre loftsetasjen; sank altså en ned, hang benet hans ned i den første loftsetasjen, og det nettopp i gangen hvor partene ventet. Det var ikke for mye sagt når man i advokatkretser kalte slike forhold skjendige. Klager til administrasjonen hadde ikke den ringeste suksess, men derimot var det advokatene strengt forbudt å la forandre noe som helst i rommet for egen regning. Men også denne behandlingen av advokatene hadde sin begrunnelse. Man ville så vidt mulig utelukke forsvaret, alt skulle være basert på den anklagede selv. I grunnen ikke noe dårlig standpunkt, men intet ville være mer forfeilet enn å slutte av dette at advokater var unødvendige for den anklagede ved denne retten. Tvert imot, ved ingen annen rett var de så nødvendige som ved denne. Prosedyren var nemlig i alminnelighet ikke bare hemmelig for offentligheten, men også for den anklagede. Naturligvis bare i den utstrekning det var mulig, men det var mulig i svært stor utstrekning. Heller ikke den anklagede hadde nemlig innsyn i rettens skrifter, og av forhørene å slutte seg til skriftene som lå til grunn for dem, var svært vanskelig, særlig for den anklagede, som dog var inhabil og hadde alle slags bekymringer som distraherte ham. Her grep da forsvaret inn. Ved forhørene hadde forsvarere i alminnelighet ikke adgang til å være til stede, de måtte derfor etter forhørene, og det helst enda ved døren til forhørsrommet, utspørre den anklagede om forhøret og av disse ofte allerede svært utydelige beretningene uthente det som var tjenlig for forsvaret. Men det viktigste var ikke dette,

for mye kunne man ikke få vite på denne måten, om naturligvis også her som overalt en dyktig mann fikk vite mer enn andre. Det viktigste forble likevel advokatens personlige forbindelser, i dem lå hovedverdien av forsvaret. Nå hadde vel K. allerede av sine egne erfaringer forstått at den aller laveste organisasjonen av retten ikke var helt fullkommen, at den hadde pliktforsømmelige og bestikkelige ansatte, hvorved den strenge avstengningen av retten på en viss måte fikk hull. Her trengte da flertallet av advokatene seg inn, her ble det bestukket og utspurt, ja det fantes i det minste i tidligere tider endog tilfeller av akttyveri. Det kunne ikke nektes at man på denne måten for øyeblikket kunne oppnå noen endog overraskende gunstige resultater for den anklagede, og med dette skrøt disse småadvokatene og lokket nye klienter, men for den videre gang av prosessen betydde det enten intet eller intet godt. Virkelig verdi hadde bare ærlige personlige forbindelser, og det med høyere embetsmenn, hvorved naturligvis bare høyere embetsmenn av de lavere grader var ment. Bare derved kunne prosessens gang, om enn først umerkelig, senere stadig tydeligere, bli påvirket. Det kunne naturligvis bare få advokater, og her hadde valget av K. vært svært gunstig. Bare kanskje en eller to advokater kunne vise til lignende forbindelser som dr. Huld. Disse brydde seg riktignok ikke om selskapet i advokatrommet og hadde heller ikke noe med det å gjøre. Desto fastere var derimot forbindelsen med rettsembetsmennene. Det var ikke engang alltid nødvendig at dr. Huld gikk til retten, ventet i forværelsene til forhørsdommerne på deres tilfeldige opptreden, og avhengig av deres humør oppnådde en stort sett bare tilsynelatende suksess eller heller ikke engang denne. Nei, K. hadde jo selv sett, embetsmennene, og det ganske høye, kom selv, ga villig opplysninger, åpne eller i det minste lett tolkbare, diskuterte den videre gangen av prosessene, ja de lot seg til og med i enkelte tilfeller overbevise og tok gjerne imot den fremmede oppfatningen. Riktignok måtte man ikke stole for mye på dem nettopp i denne siste henseenden, så bestemt de enn uttalte sin nye, for forsvaret gunstige hensikt, gikk de

kanskje likevel rett til sitt kontor og utferdiget for den neste dagen en rettskjennelse som inneholdt nettopp det motsatte og kanskje var enda mye strengere for den anklagede enn deres første hensikt, som de påsto å ha helt forlatt. Mot dette kunne man naturligvis ikke verge seg, for det de hadde sagt mellom fire øyne, var jo også bare sagt mellom fire øyne og tillot ingen offentlig slutning, selv om forsvaret ikke også ellers måtte bestrebe seg på å bevare seg herrenes gunst. På den annen side var det riktignok også riktig at herrene ikke bare av menneskekjærlighet eller av vennskapelige følelser satte seg i forbindelse med forsvaret, naturligvis bare med et sakkyndig forsvar, de var snarere i viss henseende også avhengige av det. Her gjorde nettopp den ulempen seg gjeldende ved en rettsorganisasjon som allerede i sine begynnelser fastsatte den hemmelige beretningen. Embetsmennene manglet forbindelsen med befolkningen, for de vanlige mellomstore prosessene var de godt utrustet, en slik prosess rullet nesten av seg selv på sin bane og trengte bare her og der et puff, men overfor de helt enkle tilfellene, så vel som overfor de særlig vanskelige, var de ofte rådløse, de hadde, fordi de stadig dag og natt var innestengt i sin lov, ikke den rette sansen for menneskelige forbindelser, og det savnet de tungt i slike tilfeller. Da kom de til advokaten for å få råd, og bak dem bar en tjener aktstykkene som ellers var så hemmelige. Ved dette vinduet kunne man ha truffet på noen herrer, av dem man minst skulle vente det, mens de ganske trøstesløst så ut på gaten, mens advokaten ved sitt bord studerte aktene for å kunne gi dem et godt råd. For øvrig kunne man nettopp ved slike anledninger se hvor overmåte alvorlig herrene tok sitt yrke, og hvor de over hindringer som de av sin natur ikke kunne overvinne, falt i stor fortvilelse. Deres stilling var for øvrig heller ikke lett, og man måtte ikke gjøre dem urett og anse deres stilling for lett. Rangordenen og stigningen i retten var uendelig og ikke engang for den innvidde overskuelig. Prosedyren for domstolene var imidlertid i alminnelighet også hemmelig for de lavere embetsmennene, de kunne derfor knapt noensinne fullstend

ig følge sakene de behandlet i deres videre gang, rettssaken framsto altså i deres rettskrets, uten at de ofte visste hvor den kom fra, og den gikk videre, uten at de fikk vite hvorhen. Den lærdommen man kunne hente av studiet av de enkelte prosessstadier, den endelige beslutningen og dens grunner, unngikk altså disse embetsmennene. De fikk bare befatte seg med den delen av prosessen som var avgrenset for dem ved loven, og visste om det videre, altså om resultatene av sitt eget arbeid, for det meste mindre enn forsvaret, som dog i regelen holdt forbindelsen med den anklagede nesten helt til slutten av prosessen. Også i denne retningen kunne de altså få erfart noe verdifullt fra forsvaret. Undret K. seg ennå, når han holdt alt dette for øye, over embetsmennenes irritabilitet, som av og til overfor partene ytret seg på en — enhver gjorde denne erfaringen — fornærmelig måte? Alle embetsmenn var irritable, selv når de syntes rolige. Naturligvis hadde småadvokater særlig

viel darunter zu leiden. Man forteller f.eks. følgende historie, som høyst sannsynlig er sann. En gammel tjenestemann, en god, stille herre, hadde en vanskelig rettssak som var blitt innviklet av advokatens innlegg, og studerte den uavbrutt i et døgn — disse tjenestemennene er faktisk flittige, som ingen andre. Mot morgenen, etter 24 timers arbeid som sannsynligvis ikke var særlig fruktbart, gikk han til inngangsdøren, stilte seg der i bakhold og kastet hver advokat som ville komme inn, ned trappen. Advokatene samlet seg nede på trappeavsatsen og rådslo hva de skulle gjøre; på den ene siden har de egentlig ikke krav på å bli sluppet inn, så de kan rettslig sett neppe foreta seg noe mot tjenestemannen, og må som nevnt også passe seg for å hisse tjenestemannskorpset mot seg. På den andre siden er hver dag de ikke tilbringer ved retten tapt for dem, så de hadde stor interesse av å trenge inn. Til slutt ble de enige om at de ville utmatte den gamle herren. Gang på gang ble en advokat sendt ut, som løp opp trappen og så lot seg kaste ned med størst mulig, riktignok passiv motstand, hvorpå han ble tatt imot av kollegene nede. Dette varte i omtrent en time, så ble den gamle herren — han var jo også allerede utslitt etter nattarbeidet — virkelig trett og gikk tilbake til kontoret sitt. De nede ville først ikke tro det og sendte først en ut som skulle se bak døren om den virkelig var tom. Først da gikk de inn og våget sannsynligvis ikke engang å mukke. For advokatene — og selv den minste kan jo i det minste delvis overskue forholdene — ligger det helt fjernt å ville innføre eller gjennomføre noen forbedringer ved retten, mens — og dette er svært betegnende — nesten hver eneste anklagede, selv helt enfoldige mennesker, straks ved første inntreden i prosessen begynner å tenke på forbedringsforslag og dermed ofte kaster bort tid og krefter som kunne vært mye bedre brukt annerledes. Det eneste riktige er å finne seg i de eksisterende forhold. Selv om det var mulig å forbedre enkeltheter — men det er overtroisk tull — ville man i beste fall ha oppnådd noe for fremtidige saker, men ha skadet seg selv umåtelig ved å vekke den alltid hevngjerrige tjenestemannens særlige oppmerks

omhet. Bare vekk ingen oppmerksomhet! Forholde seg rolig, selv om det går imot ens innerste! Forsøke å innse at denne store rettsorganisme på sett og vis evig svever, og at man riktignok, hvis man på egenhånd forandrer noe på sin plass, fjerner grunnen under føttene og kan styrte i dypet, mens den store organisme lett skaffer erstatning for den lille forstyrrelsen på et annet sted — alt henger jo sammen — og forblir uforandret, hvis den ikke snarere, noe som er ganske sannsynlig, blir enda mer sammensveiset, mer oppmerksom, strengere og ondere. Man overlate arbeidet til advokaten, i stedet for å forstyrre ham. Bebreidelser hjelper ikke stort, særlig når man ikke kan gjøre årsaken forståelig i hele dens betydning, men det må likevel sies hvor mye K. har skadet sin sak gjennom oppførselen overfor kontordirektøren. Denne innflytelsesrike mann er allerede nesten å stryke fra listen over dem som kan gjøre noe for K. Selv flyktig omtale av prosessen overhører han med tydelig hensikt. I mange henseender er tjenestemenn som barn. Ofte kan de bli såret av harmløsheter — som K.s oppførsel dessverre ikke hørte til — at de slutter å snakke selv med gode venner, vender seg bort når de møter dem, og motarbeider dem på alle mulige måter. Men så plutselig, overraskende, uten spesiell grunn, lar de seg overtale til å le av en liten spøk som man bare våger fordi alt virker håpløst, og blir forsonet. Det er på samme tid vanskelig og lett å omgås dem, prinsipper finnes knapt. Noen ganger er det forbløffende at et eneste gjennomsnittsliv rekker til for å oppfatte så mye at man kan arbeide med en viss suksess her. Det kommer riktignok mørke timer, som alle har, hvor man tror man ikke har oppnådd det minste, hvor man synes at bare de prosessene som var bestemt til en god avslutning fra begynnelsen, har fått et godt utfall, som om det ville ha skjedd uten hjelp, mens alle andre er gått tapt, tross all innsats, all møye, alle små tilsynelatende suksesser som man gledet seg over. Da synes ingenting lenger sikkert, og man ville på bestemte spørsmål ikke engang våge å benekte at man nettopp ved sin hjelp har ført de i sitt vesen godt forløpende prosessene på avveier. Også det er en slags s

elvtillit, men det er den eneste som blir igjen. Slike anfall — det er naturligvis bare anfall, intet annet — er advokater særlig utsatt for når en prosess som de har ført langt nok og tilfredsstillende, plutselig blir tatt fra dem. Det er vel det verste som kan hende en advokat. Det er ikke ved den anklagede at prosessen blir fratatt dem, det skjer vel aldri — en anklaget som først har tatt en bestemt advokat, må bli hos ham, hva som enn skjer. Hvordan skulle han overhodet, når han først har tatt imot hjelp, kunne klare seg alene. Det skjer altså ikke, men det hender derimot at prosessen tar en retning hvor advokaten ikke lenger får være med. Prosessen og den anklagede og alt blir rett og slett fratatt advokaten; da kan heller ikke de beste forbindelser til tjenestemennene hjelpe, for de vet selv ingenting. Prosessen er nemlig kommet i et stadium hvor ingen hjelp lenger er tillatt, hvor utilgjengelige domstoler behandler den, hvor heller ikke den anklagede lenger er tilgjengelig for advokaten. Man kommer så en dag hjem og finner på bordet alle de mange innleggene man med all flid og de vakreste forhåpninger har utarbeidet i denne saken; de er blitt tilbakesendt fordi de ikke kan overføres til det nye prosessstadiet, de er verdiløse papirlapper. Dermed er prosessen ennå ikke tapt, slett ikke, i det minste foreligger det ingen avgjørende grunn til denne antagelsen; man vet bare ikke noe mer om prosessen og vil heller ikke få vite noe mer. Slike tilfeller er heldigvis unntak, og selv om K.s prosess skulle være et slikt tilfelle, er den foreløpig ennå langt fra et slikt stadium. Her er det fremdeles rikelig anledning for advokatarbeid, og at den blir utnyttet, det kan K. være trygg på. Innlegget er som nevnt ennå ikke overlevert, men det haster heller ikke. Mye viktigere er de innledende samtalene med de avgjørende tjenestemennene, og de har allerede funnet sted. Med varierende hell, som han må innrømme. Det er mye bedre foreløpig ikke å røpe enkeltheter, som bare kan påvirke K. ugunstig og gjøre ham altfor håpefull eller altfor engstelig. Bare så mye kan sies: at enkelte har uttalt seg meget gunstig og vist seg meget imøtekommende, mens andre har uttalt seg mindre

gunstig, men likevel på ingen måte nektet sin hjelp. Resultatet er alt i alt meget gledelig, bare man ikke må trekke spesielle slutninger av det, siden alle forberedende forhandlinger begynner likt, og først den videre utvikling viser verdien av disse forberedende forhandlingene. I alle fall er intet tapt ennå, og skulle det lykkes å vinne kontordirektøren likevel — flere skritt er allerede tatt i denne hensikt — da er det hele — som kirurgene sier — et rent sår, og man kan trygt vente det følgende.

I slike og lignende taler var advokaten uuttømmelig. De gjentok seg ved hvert besøk. Alltid var det fremskritt, men aldri kunne arten av disse fremskrittene meddeles. Hele tiden ble det arbeidet på den første innstillingen, men den ble ikke ferdig, noe som for det meste ved neste besøk viste seg å være en fordel, siden den siste tiden, som man ikke hadde kunnet forutse, hadde vært svært ugunstig for overleveringen. Bemerket K. noen ganger, helt utmattet av talene, at det likevel, tatt i betraktning alle vanskeligheter, gikk svært langsomt fremover, ble det innvendt at det overhodet ikke gikk langsomt fremover, men at man ville vært mye lenger hvis K. hadde henvendt seg til advokaten i tide. Det hadde han dessverre forsømt, og denne forsømmelse ville også bringe ytterligere ulemper, ikke bare tidsmessige.

Den eneste velsignede avbrytelsen av disse besøkene var Leni, som alltid visste å ordne det slik at hun i K.s nærvær brakte advokaten teen. Da sto hun bak K., så tilsynelatende på hvordan advokaten, med en slags grådighet dypt bøyd over koppen, helte teen og drakk, og lot i hemmelighet K. gripe hånden hennes. Det hersket fullstendig stillhet. Advokaten drakk, K. trykket Lenis hånd, og Leni våget noen ganger å stryke K.s hår forsiktig. «Er du fremdeles her?» spurte advokaten da han var ferdig. «Jeg ville ta bort serviset,» sa Leni. Det ble ett siste håndtrykk, advokaten tørket seg om munnen og begynte med fornyet kraft å snakke på K.

Var det trøst eller fortvilelse advokaten ville oppnå? K. visste det ikke, men han holdt det snart for sikkert at hans forsvar ikke var i gode hender. Det kunne jo alt være riktig som advokaten fortalte, selv om det var gjennomsiktig at han ville stille seg selv så mye som mulig i forgrunnen og sannsynligvis aldri hadde ført en så stor prosess som K.s prosess etter hans mening var. Mistenkelig forble imidlertid de uopphørlig fremhevede personlige forbindelsene til embetsmennene. Måtte de da utelukkende bli utnyttet til K.s fordel? Advokaten glemte aldri å bemerke at det bare dreide seg om lavere embetsmenn, altså embetsmenn i svært avhengige stillinger, for hvis avansement visse vendinger i prosessene sannsynligvis kunne være av betydning. Benyttet de kanskje advokaten til å oppnå slike for den anklagede naturligvis alltid ugunstige vendinger? Kanskje gjorde de ikke det i hver prosess, sikkert, det var ikke sannsynlig, det fantes vel igjen prosesser i hvis forløp de innrømmet advokaten fordeler for hans tjenester, for det måtte jo også ligge dem på hjertet å holde hans rykte uskadet. Forholdt det seg virkelig slik, på hvilken måte ville de da gripe inn i K.s prosess, som, slik advokaten forklarte, var en svært vanskelig, altså viktig prosess og allerede fra begynnelsen hadde vakt stor oppmerksomhet ved retten? Det kunne ikke være særlig tvilsomt hva de ville gjøre. Tegn på dette kunne man allerede se i at den første innstillingen ennå ikke var overlevert, til tross for at prosessen allerede hadde vart i flere måneder, og at alt etter advokatens opplysninger befant seg i begynnelsen, noe som naturligvis var svært egnet til å dysse den anklagede i søvn og holde ham hjelpeløs for så plutselig å overfalle ham med avgjørelsen eller i det minste med bekjentgjørelsen av at den til hans ugunsten avsluttede undersøkelsen ble sendt videre til de høyere myndigheter.

Det var absolutt nødvendig at K. selv grep inn. Særlig i tilstander av stor tretthet, som denne vinterformiddagen da alt uten vilje drev gjennom hodet hans, var denne overbevisningen uavviselig. Forakten han tidligere hadde hatt for prosessen, gjaldt ikke lenger. Hadde han vært alene i verden, kunne han lett ha foraktet prosessen, selv om det riktignok var sikkert at da ville prosessen overhodet ikke ha oppstått. Men nå hadde onkelen allerede dratt ham til advokaten, familiehensyn talte med; hans stilling var ikke lenger fullstendig uavhengig av prosessens forløp, han selv hadde uforsiktigvis med en viss uforklarlig tilfredsstillelse nevnt prosessen for bekjente, andre hadde på ukjent vis fått vite om den, forholdet til Fräulein Bürstner syntes å svinge i takt med prosessen — kort sagt, han hadde knapt noe valg lenger om å godta eller avvise prosessen, han sto midt i den og måtte forsvare seg. Var han trett, da var det ille.

Til overdreven bekymring var det riktignok foreløpig ingen grunn. Han hadde forstått å arbeide seg opp til sin høye stilling i banken på forholdsvis kort tid og opprettholde seg i denne stillingen anerkjent av alle, han måtte nå bare vende disse evnene, som hadde gjort det mulig for ham, litt mot prosessen, og det var ingen tvil om at det måtte gå bra. Først og fremst var det, hvis noe skulle oppnås, nødvendig å avvise enhver tanke om en mulig skyld fra begynnelsen av. Det fantes ingen skyld. Prosessen var ikke annet enn en stor forretning, slik han allerede ofte med fordel for banken hadde avsluttet, en forretning innenfor hvilken, som det var regelen, forskjellige farer lå på lur, som nettopp måtte avverges. Til dette formål måtte man riktignok ikke leke med tanker om noen skyld, men holde tanken på egen fordel så fast som mulig. Fra dette synspunkt var det også uunngåelig å frata advokaten fullmakten svært snart, helst allerede denne kvelden. Det var riktignok ifølge hans fortellinger noe uhørt og sannsynligvis svært fornærmende, men K. kunne ikke tolerere at hans anstrengelser i prosessen møtte hindringer som kanskje var forårsaket av hans egen advokat. Men var først advokaten ristet av, måtte innstillingen straks overleveres og om mulig hver dag presses på at man tok hensyn til den. For dette formål ville det naturligvis ikke være nok at K. som de andre satt i gangen og satte hatten under benken. Han selv eller kvinnene eller andre bud måtte dag etter dag overøse embetsmennene og tvinge dem til i stedet for å se gjennom gitteret ut i gangen å sette seg ved bordet og studere K.s innstilling. Man måtte ikke avstå fra disse anstrengelsene, alt måtte organiseres og overvåkes, retten skulle en gang støte på en anklaget som forsto å hevde sin rett.

Men selv om K. dristet seg til å gjennomføre alt dette, var vanskeligheten med å forfatte innstillingen overveldende. Tidligere, for omtrent en uke siden, hadde han bare med en følelse av skam kunnet tenke på at han en gang kunne bli nødt til å lage en slik innstilling selv; at dette også kunne være vanskelig, hadde han overhodet ikke tenkt på. Han husket hvordan han en formiddag, da han nettopp var overlesset med arbeid, plutselig hadde skjøvet alt til side og tatt frem skriveblokken for i forsøksvis å utkaste tankegangen i en slik innstilling og kanskje stille den til den trege advokatens rådighet, og hvordan nettopp i det øyeblikk døren til direktørværelset åpnet seg og vise direktøren trådte inn med stor latter. Det hadde vært svært pinlig for K. den gangen, til tross for at vise direktøren naturligvis ikke hadde ledd av innstillingen, som han ikke visste noe om, men over en børsvitsj han nettopp hadde hørt, en vits som for å forstås krevde en tegning, som vise direktøren nå bøyd over K.s bord med K.s blyant, som han tok ut av hånden på ham, utførte på skriveblokken som hadde vært bestemt for innstillingen.

I dag visste K. ikke lenger noe om skam, innstillingen måtte gjøres. Hvis han ikke fikk tid til den på kontoret, noe som var svært sannsynlig, måtte han gjøre den hjemme om nettene. Ville heller ikke nettene være nok, måtte han ta ferie. Bare ikke stoppe på halvveien, det var ikke bare i forretninger, men alltid og overalt det mest meningsløse. Innstillingen betydde riktignok et nesten endeløst arbeid. Man trengte ikke å ha en svært engstelig karakter og kunne likevel lett komme til den tro at det var umulig noen gang å gjøre innstillingen ferdig. Ikke av latskap eller underfundighet, som alene kunne hindre advokaten i å gjøre den ferdig, men fordi man i uvitenhet om den foreliggende anklage og om dens mulige utvidelser måtte bringe hele livet i de minste handlinger og begivenheter tilbake i erindringen, fremstille det og undersøke det fra alle sider. Og hvor trist var dessuten et slikt arbeid. Det var kanskje egnet til en gang etter pensjoneringen å beskjeftige den barnslig blitt ånd og hjelpe ham med å få de lange dagene til å gå. Men nå, da K. trengte alle tanker til sitt arbeid, da hver time, ettersom han ennå var på vei oppover og allerede betydde en trussel for vise direktøren, gikk med største hast, og da han som ung mann ville nyte de korte kveldene og nettene, skulle han nå begynne med å forfatte denne innstillingen. Igjen gikk tankene hans over i klager. Nesten ufrivillig, bare for å gjøre slutt på det, famlet han med fingeren etter knappen til den elektriske klokken som førte til forværelset. Mens han trykket den ned, så han på klokken. Klokken var 11, to timer, en lang, kostbar tid hadde han drømt, og var naturligvis enda mer matthodet enn før. Likevel var tiden ikke tapt, han hadde fattet beslutninger som kunne være verdifulle. Tjenerne brakte foruten forskjellig post to visittkort fra herrer som allerede hadde ventet på K. en god stund. Det var nettopp svært viktige kunder av banken, som man egentlig under ingen omstendigheter burde ha latt vente. Hvorfor kom de til så ubeleilig tid? — og hvorfor, så syntes igjen herrene bak den lukkede døren å spørre, brukte den flittige K. den beste forretningstiden til private anliggender? Trett av det foregåend

e og trett i forventning om det følgende, reiste K. seg for å ta imot den første.

Det var en liten munter herre, en fabrikant, som K. kjente godt. Han beklaget at han hadde forstyrret K. i viktig arbeid, og K. beklaget på sin side at han hadde latt fabrikanten vente så lenge. Allerede denne beklagelsen uttalte han imidlertid på en så mekanisk måte og med nesten falsk intonasjon at fabrikanten, om han ikke hadde vært helt oppslukt av forretningssaken, måtte ha lagt merke til det. I stedet trakk han hastig frem regninger og tabeller fra alle lommene, bredte dem ut foran K., forklarte forskjellige poster, rettet en liten regnefeil som han selv hadde oppdaget ved dette flyktige overblikket, minnet K. om en lignende forretning som han hadde avsluttet med ham for omtrent et år siden, nevnte i forbifarten at denne gangen en annen bank med de største ofre bød seg til for å få oppdraget, og tidde til slutt for å høre K.s mening. K. hadde faktisk i begynnelsen fulgt godt med i fabrikantens tale, tanken på den viktige forretningen hadde også grepet ham, men dessverre ikke lenge, han hadde snart sluttet å lytte, hadde en stund nikket med hodet til fabrikantens høyere utbrudd, men til slutt hadde han også latt det være og innskrenket seg til å se på det skallete hodet som bøyde seg over papirene og spørre seg selv når fabrikanten omsider ville innse at hele talen var nytteløs. Da han nå tidde, trodde K. først virkelig at det skjedde for å gi ham anledning til å innrømme at han ikke var i stand til å lytte. Bare med beklagelse merket han imidlertid på det anspente blikket til fabrikanten, som åpenbart var beredt på alle innvendinger, at den forretningsmessige drøftelsen måtte fortsettes. Han bøyde altså hodet som for en befaling og begynte langsomt å føre blyanten fram og tilbake over papirene, innimellom stanset han og stirret på et tall. Fabrikanten ante innvendinger, kanskje var tallene virkelig ikke endelige, kanskje var de ikke det avgjørende, i alle fall dekket fabrikanten papirene med hånden og begynte på nytt, helt tett inntil K., en generell fremstilling av forretningen. 'Det er vanskelig,' sa K., rynket på leppene og sank, da papirene, det eneste håndgripelige, var dekket til, hjelpeløs mot armlenet. Han så til og med bare svakt opp da døren til

direktørværelset åpnet seg og visedirektøren viste seg der, ikke helt tydelig, omtrent som bak et slør av gas. K. tenkte ikke mer over det, men fulgte bare den umiddelbare virkningen, som for ham var meget gledelig. For straks spratt fabrikanten opp fra stolen og ilte visedirektøren i møte, men K. skulle ha ønsket at han hadde gjort det ti ganger fortere, for han fryktet at visedirektøren kunne forsvinne igjen. Det var unødig frykt, herrene møttes, rakte hverandre hånden og gikk sammen mot K.s skrivebord. Fabrikanten klaget over at han hos prokuristen hadde funnet så liten interesse for forretningen og pekte på K., som under visedirektørens blikk igjen bøyde seg over papirene. Da de to så lente seg mot skrivebordet og fabrikanten begynte å erobre visedirektøren for seg, var det for K. som om det over hodet hans ble forhandlet om ham selv av to menn, hvis størrelse han forestilte seg overdrevet. Langsomt søkte han med forsiktig oppadvendte øyne å få rede på hva som foregikk der oppe, tok uten å se fra skrivebordet et av papirene, la det på den flate hånden og løftet det gradvis, mens han selv reiste seg, opp mot herrene. Han tenkte ikke på noe bestemt, men handlet bare i følelsen av at han måtte forholde seg slik når han en gang hadde fullført den store innstillingen som skulle renvaske ham fullstendig. Visedirektøren, som deltok i samtalen med all oppmerksomhet, så bare flyktig på papiret, leste ikke i det hele tatt hva der stod, for det som var viktig for prokuristen, var uviktig for ham, tok det fra K.s hånd, sa 'takk, jeg vet alt' og la det rolig tilbake på bordet. K. så bittert på ham fra siden. Men visedirektøren merket det ikke, eller om han merket det, ble han bare oppmuntret, lo flere ganger høyt, bragte en gang ved en slagferdig innvending fabrikanten i tydelig forlegenhet, men rev ham straks ut av den ved å gjøre seg selv en innvending, og innbød ham til slutt til å gå over på hans kontor, hvor de kunne avslutte saken. 'Det er en meget viktig sak,' sa han til fabrikanten, 'jeg innser det fullt ut. Og for herr prokuristen' — selv ved denne bemerkningen talte han egentlig bare til fabrikanten — 'vil det sikkert være kjærkomment om vi tar den av ham. Sake

n krever rolig overveielse. Men han synes i dag å være meget overarbeidet, dessuten venter jo noen personer i forværelset allerede i timevis på ham.' K. hadde såvidt nok fatning til å vende seg bort fra visedirektøren og til å henvende sitt vennlige, men stive smil bare til fabrikanten, ellers grep han ikke inn, støttet seg litt framoverbøyd med begge hender på skrivebordet som en kommis bak disken og så på at de to herrene under videre samtaler tok papirene fra bordet og forsvant inn i direktørværelset. I døren snudde fabrikanten seg ennå og sa at han ikke tok avsked ennå, men naturligvis ville berette for herr prokuristen om utfallet av drøftelsen, han hadde også en annen liten meddelelse å gi ham.

Endelig var K. alene. Han tenkte ikke i det hele tatt på å slippe inn noen annen part, og bare uklart kom det til hans bevissthet hvor behagelig det var at folk der ute trodde at han ennå forhandlet med fabrikanten og at det av denne grunn ikke kunne tre inn noen, ikke engang kontorbetjenten. Han gikk til vinduet, satte seg på karmen, holdt seg med den ene hånden i klinken og så ut på plassen. Snøen falt fremdeles, det hadde slett ikke klarnet opp.

Lenge satt han slik, uten å vite hva som egentlig bekymret ham, bare fra tid til annen så han litt forskrekket over skulderen mot forværelsesdøren, hvor han feilaktig hadde trodd å høre en lyd. Men da ingen kom, ble han roligere, gikk til vaskeinnretningen, vasket seg med kaldt vann og vendte med friere hode tilbake til vindusplassen. Beslutningen om å ta sitt forsvar i egne hender fremstod nå for ham som mer tyngende enn han opprinnelig hadde antatt. Så lenge han hadde overlatt forsvaret til advokaten, var han i grunnen lite berørt av prosessen, han hadde iakttatt den på avstand og hadde knapt kunnet nås direkte av den, han hadde kunnet se etter når han ville hvordan saken stod, men han hadde også kunnet trekke hodet tilbake når han ville. Nå derimot, når han selv skulle føre forsvaret, måtte han i hvert fall for øyeblikket fullstendig utsette seg for retten, resultatet skulle jo for senere bli hans fullstendige og endelige befrielse, men for å oppnå dette måtte han foreløpig i alle fall begi seg i langt større fare enn tidligere. Om han hadde villet tvile på det, ville dagens samvær med visedirektøren og fabrikanten tilstrekkelig ha overbevist ham om det motsatte. Hvor istykker hadde han ikke sittet, allerede fra den blotte beslutningen om å forsvare seg selv, fullstendig omtåket? Hvordan skulle det så bli senere? Hva slags dager forestod ham! Ville han finne veien som gjennom alt førte til det gode mål? Betydde ikke et omhyggelig forsvar — og alt annet var meningsløst — betydde ikke et omhyggelig forsvar samtidig nødvendigheten av å stenge seg ute fra alt annet så vidt mulig? Ville han komme lykkelig gjennom det? Og hvordan skulle gjennomføringen lykkes i banken? Det dreide seg jo ikke bare om innstillingen, som en permisjon kanskje hadde vært nok til, skjønt bønnen om permisjon nettopp nå ville ha vært en stor vågestykke, det dreide seg jo om en hel prosess, hvis varighet var uoverskuelig. Hvilket hinder var plutselig kastet inn i K.s løpebane!

Og nå skulle han arbeide for banken? — Han så på skrivebordet. — Nå skulle han slippe inn parter og forhandle med dem? Mens prosessen rullet videre, mens rettstjenerne der oppe på loftet satt over dokumentene i denne prosessen, skulle han besørge bankens forretninger? Liknet det ikke en tortur, som, anerkjent av retten, hang sammen med prosessen og ledsaget den? Og ville man i banken, når man bedømte hans arbeid, ta hensyn til hans spesielle stilling? Ingen og aldri. Hans prosess var jo ikke helt ukjent, om det enn ikke var helt klart hvem som visste om den og hvor mye. Men til visedirektøren var ryktet forhåpentlig ennå ikke nådd, ellers måtte man allerede ha sett tydelig hvordan han uten noen kollegialitet og menneskelighet ville utnytte det mot K. Og direktøren? Riktignok var han K. velvillig stemt og han ville sannsynligvis, så snart han hadde fått vite om prosessen, så vidt det stod til ham, ha skapt mange lettelser for K., men han ville visst ikke ha nådd gjennom med det, for han underlagt seg nå, da motvekten som K. hittil hadde dannet, begynte å bli svakere, i stadig større grad visedirektørens innflytelse, som dessuten utnyttet direktørens lidende tilstand til å styrke sin egen makt. Hva hadde altså K. å håpe på? Kanskje svekket han ved slike overveielser sin motstandskraft, men det var også nødvendig ikke å bedra seg selv og se alt så klart som det for øyeblikket var mulig.

Uten noen spesiell grunn, bare for ikke straks å måtte vende tilbake til skrivebordet, åpnet han vinduet. Det lot seg bare vanskelig åpne, han måtte dreie håndtaket med begge hender. Så strømmet den røkblandede tåken gjennom vinduet i hele dets bredde og høyde inn i rommet, og fylte det med en svak brentlukt. Også noen snøflak ble blåst inn. «Et fælt høstvær,» sa fabrikanten bak K., som var kommet fra direktørstedfortrederen og ubemerket var trådt inn i rommet. K. nikket og så urolig på fabrikantens dokumentmappe, som denne nå vel ville trekke papirene opp av for å meddele K. resultatet av forhandlingene med direktørstedfortrederen. Men fabrikanten fulgte K.s blikk, klappet på mappen og sa, uten å åpne den: «De vil høre hvordan det gikk. Jeg har nesten forretningsavslutningen i lommen allerede. En elskverdig person, Deres direktørstedfortreder, men slett ikke ufarlig.» Han lo, ristet K.s hånd og ville også få ham til å le. Men K. syntes nå igjen det var mistenkelig at fabrikanten ikke ville vise ham papirene, og han fant ingenting å le av ved fabrikantens bemerkning. «Herr prokurist,» sa fabrikanten, «De lider nok under været. De ser så nedtrykt ut i dag.» «Ja,» sa K. og førte hånden til tinningen, «hodepine, familiebekymringer.» «Helt riktig,» sa fabrikanten, som var en travel person og ikke kunne høre rolig på noen, «alle har sitt kors å bære.» Ufrivillig hadde K. tatt et skritt mot døren, som om han ville følge fabrikanten ut, men denne sa: «Jeg har, herr prokurist, en liten meddelelse til Dem. Jeg frykter at jeg kanskje plager Dem med den nettopp i dag, men jeg har allerede vært hos Dem to ganger i det siste og glemt det hver gang. Utsetter jeg det ytterligere, mister det sannsynligvis helt sin hensikt. Det ville være synd, for i grunnen er min meddelelse kanskje ikke verdiløs.» Før K. fikk tid til å svare, trådte fabrikanten nær inntil ham, klappet ham lett på brystet med fingerknoken og sa lavt: «De har en prosess, ikke sant?» K. trakk seg tilbake og ropte straks: «Det har direktørstedfortrederen sagt Dem.» «Å nei,» sa fabrikanten, «hvordan skulle direktørstedfortrederen vite det?» «Gjennom Dem?» spurte K., allerede mye mer fattet. «Jeg får nå og da høre n

oe om retten,» sa fabrikanten, «det er nettopp den meddelelsen jeg ville gi Dem.» «Så mange mennesker står i forbindelse med retten!» sa K. med senket hode og førte fabrikanten til skrivebordet. De satte seg igjen som før, og fabrikanten sa: «Det er dessverre ikke så mye jeg kan meddele Dem. Men i slike saker bør man ikke forsømme det minste. Dessuten følte jeg et ønske om å hjelpe Dem på en eller annen måte, hvor beskjeden hjelpen enn måtte være. Vi har da vært gode forretningsvenner til nå, ikke sant? Nå vel.» K. ville unnskylde seg for sin oppførsel under dagens samtale, men fabrikanten tolererte ingen avbrytelse, skjøv dokumentmappen høyt opp under armen for å vise at han hadde det travelt, og fortsatte: «Om Deres prosess vet jeg gjennom en viss Titorelli. Det er en maler, Titorelli er bare kunstnernavnet hans, det virkelige navnet kjenner jeg ikke. Han kommer allerede i flere år fra tid til annen inn på mitt kontor og bringer små bilder med seg, som jeg gir ham – han er nesten en tigger – en slags almisse for. Det er for øvrig pene bilder, hedelandskap og lignende. Disse salgene – vi hadde begge blitt vant til dem – gikk helt greit. Men en gang ble disse besøkene likevel for hyppige, jeg bebreidet ham, vi kom i snakk, det interesserte meg hvordan han kunne livnære seg alene ved å male, og jeg fikk da til min forbauselse vite at hans hovedinntektskilde var portrettmaling. Han arbeidet for retten, sa han. For hvilken rett, spurte jeg. Og nå fortalte han meg om retten. De kan nok best forestille Dem hvor forbauset jeg ble over disse fortellingene. Siden hører jeg ved hvert av hans besøk en eller annen nyhet fra retten, og får slik etter hvert et stort innblikk i saken. Riktignok er Titorelli snakkesalig, og jeg må ofte avvise ham, ikke bare fordi han sikkert også lyver, men først og fremst fordi en forretningsmann som jeg, som nesten bryter sammen under egne forretningsbekymringer, ikke kan bry seg så mye med fremmede saker. Men det bare som en bisak. Kanskje – slik tenkte jeg nå – kan Titorelli være Dem litt behjelpelig, han kjenner mange dommere, og selv om han ikke selv har stor innflytelse, kan han likevel gi Dem råd om hvordan man kan komme inn på forskje

llige innflytelsesrike personer. Og selv om disse rådene i seg selv ikke skulle være avgjørende, vil de etter min mening i Deres besittelse være av stor betydning. De er jo nesten en advokat. Jeg pleier alltid å si: Prokurist K. er nesten en advokat. Å, jeg har ingen bekymringer angående Deres prosess. Vil De nå gå til Titorelli? På min anbefaling vil han sikkert gjøre alt som står i hans makt. Jeg tror virkelig De burde gå. Det må naturligvis ikke være i dag, en gang, ved anledning. Riktignok – det vil jeg også si – er De, ved at nettopp jeg gir Dem dette rådet, på ingen måte forpliktet til virkelig å gå til Titorelli. Nei, hvis De tror De kan unnvære Titorelli, er det sikkert bedre å la ham være helt. Kanskje har De allerede en helt bestemt plan, og Titorelli kunne forstyrre den. Nei, da går De naturligvis ikke til ham under noen omstendigheter. Det koster sikkert også overvinnelse å la seg gi råd av en slik fyr. Nå, som De vil. Her er anbefalingsskrivet, og her er adressen.»

Skuffet tok K. brevet og stakk det i lommen. Selv i det gunstigste tilfelle var fordelen han kunne ha av anbefalingen, forholdsvis mindre enn skaden ved at fabrikanten visste om hans prosess, og at maleren ville spre nyheten videre. Han kunne nesten ikke tvinge seg til å takke fabrikanten, som allerede var på vei mot døren, med noen få ord. «Jeg vil gå dit,» sa han da han tok farvel med fabrikanten ved døren, «eller skrive til ham, siden jeg nå er svært opptatt, at han må komme til meg på kontoret en gang.» «Jeg visste jo,» sa fabrikanten, «at De ville finne den beste utveien. Riktignok tenkte jeg at De helst ville unngå å innby folk som denne Titorelli til banken for å snakke med ham om prosessen her. Det er heller ikke alltid fordelaktig å gi brev til slike folk fra seg. Men De har sikkert tenkt gjennom alt og vet hva De kan tillate Dem.» K. nikket og fulgte fabrikanten gjennom forværelset. Men til tross for ytre ro var han svært forskrekket over seg selv. At han ville skrive til Titorelli, hadde han egentlig bare sagt for på en eller annen måte å vise fabrikanten at han satte pris på anbefalingen og straks overveiet mulighetene for å komme sammen med Titorelli, men hvis han hadde ansett Titorellis bistand for verdifull, ville han heller ikke ha nølt med virkelig å skrive til ham. Farene dette kunne medføre, hadde han først innsett ved fabrikantens bemerkning. Kunne han virkelig allerede stole så lite på sin egen forstand? Hvis det var mulig at han med et tydelig brev innbød en tvilsom person til banken for å be om råd angående sin prosess, bare atskilt fra direktørstedfortrederen med en dør, var det da ikke mulig og til og med svært sannsynlig at han også overså eller løp rett i andre farer? Det sto ikke alltid noen ved siden av ham for å advare ham. Og nettopp nå, da han ville opptre med samlede krefter, måtte slike, ham hittil fremmede, tvil om hans egen årvåkenhet oppstå! Skulle vanskelighetene han følte ved utførelsen av kontorarbeidet, nå også begynne i prosessen? Nå forsto han riktignok slett ikke lenger hvordan det hadde vært mulig at han hadde villet skrive til Titorelli og innby ham i banken.

Han ristet fremdeles på hodet av det, da tjeneren trådte ved hans side og gjorde ham oppmerksom på tre herrer som satt her i forværelset på en benk. De hadde ventet lenge på å bli sluppet inn til K. Nå, da tjeneren talte med K., var de reist seg, og hver ville utnytte en gunstig anledning til å komme seg foran de andre inn på K. Siden man fra bankens side var så hensynsløs at de måtte la tiden gå her i venteværelset, ville heller ikke de lenger vise hensyn. «Herr prokurist,» sa allerede den ene. Men K. hadde latt tjeneren hente vinterfrakken sin og sa, mens han tok den på med tjenerens hjelp, til alle tre: «Unnskyld, mine herrer, jeg har dessverre for øyeblikket ikke tid til å ta imot Dem. Jeg ber Dem meget om unnskyldning, men jeg har et hastende forretningsærend å utføre og må straks gå. De har jo selv sett hvor lenge jeg nå ble oppholdt. Vil De være så vennlig å komme igjen i morgen eller når som helst? Eller vil vi kanskje drøfte sakene telefonisk? Eller vil De kanskje nå kort si meg hva det gjelder, så gir jeg Dem en utførlig skriftlig besvarelse. Det beste ville likevel være om De kom igjen en av de nærmeste dagene.» Disse forslagene fra K. forbløffet herrene, som nå fullstendig forgjeves skulle ha ventet, slik at de stumt så på hverandre. «Vi er altså enige?» spurte K. som hadde vendt seg etter tjeneren, som nå også brakte ham hatten. Gjennom den åpne døren til K.s rom så man at snøfallet utenfor hadde tiltatt sterkt. K. slo derfor frakkekraven opp og kneppet den høyt under halsen.

Da kom nettopp direktørstedfortrederen ut fra naboværelset, så smilende på K. i vinterfrakk som forhandlet med herrene, og spurte: «De går nå bort, herr prokurist?» «Ja,» sa K. og rettet seg opp, «jeg har et forretningsærend å utføre.» Men direktørstedfortrederen hadde allerede vendt seg mot herrene. «Og herrene?» spurte han. «Jeg tror de har ventet lenge.» «Vi har allerede blitt enige,» sa K. Men nå lot herrene seg ikke lenger holde tilbake, de omringet K. og erklærte at de ikke hadde ventet i timevis om ikke deres anliggender var viktige, og om de ikke måtte drøftes nå, og det utførlig og under fire øyne. Direktørstedfortrederen hørte på dem en stund, betraktet også K., som holdt hatten i hånden og renset den for støv her og der, og sa så: «Mine herrer, det finnes jo en meget enkel utvei. Hvis De vil nøye Dem med meg, overtar jeg meget gjerne forhandlingene i stedet for herr prokuristen. Deres anliggender må naturligvis drøftes straks. Vi er forretningsfolk som Dem og vet å verdsette forretningsfolks tid riktig. Vil De tre inn her?» Og han åpnet døren som førte til forværelset til hans kontor.

Hvor flink visedirektøren var til å tilegne seg alt det K. nå nødtvungent måtte oppgi! Men ga ikke K. avkall på mer enn strengt nødvendig? Mens han løp til en ukjent maler med ubestemmelige og, som han måtte innrømme, svært små forhåpninger, led hans anseelse her et uopprettelig skade. Det hadde sannsynligvis vært mye bedre å ta vinterfrakken på igjen og i det minste vinne tilbake de to herrene som ventet der borte. K. hadde kanskje også forsøkt det, hvis han ikke akkurat nå så visedirektøren på rommet sitt, der han lette etter noe i bokstativet som om det var hans eget. Da K. opphisset nærmet seg døren, ropte han: «Å, De er ikke gått ennå.» Han vendte ansiktet mot K., ansiktet hvis mange stramme rynker ikke syntes å bevise alder, men styrke, og begynte straks å lete igjen. «Jeg leter etter en kontraktsavskrift,» sa han, «som, ifølge firmaets representant, skal finnes hos Dem. Vil De ikke hjelpe meg å lete?» K. tok et skritt, men visedirektøren sa: «Takk, jeg har funnet den,» og returnerte til sitt rom med en stor pakke papirer som ikke bare inneholdt kontraktsavskriften, men sikkert mye annet også.

Nå er jeg ikke hans like, sa K. til seg selv, men når mine personlige vanskeligheter en gang er fjernet, så skal han sannelig være den første som får merke det, og det så bittert som mulig. Litt beroliget av denne tanken ga K. tjeneren, som lenge hadde holdt døren til korridoren åpen for ham, beskjed om å melde direksjonen ved anledning at han var på et forretningsærend, og forlot nesten glad over en stund å kunne vie seg helt til sin egen sak, banken.

Han kjørte straks til maleren, som bodde i en forstad som lå helt motsatt av den der rettskontorene befant seg. Det var et enda fattigere strøk, husene enda mørkere, gatene fulle av skitt som langsomt drev omkring på den smeltede snøen. I huset der maleren bodde, var bare én fløy av den store porten åpen, men i den andre var det brutt et hull nede i muren, akkurat da K. nærmet seg, strømmet en ubehagelig gul, rykende væske ut, som en rotte flyktet fra ned i nærliggende kloakk. Nede ved trappen lå et lite barn på magen på bakken og gråt, men det var nesten ikke hørbart på grunn av den altoverskyggende støyen fra en blikkenslagerverksted på den andre siden av portgangen. Døren til verkstedet var åpen, tre svenner sto i en halvsirkel om et eller annet arbeidsstykke som de hamret på. En stor plate av hvitblikk som hang på veggen, kastet et blekt lys som trengte inn mellom to svenner og lyste opp ansiktene og arbeidsforklene. K. ga alt bare et flyktig blikk, han ville bli ferdig her så raskt som mulig, bare utforske maleren med noen få ord og straks returnere til banken. Hvis han her oppnådde den minste suksess, skulle det ha en god virkning på dagens arbeid i banken. I tredje etasje måtte han dempe farten, han var helt andpusten, trappene så vel som etasjene var usedvanlig høye, og maleren skulle bo helt oppe i et loftskammer. Dessuten var luften meget trykkende, det fantes ingen trappegang, den trange trappen var innelukket på begge sider av murer der det bare her og der, nesten helt oppe, var små vinduer. Akkurat da K. stanset litt, løp noen småjenter ut fra en leilighet og hastet leende videre opp trappen. K. fulgte dem langsomt, tok igjen en av jentene som hadde snublet og blitt etter de andre, og spurte henne mens de gikk videre ved siden av hverandre: «Bor maleren Titorelli her?» Jenta, en knapt tretten år gammel, noe pukkelrygget jente, støtte ham da med albuen og så opp på ham fra siden. Verken hennes ungdom eller kroppsfeil hadde kunnet forhindre at hun allerede var fullstendig fordervet. Hun smilte ikke engang, men så alvorlig på K. med et skarpt, oppfordrende blikk. K. lot som han ikke merket hennes oppførsel og spurte: «Kjenner du maleren Titorelli?» Hun

nøkket og spurte på sin side: «Hva vil De ham?» K. syntes det var fordelaktig raskt å få litt opplysning om Titorelli: «Jeg vil la meg male av ham,» sa han. «Male?» spurte hun, åpnet munnen overdrevent, slo lett med hånden mot K. som om han hadde sagt noe overraskende eller klossete, løftet med begge hender det allerede meget korte skjørtet og løp så fort hun kunne etter de andre jentene, hvis skrik allerede døde ut i høyden. Men ved neste sving på trappen traff K. igjen alle jentene. De var åpenbart blitt underrettet om K.s hensikt av den pukkelryggede og ventet på ham. De sto på begge sider av trappen, trykket seg mot muren for at K. skulle kunne passere bekvemt mellom dem og strøk med hånden over forkleene. Alle ansikter, så vel som denne spalierdannelsen, utgjorde en blanding av barnslighet og fordervelse. Øverst i spissen av jentene, som nå samlet seg leende bak K., var den pukkelryggede som tok ledelsen. K. hadde henne å takke for at han straks fant riktig vei. Han ville nemlig fortsette rett frem, men hun viste ham at han måtte velge en avgrening av trappen for å komme til Titorelli. Trappen som førte til ham, var spesielt smal, meget lang, uten sving, i hele sin lengde overskuelig og ovenfor umiddelbart avsluttet av Titorellis dør. Denne døren, som var relativt sterkt opplyst av et lite, skjevt over døren anbrakt overlysvindu i motsetning til resten av trappen, var satt sammen av umalte bjelker som navnet Titorelli var malt på med rød farge i brede penselstrøk. K. var med sitt følge knapt halvveis oppe i trappen, da døren, åpenbart forårsaket av lyden av de mange skrittene, ble åpnet litt og en mann, sannsynligvis bare kledd i en nattkjole, dukket opp i dørsprekken. «Å!» ropte han da han så mengden komme, og forsvant. Den pukkelryggede klappet i hendene av glede, og de andre jentene presset på bak K. for å drive ham raskere fremover.

Men de var ikke engang kommet opp, før maleren ovenfor rev opp døren og med en dyp bukk innbød K. å tre inn. Jentene derimot avviste han; han ville ikke slippe inn noen av dem, så mye de enn ba og prøvde å trenge seg inn, om ikke med hans tillatelse, så mot hans vilje. Bare den pukkelryggede lyktes i å smette inn under hans utstrakte arm, men maleren jaget etter henne, grep henne i skjørtet, svingte henne én gang rundt seg og satte henne så utenfor døren sammen med de andre jentene, som mens maleren forlot posten sin, likevel ikke hadde våget å overskride terskelen. K. visste ikke hvordan han skulle bedømme det hele; det hadde nemlig utseende av at alt skjedde i vennskapelig enighet. Jentene ved døren strakte den ene etter den andre halsen i været, ropte forskjellige spøkefullt ment ord til maleren som K. ikke forsto, og maleren lo også mens den pukkelryggede nesten fløy i hånden hans. Så lukket han døren, bukket igjen for K., rakte ham hånden og sa, idet han presenterte seg: «Kunstmaler Titorelli.» K. pekte på døren bak hvilken jentene hvisket og sa: «De ser ut til å være meget populær i huset.» «Å, disse fillene!» sa maleren og forsøkte forgjeves å kneppe igjen nattkjolen i halsen. Han var for øvrig barfot og bare kledd i en bred gulaktig lerretbukse som var festet med et belte hvis lange ende svinget fritt frem og tilbake. «Disse fillene er meg en sann plage,» fortsatte han mens han slapp nattkjolen, hvis siste knapp nettopp var revet av, hentet en stol og bød K. å sette seg. «Jeg har malt en av dem — hun er ikke engang med i dag — en gang, og siden forfølger alle meg. Når jeg er her, kommer de bare inn hvis jeg tillater det, men er jeg en gang borte, er det alltid minst en til stede. De har laget seg en nøkkel til døren min som de låner ut seg imellom. Man kan knapt forestille seg hvor plagsomt det er. Jeg kommer f.eks. hjem med en dame jeg skal male, åpner døren med nøkkelen min og finner den pukkelryggede ved bordet, som farger leppene røde med penselen mens hennes små søsken, som hun skal passe, farter omkring og skitner til rommet i alle kroker. Eller jeg kommer, som det hendte meg i går, sent om kvelden hjem — unnskyld min tilstand og uordenen i rommet

av den grunn — altså jeg kommer sent om kvelden hjem og vil stige til sengs, da napper noe meg i beinet, jeg ser under sengen og drar frem en slik en igjen. Hvorfor de trenger seg så inn på meg, vet jeg ikke, at jeg ikke prøver å lokke dem til meg, burde De nettopp ha merket. Naturligvis blir jeg også forstyrret i arbeidet mitt. Hadde ikke dette atelieret vært stilt gratis til rådighet for meg, var jeg for lengst flyttet.» Nettopp da ropte en liten stemme bak døren, fin og engstelig: «Titorelli, får vi komme nå?» «Nei,» svarte maleren. «Ikke jeg heller?» spurte det igjen. «Ikke heller,» sa maleren, gikk til døren og låste den.

K. hadde imens sett seg om i rommet; han ville aldri selv ha kommet på tanken at dette elendige lille rommet kunne kalles et atelier. Mer enn to lange skritt kunne man knapt ta i lengden og bredden her. Alt, gulv, vegger og tak var av tre, mellom bjelkene så man smale sprekker. Overfor K. sto sengen mot veggen, overlesset med sengetøy i forskjellige farger. Midt i rommet var på en staffeli et bilde dekket av en skjorte hvis ermer dinglet ned til gulvet. Bak K. var vinduet, gjennom som man i tåken ikke kunne se lenger enn over det snødekte taket på nabohuset.

Vendingen av nøkkelen i låsen minnet K. om at han snart hadde måttet gå. Han trakk derfor fabrikantens brev opp av lommen, rakte det til maleren og sa: «Jeg har gjennom denne herren, Deres bekjente, fått vite om Dem og er kommet på hans råd.» Maleren leste brevet flyktig og kastet det på sengen. Hadde ikke fabrikanten helt bestemt omtalt Titorelli som sin bekjente, som en stakkars mann som var avhengig av hans almisser, kunne man nå virkelig tro at Titorelli ikke kjente fabrikanten, eller i det minste ikke kunne huske ham. Dessuten spurte maleren nå: «Ønsker De å kjøpe bilder, eller vil De la Dem male?» K. så forbløffet på maleren. Hva sto det egentlig i brevet? K. hadde tatt for gitt at fabrikanten i brevet hadde underrettet maleren om at K. ikke ønsket annet enn å få opplysninger om sin prosess. Han hadde jo altfor hastig og uoverlagt løpt hit! Men han måtte nå svare maleren på en eller annen måte og sa, idet han så på staffeliet: «De arbeider visst på et bilde?» «Ja,» sa maleren og kastet skjorten som hang over staffeliet, etter brevet bort på sengen. «Det er et portrett. Et godt arbeid, men ennå ikke helt ferdig.» Tilfeldigheten var K. gunstig; muligheten til å snakke om retten ble formelig tilbudt ham, for det var tydeligvis et portrett av en dommer. Det var for øvrig påfallende likt bildet i advokatens arbeidsværelse. Riktignok var det her en helt annen dommer, en tykk mann med svart, buskete fullskjegg som strakte seg langt oppover kinnene, og det bildet var oljemaleri, mens dette var svakt og utydelig anlagt i pastell. Men alt annet var likt, for også her var dommeren i ferd med å reise seg truende fra sin tronstol, hvis armlener han holdt fast. «Det er jo en dommer,» hadde K. straks villet si, men holdt seg foreløpig tilbake og nærmet seg bildet som om han ville studere detaljene. En stor figur som sto midt over stolryggen på tronstolen, kunne han ikke forklare seg, og spurte maleren om den. Den måtte bearbeides litt ennå, svarte maleren, hentet en pastellstift fra et lite bord og skraverte litt på kantene av figuren, uten dermed å gjøre den tydeligere for K. «Det er Rettferdigheten,» sa maleren til slutt. «Nå kjenner jeg den igjen,» sa K., «her er bind

et for øynene og her vektskålen. Men har den ikke vinger ved hælene og befinner den seg ikke i løp?» «Ja,» sa maleren, «jeg måtte male den slik på bestilling; det er egentlig Rettferdigheten og Seiersgudinnen i ett.» «Det er ingen god forbindelse,» sa K. smilende, «Rettferdigheten må hvile, ellers svinger vektskålen, og ingen rettferdig dom er mulig.» «Jeg retter meg etter min oppdragsgiver,» sa maleren. «Ja visst,» sa K., som ikke hadde villet fornærme noen med sin bemerkning. «De har malt figuren slik den virkelig står på tronstolen.» «Nei,» sa maleren, «jeg har verken sett figuren eller tronstolen; alt sammen er oppdiktet, men det ble foreskrevet meg hva jeg skulle male.» «Hvordan?» spurte K.; han lot med vilje som om han ikke helt forsto maleren, «det er jo en dommer som sitter på dommersetet.» «Ja,» sa maleren, «men det er ingen høy dommer, og han har aldri sittet i en slik tronstol.» «Og lar han seg likevel male i så høytidelig holdning? Han sitter jo der som en rettspresident.» «Ja, forfengelige er herrene,» sa maleren. «Men de har høyere tillatelse til å la seg male slik. For hver enkelt er det nøyaktig foreskrevet hvordan han kan la seg male. Bare at man dessverre ikke kan bedømme detaljene i drakten og setet ut fra dette bildet; pastellfarger egner seg ikke for slike fremstillinger.» «Ja,» sa K., «det er merkelig at det er malt i pastell.» «Dommeren ønsket det slik,» sa maleren, «det er bestemt til en dame.» Synet av bildet syntes å gi ham lyst til å arbeide; han brettet opp skjorteermene, tok noen stifter i hånden, og K. så hvordan det under stiftenes skjelvende spisser dannet seg en rødlig skygge inntil dommerens hode, som strålte ut mot billedkanten. Etter hvert omga dette skyggespillet hodet som et smykke eller en høy utmerkelse. Men omkring Rettferdighetens figur forble det lyst, bortsett fra en umerkelig nyanse; i denne lysstyrken syntes figuren særlig å tre frem, den minnet knapt lenger om rettferdighetens gudinne, men heller ikke om seierens; den så nå tvert imot fullstendig ut som jaktens gudinne. Malerens arbeid tiltrakk K. mer enn han ville; til slutt gjorde han seg likevel bebreidelser for at han hadde vært her så lenge og i grunnen ennå ik

ke hadde foretatt seg noe for sin egen sak. «Hva heter denne dommeren?» spurte han plutselig. «Det får jeg ikke si,» svarte maleren; han var dypt bøyd over bildet og forsømte tydelig sin gjest, som han dog først hadde mottatt så hensynsfullt. K. anså det for en lunefullhet og ergret seg over det, fordi han derved mistet tid. «De er vel en tillitsmann for retten?» spurte han. Straks la maleren stiftene til side, rettet seg opp, gned hendene mot hverandre og så smilende på K. «Bare alltid rett ut med sannheten,» sa han, «De vil få vite noe om retten, slik det også står i Deres anbefalingsbrev, og har først snakket om bildene mine for å vinne meg. Men det tar jeg ikke ille opp; De kunne jo ikke vite at det er upassende hos meg. Å, vær så snill!» sa han skarpt avvisende, da K. ville innvende noe. Og fortsatte så: «For øvrig har De fullstendig rett i Deres bemerkning, jeg er en tillitsmann for retten.» Han gjorde en pause, som om han ville gi K. tid til å forlike seg med denne kjensgjerningen. Man hørte nå igjen bak døren jentene. De trengte seg sannsynligvis om nøkkelhullet; kanskje kunne man også se inn i rommet gjennom sprekkene. K. unnlot å unnskylde seg på noen måte, for han ville ikke avlede maleren, men han ville heller ikke at maleren skulle bli altfor overmodig og på den måten gjøre seg uoppnåelig; derfor spurte han: «Er det en offentlig anerkjent stilling?» «Nei,» sa maleren kort, som om videre tale derved var ham forbudt. K. ville imidlertid ikke la ham tie stille og sa: «Nå, ofte er slike ikke-anerkjente stillinger mer innflytelsesrike enn de anerkjente.» «Slik er det nettopp hos meg,» sa maleren og nikket med rynket panne. «Jeg snakket i går med fabrikanten om Deres sak; han spurte meg om jeg ikke ville hjelpe Dem; jeg svarte: 'Mannen kan jo komme til meg,' og nå gleder jeg meg over å se Dem her så snart. Saken synes å oppta Dem sterkt, noe jeg naturligvis ikke undrer meg over. Vil De kanskje først ta av Dem frakken?» Enda K. hadde til hensikt bare å bli her ganske kort tid, var denne oppfordringen fra maleren likevel meget velkommen. Luften i rommet var etter hvert blitt trykkende for ham; flere ganger hadde han forbauset sett på en liten jernovn i hjør

net som utvilsomt ikke var fyrt; kvelden i rommet var uforklarlig. Mens han tok av vinterfrakken og også løsnet jakken, sa maleren unnskyldende: «Jeg må ha det varmt. Det er jo meget behagelig her, ikke sant? Rommet er i så henseende meget godt beliggende.» K. sa ikke noe til det, men det var egentlig ikke varmen som gjorde ham ille til mote, det var snarere den trykkende, nesten hindrende luften; rommet hadde nok ikke vært luftet på lenge. Denne ubehageligheten ble for K. forsterket ved at maleren ba ham sette seg på sengen, mens han selv satte seg på den eneste stolen i rommet foran staffeliet. Dessuten syntes maleren å misforstå hvorfor K. bare ble sittende på sengekanten; han ba ham tvert imot om å gjøre det bekvemt, og gikk, da K. nølte, selv bort og dyttet ham langt inn i sengen og putene. Så vendte han tilbake til sin stol og stilte endelig det første saklige spørsmålet, som fikk K. til å glemme alt annet. «Er De uskyldig?» spurte han. «Ja,» sa K. Besvarelsen av dette spørsmålet gjorde ham rent ut glad, særlig fordi det skjedde overfor en privatmann, altså uten noe ansvar. Ingen hadde ennå spurt ham så åpent. For å nyte denne gleden tilføyde han: «Jeg er fullstendig uskyldig.» «Så,» sa maleren, senket hodet og syntes å tenke seg om. Plutselig løftet han hodet igjen og sa: «Hvis De er uskyldig, så er jo saken meget enkel.» K.s blikk ble uklart; denne angivelige tillitsmannen for retten snakket som et uvitende barn. «Min uskyld forenkler ikke saken,» sa K. Han måtte tross alt smile og ristet langsomt på hodet. «Det kommer an på mange finesser som retten mister seg i. Til slutt trekker den imidlertid frem et sted, hvor det opprinnelig ikke var noe, en stor skyld.» «Ja, ja, visst,» sa maleren, som om K. unødig forstyrret tankegangen hans. «Men De er altså uskyldig?» «Nå ja,» sa K. «Det er hovedsaken,» sa maleren. Han lot seg ikke påvirke av motargumenter; bare var det, tross hans bestemthet, ikke klart om han talte av overbevisning eller bare av likegyldighet. K. ville først bringe på det rene og sa derfor: «De kjenner jo sikkert retten mye bedre enn meg; jeg vet ikke stort mer enn hva jeg har hørt om den, riktignok fra ganske forskjellige personer. Men deri

var alle enige, at lettsindige anklager ikke blir reist, og at retten, når den først anklager, er fast overbevist om den tiltaltes skyld og bare vanskelig kan bringes bort fra denne overbevisningen.» «Vanskelig?» spurte maleren og kastet en hånd i været. «Aldri kan retten bringes bort fra den. Hvis jeg her maler alle dommerne ved siden av hverandre på et lerret, og De forsvarer Dem foran dette lerretet, vil De ha større hell enn foran den virkelige retten.» «Ja,» sa K. for seg selv og glemte at han bare hadde villet utforske maleren.

Igjen begynte en jente bak døren å spørre: «Titorelli, går han ikke snart?» «Ti stille,» ropte maleren mot døren, «ser dere ikke at jeg har en samtale med herren?» Men jenta ga seg ikke tilfreds med det, men spurte: «Skal du male ham?» Og da maleren ikke svarte, sa hun videre: «Vær så snill, ikke mal ham, en så stygg mann.» Et virvar av uforståelige bifallsråb fulgte. Maleren tok et sprang mot døren, åpnet den på gløtt – man så jentenes foldede hender bonnfallende strukket frem – og sa: «Hvis dere ikke holder munn, kaster jeg dere alle ned trappen. Sett dere her på trinnene og vær stille.» Sannsynligvis adlød de ikke straks, så han måtte kommandeere: «Ned på trinnene!» Først da ble det stille.

«Unnskyld,» sa maleren da han kom tilbake til K. K. hadde nesten vendt seg mot døren, han hadde fullstendig overlatt til maleren å avgjøre om og hvordan han ville ta ham i forsvar. Han gjorde heller ikke nå en bevegelse da maleren bøyde seg ned til ham og hvisket ham i øret for ikke å bli hørt utenfor: «Også disse jentene hører til retten.» «Hva?» spurte K., vred hodet til siden og så på maleren. Men denne satte seg igjen på stolen sin og sa halvt spøkefullt, halvt forklarende: «Alt hører jo til retten.» «Det har jeg ennå ikke lagt merke til,» sa K. kort, malerens generelle bemerkning tok alt det urovekkende ved henvisningen til jentene. Likevel så K. en stund mot døren, bak hvilken jentene nå satt stille på trappetrinnene. Bare en av dem hadde stukket et strå gjennom en sprekk mellom plankene og førte det langsomt opp og ned.

«De synes ennå ikke å ha noen oversikt over retten,» sa maleren, han hadde strukket bena langt fra hverandre og klasket med tåspissene mot gulvet. «Men siden De er uskyldig, kommer De heller ikke til å trenge den. Jeg alene skal få Dem ut.» «Hvordan vil De gjøre det?» spurte K. «Siden De selv for litt siden sa at retten er fullstendig utilgjengelig for bevisgrunner.» «Utilgjengelig bare for bevisgrunner som man fører for retten,» sa maleren og løftet pekefingeren, som om K. ikke hadde merket en fin distinksjon. «Annerledes forholder det seg derimot med det man i så henseende forsøker bak den offentlige rett, altså i rådslagningsrommene, i korridorene eller for eksempel også her i atelieret.» Det maleren nå sa, syntes ikke lenger så utrolig for K., det viste snarere stor overensstemmelse med det K. også hadde hørt fra andre. Ja, det var til og med meget håpefullt. Hvis dommeren virkelig var så lett å lede gjennom personlige forbindelser, som advokaten hadde fremstilt det, da var malerens forbindelser til de forfengelige dommerne særlig viktige og i alle fall på ingen måte å undervurdere. Da passet maleren seg meget godt inn i kretsen av hjelpere som K. etter hvert samlet omkring seg. Man hadde en gang i banken rost hans organisasjonstalent, her, hvor han var helt alene og henvist til seg selv, viste det seg en god anledning til å prøve det til det ytterste. Maleren iakttok virkningen som hans forklaring hadde gjort på K. og sa så med en viss engstelse: «Slår det Dem ikke at jeg nesten snakker som en jurist? Det er den uavbrutte omgangen med herrene fra retten som påvirker meg slik. Jeg har naturligvis stor nytte av det, men den kunstneriske kraften går i stor grad tapt.» «Hvordan kom De da første gang i forbindelse med dommerne?» spurte K., han ville først vinne malerens tillit før han tok ham direkte i sin tjeneste. «Det var meget enkelt,» sa maleren, «jeg arvet denne forbindelsen. Allerede min far var rettsmaler. Det er en stilling som alltid går i arv. Man kan ikke bruke nye folk til det. Det er nemlig for malingen av de forskjellige embetsgradene så forskjellige, mangfoldige og fremfor alt hemmelige regler fastsatt at de overhodet ikke blir kjent utenfor best

emte familier. Der i skuffen for eksempel har jeg opptegnelsene etter min far, som jeg ikke viser til noen. Men bare den som kjenner dem, er i stand til å male dommere. Men selv om jeg skulle miste dem, ville jeg fremdeles ha så mange regler som jeg alene bærer i hodet, at ingen kunne bestride min stilling. Alle dommere vil jo bli malt slik som de gamle store dommerne er blitt malt, og det kan bare jeg.» «Det er misunnelsesverdig,» sa K., som tenkte på sin stilling i banken. «Deres stilling er altså urokkelig?» «Ja, urokkelig,» sa maleren og løftet stolt på skuldrene. «Derfor kan jeg også våge å hjelpe en stakkars mann som har en prosess, nå og da.» «Og hvordan gjør De det?» spurte K., som om det ikke var ham mannen nettopp hadde kalt en stakkars mann. Men maleren lot seg ikke avlede, men sa: «I Deres tilfelle for eksempel vil jeg, siden De er fullstendig uskyldig, foreta følgende.» Den gjentatte omtalen av hans uskyld begynte å irritere K. Det syntes ham av og til som om maleren med slike bemerkninger gjorde en gunstig utgang av prosessen til forutsetning for sin hjelp, som derved naturligvis falt sammen i seg selv. Til tross for denne tvilen behersket K. seg og avbrøt ikke maleren. Han ville ikke gi avkall på malerens hjelp, det var han bestemt på, også syntes han denne hjelpen på ingen måte mer tvilsom enn advokatens. K. foretrakk den til og med langt, fordi den ble tilbudt på en mer harmløs og åpen måte.

Maleren hadde trukket stolen sin nærmere sengen og fortsatte med dempet stemme: «Jeg har glemt først å spørre Dem hvilken form for befrielse De ønsker. Det finnes tre muligheter, nemlig den virkelige frifinnelse, den tilsynelatende frifinnelse og forhalingen. Den virkelige frifinnelse er naturligvis det beste, bare har jeg ikke den minste innflytelse på denne formen for løsning. Det finnes etter min mening overhodet ingen enkeltperson som kunne ha innflytelse på den virkelige frifinnelse. Her avgjør sannsynligvis bare den tiltaltes uskyld. Siden De er uskyldig, ville det virkelig være mulig at De alene stolte på Deres uskyld. Da trenger De imidlertid verken meg eller noen annen hjelp.

Denne ordnede fremstillingen forbløffet K. først, men så sa han like lavt som maleren: «Jeg tror De motsier Dem selv.» «Hvordan da?» spurte maleren tålmodig og lente seg tilbake med et smil. Dette smilet vekket i K. følelsen av at han nå skulle til å oppdage motsigelser ikke i malerens ord, men i selve rettsprosedyren. Likevel ga han seg ikke og sa: «De kom tidligere med den bemerkningen at retten er utilgjengelig for bevisgrunner, senere begrenset De dette til den offentlige rett, og nå sier De til og med at den uskyldige ikke trenger hjelp for retten. Det er allerede en motsigelse. Dessuten sa De tidligere at man kan påvirke dommerne personlig, men benekter nå at den virkelige frifinnelsen, som De kaller den, noensinne kan oppnås gjennom personlig påvirkning. Det er den andre motsigelsen.» «Disse motsigelsene er lette å oppklare,» sa maleren. «Det er her snakk om to forskjellige ting: om det som står i loven, og om det jeg personlig har erfart; det må De ikke forveksle. I loven, som jeg riktignok ikke har lest, står det naturligvis på den ene siden at den uskyldige blir frifunnet, på den andre siden står det ikke at dommerne kan påvirkes. Men jeg har nettopp erfart det motsatte. Jeg kjenner ikke til noen virkelig frifinnelse, men vel til mange påvirkninger. Det er naturligvis mulig at det i alle tilfellene jeg kjenner til ikke var noen uskyld. Men er ikke det usannsynlig? I så mange tilfeller ikke en eneste uskyldig? Allerede som barn hørte jeg nøye på faren når han hjemme fortalte om prosesser; også dommerne som kom til atelieret hans, fortalte om retten; man snakker i våre kretser overhodet ikke om annet; så snart jeg fikk muligheten til selv å gå til retten, utnyttet jeg den alltid, utallige prosesser har jeg hørt på i viktige stadier og fulgt dem så langt de er synlige, og – jeg må innrømme det – ikke en eneste virkelig frifinnelse har jeg opplevd.» «Ikke en eneste frifinnelse altså,» sa K., som om han talte til seg selv og sine håp. «Det bekrefter imidlertid den oppfatningen jeg allerede har av retten. Det er altså også fra denne siden nytteløst. En eneste bøddel kunne erstatte hele retten.» «De må ikke generalisere,» sa maleren misfornøyd, «jeg har jo ba

re snakket om mine erfaringer.» «Det er jo nok,» sa K., «eller har De hørt om frifinnelser fra tidligere tid?» «Slike frifinnelser,» svarte maleren, «skal det riktignok ha vært. Men det er svært vanskelig å fastslå. Rettens avsluttende avgjørelser blir ikke offentliggjort, de er ikke engang tilgjengelige for dommerne, følgelig har bare legender overlevd om gamle rettssaker. Disse inneholder riktignok i flertall virkelige frifinnelser, man kan tro på dem, men de kan ikke bevises. Likevel må man ikke helt overse dem, en viss sannhet inneholder de sikkert, også er de svært vakre; jeg har selv malt noen bilder som har slike legender som motiv.» «Blotte legender forandrer ikke min mening,» sa K., «man kan vel heller ikke påberope seg disse legendene for retten?» Maleren lo. «Nei, det kan man ikke,» sa han. «Da er det nytteløst å snakke om det,» sa K.; han ville foreløpig akseptere alle malerens meninger, selv om han anså dem for usannsynlige og de motsa andre beretninger. Han hadde ikke tid til å undersøke alt maleren sa på sannheten eller til og med tilbakevise det; det høyeste som kunne oppnås, var om han kunne bevege maleren til å hjelpe ham på en eller annen måte, om enn ikke avgjørende. Derfor sa han: «La oss altså se bort fra den virkelige frifinnelsen; De nevnte jo enda to andre muligheter.» «Den tilsynelatende frifinnelsen og forhalingen. Det er bare dem det kan dreie seg om,» sa maleren. «Men vil De ikke, før vi taler om det, ta av Dem jakken? Det er vel varmt for Dem.» «Ja,» sa K., som hittil ikke hadde gitt akt på noe annet enn malerens forklaringer, men som nå, da han ble minnet om varmen, fikk kraftig svette på pannen. «Det er nesten uutholdelig.» Maleren nikket, som om han forsto K.s ubehag meget godt. «Kunne man ikke åpne vinduet?» spurte K. «Nei,» sa maleren. «Det er bare en fastmontert glassrute; man kan ikke åpne det.» Nå innså K. at han hele tiden hadde håpet på at maleren eller han plutselig skulle gå til vinduet og rive det opp. Han var forberedt på til og med å inhalere tåken med åpen munn. Følelsen av å være fullstendig avstengt fra luften her fremkalte svimmelhet hos ham. Han slo lett med hånden på fjærputen ved siden av seg og sa med svak ste

mme: «Det er jo ubehagelig og usunt.» «Å nei,» sa maleren til forsvar for sitt vindu. «Fordi det ikke kan åpnes, holdes varmen her bedre festet enn med et dobbeltvindu, til tross for at det bare er en enkel rute. Men vil jeg lufte, noe som ikke er særlig nødvendig, ettersom det trenger luft inn overalt gjennom sprekker i bjelkene, kan jeg åpne en av dørene mine eller til og med begge.» K., litt trøstet av denne forklaringen, så seg om for å finne den andre døren. Maleren merket det og sa: «Den er bak Dem; jeg måtte stille sengen foran den.» Først nå så K. den lille døren i veggen. «Det er nettopp her altfor lite til et atelier,» sa maleren, som om han ville forebygge en bebreidelse fra K. «Jeg måtte innrette meg så godt det gikk. Sengen foran døren står naturligvis på et svært dårlig sted. Dommeren for eksempel, som jeg maler nå, kommer alltid gjennom døren ved sengen, og jeg har også gitt ham en nøkkel til denne døren, slik at han, selv om jeg ikke er hjemme, kan vente på meg her i atelieret. Men han kommer vanligvis tidlig om morgenen mens jeg ennå sover. Det river meg selvfølgelig alltid ut av den dypeste søvn når døren åpnes ved siden av sengen. De ville miste all ærefrykt for dommerne hvis De hørte banningen jeg tar imot ham med, når han tidlig stiger over sengen min. Jeg kunne riktignok ta nøkkelen fra ham, men det ville bare gjøre det verre. Man kan her bryte opp alle dører fra hengslene med den minste anstrengelse.» Under hele denne talen overveide K. om han skulle ta av seg jakken; men han så til slutt at hvis han ikke gjorde det, var han ute av stand til å bli her lenger; han tok derfor av seg jakken, men la den over knærne for å kunne ta den på igjen når samtalen var slutt. Knapt hadde han tatt av seg jakken før en av pikene ropte: «Han har allerede tatt av seg jakken!» og man hørte hvordan alle trengte seg til sprekkene for selv å se skuespillet. «Pikene tror nemlig,» sa maleren, «at jeg skal male Dem og at De derfor kler Dem av.» «Så,» sa K., bare lite moret, for han følte seg ikke stort bedre enn før, til tross for at han nå satt i skjorteermer. Nesten mutt spurte han: «Hva kalte De de to andre mulighetene?» Han hadde allerede glemt uttrykkene. «De

n tilsynelatende frifinnelsen og forhalingen,» sa maleren. «Det er opp til Dem hva De velger. Begge deler kan oppnås med min hjelp, naturligvis ikke uten anstrengelse; forskjellen i så henseende er at den tilsynelatende frifinnelsen krever en samlet, midlertidig anstrengelse, forhalingen en mye mindre, men varig anstrengelse. Først altså den tilsynelatende frifinnelsen. Hvis De ønsker den, skriver jeg på et ark papir en bekreftelse på Deres uskyld. Teksten til en slik bekreftelse er overlevert meg fra min far og er helt uangripelig. Med denne bekreftelsen gjør jeg så en rundgang hos de dommerne jeg kjenner. Jeg begynner altså omtrent med at jeg legger bekreftelsen frem for dommeren jeg maler nå, i kveld når han kommer til sesjonen. Jeg legger bekreftelsen frem for ham, forklarer at De er uskyldig og garanterer for Deres uskyld. Men det er ikke en bare ytre, men en virkelig bindende garanti.» I malerens blikk lå det som en bebreidelse om at K. ville pålegge ham byrden av en slik garanti. «Det ville jo være veldig vennlig,» sa K. «Og dommeren ville tro Dem og likevel ikke frifinne meg virkelig?» «Som jeg allerede sa,» svarte maleren. «Forresten er det slett ikke sikkert at alle ville tro meg; enkelte dommere vil for eksempel kreve at jeg fører Dem selv til ham. Da måtte De altså bli med en gang. Riktignok er saken i et slikt tilfelle halvveis vunnet, særlig da jeg naturligvis på forhånd ville informere Dem nøyaktig om hvordan De skal forholde Dem overfor den aktuelle dommeren. Verre er det med dommerne som avviser meg på forhånd – det forekommer også. Disse må vi oppgi, selv om jeg sannelig ikke vil spare på flere forsøk; men det kan vi også, for enkelte dommere kan ikke være avgjørende her. Når jeg nå har et tilstrekkelig antall underskrifter fra dommerne på denne bekreftelsen, går jeg med bekreftelsen til den dommeren som nettopp fører Deres prosess. Muligens har jeg også hans underskrift; da utvikler alt seg litt raskere enn ellers. Generelt er det da ikke lenger mange hindringer; det er da for den anklagede tiden for den største tillit. Det er merkelig, men sant: folk er i denne tiden mer tillitsfulle enn etter frifinnelsen. Det trengs nå ingen spesiell anstre

ngelse lenger. Dommeren har i bekreftelsen garantien fra et antall dommere, kan uten bekymring frifinne Dem og vil det, etter gjennomføring av forskjellige formaliteter, utvilsomt gjøre meg og andre bekjente til lags. De trer så ut av retten og er fri.» «Da er jeg altså fri,» sa K. nølende. «Ja,» sa maleren, «men bare tilsynelatende fri, eller bedre uttrykt midlertidig fri. De laveste dommerne nemlig, som mine bekjente hører til, har ikke rett til å frifinne endelig; denne retten har bare den øverste retten, som er helt utilgjengelig for Dem, for meg og for oss alle. Hvordan det ser ut der, vet vi ikke og vil vi, forresten sagt, heller ikke vite. Den store retten til å befri fra anklagen har altså ikke våre dommere, men de har retten til å løsrive fra anklagen. Det vil si: når De på denne måten blir frifunnet, er De i øyeblikket trukket unna anklagen, men den svever også videre over Dem og kan, så snart den høyere ordren kommer, straks tre i kraft. Ettersom jeg står i så god forbindelse med retten, kan jeg også fortelle Dem hvordan forskjellen mellom den virkelige og den tilsynelatende frifinnelsen rent ytre viser seg i forskriftene for rettskontorene. Ved en virkelig frifinnelse skal prosessaktene legges fullstendig bort; de forsvinner fullstendig fra prosedyren, ikke bare anklagen, men også prosessen og til og med frifinnelsen er tilintetgjort; alt er tilintetgjort. Annerledes ved den tilsynelatende frifinnelsen. Med akten er ingen ytterligere forandring foregått, bortsett fra at den er blitt beriket med bekreftelsen på uskylden, frifinnelsen og begrunnelsen for frifinnelsen. Ellers forblir den i prosedyren; den blir, slik den uavbrutte trafikken i rettskontorene krever, videresendt til de høyere rettene, kommer tilbake til de lavere og pendler slik med større og mindre svingninger, med større og mindre forsinkelser opp og ned. Disse veiene er uberegnelige. Fra utsiden sett kan det noen ganger se ut som om alt for lengst er glemt, akten tapt og frifinnelsen fullkommen. En innvidd vil ikke tro det. Ingen akt går tapt, det finnes ingen glemsel ved retten. En dag – ingen forventer det – tar en eller annen dommer akten oppmerksomt i hånden, erkjenner at anklagen i

dette tilfellet ennå er levende og beordrer øyeblikkelig arrestasjon. Jeg har her antatt at det går lang tid mellom den tilsynelatende frifinnelsen og den nye arrestasjonen; det

Det er mulig og jeg kjenner til slike tilfeller, men det er like godt mulig at den frifunnede kommer hjem fra retten og der allerede venter tjenestemenn for å arrestere ham igjen. Da er naturligvis det frie liv forbi.» «Og prosessen begynner på nytt?» spurte K. nesten vantro. «Javisst,» sa maleren, «prosessen begynner på nytt, men det er igjen mulighet, på samme måte som før, til å oppnå en tilsynelatende frifinnelse. Man må igjen samle alle krefter og ikke gi opp.» Det siste sa maleren kanskje under inntrykket av K., som hadde sunket litt sammen. «Men er det,» spurte K., som om han ville komme malerens avsløringer i forkjøpet, «ikke vanskeligere å oppnå en annen frifinnelse enn den første?» «Man kan,» svarte maleren, «ikke si noe bestemt om det. De mener vel at dommerne påvirkes i sin dom til ugunst for den anklagede på grunn av den andre arrestasjonen? Det er ikke tilfellet. Dommerne har jo allerede ved frifinnelsen forutsett denne arrestasjonen. Denne omstendigheten spiller derfor nesten ingen rolle. Derimot kan dommernes stemning så vel som deres juridiske vurdering av saken ha blitt en annen på grunn av utallige andre grunner, og anstrengelsene for den andre frifinnelsen må derfor tilpasses de endrede omstendighetene og være like kraftige som før den første frifinnelsen.» «Men denne andre frifinnelsen er jo igjen ikke endelig,» sa K. og snudde avvisende på hodet. «Selvsagt ikke,» sa maleren, «den andre frifinnelsen etterfølges av den tredje arrestasjonen, den tredje frifinnelsen av den fjerde arrestasjonen og så videre. Det ligger allerede i begrepet om den tilsynelatende frifinnelsen.» K. var stille. «Den tilsynelatende frifinnelsen synes åpenbart ikke å være fordelaktig for Dem,» sa maleren, «kanskje passer forhalingen Dem bedre. Skal jeg forklare Dem vesenet av forhalingen?» K. nikket. Maleren hadde lent seg tilbake i lenestolen, nattkjolen var vidåpen, han hadde stukket en hånd inn under den og strøk seg over brystet og siden med den. «Forhalingen,» sa maleren og så et øyeblikk for seg, som om han lette etter en fullstendig treffende forklaring, «forhalingen består i at prosessen blir værende permanent i det laveste prosessstadiet. For å oppnå dette er

det nødvendig at den anklagede og hjelperen, men særlig hjelperen, forblir i uavbrutt personlig kontakt med retten. Jeg gjentar: det kreves ikke en slik kraftanstrengelse som ved oppnåelsen av en tilsynelatende frifinnelse, men det kreves en mye større oppmerksomhet. Man må ikke miste prosessen av syne, man må gå til den aktuelle dommeren med jevne mellomrom og dessuten ved særlige anledninger og på enhver måte søke å holde seg vennlig med ham; er man ikke personlig kjent med dommeren, må man la seg påvirke gjennom kjente dommere, uten at man derfor skal oppgi de direkte samtalene. Forsømmer man intet i så henseende, kan man med tilstrekkelig bestemthet anta at prosessen ikke kommer ut over sitt første stadium. Prosessen opphører riktignok ikke, men den anklagede er nesten like sikret mot en domfellelse som om han var fri. Sammenlignet med den tilsynelatende frifinnelsen har forhalingen den fordel at den anklagedes fremtid er mindre ubestemt, han forblir beskyttet mot redselen for plutselige arrestasjoner og behøver ikke å frykte at han nettopp på tider da hans øvrige omstendigheter er minst gunstige, skal måtte påta seg anstrengelsene og opphisselsene som er forbundet med å oppnå den tilsynelatende frifinnelsen. Riktignok har forhalingen også visse ulemper for den anklagede som man ikke må undervurdere. Jeg tenker her ikke på at den anklagede aldri er fri, det er han jo heller ikke ved den tilsynelatende frifinnelsen i egentlig forstand. Det er en annen ulempe. Prosessen kan ikke stå stille uten at det i det minste foreligger tilsynelatende grunner for det. Derfor må det utad skje noe i prosessen. Det må altså fra tid til annen treffes forskjellige anordninger, den anklagede må avhøres, undersøkelser må finne sted osv. Prosessen må stadig dreies i den lille sirkelen den er kunstig begrenset til. Dette fører naturligvis til visse ubehageligheter for den anklagede, som De imidlertid ikke må forestille Dem altfor ille. Det er jo alt sammen bare ytre ting, avhørene for eksempel er derfor bare helt korte; hvis man en gang ikke har tid eller lyst til å gå dit, kan man unnskylde seg, man kan til og med hos visse dommere fastsette anordningene i fellesskap lang tid i f

orveien; det dreier seg i vesentlighet bare om at man, ettersom man er anklaget, fra tid til annen melder seg hos sin dommer.» Allerede under de siste ordene hadde K. tatt frakken over armen og reist seg. «Han reiser seg allerede,» ropte det straks utenfor døren. «De vil gå alt nå?» spurte maleren, som også hadde reist seg. «Det er sikkert luften som driver Dem vekk herfra. Det er meg meget pinlig. Jeg hadde også en del å si Dem. Jeg måtte fatte meg meget kort. Men jeg håper at jeg har vært forståelig.» «Å ja,» sa K., som hadde vondt i hodet av anstrengelsen ved å tvinge seg til å lytte. Til tross for denne bekreftelsen sa maleren alt sammenfattende en gang til, som om han ville gi K. en trøst med på veien hjem: «Begge metodene har det felles at de forhindrer en domfellelse av den anklagede.» «Men de forhindrer også den virkelige frifinnelsen,» sa K. lavt, som om han skammet seg over å ha innsett det. «De har fattet sakens kjerne,» sa maleren raskt. K. la hånden på vinterfrakken, men kunne ikke en gang bestemme seg til å ta den på. Helst ville han ha pakket alt sammen og løpt ut i frisk luft med det. Heller ikke jentene kunne få ham til å kle på seg, til tross for at de, for tidlig, ropte til hverandre at han kledde på seg. Maleren var opptatt av å tolke K.s stemning på en eller annen måte, han sa derfor: «De har vel ennå ikke bestemt Dem med hensyn til mine forslag. Jeg godkjenner det. Jeg ville til og med ha frarådet Dem å bestemme Dem med en gang. Fordeler og ulemper er hårfine. Man må vurdere alt nøye. Man må riktignok heller ikke miste for mye tid.» «Jeg kommer snart tilbake,» sa K., som i en plutselig beslutning tok på seg frakken, kastet kåpen over skulderen og skyndte seg mot døren, bak hvilken jentene nå begynte å skrike. K. trodde han så jentene som skrek gjennom døren. «De må holde ord,» sa maleren, som ikke hadde fulgt etter ham, «ellers kommer jeg til banken for å spørre selv.» «Lås opp døren da,» sa K. og rykket i håndtaket, som jentene, som han merket på mottrykket, holdt fast utenfra. «Vil De la Dem plage av jentene?» spurte maleren. «Bruk heller denne utgangen,» og han pekte på døren bak sengen. K. sa seg enig og spratt tilbake til sengen. Men i

stedet for å åpne døren der, krøp maleren under sengen og spurte nedenfra: «Bare et øyeblikk til. Vil De ikke se et bilde til som jeg kunne selge Dem?» K. ville ikke være uhøflig; maleren hadde virkelig tatt seg av ham og lovet å hjelpe ham videre, og dessuten var det på grunn av K.s glemsomhet ennå ikke snakket om honorar for hjelpen, derfor kunne K. ikke avvise ham nå og lot seg vise bildet, om han så skalv av utålmodighet etter å komme seg ut av atelieret. Maleren dro frem en haug rammeløse bilder under sengen, som var så dekket med støv at da maleren forsøkte å blåse støvet av det øverste bildet, hvirvlet det i lengre tid andpustende rundt foran K.s øyne. «En hedelandskap,» sa maleren og rakte K. bildet. Det forestilte to svake trær som sto langt fra hverandre i det mørke gresset. I bakgrunnen var en mangefarget solnedgang. «Vakkert,» sa K., «jeg kjøper det.» K. hadde ubetenksomt uttrykt seg så kort; han var derfor glad da maleren, i stedet for å ta dette ille opp, løftet et annet bilde opp fra gulvet. «Her er et motstykke til dette bildet,» sa maleren. Det var kanskje ment som motstykke, men det var ikke den minste forskjell å merke i forhold til det første bildet: her var trærne, her gresset og der solnedgangen. Men K. brydde seg lite om det. «Det er vakre landskap,» sa han, «jeg kjøper begge og skal henge dem opp på kontoret mitt.» «Motivet synes å behage Dem,» sa maleren og hentet et tredje bilde frem, «det passer seg godt at jeg har et lignende bilde her.» Men det var ikke lignende, det var snarere den helt samme gamle hedelandskapen. Maleren utnyttet denne anledningen til å selge gamle bilder godt. «Jeg tar også dette,» sa K. «Hvor mye koster de tre bildene?» «Det snakker vi om en annen gang,» sa maleren. «De har det travelt nå, og vi holder likevel forbindelsen. For øvrig gleder det meg at bildene behager Dem; jeg skal gi Dem alle bildene jeg har her nede med. Det er bare hedelandskap; jeg har malt mange hedelandskap. Noen mennesker avviser slike bilder fordi de er for dunkle, men andre, og De hører til dem, elsker nettopp det dunkle.» Men K. hadde nå ikke sans for betelmalerens yrkeserfaringer. «Pakk alle bildene inn,» ropte han og avbrøt maleren, «

i morgen kommer min budbringer og henter dem.» «Det er ikke nødvendig,» sa maleren. «Jeg håper å kunne skaffe Dem en bærer som kan gå med Dem med en gang.» Og han bøyde seg endelig over sengen og låste opp døren. «Stig uten frykt opp på sengen,» sa maleren, «det gjør alle som kommer inn her.» K. ville ikke engang uten denne oppfordringen ha tatt hensyn; han hadde allerede satt den ene foten midt på fjærmadrassen da han så ut gjennom den åpne døren og trakk foten tilbake. «Hva er det?» spurte han maleren. «Hva forundrer De Dem over?» spurte denne, forundret i sin tur. «Det er rettskontorene. Visste De ikke at det er rettskontorer her? Rettsskontorer finnes jo nesten på hvert loft, hvorfor skulle de mangle nettopp her? Mitt atelier hører egentlig også til rettskontorene, men retten har stilt det til min disposisjon.» K. ble ikke så forskrekket over at han også her hadde funnet rettskontorer; han forskrekket seg hovedsakelig over seg selv, over sin uvitenhet i rettssaker. Som en grunnregel for en anklagedes oppførsel forekom det ham å alltid være forberedt, aldri la seg overraske, ikke se uanende til høyre når dommeren sto ved siden av ham til venstre — og likevel overtrådte han stadig denne grunnregelen. Foran ham strakte det seg en lang gang, hvorfra det blåste en luft som, sammenlignet med luften i atelieret, var oppfriskende. Benker var stilt opp på begge sider av gangen, akkurat som i venterommet til det kontoret som var ansvarlig for K. Det så ut til å finnes nøyaktige forskrifter for innredningen av kontorer. For øyeblikket var trafikken av parter her ikke særlig stor. En mann satt der halvt liggende, ansiktet hadde han begravet i armene på benken og så ut til å sove; en annen sto i halvmørket i enden av gangen. K. steg nå over sengen, maleren fulgte ham med bildene. De traff snart en rettsbetjent — K. kjente nå alle rettsbetjenter igjen på gullknappen de hadde på sivilklærne sine under de vanlige knappene — og maleren ga ham i oppdrag å følge K. med bildene. K. vaklet mer enn han gikk; lommetørkleet holdt han presset mot munnen. De var allerede nær utgangen da jentene stormet mot dem; de var altså ikke spart K. De hadde åpenbart sett at den andre døren til

atelieret var blitt åpnet og hadde tatt omveien for å trenge inn fra denne siden. «Jeg kan ikke følge Dem lenger,» ropte maleren leende under jentenes press. «På gjensyn. Og tenk ikke for lenge!» K. så seg ikke engang tilbake etter ham. På gaten tok han

den første vognen som kom i veien for ham. Det lå ham på hjerte å bli kvitt tjeneren, hvis gullknapp stadig stakk ham i øynene, selv om den ellers sannsynligvis ikke vakte noens oppmerksomhet. I sin tjenesteiver ville tjeneren sette seg opp på kuskesetet, men K. jaget ham ned. Middag var allerede for lengst over da K. kom til banken. Han hadde gjerne latt bildene bli i vognen, men fryktet at han ved en eller annen anledning skulle bli nødt til å legitimere seg overfor maleren med dem. Han fikk dem derfor brakt opp på kontoret og låste dem inn i nederste skuff i skrivebordet sitt, for i det minste de nærmeste dagene å ha dem i sikkerhet for visepresidentens blikk.

KJØPMANN BLOCK · OPPSIGELSE AV ADVOKATEN

Endelig hadde K. bestemt seg for å trekke sin sak ut av hendene på advokaten. Riktignok kom det ham litt tvil i hu om dette var det rette skrittet, men overbevisningen om at det var nødvendig, vant frem. Beslutningen hadde tatt fra ham mye av den oppmerksomhet han på vei til advokaten ellers ville ha viet denne. Han banket på, men raskere og mer målrettet enn vanlig. Da tjenestepiken åpnet, spurte han: «Er advokaten hjemme?» «Jeg er redd for at han er borte,» svarte piken, «han drar på landet for noen dager. Han kommer kanskje først i morgen. Om De har noe viktig å si, vil jeg gjerne si det videre. Vil De vente?» «Nei,» sa K., «jeg vil ikke vente.» Og han snudde seg straks og gikk ned trappen, men enda tyngre enn før. Det var som om han hadde latt seg narre. Men hva skulle advokaten egentlig med reisen? Advokaten reiste så å si aldri. Leni, som skyndte seg etter, stanset ham i døren. «K., De kan da vente,» tryglet hun. «Advokaten kommer snart. Jeg er glad for at Han kommer, men Han overrasker meg. Ved middag sa Han at Han ville holde seg fullstendig rolig. Hvorfor skulle Han nå plutselig reise? Dette er sikkert en misforståelse. Se, De ser så ulykkelig ut. Han er annerledes i kveld. Vent likevel. Han vil ta imot Dem, Han er der. De må ikke sitte alene i mørket. Skal jeg tenne lys? De kan da sette Dem der.» Og hun pekte på divanen. «Jeg har allerede sagt at jeg ikke vil vente,» sa K. og stod ubevegelig. Kanskje ville ikke advokaten at han skulle komme i dag, for å ydmyke ham desto mer. Det var lett å forstå den uvilje han vekte hos advokaten. For om K. tidligere så ut til å gi seg hen til ham, var det helt annerledes nå, da advokatens hjelp viste seg å være utilstrekkelig. «Men hvorfor vil De ikke vente?» spurte Leni mer inntrengende enn før. «De har ikke så mange omsorgsfulle mennesker. Jeg har tross alt gjort Dem en og annen tjeneste. Hva vil De?» «Hvorfor tror De advokaten er her, da Han er borte?» spurte K. «Vet De kanskje at Han er her?» Leni så forskrekket opp og så ned igjen. «Hvis Han ikke er her, vil Han komme tilbake i kveld,» sa hun. «Hva vil De egentlig? Advokaten er meget opptatt. Hans reise var ikke forutsett. De forstår sikkert at jeg kan vite hva

Han foretar seg? Jeg har heller ikke sett Ham på hele ettermiddagen, jeg var i kjelleren. De må ikke tro at jeg har forholdt Dem noe. Se, jeg har gråt. Men Deres advokat har det ikke godt. Han sover ikke. Det er mye som plager Ham.»

Endelig hadde K. bestemt seg for å frata advokaten sitt forsvar. Tvil om hvorvidt det var riktig å handle slik, lot seg riktignok ikke utrydde, men overbevisningen om nødvendigheten av det veide tyngre. Avgjørelsen hadde tatt mye av K.s arbeidskraft den dagen han ville gå til advokaten; han arbeidet særlig langsomt, måtte bli svært lenge på kontoret, og klokken var allerede over ti da han endelig sto utenfor advokatens dør. Før han ringte, overveide han om det ikke ville være bedre å si opp advokaten på telefon eller skriftlig; den personlige samtalen ville sikkert bli svært pinlig. Likevel ville K. ikke avstå fra den; ved enhver annen form for oppsigelse ville den bli mottatt taus eller med noen få formelle ord, og K. ville – hvis ikke Leni kunne finne ut noe – aldri få vite hvordan advokaten hadde tatt oppsigelsen, og hvilke følger denne oppsigelsen etter advokatens ikke uvesentlige mening kunne få for K. Men satt advokaten overfor K. og ble han overrasket av oppsigelsen, ville K., selv om advokaten ikke lot seg lokke til å si mye, lett kunne utlede alt han ønsket fra ansiktet og oppførselen hans. Det var til og med ikke utelukket at han ble overbevist om at det likevel var godt å overlate forsvaret til advokaten, og at han da trakk oppsigelsen tilbake.

Det første ringet på advokatens dør var, som vanlig, nytteløst. «Leni kunne være raskere,» tenkte K. Men det var allerede en fordel om ikke den andre parten blandet seg inn, slik den vanligvis gjorde, enten det var mannen i slåbrokken eller en annen som begynte å plage. Mens K. trykket på knappen for andre gang, så han tilbake mot den andre døren, men også den forble lukket. Endelig viste det seg to øyne i kikkhullet på advokatens dør; det var imidlertid ikke Lenis øyne. Noen låste opp døren, men strittet foreløpig imot, ropte inn i leiligheten: «Det er ham,» og åpnet først helt. K. hadde presset seg mot døren, for han hørte allerede hvordan nøkkelen bak ham i den andre leilighetens dør ble hastig dreid i låsen. Da døren endelig åpnet seg for ham, stormet han rett inn i forværelset og så ennå hvordan Leni, som varselropet fra den som åpnet døren var ment til, i skjorten løp bortover gangen som førte mellom rommene. Han så etter henne et øyeblikk og vendte seg så mot døråpneren. Det var en liten, mager mann med helskjegg, han holdt et lys i hånden. «Er De ansatt her?» spurte K. «Nei,» svarte mannen, «jeg er fremmed her, advokaten er bare min representant, jeg er her i en rettssak.» «Uten jakke?» spurte K. og viste med en håndbevegelse på mannens mangelfulle bekledning. «Å, unnskyld,» sa mannen og lyste på seg selv med lyset, som om han selv så sin tilstand for første gang. «Er Leni Deres elskerinne?» spurte K. kort. Han hadde bena litt fra hverandre, hendene som han holdt hatten i, slått sammen bak ryggen. Allerede gjennom besittelsen av en sterk overfrakk følte han seg den magre lille mannen svært overlegen. «Å Gud,» sa denne og løftet den ene hånden i forskrekket avverge foran ansiktet, «nei, nei, hva tenker De på?» «De ser troverdig ut,» sa K. smilende, «likevel – kom.» Han vinket med hatten og lot ham gå foran. «Hva heter De?» spurte K. på veien. «Block, kjøpmann Block,» sa den lille og snudde seg ved denne presentasjonen mot K., men K. lot ham ikke stanse. «Er det Deres virkelige navn?» spurte K. «Visst,» var svaret, «hvorfor tviler De?» «Jeg tenkte De kunne ha grunn til å fortie navnet Deres,» sa K. Han følte seg så fri som man ellers bare er når man i frem

mede strøk snakker med lave folk, beholder alt som angår en selv for seg, bare likegyldig taler om andres interesser, opphøyer dem derved for seg selv, men også kan la dem falle etter forgodtbefinnende. Ved døren til advokatens arbeidsværelse ble K. stående, åpnet den og ropte til kjøpmannen, som lydig hadde gått videre: «Ikke så hastig, lys her.» K. tenkte at Leni kunne ha gjemt seg her, han lot kjøpmannen gjennomsøke alle kroker, men rommet var tomt. Foran bildet av dommeren holdt K. kjøpmannen igjen bak i bukseselet. «Kjenner De denne?» spurte han og pekte oppover med pekefingeren. Kjøpmannen løftet lyset, så blunkende opp og sa: «Det er en dommer.» «En høy dommer?» spurte K. og stilte seg sidelengs foran kjøpmannen for å iaktta inntrykket bildet gjorde på ham. Kjøpmannen så beundrende oppover. «Det er en høy dommer,» sa han. «De har ikke stor innsikt,» sa K. «Blant de lave undersøkelsesdommerne er han den laveste.» «Nå husker jeg,» sa kjøpmannen og senket lyset, «jeg har også hørt det før.» «Men selvfølgelig,» ropte K., «jeg glemte jo, selvfølgelig må De ha hørt det før.» «Men hvorfor da, hvorfor da?» spurte kjøpmannen mens han, drevet av K.s hender, beveget seg mot døren. Ute på gangen sa K.: «De vet vel hvor Leni har gjemt seg?» «Gjemt?» sa kjøpmannen, «nei, hun er vel på kjøkkenet og koker suppe til advokaten.» «Hvorfor sa De ikke det med en gang?» spurte K. «Jeg ville jo føre Dem dit, men De kalte meg tilbake,» svarte kjøpmannen, som om han var forvirret av de motstridende ordrene. «De tror vel De er svært slu,» sa K., «før meg altså!» På kjøkkenet hadde K. aldri vært før; det var overraskende stort og rikt utstyrt. Alene komfyren var tre ganger så stor som vanlige komfyrer; av det øvrige så man ingen enkeltheter, for kjøkkenet ble nå bare opplyst av en liten lampe som hang ved inngangen. Ved komfyren sto Leni i hvitt forklær som alltid og tømte egg i en gryte som sto på en spritflamme. «God kveld, Josef,» sa hun med et sideblikk. «God kveld,» sa K. og viste med en hånd mot en stol som sto til side, og som kjøpmannen skulle sette seg på, hva han også gjorde. K. derimot gikk helt tett bakenfor Leni, bøyde seg over skulderen hennes og spurte: «Hvem er mann

en?» Leni omfavnet K. med den ene hånden, mens den andre rørte i suppen, dro ham forover mot seg og sa: «Det er en stakkar, en fattig kjøpmann, en viss Block. Se på ham.» De så begge tilbake. Kjøpmannen satt på stolen som K. hadde vist ham til, han hadde blåst ut lyset, hvis skinn nå var unødvendig, og trykket med fingrene på veken for å hindre røyk. «Du var i skjorten,» sa K. og vendte hodet hennes med hånden tilbake mot komfyren. Hun tiet. «Er han din elsker?» spurte K. Hun ville gripe etter suppegryten, men K. tok begge hendene hennes og sa: «Nå, svar!» Hun sa: «Kom inn i arbeidsværelset, jeg skal forklare deg alt.» «Nei,» sa K., «jeg vil at du forklarer det her.» Hun hengte seg på ham og ville kysse ham. K. avverget henne imidlertid og sa: «Jeg vil ikke at du kysser meg nå.» «Josef,» sa Leni og så K. bedende og likevel åpent inn i øynene, «du kommer vel ikke til å være sjalu på herr Block.» «Rudi,» sa hun så, vendt mot kjøpmannen, «hjelp meg da, du ser at jeg blir mistenkt, slukk lyset.» Man kunne tro han ikke hadde gitt akt, men han var fullstendig innvidd. «Jeg vet heller ikke hvorfor De skulle være sjalu,» sa han lite slagferdig. «Jeg vet det egentlig heller ikke,» sa K. og så smilende på kjøpmannen. Leni lo høyt, benyttet K.s uoppmerksomhet til å henge seg på armen hans og hvisket: «La ham være nå, du ser jo hva slags menneske han er. Jeg har tatt meg litt av ham fordi han er en stor kunde hos advokaten, av ingen annen grunn. Og du? Vil du fremdeles snakke med advokaten i dag? Han er svært syk i dag, men hvis du vil, melder jeg deg likevel. I natt blir du hos meg helt sikkert. Du har også vært borte så lenge, selv advokaten har spurt etter deg. Forsøm ikke prosessen! Jeg har også forskjellig å meddele deg, som jeg har fått vite. Men ta først av deg frakken!» Hun hjalp ham av med den, tok hatten hans, løp med sakene inn i forværelset for å henge dem opp, løp så tilbake igjen og så til suppen. «Skal jeg først melde deg an, eller bringe ham suppen først?» «Meld meg an først,» sa K. Han var ergerlig; han hadde opprinnelig hatt til hensikt å drøfte sin sak, særlig den omstridte oppsigelsen, nøyere med Leni, men tilstedeværelsen av kjøpmannen hadde fratatt ham

lysten. Nå holdt han imidlertid saken sin for altfor viktig til at denne lille kjøpmannen kanskje skulle gripe avgjørende inn, og så ropte han på Leni, som allerede var på gangen, igjen tilbake. «Bring ham først suppen,» sa han, «han skal styrke seg til samtalen med meg, han vil trenge det.» «De er også en klient av advokaten,» sa kjøpmannen, som for å konstatere, stille fra hjørnet sitt. Det ble imidlertid ikke godt mottatt. «Hva vedkommer det Dem?» sa K., og Leni sa: «Vil du være stille.» «Så bringer jeg ham altså suppen først,» sa Leni til K. og helte suppen opp på en tallerken. «Det er bare å frykte at han snart sovner; etter maten sovner han fort.» «Det jeg har å si ham, vil holde ham våken,» sa K. Han ville hele tiden la skinne igjennom at han hadde til hensikt å forhandle om noe viktig med advokaten; han ville at Leni skulle spørre hva det var, og så først spørre henne til råds. Men hun oppfylte punktlig bare de uttalte ordrene. Da hun gikk forbi ham med koppen, støtte hun forsiktig borti ham og hvisket: «Inntil han har spist suppen, melder jeg deg straks an, så jeg får deg tilbake så snart som mulig.» «Gå nå,» sa K., «gå nå.» «Vær da vennligere,» sa hun og snudde seg i døren med koppen enda en gang.

K. så etter henne; nå var det endelig bestemt at advokaten skulle avskjediges; det var vel også bedre at han ikke kunne snakke mer med Leni om det på forhånd; hun hadde neppe tilstrekkelig overblikk over helheten, ville sikkert fraråde, kunne muligens også denne gangen virkelig avholde K. fra oppsigelsen; han ville fortsatt forbli i tvil og uro, og til slutt ville han allikevel etter noen tid ha utført sin beslutning, for denne beslutningen var altfor tvingende. Jo tidligere den ble utført, desto mer skade ble avverget. Forresten visste kanskje kjøpmannen noe å si om det.

K. snudde seg; knapt hadde kjøpmannen sett det, før han straks ville reise seg. «Bli sittende,» sa K. og trakk en stol bort til ham. «Er De allerede en gammel klient av advokaten?» spurte K. «Ja,» sa kjøpmannen, «en meget gammel klient.» «Hvor mange år har han da representert Dem?» spurte K. «Jeg vet ikke hvordan De mener det,» sa kjøpmannen, «i forretningsmessige rettssaker – jeg driver en kornforretning – har advokaten representert meg siden jeg overtok forretningen, altså omtrent i 20 år, i min egen prosess, som De sannsynligvis sikter til, har han representert meg også siden begynnelsen, det er allerede mer enn 5 år. Ja, langt over 5 år,» la han så til og trakk fram en gammel lommebok, «her har jeg skrevet opp alt; hvis De vil, kan jeg si Dem de nøyaktige datoene. Det er vanskelig å huske alt. Min prosess har sannsynligvis vart mye lenger, den begynte kort etter min kones død, og det er allerede mer enn 5½ år.» K. flyttet seg nærmere ham. «Advokaten tar altså også vanlige rettssaker?» spurte han. Denne forbindelsen mellom forretninger og rettsvitenskap forekom K. uhyre betryggende. «Ja visst,» sa kjøpmannen og hvisket så til K.: «Man sier til og med at han er dyktigere i disse rettssakene enn i de andre.» Men så så det ut til at han angret på det han hadde sagt; han la en hånd på K.s skulder og sa: «Jeg ber Dem inderlig, ikke forråd meg.» K. klappet ham beroligende på låret og sa: «Nei, jeg er ingen forræder.» «Han er nemlig hevngjerrig,» sa kjøpmannen. «Mot en så trofast klient vil han sikkert ikke gjøre noe,» sa K. «Jo da,» sa kjøpmannen, «når han blir opphisset, kjenner han ingen forskjell; forresten er jeg egentlig ikke trofast mot ham.» «Hvorfor ikke da?» spurte K. «Skal jeg betro Dem det?» spurte kjøpmannen tvilende. «Jeg tror De kan,» sa K. «Vel,» sa kjøpmannen, «jeg vil betro Dem det delvis, men De må også fortelle meg en hemmelighet, slik at vi kan holde hverandre fast overfor advokaten.» «De er meget forsiktig,» sa K., «men jeg vil si Dem en hemmelighet som vil berolige Dem fullstendig. Hva består da deres utroskap mot advokaten i?» «Jeg har,» sa kjøpmannen nølende og i en tone som om han tilsto noe uhederlig, «jeg har utenom ham også andre advokat

er.» «Det er da ikke så galt,» sa K. litt skuffet. «Her, jo,» sa kjøpmannen, som ennå pustet tungt etter sin tilståelse, men på grunn av K.s bemerkning fikk mer tillit. «Det er ikke tillatt. Og aller minst er det tillatt å ha såkalte krokadvokater ved siden av en såkalt advokat. Og nettopp det har jeg gjort; jeg har utenom ham også fem krokadvokater.» «Fem!» ropte K., først tallet forbauset ham, «fem advokater i tillegg til denne?» Kjøpmannen nikket: «Jeg forhandler nettopp med en sjette.» «Men hva trenger De så mange advokater til?» spurte K. «Jeg trenger alle,» sa kjøpmannen. «Vil De ikke forklare meg det?» spurte K. «Gjerne,» sa kjøpmannen. «Først og fremst vil jeg jo ikke tape min prosess, det er jo selvfølgelig. Følgelig må jeg ikke overse noe som kunne være meg til nytte; selv om håpet om nytte i et bestemt tilfelle bare er ganske lite, må jeg ikke forkaste det. Derfor har jeg brukt alt jeg eier på prosessen. For eksempel har jeg trukket alle penger ut av forretningen; tidligere fylte kontorlokalene i min forretning nesten en hel etasje, i dag er en liten kammers i bakhuset tilstrekkelig, der jeg arbeider sammen med en lærling. Denne tilbakegangen skyldtes naturligvis ikke bare pengeuttaket, men enda mer uttaket av min arbeidskraft. Om man vil gjøre noe for sin prosess, kan man bare lite beskjeftige seg med annet.» «De arbeider altså fremdeles selv ved retten?» spurte K. «Nettopp om det ville jeg gjerne få vite noe.» «Om det kan jeg bare fortelle lite,» sa kjøpmannen, «i begynnelsen prøvde jeg det nok også, men jeg sluttet snart igjen. Det er altfor utmattende og gir ikke mye resultat. Å arbeide og forhandle der selv har i det minste for meg vist seg helt umulig. Allerede det bare å sitte og vente er en stor anstrengelse. De kjenner jo selv den tunge luften i kontorene.» «Hvordan vet De da at jeg var der?» spurte K. «Jeg var nettopp i venteværelset da De gikk forbi.» «For et tilfelle!» utbrøt K., helt oppslukt og idet han glemte kjøpmannens tidligere latterlighet, «De har altså sett meg! De var i venteværelset da jeg gikk forbi. Ja, jeg har vært der en gang.» «Det er ikke noe så stort tilfelle,» sa kjøpmannen, «jeg er der nesten hver dag.» «Jeg kommer sann

synligvis også til å måtte gå dit oftere,» sa K., «bare at jeg neppe lenger vil bli mottatt så ærefullt som den gangen. Alle reiste seg. Man trodde vel jeg var en dommer.» «Nei,» sa kjøpmannen, «vi hilste da på rettsbetjenten. At De er en tiltalt, det visste vi. Slike nyheter sprer seg meget raskt.» «Det visste De altså allerede,» sa K., «da forekom mitt oppførsel Dem kanskje hovmodig. Snakket man ikke om det?» «Nei,» sa kjøpmannen, «tvert imot. Men det er tull.» «Hva slags tull da?» spurte K. «Hvorfor spør De om det?» sa kjøpmannen ergerlig. «De synes ikke å kjenne folkene der ennå, og De vil kanskje misforstå det. De må tenke på at i denne prosedyren kommer det stadig mange ting på tale som forstanden ikke lenger strekker til for; man er simpelthen for trøtt og distrahert til mye, og til erstatning kaster man seg over overtro. Jeg snakker om de andre, men er selv ikke bedre. En slik overtro er for eksempel at mange ut fra den tiltaltes ansikt, særlig ut fra leppenes form, vil kunne slutte prosessens utfall. Disse menneskene påsto altså at De, etter Deres lepper å dømme, sikkert og snart ville bli dømt. Jeg gjentar, det er en latterlig overtro, og i de fleste tilfeller også fullstendig motbevist av kjensgjerningene, men når man lever i det selskapet, er det vanskelig å unndra seg slike meninger. Tenk bare hvor sterkt denne overtroen kan virke. De snakket jo med en der, ikke sant? Han kunne knapt svare Dem. Det fins naturligvis mange grunner til å være forvirret der, men én av dem var også synet av Deres lepper. Han fortalte senere at han trodde han på Deres lepper så tegnet på sin egen domfellelse.» «Mine lepper?» spurte K., trakk fram et lommespeil og så på seg selv. «Jeg kan ikke se noe spesielt ved mine lepper. Og De?» «Jeg heller ikke,» sa kjøpmannen, «slett ikke.» «Så overtroiske disse menneskene er,» utbrøt K. «Sa jeg det ikke?» spurte kjøpmannen. «Omgås de da så mye med hverandre og utveksler de sine meninger?» sa K. «Jeg har holdt meg helt for meg selv hittil.» «I alminnelighet omgås de ikke med hverandre,» sa kjøpmannen, «det ville ikke være mulig; det er jo så mange. Det fins også lite felles interesser. Når det av og til i en gruppe dukker opp en tro

på en felles interesse, viser den seg snart som en feiltagelse. Felles lar det seg ikke gjøre å oppnå noe mot retten. Hver sak blir undersøkt for seg; det er jo den mest omhyggelige rett. Felles kan man altså ikke oppnå noe; bare en enkelt oppnår av og til noe i hemmelighet; først når det er oppnådd, får de andre vite det; ingen vet hvordan det har skjedd. Det fins altså intet fellesskap; man kommer riktignok av og til sammen i venteværelsene, men der snakkes det lite. De overtroiske meningene har bestått siden gamle tider og formerer seg liksom av seg selv.» «Jeg så herrene der i venteværelset,» sa K., «deres venting forekom meg så nytteløs.» «Venting er ikke nytteløs,» sa kjøpmannen, «nytteløst er bare det selvstendige inngrepet. Jeg sa allerede at jeg foruten denne har fem advokater. Man skulle tro – selv trodde jeg det først – at jeg nå fullstendig kunne overlate saken til dem. Men det ville være helt galt. Jeg kan overlate dem mindre enn om jeg bare hadde én. De forstår vel ikke det?» «Nei,» sa K. og la for å stoppe kjøpmannens altfor raske tale sin hånd beroligende på hans hånd: «Jeg vil bare be Dem snakke litt langsommere; det er tross alt mange for meg meget viktige ting, og jeg kan ikke helt følge med.» «Godt at De minner meg om det,» sa kjøpmannen, «De er jo en ny, en ung. Deres prosess er et halvt år gammel, ikke sant? Ja, jeg har hørt om den. En så ung prosess! Men jeg har tenkt over disse tingene utallige ganger; de er det mest selvfølgelige i verden for meg.» «De er vel glad for at Deres prosess allerede er så langt fremskredet?» spurte K.; han ville ikke spørre direkte hvordan kjøpmannens saker stod. Men han fikk heller ikke noe tydelig svar. «Ja, jeg har rullet min prosess i fem år,» sa kjøpmannen og senket hodet, «det er ingen liten prestasjon.» Så tiet han et øyeblikk. K. lyttet etter om Leni allerede kom. På den ene siden ville han ikke at hun skulle komme, for han hadde ennå mye å spørre om og ville heller ikke treffes av Leni i denne fortrolige samtalen med kjøpmannen; på den andre siden irriterte det ham at hun til tross for hans nærvær ble så lenge hos advokaten, mye lenger enn det som var nødvendig for å rekke suppen. «Jeg husker ennå nø

yaktig den tiden,» begynte kjøpmannen igjen, og K. var straks full av oppmerksomhet, «da min prosess var omtrent like gammel som Deres prosess er nå. Jeg hadde den gang bare denne advokaten, men var ikke særlig fornøyd med ham.» Her får jeg jo vite alt, tenkte K. og nikket livlig med hodet, som om han dermed kunne oppmuntre kjøpmannen til å si alt som var verdt å vite. «Min prosess,» fortsatte kjøpmannen, «skred ikke fram; det ble riktignok holdt forhør, jeg møtte også fram til hvert, samlet materiale, innleverte alle mine forretningsbøker til retten – hva som, som jeg senere fikk vite, ikke engang var nødvendig – og jeg løp stadig til advokaten; han innleverte også forskjellige innlegg –» «Forskjellige innlegg?» spurte K. «Ja, visst,» sa kjøpmannen. «Det er meget viktig for meg,» sa K., «i mitt tilfelle arbeider han ennå med det første innlegget. Han har ikke gjort noe ennå. Jeg ser nå at han forsømmer meg skammelig.» «At innlegget ennå ikke er ferdig, kan ha forskjellige berettigede grunner,» sa kjøpmannen. «Forresten viste det seg senere at mine innlegg var helt verdiløse. Jeg leste til og med ett av dem selv, takket være imøtekommenhet fra en rettsfunksjonær. Det var riktignok lærd, men egentlig innholdsløst. For det første mye latin, som jeg ikke forstår, så sidevis med alminnelige appeller til retten, så smiger til enkelte bestemte tjenestemenn, som riktignok ikke var nevnt, men som en innvidd iallfall måtte gjette, så selvros av advokaten, hvorved han på en nesten hundaktig måte ydmyket seg for retten, og til slutt undersøkelser av rettssaker fra gammel tid som skulle ligne min. Disse undersøkelsene var riktignok, så vidt jeg kunne følge dem, meget omhyggelig gjort. Jeg vil heller ikke med alt dette felle noen dom over advokatens arbeid; dessuten var det innlegget jeg leste bare ett blant flere; iallfall – og om det vil jeg nå tale – kunne jeg den gang ikke se noen fremgang i min prosess.» «Hva slags fremgang ville De da se?» spurte K. «De spør helt fornuftig,» sa kjøpmannen smilende, «man kan i denne prosedyren bare sjelden se fremgang. Men den gang visste jeg ikke det. Jeg er kjøpmann og var det den gang enda mer enn i dag; jeg ville ha håndgripelig fre

mgang; det hele skulle nærme seg slutten eller i det minste ta den reglementerte veien oppover. I stedet var det bare avhør, som for det meste hadde samme innhold; svarene hadde jeg allerede ferdige som en litani; flere ganger i uken kom rettsbud til min forretning, til min bolig eller hvor de ellers kunne treffe meg; det var naturligvis forstyrrende (i dag er det

"det i det minste i denne henseende var mye bedre, telefonanropet forstyrrer meg mindre), også blant mine forretningsforbindelser, men særlig blant mine slektninger, begynte rykter om prosessen min å spre seg, skader oppsto altså fra alle kanter, men ikke det minste tegn tydet på at det første rettsmøtet skulle finne sted i nær fremtid. Jeg gikk altså til advokaten og klaget. Han kom med lange forklaringer, men nektet bestemt å gjøre noe i min ånd, ingen hadde innflytelse på fastsettelsen av rettsmøtet, å insistere på det i et skriftlig innlegg — slik jeg forlangte — var simpelthen uhørt og ville ødelegge både ham og meg. Jeg tenkte: det denne advokaten ikke vil eller kan, vil en annen ville og kunne. Jeg så meg altså om etter andre advokater. Jeg vil si det med en gang: ingen av dem forlangte eller oppnådde å få fastsatt hovedforhandlingen, det er riktignok med et forbehold som jeg skal komme tilbake til, virkelig umulig, på dette punktet har altså denne advokaten ikke lurt meg; for øvrig hadde jeg ikke grunn til å angre på at jeg hadde oppsøkt andre advokater. De har sikkert allerede hørt en del om vinkeladvokatene av dr. Huld, han har sannsynligvis fremstilt dem som svært foraktelige, og det er de virkelig. Riktignok gjør han seg alltid, når han snakker om dem og sammenligner seg og sine kolleger med dem, skyldig i en liten feil, som jeg også skal gjøre Dem oppmerksom på for øvrig. Han kaller da alltid advokatene i sin krets til forskjell 'de store advokater'. Det er galt, det kan jo enhver kalle seg 'stor' hvis det behager ham, men i dette tilfellet avgjør likevel bare rettsbruken. Ifølge den finnes det nemlig foruten vinkeladvokatene også små og store advokater. Denne advokaten og hans kolleger er imidlertid bare de små advokatene, men de store advokatene, som jeg bare har hørt om og aldri har sett, står i rang uforlignelig høyere over de små advokatene, enn disse over de foraktede vinkeladvokatene." "De store advokatene?" spurte K. "Hvem er det? Hvordan kommer man til dem?" "De har altså aldri hørt om dem," sa kjøpmannen. "Det finnes knapt en tiltalt som ikke, etter å ha fått vite om dem, drømmer om dem en tid. La Dem helst ikke forlede. Hvem de store advo

katene er, vet jeg ikke, og å komme til dem kan man sikkert ikke. Jeg kjenner intet tilfelle hvor man med sikkerhet kunne si at de har grepet inn. Noen forsvarer de, men ved egen vilje kan man ikke oppnå det, de forsvarer bare den de vil forsvare. Saken de tar seg av, må imidlertid sikkert allerede ha kommet ut over den lavere rett. For øvrig er det bedre ikke å tenke på dem, for ellers blir samtalene med de andre advokatene, deres råd og deres hjelp så motbydelige og nytteløse, jeg har selv erfart at man helst ville kaste alt fra seg, legge seg hjemme i sengen og ikke høre mer om noe. Men det ville jo igjen være det dumeste, og heller ikke i sengen ville man få ro lenge." "De tenkte altså den gangen ikke på de store advokatene?" spurte K. "Ikke lenge," sa kjøpmannen og smilte igjen, "helt glemme dem kan man dessverre ikke, særlig natten er gunstig for slike tanker. Men den gangen ville jeg ha øyeblikkelige resultater, jeg gikk derfor til vinkeladvokatene."

«Hvor dere sitter tett i tett her,» ropte Leni, som var kommet tilbake med koppen og ble stående i døren. De satt virkelig tett sammen; ved den minste bevegelse måtte hodene deres støte mot hverandre. Kjøpmannen, som foruten å være liten også holdt ryggen krum, hadde tvunget K. til å bøye seg dypt ned for å høre alt. «Vent et øyeblikk,» ropte K. avvergende til Leni og viftet utålmodig med hånden, som han fremdeles holdt på kjøpmannens hånd. «Han ville at jeg skulle fortelle ham om min prosess,» sa kjøpmannen til Leni. «Bare fortell, fortell,» sa hun. Hun talte til kjøpmannen med kjærlighet, men også nedlatende. K. likte ikke det; slik han nå hadde forstått det, hadde mannen tross alt en viss verdi, først og fremst hadde han erfaringer som han godt kunne formidle. Leni bedømte ham sannsynligvis feil. Han så ergerlig på da Leni tok lyset fra kjøpmannen, som han hadde holdt fast hele tiden, tørket hånden hans med forkleet og så knelte ned ved siden av ham for å skrape bort litt voks som var dryppet på buksen hans fra lyset. «De ville fortelle meg om vinkeladvokatene,» sa K. og dyttet bort Lenis hånd uten å si noe mer. «Hva vil du da?» spurte Leni, slo lett etter K. og fortsatte arbeidet. «Ja, om vinkeladvokatene,» sa kjøpmannen og strøk seg over pannen som om han tenkte seg om. K. ville hjelpe ham på vei og sa: «De ønsket øyeblikkelige resultater og gikk derfor til vinkeladvokatene.» «Helt riktig,» sa kjøpmannen, men fortsatte ikke. «Han vil kanskje ikke snakke om det foran Leni,» tenkte K., behersket sin utålmodighet etter å høre resten straks, og trengte ikke lenger på ham.

«Har du meldt meg på?» spurte han Leni. «Selvfølgelig,» sa hun, «han venter på deg. La nå Block være, du kan snakke med Block senere, han blir her jo.» K. nølte ennå. «Blir De her?» spurte han kjøpmannen; han ville ha sitt eget svar, han ville ikke at Leni skulle tale om kjøpmannen som en fraværende; i dag var han full av hemmelig ergrelse mot Leni. Og igjen svarte bare Leni: «Han sover her ofte.» «Sover her?» ropte K.; han hadde tenkt at kjøpmannen bare skulle vente på ham her mens han raskt avtalte med advokaten, men så skulle de gå sammen og snakke grundig og uforstyrret. «Ja,» sa Leni, «ikke alle blir som du, Josef, sluppet inn til advokaten når som helst. Du synes ikke å undre deg over at advokaten til tross for sin sykdom ennå tar imot deg klokken elleve om kvelden. Du tar det som dine venner gjør for deg, altfor selvfølgelig. Men dine venner, eller først og fremst jeg, gjør det gjerne. Jeg vil ha ingen annen takk og trenger heller ingen annen, enn at du er glad i meg.» «Glad i deg?» tenkte K. i første øyeblikk; først da gikk det opp for ham: «Jaså, jeg er glad i henne.» Likevel sa han, idet han forsømte alt annet: «Han tar imot meg fordi jeg er hans klient. Hvis det i tillegg var nødvendig med fremmed hjelp, måtte man ved hvert skritt samtidig tigge og takke.» «Hvor ille han er i dag, ikke sant?» spurte Leni kjøpmannen. «Nå er jeg den fraværende,» tenkte K. og ble nesten sint på kjøpmannen da denne, idet han overtok Lenis uhøflighet, sa: «Advokaten tar imot ham også av andre grunner. Hans sak er nemlig mer interessant enn min. Dessuten er prosessen hans i begynnelsen, altså sannsynligvis ennå ikke så innviklet; derfor beskjeftiger advokaten seg ennå gjerne med ham. Senere blir det annerledes.» «Ja, ja,» sa Leni og så leende på kjøpmannen, «så han snakker! Ham kan du nemlig,» her vendte hun seg til K., «ikke tro et ord. Så snill han er, så snakkesalig er han. Kanskje liker advokaten ham derfor heller ikke. I alle fall tar han imot ham bare når han er i humør. Jeg har gjort meg stor umake for å endre på det, men det er umulig. Tenk deg, iblant melder jeg Block an, men han tar imot ham først tredje dagen etter. Men er ikke Block til stede når han blir kalt,

så er alt tapt, og han må meldes på nytt. Derfor har jeg tillatt Block å sove her; det er jo hendt at han har ringt på ham om natten. Nå er altså Block også om natten klar. Men det hender igjen at advokaten, når det viser seg at Block er der, iblant trekker tilbake ordren om å slippe ham inn.» K. så spørrende bort på kjøpmannen. Han nikket og sa, like åpenhjertig som han tidligere hadde talt med K., kanskje var han distra av skam: «Ja, man blir senere svært avhengig av sin advokat.» «Han klager bare på skinn,» sa Leni. «Han sover her svært gjerne, som han ofte har tilstått for meg.» Hun gikk bort til en liten dør og støtte den opp. «Vil du so soveværelset hans?» spurte hun K., gikk bort og så fra terskelen inn i det lave vindusløse rommet, som var helt fylt av en smal seng. I denne sengen måtte man stige over sengestolpen. Ved hodeenden av sengen var en fordypning i veggen; der sto det omhyggelig ordnet et lys, et blekkhus og en penn, samt en bunke papirer, sannsynligvis prosesskriv. «De sover i tjenestepikeværelset?» spurte K. og vendte seg tilbake til kjøpmannen. «Leni har overlatt det til meg,» svarte kjøpmannen, «det er svært fordelaktig.» K. så lenge på ham; det første inntrykket han hadde fått av kjøpmannen var kanskje likevel det rette; erfaringer hadde han, for prosessen hans hadde vart lenge, men han hadde betalt disse erfaringene dyrt. Plutselig holdt K. ikke ut synet av kjøpmannen lenger. «Vis ham til sengs,» ropte han til Leni, som ikke syntes å forstå ham. Han selv ville gå til advokaten og ved å si opp bli fri ikke bare fra advokaten, men også fra Leni og kjøpmannen. Men før han hadde nådd døren, talte kjøpmannen til ham med lav stemme: «Herr prokurist.» K. snudde seg med et sint ansikt. «De har glemt Deres løfte,» sa kjøpmannen og strakte seg bedende fra setet mot K. «De ville også fortelle meg en hemmelighet.» «Sannelig,» sa K. og sendte også Leni, som så oppmerksomt på ham, et blikk, «så hør: det er riktignok nesten ikke noen hemmelighet lenger. Jeg går nå til advokaten for å avskjedige ham.» «Han avskjediger ham,» ropte kjøpmannen, spratt opp fra stolen og løp med løftede armer omkring på kjøkkenet. Gang på gang ropte han: «Han avskjediger advo

katen.» Leni ville straks gå løs på K., men kjøpmannen kom i veien for henne, og hun slo ham med knyttnevene. Fremdeles med knyttede never løp hun så etter K., som imidlertid hadde et stort forsprang. Han var allerede gått inn i advokatens værelse da Leni nådde ham. Døren hadde han lukket fast bak seg, men Leni, som holdt dørfløyen åpen med foten, grep ham i armen og ville trekke ham tilbake. Men han trykket hennes håndledd så hardt at hun under et sukk måtte slippe ham. Hun våget ikke å gå inn i værelset med det samme, men K. stengte døren med nøkkelen.

«Jeg har ventet svært lenge på Dem,» sa advokaten fra sengen, la et dokument som han hadde lest ved lyset av et stearinlys, på nattbordet og satte på seg en brille, hvormed han så skarpt på K. I stedet for å unnskylde seg, sa K.: «Jeg går snart igjen.» Advokaten hadde ikke tatt hensyn til K.s bemerkning, fordi den ikke var noen unnskyldning, og sa: «Jeg vil heretter ikke lenger slippe Dem inn så sent på natten.» «Det passer godt for mitt ærend,» sa K. Advokaten så spørrende på ham. «Sett Dem,» sa han. «Siden De ønsker det,» sa K., trakk en stol bort til nattbordet og satte seg. «Det forekom meg at De låste døren,» sa advokaten. «Ja,» sa K., «det var på grunn av Leni.» Han hadde ikke hensikt å skåne noen. Men advokaten spurte: «Var hun påtrengende igjen?» «Påtrengende?» spurte K. «Ja,» sa advokaten, lo, fikk et hosteanfall og begynte etter at det var over å le igjen. «De har vel merket hennes påtrengenhet?» spurte han og klappet K. på hånden, som K. hadde støtt distré på nattbordet og som han nå raskt trakk til seg. «De legger ikke stor vekt på det,» sa advokaten da K. tidde, «desto bedre. Ellers måtte jeg kanskje be Dem om unnskyldning. Det er en særhet hos Leni, som jeg for øvrig for lenge siden har tilgitt henne, og som jeg heller ikke ville snakke om hvis De ikke nettopp hadde låst døren. Denne særheten, som jeg riktignok minst burde forklare Dem, men De ser så bestyrtet på meg, og derfor gjør jeg det – denne særheten består i at Leni finner de fleste tiltalte vakre. Hun henger seg på alle, elsker alle, og blir tilsynelatende også elsket av alle; for å underholde meg forteller hun meg så, når jeg tillater det, iblant om det. Jeg er ikke så forbauset over det hele som De synes å være. Hvis man har det rette blikket for det, finner man virkelig ofte de tiltalte vakre. Dette er riktignok en merkelig, på en måte naturvitenskapelig foreteelse. Det inntrer naturligvis ikke som følge av anklagen noen tydelig, nøyaktig bestembar forandring av utseendet. Det er likevel ikke som i andre rettssaker; de fleste fortsetter sin vanlige levevis og blir, hvis de har en god advokat som sørger for dem, ikke særlig hindret av prosessen. Likevel er de som har erfaring i dette, i

stand til å kjenne igjen de tiltalte mann for mann ut fra den største mengde. Hva er det? vil De spørre. Mitt svar vil ikke tilfredsstille Dem. De tiltalte er nettopp de vakreste. Det kan ikke være skylden som gjør dem vakre, for – det må i det minste jeg som advokat si – de er jo ikke alle skyldige; det kan heller ikke være den rette straffen som allerede nå gjør dem vakre, for de blir jo ikke alle straffet; det kan altså bare ligge i prosessen som er reist mot dem, og som på en eller annen måte henger ved dem. Riktignok finnes det blant de vakre også særlig vakre. Men vakre er alle, selv Block, denne elendige ormen.

K. var, da advokaten var ferdig, helt fattet, han hadde til og med nikket påfallende til de siste ordene og dermed gitt seg selv bekreftelsen på sin gamle oppfatning, ifølge hvilken advokaten alltid, og også denne gangen, forsøkte å distrahere ham med generelle meddelelser som ikke hørte til saken, og avlede ham fra hovedspørsmålet om hva han faktisk hadde gjort i K.s sak. Advokaten merket nok at K. denne gangen ytet større motstand enn ellers, for han ble stille for å gi K. mulighet til selv å si noe, og spurte så, da K. forble taus: «Er De kommet til meg med en bestemt hensikt i dag?» «Ja,» sa K. og skjermet litt for lyset med hånden for å se advokaten bedre, «jeg ville si Dem at jeg fra i dag av trekker tilbake min fullmakt.» «Forstår jeg Dem rett?» spurte advokaten, halvveis reiste seg opp i sengen og støttet seg med den ene hånden mot puten. «Det antar jeg,» sa K., som satt stramt oppreist som på lur. «Nå, vi kan jo også drøfte denne planen,» sa advokaten etter en stund. «Det er ikke lenger en plan,» sa K. «Kan så være,» sa advokaten, «men vi skal likevel ikke forhaste oss.» Han brukte ordet «vi», som om han ikke hadde til hensikt å slippe K. fri, og som om han, selv om han ikke lenger kunne være hans representant, i det minste ville forbli hans rådgiver. «Det er ikke forhastet,» sa K., reiste seg langsomt og stilte seg bak stolen sin, «det er vel overveid, og kanskje til og med for lenge. Beslutningen er endelig.» «Da tillater De meg bare noen få ord,» sa advokaten, løftet dynen bort og satte seg på sengekanten. Hans nakne, hvitbehårede ben skalv av kulde. Han ba K. rekke ham et teppe fra sofaen. K. hentet teppet og sa: «De utsetter Dem helt unødvendig for en forkjølelse.» «Anledningen er viktig nok,» sa advokaten mens han hyllet overkroppen inn i dynen og så viklet benene inn i teppet. «Deres onkel er min venn, og også De er blitt meg kjær i løpet av tiden. Det tilstår jeg åpent. Jeg behøver ikke å skamme meg over det.» Disse rørende talene fra den gamle mannen var svært uvelkomne for K., for de tvang ham til en mer utførlig forklaring, som han gjerne hadde unngått, og de forvirret ham dessuten, som han åpent innrømmet for seg selv, om de enn aldri kunne

gjøre beslutningen om intet. «Jeg takker Dem for Deres vennligsinnethet,» sa han, «jeg erkjenner også at De har tatt Dem av min sak så mye som det er Dem mulig, og som det synes Dem fordelaktig for meg. Imidlertid har jeg i den senere tid blitt overbevist om at dette ikke er tilstrekkelig. Jeg vil naturligvis aldri forsøke å overbevise Dem, en så mye eldre og mer erfaren mann, om min oppfatning; hvis jeg noen ganger ufrivillig har forsøkt, så tilgi meg det, men saken er, som De selv uttrykte det, viktig nok, og det er etter min overbevisning nødvendig å gripe inn langt kraftigere i prosessen enn det hittil er skjedd.» «Jeg forstår Dem,» sa advokaten, «De er utålmodig.» «Jeg er ikke utålmodig,» sa K. litt irritert og brydde seg ikke lenger så mye om sine ord. «De må ha lagt merke til ved mitt første besøk, da jeg kom til Dem sammen med min onkel, at prosessen ikke betydde mye for meg; hvis man ikke nærmest med makt minnet meg på den, glemte jeg den fullstendig. Men min onkel insisterte på at jeg skulle overgi Dem min fullmakt, jeg gjorde det for å være ham til lags. Og så burde man jo ha forventet at prosessen skulle falle meg enda lettere enn før, for man overlater jo fullmakten til advokaten for å lette litt på byrden av prosessen. Men det motsatte skjedde. Aldri før hadde jeg hatt så store bekymringer på grunn av prosessen som siden den tiden De har representert meg. Da jeg var alene, foretok jeg ingenting i min sak, men jeg merket det knapt; nå derimot hadde jeg en representant, alt var innrettet på at noe skulle skje, uavbrutt og stadig mer spent ventet jeg på Deres inngripen, men den uteble. Riktignok fikk jeg forskjellige meddelelser fra Dem om retten, som jeg kanskje ikke ville ha fått fra noen annen. Men det kan ikke være nok for meg, når prosessen nå formelig i hemmelighet nærmer seg meg mer og mer på kroppen.» K. hadde skjøvet stolen fra seg og sto oppreist med hendene i lommene. «Fra et visst tidspunkt i praksis,» sa advokaten lavt og rolig, «skjer det ikke lenger noe vesentlig nytt. Hvor mange parter har i lignende stadier av prosessene stått foran meg på samme måte som De og talt lignende ord.» «Da har,» sa K., «alle disse lignende parter hatt like

rett som jeg. Det tilbakeviser meg ikke.» «Jeg ville ikke tilbakevise Dem med det,» sa advokaten, «jeg ville bare tilføye at jeg hadde forventet mer dømmekraft hos Dem enn hos andre, særlig siden jeg har gitt Dem større innsikt i rettsvesenet og i min virksomhet enn jeg ellers gjør overfor parter. Og nå må jeg se at De til tross for alt ikke har tilstrekkelig tillit til meg. De gjør det ikke lett for meg.» Hvor han ydmyket seg for K.! Uten hensyn til standens ære, som sikkert nettopp i dette punktet er mest ømfintlig. Og hvorfor gjorde han det? Han var tilsynelatende en travel advokat og dessuten en rik mann, det kunne i og for seg ikke ligge ham mye på verken tapet av inntekt eller tapet av en klient. Dessuten var han sykelig og burde selv ha vært opptatt av å få redusert arbeidet. Og likevel holdt han så fast på K.! Hvorfor? Var det personlig interesse for onkelen, eller anså han virkelig K.s sak for så usedvanlig og håpet å utmerke seg i den, enten for K. eller – denne muligheten kunne aldri utelukkes – for vennene i retten? Hos ham selv var intet å skimte, så hensynsløst granskende K. enn så på ham. Man kunne nesten ha antatt at han med vilje ventet med lukket mine på virkningen av sine ord. Men han tolket åpenbart K.s taushet altfor gunstig for seg, da han nå fortsatte: «De vil ha lagt merke til at jeg riktignok har et stort kontor, men ingen medarbeidere beskjeftiger. Tidligere var det annerledes, det var en tid da noen unge jurister arbeidet for meg, i dag arbeider jeg alene. Dette henger dels sammen med endringen av min praksis, idet jeg stadig mer begrenser meg til rettssaker av Deres type, dels med den stadig dypere erkjennelse jeg har fått av disse rettssakene. Jeg fant at jeg ikke kunne overlate dette arbeidet til noen, hvis jeg ikke ville forsynde meg mot mine klienter og mot den oppgaven jeg hadde påtatt meg. Beslutningen om å gjøre alt arbeid selv fikk naturlige følger: jeg måtte avvise nesten alle anmodninger om fullmakter og kunne etterkomme dem som angikk meg særlig nært – nå, det finnes jo nok av kreaturer, og til og med ganske i nærheten, som kaster seg over hver bid jeg kaster fra meg. Og dessuten ble jeg syk av overanstrengelse. Men likevel

angrer jeg ikke på min beslutning; det er mulig at jeg burde ha avvist flere fullmakter enn jeg har gjort, men at jeg har overgitt meg helt til de påtatte prosessene, har vist seg å være helt nødvendig og har blitt belønnet med suksess. Jeg har en gang funnet forskjellen mellom representasjon i vanlige rettssaker og representasjon i disse rettssakene meget godt uttrykt i en skrift. Der het det: den ene advokaten fører sin klient med en sytråd helt frem til dommen, den andre derimot løfter sin klient straks opp på skuldrene og bærer ham, uten å sette ham ned, til dommen og enda lenger. Slik er det. Men det var ikke helt korrekt når jeg sa at jeg aldri angrer på dette store arbeidet. Når det, som i Deres tilfelle, blir så fullstendig miskjent, da, ja da angrer jeg nesten.» K. ble av disse talene mer utålmodig enn overbevist. Han syntes på en måte å høre av advokatens tonefall hva som ventet ham hvis han ga etter – igjen ville de utsettende løftene begynne, henvisningene til den fremadskridende innstillingen, til den bedrede stemningen blant rettsembetsmennene, men også til de store vanskelighetene som stilte seg i veien for arbeidet – kort sagt, alt det kjente inntil det kvalmende ville bli trukket frem for igjen å bedra K. med ubestemte forhåpninger og plage ham med ubestemte trusler. Dette måtte definitivt forhindres, han sa derfor: «Hva vil De foreta Dem i min sak hvis De beholder fullmakten?» Advokaten fant seg til og med i dette fornærmelige spørsmålet og svarte: «Fortsette med det jeg allerede har gjort for Dem.» «Det visste jeg,» sa K., «men nå er ethvert videre ord overflødig.» «Jeg vil gjøre et enda et forsøk,» sa advokaten, som om det som opprørte K., ikke skjedde med K., men med ham. «Jeg har nemlig den formodning at De ikke bare er blitt forledet til den feilaktige bedømmelsen av min rettshjelp, men også til Deres øvrige oppførsel, ved at man, til tross for at De er tiltalt, behandler Dem for godt, eller mer korrekt uttrykt: ettergivende, tilsynelatende ettergivende. Også dette siste har sin grunn; det er ofte bedre å være i lenker enn å være fri. Men jeg vil likevel vise Dem hvordan andre tiltalte blir behandlet, kanskje lykkes det Dem å trekke en læ

rdom av det. Jeg vil nemlig nå kalle inn Block, lukk opp døren og sett Dem her ved nattbordet.» «Gjerne,» sa K. og gjorde som advokaten hadde bedt om; å lære var han alltid villig. Men for å sikre seg for alle tilfeller spurte han: «De har imidlertid notert Dem at jeg trekker tilbake min fullmakt?» «Ja,» sa advokaten, «men De kan fremdeles gjøre det om i dag.» Han la seg igjen tilbake i sengen, trakk dynen opp til kneet og vendte seg mot veggen. Så ringte han.

Nesten samtidig med ringesignalet dukket Leni opp, hun forsøkte med raske blikk å få vite hva som var skjedd; at K. satt stille ved advokatens seng, syntes å berolige henne. Hun nikket smilende til K., som stirret stivt på henne. «Hent Block,» sa advokaten. I stedet for å hente ham gikk hun bare bort til døren, ropte: «Block! Til advokaten!» og smatt så, sannsynligvis fordi advokaten fortsatt vendte seg bort mot veggen og ikke brydde seg om noe, inn bak K.s stol. Hun forstyrret ham fra nå av ved å bøye seg frem over stolryggen eller med hendene, riktignok meget ømt og forsiktig, stryke gjennom håret hans og over kinnene hans. Til slutt forsøkte K. å hindre henne i det ved å gripe fatt i den ene hånden hennes, som hun etter en viss motstand overlot til ham.

Block var kommet straks etter anropet, men ble stående utenfor døren og så ut til å overveie om han skulle gå inn. Han trakk øyenbrynene opp og bøyde hodet, som om han lyttet for å høre om befalingen om å komme til advokaten ville gjenta seg. K. kunne ha oppmuntret ham til å komme inn, men han hadde bestemt seg for ikke bare å bryte med advokaten, men med alt som var i leiligheten, og forholdt seg derfor urørlig. Også Leni var stille. Block merket at i det minste ingen jagde ham, og trådte inn på tåspissene, ansiktet anspent, hendene knyttet på ryggen. Døren hadde han latt stå åpen for en mulig retrett. Han så ikke i det hele tatt på K., men bare på den høye fjærsengen, der advokaten, siden han hadde skjøvet seg helt inntil veggen, ikke engang var synlig. Da hørte man imidlertid hans stemme: «Block her?» spurte han. Dette spørsmålet ga Block, som allerede hadde flyttet seg et godt stykke nærmere, liksom et støt i brystet og deretter et i ryggen; han vaklet, ble stående dypt bøyd og sa: «Til tjeneste.» «Hva vil du?» spurte advokaten, «du kommer ubeleilig.» «Ble jeg ikke kalt?» spurte Block mer seg selv enn advokaten, holdt hendene foran seg til beskyttelse og var klar til å stikke av. «Du ble kalt,» sa advokaten, «likevel kommer du ubeleilig.» Og etter en pause la han til: «Du kommer alltid ubeleilig.» Siden advokaten begynte å tale, så Block ikke lenger på sengen, han stirret heller et eller annet sted i en krok og lyttet bare, som om talerens sideblikk var for blendende til at han kunne tåle det. Men det var også vanskelig å høre etter, for advokaten talte mot veggen, og det lavt og raskt. «Ønsker dere at jeg skal gå?» spurte Block. «Nå er du først her,» sa advokaten. «Bli!» Man kunne ha trodd at advokaten ikke hadde oppfylt Blocks ønske, men heller truet ham med slag, for nå begynte Block virkelig å skjelve. «Jeg var i går,» sa advokaten, «hos den tredje dommeren, min venn, og ledet etter hvert samtalen inn på deg. Vil du vite hva han sa?» «Å ja, vær så snill,» sa Block. Da advokaten ikke svarte med det samme, gjentok Block bønnen enda en gang og bøyde seg, som om han ville falle på kne. Men da fór K. ut: «Hva gjør du?» ropte han. Da Leni hadde villet hindre h

am i utropet, grep han også hennes andre hånd. Det var ikke kjærlighetens grep han holdt henne fast med; hun sukket også flere ganger og prøvde å vri hendene løs. Men for K.s utrop ble Block straffet, for advokaten spurte ham: «Hvem er da din advokat?» «Dere er det,» sa Block. «Og foruten meg?» spurte advokaten. «Ingen foruten dere,» sa Block. «Da skal du heller ikke følge noen annen,» sa advokaten. Block anerkjente dette fullstendig, han målte K. med onde blikk og ristet heftig på hodet mot ham. Hadde man oversatt denne oppførselen i ord, ville det ha vært grove fornærmelser. Med dette mennesket hadde K. villet tale vennskapelig om sin egen sak! «Jeg skal ikke forstyrre deg mer,» sa K. tilbakelent i stolen. «Fall på kne eller krøp på alle fire, gjør hva du vil, jeg skal ikke bry meg om det.» Men Block hadde dog æresfølelse, i det minste overfor K., for han gikk med knyttnevene fektende mot ham og ropte så høyt han bare våget i advokatens nærhet: «De må ikke tale slik til meg, det er ikke tillatt. Hvorfor fornærmer De meg? Og attpåtil her foran herr advokaten, hvor vi begge, De og jeg, bare blir tolerert av barmhjertighet? De er ikke noe bedre menneske enn meg, for De er også anklaget og har også en prosess. Men hvis De likevel er en herre, så er jeg en likeså god herre, om ikke en enda større. Og jeg vil også tiltales som en sådan, nettopp av Dem. Hvis De derimot anser Dem for å være forfordelt fordi De sitter her og får høre på i ro, mens jeg, som De uttrykker det, kryper på alle fire, så minner jeg Dem på det gamle rettsordtaket: for den mistenkte er bevegelse bedre enn ro, for den som hviler, kan alltid, uten å vite det, være i en vektskål og bli veid med sine synder.» K. sa ingenting, han bare betraktet dette forvirrede mennesket med ubevegelige øyne. Hvilke forandringer var det ikke allerede i løpet av den siste timen skjedd med ham! Var det prosessen som kastet ham slik frem og tilbake og ikke lot ham kjenne igjen hvem som var venn og hvem som var fiende? Så han da ikke at advokaten bevisst ydmyket ham og denne gangen ikke hadde annet mål enn å blære seg med sin makt overfor K. og dermed kanskje også underlegge seg K.? Men hvis Block ikke var i stand til

å innse det, eller hvis han fryktet advokaten så mye at den innsikten ikke kunne hjelpe ham, hvordan kunne det da være at han likevel var så slu eller så djerv at han bedro advokaten og fortiet at han utenom ham også lot andre advokater arbeide for seg? Og hvorfor våget han å angripe K., siden denne jo straks kunne avsløre hemmeligheten hans? Men han våget enda mer; han gikk bort til advokatens seng og begynte også der å beklage seg over K.: «Herr advokat,» sa han, «har dere hørt hvordan denne mannen har talt til meg? Man kan ennå telle timene i prosessen hans, og allerede vil han gi meg, en mann som har stått i prosess i fem år, gode råd. Han fornærmer meg til og med. Vet ingenting og fornærmer meg, som i den utstrekning mine svake krefter rekker, har studert nøyaktig hva anstendighet, plikt og rettsbruk krever.» «Bry deg ikke om noen,» sa advokaten, «og gjør det som synes deg riktig.» «Visselig,» sa Block, som om han ga seg selv mot, og knelte under et kort sideblikk nå like ved sengen. «Jeg kneler allerede, min advokat,» sa han. Men advokaten forholdt seg taus. Block strøk forsiktig med den ene hånden over fjærsengen. I stillheten som nå rådet, sa Leni, idet hun befridde seg fra K.s hender: «Du gjør meg vondt. Slipp meg. Jeg går til Block.» Hun gikk bort og satte seg på sengekanten. Block var meget glad for at hun kom; han ba henne straks med livlige, men stumme tegn om å tale hans sak hos advokaten. Han trengte åpenbart advokatens meddelelser høyst påtrengende, men kanskje bare for å kunne utnytte dem gjennom sine øvrige advokater. Leni visste sannsynligvis nøyaktig hvordan man kunne komme advokaten inn på livet; hun pekte på advokatens hånd og spisset munnen som til et kyss. Straks utførte Block håndkysset og gjentok det etter en oppfordring fra Leni enda to ganger. Men advokaten forholdt seg fremdeles taus. Da bøyde Leni seg over advokaten; den vakre veksten av kroppen hennes ble synlig da hun strakte seg slik, og hun strøk, dypt bøyd mot ansiktet hans, over det lange hvite håret. Det tvang ham nå likevel til et svar. «Jeg nøler med å meddele ham det,» sa advokaten, og man så at han ristet litt på hodet, kanskje for å bli mer delaktig i trykket fra Lenis h

ånd. Block lyttet med senket hode, som om han ved denne lyttingen overtrådte et bud. «Hvorfor nøler du da?» spurte Leni. K. hadde følelsen av å høre en innstudert samtale som allerede hadde gjentatt seg mange ganger, som ville gjenta seg mange ganger ennå, og som bare for Block ikke kunne miste sin nyhet. «Hvordan har han oppført seg i dag?» spurte advokaten i stedet for å svare. Før Leni uttalte seg om det, så hun ned på Block og iakttok en stund hvordan han rakte hendene mot henne og badende gned dem mot hverandre. Til slutt nikket hun alvorlig, vendte seg til advokaten og sa: «Han var rolig og flittig.» En gammel kjøpmann, en mann med langt skjegg, bønnfalt en ung pike om et gunstig vitnesbyrd. Om han så også hadde baktanker, ingenting kunne rettferdiggjøre ham i et medmenneskes øyne. Han nedverdiget nesten tilskueren. Slik virket altså advokatens metode, som K. heldigvis ikke hadde vært utsatt for lenge nok til at klienten til slutt glemte hele verden og bare håpet å slepe seg frem til prosessens slutt på denne villveien. Dette var ikke lenger en klient, dette var advokatens hund. Hadde denne befalt ham å krype under sengen som i et hundehull og å bjeffe derfra, ville han ha gjort det med lyst. Som om K. var pålagt å ta alt som ble sagt her, nøyaktig inn i seg, for å anmelde det på et høyere sted og avlegge rapport, hørte han prøvende og overveiende etter. «Hva har han gjort hele dagen?» spurte advokaten. «Jeg har,» sa Leni, «for at han ikke skulle forstyrre meg i arbeidet, stengt ham inne på tjenestejenteværelset, der han jo vanligvis oppholder seg. Gjennom gløtten kunne jeg fra tid til annen se hva han drev med. Han knelte alltid på sengen, hadde skriftene som du har lånt ham, slått opp på vindusbrettet og leste i dem. Det gjorde et godt inntrykk på meg; vinduet fører nemlig bare til en lyssjakt og gir nesten ikke lys. At Block likevel leste, viste meg hvor lydig han er.» «Det gleder meg å høre,» sa advokaten. «Men har han også lest med forståelse?» Block beveget under denne samtalen uavlatelig leppene; åpenbart formulerte han de svarene han håpet på fra Leni. «Det kan jeg naturligvis,» sa Leni, «ikke svare med bestemthet på. I alle fall har jeg sett at ha

n leste grundig. Han har hele dagen lest den samme siden og ført fingeren langs linjene. Hver gang jeg så inn til ham, sukket han, som om lesingen falt ham meget tung. Skriftene du har lånt ham, er sannsynligvis vanskelige å forstå.» «Ja,» sa advokaten, «det er de riktignok. Jeg tror heller ikke at han forstår noe av dem. De skal bare gi ham en anelse om hvor vanskelig den kampen er som jeg fører for hans forsvar. Og for hvem fører jeg denne vanskelige kampen? For — det er nesten latterlig å si det — for Block. Også hva det betyr, skal han lære å begripe. Har han studert uavbrutt?» «Nesten uavbrutt,» svarte Leni, «bare én gang ba han meg om vann å drikke. Da ga jeg ham et glass gjennom luka. Klokken åtte slapp jeg ham så ut og ga ham litt mat.» Block så i forbifarten på K., som om det ble fortalt rosende om ham som også måtte gjøre inntrykk på K. Han syntes nå å ha gode forhåpninger, beveget seg friere og skjøv seg frem og tilbake på knærne. Desto tydeligere var det hvordan han stivnet under advokatens følgende ord. «Du roser ham,» sa advokaten. «Men nettopp det gjør det vanskelig for meg å tale. Dommeren har nemlig ikke uttalt seg gunstig, verken om Block selv eller om hans prosess.» «Ikke gunstig?» spurte Leni. «Hvordan er det mulig?» Block så på henne med et så spent blikk som om han trodde hun hadde evnen til å vende dommerens for lengst uttalte ord til hans fordel. «Ikke gunstig,» sa advokaten. «Han var til og med ubehagelig berørt da jeg begynte å tale om Block. Snakk ikke om Block, sa han. Han er min klient, sa jeg. De lar Dem misbruke, sa han. Jeg anser ikke hans sak for tapt, sa jeg. De lar Dem misbruke, gjentok han. Jeg tror det ikke, sa jeg. Block er flittig i prosessen og alltid opptatt av sin sak. Han bor nesten hos meg for å være à jour. Slik iver finner man ikke alltid. Riktignok er han personlig ikke behagelig, har stygge omgangsformer og er skitten, men i prosessuell henseende er han ulastelig. Jeg sa ulastelig, jeg overdrev med vilje. Da sa han: Block er bare slu. Han har samlet mye erfaring og forstår å trenere prosessen.

Men hans uvitenhet er enda større enn hans sluhet. Hva ville han vel si om han fikk vite at prosessen hans ennå ikke har begynt, om man sa til ham at ikke engang klokkesignalet for prosessens begynnelse har blitt gitt? Rolig, Block, sa advokaten, for Block begynte akkurat å reise seg på usikre knær og ville tydeligvis be om forklaring. Det var første gang advokaten henvendte seg mer utførlig direkte til Block. Med trette øyne så han halvt målløst, halvt ned på Block, som under dette blikket langsomt sank tilbake i knestående. Denne uttalelsen fra dommeren har ingen betydning for deg, sa advokaten. Ikke skrem hvert ord. Hvis det gjentar seg, vil jeg ikke lenger fortelle deg noe. Man kan ikke begynne en setning uten at du ser på en som om din endelige dom nå skulle komme. Skam deg her foran min klient! Du ryster også den tilliten han har til meg. Hva vil du egentlig? Du lever ennå, du står ennå under min beskyttelse. Meningsløs angst! Du har et sted lest at endelig dom i noen tilfeller kommer uforutsett fra en hvilken som helst munn til en hvilken som helst tid. Med mange forbehold er det riktig nok, men like sant er det at angsten din er motbydelig for meg, og at jeg ser i det en mangel på nødvendig tillit. Hva har jeg da sagt? Jeg har gjengitt en dommers uttalelse. Du vet, de forskjellige meningene hoper seg opp om prosedyren til det ugjennomtrengelige. Denne dommeren for eksempel antar at prosessens begynnelse er på et annet tidspunkt enn jeg. En meningsforskjell, ikke noe mer. I et visst stadium av prosessen blir det etter gammel skikk gitt et klokkesignal. Ifølge denne dommerens mening begynner prosessen med det. Jeg kan ikke nå fortelle deg alt som taler mot det, du ville heller ikke forstå det; det får være nok for deg at mye taler mot det. Forlegen fór Block nede med fingrene gjennom pelsen på sengeforlegget; angsten for dommerens uttalelse fikk ham tidvis til å glemme sin egen underdanighet overfor advokaten, han tenkte da bare på seg selv og vendte og dreide på dommerens ord. Block, sa Leni i advarende tone og dro ham litt opp i høyden i kragen. La nå fjellet være og hør på advokaten. K. forsto ikke hvordan advokaten hadde kunnet tenke seg å vinne ham ve

d denne fremvisningen. Hadde han ikke allerede jaget ham bort tidligere, ville han ha oppnådd det gjennom denne scenen.

I DØMEN
K. kom inn i en stor, men smal sal. Det var et rom med lave, buede tak, og veggene var dekket av store, slitte, mørkebrune billedtepper. Midt i rommet var det en tribunelignende forhøyning, og på den sto en liten, lav, tettbygd mann. Han tok imot K. med åpne armer og hilste ham velkommen med håndtrykk. K. så seg om. Det var ingen andre til stede. Rommet så ut som et kontor, men likevel med noe kirkeaktig over seg. Mannen sa: «De er altså tiltalt, hr. K.?» «Ja», svarte K. «Da må jeg be Dem om å legge frem saken. Inntil videre er det bare jeg som tar meg av Dem. De kan stole på meg.» Mannen lo plutselig, og K. ble urolig. Han hadde en hes, nesten knirkende latter, som om han hadde noe i halsen. «De ser litt forvirret ut», sa mannen. «Det er min plikt å hjelpe Dem. Jeg heter Huld. Jeg er advokat. De har sikkert hørt om meg.» «Ja, jeg har hørt om Dem», sa K. «Jeg er advokat Huld», gjentok mannen. «Velkommen.» Han førte K. bort til et skrivebord som sto ved siden av tribuneforhøyningen. De satte seg ned. «De har blitt anklaget», sa Huld. «Det er et faktum, og det må vi ta alvorlig. Men jeg håper å kunne ordne opp i dette. Si meg, har De vært hos en advokat før?» «Nei», sa K. «Det har jeg ikke følt behov for.» «Det er bra», sa Huld. «Det sparer oss for mye bryderi. De fleste tiltalte kommer til meg først når alt er for sent. Men De er tidlig ute. Det er viktig. Forstår De alvoret i Deres situasjon?» «Jeg tror det», sa K. nølende. «Man sier at rettsvesenet er svært omstendelig, og at det ofte er vanskelig å få innsyn i sakens gang. Mennene som arresterte meg, ga meg ikke mange opplysninger.» «Akkurat», sa Huld. «Det er typisk. Men De trenger ikke å bekymre Dem for det. Jeg vil ta meg av alt. De må bare være ærlig mot meg, fortelle alt De vet, og så skal jeg gjøre resten.» K. så på Huld. Han var en liten mann, med et rundt, rødlig ansikt og et glattbarbert hode. Øynene var små og blanke, og nesen var butt. Han hadde en høy, skurrende stemme som var ubehagelig å høre på. «Hvor lenge har De drevet med dette?» spurte K. «I mange år», sa Huld. «Jeg har hjulpet mange mennesker i Deres situasjon. Rettsvesenet er ikke så ugjennomtrengelig som det ser ut til. Det er bare et spørsmål om å kjenne de rette kanalene.» «Kan De gi meg et eksempel på en sak De har ført?» spurte K. Huld lo igjen, den samme hese latteren. «Det er konfidensielt, som De forstår. Men jeg kan si så mye at jeg har hatt stor suksess. Min klient ble frifunnet i en vanskelig sak. Det var en bankdirektør, omtrent på Deres alder. Han var anklaget for underslag, men jeg klarte å bevise hans uskyld.» «Og hva skjedde med ham?» spurte K. «Han lever et lykkelig liv i dag», sa Huld. «Han er gift, har barn, og arbeider igjen i banken.» K. ble stille. Han visste ikke helt hva han skulle tro. Mannen virket pålitelig, men noe ved ham gjorde K. urolig. Kanskje var det latteren, eller måten han så på K. med de små øynene. «Jeg tror jeg vil gi Dem en sjanse», sa K. til slutt. «Men jeg må si at jeg ikke har noen store forhåpninger. Det hele virker så ugjennomtrengelig.» «Det er nettopp derfor De trenger meg», sa Huld. «Men før vi begynner, må vi ordne med papirene. Har De med Dem de dokumentene som ble tatt fra Dem?» «Nei», sa K. «De ble tatt av arrestantene. Jeg har ikke sett dem siden.» «Det er uheldig», sa Huld. «Men ikke uoverkommelig. Jeg vil skaffe dem. For øyeblikket må vi nøye oss med det De kan fortelle meg. Fortell meg alt fra begynnelsen.» Og K. begynte å fortelle. Han fortalte om morgenen da han ble arrestert, om vokterne, om inspektøren, om frøken Bürstner, om onkelen, om rettsforhøret i forsamlingslokalet. Huld lyttet oppmerksomt, uten å avbryte. Av og til nikket han, eller mumlet noe for seg selv. Da K. var ferdig, sa Huld: «De har gjort flere feil. Men de er ikke uopprettelige. Først av alt må De slutte å gå til disse foreløpige forhørene. De er ikke forpliktet til å delta. De er bare en ekstra belastning. For det andre må De finne ut hvem som står bak anklagen. Det er sjelden at en sak starter uten en klager. For det tredje må De begynne å føre en dagbok over alt som skjer, slik at vi har kontroll. Jeg vil gi Dem råd underveis. Er De villig til å følge mine instruksjoner?» K. tenkte seg om. «Ja», sa han til slutt. «Jeg stoler på Dem.» «Godt», sa Huld. «Da begynner vi i morgen. Jeg skal ha en samtale med noen bekjente i rettsvesenet. De må være tålmodig. Saker som dette tar tid.»

K. fikk i oppdrag å vise en italiensk forretningsforbindelse av banken, som var svært viktig for dem og oppholdt seg i byen for første gang, noen kunstminner. Det var et oppdrag som han til andre tider utvilsomt ville ha ansett som ærefullt, men som han nå, da han bare med stor anstrengelse kunne opprettholde sin anseelse i banken, overtok motvillig. Hver time han ble fratatt kontoret, voldte ham bekymring; han kunne riktignok ikke lenger utnytte kontortiden på langt nær som før, han tilbrakte mange timer bare under det nødtørftigste skin av virkelig arbeid, men desto større var hans bekymringer når han ikke var på kontoret. Han trodde da å se hvordan nestlederen, som jo alltid hadde ligget på lur, fra tid til annen kom inn på hans kontor, satte seg ved skrivebordet hans, gjennomsøkte hans dokumenter, tok imot klienter som K. i årevis hadde vært nesten vennskapelig med og fikk dem til å svikte ham, ja kanskje til og med avdekket feil som K. under arbeidet nå alltid så seg truet av fra tusen kanter og som han ikke lenger kunne unngå. Ble han derfor en gang, om enn på den mest utmerkede måte, sendt på et forretningsærend eller til og med på en liten reise — slike oppdrag hadde i det siste hopet seg opp helt tilfeldig — så lå i hvert fall den mistanke nær at man ønsket å fjerne ham en stund fra kontoret og gjennomgå arbeidet hans, eller i det minste at man anså ham for lett å unn være på kontoret. De fleste av disse oppdragene kunne han uten vanskelighet ha avslått, men han våget det ikke, for om hans frykt så bare i det minste var grunnlagt, ville avslaget på oppdraget bety tilståelse av hans angst. Av denne grunn tok han slike oppdrag tilsynelatende likegyldig imot, og han fortiet til og med, da han skulle på en anstrengende to dagers forretningsreise, en alvorlig forkjølelse, for bare ikke å utsette seg for faren for å bli holdt tilbake fra reisen under henvisning til det nettopp rådende regnfulle høstværet. Da han kom tilbake fra denne reisen med voldsom hodepine, fikk han vite at han var bestemt til dagen etter å ledsage den italienske forretningsforbindelsen. Fristelsen til i det minste denne ene gangen å nekte var meget stor, fremfor alt var det man hadde ti

ltenkt ham her, ikke et direkte forretningsrelatert arbeid, men oppfyllelsen av denne sosiale plikten overfor forretningsforbindelsen var i seg selv utvilsomt viktig nok, bare ikke for K., som godt visste at han bare kunne opprettholde seg gjennom arbeidserfaringer, og at det, om han ikke lyktes i det, ville være fullstendig verdiløst om han til og med skulle forhekse denne italieneren uventet; han ville ikke engang for en dag skyves ut av arbeidets sfære, for frykten for ikke å bli sluppet tilbake var for stor, en frykt som han meget nøyaktig erkjente som overdreven, men som likevel trykket ham. I dette tilfellet var det riktignok nesten umulig å finne på en akseptabel innvending, K.s kunnskaper i italiensk var riktignok ikke særlig store, men likevel tilstrekkelige; det avgjørende var imidlertid at K. fra tidligere tid hadde en del kunstneriske kunnskaper, noe som var blitt kjent i banken på en ytterst overdreven måte ved at K. en tid, for øvrig bare av forretningsmessige grunner, hadde vært medlem av foreningen til bevaring av byens kunstminner. Nå var italieneren, som man hadde hørt rykter om, en kunstelsker, og valget av K. som hans ledsager var derfor selvsagt.

Det var en svært regnfull og stormfull morgen da K., full av ergrelse over dagen som ventet ham, allerede Kl. 7 kom inn på kontoret for i det minste å få gjort unna noe arbeid før besøket skulle frarøve ham alt. Han var meget trøtt, for han hadde tilbrakt halve natten med å studere en italiensk grammatikk for å forberede seg litt, vinduet, som han i det siste altfor ofte pleide å sitte ved, tiltrakk ham mer enn skrivebordet, men han motsto fristelsen og satte seg til arbeid. Dessverre kom nettopp tjeneren inn og meldte at direktøren hadde sendt ham for å se om prokuristen allerede var her; var han her, skulle han være så vennlig å komme over i resepsjonsværelset, herren fra Italia var allerede kommet. «Jeg kommer straks,» sa K., stakk en liten ordbok i lommen, tok et album over byens severdigheter, som han hadde forberedt for den fremmede, under armen og gikk gjennom nestlederens kontor inn i direktørens rom. Han var lykkelig over å ha kommet så tidlig på kontoret og kunne stå til rådighet med en gang, noe som vel ingen hadde forventet alvorlig. Nestlederens kontor var naturligvis fremdeles tomt som i dypeste natt, sannsynligvis hadde tjeneren også kalt ham til resepsjonsværelset, men det hadde vært resultatløst. Da K. trådte inn i resepsjonsværelset, reiste de to herrene seg fra de dype lenestolene. Direktøren smilte vennlig, tydeligvis var han meget glad over K.s komme, han forestilte dem straks, italieneren trykket K. kraftig i hånden og omtalte leende en eller annen som en tidligoppståer, K. forsto ikke nøyaktig hvem han mente, det var dessuten et underlig ord, hvis mening K. først etter en stund gjettet. Han svarte med noen glatte setninger, som italieneren igjen tok imot leende, mens han flere ganger strøk seg med nervøs hånd over sitt gråblå buskete overskjegg. Dette skjegget var tydeligvis parfymert, man var nesten fristet til å nærme seg og lukte. Da alle hadde satt seg og en liten innledende samtale begynte, merket K. med stort ubehag at han forsto italieneren bare bruddstykkevis. Når han snakket helt rolig, forsto han ham nesten fullstendig, men det var bare sjeldne unntak, for det meste strømmet talen ut av munnen hans, han ristet på hodet som av lys

t over det. Ved slike taler innviklet han seg regelmessig i en eller annen dialekt, som for K. ikke lenger hadde noe italiensk ved seg, men som direktøren ikke bare forsto, men også talte, noe K. riktignok kunne ha forutsett, for italieneren stammet fra Sør-Italia, hvor også direktøren hadde vært noen år. I alle fall erkjente K. at muligheten til å forstå seg med italieneren var tatt fra ham for det meste, for også hans fransk var bare vanskelig å forstå, dessuten skjulte skjegget leppebevegelsene, hvis anskuelse kanskje ville ha hjulpet til forståelsen. K. begynte å forutse mange ubehageligheter, foreløpig ga han opp å ville forstå italieneren — i nærvær av direktøren, som forsto ham så lett, ville det være unødvendig anstrengelse — og han innskrenket seg til å betrakte ham fordøyelig, hvordan han hvilte dypt og dog lett i lenestolen, hvordan han titt og ofte nappet i sin korte, skarpskårne jakke og hvordan han en gang med løftede armer og løse bevegelige hender prøvde å fremstille noe som K. ikke kunne begripe, til tross for at han bøyde seg frem og ikke tok hendene ut av syne. Til slutt gjorde den tidligere trettheten seg gjeldende hos K., som ellers ubeskjeftiget, bare mekanisk fulgte talens frem og tilbake med blikket, og han overrasket seg selv en gang med forskrekkelse, heldigvis fremdeles tidsnok, til at han i åndsfraværelsen nettopp hadde tenkt å reise seg, snu seg og gå bort. Endelig så italieneren på klokken og spratt opp. Etter å ha tatt avskjed med direktøren, presset han seg inntil K., og det så tett at K. måtte skyve lenestolen sin tilbake for å kunne bevege seg. Direktøren, som sikkert på K.s øyne hadde gjenkjent nøden han var i overfor denne italieneren, blandet seg inn i samtalen, og det så klokt og så fint at det hadde utseende av at han bare føyde til små råd, mens han i virkeligheten alt det italieneren, uuttømmelig avbrytende hans tale, fremførte, på kortest mulig måte gjorde forståelig for K. K. fikk av ham vite at italieneren foreløpig hadde noen forretninger å besørge, at han dessverre også i det hele bare hadde liten tid, at han heller ikke på noen måte hadde til hensikt hurtig å løpe gjennom alle severdighetene, men at han snarere — do

g bare om K. samtykket, hos ham alene lå avgjørelsen — hadde besluttet seg til bare å besiktige domkirken, men dette grundig. Han gledet seg umåtelig til å kunne foreta denne besiktigelsen i følge med en så lærd og elskverdig mann — dermed var K. ment, som ikke var opptatt med noe annet enn å overhøre italieneren og raskt oppfatte direktørens ord — og han ba ham, om timen passet ham, om to timer, omtrent Kl. 10, å innfinne seg i domkirken. Han håpet selv å kunne være der sikkert på denne tiden. K. svarte noe passende, italieneren trykket først direktørens, så K.s, så igjen direktørens hånd og gikk, fulgt av begge, bare halvt vendt mot dem, i tale fremdeles ikke opphørende, mot døren. K. ble så en liten stund sammen med direktøren, som i dag så særlig lidende ut. Han mente å måtte unnskylde seg på en eller annen måte overfor K. og sa — de sto fortrolig nær hverandre — først hadde han hatt til hensikt selv å gå med italieneren, men så — han ga ingen nærmere grunn — hadde han bestemt seg for heller å sende K. Om han ikke forsto italieneren med en gang, måtte han ikke la seg forbløffe av det, forståelsen kom meget raskt, og om han enn skulle la mye være uforstått overhodet, så var det heller ikke så ille, for for italieneren var det ikke så viktig å bli forstått. For øvrig var K.s italiensk overraskende godt og han ville sikkert utmerket greie saken. Dermed var K. avskjediget. Tiden som ennå var fri, tilbrakte han med å skrive ut av ordboken sjeldne vokabularer som han trengte til føringen i domkirken. Det var et ytterst besværlig arbeid, tjenere kom med posten, funksjonærer kom med forskjellige henvendelser og ble stående, siden de så K. opptatt, ved døren, men rørte seg ikke bort før K. hadde hørt på dem, nestlederen lot det ikke gå seg forbi å forstyrre K., kom flere ganger inn, tok ordboken ut av hånden på ham og bladde helt åpenbart meningsløst i den, selv klienter dukket, når døren åpnet seg, i halvmørket i forværelset opp og bukket nølende, de ville gjøre seg bemerket, men var ikke sikre på om de ble sett — alt dette beveget seg om K. som om midtpunkt, mens han selv satte sammen ordene han trengte, deretter søkte i ordboken, så skrev ut, så øvde seg i deres u

ttale og endelig forsøkte å lære dem utenat. Hans tidligere gode hukommelse syntes imidlertid å ha forlatt ham helt, noen ganger ble han så rasende på italieneren, som forårsaket ham denne anstrengelsen, at han begravde ordboken under papirer med den faste beslutning ikke å forberede seg mer, men så innså han at han likevel ikke kunne gå stum opp og ned med italieneren foran kunstverkene i domkirken, og han trakk med enda større raseri ordboken frem igjen.

Akkurat Kl. halv ti, da han ville gå, kom en telefonisk oppringning, Leni ønsket ham god morgen og spurte om hans befinnende, K. takket hastig og bemerket at han umulig kunne innlate seg i en samtale nå, for han måtte i domkirken. «I domkirken?» spurte Leni. «Ja visst, i domkirken.» «Hvorfor da i domkirken?» sa Leni. K. søkte å forklare det kort for henne, men knapt hadde han begynt, før Leni plutselig sa: «De jager deg.» Medynk, som han verken hadde fremprovosert eller forventet, tålte K. ikke, han tok avskjed med to ord, men sa dog, mens han la røret på plass, halvt til seg, halvt til den fjerne piken, som ikke lenger hørte det: «Ja, de jager meg.»

Men det var allerede sent, det var nesten fare for at han ikke skulle komme tidsnok. Han kjørte dit i bil, i siste øyeblikk hadde han husket albumet som han om morgenen ikke hadde funnet anledning til å overrekke og som han derfor tok med nå. Han holdt det på knærne og trommet urolig på det under hele turen. Regnet var blitt svakere, men det var fuktig, kjølig og mørkt, man ville i domkirken få lite å se, men derimot ville K.s forkjølelse sikkert bli mye verre som følge av den lange ståingen på de kalde flisene.

Domkirkens plass var helt tom, K. husket at han allerede som lite barn hadde lagt merke til at i husene på denne trange plassen var nesten alle vindusforhengene nede. I dagens vær var det riktignok mer forståelig enn ellers. Også i domkirken syntes det å være tomt, det falt naturligvis ingen inn å komme hit nå. K. løp gjennom begge sideskipene, han traff bare en gammel kvinne som, innhyllet i et varmt sjal, knelte foran et Mariabilde og så opp på det. På avstand så han så en haltende kirketjener forsvinne i en dør i muren. K. var kommet presis, akkurat da han trådte inn, hadde det slått ti, italieneren var imidlertid ennå ikke her. K. gikk tilbake til hovedinngangen, sto der en stund ubesluttsom og gikk så i regnet en runde rundt domkirken for å se om italieneren kanskje ventet ved en eller annen sideinngang. Han var ikke å finne noe sted. Hadde direktøren kanskje misforstått tidsangivelsen? Hvordan kunne man heller forstå dette mennesket riktig. Men hvordan det enn forholdt seg, måtte K. i hvert fall først vente en halv time på ham. Da han var trett, ville han sette seg, han gikk igjen inn i domkirken, fant på et trinn en liten teppelignende fille, dro den med tåspissen bort til en nærliggende benk, svøpte seg fastere i kappen, slo opp kragen og satte seg. For å fordrive tiden slo han opp albumet, bladde litt i det, men måtte snart holde opp, for det ble så mørkt at da han så opp, kunne han knapt skjelne noen enkeltdetaj i det nære sideskipet.

I det fjerne funklet på hovedalteret en stor trekant av lys, K. kunne ikke med bestemthet si om han hadde sett den tidligere. Kanskje var de først blitt tent nå. Kirketjenerne er profesjonelle snikere, man legger ikke merke til dem. Da K. tilfeldigvis snudde seg, så han ikke langt bak seg et høyt, kraftig lys festet til en søyle som også brant. Så vakkert det enn var, var det helt utilstrekkelig til belysning av alterbildene som for det meste hang i mørket på sidealtrene, det økte snarere mørket. Det var både fornuftig og uhøflig av italieneren at han ikke var kommet, det ville ikke vært noe å se, man ville måttet nøye seg med å avsøke noen bilder tommevis med K.s elektriske lommelykt. For å prøve hva man kunne vente seg av det, gikk K. bort til et nærliggende lite sidekapell, gikk opp noen trinn til et lavt marmorrekkverk, og bøyd over det belyste han alterbildet med lykten. Forstyrrende svevet evighetslyset foran. Det første K. så og delvis gjettet, var en stor, pansret ridder som var fremstilt ytterst i bildets kant. Han støttet seg på sverdet som han hadde stukket ned i den nakne jorden foran seg — bare noen gresstrå stakk her og der frem. Han syntes oppmerksomt å betrakte en hendelse som utspilte seg foran ham. Det var forunderlig at han ble stående slik og ikke nærmet seg. Kanskje var han bestemt til å stå vakt. K., som lenge ikke hadde sett noen bilder, betraktet ridderen en god stund, til tross for at han stadig måtte blunke med øynene fordi han ikke tålte det grønne lyset fra lykten. Da han så lot lyset gli over den øvrige delen av bildet, fant han en gravleggelse av Kristus i vanlig fremstilling, det var for øvrig et nyere bilde. Han stakk lykten i lommen og vendte tilbake til plassen sin.

Det var nå sannsynligvis unødvendig å vente på italieneren, ute var det sikkert strømmende regn, og da det ikke var så kaldt her som K. hadde ventet, bestemte han seg foreløpig for å bli her. I nærheten var den store prekestolen, på det lille runde taket var det halvt liggende anbrakt to tomme gullkors som krysset hverandre med ytterste spiss. Ytterveggen på brystningen og overgangen til den bærende søylen var dannet av grønne løvverk som små engler grep inn i, snart livlig, snart hvilende. K. trådte frem foran prekestolen og undersøkte den fra alle sider, bearbeidelsen av steinen var overmåte omhyggelig, det dype mørket mellom løvverket og bak det syntes som fanget inn og holdt fast, K. la hånden i en slik åpning og følte så forsiktig på steinen, av denne prekestolens eksistens hadde han hittil ikke visst noe. Da la han tilfeldig merke til bak den neste benkeraden en kirketjener som sto der i en hengende, foldet svart kjole, i venstre hånd holdt han en snusdåse og betraktet ham. «Hva vil den mannen?» tenkte K. «Er jeg mistenkelig for ham? Vil han ha et drikkepenger?» Men da kirketjeneren så seg sett av K., pekte han med høyre hånd, mellom to fingre holdt han ennå en pris snus, i en eller annen ubestemt retning. Hans oppførsel var nesten uforståelig, K. ventet ennå et øyeblikk, men kirketjeneren holdt ikke opp med å peke på noe med hånden og bekreftet det ytterligere med nikk. «Hva vil han da?» spurte K. lavt, han våget ikke å rope her; men så trakk han pengepungen og trengte seg gjennom den nærmeste benken for å komme bort til mannen. Men denne gjorde straks en avvergende bevegelse med hånden, trakk på skuldrene og humpet av gårde. Med en lignende gangart som dette hastige humpingen hadde K. som barn forsøkt å etterligne ridning på hester. «Et barnslig gammelt menneske,» tenkte K., «forstanden hans rekker bare til kirketjeneste lenger. Hvordan han blir stående når jeg står, og hvordan han lurer på om jeg vil gå videre.» Smilende fulgte K. den gamle gjennom hele sideskipet nesten helt opp til høyden av hovedalteret, den gamle holdt ikke opp med å peke på noe, men K. snudde seg med vilje ikke, pekingen hadde ikke annet formål enn å bringe ham bort fra sporet av d

en gamle. Til slutt lot han virkelig ham være, han ville ikke skremme ham for mye, og han ville heller ikke helt fordrive synet av ham i tilfelle italieneren likevel skulle komme.

Da han trådte inn i hovedskipet for å finne plassen sin hvor han hadde lagt igjen albumet, la han merke til ved en søyle nesten inntil benkene ved alterkoret en liten sideprekestol, helt enkel, av naken, blek stein. Den var så liten at den på avstand syntes som en ennå tom nisje bestemt til å romme en statue. Presten kunne sikkert ikke ta et fullt skritt tilbake fra brystningen. Dessuten begynte steinhvelvingen over prekestolen uvanlig dypt og steg riktignok uten noen pryd, men så buet i høyden at en mann av middels høyde ikke kunne stå oppreist der, men stadig måtte bøye seg frem over brystningen. Det hele syntes bestemt til kval for presten, det var uforståelig hva man trengte denne prekestolen til, siden man jo hadde den andre store og så kunstferdig smykket til rådighet.

K. ville sikkert heller ikke ha lagt merke til denne lille prekestolen hvis det ikke ovenfor hadde vært festet en lampe, slik som man pleier å stille frem kort før en preken. Skulle det nå kanskje holdes en preken? I den tomme kirken? K. så ned trappen som, inntil søylen, førte til prekestolen og var så smal som om den ikke skulle være for mennesker, men bare til pynt for søylen. Men nede ved prekestolen, K. smilte av forbauselse, sto virkelig presten, holdt hånden på rekkverket, rede til å stige opp, og så på K. Så nikket han helt lett med hodet, hvorpå K. korset seg og bøyde seg, noe han burde ha gjort tidligere. Presten ga seg et lite sving og steg med korte, raske skritt opp på prekestolen. Skulle det virkelig begynne en preken? Var kanskje kirketjeneren likevel ikke så helt fra forstanden, og hadde han villet drive K. bort til presten, noe som riktignok i den tomme kirken hadde vært ytterst nødvendig. Forresten fantes det jo et sted foran et Mariabilde en gammel kvinne som også burde ha kommet. Og hvis det skulle være en preken, hvorfor ble den ikke innledet av orgelet? Men det forble stille og blinket bare svakt fra mørket i sin store høyde.

K. tenkte på om han ikke nå skulle fjerne seg i all hast; hvis han ikke gjorde det nå, var det ingen utsikt til at han kunne gjøre det under prekenen, han måtte da bli så lenge den varte, på kontoret mistet han så mye tid, å vente på italieneren var han for lengst ikke lenger forpliktet til, han så på klokken, den var 11. Men kunne det virkelig holdes preken? Kunne K. alene utgjøre menigheten? Hva om han hadde vært en fremmed som bare ville besiktige kirken? I grunnen var han ikke annet heller. Det var meningsløst å tenke på at det skulle prekes, nå klokken 11, på en hverdag i det grusomste været. Presten — en prest var det utvilsomt, en ung mann med glatt, mørkt ansikt — gikk åpenbart bare opp for å slukke lampen som var tent ved en feiltakelse.

Men det var ikke slik, presten prøvde snarere lyset og skrudde det ennå litt opp, så snudde han seg langsomt mot brystningen som han fattet foran i den kantede innfatningen med begge hender. Slik sto han en stund og så seg om uten å bevege hodet. K. hadde veket et godt stykke tilbake og lente seg med albuene mot den fremste kirkebenken. Med usikre øyne så han et eller annet sted, uten å bestemme stedet nøyaktig, kirketjeneren som med krum rygg satt fredelig sammenkrøpen som etter fullført oppgave. For en stillhet rådet det nå i domkirken! Men K. måtte forstyrre den, han hadde ikke til hensikt å bli her; hvis det var prestens plikt å preke på et bestemt tidspunkt uten hensyn til omstendighetene, så kunne han gjøre det, det ville også lykkes uten K.s medvirkning, likesom K.s nærvær sikkert ikke ville øke virkningen. Langsomt satte altså K. seg i bevegelse, følte seg frem på tærne langs benken, kom så ut i den brede hovedveien og gikk også der helt uforstyrret, bortsett fra at steingulvet ga gjenlyd under det letteste skritt og hvelvingene svakt, men uavbrutt, i mangfoldig, regelmessig fremadskriden ga gjenklang. K. følte seg litt forlatt da han der, kanskje iakttatt av presten, gikk alene mellom de tomme benkene, også syntes ham størrelsen av domkirken å ligge nettopp på grensen av det som var til å tåle for mennesker. Da han kom til den tidligere plassen, grep han formelig uten videre opphold etter albumet som lå igjen der og tok det med seg. Nesten hadde han forlatt benkeområdet og nærmet seg det frie rommet som lå mellom dem og utgangen, da han for første gang hørte prestens stemme. En mektig, øvet stemme. Hvor den gjennomtrengte den til dens mottagelse beredte domkirken! Men det var ikke menigheten presten ropte på, det var helt tydelig og det fantes ingen utveier, han ropte: Josef K.!

K. nølte og så ned i gulvet. Foreløpig var han ennå fri, han kunne fortsette å gå og gjennom en av de tre små mørke tredørene som ikke var langt unna, stikke av. Det ville bare bety at han ikke hadde forstått, eller at han riktignok hadde forstått, men ikke brydde seg om det. Hvis han derimot snudde seg, var han fanget, for da hadde han tilstått at han hadde forstått godt, at han virkelig var den som ble ropt på, og at han også ville følge. Hadde presten ropt igjen, ville K. sikkert ha gått videre, men siden alt forble stille, så lenge K. ennå ventet, dreide han likevel litt på hodet, for han ville se hva presten nå gjorde. Han sto rolig på prekestolen som før, men det var tydelig å se at han hadde merket K.s hodedreining. Det ville ha vært et barnslig gjemsel om K. nå ikke hadde snudd seg helt om. Han gjorde det og ble av presten vinket nærmere med fingeren. Da nå alt kunne skje åpent, løp han – han gjorde det også av nysgjerrighet og for å forkorte saken – med lange, flaksende skritt mot prekestolen. Ved de første benkene stoppet han, men presten syntes avstanden var for stor; han strakte hånden ut og pekte med den skarpt senkede pekefingeren på et sted like foran prekestolen. K. fulgte også dette; han måtte på dette stedet bøye hodet langt tilbake for å se presten. «Du er Josef K.,» sa presten og løftet en hånd på brystningen i en ubestemt bevegelse. «Ja,» sa K.; han tenkte på hvor åpent han tidligere alltid hadde nevnt navnet sitt; på en tid hadde det blitt en byrde for ham; også kjente nå folk navnet hans som han traff for første gang; hvor fint var det ikke å presentere seg først og deretter bli kjent. «Du er anklaget,» sa presten særlig lavt. «Ja,» sa K., «man har underrettet meg om det.» «Da er du den jeg søker,» sa presten. «Jeg er fengselspresten.» «Å jaså,» sa K. «Jeg har latt deg kalle hit,» sa presten, «for å snakke med deg.» «Det visste jeg ikke,» sa K. «Jeg er kommet hit for å vise en italiener domen.» «La det uvesentlige være,» sa presten. «Hva holder du i hånden? Er det en bønnebok?» «Nei,» svarte K., «det er et album over byens severdigheter.» «Legg det fra deg,» sa presten. K. kastet det så hardt fra seg at det slo opp og med knuste blader skl

ed et stykke bortover gulvet. «Vet du at prosessen din står dårlig?» spurte presten. «Det synes jeg også,» sa K. «Jeg har gjort meg all mulig umak, men så langt uten resultat. Riktignok har jeg ennå ikke fullført innlegget.» «Hvordan forestiller du deg slutten?» spurte presten. «Før trodde jeg at den måtte ende godt,» sa K., «nå tviler jeg selv av og til. Jeg vet ikke hvordan det vil ende. Vet du det?» «Nei,» sa presten, «men jeg frykter at det vil ende dårlig. Man anser deg for skyldig. Prosessen din kommer kanskje ikke en gang forbi en lavere rett. Man anser i hvert fall foreløpig din skyld for bevist.» «Men jeg er ikke skyldig,» sa K. «Det er en misforståelse. Hvordan kan et menneske i det hele tatt være skyldig? Vi er da alle mennesker her, den ene som den andre.» «Det er riktig,» sa presten, «men slik pleier de skyldige å tale.» «Har også du en fordom mot meg?» spurte K. «Jeg har ingen fordom mot deg,» sa presten. «Jeg takker deg,» sa K. «Alle de andre derimot, som deltar i prosedyren, har en fordom mot meg. De påfører også de uinnvidde den. Min stilling blir stadig vanskeligere.» «Du misforstår kjensgjerningene,» sa presten. «Dommen kommer ikke med ett, prosedyren går gradvis over i dommen.» «Så det er altså slik,» sa K. og senket hodet. «Hva vil du gjøre heretter i din sak?» spurte presten. «Jeg vil ennå søke hjelp,» sa K. og løftet hodet for å se hvordan presten bedømte det. «Det finnes ennå visse muligheter som jeg ikke har utnyttet.» «Du søker for mye fremmed hjelp,» sa presten misbilligende, «og særlig hos kvinner. Merker du da ikke at det ikke er den sanne hjelpen?» «Noen ganger og til og med ofte kunne jeg gi deg rett,» sa K., «men ikke alltid. Kvinnene har stor makt. Hvis jeg kunne få noen kvinner jeg kjenner til å arbeide felles for meg, måtte jeg bryte igjennom. Særlig ved denne retten, som nesten bare består av kvinnejegere. Vis en undersøkelsesdommer en kvinne på avstand, og han overkjører, for bare å komme tidsnok frem, rettsbordet og den anklagede.» Presten bøyde hodet mot brystningen; først nå syntes overbygningen på prekestolen å trykke ham ned. Hva slags uvær måtte det være ute? Dette var ikke lenger en grå dag, dette var allerede dyp natt

. Ingen glassmalerier i de store vinduene var i stand til å bryte den mørke veggen, ikke en gang med et skjær. Og nettopp nå begynte kirketjeneren å slukke lysene på hovedalteret ett etter ett. «Er du sint på meg?» spurte K. presten. «Du vet kanskje ikke hva slags rett du tjener.» Han fikk intet svar. «Det er da bare mine erfaringer,» sa K. Ovenfor forble det fremdeles stille. «Jeg ville ikke fornærme deg,» sa K. Da ropte presten ned til K.: «Ser du da ikke to skritt foran deg?» Det var ropt i sinne, men samtidig som av en som ser noen falle og fordi han selv er forskrekket, roper uforsiktig uten vilje.

Nå tidde begge lenge. Sikkert kunne presten i mørket som rådet nede, ikke se K. nøyaktig, mens K. så presten tydelig i lyset fra den lille lampen. Hvorfor kom ikke presten ned? En preken hadde han jo ikke holdt, men bare meddelt K. noe som, hvis han tok det nøye, sannsynligvis ville skade mer enn gagne. Det syntes imidlertid som K. ikke tvilte på prestens gode hensikt; det var ikke umulig at han, om han kom ned, ville forlike seg med ham; det var ikke umulig at han fikk av ham et avgjørende og akseptabelt råd, som for eksempel ville vise ham, ikke hvordan prosessen kunne påvirkes, men hvordan man kunne bryte ut av prosessen, hvordan man kunne omgå den, hvordan man kunne leve utenfor prosessen. Denne muligheten måtte finnes; K. hadde i den siste tiden ofte tenkt på den. Men visste presten en slik mulighet, ville han kanskje, om man ba ham om det, røpe den, til tross for at han selv tilhørte retten, og til tross for at han, da K. angrep retten, hadde undertrykt sitt milde vesen og til og med skreket til K.

«Vil du ikke komme ned?» sa K. «Det er da ingen preken å holde. Kom ned til meg.» «Nå kan jeg allerede komme,» sa presten; han angret kanskje sitt skrik. Mens han løste lampen fra kroken, sa han: «Jeg måtte først tale til deg på avstand. Ellers lar jeg meg for lett påvirke og glemmer min tjeneste.»

K. ventet på ham nede ved trappen. Presten rakte ham allerede fra et øvre trinn i nedstigningen hånden. «Har du litt tid for meg?» spurte K. «Så mye tid som du trenger,» sa presten og rakte K. den lille lampen, så han skulle bære den. Selv på nært hold forsvant ikke en viss høytidelighet fra hans vesen. «Du er meget vennlig mot meg,» sa K. De gikk side om side i det mørke sideskipet frem og tilbake. «Du er et unntak blant alle som hører til retten. Jeg har mer tillit til deg enn til noen av dem, så mange jeg allerede kjenner. Med deg kan jeg tale åpent.» «Bedra deg ikke,» sa presten. «Hvori skulle jeg da bedra meg?» spurte K. «I retten bedrar du deg,» sa presten, «i de innledende skriftene til loven heter det om dette bedraget: For loven står en dørvokter. Til denne dørvokteren kommer en mann fra landet og ber om adgang til loven. Men dørvokteren sier at han ikke kan innvilge ham adgang nå. Mannen overveier og spør da om han altså senere vil få adgang. «Det er mulig,» sier dørvokteren, «men nå ikke.» Siden porten til loven står åpen som alltid og dørvokteren trer til side, bøyer mannen seg for å se gjennom porten inn i det indre. Da dørvokteren merker det, ler han og sier: «Hvis det lokker deg så, prøv likevel å gå inn til tross for mitt forbud. Merk deg: jeg er mektig. Og jeg er bare den nederste dørvokteren. Fra sal til sal står det dørvoktere, den ene mektigere enn den andre. Allerede synet av den tredje kan ikke en gang jeg tåle.» Slike vanskeligheter hadde mannen fra landet ikke ventet; loven skal vel være tilgjengelig for enhver og alltid, tenker han, men da han nå ser nøyere på dørvokteren i hans pelsfrakk, hans store spisse nese, det lange, tynne, svarte, tartariske skjegget, beslutter han seg likevel for heller å vente til han får tillatelse til å tre inn. Dørvokteren gir ham en skammel og lar ham sette seg ved siden av døren. Der sitter han i dager og år. Han gjør mange forsøk på å slippe inn og utmatter dørvokteren med sine bønner. Dørvokteren stiller ofte små forhør med ham, spør ham om hans hjemsted og om mangt annet; det er imidlertid uinteresserte spørsmål, slik store herrer stiller, og til slutt sier han ham stadig igjen at han ennå ikke kan slip

pe ham inn. Mannen, som har utrustet seg med mye for reisen, bruker alt, om det så er aldri så verdifullt, for å bestikke dørvokteren. Denne tar riktignok imot alt, men sier samtidig: «Jeg tar bare imot det, så du ikke skal tro å ha forsømt noe.» I løpet av de mange årene iakttar mannen dørvokteren nesten uavbrutt. Han glemmer de andre dørvokterne, og denne første synes ham å være det eneste hinderet for adgang til loven. Han forbanner det uheldige tilfellet de første årene høyt, senere, når han blir gammel, mumler han bare for seg selv. Han blir barnslig, og da han i det årelange studiet av dørvokteren også har lært å kjenne loppene i pelskragen hans, ber han også loppene om å hjelpe ham og omstemme dørvokteren. Til slutt blir hans syn svakt, og han vet ikke om det virkelig blir mørkere omkring ham, eller om bare øynene bedrar ham. Men likevel ser han nå i mørket en glans som uutslukkelig strømmer ut fra lovens dør. Nå lever han ikke lenge. Før sin død samles i hans hode alle erfaringer fra hele tiden til ett spørsmål som han hittil ikke har stilt til dørvokteren. Han vinker til ham, da han ikke lenger kan rette opp sin stivnende kropp. Dørvokteren må bøye seg dypt ned til ham, for størrelsesforskjellene har forandret seg meget til mannens ugunst. «Hva vil du da ennå vite?» spør dørvokteren, «du er umettelig.» «Alle streber da etter loven,» sier mannen, «hvordan kommer det seg at i alle disse årene har ingen uten meg bedt om adgang?» Dørvokteren forstår at mannen allerede er ved slutten, og for å nå hans svekkede hørsel brøler han til ham: «Her kunne ingen annen få adgang, for denne inngangen var bare bestemt for deg. Jeg går nå og lukker den.»

«Portneren har altså narret mannen,» sa K. straks, sterkt tiltrukket av historien. «Vær ikke forhastet,» sa presten, «overta ikke andres mening ukritisk. Jeg har fortalt deg historien ordrett slik den står i skriften. Det står ingenting om bedrag der.» «Men det er jo klart,» sa K., «og din første tolkning var helt riktig. Portneren kom med den befriende meddelelsen først da den ikke lenger kunne hjelpe mannen.» «Han ble ikke spurt tidligere,» sa presten, «tenk også på at han bare var portner og som sådan utførte han sin plikt.» «Hvorfor tror du at han utførte sin plikt?» spurte K., «han utførte den ikke. Hans plikt var kanskje å holde alle fremmede unna, men denne mannen, som inngangen var bestemt for, burde han ha sluppet inn.» «Du har ikke nok respekt for skriften og forandrer historien,» sa presten. «Historien inneholder to viktige forklaringer fra portneren om adgangen til loven, en i begynnelsen og en i slutten. Det ene stedet lyder: at han ikke kan gi ham adgang nå, og det andre: denne inngangen var bare bestemt for deg. Hvis det var en motsetning mellom disse to forklaringene, ville du ha rett og portneren ville ha narret mannen. Men det er ingen motsetning. Tvert imot, den første forklaringen peker faktisk mot den andre. Man kan nesten si at portneren gikk ut over sin plikt ved å love mannen en fremtidig mulighet for adgang. På den tiden så det ut til at det bare var hans plikt å avvise mannen, og faktisk undrer mange skriftfortolkere seg over at portneren i det hele tatt ga den hentydningen, for han synes å være nøye og våker strengt over sitt embete. I mange år forlater han ikke sin post og lukker først porten helt til slutt; han er svært bevisst sin tjenestes viktighet, for han sier: «Jeg er mektig,» han har ærefrykt for overordnede, for han sier: «Jeg er bare den nederste portner,» han er ikke snakkesalig, for i løpet av de mange årene stiller han bare, som det heter, «deltakelsesløse spørsmål», han er ikke bestikkelig, for om en gave sier han: «Jeg tar bare imot den for at du ikke skal tro at du har forsømt noe,» han lar seg verken rire eller oppbringe når det gjelder pliktoppfyllelse, for det heter om mannen at «han utmatter portneren med sine bønn

er»; endelig tyder også hans ytre på en pedantisk karakter, den store spisse nesen og det lange, tynne, svarte, tartariske skjegget. Kan det finnes en mer plikttro portner? Men det blander seg inn andre trekk hos portneren som er svært gunstige for den som ber om adgang, og som gjør det forståelig at han i den hentydningen om en fremtidig mulighet kunne gå noe ut over sin plikt. Det er nemlig ikke til å nekte at han er litt enfoldig og i sammenheng dermed litt innbilsk. Selv om hans uttalelser om sin makt og om de andre portnernes makt og om deres til og med for ham uutholdelige syn — jeg sier, selv om alle disse uttalelsene i seg selv kan være riktige, viser likevel måten han fremfører dem på at hans oppfatning er fordunklet av enfold og overlegenhet. Fortolkerne sier hertil: «Riktig oppfatning av en sak og misforståelse av samme sak utelukker ikke hverandre fullstendig.» I hvert fall må man anta at dette enfold og denne overlegenhet, uansett hvor ubetydelig de måtte ytre seg, likevel svekker bevoktningen av inngangen, det er brist i portnerens karakter. Dertil kommer at portneren av naturen synes å være vennlig, han er slett ikke alltid embetsperson. Allerede i de første øyeblikkene gjør han den spøken at han inviterer mannen til å tre inn til tross for det uttrykkelig opprettholdte forbudet; så viser han ham ikke bort, men gir ham, som det heter, en krakk og lar ham sette seg ved siden av døren. Tålmodigheten som han gjennom alle årene utholder mannens bønner, de små forhørene, mottakelsen av gavene, den fornemhet hvormed han tillater at mannen ved siden av ham høyt forbanner det uheldige tilfellet som har plassert portneren her — alt dette tyder på medfølelse. Ikke enhver portner ville ha handlet slik. Og til slutt bøyer han seg enda på et vink dypt ned til mannen for å gi ham anledning til å stille det siste spørsmålet. Bare en svak utålmodighet — portneren vet jo at alt er forbi — uttaler seg i ordene: «Du er umettelig.» Noen går enda lenger i denne forklaringen og mener at ordene «Du er umettelig» uttrykker en slags vennskapelig beundring, som riktignok ikke er fri for nedlatenhet. I hvert fall tegner portnerens skikkelse seg annerledes enn du tror.» «Du

kjenner historien bedre enn meg og over lengre tid,» sa K. De var stille en stund. Så sa K.: «Du tror altså at mannen ikke ble narret?» «Misforstå meg ikke,» sa presten, «jeg viser deg bare de meningene som finnes om dette. Du må ikke bry deg for mye om meninger. Skriften er uforanderlig, og meningene er ofte bare et uttrykk for fortvilelsen over den. I dette tilfellet finnes det til og med en mening som går ut på at det er portneren som er den lurtе.» «Det er en vidtrekkende mening,» sa K. «Hvordan begrunnes den?» «Begrunnelsen,» svarte presten, «tar utgangspunkt i portnerens enfold. Man sier at han ikke kjenner det indre av loven, men bare veien som han stadig må gå foran inngangen. Forestillingene han har om det indre, anses som barnslige, og man antar at han selv frykter det han vil skremme mannen med. Ja, han frykter det mer enn mannen, for denne vil jo ikke annet enn å tre inn, selv etter at han har hørt om de skrekkelige portnerne i det indre; portneren derimot vil ikke tre inn, i det minste får man ikke vite noe om det. Andre sier riktignok at han må ha vært inne i det indre, for han er jo en gang tatt opp i lovens tjeneste, og det kan bare ha skjedd i det indre. Dertil kan man svare at han godt kan ha blitt utpekt til portner gjennom et kall fra det indre, og at han i det minste neppe har vært dypt inne i det indre, siden han allerede ikke kan tåle synet av den tredje portneren. Dessuten fortelles det heller ikke at han i løpet av de mange årene har fortalt noe som helst om det indre, bortsett fra bemerkningen om portnerne. Det kan være forbudt for ham, men heller ikke om forbudet har han fortalt. Av alt dette slutter man at han ikke vet noe om det indres utseende og betydning, og at han befinner seg i en villfarelse. Men også om mannen fra landet skal han være i villfarelse, for han er underordnet denne mannen og vet det ikke. At han behandler mannen som en underordnet, ser man av mange ting som du sikkert husker. At han faktisk er underordnet ham, skal etter denne meningen være like tydelig. Først og fremst er den frie overordnet den bundne. Mannen er faktisk fri, han kan gå hvor han vil, bare adgangen til loven er forbudt ham, og det dessuten bare av

en enkelt person, av portneren. Når han setter seg på krakken ved siden av porten og blir sittende der hele livet, skjer dette frivillig, historien forteller ikke om noen tvang. Portneren derimot er bundet til sin post av sitt embete, han kan ikke fjerne seg utenfor, men etter alt å dømme heller ikke gå inn i det indre, selv om han ville. Dessuten er han riktignok i lovens tjeneste, men han tjener bare for denne inngangen, altså også bare for denne mannen, som denne inngangen alene er bestemt for. Også av den grunn er han underordnet ham. Det er antakelig at han i mange år, gjennom et helt mannsalder, så å si har utført en tom tjeneste, for det sies at en mann kommer, altså en i mannsalderen, at portneren altså har måttet vente lenge før hans formål ble oppfylt, og det så lenge som mannen behaget, som jo kom frivillig. Men også slutten på tjenesten bestemmes av mannens livsslutt, like til slutten forblir han altså underordnet ham. Og det påpekes stadig at portneren synes å vite ingenting av alt dette. Men det anses ikke som noe bemerkelsesverdig, for etter denne meningen befinner portneren seg i en enda alvorligere villfarelse, den angår hans tjeneste. Til slutt snakker han nemlig om inngangen og sier: «Jeg går nå og lukker den,» men i begynnelsen heter det at porten til loven står åpen som alltid; står den alltid åpen, alltid, dvs. uavhengig av mannens levetid, som den er bestemt for, da vil heller ikke portneren kunne lukke den. Meningene er delte om hvorvidt portneren med kunngjøringen om at han vil lukke porten, bare vil gi et svar, eller understreke sin tjenesteplikt, eller vil sette mannen i anger og sorg i siste øyeblikk. Men mange er enige om at han ikke vil kunne lukke porten. De tror til og med at han i det minste på slutten også i kunnskap er underordnet mannen, for denne ser glansen som strømmer ut fra inngangen til loven, mens portneren som sådan står med ryggen til inngangen og heller ikke med noen ytring viser at han har merket noen forandring.» «Det er godt begrunnet,» sa K., som hadde gjentatt enkelte steder fra prestens forklaring halvhøyt for seg selv. «Det er godt begrunnet, og nå tror jeg også at portneren er narret. Dermed har jeg ikke for

latt min tidligere mening, for begge dekker hverandre delvis. Det er uavgjort om portneren ser klart eller blir narret. Jeg sa mannen blir narret. Hvis portneren ser klart, kunne man tvile på det; men hvis portneren blir narret, må hans villfarelse nødvendigvis overføres på mannen. Portneren er da riktignok ingen bedrager, men så enfoldig at han øyeblikkelig burde jages ut av tjenesten. Du må tenke på at villfarelsen portneren befinner seg i, ikke skader ham, men mannen tusenfoldig.» «Her støter du på en motmening,» sa presten. «Noen sier nemlig at historien ikke gir noen rett til å dømme portneren. Hvordan han enn måtte fremstå for oss, er han likevel en tjener for loven, altså hørende til loven, altså hevet over menneskelig dom. Man må da heller ikke tro at portneren er underordnet mannen. Å være bundet til inngangen til loven gjennom sin tjeneste er uendelig mye mer enn fritt å leve i verden. Mannen kommer først til loven, portneren er allerede der. Han er innsatt i tjeneste av loven, å tvile på hans verdighet vil si å tvile på loven.» «Denne meningen er jeg ikke enig i,» sa K. og ristet på hodet, «for hvis man slutter seg til den, må man tro alt portneren sier. At det ikke er mulig, har du jo selv utførlig begrunnet.» «Nei,» sa presten, «man må ikke tro alt for sant, man må bare tro det for nødvendig.» «Bedrøvelig mening,» sa K. «Løgnen blir opphøyd til verdensorden.»

K. sa dette avsluttende, men det var ikke hans endelige dom. Han var for trøtt til å kunne overskue alle konsekvensene av historien, det var også uvanlige tankebaner den førte ham inn på, uvirkelige ting, bedre egnet til diskusjon i selskap med rettsembetsmenn enn for ham. Den enkle historien var blitt uformelig, han ville riste den av seg, og presten, som nå viste stor finfølelse, fant seg i det og tok K.s bemerkning taus i mot, selv om den sikkert ikke stemte med hans egen mening.

De gikk en stund tause videre. K. holdt seg tett inntil geistligheten, uten i mørket å vite hvor han befant seg. Lampen i hans hånd var for lengst slukket. En gang blinket rett foran ham sølvstatuen av en helgen, bare med sølvskjæret, og gled straks tilbake i mørket. For ikke å være fullstendig avhengig av geistligheten spurte K.: "Er vi nå ikke i nærheten av hovedinngangen?" "Nei," sa geistligheten, "vi er langt derfra. Vil du allerede gå?" Selv om K. ikke hadde tenkt på det nå, sa han straks: "Javisst, jeg må gå. Jeg er prokurist i en bank, man venter på meg, jeg kom bare hit for å vise en utenlandsk forretningsvenn domkirken." "Nå," sa geistligheten og rakte K. hånden, "så gå da." "Men jeg kan ikke finne meg til rette alene i mørket," sa K. "Gå til venstre mot veggen," sa geistligheten, "deretter fortsett langs veggen uten å forlate den, og du vil finne en utgang." Geistligheten hadde først tatt noen skritt bort, men K. ropte allerede svært høyt: "Vær så snill, vent enda litt." "Jeg venter," sa geistligheten. "Vil du ikke noe mer fra meg?" spurte K. "Nei," sa geistligheten. "Du var tidligere så vennlig mot meg," sa K., "og forklarte meg alt, men nå lar du meg gå, som om jeg ikke betydde noe for deg." "Du må jo gå," sa geistligheten. "Nå ja," sa K., "innse det da." "Innse først hvem jeg er," sa geistligheten. "Du er fengselspresten," sa K. og gikk nærmere geistligheten; hans umiddelbare retur til banken var ikke så nødvendig som han hadde fremstilt det, han kunne godt bli her enda en stund. "Jeg hører altså til retten," sa geistligheten. "Hvorfor skulle jeg da ville noe fra deg. Retten vil ingenting fra deg. Den tar imot deg når du kommer, og den slipper deg når du går."

TIENDE KAPITTEL

SLUTT
På kvelden før hans 31. fødselsdag – det var omtrent ni om kvelden, den tiden da det er stille på gatene – kom to herrer til K.s leilighet. I kjoler, bleke og fete, med tilsynelatende ubevegelige sylinderhatter. Etter en liten formalitet ved leilighetsdøren angående hvem som skulle gå inn først, gjentok den samme formaliteten seg i større omfang foran K.s dør. Uten at besøket var blitt meldt, satt K., også svartkledd, i en stol nær døren og trakk langsomt på seg nye hansker som satt stramt over fingrene, i den holdningen man har når man venter gjester. Han reiste seg straks og så nysgjerrig på herrene. «Dere er altså bestemt for meg,» spurte han. Herrene nikket, en av dem pekte med sylinderhatten i hånden på den andre. K. innrømmet for seg selv at han hadde ventet et annet besøk. Han gikk til vinduet og så igjen ut på den mørke gaten. Også nesten alle vinduene på den andre siden av gaten var fremdeles mørke, i mange var gardinene trukket ned. I et opplyst vindu i etasjen lekte små barn bak et gitter med hverandre og famlet, ennå ute av stand til å bevege seg bort fra plassene sine, med de små hendene etter hverandre. «Gamle underordnede skuespillere sender de etter meg,» sa K. til seg selv og så seg om for å overbevise seg på nytt. «Man prøver å bli kvitt meg på billigste måte.» K. vendte seg plutselig mot dem og spurte: «Ved hvilket teater spiller dere?» «Teater?» spurte den ene herren med dirrende munnviker og så rådsøkende på den andre. Den andre gebærdede seg som en stum som kjemper med en gjenstridig organisme. «Dere er ikke forberedt på å bli spurt,» sa K. til seg selv og gikk for å hente hatten.
Allerede i trappen ville herrene ta K. under armen, men K. sa: «Først på gaten, jeg er ikke syk.» Straks utenfor porten tok de ham imidlertid under armen på en måte som K. aldri før hadde gått med noe menneske. De holdt skuldrene tett inntil hans, bøyde ikke armene, men brukte dem til å omslutte K.s armer i hele deres lengde, nedenfor grep de K.s hender med et skolemessig, innøvd, uimotståelig grep. K. gikk stramt utstrakt mellom dem, de utgjorde nå alle tre en sådan enhet at hvis man hadde slått i stykker en av dem, ville alle ha vært knust. Det var en enhet slik nesten bare livløse ting kan danne.
Under lyktene prøvde K. flere ganger, så vanskelig det enn var å utføre ved denne tette nærheten, å se sine ledsagere tydeligere enn det hadde vært mulig i skumringen på rommet hans. Kanskje er de tenorer, tenkte han ved synet av deres tunge dobbelthaker. Han vemmedes ved rensligheten i ansiktene deres. Man så formelig den rensende hånden som hadde faret inn i øyekrokene, som hadde gnidd overleppen, som hadde skrapt ut furene på haken.
Da K. bemerket dette, ble han stående, og følgelig ble også de andre stående; de var på kanten av en fri, mennesketom plass utsmykket med anlegg. «Hvorfor har man nettopp sendt dere?» ropte han mer enn han spurte. Herrene visste tilsynelatende intet svar, de ventet med den hengende frie armen, som sykepleiere når den syke vil hvile seg. «Jeg går ikke videre,» sa K. prøvende. Dertil behøvde herrene ikke å svare, det var nok at de ikke løsnet grepet og prøvde å løfte K. bort fra stedet, men K. gjorde motstand. «Jeg vil ikke trenge mer kraft, jeg vil nå bruke all min,» tenkte han. Han kom til å tenke på fluene som med sønderrivende småbein streber bort fra limstangen. «Herrene skal få tungt arbeid.»
Da steg frøken Bürstner opp fra en lavereliggende gate ad en liten trapp opp til plassen. Det var ikke helt sikkert om det var henne, likheten var riktignok stor. Men K. brydde seg heller ikke om det var bestemt frøken Bürstner, bare verdiløsheten av hans motstand gikk straks opp for ham. Det var intet heltemodig ved å gjøre motstand, ved nå å volde herrene vanskeligheter, ved nå i forsvaret å forsøke å nyte den siste skinn av livet. Han satte seg i bevegelse, og av den gleden han dermed gjorde herrene, gikk det også noe over på ham selv. De tillot nå at han bestemte veiretningen, og han bestemte den etter den veien frøken tok foran dem, ikke fordi han ville innhente henne, ikke fordi han ville se henne så lenge som mulig, men bare for ikke å glemme den påminnelsen hun betydde for ham. «Det eneste jeg nå kan gjøre,» sa han til seg selv, og likevekten i hans skritt og de to andres skritt bekreftet hans tanker, «det eneste jeg nå gjør, er å beholde den rolig delende forstanden inntil slutten. Jeg ville alltid fare inn i verden med tyve hender, og dessuten til et ikke å billigende formål. Det var galt, skal jeg nå vise at ikke engang det årlange Forhøret kunne lære meg? Skal jeg gå bort som et tregt menneske? Skal man kunne si om meg at jeg i begynnelsen av Forhøret ville avslutte det, og nå ved dets slutt vil begynne det igjen? Jeg vil ikke at man skal si det. Jeg er takknemlig for at man på denne veien har gitt meg disse halvstumme uforstående herrene med, og at man har overlatt til meg å si meg selv det nødvendige.»
Frøken var i mellomtiden bøyd inn i en sidegate, men K. kunne allerede unn-være henne og overlot seg til sine ledsagere. Alle tre gikk nå i fullt samforstand over en bro i måneskinnet; hver lille bevegelse K. gjorde, etterkom herrene nå villig; da han vendte seg litt mot gelenderet, dreide også de seg i full front dit. Det i måneskinnet skinnende og skjelvende vannet delte seg om en liten øy, hvor det som sammenpresset hopet seg opp løvmasser av trær og busker. Under dem, nå usynlig, førte grusganger med behagelige benker, hvor K. i mange sommere hadde strukket og tøyd seg. «Jeg ville jo slett ikke bli stående,» sa han til sine ledsagere, skamfull over deres beredvillighet. Den ene syntes bak K.s rygg å gi den andre et mildt bebreidende blikk for den misforståtte stansingen; så gikk de videre.
De kom gjennom noen stigende gater, hvor det hist og her sto eller gikk politimenn; snart i det fjerne, snart i umiddelbar nærhet. En med buskete bart, hånden på sabelgrepet, trådte som med vilje nær inntil den ikke helt ufarlige gruppen. Herrene stanset; politimannen syntes allerede å åpne munnen, da trakk K. med makt herrene forover. Flere ganger vendte han seg forsiktig om for å se om politimannen fulgte etter; men da de fikk et gatehjørne mellom seg og politimannen, begynte K. å løpe, og herrene måtte tross stor åndenød også løpe med.
Slik kom de raskt ut av byen, som i denne retningen nesten uten overgang sluttet seg til markene. Et lite steinbrudd, forlatt og øde, lå i nærheten av et ennå helt bymessig hus. Her gjorde herrene holdt, enten fordi dette stedet fra begynnelsen av hadde vært deres mål, eller fordi de var for utmattet til å løpe lenger. Nå slapp de K. løs, som sto taus og ventet, tok av seg sylinderhattene og tørket seg, mens de så seg om i steinbruddet, med lommetørklene svetten av pannen. Overalt lå måneskinnet med sin naturlighet og ro, som ikke er gitt noe annet lys.
Etter utveksling av noen høfligheter med hensyn til hvem som skulle utføre de nærmeste oppgavene – herrene syntes å ha fått ordrene udelt – gikk den ene bort til K. og trakk av ham kjolen, vesten og til slutt skjorten. K. gyste ufrivillig, hvorpå herren ga ham et lett beroligende klapp på ryggen. Så la han sammen tingene omhyggelig, som ting man ennå vil bruke, om ikke i allernærmeste fremtid. For ikke å utsette K. uten bevegelse for den temmelig kjølige natteluften, tok han ham under armen og gikk litt frem og tilbake med ham, mens den andre herren søkte av steinbruddet etter et passende sted. Da han hadde funnet det, vinket han, og den andre herren førte K. dit. Det var nær steinbruddsveggen, der lå en løsbrutt stein. Herrene satte K. ned på jorden, lente ham mot steinen og redte hodet hans oppå. Tross all anstrengelse de gjorde seg, og tross all imøtekommenhet K. viste dem, forble hans stilling meget tvungen og lite trolig. Den ene herren ba derfor den andre om for en stund å overlate det til ham å legge K. til rette alene, men heller ikke derved ble det bedre. Til slutt lot de K. bli i en stilling som ikke engang var den beste av de allerede oppnådde stillingene. Så åpnet den ene herren sin kjole og tok fra en slire, som hang i et belte spent rundt vesten, en lang, tynn, tveegget slakterkniv, holdt den opp og prøvde eggene i lyset. Igjen begynte de motbydelige høflighetene; den ene rakte over K. kniven til den andre, denne rakte den igjen over K. tilbake. K. visste nå nøyaktig at det hadde vært hans plikt å gripe kniven selv da den svevde over ham fra hånd til hånd, og bore den inn i seg. Men han gjorde det ikke, men dreide den ennå frie halsen og så seg om. Fullstendig kunne han ikke hevde seg, ikke ta alt arbeidet fra myndighetene; ansvaret for denne siste feilen bar den som hadde nektet ham resten av den dertil nødvendige kraften. Blikket falt på den øverste etasjen i huset som grenset til steinbruddet. Som et lys slår opp, så fløy vinduenes fløyer der fra hverandre, et menneske, svakt og tynt i det fjerne og høye, bøyde seg med et rykk langt frem og strakte armene enda lenger ut. Hvem var det? En venn? Et godt menneske? En som deltok? En som ville hjelpe? Var det en enkelt? Var det alle? Var det ennå hjelp? Fantes det innvendinger man hadde glemt? Sannelig fantes det slike. Logikken er riktignok uforstyrrelig, men den motstår ikke et menneske som vil leve. Hvor var dommeren, han aldri hadde sett? Hvor var den høye rett, dit han aldri var nådd? Han løftet hendene og spredte alle fingrene.
Men mot K.s strupe la hendene til den ene herren seg, mens den andre støtte kniven inn i hans hjerte og vendte den der to ganger. Med bristende øyne så K. ennå hvordan herrene, tett foran hans ansikt, kinn mot kinn lente seg mot hverandre og iakttok avgjørelsen. «Som en hund!» sa han, det var som om skammen skulle overleve ham.