ProsessenAlderstilpasset versjon

Noen må ha baktalt Josef K., for en morgen – nettopp den morgenen han fylte tretti – ble han arrestert uten å ha gjort noe som han kunne forstå var galt. Hver morgen kom kokken til fru Grubachs pensjonat med frokost klokken åtte. Men denne morgenen kom hun ikke. K. ventet, ble sulten og ringte på klokken.

En fremmed mann i en stram svart dress gikk rett inn, som om han hørte hjemme der. Da K. spurte hvem han var, svarte han ikke. I stedet åpnet han døren til stuen og ropte: «Han vil at Anna skal bringe frokosten hans.» Noen lo i rommet bak. «Det er ikke mulig,» sa mannen.

K. hoppet ut av sengen og dro på seg buksene. «Jeg vil se hvem som er der og hvorfor fru Grubach tillater dette,» sa han. «Du bør heller bli der du er,» svarte mannen. K. krevde i det minste en skikkelig presentasjon. Mannen åpnet døren. I stuen satt en annen mann ved vinduet og leste. Da K. prøvde å gå ut i gangen, reiste den andre mannen seg og sa rolig: «Du kan ikke gå noe sted når du er under arrest.»

«Arrestert? For hva?» spurte K. Mannen svarte: «Det kan vi ikke si deg. Forhandlingene har begynt. Du vil få vite alt i sin tid.» Han la til at hvis K. hadde flaks med dem som arresterte ham, kunne ting gå bra. K. så seg om.

Det var bare én stol, den ved vinduet; resten var opptatt av dem. De kalte hverandre Franz og Willem.

De maste om at nattkjolen hans var for fin og sa at han burde skaffe seg en dårligere. De ville beholde undertøyet hans i mellomtiden, «for på lageret forsvinner ofte ting,» sa de, «eller de blir solgt for en slikk etter mange år.» K. hørte knapt ordentlig etter. Han ville forstå hva som skjedde, men kunne ikke tenke med dem der.

Han tenkte: Dette må være en dårlig spøk fra kollegaene i banken. Eller noe fordi det var fødselsdagen hans. Men fra det øyeblikket han først så Franz, hadde han bestemt seg: Han ville ikke miste noen fordel ved å late som om han ikke tok det alvorlig. Selv om det var en spøk, ville han behandle den alvorlig, slik at folk kunne si at han ikke forsto en spøk hvis de ville.

Han løp inn på rommet sitt for å hente papirene sine. Han ble klønete av opphisselse, fant først sykkellappen sin, deretter fødselsattesten. Akkurat da åpnet fru Grubach døren forsiktig. Hun rødmet, unnskyldte seg og lukket den raskt. K. sto der med papirene i hånden og ventet. Den store politibetjenten spiste frokost ved bordet og spurte hvorfor vertinnen ikke kom inn.

«Hun har ikke lov,» sa han og trakk på skuldrene. «Du er tross alt under arrest.» K. krevde å se arrestasjonsordren og legitimasjon. «Vi er bare småfolk,» sa Willem. «Vi kjenner ikke inn og ut av slike kort. Og vår lov leter ikke etter skyld; skyld trekker loven til seg. Slik fungerer loven.»

«Den loven kjenner jeg ikke,» sa K. «Desto verre for deg,» smilte Willem. K. innså at deres «lov» antagelig bare eksisterte i hodene deres. «Han innrømmer at han ikke kjenner loven, men sier han er uskyldig,» blandet Franz seg inn, nesten fornøyd. K. så at det var bortkastet tid å snakke med disse lave funksjonærene. «Deres overordnede,» sa han, «jeg vil snakke med ham.» «Ikke før han vil se deg,» svarte Willem. «Gå til rommet ditt og vent stille. Ikke kast bort kreftene dine på spekulasjoner. Hvis du vil ha frokost fra kafeen, så si ifra.»

K. svarte ikke. Han vurderte å rive opp døren og bare gå. Men han forestilte seg at de kastet ham i gulvet, og hvordan det ville sette ham i en dårlig posisjon. Han valgte den sikrere veien: han gikk tilbake uten et ord, la seg på sengen, tok opp eplet han hadde spart til frokost.

Det smakte bedre enn noe fra den skitne kafeen. Han følte at roen kom tilbake. Banken kunne klare seg uten ham én morgen; stillingen hans var høy.

Han kunne forklare alt senere, med fru Grubach og det gamle paret over gaten som vitner. At de hadde forlatt ham alene i et rom hvor han kunne ta livet av seg på minst ti forskjellige måter, forundret ham. Men selvmord var så meningsløst for ham at han ikke engang kunne få seg til å ønske det. Han tok frem en flaske god brennevin fra skapet, drakk et glass i stedet for frokost, så et til for motets skyld og for å være sikker.

Plutselig kom et rop fra stuen. K. bet seg i glasset av forskrekkelse. «Oppsynsmannen vil se deg!» Ropet var kort og hardt, mer som en sersjants enn en mann i en dagligstue.

«Endelig!» ropte K., låste skapet og skyndte seg ut. Men politibetjentene drev ham tilbake. «Tror du at du skal møte oppsynsmannen i bare skjorten?»

K. protesterte på at han ikke kunne forventes å møte i kjole og hvitt når de hadde dratt ham ut av sengen, men de insisterte: svart jakke. Han tok på seg sin beste svarte dress, ren skjorte, knyttet slipset nøye. Han takket seg selv for at de ikke hadde tvunget ham inn i badekaret også. Willem sendte Franz for å melde at K. var klar.

Velkledd gikk K. gjennom stuen og inn på frøken Bürstners rom – rommet hennes var blitt omorganisert og brukt som kontor. Nattbordet var trukket til midten og brukt som skrivebord. På det satt en herre med korslagte ben og armen over stolryggen. I hjørnet sto tre unge mennesker og så på fotografier festet til veggen. I vinduet hang en hvit bluse over håndtaket. Over gaten sto det gamle paret og stirret inn, nå sammen med en høy mann med åpen skjorte og rødlig skjegg.

«Josef K.?» sa oppsynsmannen. K. nikket. «Du ble ganske overrasket.»

«Jeg er overrasket, men ikke så mye at jeg er veldig overrasket,» svarte K., lettet over å snakke med noen som virket fornuftig. «Ikke veldig overrasket?» sa oppsynsmannen og justerte lyset litt. K. spurte om han kunne sette seg.

«Det er ikke vanlig,» sa mannen, men K. insisterte. Han forklarte at etter tretti år i verden er man ikke lett å sjokkere lenger.

«Og spesielt ikke i dag,» la han til. «Hvorfor ikke i dag?»

«Dette kan være en spøk, men det er for mye bry. Alle i huset er blitt trukket inn. Samtidig kan det ikke være så viktig, siden jeg ikke kan komme på noen forbrytelse. Hovedspørsmålet er: Hvem fører denne saken mot meg? Hvilket kontor? Dere har ikke engang uniformer. Gi meg klare svar, så kan vi skilles som venner.»

Oppsynsmannen slo fyrstikkesken hardt i bordet. «Stor feil. Vi har ingenting med dine affærer å gjøre. Om du er siktet eller ikke, vet jeg ikke. Du er rett og slett arrestert. Mitt råd: Tenk mindre på oss og mer på deg selv. Og snakk mindre – det du har sagt, har ikke vært i din favør.»

K. sto og stirret. Han følte seg tiltalt som en skolemester. Han begynte å gå frem og tilbake. Ingen stoppet ham.

«Dette gir ingen mening,» sa han høyt og vendte seg mot de tre mennene. De snudde seg og så alvorlig på ham. Han gikk bort til bordet og sa: «Aktor Hasterer er en god venn av meg. Kan jeg ringe ham?» «Selvfølgelig,» sa oppsynsmannen, «men hvilken nytte har det?»

«Hvilken nytte har det?» ropte K., mer forvirret enn sint. «Dere krever et 'poeng' mens dere holder på med noe helt meningsløst. Det er nok til å få en til å gråte!» Han kastet ut hånden, men ringte ikke. Han gikk til vinduet og ropte til de tre nysgjerrige personene på den andre siden av gaten: «Gå vekk!» De trakk seg noen skritt tilbake, men forsvant ikke. «Påtrengende, tankeløse mennesker!» mumlet K.

Til slutt rakte han ut hånden over bordet. «La oss avslutte dette fredelig med et håndtrykk.» Oppsynsmannen så på hånden, bet seg i leppen, reiste seg, tok en rund, hard hatt fra sengen og satte den forsiktig på med begge hender. «Alt virker så enkelt for deg, ikke sant?» sa han. «Nei, nei, det er ikke så enkelt. Men ta det med ro: Jeg vil ikke at du skal tro det er håpløst. Du er bare arrestert, ikke noe mer. Det var alt jeg hadde å si, og jeg har sett hvordan du tok det. Det er nok for i dag. Vil du nå til banken?»

«Til banken?» K. rettet ryggen. «Jeg trodde jeg var under arrest.» «Du har misforstått,» sa oppsynsmannen, allerede på vei ut. «Det er sant at du er arrestert, men—» Han fullførte ikke setningen. Senere fikk K. vite at «arrest» her betydde at han ikke skulle forlate byen, men ellers leve som før. Arbeidet hans skulle ikke bli forstyrret.

Tre bankkolleger – Rabensteiner, Kullich og Kaminer – skulle følge ham til banken. K. slo det at han ikke engang hadde kjent dem igjen i det rommet. De hentet hatten hans, og hele prosesjonen gikk ut. I trappen var fru Grubach rolig og gavmild som alltid.

«Min beste leieboer,» sa hun. K. sa ikke mer.

Senere samme kveld gikk han rett til henne. Han følte at hele leiligheten var blitt snudd opp ned av morgenens hendelser, og at han måtte få orden på alt, viske ut alle spor. Fru Grubach satt og stoppet strømper. K. takket henne for at hun hadde ryddet bort frokosttingene, og lurte på om mennene hadde gitt henne ekstraarbeid. «Nei, så vidt,» sa hun, og innrømmet så at hun hadde lyttet litt ved døren. «Det så ut til å handle om lykken din,» sa hun lavt til ham. «Dette er ikke som når de arresterer en tyv. Det er noe mye mer komplisert.»

«Det er bare tull og støy,» sa K. «Jeg ble tatt på senga. Hvis jeg hadde stått opp som et normalt menneske, ville ingenting ha skjedd.» Likevel ba han henne om et håndtrykk, som for å besegle at alt var bra mellom dem. Hun ble forlegen og sa: «Ikke ta det så tungt, herr K.»

Han ble irritert – akkurat disse ordene gjorde sympatien hennes verdiløs for ham. Da han gikk, spurte han om frøken Bürstner var hjemme.

Nei, hun var på teateret. «Jeg vil be om unnskyldning for at de brukte rommet hennes,» sa K. «Det går bra,» sa fru Grubach, men begynte så å klage over frøkenens vaner, at hun kom sent hjem og var blitt sett med to forskjellige herrer denne måneden. K. ble sint. «Du tar feil,» sa han bestemt. «Og ikke si dette til henne.» Han smalt igjen døren, mens fru Grubach ropte etter ham at hun bare ville holde huset respektabelt.

K. orket ikke å legge seg. Han bestemte seg for å vente på frøken Bürstner. Han røykte i mørket, gikk ut i gangen, lyttet. Først litt over halv elleve kom hun, tynnskuldret og lett, med et sjal stramt trukket rundt seg.

«Frøken Bürstner,» hvisket K. i dørsprekken. Hun skvatt, men smilte da hun så at det var ham. «Jeg har ventet siden ni,» sa han. Hun var trøtt, men lot ham komme inn for en kort prat.

Hun satte seg på ottomanen, fremdeles med den lille hattnålen på. K. beklaget rotet de hadde laget på rommet hennes. Hun la merke til at noen hadde flyttet på fotografiene hennes. «Det var en av mine underordnede,» sa K.

«Jeg skal oppsi ham.» Han fortalte henne at en komité hadde vært der på grunn av ham. Hun lo: «Da er du ikke så stor en forbryter når du får gå fri.» «Kanskje de snart ser at jeg er uskyldig,» sa K. «Jeg liker loven.

Jeg begynner snart på et advokatkontor,» svarte hun.

«Da trenger jeg kanskje ditt råd,» smilte han. «Men hva har du egentlig gjort?» «Jeg vet ikke,» sa han. Hun ble irritert og trodde han lo av henne.

«Nei,» sa han alvorlig, «hør. Vil du se hvordan de gjorde det? Jeg kan vise deg.» Motvillig gikk hun med på å flytte nattbordet tilbake til midten, som et skrivebord. K. stilte seg ved døren, ropte navnet hennes høyt: «Josef K.!» Lyden ga gjenklang mot veggene.

Da banket noen voldsomt på veggen fra naboværelset. Frøken Bürstner ble blek og la hånden på hjertet. K. tok hånden hennes. «Det er fru Grubachs nevø,» hvisket hun.

«En kaptein. Han kom i går og sover der inne. Du skremte ham.» Hun var opprørt. K. kysset henne forsiktig på pannen. Hun ba ham gå. Han nektet før hun roet seg, og førte henne til et hjørne hvor de ikke ville bli hørt. «Det er ikke farlig,» sa han rolig. «Fru Grubach setter pris på meg.

Hun bestemmer her.» Så, ved døren til gangen, nølte han. Frøken Bürstner pekte på lyset som sivet under kapteinens dør. «Han ler av oss,» sa hun.

K. tok et skritt, grep henne og kysset henne på munnen – og over hele ansiktet som en veldig tørst person som endelig hadde funnet vann. Han kysset halsen hennes og sto med leppene der lenge. Han slapp først da en lyd kom fra kapteinens rom. «Jeg går nå,» sa han. Hun nikket sløvt og ga ham hånden. Hun visste egentlig ikke hva hun gjorde. Slik endte den kvelden – og i sengen etterpå ble K. overrasket over at han ikke følte seg mer fornøyd med seg selv, og bekymret for hva kapteinen kunne gjøre mot henne.

Søndag kom det en telefonmelding: Første høring. Søndager ble valgt for ikke å forstyrre ham i banken. Han fikk et nummer i en grå forstad. Han bestemte seg for å møte opp, og akkurat idet han sto ved telefonen, kom visedirektøren for å ringe. «Har du lyst til å seile på søndag?» spurte han vennlig, som for å skape fred mellom dem.

K. takket nei. Han hadde «en avtale» tross alt. «Synd,» sa visedirektøren, og K. innså litt for sent at han hadde stått dumt i veien. Han fant en svak unnskyldning: «Jeg tror jeg må ringe tilbake og sjekke tiden igjen.» Visedirektøren sa at han skulle bare fortsette. K. gikk, men alle tankene hans var på søndag.

Søndagens vær var dystert og grått. K. hadde vært ute sent og drukket, og sov nesten for lenge. Han dro av sted uten frokost, nektet å ta trikken for ikke å virke svak. Dette var hans sak.

Den lange Juliusstrasse var full av fattige mennesker; vinduer med menn i skjorteermer, kvinner med babyer, tørkeklær, bråk. Noen lo av K. da de så ham løpe. Han gikk sakte, som om han hadde god tid, men klokken var over ni.

Huset hadde en vognport.

En mann satt og leste barbeint, to barn lekte i en håndkjerre, en jente i morgenkåpe pumpet vann. Tre trappeoppganger. Han valgte en tilfeldig og gikk opp. Politispanteren hadde sagt noe om at retten ble tiltrukket av de skyldige. Kanskje han bare skulle gå dit den ville ha ham.

Han spurte ikke etter en rett – det virket dumt. Han fant opp en snekker ved navn Lanz (kapteinens etternavn) og gikk fra dør til dør og spurte: «Bor snekker Lanz her?» Det luktet kål i gangene, dører sto åpne, i små rom kokte kvinner med babyer på armen, unge mennesker løp omkring. Ingen Lanz. Alle pekte ham videre, oppover.

På femte etasje ville han gi opp. Han var rasende over all tiden han hadde kastet bort. Men han banket likevel på den første døren.

En ung kvinne med svarte, skinnende øyne sto og vasket barneklær i et balje. Hun pekte inn i neste rom.

K. gikk inn – og trodde han hadde trådt inn i en merkelig forsamling. Et middels stort rom var fullt av mennesker, og oppe ved taket løp et slags galleri med enda flere mennesker som bøyde seg frem. Luften var tykk og varm, K. måtte trekke seg tilbake, men kvinnen dyttet ham forsiktig inn og lukket døren bak ham.

En liten, rødblond gutt tok ham i hånden og ledet ham gjennom en smal passasje mellom folks rygger. Foran sto et lite bord på en lav plattform. Bak det satt en liten, tykk mann som peset når han pustet: Undersøkelsesdommeren. Gutten prøvde å hviske noe til ham på tå, men noen på plattformen nikket bare da dommeren tok opp lommeuret sitt.

«Du skulle ha vært her for én time og fem minutter siden,» sa han. Det mumlet fra høyre side av salen. K. bestemte seg for å vurdere slagmarken og sa rolig: «Kanskje. Men nå er jeg her.» Da brøt høyresiden ut i applaus, som om det var et teater. Venstresiden var taus.

Dommeren sa at han ikke var forpliktet til å høre ham videre, men ville gjøre et unntak. «Trå frem.» Noen hoppet ned fra plattformen så K. fikk plass. Han lente seg mot bordet; det var så trangt bak ham at han måtte stå støtt for ikke å velte det. Dommeren bladde i en liten, muggen notatbok, helt skjev av mye bruk. «Er du maler?» spurte han. «Nei,» sa K. «Jeg er førstefullmektig i en stor bank.» Høyresiden brast i latter. K. lo også. Dommeren ble rød, men fikk ikke publikum til å roe seg. Venstresiden sto med hendene langs siden, oppmerksom og stille.

K. begynte å snakke, og ordene kom. «Spørsmålet ditt, Herr Dommer – egentlig spurte du ikke, du påla meg det – om jeg er maler, viser alt som er galt. Du kan si at det ikke finnes noen sak mot meg. Du har rett: Det er først en sak når jeg anerkjenner den.

Det gjør jeg nå, men bare av medlidenhet med dere selv. Jeg sier ikke at dere er uaktsomme, men jeg gjør det klart at det er jeg som gir dere en sak.»

Han tok forsiktig dommerens bok med to fingre og lot sidene falle over hånden. «Er dette offisielle dokumenter? Jeg er ikke redd for noe som står her.» Dommeren grep boken tilbake og glattet den ut. De gamle mennene i første rad – mange med hvitt skjegg – løftet ansiktene, stive som utskårne i tre.

K. fortsatte: «Det som har skjedd med meg, er ikke isolert. Jeg står her for mange, ikke bare for meg selv. For ti dager siden ble jeg arrestert i sengen. To av dem kom, et par slyngler, tok frokosten min, prøvde å svindle penger av meg. Jeg måtte inn i et rom jeg respekterer – et dames rom – og de rotet alt til. Oppsynsmannen kunne bekrefte alt dette hvis han var her.»

Han hadde nesten vunnet salen. Han slo i bordet med neven: «Ingen av dere har noe med meg å gjøre, så jeg kan snakke rolig.

Høringen bør være nyttig for dere, hvis denne retten i det hele tatt betyr noe. Men jeg har ikke tid å kaste bort; jeg drar umiddelbart.»

Akkurat da kom en gjennomtrengende lyd fra bakerst i salen. K. skjermet øynene for det røykfylte, gule lyset. Det var vaskekonen fra gangen; hun ble dratt inn i et hjørne av en ung mann, som presset seg mot henne og skrek med munnen vidåpen mot taket. Et lystent, bråkete spill eller en kvalt protest – K. kunne ikke avgjøre. Han ville storme bort, men første rad løftet armene og holdt ham tilbake. En hånd grep kragen hans. Han hoppet ned fra plattformen og stirret salen rett i ansiktet.

Da så han noe: På kragene til mange av frakkene glitret små merker, nåler i forskjellige farger og former.

Så langt han kunne se, hadde alle slike merker. De var alle en del av det samme, selv om de hadde latt som om salen var delt i to meninger. Da han snudde seg, så han merket også på dommerens krage. Dommeren satt rolig med hendene i fanget og så ned på K.

«Så,» ropte K. og kastet ut armene, «dere er alle med på dette. Dere er akkurat de svindlerne og spionene jeg snakket om. Dere kom hit for å lytte og snoke, dere lot som om dere var uenige, og dere applauderte og pep for å teste meg – for å se hvordan dere best kunne fange en uskyldig mann. Kos dere! Enten har dere moret dere på bekostning av noen som ba dere forsvare ham, eller så har dere lært noe nyttig for å fortsette det skitne arbeidet deres.» Han tok hatten og tvang seg vei til døren. Salen ble helt stille av overraskelse.

Magistraten sto allerede i døråpningen. «Et øyeblikk,» sa han vennlig, nesten omsorgsfullt. K. stoppet, hånden på dørhåndtaket. «Bare så du vet det: I dag har du fratatt deg selv den fordelen som en slik høring vanligvis gir en anklaget.» K. lo mot døren. «Dere kan beholde alle høringene deres som en gave,» sa han og løp ned trappen. Bak ham steg mumlingen igjen, som om de skrev en rapport om det som hadde skjedd.

Den følgende uken ventet K. på en ny innkalling, men ingenting kom. Lørdag kveld overbeviste han seg selv om at han måtte møte på samme tid og sted på søndag uten innkalling. På søndag gikk han dit. Vaskekonen fra før åpnet døren.

«Det er ingen sesjon i dag,» sa hun. Rommet var tomt, dystrere enn før. På plattformen lå noen bøker. K. ba om å få se dem.

«De tilhører undersøkelsesmagistraten,» sa kvinnen. K. sa at retten prøvde uskyldige mennesker uten å informere dem om noe.

«Mannen min er rettstjener,» sa kvinnen forsiktig. K. så at rommet var møblert som en bolig for dem. «Vi får bo her så lenge vi rydder når det er sesjon,» sa hun. K. ble sjokkert – hun var gift, men han husket henne fra forrige gang: studenten som hadde dratt henne inn i hjørnet. «Han forfølger meg stadig,» sa hun. «Mannen min må finne seg i det, ellers mister vi jobbene.» Alt passet, tenkte K. – alt var slik her.

Kvinnen lurte på om K. ville gjøre noe bedre. Hun hadde hørt deler av talen hans og likte den. «Bedre?» sa K.

«Det er ikke min jobb å forbedre deg. Jeg handler fordi jeg er arrestert.» Men hvis hun kunne vise ham bøkene, ville han gjerne se dem. Hun dro ham opp på plattformen, spent som en jente. Bøkene var gamle og skitne.

K. bladde gjennom den første og så et grovt, stygt bilde av et nakent par på en sofa. Den neste var en roman: Hva Grete led av hendene til mannen sin Hans.

«Er dette lovbøkene deres?» spurte K.

«Slike mennesker skal dømme meg?» Hun rødmet og forsvarte seg, men la ikke bøkene bort. Hun tilbød seg å hjelpe ham. Hun roste øynene hans, sa hun la merke til dem da han først kom. K. forsto at hun tilbød seg selv like mye som hjelp. «Du kjenner bare de små menneskene her,» sa han. «Bare de høye oppe hjelper virkelig.»

«Undersøkelsesmagistraten er ikke så liten,» svarte hun raskt og fortalte en lang historie om hvordan han hadde sittet her hele søndagen etter den siste sesjonen og skrevet rapporter, hvordan hun hadde tent en liten lampe for ham, hvordan han sent på natten sto ved sengen hennes med lampen skjermet, og hvisket at han aldri ville glemme hvordan hun så ut når hun sov.

Hun dro opp skjørtet litt for å vise silkestrømpene hun hadde fått i gave – «for rengjøringen», men det var en dårlig unnskyldning, for det var egentlig mannens arbeid. «De er for fine for meg,» sa hun, nesten glad og trist på samme tid.

Så ble blikket hennes stivt. «Vi må være stille. Berthold ser på oss,» hvisket hun. I døråpningen sto en kort student med skjeve ben og et tynt, rødt strimleskjegg. Han strøk seg stadig på skjegget med en finger, som om det gjorde ham klokere. Han ignorerte K. og vinket henne til seg. Hun hvisket i øret til K.: «Ikke bli sint.

Jeg må gå til ham. Han er forferdelig. Men jeg kommer snart tilbake. Hvis du vil, går jeg med deg hvor du vil. Du kan gjøre hva du vil med meg, bare jeg får komme litt bort, helst for alltid.» Hun strøk hånden sin over hans, så løp hun til vinduet før K. kunne gripe henne.

K. kjente hvor sterkt han ble tiltrukket av henne akkurat da. Han tenkte raskt: Kanskje var hun et lokkemiddel. Men han avfeide tanken. Han var fortsatt fri, fri nok til å knuse hele retten hvis han ville, i hvert fall når det gjaldt ham.

Å ta denne kvinnen fra undersøkelsesmagistraten ville være søt hevn. Han så for seg undersøkelsesmagistraten som skrev uærlige rapporter om ham til langt på natt, og når han endelig kom til sengen hennes, fant han den tom – fordi hun var hos K. og tilhørte ham nå.

K. trommet på plattformen med knokene, så med knyttneven.

Studenten presset seg tettere inntil kvinnen og kysset henne på halsen. «Du burde ha blitt holdt på rommet ditt mellom høringene,» sa studenten over skulderen. «Du går,» foreslo K. «Hvis du er kommet for å studere, kan du få rommet.

Jeg går med henne. Og tro meg, du har mye mer å lære før du blir dommer.» Studenten snapet etter hånden hans med tennene. Så løftet han kvinnen i armene med overraskende styrke og bar henne ut.

K. fulgte langsomt etter, som en som nettopp hadde lidd sitt første nederlag. Hvor gikk de? Ikke ut i gaten. Overfor var en smal tretrapp som svingte opp mot loftet. Studenten peset og gikk saktere; kvinnen vinket ned til K. og trakk på skuldrene: Hun var uskyldig, så hun ut til å si. Men hun så ikke ut til å angre mye. K. sto og så på uten uttrykk, som en fremmed.

Det var da K. så skiltet på veggen: «Inngang til rettskontorene.» Her oppe? På loftet i et fattighus? Det var nesten komisk. Enten var retten fattig, eller så brukte de alt på seg selv. Begge deler ydmyket den anklagede – og ga dem likevel et slags håp. K. sammenlignet: I banken hadde han et stort kontor, et forværelse, et vindu med utsikt over torget. Han tok ikke bestikkelser og fikk ikke kvinner båret inn for seg. Og det var bra.

En mann kom opp trappen. K. kjente ham igjen fra forrige søndag – rettstjeneren. «Studenten har tatt min kone,» klaget han. «Han tar henne alltid.

Jeg drømmer om å knuse ham flatt mot veggen. Blod overalt. Men det er bare en drøm. Jeg har ikke lov.» K. spurte om kona hans bar noe av skylden. «Ja, visst,» sukket han. «Hun klynger seg til ham. Han kaster seg over alle kvinner. Fem leiligheter i denne bygningen har kastet ham ut.

Og jeg kan ikke forsvare meg.» K. sa: «Ikke noe å gjøre.» «Du, som står for retten, kan gjøre hva som helst – du risikerer mindre enn andre,» sa rettsbetjenten plutselig. K. ble overrasket over det merkelige rådet, men lovet svakt at hvis anledningen bød seg, skulle han ta seg av studenten. «Takk, herr K.,» sa rettsbetjenten alvorlig og viste ham loftsrommene.

Like innenfor dørstokken snublet K. nesten over et skjult trinn. «Ikke særlig besøksvennlig,» sa han. Rettsbetjenten nikket og pekte: venterommet, en lang korridor med grove dører som førte til bittesmå kontorer. Veggene var spinkle, lyset kom bare gjennom smale treåpninger.

Gjennom dem kunne K. se funksjonærer bøyd over papirer. Det var søndag, men et dusin anklagede personer var til stede, som satt ydmykt på lange benker. Ingen kroker til frakker, hatter under benkene. Da de så K. og rettsbetjenten, spratt de opp og bukket, som tiggere. «Dere er helt knust,» sa K. Rettsbetjenten nikket: «Alle her er anklaget.» «Virkelig? Da er de kollegene mine,» sa K. ironisk og vendte seg til en høy, tynn mann med grått hår. «Hva venter du på?» spurte K. høflig. Mannen stivnet, litt skrekkslagen, og så seg rundt som om han lette etter redning.

Rettsbetjenten tok over med rolig stemme, og etter noe stamming klarte mannen å si at han for en måned siden hadde levert en begjæring om å føre vitner, og nå ventet på svar.

«Jeg er selv anklaget, men jeg har ikke levert noen bevis ennå,» sa K. Mannen ble enda mer forvirret, som om han trodde K. hånet ham. K. ble utålmodig, tok mannens arm forsiktig – mannen skrek som om han var brent. K. dyttet ham tilbake på benken brått. «De anklagede her er så oversensitive,» sa rettsbetjenten, akkurat da en vakt med sabel kom. Rettsbetjenten vinket ham rolig bort.

Det ble verre. Den varme luften under taket slo K. i hodet. En ung pike åpnet en liten luke høyt oppe for å slippe inn luft – sot regnet ned på K.s hender. Hun tørket ham forsiktig med et lommetørkle.

«Du er litt svimmel, ikke sant?» sa hun mykt. «Det er varmen fra taket, og alt tøyet som henger til tørk. Alle blir svimle første gangen. Det går over.»

Hun introduserte mannen ved siden av seg, en tynn herre i grå vest, «informasjonsansvarlig», som skulle hjelpe de ventende med svar.

Han lo ustanselig, uten å være slem, forsikret hun – kanskje fordi de hadde brukt penger samlet inn fra de anklagede til å kle ham pent, og nå ville han leve opp til rollen. K. sa lite. Han lot seg lede ut, med en hånd under hver arm. Han tenkte: Det er best å komme seg ut herfra, ellers går jeg dypere og dypere, rom etter rom, og finner aldri veien tilbake.

Ute i den kjølige luften kom styrken plutselig tilbake. K. takket dem, slengte igjen døren, og følte som om vinden der inne, full av tungt arbeid og svette og vask, jagde etter ham for å dra ham tilbake. Han løp ned trappene i lange sprang og bestemte seg for at han heretter skulle tilbringe søndagene bedre.

Så begynte uken da han igjen prøvde å møte Frøken Bürstner: ventet i mørket på rommet hennes, sto opp tidlig for å møte henne i gangen, skrev brev med unnskyldninger og løfter om å respektere alle grensene hennes.

Ingenting fungerte. Så kom søndag med sitt «tydelige tegn»: Frøken Montag, en blek, haltende fransklærerinne, begynte å flytte tingene sine inn på Frøken Bürstners rom. Skyv frem og tilbake i gangen i timevis.

Frau Grubach, som nå bestemte seg for å servere frokost selv etter deres krangel, virket nesten lettet da K. var streng med henne om støyen. Hun sa Frøken Montag «bare» flyttet inn. «Så Frøken Bürstner har tatt henne inn?» sa K. kaldt. Han rørte i kaffen uten å drikke, knuste en sukkerbit, ble taus. Frau Grubach foldet hendene og jamret: hun hadde ikke ment å fornærme Frøken, bare sagt et tilfelle, og nå trodde K. hun løy. Hun gråt i forkleet sitt.

K. sa til slutt at han ikke ville krangle med henne om en jente – en de knapt kjente. Hun ble straks friere og sa noe tåpelig om at hun lurte på hvorfor K. brydde seg så mye om Frøken Bürstner. K. sa ingenting. Han burde ha bedt henne gå, men han satt og drakk kaffen sin og lot henne føle seg uvelkommen.

I gangen fortsatte lyden av Frøken Montags fottrinn å skrape forbi. K. pekte på døren. Frau Grubach sukket og forklarte at Frøken Montag ville gjøre alt selv, og at hun ikke forsto hvorfor Frøken Bürstner hadde tatt henne inn. «Det er ingenting å bekymre seg for,» sa K. og reiste seg. «Tror du jeg er oversensitiv fordi jeg ikke tåler at hun går frem og tilbake?»

Frau Grubach tilbød seg å be Frøken Montag ta en pause. «Nei,» sa K. skarpt, «hun må flytte inn.» Frau Grubach nikket bare. Hun virket hjelpeløs, og det irriterte ham. Han begynte å gå frem og tilbake i rommet, mellom vindu og dør, slik at hun ikke kunne komme forbi.

Noen banket. Piken meldte at Frøken Montag ønsket å snakke med ham i spisesalen. K. pustet tungt, så på Frau Grubach med et blikk som sa at han hadde ventet akkurat dette – og at det beviste hvor mye bry disse leieboerne hadde gitt ham denne søndagen. Han tok på seg en annen jakke og beordret Frau Grubach å rydde bort, «selv om du knapt har rørt noe,» sa hun forsiktig.

Spisesalen var lang og smal, med et langt bord dekket til søndagsmiddag. To store skap sto på skrå ved døren. Vinduet var nesten utilgjengelig bak bordet. Frøken Montag kom mot ham fra vinduet. De hilste stivt.

Hun sa rolig at hun snakket på vegne av venninnen sin, Frøken Bürstner, som følte seg uvel og derfor ikke kunne møte ham. «Vi synes heller ikke det er nødvendig,» sa hun, med en myndig tone, «heller unyttig. Det er best å gi en klar beskjed i stedet for å la deg være i uvisshet.» «Takk,» sa K. tørt.

Han tok et skritt mot døren. Da kom kapteinen – Frau Grubachs nevø – inn.

Stor og brun i ansiktet fylte han rommet. Han bukket dypt for frøken Montag og kysset hånden hennes. I det øyeblikket forsto K.: disse to – med nikk, håndtrykk og kyss – var det lille fellesskapet som ubemerket skulle sørge for at han og frøken Bürstner aldri snakket sammen igjen. Han følte seg nesten lettet. Han gikk ut, stoppet utenfor frøkenens dør, banket forsiktig, så hardere, så åpnet han svært forsiktig.

Rommet var nesten ugjenkjennelig: to senger, den ene bak den andre, hauger med klær, skapdøren på gløtt. Så hørte han dem bak seg – frøken Montag og kapteinen – i spisestuen, med blikk som skar gjennom ham. Han skyndte seg inn på sitt eget rom.

Flere dager senere, like før stengetid på banken, gikk K. gjennom en tom korridor og hørte sukk bak en dør han trodde førte til et boderom. Han rev den opp. Inne sto to menn i undertøyet – Franz og Willem – og en tredje mann kledd i mørkt lær, med en stiv stokk. "Han skal piske oss," fikk Franz sagt, "fordi du klaget på oss!"

"Jeg klaget ikke," protesterte K. "Jeg sa bare sannheten om hva dere gjorde." Willem forklarte at de var dårlig betalt og hadde familier. At de hadde tatt klærne hans som en gammel skikk. "Vi håpet å bli piskere selv en dag," sa han med merkelig stolthet.

K. ba piskeren stoppe. "Jeg kan betale deg," sa han lavt. "Jobben min er å piske folk," svarte piskeren og lo uten varme. "Jeg gjør jobben min."

K. ble plutselig rasende på "høye herrer" i denne rare rettsmaskinen: "De som virkelig bestemmer, burde piskes," sa han.

"Jeg skulle gjerne sett det." Piskeren trakk på skuldrene. "Sånn fungerer det ikke her."

Han pekte med stokken. Franz bønnfalt K. inntrengende: "Redd i det minste meg!" Han nevnte forloveden sin som ventet utenfor. K. ville ikke være vitne til at stokken falt. Men den falt – og Franz skrek en lyd K. aldri hadde hørt før. Et langt, hylende skrik som fylte korridoren. K. dyttet ham ned for å dempe lyden – den var forferdelig. Folk i banken kunne høre det. Han smalt igjen døren og åpnet et vindu mot gårdsrommet.

Hele kvelden sto han i tvil om han skulle gå tilbake og gjøre noe, men han gjorde ikke annet enn å lytte ved døren. Dagen etter, midt i en rutine, åpnet han den samme døren igjen – og alt var der som før: lampe, bord, blekkhus, pisker, skjelvende politibetjenter. Han smalt igjen døren med knyttneven og ropte til tjenerne: "Rydd ut dette boderommet i morgen!" Så gikk han hjem, blind av utmattelse.

Neste ettermiddag stormet onkel Karl inn på kontoret hans. Landsmannen, hans tidligere verge, alltid i en fart. "Josef!" ropte han. "Hva er dette jeg hører?"

Han viftet med et brev fra K.s kusine Erna: Hun hadde vært i banken og hørt hvisking om en sak mot K. Onkelen var opprørt. K. så ut av vinduet, på den smale vegglommen på den andre siden. "Du bare stirrer!" skjente onkelen og dro ham med seg. Ute ble stemmen mykere, men ordene var fortsatt harde: "Er det sant?

En straffesak?" "Det er sant," sa K. "Og du sitter rolig?"

"Jo roligere, jo bedre," sa K. Onkelen stirret. "Du blir med meg på landet, med en gang! Du har tapt deg. Vi vil styrke deg og få deg bort fra disse kontorene." "Du kan ikke forby meg å bli," sa K., halvt spøkefullt. Onkelen ville ikke slippe ham: "Vi har ikke tid å miste. Vi går til advokat Huld. Vi gikk på skole sammen. Han er kjent for å forsvare de fattige godt."

De gikk. Huld var syk, ble det hvisket fra en mørk gang. En jente i hvitt forkle med store, mørke øyne åpnet til slutt. Onkelen snakket hardt til henne, uten høflighet. Inne i et mørkt rom skinte to svarte øyne fra en seng: advokaten. "Albert?" sa han med svak stemme. Det myket opp onkelen. Men han ville fortsatt ha sykepleieren, Leni, ut. Huld sa hun kunne bli – "ingenting er hemmelig for henne." Onkelen satte opp et skuespill, men lot det være. Leni gikk til slutt med et blikk på K. som om hun noterte seg ham.

Advokaten pustet dårlig, men da onkelen presenterte K. som sin nevø, kviknet han litt til. Han snakket om K.s sak som om han visste alt. K. ble slått av det.

Hvordan? "Jeg beveger meg i rettskretser," sa Huld. "Slike saker når øret mitt. Spesielt når de angår en venns nevø." K.

bet tungen i stedet for å si: Du er advokat i en høyere rett, hva vet du om loftsretten? Han fikk ikke sjansen. Fra et mørkt hjørne reiste en eldre mann seg – "overrettsskriveren," sa Huld, en viktig mann som hadde sittet usett mens de snakket.

Alt var klart for et viktig møte som onkelen hadde arrangert. Men K.s blikk gled mot døren da han hørte en tallerken knuse der ute.

"Jeg går og ser," sa han. Ingen stoppet ham. I halvmørket på advokatens kontor sto Leni alene. "Jeg slapp deg ut," hvisket hun. "Jeg vil snakke med deg."

Han sank nesten ned på en mørk kiste. På veggen hang et enormt maleri av en dommer, større enn livet, med hånden krampaktig om armlenet som om han skulle sprette opp og dømme hvem som helst på stedet. "Han er egentlig bare en liten mann," sa Leni og lo litt.

"Han fikk malt seg sånn av forfengelighet. Ellers sitter han på kjøkkenstoler og tepper."

Hun fikk ham til å knele ved siden av seg, viste ham den lille huden mellom ring- og langfingeren – som en liten svømmehinne. "Se? En feil." "Vakker klo," sa K., fascinert ut av alt. Så lente hun seg over ham med en duft av krydder og kysset ham. "Nå er du min," hvisket hun. Hun ga ham en nøkkel. "Kom når du vil."

Ute i regnet sto onkelen ved en svart vogn. Han grep K. i armene. "Du ødela alt!" ropte han. Han hadde holdt pusten; de hadde ventet i timevis kanskje. Overrettsskriveren hadde gått. Huld var enda sykere. K. sto der gjennomvåt av regn og skam. Onkelen så ut som en gammel fugl som hadde forvillet seg fra redet. K. kjente seg ikke igjen og sa bare: "Tilgi meg."

Senere – en morgen på kontoret, tung snø og tykk luft – tenkte K. at han måtte skrive sitt eget forsvar. Advokaten sa bare ting som «første dokumenter blir ofte ikke lest» og «forsvaret har ikke tilgang til sakspapirene.» Han sa også at forsvaret egentlig ikke var juridisk, bare tolerert. Og advokaten hadde aldri konkrete steg å vise til – det var alltid en liten «fordel» i at alt gikk sakte.

«Jeg betaler ikke en krone,» tenkte K. Men så snart han satte seg for å utkastet, sto visedirektøren der med en spøk, tok pennen hans og tegnet på blokken – akkurat der K. skulle skrive om livet sitt og valgene sine. Så kom en fabrikant på besøk med papirer og tall. K. klarte ikke å følge med. Fabrikanten så det, men tordnet ufortrødent videre, inntil visedirektøren dukket opp i døren og tok over med smil og blikk, som om han alltid fikk æren for alt. K. stirret ned på mannens skalle og tenkte at alt gled ham av hendene.

Fabrikanten kom tilbake alene og sa, nesten med medfølelse i stemmen: «Alle har sitt kors. Du har en sak gående.» K. rykket til. Hvordan visste han det? «Ikke fra banken. En maler, Titorelli, fortalte meg det. Han maler portretter av dommere. Kanskje han kan gi deg råd.» Han ga K. et brev. K. fikk panikk: Han hadde nesten trukket en tvilsom bekjent inn i banken. Han kvittet seg med tre ventende kunder og forlot kontoret – nesten glad for å kunne gjøre noe for sin egen sak en ettermiddag, selv om det var uklokt.

Titorellis distrikt var fattigslig og grått. Trappene var så bratte at K. var andpusten før han nådde toppen. En flokk jenter – latter, spark, skjørt knapt over knærne – løp foran ham og pekte veien. Den pukkelryggede, kanskje tretten år, gliste og spurte hvorfor han ville se Titorelli.

«For å få malt portrettet mitt,» sa K., og fikk et nytt glis. På toppen var en dør med «Titorelli» malt med rød pensel. Da K. løftet hånden, sprang døren opp på gløtt; en mann i nattkjole hveste og forsvant.

Jentene dyttet K. fremover; maleren dro ham raskt inn og holdt jentene ute. Han grep den lille pukkelryggede i skjørtet, snurret henne rundt og plasserte henne pent på dørterskelen. Så lukket han døren og bukket: «Tilgi meg. De plager meg. Jeg fikk nøkkelen til dem ved et uhell.» Han var barbeint i slitte, gule linsbukser, med et belte som hang løst. På staffeliet sto et bilde dekket av en skjorte.

K. ga ham brevet. Titorelli så på det, kastet det på sengen som om han knapt husket avsenderen. «Vil du kjøpe en tegning eller bli malt?» spurte han.

K. rykket til – brevet hadde ikke nevnt saken. «Hva maler du?» spurte K. og pekte på skjorten. Titorelli dro den av.

En dommer på en trone så ut til å reise seg i raseri. På tronens rygg var malt en stor skikkelse. «Rettferdighet,» sa maleren, «kombinert med Seiersgudinnen.» K. sa stille: «Hun må stå stille, ellers blir dommen ikke rettferdig.»

«De ber meg male dem slik de vil ha det,» svarte maleren med et lite smil.

K. spurte om dommerens navn. «Jeg sier det ikke.» «Du er en av dem,» sa K.

Maleren la ned krittet. «Ikke offisielt,» sa han. «Men de kjenner meg.» K. satte seg på sengen som han ble bedt om.

Rommet var kvelende varmt; vinduet var fast og kunne ikke åpnes. Enten måtte K. bli – eller gå raskt, før han ble syk igjen. «Er du uskyldig?» spurte maleren plutselig. K. følte en merkelig glede ved å svare sannferdig: «Ja. Helt.» «Da er alt enkelt,» sa maleren. «Det er det dummeste jeg har hørt i dag,» svarte K. med et tørt smil. «Det sa de meg også i retten.»

Maleren kremtet. «Det er umulig å få retten til å ombestemme seg når den først har anklaget deg. Du kan krangle om maleriene mine en hel natt og ha større sjanse med dem enn med bevis og vitner for den virkelige retten.» «Men du sa nettopp at hvis jeg er uskyldig, er alt enkelt?» sa K.

«Loven sier det,» svarte maleren. «Erfaringen sier noe annet.

Jeg har aldri sett en full frifinnelse. Folk snakker om gamle tider da det skjedde, men ingen kan bevise det. Jeg har malt bilder av slike øyeblikk.

De er vakre. Men de hjelper ingen i dag.» Et strå kom inn gjennom en sprekk under døren. K. så det bevege seg opp og ned og hørte hvisking av barn utenfor. «De tilhører også retten,» sa maleren og trakk på skuldrene. «Alt gjør det.»

«Hva kan du gjøre for meg da?» spurte K. Maleren lente seg frem. «Det er to muligheter. Tre, hvis du regner med noe som ikke lenger finnes. For det første: tilsynelatende frifinnelse. Mange dommere signerer på at du er uskyldig og sender papirene videre. Saken er avsluttet. Men den er ikke borte – den ligger bare i dvale. Den kan vekkes når som helst, av en dommer som elsker å gjenopplive gamle filer.

Da begynner alt på nytt.» «Og den andre?» «Utsatt dom. Saken holdes på begynnelsen hele tiden. Det krever mindre innsats i øyeblikket, men mer over tid. Konstant kontakt. Små ærender. Å møte opp. Hente og levere. Å være til stede. Det er ubehagelig, men ofte det beste mange oppnår.»

«Hva med den tredje?» «Absolutt frifinnelse,» sa maleren lavt. «Det beste. Men bare for de helt uskyldige. Og jeg har aldri sett det.»

«Du sa jeg var uskyldig,» sa K. «Jeg trodde du var det. Du sa det selv. Men da trenger du kanskje ikke hjelp.» Det var som en gåte.

K. reiste seg, svimmel av varmen. «Vinduet,» spurte han. «Det kan ikke åpnes,» sa maleren. «Jeg kan åpne døren.

Eller den andre.» «Den andre?» «Bak sengen. Dommeren jeg maler, kommer alltid den veien.»

Jentene utenfor, varmen som satt i veggene, alt gjorde K.

trøtt og tilbøyelig til å si ja til alt som så ut som en vei ut. Han kjøpte tre små landskapsmalerier av myren fra maleren, alle helt like, bare for å avslutte besøket. Da han gikk, tenkte han mørkt at han måtte le av seg selv: Rettssaler på hvert loft. Skilt som ingen så. Og han som hadde trodd at retten var et bestemt sted.

Senere samme kveld dro han for å avskjedige advokat Huld. Leni åpnet ikke. En liten, bøyd mann med fullt skjegg slapp ham inn – uten frakk. «Jobber du her?» spurte K.

"Nei, jeg er en klient. Jeg heter Block." "Virkelige navn?" "Selvfølgelig." K. bestemte seg for å benytte seg av ham. På kjøkkenet sto Leni i et forkle og rørte i suppe. "Hvem er han?" spurte K. med munnen nær øret hennes. "En stakkars sjel.

En handelsmann. Han har vært klient i fem år," sa hun.

"Han sover til og med her noen ganger slik at han kan være til tjeneste for advokaten om natten." K. så inn i et bitte lite rom uten vindu, med en smal seng, en lampe og noen papirer. "Det har sine fordeler," pep Block, som om det var en ære. K. holdt ikke ut synet. Han sendte Leni inn til Huld med suppen. "Jeg har viktige ting å si," sa K. høyt nok til at Block kunne høre.

Block satte seg og hvisket. Han hadde vært utålmodig og i hemmelighet engasjert fem småadvokater i tillegg. Han levde nå bare for saken sin. Forretningen hans var nesten tom. Han hadde til og med lært seg dumme tegn fra andre anklagede – at man kunne se på folks lepper hvordan saken deres ville ende. Mange hadde i hemmelighet pekt på K.s lepper og sagt "han blir snart dømt," rapporterte Block. K. tok opp et lommespeil og så ingenting i ansiktet sitt bortsett fra seg selv. Han nevnte det ikke. Han hadde ikke tid til å le av urimeligheten. Han måtte gå inn og avskjedige Huld.

I sengen lå den gamle mannen blek og gjennomvåt av søvn. "Du er for utålmodig," sa han allerede før K. kunne si noe. "Det skjer alltid at klienter får denne hastverket i tankene. Men ting tar den tiden de tar.

Dette er ikke offentlig rett. Forsvaret er ikke anerkjent, bare tolerert. Dokumenter blir ofte ikke lest. Vi må snakke med folk i stedet. Jeg er syk, men kontaktene mine lever."

"Jeg avskjediger deg med umiddelbar virkning," sa K. Huld prøvde å holde på ham med vennlige ord og "vi," som om de fortsatt var et team.

Som et siste forsøk ropte han på Block. Leni kom også. Block kom inn på tå og bukket dypt.

"Hvem er min advokat?" spurte Huld lavt. "Bare deg," svarte Block. "La det ikke være noen annen." Block sendte et rasende blikk på K., som om han var en rival.

K. sa stille at han ikke ville forstyrre denne underkastelsen ytterligere. "Du kan krype eller knele som du vil," la han til Block, "det vil ikke endre avgjørelsen min." Kort tid etter innrømmet Huld at en dommer hadde sagt en forferdelig setning om Block: at saken hans kanskje ikke engang hadde begynt, at noen mente slike saker bare "startet" når noe dypt i maskinen ble satt i bevegelse.

Block løftet hendene til håret som om han ville rive det ut. Leni fikk ham til å kysse advokatens hånd. K. gikk. Han hadde sett nok: Slik ville han ikke gå under.

Vinteren ble våtere og kaldere. En italiensk forretningskontakt kom på besøk til banken. K. skulle være vert, vise ham byen. Vanligvis en ære.

Nå var det mer arbeid, mer tap av fotfeste. Han øvde på fraser for å forklare katedralen. "De plager deg," sa Leni tørt i telefonen da han fortalte henne hvor han skulle. "Ja," sa K. kort og la på.

Han gikk til katedralen i regnet. Det var mørkt og stort, nesten tomt. Klokken slo ti. Ingen italiener.

Han gikk rundt, lyste med lommelykten på et maleri: en ridder som sto ubevegelig med hånden på sverdet.

Han følte noe i det ansiktet – en rastløshet uten bevegelse. En haltende kirketjener pekte et sted. K. fulgte ham et stykke, men trakk seg tilbake. Han bestemte seg for å dra.

Da hørte han navnet sitt fra en liten prekestol nær koret: "Josef K.!" Stemmen var sterk, trent, som en klokker som slår rett i hjertet. En prest sto i den smale prekestolen med en liten lampe over seg.

K. sto stille, fri til å late som han ikke hadde hørt.

Men han snudde seg. Presten nikket ham nærmere. "Du er Josef K.," sa han. "Ja," svarte K. "Du er anklaget," sa presten stille.

"Ja." "Jeg har kalt deg hit. Jeg er fengselspresten." "Det visste jeg ikke," sa K. "Jeg skulle vise katedralen til en italiener." "Det er irrelevant. Hva holder du i hånden?" "En guidebok." "Legg den fra deg." K. kastet den. Sidene spredte seg over steinen.

"Vet du at saken din går dårlig?" "Det er også mitt inntrykk," svarte K., ærlig for en gangs skyld. "Jeg har anstrengt meg mye, og ingenting har skjedd. Men jeg har fortsatt dokumenter jeg kan levere." "Hvordan forestiller du deg at det vil ende?" "Tidligere trodde jeg det ville gå bra. Nå tviler jeg. Vet du?" "Jeg vet ikke," sa presten. "Men jeg frykter at det vil ende dårlig. Du anses som skyldig. Foreløpig anses skylden din som bevist." "Men jeg er ikke skyldig!" ropte K. "Det er en feil! Hvordan kan noen være skyldig? Vi er mennesker!" "Det er sant," svarte presten. "Men det er slik skyldige mennesker snakker."

"Tror du også at jeg er skyldig?" "Jeg feller ingen dom." "Andre gjør det. De som er involvert påvirker de som ikke er det. Stillingen min blir stadig verre." "Du forstår ikke fakta," sa presten. "Dommen kommer ikke plutselig. Prosessen fortsetter; den utdyper seg. Man når en dom gradvis." "Jeg trenger hjelp," sa K. "Det er mennesker jeg kunne spørre—" "Du søker for mye hjelp hos folk du ikke kjenner," avbrøt presten ham, "spesielt kvinner." "Kanskje," sa K. "Men de har makt. Vis undersøkelsesdommeren en kvinne på avstand, så løper han over pulten sin." Presten bøyde hodet mot rekkverket. Utenfor var det allerede som natt.

"Kom ned," ba K. "Nå kan jeg komme ned," sa presten. "Før måtte jeg tale ovenfra. Ellers blir jeg for lett påvirket og glemmer plikten min." Han ga K. hånden og rakte ham lampen. De gikk sammen gjennom sideskipet, i mørket mellom søylene. "Jeg kan snakke åpent med deg," sa K. "På en måte er du det første mennesket som faktisk hjelper meg." "Ikke bedra deg selv," sa presten. "Hvordan bedrar jeg meg?" "Du blir bedratt av retten. Loven begynner med en historie nettopp om dette. Det handler om en mann fra landet som vil inn i loven."

Og så fortalte han den. "Mannen fra landet kommer til loven. En portvokter sier at han ikke kan slippe ham inn nå, kanskje senere. Porten er åpen; portvokteren står til side. Mannen bøyer seg ned for å se inn og spør hvorfor han ikke kan gå inn.

«Jeg er mektig,» sier portneren, «og jeg er den laveste. Lenger inne finnes det portnere som er mektigere i hver sal.» Mannen setter seg ned for å vente. Han får en krakk. Årene går.

Han prøver med bestikkelser; portneren tar imot dem og sier at han bare gjør det for at mannen ikke skal føle at han har forsømt noe. Mannen studerer alt, til og med loppene i pelsen på portnerens krage.

Når han nærmer seg slutten, spør han portneren: «Alle søker loven. Hvordan kan det være at ingen andre har kommet og bedt om å slippe inn?» Portneren roper i øret hans: «Denne inngangen var bare for deg. Nå går jeg og lukker den.»

K. sto stille med lampen i hånden og følte en iling langs ryggraden. «Han ble lurt,» sa han. «Portneren sa 'ikke nå', men sa ikke 'aldri'. Og til slutt sier han at døren alltid var bare for ham.

Han holdt ham borte fra det som var hans eget.» «Vokt deg for meninger,» svarte presten. «Mange tolker. Teksten forandrer seg ikke.» Han bøyde hodet og begynte å nevne tolkninger: at portneren var trofast og presis, men enkel; at han hadde en skjev nese og et smalt svart skjegg; at han ga en krakk, tok imot gaver slik at mannen ikke skulle se seg selv som en fiasko; at han bøyde seg vennlig da han måtte rope i øret hans til slutt.

«Noen sier at portneren selv ble lurt. Han trodde han sto der for å vokte loven, men egentlig sto han der for denne ene mannen – mer fange enn vokter. Han kunne ikke engang lukke døren, selv om han sa det. For i fortellingen står det at døren alltid er åpen.»

«Men hvis han var så enkel og arrogant,» sa K., «burde han avskjediges. For mannen ble ødelagt. Han døde uten å ha kommet inn noe sted som var hans.» «Igjen – meninger,» sa presten. «Portneren er i lovens tjeneste. Å dømme ham er å dømme loven.» «Deprimerende,» sa K. «Løgnen gjort til verdens styrende prinsipp.»

Presten løftet lampen og lot lyset falle på K.s ansikt. «Retten vil ingenting fra deg,» sa han uten varme. «Den tar imot deg når du kommer og lar deg gå når du går.» Så sluknet lampen. «Hvor er utgangen?» spurte K. «Der,» sa presten, og forsvant mellom søylene.

K. gikk ut i byen, tyngre og mildere på samme tid. Men han trengte ikke å vente lenge på å få vite hva som skulle komme. Kvelden før hans trettiåttende fødselsdag, litt over ni, banket to menn i langfrakker og toppluer på døren hans. K. sto kledd i svart, med nye hansker, som om han hadde ventet noen. «Er dere kommet for å hente meg?» spurte han høflig. De nikket. Han så ut av vinduet – på loftet over gaten satt to små barn i en lekegrind. De rakte armene mot hverandre uten å komme nærmere. «De har sendt gamle, ubetydelige skuespillere for å hente meg,» tenkte K. «Hvilket teater spiller dere ved?» Mennene svarte bare med et tomt blikk, som et kor som ikke hadde øvd.

På trappen prøvde de å ta ham under armen, men K. sa: «Vent til vi er ute.» På gaten stengte de seg inn med ham, én på hver side, et grep som var akkurat fast nok til å være sikkert. De gikk. Under gatelyktene så K. ansiktene deres, dobbelthaker og glatt hud, alt pyntelig, alt tomt. Han stoppet på en liten plass og holdt dem tilbake. «Hvorfor sendte de dere?» ropte han.

Ikke noe svar.

Han tenkte på fluer som river seg løs fra sine egne bein på fluepapir. Så, som plutselig, dukket frøken Bürstner opp i enden av gaten, eller noen som lignet så mye på henne at det gjorde vondt. Han følte ved det synet at det var nytteløst å gjøre motstand. Han begynte å gå igjen. Mennene smilte fornøyd, og smilet deres var nesten smittsomt, som om han og de hadde blitt enige om noe.

De gikk fortere nå, tok sidegater, løp et stykke da en politibetjent snudde seg for å se på dem. K. valgte retningen, som en guide, og de fulgte. Så var det ikke flere gater – bare et steinbrudd i utkanten av byen. Månen lå stille som et øye.

Mennene slapp taket i ham og tok av seg hattene. En la hånden vennlig på K.s rygg, klappet ham én gang, som for å si: «Det var det.» De tok av ham jakken, vesten, skjorten. Han skalv. De prøvde å få ham til å sitte mot en stein, legge hodet på en løs stein, men uansett hvor mye de løftet og dyttet, var det vanskelig.

En åpnet frakken, trakk frem en lang, glitrende kniv som en slakter ville ha elsket. De sendte den mellom seg i luften, som en stygg høflighetslek. K. visste at han burde ta kniven og gjøre det selv. Ta seg selv bort fra dem, fra deres siste lille antydning av plikt.

Men han klarte det ikke. Han snudde nakken og så seg om. I et høyt vindu langs kanten av steinbruddet flimret et lys. Et ansikt – tynt, avstanden gjorde det mindre – lente seg ut og strakte armene lenger, som for å rope uten lyd.

«Hvem er det?» tenkte K. «En venn? Et godt menneske? Noen som vil hjelpe? Er han alene?

Er de mange?» Det finnes sikkert innvendinger vi glemte. Logikken kan ikke motsies, men den som vil leve, lar han seg ikke motsette? Hvor var dommeren han aldri så? Hvor var den høye domstolen han aldri nådde? Han løftet begge hendene og spredte fingrene.

En mann la hendene rundt K.s nakke, forsiktig, nesten kjærlig. Den andre presset kniven dypt inn i hjertet hans og vred den to ganger. Mens synet ble mørkt, så K. de to mennene kinn mot kinn, som to som så ned i et hull. «Som en hund!» sa han, som om skammen skulle være det som overlever ham.

Det var over. Men det var ikke tomhet.

I minnene etter ham fantes fortsatt de små bildene som gjorde alt levende: frokostbrettet som ikke kom; den hvite blusen på vindushåndtaket i frøkens rom; et lysglimt i en liten lovbok med flekker; vaskerinnens blikk mot døren; merket på dommerens krage; et strå som rakk under en dør; vinden av tøy som tørket mørkt på loftet; en silkeslange som var «for fin for meg»; de små sumpmaleriene i malerens rom, alle like, kjøpt som en spøk eller en amulett; en gammel onkel som skalv i regnet; en ridder i et mørkt maleri som sto helt stille; et barn i en lekegrind; et vindu som åpnet seg for sent.

Og midt i alt sammen gikk det en mann og sa: «Jeg er uskyldig», fordi han ikke kunne se hvor skylden skulle ha festet seg – og fordi ingen ville vise ham hvor de hadde festet den på ham.

Men historien hans var mer enn bare et fall. Det var også en svingete sti gjennom rom fulle av mennesker – noen ville hjelpe ham, noen så ham som en sak på en liste, noen lo for ofte, noen danset gjennom regler, noen byttet ham bort for en silkestrømpe.

Det var en serie valg: å ta på seg en svart jakke med to konstabler stirrende på seg, å late som man ikke var overrasket og likevel være overrasket, å reise seg og snakke og tro at ordene bar i en sal som var mindre en sal enn en prøve, å rekke ut hånden etter en fred ingen ville ha, å banke på en dør man ikke hadde rett til å åpne og likevel åpne den, å gå tre etasjer for langt opp en trapp uten rekkverk, å peke på en annen og si «der er skylden», å si «jeg kan betale», å si «jeg avskjediger deg», å si «du bedrar deg selv».

Og helt på slutten: å føle at han burde ta kniven selv for å eie sin siste handling – og la den gli ut av hendene sine.

For hvem hadde skylden? Lovens portvokter som sa «ikke nå» og «bare for deg»? Dommernes merker? Studenten med skjeve ben som bar en kvinne som sa hun ville være fri, men lot seg bære? Kvinnen som ba om å bli reddet, men smilte til den som bar henne?

Maleren som åpnet den andre døren «bak sengen»? Advokaten som holdt klienten sin innelåst i et lite rom uten vindu og lot ham kysse hånden sin?

Fabrikanten som snakket om prislister med samme tone som man snakker om skjebne? Onkelen som holdt pusten for lenge i regnet? Presten som sa at rettens tekst ikke endrer seg av hva folk tenker? Eller K. selv, som helte styrken sin i de gale sprekkene og ventet på at noen skulle si «nå»?

Barn på tolv som leser dette, vil kanskje si: «Men hvorfor stakk han ikke bare av?» Det er et godt spørsmål. Noen ganger er et rom fullt av dører som ikke er låst. Men nøklene henger så høyt oppe, og du har nettopp stått foran en mann som sa «ikke nå», og du har satt deg på en krakk og ventet litt, bare litt, og så har du allerede brukt en hel ettermiddag på å vente, og så bruker du en natt, og en uke, og en vår.

I mellomtiden har andre byttet plass med deg. De står nå ved vinduet ditt, og du står der de var, i varmen med lukten av tørkende tøy. Og i den varmen er det vanskelig å puste. Så man gjør det enkleste: Man puster ikke ordentlig lenger. Man blir stille. Og en stille mann er lett å lede, høflig og rolig, gjennom tre gater og ut av byen.

Likevel er det fortsatt noe verdt å se, midt i all denne heten og kulden: Sannhet er ikke alltid det samme som «nødvendig», sa presten. Rettens menn tror på det nødvendige. K. trodde på noe annet, bare uten å ha et navn på det. Han trodde at han kunne bære et glass og la det klinke mot tennene uten å miste det, at han kunne gjøre det rette ved å vaske hendene, skrive en adresse, komme i tide.

En dag var ikke nok. Men mens han gjorde alt dette, klarte han å vise oss én ting: at loven – selv når den er usynlig og virker uforståelig – lever i små bevegelser og små rom. At noen ganger er et håndtrykk som ikke blir tatt imot, større enn en dom. At en silkestrømpe kan fortelle mer om et kontor enn tusen ord.

Og derfor kan vi, etter hans siste setning, etter «som en hund!», huske noe mer enn bare skam. Vi kan huske at han i mange øyeblikk var modig. Han snakket da alle forventet at han skulle tie. Han lo da de kalte ham en maler. Han så merket på en dommers krage. Han sa nei til nok en vennlig stemme som ville gjøre ham passiv. Han ga onkelen svar, selv når de var upopulære. Han gikk med de to mennene uten å tigge om nåde, og holdt hendene åpne til siste sekund, som en som vil motta noe, om ikke annet så det siste lyset.

Dermed endte saken i et steinbrudd utenfor byen, og likevel fortsetter den – i oss som så ham gå. For vi kan komme til lovens dør og se at den står åpen. Vi kan bli fristet til å bøye oss ned og vente. Vi kan sitte på krakken og telle lopper i pelsen på en pelskrage og gi bort alt vi har for privilegiet å gi det bort.

Eller vi kan reise oss etter en liten stund, si høflig «takk for at jeg fikk stille spørsmålet mitt», ta to skritt fremover, og prøve et «nå». Og hvis en portvokter sier «ikke nå», kan vi fortsatt spørre en gang til, med det eneste vi har som han ikke har: vår egen tid. For kanskje var det det K. gikk tom for. Ikke mot, ikke ord. Bare tid.

Den morgenen da alt begynte, da frokosten ikke kom, da nattkjolen ble kalt «for fin», og de ba ham ta på seg svart, kunne én liten ting ha vært annerledes. Kanskje. Han kunne ha spurt seg selv – hva kan jeg gi meg selv nå? Ikke retten, ikke banken, ikke kvinner som rører i supper, ikke menn som vifter med hatter. Bare én liten ting: et navn for hvorfor han følte det han følte.

Slik kan vi som leser være snillere mot ham. Vi kan gi navnet vi ser: frykt som gjør mennesker til den minst mulige versjonen av seg selv. En liten, veldig menneskelig frykt. Den lever her. Og når vi gir den et navn, ser vi den litt bedre neste gang noen sier «ikke nå».

Der, i rommet der en hvit bluse hang over et vindushåndtak i morgensolen, begynte det. Der endte det også, på en måte, da han pekte opp mot et vindu og lurte på om noen var der. Kanskje var det den samme personen som en gang hang opp blusen. Kanskje var det ingen. Men spørsmålet – «er det noen der?» – var K.s aller siste handling. Vi lar det stå. En slutt hører til.

Og likevel – vi bærer spørsmålet videre i oss.