Norske Folkeeventyr

Der var engang en mand, som de kalte Rige Peer Kræmmer, fordi han hadde fart omkring med kram og samlet mange penger, så han var blitt en rik mann. Denne Rige-Peer hadde en datter, og henne holdt han så gjæv at alle de beilerne som kom til henne, fikk avslag.

Da det led mot slutten av året, kom det en fattig kone med en guttunge, som var født i veien, og hun bad om husly om natten. Hun var så fattig at hun ikke hadde mat å lage til kvelds, og Peer Kræmmer sa til henne at han skulle gi henne mat til kvelds og nattely, og dessuten en seng til gutten hennes, men så skulle de være der om vinteren, sa han, og kona skulle passe gården, og gutten skulle gjøre det arbeidet som han kunne makte. Den stakkars kona syntes det var godt å få husly hos så rik en mann, og hun lovte det.

Vinteren gikk, men om våren da kona skulle reise, ville hun ha gutten med seg. Men Rige Peer ville ikke la henne få ham. Han sa at det var altfor mye uvørent med henne og at hun bar seg ille, men det var ikke annet enn at hun var så glad i ungen at hun ikke ville unnvære ham. Endelig fikk hun lov til å ta ham med seg, men da hun var kommet et stykke på vei, kom Peer Kræmmer løpende etter og tok gutten fra henne med makt.

Da kona kom til den neste gården, gikk hun inn til en gammel kone og fortalte hvordan det var gått. Kona sa: «Du skulle ha den rike Peers sønn, for jeg tror nok den ungen din er født i et lykkelig øyeblikk. Han blir nok en framifrå kar, skal du se. Når du kommer tilbake til Møllen, og mannen din, Mølleren, spør om gutten, så si at han er hos en rik mann, og at du ikke kunne få ham med deg, for han skulle bli hans sønn og arving. Jeg skal nok greie at han kommer til deg igjen.»

Den stakkars kona gikk hjem og fortalte dette til mannen sin, men han syntes det var ille gjort av Peer Kræmmer, og han sa at han skulle klage til kongen. Da Peer Kræmmer hørte det, ga han kona en hundrefold daler for at de ikke skulle gjøre noe mer ut av saken. Så var saken ute av verden, som de sier. Men Peer Kræmmer ville likevel bli kvitt gutten.

Noen tid etter lot Peer Kræmmer en liten kiste gjøre i stand, og da den var ferdig, tok han gutten og la ham oppi. Så satte han kisten ut i elven, der den fløt av gårde med strømmen. Da han gikk hjem, tenkte han at nå var han vel kvitt ham. Men kisten fløt av sted til en mølle langt nedenfor, der den ble stående fast i et boblebad. Mølleren gikk ut for å se hva som hadde kjørt fast, og da han åpnet kisten, så han en liten gutt som lå og sov. Han syntes det var si syn, tok ham opp og gikk med ham inn til kona si. De tok seg av gutten og oppdro ham som sin egen. Da de så hvor flink og velartet han var, ble de glad i ham, både kona og mannen, og de ville ikke la ham reise.

Da det var ledd en stund, skulle Mølleren til byen. Da sa kona: «Du skal gå til Peer Kræmmer, du, for du kommer nok forbi ham, og be ham se på en gutt som du har funnet. Det er nok best at du får vite hva han sier om saken.» Mølleren gjorde som hun sa. Da han kom til Peer Kræmmer, sa han at han hadde funnet en gutt i en kiste i elven og ville vite om han ikke ville kjøpe ham. Peer Kræmmer så straks at det var den han hadde satt ut, og heldigvis hadde gutten ikke tatt skade. Han sa at han skulle komme ned til Møllen og se på ham. Det syntes Mølleren var bra.

Da Peer Kræmmer kom ut til Møllen, hilste han på gutten og spurte ham om han ikke ville følge med ham. Han skulle få fine klær og lære mange ting. Gutten syntes det hørtes godt ut. Mølleren sa at han gjerne ville gi gutten fri, men kona var så glad i ham at hun ikke ville miste ham. Da sa Peer Kræmmer at han skulle gi dem fem hundre daler for gutten, slik at de kunne kjøpe seg en gård og slippe å male for folk, og ha det bra når det manglet kvernvann. Det syntes Mølleren godt om, og han talte med kona, og så fikk Rige-Peer gutten. Mor gråt og bar seg ille, men Peer trøstet henne med at han skulle ha det godt; bare de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land til å lære fremmede språk. Da Peer Kræmmer var kommet hjem med gutten, lot han en liten kiste gjøre, som var så pent innredet at det var en lyst å se.

Den tettet han med beg, la Møllergutten oppi, låste lokket og satte den ut i elven, så strømmen førte den av sted. «Nå er jeg kvitt ham,» tenkte Peer Kræmmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover, ble den stående fast utenfor gården til en annen rik mann, og der tok de hånd om gutten og oppdro ham.

Da gutten var voksen til, hendte det en gang at Rige Peer Kræmmer var på reise og kom forbi denne gården. Der fikk han se gutten, og han kjente ham igjen. Han ble forskrekket og tenkte at han måtte finne en annen råd. Da han kom hjem, sendte han bud til den rike mannen og sa at han hadde hørt at de hadde en gutt der, som han gjerne ville ha. Han bød to hundre daler for ham. Mannen syntes det var mye penger og lot gutten reise. Peer Kræmmer tok gutten med seg og reiste vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Peer gutten hjem med et brev til kona og ba ham si at hun så snart som mulig skulle gjøre det som sto i brevet. Gutten la av sted, og som han gikk, ble han trett og la seg til å sove under en gran. Der fant Dronningen av skogen ham og tok brevet og leste det. Da så hun at Peer Kræmmer hadde skrevet at kona hans skulle brenne gutten inne med det samme.

Dronningen syntes synd i gutten, tok et annet papir og skrev at kona skulle sette gutten i bryllup med datteren sin med det samme, og ikke spare på noe. Så la hun brevet tilbake hos gutten. Da han våknet, skyndte han seg hjem og ga brevet til kona. Hun gjorde som det sto: hun stelte straks til bryllup og satte dem i vei med hester og gårdsredskap på gården oppe under åsen.

Ikke lenge etter kom Peer Kræmmer hjem, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort som han skrev i brevet. «Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet,» sa hun. Da spurte Peer hvor datteren var. «Du må vel vite hvor hun er,» sa kona. «Hun er jo hos ham på gården oppe under åsen, slik som det sto i brevet.» Da Peer Kræmmer fikk høre hvordan det hang sammen, og så brevet, ble han så sint at han var ferdig å sprekke, og han løp med det samme opp på gården til de unge. «Det er vel nok at du har fått datteren min,» sa han til Møllergutten, «men hvis du vil beholde henne, må du gå til Dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av halen på ham; for den som har dem, kan få hva han vil.» «Hvor skal jeg finne ham da?» sa svigersønnen. «Det vet jeg ikke,» sa Peer Kræmmer, «det får bli din sak.»

Møllergutten la av sted, og han gikk både langt og lenge. Da han kom til en Kongsgård, gikk han inn og bad om noe å spise. Kongen satt og spiste og spurte ham hvor han skulle hen. «Jeg skal til Dragen av Dybenfart og ha tre fjær av halen på ham,» sa gutten. «Det blir nok stor lykke til,» sa kongen. «Jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men siden du skal dit, kan du gjerne spørre ham for meg om hvor jeg skal finne igjen det rene vannet i brønnen min. Det har vært grumset og urenset i lang tid, og jeg har prøvd mangt, men ingen har kunnet si meg noe om det.» «Det skal jeg gjøre,» sa gutten. På Kongsgården ble han godt tatt imot, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led mot kvelden, kom han til en annen Kongsgård. Der kom Dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra og hva han skulle. «Jeg skal til Dragen av Dybenfart og ha tre fjær av halen på ham,» sa gutten. «Det blir nok stor lykke til,» sa Dronningen, «for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet.» «Det skal jeg gjøre,» sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor, bred elv. Mens han sto og undret seg på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom en gammel, krokrygget mann og spurte hvor han skulle. «Jeg skal til Dragen av Dybenfart, hvis noen kunne si meg hvor jeg finner ham.» «Det kan jeg nok si deg,» sa mannen, «for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor rett ovenfor her; når du kommer opp på bakken, ser du slottet hans. Og hvis du får snakket med ham, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over.» «Det skal jeg gjøre,» sa gutten. Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven.

Da gutten kom opp på bakken, så han et stort og prægtig slott. Der gikk han inn og traff en Prinsesse. Hun spurte ham hva han ville. «Jeg vil gjerne ha tre fjær av halen til Dragen av Dybenfart, den som bor her,» sa gutten. «Det blir nok ikke lett,» sa Prinsessen. «Dragen kommer ikke hjem før i kveld, og når han kommer, spiser han deg levende, om du ikke straks gjør som jeg sier.» Da fortalte gutten henne at han også skulle spørre Dragen om tre ting: om det rene vannet i Kongens brønn, om de bortkomne gullnøklene til Dronningen, og om hvor lenge Fergemannen skulle gå der og sette over. Da Prinsessen hørte det, ble hun medgjørlig og sa at hun skulle hjelpe ham.

Hun tok ham med inn i et lite kammer og ba ham vente der til Dragen kom. Så gikk hun ut igjen og stelte i stand mat. Da Dragen kom hjem, kjente han at det luktet kristen manns ben, men Prinsessen sa at det var en ravn som hadde fløyet over taket med et menneskeben i nebbet. Dragen trodde på det og la seg til å sove. Da han hadde sovet en stund, begynte Prinsessen å snakke i søvne og spurte ham om det rene vannet i Kongens brønn. «Det er lett,» sa Dragen. «Han skal grave opp brønnen og ta opp den gamle, våte stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann.» Så spurte hun om gullnøklene til Dronningen. «Hun kan se etter mellom bøkene der hun lå, da hun vet nok, så finner hun dem,» sa Dragen. Og så spurte hun om Fergemannen. «Det dumme beist,» sa Dragen. «Når det kommer en som vil over, behøver han bare å kaste ham i elven og si: 'Sett nå du over til du blir avløst', så blir han avløst straks.»

Da Dragen hadde sagt dette, falt han i fast søvn igjen. Da krøp gutten fram, tok sverdet og hogg hodet av Dragen med ett slag, og så rev han de tre fjærene av halen.

Så skyndte han seg av sted og kom til Fergemannen, som satte ham over elven. Han sa til Fergemannen at han skulle gjøre som Dragen hadde sagt, og da var han løst. Da gutten kom til den første Kongsgården, ga kongen ham to hundre daler og mye annet gods. Da han kom til den andre Kongsgården, ga Dronningen ham to hundre daler og en hest og vogn. Da han kom til den tredje Kongsgården, ga kongen ham tre hundre daler. Så reiste han hjem til Peer Kræmmer og ga ham fjærene. Peer så at gutten var blitt rikere enn ham selv, og han spurte hvor han hadde fått alt dette fra. «Det er fra Dragen,» sa gutten. «Det er mye der, mer enn jeg kunne bære, og hvis du vil reise dit, så er det nok til deg også.» Peer Kræmmer ville gjerne dit, og han la av sted. Men da han kom til elven, sa Fergemannen til ham at han skulle kaste ham i elven, for det hadde Dragen sagt. Slik gikk det med Rige Peer Kræmmer.

Han ble kastet i elven og druknet, og gutten fikk datteren hans og alle pengene.

Da gutten kom til den første av prinsessene, ropte hun til ham og ba ham så inderlig vakkert at han skulle komme hen til henne, men han gikk som om han aldri så henne. Helt likens gikk han forbi den andre; men den tredje gikk han bort til. «Vil du gjøre det jeg sier deg, skal du få hvem av oss tre du vil,» sa prinsessen. Ja, det ville han gjerne. Og så fortalte hun at de tre hadde tre troll senket ned der; men før hadde de bodd på det slottet han kunne se borte i skogen. «Nå skal du,» sa hun, «gå inn i slottet og la trollene pines deg én natt for hver av oss. Er du i stand til å tåle det, så redder du oss.» «Ja,» svarte gutten, det skulle han nok prøve. «Når du går inn,» sa prinsessen videre, «står der to løver i porten, men gå bare midt imellom dem, så gjør de deg ingenting. Gå så likefram inn i et mørkt, lite værelse, der legger du deg.

Så kommer trollet og slår deg; men da skal du ta den flaska som henger på veggen, og smøre deg der han har slått deg, så er du like god igjen. Grip så sverdet som henger på veggen, og slå trollet i hjel.»

Han gjorde som hun sa, og da trollet kom og slo ham, smurte han seg med salven, så han ble like god. Så grep han sverdet og slo trollet i hjel. Slik gikk det også den andre og den tredje natten. Da han hadde drept alle tre trollene, kom prinsessene opp og takket ham. De sa at han nå skulle få velge en av dem til kone, og det gjorde han. Den tredje prinsessen fikk han.

Så laget de i stand bryllup, og det var et herlig gjestebud. Etterpå ble gutten konge over hele riket. Han levde lykkelig og vel med prinsessen sin i mange år.

Men en gang han var ute og red, møtte han en gammel kone som ba om en skilling. Han ga henne en daler. «Du skal ikke angre på det,» sa kona. «Når du kommer hjem, skal du gjøre det din far ber deg om, men ikke det din mor ber deg om.» Det lovet han. Så ga hun ham en ring som var slik at den som hadde den på, kunne ønske seg to ting hva han ville. Han ønsket seg da hjem, og foreldrene kunne ikke nok forundre seg over hvor prektig og gild han var.

Da han hadde vært hjemme noen dager, ville moren at han skulle gå opp til slottet og vise kongen hva for en mann det var blitt av ham. Faren sa: «Nei, det bør du ikke gjøre, for da kan vi ikke ha den gleden å se ham imens.» Men det hjalp ikke; moren tigget og ba ham så lenge til han gikk. Da han kom deropp, var han prektigere både i klær og alt enn den andre kongen. Det syntes denne nå ikke om, og så sa han: «Ja, men nå kan du se hvordan min dronning er; jeg kan ikke få se din, jeg. Jeg tror ikke du har så deilig dronning.» «Gud give hun sto her, skulle du få se det!» sa den unge kongen, og straks sto hun der. Men hun var meget bedrøvet og sa til ham: «Hvorfor lot du meg ikke være, og gjorde etter hva din far sa deg? Nå må jeg straks hjem igjen, jeg, og du har ikke flere ønsker.» Dermed knyttet hun en ring i hans hår som hennes navn sto på, og ønsket seg så hjem igjen.

Da ble den unge kongen hjertelig bedrøvet og gikk dag ut og dag inn og tenkte bare på hvordan han skulle komme tilbake til sin dronning. «Jeg får spørre ham,» sa han. Men glem ikke å vende skiene igjen! Kongen takket, steg på skiene, og da han var kommet til ham som var herre over fiskene i havet, vendte han dem, og så gikk de tilbake like som de forrige. Derpå spurte han etter Hviteland igjen.

Mannen blåste da inn fiskene, men ingen visste besked. Endelig kom en gammel, gammel gjedde. Han hadde møye med å få blåst henne inn. Da han spurte henne, sa hun: «Jo, der er jeg vel kjent, jeg, for der har jeg vært rokk i ti år. Imorgen skal jeg dit igjen, for den dronningen som kongen ble borte for, skal ha bryllup igjen imorgen.» «Siden det er så, skal jeg si deg et råd,» sa mannen. «Der borte på en myr står det tre brødre som har stått der i hundre år og slåss om en hatt, en kappe og et par støvler. Når en har de tre tingene, kan han gjøre seg usynlig og ønske seg så langt han vil. Du kan si til dem at du vil prøve tingene og siden avsi dom imellom dem.» Ja, kongen takket, gikk og gjorde så: «Hva er det I står her og slåss evinnelig om?» sa han til brødrene. «La meg prøve tingene, så skal jeg dømme imellom dere.»